Internett som publiseringskanal for alle

Hyperpubertet er en roman som griper rett inn i sentrale sider ved den virkeligheten som unge vokser opp med i dag, nemlig en høyteknologisk hverdag hvor hvem som helst, når som helst, kan fiske frem mobilen og filme alt av stort og smått. Internett tilbyr verdens mest demokratiske publiseringskanal. Hvem som helst kan når som helst opprette en blogg og legge ut det de vil.

Unge i dag vokser opp i en tid hvor absolutt alle kan bli oppdaget, og med litt flaks i tillegg bli rik og berømt. At mennesker drømmer om penger, berømmelse og anerkjennelse er ingen nyhet, men til forskjell fra før i tiden er det ikke lenger en klar sammenheng mellom berømmelse og årsaken til denne berømmelsen.

Virkeligheten som i The Truman Show

Virkeligheten som blir beskrevet i Hyperpubertet var nærmest utenkelig for ganske kort tid siden. Man forbant den med filmer som The Truman Show (1998), der hovedpersonen oppdager at hele livet hans er filmet med skjult kamera med millioner av seere. I våre dager har enhver mulighet til å gjøre seg selv og sine nærmeste til et reality-show, noe som utfordrer grensen mellom fiksjon og virkelighet, privat og offentlig, estetikk og etikk. Disse allmenne problemstillingene spiller en viktig rolle for handlingen i Hyperpubertet, og Micaelsen legger spesielt vekt på å tematisere den viktige grenseoppgangen mellom estetikk og moral.

Utenomjordiske krefter

I romanen følger vi jeg-fortelleren, trettenårige Camilla, som i det boken starter er ute på tur med klassen. Det er høst, de har nettopp begynt på ungdomsskolen, og mens de andre driver på med flørt og moro, føler Camilla seg utenfor. Ved å la første kapittel utspille seg ute i naturen, får omgivelsene en fin symbolikk. Det ytre speiler elevenes indre, nærmere bestemt hvordan naturen «herjer» med menneskekroppen med hormoner på ville veier og gryende seksualitet. Pubertet er utemmet natur. At vi befinner oss utenfor «sivilisasjonen» utnytter Micaelsen videre til å innføre fantastiske elementer som får konsekvenser for resten av handlingen. Det virker som utenomjordiske vesener er i nærheten, for plutselig blir Camilla paralysert. I kjølvannet får hun superegenskaper, nærmere bestemt får brystene hennes evnen til å vokse ukontrollert (og i ekspressfart) under gitte omstendigheter.

Å ønske seg venner

Når helten i en historie får overjordiske egenskaper, er det ofte et hjelpemiddel som kan brukes til å bekjempe motstandere og vinne gunst. Micaelsen sitt originale grep er å gjøre egenskapen høyst uvelkommen. Camilla ønsker å være normal, naturlig nok. Virkeligheten rundt henne utvikler seg derimot i motsatt retning.

Dette er på mange måter en gjenkjennelig fortelling om en ensom jente som vil ha venner, og forfatteren skriver med overbevisende innlevelse i en trettenårings sinn. Spesielt godt får Micaelsen frem hennes lengsel etter å tilhøre et fellesskap, hvilke valg som må tas, og hva hun må ofre av integritet for å bli innlemmet i gjengen. Temaet er allmennmenneskelig, og Micaelsen gjør ønsket om vennskap til en troverdig drivkraft i romanen.

En kjendis blir født

I tillegg tematiserer Hyperpubertet grensen mellom estetikk og moral. Det viser seg nemlig at Camillas klassevenninner har filmet det som skjer med Camilla i åpningskapitlet. De legger ut filmen på nettet, starter blogg, og iscenesetter en hel mengde ting i Camillas liv. Populariteten tar fullstendig av, og det kan se ut som Camilla oppfyller enhver trettenårings drøm om å bli kjendis, i hvert fall med tanke på alle rosabloggerne som strever etter den samme berømmelsen som vår heltinne brått opplever.

Avanserte hersketeknikker

Camilla er derimot en motvillig kjendis. På ett plan kan man også si at hun representerer en normalitet, i kontrast til omgivelsene som trer frem som mer og mer aparte. Micaelsen bruker satiriske elementer, fremfor alt overdrivelser, til å latterliggjøre reality-virkeligheten, men med alvor i bunn. Camilla blir en fiksjonsfigur som iscenesettes av venninnene. De filmer henne både med skjult og åpent kamera, for deretter å argumentere for at hun må la dem få lov, eller så «ødelegger» hun for prosjektet. Når de ikke spiller på Camillas skyldfølelse, lar Micaelsen den ene, Regine, bruke ganske avanserte hersketeknikker for å frata seg selv ansvar. Regines strategi er å mistenkeliggjøre Camillas motiver, sette ut rykter, kort sagt ødelegge Camillas troverdighet. Forfatteren verken banaliserer eller undervurderer hvor manipulerende ungdom kan være. Boken egner seg ypperlig til å lære ungdom om ulike typer hersketeknikker.

Voksne som representanter for tidsånden

Foreldregenerasjonen kommer heller ikke godt ut av det i Hyperpubertet. De later til å representere sider ved selve tidsånden, for eksempel at grensen mellom ungdom og voksen er uklar, og at idealet er evig ungdom. Camillas mor fremstilles som et umodent, overfladisk og selvsentrert vesen. Faren til Regine fremstår som en kynisk mann, kun opptatt av mulighet for å tjene penger på bloggen. Felles for dem begge er at de er blottet for evnen til å gi ungdommene en moralsk rettesnor i denne reality-virkeligheten.

Læreren og de klassiske dyder

Den eneste som opptrer slik man forventer av voksne, og som i likhet med Camilla fremstår som normal, er hennes lærer Astrid. Hun nærmer seg pensjonsalderen, men fremstår ikke som gammel og passé, snarere synes Astrid å representere klassiske dyder. Hun har visdom, mot, og viser rettferdighet og måtehold.

Hyperpubertet er en klok, velskrevet og humoristisk roman som sier noe vesentlig om hvilke utfordringer unge står overfor i vår tids reality-virkelighet. De mange overdrivelsene gir romanen et satirisk preg, og er virkemidler som inviterer leseren til selvstendig kritisk tenkning.

Skogen i hjartet er hennes fjerde diktsamling for barn. Den etterfølger Kjærlighetsdikt (1999), Trollmåne (2001) og Solfinger (2012). Her følger vi et sentrallyrisk jegs observasjoner av froskens aktiviteter, fra han ligger og sover under vann om vinteren, gjennom våren og sommeren, og fram til han sitter på en kald stein en sen høstkveld. Diktene skal altså handle om frosken, dette dyret som stort sett dukker opp i eventyrene som en forhekset prins.

Lekent språk

Diktene er utpreget poetiske, uten at de poetiske bildene er forsøkt forenklet som en følge av at diktene er skrevet til barn. Diktene er tvert om rike på bilder, de består av sammenstillinger som er underliggjørende, og språket er lekent og utforskende.

Djupt under blank is
svevar ein frosk

Han søv i vatnet
døv for verda

Motsetninger som oppe i verden og under isen, og det å høre og det å ikke høre gjør diktet dynamisk og gir det en spenning. Det samme gjelder metaforen å sveve i vann. Det er nærmest som om vi oppholder oss et sted mellom liv og død, men så viser det seg at det heller er snakk om litt-liv og liksom-død. Bildet av frosken som svever i vannet er godt, både på grunn av gjenkjennelsen i det å føle seg vektløs når man svømmer, som om man svever, men også fordi følelsen av å sveve kan sette barnet i en opplevelse av å koble ut verden. Dette siste underbygges også av rimordene søv-døv. Ved å koble sammen ting som ellers ikke hører sammen skapes nye, morsomme og innsiktsfulle paralleller og bilder.

Isen som ligger vakker og blank på overflaten som et lokk, skjuler det som ligger under. Dette lokket av is kan både beskytte og oppleves som truende. For froskens anliggende er den blanke isen en beskytter for verden rundt. Fordi frosken om vinteren ligger i vannet, med minimal organ- og hjerteaktivitet, er den nesten som død. Bramness omvandler denne vitenskapelige, men biologisk-paradoksale sannheten til poesi i et av de andre diktene: ”Frosken liknar eit hjarte / som banker sakte”.

Nærvær av det fraværende

Isen hindrer oss fra å se under overflaten, men poeten kan se, og hun ser frosken. Poeten ser det vi ikke ser, og nettopp dette synes å være gjennomgående i Bramness’ forfatterskap: å gjøre synlig i diktene det man ellers ikke ser, å gjøre nærværende det som er fraværende. Det som er fraværende for oss i hverdagen, kan i og gjennom poesien bli nærværende.

Sansninger og innsikt kommer fram gjennom uvante bilder og et lekent språk, så som i dette diktet:

Snø ligg på tjørna
Frosken sym i svevne

nede i mørkret
med is i magen

Også dette diktet starter med en beskrivelse av et vakkert vinterlandskap, men allerede i andre vers bryter bildespråket inn og åpner opp dette landskapet for ulike konnotasjoner. ”Å svømme i søvne” kan bety at frosken drømmer at han svømmer, men det kan også bety at han faktisk svømmer i søvne. Parallellen til mennesket som går i søvne, en hendelse som nok fascinerer barn, er klar. Diktet inviterer barnet til å lese langsomt, og å tenke selv. Det samme gjelder det siste verset. ”Å ha is i magen” er en død metafor i dagligspråket, som barn mest sannsynlig kjenner betydningen av, men som de muligens ikke tenker på som en metafor. I diktet får metaforen liv. Frosken må virkelig ha is i magen når han om vinteren legger seg til å sove i kaldt vann. Men uttrykket kan også forstås konkret. Frosken har faktisk is i magen, og hjertet hans er så kaldt at det nesten stopper opp.

Det mystiske som finner sted nede i det mørke dypet om vinteren, blir erstattet av det lette og glade og lyse:

Den lange vinternatta
blir til ein vennleg morgon

Frosken vaknar til smell i isen
når solauget ler

Haiku-lek

Her er også lek med kjente dikt og etablerte sjangrer. I det kanskje mest berømte haikudiktet til den japanske dikteren Matsuo Basho heter det: ”En gammel dam / En frosk hopper / Plask!”. Bramness har i et lignende dikt skrevet inn et ”du” som er mer opptatt av å telle ringene: ”(…) og froskefar hoppar, du høyrer / ein plopp, men tel berre ringar”. Bramness har her på lekent vis forvandlet framstillingsformen i haikudiktet fra det upersonlige, jeg-løse til en lignende situasjon der et svært nærværende ”du” opptrer sanselig.

Dette er kvalitetsdikt. De kan leses på flere nivåer, og for den tålmodige og fantaserende leseren vil diktene alltid kunne gi mer. De setter barneleseren på sporet av noe nesten kroppslig erfart, og de utvider kreativiteten og barns evne til å tenke abstrakt i bilder om sine egne konkrete erfaringer i hverdagen. Selv om undertittelen på diktsamlingen er ”Dikt for born”, utelukker dette ikke diktene fra å være ”voksendikt”. Diktene har et rikt bildespråk, og kan fungere godt også for å utvide den voksne leserens evne til å se og tenke.

Illustrasjonene

Til diktene står illustrasjoner av Laurie Clark, som for øvrig også har samarbeidet med Bramness i hennes forrige diktsamling for barn. Bramness’ dikt står støtt alene, uten illustrasjonene. Det samme kan sies om illustrasjonene til Clark. Det er likevel (eller kanskje nettopp derfor) vanskelig å se at de to tilfører hverandre noe. Kanskje er det nettopp det som er poenget, at de skal være selvstendige bidrag i en illustrert diktbok uten krav om semiotisk relevans, utfylling, redundans eller lignende. At froskene i illustrasjonene nærmest konsekvent er vent bort fra diktene de står til, som om de beveger seg i motsatt retning, er muligens et uttrykk for et intendert ikke-samspill.

Bramness tilgjengeliggjør det poetiske språket gjennom en leken framstilling, og uten at framstillingen er preget av forenklinger og adaptasjoner. Hun tar poesien på alvor, og hun tar barn som poesilesere på alvor.

Voldtekt allerede i åpningsscenene

I Easy, Det som er sant og Den einaste som veit skjer voldtektene helt i begynnelsen av bøkene og får dermed betydning for resten av handlingen. Felles for to av dem, Easy og Det som er sant, er at voldtektene skjer i forbindelse med fester. I Easy er det jeg-fortelleren, studinen Jaqueline på rundt tjue år, som blir overfalt av Buck, en gutt i vennegjengen. Det skjer på veien hjem.

I Det som er sant ligger perspektivet hos den femtenårige Linn, som på klassefest opplever at den hun er forelsket i, gitarlærer Sander på sytten, forsvinner inn på rommet med festens vertinne Hannah. Deretter anklages han for voldtekt.

I Den einaste som veit er voldtekten allerede skjedd i det boken tar til. Her fører venninnen til den voldtatte Sara ordet, nemlig jeg-fortelleren Bebe. Hun er tenåring og har fått vite at venninnen er blitt voldtatt av onkelen sin.
Felles for jentene som er blitt voldtatt er at de i utgangspunktet ikke vil at det skal komme ut. De tre bøkene forholder seg forskjellig til taushet og hemmelighold, men i alle tre romanene brytes tausheten til slutt.

Intellektuell tilnærming til voldtekts-tematikken

Easy av amerikanske Tammara Webber har fått en del oppmerksomhet fordi forfatteren skriver mer direkte om sex enn det som er vanlig i ungdomsbøker. Boken er blitt kategorisert under den nyskapte merkelappen New Adult, hvor målgruppen er lesere i begynnelsen av tjueårene. Handlingen utspiller seg i gjenkjennelige omgivelser for aldersgruppen, nemlig i et universitetsmiljø, hvor hovedpersonen Jaqueline er student. Romanen er ellers befolket av medstudenter i roller som ekskjærester, venninner, og sexy hjelpelærere. Selv om Jaqueline er utsatt for et voldtektsforsøk i begynnelsen av romanen, er voldtekten et bimotiv i størstedelen av boken. Webber vender riktignok tilbake til hendelsen ved jevne mellomrom, men Easy handler hovedsakelig om Jaquelines forelskelse i den mystiske Lucas, som avverget fullbyrdelsen av voldtekten i åpningsscenen. Jaqueline gir uttrykk for at hun vil ha minst mulig oppstuss rundt saken, og tausheten brytes ganske sent i boken. Først når Buck voldtar en annen jente forteller Jaqueline hva som hendte med henne. Easy fokuserer noe på traumene som oppstår kjølvannet av hendelsen, men hovedinntrykket er at Webber har en mer intellektuell enn følelsesmessig tilnærming til voldtektstematikken. Boken levner likevel ingen tvil om at åpenhet er av det beste. Fortellingen i Easy gir et velbegrunnet og sosialt argument for å anmelde voldtektsmenn: Du unngår at han gjør det mot andre.

Jenters seksualitet som et problem

I Magnhild Bruheims roman Det som er sant brytes tausheten rundt voldtekten i åpningsscenen, men i motsetning til Easy som oppfordrer til åpenhet, er Det som er sant tilsynelatende atskillig mer tvetydig. Voldtekten i Det som er sant skjer på en hjemme alene-fest hos Hannah, som er den som utsettes for voldtekt. I resten av romanen er Hannah mest for en biperson å regne, og voldtekten blir en del av en klassisk venninneintrige. Hovedpersonen Linn er redd for å miste bestevenninnen Solveig, det er nemlig hun som bryter tausheten rundt voldtekten like etter den har skjedd. Tvil rundt hva som har skjedd, om det i det hele tatt har skjedd noe, og ikke minst spørsmålet om hvorfor Solveig viser slikt voldsomt engasjement rundt Hannahs opplevelser, er noen av drivkreftene i boken. Linns sjalusi overfor Solveig og Hannahs vennskap spiller en sentral rolle for tvilen hun har til at voldtekten har skjedd, det samme gjelder selvsagt forelskelsen i den tiltalte Sander.

I Det som er sant kommer tvilen tiltalte til gode. Underveis lykkes forfatteren godt med å få frem hvilke forsvarsmekanismer som trer i kraft når en venn anklages for voldtekt av en annen. Troverdigheten til Hannah står sentralt gjennom boken, og den undergraves fortløpende gjennom handlingsgangen. Hannah har vist seg som en upålitelig person i fortiden. Hun har dessuten hatt flere seksuelle forhold bak seg, hun utsettes for ryktespredning og anklages for å være promiskuøs. Hun blir kort sagt mistenkeliggjort ved velkjente metoder.

Det uklart om voldtekten virkelig har funnet sted. Konsekvensene av åpenhet rundt saken kan likevel virke temmelig avskrekkende på enhver. Under den realistiske overflaten synes romanen å formidle en noe moralistisk holdning overfor jenter som er seksuelt aktive. Det kan bli brukt mot dem i situasjoner hvor tvilen rår. Dette minner om gamle dager, hvor jenters påkledning ble brukt som argument for å fordele skyld rundt voldtekt. Uavhengig om Hannah snakker sant eller ei, beskriver Bruheim hvilke forsvarsmekanismer som trer i kraft på en måte som gjør det tvetydig om åpenhet egentlig lønner seg.

I det romanen avsluttes blir nok en voldtekt avslørt, og den kan nettopp leses som et budskap at mer åpenhet må til rundt saken. Det som er sant viser seg etter hvert også å bli en roman som tematiserer psykologiske senskader etter å ha blitt voldtatt. For eksempel hvordan det kan påvirke psyken til å projisere egne opplevelser over på andre. Det som er sant er med andre ord langt mer psykologisk sammensatt enn Easy. Selv om den i mindre grad oppmuntrer like direkte til åpenhet, desto mer advarer den indirekte om hvilke senskader som kan oppstå dersom det hemmelighetsholdes alt for lenge. Bruheim går nok dypere i voldtektproblematikken enn det Webber gjør i Easy.

Uønsket graviditet

Bente Bratlunds vesle roman Den einaste som veit er den tredje boken om tenåringsjenten Bebe, som utgis med støtte fra organisasjonen «Leser søker bok». Den er tilrettelagt for å være lettlest, noe som innebærer forholdsvis korte setninger og boksider med mye luft. Det stilistiske uttrykket er mer renskåret, språket er mer poetisk og klangfylt enn i romaner flest. I Den einaste som veit har voldtekten allerede skjedd, og tausheten rundt hendelsen varer gjennom hele romanen. Når hemmeligholdet avsløres tar boken slutt. Romanen illustrer på en god måte hvordan en som innvies i slike fryktelige hemmeligheter havner i en lojalitetskonflikt. Bebe er splittet mellom løftet til venninnen om å ikke si det til noen, og sin egen ansvarsfølelse angående det å avsløre en forbrytelse.

Til forskjell fra Easy og Det som er sant fokuserer Den einaste som veit mindre på det seksuelle ved kvinnekroppen, i stedet handler det om graviditet som en konsekvens av voldtekten. Romanen får godt frem at voldtekten også er et overgrep mot Bebe og Saras rett til å være ungdom, med gryende forelskelse og alt hva som ellers hører hjemme i denne mer uskyldige tiden i livet. Bente Bratland klarer med andre ord å si mye med få ord og et sparsommelig antall sider. Bokens budskap er like tydelig som det vi finner i Easy. Åpenhet lønner seg.

Bøkene supplerer hverandre

Voldtekt forbindes ofte med fremmede menn som ligger og lurer i buskene, mens det i realiteten er blant venner og kjente det hyppigst skjer. Skal man få gjort noe med denne tabubelagte kriminaliteten trenger man mer åpenhet. Disse tre bøkene utfyller hverandre på en fin måte ved å fokusere på ulike konsekvenser av voldtekt, og hvor viktig det er å si det til noen, både for sin egen og andre skyld.

Å måtte lide for et avvikende utseende er på ingen måte noe nytt. Det siste tilskuddet i bokstabelen er Elefantmannen, en fagbok for barn om livet til Joseph Carey Merrick (1862-1890). I korte trekk får vi kjennskap til hvordan han som liten gutt utvikler misdannelser som rammer skjelett og utseende. Ingen vil ha noe å gjøre med en fattig ung mann som mistenkes for å ha en begynnende snabel voksende ut av hodet. Merrick er mannen som til slutt har lite annet valg enn å tjene til livets opphold gjennom avskyen han vekker – i et omreisende «freakshow». Til slutt blir han reddet av legen Frederick Treves ved Royal London Hospital. Gaver fra engelsk sosietet gjør det mulig for ham å bo på sykehuset livet ut. Merricks liv er veldokumentert i alt fra freakshowets brosjyre til British Medical Journal og legen Treves’ memoarer. Forfatter Mariangela di Fiore har hatt mye stoff å velge mellom. Hun forteller enkelt og tydelig for unge lesere, og overlater lite til fantasien: «Men selv om Joseph har en jobb, så er han ikke lykkelig. Han savner venner, noen han kan snakke og le med, og som bryr seg om ham.» Det er liten tvil om at Merricks utseende var hans største handikap, at det ikke var hevelsene og den unormale knokkelveksten som hemmet ham mest, men folks reaksjoner på hans fremtoning. Elefantmannen er på mange måter historien om hvor mye ansiktet betyr for våre sosiale liv. I symbolsk forstand er ansiktet menneskets mest sårbare del. 

Bak maska

Hilde Hodnefjeld har tatt utgangspunkt i faktiske fotografier når hun gir oss en mann med et lite tiltalende ytre, som det likevel er mulig å føle stor sympati for. I hennes skjeve strek er ikke dette først og fremst en deformert mann, men en trist mann. Kollasjene med fotografiske innslag balanserer fint mellom fakta og fiksjon, mellom sant og oppdikta, de understreker at dette er hennes og Di Fiores versjon. Livshistorien til denne mannen er fortalt mange ganger, både som sjokkerende kuriositet og som oppfordring til medmenneskelighet. Illustrasjonene rommer begge dimensjonene ved å gå i dialog med tidligere utgitte bildebøker om ham. Men aller mest gjør de Joseph Merricks liv veldig hverdagslig. De inviterer oss bak den maska alle ansikter er.

Et av Merricks dikt er bevart (sterkt inspirert av diktet «False Greatness» av Isaac Watts), og viser kanskje bedre enn noe annet hvilke tanker og følelser som skjulte seg bak det ytre. Boka gjengir både Di Fiores litt haltende gjendiktning og den engelske originalen:

‘Tis true my form is something odd
But blaming me is blaming God
Could I create myself anew
I would not fail in pleasing you.
If I could reach from pole to pole
Or grasp the ocean with my span
I would be measured by the soul
The mind’s the standard of the man.

De snille mot de slemme

Elefantmannen er en av referansene i Mirakel av R. J. Palacio. Det er skuespillet som ikke settes opp på skolen til Via når dramalæreren får vite at hun har en lillebror med et misdanna ansikt. De er redd han skal føle seg støtt. I begynnelsen av boka er det August (10) selv som forteller, blant annet om hvordan det oppleves at folk ikke klarer å se ham i øynene selv etter 27 plastiske operasjoner. Boka slår fast hovedpoenget allerede på første side: «Den neste grunnen til at jeg ikke er vanlig, er at ingen ser på meg som det.»

Handlinga dras i gang av at August nå er blitt frisk nok til å slutte med hjemmeundervisning og begynne på skolen. Motstanden ligger ikke bare i å overvinne redselen for å gå venneløs og å lære seg å tåle spontan avsky fra tankeløse medelever. Det fins også en kampanje fra voksne på den nye skolen som mener det ikke er rom for elever med «spesielle behov». Men krever egentlig elever med Augusts ytre særskilt tilrettelegging? Noen elever får i hvert fall i oppgave å ta seg litt spesielt av ham i starten, enkelte foreldre mener det er for mye forlangt, og der starter konflikten. Her står de som mener barn fritt kan fryse ut hvem de vil, mot de med sterkere empatisk evne, og som leser tviler du aldri på hvem du skal heie på.

Likevel legger ikke boka skjul på at det koster å være de barna som står August nærmest. Synsvinkelen skifter og vi får vite hvordan søsteren Via er grenseløst lei av å være foreldrenes nedprioriterte barn, Augusts våpendrager og alltid refereres til som «hun med den vanskapte broren». Den nye bestekompisen Jack konstaterer at enkelte ikke lenger vil være venn med ham når han velger å omgås «krympehodet». Humoren August deler med Jack er likevel med på å avdramatisere handikapet:

«Kommer du alltid til å se sånn ut, August? Jeg mener, kan, kan du ikke ta en plastisk operasjon eller noe?» […]
«Hallo? Dette er etter at jeg har tatt plastiske operasjoner!» […]
«Døh, du burde saksøke legen din!» svarte han mellom lattersalvene. (s. 91)

Å la ulike personer fortelle historien, gir leseren mulighet til å trimme empatien. Samtidig er det et godt grep for å bygge opp spenninga rundt hvorvidt August kommer til å klare seg på skolen eller ikke. Til tross for hele 428 sider og fem fortellerstemmer, er dette en bok som er såpass enkelt fortalt og ryddig strukturert at den kan passe for lesere helt fra Augusts alder. Slutten er akkurat så oppbyggelig som man kan forvente av en amerikansk roman for barn. Gjennomført godfølelse.

Tyngden av andres blikk

Teksten i Elefantmannen gjør ikke noe nummer ut av Joseph Merricks bekymring for om han faktisk er et udyr, slik mange oppfatter ham. Men lettelsen er grundig beskrevet den dagen han endelig får en diagnose, Proteus syndrom. I Mirakel er diagnosen mandibulofacial dysostose brukt mest for å understreke hvor sjelden Augusts lidelse er, det hjelper bare så lite å være unik og medisinsk interessant, når August likevel blir møtt med avsky og avvisning. Enkelte elever later som de kan bli smitta av «pesten» dersom de kommer i berøring med ham. Fra psykologien har vi lært at avvisning skaper skam, uten at det målbæres tydelig i Mirakel og Elefantmannen. Først i Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad blir vi introdusert for skammen som følger med hennes Treacher Collins syndrom. Boka er skrevet både for ungdom og voksne, og selv om ensomheten til Angelika nok likner mye på Elefantmannens, lar denne teksten oss føle smerten i en helt annen grad: «I virkeligheten er jeg ingen å elske», skriver hun på bloggen sin (s. 88).

Angelika bor i en leilighet med den oppofrende moren, hennes eneste venn er den narkomane Simen i oppgangen, de eneste turene utendørs går til sykehuset og psykologen. Livet lever hun mest på nettet, der hun er en mester i flørting under ulike identiteter. Bjørnstad viser fascinerende nettkompetanse, og demonstrerer hvordan ny teknologi gjør det mulig å leve usynlig. I en anonym blogg skriver Angelika ærlig, og den skal vise seg å bli avgjørende. Krisa oppstår når Simen dør. Mens August tar steget ut i verden for å gå på skolen, tar Angelica steget om bord i et fly til Marrakech. Forfatteren har valgt et sted der livet handler mer om å overleve enn hvordan du tar deg ut. Der møter Angelika en kunstner som snakker om likhetstyranniet, om hvordan den vestlige verden beveger seg lenger og lenger vekk fra avviket. Klassisk vakre kvinner finner han uinteressante, han foretrekker de som likner mer på Picassos kvinneportretter.

Parallelt dukker det opp en nettvenn som har oppdaga bloggen hennes og verdsetter henne for den hun er. Klarer Angelika å bryte gjennom skammen og åpne for kjærligheten?

Å tape ansikt

Presset på vårt ytre er enormt. Selv kroppen er nå blitt noe du skal beherske og lykkes med. Den skal være veltrent, velernært og riktig pynta. Med disse tre utgivelsene følger en intens oppfordring om å se forbi det ytre. I Mirakel serverer Augusts lærer en ny leveregel hver måned, særlig oppfordrer han til å være snill. Picassokvinnen åpner med et sitat av filosofen Knud Ejler Løgstrup: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender.» Betydningen kan være liten, men også så stor at «det er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke.» De mange fortellingene som er skrevet om Elefantmannen viser at dette behovet for å mane til medmenneskelighet ikke er særegent for vår tid. Mange husker kanskje også den amerikanske filmen The Mask fra 1985.

Likevel er det neppe helt tilfeldig at tre titler nå tar opp samme tematikk nesten samtidig. Den sterkeste fellesnevneren i disse bøkene, er lengselen etter å føle seg likeverdig og velkommen. Kanskje har lengselen etter å bli elsket for den du er aldri vært mer akutt enn akkurat nå.

God idé

Ideen om å tegne et dobbeltportrett av forbildet Lucy Maud Montgomery og seg selv som ung forfatterspire virker i utgangspunktet som en god idé. Lise Männikkö har utvilsomt en historie å fortelle om sitt eget forfatterkall. Skal vi tro henne, hadde hun tidlig en fast forestilling om at det var forfatter hun skulle bli. Hun hadde en dikterklubb med seg selv som eneste medlem. Hun var kjent på skolen for å ha sendt en fortelling inn til Alle Kvinner. Hun fikk penger for novellen også, femti kroner, selv om den aldri kom på trykk. Hun ble invitert til en samtale på kontoret til en annen redaktør og servert seigmenn og gode råd om videre skriving. Mormoren var så stolt av henne at hun stakk til seg diktene hennes og tok vare på dem i en mappe.

Fortellingen om Lise kommer som kursiverte, korte avsnitt inni fortellingen om Lucy Maud Montgomery ungdomsliv: ”Sånn er det med meg også” (s. 13), skyter Lise inn og forteller at hun på samme måte som Maud dikter skuespill til dokkene sine og resiterer sine egne dikt foran speilet. ”Maud skrev dagbok nesten hele sitt liv, og det gjør jeg også” (s. 25). Maud og Lise er ”dikterjenter” og har mye felles. ”Minner er viktige for dikterjenter” (s. 32) ”Jeg vet godt hvordan hun kjente det. Jeg har også lest dikt for en stor forsamling” (s. 56). ”Jeg vet jo hvordan det er” (s. 76). Lise og Maud er begge forlatt av sin far, men ”så vonde minner som Maud hadde fra barndommen, har ikke jeg” (s. 41), forteller Lise.

Denne dialogen mellom forbildet og den skriveglade jenta fungerer et stykke på vei idet den gir en motivasjon til innlevelsen i Mauds liv og gir Lise motivasjon til å fortelle om seg selv.

Skurrende dobbeltportrett

Jeg blir likevel ikke overbevist av dette dobbeltportrettet. Det skurrer rett og slett i den selvbiografiske pakten, for å låne begrepet til den franske selvbiografi-teoretikeren Phillippe Lejeune. Er det den voksne Lise Männikkö eller den fjortenårige Lise som er så fascinert av forfatteren Lucy Maud Montgomery, at hun gjør henne til sin sjelevenn og inspirasjonskilden til sin egen skriving? Det er ikke vanskelig å tro at Lise som fjortenåring har lest Anne-bøkene og bøkene om Emily på Månegården og blitt dypt engasjert i dem. Mange har hatt den opplevelsen:

Det var søren ikke lett for en liten jente å finne en barnebokheltinne å identifisere seg med på siste halvdel av åttitallet. (…) Heldigvis fant jeg Anne fra Bjørkely. Lucy Maud Montgomerys fregnete protagonist fra barnebokklassikeren fra 1908 er rett og slett en skjønn skapning. Hun er rask i hodet og flink på skolen, men også håpløst romantisk og med hang til melodrama. Hun er intens og temperamentsfull, men drømmer om å være en mørkhåret skjønnhet i kjoler med puffermer. Hun er snill og lojal, altoppslukkende i sine vennskap, men mer ensom enn hun forstår selv.

Dette skriver for eksempel Inger Merete Hobbelstad i sitt barnebokminne om Anne fra Bjørkely.

Påstanden i Dikterjenter er imidlertid at den unge Lise også ble umåtelig fascinert av forfatteren. Men det fortelles ingenting om hvor hun har lest om L. M. Montgomery og gjort seg kjent med hennes liv med slik innlevelse. Det gis heller ikke noe realitet til forfatterspiren Lises forhold til sitt forbilde. Hun verken forsøker å skrive på samme måte eller drømmer om Montgomerys forfattersuksess. Jeg kan tro på den unge Lises innlevelse i Anne Frank: ”Det hender faktisk at jeg tenker at jeg heller ville være Anne Frank som satt innestengt i en bakbygning under krigen. Det burde jeg jo skamme meg over. Hun hadde det slett ikke bra, og så døde hun i en konsentrasjonsleir seinere” (s. 81). Men setninger som denne forblir på påstandsnivået: ”Jeg er jo ikke Maud og Maud var ikke Emily. Likevel er det når jeg leser om Emily, at jeg virkelig syns jeg kommer nær Maud” (s. 82).

Uklart perspektiv

De kursiverte partiene hvor Lise forteller sin historie blander på en uklar måte tidsplanene mellom den unge jenta og den voksne forfatteren. I passasjer som denne: ”… Anne er litt guttete. Det liker jeg. Jeg er litt guttete selv. Håret mitt er lyst…” (s. 81), er perspektivet hos den unge jenta. Men på neste side er den voksne forfatteren som ikke helt husker hvordan hun opplevde å skrive slutten av en fortelling som barn: ”Noen ganger blir jeg nesten borte når jeg skriver. (…) Og når jeg liksom kommer til meg selv, er jeg helt kald på nesa. Jeg var nok det da jeg hadde skrevet slutten på fortellingen ’De som ikke er’” (s. 82). Tilsvarende er fortelleren av av Lucy Mauds Montgomerys biografi splittet. Jeg-et iscenesetter seg iblant som den unge Lise, iblant som den voksne forfatteren. Uklarheten i fortellerstemmen og i Lises historie gjør at verken biografien eller selvbiografien blir særlig vellykket.

Interessant bokhistorie

Prosjektet om å skrive en bok om skrivekløe og forfatterdrøm er en utmerket ide, som hadde fortjent en bedre utførelse. I tillegg er Montgomerys liv interessant, og hennes forfatterskap generelt og Anne-bøken spesielt et bemerkelsesverdig bokhistorisk kapittel, som også kunne være gjenstand for en interessant fremstilling.

I 1918, ti år etter den kanadiske førsteutgaven, ble Anne fra Bjørkely  utgitt på norsk i Aschehougs ungdomsbibliotek. Siden er Lucy Maud Montgomerys rikholdige serie om Annes liv utgitt igjen og igjen på norsk – og på en mengde andre språk. Den nyeste norske utgaven er fra 2009. Kristin Ørjasæters anbefalingsverdige artikkel ”Anne fra Bjørkely, 95 år i år” (2003) går gjennom den norske utgivelses- og oversetterhistorien. I 2008 meldte Reuters at serien hadde nådd 50 millioner solgte eksemplarer og var blitt oversatt til 20 språk.

I 2003 kom Anne of Green Gables på plass 41 på BBCs liste over Storbritannias favorittbøker. Ved siden av Annes fascinasjonskraft i bøkene, har også filmatiseringene vært en drivkraft for populariteten. Den første filmen om Anne of Green Gables var en stumfilm som kom samme år som boka ble oversatt til norsk. Siden er det blitt to kinofilmer til, sju TV-filmer, seks TV-serier, hvorav en er en japansk animeserie fra 1979, og flere musikaler.

Dette mediemangfoldet og de fleste andre aspekter ved Anne-seriens kompleksitet er fraværende fra Dikterjenter, som i det hele tatt har noe konstruert og påstandsmessig over seg.

Helten

Da jeg var 10 år gammel var jeg mer interessert i modellfly enn i fotball, selv om jeg også var halvgod og halvhjertet venstreving på et lilleputtlag. Min pappa var en skogens mann, og tok oss med på seljefløyteturer, skiturer og bærturer. En av guttene i nabolaget hadde til vår store misunnelse en pappa som var svært interessert i modellfly – han hadde endog et eget hobbyrom til slike, og han var derfor helt på bølgelengde med oss gutta på Søbakken. Cato ble misunt av oss modellbyggergutta, og Catos pappa framsto som en drømmepappa som hadde skjønt hva som betød noe, en pappa med samme interesse som oss. Ettertankens lys har lært meg at mine foreldre også delte det som var viktig for dem, og at turgleden har vart lenger enn modellflygleden.
Hvorfor forteller jeg dette? Fordi Tom Stalsbergs bok Jakten på Messi handler om flere ting: ytre sett handler den om en reise til en fotballkamp i Barcelona, og om å sette Messi inn i en kontekst av tidligere fotballidoler. Under overflaten er den en selvbiografi om en journalist som jobber for å være en kul far, med kontakt med egne barndomsminner og ønske om å skape fellesopplevelser med sønnen. Jeg tror at mange gutter vil begynne å lese denne boka fordi de vil lese om Barcelona eller om Messi, og at de avslutter lesingen med et ønske om at også deres far skal bli en slik type som tar dem med på fotballkamp i utlandet.

Fotballjournalistenes språk

Boka Alt om Messi 2013/2014 tilhører en serie som Gyldendal oversetter fra dansk. Som sakprosa betraktet er det skrale saker, men den har en del elementer som trekker opp også. Teksten er svært episodisk, med ustø språkføring, tett mellom faktaopplysninger, og med hyppig bruk av bransjesjargong og koder som ikke forklares. I tillegg møter vi flere steder sportsjournalistenes yndlingssjanger, kenningene: Barcelona nevnes et sted som «det katalonske laget», mens hovedpersonen selv veksler mellom å være «Messi», «Leo», «Spiller nr 10» og «den lille argentineren».

Alt dette er sider ved teksten som isolert sett senker leseforståelsen og gjør den mindre tilgjengelig. Men samtidig representerer det også en initieringsfase; når barnet lærer å forstå disse kodene og å sette faktaopplysningene inn i sin sammenheng, er hen i ferd med å forstå både spillet og språket, og i ferd med å bli en innvidd fotball-venn. Messi presenteres positivt vinklet, som en grei gutt som er glad i jobben sin, og stadig forsøker å bli bedre.

Det er også andre interessante trekk ved boka som gjør at den kan bli en bibliotekfavoritt. Leseforskeren Astrid Roe peker (i sin artikkel i boka Gutter og lesing; Fagbokforlaget, 2013) på at gutters lesestrategier kommer best til sin rett i møte med «informasjonstekster» og «ikke-sammenhengende tekster som tabeller, grafer og diagram». Dette er langt på vei en slik bok: mye av stoffet er presentert i tabeller og bokser, og de fleste tekstene er på mindre enn 15 linjer, mange av dem er bare 3-5 linjer lange og er satt i sitatform.

Fire ferdigheter

Viggo Strømmes bok Fotballmagi er en lærebok i egentrening for unge fotballspillere. Bokas hovedbudskap er at det ikke er nok å være flink som barn, da vil du lett bli innhentet av jevnaldrede som trener mer. Det er fire hovedkapittel: om å lese spillet, om ballbeherskelse, fysisk trening og samhold i laget. De to siste kapitlene er svært korte, og virker litt pliktskyldige. De to første kapitlene er derimot interessante, og lette å bli klok av. For å mildne preget av lærebok har boka gjennomgående brukt to unge landslagsspillere, Caroline og Cajebah, som fotomodeller.

Bridget Jones møter Zlatan

I Heidi Lindes Pym Pettersons mislykka brevvenn kommer fotballfetisjisme inn som bimotiv og «deus ex machina». I tredje bok i serien er Pym er fremdeles Bridget Jones for tweens; forfatteren kombinerer kvikke oneliners med en god og presis drøfting av hvordan man kan håndtere pinlige situasjoner. Boka tar opp tre ting på en gang, og lykkes godt med det, selv om løsningen blir i overkant enkel og grei. De tre tingene er «umake venner finner sammen», mobbing av nykommeren og oppgjør med mobberne, og fotballfetisjisme som løsning.

Historien begynner med at Pyms klasse skal få besøk av en svensk klasse, og elevene skal bo hjemme hos hverandre. Pyms forberedte brevvenn kommer ikke, og hun blir koblet med Adam, som er ny i klassen og viser seg å være et innesluttet mobbeobjekt. Løsningen på historien er komisk, men søkt: Adam er fetter med fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic, som plutselig dukker opp i Oslo, i kjellerstua og i historien, og berger Adams status. Som troverdig løsning på mobbeproblem er dette helt på nivå med heksa i Gummi-Tarzan, men Linde får i alle fall en del fin komikk ut av det. Hvorvidt dette er ei «fotballbok» er et mer åpent spørsmål, men nå er den i alle fall nevnt.

Laget

Arild Stavrums bok Maradonas magi er en forholdsvis ordinær guttebok med et tredelt prosjekt: finn skatten, vinn kampen, vinn jenta. Historien spinnes rundt et familiecruise i Middelhavet, et kapteinsbind som skal ha tilhørt Maradona, og en fotballkamp de skal forberede seg til. Jeg synes ikke at boka er spesielt interessant; det er litt for åpenbart hvilke roller de enkelte personene i historien har: helten Mikke, motstanderen Sondre fra byrivallaget, heltens venner Hansa og Shearer (!), og heltens belønning: Kari. Fortellingen viser også at «fotballbok» er en fleksibel sekkepost, som rommer både skattejakt, krimgåter, utviklingsromaner og fortellinger om ferdighetsutvikling. Sånn sett ligner den på andre sjanger-kategorier, både hestebøker og friluftsbøker.

Ronny Solvik Engebretsens bok Kristoffer Blink, Driblekongen bygger på en riktig dårlig storyline. Det er den andre i en serie, og det handler om bydelsrivalisering. Kristoffers lag er hederlige underdogs med dårlig stadion, mens laget på den andre siden av elva er bortskjemte pappagutter, og en av dem er sønn av ordføreren. En eksentrisk millionær lover å bygge kjøpesenter og stadion i en av bydelene, og vinnerlaget i en fotballturnering skal få det nye stadionet. Dette er den type historie hvor gutter tar på seg løsskjegg og dermed får adgang til lukkede pressekonferanser (!), og hvor ordførere forsøker å hindre byutvikling i den bydelen han ikke bor selv. Litt på nivå med Donald Duck, altså. Men når det kommer til fotballspill og kampreferat blir fortellingen mer levende og interessant. Her finner vi små innskudd av lærebok, av heltedyrking og en solid dose fotballsjargong. Og vi finner også et sjarmerende driv etter å lykkes som spillere og som lag.

Nederlaget

Det finnes etter hvert mange lettlestserier med handlingen lagt til fotballmiljø. Mest kjent er Jørn Jensens serie om Kasper. De bøkene skal egentlig ikke nevnes i denne samleanmeldelsen, ettersom det er tre år siden den foreløpig siste Kasper-boka kom: Kasper trener på selfinten. Likevel føles det naturlig å nevne Kasper når jeg skriver om fotballbøker, fordi Svein Slettan nylig har skrevet en fin analyse av Kasper- serien i antologien Gutter og lesing (Fagbokforlaget/LNU, 2013). Slettan peker på fire suksessfaktorer i bøkene: guttefellesskapet, kunnskapsgleden, heltefortellinga og interessen for lystbetont lek og kappestrid.
Kasper-bøkene handler mest om mestring av spillet. Det karakteristiske for de norske lettlestseriene om fotball er at de i like stor grad handler om mestring av nederlaget. Både Lars Mæhle (Knoterud FK), Bjørn Sortland (Bølla og B-laget) og Bjørn Ingvaldsen (fotballaget Froskene) skriver om fotballag som kjemper tappert fra en underdog-posisjon. I disse bøkene er sjelden seiersfølelsen knyttet til å vinne en kamp, men ofte knyttet til at laget vinner en seier over seg selv.

Om å finne seg selv og hverandre

I Mæhles niende bok om Knoterud FK, Solskjærs rose, handler det om å tape med verdighet, og om å yte i motgang. «Vi tapte 2. omgang bare 5–4» er et treffende sitat. I disse bøkene handler det ofte om selvbilde, samhold og vennskap. Solskjærs rose handler litt om cup, litt om å bli starstruck i møte med selveste Solskjær, litt om å spille og tape, men mest om samholdet i laget.
I år har Aschehoug oversatt den første av Lars Bøgeholt Pedersens fire bøker om FC Fodboldvenner. På norsk heter den FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle. Jeg har ikke lest hele serien på dansk, men ut fra den første boka ligner dette mer på Kasper enn på Knoterud. De to naboguttene Kalle og Ronaldo finner både seg selv og hverandre i gleden over spillet, og fotball blir en arena for utfoldelse og selvrealisering. Forfatteren har vi tidligere sett på norsk med sjangergrøss for barn.

Forberedelse til hva?

En interessant måte å lese barnelitteratur, er å se på den som en fiksjonalisert verdisamtale mellom barn og voksne: Hva er den bakenforliggende lærdommen som de voksne avsenderne av denne boka skal formidle?
Hos Lars Mæhle ser budskapet ut til å være nokså entydig: dere har ikke kontroll over om de dere møter er bedre enn dere, derfor er det greit å ha en sunn, bearbeidet holdning til nederlag. Likevel kan du alltid gjøre ditt beste. Og det er alltid viktigere å ta vare på hverandre enn å vinne. Man kan kanskje anta at Mæhle skriver sine bøker for et barn som har mer lyst til å spille enn evne til å mestre spillet.

Som en kontrast til dette opplever hovedpersonen i Kasper-bøkene og FK Fotballvennene idretten som en arena for lek, selvutfoldelse og mestring. Du kan bli god hvis du vil.

Barn og dyr

Dyr er en gjenganger i barnebøkene av flere grunner. De fleste barn er glad i dyr og har spesiell kontakt med ett eller flere dyr, og slik representerer dyret gjenkjennelse. Dyr kan også brukes for å skape avstand når vanskelige temaer blir behandlet. Her er tre bildebøker av debutanter, alle tre handler om dyr på ulike måter.

Løsrivelse i dyreform

Debutant Skjalg Tønnesen Kalvik har skrevet historien om Den lille hvite hunden, og den mer erfarne Odd Henning Skyllingstad har illustrert. Fortellingen har en klassisk hjemme – borte – hjemme-oppbygging der den ellers navnløse lille, hvite hunden rømmer hjemmefra etter å ha fått streng beskjed fra moren om å rydde rommet. Den lille, hvite hunden bare drar, men gleden over den nyvunne friheten slukner raskt i møte med de harde realitetene: Hunder kan ikke ta toget alene. De får ikke pølser ikke i pølsekiosken. Man må ha penger.

Fargevalget er gjort svært enkelt, hunden er hvit og alt annet er holdt i en annen, enkelt farge, eventuelt med sjatteringer. Fargene går fra lysegult til lysebrunt, og illustrasjonene er ellers preget av en klar strek med mange linjer. Det er vellykket å framheve hunden på en så enkel måte, og leseren skal være temmelig hardhudet for ikke å sympatisere med den begeistrede, og etter hvert heller slukørede hunden som prøver å klare seg på egen hånd. Illustrasjonene bringer humoristiske elementer inn i en fortelling som ellers er ganske alvorlig.

Fortellingen oppleves som litt enkel. Som forventet møter hunden store vanskeligheter, og det skjer ganske raskt. Det er få lyspunkter ute i verden, og gleden er stor da hunden kommer hjem, både for hund og mor. Den klassiske og litt nedslående fortellingen løfter seg da forfatteren gjør en vidunderlig twist helt på slutten og viser at livet er både uforutsigbart og herlig.

For en voksen leser er det ikke vanskelig å trekke parallellene til barnets lange og kronglete løsrivelse, som kan arte seg som en serie reiser fra det trygge til det ukjente. Et barn vil naturligvis ikke trekke denne direkte konklusjonen, men mulighetene for identifikasjon ligger der. Å skrive om et dyr som rømmer gir flere muligheter enn å skrive om et barn som rømmer, de realistiske rammene overskrides idet man velger et dyr som hovedperson.

Gåter i tekst og bilde

Jannicken Lampe har både skrevet og illustrert Edgar møter dyrene i skogen. Hovedpersonen Edgar er en gutt som vandrer gjennom skogen og leter etter dyr. I teksten står det at han er morsom og herlig, men han setter lite preg på boka, her er det skogens dyr som står i fokus. I begynnelsen av boka presenteres dyrene han skal møte, og universet er realistisk og gjenkjennbart – vi er i den norske skogen.

Boka har en fast oppbygging med et gåteaktig oppslag der barnet skal gjette både ut fra tegning og tekst hvilket dyr vi skal fram til. I neste oppslag presenteres dyret og et oppdrag eller spørsmål til barnet. Hele boka går på rim, bortsett fra disse spørsmålene. Rimformen gjør boka fin å lese høyt, men rimbruddene hakker litt.

Forfatteren ønsker mye med boka. Her skal barnet både lære ny og aktivere gammel kunnskap, det skal lete i tegningene og for eksempel telle. Det er også oppslag som skal fargelegges, og bak i boka er det turtips. Det ligger godt til rette for gode leseopplevelser og kommunikasjon mellom en aktiv høytleser og et nysgjerrig barn, men det er også noen elementer som skurrer i denne debutboka. Det hadde vært ønskelig at rimene var gjennomført gjennom hele boka, og rytmen hakker flere steder. Blant de ellers fine turtipsene, som også er gjennomført på rim, får barna beskjed om å ikke gå noe sted uten kart og kompass, som nok vil være lite relevant for barn i målgruppa. I fargeleggingstegningene hadde det vært ønskelig med heltrukne konturer slik at flatene som skal fargelegges er klart definerte. Det er også en svakhet ved boka at hovedpersonen Edgar har lite karakter og driv. Han ser morsom ut og leter etter dyr, men har ingen egenskaper utover dette.

Illustrasjonene holder ikke et profesjonelt nivå, og framstår som delvis enkle, selv om de er gjennomarbeidet. De er holdt i naturfarger og framstiller en realistisk norsk skog. Et svært vellykket grep er gåteoppslagene, der barna foruten rimene også kan gjette hvilket dyr de skal fram til ved hjelp av illustrasjonen. En enkel strek går på skrå over oppslaget og inneholder elementer fra dyret, for eksempel en buskete hale, en snute, runde øyne eller karakteristiske ører. Her fungerer den enkle streken utmerket.

Det er mange gode fakta om dyr i boka, og disse dyrene er det også mulig å gå på oppdagelsesferd og finne selv – i alle fall noen av dem. Dyre- og naturglede er det bærende elementet i boka, altså å lese om dyr fordi de er fascinerende i seg selv.

Fakta som appellerer til følelsene

Møt fjellreven er en rendyrket faktabok skrevet av Nina E. Eide, Terje Borg og Camilla Næss. Vi følger fjellreven gjennom ett år, og et gjennomgående poeng er at den er utrydningstruet. Det blir pekt på årsakene til at det er få fjellrever igjen og leseren får vite hva som blir gjort for å redde den.

Forfatterne lykkes godt i å formidle kunnskap og årsakssammenhenger for barn rundt småskolealder. De gir lettfattelige og saklige forklaringer på de fleste begreper som er nødvendige for å forstå sammenhengene. Forfatterne er forskere og har den nødvendige kunnskapen, de evner også å gi enkle nok forklaringer til at barn kan forstå dem.

I denne fagboka er det klare innslag der forfatterne appellerer til det emosjonelle. Det ligger som et premiss at det er ønskelig å redde fjellreven, og i teksten finner vi formuleringer som «Tenk på det. Bare noen få blir store» og «Lurt, ikke sant?». Forfatterne legger vår sympati hos fjellreven, som lever under tøffe forhold og er utrydningstruet. Det er likevel lite problematisk, barneleseren vil kunne identifisere og engasjere seg – og lære nye ting. Også her er fascinasjonen over dyret i seg selv et bærende element i boka.

Bakerst i boka presenteres «Mer om fjellreven». Her gjentas mange av faktaopplysningene som har vært presentert som løpende tekst før i boka. Oppsettet her er ligner mer på en leksikontekst, med stikkord som levealder, utbredelse, revir og antall. Etter denne følger en kort, artikkellignende tekst om utrydningstruede dyr generelt og fjellreven spesielt. Det henvises også til videre lesning og et aktivitetshefte på nett. Disse tekstene er mer klassiske fagtekster og mindre appellerende i tonen. Målgruppa kan være både mer interesserte og større barn, og voksne som ønsker mer bakgrunnskunnskap.

Illustrasjonene er laget av den erfarne illustratøren Inger Lise Belsvik. Hun får godt fram hvordan fjellreven ser ut, og ikke minst skiftene i miljø gjennom årstidene i fjellet. Også i illustrasjonene ligger sympatien på fjellrevens side, mens rødreven og andre dyr framstilles som truende. Det er lang tradisjon for at faktabøker illustreres med fotografier, men det er ikke valgt her. Fordelene er at en illustratør kan tegne perspektiver og situasjoner vi ellers ikke ville ha sett, for eksempel en fjellrevmor med et kull nyfødte unger og en sammenkrøllet fjellrev i en snøhule. Ulempen er at det kan oppfattes som mindre sant. Forsiden på boka gir få signaler om at dette er en fagbok.

Boka om fjellreven er også oversatt til nordsamisk og sørsamisk.

Ulik grad av realisme

Disse tre bøkene om dyr har ulike plan av realisme. I Møt fjellreven er det fakta som formidles, og det vil være åpenbart for leseren når hun eller han møter teksten. I Edgar møter dyrene i skogen formidles også fakta, men satt inn i en rammefortelling. Å møte bever, elg, bjørn, ugle og rev på samme tur oppfattes ikke som realistisk, men det viktige er at miljøet er realistisk og gjenkjennbart for mange. I begge disse bøkene er fascinasjonen for dyr i seg selv bærende. I Den lille, hvite hunden er miljøet realistisk, men handlingen urealistisk.

Bøker om dyr gir forfatterne mange muligheter og mye gratis – for mange barn vil disse bøkene være ekstra attraktive bare fordi de handler om dyr. Leserne er gjerne mindre opptatt av om de leser fakta eller fiksjon om dyr. Disse tre bøkene forvalter mulighetene på ganske ulike måter, men vil alle kunne gi gode leseopplevelser sammen med en voksen formidler. Teksten i Møt fjellreven vil også fungere for mer selvstendige lesere, men det er usikkert om den vil nå disse leserne med et lite faktapreget omslag.

Prisen for sjarm og moral: Brune

Håkon Øvreås debutarbeid, Brune, fint illustrert av Øyvind Torseter, er utvilsomt den søteste av årets Bragekandidater, og den som tydeligst henvender seg til barn under ti år. Her hjemme brukte vi den som høytlesningsbok, med dundrende suksess. Både åtteåringen og femåringen satt som fjetret og lyttet til historien om Rune som blir superhelten Brune og begir seg ut i natten for å male de store, bøllete guttenes sykler, ja, nettopp, brune. Øvreås blander hverdagselementer og fantastikk med sikker hånd. Her er spøkelser og hyttebygging, humor, spenning og rom til ettertanke. For superheltgjerningene får konsekvenser, og hvor skal man egentlig stoppe når man først har begynt? Snart blir det flere små selvrettferdige superhelter i sommernatten, og det holder på å gå riktig galt når gjengen bestemmer seg for å male kirken blå for å hevne seg presten, som er far til den ene bøllegutten og slett ikke liker slike nattlige hevnere.

Brune lar heldigvis de etiske problemfeltene ligge uforløst på fortellingsplanet. Romanen tviholder på det fornærmede barnets perspektiv, og ingen ansvarlig voksenstemme slipper til for å ødelegge moroa. Når de store guttene får sin straff til slutt, er det for noe heltene hadde planlagt å gjøre selv. Brune gjør ikke noe større poeng ut av at det kunne vært heltene som ble fakket i deres sted, men åpner for en diskusjon mellom barn og voksne om grenser og krenkelsesmestring. I det minste gjør den det hvis man leser den høyt sammen, og vet hvor fristende allmaktfantasier er for den som har høyst begrenset makt selv.

Superheltfantasier handler dog aldri bare om makt, men også om at virkelighetens – og identitetens – rammer føles for trange. Antakelig er det også derfor den lille, uforklarte spøkelsesfortellingen om Runes nylig avdøde bestefar fungerer så godt: også bestefar befinner seg i et slags grenseland. De skisseaktige, barnlige tegningene til Torseter bidrar også til å ta oss med inn i et univers der grensene er tøyelige og ikke endelig fastlagt.

Brune er et høyst vellykket debutarbeid, selv om det fortsatt mangler litt finesse og eleganse, kanskje særlig i eksposisjonsscenene. Likevel er romanen søt, spennende og tankevekkende nok til at vi venter oss enda større ting fra Øvreås.

Prisen for tårer og tungsinn: Så vakker du er

Den svakeste av årets Bragekandidater er Brynjulf Jung Tjønns ungdomsroman Så vakker du er, men også denne romanen har klare kvaliteter. Ikke minst tilbyr teksten den unge leseren gode muligheter til å komme i kontakt med følelsene sine.

Jung Tjønns forteller er unge Henrik som bor sammen med mora si og etter hvert også  den dødssyke broren hennes, Simon. Vennskapet mellom onkel og nevø skildres i et følsomt nynorsk, satt opp med én setning per linje. Slik fremheves tekstens poetiske kvaliteter, selv når den snakker om det stygge og grusomme:

Eg opna døra og skreik.
Simon lå i sitt eige oppkast.
Han kravla med beina.
Akkurat slik som halvdøde veps gjer.
Sjølv om du har kutta av hodet deira, held dei små insektføtene fram med å kravle.
Mor slo på lyset i gangen og kom bort til oss.

Du må halde opp hodet hans, sa ho.

De hyppige linjeskiftene senker tempoet betraktelig i det man skulle tro var en hurtig og kaotisk scene: onkelen på gulvet i oppkastet, hjelpen som er på vei, usikkerheten rundt hva som egentlig skjer og hvor alvorlig det er, tankene som raser gjennom guttens hode eller som kanskje også uteblir totalt. Men det kaotiske glipper i den estetiserende og distanserende teksten til Jung Tjønn. Her er alt avklart. Selv sammenligningen av den kravlende onkelen og den halvdøde vepsen virker tenkt inn i ettertid.

Så vakker du er blir derfor hakket mindre interessant og mer sentimental enn den hadde trengt å være. Linjeskiftstrategien insisterer på at alt er viktig, og at alt er like viktig, men ikke alle setningene er sterke nok til å bære et slikt ansvar. Det alvorstunge går også på bekostning av en viss livlighet i teksten, særlig på plottnivå: ettersom onkelen skal dø, må nytt liv og en kime til håp ta hans plass. Håpet kommer i form av Kjersti, som er på ferie i første del av romanen, og som Henrik har fortalt onkelen at han har kysset, selv om han bare har lyst til det. Altså må kysset tilveiebringes før onkelen dør, slik at livet, kjærligheten og sannheten kan ta dødens, sorgens og løgnens plass. Men ettersom den tafatte fortelleren sitter fast i sorgen, må Kjersti gjøre nesten hele jobben selv. Hvorfor er den livlige Kjersti plutselig så hyppen på å bli kjæreste med den deprimerte Henrik? Mest fordi romanen trenger henne for at plottet skal gå opp.

Døden kan bli en i overkant enkel figur å henge en roman på for den som søker tyngde og tårer og en forløsende vår i det fjerne. Når romanen likevel fortjener ros, er det fordi Jung Tjønn skriver godt. På sitt beste treffer Så vakker du er hardt. En lengre, desperat diskusjon i bilen på vei til sykehuset om hvorvidt det er riktig å slå av onkelens respirator punkteres med linjeskift og ”Så skrudde ho av motoren” (side 40) – en hverdagslig setning om en hverdagslig handling som blir stående og dirre av skyld og uendelig ansvar. Så enkelt er det også å avslutte Simons liv. Det er bare å skru av en motor.

I Jung Tjønns langsomme setninger ligger en stille aksept av dødens nødvendighet. Så  må man i stedet finne ut hvordan man forholder seg til døden. Slik sett kan Så vakker du er vise seg å fungere fint som en slags selvhjelpsbok. På sitt beste stirrer den døden i øyehulene på nye og fruktbare måter.

Prisen for lengsel og motstand: Spranget

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

Prisen for skjønnhet og uro: Nattevakt

Den mest oppsiktsvekkende av årets Bragepriskandidater er nok likevel Nattevakt, som kobler Synne Leas gåtefulle dikt, ført i et enkelt språk fullt av åpenbaringer og plutselige avgrunner, med Stian Holes slående vakre, Magrittske komposisjoner.

”Dikt til barn” står det på omslaget, og det er sant å si ikke helt enkelt å vite om dette også er dikt for barn. At mange barn kommer til å sette pris på disse diktene er hevet over tvil, men her er ingen trygg voksenhånd som leder barnet inn i lyrikkens vidunderlige verden, og heller ikke noe forelsket voksenblikk på underfundig barnefilosofi. Tvert imot er det snakk om dikt som gjerne viser frem en grunnleggende usikkerhet rundt foreldre/barn-relasjoner, og ikke minst mor/barn-relasjoner.

”Mamma” er en gåte i Nattevakt: ”Når mamma sover, / er hun ikke / mamma mer,” lyder for eksempel et av diktene. Husets barn syntes dette var i overkant mystisk og begynte straks å protestere under høytlesningen. Mamma var nemlig mamma enten hun sov eller ikke, ja selv når hun drømte, mente de. Og kanskje hadde de et poeng. For under lesningen av Nattevakt slår det meg flere ganger at betraktningene i disse diktene til barn først og fremst er en voksens betraktninger rundt barnet og foreldrerollene ”Hvis du tar den ene åren, / og jeg tar den andre, sier pappa, / vil båten skjene mot stranden / mens du // tenker på vennen din og jeg tenker på / hvor kort vi to kommer // til å ro rett / framover sammen” heter det på side 55. Refleksjonen er umiddelbart gjenkjennelig for meg som er pappa selv og har en voksens tidsperspektiver, men vil trolig virke fremmed for flere barn enn mine.

Et av bokens skumleste dikt går slik: ”Det finnes / ikke monstre. Men under sengen min / bor en gammel dame. // Hver kveld ber hun // om å få litt / av livet mitt.” For meg er dette skrekkinngytende, kanskje fordi jeg forstår den gamle damen under sengen som en slags dobbeltgjenger som jeget en gang, når livsoverføringen er fullbrakt, kommer til å smelte sammen med. Altså er det ikke noe monster under sengen, med mindre vi tenker at det vi engang skal bli er monstrøst. Men fordoblingen er likevel så uhyggelig som den kan få blitt, i hvert fall for meg. Barna i huset synes ikke diktet er skummelt i det hele tatt. Det kan jo hende at de tøffer seg, men kanskje er det igjen så enkelt som at diktene – og jeg – tenker tid på en annen måte enn ungene gjør, altså at damen under sengen først blir monstrøs for meg hvis jeg tenker at hun er oss, mens monsteret ennå er noe annet for barna mine.

Dette er dog ikke nødvendigvis noen rammende kritikk av Nattevakt, kanskje snarere en slags avklaring av hva Lea og Hole holder på med. ”Parents! racontez vos rêves à vos enfants” krevde surrealistene, og Nattevakt gjør, med sine dikt til barn, sitt beste for å leve opp til et slikt revolusjonært forsett, også når drømmene er bekmørke. Det er beundringsverdig. Men når boken langt på vei lykkes, er det nok fordi den også inneholder dikt som foreldre og barn langt på vei kan enes om betydningen av, som for eksempel dette:

En liten, varm
valp, en som klynker når den sover
i sengen min. Hvis ikke
en liten varm valp, en litt
vill hund, som hopper opp
når den ser meg, en som biter
så vidt for hardt i hendene mine.
En hjemløs hund, en som ingen
andre savner. Hvis ikke en hund som håper noe,
en stor hund med stive skritt og stri pels,
en halt hund, en som
snart skal dø, snart,
men ikke helt ennå.

Måtte den beste pris vinne sin bok.

Eg og Pontus går for gull er Odd Nordstogas debutbok, en spennende røverhistorie om katten Pontus og eg, som lager folkefest, raner kongen og får i stand revolusjon i løpet av få boksider. Ekstra morsomt for de minste er det nok at det er den lille katten Pontus er den tøffe og initiativrike, mens den voksne fortelleren mest er med på alle de gale påfunnene.

Språklig ujevn

Boken skiller seg ut med sitt høye format og fine retrostil, med en tegning av en mann med verdens lengste hatt, og katten hans med verdens lengste hale, spurtende ned trapp. Dette lover godt håndtverk og fart og spenning! Dette er Odd Nordstogas debutbok, og det er også vanskelig å åpne boka uten forventninger til en av Norges favorittrubadurer. Og ganske riktig: Teksten er et langt fortellende dikt. Den har en fast rytme og et rimmønster som gjør at den klinger litt som en folkevise, og er jovial og sjarmerende i kjent Nordstoga-stil. Av og til er det dessverre noe som ikke rimer. Flere steder har Nordstoga rokket om på vanlig setningsbygning eller tydd til nødrim for å følge det strenge skjemaet. Det gjør teksten unødvendig tung og uelegant. Allerede på andre side, når de to skal inn i en fremmed by, halter det:

Men innom porten er rått og kaldt
og surt det osar overalt
og toma augo mot oss ser
som om dei spør: «Kva gjer de her?»

Sist jeg prøvde å lese dette høyt rimte ikke «ser» og «her» på hverandre. Jeg er heller ikke begeistret for å putte verb på slutten av setninger, her er det litt for fortysket blitt etter min smak. Når formen er så tydelig som her, blir fokuset på språket desto større. Nivået er høyt på norsk barnepoesi, og jeg er nok litt bortskjemt. Jeg skulle ønske Nordstoga hadde tatt den tiden han trengte for å unngå slikt, om det så betydde å velge seg en enklere form.

Viktig tema

Selve historien i boka er så god at den fortjener den beste formen den kan få. Eg og Pontus kommer til en mørklagt, stille by, men spiller friskt opp til dans. Så dukker politiet opp og forteller dem at her er all musikk strengt forbudt, konfiskerer instrumentene, og kaster dem ut. Nordstoga tar med andre ord opp viktige og aktuelle temaer som kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og tyranni – ikke hverdagskost i norske billedbøker. Attpåtil gir han oss en liten oppskrift på hvordan man kan skape folkelig opprør. Eg og Pontus gir seg nemlig ikke så lett, de rundstjeler kongen, og djervheten deres inspirerer byboerne, som sprer beskjeden om at de som vil bli kvitt kongen må male seg blå på nesen. Dermed blir det tydelig for alle hvem som er i flertall.

Franske Agnès de Lestrades Ordfabrikken fra i fjor er et strålende eksempel på en enkel fortelling med en lignende moral – kreativ tenkning kan bryte hvert stengsel. Boken får en til å undre seg, og det er vanskelig å ikke bli rørt. I Nordstogas bok kommer den underholdende og festlige historien mer i forgrunnen, og det dypere laget kommer mer i bakgrunnen. Her er det regelen «Tell, don’t show» som gjelder: det meste sies, lite antydes. Det som er synd er at dermed mangler det også et nødvendig rom for leserens fargelegging.

Voksen synsvinkel

Det spørs også hvor enkelt det er for de minste å identifisere seg meg eg og Pontus hele veien. Drivkraften bak røveriet, bortsett fra ønsket om hevn, er nemlig temmelig voksen:

For gullet er nok til ei femårsfest
med poker, kvinnfolk og spel på hest

Og etter revolusjonen kommer jenter som «renner oss ned med så våte kyss». Nå skal ikke jeg ta opp diskusjonen med Freud og påstå at barn ikke også kan ønske seg denne typen belønning, men et barns utopi hadde nok vært mer sukkertøysfarget. Avslutningsfesten er en voksenfest: «med musikk og øl / og godlynt slåssing med klask og brøl». Enda godt at det også er «brus og kakesøl». Men tilbake til språkpirket. Det kan virke som om kombinasjonen av øl og slåssing har gått hardt ut over maten her. Fortjener ikke våre helter mer appetittelige kaker?

Jeg hadde i alle fall unnet dem det. Det er lett å bli sjarmert av skakke og frekke eg og Pontus. «Av og til må ein vera skikkeleg uskikkeleg» som det står i boka. Det er nok noe de fleste barn har fått med seg i dag, men det skader ikke å minne om det. Og selv om de er et produkt av Nordstogas fantasi og fortellerglede, er det tegningene som gjør dem levende. Baksiden setter tonen, med katten balanserende på ett ben oppå hatten oppå eg, som balanserer uredd på ett ben oppå to vaklende trommer, bærende på masse instrumenter, begge med hvert sitt selvsikre glis. Katten gnikker på fela så strengene ryker, dette er uten tvil ekte kattemusikk!

Uttrykksfulle tegninger

Tegningene til Rune Markhus skaper eventyrunivers med eleganse og presisjon, få, utvalgte farger, velvalgte underdrivelser og herlige overdrivelser. Tegnestilen og bruken av boksidene minner om tegneserier. Flere bilder i bildet gir en fin dynamikk. Tegningene forteller: Den tyranniske kongen er for eksempel portrettert som en krysning mellom aviskarikatur og et uhyre fra japansk anime: en pitbullaktig, griserosa og uformelig skikkelse, en diger, glefsende kjeft og mage på to bein, noe særlig mer behøver man ikke å fortelle om han. Når Pontus og eg raner kongen er det først og fremst Markhus som utnytter sjansen til å skape komikk. Portrettet av kongen som holder rundt den litt melankolske bamsen sin er herlig, og uttrykket i ansiktet hans når han blir vekket av gjøkuret er ubetalelig. Dette minner om en scene i Disney-filmatiseringen av historien om Robin Hood. Og jammen har ikke Robin Hood blitt tegnet inn når etterforskningen av ranet er i gang! Slike detaljer gleder et anmelderhjerte. Markhus har ellers valgt å gjøre hatten til fortelleren lenger enn han selv, enda Nordstoga kun beskriver den som «en meter høg» – og kattens hale har blitt enda lenger, og krøller seg fint gjennom boksidene.

Jeg koste meg mye med denne boka underveis, for selv om den ikke rent gull tvers igjennom, er det mye som glimrer. Eg og Pontus er et morsomt radarpar og noen friske fyrer som jeg gjerne skulle sett mer til.

Dei lysande generasjonane

Håvard Syvertsen og Akin Duzakins Lyset skinner i mørket er ei mjuk forteljing om vesle Iver, hans vevre bestemor og voffen Bolla. Ivers mor og far er på ferie i utlandet, noko som gir forfattaren eit påskot til å skvise ut litt visdom frå bestemor om den skumle overgangen mellom lys og mørke. Samver med besteforeldregenerasjonen vert halde fram som harmonerande og tryggande for barnet – særleg når standardtoposet i godnattbøker, mørkeredsla, gjer seg gjeldande for Iver midtvegs i historia. Og kvifor skulle det ikkje vere slik?

Duzakin er ein meister på å skape stemning av lysets gråsoner, og her er bruken av skiftande lysnyansar i illustrasjonane ein tydeleg metafor på at nye og glimrande generasjonar avløyser dei gamle og grå. Fordi soloppgangen alltid vil kome som ei positivt ladd veksling, blir det i boka etablert ein naturleg tryggleik knytt til at nye generasjonar stadig avløyser gamle. Det er ei sirkelkompositorisk rørsle (lys-mørk-lys) i løpet av det korte døgnet historia varer, og på siste side vekker bestemor Iver grytidleg for å kome med bokas mangetydige og intertekstuelt ladde avslutningsreplikk:

«–Nå kommer det, sier bestemor. –Nå kommer lyset».

Uproblematisert fråvær av mor og far

Verbalt sett er ikkje fråværet av mor og far problematisert i boka. Og det er faktisk eit friskt pust inn i ein samtidslitteratur som ellers er ivrig etter å vise fram slike tomrom som negative. Astrid Brekke skriv i artikkelen “Kvar er mor? På leit etter mødrer i barnelitteraturen” på Periskop 08.01.14 at «den nye barnelitteraturen avspeglar ulike sider ved den postmoderne verda, der alle roller, inklusiv forholdet til heimen som omgrep, og mors- og farsrolla, er problematisert».

Kvifor skal ikkje barnet klare seg utan mor og far i kortare perioder? Og kvifor skal vi eigentleg stue bort besteforeldregenerasjonen? Bestemor viser veg i mørket på mange vis i denne forteljinga, som gir stor plass til korleis det er å drøyme og fantasere medan ein ligg i senga. Lyset skinner i mørket har si sterkaste side i det mørkerommet som oppstår rundt verbalteksten, der Duzakins formidling av overgangen mellom lys og mørke gir eit meiningsoverskot utover verbalteksten som vi har begynt å rekne med frå hans side.

Intellektuelt oppkvikkande

Dei siste minutta av døgnet, før barnet sovnar, er ofte ei viktig og trygg ramme i barn sin kvardag, der målet ofte er å formidle lesestykker som roar ned pulsen inn mot draumeland. Men korleis bør middelet vere? På dette punktet går Saabye Christensen og Bo Gaustads Buster i mot straumen av godnattbøker: Boka er snarare ei intellektuelt oppkvikkande og kaotisk forteljing, prega av hyppige utropssetningar og språklege «twists and turns» som stiller spørsmål ved våre faststivna oppfatningar.

Buster tek òg utgangspunkt i leggesituasjonen, men bryt fort med forventingane ved å gi forteljarstemma til katten og framstille menneskefamilien som både irrasjonelle og lite observante. Slik lukkast Saabye Christensen godt med å framandgjere og presentere eit skråblikk på menneskelege kvardagpraksisar:

Katten Buster opplever at det berre er veslejenta i huset, Bess, som forstår seg på han som det nattedyret han er (for Buster er det jo natta som er dagen, slik vi tenker på den). Avslutninga av boka er av den ganske språkfilosofiske typen til godnattlesnad å vere. Der vi møter familien midt i morgonstellet dagen derpå, i ein seanse som kan stimulere barn til å tenke på nytt om faste kategoriar som «dag» og «natt»:

Så er det endelig Bess sin tur.
–God natt, Buster.
Hun stryker meg forsiktig den andre veien,
helt fra hale til snute.
Å, gjør det en gang til!

–God natt, Buster.

Endelig har hun forstått det. At det er en
viss forskjell på katter og mennesker.
Kanskje er det derfor vi er så gode venner.
Forstå det den som kan.

God natt, Bess. Jeg mener god dag.

Valet av kattens perspektiv gjer det lett for Saabye Christensen og Bo Gaustad å saman karikere og skape humoristiske og latterleggjerande passasjar som fungerer godt, som her, når familia sitt morgonstress blir harselert med:

Og alle løper i bena på hverandre og alle har like
dårlig tid. Og det til tross for at de har hatt hele
natten på seg. Det er jo derfor menneskene har
natt: for å være klar til dagen.
Men jeg forstår meg ikke på menneskene.
De holder på med sitt.
Hva er klokken?
Hvor er avisen?
Hvorfor er det knute på skolissene?

Kreativt kaos på sengekanten

Bo Gaustads formspråk står godt til stemninga av kreativt kaos som vert frampiska gjennom Saabye Christensens ofte eksklamatiske setningar. Gaustad kombinerer utflytande akvarellteknikkar med kollasjar og rufsete tusjstrekar på ein såpass variert og generøs måte at nesten kvart oppslag byr på formbrot og ei utvikling, særleg med tanke på farge- og flatebruk. Slik står dei to formspråka godt til kvarandre og bidreg til den samme urolige ikonoteksten.

På eit dobbeloppslag midtvegs i boka briljerer Gaustad med fleire metafiksjonelle spel-i-spelet-tablå som portretterer kattens tentative leik med musa, berre at maktdynamikken her er snudd på hovudet, slik som i resten av boka:

Men hva skjer? Er den blind?
Meningen er jo at musen skal
prøve å stikke av når den ser meg (…)

Jeg stanser.
Dette gidder jeg ikke være med på.
Dette finner jeg meg rett og slett ikke i.
Vet musen kanskje ikke hvem den har
med å gjøre? Den har å gjøre med meg!

På kvar si side av sengekanten

I begge bøkene i Aschehougs godnattserie ser vi at det strukturelle omrisset er det samme, nemleg før, under og etter leggesituasjonen: Natta nærmar seg i begynnelsen og dei to historiene vert avslutta med ein tematisk «punchline» i det sola står opp.

Ellers er det ingenting som tyder på at begge skal kunne oppfylle den slumre-funksjonen mange foreldre er på jakt etter på samme måte. På godt og vondt plasserer dei seg på kvar sin ende av skalaen:
Lyset skinner i mørket er så dus og mjuk, både dramaturgisk og visuelt, at lesaren risikerer å sovne frå heile historia før ho er ferdig. Det kan hende at foreldre då vil meine at boka har gjort jobben sin som sengelektyre, men er friksjonsfridom godt nok til å vurdere boka si kvalitet sett under eitt som god? Det gir meining å hevde at boka i seg sjølv bikkar for mykje over i det døsige når det gjeld å halde den unge lesaren vaken gjennom forteljinga.
Buster er meir kantete og rabulistisk på alle måtar, og har sin klare verdi i at den inviterer lesaren til ei årvåken tenking om dyr sine indre liv, ibuande verdi og ikkje minst kva vi menneske projiserer av kvalitetar på relasjonen mellom oss og dyra. Der hunden Bolla i høgste grad har ei typisk servil birolle i Lyset skinner i mørket, er Buster ein kravstor karakter som tek den plassen han sjølv – og vonleg lesaren –  meiner han fortener.

Lureri og forsoning

Et sted i Sverige finnes en drabantby med noen blokker, en barnehage i skogkanten, og en bondegård i nærheten av barnehagen. Men vi får ikke vite noen navn; det er «barna», «grisen», «en jente med honninghår» og «et barn» til. Grisen står i bingen sin, og føler seg ensom. Den rømmer, og blir på listig vis utkledd og inkludert i barnas lek – «Den vil være med. Og alle skal jo få være med. Faktisk.» Så følger vi grisen og barna gjennom barnehagedagen: sangstund, spisetid, innelek og sovetid. Før grisen blir avslørt av de voksne. Grisen blir utvist, men de voksne angrer seg, og dagen slutter med at hele barnehagen oppsøker grisen, og de leker lykkelig sammen i skogen.

Boka som en samtale

Jeg vil se denne boka i lys av tidligere barnebøker om barnehage, og min tilbakevendende lesemåte: at barnelitteratur kan være moralske samtaler fra voksne til barn, om barndom og om forholdet mellom barn og voksne.

Mange tidligere barnebøker har skildret tilvenning til barnehage, slik som Woldes Emmas første dag i barnehagen (1976) og Bringsværds Karsten får ikke sove (1992). Det er rimelig å lese disse som trygghetsskapende tekster fra voksen til barn. Andre barnebøker har skildret hverdagen i barnehagen, de er som regel harmoniorientert, og/eller de skildrer en voksenstyrt virkelighet.

Vi kan lese denne nye boka som en samtale med et mer rutinert barn enn i de andre bøkene. Og det sier noe om endrede rammer for norsk og nordisk barndom gjennom de siste førti årene; og kanskje noe om endret syn på barnets kapasiteter. Spørsmålet er ikke lenger om man trenger å føle seg trygg i barnehagen; spørsmålet er om man kan bryte reglene, og protestere mot de voksnes avgjørelser. I tillegg henvender man seg til et barn som kjenner rutinene i barnehagen så godt at det er naturlig å legge inn et snev av ironisk distanse i beskrivelsene av dagsrytmen.

Historien følger dagen i barnehagen. Mange av etappene blir beskrevet på en passiv måte som jeg mener at rommer et ironisk potensial, mest synlig ved fraværet av subjekt: «Sitte i ring og klappe knær og synge ord», «Leke nå!», «Madrass, madrass, madrass. Og litt gulv.» Og når man i forsoningens tid på siste side finner ut at barnehagen kan besøke grisen flere ganger: «Den kan sikkert lære barna mye. Om dyr. Natur. Sånne ting. Mmm. Kanskje.» Slik snakker man til et barn når den voksne og barnet har en felles forståelse av at rutinene er kjent, og kanskje litt kjedelige.

Andre lesemåter

Boka kan selvsagt leses på andre måter enn den jeg beskriver her. Den kan leses som en fabel om plikten til å vise omsorg til den som føler seg ensom. Og hvis du vil, kan du selvsagt også lese inn en kritikk av et barnehagesystem som er så underbemannet eller rutinefiksert at de voksne ikke ser barna på ordentlig i løpet av dagen.

Illustrasjoner som støtter

Charlotte Ramels tegninger er utført med kraftig konturstrek og ligger nær tegneseriespråket. På de fleste bildene er oppmerksomheten samlet rundt hendelsene som driver historien framover, med en tydelig bruk av forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn i motivene. I noen av de store tablåbildene fra inne i barnehagen har hun imidlertid gått litt lenger i å vise bonushendelser utenfor handlingen.

Barnet som lurer. Og forhandler.

Det er tre avgjørende scener i boka. Først når barna samarbeider om å forkle grisen, slik at den kan lures inn i barnehagen. En del av denne scenen er at «jenta med honninghåret» simulerer at hun er skadet, for å avlede de voksne. Den andre scenen er når den voksne vil dra grisen ut av barnehagen, mens barna drar i andre enden av grisen (!) for å beholde den.  Den tredje scenen er angeren: barnehagelæreren Lange Lena ber grisen om unnskyldning for å ha vært hardhendt.

Moralen i fortellingen er enkel: det er mulig å lure de voksne. Det er noen ganger nødvendig å lure dem for å gjøre det riktige (omsorg overfor grisen) og for å ha det hyggelig (leke med grisen). Det er legitimt å protestere mot de voksnes avgjørelser. (Men man må gi seg til slutt; de voksne bestemmer). Og til sist: gode voksne lytter til barns protester, og ombestemmer seg.

Lest slik blir denne fine bildeboka enda en fortelling om den moderne, autonome nordiske barndommen, hvor barn er trygge, frie, likeverdige og forhandlingskompetente. Og omsorgsfulle, ikke minst.

Den utforsker det følelseskaoset som vitterlig rammer altfor mange barn. Og den er nok et ledd i den verdifulle og mangfoldige kjeden av illustrerte bøker og bildebøker fra familien Dahle-Nyhus. De beriker hverandre, Gro Dahles klare tekst og datteren Kaia Dahle Nyhus like klare bilder.

Med insisterende lojalitet til skilsmissebarnet Inga utforsker Gro Dahles tekst stadium for stadium den store smerten og skaden som foreldrenes ”hundreårskrig” påfører henne. Men teksten ivaretar også en omsorg for foreldrene, og slik speiler den Ingas lojalitet. Kaia Dahle Nyhus’ billedspråk er ekspressivt, følelsesladd og dramatisk. Det gir talende, nesten skjematiske analyser av de sterke og vanskelige følelsene som er i sving.

Blått for smerte

De stiliserte oppslagene er bygd opp av store fargemettede flater, som også er mettet av følelser. Blått er smertens farge (understøttet av brunt) og gult er harmoniens farge. Fordelingen tydeliggjør krigen mens den pågår, men tjener også til å gi Mamma rett når hun sier at ”ting tar tid og alt går over, også den langsomme sorgen som ligger innerst inne i brystet og verker, lengst inne i magen”. På det siste oppslaget har det begynt å gå bedre, og det synliggjøres ved at Inga mottar varmen fra en gul sol der hun sitter høyt i et gult tre. Men selv om smerten er blitt til å leve med, er den der stadig, viser de blåfargede klærne Inga bærer.

Oppslagene har også tydelige forgrunner og bakgrunner som brukes til å nyansere historien. I den første delen av boken får foreldrenes krig dominere forgrunnen fullstendig, mens barna som krigens offer har en tydelig plass i bakgrunnen. Følelsene og tingene er ett på oppslagene. Før krigen begynner er saftglassene på bordet hele. Når foreldrekrigens store slag er utkjempet  ligger det knuste saftglass, blomstervaser, blomster og asjetter igjen på slagmarken. Til slutt er foreldrene fordreid av smerte og grimet av gråt i forgrunnen. I bakgrunnen står Inga og suger  på genseren.

Det er min skyld,
bare min skyld at de holder på sånn,
at de er uvenner,
at de roper og skriker og gråter,
at de går fra hverandre,
at det er krig,
tenker hun
og suger på genseren
så stoffet blir vått.

Slik siterer bilde og tekst hverandre, men gir selvstendige tolkninger i hvert sitt medium.

Det blir ikke bedre 

For Inga er ikke krigen over så snart foreldrene har avlagt sitt besøk hos familievernkontoret, sluttet å krangle og innstiftet nye rutiner som lar barna gå i skyttel fra den ene til den andre. Inga blir da den store hjelperen og spionen. ”Hun må passe på alt som må passes på”. På oppslagene fyller hun forgrunnen. Ansiktet er blått og dratt av smerte. I den blå buketten henger blomstene med hodet. I bakgrunnen blir først farens, deretter resten av familiens tilværelse i tiltagende grad gul, mens Inga sitter fast i  det blå. Fremstillingen av henne blir mer og mer stilisert.

Kaia Dahle Nyhus’ fortjeneste er at hun ikke bruker de tydelige fargekodene mekanisk. Mens de andre i familien forsoner seg med situasjonen, slutter Inga å spise og begynner å skade seg selv. Da er brunt usynlighetens farge og gult fargen for Ingas ensomhet.

Da flytter krigen inn i Inga
med piggtråden sin,med alt som er hardt og skarpt og spisst.
Og Inga stikker seg med en nål
og med kniv og gaffel og med saks,
stikker seg så det blir hull og sår og røde riper,
for hvis det bare er sår på innsiden,
så synes det ikke at det er vondt.

På en blek gul seng, sitter Inga, eller en kropp som er Ingas smerte, med piggtråd i øynene og et gapende hull i hjertet.

Skilsmisse som krig

Fra begynnelsen av sitt forfatterskap har Gro Dahle interessert seg for menneskenes problematiske sameksistens og vonde følelser.  Det begynte med Simon og Kaia-bøkene (1993-96) hvor krangling, sinne, ramping og sutring er tema. Den grådige ungen (1997) handler om sjalusi og grådighet, Bak Munne bor Munni (2000) om raseri, Snill (2002) om selvutslettende snille jenter, Sinna Mann (2003) om vold i hjemmet og Håret til mamma (2007) om mors depresjon. På samme måte som  Sinna Mann i sin tid ble til på oppfordring fra en familieterapeut, er Krigen blitt til på initiativ fra familievernkontorer i Vestfold.

Skilsmissen er fremstilt som en krig som rammer Inga som et uskyldig offer. Den sprenger familien i stykker. Etter de største, voldsomme slagene følger en utrygg våpenhvile, som også gir håp om at freden, slik den var før krigen, lar seg gjenopprette. Det gjør den imidlertid ikke, uansett hvor mye Inga strever. Dermed er hun blitt en slags flyktning som ikke hører hjemme noe sted, og som mister grepet om seg selv i denne hjemløsheten. Mens fredsslutningen langsomt kommer til resten av familien, tiltar Ingas smerte, hjelpeløshet og hjemløshet. Krigen innbyr både til innlevelse med Inga, forståelse for hennes reaksjoner og sammenligning med ens egne.

Krigen kan leses som illustrasjon og en anskueliggjøring av ubehagelige, nyere forskningsfunn: En skilsmisse er potensielt en stor ødeleggende emosjonell belastning for barn, som opplever at familien dør og blir erstattet av et ingenting. Analogien mellom krig og skilsmisse er virkningsfull. Den betoner den ødeleggende styrken i katastrofen som rammer Inga og alvoret av de skadene som den påfører henne, og virker samtidig som et argument mot å bagatellisere skilsmissen og dens konsekvenser for familiemedlemmene.

Krigen er unektelig en terapeutisk trøste- og bevisstgjøringsbok for barn og voksne i skilsmissens og de sterke følelsenes vold. Men den er neppe bare det. Kvaliteten ved tekst og bilder og samspillet mellom dem gjør at boka er åpen for mange slags lesninger.

Lukas, Adam og Lalah har budd på mottaket i 3 år. Dei har gjort alt rett og fått stjerner i margen, men manglar stadig den siste og avgjerande sjekken. Då det endeleg går i orden, ber det ut i eit aude landskap: Forlatne leirar, knuste ruter og nedlagde togspor mot det som har vore hovudstaden. «Togene og de endeløse køene av biler var borte for lengst. Linjene pekte mot et punkt som ikke lenger fantes. (38)»

Noko har skjedd, men lite blir utdjupa. Mottaket verkar vere den institusjonen som fungerer best i denne verda: eit permanent venterom i øydemarka som durar og går utan at vi heilt skjønar korleis.

Barneleiren

Underskriftssanking: Det skal mykje til for å gjere leiinga ved mottaket til lags.

Vårt første møte med mottaket er med avhøyrsrom og høge murar, med grønkledde militære som kryssar av nye born på ei liste og delar ut sengklede og tannkostar. Borna dusjar i kø og sit i endelause køar utanfor kontor for å samle underskrifter i ei mappe. Elles er det er lite å gjere bortsett frå å vente. Nye born kjem kvar veke, andre får gå, med kart ut i det ukjende.

Mottaket er som ein slags militærleir der born sit inne og dei vaksne handhevar eit sett ukjende reglar. Slik sett minner boka om danske Lejren av Oskar K og Dorte Karrebæk (2011). Der er barndommen framstilt som ein konformitetens konsentrasjonsleir styrt av vaksne i klovnedrakter. Den er depersonalisering sett i system: borna blir nummererte, barberte og kledd i identiske kjortlar, der dei ligg tett i tett i brakker med blomsternamn. Dei som stikk seg ut forsvinn, resten av massen går i overlevingsmodus. Det er eit symbolladd og dramatisk sirkusmareritt som er vanskeleg å ta auga frå. Barnebok? Neppe. Og nettopp det er visst eit vanleg tema når ein diskuterer bøkene til K & Karrebæk.

Grenseutprøving

Det same har vore tilfelle med ein del av Bjørn Arild Erslands biletbøker. Både separasjonen frå mamma in space i Det første barnet på månen (2009) og jenteliket i Glassklokken (2010) har hatt sine kritikarar. Bøkene har ein uggen, dyster undertone, og tema som vekkjer diskusjon om dei eigentleg passar for ungar. «Det skal være farlig å stikke hånda ned i en kasse med bildebøker», var Ersland sin respons på ein barnebokkonferanse i Stavanger for eit par år tilbake. Og kva så med Dagen vi drømte om? Bit den handa av deg?

For kort

Tett: Illustrasjonane er ofte plasserte i ruter med klaustrofobiske utsnitt.

I denne boka er målgruppa heva til ungdomsskulen: forlaget tilrår den for lesarar på 12–16 år. Denne «gjennomillustrerte fabelen» har ganske lite tekst på kvar side for å vere ei ungdomsbok, og vekslar hovudsakleg mellom heilsides illustrasjonar og enkeltruter. Karakterane er utførte i naiv pennestrek, fargane i dempa militærgrønt og grått med skarpe raude kontrastar. Illustrasjonane er barnlege og småskumle om kvarandre – teksten kort og konstaterande.

Kan biletbokformatet – og kombinasjonen av tekstmengde og stil – her verke mot boka, og gjere at den fell mellom to stolar? Omtalane frå dei 14 niandeklassingane som har lese boka i samband med Uprisen kan tyde på det. Sjølve hevdar dei boka passar betre for born på mellomtrinnet – ja, bortsett frå innhaldet, då. Anten det, eller så er den for kjedeleg, rar, kort eller lettlesen. Her er det ingen kjære mor.

No treng ein ikkje satse alle korta på ungdomsjuryen, og ynsket om meir tekst fordi det er slik ei ungdomsbok ser ut. Men eg lurar litt likevel: Korleis hadde boka sett ut om vi hadde lete dei naivistiske barnebokkarakterane ligge denne gongen? Hadde den gjort seg som dyster teikneserieroman? Eller som ei fyldigare ungdomsbok, med ein tekst som gir lesaren litt meir enn ein antydande veslefinger?

Skylappar på

Forholdet mellom verbalteksten og det visuelle narrativet er likevel ganske interessant, spesielt når dei to gnissar mot kvarandre. Som lesarar av teksten er vi bundne til Lukas sitt perspektiv – teksten er hans skriftlege forklaring til leiinga på asylmottaket. Illustrasjonane har ei friare kameraføring, men også her er synsvinkelen vår noko avgrensa. I dei mest dramatiske scenene går framstillinga over i stumme teikneseriepassasjar som viser handlinga i korte glimt. Her står teksten utanfor bileta, som ei parallell framstilling som skurrar litt – og stiller spørsmålsteikn ved kor truverdig Lukas er som forteljar.

Kjenslemessig allegori

Framstillinga av asylmottaket i Dagen vi drømte om er barnemat i forhold til Lejren – sjølv om den brutale tannlegescena som utgjer spenningstoppen i boka hausta kritikk frå Ingeborg Mjør i hennar omtale av boka i Dag og Tid. Koplinga mellom asylmottaket og tortur er vanskeleg å lese som ein gjevande parallell til vår verd – men det er heller ikkje der historia finn stad. Scena verkar ha meir føre seg som eit horrorelement enn eit forsøk på samfunnskritikk, og slik sett fungerer den. Valden verkar absurd, vilkårleg, men òg systematisk – og vert endå tydelegare i ei visuell framstilling. Men såpass skal vel ungdomsboka tåle?

Aude: Verda utanfor er heilt tom, men det legg visst ingen dempar på humøret.

Mykje i Dagen vi drømte om handlar om å halde tilbake informasjon – i det usagte, uvisse og uforståelege. Og kjenslene det framkallar kan lett koplast til flyktning- og asylsituasjonen: frustrasjonen, maktesløysa, den tilsynelatande endelause ventinga, byråkratiets rustne tannhjul. Dei urovekkande hendingane utanfor mottaket er mest skremmande fordi vi ikkje heilt forstår kva som skjer, og kva i alle dagar det har med mottaket å gjere. Kva skjer i verda utanfor? Kor mange andre mottak er der? Kven er det eigentleg som trekk i trådane, og kven kan vi stole på?

Tilbakehalden

Det er denne mangelen på informasjon som skapar den klamme stemninga i boka, og samtidig vekkjer lesarens frustrasjon. Ein har heile tida ei kjensle av at det ligg noko meir bak, eit system av noko slag, men det ligg utanfor vårt synsfelt. Det er irriterande, men det er òg litt av poenget. Kan hende er boka meir som ein sci-fi film der ein helst ikkje bør pirke for mykje i mekanikken bak, men late seg suge inn i verda og stemninga. Så lenge kulissane verkar solide, kan eg vere med på leiken.

Allerede baksideteksten avslører at Klara (12) er forelska i Sofie (14). Innledningsvis forstår vi at både Klaras foreldre og klassekamerater tror at hun er forelska i bestevennen Matias. «Pappa skulle bare visst hvem jeg er forelsket i, tenker Klara» (s. 12). Alt på samme side får leserne vite hemmeligheten. Den er mer pirrende enn tyngende. Endelig får vi en roman med homofili som tema uten lange selvransakelser med påfølgende identitetskrise. I sin debut for barn destillerer poeten Thomas Marco Blatt Klaras forelskelse ned til kjærlighetsfortellingas to klassiske ingredienser: Kampen for den utkåredes gunst og for sosial aksept.

Tradisjon av barneforelskelser

Barnelitteraturen har lenge utforska barns forelskelser. Et av de mest kjente eksemplene er Anne + Jørgen er sant (1984) av Vigdis Hjort: «noen blir aldri så forelsket mer i livet som de var da de var ti år.» Enda ett år yngre er de intenst forelska Alva og Love i Rødt hjerte, blå sommerfugl (2003) av svenske Annika Thor. Selv om Klara er eldre enn både Anne og Alva, er hun tidlig ute med å forelske seg i en av samme kjønn. Åpninga for homofile ekteskap har betydd mye for at de som vokser opp nå lettere kan forestille seg muligheten. Slik speiler Hvis du lyver en viktig samfunnsutvikling. Til forskjell fra de nevnte eksemplene, og kanskje mer i samsvar med alderen, utstyrer Thomas Marco Blatt hovedpersonen sin med sterke seksuelle lengsler. For eksempel ligger Klara i senga og lar hendene gli over pysjamasen mens hun tenker på Sofie: «Hun puster tungt, fingrene beveger seg så vidt og så faller hun gjennom madrassen.» Det er vakkert, men samtidig så subtilt at det forutsetter lesere som vet noe om onani.

Ryddig oppbygning

Struktur og persongalleri er såpass enkelt at boka passer godt for lesere fra ti år. Kapitlene er korte og gir fortellinga en lett rytme. Sofie kan nok minne litt om en klisjé med langt rødt hår og grønne øyne. Men Klaras fascinasjon for denne tøffe fotballkeeperen med de hullete dongeribuksene virker ektefølt. Et par drømmer understreker at forelskelsen er noe som ligger dypt og naturlig hos henne. Like troverdig er det sosiale presset som får henne til å velge å bli kjæreste med bestekompisen Matias.

På forsida har Jenny Mörtsell tegna et følsomt og ultranært portrett av en tankefull jente med hånden foran munnen. Klara er en jente med hemmeligheter, men hun vil ikke være en som ljuger. Dessuten blir det enda vanskeligere å erobre Sofie hvis Sofie får vite at Klara er kjæreste med Matias.

Sannheten om hvem Klara er forelska i, brer seg ubønnhørlig, slik sladder spres i alle lesbefilmer om tenåringer fra Two girls in love til Fucking Åmål. Da oppstår høydepunktet hvor Klara har alt å tape eller alt å vinne. Er Sofie interessert? Hva kommer folk til å si? «Hun [Klara] er ikke en sånn som bryr seg om hva andre tenker om henne, har hun glemt det?» (s. 120) Lengre er vi ikke kommet enn at homofile i ungdomsmiljøer fortsatt er enten usynlige eller selvlysende og må leve med de sosiale omkostningene det innebærer.

Hverdagspoesi

Thomas Marco Blatt har flere års forfatterutdanning bak seg og jobber som litteraturkritiker og tidsskriftredaktør. Han har tidligere gitt ut to diktsamlinger for voksne. For Slik vil jeg måle opp verden (2006) fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris. I sin første bok for barn bruker han symboler nennsomt. Handlinga er for eksempel lagt til Stjerneskuddalen, et sted hvor drømmer forhåpentlig kan gå i oppfyllelse. Det kan dessuten tolkes som en seksuell metafor at Klara har ambisjon om å lære seg å dykke ned til tre meter.

Skildringene krever imidlertid ikke lesere med store tolkningsferdigheter: «Klara drikker opp melka si. Hun går på badet, børster tennene og putter matpakka i sekken sin» (s. 17). Dette understreker hvor hverdagslig Klara lever, men her glemmer kanskje Blatt at han skriver for et publikum med mindre tålmodighet enn voksne. Problemet med å vise fram et kjedelig liv, er at det kan bli kjedelig å lese om. Jeg ber ikke om poetiske finurligheter, men kanskje kunne noen litt mindre forutsigbare detaljer skapte enda litt større nærvær?

Frykt for det sentimentale?

Det er uansett ingen tvil om at Blatt har skrevet en unik bok. Klara kjenner ingen andre som forelsker seg i jenter. Likevel aksepterer hun følelsene sine med en selvfølgelighet jeg aldri har sett maken til i barnelitteraturen. Da er det lett å være ambisiøs på bokas vegne og ønske den spredning ut over Norges grenser. Derfor er det ergerlig at Blatt legger opp til at besteforeldrenes hund må avlives parallelt med Klaras følelsesmessige opp- og nedturer. Det kan virke som Klara og hunden har D-dag samtidig. Men når fortvilelsen for hundens skjebne ikke er tilstrekkelig integrert med Klaras øvrige fortvilelse, virker denne delen utenpåklistra og forstyrrende. Jeg forstår trangen til å unngå det sentimentale, men her hindrer det leseren i å kjenne Klaras sorg.

Innvendinger til tross: Det viktigste er at Blatt lykkes med å gjøre Klaras kamp for å ta følelsene sine på alvor til en universell fortelling om den første forelskelsen.

Den godhjerta outsideren
I Lom møter vi Einar som går i syvende klasse. Syvende klasse kan være utfordrende nok for enhver, men han gjør det ikke noe lettere for seg selv med håpløse klær, tykke briller og avsmak for fysisk aktivitet. Han topper det hele med en voldsom lidenskap for steiner, og kan skryte av en omfattende steinsamling. Faren er nemlig geolog, og Einar følger tett i hans fotspor. Alt dette gjør ham til et yndet og hyppig offer for skolens bøller.
Jeg får øyeblikkelig medlidenhet med den stakkarslige fremtoningen som er Einar. Med sine knappe 13 år bærer han på en resignert form for selvforakt og selvinnsikt. Til tross for dette skjønner vi fort at han har et hjerte av gull. Fordi faren er mye borte på mystiske jobboppdrag og moren forsvant da Einar var liten, må han nærmest oppdra sin kronisk syke lillebror selv. Det er tydelig at Einar har måttet vokse opp fort, og han bærer ansvaret uten å klage. Man må jo ha et uselvisk hjerte hvis man skal være fantasyhelt.

Folketro møter fantasy

Bergtatt: Portvokteren føyer seg inn i rekken av ny norsk fantasylitteratur for barn og unge med elementer fra norsk folketro. Odinsbarn av Siri Pettersen og Hulder av Tonje Tornes har allerede rukket å imponere. Forventingene mine var derfor store til Bergtatt: Portvokteren. Ved første øyekast kan den virke urovekkende lik Hulder. I begge bøkene finner vi norsk folketro, en tenåringsgutt som helt, en fraværende mor og handling lagt til bygde-Norge. Men likheter til side, Bergtatt: Portvokteren klarer å stå støtt på egne bein.

Einars favorittnabo dør under mystiske omstendigheter, og etterpå blir hans eneste vennninne Tuva kidnappet av blodtørstige troll og fanget dypt under jorden. I møte med denne mystiske verdenen han ikke visste eksisterte, må Einar motvillig skrape sammen det han har av mot og redde Tuva før hun blir trollføde. På veien får helten vår hjelp av dvergene Ivalde og Fjaler. De viser ham et underjordisk rike under Jotunheimen befolket med mytiske vesener, både gode og onde. Einar må bruke alle sine ressurser og talenter for å komme tilbake til menneskenes rike, hvis ikke blir han bergtatt for alltid…

En helt med dimensjoner
Det er lett å se paralleller mellom Einar og klassiske fantasyhelter som Bilbo Lommelun. Martin Fyrileiv følger etablerte tradisjoner ved å la Einar gjennomgå en forvandling fra tafatt taper til handlekraftig helt, alt på knappe 170 sider. Allikevel er forandringen så gradvis og subtilt beskrevet at det ikke virker tvungent. Det er flott at forfatteren bryter litt med den etablerte helterollen for å la oss å se Einar som et ekte menneske med feil og mangler. Han er full av tvil over egne evner og orker egentlig ikke å gjøre det som er riktig. Det er nok mange, både barn og voksne, som kan kjenne seg igjen i det vanskelige valget om å gjøre det som er rett, eller det som er lett. Skildringen av dette moralske dilemmaet er en av bokas styrker.

De to første tredjedelene følger et behagelig tempo. Leseren blir underholdt med stadig nye plottvister og møter, uten at det virker masete. Historien flyter godt. De siste femti sidene bærer derimot preg av hastverk. Leseren har til nå blitt introdusert for et relativt smalt spekter av overnaturlige vesener. I tillegg til de tidligere nevnte dvergene har vi så langt blitt kjent med rimtusser, troll og gnomer. Alle relativt trygt plassert innenfor kjent og kjær folketro. Det er forfriskende med en forfatter som begrenser fantasiuniverset sitt til det overkommelige, og som ikke gir leseren for mye å bite over. Det er derfor skuffende når denne kontrollen glipper på de siste sidene. Plutselig blir tempoet skrudd opp. Sjokkerende profetier, gjenforeninger, konspirasjoner, store slag, aha-opplevelser, magi og nye skapninger kommer på løpende bånd. Vi går fra troll og dverger til vampyrflaggermus, mutantedderkopper og menneskeetende slim. Et underlig stilbrudd med den hittil etablerte norske folketroen.

Samtidig som tempoet skrus opp, går engasjementet ned. Til tross for heseblesende action har jeg litt problemer med å leve meg inn i det som skjer. I de heteste kampene og mest gripende avsløringene oppfatter jeg dialogen som en smule overflatisk og følelsesløs. Jeg kjenner aldri desperasjonen på kroppen, selv om jeg vet at våre helter må føle den. Det er som å se en actionfilm uten lyd. Du ser at det er mye som foregår, men klarer ikke helt å leve deg inn i handlingen.

Fantasy for nybegynnere
Det er lett å se at Martin Fyrileiv er flasket opp på fantasy. I Bergtatt:Portvokteren er det flust av sjangerklassikere som den motvillige helten, skjebnesvangre profetier og en verden som skal reddes. For ikke å glemme de forheksede sverdene og amulettene. Hvis dette er den første fantasyboka man noensinne plukker opp, så er historien fengende og fartsfylt. Leseren får en helt de kan kjenne seg igjen i, og et univers som setter fantasien i spinn. For den litt mer drevne leseren som har vært igjennom bøker som Hobbiten, Tidshjulet og Eragon, vil nok fortellingen og plottet virke en smule oppbrukt og enkelt. Det er helt greit – de kan man henvise videre til den mer komplekse Odinsbarn. Ser vi på aldersgruppa Bergtatt: Portvokteren er beregnet på, 10–13 åringer, er sannsynligheten nemlig stor for at dette er leserens første fantasybok. Og vi trenger ny fantasy for alle nivåer og lesere. Så, til tross for noen skjønnhetsfeil, for den rette leseren vil Bergtatt: Portvokteren både kunne trollbinde og engasjere.

Kribledager er Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestads andre billedbok sammen, og Even Bøthuns debut som barnebokillustratør. Den beskriver en type dager som kanskje bare finnes når man er liten: lykkelige dager fulle av lek og sol og søle og kladding, diktning og dagdrømming, herjing og hemmeligheter. Kleiva og Kaldestad har lang fartstid som formidlere av barnelitteratur, blant annet har de sammen skrevet en bok om billedbokillustrasjon, Å si det med farge og strek. 13 norske illustratører fra nyere tid (2004). Der fremhever de bøker som går nye veier, som utfordrer målgruppen de er skrevet for. «Estetisk danning må ikkje berre lærast, men óg inderleggjerast.» skriver de. Billedbøkene kan bidra til dette fordi barna kan «gå inn i» bildene. I lys av dette er det interessant å se litt nærmere på virkemidlene i deres egen bok.

Øyet som ser

Både teksten og det visuelle uttrykket er nyskapende i denne boka. Mens den forrige boka til Kleiva og Kaldestad, En løvetanndrøm (2006), var en diktbok for barn på rim, er deres nye bok en sjelden fugl i norsk barneboksammenheng: en lyrisk skildring av magisk-realistiske hverdagsøyeblikk. Den beveger seg mot prosa, men følger et fast skjema, med tre vers med tre linjer hver på hver side, noe som gir boka en tydelig rytme. I sin knapphet og konsentrasjon rundt øyeblikket minner versene om det japanske haikuet, som også skrives på tre linjer, og der forståelsen snus i siste linje.

Språket er preget av et stort overskudd av bilder. Sett gjennom barnet Ninas begeistrede øyne oppleves verden som ny. Derfor er det ikke nødvendigvis for mye å skrive at lyset synger. Den barnslige fabuleringsevnen hennes gjør sola til et stikketroll. Språket i Kribledagar er fult av slike fantasifulle nyord, og minner slik sett litt om Gro Dahles litteratur.

Samtidig virker illustrasjonene inn på hvordan vi oppfatter teksten. Bøthun leker gjennomgående med referanser, og tegner barna med humor, fantasi og innlevelsesevne. Bokas første illustrasjon er nesten klaustrofobisk der den zoomer inn på en fotorealistisk tegning av Ninas vidåpne øyne, som stirrer ut av vinduet. Den forteller oss at det er hennes øyne som ser, samtidig som noen også nødvendigvis ser henne, og kommer helt nærme. Altså er blikket doblet: forfatterens/vårt og Ninas blikk, som retter seg mot neste bokside: Utenfor vinduet er fantasien smeltet sammen med virkeligheten, to svaner flyr mot leseren sammen med en brettet papirtrane. Dette forsterker også opplevelsen av intertekstualitet. Origami er i likhet med haikuet også en japansk tradisjon, og ifølge et gammelt japansk sagn betyr det lykke om man bretter tusen origami-traner. Utenfor innsiden av vinduet ser man såvidt omrisset av en trane. Nina har altså tydeligvis brettet minst en. Den intense morgensolen skinner skarpt gjennom greinene på himmelen, men det meste på bildet er likevel drømmeaktig og litt diffust, mens den flyvende tranen er knivskarpt gjengitt. Dermed kan man også se at den er brettet av notepapir. Sangen til lysstrålene får på denne måten et fysisk uttrykk. Dette er mer raffinert enn barns ville, umiddelbare fantasi, og får frem det dobbelte blikket som ser – den voksne, reflekterende kunstnerens og barnets, samtidig.

Sansebombardement

Overfloden av tekstlige bilder og visuelle inntrykk gjør boka til en intens leseropplevelse: et skikkelig sansebombardement. Teksten kan leses som en slags vitalisme i barnebokform, med lyset og sola som et sentralt omdreiingspunkt. Det kan bli heftig. Når Nina spiser havregrøt får vi vite at skjeen «blenkjer / som et sverd av lys». Bøthun legger ingen demper på dette når han fremstiller Nina padlende med skjeen på et opprørt hav, med en speilvendt gjengivelse av det kjente japanske trykket Den store bølgen ved Kanagawa i bakgrunnen. Når Nina plukker løvetann (trolig et lite nikk til En løvetanndrøm), plukker hun «sol etter sol». Selv når det regner er lyset der i form av lyn, eller som teksten sier: «en sildrebekk av sol». Lyset er tydelig en metafor, det symboliserer energi og overskudd i en verden som kribler av liv.

Det er fascinerende å studere de komplekse bildene, som ikke ligner andre billedbøker, og fundere på hva de forteller, og det utfordrer estetisk vanetenkning. Bøthun har bakgrunn fra arbeid med serielitteratur og fantasy-stoff, og spesielt de overdådige drømmetegningene hans synes jeg bikker litt over i kitch. Men bildene hans er ikke bare vakre, fargerike og eventyrlige, de gir også motstand. Fargene er ofte litt grelle, og bildene består av så mange forskjellige visuelle uttrykk at det kan være vanskelig å se hele boksideoppslagene som en enhet. Bøthun jobber med montasjer der sporene etter bearbeiding, klipping og liming på dataen er synlige, noe som først slo negativt ut for en anmelder som foretrekker penselstrøk fremfor pixler. Men jeg velger å tro at han vil vise noe av arbeidsprosessen bak bildene, i ellers svært selvreflekterende billedbok.

Formatet på boken er veldig lite, og det føles som om det er vel mye som skal presses inn på de små boksidene. Både illustrasjonene og teksten hadde fortjent mer rom. Det virker som om forlaget har gjort en for rask jobb med å gjøre boka ferdig – omslag, skrifttyper og papirvalg virker tilfeldig. Det gjør det unødvendig vanskelig å legge merke til en bok som krever å bli ordentlig sett. Boka virket først litt fremmed på meg fordi den skilte seg fra andre billedbøker jeg kjente til. Det lønte seg å bruke litt tid på å utforske den, og oppdage nye detaljer som man ikke ser ved første øyekast. Og det er ikke så dumt å øve seg på å se. Jeg mener at denne billedboken kan fungere som en øyeåpner, både for store og små.

Les også anmeldelse av Kribledagar på periskop.no.

Litterære overgrep?

Hvem vil vel lese en ungdomsbok om seksuelle overgrep mot barn, begått av voksne? Det er kanskje ikke det første man rasker med seg i bokhandelen, med mindre man mistenker at ynglingen trenger hjelp til å snakke om noe vanskelig?

Sånn kan man tenke, og sånn tenkte nok også jeg da jeg først hørte om Tryllemannen, Bjørn Ingvaldsens roman om unge Otto som stifter nærmere bekjentskap med Tryllemannen, en einstøing som holder til i en hule ute i skogen, frister med sjokolade og trylletriks, og liker å kle av og ta på unge gutter.

Men nå har det seg slik at jeg trenger hjelp til å snakke om noe som er vanskelig. Ungene her hjemme har nemlig fått med seg at det finnes noe som heter barnetyver. En av dem kjører en rød bil og har blitt observert både ved skolens inngangsområde og utenfor barnehagen, der han har forsøkt å få kontakt med ungene. Barna vet ikke helt hvem disse farlige mennene er, men de sorterer altså under kategorien ”tyv”, og det de stjeler er barn. Vi har selvsagt diskutert opp og ned hva som er lurt å gjøre hvis man møter en slik barnetyv, men datteren min på seks er likevel overbevist om at hun kommer til å klare å sparke tyven i skrittet før hun løper veldig fort av sted, hvis hun møter ham.

Hver gang vi snakker om dette, kommer det til et punkt der et av barna plutselig blir veldig tankefullt, før det ser på meg med oppriktig undring og spør hva barnetyvene egentlig gjør med barna de stjeler? Hva skjer etter at man har blitt fanget? Og er det virkelig slik at noen barnetyver til og med dreper barn?

Jeg vet aldri hva jeg skal svare på slike spørsmål. Jeg har jo noen formeninger om hva barnetyver gjør med ofrene sine, men disse tankene er så mørke at jeg synes det er vanskelig å dele dem med ungene like åpent som jeg ellers pleier å prøve å snakke med dem. Jeg vil verken bagatellisere fenomenet eller skremme barna mer enn nødvendig. Hvordan snakker vi om det verste vi kan forestille oss? Sånne ting kunne jeg trenge hjelp til å formulere, og jeg leter gjerne etter hjelpen i litteraturen, for litteraturen har vist seg egnet til å formulere slikt som dagligspråket ikke helt duger til å sette ord på. Altså går jeg til Tryllemannen med en viss forventning, et visst håp, selv om jeg også erkjenner at den boken jeg ønsker meg kanskje er umulig å skrive.

I mytens mørke skog

Tryllemannen begynner samme sted som de fleste av oss gjør i møte med barnetyvfenomenet, altså i myten. Tryllemannen er en mytisk skikkelse i Ottos nærmiljø: ”Han var noe mystisk. Akkurat som julenissen eller tannfeen,” heter det på romanens første side. Sånn kan det jo ikke fortsette, i hvert fall ikke i en roman. Monsteret må belyses. Snart finner vi Otto i skogen, alene, der Tryllemannen kaller på ham. Otto kjenner dragningen mot å svare, og det er vanskelig å klandre gutten. Han er den eneste i klassen uten gummistøvler i regnværet, den eneste som ikke har sykkel. Moren hans er sosialklient, og klart uskikket til å ta vare på ham. Andre barn advares mot å leke med ham. Så hvor ille kan det egentlig være at noen ønsker å stryke ham gjennom håret og over magen, kysse ham på munnen og fortelle ham at han er elsket, tilby ham sjokolade og et sted å være?

Ille nok, så klart. Men Ingvaldsens poeng blir stående likevel. For den utsatte Otto kan også dette tåles. Otto er skadeskutt, tryllemannen er skadeskutt, alle som er viktige i denne romanen er skadeskutte. De som ikke er det, er uforstående, og enten ”bare” likegyldige til Ottos skjebne eller regelrette motstanderskikkelser. Ottos virkelige fiender er alle de som ikke anerkjenner ham som en likeverdig, det vil si deg og meg og naboen.

Forvandlinger

Så lenge hele Ottos tilværelse er et vedvarende overgrep, er det vanskelig å hisse seg spesielt opp over de seksuelle overgrepene. Faren for at også Otto kommer til å ende som en slags ”tryllemann” er overhengende, og dette er noe av Ingvaldsens poeng. Tryllemannen spør ikke om hva man skal gjøre hvis man blir utsatt for en overgriper, men snarere om hvordan overgripere blir til. Forfatterens trylletriks består i å forvandle tryllemannen fra en skrekkinngytende til en medynkvekkende figur i løpet av romanens 134 sider.

De korte, sidestilte setningene og Ottos distanserte holdning til alt han forteller om, forteller oss alt vi trenger å vite om hovedpersonen. Otto bruker språket for å opprette en nødvendig balanse i en fiendtlig verden, nummenheten peker i retning av en overflod av kaotiske følelser snarere enn mot fraværet av dem.

Det finnes magi i denne verden, men mest i form av slike ting som alle andre allerede har: et par sko, en ny sykkel, penger til godteri. Tryllemannen kommer til Otto i skogen slik Jahve kommer til Abram i 1. Mosebok, med et løfte om utvelgelse – og kjærlighet. I møtene med ham hever romanen seg over de trauste ungdomsromankonvensjonene. Her kan mirakler skje. En rev og en hare møtes ansikt til ansikt på en skogsti, og blir stående og se på hverandre, vaktsomt, men uten aggresjon, før de går hvert til sitt. Kan også overgriperen og hans offer møtes slik – uten overgrep? Eller må noen lide?

Sjangerens forbannelse

Tryllemannens styrke ligger i at den tør å stille slike uvelkomne spørsmål i en hysterisk tidsalder. Dens svakhet ligger i at den blir i overkant sjangertro. Vi har møtt den evige outsideren tusen ganger før i ungdomslitteraturen, den følsomme unge gutten som ikke passer inn noe sted, og som må bære verdens sorg på sine smale skuldre. Han kan begå feil, men vil alltid forsøke å rette dem opp, og særlig de av dem som rammer andre vanskeligstilte. Det er en skikkelse det er lett å kjenne seg igjen i, ikke minst når man selv er ung og hudløs og verden er så altfor tydelig. Da er også erkjennelsen av at verden er grusom og urettferdig velkommen, fordi den bekrefter at det der ute egentlig ligner på det kaoset man bærer inne i seg, og at ingenting noen gang kommer til å bli bedre.

Utover møtene med Tryllemannen hviler Ingvaldsens roman litt for trygt i disse konvensjonene. Ottos løp virker lagt, fra første setning. Når han blir en så til de grader isolert og sørgelig skikkelse, innskrenkes også handlingsrommet hans – og dermed også handlingsrommet til romanen han er forteller av – betraktelig. Her er få minneverdige dialoger og hendelser, rett og slett fordi Otto har så få mennesker han kan snakke og samhandle med, og så lite å snakke med dem om.

Når Tryllemannen er i nærheten, våkner romanen Tryllemannen til live. Men utover det, savner jeg en viss litterær rastløshet i romanen, en søken etter noe som kunne gitt romanen et støt av frisk, uformidlet energi. For det er vel ikke for sent for ungdomsromanen å lære seg noen nye triks?

Vi er i Kristiania på slutten av 1800-tallet og barnehjemsgutten Edvard Frost utbryter at livet er begredelig. Tristessen snur raskt, for snart er Edvard på en livsfarlig ekspedisjon i norsk villmark, som avdekker hva som egentlig skjuler seg i skogene i Østerdalen. Debutanten Alexander Løken har skrevet en fartsfylt spenningsroman som henter stoff fra norske undereventyr og narrative mønstre fra europeisk fortellertradisjon. Romanen holder seg både stilistisk og tematisk godt innenfor sjangergrensene. Her er knapt et hvileskjær – fra start til slutt går det som det suser, når godhet og ondskap atter en gang måler krefter.

Ungdomshelt

Trollskallen har et tydelig dickensk utgangspunkt. Edvard er 14 år gammel og livnærer seg ved å løpe ærender for kjøpmenn i Kristiania. Det er nærmest et sjangerkrav at helten i spenningsromaner, spesielt i fantastiske romaner, befinner seg på utsiden av samfunnets rekker. Det gjelder også her – Edvard er sannsynligvis foreldreløs. Barnehjemmet han bor på later til å være en rekrutteringsarena for kriminelle gjenger, men Edvard holder seg unna den karrierestigen.

Utenom det er det ikke stort vi får vite om ham, men han har et rykte på seg for å være pålitelig som løpegutt, og det er et mystisk oppdrag fra professor Wolf som kvalifiserer Edvard til å være med i den videre handlingen. Rüdiger Wolf er en gammel professor i historie, ekspert på myter og overtro. I Østerdalen er det funnet en svær hodeskalle, etter sigende en trollevning, med mistenkelige inskripsjoner på. Dette må undersøkes. Oppdragsgiver er Lucian Leopold Mink, kjent som Samleren, en rikmann som er lidenskapelig besatt av artefakter og relikvier.

Den norske skogens hemmeligheter

Professoren og Edvard reiser ikke aleine på det som skal vise seg å være alt annet enn en fredelig vandring på norske turstier. Oppdageren Lazarus er Minks mest trofaste mann. I tillegg er det nok av lokalfolk som har sitt å si om ekspedisjonen, men det er kun jenten Alma som blir med. I likhet med Edvard har hun et uavklart foreldreopphav. På omslaget finner vi disse fire karakterene. De står dypt inne i en skog, beina plantet i en myr, og i bakgrunnen lurer en diger skikkelse med utstående ører og øyne som glinser. Mørke farger og høye, nakne trær lager stemningen, her er nok av gotiske trekk som helt sikkert appellerer til lesere som søker gru, uhygge og heroisk innsats.

Edvards oppgave på ekspedisjonen er å bære på kisten med trollskallen i. Det får avgjørende betydning for plottet at trollskallen er med, men på dette tidspunktet i fortellingen virker det rart at de velger å bære med seg en så tung gjenstand uten å ha en klar hensikt med det. Raskt åpenbarer landskapet vesener som vi kjenner til fra forestillinger om det underjordiske i eventyr og i overtro. Tidvis minner den gradvise avdekkingen av trollene om filmen Trolljegeren fra 2010. Finnes trollene, eller er alt bare iscenesettelser? Her kommer svaret raskt: I den norske skogen finnes det ikke bare én type troll, men ulike underjordiske skapninger. Likheten med filmen er stor og det er ikke rart, ettersom de må ha de samme litterære foreleggene.

Framstillingen av skogen er uhyggelig, det er aldri et øyeblikks hvile, potensielle farer lurer overalt. Fra å være en oppdagelsesferd, endrer fortellingen karakter. Noen århundrer tilbake sto et foreløpig siste slag mellom troll og vetter, vettene vant, men inne i trollskallen er fremdeles sjelen til Trollkongen gjemt. Når sjelen hans slipper ut av trollskallen, befinner ekspedisjonen seg midt i en ny strid mellom de underjordiske vesenene. Her finner vi likheter og referanser til norrøn mytologi, til Tolkien-universet og Harry Potter.

Endimensjonale karakterer, handlingsmettet språk

Persongalleriet er sterkt typifisert. Jeg vet ikke om Edvards få og allmenne karaktertrekk skal gjøre det lettere for leseren å identifisere seg med ham. Fortelleren røper lite informasjon om hva Edvard, eller de andre karakterene, tenker og føler. Det begrenser seg stort sett til formuleringer som «så forvirret ut» eller at «en nærmere titt fristet voldsomt». Innimellom påstås det at Edvard føler seg ensom på ekspedisjonen og har hjemlengsel, men når vi tenker tilbake på hvordan livet hans i Kristiania var beskrevet, er ikke det en helt enkel tanke å følge. Jeg lar meg sjelden engasjere av karakterenes emosjoner, kanskje som følge av de gjennomsiktige rollene hver er ment å spille, og det enkle følelseslivet.

Handlingen skyves hele tiden hurtig framover gjennom et dramatisk språk og mange actionfylte scener. Det kan være et naturlig valg i en spenningsroman for aldersgruppen 10–14 år. Likevel ser jeg for meg at større språklig variasjon hadde gjort teksten mer leservennlig. Når det hele tiden kommer ny informasjon, kan det være vanskelig å få med seg alt. Flere ganger måtte jeg sjekke opp sentral informasjon fra tidligere scener underveis. Et tomrom i teksten trenger ikke starte med at Edvard sovner eller besvimer av utmattelse. Jeg savner flere refleksjoner og tilbakeblikk underveis.

Spennende tendenser

Løken har skapt et fruktbart univers som ikke er tømt for stoff, og det legges tydelig opp til en oppfølger. Da håper jeg at karakterdybde og karakterutvikling får større plass. Skjebnen til Alma er et punkt som med fordel kunne blitt undersøkt i større grad. Hva vet hun egentlig om sitt opphav? Plottet er overbevisende komponert, det er etter hvert mange tråder som må knyttes sammen, og flokene som gjenstår får vi håpe blir nøstet opp i en oppfølger. Det er et tiltalende spenningsunivers Løken har skapt, og noe større språklig variasjon kan være med å løfte leservennligheten, og kanskje kan vi bli bedre kjent med karakterene.

Av og til er det ingenting som trøster så godt som å høre om andres ulykke. Det er litt slik Liv Marit Webergs debutroman oppleves. Vi leser om Anne Lise som har hatt en tilsynelatende grei oppvekst på et lite sted ikke så fryktelig langt fra Oslo, og som flytter til byen for å ta ”et såkalt høgskolestudium i utviklingsstudier”. Mor og far kjører henne inn til hybelen i Oslo, den ligner til forveksling på en skoeske. Anne Lise tropper opp på Høgskolen, full av pågangsmot. Men, nei, det går ikke… Weberg beskriver godt de lett fjasede tilstandene rundt skolestart. Det er faddergrupper og bli-kjent-leker og mye tull og tøys for å forhåpentligvis skaffe seg noen venner eller medsammensvorne. Her blir det fullstendig kræsj for Anne Lise. Hun bråsnur, vender Høgskolen ryggen og begir seg ut i verden på egenhånd.

Komedie

Weberg lykkes i å beskrive det dypt smertelige i å ikke få til det sosiale spillet. Det ligger et element av sjølstraffing i å isolere seg slik som Anne Lise gjør. Hun synes ikke at hun er bra nok – ”jeg er fornøyd med normal”, sier hun til seg sjøl. Den avstanden Anne Lise har til seg sjøl og sine egne følelser minner om tilstanden til en annen litterær person: Ellinor i Vigdis Hjorths roman Leve Posthornet! Begge er komedier der vi lider sammen med hovedpersonen på veien til å akseptere seg sjøl. I komedien består verden av figurer eller typer, det gjør den til dels i Webergs roman.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er skrevet i en slags dagbok-stil. Webergs språk er friskt, med innslag av østnorsk dialekt. Det muntlige språket kler sjangeren godt. Kapitlene er korte, med kapitteloverskrifter i fete typer som enten kommenterer teksten eller går rett inn i handlinga. Et av kapitlene der Anne Lise har truffet en gutt som blir en virkelig venn, ser slik ut:

”Man kan si mye om Brilla

Man kan for eksempel si at han har briller. At han er ganske lav. At han er klønete og kanskje litt nerdete.

Men man kan jo si andre ting også”.

Språket er svært barnslig. Det understreker behovet Anne Lise har for å bli sett, akseptert og elsket som den hun er. Språket roper formelig ut: Elsk meg! Se meg! Jeg er bare et lite menneske!

Dvale

Anne Lise går i dvale. Hun isolerer seg på hybelen, den lille ”skoesken” sin. Hun strever forferdelig med å forholde seg til andre mennesker. Til slutt er hun så full av sjølforakt at hun mener at hun rett og slett er for stygg til å gå ut. Og hva gjør hun? Hun ser reality-tv. Men ikke på tv, hun ser ut av vinduet. Noen hver kan kjenne seg igjen i at det av og til blir for mye, og føle behov for å trekke seg tilbake fra verdens ståk og larm. Den kommersielle verden er full av spa-opplegg og retreatmuligheter. For Anne Lise blir det så vanskelig at hun er på grensa til å bli syk, hun står og vipper, men hun har, på tross av det som kanskje er en sosial fobi, en tøff holdning. Det gjør at vi aldri egentlig er i tvil om at hun kommer til å få til livet sitt til slutt.

Når det gjelder miljøskildringa i boka, kjennes det litt pussig at det ikke finnes en datamaskin i Anne Lises skoeske. De fleste unge kvinner i dag forholder seg til sosiale medier, enten de er aktive der eller ikke. Det skurrer litt at pc eller facebook ikke blir nevnt med ett ord. Litt mobilaktivitet finnes, men forunderlig lite.

Rotte-race

Etter et år i dvale er studielånet borte – Anne Lise må ut for å få seg jobb. Hun får napp på ei veikro ved Lillestrøm. Her er det en liten logisk brist i boka. Anne Lise har ingen penger, men hun får seg på magisk vis en togbillett til Lillestrøm. ”Mennesker er ålreite så lenge man kan ha dem litt på avstand”, sier Anne Lise. Som en overlevelsesstrategi kaller hun menneskene i veikro-miljøet for rottemennesker. Et av disse rottemenneskene viser seg å være en ekte rotteeier og også en sann redningsmann for vår hovedperson. Den strie og bitre historien sukres – er det er forsøk på å få den til å falle bedre i smak hos målgruppa?

Ball, tog og geografi

Weberg bruker en ball som bilde på livet. En livsball. I starten av romanen triller denne ballen nedover, slik en ball jo gjør hvis det er fall i terrenget. ”Og i mellomtida, mens man sitter der, totalt handligslammet, ruller livsballen bare videre, nedover altså, i raskt tempo, helt ukontrollert, og den stopper ikke før man dør. Dessverre.”, skriver Weberg og her følger vi metaforen, men når ballen i slutten av romanen begynner å rulle oppover av seg sjøl og altså bryter naturlovene, blir det verre å følge logikken.

Weberg er utdannet ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning – et utmerket institutt, men jeg er fristet til å foreslå et kurs i geografi for barnebokforfattere. I 2010 ga Erlend Loe ut Kurt kurér – ei bok om Kurts farefulle ferd til Nord-Norge, der den ville Hektor Hellføkk ledet kampen for å dele landet i to. Nå kunne det i denne boka virke som om kampen allerede var kjempet og vunnet, og at Nord-Norge hadde isolert seg som et slags Nord-Korea der ingen informasjon og kunnskap om det mystiske landet slapp ut. Loe presterte i boka å flytte byen Mo i Rana nord for Saltfjellet. Kanskje ikkje så dramatisk for nordmenn flest, men det ble oppfattet som nokså nonsjalant av oss som har en viss kunnskap om Norges geografi. I Webergs bok reises det med tog. Til Troms. Ørlite grann research av forfatter og forlag ville gitt informasjon om at det er svært vanskelig, siden det ikke finnes tog i Troms.

Å si at forventningene er høye når Shaun Tan utgir en ny bildebok, er ikke å ta i. Forfatteren og illustratøren som både har vunnet ALMA-prisen og en Oscar, har fans over hele verden, og det er liten grunn til å bli skuffet over Sommerregler.

Bildeboka er i stort format, her er det bildene som spiller hovedrollen. Universet er mystisk, og har både mytiske, realistiske og surrealistiske elementer. Shaun Tan sier selv at han er inspirert av byene Brunswick og Melbourne, hvor han har bodd. Andre bilder foregår i mer ugjenkjennelige landskap og kan ha handling vi ikke umiddelbart forstår. Flere bilder har skremmende elementer, det ligger noe og ulmer og dirrer – og denne spenningen bygger seg opp gjennom boka.

Bildene har to hovedtoner: de varme; gult, rødt og oransje, og de kalde; hvitt, svart, grått. Bildene spiller også på kontrastene mellom disse på en gjennomtenkt og poengtert måte, som når et lysende jordbær eller en liten oransje lysglugge blir blikkfanget i et mørkt og goldt landskap. Flere av bildene spiller på likhet med kunstverk av kjente kunstnere, som av van Gogh og Gauguin. Slik snakker bildene med andre bilder utenfor boka, og også innenfor boka kommuniserer bilder med hverandre. I det siste, harmoniske tekstoppslaget finner vi igjen mange figurer og hendelser fra boka – som barnetegninger på veggen. Det forsterker følelsen av at det er et barn som forteller. Forsiden har også et taktilt element, og flere av bildene inne i boka har tydelige penselstrøk som innbyr til å ta på flatene.

Å prøve egne vinger

De eneste menneskene i boka er gjennomgangsfigurene, to gutter som vi kan anta er brødre eller gode venner. Ellers er boka befolket med trekk-opp-leker, reptiler, en gigantisk rød kanin, en diger katt og ikke minst fugler. Fuglen er et gjennomgående element, bortsett fra i de to like førsteoppslagene – der er et stort rødt fly et bærende element. Det gjør det rimelig å lese det å fly, å frigjøre seg, å prøve vingene, som et tema i boka – den lille gutten som opponerer og prøver å finne sin plass. Strukturen er klassisk hjemme – borte – hjemme, både rent konkret og i forholdet mellom de to guttene.

Relasjonen mellom de to guttene er sentral. Frustrasjon og konflikt bygger seg opp og ender med en slåsskamp, før harmoni gjenopprettes svært tydelig i de siste oppslagene. De ekspressive bildene gjør at leseren tar barnets perspektiv og identifiserer seg særlig med den yngste gutten.

Historien om en sommer og de to guttene som opplever den, kommer ikke lett til leseren. Teksten er svært knapp, og formulert som regler. Noen eksempler:

«La aldri én rød sokk henge igjen på tørkesnoren.»

«Glem aldri passordet.»

«Vent aldri på at noen skal si unnskyld.»

«Ta alltid med en boltekutter.»

Shaun Tan stoler på bildenes evne til å fortelle, og lar flere oppslag stå uten tekst. Teksten kan både utfylle og gi bildene en ny dimensjon. Men det er slett ikke sikkert at man får svar på alt. Hva skjedde egentlig? Hva betyr trekk-opp-dyrene? Og krona? Sommerregler er en bok man ikke så lett blir ferdig med, og det er ikke vanskelig å konkludere med at den både er en visuell nytelse og gir noe å tygge på.

Begrensende kategorisering

Så langt er alt vel. Shaun Tan innfrir forventningene. Men hvem kommer til å lese denne boka? Hvem er den for?

De fleste har vel nå fått med seg at bildebøker ikke automatisk er for små barn. Likevel skal bøkene plasseres og kategoriseres et sted – og det begrenser. I fysiske bokhandler, nettbokhandler og i bibliotek må boka ha en plass. Og her er sjelden allalderbok noe alternativ. Bokkilden foreslår barn fra 3–9 år som målgruppe, Haugen bok mener 3–6 år, mens Norli angir lesenivå 3 – 6, noe som sier en vanlig leser veldig lite. Deichman plasserer boka blant bildebøker for barn.

Jeg har lest boka sammen med en sjuendeklasse, og da jeg spurte hvem de syntes boka passet for, mente de fleste at den passer for barn fra ni–ti år og oppover. Noen mente at den passer for folk som liker å tenke. Jeg slutter meg gjerne til begge disse synspunktene. Bildene er uansett vakre, og kan nytes nesten uansett alder, men som noen sjuendeklassinger påpekte – noen av dem er skumle. For å oppfatte historien og temaet bør man ha et visst modenhetsnivå, og en stund tenkte jeg at boka kanskje passet best for voksne?

Å lese sammen

Å lese bildebøker sammen øker utbyttet for alle parter. Jeg vil sterkt anbefale samlesing! Når man leser bilder er det en klar fordel å ha mange øyne og synspunkter, og mange hadde glede av å drive detektivarbeid i bildelesingen. Voksne og barn vil kunne være likeverdige lesere og samtalepartnere. Den dialogiske og likeverdige samtalen øker litterær kompetanse, den søker å utforske og finne mening. Den kan foregå både i plenum og mindre grupper. Sommerregler egner seg utmerket til å utforske sammen. Shaun Tans australske forlag, Hachette, tilbyr ressurser for læreren, og man kan kanskje tenke at det forringer en kunstnerisk bok å legge pedagogiske føringer for den. Det gjør det naturligvis ikke, det er helt frivillig om man vil benytte seg av dette tilbudet.

Takk til klasse 7B ved Dokka barneskole for innsiktsfulle kommentarer og medlesing.