Dystopi med ny vri

I kjølvannet av suksessen med Dødslekene har dystopien herjet ungdomslitteraturen. Bøker som Matched, Blodrød vei, Høsten og Divergent topper salgs- og utlånslistene landet over. Kloden under vann. Den døde soldaten er en forfriskende nyhet innen sjangeren.

I en ukjent fremtid er mesteparten av kloden oversvømt. Kun enkelte fjelltopper ligger over vannet. Dette deler verden i to, både fysisk og sosialt. Det velstående fjellfolket lever komfortable liv med innlagt strøm, handel og underholdning. Med gitter og våpen stenger de ute sjøfolket som lever harde liv på provisoriske flyteøyer og plattformer. De livnærer seg av vrakhandel, fiske og annet hardt fysisk arbeid. Verden blir kontrollert av tyrannen Tereus, og i disse OL-tider minner beskrivelsen av ham mye om Stalin, Putin og andre russiske diktatorer.

Lara er 14 år og en av de eldste i flokken av såkalte dykkerbarn. Barna vrakdykker i de oversvømte byene etter gjenstander sjefen kan selge på markedet hos fjellfolket. Jobben er farlig og lønna ussel, men barna har ikke mye valg hvis de ønsker å tjene litt penger. Sjefen blir passende nok kalt for Breiflabben, han er en brutal drukkenbolt som kun bryr seg om fortjeneste. Han kjører et strengt regime med fysisk avstraffelse, urettferdighet og lite mat. Det er mye Dickens i beskrivelsen av dykkerbarnas tilværelse. Breiflabben er til forveksling lik Fagin, og de nedrige kårene barna arbeider under gir et tydelig nikk til Oliver Twist.

Vi møter en resignert Lara som har slått seg til ro med et liv som dykkerbarn, til tross for at hun er handlekraftig og intelligent. Hun føler et sterkt ansvar for å brødfø moren, sin astmasyke lillesøster Filanti og sin brutale stefar. Hun har ingen opprørstrang, til tross for at hun ser urettferdigheten rundt seg. Dette endrer seg når hun oppdager at faren hennes fortsatt er i live, og ikke drept i krig, som hun ble fortalt av stefaren. Mens hun fordøyer dette, lider en av de minste dykkerbarna en høyst unødvendig død på grunn av vanskjøtsel. Lara har fått nok, og sammen med bestevennen Jarii bestemmer hun seg for å finne og redde faren sin. Selv om det mest sannsynlig vil koste henne livet.

Styrke i det usagte

Rendtorff maler et overbevisende bilde av en post-apokalyptisk verden i ånden til Waterworld. Leseren får aldri noen klar forklaring på hva som har forårsaket oversvømmelsene, men det faller seg naturlig å tenke global oppvarming. For Lara, som er født lenge etter katastrofen, er det ekstreme helt normalt. Hun kjenner ikke til fjernsyn, elektrisitet eller andre moderniteter fra gamle sagn. Rendtorff bruker ikke mye tid på å forklare hvordan samfunnet fungerer og hva ting er, fordi Lara selv ikke anser verden rundt henne som fremmed eller rar. Dette gir miljøet troverdighet.

Språket er flytende og lettlest. Forfatteren benytter poetiske og filosofiske vendinger som ikke virker malplassert i den spenningsbaserte handlingen. “Hvor mange forskjellige smil har egentlig et menneske?,” er et eksempel. Det får leseren til å stoppe opp og tenke litt ekstra, uten at det bryter med flyten. I kontrast til det elegante språket er det enkelte episoder med banning. Det skjer sjelden og tilsynelatende tilfeldig, og oppleves både malplassert og unødvendig. Kanskje følte forfatteren at det måtte til for å fenge undommen?

Perfekt porsjonert spenning

Til tross for poetiske bilder og brutal realisme, er dette en ekte spenningsfortelling. Boka åpner med setningen “Jeg heter Lara, er 14 år, og har nettopp sett et lik.” Den setningen er nok ansvarlig for at mange, både gutter og jenter, velger å lese videre. Den setter tonen for resten av boka. Det er ellers mange fantasyforfattere, og spesielt debutanter, som faller for fristelsen til å dytte inn for mye handling på for kort tid. Rendtorff tjener nok på sin erfaring som forfatter, og utviser her stålkontroll. Leseren er konstant underholdt, men det er aldri heseblesende eller urealistisk.

I likhet med Dødslekene står familieforhold sentralt i fortellingen. Det er lett å se elementer fra Katniss og Prim i Lara og Filanti. Det sterke søskenbåndet mellom dem gir Lara mye av motivasjonen sin, og vil være gjenkjennbart for mange lesere. Derimot skiller boka seg ut fra Dødslekene og andre dystopier med fraværet av en sentral kjærlighetshistorie. Lara og Jarii har et sterkt vennskap, men det er ikke før på slutten vi får en antydning om at forholdet kan endre seg i en mer romantisk retning. Det er forfriskende med en dystopi hvor kjærlighetshistorien ikke er sentral i heltinnens avgjørelser og valg. Men jeg skulle gjerne sett at Rendtorff beholdt vennskapet mellom Lara og Jarii helt platonsk, og dermed bevise at man kan skrive en dystopi for ungdom uten romantikk. Kanskje er det for mye forventninger knyttet rundt romantikk i sjangeren til at det lar seg gjøre.

Styrkes av det realistiske

Kloden under vann. Den døde soldaten har en rekke gode kvaliteter. Bildebruk, originalitet og et fengende persongalleri er noen av dem. Den største styrken i boka er allikevel det sosialrealistiske. Tema som fattigdom, alkoholisme, vennskap, sykdom, familietrøbbel og store klasseforskjeller er et bunnsolid fundament for spenningen. Det gir både personene og handlingen en ekstra dimensjon. På grunn av dette forstår leseren virkelig hvorfor Lara tar de valgene hun gjør, og hvorfor hun holder ut med Breiflabbens misbruk. Vi føler hennes desperasjon på kroppen, og kan enkelt leve oss inn handlingen.

Rendtorff har brukt mye plass i fortellingen til Laras eksistensielle tanker rundt livet og døden. Alle som har vært 14 år vet at det er en periode i livet hvor man kjenner på de store spørsmålene for første gang. All ære til forfatteren for at hun har tatt disse følelsene på alvor og viet dem så mye oppmerksomhet. Jeg tror tenåringslesere vil sette stor pris på den prioriteringen. Til sammen har vi en drivende spenningsfortelling som vil dekke de fleste behov hos både unge og voksne lesere.

Argentinske Isol (Marisol Misenta f. 1972) behersker flere kunstarter. Hun er poet, sanger, komponist og billedkunstner, og har utgitt en rekke bildebøker som er oversatt til flere språk. Hennes debutbok fra 1997 kom i norsk oversettelse med tittelen Hundeliv (2009) og er utgitt av Gyldendal i serien Verdens beste bildebøker. Her tematiseres barnets lek og forholdet mellom fantasi og virkelighet. Isol fikk den ettertraktede ALMA-prisen, Litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne i 2013.

 Nokturne er en original bok. Den ligner en kunstkalender, riktignok uten datoer, men med drømmeoppskrifter. Det er bare å velge, og når lampen slukkes for natten, skjer underet! Det foretrukne drømmebildet endrer karakter fra dagversjon til nattversjon, selvlysende (fosforiserte) fantasifigurer kommer til syne, og ferden går inn i den bisarre drømmens land…

Landet bortenfor

Drøm er beheftet med mørk mystikk. Ifølge antikke myter var personliggjøringen av drømmen, Morfeus, far til hele tusen sønner – gjerne fortolket som drømmens «tusen ansikter». Morfeus var sønn av Hypnos (søvnen), selv sønn av Nyx (natten) og bror av Thanatos (døden). Drøm har fascinert gjennom alle tider – det være seg profetiske drømmer i religiøse skrifter, eller ønskedrømmer i folkeeventyr fra alle verdenshjørner. Også Shakespeare skrev om «slikt stoff som drømmer veves av». I barnelitteratur og kunsteventyr dukker drømmen stadig opp, som i H.C. Andersens Ole Lukkøye.

Billedkunsten har tematisert drøm og drømmelignende landskaper kjent fra mytologien. Andre eksempler er drøm i religiøs kunst fra ulike epoker og, ikke minst, symbolismen på slutten av 1800-tallet. På den tiden hentet Sigmund Freud tilfang fra gamle myter og litteratur til sin psykoanalytiske teori. Hans verk Drømmetyding (1900) influerte Carl G. Jung, særlig kjent for teorien om det kollektivt ubevisste og arketypene. Begges arbeider fikk relevans ikke bare for psykologien, men for kunst, litteratur og musikk, og fremveksten av dada og surrealisme med kunstnere som Salvador Dali i fremste rekke.

 Drømmetypologi

Nokturne åpner med en form for drømmetypologi som røper Isols inspirasjon fra psykoanalyse: «Det finnes mange slags drømmer: Eventyrlige drømmer, sprø drømmer, (…)» osv. Deretter blir hun mer ordknapp, men inviterer til landet bortenfor tid og sted, til arketypiske drømmelandskap. Noen av drømmetypene hun presenterer kan oppfattes som universelle. Det er totalt elleve drømmebilder ledsaget av enkle verbaltekster, som en form for titler. Dagversjonene kan ligne dagdrømmer. Ett eksempel er knyttet til identitetsutvikling i «Drømmen om å bli en annen», mens andre har karakter av varsel eller tabu, som «Drømmen til døren som ikke må åpnes». De fleste dagversjonene er likevel preget av harmoni, som «Den varme drømmen» om søte harepuser og «Drømmen om å vokse» med en liten pike i et solbelyst landskap. Vi finner ønskedrømmer, som den mytiske «Drømmen om å dra langt avsted», men også mareritt. «Romkameratens drøm» er i dagversjonen preget av en lurende angst gestaltet som monster, men får riktignok en litt tvetydig «happy ending». Den galgenhumoristiske «Drømmen til den døde kunstneren» er kanskje ikke helt lett å forstå for treåringer? Noen av drømmebildene har seksuelle konnotasjoner, som havfruen i nattversjonen av «Drømmen under vann».

Hele følelsesregisteret er med i drømmebildene: angst, sorg, glede og lyst. Barnet blir oppfordret til å tegne sine drømmeopplevelser på den blanke, men fosforiserte, siden bakerst i drømmekokeboken. Da blir det tolv selvlysende drømmebilder. Og tolv er et mystisk tall, forbundet med stjernebilder i Dyrekretsen og måneder i kalenderen. Neppe tilfeldig, Nokturne er gjennomsyret av symboler.

Lys og mørke

Isols drømmebilder er naivistiske og tydelig inspirert av barnetegninger. Layout, håndskriftaktig typografi og plassering av det sparsomme tekstmaterialet er velkomponert. Formen speiler innholdet. Hvert drømmebilde er utstyrt med en rikt dekorert bakside med skyformasjoner og stjerneornamenter, i seg selv meningsbærende. Formgivingen av Nokturne virker nøye gjennomtenkt. Fargevalget på dagversjonene veksler fra en lys palett med hang til himmelblått og gyllent til den spektakulære bruken av fosforiserte innslag på drømmebildenes nattversjoner – i sterk kontrast til nærmest monokromt mørke og dystre bilder med fabeldyr på det rikt dekorerte forsatspapiret. På det surrealistiske forsidebildet sees et drømmende barneansikt som nesten går i ett med det blåsvarte havet. En blinkende fyrlykt i den mørke natten kan tolkes som et ensomhetssymbol, men også som om det kastes lys over drømmens mening.

De ulike drømmemotivene er tydelig overordnet verbalteksten og presenteres uten konkret sammenbindende handling (slik det er med drømmer i virkeligheten). Setningsbygningen er enkel og ordvalget lettfattelig, med noen unntak. Begreper som «kunstner» og «distré» inngår neppe i alle treåringers vokabular. Den surrealistiske betegnelsen «drømmekokebok» vil få mange til å trekke på smilebåndet, og fungerer som ufarliggjøring av den mystiske drømmetilstanden, mens den poetiske tittelen Nokturne (med egentlig betydning ’natt’ eller ’nattstykke’) er noe mange voksne vil assosiere med komposisjoner av Chopin og Debussy. Isol har kanskje villet «tonesette» sitt verk og skape en spesiell stemning med denne tittelen? Den må vel i så fall forklares for små barn (gjerne kombinert med lytteeksempler). Også i noen av de ellers ganske «stille» bildene er det «lyd», som fra søvndyssende bølgebrus eller havets sang. Nokturne er et vakkert «gesamtkunstverk», som åpner for refleksjon over det gåtefulle i livet.

Jeg husker spionasje som en harmløs lek vi bedrev i barne- og ungdomstiden. Vi snek oss rundt etter mørkets frembrudd, huket oss ned bak busker og kikket inn opplyste vinduer. Noen ganger ble vi oppdaget og jaget bort, en sjelden gang invitert inn. Det kunne være drevet av kjedsomhet, nysgjerrighet, spenningsjakt, av og til mer nedrige drifter som kikkelyst, voyeurisme, men tross alt var det en ganske uskyldig affære. Vi monterte aldri avlyttingsutstyr og bevegelsessensitive kameraer, brøt oss aldri inn for å tappe PC-er for sensitive data. Mye har forandret seg. I Tom Kristensens World of Spycraft – Mientologene avslører Eric (16) og Live (14) en kvasireligiøs sekt ved hjelp av avansert overvåkning, og jeg blir nesten like skremt av de høyteknologisk utkrøpne snushanene som av de manipulative sektlederne.

Mientologer

Eric og Live er et umake par. Hun er en foreldreløs gother bosatt hos en fosterfamilie i leilighet på Grønland, han bor hos sin skilte far i et digert hus på Ullern. Helt siden de møtte hverandre på en bursdagsfest, har de vært bestevenner. Motsetningene tiltrekker. En romanse ligger i luften, men den får aldri noen avklaring. De har viktigere ting å gjøre.

Live forteller Eric om et gammelt, avsides hus hun har observert i Maridalen. Huset frekventeres av sløve ungdommer og en fyr som ligner den kjente skuespilleren Thomas Kruse. Fra sammenkomstene strømmer det underlige stønnelyder. Live foreslår at de sjekker det ut. Erics far, Henry, eier den suksessrike spionutstyrskjeden World of Spycraft, som han røkter med altoppslukende lidenskap. I Henrys velassorterte ”lekerom” finner Eric og Live alle slags dingser egnet for å underlegge huset nøyere undersøkelse. Spionasjen motiveres av nysgjerrighet og utsikten til å filme en mulig orgie som muligens involverer en kjendis, kanskje laste videoen opp på YouTube eller selge bilder til Se og Hør. Edle motiver oppstår først når de begynner å ane hva som foregår.

Huset benyttes av Mientologi-kirken, som utnytter sårbare ungdommer ved å love frihet og lykke gjennom et trinnvis behandlingsprogram mot høye pengesummer. Hos Kristensen heter Scientologene Mientologer, Tom Cruise heter Thomas Kruse, og L. Ron Hubbard heter Enron Sluggar. Metodene er de samme: psykologisk nedbrytning, hjernevask, løfte om redning. Når Live og Eric oppsøker en av ungdommene for å få svar, begynner nettet å stramme seg rundt dem. Mientologenes selvbeskyttende mekanismer settes i sving; Live kidnappes og rekrutteres mens Eric forfølges og trakasseres. Til syvende og sist er Mientologene likevel sjanseløse. Som et enmanns-overvåkningsorgan fiser Eric rundt på moped med løpende iPhone-adgang til sinnrikt installerte lydopptakere, kameraer og PC-spyware. På egen hånd skaffer han til veie materiale for å felle sekten.

Stresset slutt

Kriminalromanen har et fint spenningsdriv med korte kapitler og cliffhangere. Kristensen kan sitt håndverk, og særlig passasjene om sniking rundt og i huset setter nervene i spenn. Etter en dyktig utført oppbygning blir slutten en anelse oppjaget. Den virker simpelthen stresset, som om det haster med å runde det hele av. Dette inntrykket forsterkes av at det begås en påfallende feil, en brist i historiens interne logikk: Eric blir fjetret av å se Thomas Kruse i levende live for første gang, men det skjer etter at han har sett ham i levende live ved en rekrutteringsstand på Egertorget. Når alt kommer til alt, er feilen en bagatell. Når alt kommer enda mer til alt, bør slike feil ikke forekomme.

Som antydet i innledningen, vil jeg dessuten vektlegge en side ved plotet som Kristensen lar passere altfor greit. I World of Spycraft blir målet som helliger midlene hektet på underveis. En opprinnelig plan om å filme (og selge og publisere) noe pikant eller skandaløst, utvikler seg etter hvert til en heltedåd. Historiens helter er tydelig avgrenset fra dens skurker, samtidig sitter jeg igjen med en betenkt mine. Som om utfallet ikke er helt i balanse. Krimromanen ender med å forsvare invaderende selvtekt når noe virker ”snålt” og ”spæisa”, for øvrig ikke uvanlig innenfor sjangeren. Men high tech-metodene gjør meg rett og slett litt bekymret. For så vidt tjener det som en anerkjennelse av fremstillingens realisme. Når unge utrustes med teknologi til å drive finkalibrert overvåkning, har den en gang harmløse spionasjeleken trådt over en vesentlig terskel. Det er ikke bare Storebror som ser deg.

De siste dagene har jeg sittet og drodlet overskrifter for å finne en god inngang til denne anmeldelsen. Jeg har vært innom «skynanse og verdighet», «sjenanse og freidighet», «Jeg er en Sky!» «skiftende skydekke». I det hele tatt….  Men både Anne Grete Preus-referanser og meteorologisk fjas blir til syvende og sist bare en manøver for å utsette den faktiske vurderingen av en bok der jeg synes det er vanskelig å sirkle inn hva som er godt og hva som er dårlig. Sky er vakker, men litt tam. Den er underlig, men likevel på mange måter veldig tradisjonell. Og jeg lurer på om mange norske bildebøker har blitt så elleville og nyskapende at jeg muligens overser kvaliteter ved det stillferdige og forsiktige?

Å stå utenfor og kikke inn

For her handler det nettopp om å være veldig sjenert. Gry gruer seg til å gå til spilletimen. Hun gruer seg til ukulelekonserten for alle foreldrene. Hun føler at alle stirrer på henne overalt, og blir stående og observere livet i byen uten å delta. Men så kommer Sky, en ullen tåkedottmann av uvisst opphav. Sky som tør å leke med barn han ikke kjenner, som er impulsiv og høyrøstet og som får det som han vil, fordi han kaster seg ut i ting. Og til slutt kan Gry returnere fornøyd hjem etter å ha tatt et langt skritt ut av komfortsonen sin. For man går glipp av mye moro hvis man bare er tilskuer til livet. Det er tekstens tydelige budskap. Gry står på utsiden og kikker inn. På lekeplassen, ved bakeriet og til slutt ved tivoliet som koster penger hun ikke har. Utenforskapen understrekes av at Grys eneste allierte er den besjelede naturen. Det er katten som på første oppslag ønsker henne lykke til med turen ut i verden, og det understrekes at den er «bekymret». En liten fugl maser iherdig på at Gry må ta kontakt med de andre barna, der hun står og skjuler seg bak et stort, omsorgsfullt eiketre med menneskelige egenskaper.

Fiks betydningslek

Bokas bærende ide er tuftet på en smart dobbeltbetydning: Hovedpersonen Gry er grenseløst innadvendt, men hennes nye venn Sky tør og vil alt det som hun selv ikke klarer å overkomme av sosiale hindre. Slik bidrar den fysiske Sky til at Gry blir mindre, ja nettopp, – sky.  Men til tross for denne fine dobbeltheten, er språket preget av en billedbruk der det kan virke som om lydligheten har fått forrang. Fuglen er en såkalt «fantefugl», «et sus i luften sneier ørene», mens det fortelles at når Gry får en god ide, «gløder hun opp». Det en manglende treffsikkerhet i disse bildene. De skurrer i ørene rett og slett. Den sentrale metaforen er kanskje likevel den lille jentas redsel for omverdenens «stikkende blikk», og her spiller tekst og bilde fint på lag.

Så store øyne du har…

Akin Duzakin har gjort et visuelt poeng av at alle menneskene Gry passerer har uforholdsmessig store øyne, montert inn som et lett urovekkende fremmedelement i den ellers så idylliske småbyen. På egyptisk vis er ansikter i profil portrettert med øyet sett forfra, noe som også understreker blikkets sentrale plass i fortellingen. Duzakin har lekt seg med skilt og bokstaver på husfasadene, og her kan man gå på jakt etter gåter og hemmelige koder. For hvor er vi når adressen på gateskiltet er 28 Hemenjalkiyor? Eller når et småfly trekker et banner med ordene «neden olmasin» etter seg? (For lesere som lurer: prøv google translate tyrkisk til norsk.) Sky skifter elegant ham fra det ene oppslaget til det neste, og forvandles fra muskelberg egnet til å skremme bort ekle gutter, til Elvis-lignende smørsanger som tjener penger til tivolibillett.

Utviklingshistorie

Fantasivenner er ikke noe nytt motiv i barnelitteraturen. Ofte fungerer de som en slags brekkstang for karakterutviklingen. Gunilla Bergstrøms Skybert fordufter når Albert Åberg får en ekte venn han kan leke med. Og Sky flyr bort med vinden når Gry har lært seg å tåle de andres blikk, og kan konstatere at byen er både «fin og morsom».  Illustrasjonene tar opp i seg dette perspektivskiftet ved å innlede historien med et nærbilde av Gry og pus på hjemmebane. Mens på siste side zoomes det ut og vi får et oversiktsbilde av hele byen, og en fornøyd Gry som kommer løpende hjem igjen til den ventende pusen. Verden har visst blitt mye større i løpet av dagen. Og hvis du ennå ikke har googlet: «neden olmasin» betyr «hvorfor ikke?» på norsk. Eller «Carpe Skyem» om du vil…?

De tre personene støtte i hverandre ved døra. Alle ville være den første til å komme inn.

– Hei, flytt dere sånn at jeg treffer nøkkelhullet.
– Du treffer aldri noe hull.
Latter, hysjing, mer latter.

Slik begynner det andre kapittelet, og i likhet med inngangen til første kapittel vekkes nysgjerrigheten: Hvem er dette? Hvor er vi? Hva skjer? Det er lett å trekke parallellen til dataspillenes adventure games. Der må man også hele tida orientere seg aktivt for å finne ut hvor man er, hvilke utfordringer som skjuler seg og hvor veien går videre. Salla Simukka krever full konsentrasjon av leseren. Blant skaperne av dataspill er kunnskapen mer utbredt enn blant forfattere flest om hva som skal til for å gjøre oss helt oppslukt. I Mihaly Csikszentmihalyis teori om flyt (flow theory), kan man lese at det kreves en akkurat passe stor utfordring: Ikke så stor at du kjenner deg dum og får prestasjonsangst, men heller ikke så liten at du rekker å kjede deg, rekker å tenke over at du faktisk sitter og leser. Riktig nok mangler bøker dataspillenes mulighet til selv å velge vanskelighetsgrad. Rød som blod tror jeg likevel vil kunne skape slik flyt fordi den veksler så elegant mellom mystiske og poetiske scener som krever full oppmerksomhet – og en streit kronologisk fortellermåte som er lett å følge.

Høydramatisk

Betegnelsen thriller sitter løst i Gyldendals markedsavdeling, men i dette tilfellet har de sine ord i behold. Rød som blod er krim av det særdeles spennende slaget, med en hovedperson som stadig er trua på livet. Det begynner med at Lumikki finner pengesedler som noen på skolen har vaska og hengt til tørk i mørkerommet. De viser seg å være narko-penger på avveie. Snart blir hun forveksla med en klassevenninne og forsøkt kidnappa, så blir hun forfulgt fordi hun vet for mye. Synsvinkelen skifter stadig og fører oss tett på dramatikken. Detaljerte skildringer av mord og lik er antakelig hovedgrunnen til at Gyldendal mener boka passer best først fra 15 år: «Skuddet lød bare som et dempet klikk. Så falt han ned på ryggen. Blodet vellet ut av munnen hans som rød maling.» Det setter dessuten en spiss på stemningen at Lumikki flere ganger gjemmer seg i små klaustrofobiske rom som det er vanskelig å slippe ut av.

Interessant heltinne

17 år gamle Lumikki er verdt å bli kjent med. Ikke bare bor hun på hybel i Tammerfors, går kunstfaglig linje på videregående, driver med bodycombat og har et nyttig talent for skuespill. Hun er «selvfinanisert vegetarianer» (spiser bare kjøtt når andre betaler) og kommer fra et «taushetsmøblert hjem». Bak seg har hun en trøblete oppvekst som vi forstår har ført henne inn i rollen som outsider. Som heltinne er hun iblant litt for god til å være sann, men troverdigheten settes likevel ikke på noen alvorlig prøve av at en jente som kommer fra nokså enkle kår for eksempel er i stand til å snuse seg fram til noen av verdens dyreste parfymer. (Kanskje hun har øvd seg hos en rik tante i Amerika?)

Langt viktigere er forståelsen teksten skaper for hvordan en person som har måttet tåle mye, blir både sterk og svak av det. I sluttscenen er vår heltinne mer modig enn suveren, og dessuten helt avhengig av hjelp utenfra. Å framheve hennes menneskelige begrensninger bidrar til innlevelse og spenning, selv om det kanskje vil skuffe de mest heltehungrige. I epilogen «Fire måneder senere» er hun derimot igjen i overkant suveren, i alle fall kan man få inntrykk av at all dramatikken har kosta henne overraskende lite rent mentalt. Hun er klar for nye utfordringer, og teksten antyder hvilke tråder som skal følges videre i trilogien: Mafiabossen går fortsatt løs, gamlekjæresten gir et livstegn fra seg, foreldrene skjuler en hemmelighet.

Mange grunner til å bla videre

Målt mot voksenkrim er ikke dette noe originalt storverk. Det er likevel lett å forstå hvorfor boka nå er på vei ut i 40 land bare året etter utgivelsen i Finland. I tillegg til en sterk forfatterstemme og en interessant hovedperson, ligger mye av suksessen i de mange parallelle motorene som alle bidrar til et usedvanlig sterkt driv. Innledningsvis blir vi introdusert for et lik. Hvor kommer det inn i bildet? Krimgåta bidrar med hovedspørsmålet: Hvor kommer pengene fra? Så var det alle spørsmålene knytta til Lumikkis fortid: Hvordan ble hun en slik småkynisk outsider? Hvorfor reiste kjæresten fra henne? Hvordan håndterer hun hybellivet? I tillegg kommer engasjementet i karakterer vi lærer å kjenne underveis, særlig klassekompisen Elisa som kanskje har en kriminell far. Hvordan vil det gå med henne? Alt dette supplert av et her-og-nå-plan der det stadig er et spørsmål om å overleve.

Godt oversatt

Bøker fra Finland er sjeldne i utbudet av barne- og ungdomslitteratur. Merethe Eidstø Kristiansen har oversatt flere voksenromaner fra finsk tidligere, og leverer så vidt jeg kan bedømme en minst like god jobb her. Gode oversettere er en forutsetning for at vi får tilgang til god litteratur fra utlandet. Kanskje kan Simukkas trilogi assistert av Eidstø Kristiansen bane vei for flere spennende finske forfatterskap.

Fjorårets utgivelse Bokstavkongen skiller seg ut fra de øvrige ABC-bøkene på det norske bokmarkedet med sin omfattende lansering på flere plattformer. Den er utgitt som bok, app, nettsted og aktivitetsbok, og har egen sang. Tekster er lest inn av Nils Nordberg og kan høres på nettstedet og i appen. Bokstavkongen er et ambisiøst prosjekt som gjennom mange kanaler kan nå ut til barn i førskole- og tidlig skolealder. Selve boka er tjukk, fysisk tung og er trykket i stort format. På vaskeseddelen og i innledningssidene kommer det fram at forlaget ønsker at utgivelsen skal bli tatt seriøst som et pedagogisk læreverk som kan brukes i undervisning, eller som supplement til skolens undervisning. Den forsøker tydelig å appellere til barn gjennom humor, gjentakende fortellerstruktur, gjennomførte illustrasjoner og enkelt språk. Dessverre snubler og faller kvalitetetsnivået i forsøket.

Handlingsforløpet i Bokstavkongen sentrerer seg rundt de tre hovedpersonene Vår, Viggo og Bokstavkongen, og deres søken etter bokstavenes skrevne form. I hvert kapittel finner de tre først den lille bokstavformen til en bokstavlyd ut fra motiver som er sentrale i kapittelets handling. En paraply blir til en “t”, og en slange slange til en “s”. Så får den store bokstaven sin form etter et magisk trylletriks fra kongen, før bokstavene males inn i et bokstavhus og våkner til liv neste dag. I tillegg til de tre hovedpersonene opptrer rollefiguren Butt i de fleste av kapitlene. Figuren er en levende blyant, fungerer som et slags komisk innslag, og blir ofte blir straffet for sine mange rampestreker.

Gjennomført uttrykk

Boka er gjennomillustrert og følger samme layout på hver side. Illustrasjonene dekker den øverste delen av siden, og verbaltekstene finnes på nederste del, under illustrasjonen. Stilen er gjennomført, med tydelige konturer og gjennomtenkt, klar palett. Sterke farger og enkel strek gjør bildene behagelige å lese, men skaper også et noe sterilt uttrykk. Illustrasjonene øverst på siden speiler handlingen i verbalteksten på en enkel og tydelig måte, og bidrar samtidig til å skille mellom underholdende informasjon (narrativ handling) og teknisk informasjon (bokstavenes form og skrivemåte). I tillegg til de fortellende illustrasjonene figurerer Butt i små illustrasjoner nederst i hjørnet på hver side. Butt uttrykker her forskjellige sinnstemninger eller handlinger, og disse virker å gå i en tilfeldig loop. Tilleggsillustrasjonene med Butt har ingenting med den øvrige handlingen på siden å gjøre, men står derimot ofte direkte i kontrast til resten av det som skjer på siden. Illustrasjonene med Butt virker umotiverte og tilfeldige, og er støyende i et ellers godt samspill mellom tekst og illustrasjon.

Mangelfull verbaltekst

Verbalteksten bærer preg av slapp komposisjon og lite språkvask. For eksempel endrer kongens trylleformular for store bokstaver seg fra bulder, brak og store håndbevegelser i et kapittel, til et lite klapp med hendene i et annet. Variasjon kan være bra, men her virker det tilfeldig og lite konsistent. Inkonsekvenser og ellipser (utelatelser) i forklaringer er også fremtredende, da noen ting forklares i hvert kapittel, og andre får en kort forklaring først langt ute i boka. For eksempel forklares forskjellen på konsonant og vokal i hvert eneste kapittel, men hva som er riktig skriveretning forklares kun én gang. At en bokstav våkner til live i Bokstavgalleriet er en magisk hendelse som skjer i hvert kapittel – likevel forblir den en ellipse fram til vi kommer til bokstaven “h”. Døde tegninger som våkner til live burde kanskje være oppsiktsvekkende nok til å visualisere?

Sjangerforvirring

Et annet problem er at nesten alle kapitlene i boka kalles “eventyr” i tittelen. Med denne innrammingen blir det påfallende at kapitlene har få elementer som hører eventyrsjangeren til. Boka lest som helhet byr på eventyrtrekket gjentakelse, dog uten magisk antall, når det kommer til hvordan hovedpersonene lager bokstavene i slutten av kapittelet. Men gjentakelse skjer ikke innad i kapittelet, til tross for at hvert kapittel kalles for et individuelt “eventyr”. Ingen av kapitlene har en formalisert innledning, historiene har en løs form med tre hovedpersoner, iblant med en bihistorie om figuren Butt. En så feilaktig bruk av sjangerbetegnelse er dypt problematisk i en bok som framstiller seg som supplement til norskfaget.

Stereotypier og lite kjønnsbalanse

I sin søken etter bokstavformer møter hovedpersonene blant annet pirater, en admiral og en dronning. Av seksten rollefigurer i boka med menneskelige trekk, er tre av dem hunkjønn. I en lærebok som retter seg mot barn av begge kjønn, framstår dette som en underlig ubalanse. Da den første kvinnelige bifiguren dukker opp, er det i kraft av å være en romantisk interesse for kongen, og hennes hovedegenskap er å være pen. Dette gir boka et overraskende gammeldags og snevert kvinnesyn. Det at den tredje kvinnen som dukker opp i boka er sirkusdirektør og bryter med stereotypien, er fint. Men da er det sørgelig at hun er den eneste rollefiguren som ikke blir introdusert med eget navn før i det siste kapittelet hun opptrer. Én ikke-stereotyp kvinne alene kan heller ikke veie opp for at alle piratene, admiralen, slottsmaleren, ballongføreren, vakter og “kranmenn” er menn.

Ambisiøst prosjekt med litterære mangler

Bokstavkongen er et ambisiøst prosjekt som har potensiale til å nå ut til mange barn gjennom sin omfattende mediering på mange plattformer og klare visuelle stil. Boka lover at den er “godt pedagogisk forankret” og bygget på tekster som er brukt i undervisning i norsk skole. Med et solid visuelt uttrykk, som i hovedsak kommuniserer godt sammen med verbalteksten, kan boka bidra til underholdende læring av alfabetet. Derfor er det skuffende at teksten til tider er mangelfull, inkonsekvent og kjønnstereotyp.

En god idé?

To av de største ungdomsboksuksessene de siste 10-15 årene heter Harry Potter og Dødslekene, begge også vellykket filmatisert. Forfatterparet bak Flukten, Torborg Igland og Amund Hestsveen, har begeistret grepet ideen om å kombinere disse to suksessformlene. De har skrevet første bok i en bebudet triologi, noe som foreløpig er en slags totalitær kostskoleroman. Men hva skjer med kostskolesjangeren når den flytter inn i «Nord-Korea»?

Skandia

Handlingen i Flukten er lagt til Skandinavia i nær framtid. Verden har vært gjennom en kjernefysisk katastrofe. Etter en voldsom krig har staten Skandia tatt kontrollen over nordområdene. Befolkningen undertrykkes gjennom streng kontroll og listige løgner. Horder av foreldreløse barn, sett på som Skandias framtid, bor på internat og indoktrineres etter beste evne.

Som dystopi betraktet er ideen bak Flukten interessant. Hvem lurer ikke på hvordan det er å vokse opp i et samfunn der demokrati og frihet betraktes som et onde, og der ensretting og hjernekontroll er godt? Mye av propagandaen som presenteres, er troverdig, og enkelte scener virker skremmende aktuelle med tanke på de siste politiske utrenskningene i Nord-Korea. Likevel er det noe som skurrer. Kan det være at de to nevnte grunnplotene stritter imot å la seg kombinere?

Troverdighet

Noen scener er spesielt forstyrrende. I starten er store deler av de sentrale ungdommene samlet i en time med klassisk indoktrinering. Så hvordan oppfører de seg? Nettopp! Som norske 14-åringer. De krangler med læreren, snakker høyt i timen og engasjerer seg lite i arbeidsoppgavene. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd jeg leste en realistisk skildring av et norsk klasserom anno 2014, og ikke en skildring fra et brutalt diktatur. Riktignok blir de mest uartige elevene straffet med elektrosjokk, uten at det kommer som en overraskelse. Straffen oppfattes som en slags anmerkning med trøkk i, selv om de nesten stryker med. Elevene leker med livet, og som voksenleser sliter man med å akseptere premisset at ungdom er ungdom, uansett styreform og historisk periode. Barneleseren derimot vil kanskje godta det som er mindre troverdig – og la seg underholde.

Sjangermøte

Skandia produserer lydige individer i såkalte dormer, en slags internatskole for foreldreløse individer. Leseren kjenner igjen livet på dormen fra annen kostskolelitteratur. Elevene sniker seg inn på hverandres rom, krangler i kantinekøen og forelsker seg. De gleder seg til nyttårsball. Hadde det ikke vært for at hele deres tilværelse hviler i hendene på en kynisk og hensynsløs diktator, hadde ikke livet vært så ille. Og det er kanskje et hovedproblem i starten av boka. Overgangen fra uskyldige ungdomsscener til et brutalt despoti, eller fra lekne kostskoleforviklinger til brutal «dødslek», kommer mange ganger brått på. Det virker som om forfatterne insiterer på å skrive en kostskolebok, lagt til et miljø som ikke aksepterer de sjangertypiske handlingselementene.

Krevende komposisjon

Flukten starter in medias res. Leseren blir kastet ut i en uklar scene med et dramatisk høydepunkt. Så spoles handlingen tilbake til start, og handlingen rulles kronologisk opp. Mange moderne ungdomsbøker bruker tilsvarende grep, sikkert for å skape akutt lesemotivasjon, men her virker det mot sin hensikt. Scenen er mer forvirrende enn spennende. Grepet avslører i stedet en manglende tiltro til det dramatiske potensialet i fortellingen, noe det absolutt ikke er grunn til.

Tidlig i boka introduseres enda et handlingsplan som kompliserer fortellingen mer enn nødvendig. En eldre kvinne leser fra brev som er skrevet til de tre hovedpersonene. Brevene er skrevet etter Skandias fall, og «spoiler» vesentlige sider ved handlingsutviklingen. Denne handlingstråden hjelper leseren å forstå Skandias historie, samtidig som leserens nysgjerrighet skal trigges. Her er flere ubesvarte spørsmål som gir grunn til å følge med på fortsettelsen. Men sett som cliffhanger, er dette grepet for dårlig integrert i handlingen. Så spennende er det ikke å avsløre relasjonen mellom den gamle kvinnen og fortellingens agerende helter.

Det som virker

Alt er ikke galt i denne fortellingen. På et eller annet sted omtrent halvveis finner fortellingen sin form. Da handler det ikke lenger om «hverdagslivet» i diktaturet, men om et drama på liv eller død. Leseren identifiserer seg med noen få, sentrale karakterer. Heltene har noen få, men velvalgte våpen til rådighet. Motstanden er formidabel. Det begynner å ligne på noe! Men så glipper det igjen. Skandias grusomme plan for elevene er avslørt, men likevel snakker de sammen som om de skal lure lektor Tørrdal. Heldigvis slutter de å prate og begynner å handle. Det redder fortellingen fra å regredere tilbake til kostskolesjangerens lekende uskyld.

Dystopi

En vellykket fortelling trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Her er det de gamle reglene som gjelder: Hovedpersonene må ha et tydelig prosjekt og nesten uovervinnelige hindringer, og konsekvensen av å feile, må være fatal. Leseren må kunne identifisere seg med hovedpersonen. I denne romanen er det dystopien som skaper gjenkjennelse, framdrift og drama.

En god dystopi krever i tillegg at framtidsvisjonen speiler nåtiden på tankevekkende og skremmende vis. Mange tidsaktuelle hendelser gir grobunn for reell framtidspessimisme. Det er kanskje nettopp derfor at dystre framtidsskildringer er i vinden. Likevel klarer ikke første bind i Beta-serien å overbevise denne anmelder om at det norske samfunn er på vei mot det totalitære. Den tanken er heldigvis fortsatt litt for drøy.

Mennesket mot naturen

Jeg våkner brått av et høyt smell, og gnir meg i øynene. Jeg drømte om fargerike skyer som svevde over himmelen og inn mot land, de så levende ut, minnet litt om nordlys, men samtidig noe helt annet. (s. 7)

Slik starter romanen. På en ellers søvnig sommerdag snus verden på hodet med en drømmeseanse som utrolig nok er sann. De fargerike skyene angriper mennesker, spesielt de som er i nærheten av gjenstander som bruker strøm. Men dette er etter at de fleste menneskene allerede er forduftet. Det er utgangspunktet for en fortelling med klare advarsler om at krefter i naturen kan reagere på menneskets behandling av jordkloden.

Det finnes mange fortellinger som tar for seg sivilisasjonens undergang. Dette er ikke en fortelling der mennesket tar opp kampen mot naturkreftene for igjen å vende tilbake til det gamle livet. Etter alle solemerker er det umulig å reparere skadene nå, det er om å gjøre å sikre sin egen eksistens. Soledad tar for seg hvordan de overlevende organiserer seg. Hvem tar makten, og under hvilke slagord? Hvilken plass har kunnskap og kritisk tenkning i de nye samfunnene som oppstår? Romanen handler om å se og forstå, og dette gjøres kjent for ungdomsleseren ved å fokusere på skillet mellom drøm og virkelighet, og på individet som av og til må tørre å stå opp mot gruppeflertallet.

Soledads logg

Det er Soledad selv som fører ordet gjennom det som ser ut som dagbokoppføringer. Kapitlene har titler som «Minus ti dager», «Dag 1» og «Dag 301». Språket og forståelsen ligger nært opp til hvordan en svært moden 14-åring reflekterer. Setningene er enkle, veldig mange starter med «jeg» og en verb-konstruksjon. Det gir teksten en monoton og rask rytme der Soledads handlinger og følelser vektlegges.

Romanen er delt i tre. I første del forteller Soledad om dagene rett før og etter at katastrofen inntraff. Det er nok av tomme hus hun kan bo i på øyen, og lenge klarer hun seg på mat fra butikken. Heldigvis er det noen vindmøller der som av en eller annen grunn ikke blir ødelagt av skyene, det virker som om det er slitasje som ødelegger dem til slutt. Aleine på øyen venter hun på å bli reddet, samtidig vet hun ikke noe særlig om hvordan det er på fastlandet. Hun ser et helikopter komme ut for en ulykke, er det skyene som angriper? Det samme skjer med en motorbåt som kommer til øyen. Det er slike observasjoner som gjør at Soledad føler at hun sakte forstår mer om hva som har hendt. Denne delen av romanen er fin, det er noe vakkert og grufullt i Soledads trygghet aleine på øyen. Hun klarer seg med det hun har, men hun gjør seg etter hvert klar til å oppsøke andre mennesker.

Lukkede samfunn

Vi vet at mennesket er et sosialt vesen og et politisk dyr. Soledad treffer mennesker som har organisert seg i småsamfunn. Romanen viser hvordan disse samfunnene har utviklet seg til å ha en lukket maktstruktur der det tillates lite slingring hos medlemmene. Ett av samfunnene er samlet under en religiøs parole med en leder som opprettholder en sterk justis. Når Soledad blir vitne til en likvidering, bestemmer hun seg for å rømme, noe hun også klarer. Da ender hun opp på et kjøpesenter der det har slått seg ned en større gjeng som forfekter demokratiske verdier. Soledad er skeptisk til hvordan disse verdiene blir utøvet, men hun opplever snart at det er en uting å stille spørsmål ved tingenes tilstand.

Det merkeligste er at ingen av disse samfunnene ønsker å snakke om det som har hendt. Enten er det en handling fra Gud, eller så undertrykkes selve situasjonen. Soledads kritiske spørsmål setter henne i fare, og snart er hun tilbake og innesperret hos den religiøse gjengen.

Bak fasadene

Soledad er en spennende ungdomsroman. Tor Arve Røssland er flink til å veksle rytmisk mellom rolige partier og mer intense situasjoner. Språket er troverdig, spesielt skinner Soledads mistenksomhet gjennom i språket på en måte som er tydelig, men uten å være full av klisjeer. Når hun først møter det religiøse gårdssamfunnet er alt tilsynelatende ordnet, men Soledad er ikke overbevist: «Hun sier det på en helt dagligdags måte, som om jeg har vært her lenge, og dette er noe vi gjør ofte. Jeg nikker og ser etter skoene mine. De står pent oppstilt borte ved døren, og ser nyvaskede ut.» (s. 82).

Hva som skjuler seg bak overflaten er på mange måter et strukturerende element i romanen. Det er lite som er slik det gir seg ut for. De vakre perlemorsskyene skjuler farlige hemmeligheter, og menneskene som styrer samfunnene har alle skjulte agendaer. En del klarer Soledad å nøste opp i, men ikke alt blir forklart. Til slutt brennes alle broer mellom Soledad og menneskene hun har møtt til nå i en slutt som kanskje er for åpen og optimistisk, forholdene og erfaringene tatt i betraktning.

Samtidig er romanen er tydelig i sin oppvurdering av det frie individet utenfor de nye småsamfunnene. Soledad sparker i flere retninger. I den finnes en markert kritikk av dagens passive miljøpolitikk, i tillegg tegner Røssland et dystert fremtidsbilde av menneskets evne til å skape siviliserte samfunn.

- Hvem er det som stjeler krokodiller?
- Kanskje en som trengte en krokodille, sier Odd.
- Hva i all verden skulle man trenge en krokodille til?
- Skremme folk. (s. 101)

Samtalen foregår mellom Odd og pappa. Krokodillen «Taggen» er stjålet fra Akvariet i Bergen, og det er blitt nyhetssak. Ingen vet at det er Odd selv som er krokodilletyven – Odd, som er redd for alt mulig og som til og med har kosedyret sitt med seg på skolen, og som stadig får høre at han er teit, pysete og, ja, nettopp, odd.

Men Odd tar feil i samtalen med pappa. Han trenger ikke krokodillen for å «skremme folk», som han sier; det er ikke det han bruker den til. Bare vissheten om at han har «Taggen», på rommet sitt, til og med, gjør at det er som om «alt er annerledes. At han er en annen Odd nå» (s. 85).

Velkjent oppskrift

Et faktisk krokodilletyveri fra Akvariet i Bergen er forelegg for Taran L. Bjørnstads bok. Det er blitt til en typisk historie om taperen som gjennomgår en forvandling og ender opp med økt selvtillit. Men til tross for at Krokodilletyven følger en velkjent oppskrift, lykkes den – ved hjelp av humor, spenning og morsomme referanser til virkeligheten i både tekst og bilde – i å være en original og lesverdig fortelling, selv om den også har noen svakheter.

Taperen som tar igjen

Før krokodilletyveriet tegnes det et bilde av Odd som en typisk taper:

Han skulle ikke vært Odd.
Rar og pysete og tjukk.
Som griner for ingenting. (s. 41)

«Du må tøffe deg opp litt», sier moren til Odd. Men når Odd forteller at han faktisk har fått brev med hjem fra rektor, som vel skulle være et bevis på nettopp det, er moren bare opptatt av at broren skal spille kamp og at Odd må gjøre leksene sine. «Du er så flink, jenta mi» (s. 16), sier faren til søsteren når hun har et biologiprosjekt på skolen (som jo må kunne sies å være langt mindre spennende enn Odds eget biologiprosjekt!). Når Odd kommer hjem fra klasseturen til Akvariet og forteller om det han har lært, ser ikke mamma en gang opp: «Spis opp maten din, og så må du begynne med leksene dine» (s. 39).

Derfor virker det litt underlig at Odd ikke forstår hvorfor han er sint på foreldrene: «Han vet ikke hvorfor, men han er så sint på dem» (s. 40). Beskrivelsene i forkant er overtydelige og teksten blir tidvis plagsomt insisterende: Selvsagt er han sint – og selvsagt kommer han til å ta affære. Beskrivelsen av tilstanden før forvandlingen kunne ha tjent på å vise den unge leseren noe mer tillit.

Boka er best når Odd endelig går i gang med å gjennomføre planen sin. Levende skildringer av vanvittige situasjoner – som følelsen av å skulle skjule en vill krokodille på rommet sitt – gjør Krokodilletyven både spennende og dramatisk.

Språklig oppfinnsomhet – visuell uttrykksfylde

Teksten er rik på gode språklige bilder, for eksempel der Odd roper med «en stemme som slår sprekker fra gulv til tak» (s. 18). Odd er forelsket, og får «tusen kanarifugler i magen og en i hvert øre» (s. 24), og «ordene får vinger og flyr sin vei». Det «lukter sommer i hele bussen», men han klarer ikke å si og gjøre det han egentlig vil: «Han har en hel ørken i halsen og må svelge så mye sand at han får tårer i øynene» (s. 25).

Den språklige lekenheten spiller fint sammen med Christoffer Gravs illustrasjoner. De språklige bildene konkretiseres i illustrasjonene, og slik understrekes Odds følelsesliv. Dette er et vellykket grep som også benyttes for å vise Odds opplevelse av situasjonene. Skillet mellom virkelighet og fantasi kommer tydelig fram, for eksempel der Odd møter en hund han er så redd for: Vi forstår at hunden i virkeligheten har normal størrelse (og dessuten at den ser ganske tilforlatelig ut), mens det for Odd er som om den vokser og glefser mot ham mens fråden står.

Illustrasjonene forteller

Gravs illustrasjoner er en integrert og – ja! – helt nødvendig del av historien. Når for eksempel Odd skal legge seg kvelden før krokodilletyveriet, får vi vite at han tar fram tegneblokka, men ikke hva han tegner (s. 44). Flere sider etterpå, når Odd har sneket seg vekk fra klassen for å kidnappe «Taggen», ser vi plutselig resultatet av tegningen: Et detaljert kart over lokalet (s. 54-55). Det var altså dét han tegnet kvelden i forveien! Kartet er ikke omtalt i teksten; illustrasjonen må leses som en viktig del av fortellingen, og det er leseren selv som må knytte forbindelsene. Gravs illustrasjoner har en reell hensikt, og nettopp det gjør at samarbeidet mellom tekst og bilde er så vellykket. Boka er i stort format, og illustrasjonene tar sin plass der det kreves: Noen ganger dekker de hele oppslaget. De veksler mellom nærbilder, oversiktsbilder og ulike perspektiver, og er både varierte og virkningsfulle.

En indre krokodille?

Helt til sist i boka portretteres både forfatter og illustratør – i Gravs gjennomførte strek. De to er «avbildet» med hver sin reptil på skulderen, og vi får vite at forfatter Bjørnstad «kunne ha trengt en krokodille da hun var 10, så ut som en gutt og ble kalt Tarzan», og at illustratør Grav «kunne hatt god bruk for en krokodille da han var 9, lavest i klassen og ble kalt lille rosin». Når forfatter og illustratør får siste ord på denne måten, og står fram med sine svakheter, minner de leseren om hva som er kjernen i fortellingen. Selv en vilter historie om et krokodilletyveri i en reptilpark inviterer til gjenkjennelse: Alle kunne trenge en krokodille av og til.

Tenkeboka følger i stor grad konseptet i Svatuns tidligere bøker, som Hva er følelser? (2007) og Rett eller galt (2009). Korte episoder eller fortellinger danner grunnlag for å undre seg eller diskutere, og kan slik minne litt om religiøse eksempelfortellinger. Noen ganger er spørsmålene knytta direkte til teksten: «Hvorfor ble Vilde stum?» Som oftest er spørsmålene derimot ment mer som hjelp til å assosiere fritt: «Hva er en vond hemmelighet?» «Hva er forskjellen mellom deg og et kjøleskap?»

Unge konsulenter

Skal vi tro Wikipedia, har de fleste av Svatuns tidligere bøker solgt godt, ikke minst gjennom Bokklubben. Hun bygger med andre ord på et velprøvd konsept hun vet det fins marked for. Denne gangen har to skoler og to barnehager i Tønsberg vært involvert i arbeidet. Kanskje har den viktigste hjelpen bestått i å finne relevante eksempler som målgruppa lett kan kjenne seg igjen i: «Noen liker å sitte på en trapp når de tenker. Eller i en kleskurv. Noen tenker best når de kjører bil eller sitter på do. Noen liker å ligge i gresset og se opp på skyene. Hvor tenker du best?»

Forskjellen fra mange religiøse eksempelfortellinger, er at Svatun stiller åpne spørsmål og unnlater å fortelle leserne hva som er rett svar. Forskjellen mellom meg og et kjøleskap får være en sak mellom meg og min 6 år gamle testleser.

Gjenkjennelig og snilt

Denne tilliten til leseren er såpass viktig at det virker uheldig når Åshild Irgens tegninger gir meg assosiasjoner nettopp til religiøs litteratur. Hovedpersonene Vilde (6) og Simon (5) er tegnet søte og snille, nesten som to englebarn. Illustrasjonene gjenforteller teksten som i en lettlestbok, de hjelper den fram uten å tilføre vesentlig ekstra informasjon, og de motsier den aldri. Det er synd, for en bok som appellerer til å undre seg, kunne trenge noen friske visuelle innfall. Ikke minst savner jeg en humor a la den Bo Gaustad bidro med gjennom sine overdrivelser i Hva er følelser?

Men illustrasjonene spiller så absolutt på lag med teksten og bidrar til å gjøre fortellingene virkelighetsnære og lett forståelige. Ikke minst gjør de Simon og Vildes følelser lette å kjenne igjen. Når for eksempel mamma og pappa vil bytte ut Simons gamle koseskinn, oppfatter testleseren umiddelbart at noe viktig står på spill der Simon sitter på sengekanten og oser av trass. Som med de aller fleste episodene i boka, er også denne nokså engasjerende skrevet. Det er verre å få til en god dialog av de oppfølgende spørsmålene:

Hva er det som gjør at Simon synes det gamle skinnet er pent?
Hvem bestemmer om noe stygt eller pent?
Hva synes du er pent?
Hva synes du er stygt?
Kan noe være stygt og pent på samme tid?

Det hjelper ikke at spørsmålene er relevante når det blir for mange av dem.

Sprikende utvalg

Om de mange konsulentene i målgruppa har bidratt til valg av temaer, vites ikke, men den manglende systematikken i utvalget kan tyde på det. Noen spørsmål er av etisk karakter og ligger nær Rett og galt: «Hva synes du om at pappa ga henne [Vilde] lov til å bli hjemme i stedet for å gå på skolen?» Noen hadde passet bedre i Hva er følelser?: «Har du vært lei deg? Hvordan kan du se at noen er lei seg?»

Det er mindre overraskende at Tenkeboka byr på eksistensielle funderinger over for eksempel unnfangelsen, døden, tida, Gud og verdensrommet. Her er også mellommenneskelige funderinger: «Hva vil det si å være en venn?» Det kan iblant se ut som Svatun kan ha hatt eksistensiell filosofi i tankene. Til en viss grad tematiserer boka menneskets grunnvilkår slik enkelte eksistensialister oppsummerer dem (se f.eks. Arne Johan Vetlesens Smerte fra 2004). Vi må lære oss å leve med at vi er avhengig av andre, sårbare, dødelige, eksistensielt ensomme, og at alle våre relasjoner kan gå i stykker. For eksempel drømmer Simon at alle rundt ham er blitt borte. Det påfølgende spørsmålet lyder: «Hvordan hadde det vært om du var det eneste mennesket på jordkloden?» Når Vildes oldemor dør, tror Vilde «at vi dør flere ganger, og at vi krymper litt hver gang til vi blir så små at vi forsvinner helt og blir borte.» Simon tror derimot vi blir til skyer. Han ser for eksempel en sky som ligner en kanin: «Det tror jeg er en kanin som er død.» Slik oppfordrer teksten oss til å gjøre oss opp vår helt individuelle mening om døden.

Åpner for fortrolighet

Boka er med andre ord god på sitt beste. Men jo løsere spørsmålene er knytta til teksten, jo tregere går dialogen. Et av de mest interessante spørsmålene er: «Fins det ting det ikke er lov til å tenke på?» Men sammenhengen blir ikke konkret nok når teksten som innleder dette er en tankelek der Simon og Vilde prøver å gjette hva den andre tenker. Testleseren og jeg mangler eksempler på potensielt forbudte tanker. En god del spørsmål mangler slik forankring.

I klasserommet eller i en samlingsstund i barnehagen er det større aksept for å måtte forholde seg til spørsmål som man ikke umiddelbart blir engasjert av. En forberedt pedagog vil naturligvis også kunne bidra til å sette spørsmålene i en mer konkret sammenheng. For en fritidsleser ville det derimot vært bedre om boka hadde konsentrert seg mer selektivt om de beste spørsmålene, de spørsmålene som er minst opplagte: «Er det forskjell på å drepe en sommerfugl eller en mygg?»

Kvaliteten til denne boka avgjøres i stor grad av hvor god dialog den makter å skape. Selv om presisjonen kunne vært bedre, kan Tenkeboka så absolutt bidra til at man lærer både seg selv og hverandre bedre å kjenne.

Med Landet under isen skapte Lars Mæhle en norsk fantasysuksess. Bokmarkedet har flommet over av mer eller mindre vellykkete fantasyforsøk. Fra utlandet får vi forhåpentligvis bare de beste, men innenfor det norske markedet er kvaliteten på utgivelsene variabel. Av de seriene jeg selv har lest, regner jeg bare serien om drakeguten og Landet under isen som virkelig gode, begge utgitt på Samlaget. Forventningene til årets bok, Dødeboka, var derfor høye. Klarer Mæhle å gjenta bragden fra 2009?

Kvaliteter under isen

Før vi svarer på spørsmålet, må vi kaste et blikk på Landet under isen og se hva som gjorde denne boka så god. Mæhle skapte her to parallelle univers hvor han kunne undersøke religionens plass i det moderne samfunn. Smalvik er et typisk norsk lokalsamfunn, sannsynligvis plassert på Vestlandet, men egentlig kan stedet ligge hvor som helst. Landet under isen er en eventyrverden, plassert under den enorme, lokale isbreen. Her undersøkte Mæhle de tre største monoteistiske religionenes forhold til hverandre og til vår tid. Ved å lese høyt fra boka kan en religionslærer drive god, pedagogisk religionsundervisning.
I tillegg må Mæhle ha forstått at eventyret og oppdraget under isen ikke var nok. Han konstruerte en krimintrige i den ”virkelige” verden, selvsagt relatert til hendelsene under isen, men med nok framdrift til å stå på egne bein. Dermed hadde leseren to spennende og viktige handlingstråder å glede seg over. Når de fantastiske hendelesene under isen nådde et metningspunkt, ble leseren brått kastet over i etterforskningen til Magne Jerstad i Smalvik. Og slik vekslet handlingen fram mot et klimaks der de to parallelle løpene ble knyttet elegant sammen i en grand finale, superhelt mot superskurk.

Gjentakelsens utfordringer

For å si det kort: Mæhle gjentar seg selv i årets bok. Og for å presisere: Ikke noe galt i det. Men selv om formelen gjentas, og det med hell, er det noe som skurrer i Dødeboka.
Det har gått fem år siden forrige bok, og det er vanskelig å huske alle karakterene i det rikholdige persongalleriet, for ikke å snakke om annen sentral informasjon. Mæhle er flink til å gjenta det viktigste, og det er til tider helt nødvendig for å forstå hva som foregår. Men man må også innse at det tar tid å bygge opp relasjoner til andre personer. To viktige karakterer fra forrige bok, Maria Magli Marabini og Duban Achmed, skal reddes fra døden. Men jeg husker knapt disse personene, og bryr meg ikke tilstrekkelig om dem til at prosjektet til Leo Rubin griper meg rent emosjonell. Leseren får så vidt hilse på dem i de dramatiske sluttscenene, men de kunne gjerne druknet for min del. Deres skjebne er irrelevant, dessverre. Heller ikke dødsfallet til Philip Haque berører meg slik jeg hadde ønsket. Han var sikkert med i forrige bok, men det har jeg altså glemt.
Det virker som Mæhle snuser på muligheten for å utvide romanprosjektet til en serie. Jeg tror han da gjør lurt i å bygge opp sympatien med de personene som får betydning. Jeg bryr meg om Leo Rubin, og jeg bryr meg om Bastian og Alisha, Bastian fordi han er usympatisk og fungerer som en slags motstander på det personlige planet for hovedpersonen, Alisha fordi hovedpersonen forelsker seg i henne. Bastian-figuren gjennomgår den klassiske transformasjonen fra usympatisk bølle til en viktig hjelper. Men kunne han fått en viktigere rolle i det dramatiske sluttoppgjøret? Også han forsvinner litt i tumultene mot slutten.

Religiøse utfordringer

Religionen står sentralt i prosjektet til Mæhle. I Landet under isen var de religiøse referansene tydelige og betydde noe for budskapet i romanen. Samtidig pekte de mot vår egen tid. Deler av fortellingen kunne leses som dagsaktuell politisk allegori. Dødeboka har de samme kvalitetene. Blant annet kan slutten leses som en Noah- hendelse. Isbreen smelter, vannet flommer over Smalvik og sikkert resten av verden etter hvert, mens den onde Hathor sitter trygt på en flygende plattform (hvor kom den fra, forresten?).
Likevel er det noe som skurrer. Hvilket verdigrunnlag er det som rår grunnen? I forrige bok kjente jeg igjen de religiøse referansene. Årets bok trekker veksler på blant annet egyptisk mytologi. Ikke noe galt i det, men reglene for hva som er mulig, blir uklare. Vann og sol er sentrale krefter, men vannet er her knyttet til noe ondt, mens lyset representerer det gode. Og når lyset er på sitt svakeste, og vannets gud truer med å legge verden under vann, hvilke krefter eller evner er det som vil redde verden? Svaret finner du i boka, og ligner til forveksling på løsningen i Harry Potter-serien, der den passet med det kristne verdigrunnlaget. I en egyptisk eller før-kristen kontekst, virker en tilsvarende løsning feil og forvirrende.
Og bare for å ha nevnt det: Vannet i egyptisk mytologi har en mye mer dualistisk karakter enn det som kommer fram i Dødeboka. Egypts storhetstid er knyttet til utnyttelsen av flomvannet i Nilen.

Skriftene og veien videre

Mæhle har antakelig hatt stor glede av å finne og omarbeide gamle religiøse skrifter slik at de passer inn i plotet i boka. Skriftene tillegges stor verdi. Hovedpersonen må finne dem og forstå hva de egentlig betyr. Men disse skriftene er dårlig integrert i handlingen. De kommer til syne og lyser for de som leser dem. Så forsvinner de. Innholdet memoreres på imponerende vis, og de viktigste passasjene gjentas for leseren. Men egentlig forstår jeg ikke hvorfor akkurat disse tekstene er plukket ut. Strengt tatt er det bare en liten del av ett av skriftene som har betydning for løsningen. Og denne løsningen ligger i dagen. Har du lest Ringenes herre og kjenner Gollum-figurens rolle, så forstår du at en av Leo Rubins uttalte fiender kan komme til å spille en konstruktiv rolle når verden skal reddes fra syndefloden.
Samtidig er detektivarbeid i gamle skrifter en god idé, som sikkert kan gjøres bedre. Er det lov å håpe at politietterforsker Magne Jerstad og frelser Leo Rubin i neste bok oppdager en mystisk tekst, som de sammen dechiffrerer bit for bit? Kanskje kan politiblikket og det religiøse blikket se ulike aspekt av samme tekst, og dermed åpne den fra to ulike sider?

Kriminelle plikter

I Revolvergutten møter vi tolvåringen Robin Hood Evensen og bestekompisen Martin. Faren til Robin er en kjent kriminell som har vært mye inn og ut av fengsel. Også Robins to onkler er del av et miljø som har tjuveri og innbrudd som hovedsysler. Moren hans døde som følge av at hun krasjet i en lyktestolpe på flukt fra politiet. Likevel føler Robin en slags stolthet over det uvanlige kriminalitetslivet. Uten å tøffe seg nyter han en spesiell status på skolen og i nabolaget. For ham er det kriminelle miljøet det kjente, og han ser med skrekk på familier som lever vanlige A4-liv.

Hverdagsliv

Familien til kompisen Martin er et slikt gruelig eksempel på hvor vanlig det går an å bli. Men Martin er den eneste som tør å henge med Robin, noe han må gjøre uten at foreldrene hans vet om det. Det er ikke alle som er like interessert i at sønnen deres skal henge med sønnen til en verdenskjent forbryter. Dessuten ønsker Martin å bli kriminell, og det må jo telle for noe. Derfor tar Robin på seg å lære Martin opp til å bli en ekte forbryter. Det viktigste han lærer er taushetsplikten. På samme måte som at Robin må holde på farens største hemmeligheter, må Martin sverge på å aldri tyste.

Dette er en roman med mye action og etter hvert et fabelaktig driv, men det tar litt tid før det riktig svinger av handlingen. Romanen åpner med at faren til Robin kommer hjem, han har vært borte lenge, og vi forstår at han har vært innesperret. «I nesten seks måneder har han satt rekorder i benkpress og banket lufta ut av boksesekker. Og han har sovet bak en dør som er låst fra utsiden» (s. 7). Slike naive utsagn viser at Robin er villig uvitende om deler av den tøffe virkeligheten for mange i miljøet. Tidvis kan det virke som om Robin har tatt over fortellerstemmen i En pingles dagbok gjennom tilsynelatende tilfeldige og hverdagslige aktiviteter som males frem i et ungdommelig språk. Hver episode har helst et tidig avslutningspoeng som egentlig avslører mer om Robins naivitet enn påståtte innsikt. Dette fungerer greit, men kan bli litt monotont.

Familiehistorie

Når hverdagen er etablert meddeler Robins far at hans forbryterkarriere er over. Miljøet er tøffere enn det har vært tidligere, og det passer seg ikke å oppdra en sønn under slike forhold. Denne avgjørelsen kommer for seint. Faren og onklene har havnet i klinsj med medlemmer av den russiske mafiaen, det gjelder noe tyvegods, og Robin havner midt i et voldelig gjengopprør der livene til alle i familien blir satt på spill. Først blir Robin overfalt aleine hjemme, siden blir faren hans bortført. Hvordan skal Robin takle denne situasjonen? At faren er borte, er ikke nytt for Robin, men det er sannsynligvis stor forskjell på å være sperret inne av politiet, og å være bortført av russere som allerede har vist en sans for vold.

Dette er foranledningen for noen dramatiske dager der det ikke er langt mellom tragedie og komedie. Akkurat denne parringen av det fæle og det morsomme griper leseren. Robin tar i bruk ulike strategier for å takle de livsfarlige situasjonene han havner i. En handler om å repetere vilkårlig statistikk han har lest, som sannsynligheten for å vinne i Lotto og antall dyreforsøk som måtte til for å finne poliovaksinen. En annen er å pakke opplevelsene inn i komiske språklige bilder for å skyve på fokuset: «Kriminelle gråter veldig sjelden. De kan kanskje gråte litt når moren dør eller de har fått noe rusk i øyet. Men de gråter garantert ikke når andre kriminelle har vært på besøk og truet og knust speil. Det tar man bare på strak arm, bare banner litt for seg selv […]» (s. 26).

Et soleklart høydepunkt i romanen er en scene der Robin og en av onklene tilbringer flere timer enn de burde på noen av byens vannhull samtidig som faren er bortført. Stemningen er egentlig på bånn, men onkelen har bursdag, og i denne familien tar de vare på hverandre, uansett. Den ellers fåmælte onkelen forteller historier fra da han og brødrene var yngre. Scenen henter styrke ved å behandle troverdige følelser på en forståelig måte, uten å være overtydelig eller veldig inderlig. Scenen kulminerer i en biljakt med brå slutt.

Bang-kræsj

Selv om alt som skjer ikke er like sannsynlig, er Revolvergutten en veldig spennende ungdomsfortelling. Boken retter seg mot en lesergruppe som er vant til hyppige sceneskift, skyting og ville biljakter fra dataspill, film og TV-serier. Persontegningene er ikke alltid like troverdige. Robin er kanskje for naiv, det er hele tiden tydelig at det er noe han ikke forstår, og ikke vil forstå. Kanskje er det med vilje at han holder tilbake de fullstendige konklusjonene om livet som kriminell. Koplingen til Robin Hood hjelper ikke særlig, men akkurat som vi sympatiserer med han som stjeler fra de rike for å gi til fattige, sympatiserer vi med Robin. For ham handler ikke rettferdighet nødvendigvis om å fordele goder, men om å la hver og en holde på med det de liker og mestrer best. Faren burde derfor vært forbryterprofessor.

Revolvergutten kan leses av alle som er ute etter en god leseopplevelse, både bokslukere og leseleie gutter og jenter. Romanen moraliserer ikke direkte, men er heller ikke intetsigende. Det er en tydelig følelsesutvikling hos hovedpersonen, og opprullingen mot slutten fyller også en voksen leser med en form for fin vemod på Robins vegne. Romanen gir også plass til andre stemmer. En av kompisene til faren ytrer en gang at livet inneholder både glede og sorger: « Men sånt skjer. Livet er ikke perfekt hele tida» (s. 103), og akkurat det viser romanen på en fremragende måte.

Lars Joachim Grimstad har skrevet sin andre bok om statsminister Fahr og sønn. Solkongen handler ganske enkelt om en solariumsbrun svenske som vil erobre Norge. Heldigvis har den norske statsministeren en modig sønn som vil verge sitt land. Dette høres ut som en farse, men det blir faktisk en intens barnekrim, med noenlunde realistiske actionelementer, og bare et begrenset innslag av fantastikk.

Historiske linjer

For en voksen leser er det vanskelig å lese denne boken uten å tenke på at det er nøyaktig 200 år siden forrige gang Sverige erobret Norge, gjennom Karl Johans kupp i Kiel-freden. Boka trekker ikke linjen direkte, men det ligger i underteksten at Norge nå står fritt fra Sverige, og at vår framtid er mer basert på olje enn vi liker å tenke. Slik lest er boka også en klok grunnlovsgave, som gir en voksen medleser et godt utgangspunkt til å fabulere, både om historien og fremtiden. Så spørs det om barnet vil la seg avbryte – boka blir ganske spennende etterhvert.

Sjangerfloke

Solkongen åpner overraskende svakt. Hvis du ikke har lest første bok, så lurer du nok på om du har havnet i en politisk fabel, en absurd komedie eller en spenningsfortelling. Omslagsdesigner Irene Marienborg bidrar heller ikke til å løse sjangerfloken. Et dryss av figurer i satirisk strek gir først mening når boken er lest. Streken er morsom og stilsikker, uttrykket blir en frodig tapet, men det er ikke lett å gjette hvilken sjanger du holder i hånden.

Avansert imperialisme

I tillegg kan det være vanskelig for en ung leser å få med seg all informasjon som blir gitt på de første sidene, men straks handlingen begynner å utvikle seg, blir sjangeren ren – dette er en spenningsroman. Snart blir vi sugd inn i en fortelling med godt driv og noen eventyrlige trekk. Skurken benytter seg av en politisk metode, men selv om metoden er avansert imperialisme, er den likevel så enkelt beskrevet at barn kan forstå den – og kanskje lære noe?

Sjokket!

Persongalleriet ble vi kjent med i Grimstads forrige bok, Barna som forsvant (2013), men det er likevel uproblematisk å gå rett på Solkongen. I forrige bok ble taxisjåfør Teddy Fahr valgt til statsminister i Norge. I Solkongen får Teddy det største sjokket som kan ramme en norsk statsminister, når oljen plutselig er borte. Statsministeren selv har mest lyst til å gå tilbake til jobben som taxisjåfør, men så enkelt er det ikke. Uten å røpe for mye handling kan vi berømme forfatteren for hans fikse grep, siden han utvider sitt politiske drama til også å bli et personlig drama på liv og død. Det handler om et giftstoff, det handler om å reversere Darwin, om å få hår på ryggen – ja, vi sier ikke mer.

På eventyr i Sverige

Eventyret beveger seg etter hvert inn i Sverige, og som i all barnekrim, samler barna seg i et etterforskerteam. Det ene barnet er en androide som ikke kan si ”r”, ellers gjør også denne forfatteren den vanlige tabben å ikke gi karakterene mer tydelige verktøy. Synsvinkelen ligger hos statsministerens sønn, mens resten av følget henger på som parallellfigurer. Barnas hjelpere er også en litt tilfeldig sammensatt materie, med Gunde Svan og ploghopperen Jan Bökløv, i skjønn forening med en klone av Laila Schou Nilsen, altså en kraftfull dame som kan kjøre racerbil. Den voksenhumoren som måtte ligge i dette menasjeriet, er ikke spesielt plagsom, men virker også helt unødvendig.

På brygga i Strømstad

I tillegg til innestengt voksenhumor, virker det også som om forfatteren har syv vintre med svenskevitser innabords, men at han klokelig unngår humor som spiller på fordommer. Vi får vite at svenskene har noen motbydelige fiskeretter (Janssons fristelse), men ellers er forfatteren ganske snill mot vårt broderfolk. Spørsmålet er om svenskene er like snille mot oss? Mot slutten av boka tar bokas skurk bladet fra munnen, og utgyter all sin ondskap over oss nordmenn:

Det skal ikke være lov å ha så flaks som dere hadde. At det derre patetiske, fantasiløse pottitlandet deres plutselig oppdager en gullgruve i havet, det … det er som å vinne i Lotto hver eneste dag resten av livet. At en ærerik nasjon som Sverige plutselig skulle være en lillebror til de nyrike, klysete nordmennene…
(s 251)

Dette kunne også vært sagt på brygga i Strømstad, og det er faktisk ganske imponerende hvordan Lars Joachim Grimstad med Solkongen har klart å skape en spenningsfabel ala Harry Potter, uten å bryte med den virkeligheten som omgir oss. Ved første øyekast virker boka litt komplisert med sine mange voksne referanser, men straks du er inne i handlingen, så er det bare lekkert.

Bara en ond dröm, så lyder titeln på Aino och Ville Tietäväinens suggestiva bilderbok Vain pahaa unta (2013), nominerad till Nordiska rådets barn- och ungdomslitteraturpris 2014. Boken är ett hybridverk, dels för att den är gjord av en vuxen och ett barn tillsammans, dels för att den fördomsfritt blandar bilderboksformatet med tecknad serie. Ville Tietäväinen, Finlandia-prisbelönt serietecknare, och dottern Aino har, utgående från Ainos mardrömmar, gjort en både djupt personlig och brett tillgänglig bilderbok. Dotterns barnteckningar samt pappans illustrationer och tecknade serier har vävts samman med dialog som finns både insprängd i bilderna och i seriens pratbubblor mot en fond av textfragment om drömtydning och mytologi. Det hela resulterar i en rik och intrikat mosaik.

Mardrömmen visualiserad

Vain pahaa unta gestaltar ett litet barns skräckfyllt obegripliga drömvärld. Verket är ambitiöst och ryggar inte för det riktigt otäcka. Utförandet är konstnärligt, men grundtanken terapeutisk, då boken kommunicerar hur pappa och dotter pratar och tecknar sig igenom det svåra för att göra det mer hanterbart. Pärmbilden fångar föredömligt bokens ärende. Här ses pappa och dotter, pyjamasklädda och hand i hand, gå ner för en hängbro som leder rakt ner i ett dunkelt vatten där fantasifigurer tecknade av en barnhand flyter förbi. På pärmens baksida ses paret på väg upp igen, deras ansikten är nu vända mot betraktaren och utstrålar glädje och lättnad. Mot slutet av boken finns ett uppslag där Ainos enkla kritteckning placerats ovanpå den nedtonade pärmbilden, vilket effektfullt talar om för läsaren att det är Ainos egen dröm och teckning som ligger till grund för pärmbilden.

Nordic noir

Med sina ocensurerade djupdykningar i ett litet barns mardrömsvärld knyter Vain pahaa unta an till en ”nordic noir”-trend som inte räds svåra, mörka teman. Trenden är inte så stark inom finsk barn- och bilderbok, vilket understryks av att verket hyllats på hemmaplan för att vara såväl överraskande som modigt. Ainos mardrömmar kan visserligen ibland för en utomstående te sig surrealistiskt komiska. De kan handla om jättekaniner i högklackat eller om en varelse med röd tomteluva och tre ögon som försöker hälla äppelsylt över flickan. Men de är utan tvekan genuint otäcka för barnet som upplever dem. Många av de mest hjärtskärande scenerna beskriver drömmar som bottnar i rädslan för att bli övergiven då mamma och pappa råkar illa ut eller plötsligt byter skepnad. Arketypisk drömrekvisita finns också med som labyrinter, stormiga hav, jättar och ormar.
Denna mardrömskatalog omfattar 16 drömmar som Aino upplevt från 3 till 6 års ålder. Varje dröm är försedd med egen rubrik och noggrant dokumenterad åldersetikett. Det dokumentära underlaget betonas boken igenom. Redan på titelbladet inleder Ville och Aino sin dialog som sedan ringlar sig fram över boksidorna tills den klingar ut i Ainos slutreplik på det allra sista uppslaget där ännu en allra sista dröm måste få berättas och bearbetas.

Imponerande visuella lösningar

Ainos slutreplik, visualiserad som en röst som tänder ett ljus i mörkret, är effektfullt formad som en matt lysande glödlampa. Den är ett av många exempel på fyndiga visuella och layoutmässiga lösningar. Helheten kan närmast beskrivas som ett bild- och färgfyrverkeri där seriestripparna färgats av nattens blågrå melankoli medan mardrömmarna frossar i murrigt mörka toner som kontrasteras mot barnteckningarnas grällt röda eller gröna kritstreck.

Trots att upplägget är fragmentariskt finns en tydlig röd tråd att följa i form av samtalet mellan pappa och dotter. Bokens hybrida drag gör den däremot svår att ålderskategorisera. Detta är visserligen inget problem i sig då det idag allt oftare görs bilderbok som riktar sig till såväl barn som vuxna. I det här fallet rimmar den fördomsfria blandningen av barn- och vuxenperspektiv väl med själva upphovssituationen. Vain pahaa unta är gjord av stor och liten tillsammans i akt och mening att läsas av stor och liten tillsammans. Ett välbekant scenario för bilderboken som ju ofta högläses och på så sätt fungerar som mötesplats för olika åldrar.
Med detta är det inte sagt att uppdraget är enkelt att genomföra. Bokens tilltal är nämligen inte genomgående helgjutet jämlikt. Det fungerar alldeles utmärkt på det visuella planet då Ainos barnteckningar effektfullt vävs ihop med Villes proffsiga bilder i ett korsbefruktande samspel (såsom i exemplet ovan med pärmbilden). Att hantera två synvinklar – barnets och den vuxnas – sida vid sida sköts också skickligt med att låta seriestrippen stå för pappans version av utmattande nattvak och sömndruckna tröstesamtal på sängkanten. Pappa och dotter ses också käbbla boken igenom om vad som ska med och inte med i boken på ett sätt som förstärker intrycket av att ett genuint samarbete ligger bakom verket. Dessvärre skorrar den jämlika tonen i vissa seriestrippar som allierar sig så starkt med vuxenperspektivet att de framställer barnets rädslor och funderingar som något gulligt smålustigt, som exempelvis när Aino drömt en helsvart dröm och undrar om blinda människor föds med solglasögon. Sådana blinkningar över barnets huvud kunde med fördel ha lämnats bort helt och hållet då de underminerar bokens egentliga ärende, att solidarisera sig med barnets skräck på fullaste allvar.

Med avstamp i det personliga

Vain pahaa unta vill mycket och lyckas göra det som titeln frammanar som ett slags positiv besvärjelse: att göra mardrömmen till bara en mardröm. Med avstamp i det personliga gestaltar Aino och Ville Tietäväinen något som berör oss alla. Verket imponerar visuellt med sin rikedom av röster, bilder och perspektiv. Resultatet är, om än inte helgjutet, så desto mer vågat. Boken lär inte lämna sina läsare oberörda samtidigt som den tar ansvar för det explosiva stoff den hanterar. För detta är inte bara en drabbande visuell gestaltning av nattsvart ångest utan också en varm och naken skildring av en förälder och ett barn inbegripna i ett konstant pågående samtal.

• Vain pahaa unta er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.

• Les mer om prisen og de nominerte her.

Komplekse sammenhenger og motsetninger

Historien om 17. mai er en fagbok for unge lesere. Motivasjon og interesse er mer avgjørende enn alder i denne sammenhengen, men anslagsvis kan denne boka passe for barn fra ti – elleve år. Illustrasjonene kan appellere lenger ned i alder, mens det skrifttunge oppsettet signaliserer at dette er for forholdsvis erfarne lesere.

Boka er delt inn i seks kapitler, i tillegg til et etterord og en kildeliste. Det fortelles kronologisk om 17. mai fra 1814 og til i dag, og Beate Muris fortellerstil er likefram og holdt i et lite høytidelig språk. Hun skriver et lettfattelig radikalt bokmål. Likevel oppfattes boka som betydelig tyngre i de første kapitlene enn mot slutten av boka. Skriftbildet er tettere, overskrifter og illustrasjoner er færre i den første tredjedelen av boka.

Å følge en enkelt dag gjennom historien betyr naturligvis også å følge Norges historie et større perspektiv. Det er enklest for et ungt menneske å hekte ny kunnskap på det som allerede er nært og kjent – og det blir tilsvarende vanskelig å formidle mer kompliserte historiske hendelser som ligger tilbake på 1800- og tidlig 1900-tallet. Carl Johans vanskelige forhold til 17. maifeiringen og de politiske markeringene som har vært på denne dagen er ikke enkelt å forklare slik at dagens barn forstår.

Også avholdsfolket og Bondeungdomslaget, som noen år hadde holdt sine egen fester, gikk i fellestoget i 1914.

Arbeiderpartiet derimot, hadde meldt seg ut av felleskapet. Arbeiderbevegelsen var nemlig ekstra misfornøyd dette året, fordi den ville begrense retten til å streike og hadde vedtatt å ruste opp forsvaret. Arbeiderne frykta at regjeringa ville bruke soldater mot streikende arbeidere. Derfor lagde Arbeiderpartiet sitt eget 17. mai-arrangement. Og arbeiderungdommen ga 17. maitoget sitt nytt navn: De røde rosers tog. De gikk også med røde flagg. Rødt er sosialismens farge.

Alle som gikk i toget, bar merker med tegning av ei rød rose og et brukket gevær. Det skulle symbolisere at de var antimilitarister, som betyr at de var imot militæret. Toget var ment som en protest mot borgernes «kanontog».

Som svar på rose-merket lagde foreninga Norske Kvinners Forsvarforbund en egen «forsvarskjole» i rødt, hvitt og blått. De lagde også et merke med det norske flagget og teksten «Jeg vil verge mitt land». Begge deler ble av anti-militaristene oppfatta som en klar provokasjon. (fra s. 44)

 I dette utdraget skal leseren få og sortere mye informasjon. Noen ord blir forklart, andre ikke. Andre begreper er forklart i tidligere tekst. Begreper som «avholdsfolk», «sosialisme», «ruste opp» og «provokasjon» er ikke dagligdagse og krever mye av den som leser.

Illustrasjoner vs fotografier

Når det er sagt, forteller Beate Muri greit og lite omstendelig. Likevel er deler av boka krevende å forstå for en ung leser, først og fremst på grunn av de komplekse og fremmede sammenhengene. Det hadde vært en styrke for boka om den kunne forenklet ytterligere eller gitt leseren støtte i visualisering eller kanskje brutt teksten mer opp, kanskje forenklet enda mer.  Tydelig utskilte ordforklaringer skaper mindre tekstflyt, det kunne ha vært en fordel å ha en egen ordbank eller oppslagsord bak.

Teksten er også brutt opp med rammer med ulikt innhold. Disse rammene inneholder sangtekster, små sidesprang, forklaringer og en del om regionale ulikheter. Noen ord er satt i kursiv, og enkelte årstall er uthevet med rød skrift. Denne uthevingen er tydelig, men ikke så funksjonell – om årstallene hadde blitt satt inn i en tidslinje eller bearbeidet på en annen måte kunne de fungerte bedre.

Illustrasjonene er laget av Line Halsnes. De er friske, med klare konturer og med mye blått, grått og oransje i fargepaletten. Ofte har de mye humor, og enkelte steder et tegneserieaktig preg med snakkebobler. Illustrasjonene kommenterer og visualiserer, og har nok særlig appell til de yngre barna.

Å bruke illustrasjoner eller fotografier er et redaksjonelt valg som setter sitt preg på boka. Jeg syns ofte at bøkene får et enda mer tydelig sakuttrykk med fotografier, og denne boka hadde definitivt ikke tapt seg på å få inn historiske fotografier, gjerne i kombinasjon med tegnede illustrasjoner. Tegninger gir et mer livaktig uttrykk enn stive, gamle portretter, men å se bilder av 17. mai 1945 eller noen av personene som er omtalt, hadde vært fint. Carl Johan, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson dukker opp, men uten bildetekst – det forutsettes at leseren har forkunnskaper nok til å vite at det er akkurat dem.

Ettertanke

Historien om 17. mai gir et godt bilde av hvordan dagen har funnet sin form – og fremdeles er i endring. Det var mye nytt å lære om 17. mai for meg, og en barneleser som finner fram til boka av egen interesse eller får boka formidlet på en god måte, vil kunne lære mye. Særlig spennende er det å lese om 17. mai under krigen, om de siste års flaggstrid på 17. mai, og om hvordan jenter og kvinner har måttet kjempe seg til å feire 17. mai på lik linje med menn.

Jeg liker etterordet i boka veldig godt. Her oppsummerer forfatteren og stiller spørsmål til ettertanke. Hadde vi hatt en annen 17. mai-feiring hvis ikke Carl Johan hadde vært så kritisk til den? Hvordan hadde vi feiret 17. mai om Tyskland hadde vunnet krigen? Hvordan blir framtidas feiring av nasjonaldagen? Disse tankesprangene setter innholdet i boka i perspektiv og sammenheng.

Historien som formidles er viktig, og kanskje er forkunnskapene og interessen særlig på plass i år. Beate Muri har gjort et godt arbeid med fagstoffet, men å formidle det er ikke alltid enkelt. En del kunnskap og begreper i teksten forutsettes kjent eller raskt internalisert. Bearbeiding av begreper og uttrykk, og enkle grep med lay-out kunne gjort teksten tilgjengelig for flere.

En tradisjonell familie og et moderne liv

Søsknene Sánne og Lemme er hovedpersonene i Ilmmiid gaskkas (”Mellom verdener”). Boka er skrevet på nordsamisk og skal oversettes til norsk, da den er nominert til den nye prisen Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2014, for det samiske språkområdet. Starten på romanen gjør leseren kjent med livet til de to tenåringene: Sánne er ei jente som liker å shoppe og å være med venninner. Storebroren Lemmes store lidenskap er å kjøre crossykkel. De bor sammen med moren Rijá og faren Joansu, og hunden Čorre. Familien bor i en bygd nordpå et sted. De driver med reindrift og dette er også en viktig del av livet til tenåringene. Hendelsene kan godt tenkes å finne sted i 2013, da ungdommene har mobiltelefoner som ofte må lades og de ser på aktuelle tv-programmer. Lemme har en ny crossykkel og Sánne går med Converse-sko.

Et varsel om fare

Livet til Sánne og Lemme endres svært dramatisk en dag Lemme krangler med faren. I sinne kjører han avgårde på crossykkelen sin og Sánne blir med. Ungdommene forsvinner sporløst og måneder med leting forblir resultatløs. Kun crossykkelen blir funnet nær crossbanen. Leseren får et bedre innblikk i hva som skjer med Sánne og Lemme: på kjøreturen hører de plutselig et forferdelig skrik. De har forstyrret en eahpáraš, en utburd, et barn som en gang har blitt forlatt alene i skogen for å dø uten å ha blitt døpt. Det finnes ritualer for hva man må gjøre dersom man treffer på en utburd, men ungdommene rekker ikke å fullføre de nødvendige ritualene for å beskytte seg selv og havner dermed i de underjordiskes verden. Ikke nok med det, de er ikke lenger mennesker, men er blitt forvandlet til rein! I tankene og i kommunikasjonen seg imellom er ungdommene fortsatt de samme, men som rein møter de andre utfordringer enn et menneske ville gjort. De må blant annet hindre at de ender opp på matbordet til de underjordiske, slik Sánne viser i dette sitatet: “– Det må finnes en fornuftig forklaring på dette… de kan jo ikke drepe oss når de hører… kan ikke vi prøve å snakke med dem?” (s. 50, min oversettelse). I desperasjon etter å komme tilbake til sin egen verden møter de to ungdommene mange prøvelser. I ett tilfelle må de bryte seg ut gjennom et gjerde med ulver i hælene. Til slutt treffer de ei gammel hulderkone med spesielle evner, og hun lover å hjelpe dem.

Spenningen i romanen drives fram ved at det fra starten av er flere fortellinger som vekselvis fortelles i parallellverdenene på og under jorda: Sánnes og Lemmes bestrebelser for å komme tilbake til menneskeverdenen, foreldrenes sorg og deres kamp for å fortsette sitt liv og den sorte tåken som truer livet til det underjordiske folket. Tåken ligger akkurat der hvor de i menneskenes verden lager den nye crossbanen. Det underjordiske folket lever av naturen og tåken er i ferd med å ødelegge både fiskevann og beiteland. Korte kapitler og godt språk er også med på å gjøre boken til en spennende leseropplevelse. Muntlige samiske fortellinger er her formet i et tidsbilde som dagens unge lesere kjenner. Det er nettopp i vekselvirkningen mellom tradisjon og aktuelle hendelser i nåtiden at spenningen skapes.

Veien tilbake

Som personer representerer Sánne og Lemme tidstypiske jente- og gutteroller, men i de underjordiskes verden må de bruke alle sine evner for å overleve. Sánne og Lemme må stole på hverandre. De får også hjelp av den gamle hulderkona og de må stole på sin egen kunnskap som de har fått gjennom fortellingene de har hørt om de underjordiske og om hva man må gjøre dersom man treffer en utburd. Det er ingen enkel eller rask løsning på uføret ungdommene har havnet i, og de havner flere ganger i livsfarlige situasjoner. De vet at de må finne igjen utburden og gi den et ordentlig navn, slik at de kan komme seg tilbake til sine foreldre og til sitt liv i menneskenes verden.

Boka stiller spørsmål ved vårt moderne levesett og utfordrer leseren til å gjøre seg noen tanker om hva som kan skje når pengeinteresser og ødeleggelse av naturen står mot verdiene og behovene til de som lever av jorden. I Ilmmiid gaskkas opplever de som lever av tradisjonell samisk reindrift at beiteland blir ødelagt. Både naturødeleggelse og naturvern er tematikk som kan referere til tidsaktuelle samfunnsdebatter. Tilhørighet til reindrifta og utfordringer innenfor det samiske samfunnet tematiseres også. Ødeleggelsene i de underjordiskes verden blir et bilde på hvordan menneskers naturødeleggelser får store konsekvenser, og vi aner ikke en gang hvor store de er. Det som for noen er framskritt kan for andre være katastrofe.

Boka har en åpen slutt og leseren får ikke et klart svar på hva som skjer med Sánne og Lemme. Kan alle problemene ha noe å gjøre med at det skal bygges en ny crossbane der familien har beiteland for reinen? Slik graving i jorden forstyrrer både livet på jorden og livet til de underjordiske. Dette kan det hende leseren får noen svar på i oppfølgeren til Ilmmiid gaskkas, Doaresbealde doali («På andre siden av vintersporet») (2014). Der får leseren vite mer om hvordan det går med Sánne og Lemme, om de lykkes i å finne veien hjem, og i hvilken form.

Visuelt

Mens jeg leste meg inn i denne boka, var det særlig en tanke som festet seg: science fiction er en visuell sjanger. Jeg husker ikke så mange u-illustrerte sf-tekster som har gjort inntrykk på meg. Derimot har jeg mange visuelle erindringer om stjerneskip: hvordan verdensrommet ser ut fra deres kommandobroer, og om hvordan korridorer, dører og andre nødvendige funksjoner ser ut. Og alle de andre visuelle uttrykkene fra stjernekriger: et kampfly over en fremmed planet, et møte mellom ulike raser.

Jeg får inntrykk av at Erik Martenson har det på samme måte, og at han er opptatt av å gi leseren bilder av hvordan det ser ut på stjerneskipet Talos. I tillegg er det stor grad av visuell tilrettelegging i teksten: omgivelser og bevegelser beskrives i den grad at det er lett å se det for seg filmatisert.

Fra nåtid til 2633

Romanen Skyggespinneren har ellers en forholdsvis lang eksponeringsfase: når 1/3 av boka er lest, har handlingen ennå ikke begynt. Vi har langsomt forstått at ungdommene Davi og Lieta kjemper mot overmakten i et lukket rom, kanskje på en planet, kanskje i et havarert stjerneskip. Romskipet Talos har fanget opp et nødsignal; kanskje det er fra dem? Dette skjer i to handlingsforløp som kryssklippes, og tempoet i handlingen øker omkring side 100, når leseren har blitt overbevist om at Lieta og Davi snart vil møte krigshelten oberst Hauser fra Talos, som er på vei ut i rommet i sitt kampfly.

I tillegg til eksponeringsfasen har romanen et «etterord» på 40 sider med en tidslinje fra 2013 til 2633, da handlingen foregår. Dette kan virke overdrevent, men det er ikke uventet at en trilogi fra en fiktiv tid bruker litt tid på å ledsage leserne inn i sitt univers. Likevel er det også mange fabelprosabøker (som f.eks. Odinsbarn av Siri Pettersen) som lykkes med å la inntrykket av samfunn og historie være integrert i fortellingen, uten at denne metateksten blir en del av boka. Det bør bli tettere action og enda mer skjebnesvangre kamper i de neste bøkene.

Romanen utgis som en ungdomsroman. Da forundrer det meg er at en voksen mann (Hauser) spiller en så stor rolle. For meg er det et kriterium for barne- og ungdomsbøker at hovedpersonene skal være barn/ungdom, som selv erfarer, resonnerer og agerer. Kanskje har forfatteren tenkt å appellere til flere generasjoner av lesere?

Noe annet som forundrer meg, er hvordan romanens univers nesten selvfølgelig tar utgangspunkt i vår egen tid som referanse til en handling som foregår i år 2633. En lykt beskrives ved at den ligner på en kulepenn, og når romskipets kaptein John Shastar beskrives som “nostalgiker” og “født i feil århundre”, så drømmer han ikke om 2400-tallet, men om vikingskip og om seilskip fra 1800-tallet. Som om det ikke har skjedd noe nevneverdig å se tilbake på mellom 2014 og 2633.
Zombier og aliens

Men, når alle disse innvendingene og refleksjonene er unnagjort, så er det også lett å se at dette er en effektiv og interessant stjernekrig-spenningsroman.

Heltene kjemper mot en ondskap som har stor makt, lang historie og tilstrekkelig skumle uttrykk. Det er morsomt at vi kan møte zombier ute i verdensrommet også: når den onde Skyggespinneren tar kontroll over mennesker, blir de zombieaktige.

Det er selvsagt like før det går galt på flere ganger, og her er mye god bruk av cliffhangere. Man kan også kjenne igjen små scener fra filmer som må ha inspirert Martenson.

Det er lett å gjøre seg lystig over bøker og filmer hvor seieren er avhengig av at en magisk krystall plasseres i riktig vinkel i forhold til soloppgangen, eller noe lignende. Men da vet i alle fall helten hva han/hun skal gjøre, og hvorfor. I denne boka bruker Lieta en amulett i den avgjørende kampen mot Skyggespinneren. Men hun vet ikke hva amuletten kan gjøre, og verken hun eller de andre forstår hva som har skjedd når hun har vunnet og Skyggespinneren er vekk. Er han fanget, jaget eller utslettet?

Denne uvissheten gjør at den avgjørende sluttscenen ikke er like imponerende som vi kunne ha ønsket oss. På den annen side åpner det for en cliffhanger som gjør overgangen til neste bind i trilogien mer interessant.

Fra da jeg var barn husker jeg hoggormen som den største kilden til frykt og spenning når vi skulle ut i norsk natur. Tenk å møte en farlig slange! Det var viktig å komme seg unna hvis man så en orm, og man skulle si fra en voksen med én gang. I Hoggormen har Bjørn Arild Ersland skrevet en faktabok som fokuserer på hvordan hoggormen lever, og hvordan leseren kan oppsøke og studere den, heller enn å rømme fra den.

Å være en hoggorm

Boka introduserer oss for hoggormen ved å fortelle om livet de lever fra vinterdvale til neste vinterdvale. Med vekselvis dobbelsidige og helsides landskapsillustrasjoner der hoggormen er i sentrum og i front av bildet, tas leseren inn i hoggormens perspektiv. Boka tar i første omgang for seg hvordan hoggormen lever. Små byttedyr befinner seg i bakgrunnen av bildet, og et menneskebarn står på ski eller plukker blomster i naturen enda lenger bak. Illustrasjonen viser hvem hoggormen forholder seg mest til; først seg selv og sine bytter, deretter mennesket. Korte tekster med korte setninger på hver side forteller hva hoggormen vil og driver med i en enkel narrativ. Den åler seg ut av ormebolet, skifter ham, får barn, jakter og spiser. Den er redd for mennesker og forsvarer seg bare om den må.

Narrativ går tett på ormen

Illustrasjonene i boka er tegnet med et smakfullt stilistisk uttrykk, der naturfarger i forskjellige fargetoner utgjør landskapet. Grønn-, gul og bruntoner dominerer og skaper varme naturlandskap. Med øyne og munn smiler hoggormene og viser gjerne nokså fromme og menneskelige følelsesutrykk. Ormene ser ut til føle undring, glede eller determinasjon. Vi er tett på hoggormen og den framstår som tilnærmelig. Først når ormen drar på jakt ser den sluere ut, og tennene kommer så vidt fram. Tennene kommer først virkelig fram i en dramatisk illustrasjon der ormen gjør seg klar til hogg mot en barbeint fot som tråkker på den. Leseren blir advart om hvordan det ikke skal gjøres. Illustrasjoner og tekst skaper en god spenning, med søte og blide hoggormer på en side, og handlingen om dyret som følger sine hoggorminstinkter på en annen. Hoggormen framstår som mindre fremmed og skummel, samtidig som den er tøff, annerledes og fortsatt litt farlig.

Ut og lete etter hoggormer!

Etter at fortellingen om hoggormåret er slutt kommer en faktadel med stor overskrift. Dette framstår som litt underlig og kommer overraskende på da den første delen ikke var markert med en egen inndelingsoverskrift. Boka er heller ikke er utstyrt med en innholdsfortegnelse som varsler om bokas todeling. Faktadelens layout gir tekstene godt med luft rundt seg, med mindre illustrasjoner enn i den narrative delen. Perspektivet flytter seg, fra hoggormens forhold til naturen, til menneskets forhold til hoggormen. Under overskriften “Slangesafari” på andre side i faktadelen forutsettes det i teksten at leseren allerede nå er klar for å løpe ut i naturen på leting etter hoggorm. Støvler, kjepp, fotoapparat og kunnskap om hvor ormen bor er alt som trengs. En illustrasjon viser barnet som trår forsiktig fram på leting etter ormer. Hoggormen gjøres til noe tilgjengelig, noe som kan oppsøkes heller enn å rømmes fra. Den ufarliggjøres ved å vise enkle grep man kan ta for å unngå å bli skadet; ikke ta på den og hold god avstand. Noe av det mest oppsiktsvekkende med dette budskapet er at barnet oppfordres til å oppsøke hoggormen på egenhånd, uten at tilsyn fra voksne eller selskap av andre nevnes. Forlaget har anslått målgruppen for boka å være barn fra ca seks til tolv år, noe som betyr at det er barn i barneskolealder som oppfordres til å dra alene på slangesafari. Dette er et dristig valg, i en bok som også beskriver en giftig orm som kan bite mennesker så de trenger umiddelbart legetilsyn og behandling.

Inviterer til nysgjerrighet

I faktadelen får vi mye informasjon, men også spørsmål som ikke besvares. Teksten forteller oss hovedsakelig om hvordan hoggormen er og hva den gjør. Mange faktaopplysninger blir presentert, hvordan den lukter, hva som er forskjellen på jente og gutt, hvordan den spiser. Under lesingen oppstår allikevel umiddelbart tekniske spørsmål om hoggormen som ikke tas opp eller besvares i boka. Spørsmål som “Hvor lang kan den bli?”, “Hvor mange hoggormer finnes det i Norge?”, “Hvilke andre land lever den i?”, “Hvor høyt kan den løfte hodet?” meldte seg i mitt hode. Dermed blir det også opp til leseren å gjøre sine egne undersøkelser om spørsmålene som oppstår. Historien om hoggormen stopper ikke med boka, den fortsetter videre i leserens nyinspirerte nysgjerrighet og ute i naturen.

Hvem frykter hvem?

I boka leser vi også om hvordan mange mennesker oppfører seg mot hoggormer: Vi skriker opp og dreper hoggormer i naturen fordi vi er redde, og fordi vi ikke vet bedre. Denne oppførselen blir forklart på samme måte som hoggormen som biter fra seg i selvforsvar blir forklart. På flere måter kan boka leses som et slags forsvarsskrift for hoggormen. Det er ikke den det er noe galt med, det er oss mennesker som er den større, truende og ansvarlige parten. Vi får vite at ormen kan forgifte, men at det ikke er veldig farlig hvis man vet hva man gjør og ikke får panikk. Denne tilnærmingen utfordrer leseren, både barn og voksen, til å se hoggormen i et annet lys enn hun kanskje pleier.

Som faktabok byr Hoggormen på en vellykket blanding av stilistisk enkle illustrasjoner, skjønnlitterære elementer og faktaopplysninger. Vi får et nærbilde av ormen som ikke virker avskrekkende og skummelt. I stedet oppmuntrer boka leseren til å la seg glede og engasjere av den lille slangen. Slik lærer boka oss at hoggormer egentlig er ålreite dyr.

Innfrir forventningene

Supersommer er oppfølgeren til Hei, det er meg (2010) og Absolutt ukyssa (2012), som begge er blitt anmeldt på Barnebokkritikk tidligere. Lesere som ivrig har kastet seg over disse to bøkene, kommer ikke til å bli skuffet over Supersommer. Den fortsetter nemlig i akkurat samme stil. Oda har blitt litt eldre, og er i ferd med å avslutte sjuende klasse på barneskolen. Til høsten venter ungdomsskolen. Men aller først er det skoleball, og deretter en lang sommerferie. Og Oda skal reise alene på en to-ukers sommerleir der hun ikke kjenner noen fra før.

Elsker –elsker ikke

Allerede på bokomslaget, med tegningen av Oda som plukker blader av en prestekrage, får vi en pekepinn om hva vi har i vente: Elsker ─ elsker ikke… Størsteparten av boka handler om forelskelse og kjærlighet, og alle problemer det kan by på. Oda, som aldri før har vært kjæreste med noen, klarer i løpet av sommeren å bli kjæreste med ikke bare en, men to gutter:

Kjære dagbok.
Dette går bare ikke an.
Er det mulig? Hva er det som skjer her?!! Hva skal jeg GJØRE?!! Helt plutselig har jeg, Oda Andrea Stokkheim, TO kjærester. TO!!!!!! Jeg gikk fra NULL til TO!
(s.294)

Skal hun velge nabogutten og bestevennen Alfi ─ han som nesten alle jentene i klassen også er forelsket i? Eller skal hun velge den søte, fregnete Erik som hun traff på sommerleiren? Og, vil hun egentlig være kjæreste med noen i det hele tatt? Hvordan hun løser flokene, skal jeg ikke avsløre, men det blir mange sterke følelser, og mange dilemmaer. «Hjerte og smerte» er det nok av i boka, ─ men det kan man kanskje ikke si noe på, når man har med en tretten år gammel jentes dagbok å gjøre?

Når slutten på noe er starten på noe annet

Midt oppi det hele er bestevenninnen Helle borte hele sommerferien. Akkurat når Oda trenger henne som mest! Heldigvis er det ikke bare Oda som har blitt litt eldre siden sist. Også den ellers så irriterende lillesøsteren Erle, har modnet. Kanskje kan Oda finne støtte hos henne?

Etter en følelsmessig turbulent sommer, er Oda omsider klar til å starte på nytt: dette markeres ved at hun finner en ny måte å sette opp håret på. De gamle, barnslige flettene erstattes med en hestehale. Det er som om hun legger bort barnet i seg: hun er klar for ungdomsskolen.

Private notater og rabletegninger med forfattergrep

Boka er skrevet i jeg-form, med Oda som forteller. Innimellom får vi innblikk i hennes private dagboksnotater, skrevet for hånd. Boka er dandert med morsomme og romantiske blyant-tegninger, som gir inntrykk av å være laget av Oda selv. Språket er ungdommelig og muntlig. Samtidig går den en rød tråd gjennom hele boka, og hendelsene bygger opp mot klimaks og vendepunkt. Dette forfattergrepet er nesten usynlig, for det meste virker tilfeldig. Og det er det som er forfatterens kunststykke: Hun har fått det til å se ut som om Oda, tretten år, har laget boka.

Dagbøker, er ikke det noe vi drev med før?

Man kan lure på om barn og unge i dag egentlig interesserer seg for tradisjonell dagboksskriving lenger. Er de ikke bare på Facebook, Blogg og Instagram? Jeg (med fare for å fremstå som en fordomsfull fossil) som trodde at det nærmeste de kom å skrive dagbok var å legge ut bilder av dagens lunsj eller å blogge om sine siste innkjøp på H&M…

På Odas sommerleir var det derimot strengt forbudt med mobiltelefoner, alle måtte skrive postkort eller brev (med frimerke!) dersom de ville sende en hilsen til venner og familie. Oda og hennes venner virker gjennomgående heller ikke så opptatt av internett eller sosiale medier. Hun sender visstnok noen sms-er til kjærestene sine, men liker aller best å tegne og skrive i fritiden. Forhåpentligvis vil denne boka inspirerere leserne til å gjøre det samme. For det er jo mye god terapi i å skrive ned og sortere sine tanker i dagboksform. Allikevel er jeg i tvil: Vil boka virke inspirerende, ─ eller bidrar den heller til en slags latskap: Det er jo så mye lettere å lese andres dagbok, enn å skrive selv.

Lettlest og populær sjanger

For, om ikke alle barn og unge skriver dagbøker selv, så virker det absolutt som om mange liker å lese dem. Boka føyer seg nemlig inn i en stadig mer populær sjanger: Lettlest dagboklitteratur for barn og unge, med bestselgende serier som En pingles dagbok (Jeff Kinney) og Dustedagboka (Rachel Renée Russell), som kjennetegnes av humoristiske rabletegninger og hverdagslige betraktninger.
Forfatteren har absolutt lykkes med å skrive en tredjebok om Oda, og den vil sikkert glede mange i den rette alderen. Boka byr på spenning, kjærlighet og humor, og mange vil nok kunne kjenne seg igjen i flere av epsiodene. Oda framstår dessuten som en tøff jente som tør å være annerledes. Dette understrekes når hun tropper opp på skoleballet ikledd grønne sko og orange, kort skjørt. Selv om alle de andre jentene har prinsessekjoler.

Allikevel syns jeg ikke boka er så veldig original, og jeg tenker at dette er en bok man leser, blir underholdt av en liten stund og siden legger fra seg og går videre. Men, så er ikke jeg tretten år lenger, hvem er jeg da til å uttale meg? Sønnen min syns boka er kjempespennende, og en nabojente står utålmodig i lånekø: hun har lest de to foregående bøkene og ELSKER dem. Akkurat det er ikke så verst. Å ta en trettenårings følelser på alvor, det er heller ikke så verst, egentlig.

En rad humorklichéer aktiveras i denna humoristiska bilderbok om en kanins hädanfärd. Klichén om det omaka paret (stor-liten, trögtänkt-snabbtänkt), överdriftskomik (inte bara överkörd och tillplattad titelfigur, utan lövtunn och spröd), reduktion (”snygg död”, ingen blodspillan, inga inälvor, blek färghållning), hoppande logik (en variant måhända av barnets transduktiva tänkande från det-specifika-till-det-specifika). Det handlar om fysisk humor, och – om man vill applicera Arthur Koestler ”humortrappa” – om det lite råa skrattets HAHA! när man ser den överdrivet platta kaninens för evigt gapande mun och hängande tunga eller anar sig fram till en tolkning av det öppna slutet. Klassisk practical joke-humor kan den kallas, och den drar mer åt fars än åt komedi.

Växlande perspektiv i text och bild

Sedd med dessa glasögon är det lätt att ta till sig Bárdur Oskarssons bilderbok, som i färöiskt original heter Flata kaninin (2011). Man skrattar lite rått åt det uppenbart vansinniga i historien när den trögtänkta hunden oförhappandes hittar ett kaninlik i rännstenen och lika oplanerat får sällskap av en mer spontan och handlingsinriktad råtta. I Anne-Kari Skardhamars norska översättning gör denna entré med ett: ”Fy søren!” och driver sedan obevekligt hunden framför sig med sitt raskare tempo. Oskarsson växlar mellan rapp dialog och allvetande perspektiv, som också avspeglar sig i växlande bildavstånd och kameravinklar. I följande scen går han över från helbild i normalt ögonhöjdsperspektiv till fågelperspektiv:

Kjenner du den? spurte rotta.
Tja, jeg tror den bor i nummer 34, svarte hunden. Jeg har ikke snakket med den, men jag har tissa på porten der, så vi har sett hverandre.

I nästa bild har kameran dragit sig tillbaka till busshållplatsen på andra sidan gatan med lätt ”ovanifrånvinkel”:

Rotta syntes dette var litt trist.
Det kan ikke være så morsomt å ligge der, sa hun og så opp på hunden.
Det var akkurat det jeg tenkte da jeg fant den, sa hunden.
Rotta tenkte seg om en stund, og så sa hun:
Kanskje vi burde flytte den?
Det syntes hunden også, men hvor skulle de gjøre av den?

Nu följer en rad scener i helbild med normalt ögonvinkelperspektiv och indirekt (tanke)tal medan paret överväger – skulle de kanske göra si eller så?

De kunne legge den foran huset i nummer 34, men hva ville folkene der mene om at en hund og ei rotte kom med kaninen deres, og den var helt flat?!
Og det kunne gå helt galt.

Bárdur Oskarsson kan det här med varierande bildvinklar och växlingar mellan sceniska och episka berättargrepp och lyckas upprätthålla både den absurda, litet lågmälda tonen och den sakta stegrande temperaturen. Den i grunden etiska diskussionen om var gränserna går för vårt medmänskliga ansvar inför nästan tydliggörs samtidigt som slutsatserna som dras ofrivilligt blir helt ”fel”. Eftersom de inte vill göra ”folkene der” upprörda skickar de i stället upp deras anförvant i luften fasttejpad på en hastigt nyspikad drake – en triumfmässig avslutning på ett ordinärt kaninliv och en dyster död i en rännsten, kan tyckas.

Öppet slut

Frågan är vad som händer i slutet, när hunden håller fram draksnöret till råttan:
«- Har du lyst til å prøve?»
Texten tystnar här, medan vi i nästa bild plötsligt befinner oss i höjdläge och ser hus och bilar och en fågel uppifrån: Vad hände?

Här binder Oskarsson ihop sin bilderboksberättelse genom att tvinga på oss medvetandet om själva bokmediets medberättande. Som jag läser denna bilderbok ligger nämligen lösningen i själva paratexten, i detta fallet framför allt för-och eftersättsbladens bilder. De är identiska så när som på den avbildade figuren: försättets spanande hund är nu ersatt av eftersättets spanande råtta.

Här lyfter humorn till nästa nivå (i Koestler humortrappa) och vi hamnar på ett lättat smil: AHA! Jag fattar! Eller kanske på den njutningsfulla tredje nivån: AAHH! Snyggt!

Oskarsson skriver och tecknar in sig i en internationell, absurd skämttecknartradition som ligger nära den tecknade serien i figurteckning, stil och teknik. Men han väljer uppenbart att befinna sig på bilderboksscenen och min enda fundering gäller hur han tänker kring vinjetternas funktion på vänstersidorna. Jag får inte till det, vill hela tiden göra de ”korta bilderna” av bilar, träd och hundkojor till medberättande objekt i stället för att låta dem stanna vid dekoration och utfyllnad. Och allra svårast har jag för den avslutande drakbildsvinjetten som jag inte förmår lösgöra ur berättandet: jag VILL ha dit konturerna av en kanin och kanske, kanske en antydan av en…hund. Så för mig blir det ett lätt frustrerat avslut på denna coolt underhållande bagatell: Vad hände egentligen? Är jag lurad?

Var finns det svenska intresset?

Mitt intresse för Bárdur Oskarsson är dock väckt och jag inhämtar att han är uppburen bilderboksskapare både i sitt födelseland Färöarna, sitt nuvarande hemland Danmark och på kontinenten. Som medberättande bilderboksillustratör debuterade han redan som knappt 20-åring i 1992, men gör sedan heldebuten 2004 enbart sina egna bilderböcker.

Att vi i Sverige sannerligen inte är bortskämda med bilderböcker från våra nordligaste grannländer, ser jag som ett trist och lite pinsamt faktum. För att få läsa denna färöiska bilderbok får jag gå till översättningar på norska, danska eller tyska. Det säger något om den traditionellt bristande uppmärksamheten mot våra grannländer i svensk bilderboksutgivning.

Boka er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.

Les mer om prisen og de nominerte her.