Samtidig som årets vinner Isol fikk overrakt Astrid Lindgrens minnepris (ALMA), kom endelig den første boka fra fjorårets vinner ut på norsk, Sammen for alltid av Guus Kuijer. Både The Dutch Fundation for Literature og Norsk kulturfond har bidratt økonomisk. Til tross for mange spennende vinnere av denne store prisen, får fortsatt norsk barnelitteratur nesten hele sitt utenlandske tilfang fra svensk og engelsk. Nederland er verdt et nærmere bekjentskap. Der bor Europas lykkeligste barn ifølge de siste målingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO).

De store hverdagsproblemene

Noen påstår man kan skille de gode forfatterne fra de middelmådige allerede etter den første setningen: «Læreren er forelsket i mamma!» Mamma og pappa har vært skilt lenge, så det er jo lov, resonnerer Polleke (11), men det blir ikke mindre ekkelt av den grunn. Selv er hun kjæreste med klassekameraten Mimo fra Marokko. Det blir stadig vanskeligere å være sammen med en gutt som oppdras strengt muslimsk. Foreldrene til Mimo har allerede funnet en framtidig kone til sønnen sin i Marokko, og synes ikke det sømmer seg at han blir sett med en jente som snart vil utvikle bryster.

Det hjelper ikke at Pollekes far er dikteren som aldri får skrevet en linje, som røyker hasj og arresteres for å selge dop. Samtidig forlover læreren seg med mamma. Alt dette klarer Kuijer å framstille aldeles tilforlatelig. Vi befinner oss i en verden der sånt skjer; han har på ingen måte skrevet en problemroman. Polleke klarer det faren ikke makter, hun dikter, og fortellingen er krydret med små vers fylt av hennes 11-årige livsbetraktninger.

Sterk samtidskommentar

Opprinnelig kom boka ut i 1999, men den skildrer et miljø som på mange måter ligger nær Norge i 2013. I Pollekes klasse er de bare to nederlandske elever, resten er innvandrere. Og med et skjevt smil til 90-tallets mange engelske akronymer som YAP og DINKS, gir Kuijer oss ZIP som står for «Zeer Ingewikkeld Pa». Oversetter Bodil Engen har klart å lage VIP av det: Veldig Innviklet Pappa. Normale pappaer er snart ikke å oppdrive lenger:

Du kan for eksempel ha en far som ikke er faren din.
Eller en far som er faren din, men som bor et annet sted.
Eller en far som fins, men du vet ikke hvor.
Eller en far fra et reagensrør som du ikke kjenner.
Eller en far fra et reagensrør som du kjenner, men som du ikke sier pappa til, for pappa sier du til mannen til mamma.
Eller en far fra et reagensrør som ikke er mannen til moren din, men som du sier pappa til.
Eller en far som du vet hvor er, men som du ikke får lov til å treffe.
Eller du har to fedre som er et par.   (s. 18-19)

Guus Kuijer holder seg med andre ord godt oppdatert på samtida.

I Lindgrens ånd

For å motta litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne, kreves det i tillegg til kunstnerisk kvalitet, at forfatterskapet stemmer overens med Lindgrens humanistiske ånd. Hun sa en gang til avisa Expressen: «Det er kanskje skammelig av meg å fornekte Gud ettersom jeg likevel takker ham så ofte og ber til ham når jeg er fortvilet.» I et sånt perspektiv er det ekstra interessant å legge merke til hvordan Polleke gjennom alle de fem bøkene i serien kjemper for retten til å tro som hun vil – verken på Gud eller Allah. Når hun besøker sine sterkt kristne besteforeldre på landet, ber hun likevel gjerne før maten – om at kalven hennes ikke må bli slakta, om at faren endelig skal klare å skrive et dikt, eller at hun og Mimo skal være sammen for alltid. «Amen,» sier bestefar.

Også Kuijers gjennomførte evne til å skrive solidarisk fra barns ståsted er verdt å merke seg. Polleke har stadige hjertesukk om hvor lite hensynsfullt de voksne går fram, her etter å ha oppdaga at læreren sover over hos mamma: «Hvorfor har voksne så vanskelig for å skjønne hva som går an og hva som ikke går an? Eier de ikke anstendighet?» (s.51)

Gjennomført oversettelse

Norske forlag har måttet tåle mye kritikk for dårlig oversetter- og korrekturarbeid det siste året. Cappelen Damm har valgt en renommert oversetter som i tillegg til mye voksenlitteratur også står bak prestisjeoppdrag som å oversette den utvida utgaven av Anne Franks dagbok. Når jeg legger den nederlandske originalen Voor altijd samen, amen ved siden av Bodil Engens tekst, kan jeg konstatere at hun har gjort en grundig jobb. Kanskje er faktisk arbeidet i flinkeste laget. Jeg skulle ønske at hun hadde våga å gå lengre for å gjenskape Pollekes stemme. Ta for eksempel den første setningen. Ville ikke et norsk barn tilføyd et «min» og heller sagt: «Læreren min er forelsket i mamma!»? Ville ikke en norsk 11-åring snakka om å «vrikke på rumpa» heller enn å «vrikke på baken» (s. 11)? Dette er flisespikking som bare kan forsvares med at Guus Kuijer er perfeksjonist. Han har en vegg på kontoret full av lapper der samme setning er skrevet på ulike måter. De henger der til han finner den som duger best (de Volkskrant 27.03.2012).

Og hvis vi først skal diskutere bokmål for de mer fintfølende: Hvorfor plassere Polleke så nær talemålet i Bærum? Hvorfor så få a-endinger i hunkjønnsord? Grensa virker helt tilfeldig trukket opp med «hånda» og «døra» på den ene sida, og «vesken» og «jakken» og «nesen» på den andre. Teksten vakler ikke et øyeblikk og er konsekvent gjennomført, dessuten er skrivemåten gjengs i mye av dagens barnelitteratur. Men nord for Sinsenkrysset gir denne blandinga et pussig inntrykk.

Forsiktig tilpasning

Viktigere er oversetterens forsiktige tilpasning til norske forhold. Mens nederlandske foreldre og barn gjerne kysser hverandre – også på munnen – ville vi valgt en god klem. Det har også Engen valgt der det passer bedre. Bare én feil irriterer. Mye tyder på at Polleke bor i et typisk Nederlandsk rekkehus med utgang nesten rett ut på fortauet. Huset har entredør og bakdør, og på den andre sida av gata holder noen litt for nysgjerrige naboer til. Hvordan Engen har fått «aan de overkant» til å bli «over gangen» og ikke «over gata» er meg en gåte. Hun gjør det to steder, og skaper plutselig assosiasjoner til å bo i blokk selv om det bryter med den øvrige logikken. Språkvasken har med andre ord fortsatt litt å gå på.

Når det er sagt, håper jeg inderlig Cappelen Damm er innstilt på å la norske lesere få vite hvordan det går med Polleke videre. De neste bøkene gir finurlige svar på spørsmål som: Kommer pappa seg på avrusing? Blir læreren stefar? Overlever den forbudte kjærligheten?

Monster heiter eigentleg Mons Yran og har synsvinkelen i denne boka. Når boka startar, er Monster 16 år gammal og ser tilbake på dei fire åra som har gått sidan hans første utløysing. I siste del tenkjer Monster at no har han hatt 1000 slike utløysingar i sitt liv, og ein slags seksuell frustrasjon blir strukturerande for boka. Dei ulike delane boka er delt inn i har då også titlar som «Hvorfor man ikke skal forelske seg i sine venners forelskelser» og «Hvorfor man ikke skal ta familie på puppene». Boka dekker mange komplikasjonar i ein gryande kjønnsdrift.

Hyperaktiv

Pubertet er tema og då inneheld boka sjølvsagt gode spirer for endelaust pinlege situasjonar. Sjølv om boka inneheld nokre scenar som får lesaren til å raudne, så er desse så få at boka ikkje blir klein. Årsaka til det er at det ikkje er utforskinga av det seksuelle som er bokas fremste kjenneteikn. Det er karakteren Monster som krev merksemda frå lesaren. Monster har kanskje, eller ikkje, ADHD. Lesaren merkar fort at han er manisk, og sjølv gjer han ikkje stort for å skjule det. Han har ei sjølvkjensle som trumfar alt anna. Han er frittalande og nysgjerrig. Han er aldri redd, og angst er eit framandord. «Jeg har en sykdom. Jeg blir forelsket i alle jeg møter.» (sitat frå forordet). Monster har ein slags guddommeleg kjærleik til alle menneske, og ein trong til å seie det. Ikkje alltid endar det bra.

Grenselaus

Desse kjærleikserklæringane saman med manglande hemningar, gjer at alle møta mellom Monster og andre er dømt til å ende i ein eksplosjon. Slik blir utviklinga i dei fleste kapitla til dels mogleg å føresjå, og sjølv om det framleis er att ei nerve i forteljinga, blir dette eit einsformig narrativt grep. Det mest interessante er korleis andre reagerer på utbrota til Monster. Stort sett er folk tolerante, og ting går greitt. Men ein gong yppar han seg mot ein gjeng ungdommar utanfor Rimi-en, og då får han ein kniv i brystet. Yppinga var ei handling der desperat kjærleikssorg var årsaka. «Dette gjør egentlig ikke så vondt, sier jeg. … Men jeg hadde et hull i hjertet fra før» (side 107). Heldigvis går det bra med Monster, såret er ikkje djupt, men fysisk er det ei påminning om at sjelesmerte kjennest som fysisk smerte.

Andre gongar får Monsters innfall mykje større konsekvensar. Første del av boka handlar på eit plan om at Monster er forelska i Marianne. Ho er assistentlærar i klassen og har mellom anna ansvar for Sigve, Monster sin kompis som sit i rullestol og ikkje kan tale. På eit alvorleg, men tragikomisk plan, handlar denne delen om kva som kan skje dersom Monster ikkje klarar å kontrollere seg sjølv. Sigve døyr nemleg etter at Monster mister kontroll over rullestolen etter å ha trilla han i stor fart.

Sprengt

Det er kjekt å lese om Monster, han er skildra på ein overtydande måte gjennom forteljarens mange energiske språkbilde. Språket viser ein sterk intensitet som speglar Monsters eksistens: «Men nesten alle jeg møter er på leting etter kontroll. De vil sitte på et fang eller holde kjærligheten i sjakk. Det vil ikke jeg. Jeg vil løpe uten å bli sliten. Jeg vil kaste meg ut fra balkonger og stupe ned i enorme boller med kakedeig.» (Sitat frå forordet). Kåtskapen kjem oftast berre som eit lag utanpå det maniske. Sjølv om romanen fokuserer på Monsters seksuelle utvikling, er det som nemnd ikkje dette som er det mest interessante ved boka. Sånn sett verkar forteljinga å fokusere for mykje på noko som er påklistra. Det hadde vore meir spennande å treffe Monster på eit djupare plan der han ikkje vert redusert til ein frimodig sexgalning.

Tittelen  karakteriserer sjølvsagt hovudpersonen, men Monster er aldri eller sjeldan i ein tilstand som vi kan rekna for å vere «sprengt». Det er noko øydelagt og utmatta over eit slikt adjektiv. Monster er aldri dette, han er alltid på veg til å sprengast. Han er alltid på opptur, og ofte sprenger han, men han er ikkje «sprengt». Dette gjeld òg dei to-tre gongane sexbomba utløysast i romanen. Kapitla sluttar og vi får ikkje oppleve Monsters sprengte side, om noko slikt finnast.

For sprikande og laust

Dette er Christian Valeurs første ungdomsbok, tidlegare har han mellom anna skrive to romanar for vaksne. Han skriv godt og til tider morosamt. Boka er best i enkeltscener, som roman er ho svakare. Både Monster og foreldra er godt skildra, men ettersom boka er strukturert etter nokre meir eller mindre tilfeldige episodar knytt til Monsters kjærleiksliv og seksuelle drift, går vi glipp av alt det andre spennande som skjer i Monsters liv.

Spesielt siste halvdel av boka verkar kunstig sett saman. Her er for mange lause trådar, for mange korte møter med nye karakterar. Det er sannsynlegvis eit poeng å vise frem så mange ulike karakterar som mogleg for å motarbeide ein normalitetsstandard. Her er det dei normale som er kjedelege, og Monster diskriminerer ikkje, alle fortener ein klem. «Og det er derfor jeg liker henne så godt. Og alle dere andre også. Dere blir med overalt. Fordi dere liker mennesker.» (side 232). Eg er overtydd om at Valeur kan skrive enno betre historier enn dette, historier med ein strammare komposisjon, men boka er absolutt lesverdig, og på sitt beste er ho både engasjerande og morosam.

I hvert fall er det slik Heike i Mánugánda ja Heike (Månegutten og Heike) oppfører seg når Áŋkur faller ut av månefarens flyvende tallerken og havner på stedet hvor Heike bor.

Det er med andre ord en ganske pragmatisk karakter vi blir introdusert for, og en overraskende jordnær historie til å handle om uventet besøk fra verdensrommet. Det er lite magi i fortellingen, og jeg tar meg i å savne noen mer svevende observasjoner; man skulle tro besøk fra månen ville føre med seg litt kulturkræsj.

Heike bor på et ikke navngitt, men veldig lite sted, sammen med en hjemmeværende mor og en far som er sjelden hjemme. Det finnes ingen barn på hans egen alder i området, så han leker mye alene, noe som er fint illustrert i en tekstløs bolk på side tre og fire.

En ettermiddag hører Heike en rar lyd utenfra, og det viser seg å være månegutten Áŋkur. Áŋkur er laget av metall og Heike må skru ham sammen igjen. Etter at Heike har spist middag og gjort lekser går de ut for å leke, før Áŋkur savner foreldrene sine og plystrer på den flyvende tallerkenen for å bli hentet igjen.

Utnytter ikke spenningen

Mánugánda ja Heike er presentert som en lettlest bildebok for barn i alderen seks til ni år, men jeg tror handlingen kan bli i overkant enkel for de litt større ungene. Der det finnes tilløp til dramatikk, løser den seg gjerne allerede i neste setning: selv om månegutter laget av metall ikke burde bade i havvann, kunne vi i det minste måtte bla om til neste side for å finne ut at Áŋkur tørker og blir like fin.

Samisk i betydningen samiskspråklig

Bortsett fra det nordsamiske språket er dette ikke en utpreget samisk bok, men jeg oppfatter det som en fin detalj at føttene til Áŋkur har form som samiske bieksu-sko.

Og når noen først kommer på besøk fra månen, føles det rett og slett ikke absurd nok. Kanskje blir det for lite subtilt metaforisk om samiske barnebøker stadig skal handle om kulturkræsj og om å kunne leve sammen selv om man ikke tilhører samme kultur? Men om man ikke vil vise kulturkræsjet som oppstår med besøk fra månen, når skal man da gjøre det?

Følsesladde illustrasjoner

Søkkende våt, med føtter som samiske bieksu-sko.

Illustrasjonene til Sissel Horndal er også svært vakre, og jeg tar meg i å ønske at boka hadde enda mindre tekst, slik at de ble mer framtredende, eller at det hadde vært en lengre bok med plass til flere illustrasjoner. Vi blir for eksempel fortalt at Áŋkur er fascinert av Heikes leker og redskaper, og at han roter rundt i Heikes ting, men det eneste bildet vi ser er av Áŋkur plassert i senga hvor Heike la ham, der han leser i en bok sammen med en teddybjørn som har fått svømmebriller på.

Bildene er stort sett holdt i toner av blått og grønt, de danner grunnlaget for noe av den mystikken det føles som teksten mangler. Det er ikke riktig en drømmeverden vi havner i, men den er kanskje litt annerledes enn hverdagen. Jeg er ikke på jakt etter en tegneserie, men langt flere av situasjonene vi blir fortalt om kunne gjerne vært illustrert – på et tidspunkt går bildene fra at Heike og Áŋkur er på tur til fjæra til at Áŋkur kommer dryppende opp fra vannet. Og innimellom der har Áŋkur fått se småfisk for første gang. Og selv om den mentale illustrasjonen jeg skaper av småfisk, guttunger og månegutter er fin, hadde det vært enda finere å kunne stoppe opp ved et faktisk bilde, heller enn å haste videre for å finne ut hvorfor Áŋkur er dryppende våt og ser forvirret ut.

Seriepotensial

Ønsket om flere bilder skyldes kanskje også at Horndals uttrykksfulle illustrasjoner av Áŋkur gjør at han nærmest virker mer livaktig enn Heike selv – så fort Áŋkur er ferdigreparert og i god form, blir han en karakter jeg ikke vil gi slipp på. Så selv om jeg i utgangspunktet reagerte på navnerekkefølgen i tittelen – det er jo Heike vi blir først kjent med – trer Áŋkur fram som en liten raring som jeg gjerne ville sett i andre sammenhenger også, både spesifikt samiske og mer generelle situasjoner.

Da jeg var liten leste jeg Thomas og Emma-bøkene på samisk, det hadde ikke vært meg imot om dagens samiske barn kunne byttet ut dem mot en serie bøker om mánugánda. Det ville kanskje også gitt Iversen mulighet til å fortelle flere historier, og dermed hadde hun ikke trengt å bygge inn så veldig mye i teksten på en gang. I teksten føles det som om vi tidvis glir for lett forbi potensielt spennende situasjoner, som muligheten for at mora til Heike skal oppdage Áŋkur.

Verdig nominasjon?

Jeg har ikke full oversikt over den samiske barnelitteraturen, så jeg vet ikke om dette er det ypperste vi kan tilby samiske barn på deres eget språk, og om det dermed er verdig en nominasjon til Nordisk råds nystiftede pris for barne- og ungdomslitteratur. Min konklusjon blir at Mánugánda og Heike har anslag til å være god underholdning, og at det nok er en historie som kan åpne for veldig mye videre dikting hos fantasifulle barn. Samtidig tar den litt for lett på slikt som det gjerne kunne vært fortalt mer om: Å avslutte med «jeg drar nå, men pappa sier jeg kan komme tilbake,» synes jeg fjerner både noe av det magiske i månereising og noe av det tragiske i å måtte bryte opp et nyoppdaget vennskap; enten vil historien for mye, eller så er den ikke sikker på hva den skal handle om.

Nordisk minsiterråd har bevilget penger så Barnebokkritikk kan anmelde samtlige nominerte til den nye prisen for nordisk barne- og ungdomslitteratur. Vi har allerede anmeldt de to norske nominerte: Fallteknikk av Inga Sætre og Inn i elden av Aina Basso.

I snart tjue år har det vært raust med grøss i norske barnebokhyller. Det begynte med R.L. Stines «Grøsserne» i 1995, en serie som etter hvert omfatter mer enn 60 bøker. Så, i 2007, tok Ewo, Svingen og Aamodt hegemoniet over sjangeren med sin «Marg & bein»-serie. Uavhengig av hva man mener om sjangeren, må man beundre deres planmessighet i dette: seriedesign, egen nettside, stilriktige fotosessions og et jevnt trykk av bøker fra dem alle tre. De siste par årene har også andre forlag blitt med i grøsserbransjen, slik som det ferske Front forlag, som henter nesten alle sine bøker fra Danmark.

Nonsens og grøss

Jeg lurer på om skrekklitteraturen har den samme funksjonen for 10-12-åringer som nonsensdikt har for 3-4-åringer. Barna som leker med nonsensdikt er i ferd med å ta kontroll over språket; og nonsensdiktene er med på å skjerpe bevisstheten om hva som er «ekte språk» og hva som er utenfor det realistiske.

Tilsvarende er barna i slukeralderen i en hektisk fase av orientering i forhold til seg selv, nærsamfunn, storsamfunn og universet. Skrekkfortellingene er orienteringsalderens svar på nonsensdiktene: de erter lesernes virkelighetssans, og tvinger fram en forsterket bevissthet om hva som er sant og hva som er diktning.

Når villdyret våkner

Edderkopper av danske Lars Bøgeholt Pedersen er i mine øyne et karakteristisk eksempel på at det er det håndverksmessige som dominerer sjangeren.

Jens har mareritt om en edderkopp som kryper inn i munnen hans. I de påfølgende kapitlene oppdager han til sin skrekk at han utvikler edderkopp-egenskaper. Etter hvert tar disse egenskapene overhånd. Det edderkoppaktige blir dels noe fremmed som vokser fram inni Jens, og dels blir han og familien invadert av en hær av små morderiske edderkopper. Skrekkhistorien kulminerer med at Jens blir ett med disse destruktive kreftene som både kommer innenfra ham selv og som en sverm utenfra, og det i en slik grad at han dreper flere av sine nærmeste.

I de første av de mange kapitlene kan man med litt velvilje lese dette som en ordinær pubertetshistorie, om en kropp i endring og begynnende interesse for jenter. Senere kommer overganger – hvor Jens anerkjenner de nye evnene sine og overskrider etiske grenser i sin bruk av dem, før sammenbruddet i de siste kapitlene, hvor den menneskelige bevisstheten er i ferd med å gå tapt. Alt dette er kjente mønster i sjangeren, med en tradisjonell ulykkelig slutt.

De primitive monstrene

Fingeren baserer seg på et par grunnleggende klisjeer fra underholdningsindustrien. Den ene er at en bortgjemt gruppe av «fremmede» er primitivt brutale og utgjør en akutt trussel for hovedpersonene. Den andre er at staten kjenner til disse som truer «oss», at staten legitimerer hemmeligholdet med forskningsinteresse, og at den statsetaten som forvalter hemmeligheten både består av forskere og av militære spesialstyrker.

Veien fram til disse klisjeene er imidlertid godt fortalt, og Svingen skal ha ros for at han bruker den norske bygdebyen/drabantbyen på en gjenkjennelig og troverdig måte som inngang til skrekkfortellingen. Hovedpersonen Maja blir kvalm en dag i klasserommet, og i oppkastet finnes en hel mannsfinger. Venninna Emilie kaster opp en nesetipp.

Svingen gir ingen god forklaring på hvordan kroppsdelene har kommet inn i kroppen, men en skummel forklaring på hvorfor: Det utstøtte Myrfolket, som ingen har hørt fra på 600 år, bor i skogen i nærheten. De har degenerert på grunn av innavl, og de leter etter unge jenter for å fornye gruppens arvemateriale. Ved å plassere kroppsdeler i magesekken til unge jenter vil de teste hvor robuste jentene er.

Det er litt uklart for meg hvordan disse primitive beistene har klart å resonnere seg fram til at de har behov for nytt arvemateriale, og deretter utviklet en slu plan for å finne fram til de best egnede. Det er en del her som kan trigge den som leter etter logiske hull i plottet, men hvis man ser bort fra dette, må vi innrømme at Svingen lykkes godt med spenningskurven: forvirring, fare, flukt, fangenskap. Bipersonen Leo Leonardsen er også morsomt gjenkjennelig som type. Ulykkelig slutt her også.

Den rastløse døde

Frank av Ingunn Aamodt tilhører en helt annen sjanger: spøkelsesfortellingen hvor både levende og spøkelser utvikler seg i løpet av historien. Caspers hus er hjemsøkt av et spøkelse i slik grad at familien bor på tre små rom, mens resten av huset er avstengt. Josefine og Casper forholder seg til spøkelseshistorien som til en kriminalgåte, og finner ut hva som skjedde den gang Caspers oldefar Frank – spøkelset, altså – ble gal av sorg. Ved et dramatisk lykketreff klarer de å riste ham ut av sorgens traume, slik at han kan få fred og ikke lenger trenger å opptre som spøkelse.

Historien baserer seg altså på tanken at spøkelser er døde mennesker med «unfinished business», og benytter seg dertil av et par andre klisjeer: den golde herregården, den steile, rike faren som angrer etterpå, og den store lykkelige slutten hvor alle misforhold forsones som følge av oppklaringen.

Variasjoner over skrekk

Jeg har ikke lest alle bøkene i Marg & Bein-serien, men hvis jeg skal sammenligne med bøkene jeg leste og anmeldte i 2010, så kan det se ut som om Svingens teknikk fremdeles er å fornorske og stedliggjøre grunnleggende skrekkfortellinger fra amerikanske populærkultur om farlige fremmede, mens Aamodt skriver om å forsone slektens nåtid og fortid med sin historie, i en slags psykologisk realisme – om bare ikke dét hadde vært slikt et pussig begrep når vi snakker om spøkelsesfortellinger.

Disse tre bøkene plasserer seg i to ulike hovedkategorier av skumle fortellinger: i den ene sjangeren tar det fæle aldri slutt; de kommer alltid tilbake en gang til for å ta deg. Den andre sjangeren, som Aamodt representerer, er mysterier som skal løses; en slags krimfortelling med overnaturlige elementer.

Både Svingen og Aamodt forteller om skremsler som har eksistert i lang tid, men som bryter ut akkurat nå. Premisset om «handling nå» er selvsagt en narrativ forutsetning, men den kritiske leseren vil kanskje spørre hvorfor ingen av alle de som har blitt utsatt for dette tidligere, har gjort noe med det.

For to måneder siden fikk Jørn Lier Horst en dobbeltside i VG med et utspill mot Marg & Bein-serien, og mot Svingens egen serie «Svingens mørke verden». Jeg synes ikke at Horst tilfører så mye til forståelsen av grøsserseriene. Han er innom flere gamle kjente momenter: han tror at den stadig mer brutale voksenkrimmen (a la Nesbø) har smittet over til barnelitteraturen, og han frykter at man er inne i en spiral av brutal opptrapping. Men joda, det bør jo være rom for flere typer litteratur, og det er fint at de får barna til å lese. Men selv foretrekker han snille krimbøker som sin egen CLUE-serie.

Trioen forsvarer seg forutsigbart med at de skriver bøker som barna ønsker seg, og at Horsts «Bobsey-barna-bøker» gjør at bøkene taper terreng mot dataspillene.

Arne Svingen er etter min mening nærmere en god forståelse av sjangerens rolle når han i det samme oppslaget sier at barn som får mareritt av grøsserne stort sett opplever marerittet som en positiv ting i ettertid. Kanskje som et slags lesningens adelsmerke, tenker jeg.

Retten til å lese «dårlige» bøker

Jeg har ingen spesielle følelser for disse bøkene selv, så det er ikke derfor jeg går på barrikaden for dem. Mitt engasjement er basert på en forventning om likebehandling: dersom barnelitteraturen skal behandles som likeverdig med voksenlitteraturen, så er det to holdninger vi må endre: først troen på at vi må finne et barn som liker boka for å gi boka moralsk rett til å fortjene litterære priser (det er aldri noen som krever framvist en ekte leser for å autorisere enn voksenbokpris), og for det andre må vi akseptere at barn har like mange ulike lesemodus som voksne: dannende, lærende, lekende, avkoblende, banaliserende, pirrende og skremmende.

Brukslitteratur er en ærlig sak. Man trenger ikke gjemme seg bak det gode formål at «det er bedre at barna leser dårlige bøker enn at de ikke leser». Jeg mener at både barn og voksne har rett til å lese seriebøker, sjangerbøker, brukslitteratur og endog dårlige bøker uten å behøve å unnskylde seg. Jeg synes ikke at vi skal ha et eget sett med moralske ambisjoner for barns lesning, som for å gjøre den edlere enn voksenlitteraturen.
Se også kommentaren «Vold i lesegledens navn» (25.04.2013).

Nysgjerrig på bakterier er det ferske tilskuddet til «Nysgjerrig på»-serien fra Mangschou forlag. Som de tre foregående bøkene, ivaretar den selv de smarteste og mest vitebegjærlige barna i aldersgruppa 8-12 år. Serien er skrevet av dyktige formidlere som har lagt ned mye arbeid i å finne fram relevant, veldokumentert og oppdatert kunnskap på sine felt. Bøkene oppmuntrer til å forske og framstiller forskning som et attraktivt yrkesvalg. Det jeg stusser over etter å ha vurdert dem alle, er hvordan forskeren framstår som den moderne helten. Smart, energisk og nysgjerrig som et barn – og litt for ofte uten det moralske ansvaret man kan forvente av en voksen.

Serien er kommet til i samarbeid med Nysgjerrigper, Norges forskningsråds satsing på barn. Hver av bøkene repeterer «Nysgjerrigpermetoden», en seks trinns oppskrift på hvordan man kan forske selv.  Fraværet av etisk refleksjon starter allerede her. Hva med et sjuende punkt: Er det du vil undersøke så viktig at det er greit om noen kommer til skade under forsøket?

Edderkopper i hasjrus

Dagny Holm satte standarden for serien med Nysgjerrig på edderkopper i 2010. Det fikk hun velfortjent Kulturdepartementets fagbokpris for.  Siden er det blitt én bok hvert år, samtlige med støtte fra Det faglitterære fond. Mye er åpenbart investert i kvalitetsdesign fra designbyrået Yokoland.

Bilde: Yokoland

I likhet med mange moderne fagbøker for barn, kan serien oppsummeres i to ord: kunnskap og kuriosa. «Nysgjerrig på»-tittelen signaliserer en viss distanse til fagbøker beregna på skolebruk. Hvor mye hver enkelt tittel skiller seg fra skolebøker, avhenger av i hvor stor grad kuriosa er prioritert framfor systematisert kunnskap. Edderkopp-boka gir blant annet en illustrert innføring i hvordan edderkoppnett ser ut når de er utført av edderkopper dopa på henholdsvis hasj, amfetamin, koffein og sovemiddel. (I 1948 mente forskeren Peter N. Witt at dette var billigste måten å teste urinprøver på.) Her fins med andre ord også kunnskap som egner seg for selskapslivet.

I tråd med seriekonseptet, oppfordrer Dagny Holm leseren til å forske på edderkopper selv. Du kan fange den i et glass, men hun ber deg: «Ikke la den være fanget i mer enn et par timer.» Hvordan skal vi da forstå presentasjonen av en fastspent edderkopp som produserer tråd til en snelle? «Silken skal brukes til forskning», forteller bildeteksten. Rettferdiggjør det metoden?

En femte dimensjon

Foto: NASA

Når det gjelder astronomisk forskning, er antakelig pengebruken det etisk mest betenkelige. Hva får vi egentlig igjen for alle milliardene som brukes på å undersøke verdensrommet? Det er forståelig at Ingrid Spilde ikke bruker plass på det i Nysgjerrig på hvordan verden ble til (2011). Den erfarne forskningsjournalisten og skolebokforfatteren har mer enn nok med å svare på spørsmålet. Det er ikke enkelt å forklare hva som skjedde før «Big bang»:

På det tidspunktet fantes det verken noe rom som du kunne oppholde deg i, eller noen tid som tikket. Før universet ble født, var det rett og slett ingenting. Men så skjedde det noe. Selv ikke verdens flinkeste forskere vet hva som skjedde aller, aller først. Men antakeligvis dukket det opp et slags punkt.

Til tross for en inkluderende fortellerstemme og rike illustrasjoner, føler jeg meg ikke akkurat oppmuntra til å finne ut mer på egen hånd. Er emnet rett og slett for komplisert? Spilde går svært optimistisk til verks i forsøket på å gi oss mørk materie og mørk energi og muligheten for en femte dimensjon: «Siden vi bare har opplevd fire dimensjoner [høyde, lengde, dybde, og tid], er det nesten umulig å forestille seg hvordan en femte eller sjette dimensjon ville arte seg.» Her kunne gjerne nøkternheten fått vike for noen fantasieggende spekulasjoner. Hvordan verden ble til er den som minner mest om en skolebok: Jeg leser videre mer av plikt enn av lyst. Ambisjonen om å gi innføring i astronomi og geologi i ett jafs står det likevel respekt av – selv om de yngste leserne nok må ha mye hjelp for å få skikkelig utbytte.

Forbeholdsløs jubel for teknologien

Da har forskningsjournalist Magnus Holm hatt en langt mer takknemlig oppgave med Nysgjerrig på roboter (2012). Også denne teksten er velskrevet, og Holm har gjort et fascinerende utvalg. Samtidig er det her jeg sterkest savner større etisk refleksjon. Holm skriver entusiastisk også om spionhelikoptre og droner: «Dronepiloten kan til og med sitte tusenvis av kilometer unna!» Han innrømmer riktignok at det kan være greit at forsøkene med å radiostyre levende insekter går tregt: «Det er kanskje ikke bare dumt. Nå slipper vi i hvert fall å bekymre oss for fjernstyrte spionfluer en stund til.» Teknologioptimismen virker temmelig naiv. Robotforsker Kristin Ytterstad Pettersen er sitert på at sykehuspersonale vil få mer tid til å ta seg av pasientene, dersom bare roboter får ta over de tyngste løftene. Avslutningsvis er Holm innom bevæpna roboter: «foreløpig vil ikke militæret ha roboter som kan angripe på egen hånd. Men kanskje vil de ønske seg smartere og mer selvstendige roboter en gang i framtida. Da er det viktig at disse robotene oppfører seg akkurat som de skal.»

Illustrasjon: Espen Friberg

Det er påfallende hvor ofte Espen Fribergs naive illustrasjoner heller enn fotografier viser robotene som beskrives. I møte med konkrete roboter fra vår samtid blir det ekstra tydelig at forskningsformidlerne i «Nysgjerrig på»-konseptet kan nøye seg med det vi i mediefaget kaller skrivebordsjournalistikk (riktignok med svært mange kilder). Skrivebordsjournalistene er dem som skaffer seg informasjon via telefon og ved hjelp tekst og bilder laget av andre – de reiser ikke ut selv for å skaffe seg førstehåndskjennskap. Det blir gjerne for dyrt og tidkrevende. Men desto vanskeligere er det å skape virkelig nærvær i det fortalte.

For hvor gjerne skulle jeg ikke føle at jeg var tilstede i Sør-Korea for å møte robotlærerne som har overtatt store deler av engelskundervisningen. Eller leve meg inn i hvordan det er å ha en støvsugerrobot i huset. «Disse praktiske små robotene koster tre-fire ganger så mye som en vanlig støvsuger. Til gjengjeld tar de seg av hele støvsuginga på egen hånd, mens du gjør noe helt annet.» Eller hva med et besøk i robothuset i Hatfield utafor London, der forskere tester hvordan hjemmehjelp-roboter best kan oppføre seg. Foretrekker jeg at den snakker med streng eller vennlig stemme når den minner meg om å ta medisinene mine?

Mylder av forsøksmus

Foto: Science Photo Library/NTB Scanpix

Litt tettere på kommer vi i seriens nyeste tilskudd, Nysgjerrig på bakterier. Bjørn Arild Ersland lar hovedkilden sin komme direkte til orde i innskutte kapitler. Tore Midtvedt, pensjonert og pasjonert professor i mikrobiologi, forteller levende om sin forskning blant annet med avføring.  I hans framstilling framstår forsøk på mus som helt nødvendig for å skaffe livsviktig kunnskap om bakterier. Det ville styrka boka om den også hadde gitt en kjapp gjennomgang av reglene for dyreforsøk.

Den røde tråden knytter seg til hvordan forskere oppdaga bakterier og sammenhengen mellom bakterier og sykdom. I kapitlet om farlige bakterier, forsikrer Ersland om at sjansen for å bli angrepet er veldig liten. Likevel nøler han ikke med å bruke krigsmetaforer for å beskrive konkurransen mellom «snille» og «slemme» bakterier. Pressen har fått kritikk for denne måten å skildre sykdom på. Over tid gjør det noe med oss når kroppen blir framstilt som en slagmark.

Nysgjerrig på bakterier er likevel en svært god fagbok. Språklig er den på høyde med Nysgjerrig på edderkopper, kildematerialet er ferskt, utvalget fungerer godt. Jeg lærte mye jeg ikke visste fra før. Og ikke minst har Ersland latt et par kilder komme til orde med kontroversiell kunnskap: Tore forklarer hvorfor han er skeptisk til genmodifisert mat (vi kunne gjerne samtidig fått vite hvor utbredt slik mat er), mens forskeren Roald Kommedal tar til orde for å bruke kloakk til å bekjempe oljesøl.

Den uklanderlige helten

På bakgrunn av den litt mangelfulle etiske refleksjonen i deler av denne serien, er det godt å se hvordan Ersland nyanserer heltebildet ved å inkludere forskertabber. Han argumenterer både for og imot russerne som vil ta vannprøver fra innsjøene under isen i Antarktis. Tenk om de forurenser en kilde med unike bakterier – eller tenk om de finner bakterier som kan gjøre noe helt unikt nyttig for oss – som å spise CO2? Vi får vite hvordan en gal antakelse om bakterier førte til årelating, hvordan bruk av gjødning med antibiotika ødela kornavlinger i Kina, og hvordan britenes eksperimenter med miltbrannbakterier til krigføring har lagt to øyer øde.

Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansens innsats for å bekjempe leprabakterier, er derimot fortsatt historien om en helt. Man skal selvfølgelig anerkjenne hans vitenskapelige innsats, men er det klokt å underslå at han ble fradømt retten til å behandle pasienter 31. mai 1880? Han ville finne ut om mikroorganismer fra en spedalsk knute kunne utvikle seg hos en pasient med den glatte formen for spedalskhet, derfor injiserte han leprasmitte i øyet hennes mot hennes vilje. Det slapp han ikke unna med. Dommen fikk stor betydning for hva forskere i legevitenskap seinere har kunnet tillate seg.

Når man skal vekke interesse for forskeryrket, er det naturlig å legge vekt på at forskning er gøy og viktig. Det bør likevel ikke få overskygge at det også innebærer makt og ansvarlighet.

Den færøske forfatter Marjun Skyderbø Kjelnæs ungdomsroman, Skriv i sandet, handler om ti unge på mellem 16 og 20 år. Romanen har form af ti noveller, hvor de ti unge skiftes til at fortælle om en bestemt weekend i Tórshavn. En weekend, hvor de ti unges veje krydses på en overraskende måde. Hver novelles portræt af sin unge hovedperson uddybes dermed i de øvrige ni fortællinger, hvor de samme situationer ses fra forskellige vinkler. Det er en meget effektfuld fortælleteknik, der jævnligt anvendes i såvel bøger som film, og som Kjelnæs mestrer til fuldkommenhed.

Romanen lægger ud med at fortælle om pigen Erla, der er blevet uvenner med sin bedste veninde Bjørt, fordi Bjørt på diskoteket endte med at være sammen med Rani. En dreng fra Suđoroy, Erla havde udset sig.

I skolen har Erla undgået Bjørt, der har rykket sit bord ned til de to sladretøser, Ásla og Rebekka. Erla må derfor sidde sammen med den meget religiøse Stræber-Ingunn. Weekenden efter fordriver Erla, måske en smule modvilligt, tiden sammen sin fætter Tóki, der præsenterer hende for tre af sine venner, Jann, Súnni og Tróndur. Aftenen ender med, at hun og Tróndur kysser og dermed opløses den vrede, hun har oparbejdet i kroppen mod sin veninde. Allerede i det første kapitel møder vi dermed romanens ti hovedpersoner og begynder at ane de komplekse relationer, som forfatteren senere folder ud i løbet af de næste ni noveller.

Mange problemer

Det er ikke små problemer, de unge slås med. Ranis mor er indlagt og er ved at dø af kræft. Ranis far er borgmester og kan ikke finde tid til at komme og besøge sin kone. Ved et uheld kommer Rani oven i købet til at skubbe Ingunn ind i en radiator, så hun får en alvorlig hjernerystelse. Súnni er homoseksuel og er hemmeligt forelsket i Tróndur. Men Tróndur er mest optaget af at være sammen med så mange piger som muligt, fordi han skal have tomheden ud af kroppen. Tóki er meget religiøs og en slags ungdomsleder af en lille menighed, hvor Ingunn også deltager. Hun er hemmeligt forelsket i Tóki, mens han er lige så hemmeligt forelsket i Rebekka. Rebekka slås imidlertid med en spiseforstyrrelse, og således bliver de meget tætte bånd mellem de ti unge efterhånden tydeligere for læseren kapitel for kapitel.

De unge står meget alene med deres problemer. Enten er forældrene fraværende, eller også kommer den kærlighed og omsorg, som forældrene er i stand til at give, skævt ud. Selv om forfatteren i en pærevælling tager en masse problemer op, som hverken forløses eller bearbejdes, er det bærende element i romanen kærligheden og manglen på samme. Det er kærestesorger, der kickstarter romanen, og det er præcis jagten på den kærlighed og samhørighed, man savner, der ligger under alle historierne. Rani længes efter kærligheden lige så meget som hans døende mor længes efter den. Súnni forsøger så godt som muligt at undertrykke sin fysiske kærlighed til Tróndur, men må til sidst opgive og gå i frustration, da Tróndur forsøger sig med Erla. Tróndur savner kærligheden hos sine forældre, og forsøger at tilfredsstille sin tørst hos de mange piger, der finder ham tiltrækkende. Det er måske også lige præcist dette underliggende kærlighedstema, der redder romanen fra at ende i den rene kakofoni, når man tænker på, hvor mange forskelligartede problemer, Marjun Skyderbø Kjelnæs kaster op i luften på én gang: forelskelse, jalousi, venskaber, anoreksi, mobning, død, hashmisbrug, sex, homoseksualitet og religion.

Kærligt patchwork

Det er også en mærkelig følelse, man har tilbage, når man har læst romanen. Fortællingen hænger sammen som et patchwork eller quilt. Den er dygtigt syet sammen. Man kan betragte historien lidt på afstand, men så snart man fokuserer på en enkelt historie, er det som om man ikke længere ser de andre så detaljeret. Og man ønsker samtidigt at man kunne se mere af de enkelte mønstre. Der er ikke, som i gængse ungdomsbøger med én hovedperson, en egentlig forløsning i historien. Fortællingen giver en oplevelse, en indsigt i andres liv og tanker, der beriger og får tankerne til at vandre videre med udgangspunkt i personerne. Der er ingen skjulte bagtanker, løftede pegefingre eller en fornemmelse af, at forfatteren ønsker andet end at formidle en række skæbner for læseren. Og det gør hun sprogligt og kompositorisk dygtigt. Man er mæt og tænksom efter læsningen, men på en lidt speciel måde: Man har en følelse af diffus tilfredshed, men er samtidig ikke helt færdig med historien. Bogen har en umiskendelig og subtil smag af kunst, og det er derfor ingen overraskelse, at romanen har haft stor litterær succes. Den fik Nordisk Børnebogspris fra Nordisk Skolebibliotekarforening i 2011 og er nu også indstillet til Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris i 2013.

Kjelnæs er uddannet sygeplejerske og fortæller i et interview, at hun i bund og grund mener, ”at det vigtigste opgør, man må tage for at få skabt sig en meningsfuld tilværelse, er opgøret med sig selv. Hvordan vil jeg leve mit liv?” Det er, ved siden af kærligheden, også et bærende tema i romanen. At Skriv i sandet har form som en novellesamling og giver dette patchwork indtryk er ikke så underligt. Hun skrev først det titelbærende kapitel som en novelle, og senere det første kapitel i bogen som endnu en novelle i forbindelse med en nordisk novellekonkurrence. Tidligere har forfatteren skrevet tre billedbøger og nogle digte og noveller og er for tiden ved at lægge sidste hånd på et skuespil.

Anmeldelsen er publisert med støtte fra Nordisk ministerråd.

For barn som for voksne kan kjærligheten være litt av et mysterium. Det vil si, mysteriet oppstår gjerne i det den er borte, så lenge kjærligheten er til stede, er den selvsagt, og ikke noe å lure på. Så hvor blir det av kjærligheten når den forsvinner? Er den noe eterisk som forsvinner like raskt som den kom, eller er den noe du kan stole på? Kan man være sint på noen man elsker? Og er det rimelig å si at at kjærlighet til en nyfødt baby eller til en død slektning er omtrent det samme som kjærligheten til den gamle bamsen din eller til en stygg hund?

Dette er slikt stoff som man kan lage en barnebok av, og det har da også Kim Fupz Aakeson gjort – Fupz er forøvrig danskens egen forkortelse av det lett neglebiterske mellomnavnet Fobian. Bildeboken Søndag er en katalog over forskjellige typer kjærlighet, fra den mest kortvarige og egoistiske til de mest bestandige og uselviske.

Ut med den gamle

Den som setter denne filosoferingen over kjærlighetens natur i gang er Willy, en guttunge av det kyniske slaget, som på mandag kan opplyse at når foreldre bestemmer seg for å få en ny og nusselig liten baby, så er det fordi de synes det forrige barnet er blitt stygt og utrivelig, og ønsker å bytte ham ut, omtrent som en gammel bil.

Dette er dårlige nyheter for bokens hovedperson, Torstein, for foreldrene hans går jo nettopp rundt og venter på barn nummer to.

Vi følger så Torstein gjennom hele uken, der han dag etter dag funderer på kjærlighetens natur, og observerer mange forskjellige varianter av denne for menneskene så grunnleggende følelsen. Før all tvilen og grublingen utløses i en lykkelig tone med familiefrokost på sengen søndag morgen, derav navnet på boken. Underveis har årsaken til kompisens Willys dystre syn på forholdet mellom foreldre og babyer kommet for dagen: Faren til Willy skal få en nytt barn, sammen med en ny dame som visstnok jobber i kommunen. I den forbindelse får Torstein bivåne ekstremvarianten av den ambivalente kjærligheten, det lyrikerne gjerne kaller kjærleikshatet: Willy er så glad i faren sin at han ønsker han død.

Dreven duo

Kim Fupz Aakeson er er en erfaren barnebokforfatter med lang fartstid bak seg. Han har hatt som kjennetegn bøker med ganske oppfinnsomme og eventyrlige, nesten tegneserieaktige innfall, som Da onkel Kulle ble sprø, historien om onkelen som slo seg til i kirsebærtreet som en forstyrrelse i den småborgerlige idyllen. Her plasserer Søndag seg i den mer realistiske og lavmælte enden av skalaen.

Illustratøren Eva Eriksson er fra Sverige, og har en enda lengre og mer imponerende CV enn forfatteren, med illustrasjoner til et utall bildebøker bak seg. Hun er et fremtredende medlem av Svenska barnboksakademien. Eriksson benytter seg av en diskret tegnestil som innordner seg fortellingen, tegningene er lette å lese og lett å like. Figurene har runde hoder, store neser og knappenålsøyne. Dette er blyanttegninger med vannfarger og definitivt en stil som gir et organisk, håndtegnet uttrykk, i en barnebok som fortellingsmessig er av det mer tradisjonelle slaget, naturlig nok, ettersom det smått alvorlige temaet ikke er et som innbyr til de viltreste formeksperimenter.

Kjærlighetens natur

Det finnes en egen tradisjon innenfor voksenlitteraturen med funderinger og filosoferinger omring kjærlighetens natur, for eksempel Platons Symposion og Stendhals Om kjærlighet. Man kan uten å overdrive se på Søndag som et slentrende forsøk på gjøre noe lignende for yngre lesere.

Boken er sjarmerende og sympatisk, og egner seg utvilsom spesielt godt for barn som skal få eller allerede har fått småsøsken. Den eneste innvendingen jeg kan komme på er at den er ganske tekstrik, og noe langsom i tempoet. Den er vanskelig å lese i ein sveip, for eksempel som godnattlesning. De mest action-hungrige vil nok lett kunne legge den fra seg, uansett hvor mange fine innsikter i kjærlighetens vesen de da vender ryggen til.

Ti år gamle Vilja er både veloppdragen og skoleflink, men dessverre er familien hennes av den kjedelige sorten. Faren er mest opptatt av tjene penger, men de nye pengene blir straks byttet i gamle mynter som han kjøper på internett. Moren snakker stort sett i mobilen. Men det aller mest kjedelige er at foreldrene aldri spør barna når de planlegger sommerferien. Derfor er ikke Vilja bare negativ den dagen hun plutselig blir kidnappet.

En orgie i smågodt

Viljas opplevelser i Røversommer er hemningsløs barnefantasi. Det begynner i baksetet i på en kjedelig familietur, og tenk deg at det er du som sitter der. Du krangler med søsteren din om noe smågodt, og foreldrene dine holder med henne. Da er det befriende når en minibuss kjører opp på siden, heiser sjørøverflagg, og kidnapper deg inn i familien Røverud. Spesielt heldig er det at disse røverne elsker alt det barn ellers ikke får lov til, og resten av sommeren blir derfor en orgie i smågodt og rampestreker.

Stockholmsyndromet

Men en normal tiåring må da savne foreldrene sine? Tja, Vilja får naturligvis hjemlengsel, men her ligger også bokens nerve. Hvor er egentlig møtestedet mellom barn og foreldre når alt skal foregå på foreldrenes premisser? Hvor interessant er det med foreldre som bare er på jobb eller sitter på internett? Det blir snart tydelig at stockholmsyndromet har slått inn for fullt, og at Vilja har stor sympati med sine kidnappere. Men Vilja er også et fornuftig barn og lar ikke røverne ta hele sjela hennes. Det ligger derfor i lufta at hun skal tilbake, og spenningen ligger i hvordan det skal skje.

Barnslige speiderleker

Mesteparten av Røversommer består av burleske skildringer, side opp og side ned, med fråtsing i godterier, råkjøring, ville leker og tøysedialoger. Stoffet er ikke egentlig absurd, men en blanding av barnslige speiderleker, køntrifestival og MC-klubb, altså leirliv i bred forstand. De store fordelene med det frie campinglivet blir grundig repetert: Du kan sove nær dine venner og prate fortrolig utover natten, du kan spise brent mat med mye fett, og du kan kaste med kniv uten å ødelegge tapeten.

Pølsehumor

Det er et paradoks at personene som befolker de fleste sidene i boken bare er flate karnevalsfigurer, mens vi blir mer og mer nysgjerrig på Viljas egentlige familie – som vi nesten aldri møter. Røverne mangler karakter, rett og slett fordi de er så unormale – på akkurat den samme måten. Men hva er det med Viljas foreldre – gråter de seg i søvn, leter de etter datteren sin? Det er bokens store svakhet at alle de festlige påfunnene i røvernes verden bare er lek, og ikke berører hovedhandlingen. All spenning er knyttet til Vilja og hennes rømningsplaner, eller mangel på slike.

Påtatt latter

Røversommer er den første boken Siri Kolu skriver for barn, og der man kan savne framdrift, så er det til gjengjeld lange dialoger, og språket blir et viktig humorelement. Men der det mangler handling, så hjelper det lite at røverne brøler, hyler eller ler av seg selv: «Jeg har hørt at dere stappet ei kjerring inn i hennes eget bagasjerom, men så dro dere til politiet og gråt og bar dere fordi dere var redde for at hun skulle bli lei seg. Inne fra teltet kom det en lattersalve fra et helt mannskor.» (s. 131)

Halvt finsk

Oversetter Tor Tveite har gitt Røversommer en behagelig språkdrakt, og følger godt opp forfatterens ordlek. Han har kanskje ikke våget å bryte med forfatterens egen stil når enkelte setninger har plutselige innslag av voksen syntaks, eller når forfatteren leker med lange voksne ord som anarkistisk, nettverksmarkedsføring eller fagforeningskontingentfradrag. Det er også et gjennomgående fenomen i nordiske oversettelser at oversetteren ikke tar klare valg om alle navn skal fornorskes, uten at dette hemmer leseopplevelsen i dette tilfellet.

Forlaget har ellers gjort et klokt valg i å beholde illustratøren Tuuli Juuselas forsidetegning fra originalen. Juusela skildrer en røversommer i fargerik og sprelsk sjablongcollage. På godt og vondt kan også bokens frodige skildringer beskrives som et mylder av sjablonger som truer inntrykket av en original og godt komponert hovedfortelling.

Lynkurs i livsvisdom

Forfatteren Siri Kolu har laget sin egen vri på en velkjent sjanger, den omvendte dannelsesreisen. Fine gjester kommer til et simplere miljø, men oppdager nye sider ved seg selv, og får et kritisk blikk mot verdiene i sin egen kultur. Hovedbudskapet er gjerne at kulturen har glemt naturen, og at det fine også kan være det falske. Selv om Viljas røvervenner deler noen verdier med Pippi Langstrømpe, så står Røversommer som sjanger mer tydelig i tradisjonen fra Mark Twains Tiggerprinsen og Rudyard Kiplings På de store banker, hvor fornemme personer blir fanget i et rått miljø og får et lynkurs i livsvisdom. Røversommer balanserer hårfint mot det banale i sitt verdisyn. Ja, det er fint å ikke være opptatt av penger, men hvor vil egentlig forfatteren når alternativet bare er digre poser med klissete godterier?

Avstår fra tanterollen

I vår forstand er familien Røverud ikke av de smarteste. Den skoleflinke Vilja ser derfor at hun kan gjøre som Thorbjørn Egners Tante Sofie; ta makten og dressere røverne. Men hun vet ikke om hun vil, og forfatteren har kanskje ikke til hensikt å moralisere med denne boken? Moralen må i så fall bli at vi kan tåle å ha noen røvere i blant oss.

Jessica Schiefauers August-prisade Pojkarna etsar sig fast. Vissa scener mer än andra, som tonåringarna Kim, Bella och Moas extatiska, nattliga fester i växthuset. Nätterna då de klär ut sig i fantastiska kostymer, dansar, ylar och skrattar sig utmattade. Det är sommar och flickorna ska fylla 14. De står på tröskeln till vuxenlivet, men vill inte: ”vi gömde oss i växthuset för att slippa bli vuxna. Vi höll oss undan våra jämnåriga, vi aktade oss noga för att lyssna till hormonernas sång i blodet för vi anade att de kunde övermanna oss när som helst, utan vårt medgivande”. Berättaren med det androgyna namnet Kim är den motvilligaste av dem alla och det är hennes såriga tillbakablick på denna avgörande sommar, fylld av svindlande upptäckter, svidande besvikelser och svek som läsaren delar.

Kim minns tonårstillvaron som en krigszon där pojkarnas värderande blickar, obscena glåpord och handgripliga trakasserier tillåts definiera vem flickorna är. Tafsandet förnedrar, det sårar djupt att bli kallad fulfitta, men till spelet hör att låtsas vara oberörd. Kim förtärs av ilska. Hon hatar de överlägsna pojkarna med makt att välja och rata. Och hon hatar sin taniga, överkänsliga kropp som allt för lätt blommar ut i eksem. Räddningen kommer oväntat, för att inte säga mirakulöst. Bella med de gröna fingrarna kommer över ett okänt blomskott. Hon planterar och vårdar det i sitt växthus och odlar fram en blomma lik ingen annan. En HON som har förmåga att med sin nektar förvandla flickorna till pojkar för en natt.

Skeva flickkroppar i gränsöverskridande ungdomsroman

Flickor som prövar pojk-jag finns det gott om i litteraturen, också i den som är skriven för barn och unga. Klassiska tomboys á la Jo March i Louisa M. Alcotts Unga kvinnor eller förklädda flickor som Ulf Starks Simone i Dårfinkar och dönickar ställer om och om igen den brännande frågan: hur är det att slippa vara flicka? Inte sällan antyder de här berättelserna att det finns en skevhet mellan det yttre och det inre, den flickan känner sig som och den som andra ser henne som. Schiefauers mörka saga är en elegant variant på förklädnadsmotivet. Här blommar förvandlingen ut i regelrätt metamorfos och flickorna får (om än temporärt) riktiga pojkkroppar av kött och blod.

Romanen, som tematiserar gränsöverskridanden mellan könen, är själv gränsöverskridande till stilen. Det drömska scenariot kring de nattliga förvandlingarna drar på fantasyväxlar, medan tanken om magisk realism väcks av att det fantastiska äger rum i alldaglig radhusmiljö. Det är också rasande övertygande gjort. Tonårens plågsamma osäkerhet fångas på pricken hos Kim som längtar efter att få klä av sig sitt skinn och stiga ut som någon ny och annan. Pojkarna är samtidigt en skickligt konstruerad platsmedveten roman där de ställen som handlingen utspelar sig på får en djupare, metaforisk innebörd. Växthuset med sina blommor och insekter är flickornas frizon, medan det hårda, kriminella pojkgänget ledda av värstingen Tony – som flickorna, särskilt Kim, dras till – håller till i ett skyddsrum insprängt i berget.

Desperata Pippi-flickor

Schiefauers rika idéroman handlar om många saker. Den handlar, som det inledande Proust-citatet anger, om att se med nya ögon. Kims röst viskar upp- och utmanande i läsarens öra: ”min historia är inte till för vem som helst. Det är en berättelse för den som vill se”. Den handlar om att jaget är mer än antingen han eller hon. Och den handlar om brinnande på-liv-och-död-intensiv flickvänskap. Såsom Monika Fagerholms flickor i Den amerikanska flickan bygger bo åt sig i en övergiven simbassäng, vänder Schiefauers tjejtrio världen ryggen och kryper tätt intill varandra under täcket i flickrummet eller söker sig till växthusets fuktiga värme. De är desperata Pippi-flickor som inte vill bli stora, men som begriper att det inte finns några krumelurpiller.

Pojkarna öppnar också läsarens blick för Kims skeva kropp, en skevhet hon inte själv kan sätta ord på men som fångas i återkommande möten med sin spegelbild och i det begär hon känner till både pojkar och flickor oberoende av vilket kön den kropp hon råkar befinna sig i just då har. Här finns inga enkla förklaringar, bara Kims famlande efter bekräftelse, hennes desperata längtan efter att känna igen sig i någon annans blick. Jakten bjuder på såväl rusig lycka som gruvlig besvikelse. ”Jag bar mina pojktimmar som ädelstenar, varenda en blänkande glasklar och glittrande”, minns Kim. Blomman, denna vackra och värdigt sensuella Hon, verkar vara svaret på all Kims längtan (notera att läsaren aldrig får veta om blommans magi är att förvandla flickor till pojkar eller att uppfylla ens innersta önskningar!). Men pojkgängets ledare Tony, vars bekräftelse Kim suktar efter, leker lekar som är farliga på riktigt och Kim, som är förblindad och berusad av det hon tror är pojkskapets frihet, rusar fram som ett tåg på väg att spåra ur. En thrillerliknande spänning byggs upp och utmynnar i ett vägval som splittrar flickorna och kulminerar i en avgörande våldsam natt då Kim gör upp med Tony och växthuset sätts i brand.

Elegant och drabbande

Pojkarna är en drabbande läsupplevelse. Porträttet av Kim är naket och övertygande. Poetiskt och stringent gestaltar och problematiserar Schiefauer flickskapets möjligheter och begränsningar utan att för den skull bli övertydlig eller programmatisk. Symboliken är som språket, enkel och effektiv. Flicktrions växthus kan man se in i, pojkarnas bunkerliknande tillhåll är skyddat för insyn. Det öppna slutet som blickar mot återförening och försoning tillfredsställer den mångfald av frågor kring jag och kropp som denna viktiga ungdomsroman ställer utan att för den skull skriva oss svaren på näsan. Pojkarna är en bladvändare med ett bråddjup mellan raderna för den läsare som antar Kims utmaning och väljer att se.

VI BYGGER LANDET

Ragnar Aalbu er forfatteren bak bl. a. Anda i ødemarka og bøkene om Harry og Roger. Aalbu er en erfaren bildebokforfatter og illustratør og har en mangeårig produksjon bak seg. Han har samarbeidet med en rekke andre forfattere, som for eksempel Helene Uri med boka Perler for svin og Bjørn F. Rørvik med bøkene om detektiven Purriot. Han har vunnet flere priser for sitt arbeid, blant annet Kultur- og kirkedepartementenes debutantpris for barne- og ungdomslitteratur for boka Fokus på ku i 2004. Bøkene hans bærer preg av særegne illustrasjoner som ofte er blandet med vittige ordspill.

Opp og frem 1945 har et egenartet utgangspunkt. Den er framstilt som en bok som skal ha vært skrevet i 1945, men som skal ha blitt trukket tilbake av forlaget rett etter utgivelsen. Boken er nå utgitt på ny og tilrettelagt ‘moderne unge’ av Aalbu selv. Med dette som utgangspunkt har Aalbu laget en samfunnssatirisk bok som belyser et viktig tema; nemlig hvordan man kan synligjøre perioden rundt andre verdenskrig i norsk historie for en yngre generasjon. Andre verdenskrig kan virke veldig lenge siden for unge som først lærer om den nå. Boken gir unge i 2013 et humoristisk blikk på krigens rolle i norsk historie og etterkrigstidens bygging av det moderne Norge.

TRAN TIL NASJONEN

Det tematiske fokuset i boken er rettet mer mot ungdom enn mot barn. Aalbu refererer i boken til en rekke historiske personer som bl.a. Kompani Linge, Einar Rose og Einar Gerhardsen, og det trengs litt forkunnskap om tidsperioden for å få fullt utbytte av alle referansene. Gamle politiske figurer, fiskeskinnsko og kaffeerstatning kan virke fremmed for ungdom i 2013. Aalbu bruker parodi som et godt virkemiddel for å kommunisere med unge i dag om viktige personer og hendelser fra denne tidsperioden. Det er nettopp bruken av humor som retorisk innfallsvinkel som er med på å gjøre det litt tørre historiske stoffet mer tilgjengelig.

«Politikeren Martin Tranmæl fikk det for seg å styrke folkehelsen, så han oppfant en helsebringende drikk av fisk. Tranmæl var så fornøyd med produktet at han oppkalte det etter sin egen mor (som også het Tranmæl).» (s. 52)

Boken er satt sammen av korte illustrerte episoder som er fulle av absurde vinklinger, ordspill og kommentarer. Aalbu bruker personer og hendelser i okkupasjonsårene og etterkrigstiden på en kunnskapsrik måte. Her er opphavshistoriene til klippfisk og nylonstrømper artig forklart. Det er også sjeldent å se mer alvorlige personligheter som Adolf Hitler og Vidkun Quisling bli framstilt humoristisk i en norsk ungdomsbok. Selv om boken også inneholder andre alvorlige referanser som blant annet til Titanic og okkupasjon, er den fri for moralisering og anstrengt forsiktighet.

«Snøen hadde knapt lagt seg for vinteren før isdanseshowet Titanic on ice fra Amerika besøkte hovedstaden, med en trupp bestående av alskens isprinsesser, kjekke matroser og orkester med bekken og fullt batteri.

Norges Rederiforbund uttalte i en ordknapp og besynderlig pressemelding at de syntes det hele var ‘klanderverdig’, mens Norges Svømmeforbund mente at ‘ som man reder ligger man». (s. 36)

ILLUSTRATIV BÆREBJELKE

En stor styrke i Opp og frem 1945 er illustrasjonene. Boken er bygget opp som frittstående episoder uten noen klar start og slutt og tekstene som er basert på ordspill kan virke repeterende i lengden. Strukturen kan virke litt tilfeldig satt sammen, men illustrasjonene som er med på å underbygge de korte tekstene skaper en følelse av bevegelse og variasjon i boken. Dette er god illustrasjonskunst og Aalbus tegninger blir aldri kjedelige.

Den skarpskårne illustrasjonsstilen i boken har linjer til Art deco og politisk plakatkunst fra 1930- og 1940- årene. Illustrasjonene er effektivt med på å gi boken en tidskoloritt for å underbygge påstanden om at dette er en bok fra 1945.

SPAS OG MORO

Dette er en annerledes bok om andre verdenskrig og etterkrigstiden. Boken skal etter sigende være fra 1945 og derfor er fortellerstemmen skrevet med en gammeldags tone over seg. Fortelleren er kjapp og kontant og minner om stemmen i de gamle filmavisene, og fungerer godt som en slapstick-aktig kommentator.

Aalbu har med Opp og frem 1945 laget en god billedbok for ungdom som er interessert i tidsepoken, og til tross for å være preget av repetisjon i formen, er den høyst morsom og kunnskapsrikt utført.

Utskudd

Hovedpersonen Hirka vokser opp i landsbyen Elveroa sammen med den urtekyndige fosterfaren. Hun lever i ytterkanten av samfunnet, dels gjennom farens virksomhet og mest fordi hun er annerledes. I motsetning til alle andre i fortellingens univers er hun «menskr» eller «Odinsbarn», og det er mest synlig fordi hun er uten hale.

Fortellingen begynner med å etablere noen motsetningspar som preger Hirka og hennes verden. Det er sentrum mot periferi – Elveroa er en utkant i riket, med underlegenhet i forhold til maktsenteret Mannfalla; det er maktens klasse mot underdogen – Hirka er god venn med Rime som er barnebarn av Ilume, som er av en gammel, rik familie og tilhører det styrende rådet. Det er naturbarnet Hirka mot den jålete venninna Sylja fra en sjelløs, overfladisk overklasse – og begge jentene er selvsagt opptatt av Rime. Og det er også Rimes valg mellom frihet og uavhengighet på den ene siden og bestemorens forventninger om at han skal være lojal mot henne og slektstradisjonen på den andre siden.

Fortellingen veksler mellom synsvinkelen til Hirka, Rime og en tredje person: den destruktive Urd som er fersk i rådet, og med klare maktambisjoner. Også her ser vi motsetningsparene, de to motpolene av menn som har interesse av Hirka; en trygg og en farlig. Og i Urds verden finnes motsetningen mellom hans egen utlåmodige stridslyst og de øvrige rådsmedlemmenes visne vaner.

Sjaman

Når fortellingen begynner skal Hirka og hennes jevnaldrede gjennomgå «Ritet», en slags overgangsritual i konfirmasjonsalder. Der skal det bekreftes at ungdommene har «Evna», en sjamanistisk kontakt med verdensaltet.

Pettersen beskriver ikke sitt univers Ymslanda fullt ut, det er ikke noe innledningskapittel eller «leksikalsk etterord» som forklarer historie, mytologi og geografi. Dette krever mer av leseren i starten, men er samtidig med på å gjøre fortellingen mer naturlig flytende – som om man forutsetter at leseren kjenner hovedpersonenes verden like godt som de gjør selv.

Fortellingen ligner mer på «Game of Thrones» enn på eldre fantasyverdener som Narnia eller Midgard. I stedet for et enkeltprosjekt som skal løses, handler det mer om å mestre et samfunn med dets makter, spill og krav. Inspirasjon fra tv-dramaformatet synes også i kryssklippingen mellom Hirka, Rime og Urd.

Vi har de siste årene sett noen eksempler på ambivalente mentorer, som stiller større krav til heltens egen vurderingsevne. Et slikt eksempel finner vi i Asbjørn Rydlands Drakeguten (2010). Vi finner lite av dette i Odinsbarn; det er riktignok flere personer som opptrer i små, bitvise mentorroller for Hirka i løpet av fortellingen, men det er ingen av mentorene som underveis må avsløres som falske profeter. Hirkas verden består av mennesker med faste, entydige karakterer: snille, farlige, noen gale, noen naive og noen maktmennesker som er fanget i spillet.

Rebell

Boka skiller seg fra mye annen fantasy ved at det legges mindre vekt på et prosjekt som skal oppfylles. Det finnes ikke en skatt som skal finnes, en ring som skal verges eller en ridder Kato/Tengil/Miraz som skal nedkjempes i duell. Riktignok ender historien med at Hirka og Rime velter et imperium, men de gjør det ikke i kraft av én enkelt magisk gjenstand eller gjennom å reise et storstilet hærfølge. Fortellingen og opprøret kulminerer når de to oppdager og erkjenner sine egne krefter og sitt potensial; da raser den gamle verden bokstavelig talt sammen rundt dem.

Hirka og Rime når sine mål – de overvinner makta og innleder et nytt politisk system i Mannfalla – bare ved å være seg selv. De er modnere og sterkere når fortellingen slutter, og det meste av den styrken har de funnet i seg selv, som en erkjennelse eller oppvåkning. Det ligger et menneskesyn og et livssyn i fortellingen, lett gjenkjennelig, men likevel et som vi sjelden moter så eksplisitt i fantasy..

Jeg har en innebygget skepsis overfor bøker som blir hypet opp i sosiale medier før de utkommer, og skepsisen blir gjerne forsterket hvis forfatteren selv er så tydelig til stede som Pettersen har vært. Men denne gangen må jeg gi meg over. Dette er en imponerende, ambisiøs og velskrevet debutbok. Riktignok med tydelig innslag av melodrama, men først og fremst godt fortalt og spennende å lese.

Omslaget kommuniserer

Tina Trovik debuterte i 2012 på Schibsted forlag med boka Samuel Sekel og flukten fra Paris. Boka fikk gode kritikker og vant ARKs barnebokpris. En tidligere artikkel jeg skrev sammen med Katrine Kalleklev ser på hvor avgjørende omslagene på bøkene i denne typen pris. Jeg vil her se på hvordan forfatteren og omslaget kommuniserer med leseren og i hvilken grad forventningene innfris.

Mange unge lesere er glad i spennende bøker, og ikke minst har fantasysjangeren sine svorne fans. En leser som leiter fram eller får denne boka i hånda vil finne mange trekk som appellerer til fantasy-leseren. Det dramatiske omslaget viser en ung gutt, flyktende fra fare. Farger og lyssetting viser at vi har med en helt å gjøre, og både bilde og tittel viser at også «ekte» historie er et element i boka. Baksideteksten lover mye action, gir en kort oppsummering av forrige bok, og stiller også spørsmål for å vekke leserens nysgjerrighet. Her ønsker forlaget å kommunisere mye, teksten er satt med liten skrift, og har flere nivåer og farger. På Youtube finnes også en videosnutt som presenterer forfatter og bok, hovedsakelig med barn som anbefaler boka. Hovedpersonen i Samuel Sekel er 14 år, men målgruppa for bøkene vil nok være noe yngre, fra 10 – 13 år, men den kan fint fungere for både yngre og eldre lesere dersom han eller hun er motivert for å lese fantasy.

Fantastisk og reelt

Omslaget leder tankene hen til Det gylne kompasset, og underveis er det klare likheter mellom Samuel og vennene hans og trioen i Harry Potter-bøkene. Samuel er foreldreløs, har arr han ikke kan gjøre rede for og er midtpunktet i en vennetrio. Tidsreiser er også et klassisk element i fantasybøker, det later ikke til at Troviks ambisjon er å fornye eller utvide sjangeren. Hovedvekten ligger på eventyr og handling, mye av handlingen refereres ganske heseblesende. Det kan bli kjapt og overfladisk, men Trovik gjør leseren sin den tjenesten at hun ikke lar det bli for ufarlig og likegyldig. Her er det virkelige farer som lurer, drap som blir begått, og de brutale historiske faktaene gjør inntrykk. Selv om vi ikke egentlig tror at Samuel eller Nora vil bli drept, virker slavenes lengsel etter hudkontakt og lite fordekte trusler om voldtekt mer reelle enn i andre tilsvarende bøker. Trovik pynter ikke på historien eller på menneskene hun skriver om.

Boka har et stort persongalleri, og ikke alle framstår som helstøpte personligheter. Flere virker bare dumme eller slemme, og til en viss grad bærer denne boka preg av å være en andrebok – en del informasjon er gitt i første bok som nok kan være greit å ha i minnet ved lesing av denne boka. Det kan være noe forvirrende for den som starter med bok nummer to. Spesielt virker Samuels rolle i Byrået forvirrende – hvordan kan han være sjef for Byrået og likevel være i den usympatiske læreren Anne Mettes makt? Den omtalte narkolepsien blir også i stor grad en påstand som vi opplever lite av.

At denne boka heller ikke er den siste, er også ganske tydelig. Trovik avslutter en del av handlingen, men lar også flere av trådene trenge en fortsettelse.

Krevende for leseren

Troviks prosjekt er å skrive en eventyrlig og samtidig historisk bok for unge lesere. Det er et prisverdig prosjekt, og de historiske dryppene er fascinerende. Tidsreisene plasserer hovedpersonene midt i dramatiske begivenheter, og at de har rot i virkeligheten gir dem ekstra appell for mange faktainteresserte barn. Tittelen kan gi inntrykk av at mye av handlingen foregår i Pompeii, men bare 10 av bokas 278 sider foregår i den vulkanutsatte byen. Tidsreisene har et europeisk og klassisk tyngdepunkt med besøk på Titanic og Sicilia, og med kjappe drypp av gresk mytologi og de gamle filosofene.

Selve tidsreisen er beskrevet på en måte som får meg til å tenke at slik kan det faktisk føles på kroppen, og beskrivelsene av rom og miljøer er gjort på en tydelig og sanselig måte. Men det er til dels en krevende oppgave å henge med på handlingen. Handlingsmettet innhold krever konsentrert og nøyaktig lesing, jeg måtte flere ganger bla tilbake for å minne meg selv på hva som skjedde på forrige side.

Fortellerglede

Samuel Sekel. Fanget i Pompeii bærer preg av glede. Fortellerglede, teknologiglede, historieglede. Som voksen leser finner jeg en del svakheter ved boka. En del av personene er flate og oppfører seg merkelig, og det finnes en del logiske brister i handling og valg. Allikevel tror jeg forfatter Tina Trovik oppfyller sin kontrakt med leseren. Leseren får noen utfordringer, men blir også tatt på alvor, og vil møte det han eller hun forventer når boka blir valgt: en helt, spenning, teknologi, historie, action. At forfatter og forlag innfrir, er trygt og godt for den enkelte leser og generer antagelig videre leselyst for samme type bøker. Men for å få nye typer lesere og holde på den erfarne fantasyleseren bør boka også ta noen nye grep og peke utover sin egen sjanger. Dette er ikke Troviks ambisjon. Hun fortsetter prosjektet fra bok nummer en, og vil nok ikke skuffe de som har lyst til å lese mer om Samuel Sekel, gutten som kan reise i tid.

Dreyer og Kvaal har samarbeidt om ei biletbok tidlegare, David og regnmesteren frå 2011. Luisa & Ugla er første boka dei gir ut på forlaget Skald. Begge desse forteljingane starter med at det er noko som forstyrrar i dei nære relasjonane. David og regnmesteren viser ein far som er for opptatt med å sjå fotballkamp til vere med sonen sin, og no er det ein venskap som blir utfordra.

Press

Luisa og Ugla er bestevener. Dei bur i toppen av eit tre, og dei knytast saman gjennom felespelet til Luisa, og dansen til Ugla:

«Når eg spela, flaug Ugla. / Når Ugla flaug, spela eg. / Alltid var det oss to. / Ugla og eg.»

Men det er ikkje alle som aksepterer at Luisa er ven med ei ugle, dei er for ulike, og det lar dei Luisa få vite. På eit av oppslaga ser vi uklare figurar i kantane, men noko meir om kven desse folka er, får ikkje lesaren vite. Med kviskringa og orda til dei ansiktslause «andre» i bakhovudet, klarar ikkje Luisa å spele saman med Ugla. Tankane manar fram eit utbrot hos Luisa som resulterer i at ho svik Ugla og drar derifrå.

Reisa

No endrar forteljinga takt. På reisa møter Luisa fem par. Dei har ein fellesnemnar og det er at det er motsetningar som karakteriserer dei. Det er tydeleg at vi er djupt inne i ei eventyrverd. Her treffer vi ein knøttliten prins og ei svær prinsesse, ei kjerring og ein fant, ein rotekoppmann og ei ryddemadam. Boka følgjer eit velkjent mønster frå annan barnelitteratur, og det er reisa som reiskap for utvikling eller modning hos ein karakter. Luisa drar ikkje ut saman med Ugla for å overtyde dei andre i samfunnet om at dei er rette vener. Nei, dette er ein identitetskonflikt Luisa må møte aleine. Når ein er borte frå heimen går ein i møte med det ukjente og ein blir utfordra på andre måtar enn elles, og slike konfrontasjonar gjer at hovudpersonen på ein eller annan måte endrar seg. Det er sannsynligvis ein slik mekanisme denne boka prøver å skrive fram, men endringa er ikkje så tydeleg knytt opp til det ho opplev på reisa som ein kunne tenke seg. Det er til sjuande og sist saknet etter Ugla som gjer at ho snur og drar heim. Slik er likskapen tydeleg mellom Luisa & Ugla og klassikaren Til huttetuenes land. Både Max og Luisa tilarbeider kjensler etter konfliktar med autoritetar, og dei avgjer sjølv kva tid eventyret er over og det er på tide å returnere til den trygge heimen.

Poetiske skilnader

Ein kvalitet ved boka er dei rike og poengterte illustrasjonane. Dei dekker heile oppslaga og vekslar rytmisk mellom oversiktsbilete og nærbilete. Verbalteksten forankrar bileta samstundes som han er lyrisk og poetisk. Samspelet mellom tekst og bilete er spesielt vellukka i dei oppslaga som beskriv dei para Luisa treffer på reisa.
Rimorda i teksten understrekar og forsterkar motsetningane, til dømes på oppslaget side 14 og 15:

«Ei kjeftande kjerring og ein sprudlande fant. / Ho gneldra og slo / mens han tralla og lo.»

Desse oppslaga er svært humoristiske, i dette oppslaget ser ein langt opp i nasen på den kjeftande kjerringa medan den sprudlande fanten får oss til å tenkje på ein halvgal klovn, og litt på bestefar.

Understrekinga av motsetningane i para gjer at likskapen mellom dei og Luisa og Ugla opplagd. Det siste paret Luisa møter er ei kvinne og hennar hund. Om ein hund kan vere bestevenen til ei kvinne, kan vel og Ugla vere bestevenen til Luisa? Sirkelen er no slutta, Luisa har møtt fleire par som ikkje lar skilnadene stå i vegen, og ingen er tilsynelatande prega av kva andre seier om dei. På eit vis kan vi tenkje oss at dei blir førebilete for Luisa når ho til slutt vender tilbake til Ugla, men om dette er forteljinga som nemnd noko uklar. Har desse møta med dei fem para påverka Luisa på nokon som helst måte, eller er det til sjuande og sist det at ho saknar Ugla som gjer at ho returnerer? Korleis syner forteljinga ei indre utvikling hos Luisa?

Ein skilnad finn vi, men han er reint narrativt. Tidlegare står verbalteksten i preteritum, mens han i avsluttinga er skriven i presens. Luisa opptrer som eg-forteljar i boka og når teksten står i notidsform må det i seg sjølv vere ein siger for ho:

«Når eg spelar, flyg Ugla / Når Ugla flyr, spelar eg. / Alltid er det oss to. / Ugla og eg.»

Ho bryr seg ikkje lenger om kva andre meiner om venskapen mellom Ugla og ho. På reisa har Luisa lært seg å sjå, og ho har blitt tryggare på seg sjølv. Dette må vi kunne gå ut frå trass i at teksten ikkje presenterer ein slik ny konfrontasjon mellom Luisa og «dei andre».

For skjematisk

Boka presenterer fleire motiv som er aktuelle for alle barn. Unge lesarar vil kjenne igjen gruppepress og kanskje mobbing som motiv i forteljinga. Vidare introduserer boka gode moglegheiter for samtale, her er fleire tomrom i teksten som lesarane kan diskutere. Er det greitt å forlate venen sin? Korleis skal ein balansere press frå andre med eigen vilje? Og korfor meiner nokon at det er feil når andre er forskjellige?

Starten på boka er veldig god, takka vere dramatiske bilete og dei lyriske kvalitetane i teksten som byggjer opp stemninga. Likevel klarar ikkje boka å innby til den store involveringa. Luisa og Ugla blir aldri noko meir enn anonyme karakterar, og spesielt avsluttinga er for enkel og skjematisk i avbildinga av dynamikken mellom dei to venene. Luisa vender tilbake ved første høve, og Ugla er bare ein trufast ven som har venta på ho. Framstillinga av identitetsutvikling og venskap druknar i det pedagogiske bodet om at vener kan vere ulike.

Bilderboken Allan och Udo av Minna Lindeberg och Linda Bondestam är den finlandssvenska nomineringen till Nordiska rådets nya litteraturpris. Av förlaget betecknas den som en allåldersbok. En svensk (radio)musikalversion av boken riktar sig till förskolan under etiketten ”gamla människor, drömmar, kärlek”. Det säger en del om synen på den svenska förskolan. Till exempel att den saknar temarubriker för samkönade, dysfunktionella parrelationer, social ojämlikhet eller äldredepression, som denna bilderbok mer explicit handlar om.

Att det inte längre finns några gränser för vad som kan berättas i en bilderbok är ju numera ofta påpekat. Allt beror på med vilken konstnärlig och estetisk kompetens det görs. Ju svårare ämne man tar sig för att gestalta, desto större konstnärlig mognad krävs av bilderboksberättelsen. Och eftersom ”bilderbok” inte längre enbart vänder sig till förskoleåldern, så öppnas ett fönster på vid gavel, inte bara för nya teman utan även för mer komplicerade berättartekniker och experiment med själva bilderboksmediet.

Vad gäller den konstnärliga verkshöjden är Allan och Udo dock en ojämn bok. Det den vinner poäng på genom sin normöverskridande tematik, förlorar den i sin tunna genomföring, där fars och nonsens får täcka över de berättar- och verstekniska bristerna. Hur underhållande är sedan egentligen historien om en parrelation med passerat bäst-före-datum, när den på det psykologiska planet visar sig vara ett exempel på en destruktiv förövare-och-offer-problematik, där båda parter sitter fast i ömsesidigt beroende?

Bister julafton

Nu är det julafton och relationens topdog, den gamle yrkesmilitären Udo Bismarck är deprimerad och längtar tillbaka till sitt gamla flygarliv. Hans ömsintare partner Allan tricksar och pysslar för att de trots allt ska få lite julstämning. I bästa välmening försätter han dem båda i en ohållbar situation, där Udo visar sig beredd att överge honom för den lismande bagaren Sirap al Saffrans dekadenta sällskap. I en obehaglig scen i ”drömmarnas land” kastar Udo ut sin partner: ”Släpp min hand karikatyr!/…/Du ska inte vara här! Försök förstå, att du ska GÅ!” Oavsiktligt eller ej: precis som i verkligheten är saffran en verksam bot mot äldredepression, men den är också ett dödligt nervgift i ganska små koncentrationer – och Allan måste, trots den råa avvisningen, komma Udo till undsättning, när han ligger ”som en trast” i saffransmeten.

Kritiska grundfrågor

Maria Laukka, den finska bilderboksexperten, brukar uppmana barnbokskritiker att alltid ställa sig frågan:  ”Varför har denna bok blivit tryckt?” I Norge har Boel Christensen-Scheel efter sin genomgång av närmare sjuttio norska bilderboksrecensioner efterlyst en liknande fråga: ”Varför skall jag läsa denna bok för mina barn?” Nu, inför första utdelningen av Nordiska rådets barnbokspris, faller sig ännu en fråga naturlig: ”Varför har denna bok blivit nominerad?” Är det möjligt för mig som svensk kritiker att inta en liknande position som nominatorerna i Finland har haft, för att se de förtjänster hos denna bok, som de har sett?

Ur mitt svenska perspektiv förefaller bilderböcker i Finland vila på en traditionellt och gediget textbaserad grund, de lutar ofta mer åt illustrerad text än egentlig bilderbok. Faktiskt hör just Linda Bondestam till de mest intressanta nykomlingarna sedan millennieskiftet. Efter avslutad utbildning på Kingston University i London 2001 gjorde hon en uppmärksammad dubbeldebut hemma i Finland 2003 och har sedan dess hunnit sätta närmare 20 titlar på sin verklista. Här har hon skapat sig en egen nisch med sin karakteristiska, täta collageteknik och sina karikatyriskt groteska figurer ur det internationella skämt- och serietecknarfacket. De är ofta tecknade med sirlig tuschkontur men likafullt försedda med ganska grova humorattribut: glos-och prickögon, rosettöron, klump- eller långnäsor och stora munnar och miner.

Bondestam förför i sina bilder onekligen ögat med sin dekorativa färgverkan, sina scrapbookaktiga mönsterdelikatesser och sin förkärlek för 60- och 70-talsestetiken, som hon elegant skruvar några extra varv. Men min upplevelse är att hon i sitt val av strategier väljer att vara ”illustratör av given text” mer än att vara egentlig ”medberättare av en bilderbokshistoria”. Jag kan tycka att hon ibland är väl tolerant mot de utmaningar hon möter i form av tomrum, konstnärliga svackor, märkliga glipor och skiftande temperaturer som de olika texterna förser henne med.

För att ta några exempel: Vilken tanke ligger bakom bokens omslag?

Bilden av de nöjda badarna på omslaget lovar en helt annan berättelse och återkommer heller aldrig i inlagan.

Eller: Varför får Allan komma in i rummet, som en lite borttappad gäst i sitt eget hem med en plastinslagen bukett från ”General Gun”, medan Udo ilsket hötter med käppen?

Vilken underliggande historia antyder Bondestam ligger förborgad bakom reaktionerna här? Och vem är General Gun?

 Minna Lindebergs texter har kallats ”poetiskt bångstyriga” eller ”föredömligt egensinniga”, något som onekligen låter aptitretande om det är menat som litterära kvalitetsomdömen. Men när det gäller Allan och Udo finner jag i stället en nödtorftigt sammanhållen, ganska stolpig och ovigt rimmad text. Här är slutrimmen ibland är så långsökta, och radfallen så tafatta, att högläsningen äventyras. Ibland blir även gestaltningen av karaktärerna lidande. ”Allan Lindström som är åttiett och ganska fjär/sålde lampor i en armaturaffär.” Denna presentation fullbordas av Bondestam med en helsidesbild av en ung och rosenkindad, lite drömmande Allan omgiven av diverse lampor. Men ”fjär”, tänker jag, i relationen som spelas upp på följande sidor är han ju nästan påfrestande ”på” trots alla bryska avvisningar? Handlar inte detta om nödrim?

Jag undrar fortfarande:
Varför är denna bok tryckt?
Varför ska jag läsa denna bok för mina barn?
Och varför är den nominerad?

Dramatisk åpning

Kire 1: Hulder kaster leseren umiddelbart inn i fortellingen. Vi møter fjorten år gamle Erik Skoglund som tilsynelatende er en helt vanlig tenåring, på en helt vanlig skogtur i Sirdal med sin like vanlige mor. Det går ikke lang tid før det blir mer dramatisk. Midt mellom brødskivene og Kvikk Lunsjen begynner Eriks mor å oppføre seg merkelig. Hun grøsser og kaster nervøse blikk rundt seg, og snart kjenner også Erik ubehaget. De føler at de ikke er alene i skogen og får dette bekreftet når et overjordisk vakkert og kvinnelignende vesen kommer til syne like ved. Vesenet lokker på Erik med en hypnotisk kraft, mens moren trygler og ber Erik om at han må bli. Det nytter ikke og i desperasjon kaster moren seg over vesenet med brødkniven og hugger til. Til slutt ligger skapningen livløs på bakken. Gleden er kortvarig for Erik og moren. Der det for kun et øyeblikk siden lå et ondt eventyrvesen, ligger det nå en ung turgåer i fjellsko.

Fengslende folketro

En spenningsfylt prolog setter tonen for resten av boka. Det har gått et år siden hendelsen i skogen og Erik oppdager fortløpende nye hemmeligheter, skapninger og magiske evner. Det er tett mellom spenningstoppene, uten at det virker stresset eller hesblesende. Historien er tettpakket av referanser til tradisjonell folketro, men det er også tydelige henvisninger til moderne popkultur i form av film og TV-serier. Det er en frisk kombinasjon som passer godt sammen med det muntlige og cinematiske språket. Enkelte ganger oppleves historien så visuell at den nærmest spilles ut foran leserens indre øye som en filmtrailer. Her kommer forfatterens bakgrunn som tegneserieredaktør tydelig til syne. Resultatet er friskt og fengslende, og vil tilfredstille unge lesere som stiller strenge krav til tempo når det gjelder underholdning.

 I overkant overnaturlig

Det vekker absolutt begeistring at den norske folketroa har blitt hentet frem og gitt ny innpakning i form av spennende fantasy for ungdom. Her til lands har vi fra gammelt av et rikt spekter av folketro og fabelskapninger som kan tilføre fantasysjangeren friskt blod, og dette potensialet har forfatteren utnyttet på en dyktig måte. Den første halvdelen av boka introduserer kjente og kjære vesen som nøkken, hulder og smånisser. Det er både velkjent og forfriskende på samme tid. Dessverre nøyer ikke Tornes seg med å hente inspirasjon kun fra den norske folketroen, hun fyller også opp med overtro fra andre kulturer. Leseren møter eller hører om medium, troll, alver, vampyrer, demoner, sjamanisme og et hemmelig britisk magidepartement. I tillegg introduseres de telepatiske tvillingene Tore og Trine og en engelsk trollmann forkledd som norsklærer. Denne overfloden av overnaturligheter gjør det vanskelig å få et ordentlig inntrykk av alle skapningene. De blir stort sett bare nevnt i forbifarten, uten noen ordentlig beskrivelse eller forklaring. Sjansen er stor for at de får en større rolle i resten av Kire-serien, men det fremstår uoversiktlig for leseren i denne boken. Hadde alle de overnaturlige elementene blitt hentet fra samme overtro så hadde det kanskje fungert, men forfatteren plukker for vidt og bredt. Det oppfattes usammenhengende og lite realistisk, i den grad det ordet kan brukes om en fantasybok. Et veldig godt utgangspunkt med mye spenning, ny vri på norsk folketro og muntlig språk svekkes derfor på grunn av litt for mange ulike typer fantasivesener.

Det beste fra to verdener

Boka byr ikke kun på fartsfylt action, men har også en sår undertone som gir hele historien en ekstra dimensjon. Tornes tar seg god tid til å bygge opp realistiske skildringer av både personer og omgivelser, noe som gjør det overnaturlige lettere å godta. Hun har gått bort fra den tradisjonelle helterollen man ofte finner i fantasybøker. Her er det ingen kjekke, men ofte prøvede gutter som skal redde verden og oppfylle sin skjebne. Det er heller ingen vakker prinsesse som må reddes av nevnte helt. I stedet får vi noe så sjeldent som helt ordinær ungdom og vanlige familier på rollelisten. Fjerner vi det overnaturlige elementet så er Erik bare en sårbar tenåringsgutt som har sine traumer å stri med. Han må takle en mor som er psykisk syk, en far som plutselig har eneansvaret hjemme, og en opprivende flytteprosess til et ukjent sted. Hans eneste venner, tvillingene Tore og Trine, er eksempel på en gripende beskrivelse av søskendynamikk og søskenkjærlighet som presses til det ytterste. I moren Gunhild ser vi en desperat kvinne som holdes borte fra familien sin fordi hennes virkelighetsoppfatning ikke er den samme som alle andres. Det er med andre ord ikke nødvendigvis fabelskapningene som er de mest interessante karakterene i boka, det er de helt hverdagligse menneskene med sine ulike utfordringer.

Dette ekstra laget med sår realisme gjør at jeg sitter igjen med en overordnet god opplevelse av boka. Til tross for enkelte skjønnhetsfeil, slik som tidvis kunstig og oppstyltet dialog, får man her erkenorsk kvalitetsfantasy, med en solid dose av reelle utfordringer og sjelekvaler. Jeg er sikker på at mange unge og voksne vil kunne drømme seg bort i og samtidig relatere seg til Eriks fortelling. Kire 1: Hulder serverer oss det beste fra fantasi og samtidsrealisme, og det gir mersmak.

Den lille familien

I denne bildeboken med islett av tegneserie er persongalleriet bare kjernefamiliens tre aktører. Den supre, trygge moren som er blitt syk; den engstelige faren som ikke håndterer situasjonen og barnet som nekter å være med på den. Per Ragnar Møkleby tegner kjernefamilien stilisert med ensfargede flater og neddempede farger på hverdagslighetens grove papir. Gyrid Axe Øvsteng beretter den emosjonelle historien i korte hovedsetninger:

Dette er mamma,
Mamma er super.
Mamma er borte.

Morens forsvinning er illustrert med et tegneserieaktig ”poff!”, som er et av fortellingens refrenger. Hver gang barnet kaster fram teorier om hvor mamma kan være – på jobb, på det såkalte mammarommet, i butikken – og forestiller seg disse situasjonen i tegneserierutenes fantasisekvenser, blir situasjonen punktert med et ”Poff” og etterfulgt av barnets såre ”mamma?”. Det er svært virkningsfullt gjort, til tross for, eller snarere på grunn av de enkle virkemidlene.

”Eg skal berre…”

Gjennom barnets fantasier kommer også den savnede moren refrengaktig til orde, først med et beredvillig ”ja” og deretter med et tankevekkende ”Snart, eg skal berre –”. Slik til og med barnets lengtende fantasi fremstiller henne, er hun ganske opptatt og fraværende, denne supre mammaen som er blitt syk. Hun er ingen tilgjengelig bollebakende hjemmemamma, men en travel yrkesmamma med driftig selvrealisering på programmet, også på fritiden. Planeten Mars i tittelen er der nettopp som hennes hobby som hun forfølger bak sin stengte dør: ”Stop. Mammas rom. Privat” står det på døren barnet banker på og knapt våger gløtte på. Bak døren befinner morens digre teleskop seg: ”Eg skal berre finne Mars”, sier den opptatte moren med bortvendt ansikt. Forsoningen rundt morens sykehusseng i sluttscenen skjer med Mars som mål for familiens lek, med utgangspunkt i morens hobby, på morens premisser. Det er i denne leken moren, som er navet i familiens liv, blir utropt ”Førstemamma på Mars”.

Trøstens grunnsituasjon mangler ellers helt i Øvsteng og Møklebys bok. Barnet blir ikke forklart situasjonen, sittende på den voksnes fang, omfavnet på en slik måte at den voksnes forståelse og innsikt blir overført gjennom kroppsvarme, stødige hjertebank, rolig pust og stemme. På oppslagene i den første delen av boken er avstanden mellom barnet og pappaen stor. Det er som om barnet – en jente i førskolealder – yter motstand mot nærheten, som faren heller ikke klarer å skape. Den følelsesladde jentekroppen er kledd i sinnets røde farge og plassert på motstående side for den blåkledde, engstelige, knugete pappaen som er dratt i ansiktet og lut i ryggen. Også når faren sitter på sengekanten er avstanden stor og misforståelsen uoverkommelig. Om det finnes trøst er det i lyden av farens kjærlighetsfulle stemme når han snakker med moren i telefonen.

Slik dirrer katastrofen, som den lille kjernefamilien smertelig er blitt kastet ut i, over avtrykket av en foruroligende dysfunksjonell grunnsituasjon. Den supre moren er for super, og den avmektige faren er for avmektig. På et av oppslagene, et av de to gråeste av dem alle, hvor far og datter omsider har satt seg i bilen for å kjøre til sykehuset hvor mor befinner seg, siler regnet ned over den nattgrå siden, mens far tar til tårene i førersetet.

Det er trist, seier pappa, trist
at mamma er der og ikkje her.

Vindusviskarane viskar
og pappa prøver
å tørke tårene,

det hjelper ikkje.

Eg prøver å stryke pappa i skjegget,
Slik mamma bruker å gjere.

Den trøsten som barnet ikke får, er det faren som mottar. Gråter han av lettelse over at de endelig er på vei til sykehuset? Over at han har overvunnet jentas trass? Eller gråter han av fortvilelse over det som venter? Har opphøret av jentas trass banet vei for hans fortvilelse? Er han en moderne far uten mydighet og mestringsevne, eller en ektemann på randen av et følelsesmessig sammenbrudd? Det er ikke godt å si.

Sinne og avmakt

”Det morløse barnet er en gjenganger i barnelitteraturen, men fremdeles er det ganske få bøker som handler om barnets sorg når mor død,” skrev jeg for en tid tilbake i en anmeldelse av Monsteret kommer av Patrick Ness. Det ligger ingen statistikk til grunn for påstanden, og det gjør det heller ikke for påstanden om at tilsvarende få bøker handler om mors alvorlige sykdom. Jeg vil likevel tro at det går an å kategorisere slike bøker, som kan være trøstebøker, hvor fantasien virker som forsonende og legende kraft, terapeutiske bøker, som søker å overkomme sorgen ved å innlemme den i hverdagen, eller mer didaktiske bøker, som søker å forklare sykdommen. Om Førstemamma på Mars skal plasseres i en av disse kategoriene, er den en terapeutisk bok. Den forteller at det er lov å bli redd, lei seg og sint – både for barn og voksne –, og at mamma er mamma, selv om hun er syk.

Når Førstemamma på Mars virker foruroligende, skyldes det i stor grad den store avstanden mellom barnet og faren, og ikke minst hans hjelpeløshet. Barnet nekter å la seg snakke til fornuft, hun nekter å la seg trøste, hun forfølger sin egen logikk og møter til slutt farens hviskende, avmektige ”bli med, bli med”, med et alldeles overdøvende brøl. Det er et ”NEI!!!” som stritter med tre utropstegn, og munnen som ytrer det er så stor at drøvelen synes der den sitter i et oppløst, rødt ansikt. Slik bygger spenningskurven seg opp med jentas tiltagende fortvilelse og sinne og farens tiltagende avmakt som kulminerer med hans tårer.

 Forsoningen til slutt

Billedbokens fordeling av stilisert, fargelagt realisme og fantasienes tegneserieaktige sekvenser av strektegninger opphører når far og datter tar heisen opp til 12. etasje på sykehuset. De tolv nesten like tegningene på siden har ørsmå forskjeller som illustrerer tilnærmingen og forsoningen mellom far og datter. Det røde lyset som markerer heisens oppstigning, blomsterbuketten som skifter hånd og hendene som møtes. Det er deretter rundt morens seng at familiens fellesskap gjenopprettes og lekens magi får jage skrekken vekk.

Gyrid Axe Øvsteng  og Per Ragnar Møkleby tredje bildebok er blitt en fascinerende og foruroligende fortelling. Av både barn og voksen krever den innlevelse i og utforskning av et vanskelig og eventuelt konfliktfullt følelsesfelt. Med sin doble adresse har den har mye å gi begge parter i høytlesningssituasjonen.

Isela Valves billedbog om den lidt mystiske ålandske kunstner, Joel Petterson, er Ålands valg som kandidat til Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris i 2013. Joel Petterson, der levede i årene 1892 til 1937, var en kompliceret og urolig person. Han havde svært ved at fuldføre længere prosastykker, og var psykisk noget ustabil. Han forsøgte at begå selvmord og blev indlagt med diagnosen skizofreni i 1936 på Grelsby mentalsygehus, hvor han døde af en infektion året efter, kun 44 år gammel.

Petterson døde stort set ukendt uden for snævre Ålandske kredse. Men i begyndelsen af 1970’erne sammenstillede forfatteren Valdemar Nyman fire bøger ud af Pettersons efterladte manuskripter. Bøgerne blev yderst godt modtaget og i dag rangererer Petterson som en af de vigtigste Ålandske forfattere overhovedet. Herudover var Joel Petterson kunstmaler med en omfattende produktion bag sig. Han har en lidt grov penselføring og malede tit på karton med oliefarver af dårlig kvalitet. Det betyder også, at mange af hans værker i dag er i dårlig forfatning. Hans motiver var typisk portrætter og landskabsmalerier, men stilen var bestemt forud for sin tid og stærkt inspireret af impressionismen, hvilket har givet ham tilnavnet ”Ålands van Gogh”. Også de blev mest kendt efter hans død. Hans enkle stil stod i skarp kontrast til den noget idylliske landskabsmaleri, der var udbredt i hans samtid.

Joel for børn

Isela Valves billedbog har som erklæret mål at udbrede kendskabet til Petterson blandt børn. Der har bogen til fælles med mange andre billedbøger, som har et ønske om at børn stifter kendskab til kunstnere som Picasso, Van Gogh, Gauguin og mange andre. Groft sagt deler bøgerne sig op i to typer: Den første fortæller en historie baseret på billederne, eventuelt ved at tilføje enkelte effekter til de viste malerier. Den anden type har billederne som tema i sig selv og opfordrer til analyser og fordybelse, eventuelt ved at lade børnene tegne ved siden af malerierne. Den første type virker ofte lidt pjanket og søgt, fordi malerierne sjældent egner sig som baggrund for en fortløbende historie til børn. Den anden type kan ofte virke overpædagogisk og kræver typisk lidt formidlingsarbejde førend børnene kaster sig ud i eksperimenterne. Men der er selvfølgelig også gode bøger iblandt, blandt andet Bob Raczkas Here’s looking at Me, der som tema har selvportrætter, eller Katie meets the Impressionists af James Mayhew, hvor en pige besøger et kunstmuseum med sin bedstemor og på en ganske fin måde får serveret lidt værktøjer til at analysere berømte impressionistiske malerier. Kendetegnende ved disse bøger er, at malerierne har fået lov at fylde rigtigt meget på opslagene. Et eksempel på en bog, der vil fortælle om en kunstners liv er Just Behave, Pablo Picasso! af Jonah Winter og Kevin Hawkes, som har en meget flot billedside, der vel at mærke ikke er Picassos malerier. Til gengæld er nogle af Picassos værker passet ind i illustrationerne på en måde, der giver god mening.

Valve sigter tydeligt mod at fortælle om Pettersons liv via malerierne. Problemet er nok, at Pettersons malerier langt fra egner sig til en billedbog i det lille format, som Joels färger er trykt på. Derfor virker de små billeder på opslagene ikke særlig indbydende. For at få fortællingen til at hænge sammen, har forfatteren indført en udgave af personen Joel, som er tegnet med tusch på et stykke papir og herefter er klistret på siderne. Denne stregtegnede udgave af hovedpersonen dominerer billedsiden så meget, at det bliver denne ikke specielt kunstneriske Joel, som man i virkeligheden mest er opmærksom på som billedlæser. Havde man vist færre malerier, ville resultatet have været væsentlig bedre. Man kan nemt forledes til at tro, at grunden til, at denne papir-hovedperson fylder så meget er, at forfatteren ikke tror, at malerierne i sig selv vil appellere til børnene.

Tekst og billede

Teksten er naivistisk:

Joel bor i en grå by. Där är människorna klädda i gråt,
huset är grå och vägen är grå.
Vissa dagar är också himlen och fåglarna gråa,
ja ibland är till och med gräset grått.
Men Joel har en egen värld inom sig,
han kan känna sig som ko eller kat.

Men samspillet med billedsiden er dårlig. Hvorfor er den på maleriet påklistrede kat og ko ikke i farver på opslaget, når nu fantasien bliver sat i relief af den grå by? Det virker også mystisk, at ingen af de grå malerier rent faktisk har byen som tema.

Teksten handler meget om Joels kamp for at finde sin vej gennem livet. Valve skildrer, hvordan Joel først tror, at han skal være kunstmaler, så dramatiker, og så forfatter, for så at ville være kunstmaler igen. Og bogen slutter med et ”Joel var intet alltid så lycklig men han ville göra människor glada. Han vil göra oss glada!” Der er imidlertid ikke noget i teksten, der understøtter den slutning. Tværtimod handler teksten om, hvordan Joel søger at finde ud af, hvad der gør ham glad og hvad han kan lykkes med.

Jeg skal ærligt tilstå at jeg ikke selv havde et forhåndskendskab til Joel Petterson eller hans værker, inden jeg fik Isela Valves billedbog i hænderne. Jeg forudsætter dog, at de børn, der udsættes for billedbogen, vil være i samme situation som jeg. Forfatteren er magister i religionsvidenskab og litteratur. Hun har endvidere arbejdet som børne- og ungdomsbibliotekar samt litteraturanmelder for bibliotekerne. Hun har tidligere skrevet en række billedbøger for børn, hvoraf nogle er udkommet på det Ålandske forlag, PQR. I 1984 vandt hun en litteraturkonkurrence i Åland for billedbogen Hej! Jag heter Marie, som hun lavede sammen med Åsa Eriksson. Jeg tvivler dog på, at hun er lige så heldig med Joels färger når det gælder Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris i 2013.

Bøkene er resultatet av et samarbeid mellom den islandske forfatteren og illustratøren Áslaug Jónsdóttir, den svenske forfatteren Kalle Güettler og den færøyske forfatteren Rakel Helmsdal, og rettes mot en aldersgruppe på 2 – 6 år. En sceneversjon av tre av Monster-bøkene ble satt opp på Islands nasjonalteater i 2011.

Serien forteller historien om et tidvis turbulent vennskap mellom de to hovedpersonene – Veslemonster og Store Monster. Begge to er svarte, runde klumper – den lille har skarpe, små tenner, røde, små sko og en matchende potetnese, mens vennen hans er dobbelt så stor, med cirka fire tenner, lang, grønn nese og vel så lange, grønne sko. Disse karakteristiske trekkene spiller en viktig rolle både i det tekstlige og det visuelle forløpet i Skrímslaerjur.

I likhet med forgjengerne er Skrímslaerjur en ”komplett” billedbok, i den forstand at vi oppfordres til å lese teksten så vel som bildene. Faktisk bør bøkene bokstavelig talt leses fra perm til perm. Lesingen starter med bildet på forsiden, der fire farger (rødt, grønt, svart og hvitt) brukes til å fremstille monstrene som generelt gretne, mens et enkelt svart og rødt bilde på tittelsiden favner temaet for boken: en krangel.

Det minimalistiske hendelsesforløpet er enkelt. Monstrene kjeder seg. Og ikke nok med det – de kjeder seg med store bokstaver. De forsøker seg på ulike leker, men hver eneste lek leder opp til en stadig mer intens utveksling av fornærmelser, som først dreier seg om skoene og nesene deres, for så å sirkle inn deres respektive størrelse og personlighetstrekk. Til slutt blir Veslemonster kalt for en ”skrikerunge” som trenger bleier, og da får Storemonster seg en ordentlig knyttneve i ansiktet. Storemonster løper hjem, mens Veslemonster står igjen i øsregnet med svart samvittighet.

I kjølvannet av krangelen kommer det tre oppslag, der Veslemonster hjemsøkes av en rekke ”hva om”-scenarier som bare blir verre og verre – tenk om vennen blir hardt skadet eller blind – eller hva om han til og med dør? Interessant nok endrer fonten seg, slik at de mulige ulykkeshendelsene og den stigende frykten aksentueres ved hjelp av fasong og størrelse. Det hjelper ikke å gjemme seg i sengen – Veslemonster har mareritt om at han er sperret inne i et hvitt bur. Interessant nok er dette de eneste sidene i boken som er totalt blottet for tekst. Etter denne dramatiske skyldfølelsespassasjen, føles den faktiske forsoningen mellom de to vennene nærmest som et antiklimaks. De møtes idet det slutter å regne, Storemonster  viser fram blåveisen sin og virker verken sint eller fornærmet. Veslemonster – som først er sjenert, men deretter lettet, henter en fruktkurv. I den siste scenen ser vi dem spise epler sammen (røde og grønne, så klart) og utveksle komplimenter til hverandres farger.

Skrímslaerjur tegner opp et kjent scenario fra lekeplassen: en krangel oppstår på grunn av kjedsomhet, men så kommer forsoningen, og alt ender godt. Den viktigste delen av Skrímslaerjur er plassert nøyaktig midt i boken, og det er der vi følger en rekke voldsomme kvaler som kulminerer i Veslemonsters mareritt. Det er også her bildene er brukt mest effektivt. Gjennom hele boken blir faktisk monstrenes sinnstemninger direkte reflektert av været. Det er to små skyer over hodene til monstrene i første scene. De forsvinner mens de leker, blir synlige igjen under krangelen, og fortsetter å tilta. På toppen av spenningskurven, der vennene skilles i raseri, dekker skyene nesten en tredjedel av oppslaget. Det er også her det begynner å regne – noe som ikke nevnes i teksten. Skyene blir større og mørkere for hvert ”hva om”-scenario, og dominerer siden som handler om den verste frykten – nemlig frykten for at Storemonster skal dø. Som kontrast bringer den nye dagen med seg en symbolsk renselse: vi ser restene av de grå skyene, og vannpytter mot en helt hvit bakgrunn. De røde skoene og den røde nesen til den angrende Veslemonster utgjør de eneste fargeklattene. Solen kommer gradvis til syne idet vennene møtes igjen, og på den siste siden i boken er det en regnbue.

Den faktiske plasseringen av monstrene danner enda en visuell symbolikk. De står kun på samme side helt i starten og helt i slutten av historien. I første scene ser vi dem sitte rygg mot rygg. På alle oppslagene som følger, er monstrene delt av midtlinjen – før de gjenforenes i den siste scenen. Da er monsterkroppsspråket synlig endret. Disse eksemplene viser hvor godt boken er designet og tenkt. Faktisk overskygger det visuelle narrativet langt på vei teksten. Det er ganske enkelt langt mer fengslende og bevegende. Til en viss grad er teksten i seg selv også behandlet fra et visuelt perspektiv – særlig når en del av de sentrale ordene vises i en større og mer ujevn font. Det er som om de ropes ut – noe som fungerer godt under selve krangelen. Ellers er teksten langt fra like kraftfull som bildene.

Med sine renskårne karakterer, dristige bruk av svart-hvitt, og dermed desto mer effektiv fargebruk, utgjør Skrímslaerjur en svært forfriskende tilnærming til billedboksjangeren – blottet for søtladen, rosa ynde.  Boken tar også for seg en svært hverdagslig situasjon, og leserne kan lett føle empati for det skyldbetyngede vesenet – på tross av dårlig oppførsel. Den monstrøse krangelen settes også i fin kontrast med det noe neddempede forsoningens øyeblikk. I bunn og grunn gir monstrene oss en god leksjon i hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.

Anmeldelsen er oversatt fra engelsk av Heidi Sævareid.

• Skrímslaerjur er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som deles ut for første gang i 2013. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.
• Les mer om prisen og de nominerte her.

For du vil ikke at det skal være en vanlig bok. Du kjenner til såkalte fattigmannsbibler som ble laget fra 1200-tallet av, de som fikk stor utbredelse med nye trykketeknikker utover på 1400-tallet. De såkalte Biblia Pauperum var illustrerte bøker der tekster fra det gamle testamentet ble stilt sammen med tekster fra det nye testamentet; det skulle vise at det som var varslet i de eldste tekstene faktisk også fant sted i de nyere tekstene. Hver side skulle handle om én bestemt hendelse i livet til Jesus, med tegninger og håndskrevet tekst rundt. Og du bestemmer deg for å lage en moderne versjon av en fattigmannsbibel – de ble ikke egentlig laget for fattige, forresten, ordet pauper handler om å gi avkall på penger og makt for å leve litt mer som Jesus, og dette bruker du på din egen måte; du lager en bok for unge lesere. Eller gjør du det?

I hvert fall lager du en moderne historie om Jesus. Men hvorfor?

Kanskje på grunn av det eksistensielle alvoret i materialet, og den svimlende poesien i det. Fortellingene om Jesus handler om det menneskelige, men også om grensene for det menneskelige. De kan leses som litteratur, skjønnlitteratur, de beskriver en akutt eksistensiell ensomhet. Men de kan også leses som religiøse tekster, eller såkalt hellige tekster, som ikke skal tolkes litterært eller personlig, og som ikke uten videre er åpne for nytolkning, men som skal leses ut fra dogmatisk utmyntede konvensjoner. Religiøse tekster skal ikke leses for at leseren skal oppdage noe nytt i seg selv. De skal leses som kodete lovtekster, som oppdragelse, som moralske trafikkskilt.

Og er det ikke slik at religiøse tenkemåter begynner å hevde seg igjen, at antall troende i verden øker? Det innebærer i så fall at religiøse fortellinger oftere blir brukt politisk, ettersom kirkedannelser og religiøs aktivitet alltid på en eller annen måte er politiske. Og når de religiøse tekstene ikke leses som litteratur, betyr det i siste instans at de ikke får lov til å være levende, at de ikke får lov til å bli brukt av hver og en på selvstendig måte, men at de blir brukt som instrumenter for politisk makt.

Den boken du skriver vil noe annet. Den handler om en ganske utslått og søkende Jesus, en som ikke vil ha makt over andre, og som ikke vil at andre skal ha makt over ham. Og kanskje er det de som ikke søker makt over andre som er svake i ånden.

Men hvordan er det mulig å fortelle en historie om Jesus om igjen nå, som litteratur? Du begynner å tenke på en teateroppførelse, en slags amatøroppsetning. Og den ideen viser seg å være, hva skal vi si, relevant: Om og om igjen har juleevangeliet blitt fremført som skuespill av lydige barn i kristne klasserom over hele verden.

(Se der, en tykkfallen Josef i høyhalset genser, han er vettskremt og snubler i kulissene hver gang han beveger seg over gulvet. Og en Maria med tannregulering, hun fremsier alle replikkene feilfritt og metallisk, uten å ane hva ordene betyr, fordi det hun sier ikke angår henne. Og engelen Gabriel med åpen fuktig munn, han skjeler litt, han er våt på trøyelinningen fordi han sikler, og på hodet har han en høy og litt tåpelig papirhatt.)

Du bestemmer deg for at de som skal spille i den forestillingen er de som henger litt etter, de som ikke helt når opp, de som kalles åndssvake. Det heter ikke åndssvake lenger, forresten, men du kaller dem åndssvake likevel, det plasserer seg så fint i forhold til de ordene Jesus sier i Bergprekenen: «salige er de fattige i ånden for himlenes rike er deres». Og du vet at det kan diskuteres hva fattig i ånden betyr, og du tenker deg at på samme måte kan det diskuteres hva åndssvak betyr, om det er å være svak av for mye eller for lite ånd, for eksempel.

Så hva har du nå? Du har historien om Jesus spilt av åndssvake barn på et lite teater, og du tenker deg nå at hver bokside er en slags scene, og slik ligner den også på boksidene i middelalderens illustrerte fattigbibler.

Og du er forfatteren Ocar K., som skriver teksten til denne boken, og du er tegneren Dorte Karrebæk, som lager illustrasjonene i den. Og du som er forfatteren Oscar K, skriver regitekster som skal trykkes i boken som en slags åpne anvisninger til tegneren. Og du som er illustratøren Dorte Karrebæk, tegner i direkte og ganske fri dialog med regitekstene. En regitekst kan for eksempel lyde sånn:

En lille åndssvag dreng, der skal spille Gabriel, har besvær med at holde balancen med de kæmpemessige teatervinger, han får spændt på – han falder, byggemændene hjælper ham op.

Regitekstene antyder altså hvordan boken har vært tenkt, og hvordan den blir til. De er lekende, ofte poetiske, og de representerer bare ett av minst fire fortellernivåer i denne boken. Neste nivå er sitater som blir spredd utover i tegningen – sitater fra Bibelen, men også fra Shakespeare, og fra Molière, og fra Kirkegaard og Nietzsche og Laxness og en hel del tull og tøys, som du tar med av grunner som ikke alltid er like lett å forstå, som Bill Clinton og Anders Fogh Rasmussen, eller fra Olsenbanden-filmer, men altså mest fra Bibelen, fra Bergprekenen og Salomos Høysang og en hel del andre bibelske bøker. Sammen med sitatene skriver du noen replikker til de som opptrer på scenen.

Men det tydeligste nivået i fortellingen er tegningene. Illustrasjonene er storslåtte, sammensatte, myldrende av desperat liv. Du tegner med en teknikk som delvis minner om de gripende portrettene av mennesker og dyr fra nyere nordisk barneboktradisjon, men med en råere og ledig strek fra grafiske romaner for voksne, men også med mer maleriske, visjonære tablåer, der dyreskikkelser og kuttekledde figurer hilser presist og illevarslende til groteske skikkelser hos Hieronymus Bosch. Det er rått og ekspressivt og med mange groteske skikkelser. Men fargene er duse, avblekede, som om de var blitt malt på mur.

Illustrasjonene, replikkene og sitatene fyller den ene siden i oppslagene, og på motstående side står regiteksten og en liste over hvor sitatene kommer fra. Her står også fortellingen som ligger til grunn for teateroppførelsen, selve hovedteksten. Den består ofte av lett bearbeidete bibelsitater, men også av en mer umiddelbar fortelling på nåtidsnivå. Midt i forestillingen skriver du for eksempel inn en pause:

I pausen sat Jesus lidt for seg selv og bladrede frem i sit rollehefte: «Gud vet hva min far i himlen har tænkt sig med det her teater ….» mumlede han. Den næste scene var verdensdommen, den havde han nogenlunde styr på, men jo mere han læste, jo skrækkeligere var dét, der skulle ske.

 

Og på neste oppslag en tekst med tittelen Forudsigelsen: «De andre hyggede sig i pausen, drak en kop kaffe og lærte de sidste replikker udenad. Så siger Jesus: «Ved I, at jeg skal korsfæstes i anden akt?» Næ, det vidste de ikke. «Men det skal jeg» … Da blev de meget bedrøvede.»

Disse to tekstene er jo ganske avspente og umiddelbare skisser som beskriver en tenkt amatørforestilling, eller hva? Men mange av de andre hovedtekstene ligger så nær originalen i Bibelen at det tok litt tid før jeg oppdaget hvor kompleks boken var. Oppslagene inneholder så mange nivåer at jeg måtte velge, og første gang jeg leste boken, valgte jeg å lese hovedtekstene i sammenheng først. Det var et feilgrep, det var som å lese en forenklet og bare en anelse fordreid gjenfortelling fra Bibelen.

For først da jeg begynte å se oppslagene i sammenheng, så jeg hvordan illustrasjonene arbeider inn i og gjennom regiteksten og sitatene og hovedteksten, og først da forsto jeg hvordan boken arbeider i dybden, assosiativt utforskende. Tablåene er viktigere enn fremdriften. De belyser materialet subjektivt og fritt mer enn å fortelle den kjente historien en gang til.

For min del skulle jeg ønske at særlig regiteksten hadde fått litt større plass, typografisk, på sidene. Eventuelt skulle jeg ønske at hovedteksten var enda mer selvstendig i forhold til bibelens fortellinger. Jeg lurer på hvordan denne boken ville blitt hvis hovedteksten hadde hatt en sterkere episk kraft, en indre nødvendighet på nåtidsnivået? Likevel er jeg svak for hvor komplekst boken utforsker materialet, hvordan hver side blir en skisse til en teaterscene og samtidig en slags moderne altertavle, et bilde du fordyper deg i uten tanke på hvor det befinner seg i forhold til de andre oppslagene.

Slik blir dette en bok som verken kan leses hurtig eller langsomt. Den bør vel heller leses i sin helhet først og deretter studeres. Særlig bildene tåler å bli sett igjen og igjen. Men det er vanskelig å se hvem den egentlig er skrevet for. Jeg ser at dette går igjen i kommentarer til noen av de andre bøkene som du, Oscar K, og du, Dorte Karrebæk har laget sammen; at det er uvisst om bøkene egentlig er laget for barn eller ungdom eller voksne. Og det er i dette tilfellet en god ting, fordi Biblia Pauperum Nova helt tydelig er en av de bøkene som skal skape sin leser mer enn å forme seg etter en på forhånd antatt og på forhånd konstruert litteraturkonsument.

Og grunnen til at jeg henvender meg direkte til deg er at jeg prøver å sette meg i ditt sted, jeg prøver å forstå hva som var intensjonen, grunnen til at du og du ville skape denne historien. Den leseren som tror at hun eller han forstår hvorfor noe er laget, har jo en følelse av mestring, av overtak og suverenitet i forhold til materialet. Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvorfor. Hvorfor? Jeg er slett ikke sikker. Men hvordan er kanskje mer enn nok.

• Biblia Pauperum Nova er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som deles ut for første gang i 2013. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.
• Les mer om prisen og de nominerte her.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig muntlig fremført av Geir Gulliksen på et seminar på Schäffer-gården 17. september.

Seita Vuorela (tidigare Parkkola) har hyllats för att hon skrivit in magisk realism i finsk ungdomslitteratur. Med fjärde boken Karikko – en gåtfull historia med crossover-tilltal som håller läsaren i ovisshet om var vi befinner oss i tid och rum, bland levande eller döda – är hon nominerad till Nordiska rådets barn- och ungdomslitteraturpris 2013.

Boktiteln – fritt översatt en grynna, ett blindskär, eller en fallgrop – syftar bl.a. på de många gåtor, hinder och överraskningar romanen bjuder på. Att sammanfatta handlingen är knepigt eftersom vissa saker då måste avslöjas som borde få upptäckas under läsningens gång. Men i stora drag, och utan att avslöja för mycket, kretsar boken kring två teman: ett handlingsdrivet skärskådande av pojkars dragning till livsfarliga lekar och en drabbande gestaltning av en sorgeprocess. Tonårsgrabben Mitja anländer med mamma och storebror Vladimir till campingplatsen Land’s End vid vägs ände. De har kastat sig in i semestern och lämnat bakom sig ett trauma som jagat dem vidare till denna plats. Innan sommarlovet har Mitjas bästa vän Noel fallit ner från en övergiven silo och dött. Mamman försöker nu hålla ihop familjen, medan pappan har flytt in i sitt jobb och enbart finns på mobilavstånd. Mitja minns knappt vad som hände. Det gör däremot Vladimir, som bevittnat olyckan.

Läsning med tuggmotstånd
Karikko är läsning för de tålmodiga. Dels för att den håller läsaren i ovisshet om vad som händer i närapå 200 sidor, dels för att den byter berättarperspektiv i hastigt tempo. Mest hörs Mitja berätta om och reflektera kring sina märkliga upplevelser på campingplatsen. Däremellan sprängs avsnitt in under två återkommande rubriker, Silon och Flickan. I de förra kapitlen repeterar Vladimir motvilligt och i detalj händelserna innan dödsolyckan. I de senare ges inblickar i romanens mest gåtfulla gestalt, en vacker, vitklädd flicka som vid deras första möte betraktar Mitja misstänksamt och påstår att hon minsann vet vem han är.

Mystiken tätnar när Mitja dras in i strandpojkarnas värld. Dessa övergivna pojkar lever ett vilt och vuxenfritt lägerliv. De drar omkring på campingen, stjäl mat och ställer till det. Makthierarkin i gänget är stenhård och inbegriper initiationsriter, knivar och blodiga slagsmål. Flickan som kretsar kring dem triggar deras åtrå, rädsla och hat. Hon verkar vilja hindra dem från att återuppta strandens uråldriga rövartradition, att driva fartyg på grund för att sedan plundra dem. Mitja dras till pojkarnas hårdfört maskulina gemenskap som kräver lojalitet till varandra och strandens lag. Svikare eller solokörare tillåts inte. Men han kan inte glömma flickan. Hon som vid deras första möte påstod sig veta vem han är. Småningom uppdagas flickans uppdrag, vilket får konsekvenser för Mitja som måste välja vem han ska tro på, pojkarna som inte vill minnas var de kommer ifrån eller flickan som vill hjälpa dem vidare.

Ambitiöst och sugande suggestivt
Romanen är ambitiös så det förslår, sugande och suggestiv. Vuorelas ärende är angeläget och upplägget snillrikt. Romanen innehåller många visuellt starka scener. Exempelvis olyckan i ruffig fabriksmiljö som sinnebild för pojkars dödsföraktande lekar bortom all vuxenkontroll, och hotell Horisont där flickans mytiska värld till slut knyts samman med Mitjas, Vladimirs och strandpojkarnas öden. Dessa starkt filmiska scener fastnar på näthinnan och stannar kvar långt efter avslutad läsning.

Ledtrådar och gåtfullheter portioneras ut an efter för att hålla tempot uppe och läsaren intresserad. Frågetecknen driver berättelsen framåt: Vem är flickan? Vem är pojkarna? Vilken är Mitjas roll i dramat? Till sin hjälp tar Vuorela ett flöde av myter, sagor och klassiska berättelser. Referenserna är ibland direkta som till exempelvis HC Andersens ”Den lilla sjöjungfrun” och ”De vilda svanarna” eller till myternas Sisyfos, Prometheus och båtfärden till dödsriket. Men de figurerar också i undertexten såsom strandpojkarnas starka släktskap med ”the Lost Boys” i J.M. Barries Peter Pan, också de ett gäng övergivna pojkar med stark koppling till sjöröveri. Även filmreferenser haglar tätt motiverade av att Vladimir är ett filmfreak som anser att film lärt honom allt han behöver kunna i livet.

För mycket av allt?
Allt detta imponerar, samtidigt som intertexterna, gåtfullheterna och perspektivbytena tenderar hopa sig och bli för mycket. Romanen är inte illustrerad på traditionellt vis, utan ackompanjeras av drömska, svartvita bilder signerade Jani Ikonen. Bilderna fångar visserligen stämningen i boken men gör mig ändå tveksam då de inte tillför något väsentligt utan förblir ett slags effekt. Till följd av detta överutbud av effekter och sidospår blir romanen så splittrad och snårig att den ibland riskerar falla på eget grepp. Det är tvära kast som gäller. Mitjas berättarröst mixar vuxet reflekterande tankegångar och tonårstrubbig slang på ett vågat men inte alltid helt övertygande sätt. Dialogens korthuggna repliker på vardaglig dialekt och slang krockar med det mytiskt högstämda. Från att först vara gåtfullt sparsam med information och sammanhang, förklaras allt lite väl ingående på slutet. Det är tveklöst modigt och ambitiöst, men klockrent är det inte. Därtill kan tilläggas, som ett eko av Peter Pans och Wendys relation, en rätt så förlegad syn på pojk- och flickskap. Medan de förra framställs som vilda, våldsamma och oförmögna att bottna i sina känslor är den senare vacker, åtråvärd och omhändertagande.

Karikko är därför i mitt tycke en vildvuxen ungdomsroman som ibland vill för mycket för sitt eget bästa. Samtidigt imponerar gestaltningen av en inre sorgeprocess via ett yttre äventyr. Idén om campingen som hållplats på väg till dödsriket är rentav briljant. Strandpojkarna bär alla namn av förlista skepp. De är övergivna vrak, strandade mellan liv och död. Mitjas insikter i slutet av romanen drabbar läsarna utan omsvep. Där är tonträffen helt rätt. Budskapet naket och grymt. Döden tar alla, även de unga.

• Karikko er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som deles ut for første gang i 2013. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.

• Les mer om prisen og de nominerte her.