Hvem er de egentlig, disse som kommer flyktende alene over landegrensene til Norden, etter å ha krysset land og hav, ofte med livet på spill? De som iblant kalles «lykkejegere», som skjuler seg bak begreper som «enslig, mindreårig asylsøker», og som får bli en stund, skape seg et slags liv, før de – oftere enn vi liker å innrømme – sendes tilbake dit de kom fra?

I De afghanske sønnene, som vant Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur 2021, skaper svenske Elin Persson med sin debutroman et vindu inn i en hverdag som oftest omtales fra et helt annet perspektiv. Hun tar oss med inn på en ungdomsinstitusjon for enslige, mindreårige asylsøkere. Akkurat hvor eller hvilken er ikke så viktig, for som Elin Persson skriver: Dette kunne ha skjedd når som helst, nesten hvor som helst i Sverige:

Det er mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag. Det er i en mindre by i Sverige, hvilken spiller ingen rolle. Bare at den ligger i nærheten av vann. En innsjø eller en bekk som man kan kaste steiner i. Steiner som forsvinner, som etterlater seg små bevegelser på overflaten.

På avdelingen som skildres i romanen bor det tre afghanske unge gutter: Ahmed på 18, Hamid på 17 og yngstemann, Zaher, på 14. På institusjonen blir de servert sine måltider, levert ferdig tilberedt og plastinnpakket, og deretter dandert i en gryte. Her drømmer de om jenter, om fotballspillere, kjemmer håret og kler seg opp for å imponere. Her krangler de, danser de, synger de. Her venter de, savner de, sørger de. Fortellingen tar form av korte bruddstykker gjennom et år på institusjonen, som til sammen danner et bilde av en hverdag.

Norsk motstykke

Tematisk kan De afghanske sønnene minne om Erlend Skjetnes Bragepris-vinnende ungdomsroman Eit anna blikk. Også den romanen følger asylsøkere på et ungdomsmottak, men der det er ungdommene selv som forteller i Skjetnes roman, er fortelleren majoritetssvensk hos Persson. Historien om Ahmed, Hamid og Zaher blir nemlig fortalt av Rebecka, en ung og ufaglært boassistent med et særlig ansvar for de daglige rutinene: Hun tilbereder frokost, lunsj og middag, deler ut medisiner og journalfører viktige opplysninger. Rebecka er utstyrt med en tagg – en brikke – som kan åpne alle dører – hun bruker den hvis hun ikke får svar når hun banker på rommene. Rebecka har fått jobben fordi hun adlyder, utfører oppgavene uten å stille spørsmål:

På jobben min arbeider de som mangler en retning. Vi som følger ordre. Da jeg gikk på jobbintervjuet, var jeg sikker på at jeg ikke kom til å få jobben. Jeg kan ingenting om behandling, integrasjon. Men ingen stilte noen spørsmål om det. De spurte: Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der? Jeg ventet en stund, og sa: Hva burde jeg gjøre?

Den samme nøytraliteten kommer til syne i fortellerstemmen, som er observerende, rutinefokusert og nøytralt gjengivende – lett og sømløst gjengitt i Ingrid Melfald Hafredals norske oversettelse, uten skjemmende «svesismer». I begynnelsen skaper fortellerstemmen assosiasjoner til en annen Nordisk råds litteraturpris-nominert, voksenromanen Termin av Henrik Nor-Hansen, som også ga et språk til den brutaliteten og umenneskeliggjøringen som kan prege det standardiserte systemet. I likhet med Termin, blottstiller De afghanske sønnene de brutale rutinene i systemet for mottak av asylsøkere, der besøkende må registreres og opplysninger journalføres. Utover i romanen begynner imidlertid både Rebecka og guttene også å tre frem som tydelige individer, og en varme siver inn i fortellerstemmen. For også Rebecka tøyer reglene, og gir hakket mer omsorg enn rollen hennes tilsier. Kanskje får hun også følelser for en av beboerne.

Nære portretter

Ungdommene på institusjonen blir skildret med verdighet og kompleksitet, med plass for både hverdagslig, ungdommelig frustrasjon og mindre og større gleder. For selv om guttene deler nasjonalitet og bakgrunn, er de ikke særlig like. Mens Hamid er alvorlig og religiøs, er Ahmed impulsiv og oppmerksomhetssøkende. Zaher er sjenert og innesluttet. Det er lett å glemme alvoret som henger over de tre ungdommene når handlingen sentreres rundt middagsspising, fisketur og dansing. Men Persson gir plass til skildringer av underliggende traumer, og ikke minst til det tunge alvoret i beslutningen ungdommene går og venter på:

(…) med tiden kommer sammensmeltningen. Jeg lukter meg frem til uroen deres som en hund. Står utenfor dører og lytter etter tonefall, skritt, stillhet. Afghanerne fra de andre avdelingene begynner å få beskjeder. Jeg løper når personalalarmen går. Guttene hører rykter, kommer og spør: Hva betyr «avslag med umiddelbar iverksetting»? Vi vet at det nærmer seg nå.

Uten å avsløre for mye, kan jeg si at det ender ulikt for de tre ungdommene. En slutt som nok likner på virkeligheten.

Selv om handlingen begrenser seg til det som skjer inne på institusjonen, kommer også det utenfor til syne i ytterkantene: naboene som klager på støy, politiet som gjør guttene usikre, de evinnelige møtene med UDI. I slutten av romanen får vi vite at ungdomsinstitusjonen der Rebecka jobber skal legges ned. På rommene der guttene har drømt om en framtid i Sverige skal det, symbolsk nok, bli et siste hvilested for eldre.

Subtil, men skarp innvandringskritikk

Elin Persson har selv jobbet på en ungdomsinstitusjon lik den som skildres i romanen. Da hun mottok Nordisk råds-prisen, benyttet hun takketalen sin til å si at hun ville dele prisen med alle de barn og unge som, av frykt for fremtiden, har flyktet fra sine hjemland alene. Gjennom De afghanske sønnene har hun lyktes i å gi dem en stemme. Samtidig kan romanen fungere som et brekkjern for å åpne en politisk samtale det blir stadig viktigere å ta. For selv om det aldri blir uttrykt eksplisitt, verken i teksten eller i Perssons tale, er det vanskelig å lese romanen som noe annet enn en skarp kritikk av svensk og nordisk innvandringspolitikk.

Det enkle og lettleste språket gjør De afghanske sønnene til en velegnet bok for ungdom. Men romanen er så god og viktig at den med fordel kan leses av alle.

Det er ikkje bra å vera åleine. For å bli lykkeleg, må du vera saman med andre. Det er først då du får utvikla eigenskapane som gjer deg til eit avrunda menneske.

Det er ikkje eg som sit og finn på dette, men faktisk noko Aristoteles skreiv då han skulle samanfatta tankane sine om lykka. Og Aristoteles kjennest ikkje heilt uvedkomande når me skal snakka om På fire bein, ein lettbeint, men klok liten teikneserie av polske Berenika Kołomycka som kan lesast på mange plan.

På den eine sida er dette ein fabel der to snakkande dyr viser oss komplekse sanningar på ein enkel måte. På den andre sida er dette ein buddykomedie der to heilt ulike figurar blir sett saman mot sin vilje og ein vennskap utviklar seg. Og ikkje minst er dette ei bok som bør glede både små barn og foreldra som les for dei.

Uhøgtidelege akvarellar

Ein liten rev lever eit stille, men godt liv under eit epletre. Ein dag kjem det eit stort villsvin og set seg ned ved sida av han. Og så var dei plutseleg to.

Først tenkjer den vesle reven at dette berre er uønskt selskap. Det er eit brot i rutinen. Reven får ikkje eingong vera i fred når han skal rulla ned bakken, noko som er det beste han veit. Det er ikkje før det store villsvinet blir borte ei lita stund, at den vesle reven skjønner at han har vorte vant til å ha selskap. Kanskje han til og med har fått ein venn. Deretter er dei to nærast uskiljande.

Det er mange ting å setja pris på ved boka. Ikkje minst er ho solid konstruert. Forteljinga er delt inn i fire delar, Her, Saman, Kvar for seg og Der borte, noko som skaper ein naturleg symmetri i lesnaden. Eg liker òg dei små detaljane, som at Berenika bruker blå skrift for forteljarstemma og raud skrift for direkte tale. Sidan begge delar er lagde i bobler – snakkebobler og noko som til forveksling er lik snakkebobler – er det eit fint og nødvendig grep.

Kunnskapane mine om polsk språk er verkeleg sørgjelege, men så vidt eg kan sjå finst det åtte bøker i serien (den siste kom ut tidlegare i år), og denne boka er den første. Ifølge forlaget har kvar bok vorte til under ulike kunstnarresidensar – i heimlandet er Berenika kjent som både serieskapar, illustratør, kunstnar og skulptør. I denne boka har ho måla rutene i fargerike akvarellar, fleire gonger med eit skisseaktig preg som gjer at tidlegare strøk og linjer framleis ligg igjen i rutene. Resultatet er uhøgtideleg og sjarmerande.

Skil seg frå biletbøker

Det blir laga mange fleire biletbøker enn teikneseriar for barn mellom tre og seks år. Sjølv om det kan vera fleire grunnar til det, heng det òg saman med at det er mykje meir arbeidskrevjande å laga ein teikneserie. Der forfattaren av ei biletbok kan sleppa unna med ein illustrasjon for kvart sideoppslag, krev ein teikneserie fort ti–tolv illustrasjonar på den same plassen.

Berenikas bok er eit godt argument for kvifor det er verd bryet. Det første bandet av På fire bein bruker få og enkle ord som saman med illustrasjonane fortel historia om ein uventa vennskap – og kvifor det kan vera bra å utfordra sine eigne grenser både fysisk og mentalt. Teikneserieforma gjer boka meir lettlesen enn ei biletbok, samstundes som handlinga frå rute til rute gir rom for meir komplekse kjensler enn om alt skulle vore skildra med ord.

Polsk kulturarv

Det er kanskje eit malapropos, men i arbeidet med denne teksten prøvde eg å lesa meg opp på polsk animasjons- og teikneseriekunst. Sjølv om ein heil generasjon nordmenn har vakse opp med austeuropeiske animasjonar, kan det vera vanskeleg å nemna noko anna enn bjørnen Colargol (som kan synga i dur og moll) når me først skal snakka om kultureksport frå Polen.

Om du er nysgjerrig, viser det seg at det polske kulturdepartementet verkeleg gjer seg fortent til budsjetta sine. Dei har bygd opp solide nettsider om alt frå animasjonsfilm til teikneseriar for barn, og sjølv om du ikkje finn noko spesifikt om Berenika her, er det materiale nok til å fordjupa seg i kulturarven i landet i fleire dagar..

Ikkje berre er Berenika ei fin oppdaging for norske lesarar, det er òg openbert at det vesle, bergenske Andersens forlag har trykt og sydd boka med kjærleik. Eg håpar dei vil følgja opp med fleire band av På fire bein, sjølv om historia er fint avrunda i første band.

Dypets datter er preget av å være et bestillingsverk. Suksessforfatter Rick Riordan har tydeligvis fått et tilbud han ikke kunne takke nei til. Resultatet er en fortelling som er sterkt inspirert av En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya, begge skrevet av Jules Verne. De to klassikerne er kuttet opp, tilsatt noen tidsriktige ingredienser, kokt i hop og pyntet som en futuristisk eventyrroman. Kort fortalt handler Dypets datter om den begavede Ana Dakkar, førsteårsstudent på det velrenommerte Harding-Pencroft-akademiet. I starten av boka blir skolen hennes utslettet av det rivaliserende Landinstituttet, og hun og de andre førsteklassingene må ut på havet for å ta opp kampen mot en fiende som virker uovervinnelig. Heldigvis har Ana evner og anlegg, og selvsagt tilgang til avansert teknologi.

To avslørende forord

Ikke alle bøker trenger et forord. Dypet datter trenger tydeligvis to. Før leserne kommer fram til fortelling om Ana, må de først gjennom en ganske lang «blurb», en tekst som kunne vært brukt for å promotere boka. Det spesielle her at reklamen er bakt inn i selve boka. Forordet er skrevet av Roshani Chokshi, forfatteren av Aru Shah-kvintetten, en bokserie som visstnok er «perfekt for fans av Rick Riordan» (Google Books). Hun har lest Dypets datter og hevder entusiastisk at boka fanger inn hver eneste bit av ærefrykt og redsel for havets «ukjente krefter, ufattelige skjønnhet og uutnyttede potensial». Historien er «spennende», «skremmende» og «kjempekul», ifølge Chokshi.

Etter forordet kommer det en lengre innledning. Her forklarer Riordan hvorfor han skriver seg inn i en sentral del av Jules Vernes litterære univers. På en barnebokmesse i Bologna får han spørsmål fra en av sjefene i Disney Publishing om han vil skrive om noe som de har rettigheter til. Riordan velger seg umiddelbart En verdensomseiling under havet. Kaptein Nemos verden har tydeligvis gjort inntrykk, selv om han innrømmer at han syntes Vernes romaner var «tunge og trege» da han var gutt. Disneys filmversjon av En verdensomseiling under havet (1954) derimot elsket han.

Hva er det som foregår her? Det er snakk om skryt fra en forfatterkollega, rettigheter til gamle fortellinger, Disney. Er Dypets datter første tiltak for å revitalisere Jules Verne? Vil vi se oppdaterte filmversjoner av både En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya i nærmeste framtid? Det som er tydelig er at denne boka ikke har startet i forfatterens hode, men er initiert av kommersielle aktører. Forordene fungerer som reklame – eller kanskje som unnskyldning for at boka ikke har blitt så bra som kunne ha blitt med større grad av frihet i skriveprosessen.

Arven etter Jules Verne

De fleste av Riordans kjernelesere kjenner Vernes Nemo-fortellinger ganske dårlig, og han er derfor påpasselig med å flette inn og forklare alle referansene til Jules Vernes verden. I første halvdel av boka er spenningen knyttet til stadige nye avsløringer som avdekker slektskap og forbindelser til Kaptein Nemo. Dette håndverket behersker Riordan. Hvert kapittel avsluttes med en cliffhanger som driver handlingen og leserne videre. Riordan har en effektiv fortellerstil som står i sterk kontrast til Vernes langsomme og dvelende skildringer. Det er action og avsløringer framfor vitenskapelige utlegninger. Men hvor engasjerende er disse avsløringene for lesere som aldri har hørt om verken Nemo eller Jules Verne?

Riordan presser innholdselementer fra Vernes verden inn i sin moderne suksessformel.  Resultatet er en haltende fortelling som ikke gir karakterene rom til å utvikle seg og utfolde seg naturlig. De er overraskende flate. Emosjonelt sett er de aldri helt på høyde med situasjonene de utsettes for. Noen av konfliktene studentene imellom er umulig å forstå, med tanke på hvor ressurssterke de er. En litt uheldig kommentar fra en av guttene, gjør ham til et hatobjekt for alle jentene i flere år etterpå. Dette halmstrået legger grunnlaget for konflikten i gruppa. Med enkle, kommersielle triks prøver Riordan å tilpasse fortellingen målgruppen. Men appellerer lissomkonflikter i gruppa, samt mensen-plager, egentlig til jentelesere? Jeg håper de ikke lar seg lure.

Ingen verdig arvtaker

Verne er kjent for sine visjonære og kunnskapsrike romaner. Han bygget mye av det han skrev om rundt naturvitenskapelig kunnskap. Riordan, derimot, kamuflerer sin manglende forståelse eller interesse for vitenskap i mumbo-jumboaktige beskrivelser av alternativ teknologi, såkalt «alt-tek». Det blir faktisk for dumt når Ana og hennes medstudenter må finne en øy innen tre dager, ellers går de tom for mat og vil dø. Dette er noen av verdens ledende eksperter i marinbiologi, de er om bord på et høyteknologisk skip ute på havet, og må finne en øy med mat. Hallo! Kan noen fortelle Riordan om fenomenet fisking! Verne må snu seg skamfull i graven over å ha fått en slik etterfølger.

Muligheten til å bruke «alt-tek» utgjør en farlig mulighet for en spenningsforfatter. Riordan er tydeligvis bundet til å bruke klassiske innholdselementer fra Vernes bøker, og må dermed ty til dramaturgiske nødløsninger for å få handlingen til å gå opp. Når det ser som mørkest ut, trykker en av aktørene på en knapp, og så løser alle problemer seg. Det er flere slike «knapper» i dette universet, og de blir trykket på. Resultatet er at fortellingen blir det motsatte av spennende. Ettersom teknologien er fullstendig uforståelig, lærer man heller ingen ting av de løsningene forfatteren legger fram. Riordan er en underholdnings­forfatter, og han kan de fleste av triksene som skaper leserengasjement. Men når innholdet ikke passer inn i suksessformlene, blir resultatet skuffende. En jevnt over god oversettelse kan heller ikke rette opp et semmert utgangspunkt. Det skal nok mer til enn dette for å få liv i gamle Nautilus.

Svingens romaner beskriver samfunnet sett utenfra og nedenfra fordi han ofte skriver om karakterer som opplever utenforskap. Karakterene hans befinner seg i en utsatt, kanskje litt tilsidesatt, posisjon, men de er alltid viljesterke og handlekraftige, noe som gjør at romanene har et visst opportunistisk preg over seg.

I årets roman er utenfra-perspektivet lagt til Edgar som har Downs syndrom. Romanen viser at opplevelsen av å være på vei inn i ungdomsårene ikke er så veldig annerledes for en med Downs syndrom, som for en uten. I likhet med andre tolvåringer må Edgar manøvrere mellom et indre følelsesliv som også er moralsk ansvarlig, og et sosialt/ytre press og ønske om å vise seg frem.

Edgar som underholdning

Åpningskapitlet etablerer effektivt hvordan Edgar opplever og håndterer disse problemstillingene. Den kule gjengen fra klassen han så gjerne vil ha innpass hos, prøver å få ham til å knuse en av skolens ruter. Sverre, lederen for gjengen, ser på Edgar som et lett offer, men Edgar nekter å kaste steinen og til slutt er det Sverre som kaster steinen og knuser vinduet. Når gjengen løper unna, reagerer Edgar for seint, han blir hengende etter og forlatt av de andre. Scenen illustrerer hvordan mennesker med Downs kan bli behandlet annerledes. Edgar vil veldig gjerne henge med Sverre og gjengen, men de vil kun være med ham fordi han fungerer som syndebukk eller ufrivillig underholdning for dem.

Til tross for at Edgar må se seg vant til å bli undervurdert, så er han en optimist, noe romanen understreker ved at Jahn Teigens sang «Optimist» jevnlig surrer i hodet hans. Edgar er klar over at han er annerledes. Av og til tar følelsene overhånd. «Det dumme med å være glad, er at det er så vanskelig å skjule det», forteller Edgar i en situasjon han tenker det hadde vært bedre å te seg avmålt og kult. Den nære kontakten mellom følelser og følelsesuttrykk er kanskje et problem for Edgar, men det er også en styrke, for det korter ned avstanden mellom tanke og handling.

Verre er det at Edgar ikke har kontakt med foreldrene sine. I et tilbakeblikk husker Edgar at moren har omtalt ham som «noe man kan skrape av skoene sine«. Det er ikke uvanlig i barne- og ungdomslitteraturen at foreldre spiller en perifer rolle – det er et grep som frigjør og åpner barnekarakterenes handlingsrom – men her fremstiller Svingen en manglende toleranse for menneskelig mangfold som vi liker å tro hører fortiden til.

Edgar er imidlertid ikke uten omsorgspersoner i livet sitt. Han bor på et hjem der det er voksne som bytter på å være «mammapappa» for ham. På hjemmet bor det andre med like mange kromosomer. De kaller seg den Den beste gjengen og de gjør morsomme ting sammen.

En kaotisk bursdagsfeiring

Det er feiringen av Edgards trettenårsdag som er romanens omdreiningspunkt. Den vil han ikke feire med Den beste gjengen, men med guttegjengen fra skolen. Akkurat hva som ligger bak dette ønsket, må vi som leser bare akseptere, for romanen begrunner det kun med at Edgar plutselig skjønner at «denne bursdagen må bli annerledes».

Herfra starter et relativt innviklet plot med ulike handlingstråder som jeg ikke skal nøste opp her. Sverre og gjengen takker ja til invitasjonen, men det er på vilkår av at Edgar også får Sinna-Lars til å dukke opp i feiringen. Sinna-Lars er en middelaldrende mann i nabolaget som Sverre og gjengen har for vane å plage, og å få ham i bursdagsselskapet er kun et påskudd for nok et påfunn bak Edgars rygg. Dette påfunnet setter i gang en hektisk og fartsfylt avslutning på romanen som ender med at Sinna-Lars fengsles.

Selve spenningsfortellingen fungerer, Svingen skriver med godt driv. Når det gjelder karaktergalleriet skurrer det mer. Svingen har brukt ganske mye plass på å forklare og vise oss hvem Edgar er. De øvrige karakterene i romanen – og dem er det mange av – synes jeg for det meste er ganske uinteressante. Hver karakter har et definerende karaktertrekk, eller en utviklingslinje, som Edgar skal reagere på, og det blir for tydelig hvilken rolle de skal spille i romanen.

Det er ikke er godt nok forklart hvorfor Edgar ønsker å feire bursdagen sin med Sverre og gjengen, vi forstår heller ikke hvorfor Sinna-Lars skal akseptere invitasjonen til Edgar, og i tillegg ha med seg en dyr gave. Er Sinna-Lars en karakter som skal demonstrere hvor usikker mange er i møte med mennesker med Downs syndrom?

Moral og mangfoldsfeiring

Selv om Edgar er en karakter som er og handler annerledes enn den gjennomsnittlige trettenåringen, er han ikke en unik karakter i Svingens forfatterskap. Det er ikke sikkert at det spiller så stor rolle for barneleseren. Da er det kanskje mer betimelig å bemerke at det er litt for tydelig helt fra starten av hva som er Svingens plan med romanen. I en avsluttende telefonsamtale forsones Sinna-Lars, Sverre og Edgar. Sinna-Lars ringer for å forklare at Edgar virkelig er en unik karakter fordi han «ser andre på en måte som andre glemmer er mulig».

Svingen er en rutinert forfatter som kan sette opp et konsentrert og stødig litterært fundament som tydelig retter seg mot målgruppen. Jeg mener selve reisverket, karaktergalleriet og handlingstrådene, er for gjennomsiktige denne gang. Det forutsigbare ved romanen gjør at de farlige og fartsfylte scenene, og det unike ved Edgar, ikke helt griper meg når jeg leser.

Romanen er litt av alt, litt morsom, litt spennende, litt sår, men ingen av disse kvalitetene er fremtredende nok til at dette blir noe annet enn en ganske grei og litt for trygg leseopplevelse. Men når romanen frem til målgruppen, kan fortellingen om Edgar bryte ned usikre forestillinger om mennesker som skiller seg noe fra normen.

Det hender at en bokanmelder spør seg selv om det noen gang vil bli nok bøker om krigen. Et tema som har fått mye oppmerksomhet de siste årene er behandlingen av norske jøder. Kontroversene rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er et eksempel på at temaet opprører og engasjerer folk den dag i dag, og er noe vi fortsatt ikke har gjort oss ferdige med.

Svensk prisvinner

Sverige var som kjent nøytralt under krigen og tok imot flyktninger, blant annet fra Norge. Etter krigen tok Sverige imot flyktninger fra hele Europa, og noen av dem var jødiske barn fra ulike konsentrasjonsleirer. I Vi kommer snart hjem igjen forteller seks personer som ble hentet til Sverige om sine barndomsopplevelser. Alle har bodd mesteparten av sitt voksne liv i vårt naboland. Boken vant den høythengende August-prisen i 2018.

Boken er delt opp i seks kapitler, som innledes med navnet til den som er kapittelets jeg-forteller. Den avsluttes med en tidslinje over sentrale hendelser i andre verdenskrig med vekt på det som angikk jøder. De selvbiografiske tekstene er delt opp i små bokser som er plassert inne i selve illustrasjonene, slik som i tegneserier. Men i motsetning til vanlige tegneserier blir ikke selve historien dramatisert i form av scener med dialogiske «snakkebobler». Tekstboksene fremstår snarere som biter av en helhetlig, selvbiografisk fortelling med klar utvikling og struktur, som ville fungert også uten illustrasjoner.

Illustrasjonene blir ofte tablå-lignende visualiseringer av det som står i tekstboksene, hvor illustratør Peter Bergting fremfor alt har brukt fargeelementer til å forsterke det mørke innholdet. Bokens estetiske og visuelle uttrykk gir utvilsomt disse barndomsminnene ekstra kraft og tyngde.

Brennmerket som jøde

Hver historie innledes med en kort beskrivelse av hvordan personene hadde det som barn før andre verdenskrig brøt løs for alvor. De fleste vi møter ble født et sted i Øst-Europa, som Polen og Ungarn, og de aller fleste hadde foreldre som drev en eller annen form for butikk. Interessant nok skildrer alle sammen hvordan det skjer et brudd med «hverdagen» før krigen tar til. Nærmere bestemt forteller de om hvordan familiens jødiske identitet går fra å være betydningsløs til å plutselig bli ladet med mening.

Livia som vokste opp i Transylvania forteller det slik: «Det var da jeg begynte på skolen at jeg for første gang ble trakassert for at jeg var jødinne.» Susanne fra Ungarn har en lignende beretning: «Vi hadde en morsmålslærerinne som hatet oss fordi vi var jøder. Hun bestemte at vi skulle skrive stil på lørdager. For meg gikk det fint siden vi ikke var religiøse og ikke feiret sabbat, den jødiske hviledagen».

De seks kapitlene får godt frem hvordan det samme mønsteret gjentar seg i ulike land. Å bli tildelt en jødisk identitet er som å bli brennmerket nærmest ut av det blå. Peter Bergting forsterker den assosiative forbindelsen mellom ordet «jøde» og «brennmerke» i sine illustrasjoner: De aller fleste illustrasjonene er dominert av en gråblå fargetone. Fargen brukes ofte som bakgrunn, men også på klær, bygninger, gjenstander og mennesker. Jødene er tegnet nøyaktig som alle andre, bortsett fra at de har fått jødestjerner på jakkene sine. Fra disse grå og mørke boksidene lyser de gule jødestjernene som visuelle «brennmerker».

De gråblå fargetonene minner om bly fra kuler, men også om fargen på tyske uniformer. Fargen skaper en askegrå verden med få nyanser og tegn på liv som kan minne om en konsentrasjonsleir.

Noen av jeg-fortellerne beskriver hvordan den jødiske identiteten leder til tvangsflytting av familien til gettoer som i den polske byen Lodz, og deretter videre i konsentrasjonsleirer. Andre forteller om andre typer internering. Alle forteller detaljert om togturen til leirene, og hva de så og opplevde like etter ankomsten. For eksempel at håret ble barbert av, og at de ble fratatt eiendeler. De forteller alle om frykt og redsel for å miste foreldre av syne.

Det de husker best fra livet i de ulike leirene er maten de fikk, eller snarere ikke fikk. Vi kommer snart hjem igjen formidler minner fra barn som har blitt sultet på umenneskelig vis, og det er oppskakende å lese. Hvert kapittel avsluttes med en kort tekst som forteller hvordan det har gått med personene som voksne. Flere av dem har brukt livet til å formidle sine barndomsopplevelser i et håp om å unngå at historien gjentar seg.

Åpner for vanskelige samtaler

På bokens bakside står det: «Vi kommer snart hjem igjen er en bok for unge lesere som åpner for samtaler om vanskelige temaer: om krig, flukt, antisemittisme og fremmedfrykt». Jeg er usikker på om Holocaust kan sammenlignes med noe som helst som foregår i våre dager. Boken får godt frem at utryddelsen av jødene fulgte en klar plan, og systematikken bak drapene fremstår som en motsetning til det kaoset som man ellers forbinder med krig.

Den vanskelige samtalen som boken faktisk inviterer til, er om hvordan vi i Norge behandlet jødene sammenlignet med Sverige og Danmark. Forfatterne skriver at i Danmark reddet de fleste jødene livet ved å flykte til Sverige. De sier ingenting om hvordan det gikk med norske jøder. Kanskje for å skåne unge lesere fra kjensgjerninger? Uansett er det et faktum at 532 jøder ble sendt med skipet Donau fra Norge til Tyskland den 26. november 1942. Fra denne transporten var det kun ni som overlevde krigen.

Vi kommer snart hjem igjen skildrer hvor galt det kan gå når respekt for menneskets egenverdi forsvinner, og hvordan barn blir rammet av voksnes grusomheter hinsides vår fatteevne.

Hvis en faktabok skal være et alternativ til skolens egne lærebøker, bør den kamuflere sin egentlige hensikt. Leselyst er det viktigste, og i Eventyrlige dyr er det fortellinger og farger som trekker leseren med seg. Vi møter dyr vi aldri har hørt om, en fisk som kan klatre og en fugl som spiser stein, og først i etterordet forstår vi den egentlige hensikten med boken.

Underveis får vi noen hint, men den pedagogiske baktanken er godt skjult. Ordet evolusjon blir riktignok forklart i forordet, men først i etterordet skjønner vi at alle disse merkelige dyrene kanskje ikke var så merkelige til å begynne med. De har utviklet seg gjennom tusenvis – kanskje millioner av år, gjennom en lang prøve-og-feile-metode. Klatrefisken fikk sugekopper fordi den fikk en fordel, den kunne spise alger som vokste på steiner langt oppe i fossen. Fasanen spiser stein fordi steinen ligger i magen og kverner maten. Uten steiner kunne den ikke spist snegler med skallet på!

Kea.

Pedagogisk hovedmål

Noen av disse dyrene har vi nok hørt om før. Mange forfattere og illustratører har interessert seg for merkelige dyr når de forteller for barn, og denne type bøker fikk en kraftig oppblomstring etter den internasjonale barneboksuksessen Ekle kryp (Ugly bugs, 2007). Denne enkeltboken har kanskje blitt mer sjangerdannende enn selveste Harry Potter, og her i Norge har forfatter og illustratør Line Renslebråten gitt ut flere bøker som delvis overlapper innholdet i Eventyrlige dyr. Sistnevnte skiller seg likevel ut med et pedagogisk hovedmål som overordner de fleste kuriositetene, men kanskje ikke alle?

Forfatter Hanna Nyborg Støstad er biolog, men vrir språket til god barneformidling. Hun skriver kort og direkte, og finner alltid konkrete eksempler når hun vil forklare. Da kan vi også tilgi henne noen små skavanker. Er det ikke lettere å lese «dyrenes verden» enn «dyreverdenen»? Vet barn hva nektar er, burde det vært forklart? Underveis får vi også en mistanke om at selve evolusjonen kunne blitt bedre forklart med færre, men mer grundige, eksempler.

Pistolreka.

Survival of the fittest

Forfatteren trekker fram 35 dyr, og det er kanskje litt mange? Gråsørgefuglen har så stygge barn at ingen vil spise dem. I dette tilfellet skjønner vi at de pene barna forsvant i tråd med «survival of the fittest». I kapittelet om Fabelparadisfuglen blir sammenhengen direkte forklart: «De hannene som gjemmer seg hele tiden, får aldri noen kjæreste, og heller ingen unger». Men det er dessverre flere eksempler hvor atferden er merkelig nok, uten at vi ser koblingen til det pedagogiske målet. Du skal være litt av en filosof for å forstå hvordan honningbiens dans kan forklare Darwins teorier. Hadde biene forfedre som ikke kunne danse, eller kommunisere, og hvordan klarte de da å danne samfunn? Fantes det bier uten kuber?

Mot slutten av boken møter vi endelig isbjørnen, og der blir vi forklart evolusjonsprinsippet på en enkel måte. Samtidig er ikke overgangen fra brunbjørn til isbjørn blant de mest spektakulære, og ganske nær det utviklingstrinnet man kan nå gjennom målrettet moderne avl. Det er faktisk litt vanskelig å svelge at isbjørnen har fått sin lyse pels gjennom mutasjon når leseren ser seg rundt i klasserommet, eller i sin egen familie, og oppdager alle de ulike hårfargene. Boken hadde styrket seg på å fortelle mer om forfedrene til noen av dyrene, for det er det vi savner – å vite mer om det utviklingstrinnet de merkelige dyrene steg opp fra.

Vombat-bæsj.

En tegnerevolusjon

«Eventyrlige dyr» er behagelig dekket med farger fra første side. Illustratør Simon Nyhus representerer en generasjon illustratører som tegner gjennomført digitalt, også når uttrykket skifter fra maleriske oppslag til detaljerte strektegninger. Det nye tegnemediet gir stor frihet, men Simon Nyhus faller likevel ikke for fristelsen til å pøse på med alle de effektene han sikkert kjenner fra animasjonsmiljøet hvor han har sin daglige jobb. Du bør faktisk ha litt innsikt i tegnefaget før du forstår at fargene ikke er akryl eller gouache, og at de svarte strekene ikke er tusj.

Illustratøren har først og fremst hatt en deskriptiv oppgave, disse dyrene er jo stort sett ukjente for oss. Alle dyrene blir realistisk presentert, men de er også karakterisert gjennom velvalgte synsvinkler og situasjoner. Påfugledderkoppen er så liten at den er plassert ytterst på en menneskenegl, og vi ser kaoset som oppstår i vannet når pistolreka smeller av pistolen sin. For å forstå fuglen som spiser stein, er en fasan tegnet i et tverrsnitt med full innsikt til magesekken. På et digitalt tegnebrett er det ingen grenser for verken farger eller kontraster, men når en fargesterk gresshoppe lyser opp, sørger illustratøren for at den balanserer mot en dus og avdempet bakgrunn. Simon Nyhus bruker ikke konturstrek, han «maler», men striper av hvitt høylys gir likevel klar form der det er nødvendig å skille figur fra bakgrunn.

Det er tydelig at illustratøren må legge bånd på seg for ikke å ta alle digitale muligheter i bruk. Dyrene er realistisk beskrevet, og det blir et lite stilbrudd de få stedene mennesker dukker opp, lett karikerte. Men på forsiden er det neppe dumt å lene seg litt mot animasjon og tegneserie. I et mylder av dyr dukker en sel opp, med store, inviterende øyne, som et tydelig lån fra Bambi, men med en sterk appell: Kom og les meg.

Selen som tisser på seg.

Radio Popov er en fortelling med høyt spenningsnivå, godt driv og dyp psykologisk innsikt. Her fungerer ørene som et viktig verktøy i dobbel forstand: De setter «øm-ørede» voksne på sporet av ensomme sukk, og fører samtidig de unge radiolytterne sammen.

Omsorg for forsømte barn

9 år gamle Alfred møter en mystisk kvinne, etter at faren har reist bort og overlatt ham alene i leiligheten. Han har verken mat eller penger, og sliter med å få sove om natten i den kalde leiligheten. Det er disse våkenettene som fører ham til avisbudet Amanda Bladbu, eller «tråkkeren» som han kaller henne i begynnelsen. Hun leverer avis til ham i brevsprekken, selv om faren ikke abonnerer lenger, og snart oppdager han at det ligger en matpakke, et eple og ullsokker gjemt inni avisen. Han blir nysgjerrig på hvem dette mennesket er, og neste natt klarer han å ta henne på fersken.

«Tråkkeren» viser seg å være en voksen kvinne i 50-årene, med noen svært karakteristiske ører. I tillegg til å være avisbud sørger hun for å gi mat til forsømte barn. Hun forteller at Alfred er en av «de glemte» eller «glemtene», uten å gå nærmere inn på hva det skal bety. Etter hvert kommer det frem at Amanda er «øm-øret», med sensitive ører som fornemmer ensomme sukk. Når hun får vite at han ikke har noen foreldre som passer på, kategoriserer Amanda ham som et «middels alvorlig tilfelle»: «Helt bortglemte, men ganske handlekraftige barn», forklarer hun.

Kun iført pysjamas følger Alfred etter henne ut av bygget. Når han nekter å gå hjem igjen, gir hun motvillig etter og han blir med på avisrunden. Etter hvert blir Alfred boende hos Amanda, og på loftet hennes finner han noen gamle transistorradioer som blir fordelt til de andre «glemtene» på Amandas avisrunde. Slik leder det ene til det andre, og Radio Popov blir en egen radiokanal for de glemte barna, med Alfred som programleder. Alt er fint helt til faren hans plutselig kommer hjem, og han frykter at det nye livet ved Verdens ende må ta slutt.

Dramaturgien i boken er litt som en berg- og dalbane, med koselige episoder som gir håp etterfulgt av skumle og dramatiske partier. Alfred tror at han må flytte tilbake til faren, men så viser det seg at Amanda har inngått en avtale med ham i smug: Han kan få bo hos henne til han blir voksen.

Levende bilder

Illustrasjonene i boken er relativt sparsommelige, og den ganske lange boken kunne med fordel hatt litt flere billedlige avbrekk. Til gjengjeld er illustrasjonene som finnes både uttrykksfulle og passe lavmælte i svart-hvitt, med enkle utsnitt. Omslagsbildet, som er den eneste fargeillustrasjonen, er spesielt innbydende. Der ser vi Amanda med avistrallen, Alfred som henger etter henne, kråken Charlamovsky som flyr over dem og katten Huvitus. Alle befinner seg i et poetisk bybilde, blant høye hus under en rødlig himmel med fullmånen over dem. Boken er for øvrig så detaljert i beskrivelsene, at man ikke kan unngå å danne seg sine egne bilder.

Originalt og rørende

Boken er skrevet av den finske forfatteren Anja Portin, som har studert både filosofi og jus, i tillegg til sammenlignende litteratur. Hun har også arbeidet som forsker, journalist og redaktør. Denne allsidige bakgrunnen skinner tydelig igjennom i hele fortellingen, med alle sine lag. At Portin vant Finlandia Junior-prisen for boken i 2020, er ikke overraskende. Radio Popov er spennende og uforutsigbar med gode, detaljerte beskrivelser og et levende persongalleri. Den er original på en snedig måte og samtidig på høyde med gamle barnebokklassikere. I tillegg er det et pluss at selve tittelen refererer til en historisk person, nemlig den russiske fysikeren Aleksandr Popov, en av de første som oppfant en radiomottakende enhet i 1895. Denne historien er flettet inn i hovedfortellingen på en elegant og troverdig måte.

Den psykologiske tilnærmingen til bokens karakterer er også bevegende, ettersom rammefortellingen fokuserer på ensomme, forsømte barn. Skildringen av den spesielle egenskapen å være «øm-øret» fungerer som en fin metafor på empati, og vitner om en egen hjertevarme for de sårbare blant oss.

Hvorfor er det bare jenter som kan bli hekser? Den årelange familiebestemmelsen piner hovedpersonen Aster i tegneserien Heksegutten. Heksekunst har trettenåringen en intuitiv forståelse for – og kunnskapen snapper han lett opp mens han spionerer på kvinnene i familien. Et langt større mysterium er det at han ikke får lov til å velge selv hva han vil bli når han blir stor.

Skeiv fabel

Heksegutten er en moderne fabel om å bryte fri fra gruppetenkning og vante forestillinger om kjønnsroller og kjønn. Skråblikket i boken er både skeivt og feministisk, med en empativekkende betoning av budskapet. Serieskaperen gir et vrengebilde av måten kvinner historisk er nektet adgang til viktige yrker. At den mannlige hovedpersonen identifiserer seg som heks har også en symbolsk bunn. Den underliggende tematikken inkluderer flytende kjønn og skeiv legning.

Familien til Aster forventer at han skal vokse opp til å bli en hamskifter, slik som resten av mennene i slekten. Opplæring i dette finnes knapt. Derimot er det meningen at man som ung mann skal oppnå kontakt med en dyreånd på egenhånd. Hvit magi, eller nyttemagi, er det kun kvinnene som praktiserer. Alle menn holdes utenfor.

Fra tegneserie til film

Heksegutten er første bok i en trilogi som startet med The witch boy i 2014, etterfulgt av The Hidden Witch i 2018 og The Midwinter Witch i 2020 (Graphix Books). Outland Forlag, som nå gir ut den norske versjonen, planlegger samtlige tre bøker gitt ut i år. Utgivelsesplanen sammenfaller godt med den adapterte filmversjonen som kommer på Netflix snart – i animert utgave.

Ostertags figurer er søte, sterke og sårbare på samme tid. Det gjør dem levende og interessante. Stilen er blant annet inspirert av Mariko Tamaki og Jillian Tamakis Ignatz-vinnende tegneserieroman Den sommeren (Cappelen Damm, 2017) fra 2014. Med fargepaletten setter imidlertid Ostertag sin egen signatur på verket. Her går det utelukkende i sekundære og tertiære farger som lilla, turkis, oransje og brunt. Alt er blandet og fint.

Mangfoldig univers

Grunnen til seriens suksess har med bredden av representasjon å gjøre. Briller, rullestol og etniske særtrekk er eksempelvis naturlig integrerte ingredienser i fortellingen. To av Asters tanter lever også i et likekjønnet parforhold. Jentete gutter og guttete jenter har de mest sentrale rollene i boken.

Hovedpersonen er en jentegutt, noe som understrekes av det kjønnsnøytrale navnet Aster. Grepet risikerer å gå tapt på norsk da Aster utelukkende brukes som jentenavn i Norge. Asters bestevenninne Charlie har også et kjønnsnøytralt, amerikansk navn, og er en barsk og grei guttejente. Til tross for at hun bruker rullestol og krykker er hun den tøffeste helten i boken. Kun væpnet med balltre tar hun opp kampen mot en demonisk drage. På side 207 sitter Aster og Charlie og titter på animasjonsserien Steven Univers. Serien er hyllet for å fremme LHBT-temaer – akkurat slik Ostertag gjør i sine tegneserier.

Asters mor, Holly, er også en handlekraftig kvinne, med kledelig rødt hår og fregner. Faren Tohor har melaninrik hud og er gruppens naturlige leder. Aster selv er en flott blanding av sine foreldre, med glødende varme toner i hud og hår. Utstrålingen passer til navnet Aster som betyr stjerne. Den underdanige posisjonen i storfamilien virker ulogisk gitt hovedpersonens anlegg og evner.

Hva som skjer når man ikke får levd ut sin egentlige identitet kommer godt frem i en parallellhistorie om bestemorens fortapte bror Mikasi. Fordi han aldri mestret formskiftningens kunst, tydde han i desperasjon til svart magi. Slik ble han et lett bytte for demonene. I flere sårbare øyeblikk støter Aster på en demonisk drage. Dragen skjønner til slutt årsaken til at Asters ikke kan skifte form. «Du har sjelen til en ekkel heks» utbryter den. «Jeg vet!» svarer Aster stolt.

Flere betydningslag

Hvordan det går i handlingen skal ikke avsløres her. Derimot kan det slås fast at boken har en oppbyggelig slutt. Lagene av betydning i fortellingen er akkurat passe diskret til at man ikke trenger lese noe mer inn i den enn det rent konkrete. Underteksten er samtidig rik, og kan gi ulike opplevelser for lesere i ulike aldre.

Den engelske originalteksten har generelt kortere og klarere setninger enn den norske oversettelsen, noe som passer målgruppen 8–12 år godt. At den norske oversettelsen er mer fyldig er samtidig forståelig, da det tydelig er tatt grep for å gjenskape innholdet i setningene likt. Det som skurrer mest, er oversettelsen av forfatterens tilegnelse bakerst i boken. Denne teksten virker direkte oversatt uten særlig omtanke for nyansene i innholdet. Slikt slurv trekker helhetsinntrykket ned på en ellers helt riktig utgivelse.

Forfatterparet Jørn Hurum og Thorstein Helleve har begått mange populære utgivelser om vitenskapsstoff, og ikke bare om paleontologi, som er professor Hurums fag. Professoren er kjent som en entusiastisk ambassadør for sitt fag, og har også demonstrert en markedsmessig smartness som hans arbeidsplass, Naturhistorisk museum på Tøyen, har hatt stor nytte av. I 2009 ble halvapen Ida lansert som «the missing link», altså en verdenssensasjon, og ved gjenåpningen av museet nå i vår kunne Hurum vise fram en helt ny severdighet, en skalle av dinosauren triceratops som er gitt det pussige navnet Roar.

Boken Roar er lettlest og delikat, men underveis blir det tydelig at den skal oppfylle flere agendaer. Utgiversignalet er en prangende suvenirbok, som kan kle en gjenåpning av et museum? Så skal boken fortelle historien om hvordan en fossil finner veien til et museum, men det er ikke så mye å fortelle – slik at mesteparten av boken blir fagstoff om triceratopser spesielt, og dinosaurer generelt. Til slutt får vi vite hvorfor fossilet har fått sitt spesielle navn, og det kunne nesten vært en bok i seg selv.

Hvorfor heter den Roar?

«Roar» er et godt navn på en suvenirbok for det internasjonale markedet. Med bokstaver i stigende størrelse lyser forsiden som et skummelt brøl fra urtiden, og tankene går straks til Kate Perrys verdenshit med samme navn. Men så lærer vi at krypdyr ikke har stemmebånd, og slett ikke kan brøle. Navnet Roar er ganske enkelt en hyllest til Roar Løvviken, en norsk økonom og ølbrygger som på 70-tallet lekte med plastdyr i barnehagen, og dermed fikk en livslang interesse for dinosaurer.

Boken har altså en spesiell bakgrunnshistorie som vi først blir kjent med i bokens etterord. Som voksen begynte Roar å reise rundt i verden, og hans fascinasjon for dinosaurer kom tilbake. Når han dro på museer, var det alltid fossilene som trakk, ikke fordi han ville bli fagmann på området, men fordi de gamle levningene vekket så rike fantasier. Roar hadde en godt betalt jobb som økonom, men hadde ikke barn selv, og fikk med tiden en god sparekonto. Da hans venner tok seg råd til dyre biler og motorsykler, tenkte Roar i helt andre baner. Kunne han kjøpe inn en fossil, en tann, et ben, noe som kunne pryde stuen i hans lille OBOS-leilighet i Oslo?

Mens Roar tenkte slike tanker, lå en dinosaurskalle på et lager i USA, og der ventet de på en kjøper for å kunne fullføre den kostbare prepareringsprosessen. Så ville skjebnen at Roar ringte Jørn Hurum for å få et råd: Hvordan gikk man fram for å kjøpe fossiler? Jørn Hurum ringte USA, fikk høre om den spesielle skallen, og det endte med at Roar tok 2 millioner av egne sparepenger for å gi Naturhistorisk museum en etterlengtet gave.

Som et fabeldyr

Boken Roar begynner på slettene i Nord-Amerika. Hvis vi går hundre millioner år tilbake i tid var landskapet flatt, med store elver som ga flom og rikt beite for dinosaurer. I 2002 ble det funnet en hodeskalle av en triceratops, som var dekket av sandstein. Den måtte altså forsiktig hugges fram, og så kom den karakteristiske hodeformen til syne, et stort dyr med munnen formet som et nebb, med et neseben som på et neshorn, to oksehorn i pannen, og i tillegg en stor nakkekrage. Nærmere et fabeldyr er det vanskelig å komme.

Så får vi vite mer om triceratops, som var en planteeter, vi vet også at den ikke hadde fjær. Men ellers blir det mest spekulasjoner, som det bør være når fagpersoner skriver om noe som skjedde millioner av år tilbake i tid. Vi vet ikke om hornene eller nakkekragen hadde noen spesiell funksjon, men Jørn Hurum er villig til å fantasere. Resten av boken blir repetisjon av velkjent dinosaurusstoff, litt om eggene deres, og om veien fra dinosaurene til nåtidens fuglearter. Det er en svakhet at bokens bakside lover litt mer om selve utgravningen, men vaskeseddelen er det kanskje ikke forfatterne som har skrevet?

Teksten lokker deg uansett videre, med interessante strøtanker av filosofisk karakter. Forfatterne dveler blant annet ved tidsdimensjonen. Vi snakker om arter som har dødd ut, men innser vi at dinosaurene faktisk var suverene overlevere? Hvis menneskerasen skal leve i 167 millioner år, har den vel mye å bevise? Eller har den ikke? Det er et definisjonsspørsmål, for den halvapen som ga Jørn Hurum berømmelse i 2007 var faktisk 47 millioner år gammel.

Pedagogisk pekefinger

Boken om «Roar» presenterer seg ikke som en lærebok, men det er likevel grunn til å rette en streng pekefinger mot det pedagogiske oppsettet. Boken er rikt illustrert, både med bilder og ikke minst fengende tegninger av forfatternes faste illustratør, Ester van Hulsen. Men hvor er sammenhengen mellom tekst og bilde? Designeren har skapt en tiltalende bok, og alle sidene er gitt en pergamentaktig rustikk, omtrent som et sjørøverkart, sikkert for å understreke at sjørøverne levde i gamle dager, et kosmisk millisekund nærmere urtiden. På den rustikke overflaten er det strødd bilder, tegninger, kart og plansjer som utgjør en samstemt dekor, men dessverre forblir alle illustrasjonene dekor, knapt uten kommunikasjonsverdi.

Allerede på første oppslag er det et kart, men kartet er uleselig. Da er vel kartet penere når det er lite og mystisk, når det bare slår an en stemning? Så skal vi lære om utgraving og preparering, men ingen bildetekster forklarer hva som er hva, og de mest sentrale bildene kunne med fordel vært større. Verst blir det når vi kommer til det vanskelige stoffet, når vi skal lære hvilke typer dinosaurer som er i slekt med nåtidens fugler. Det hadde vært enkelt hvis dinosaurer med fuglehofter var i slekt med fuglene, men dessverre er det omvendt – fuglene stammer fra dinosaurer med øglehofter. Begge hoftetypene er forbilledlig tegnet, men verken piler eller tekst forklarer oss hva som er hva.

Kunnskapstørst?

Boken om Roar er innbydende og lettlest, og det er morsomt når forfatterne gjør noen små sprang som inviterer oss til å fantasere. Men litt for ofte griper denne anmelderen til Google. Han visste ikke at en av menneskets nærmeste slektninger heter bonobo, visste du? Så slår han opp og finner ut at det betyr dvergsjimpanse, en spesiell gren av apefamilien hvor alle dyrene faktisk er bifile! Forfatterne påstår også at dyr som lever i flokk er klokere enn dyr som lever alene – men der er faktisk Google litt uenig. Og så har vi kommet dit slike små faktabøker gjerne stopper, i beste fall – at du får lyst til å lære mer.

Martin Aas har satt seg et ambisiøst mål. Han er merkbart interessert i vikingtiden, og nå vil han lære bort alt han vet til en målgruppe som ikke liker å lese, i hvert fall ikke «kjedelige» faktabøker med «bitteliten skrift» og «nesten ingen bilder», slik det står på baksiden av boka. Han har i stedet laget en «lettlest faktabok proppfull av tegninger, som bare handler om de kuleste delene av vikingtiden». Aas tar for seg hele vikingtiden, fra den spede starten på midten av 700-tallet, til den siste vikingkongen Harald Hardråde, som falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I løpet av disse rundt regnet 300 årene får vi være med på overfallet på Lindisfarne kloster, plyndringen av de britiske øyer, kampen om «Norges trone», bosetningen av Island og «oppdagelsen» av Amerika. Leserne får i tillegg små innblikk i hverdagsliv, tro og sosiale forhold. Det er ikke bare det kuleste som er med, det er heldigvis mye, mye mer.

Pedagogisk party

I Det kuleste fra vikingtiden foregår det en interessant kamp mellom to sterke forfatterambisjoner. Aas vil både formidle og underholde. Han er lærer og klovn, og tenker nok at disse rollene utfyller hverandre, akkurat som en superkul lærer som entusiastisk underviser i et gørrkjedelig fagstoff mens elevene hyler av fryd. Aas både lykkes og mislykkes med dette. Når man skriver for barn, må man forenkle. Og Aas forenkler, men ofte blir framstillingen så enkel – og kul – at det faktisk blir helt feil. Aas innrømmer i og for seg dette selv. Etter hvert kapittel har han en spalte han kaller bonusinnhold, som egentlig er en side forfatteren foreslår at leserne hopper over hvis de synes det er for mye tekst. I denne spalten utdyper han enkelte tema, diskuterer de valgene han har tatt, og oppklarer feil. Etter å ha lest første kapittel «Lei av å ro», blir leserne informert om at lofot-høvdingene neppe inviterte høvdinger fra hele landet for å avduke forlengelsen av langhuset, slik vi nettopp har lest en lang tegneserie om. Vikingene valgte ikke ledere som var gode til å spille yatzy, dette er bare brukt som et bilde på at det var viktig for vikinghøvdinger å ha flaks. Historien om Fedje og Askøy er oppdiktet, men er gjort for å gjøre fagstoffet levende. Hva skal leserne egentlig tenke om det de nettopp har lest?

Tegneseriestripene framstår som vitser. Når Harald Hårfagre skal samle Norge til et helt rike, gir rådgiverne ham råd om å glemme hele Norge, men nøye seg med Vestlandet, Sørlandet og deler av Innlandet. Kranglingen med rådgiverne er morsom, og den vanlige oppfatningen om at Hårfagre samlet hele Norge til ett rike blir nyansert. Leserne blir invitert med på en lek, der forfatteren tuller fram et poeng, som i beste fall utfordrer og justerer lesernes mangelfulle førforståelse. Men er det referansen til Snorre som gjør dialogen artig? Og forstår målgruppa dette? Noe av humoren i boka går nok over hodet på unge lesere, men ellers er det nok av morsomme scener de kan kose seg med, selv om læringsinnholdet ikke alltid står i stil med festlighetene.

Playmo-tegnestil

Aas har måtte velge en enkel tegnestil for å komme igjennom alle emnene han har ønsket å behandle. Man kan ikke annet enn å la seg imponere av hvor omfattende prosjektet er. Ulempen er at den visuelle helheten blir monoton. Det er ingen detaljer i tegningene blikket dveler ved, man dras videre og videre. Figurene er svært enkelt tegnet, de ligner mest på playmobil-figurer. For eksempel er Harald Blåtann tegnet med en blå tann, Eirik Blodøks drasser rundt på en … ja en blodig øks, osv. Men hvorfor ikke? Med enkle og effektive virkemidler får Aas formidlet noe helt grunnleggende om vikingtiden.

Kartene i boka fortjener et avsnitt for seg. Her kan alle framtidige lærebokforfattere for barnetrinnet hente inspirasjon. Kartene er enkle, men får tydelig fram sine pedagogiske poeng. Aldri tidligere har jeg sett så gode oversiktskart over de ulike småkongens områder i Norge eller de ulike kongedømmer i England på 8-900-tallet. Vikingenes reiseruter er også tydelig illustrert.

Historisk sannhet

Hva som egentlig skjedde under det vi kaller vikingtiden, er det ingen som kan si med sikkerhet. Det som er sikkert, er at det ikke skjedde slik Aas framstiller det. Men Aas er åpen med hva han driver med. Han tuller og tøyser, fletter inn fagstoff, og håper at den unge leseren sitter igjen med noe kunnskap, og kanskje ny interesse for en fascinerende del av vår historie. Læreren i ham stikker stadig hodet fram. Han iscenesetter seg selv som en sympatisk og ivrig forteller som legger til og nyanserer når framstillingen trenger det. For eksempel får vi høre at møter mellom høvdinger på Island ble kalt for «Thing», akkurat det samme ordet som vi bruker i vårt Stor-ting. Slike «fun-facts» krydrer boka og skaper en fin dynamikk, akkurat som bonusmaterialet gir den ivrige leseren en dypere forståelse av hvor vanskelig det er å vite sikkert hva som egentlig skjedde for over 1000 år siden.

Men det er et par sider ved vikingtiden jeg savner i denne boka, og kanskje er jeg streng med tanke på målgruppen, men likevel: Forstår barneleseren hvor brutal virkeligheten var da våre forfedre herjet som verst rundt i Europa og langs norskekysten? Tegneseriene dekker riktignok både slag og plyndring, men den enkle og gøyale tegnestilen kamuflerer i høy grad brutaliteten og råskapen som dominerte hendelsene som er tatt med i boka. Fokuset til Aas er også i hovedsak rettet mot de klassiske vikingtemaene: Mektige konger, store slag og farlige reiser – som også er undertittelen på boka. Vikingtiden var også mye mer, men det er kanskje ikke så kult? I neste bok fra Aas vil jeg høre mer om hverdagsliv, tro og handel – og gjerne med en større grad av realisme i skildringene. Med tanke på hva Aas har fått til i denne boka, er jeg sikker på at han kan klare det også.

Livet som skilsmissebarn med pendling mellom to familier er et gjennomgående tema i bøkene. En del av de problemene Rikka møter, har utspring i to-familiesituasjonen. Bøkene kan kanskje oppsummeres med noe Rikka tenker i begynnelsen av den fjerde boka: «Nina-Marie får det til å høres ut som om alt er som vanlig, men det er ingenting som er det.»

Bøkene er velskrevne, realistiske samtidsfortellinger. Den Rikka vi møter på omslaget er den flinke jenta i klassen over, hun du gjerne vil ligne på. I fortellingene ser vi at Rikka snubler ofte, hun nøler og hun er uerfaren og usikker. Med når historien er over står hun igjen som en mestrer!

I bøkene er det ikke noe makroprosjekt som formidleren kan forenkle det hele ned til; i stedet dreier det seg om Livet Selv med mange små og store delintriger. Slik sett er Rikka-bøkene mer komplekse og livsnære enn bøker som har et uttrykt prosjekt: jakten på en skatt eller hemmelighet. I en kritisk lesning er jeg opptatt av hvordan innsikt og endring oppstår i bøkene. Det kan se ut som om voksne personer i Rikkas nettverk ofte må skape endringene for Rikka.

Mellom to hjem

Rikka bor sammen med mor, stefaren Peter og de små halvsøsknene, tvillingene Anna og Nils i en enebolig i en navnløs bygdeby. Når serien begynner, bor faren med sin nye kone Gunn og deres datter Sina i en leilighet i en by en times reise unna. Rikka bor hos faren annenhver helg. Snart endres dette ved at faren og hans familie flytter tilbake til Rikkas hjemby, og blir boende like ved Rikkas skole. Heretter bor hun annenhver uke hos foreldrene.

Vi ser aldri noe annet enn at alle fire foreldre/steforeldre samarbeider positivt. Utfordringen for Rikka er at hun leter etter bekreftelser på at hun er fullverdig medlem i begge familier. Hun får for eksempel høre at tanter og søskenbarn har vært på besøk hos faren uten at hun fikk vite om det; hun føler seg dermed utestengt fra storfamilielivet.

Vennskapsdrama

Rundt Rikka er det et klassemiljø og nærmiljø med fire navngitte bipersoner med tydelige roller. Lærerne og andre bipersoner er mindre tydelige. Bestevenninna Lise har begrenset med bakgrunn og egenskaper. Som bestevenninner kan hun og Rikka bli skuffet over hverandre når den andre gjør noe uventet, og akkurat dét er nok egentlig Lises viktigste rolle i bøkene.

Jimmy kommer flyttende og blir Rikkas nabo i første bok, og skal flytte i tredje og fjerde bok. Jimmy går i b-klassen, og blir Rikkas kjæreste. Kjæresteforholdet blir delvis utviklet, men det er like framtredende i bøkene hvordan forholdet mellom Jimmy og Rikka er en motor i handlingen rundt dem: sjalusi og misforståelser. Aviva går en klasse over Rikka og de andre, og er kul og grei trommementor. Rikka, Jimmy og Aviva starter band for å spille på skoleavslutningen. Gitte er seriens «superbitch», en rolle som ser ut til å være uunngåelig i praktisk talt alle nye norske barnebøker (unntatt Buffy By). Hun er motpol, rival og problemskaper. Hun spiller en større rolle i serien enn de tre andre, og får også utdypet bakgrunnshistorien sin, i en oppgjørsscene i den tredje boka.

I løpet av ett år

Bøkene utspiller seg i løpet av ett skoleår, fra augustdager i femte klasse til sommerferie. Rikkas åpningsreplikker er fra bok til bok «Jeg elsker sommer», «Det lukter snø», «Kjenn så varmt det er» og «Jeg eeeeelsker sommerferie!» De tre første bøkene har utspilt seg i en veksling mellom to hjemmemiljø, klassemiljø og nærmiljø. I den fjerde boka er scenen flyttet til farmorhuset på landet. Her møter vi Rikkas storfamilie av tanter, onkler og søskenbarn på sommerferie hos farmor. Rikka får samtidig noe innsikt i hvordan stemor Gunn har det som «gjest» i storfamilien.

Slik jeg leser bøkene, er det er situasjonen som skilsmissebarn som er hovedtemaet. Litt spissformulert kan jeg mistenke at alt forfatteren legger inn av små og store handlingstråder bare er ytre handling rundt Rikkas liv i to familier. Slik sett kan Rikka-bøkene minne om Beate Muris bok Jon Eltons vitaminfattige liv (2009), hvor familiesituasjonen med lesbiske og homofile foreldre var det bærende temaet.

Hvis jeg skal tenke som en bibliotekar ute i litteraturformidling med en gruppe barn, vil jeg nok tenke at det kan oppleves som vanskelig å oppsummere handlingen i hver bok på en kort og dekkende måte. Det er «livet selv» som utspiller seg i bøkene, med mange små og store scener. Som bokprater måtte jeg ha valgt ut noen tema fra bøkene og framhevet dem framfor andre tema som også kunne vært nevnt: å få kjæreste, eget rom hos far, bursdagen som Rikka ikke klarer å ta kontroll over, og kattungene.

Endring, læring og integritet

Bøkene om Rikka er godt skrevet og godt komponert. Samtidsbildet virker også relevant, og tatt på kornet. Men når jeg skal lese bøkene kritisk blir jeg mest skeptisk til hvordan endring og innsikt oppstår. Det kan se ut som et mønster at Rikka er omgitt av voksne hjelpere som stiller opp og bringer henne løsningene som gaver. Det er ikke slik hver gang, men ofte nok til at det merkes.

I den første boka er det store dramatiske høydepunktet at Rikka stikker hjemmefra om natta for å besøke lillesøster Sina på sykehuset. Hun har også noen utbrudd overfor stemora Gunn. Begge deler viser selvstendig vilje og initiativ, og i fortsettelsen av dette blir forholdet til stemor og foreldrene bedre, og Rikkas integritet blir ivaretatt. I andre scener (som i «Nødt eller sannhet»-leken hun blir utsatt for), kommer løsningen og innsikten fra mora.

I den andre boka er Rikka aktiv som endringsagent slik at søskenbarna på farssiden kan bo hos henne i mammahuset på besøk. Men når Rikka ønsker seg et bedre rom i det nye pappahuset, er det tante Anne som må tre inn som hjelper og problemløser.

I den tredje boka er intrigene tette og problemene sammenvokst. Lykken for Rikka er sammensatt og integrert: gode vennerelasjoner, respekt fra storgruppa, suksess på skoleavslutningen, riktig bursdagsgave og forståelsesfulle foreldre. Fra en side sett er det voksne som griper inn for å skape endring, men fra en annen side sett er det Rikka selv som løser problemene. Fra den voksne naboen Mona får Rikka en peptalk: «Husk at du er mye sterkere enn du tror,» sier Mona. Og de påfølgende kapitlene heter da også «Rikka gir seg ikke» og «Rikka gjør noe hun egentlig ikke tør».

Rikka fortsetter å ta initiativ i den fjerde av bøkene. Hun finner flere forslag til løsninger selv, og selv om hun må få hjelp av tante Anne i spørsmålet om kattunger, er hun også i det hele tatt mer aktiv for å skape endringer.

Med og uten foreldre

Bøkene inneholder gode hverdagsdrama som også fungerer som lærestykker i livsmestring og relasjonsbygging. Rikka kommer seg gjennom vanskelige situasjoner ved å lære og prøve. Og hun blir klokere underveis. Det er en etablert norm i barnelitteraturen at barn må klare seg selv. Barnebøkenes barn forventes å analysere problemene og finne løsninger på egen hånd. Dette er ikke fullt gjennomført i Rikka-bøkene. Når det er sagt, så kan jeg også føye til at det både finnes en tradisjon i barnelitteraturen hvor foreldrene er usynlige (tenk CLUE eller Bakkebygrenda), og en tradisjon hvor foreldrene er en del av historien og hvor løsningene utvikles sammen med foreldrene (som eksempelvis i Maria Parrs bøker).

Rikka-bøkene har nesten bare gode sider. Den ene lille svakheten jeg finner, er altså at Rikka i noen avgjørende scener mister rollen som initiativtaker. Det er ikke en fatal feil, og i virkelighetens verden er det mange barn som får gode råd av voksne. Kanskje er det en lærdom nettopp i dette at man kan få hjelp av trygge voksne. Men jeg tror bøkene og Rikka ville vært et lite hakk mer interessante hvis Rikka i de neste bøkene blir en hovedperson som mer konsekvent skaper løsninger selv sammen med jevnaldrende.

I tiden etter terrorhandlingen i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya 22. juli, var kommentarfeltene i sosiale medier fylt med meninger som: De skulle tatt livet av ham der og da! Heng ham! Skyt ham! Han fortjener ikke å leve! Det var vanlige folk, meg selv inkludert, som med ett syntes at blodhevn, øye for øye, tann for tann, var ganske greit. Døden var en passende straff for en som drepte barn med nakkeskudd.

Forfatter og historiker Aino Basso slår hardt og treffer der det gjør vondest, når hun innleder en bok om dødsstraff i Norge med å minne oss om 22. juli og et skremmende utbredt ønske om å henrette gjerningsmannen. Slik hekter Basso leseren på, fra første side, ved å gjøre dødsstraffen aktuell og til noe som angår oss, i dag. Samtidig løfter hun opp tematikken på et filosofisk, politisk og moralsk plan, og konkluderer med at – i Norge vel og merke – har ingen lov til å ta andres liv, ikke engang staten. Ragnar Skancke, som var minister i Quislings regjering, var den siste som ble henrettet i Norge, 28. august 1948. Men det var først i 1979 at dødsstraff ble helt avskaffet i Norge.

Brutal historie

Før vi kommer dit tar forfatteren oss med gjennom en temmelig brutal norgeshistorie, fra Magnus Lagabøtes lov til dagens rettssystem, eksemplifisert med korte historier om dødsdømte og deres endelikt opp gjennom norgeshistorien. Hun gjør enkelte historiske dypdykk, omkring eksempelvis Kautokeino-opprøret i 1852, og fletter slik inn et stygt kapittel i Norgeshistorien. Henry Rinnan, den fryktede NS-mannen og torturisten fra Levanger, har fått et eget kapittel i boka. Rinnan ble dømt for landssvik og 13 mord, og skutt på Kristiansten festning i Trondheim 1. februar 1947. Hun tar også avstikkere til andre steder i verden der det er dødsstraff for handlinger vi i Norge ikke synes burde straffes, som homofili, utroskap og å skifte religion. At dødsstraff fortsatt er utbredt i store deler av verden kan vi lese av verdenskartet på baksatsen, innsiden av omslaget bak i boka.

Der de dødsdømte er barn, som det i kapittel 5: «Dei unge mordarane» står beskrevet om fjortenårige Randi Amundsdotter Grønnsveen og fosterbroren Halvor på 10, som slår i hjel moren Gullaug med øks og hakke, trekkes linjene fram til dagens kriminelle barn og lavalder. Randi blir torturert med glødende tenger før de hugger hånda av henne og deretter hodet. Kanskje var Randi mentalt tilbakestående, slik det mulig kunne tolkes ut fra rettsreferatet. Og hva slags mor var Gullaug? Det var mange spørsmål som ikke ble stilt den gangen, skriver Basso, og slik levendegjør hun spørsmål om strafferettslig tilregnelighet, da og nå.

I motsetning til i Magnus Lagabøtes lov, der hevn sto sentralt, har forbedring erstattet hevn i dagens kriminalomsorg. Basso pirker også i prinsippet om at «tvilen skal komme tiltalte til gode», og viser at det ble grovt tilsidesatt i kanskje det verste justismordet vi har sett i nyere tid: saken om Fritz Moen som ble dømt til livsvarig fengsel for to mord han ikke hadde begått.

Slik åpner boka opp for debatt rundt dagens rettspraksis og kriminalomsorg, jf. debatten rundt Baneheiasaken, og løslatelsen av Viggo Kristiansen etter 21 år, i påvente av gjenopptakelse av saken.

Henrettelsesmetoder

I sin gjennomgang av dødsstraffens historie i Norge ser Aina Basso på hvilke metoder som ble brukt, hvem menneskene var, både de dødsdømte og bødlene, og de etiske og strafferettslige implikasjonene rundt dødsstraff. Vi får historier om enkeltskjebner i Norge fra 1200-tallet og til landssvikoppgjøret etter krigen.

Basso begynner med korsfestelsen av Jesus. En kortfattet skildring, som en nyhetssak i avisa, i all dens grusomhet. Her er detaljer om korsfestelse som straffemetode, lengden på naglene, og hvordan man ved å knuse leggbeina på den korsfestede forkortet seigpiningen. Tyngden av kroppen førte til kvelning. Blodskam og incest medførte forferdelige konsekvenser, også for offeret. Straffen for å få barn med nære slektninger var halshugging. Dette er en av flere ulike former for dødsstraff i Norge gjennom tidene, kanskje den vanligste – men ikke den mest effektive. Historien forteller at skarpretteren noen ganger måtte hugge flere ganger før hodet ble skilt fra kroppen. Bøddelen, som vi sier i dag, skarpretter eller meistermann het det før, har fått sitt eget kapittel. Å torturere den dømte hørte med til skarpretterens jobb, og han hadde egnet redskap til å klype og brennemerke, ved siden av en liten øks til å hugge av hender og en større for å hugge av hodet.

Stilen er kortfattet, skildringene direkte, men med stadige innsmett av ettertenksomhet og historisk overbygning som minner leseren om hvordan fortiden stadig er levende i form av det store antall land som fortsatt praktiserer dødsstraff og tortur.

Illustrasjon og formgivning

Dei dødsdømde er delt inn i ni kapitler, og etter hvert kapittel er det en utfyllende punktvis oppsummering skilt ut fra resten av boka med annen farge på papiret. Laila Mjøs står for den fine formgivningen som tydeliggjør skillet mellom ren fakta og de prosabetonte skildringene av de dødsdømtes historier, og gjør boka lettere å lese.

Skulle jeg ha en innvending, så er det at jeg må lete meg frem til hvem som har illustrert boka. Det er den eminente tegneserieskaperen Kristian Krohg-Sørensen (bl.a. kjent for Gulosten), og navnet hans fant jeg i kolofonen helt bakerst i boka. Etter min mening bør illustratøren nevnes før og tydeligere, kanskje han også skulle fått større plass. Nå ligger illustrasjonene kun som innholdsrike friser over tittelen på hvert kapittel. Det er imidlertid verdt å legge merke til hvordan han bruker forsatsen og baksatsen. Foran har han tegnet de ulike formene for dødsstraff som har vært praktisert i Norge gjennom tidene, fra å bli brent levende på bål, til å skutt av en eksekusjonspelotong. Bak, et verdenskart over land der dødsstraff fortsatt praktiseres.

Bak i boka er det også et rikholdig kilde- og litteraturregister som omfatter artikler fra diverse nettsider og Youtube. Historikeren vet hvor viktig kildematerialet er for videre lesing. Og boka innbyr absolutt til å lese mer om dødsstraff og tortur, om kriminalomsorg, om demokrati og ytringsfrihet. Derfor tror jeg den treffer forlagets målgruppe, som er satt til 12–16 år. Den passer for de på 12 som leser boka som spennende skildringer, og har nok med det, og eldre ungdom som vil vite mer om historie, lover, dødsstraff, tortur og henrettelsesmetoder, som dessverre praktiseres den dag i dag.

Håpebobler er debutboka til Per Axel Prydz (f. 1948). Boka består av en rekke korte tekster som er skrevet på rim, og illustrert av latviske Agnese Spridzáne.

Tittelen Håpebobler er hentet fra det siste verset i boka – et vakkert, poetisk vers. Barna sitter på takene og blåser håpebobler ut i natten. I boblene har de puttet drømmer om fred og rare historier som skal fly ut i verden og etter hvert kanskje bli til stjerner. Tekst og bilder her får en ekstra dimensjon i våre dager, med tanke på krigen i Europa. «Håpebobler» er et fint ord, men representerer allikevel ikke storparten av innholdet i boka. Det siste verset skiller seg ut og oppleves ikke egentlig som en naturlig avrunding. Undertittelen «Rare rim og smilevers» er mer treffende for det du får her: tullete, underfundige, uskikkelige rim og regler.

Bokas hovedperson er skoleeleven Pål. Han er stemmen bak de fleste tekstene, som er skrevet i jeg-/vi-form og med enderim. Noen få ganger er det også andre som «snakker». Pål er en aktiv gutt med sprøe påfunn, som dytter læreren sin ut i bassenget, går på epleslang, stjeler kaker og legger seg til å sove uten å pusse tenner. Han er også glad i familien sin, og har fantasifulle dagdrømmer, blant annet om å styre verden – fra datamaskinen.

I tillegg til humor byr Håpebobler på filosofiske undringer og livsråd. Enkelte tekster berører mer enn andre: Verset «Igjen og igjen» handler om mobbeofferet Nora og klassekameratene, som har dårlig samvittighet for at de ikke sto opp mot mobberne. Her ligger det både en sår erkjennelse og en oppfordring til leserne. «Møkkaspråk», som setter fokus på hvor rar stavemåte visse ord egentlig har, lar leseren filosofere både over språket og hva vi egentlig tar for gitt: «Vi skriver dum, men sier dom / og staver skum for skom …»

Virker litt tilfeldig satt sammen

Pål bor i blokk med mor, far samt ett (eller to?) yngre søsken; han har besteforeldre, tante og onkel i nærheten. Det er vanskelig å helt forstå hvor mange søsken han har. Verset «Klissvåt, sursøt raring» handler om gledene og sorgene ved å ha en lillebror – jeg antok at det var Pål som fortalte om sin lillebror. Men på et familiebilde mot slutten ser man en liten jente med helt annerledes utseende enn lillebroren.

Det fins også et par andre slike logiske brister. Verset «Frosk i senga» handler om at Pål blir skremt når venninnen Ninni legger en slange i senga hans (hun skulle hevne at han la en frosk i hennes.) Men i et senere vers har han selv en lignende slange som kjæledyr. I og med at han er dus med en slange, stusset jeg over at han ble så redd. Videre ser Ninni normalt høy ut på illustrasjonen i nevnte vers, for deretter å bli omtalt som «vesle» og «lille» Ninni. Dette fikk jeg heller ikke helt til å stemme. Som leser blir jeg litt usikker: Er det samme Ninni, og er det samme slange som omtales i de ulike versene?

Tekstene er ikke plassert i noen åpenbar kronologisk rekkefølge, og hopper raskt fra det ene til det andre temaet. Fra å omhandle mobbing på en side, beskrives en deilig fantasifull drøm om skattekistedykking på neste side, for deretter å handle om følelser på siden etter. På ett og samme oppslag handler det ene verset om å ha alvorlig allergi, mens det motsatte verset handler om å tro at man er syk når man ikke er det.

Jeg undrer meg litt over utvalg og plassering av versene, og hadde ønsket meg en tydeligere rød tråd gjennom boka.

Leseren vil nok iblant oppleve at dette er tekster som fortelles fra «fra gutt til gutt». Her deles gutters tissetips og tisseerfaringer på «karslig» måte. Noe problematisk er verset «Vanvittig farlig». Her ser vi at Pål er bandasjert og kraftig forslått etter å ha blitt banket opp av en jente da han prøvde å kysse henne. Teksten konkluderer med at jenter er vanvittig mer farlige enn det meste annet i livet. Jeg tror dessverre at denne humoren vil oppfattes som gammeldags – dette klinger ikke bra i en moderne barnebok.

Tettpakket

Illustrasjonene er i tegnet digital collagestil, med fine farger og stor detaljrikdom. De følger teksten ganske slavisk, med det mener jeg at så å si alt innhold fra teksten er illustrert. Det som ikke er plass til i hovedtegningen, er ofte lagt inn som små, dekorative elementer rundt i kantene av arket. Teksten har ofte mange ord og uttrykk, og når «alt» skal med også i bildene, føles det til tider som om tekst og bilder kjemper om plassen. Det kunne vært en fordel for leseren med noen pusterom. Kompliserte illustrasjoner krever enkle tekster – og omvendt. På noen oppslag fungerer allikevel samspillet mellom tekst og bilde bra. Jeg vil trekke fram «Pøsregn» som eksempel. Denne illustrasjonen er nydelig utført, stemningsfull og avdempet, og formet slik at den danner naturlig lesero rundt verset.

Boka er ganske tettpakket. Men man kan velge å se på den som en skattkiste, der man trekker opp én skatt av gangen. For det geniale med enkeltstående vers, er at man kan velge å slå opp på hvilken som helst side og få servert en avsluttende liten fortelling.

Hva kan man egentlig ønske seg av en bok om kongehuset for unge lesere? Vel, det kommer selvsagt an på hvem som spør. Men sjansen er stor for at Kristin Storrustens på alle måter storslagne Konge! – Historien om Harald og Kongehuset vårt uansett vil gjøre de fleste til lags, enten man er ni eller nitti, monarkist eller republikaner. Boka er velskrevet, lærerik, interessant og nyansert. Den er fin å se på og god å bla i. At man blir vennlig innstilt til kongen og kongehuset av å lese den, er en kvalitet ved utgivelsen, ikke et problem.

Uten berøringsangst

Storrusten har gått grundig – og personlig – til verks. Et privat foto av forfatteren som barn foran en gardist ønsker leseren velkommen inn, før boka på en ryddig måte tar for seg hva det vil si å være konge, hvorfor vi har den kongen vi har, samt kongehusets rolle opp gjennom historien. Her er kapitler om grunnloven, 2. verdenskrig og 11. juli, om ekteskapet mellom kong Harald og Sonja Haraldsen, kongen på trikken og i allværsjakke, og om hvordan Sonja ble den første dronningen i Norge med eget kontor. Mot slutten åpnes det for en diskusjon av hvorvidt monarkiet kan løse fremtidens oppgaver, og boka lider heller ikke av berøringsangst hva angår nyere kontroverser knyttet til slottets pengebruk eller Ari Behns selvmord.

Forfatteren har tatt som utgangspunkt at kongerollen nødvendigvis har endret seg i takt med det norske samfunnet. Derfor er boka like mye en fremstilling av Norges historie og politiske utvikling siden 1905 som det er en hyllest til en regent som både har tilpasset seg og satt i gang historiske prosesser. Ikke minst feirer den kongen som samlende figur for «det vi har felles», et fellesskap som favner bredt. Dermed blir dette en bok som stiller flere spørsmål til leseren enn den selv tilbyr svar. For hva vil vi egentlig at kongen – eller en fremtidig dronning – skal være? Hvilke verdier ønsker vi å ta vare på i årene som kommer? Det kan utvilsomt komme gode diskusjoner om prinsipielle spørsmål ut av denne boka.

Når Konge! aldri oppleves som belærende eller tung på labben, skyldes det dels en gjennomarbeidet tekst, og dels et særdeles tiltalende grafisk oppsett. Konge! har en ryddig og oversiktlig oppbygning, med ti historiske og/eller tematiske hovedkapitler («Hva må kongen gjøre?», eller «Skal Norge alltid ha konge?»). Disse er igjen delt inn i mellom to og seks underkapitler («Harald og Sonja får svigerbarn») i form av dobbeltsideoppslag i rødt, hvitt og blått, og med et større og velvalgt historisk fotografi som blikkfang.

På hvert oppslag finner man også en liten vignett, tegnet av Therese G. Eide, der kongen fremfører et av sine egne sitater – bakerst i boka finner du kildelisten. Disse vignettene er noe av et lykketreff, for tegningene gir liv til siden og sitatene kommenterer hovedteksten på morsomme og tankevekkende måter. Når Storrusten skriver om hvordan kong Olav giftet seg med sin egen kusine, suppleres det av en vignett der en skjelmsk kong Harald påpeker at i slekten hans «har mange giftet seg med slektninger. Du har kanskje lagt merke til at vi er litt rare alle sammen i vår familie?» Et gøyalt sitat som også fungerer som en fin overgang til tradisjonsbruddet Harald innførte da han selv – og hans etterkommere – forståelig nok ønsket å gifte seg utenfor familien.

Lett og ledig om alvorlige emner

Også selve brødteksten oppleves som kunnskapsrik, vittig og elegant. Storrusten henvender seg tydelig til en ung leser, her blir man ikke gravid, men får «barn i magen.» Men det som ved første øyekast kan virke enkelt og utilgjort er ved nærmere øyensyn ganske avansert: Storrusten har lyktes i å finne en tone som er fleksibel nok til at den kort kan diskutere hvorvidt monarkiet er en anakronisme side om side med fortellingen om Sonjas ufrivillige abort i 1970 og artige anekdoter fra Märtha Louises barndom, sidestilt med en vignett der kongen beklager seg over hvor mye han og Sonja var borte fra barna. I kapittelet etter blir landets første kvinnelige statsminister i 1980 brukt som inngang til å forstå hvorfor Stortinget endret Grunnloven i 1990 slik at også kvinner ble arveberettiget til tronen. Slik veves en større fortelling om det moderne Norges kompleksitet sammen, nærmest i det små.

En kan kanskje innvende at det dermed også er noe forførerisk over denne boka, som i det stille argumenterer for at kongehuset og det norske samfunnet er to sider av samme sak, alt mens den liksom i forbifarten peker på de menneskelige og økonomiske omkostningene ved et monarki med tungt symbolsk, men svært begrenset politisk makt. Og for all del, det faktum at vi i Norge har vært relativt heldige med kongefamilien vår er selvsagt vesensforskjellig fra det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt monarkiet har livets rett i 2022.

«En del av samfunnet vårt»

For meg ligger likevel bokas fremste verdi nettopp i måten den syr sammen det norske kongehusets historie med det norske sosialdemokratiets utvikling på. I en tid der politikken kan virke stadig mer nådeløs og polarisert, bør man kanskje hegne om de reelle fellesskapssymbolene vi fortsatt har igjen. Storrusten betoner konsekvent det mangefasetterte fremfor det suverene og enhetlige. Dette er en bok som introduserer kongefamilien som «en liten innvandrerfamilie» i åpningen av boka, og som avslutter ved å insistere på at kongen «er en del av samfunnet vårt.» Det trenger en konge selvsagt ikke være. Men det tjener både kongen og boka til ære at en slik påstand ikke føles som tom propaganda, men snarere et vektig innlegg i debatten om hva slags samfunn vi ønsker å ta del i, her i Norge.

Om det er én ting som preger samtidens pedagogikk og barneoppdragelse er det fenomenet følelser. Kongstanken er at dersom barn blir kompetente på følelsene sine, emosjonelt intelligente, så vil de få et bedre liv. Slik sett er Hege Østmo-Sæter Olsnes’ Rot og Bjørne leker med følelser en tidstypisk utgivelse. Og den er i godt selskap. Mang en bokhylle i norske barnerom har Stéphanie Couturiers klassiske boksserie om følelser. Nestoren Anna Fiske har også en egen utgivelse om temaet. Slik sett er det ikke underlig at Aschehoug har sett et behov for sin egen praktbok til barna om de vidunderlige og vanskelige følelsene.

Fakta om følelser

Rot og Bjørne er ikke nye figurer. Vi kjenner dem fra tidligere utgivelser for de minste, seks i antall. Her gjør de hverdagslige ting som å gå på stranda eller tegne. Dynamikken ligger i karakterenes ulike personligheter: Rot er vågal og utålmodig, Bjørne ettertenksom og litt engstelig. Slik oppstår konfliktene som driver narrativet. Dette gjelder ellers også den siste boken, men Rot og Bjørne leker med følelser er Østmo-Sæter Olsnes første sakprosabok for barn.

Det er i alle fall slik boken tituleres på omslaget med undertittel: En faktabok. Men sakprosa for barn er om mulig ennå vanskeligere å plassere enn sakprosa for voksne. Hva er det som gjør denne boken til sakprosa? At den handler om følelser? Det er åpenbart også tema for skjønnlitterære utgivelser. Og vi vet at figurene er fiktive, de er som nevnt hentet fra en skjønnlitterær serie. Man kan anta at med undertittel «faktabok» vil forlaget signalisere til foreldre at innholdet er vitenskapelig fundert. Men Hege Østmo-Sæter Olsnes er utdannet illustratør og skuespiller, og det er ingen kildehenvisninger i utgivelsen. Det betyr garantert ingenting for barna, men for en voksen leser virker det mangelfullt. Når det kommer til temaer som følelser og psykologi, finnes ingen objektiv sannhet.

Rot og Bjørne skal altså leke med følelser. Hvorfor, eller hvem som har gitt oppdraget, forklares ikke. Slik sett fremstår plottet som litt mystisk eller umotivert. Her er vi tilbake til spagaten mellom sakprosa og skjønnlitteratur: Kanskje det ikke kan stilles samme krav til konflikt og fremdrift i en faktabok for barn? Her er tross alt sakskomplekset hovedpersonen. Når handlingen først kommer i gang, er en av bokens styrker hvordan den viser at følelser skifter og glir naturlig over i hverandre. I utgangspunktet skal Rot og Bjørne egentlig trekke følelser opp av en hatt, skrevet på en papirlapp, og deretter leke en mimelek der den andre gjetter følelsen. Opplegget viser seg etter hvert litt overflødig da det stadig dukker opp situasjoner som gjør at følelsene opptrer spontant.

Folk er forskjellige

Dette poenget er også noe som skiller boken fra andre liknende utgivelser. Til forskjell fra for eksempel Stéphanie Couturiers bestselger, der hver følelse har sin egen bok som man plukke frem etter behov, er det ingen kapittelinndeling eller andre inndelinger i Rot og Bjørne leker med følelser. Boken har ett sammenhengende narrativ, der leseren må innom alle de ulike sinnstilstandene, fra topp til bunn.

Språket i boken er enkelt og direkte. Det er ikke lagt stor vekt på originale bilder eller metaforer. Her omtales tristhet som klump i halsen og sinne som en innvendig vulkan. Klump i magen nevnes også. Klisjeer er ofte klisjeer av en grunn. De er gode. Men det gjør likevel at språket fremstår som litt flatt.

En av bokens største kvaliteter er at den viser hvordan de samme følelsene kan opptre ulikt, i ulike situasjoner. Her kommer virkelig det umake paret til sin rett. Rot blir for eksempel glad av fart og spenning, mens Bjørne blir glad av å slappe av. Rot blir fysisk og høylytt når han blir rasende. Rot er mer typen som koker på innsiden. Hvis man først skal lære barna om følelser, er dette en dimensjon som er viktig å få med: Vi uttrykker følelser ulikt, og vi opplever følelsene på ulike måter.

En bok av vår tid

Det er ikke kritikerens hovedoppgave å ta stilling til moralen eller verdisynet i en bok. Det er likevel interessant å løfte blikket og si noe om strømningene utgivelsen inngår i. Barnelitteraturen kommuniserer indirekte samtidens holdning til barn. Tendenser svinger som en pendel gjennom tidene. I dag er pedagoger og psykologer opptatt av at vi skal romme barnas følelser og være på vakt for undertrykte eller tause impulser som kan hjemsøke oss i voksen alder. Å hindre barn i å uttrykke sinne eller sorg kan altså være skadelig, hevder ekspertene. Dette er en individorientert holdning. Tør man spå at pendelen i neste omgang vil svinge slik at vi ser barnebøker som vektlegger samfunnsnytte, det å sette sine egne behov til side til fordel for fellesskapet? Det hviskes allerede om en oppvoksende generasjon med skjør mental helse, hvor dette bunner i en misforstått velvilje: Foreldre og lærere har gitt for liten motstand og avstand. Og noen ganger tenker jeg at litteratur for barn om følelser mangler et kapittel om hvordan vi kan regulere følelser på en måte som ikke er skadelig. Selv om følelser er naturlige og en del av det å være menneske, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste om vi ikke lærer barna at de også må kunne sette følelsene sine til side av hensyn til andre. Hver eneste dag oppstår det situasjoner der det verken er tid eller rom til barnas mange, og ofte sterke, følelser. Det er også helt naturlig.

Rot og Bjørne er en påkostet bok i et stort format, der de tidligere bøkene om figurene var et klassisk småbarnsformat. Forlaget har tydeligvis tatt på alvor at de konkurrerer med praktutgivelser. Sidene er spekket med farger, de er gilde og innbydende. Estetikken inviterer til høytlesning og til å vri og vende boken. Jeg får øyeblikkelig lyst til å lese når jeg holder den i hendene. Men til tross for disse kvalitetene gjør språket og en mangelfull motor at bokens innhold ikke leverer den lesefesten det fysiske formatet bebuder.

I Nina Rossings andre bok for ungdom, #naken, følger hun opp temaer fra debuten #kampklar: hvordan sosiale medier har endret de unges hverdag og gjort dem mer sårbare for hets og mobbing. I boken møter vi Thea og Amund, bokens hovedpersoner. Synsvinkelen veksler mellom de to. Vi møter dem idet de starter sitt andre år på videregående. Amund er ny på skolen, men møter raskt sin nemesis fra ungdomsskolen, Brede. De to har vært uvenner siden Amund overtok Bredes kjæreste i tiende klasse. Nå virker han merkelig nok svært interessert i å inkludere Amund i vennegjengen sin. Thea på sin side er også interessert i den nye gutten, men hennes motiver er klinkende klare: Hun skal miste jomfrudommen. Dette er siste punkt på en liste hun laget med bestevennen Hanna på ungdomsskolen. Hanna har ligget med Brede, men han vil ikke ha kjæreste. Eller vil han?

Sex og melodrama

Slik spinner bokens intriger og drama rundt det samme temaet som opptar sekstenåringer flest: Hvem har hooka? Hvem har ligget sammen? Skal de gjøre det igjen? Jeg husker selv hvordan mye energi og tellerskritt kunne gå med på å spekulere rundt disse spørsmålene. Men siden den gang har SoMe blitt en selvfølgelig del av ungdommens hverdag, og teknologien former samtalene. Dette markerer Rossing effektivt i den analoge boken ved å markere hvert nye kapittel med en emneknagg. Det er et grep hun har med seg videre fra debuten. På bokens omslag ser vi også en fokus-markør, lik den vi ser når vi bruker smarttelefonens kamera-funksjon. Dette gir et frempek til bokens dramatiske plot: spredning av bilder uten samtykke.

Rekk opp hånda alle de som gjorde noe flaut på fest i ungdomstiden. Og igjen de som er glade for at det ikke finnes bilder og videoer av det? Dette er et privilegium som ikke inkluderer dagens unge. Å leve med en fare for å eksponeres er belastende, for ikke å snakke om når frykten blir til virkelighet. Etter å ha sirklet rundt hverandre en stund, hooker endelig Thea og Amund på en privatfest. Det bygger seg opp til ligging, men det hele avsluttes brått da Amund ikke «finner frem» og stormer ut av rommet med halen mellom bena.

Pinlig nok. Men de virkelige problemene starter først når det viser seg at hele fadesen ble filmet. En slik uthenging utgjør en personlig tragedie i et ungt menneskes liv. Det får Rossing tydelig frem i løpet av boken. For oss voksne kan det kanskje være vanskelig å forstå hvor voldsomt slike hendelser kan virke på et ungt og formbart sinn. Teknologien er for ung til å speile vår egen ungdomstid. Men Rossing har ikke vært redd for å ta tak i de unges store følelser, selv om det til tider kan likne melodramaet. Ungdomsliv er jo melodrama.

Undervurdert og overfortolket

Likevel kommer boken til kort når det gjelder det rent språklige, og i persontegningene. Som nevnt veksler kapitlene mellom Thea og Amund, og Rossing skriver dem frem via en indre monolog i jeg-form. Altså må Rossing skrive seg helt inn i hodene til de unge. Og det lugger. Stadig stopper jeg opp i lesingen fordi jeg stiller spørsmål ved måten Thea og Amund reflekterer og tenker. Det fremstår som stilisert og kunstig. Som om Rossing ikke klarer å legge fra seg rollen som forfatter, og stadig fristes til å forklare figurenes tanker for leseren: «Screwed betyr føkka. Fucked. Alt handler visst bare om sex.» Eller: «Jeg ringte og snakka med mamma, for hun blir ikke hysterisk, og hun sa de riktige tingene om at jeg ikke hadde gjort noe galt». Hvem er det Thea forklarer seg for?

Det er følelsen av å bli undervurdert som gjør at lesingen lugger. Og jeg tror ikke målgruppen, ungdom, blir noe mindre irritert av dette. Nevnte eksempler er på side 204, og her er mors rolle som en avslappet og kul venninne-type godt etablert. Det er ikke noe Thea må reflektere over for seg selv for at leseren skal forstå. Rossing hadde tjent mye på å holde tilbake og overlate mer til leseren. Eventuelt kunne hun skrevet frem karakterene fra utsiden, i tredje person.

Mangel på troverdighet preger også skildringen av Theas mor og far, som er hverandres motstykke. Theas mor er en eksotisk fugl som ikke kan leve i bur, og dermed må få flakse fritt rundt om i verden og dyrke sin karriere som musiker. Faren er en alvorlig mann som nekter datteren å gå på fest, og insisterer på at han og barna skal sitte inne hver lørdagskveld og spille brettspill. Det fremstår høyst usannsynlig at de to skal ha vært et par. De er hver for seg også i overkant ekstreme. Thea viser heller ingen bitterhet eller klandrer sin mor for å ha gitt faren eneansvaret for oppdragelsen til fordel for egen selvrealisering. Når vi først skal være på innsiden av Theas hode, virker det litt underlig, selv om det kanskje ikke er noe hun ville betrodd dem rundt seg.

Mangfold i fleng

Et faktum som kommer frem i små drypp er at Thea har både hvit og sort avstamning. Moren er fra Barbados. Det er nok en interessant leseropplevelse for mange å oppdage at figuren man forestiller seg – når ikke annet er presisert – er hvit. Og hvordan det må tilpasses. Boken kan sikkert også kritiseres for å ikke gjøre et eksplisitt poeng ut av dette, men den kritikken vil ikke komme fra meg. Et annet inkluderingsperspektiv er at Amund har to mødre. Til og med en bonusmor. Vi snakker altså om en moderne familie på flere måter. Jeg vil nødig kritisere mangfold, men når figurene og språket allerede gjør at boken sliter med troverdigheten, så virker en alenefar, en flerkulturell datter og skilte lesbiske mødre med donorsønn også litt tvunget. Men her kunne man selvfølgelig også argumentere for at det faktum at jeg som leser reagerer på dette nettopp viser at det er mangel på representasjon.

Nina Rossing jobber til daglig som lektor ved en videregående skole i Trondheim, og det skinner igjennom at hun lever tett på en ungdomskultur. Det er viktig at det skrives bøker som #naken, om de helt spesielle situasjonene dagens ungdom må buksere som følge av den teknologien vi har gitt dem. Men for å komme helt i mål må forfatteren stole mer på sine lesere gjennom å ta mindre plass i teksten.

Sauane skal heim frå fjellet, inn i fjøset for å varme seg, men det manglar éin sau og lammet hennar. Pappaen til Gard tek ein siste tur på fjellet for å leite etter dei bortkomne sauane. Gard er vel vitande om at reven tok eit lam i fjor og fryktar det verste. Han vil bli med pappa for å finne lammet, og han er fast bestemt på at det må skje no, før det er for seint.

Men slik foreldre ofte opererer, har mammaen til Gard allereie lagt andre planar. Han kan vere med å treffe den nye dottera til naboane. Kristin er nemleg adoptert, akkurat slik som han. Dei kan leike saman, foreslår mora. Ho set Gard og jenta i same bås, ei velmeinande handling som provoserer. Det fungerer godt at Tjønn problematiserer dette gjennom Gard sine tankar, slik at vi kjem tettare på han: «Han skal vel ikkje leike med ei lita jente? Berre fordi dei har same farge på håret? Berre fordi dei er fødd i same land?». Gard ønsker å bli sett for den han er, eit autonomt barn med eigne ønsker, interesser og behov. Adopterte karakterar i barnebøker er mangelvare, og boka lukkast godt i å formidle ei identitetskonflikt som er spesifikk for Gard, men som samtidig er unison og allmenngyldig. I sinne og frustrasjon legg han på sprang mot den store, skremmande skogen. Skogen som er tett som skjegget til pappa, eit språkleg bilde som er enkelt, men effektfullt. Skal vi tru tittelen er han ikkje redd, men kroppsspråket avslører at det er noko han prøver å overtyde seg sjølv om.

Den eventyrlege skogen

Det kan tyde på at illustratør Sunniva Sunde Krogseth trivst godt med å utforske krafta som ligg i fantasien, slik ho også gjorde i barnebokdebuten Nattsvermerne (2021), ei bok ho mottok NBU sin debutantpris for. Med eit vennleg nikk til Theodor Kittelsen og hans eventyrskogar, har ho skapt eit eige univers der fantasien får utfalde seg fritt, slik den ofte tar overhand i mørkeret. «Kva var den raslelyden? (…) Høyrde han ikkje nokre skritt bak seg?» Dei lysande auga følger Gard med blikket. Dei levande trea strekker seg etter han, lik Nikolai Astrup sitt tre i Vårnatt og seljekall.

Visuelle grep som dette får fram dramatikken og styrker førestillingsevna vår, og står i sterk kontrast til dei harmoniske sauane på beitet og dei naive vaksenblikka. Krogseth vekslar mellom lys og mørke, harmoni og disharmoni, på ein elegant måte. Den karakteristiske, røffe streken kjem til sin fulle rett i illustrasjonane av natur og dyr. Eit par stader ser rørslene til Gard noko statiske ut, som om han er limt inn i bildet, men det øydelegg ikkje for flyten i historia og det overtydande visuelle uttrykket.

Den gode gjetaren

Gard overvinn eiga frykt, og med eit tregevær i handa kjem han seg heilskinna gjennom skogen. På den andre sida beitar lammet, lukkeleg uvitande om den pågåande leiteaksjonen. Faren er derimot ikkje over. Reven dukkar opp og flekker tenner og ser fælsleg ut der han fyller eit heilt oppslag på svart bakgrunn, eit brot som aukar spenninga betrakteleg. Men akkurat slik mora misforstår Gard, misforstår Gard reven. Revetispa vil berre beskytte kvalpane sine, og som den gode gjetaren han er, vil Gard gjere alt for beskytte lammet. Han møter reven andlet til andlet, og kviskrar gjentakande «Ikkje kom nærare». Nærleiken som oppstår ved å halde det enkelt språkleg og visuelt, gjer dette til eit sterkt møte mellom mennesket og den ville naturen, Gard og reven. I ein augneblink er det ingenting anna som eksisterer.

Språket til Tjønn er ordknapt, men orda er velvalde og treffande. Saman får Tjønn og Krogseth godt fram Gard sin lune, leikne og omsorgsfulle personlegdom. Som lesar får ein omsut for guten, og det er like tydeleg for oss som for Gard; det er dei vaksne som misforstår og ikkje lyttar. For den gode gjetaren er det ikkje noko som er viktigare enn eit bortkome lam.

Trygt tilbake i flokken

Gard er ein tenksam gut, og tankane hans er undrande og kloke: «Tenk om alle mammaer i heile verda hadde hatt bjøller rundt halsen? Då ville ingen gått seg vill». Vi har alle eit ibuande behov for å høyre til og ikkje kome vekk frå fellesskapet. Det er ein raud tråd i Tjønn sin forfattarskap at han tematiserer og løftar fram barn og unge i sårbare situasjonar. Noko han gjer med stort hell. Gard får heldigvis trøyst og støtte frå foreldra, og han blir sett for det barnet han er. I dette ligg det ei forløysing som gjer at han veks og føler seg tryggare. Med sauane trygt heime på beitet igjen, kan han møte nabojenta der ho er og sjå fram til å innlemme ho i flokken.

Bjørn Arild Ersland er opptatt av formidling for barn og har gjennom sitt mangslungne forfatterskap skrevet om ulike tema som ikke tidligere har vært behandlet i barnelitteraturen. Han har skrevet om hvor gamle dyr blir, om å sitte i fengsel og om havforskning, bare for å nevne noe. Årets bok handler om jakt, og hvordan det oppleves å være med på jakt for en liten gutt som heter Loke. Loke er med farfaren sin og onkelen sin, og Bjørn Arild skriver nært og realistisk om hva de opplever på to jaktturer oppunder jul.

Forestillinger om jakt

Jeg vet ikke hva slags forestillinger barn i Norge har om jakt. Noen barn har sikkert familiemedlemmer som jakter, og dermed har de en mer realistisk oppfatning av hva det dreier seg om. Andre har aldri møtt en jeger, og de tenker kanskje at jakt er spennende og dramatisk. Og det er selvsagt ikke feil, men jakt er også kjedelig venting og forventninger som ikke innfris. I Loke er jeger blir begge sider ved jakta fint belyst.

Loke elsker å være med på jakt. Han er ivrig og nysgjerrig. Men også han må være stille når jegerne sitter på post og venter. Underveis i lesingen lærer både Loke og leserne mye. Dyr er flinke til å holde seg skjult. Og de kan ligge stille lenge. Farfar forklarer Loke at man ikke kan skyte dyr som ligger stille, da risikerer man å skade dem. Slik jaktlærdom strømmer naturlig inn i samtalene. Og lesere som ønsker seg enda flere harde fakta, kan kose seg med Jaktfakta mot slutten av boka.

Stemningsfulle fotografier

Fotografiene til Tommy Ellingsen er en fortelling for seg. For unge lesere vil det være disse som bærer boka. I nesten alle fotografiene er Loke tydelig til stede, og de viser skogen og jakten sett fra Lokes perspektiv, selv om vi som lesere ser det hele utenfra. Fotografiene får tydelig fram at Loke er engasjert, men også at han innimellom kjeder seg og er urolig. Boka handler ikke om to voksne som er på jakt, men om Loke som er på jakt med sine voksne slektninger. De fargerike jaktklærne hans i brunt og oransje framhever guttungen mot de grå og uklare karene.

Det er mye informasjon i fotografiene. For eksempel viser de at farfar bruker en caps med et tøystykke som skjuler ansiktet for ikke å skremme vekk dyrene. Og det er godt at vi får en forklaring, for han ser ut som en god gammeldags bankraner. Det er også interessant å se at farfar bruker et stativ for å støtte rifla når han skal skyte. En hjortebæsj er også med, for en jeger må kjenne sporene etter dyrene. Fotografiene er vakre å se på, og de rommer mange detaljer leserne kan fordype seg i.

Erslands metode

Ersland har en metode, eller skal vi kalle det en suksessformel, han ofte bruker i bøkene sine. I forberedelsene til en ny bok gjør han research, og fortellingen om denne researchen danner ryggraden i boka som skal skrives. Han iscenesetter seg selv og sitt journalistiske arbeid, og leserne får være med Ersland på ferden mot den ferdige boka som vi faktisk sitter og leser. Ofte synes jeg denne metoden fungerer godt. Det er interessant å være med i kulissene og lære hvordan en forfatter arbeider. Utfordringen er at det kan være vanskelig for unge lesere å identifisere seg med en halvgammel gubbe og hans mer eller mindre intetsigende liv. Men i Loke er jeger er Ersland flue på veggen og skriver om det han ser, uten å avsløre seg selv. Han setter Loke i sentrum, beskriver hans opplevelser så tett og nært som mulig og tematiserer ikke forfatterens arbeidsprosess. I denne boka synes jeg det er et godt grep.

Loke er hovedaktør i boka. Farfar og onkel er selvsagt med, men det er ikke dem leserne engasjerer seg i. Slik sett blir det nesten et antiklimaks når vi mot slutten av boka får høre at farfar har skutt en hjort mens Loke var på skolen. Loke kan ikke annet enn glede seg til neste års jakt, for nå er jakta over for denne gangen. Det ble ikke skutt dyr på de to turene boka handler om. Det viser også noe av begrensingene i Erslands metode. Han beskriver det han ser og opplever, og ikke noe mer. Det er realistisk, etterrettelig – og dessverre også litt kjedelig. Ersland ville hatt mer å spille på hvis han hadde lagt ned mer arbeid over lengre tid. I stedet ble det disse to turene, som absolutt har noe å lære oss, men som heller ikke gir den helt store leseropplevelsen.

Jeg var på besøk hos en venninne da jeg nevnte at jeg hadde fått i oppdrag å skrive om en bok om Pushwagner. «Skriver du om Pushwagner? Vet du, for noen år siden kom jeg opp i en krangel med ham og Stefan Stray om vaskemaskinene her i sameiet …»

Alle har sin historie om Pushwagner, født Terje Brofos. Det ble tydelig da kunstneren døde i 2018: Avisene var fulle av minneord som handlet om at folk hadde møtt ham på byen eller danset med ham eller fått et bilde av ham en gang. For å være en kompromissløs samtidskunstner var mannen høyt elsket. I den grad at han nå er gjenstand for foreløpig siste bind i bokserien Min første biografi for unge lesere. Men kan et hardt kunstnerliv ytes rettferdighet i en fargerik billedbok?

En biografilesende barndom

Jeg vet ikke hvor mange biografier du leste som barn, men selv tror jeg antallet kan telles på en hånd. På tross av at jeg slukte stort sett alt som var skrevet ned fra jeg lærte å lese, kan jeg ikke huske at jeg vurderte å plukke opp Historien om Helen Keller eller de andre bøkene fra Forlagshusets Eliteserien. Hvorfor skulle jeg lese om hva som faktisk skjedde med Julius Cæsar når jeg hadde Asterix? Jeg innser at jeg kanskje var nokså alene om dette. I dag ville jeg trolig vært enda mer isolert som ikke-biografilesende barn, i alle fall om jeg skal tolke ut fra det stadig økende tilfanget av slike bøker for yngre lesere. Alle seriene prøver å finne sin nisje, selv om resultatet ikke alltid blir slik forlagene håper.

Gyldendals serie Min første biografi skiller seg ut ved å henvende seg til den yngste målgruppen av dem alle: barn på 3–6 år. Min første tanke er: Har så unge lesere behov for biografier? De fleste av dem har store vansker for å skille fantasi fra virkelighet i utgangspunktet, så det å fortelle historier fra virkeligheten vil nødvendigvis ha en begrenset verdi.

Min andre tanke er at bøkene i større grad enn ellers er laget for å appellere til foreldrenes behov for å markere sin identitet. Andelen treåringer med en naturlig kunnskapstørst på Jahn Teigens liv (en annen av bøkene i serien) må være forsvinnende liten. Følelsen av å holde en livsstils-rekvisitt er kanskje enda større med høstens utgivelse av Pushwagner. Det er ikke en uberettiget følelse. Men utgivelsen har likevel livets rett.

Passende forfattere

Et av grepene Gyldendal har gjort i flere av Min første biografi-bøkene, er å la dem bli ført i pennen av mennesker som har en tilknytning til personen de skriver om. Biografien om polfarer Liv Arnesen er skrevet av Cecilie Skog – den eneste kvinne i verden som har nådd både Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest, og toppen av det høyeste fjellet på hvert kontinent. Boken om Sonja Henie er skrevet av skuespiller Ine Marie Willmann som spilte hovedrollen i filmen om skøyteløperen fra 2018. Når musiker Hilde Louise Asbjørnsen har skrevet om Pushwagner, er det fordi de to samarbeidet rundt utstillinger og konserter, og Pushwagner designet et plateomslag for Asbjørnsen i 2015.

Spørsmålet er om dette er nødvendig for noe annet enn markedsføringen av bøkene, for innholdet er holdt på et veldig enkelt nivå for å treffe den unge målgruppen. Sammen med de to sidene med mer leksikalske etterord som er et fast innslag i bokserien, får likevel både små og store lesere et godt inntrykk av personene det handler om.

Enkelt og klart

Forfatterne av Min første biografi har det ikke nødvendigvis enkelt, all den tid de må håndtere den skitne virkeligheten og samtidig gjøre den fordøyelig for små barn. Egon Låstad var inne på det samme i sin omtale av boken om Sonja Henie – i hvor stor grad skal vi forklare treåringer om oppgjøret etter andre verdenskrig i en bok om jenten som var flink til å stå på skøyter?

Tilsvarende har Hilde Louise Asbjørnsen i boken måtte navigere et liv som nesten i overkant levde opp til kunstnermyten med narkotika, alkohol og utenforskap. Det gjør hun og illustratør Anette Moi stort sett på en god måte: «Han ble trist og ensom, og i to år bodde han på gata. Om kvelden gikk han på restaurant og danset for å holde varmen og drømme seg bort.»

Språket er enkelt og klart, men kanskje må foreldre trå til for å forklare hva alkohol og narkotika egentlig er. På samme måte er illustrasjonene til Moi fargerike og mildt humoristiske. De peker mot Pushwagners egen stil og fargebruk, samtidig som hun legger til sine egen vrier. Se: lille Pushwagner som barn sammen med familien, allerede antrukket hvit skjorte og solbriller. Solbrillene sitter forresten på gjennom hele boken, et grep som både gjør kunstneren gjenkjennbar og som fungerer distanserende på en god måte.

Serien Min første biografi er i innhold og design inspirert av den internasjonale Små folk store drømmer, som også blir gitt ut av Gyldendal. Og det er klart at noen liv er lettere å fortelle små barn om enn andre. Pushwagner er langt fra det eneste eksempelet i denne serien på at det kan fungere å skildre både opp- og nedturer for barn. Det er kanskje aldri for tidlig å bli fortalt at livet ikke bare skal være en ubrutt kurve som peker oppover.

Til og med Jahn Teigen møtte veggen på et tidspunkt, selv om det er lett å glemme.

Vi husker forskjellig. Sterke minner kan komme fra de siste minuttene i VM-finalen i fotball, bursdagsdesserten bestevennen spanderte på deg, en telttur sammen et kjært familiemedlem. Det fins minner vi deler og danner kulturelt; høytider og stunder der samfunnet samles i et slags felleskap. Disse er mer ladet, det kan være forventninger og håp knyttet til dem. Skolestart i første klasse er kanskje den første store merkedagen, en dag ladet med store doser forventning, usikkerhet og glede.

Kaos før klokken ni

Henriette T. Osnes debuterer som forfatter med Une og skolestarten, en underfundig og original historie om den seks år gamle jentas første skoledag og hvordan absolutt ingenting går som forventet. Men det er ikke hverdagslige ting som oppstår, som punktert dekk, glemt matboks eller en vekkerklokke som ikke ringte. Det eventyrlige kaoset som inntreffer på denne viktige merkedagen i Unes liv er hendelser som for et seks år gammelt barn er skrudd og herlig absurd. Dette premisset er ikke nødvendigvis uproblematisk hvis målgruppen er ment som faktiske skolestartere, som ofte ikke er fylt seks år første gang klokkene ringer inn.

Bokens tittel er noe misvisende, for det handler i grunn om alt annet enn skolestart. Une og skolestarten oppleves som en tøysete og action-pakket fortelling med klassisk dramaturgisk kurve der hovedpersonen må gjennom mange hindre for å nå målet sitt (rekke skolen). Hun krasjer sykkelen sin i rektor, som havner på sykehus før første time. Og selv om Une hater å si unnskyld, rådes hun av musen – en sjarmerende og motiverende skikkelse som er bokens fortellerstemme, utstyrt med kommentatorboks og mikrofon – til å lage et unnskyldningskort og levere det til en sovende rektor (for å unngå konfrontasjon) på sykehuset.

Une gjemmer seg i gymgarderoben for å skrive kortet, hun har det travelt, dette må gjøres før det ringer inn. Men nye hinder tårner seg opp for Une, som ved et uhell knuser noen takfliser. Mens hun fortvilet forsøker å ordne opp i situasjonen, dukker en havarert hval opp gjennom garderobeveggen, den befinner seg i en tilsvarende angrende situasjon som Une, og sammen klekker de ut en reparerende plan (også hjulpet av musen).

Den brysomme målgruppen

Boken holder et godt driv, men problemet er knyttet til målgruppen; det føles ikke som første skoledag. Det tosidige unnskyldningskortet Une skriver til rektor, viser at hun mestrer langt mer enn en gjennomsnittlig skolestarter. Hva vil det bety for eventuelle fem- og seksåringer som blir lest denne fortellingen for, vil det være positivt eller negativt? At Une er en tøff og modig skolestarter, som rydder opp etter seg selv, er strålende, og minner om andre originaler i barnelitteraturen, som Pippi, Ronja Røverdatter, Harry Potter. Og vi trenger massevis av ulike personligheter og evner. Men enten er ikke målgruppen skolestartere, eller så bommer boken på målgruppen. Bakom historiens fantasiunivers dveler en annen historie om Une, som virker langt mer interessant å følge videre. På bokens første side, der musen introduserer karakterene, kommer det frem at Une bor sammen med pappaen sin som akkurat har fått ny jobb. Han synes den nye sjefen er altfor streng, pappa kan ikke engang bli med på den seremonielle seansen den første skoledagen, han må sykle videre for å rekke jobben mens rektor fortsatt ligger på bakken og venter på ambulansen. Hvorfor er ikke dette sporet undersøkt videre?

Boken oppleves også heseblesende fordi Une aldri står stille i sine erfaringer lenge nok til at hun og leseren har mulighet til å tenke over hvilke valg og følelser det utløser.

Tull, tøys og tradisjoner

Å tøyse med tradisjoner (tenk Bukkene Bruse drar til badeland) i barnelitteratur er mer regelen enn unntaket, og gir barn en frisk tilgang på kulturarv, mulighet til å bryte med forventninger og ikke minst til å ikke se så gravalvorlig på tilværelsen. Det er slik jeg leser Henriette T. Osnes’ debut. Bokens visuelle uttrykk er lekent og energisk, med kjappe, røffe, fargesterke strøk, minimale komposisjoner og enkle, humoristiske karakterer. Dette er lovende for den nyutdannede illustratøren. Osnes’ språk er godt tilpasset det tegnede formatet, og er leservennlig uten å bli banalt. Med effektivt språk med lange tradisjoner i tegneserie-verden (Gulp! Smell! Svosj! Burp! Ups!) maler hun frem en Une som er elskverdig i sin iver og dramatikk. Dynamikken mellom illustrasjonene og språket er til tider svært godt.

Unes utrolige havari av en skolestart ender heldigvis godt, men jeg lurer likevel på hvordan fortellingen om Unes første skoledag ville ha vært uten de kaotiske innslagene, der hennes personlighet istedenfor viste veien gjennom de få, svært rituelle timene, i livets første klasserom. Dit dro aldri fortellingen.