Med Grisaldo tar forfatter Bjørn Rørvik og illustratør Per Dybvig oss nok en gang med til skogen der radarparet Reven og Grisungen opererer. Her har vi tidligere vært vitner til at de fisker verdens beste Vaffelfisk, finner opp en omvendt flaskeautomat, jukser i rebusløp for å vinne en svingstol og lager kafé for trekkfugler. Blant annet. Underveis har dette universet blitt komplettert med karakterer som leseren kjenner igjen fra bok til bok. Det er den sindige Kua, som har en slags voksenrolle når alle de andre går bananas. Det er Fjompenissen Papp, med et eksplosivt temperament og en intens interesse for kongler. Det er de lett ensporete, men driftige Dåsemiklene som har hang-up på pappesker. For første gang har Reven og Grisungen fått en hel liten roman til rådighet og dermed kan hele typegalleriet samles til hatoppgjør mellom Dåsemiklenes Ballklubb (DBK) og Buskas United i en fotballkamp uten sidestykke.

En annen liga

Foranledningen er som følger: Reven og Grisungen blir uvenner mens de spiller fotball på Reveløkka. Reven rundspiller Grisungen og er dessuten en ufin vinner. Dermed bestemmer Grisungen, for anledningen med spillernavnet Grisaldo, at han vil legge opp fotballkarrieren, og Reven, her kalt Bertil Fox, må finne noen andre å spille med. Det viser seg at Dåsemiklene har bygget en skikkelig proff arena i papp rett rundt hjørnet, og her møter Reven overraskende stor motstand, når han må spille mot den kjepphøye dåsemikkelfetteren Håkan Gren fra Sverige. I tillegg består motstanderlaget av Balsam, Dunder, Knoken og Måsan. DBK er med andre ord et skikkelig satselag.

Reven tåler dårlig å tape. Særlig mot en svenske. Problemet er at hans eget lag, Buskas United, bare består av ham selv, Dåsemikkelfrøkna og en gammel bestemor, som ikke ser ballen uten brillene sine. Mye av spenningen er derfor knyttet til om Reven klarer å stille et bedre lag som kan ta revansj på Håkan Gren og co. i mesterfinalen. Det viser seg at skogen ikke akkurat kryr av fotballtalenter. Den eneste som melder seg er faktisk en snegle som spør om ikke «prøøøøøvespillingeeeeen» skal «byyyyne snaaart». Når sneglen i tillegg hevder å kunne gjøre et kjempehopp som overhodet ikke er synlig for det blotte øyet, ryker plassen hans på laget. Synd for ham, men ganske gøy for lesere med sans for fysisk humor og en lydlig bonus for den som skal lese boka høyt.

Viktig vennskap

Reven og Grisungen lener seg som regel tungt på flaks og lureri og er ikke alltid verdens mest sympatiske karakterer. Denne gangen gir romanformatet rom for å nyansere karaktertegningene og utdype relasjonen mellom dem i større grad enn tidligere. Reven innser, med veiledning fra den kloke Kua selvfølgelig, at han må ta sin del av ansvaret for fotballkrangelen, og forstår at selv om Grisungen sier han har sluttet med fotball, håper han nok innerst inne på å bli invitert med på laget. Slik får Reven viktig innsikt i andres reaksjonsmønstre, uten at det blir didaktisk eller moralsk av den grunn. Tvert imot. Ett av de søteste eksemplene på at vennskapet mellom rev og gris er betydningsfullt er også en av fortellingens rareste og morsomste detaljer. Når Reven mimrer om hvordan de to pleier å spille sjakk med sin helt egen vri, nemlig med hønebrikker og «sjakk fnatt», eksemplifiseres det spesielle med forholdet deres og viser samtidig forfatterens grenseløse evne til å finne på noe rart og gøy.

Smått, men uttrykksfullt

Rart og gøy er betegnende stikkord for Per Dybvigs illustrasjoner også. Når verbalteksten vies større plass, får illustrasjonene naturlig nok mindre noe rom å breie seg på. Da er det jo heldig at Dybvig er skikkelig god til å lage bittesmå figurer som likevel er utrolig uttrykksfulle. Han er rett og slett kongen av Dåsemikkeltegning! Når verbalteksten framstiller DBKs spillere som topptrente trusler, punkterer illustrasjonene effektivt dette inntrykket. Spesielt Balsam kommer ikke så godt ut av det, med tenna på tørk og en frisyre som egentlig bare må oppleves, men også jyplingen Håkan Gren har en del å gå på her. Ingen kan være så sleip, slukøret eller selvtilfreds som Dybvigs rev og ingen gris kan være mer kokende fornærmet enn den retthalete Grisungen.

Grisaldos retur

Men når Buskas United stiller til finale er Grisungen blid igjen. Også Fjompenissen Papp møter motvillig til start. Han har fått en overgangssum på 500 kongler for å delta i det som blir en fullstendig kokko fotballkamp. Kua rauter kamprop fra tribunen. Papp synes det er stas å få sitt helt eget gule kort, og krever et rødt også. Reven dømmes for å ha halen i unaturlig stilling, og Dåsemikkelbestemoren feller motspillere med stokken og truer seg til seier ved å nekte dommeren dessert. Her er det med andre ord mer enn nok slap stick og fjas til lesere både med og uten fotballfaglig kompetanse. Kuas framsnakking av hvor viktig det er med lagspill, både i livet og på banen, viser seg å slå til. Slik spleises vennskapstematikken med den mer elleville fotballintrigen. Det er bare å konstatere at Reven og Grisungen på ingen måte lider av materialtretthet etter sine fjorten utgivelser. Tvert imot er det rom for ekstraomganger med Grisaldo og Bertil Fox.

Å kjefte på barn er sjelden konstruktivt. Det er det heller ikke i bildeboken Uppsa. Boken handler – med forfatterens egne ord – «om et barn som har en ulykkesfugl med seg. Og en pappa som blir veldig sint.» På en øyferie får de tre anledning til å bli bedre kjent.

Ivrige fingre

Begrepet ‘ulykkesfugl’ brukes i dagligtalen om en person som forfølges av ulykker eller uhell. Nysgjerrige barn som ivrer etter å utforske verden får gjerne et slikt stempel, deriblant hovedpersonen i boken. Fylt av fascinasjon for omgivelsene kommer hen for nær tingene som ikke må røres.

De innledende sidene i boken gir et artig vink til Gunilla Bergströms Du er en luring, Albert Åberg (Cappelen, 1983) med farens formaning «du rører vel ikke sagen». Sier du «ikke» til et barn, sikrer du deg oftest full oppmerksomhet rundt innholdet som kommer etter ordet. Akkurat som Albert vet han ikke må røre sagen, vet barnet i Uppsa at «hammeren skal ligge stille og ikke banke». Barnet klarer likevel ikke å motstå fristelsen, og det hele ender med et knust speil og skrikende kjeft. Lydene som kommer ut av farens munn er formet som spisse glassbiter.

Barnets iver får skylden når ting går galt. Men faren selv er avhengig av å ha noe å henge fingrene i for å føle egennytte og mestring. Best av alt liker han å reparere saker. «De dagene kjefter han ikke så mye. De dagene er best.». «Jeg ønsker at taket på hytta har mange hull» fabulerer hovedpersonen før ferien.

Symbolrik fugl

Stempelet som ulykkesfugl materialiserer seg som en levende kråke i boken. Fuglen dilter etter barnet og kløner situasjonene til for det. I folketroen varsler oftest en kråke kommende ulykker eller død. Men fuglen i boken etterlater seg også løse fjær. En svart fjær på et åpent område, slik bokens bakside viser, er et symbol på oppfyllelse av ønsker. Fuglen blir etter hvert den som gir barnet vinger.

Også i Hodnefjelds prisvinnende og Brageprisnominerte Lykke og ulykken (Cappelen Damm, 2019) handler det om overtro og hvordan låste forestillinger kan påvirke relasjonen mellom forelder og barn. Både motiv og tema går igjen i den nye boken, med et eksepsjonelt resultat.

Humor og alvor

Innledningsvis tar fuglen form av uskyld og nysgjerrighet, før den overraskende fremstår som en urokråke som forårsaker ulykker med vilje. Etter hvert mildnes uttrykket, slik at vi kun oppfatter fuglen som klønete. Til slutt viser det seg at den bare vil bli bedre kjent. Utviklingen i måten vi leser fuglen speiler hvordan faren til slutt evner å se sitt barn. Når noe går galt, skylder faren instinktivt på barnet, mens barnet febrilsk skylder videre på kråka. Først når de kommer seg ut av dette mønsteret, åpner fortellingen seg.

Faren i boken fremstilles som snill, men oppfarende. Heri ligger det en spenning som forfatteren formidler godt. På én av sidene får barnet sjokoladepulver til melken. Skjeen med O´boy tar form av en klovnenese foran ansiktet mens hen i dyp konsentrasjon måler opp i glasset. Snur man boksiden opp ned ser man kakaopulveret sveve i luften som illevarslende spørsmålstegn. Splæsj sier det i neste oppslag.

Etter denne i utgangspunktet humoristiske seansen tar kjeftingen til faren form av ord. «MÅ DU ALLTID SØLE!» skriker han han med illsint mimikk. Blokkbokstavene på siden skaper mer uro enn de usle sjokoladeflekkene på gulvet. Effekten blir at barnet krymper seg. Fuglen er på vei vekk.

Ser man nøye etter, er det faren som er den mest uforsiktige i boken. Takpappen slenger han fra seg med spikersiden opp. Påhengsmotoren forlater han for nært bryggekanten. Om det er han selv, kråka eller barnet som kan lastes for at motoren faller i sjøen, er det opp til leseren å tolke. Hodnefjeld begrenser seg til å utmale lydeffekten av plasket.

«MÅ DU ALLTID ØDELEGGE!» erklærer faren. Hånden hans er plutselig svart som en kråkefot. Når han etterpå får dårlig samvittighet, fylles båten med fuglens tyngende blikk. Det blir tungt å ro og han feilberegner avstanden til øya med båt. Vendepunktet skjer når en fisker kommer dem til unnsetning.

Vinger og bur

Tre ganger redder fiskeren i boken dem, først på havet når han drar dem i land, deretter ved å hjelpe dem å bli trygg på sin indre klodrian. «Jeg kan se alle slags fugler» forklarer fiskeren barnet. «Slike fugler må man bare lære seg å leve med».

I overført betydning får barnet både overblikk og selvtillit når fuglen lærer hen å fly. «Vi må visst kjøpe et bur til den fuglen din» foreslår faren i sluttscenen. Barnet mener han har misforstått det viktigste.

Det er lite med Hilde Hodnefjelds illustrasjonsteknikk som er perfeksjonistisk, men den skjøre streken er i seg selv et poeng. Det handler om å vise frem det mindre perfekte – og sårbare. Samtidig har hun full kontroll på de visuelle virkemidlene sine. Bildene uttrykker svært presise følelser.

Med et vellykket konsept i bunn og en sinnrik bruk av virkemidler har Hilde Hodnefjeld laget en perle av en bok. Uppsa blir man både klok og glad av å lese.

«Kritikere har mange egenskaper til felles med menneskene, men samvittighet er ikke en av dem.»

Det var slik jeg hadde tenkt å starte denne teksten, før redaktøren taktfullt, men insisterende sier at vi ikke kan skjære alle over en kam på denne måten. Og her gjør jeg det likevel, noe som får meg til å undres: Er det bare meg? Har jeg endelig fått en yrkesskade? Det er bekymringsfullt, men la oss skyve den tanken bakerst i hodet før vi går oss vill allerede i begynnelsen.

Mankoen på samvittighet er nemlig noe jeg sjeldent ofrer en tanke, men som likevel kommer godt med i møte med verk som er så velmente at det virker umenneskelig å ikke gi dem tommelen opp.

Hvordan kan vi – som i dette tilfellet – unngå å heie på en bok for unge lesere om klimakrisen, en av de mest presserende og tilsynelatende uløselige flokene menneskeheten har klart å vikle seg inn i? En bok som attpåtil er skrevet av Bjørn H. Samset, som har blitt kalt en av FNs viktigste klimaforskere, og som er tegnet av Arild Midthun, en av norske tegneseriers største veteraner? En bok som ikke bare presenterer forskningsbaserte fremtidsscenarioer, men som skal mane leseren til handling gjennom en spennende historie?

Vel, sier kritikeren fra det mørke hjørnet sitt, la meg vise deg hvordan.

Gamle menn forklarer sakens alvor

Vi møter Embla, en påvirker i starten av tjueårene, på vei til New York for å undertegne en større sponsoravtale. Tilfeldighetene vil ha det til at FNs klimatoppmøte finner sted i byen samtidig, og når en av klimademonstrantene prøver å stjele vesken hennes, får Embla en blackout. Hun våkner opp i en verden der de norrøne gudene fylker seg for det siste slaget mot jotnene. Er det hun – Embla – som kan føre menneskenes håp videre i form av det siste eplet fra livets tre?

Forfatterne gjør den klassiske feilen til mange som har mye på hjertet: De setter hovedpersonen på skolebenken, og lar de andre personene i boken – med overvekt av gamle menn – forklare henne sakens alvor. Selv som ensporet shoppingpåvirker er ikke Embla en usympatisk figur, men til tross for tittelen på boken spiller hun ingen avgjørende rolle i historien. Hun går ikke engang gjennom noen særlig utvikling, men hopper fra «Jeg skal ikke til FN nei, gamlefar» til «klima er skikkelig viktig» uten noen mellomstasjoner.

Klimakamp på bare never

I fravær av Emblas handlekraft er det gudene som løser problemet på egenhånd, attpåtil med ett enkelt hammerslag som lar oss lure på hvorfor de ikke bare gjorde det for lenge siden. Det viser også hvor dårlig et enkelt motsetningsforhold som æser versus jotner fungerer som parallell for klimakrisen.

Der boken er forbilledlig – nesten deprimerende – i sine innrømmelser av hvor kompleks klimakrisen er og hvor usannsynlig mye samarbeid mellom mennesker og nasjoner som skal til for å løse den, er bokens klimaks ekvivalenten av en slåsskamp på et hustak mellom helten og skurken. Der helten selvsagt vinner.

Dette er altså en bok hvor helten slår hodet og våkner opp i en drømmeverden der hverdagens konflikter utspiller seg i en fantasykontekst. Det høres så kjent ut fordi det er plottet i minst hundre Donald Duck-historier, og som Norges mest berømte Donald-tegner sier statistikken at Arild Midthun i alle fall kan ha tegnet et par av dem.

I Embla har han lagt fra seg både den rene Andeby-streken så vel som den fransk-belgiske tegnestilen som han har laget sin egen nordiske vri på. I stedet har han valgt en realistisk stil med veldig aktive farger og streker som jobber overtid med å vekselvis tegne ut og tegne over detaljer i rutene. Det oppleves som et uttrykk som hører hjemme for tretti år siden, i den grad at jeg blir overrasket når Embla setter et par airpods i ørene fremfor å trykke play på en walkman.

Det går mot dommedag

Kanskje det beste ved boken er at den tar forskning på alvor. Den presenterer tre scenarioer FN anser som sannsynlige, gitt at ulike forhold ligger til rette: Fire grader global oppvarming eller mer, rundt tre grader, og under to grader. Og ja, beskrivelsen av disse fremtidsutsiktene er nedstemmende, særlig når vi ser i hvor stor grad togradersmålet er avhengig av at verdens nasjoner legger bort egne interesser og jobber mot et felles mål. Var det noen som sa strømkrise?

Det er alltid forstemmende når det er en av antagonistene i en bok som gir den mest realitetsorienterte beskrivelsen av situasjonen vi befinner oss i. I vårt tilfelle er det Tor som feller dom over menneskene: «Til å begynne med vil folk bare beskytte det de har. Men når hele land blir ubeboelige, kommer flyktningestrømmen til steder som allerede har nok å stri med. Folk vil få alt annet å tenke på enn utslippskutt. Når ressursene krymper og problemene vokser, er det de forsvarløse, de unge og de fattige som blir de første ofrene – som alltid.»

Sett dette opp mot en av de andre æsenes formaninger: «De trenger å utdannes, å bli kloke og bevisste! De må være så godt informert at de aldri stoler på ledere som kommer seg til makten ved å tråkke på de svake og trengende! Aldri velger ledere som hisser folk til kamp og får massene til å rope oss eller dem!»

Jeg vet hvilken fremtid som høres mest realistisk ut akkurat nå. Men her er det kanskje bare kritikeren i meg som snakker.

Det er sus over materialvalgene til Helga Gunerius Eriksen, hvor gamle tekstiler, knapper og gjenstander omdannes til collager og tegninger ved hjelp av nål og tråd. Å lese bøkene er som å gå på jakt i bestemors roteskuff som barn. Innimellom gjemmer det seg skatter.

Eriksen kombinerer både pent og stygt i de håndsydde bøkene Sus og Dus byter om og Vi bygger om, som er gitt ut på eget forlag. Førstnevnte bok utfordrer våre oppfatninger om hva som er rikt eller fattig. Sistnevnte omhandler terroren 11. september. Begge temaene løftes av teknikken i bildene.

Fra «Vi bygger om».

Gjenoppbyggingens kunst

Terrorangrepet på tvillingtårnene gjenskapes med myke tekstiler i Vi bygger om. Boken følger figurene fra bildeboken Peri og Peti vender om (Samlaget 2013), som er tegnet med forsiktige streker av sytråd. Siden sist har strekfigurene fått mer særpreg, med hver sin fargede knapp som kjennetegn ­– en rosa og en blå. Akkurat som i den forrige boken ser figurene verden fra hvert sitt individuelle ståsted. Versene bygger seg opp på illevarslende vis:

eg ser berg og blåne
du ser glitrande by
eg ser sol og måne
du ser farande fly

«Kva gjer vi når alt rasar saman?» spør forfatteren i baksideteksten. Svaret ligger i tittelen Vi bygger om. Fra ruinene bygger de opp noe nytt – og magisk. De løse gjenstandene som utgjør bildene i boken, understreker hvor enkelt det som er ødelagt kan pusles sammen igjen og gjenoppbygges på nye måter. Slik unngår Eriksen at bildecollagene kun blir et eksentrisk valg. Konseptet underbygger tvert imot innholdet i teksten.

Fra «Vi bygger om».

Heksameter for liten og stor

Også i tekstene sine låner Eriksen fra fortiden, som i boken Sus og dus byter om, hvor hun tar i bruk antikkens versemål heksameter. Ifølge forskning skal høytlesing på heksameter ha en gunstig effekt på synkroniseringen mellom pust og hjerteaktivitet hos lytteren. Boken egner seg med andre ord godt til høytlesning.

Fra «Sus og dus byter om».

Rytmen i heksameter oppstår ved en regelmessig avveksling av korte og lange stavelser i versene. Hos Eriksen rimer i tillegg annenhver linje. Versemålet heksameter stammer fra Homers Odysseen, som Eriksen på kolofonsiden omtaler som «den store vandreboka». Både forlagsnavnet og konseptet «vandrebok» stammer i Eriksens tilfelle også herfra.

Homers epos skal opprinnelig ha blitt fremført av en skald, og trolig samtidig vært tonesatt til musikk. Disse grepene gjenskaper Eriksen gjennom formidlingskonseptet vandrebok, hvor hun tilbyr høytlesninger av boken fremført med levende musikk av Anette Thorsheim. Originalbildene fra bøkene stilles samtidig ut.

Fra «Sus og dus byter om».

Multimediale verk

Eriksens teknikk er en type collage hvor stoff og tekstiler sys sammen med knapper, småskruer og spiker. Kontrasten mellom harde, spisse metaller og myke, teksturerte stoffer er blant de fremste kvalitetene denne kombinasjonen gir. De resirkulerte materialene lader bildene med assosiasjoner og mening.

Mye av stoffligheten blir borte i de masseproduserte versjonene av bøkene. Fratatt de taktile egenskapene må leseren nøye seg med bilder i faksimileform. Det visuelle i kombinasjon med tekst er mer enn godt nok til å få frem forfatterens budskap, men flere aspekter går tapt i trykt form. Kontrasten mellom gult og hvitt blir eksempelvis for liten, slik at enkelte detaljer forsvinner.

I formidlingssammenheng hvor lyd og bilder får løfte bøkene, kommer trolig bokverkene best til sin rett. Uten den levende musikken og lysspillet i Eriksens bilder falmer noe av magien.

Fra «Vi bygger om».

Når Forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt nå utgir sin første student-antologi, for 2019-21-kullet, er det all grunn til å feire. Både fordi barne- og ungdomsforfatterstudentene nå melder seg på det som allerede er etablert praksis ved de fleste andre skriveskoler, og fordi sjangeren i seg selv er interessant, bestående som den er av ferdig-uferdige tekster, fanget liksom i flukten.

I møtet med en slik antologi er ikke det avgjørende hvem som eventuelt allerede er klar for utgivelse på et større forlag – slikt har skjedd – eller hvilke tekster kritikeren liker best. Noen har kommet lengre enn andre, så klart, men det betyr ikke automatisk at det er dem som kommer først i mål. Litteraturhistorien kan vente. Det kan også forsøkene på å utlede tendenser av slikt materiale. Forfatterspirene må få vokse vilt en stund til.

Nei, det viktigste er heller å ta innover seg at skriveskoleantologien er en sjenerøs sjanger. Den inviterer leseren inn i det aller helligste – skrivestua – for å la henne få et glimt av hva man har holdt på med i den tida studiet har vart. Og det man holder på med kan kjapt oppsummeres i to ord: prøving og feiling. Et skriveskolerom må være trygt nok til at du kan gå på trynet der, blant likemenn- og kvinner. Alle må skrive en rævva tekst eller ti både før og etter at man kan skrive en god.

Målet for en skriveskole kan derfor aldri være et ferdig og ufeilbarlig produkt, men snarere å sette i gang såpass mange ulike, gode og vedvarende prosesser at noe nytt og vidunderlig skal kunne skje, en gang i fremtiden.

Gode prosesser

Slike gode prosesser er det mange spor etter i NBI-antologien slik den foreligger. Ingen av bidragene ligner på hverandre, aldersspennet er stort, og begge deler er gode tegn. At det er langt flere kvinner enn menn blant bidragsyterne (elleve mot fire), er det lite å gjøre med – det er bare slik det er nå. Vi kommer nok til å møte flere av disse forfatterne i bokform i årene som kommer.

Ferdigstillingen av en antologi på tampen av endt skriveskole-studium er dessuten pedagogisk smart. Ikke bare får studentene et håndfast bevis på at de faktisk har oppnådd noe underveis, dokumentasjon på at de helt ubestridelig har skrevet en eller flere tekster som nå finnes der ute i verden, i bokform. Man har også hatt noe å jobbe frem mot – ikke en endelig, definitiv versjon av noe som helst, men likevel en versjon, noe som kan presenteres, og som man kan være stolt av. Og hvem vet, kanskje det sitter en forlagsredaktør et sted og lar seg begeistre over akkurat ditt bidrag, akkurat nå? Rarere ting har skjedd.

Å løpe eller se, det er spørsmålet

Resultatet er blitt ei fin, lita skittengul bok som ligger godt i hånden, er spennende å lese i, og som sender tankene til våren og alt det fine som skal komme. Designet er lekkert, oppsettet ryddig, og tittelen akkurat passe mystisk og innbydende: Gå langt for å se. Hvorfor det, egentlig? Holder det ikke å stå stødig der man er, for å se klart nok? Men la gå. Hvis man først kaster seg ut i eventyret og går langt for å se – ja, hva ser man da?

Mye rart, er det umiddelbare svaret. Gå langt for å se er en rikholdig liten konfekteske av en antologi. Antologien byr på alt fra spøkelsesfortellinger om bleke jenter som dukker opp under epletreet og varsler om katastrofe, til kjærester som bokstavelig talt viser seg å være hevngjerrige hekser. Her er slapstick-humor med giftige slanger løs på fødeavdelingen, hemmelige brorskap i biblioteket, og surrealistiske dikt om rompegutter, snegler og stankelbein. Her er fortellinger om barn som rømmer hjemmefra, om livet i de ulike gårdene på Torshov, om kampen mot Kommunen på Tøyen, og om unge jenter på flukt gjennom dystopiske landskap. Her finnes gryende forelskelse og det forsmedelige ved å måtte jobbe i kassa blant idioter, fortellinger om mødre som dør i barsel, mødre som blogger, og om å måtte skyte en gris for å bli mann. Røde tråder er for pyser.

Kanskje kan man likevel innvende at man ikke ser veldig mye av hver enkelt bidragsyter – noen ganger blir det faktisk litt for lite. Femten studenter og én nestor – Dag Larsen, som takker av som instituttets utdanningsleder i et poengtert etterord – kjemper om plassen på antologiens snaue 120 sider, hvorav femten er satt av til portretter og presentasjoner av skribentene. Less is more, som det heter, for det er selvsagt viktig ikke å kjede leseren.  Det var dette med konfekten igjen.

Mange av bidragene er imidlertid korte utdrag fra lengre tekster, noe som byr på visse redaksjonelle utfordringer for en bok av et såpass lite format. Skal man velge et utdrag fra – eller nær – begynnelsen, der fiksjonsunivers og karakterer møysommelig etableres, eller skal man hoppe frem til et sted der det virkelig begynner å bli moro, og satse på at leseren klarer å henge med i svingene? Flere av bidragene velger løsning nummer to, og hopper friskt mellom begynnelser, midtpartier og avslutninger, fra høydepunkt til høydepunkt. Det kan absolutt være en fin måte å vise frem hva som bor i prosjektet på.

Likevel merker jeg meg at flere av tekstene som gjør mest inntrykk i antologien enten er korte, poengterte dikt – som nødvendigvis må fungere som sin egen kontekst – eller fortellinger som tar seg tid til å bygge opp universet de foregår i, slik at vi rekker å bli kjent nok med sted og karakterer til at vi savner dem når det brått tar slutt. Disse tekstene går ikke nødvendigvis så langt, men kanskje ser de desto mer fra det stedet der de velger å stå.

Antologi for Forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt, bidragsytere: Thoralf Fagertun, Tale Østrem, Andrea Rudland Haave, Ole Petter Ribe, Camilla Sørbye, Heidi Marie Vestrheim, Silje Regine Bråthen, May Therese Vorland, Kjersti Frackmann Strass, Ole Aqlilo Qvale Lineikro, Nina Bahar, Trine Mangersnes, Petter Fløttum-Angeltveit, Julie Hjortland Valsø, Malin Hovland Hellebø & Dag Larsen.

Boka kan bestilles fra post@barnebokinstituttet.no eller leses på nett: https://barnebokinstituttet.no/antologi-20192021/

Det er lett å få følelsen av at alle norske tegneserieskapere vil lage lange fortellinger i bokformat – i alle fall om du står i bokhandelen og ser på alle de lange tegneseriefortellingene i bokformat. I virkeligheten er tegneseriefeltet akkurat like fullt av små nisjer som resten av den litterære verden – med unntak av den tegnede novellesamlingen.

Det finnes så klart antologier, og Emily Sørensen har hatt flere historier på trykk hos Über, den største, mest toneangivende, og – om vi skal være ærlige – så godt som den eneste gjenlevende norske antologien som blir gitt ut på jevnlig basis. Men en håndfull tegnede noveller, av samme serieskaper, samlet rundt et tydelig tema? Dét er like sjelden som en dobbel regnbue.

En vakker bok

Under regnbuen består av syv historier, tre av dem ordløse, hver med en fargepalett som er dominert av én av fargene i regnbuen. Den røde historien finner for eksempel sted i noe som kan være Helvete, hvor to demoner vokter en dør som de ikke vet hva befinner seg bak. I den oransje historien kjemper en kvinne mot et vesen som stjeler frukten fra appelsintreet hennes. Den blå finner sted under vannet. Og så videre.

Novellene blir fortalt gjennom et dynamisk rutemønster som endrer seg i takt med historiens behov, mens sidene er farget helt ut til kanten slik at regnbuen på fiffig vis speiler seg i arkene også når boken er lukket. Under regnbuen er et vakkert objekt.

I 2022 er det vanskelig å ikke tenke på LHBT-bevegelsen i forbindelse med regnbuesymbolikken, men om det har vært serieskaperens intensjon å trekke noen paralleller, kommer de i alle fall ikke klart frem i innholdet.

Selve historiene er i enkleste laget, og flere av dem er svært like. Hele tre av dem har tvisten «monsteret var i virkeligheten snilt». To av dem er en variasjon over grepet hvor historien starter på nytt på slutten. Historien Hjemkomst (som tidligere er publisert i Über-antologien Troll i ord) har et premiss som ikke kommer klart frem før i «ekstramaterialet» bak i boken, hvor Sørensen forteller om arbeidet med historiene.

Spøkelser og astronauter

Sørensens strek er på sin side klar, tiltalende og enkel på best mulig måte – selv i de ordløse historiene er det ingen tvil om hva figurene føler og tenker. Trygt rom er kanskje den mest representative historien i samlingen, og også en av de sterkeste. En astronaut på jakt etter en beboelig planet kommer over en klode full av kjøttetende planter, samt en mystisk kvinne. Tro mot bokens enkle univers bekjemper de sammen de onde romsoldatene, og slår seg ned sammen for å dyrke jorden.

Spøkelsesloftet er den visuelt mest overdådige av novellene, og slik sett også den mest minneverdige (en spøkelseshund på rullebrett!). En ung kvinne strever med en gjeng høylytt festende spøkelser i øverste etasje av huset sitt, og prøver alt fra spøkelsesutryddere til magiske seanser for å få dem ut. Men når hun først blir kvitt dem, blir det altfor stille.

Viser svakhetene

Regnbuekonseptet er en tydelig måte å samle disse novellene på, men det viser også begrensningene deres. Få av historiene er sterke nok til å stå alene. Samtidig er ikke de syv regnbuefargene interessante nok i seg selv til at grepet fungerer som noe mer enn en veldig løs, visuell tråd. En gimmick, for å være litt slem.

Under regnbuen er en samling enkle historier i en pen innpakning som kan egne seg godt for unge lesere. Handlingen er tydelig fortalt, figurene er klare og veltegnede, og det er ingen tvil om at det grunnleggende håndverket sitter som det skal hos serieskaperen.

Kanskje kan det iblant være nok å bare være litt fargerik.

Kaleb, Fred, Adrian, Tobias, Tonje og Kaja bor på det samme lille tettstedet og går i samme klasse. De er venner, uvenner eller statister i hverandres liv, og bærer på skift perspektivet i Lars Mæhles novellesamling Tusenfryd, som for øvrig markerer Mæhles 20-årsjubileum som forfatter. Novellene er nedslag i de unges liv over «et halvt år som forandrer alt», som det står på forlagets hjemmeside. Her skildres hendelser som ikke nødvendigvis er livsomveltende, men som markerer et slags vendepunkt for den enkelte. Det handler blant annet om for første gang ikke å få hovedrollen i juleforestillingen, å lete etter forsvunne katter, om å flytte til et nytt sted, om foreldres utroskap og tankeløshet, og flere av novellene berører vanskelige følelser som sorg og tap. Novellene skriver seg inn i større, evig aktuelle emner i barne- og ungdomslitteraturen, som vennskap, kjærlighet, utenforskap, mot, foreldrerelasjoner, og drømmer; om fremtiden, om å bli fri, å bli likt, å bli sett.

Drømmesteder

De unges drømmer fester seg i flere av novellene til konkrete steder, og sier noe om hvilken symbolsk betydning et sted kan lades med. I tittelnovellen tar Kaleb for eksempel med seg den kreftsyke lillesøsteren på togtur for å gi henne verdens beste bursdagsgave før hun dør: en dag på Tusenfryd – et sted som nå representerer mye mer enn berg-og-dalbaner og sukkerspinn. I «Hytta» drømmer Fred, hvis navn nok ikke er tilfeldig, om å bygge en hytte i skogen sammen med Kaleb, hvor de kan være i fred fra klassens plageånd, Adrian. Hytta symboliserer frihet for Fred, og leseren aner at hyttedrømmen også handler om å slippe unna moren. I andre noveller fester drømmene seg til en mer abstrakt forestilt fremtid eller tilstand.

Store og små perspektiver

Hver novelle gir innblikk i et enkelt perspektiv og liv. Ved endt lesning av samlingen åpenbarer et bilde seg av hvordan novellene står i dialog med hverandre, og hvordan de ulike livene griper inn i hverandre. Som leser får man tilgang på det store bildet og på viten som de enkelte karakterene naturlig nok er avskåret fra. Overblikket aktiverer nærmest en slags detektivrolle i leseren, siden man må lete etter informasjon i de andre novellene hvis man vil finne ut hvordan det går med en karakter når denne personens novelle er slutt, eller hvis man vil forfølge og reflektere over hvilke ringvirkninger og effekter et tilsynelatende isolert valg har.

Novellesamlingens kollektivistiske vesen åpner for refleksjonsmuligheter for barneleseren, kanskje særlig i klasseromssammenheng, hvor boken kan fungere som utgangspunkt for fine diskusjoner: Hva vet vi, og hva vet vi ikke om hverandre? Hva antar vi om andre mennesker? Hva bærer vi på som er usynlig for andre? Alle novellekarakterene har ting de går og baler med i skjul: Fred blir plaget og kalt en «femi pyse» av moren sin. Tobias er redd for å si noe som gjør faren deprimert. Og Adrian, som oppfører seg som en voldelig bølle på skolen, er kanskje selv offer for en voldelig bølle hjemme?

Streit språk

Selv om det er fine nedslag i unge liv, engasjerer ikke novellene nevneverdig. Ikke fordi det fortalte er ubetydelig, men fordi språket rett og slett blir litt for streit og likt i de åtte novellene. I lengden mister novellesamlingen energi, og fremstår som helhet noe anonym. Rent kompositorisk er dette også klassiske fortellinger, stort sett kronologisk fortalt og uten den store eksperimentviljen. De få spenningsøyeblikkene som finnes, blir ofte skildret litt flatt. Som i tittelnovellen, der Kaleb og lillesøsteren, uten foreldrenes aksept, sitter på toget på vei til Tusenfryd. Det er novellens kanskje mest potente øyeblikk, de blir kanskje eller kanskje ikke oppdaget, men scenen etterlater meg med en litt flat følelse: «På Lillestrøm kom det på to uniformerte politibetjenter» står det plutselig, uten at dette øyeblikket får tilstrekkelig oppbygging.

Hai!

Samlingens beste novelle utmerker seg ved fremstå mer leken og overraskende. Vi møter Tonje som sitter på en brygge og øver seg på å si «hei» uten å stamme. Plutselig dukker førnevnte bølle-Adrian opp på brygga. Det viser seg at han er blitt litt greiere etter at han flyttet fra bygda. Tonje hjelper ham med å få styr på fisketeknikken, og de to ender med å få en gigantisk fisk på kroken, som trekker fiskestanga ut på havet. Da Adrian sjokkert spør hva slags fisk det var, tar Tonje mot til seg og svarer: «Det var ein heidundrande diger hai». Og Tonje sier «hai» uten å stamme. Kanskje er den enorme haien også en metafor for kreftene som finnes i Adrian og som av og til tar styringen over ham.

Jeg setter pris på bøker som denne, som utforsker hvordan vi mennesker forstår og ser, eller ikke ser, oss selv og hverandre. «Alt vi ikkje veit om kvarandre …» står det i samlingens siste novelle, og på mange måter oppsummerer denne setningen novellesamlingens viktigste ærend. Men selv om Tusenfryd er en sympatisk bok, som vekker empati, savner jeg en bedre utnyttelse av det kollektivistiske grepets mange muligheter. Det kunne hevet boken fra det litt for trygge og forventede.

Om du ikke har hørt podkasten Snipp snapp snute, er den vel verdt en lytting. Serien fyller en nisje for dem som ikke vil ta seg råd til dyre abonnementer for å strømme lydbøker, men som likevel vil sikre barna kvalitetsunderholdning.

I podkasten serverer skuespiller Sveinung Oppegaard & co stort sett tradisjonstro versjoner av gamle eventyr – ispedd rabulerende episoder som T-Rexen og Steinaldermusa og De tre små griser som skulle reise til Mars. Episoden med Keiserens nye klær er i den førnevnte gruppen, men ved å legge til mer dialog og en drøss saftige dialekter blir H.C. Andersens en ny og moderne opplevelse i lydform.

Men når podkastepisoden av Keiserens nye klær skal bli bok igjen, minner det hele litt for mye om … åh, hva er uttrykket jeg leter etter!

Slaktet av kritikerne

Våren 1837, da dette eventyret opprinnelig kom ut, var ikke spesielt bra for Hans Christian Andersen. Den danske forfatteren hadde gitt ut en liten håndfull romaner og skuespill, men det var med Eventyr, fortalte for børn (1835) at han følte det begynte å bli skikkelig sving over sakene. Kritikerne var ikke enige.

For ikke bare skrev H.C. Andersen eventyrene sine i et muntlig språk som lå langt fra det ideelle, litterære romanspråket – han skrev i tillegg historiene sine ut fra barnas perspektiv, og kunne finne på å fortelle historier uten moral. Slikt sømmet seg ikke, istemmet både datidens smaksdommere så vel som en ung Søren Kierkegaard.

Det var altså en forfatter i bratt motbakke som satte seg ned for å skrive forordet til eventyrsamlingen som blant annet inneholdt Keiserens nye klær. «I et lille fædreland bliver digteren altid en fattig mand. Æren er derfor den guldfugl, han især må gribe efter. Det vil vise sig om jeg fanger den ved at fortælle eventyr», skrev han.

Det virker som om Snipp Snapp Snute har satt seg fore å holde gullfuglen for seg selv.

Dummet ned

Innholdet i en podkast flyter avgårde og blir borte. Inn i det ene øret og ut av det andre. De færreste – hverken barn eller voksne – sitter stille og hører på en podkast uten å gjøre noe annet samtidig. Så det var først da Keiserens nye klær kom i bokform at jeg merket at noe var galt.

Eventyret er skrevet av Lisa Uhlen Ryssevik og illustrert av Monica Sogn, blir vi fortalt. Men den er opprinnelig skrevet av … nei? Basert på eventyret av … ikke? Hverken boken eller presseskrivet nevner H.C. Andersen med et ord. Derimot kaller de det for et folkeeventyr, noe jeg så vidt husker fra niendeklassepensum at ikke stemmer, siden det har en navngitt forfatter.

Jeg tok frem igjen Samlede eventyr og historier fra Bokklubbens Verdensbibliotek-serie for å lese eventyret på nytt, og ble slått av hvor godt originalen faktisk egner seg for høytlesning. Nettopp det muntlige språket som ga H.C. Andersen så mye pepper for nesten to hundre år siden, flyter helt strålende i Odd Bang-Hansens norske oversettelse.

Bøkene i «snuteserien» – som den heter – skal være «skrevet for høytlesning, av forfattere som lever av å lese høyt». Jeg har ingen grunn til å trekke intensjonen i tvil, men sannheten er vel heller den at de har tatt en tekst som i det store og det hele fungerer utmerket, og dummet den skikkelig ned.

Roper med store bokstaver

La oss ta starten av eventyret i original form:

For mange år siden levde det en keiser som var så veldig glad i pene, nye klær at han brukte alle pengene sine for å pynte seg. Han brydde seg ikke om soldatene sine, om å gå i teateret eller om å kjøre tur i skogen, han ville ikke noe annet enn å vise fram de nye klærne sine.

Og så, i snuteboken:

Det var en gang en keiser som elsket vakre, nye klær. Han brydde seg ikke om DYRE HESTER, LEKELAND eller SJOKOLADEFABRIKKER. Han ville bare kjøpe nye klær og sprade rundt og vise seg frem.

All form for leserytme blir kastet på båten til fordel for irriterende STORE, FETE BOKSTAVER som prøver å PRESSE INN MED TESKJE hvor leseren skal LEGGE TRYKKET. Det er IRRITERENDE.

Glatt og grønt

Illustrasjonene til Monica Sogn er pene, og kan minne om enkle, glatte versjoner av 1990-talls Disney-filmer (tenk for eksempel, passende nok, The Emperor’s New Groove). Figurene har ikke så mye personlighet, men det er noe som kler pappfigurene som ofte befolker eventyr nokså godt.

Når jeg legger de to bøkene med H.C. Andersens eventyr oppå hverandre – Snuteboken og Verdensbiblioteket-boken – blir jeg slått av at illustratør Sogn har brukt nøyaktig de samme grønntonene som Bokklubb-boken på sitt omslag. Det virker nesten smålig å påpeke, hadde det ikke vært for at denne utgivelsen allerede unnlater å nevne den opprinnelige forfatteren. Man kan da ikke både ta innhold og innpakning og vente å komme unna med det.

En ny moral

Den andre tingen H.C. Andersen fikk kritikk for, var mangelen på en tydelig moral i eventyrene. På tross av dette har Keiserens nye klær en nokså bitende avslutning. Keiseren innser at han ikke har klær på

… men han tenkte som så: «Nå må jeg holde ut gjennom hele opptoget!» Og så førte han seg enda stoltere, og kammerherrene gikk der og bar på slepet som slett ikke fantes.

Dette er ikke tydelig nok for Ryssevik, som åpenbart har villet klemme inn en moderne lekse kombinert med litt underbuksehumor:

Keiseren kikket skamfullt ned på den lille hjertetrusa si og ønsket at han kunne løpe tilbake til slottet og gjemme seg i saftbassenget. Dessverre kan man ikke alltid løpe fra problemene sine, så til slutt rettet han ryggen og sa: Jeg erklærer herved at hver torsdag er TRUSE-TORSDAG! Og da skal alle i hele landet gå i trusa!

Kanskje Snipp Snapp Snute-gjengen hadde kommet bedre fra det om de som sin første utgivelse hadde valgt et av de mer usofistikerte folkeeventyrene våre som oppussingsobjekt. Her blir de i alle fall feid golvet med av en over to hundre år gammel danske, som fortsatt har sin gullfugl i behold.

Johanne er student og journalist. En dag intervjuer hun den sjarmerende vokalisten Torjus i bandet Ask for October. Etterpå havner de hjemme hos henne, men det som begynner som en pirrende flørt, ender i en brutal voldtekt. Like etter blir det klart at den superpopulære influenseren Aina, lillesøsteren til Johanne, skal være med bandet på europaturné. Aina er betatt av Torjus, og Johanne føler hun må redde søsteren, koste hva det koste vil. Hun kommer opp med en genial idé. Som journalist kan hun dekke bandets turné, og passe på lillesøsteren samtidig. Medietilsynet støtter prosjektet. Men søsteren er langt fra begeistret for å ha med sin nerdete storesøster på tur. Det er med andre ord duket for personlige konflikter og drama.

Liksom-seriøs journalist

Maren Skolem har konstruert en ekstremsituasjon som setter hovedpersonen på mange prøver. På turneen omgås Johanne daglig Torjus samtidig som hun må late som hun er en seriøs journalist. Mange gode metaforer som beskriver Johannes indre verden, løfter fortellingen, uten at de dominerer språket.

Skolem har skapt et sterkt og troverdig psykologisk portrett av et voldtektsoffer. Johannes emosjonelle opp- og nedturer, hennes kroppslige reaksjoner og skildringen av den langsomme nedbrytningen av kropp og sjel, er sterk kost. Hun skammer seg over det som har skjedd, bebreider seg selv, og retter sinne og angst innover like mye som utover mot overgriperen. Først mot slutten av boka – og turneen – klarer hun å betro seg til noen.

Mottageren for fjern?

Dessverre holder ikke fortellingen samme nivå som portrettet av Johanne. Skolem har laget en skriveramme man aksepterer, men som ikke engasjerer. Johanne har fått støtte til å følge bandet på turne. Nå skriver hun til Medietilsynet for å fortelle hva hun gjorde med pengene, som også forklarer tittelen på boka. Men hva Medietilsynet skulle mene om pengebruken til Johanne, er aldri noe man egentlig lurer på. Først helt mot slutten av fortellingen forstår vi at skrivingen har hatt en terapeutisk effekt på Johanne, og dermed blir skrivesituasjonen meningsfull. Selv om Medietilsynet er en logisk mottaker av Johannes skrift, lurer jeg på om Skolem kanskje burde valgt en annen mottaker, og dermed en annen skrivesituasjon for sin plagede heltinne. Eller er det et poeng at mottakeren skal være fjern, utilgjengelig og egentlig noen (eller noe) som ikke bryr seg?

Det som engasjerer i Hva jeg gjorde med pengene er hvorvidt Johanne klarer å holde lillesøsteren Aina unna Torjus. Hun blir en slags anstand fra helvete, sett med Ainas øyne. Johanne bruker alt hun har av kløkt og en stor dose dirty tricks for å holde de to turtelduene fra hverandre. Men 250 sider med slike forviklinger er rett og slett ikke nok for å holde på interessen. Skolem klarer heller ikke å avdekke Torjus’ sanne, kjipe jeg på en troverdig måte. For eksempel forteller hun at Torjus med overlegg kjøper mat med kjøtt til den helfrelste veganeren Aina, noe som i fortellingen blir blåst opp til et slags overgrep. Dessverre skjønner verken Aina eller denne leseren at Torjus nå er avslørt som den drittsekken han egentlig er.

En skulle tro at et band på turné vil skape nok av spennende scenarioer og kreative gnisninger mellom pompøse egoer. Dessverre viser deg seg at det litterære motivet «band på turné» heller ikke skaper det helt store leseengasjementet. Bandmedlemmene småkrangler, sitter mye i buss eller på kafé, de spiser og prater skit. Noen av dem trener. En blir forelsket. Innimellom er det selvsagt konserter. Men det blir aldri særlig interessant.

Vonde opplevelser må deles

Skolems viktige budskap er krystallklart: Den som opplever å bli voldtatt, må dele opplevelsen. Skyld og skam svekkes når man deler tunge opplevelser med andre. Skolem skal ha mye ære for å ta opp dette temaet i en ungdomsbok og aktualisere det i en setting som kanskje ligger litt fjernt fra de fleste ungdommer, men som de selvsagt kan relatere seg til og forstå. Selv om turnélivet viser seg å være mye kjedeligere enn man skulle tro, har jeg en mistanke om at Skolem gir en ganske realistisk beskrivelse av det hele. Men flere personlige og kreative konflikter innad i bandet, hadde gjort seg – for fortellingens skyld.

Tom – verdens konge er en bok full av kvaliteter, fra Akin Duzakins poetiske illustrasjoner til Anne Ellingsens lek med form og satire. Som bildebok blir resultatet likevel noe «odd». Selv om plottet pågår i en barnehage, henvender forfatteren seg mest til voksne lesere. Boken er hverken på nivå med målgruppen eller på lag med hovedpersonen.

Handlingen følger førskolegutten Tom som får problemer i den nye barnehagen, på grunn av sitt eplekjekke vesen. «Denne sveisen har jeg laget selv» skryter han ved bokens start. «Jeg er verdens beste til å lage sveiser». Faktisk er han best til det meste, synes han selv, men i barnehagen stirrer alle bare forskrekket på ham. Toms frisyre og brautende fremtoning peker i retning ekspresident Donald Trump. Likheten understrekes av at han er rik og overpriviligert. Snart vil han bli konge.

«Voksne vil se Toms grenseløshet som en satirisk kommentar til hendelser i vår tid» står det i pressemeldingen til boken. Men er det ikke meningen at målgruppen 3–6 år også skal forstå allegorien? Som bildebok for barn faller grunnkonseptet sammen.

Narsissistiske barn

Inntil en viss alder vil de fleste barn kunne fremstå som narsissister. Slik sett gir det liten mening å karikere fenomenet Donald Trump som et førskolebarn. Først i åtteårsalderen kan man avdekke eventuelle tegn på narsissistiske personlighetstrekk hos mennesker. Ironi og satire virker ikke alltid på barn, fordi de ofte tolker verden bokstavelig. Istedenfor å se den subtile parodien på Donald Trump er faren stor for at yngre lesere kun vil se den konkrete behandlingen Tom utsettes for i fortellingen. Da kan boksidene fort bli foruroligende. For hva er det vi egentlig ser repetert gjennom boken? Kollektiv utfrysning som sosial straff. Pedagogisk kyndige vil kunne steile av innholdet. Selv for dem som forstår satiren forblir de konkrete elementene urovekkende.

Skjulte hersketeknikker 

Den oppblåste oppførselen til Tom fører flere ganger til at han fylles med luft og blir hengende i luften, avskåret fra barna. Noe lignende skjer med satiren i boken. Det er meningen at leseren skal kjenne igjen og fordømme hersketeknikkene til Tom, som vekselvis skryter, lyver og kjefter for å hevde seg i gruppen. I stedet er det barnets møte med utestengning og usynliggjøring som trer frem på sidene.

Boken handler egentlig om gruppens respons på det selvhevdende barnet. I disse møtene er det lite overbærenhet å spore. Tom får ikke en gang være hovedpersonen i sin egen fortelling. Dette grepet er både syrlig og originalt, men samtidig lite velegnet for leseren. For hvem er det da meningen at leseren skal identifisere seg med? Både Milo, Tina og Heidi er bifigurer som leseren skal kunne koble seg på og identifisere seg med. Problemet er at alle disse har som funksjon å fremheve hovedpersonens negative sider. Som fabel har boken en utilsiktet moraliserende virkning.

Alle mot én

Den negative responsen i gruppen vekker det verste i Tom. I et forsøk på å kjøpe seg venner med medbrakt godteri, blir Tom fersket. «Nå må du begynne å oppføre deg ordentlig» advarer barnehagelæreren Heidi, mens hun bryskt tar bort eiendelene hans. Hva ville profesjonelle barnehagepedagoger sagt til dette? Hva betyr det egentlig å oppføre seg «ordentlig»? Begrepet er abstrakt og knyttet til flytende sosiale regler.

Det vi i praksis ser på sidene er et barn som blir hengende etter, som ikke gis oppmerksomhet og som nytteløst forsøker å hevde seg. Når Tom mister bakkekontakt, burde varselklokkene ringt i hodene på personalet. I stedet lar de ham sveve bort til han utmattet faller ned – og til ro. På bakken legger det kunstige friserte håret hans seg nedover i naturlig svungne lokker. Her viser Duzakin poetiske finesser.

Empatirike bilder

Akin Duzakin er blant Norges dyktigste illustratører. Selv i satirisk form mister ikke bildene hans sin poetiske virkning. Satirens form er overdrivelser – ofte i heslig og humoristisk retning. Akin Duzakins styrke er som lavmælt poet. Duzakins tegninger gjør endatil at vi føler empati for Tom, selv om det i teksten finnes få forsøk på å forstå ham. Resultatet er ironisk nok at det gjør enda mer vondt å lese om det misforståtte barnet.

Noen gode anslag finnes riktignok i teksten. Navnet på Tom er bra og sier noe om tomheten han forsøker å kompensere for. Men at barn må jenke seg er neppe det tiltenkte budskapet i bildeboken. Først når barnet ligger nede, møter det en utstrakt hånd. «Nå kan vi vel bli venner?» slutter boken. Håndsrekningen kommer vel sent.

Det er første høsten på ungdomsskolen. Jeg-personen Pia (13) sliter med å finne nytt fotfeste i ei tid hvor mye endres, samtidig som hun drømmer om den fine gutten Leo i klassen.

Mange ting å løse

Fra en side sett er Pia ei real, vanlig bygdejente som nøler ved overgangen til pubertetens nye jenterolle – slik klassens trendsettere definerer den. Men vi kan også se på henne som en opprører mot ungdomsskolens rotterace, ensretting og mobbere.

Pia har mange problem: Mor er vanskelig å få tak i etter at ho flytta til Oslo for å bli politisk rådgiver for fiskeriministeren. Klassa har tre superbitcher av den typen vi er vant til å se i barnebøker. De bruker ufine hersketeknikker for å holde Pia og bestevenninna Nathalie nede, Nathalies foreldre skiller seg, og det kan se ut som om Pia og Nathalie vokser fra hverandre. Pia bærer i tillegg på en lammende panikkangst som hun ikke tør å snakke med noen om. Alle problemer skal løses før eller under juleballet på skolen. Handlinga utspiller seg innenfor ei tidsramme på tre måneder, med en liten epilog i januar.

Vi er i ei bygd 600 km fra Oslo. Pia tar buss til skola. Tidligere dro ho og Nathalie sammen, men nå bor Nathalie annenhver uke hos mora inne i bygdebyen. Den kronologiske fortellinga blir flere steder avbrutt av en side tekst i kursiv. Disse tekstene skifter karakter i løpet av boka. Først er de som en indre monolog eller hemmelig dagbok, men etter hvert introduseres en «du», en annen person, i disse tekstene. Mens disse tekstene skifter stil og form på en innovativ måte, utgjør de et element av retrospektiv opprulling som kanskje skal forklare deler av Pias panikkangst. Men dette nye motivet som oppklares på nest siste side er likevel ikke nødvendig for forståelsen av handlinga, og kan derfor føles som et unødvendig melodrama.

Hjelpere og motstandere

Noen steder kan det se ut som om Røyset skriver inn de hindrene hun trenger underveis, uten at hun forklarer personene sine. Pia får ikke lov av mor å kjøpe ny kjole til juleballet, fordi mor mener at den gamle er bra nok. Mor tjener åpenbart bra, og med den nye jobben er hun nok også en type som er bevisst på stil og framføring. Men fordi fortellinga trenger en kjole-brems, får vi vite at mor er gjerrig og gammeldags. Det blir ikke spesielt spennende bipersoner av slikt, men det kan fungere greit innenfor en struktur av motstandere og hjelpere.

Boka følger nemlig i stor grad aktantmodellens struktur med hovedperson, ønsker, hjelpere og motstandere. De fleste personene i boka er tildelt tydelige, entydige roller. Når vi legger aktantmodellen over boka for å se hvordan de enkelte elementene og rollene fordeler seg, ser vi tydelig at Røyset også er en rutinert forfatter, i den forstand at hun har gitt Pia er bredt spekter av mål å drømme om: drømmegutten, selvrespekt, mestring, andres respekt, bedre foreldre, og bedre mental helse.

Disse ulike målene henger delvis sammen, og selv der de ikke henger sammen er det i alle fall vokst sammen til en krattskog av problem som skal løses sammen og samtidig på den mest amerikanske av alle måter: på skoleballet i enden av romanen. Veien fram mot det store vendepunktet innebærer selvsagt også at Pia må gå fra vondt til verre, før vi leserne kan håpe at det blir bedre.

Mestring og floker

Flere steder i løpet av boka griper jeg meg i å bli irritert på den håpløse hovedpersonen som lukker seg inn i seg selv. «Kan hun ikke bare snakke med noen, da?» Det tyder på at jeg lar meg engasjere av Pia og hennes problemer. Og så innser jeg at det ikke blir noen spennende roman hvis hovedpersonen får en vellykket avtale med skolepsykologen i første del av boka.

Det er en etablert norm i barnelitteraturen at barn må klare seg selv. Først når barnet har handlingsrom, kan det bli et handlende barn som kan fylle sin plass i en barnebok. Bøkenes barn er barn som identifiserer problemene på egen hånd, analyserer dem, finner løsninger og gjennomfører løsningene. Perfekt lever fint opp til denne regelen – endringene kommer fra barna selv.

Boka har 237 sider, og det er ikke før Pia hever stemmen mot rektor på side 187 at handlinga skifter fra mismot til begynnende optimisme. På side 221 skjer det et brakende oppgjør med superbitch Selina. Men det er ikke Pia som tar affære. Det er Nathalie som har fått nok. På noen få sider har Nathalie forandret holdning fra å være rammet av spiseforstyrrelse til å vise en trygg, selvhevdende kroppspositivisme. Først tenker jeg «Ja, tøft! Det var fortjent!». Etterpå er jeg litt overrasket over at det var Nathalie som skulle være den handlende. Burde ikke Pia selv ta aktivt del i løsningen? Eller er dette Nathalies historie? Er Nathalies brå forandring godt motivert?

Den gamle naboen Johannes blir heller ikke utdypet slik at han blir levende og viktig. Det er flere fine små perler av episoder i boka hvor Pia og Johannes møtes og blir kjent med hverandre. Men det er bare noen få tangeringspunkt mellom Johannes og den øvrige historien. Jeg mistenker at Johannes hadde større plass i en tidligere versjon av boka.

Kunne vært film

De samme elementene som gjør at dette kunne blitt en fin barne-tv-serie, er også svakheten som litteratur: overtydelige typer og problem.

Boka er språklig og strukturelt vellykket, selv om noen av sidemotivene er dårlig begrunnet og integrert. Det morsomste er hvordan juleballet oppløser seg i kaos, som et slags bevis på at Pias motstandere ikke representerer en bærekraftig løsning. Her i dette ballkaoset er det et potensiale av action, rebeller og scener som kunne ha vært utviklet bedre.

Bildeboka til Beate Heide og illustratør Charlotte Helgeland er egentlig to bøker i én. Fra den ene sida får vi fortellinga om den fire år gamle gutten Kim som helst vil leke med jenter og i jentekofte. Snur vi boka, får vi den samme fortellinga om jenta Kim som helst vil leke med gutter og i overall.

For 20 år siden ville et slikt konsept handla om å utvide kjønnsrollene. Nå handler det om kjønnsinkongruens – om opplevelsen av at kroppen og kjønnsidentiteten ikke samsvarer.

Heide og Helgeland får noe av den samme utfordringa som mange av dagens transpersoner. Skal du bli tatt på alvor som noe annet enn en variasjon av det biologiske kjønnet du er født med, må du ty til stereotype kjønnsmarkører – og gjerne overdrive dem. Kim i guttekropp «elsker rosa». Han foretrekker å kle seg i samisk jentekofte, leke med dukker og «ha sløyfe i håret og danse som en prinsesse». På dette punktet minner Kim, det er meg om Ollianna av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (Cappelen Damm 2020). Olliannas inderlige ønske om et jenteliv kommer til uttrykk gjennom fascinasjon for rosa joggesko, mammas kjoler og silke.

Slik blir fortellinger om frigjøring og mangfold samtidig bekreftelser på trange og stereotype kjønnsroller. Kanskje fins det ingen annen måte å gjøre transtematikken tydelig på for lesere i førskolealder.

Det er likevel et dilemma hvordan Ollianna og Kim, det er meg underbygger kjønnsroller som store deler av barnelitteraturen for lengst har frigjort seg fra, for eksempel i Lei av rosa av Nathalie Hense og Ilya Green (Magikon 2010) og Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd og Anna Holt (Cappelen Damm 2001).

Tospråklig

Teksten til Heide er først skrevet på norsk, men den nordsamiske oversettelsen til Liv Tone Boine er likestilt på sidene. Bildene får begrensa plass med såpass mye tekst og innbyr ikke like sterkt til innlevelse som de ville gjort hvis de hadde fått breie seg over hele oppslaget. Likevel skulle jeg gjerne sett flere slike tospråklige utgivelser. Møtet med staving på såpass ulike språk er fascinerende i seg selv. Det bærer bud om at verden er større enn du tror.

Konseptet er det samme som i Nammalávlla/Navnesangen av Beate Heide og Nina Maria Andersen, som ble innkjøpt av Kulturrådet i 2019. Der presenteres norske og samiske lesere for isbjørnungen som kommer bort fra mammaen sin, men reddes ved hjelp av inuittenes navnetradisjon.

Denne gangen er handlinga plassert i en moderne barnehage der illustratør Charlotte Helgeland diskret har utplassert samiske rekvisitter, blant annet en koftekledd dukke, en runebomme (samisk tromme) og det samiske flagget. Når Kim pynter seg med søsterens kofte, har illustratøren valgt drakten fra Kautokeino.

Kim i guttekropp og jentekofte er mer utfordrende – og interessant – enn Kim i jentekropp og overall fordi det kobler transidentitet med samisk identitet. Fotoprosjektet og boka Queering Sápmi av kulturanalytiker Elfrida Bergman og fotograf Sara Lindquist (Qub 2013) har vist hvor mye mot det krever å være både samisk og skeiv. Desto mer freidig fremstår Heide og Helgelands grep.

Fint karakterdesign

For Kim blir det krise når personalet i barnehagen fjerner henholdsvis jentekofta og overallen. De voksne synes at gutten Kim bør leke mer med guttene, og at jenta Kim bør leke mer med jentene. Det synes ikke Kim: «Dere tror jeg er en gutt, men jeg føler meg som en jente!»

Helgeland har skapt to Kimmer som både er like og forskjellige, og som fint rommer muligheten for ulike kjønnsuttrykk. Jeg er mindre imponert over noen av de digitale løsningene. Bildene skal fortelle nesten samme fortelling to ganger, men med unike fjes på foreldre og førskolelærer. Da er klipp-og-lim en effektiv metode. Men selv om hoder og kropper er pent sammenføyd, er dessverre noen ansikter gjenbrukt slik at de har for lav oppløsing for sammenhengen de er limt inn i og dermed blir kornete. Så sensitiv er transtematikken at slike lettvintheter fort kan oppfattes som mangel på respekt.

Pronomen-fella

I kommentaren «Trange stereotypier» skriver Petra J. Helgesen om hvor polarisert og vanskelig transdebatten er blitt: «Ett ord kan være nok til å havne i feil leir.» Heide prøver åpenbart å ikke støte noen, men det er umulig. Hun lar de ansatte i barnehagen beklage at de nekta Kim å ikle seg sin opplevde identitet – men uten å bytte pronomen. Kim i overallen er fortsatt hun. Etter denne scenen utelater fortelleren pronomen og gjentar heller det kjønnsnøytrale navnet Kim flere ganger i hver setning. I et transperspektiv er ikke det nok.

Jeg mener ikke at Heide plikter å tekkes transbevegelsen. Men jeg synes boka kommer med motstridende budskap når den sørger for at Kim etter hvert får støtte fra alle hold – uten å få full anerkjennelse også i språket. Ordet respekt kommer fra latin og betyr «å se om igjen, å se på nytt». Ved å beholde pronomenet er spørsmålet om fortelleren til fulle respekterer den Kim identifiserer seg som.

Samtidig er det naturligvis lett å sympatisere med legen som forsikrer om at 4-åringen ikke trenger å bestemme seg for å være gutt eller jente. Det er et oppdatert faglig råd. Men Kim har altså selv en klar oppfatning av hvem henholdsvis han og hun er. Dersom det skulle vise seg å være midlertidig, får vel heller de voksne bytte pronomen en gang til? Gro Dahle viser større respekt når hun skriver: «Bare Ollianna vet hvilke ord som passer».

Velment

Kim, det er meg skal fungere også for transbarn. Boka er bevisst aktuelle utfordringer, men virker mest opptatt av at livet med kjønnsinkongruens ikke skal virke skremmende. Bekymringa til mamma og pappa er raskt overstått, og i barnehagen og i barnebursdag skal det lite til før alle forstår. Kim besøker til og med et trivelig fellesskap med flere transbarn.

Hvis tekst og bilder hadde tatt oss tettere på Kims tanker og følelser, ville jeg kunnet føle mer på hva som står på spill. Typisk nok erklærer mamma og pappa hvor glade de er i Kim lenge før jeg har rukket å engste meg for om de skulle slutte med det. Fortellinga blir tam. Det virker viktigere å drive gjennom budskapet om at alle som Kim må få være seg selv, og at det går fint. Visst er det godt ment. Men det blir mer holdningsskapende arbeid enn det blir skrivekunst.

«Drepte kona og barna – så seg selv.» Slike overskrifter har vi dessverre måttet venne oss til. Tidligere sa man gjerne «familietragedie» – et eufemistisk og tilslørende begrep. Det er et fremskritt at det nå tales tydelig i pressen. Men personen vi møter i Therese Garshol Syversens debutroman – Emma på 16 – har ikke noe språk for det som har hendt henne. Hun har et skuddsår i magen, og alle sier til henne at det er faren som har skutt henne, før han skjøt moren og seg selv – men hun kan ikke huske det. Hun vet bare at hun er foreldreløs og nå må bo hos mormor på landet.

I starten av historien er Emma fortsatt på sykehuset med bandasje på magen, så traumatisert at psykologen Beate først bare fokuserer på det helt grunnleggende – noe Emma kan høre, se, ta på, lukte, smake. Beate mener at minnene vil komme tilbake, og at det er viktig. «La oss begynne med det du hugsar,» foreslår hun. Emma vil ikke, kan ikke. Men kroppen husker, og gradvis kommer minnene tilbake.

Gradvis

Korte episoder fra livet før skuddene veves inn i nåtidsfortellingen, der Emma fortsetter samtaleterapien samtidig som hun flytter til mormor og prøver å mestre et slags liv. I fortidsavsnittene hører vi om gode stunder hjemme, jaktturer med faren, foreldrenes tilsynelatende vennskapelige brudd, farens påfølgende depresjon og stadig mer truende adferd. Og så til slutt selve skytingen. Den har Emma laget seg egne versjoner av. Versjoner som er lettere å leve med. Faren ville egentlig ikke skyte. Han prøvde ikke å drepe. I alle fall ikke henne. Eller … Men Beate vil ha henne til å akseptere det som faktisk skjedde.

Alt er lov, alt bortsett frå å lage nye versjonar av det som skjedde, det er ikkje lov, for eg må leve med denne versjonen som ikkje er til å halde ut, korleis –

Korleis skal ein halde ut det som ikkje er til å halde ut?

En uventet hjelp i prosessen med å nærme seg livet igjen, kommer fra nabogutten Hannes. I motsetning til de fleste andre, lister han seg ikke rundt i møte med Emma. Han er ikke redd for å referere til det som hendte – og insisterer på å være venner med henne. «Det skjer jo ikkje ein skit her. Du er den einaste eg kan snakke med,» sier han som forklaring.

Fotometaforer

Tidlig i historien sier Beate til Emma at minnene ligger lagret i henne «som avtrykk, fotografi som eg treng hjelp til å framkalle.» I en senere samtale ber hun henne om å åpne døren til «det mørke rommet» hun har inni seg og fortelle hva hun ser. Motvillig åpner Emma døren på gløtt – og får opp et vondt minne. Hun skjelver, og vet at hun er på vei inn dit hvor hun har lovet seg selv å aldri gå.

Noen dager senere befinner hun seg i et ekte mørkerom, hjemme hos Hannes, som er hobbyfotograf. At hun velger å bli med inn hit og i tillegg lærer å fremkalle, blir et symbol på fremgangen hun gjør i terapi og i sin egen hverdag. Men fremgangen er ikke smertefri. Der hvor Hannes forklarer hvordan man fokuserer og varsomt trykker på knappen, fastslår Emma at det er som å skyte (et ord man da også bruker i fotosjargongen). Og idet bildet hun tok trer frem på papiret, dukker det opp skremmende bilder inni henne. Sammenbruddet – og gjennombruddet – kommer stadig nærmere.

Det er mulig å hevde at det er litt vel beleilig å la Emma møte en person med kamera og mørkerom etter at psykologen har brukt metaforer fra fotoverdenen, men selv om bildebruken er i overkant tydelig, er det kanskje en fordel i en såpass kort bok. Den består av punktnedslag der det er viktig å komme raskt til poenget. Den tydelige bildebruken bidrar nok også til å gjøre den tunge tematikken mer tilgjengelig.

I bokens knappe format sier det seg selv at ikke alle sider ved drapshendelsen kan drøftes like grundig. Samfunnskritikken er perifer, og vi får ikke høre stort om politiets respons, skolekontakt, de fysiske skadene eller terapirammene. Dette er nok et bevisst valg, og gir en realistisk fremstilling av hvordan det kan være å leve med et akutt traume. Emma fremstår som klaustrofobisk fanget i sitt eget hode – resten av verden virker uhåndterlig og uvirkelig.

Det er utforskingen av traume og PTSD som står sentralt i romanen, og her skriver forfatteren imponerende godt. Hun har åpenbart satt seg inn i hvordan traumer kan arte seg – spesielt for kroppen. Emma strever med pusten, armen kan spontant begynne å riste, pulsen blir som knyttneveslag. Stadig mister hun ting, velter glass. Maten er vanskelig å svelge. Og så er det noe med smaken av melk som får alt til å gå i lås. Alt dette skildres i nesten lyriske vendinger. Språket er både vakkert og effektivt.

Faren for retraumatisering

Garshol Syversen legger mange forklaringer i munnen på psykologen. Beate redegjør for hva som er vanlig, og hvordan veien mot bedring kan se ut. Helt sentralt står imperativet om at Emma må huske detaljene i det som har skjedd. Beate beskrives ofte som skuffet hvis Emma prøver å vri seg unna. Her blir jeg litt urolig. Det å huske alvorlige traumer kan bære med seg akutt risiko, og en traumeterapeut må gå varsomt frem for ikke å retraumatisere pasienten. Siden terapien skildres såpass episodisk, tar jeg meg i å lure på hvordan Beate egentlig sikrer Emma. Der hvor Emma på oppfordring åpner «mørkerommet» inni seg, får hun umiddelbart en kroppslig angstreaksjon og tenker at Beate «ikkje [ser] glad ut» over å få høre om minnet som kom frem. Dette tolker jeg som at hun ikke stoler på at psykologen makter å håndtere alt det grusomme, så jeg skulle gjerne ha hørt mer om hvordan hun blir ivaretatt. Men kapittelet er allerede over.

Kanskje jeg går for langt i å ønske meg noe mer eller noe annet enn det historiens rammer er ment til å favne. Det sentrale er tross alt Emmas indre arbeid, og her er boken troverdig og nyansert. Den rommer også humor og varme – godt gjort, med tanke på temaet.

Et avsluttende poeng: I forlagets omtale brukes formuleringen «ein familietragedie». Hadde det ikke vært lurt å pensjonere nettopp dette ordet? Dette er selvsagt ikke til forkleinelse for forfatteren, som har levert en solid debut.

Joe Todd-Stanton (f. 1990) er en britisk illustratør og forfatter som har utgitt flere grafiske romaner og bildebøker. Boken, med originaltittel A Mouse Called Julian (2019) har gjort salgssuksess, og er oversatt til flere språk.

Skogmusa Julian trives med å bo alene i det koselige, underjordiske hiet sitt. Han er en såkalt einstøing som liker å ha det trygt og rolig, og gjør alt for å unngå å møte på de «brysomme» andre smådyrene som også bor under bakken. Iblant må han opp i skogen etter mat, og da må han unngå å bli spist av farlige rovdyr. Julian tror han har kontroll når han sniker seg rundt, men vet ikke at han blir overvåket av en rev. En dag prøver reven å bryte seg inn gjennom stuevinduet hans. Men reven blir sittende bom fast, og Julian får et truende revehode inn i hiet sitt. For å løse situasjonen, blir han tvunget til å ta et oppgjør med sin frykt, og hjelpe reven løs. I prosessen utvikler de to et slags vennskap. Dette skal vise seg å være nyttig, for senere er det reven som redder Julian ut av en farlig situasjon.

Unnvikeren Julian

Boken gir ikke noe klart svar på hvorfor Julian i utgangspunktet foretrekker alenetilværelsen. At han viker unna rovdyrene i skogen – katten, uglen og reven – er selvsagt forståelig. Men hvorfor han syns smådyrene under jorda – kaninene, muldvarpene og grevlingene – er så slitsomme, er mer uklart. Vi ser ham stå med hendene i siden og se overbærende på de andre smådyra som rydder og styrer i de felles underjordiske gangene. Et annet oppslag viser et tversnittkart over alle hiene under jorda. Her bor vennlige smådyr, som leser bøker for hverandre, sover eller danser. Men Julian er ikke interessert i de andres liv, kanskje han syns de er bråkete. Han ønsker orden og harmoni, og vil spise bringebærene sine si fred. Jeg kan forstå ham, men samtidig er det litt trist at han ikke har erfart at felleskapet kan være noe bra også.

Møtet med reven er altså det som skal lære ham noe om dette. Illustrasjonen som viser reven med glefsende tenner og digre øyne inne i Julians lune hi, er treffende for uttrykket «å se noe i hvitøyet». Julian sover trygt i sin seng med stripete pyjamas og nattlue når udyret entrer hans komfortsone. Han prøver først å skjerme seg ved å trekke dyna lenger opp. Reven er akkurat for langt unna til å klare spise ham, men har allikevel tatt over det meste av hjemmet. I denne uholdbare situasjonen har Julian ikke noe annet valg enn å konfrontere reven. Når han først gjør det, går redselen straks over i handlekraft – deretter empati: Julian og reven spiser middag sammen og prater til langt på natt.

Blandet visuelt uttrykk

Jo Todd-Stanton er en dreven tegner som gir mye til leserne sine, i form av munter strek, flott fargebruk og ikke minst en herlig detaljrikdom i hvert oppslag. Det er noe som minner litt om japansk tegneseriestil i uttrykket hans. Jeg reagerer allikevel på Julians noe tradisjonelle utforming, som gjør at hovedpersonen mangler litt særpreg. Selv om det er vanskelig å komme med konkrete eksempler, minner han om en typisk musefigur jeg ofte har sett i den klassiske barnelitteraturen og populærkulturen. Julian er søt, men kjedeligere i stilen enn for eksempel reven og uglen, som er utført i mer frigjort karikert og fantasifull strek. Jeg tror ikke leserne i målgruppa vil oppleve dette som hinder for lesegleden. Men for meg har boka et noe blandet visuelt uttrykk: Noen deler av illustrasjonene fremstår moderne, mens andre virker mer gammelmodige.

Papiret er i nydelig tykk, matt kvalitet. Farger og innbinding er forseggjort. Men jeg grubler litt over fontvalget i brødteksten. Det er som om tekstens utforming ser hakket for simpel ut. Fotografier jeg finner på nettet viser et par oppslag av den engelske versjonen, og her ser jeg at den originale fonten ligner, men har et mer håndtegnet, levende preg – og det er akkurat dette lille ekstra som dessverre mangler i den norske utgaven. Igjen tror jeg ikke dette betyr mye for leserne, fonten er godt lesbar, men designmessig yter den ikke rettferdighet til illustrasjonene.

Spennende hele veien

Fortellingen er spennende og underholdende fra første til siste side. Det oppleves fint og betryggende å lese at det man er redd for, faktisk kan håndteres. Og at det går an å bli venn med noen du absolutt ikke hadde planlagt å bli venn med. Jeg har en følelse av at Julian kommer til å fortsette sitt liv først og fremst som einstøing, selv om han nå inviterer reven til middagsbesøk iblant. For å si det litt billedlig: Reven lagde tross alt en større åpning til hjemmet hans. Den komfortsøkende og konfliktskye Julian har fått en aha-opplevelse av at det kan være tryggere – kanskje også litt koselig – å ha iallfall én kontakt i sitt sosiale nettverk, enn å være helt alene.

Jakob og Neikob og tidsmaskinen er den syvende boken om bestevennene Jakob og Neikob. Grunnideen er den samme for hver bok: «Jakob seier JA til alt og Neikob seier NEI til alt». Figurenes enkle forutsigbarhet står ikke i veien for forfatterens evne til å stadig vri og vende på konseptet. 14 år etter den første boken står overraskelsene fortsatt på lur.

Figurene er som to motpoler. Jakob har sløyfe og lue, Neikob har slips og hatt. Den ene er barnslig og naiv, den andre skeptisk, men vis. Om man velger å se på dem som far og sønn, eller som et uttrykk for ulike egenskaper hos mennesker, er opp til den enkelte. Sammen utgjør de en form for balanse. Neikobs innvendinger er ofte gode. Dagen har vært lang mener Jakob, men Neikob svarer nei. «Det har vore ein travel dag».

Tidig om tidsklemma

Stais samtidskommentarer i bøkene om Jakob og Neikob er både vittige og alvorlige – akkurat som figurene selv. Budskapet i bøkene øker kvaliteten på dem. Jakob og Neikob (2008) og oppfølgeren Tjuven slår tilbake (2012) handler eksempelvis om å sette grenser for seg selv, mens Jakob og Neikob og Alle Andre (2018) fremholder verdien av å være annerledes. Naboen (2016) motvirker fremmedfrykt, mens Stormen (2019) kritiserer overproduksjon og -forbruk. Årets bok følger opp sluttscenen fra Stormen og handler om å senke tempoet i hverdagen. Lærdommen fra forrige bok har imidlertid hovedpersonene glemt.

I introduksjonen setter Stai ord på det paradoksale ved å være i tidsklemma. «Vi skundar oss å slappe av» sier Jakob. «NEI, vi går og legg oss, slik at tida går fortare til i morgon», parerer Neikob. Selvtilfreds sovner Jakob mens Neikob inntar en deprimert sovepositur. Ingen av de to strategiene har noe særlig for seg. Konsekvensen på neste side er brå og ubarmhjertig, og viser hvordan det går når man fastner i et mønster. Plutselig er ti år borte.

Lek med figurer

At Jakob har fått skjegg og Neikob har fått bart i løpet av årene som har gått, understreker poenget om at de to utfyller hverandre.

I panikk ringer Neikob Tjuven for å spørre om det er han som har tatt tiden. Men Tjuven er ingen tidstyv og svarer lakonisk han at han ikke har tid. Over en helside ser vi ham med et rynkete blikk og huset fullt av viltre unger. Ingen av detaljene i oppslaget tyder på at han lyver. Ett av barna i rommet peker på klokken på veggen som viser klokkeslettet ti over ti – et velkjent symbol for at klokken ler. Stais poeng virker å være at tiden i seg selv ikke er et problem – kun måten vi forholder oss til den.

En liten grønn snegle følger hovedpersonene på sin ferd. For de minste blir det en morsom lek å spore opp den søte figuren på sidene. Sneglen blir et ideal leseren kan speile seg i. Når Jakob og Neikob løper av gårde, følger sneglen etter i sitt eget tempo. Blikket er nysgjerrig og åpent. Sneglehusmønsteret i innleggene forrest og bakerst understreker viktigheten av sneglen – som minner om skilpaddens funksjon i Æsops fabel Haren og Skilpadden.

I den nye boken møter vi også den nye figuren Somlekob som omtales med pronomenet hen. Stai viser at hun er på høyde med samtiden også når det gjelder kjønnsnøytralitet og -mangfold.

Tidsparadoks

Ved hjelp av fantasien lager vennene seg en tidsmaskin. Drømmelogikken her er helt på nett med barns lek. I tråd med populærkulturelle fremstillinger av tidsreiser reiser naturligvis Jakob og Neikob feil et utall ganger før det til slutt ender godt. Men istedenfor at de stadig møter seg selv som unge eller gamle, er det de reisende selv som forvandles. Dette er et originalt grep av Stai. På én av sidene blir figurene omskapt til spedbarn. «Nenne» kommer det fra misfornøyd fra Neikob. «Gagga» svarer Jakob og sender dem begge frem igjen i tid. Humoren er effektiv og universell.

Størrelser som tid og død er ingenting i møte med Kari Stais fantasi. Når figurene reiser for langt frem i tiden havner de slik under jorden – i hver sin kiste, med hver sine gravsteiner. Hvordan det går videre med figurene skal jeg ikke røpe her. Sneglen med sitt eget perspektiv overlever også dette.

Bokformatet er i seg selv en inspirasjon til å ta seg tid og langsomt fordøye innholdet. Slik passer innholdet perfekt. Det enkle konseptet i bøkene om Jakob og Neikob legger også til rette for stor innlevelse under høytlesningen. Slik fungerer de i tillegg godt som høytlesningsbøker.

Vi befinner oss i fremtiden. Vi vet ikke akkurat når, men baksideteksten forteller at det er om få år, altså nært forestående. Mye av det vi nå frykter skal skje, har skjedd. Det er storpolitisk kaos, matvaremangel, polene har smeltet, verdenshavene steget, og epidemier brer seg over hele kloden. Verden er i en rivende høyteknologisk utvikling. Konsekvensene av alvorlige miljøforandringer er synlige. Byer ligger under vann. Alt dette er vevet inn i teksten på en naturlig måte, og skaper et troverdig inntrykk av fremtiden, i den grad vi kan avgjøre det.

Aktuelle problemstillinger

Flere problemstillinger gjør boken aktuell. Global oppvarming skaper store utfordringer. Virus og epidemier utgjør en fare for jordens befolkning. Kriger pågår. Boken beskriver tre store unioner: Den kinesiske stat, Alliansen, som minner om EU, og Americas, en union av Sør- og Nord-Amerika. I Americas hersker diktaturet, og landet er herjet av fattigdom, krig og epidemier. De ønsker å ta Canada, og ganske tidlig i boken foregår en invasjon av landet.

Beskrivelsene av Americas er delvis oppdiktet, men også med klare hentydninger til virkeligheten og situasjonen under president Donald Trump. Det er et land på randen av kaos og indre splittelse. Den kinesiske stat fremstilles heller ikke på en spesielt positiv måte. De ønsker makt og erobring, befolkningen er ufrie, og mennesker flykter.

Til sjøs

Handlingen foregår på forskningsskipet Bluenose. En tråler er sendt ut for å forske på fisk, og for å finne nye livsviktige fiskeforekomster. Skipet er nøytralt, seiler i internasjonalt farvann, under britisk flagg. Det kan skape vansker i en urolig verden. Besetningen består av mannskap, forskere, studenter og to ungdommer.

Historien fortelles gjennom Jamal og Eira på 13 år fra Bergen. De er høyst ulike, og i starten skaper det friksjon. Dynamikken mellom dem endrer seg gradvis, og bidrar til fremdrift i historien. Når katastrofene ramler inn på løpende bånd, finner de etter hvert tilhørighet og trygghet hos hverandre. Alt ligger til rette for at det oppstår en romanse mellom de to.

Faren til Jamal er overstyrmann på Bluenose, og Jamal er invitert med fordi han er interessert og har kunnskap om forskning og teknologi. Han er en rolig, fornuftig og oppvakt gutt, som følger med på arbeidet om bord, og er nøye med å holde seg til reglene på et stort skip. Jamal formidler mye av det faglige og tekniske i boken, og appellerer til lesere opptatt av detaljer.

Eira er tvunget med av faren sin fordi hun har lagt ut manipulerte bilder av lærere på skolen, og dermed blitt utvist, fysisk og digitalt. Faren er en del av forskerteamet, og forholdet mellom de to er svært anstrengt. Hun er i opprør mot alt og alle, og tydelig i opposisjon til faren hun kun omtaler ved navn og stort sett svarer avvisende og frekt. Hun virker likegyldig til krisene de er omringet av, og er bare opptatt av å finne en skjerm hun kan logge seg på for å få kontakt med venninnene sine.

Uklare konflikter

Jamal er mest troverdig som karakter. Den litt nerdete, stille typen passer fint med den detaljerte tilnærmingen til mye av innholdet i boken. Eira bryter med denne stilen, og det kan være forfriskende, men flere av konfliktene rundt henne virker påtatte og uforståelige. Hvordan forholdet mellom de to gradvis endrer seg fungerer fint.

Andre karakterer i boken fremstår ganske endimensjonale. Det er sikkert med hensikt, men de blir for overfladiske til at man kommer tett nok innpå, og handlinger fremstår noe umotiverte. Spesielt gjelder dette kaptein Harris. Vi forstår at hun er kjip, men scenen der hun kaster Eira overbord er ekstrem og virker unødvendig som et element i handlingen, annet enn for å skape et dramatisk øyeblikk.

Utydelig retning

Fremdriften i historien er for treg, og spenningselementene overbeviser ikke. Det blir ikke truende og skremmende nok til at det skapes forventninger om at noe uhyggelig skal skje, selv om illustrasjonene skaper effektfulle og dystre skygger. Episoder kommer for brått på, og virker løsrevet fra resten av sammenhengen. Det er dessuten for mange konflikter å forholde seg til, så jeg blir usikker på hvilken tråd det er viktigst å følge. Tittel og omslag forteller at et vulkanutbrudd er sentralt, og det er spor i teksten som tyder på at her ulmer det noe, men det blir ikke tydelig nok. Historien kunne med fordel fokusert mer på vulkanen som våkner, og på spenningen rundt det. Det er mulig trådene samles i større grad utover i serien, og at målgruppa synes boken er spennende nok til å ville få med seg fortsettelsen. Jeg ble ikke helt overbevist.

«Kvifor feirar me påske?» Det er eit sånt klisjéspørsmål alle småbarnsforeldre bør førebu seg på å få, til liks med «Kvifor er himmelen blå?» og «Finst julenissen?». Eg fekk påske-spørsmålet sist for berre nokre dagar sidan, på veg opp trappa til inngangsdøra heime med nyskaffa påskeegg i hendene på kvart av barna. Og hjernen min kortslutta.

For kva skal ein eigentleg svara? At me feirar påske fordi Jesus vart hengd på eit kors og døydde? Det fordrar fleire forklaringar. At det er fordi han overvann døden og sikra alle som trur på han evig liv? Den kan vera litt tung for ein seksåring. «Me feirar påske fordi Jesus liker oss», feiga eg ut, og så sette me oss ned og såg Paw Patrol.

Påska fortald for dei små er sånn sett ei gudegitt gåve for dei av oss som framleis trur at ei velfylt bokhylle kan parera dei fleste problem. Med utgangspunkt i dei viktigaste merkedagane (palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag, påskeaftan og påskedagen) dreg forfattar Ingunn Aadland og illustratør Lars Aurtande oss gjennom ei forsiktig modernisert, lettare forkorta, men stadig gjenkjenneleg tradisjonell påskeforteljing.

Namedropping

«Bibelen er ikkje barnelitteratur» skreiv Aadland i det religionspedagogiske tidsskriftet Prismet for nokre år tilbake. Poenget hennar var at originaltekstane må leggast til rette før dei kan venda seg til barn. I artikkelen analyserte ho nyare norske barne- og ungdomsbiblar og fann at særleg kvinnene ofte var enten usynlege eller framstilt som syndarar. I Påska fortald for dei små prøver ho å bøta på dette ved å finna ein positiv plass for kvinnene i historia, som Maria og Maria Magdalena.

For Aadland, som har ein ph.d.-grad frå MF vitskapleg høgskule og jobbar som rådgivar på Iko-kyrkjeleg pedagogisk senter, har det òg vore viktig å få med eit større mangfald av krinsen rundt Jesus. Det har ho for så vidt klart, men det kjennest mest som namedropping i tilfelle som «Broren deira, Lasarus, er der og».

Til liks med dei fleste minneverdige forteljingane frå kristendommen, finst ikkje påskeevangeliet berre éin stad i Bibelen. Aadland tek utgangspunkt i teksten frå Johannesevangeliet, med element frå dei tre andre evangelia. Alt er godt forklart – med kapittel og vers – i noteteksten av boka.

Aadland har kvalifikasjonar som blir sette pris på av kvardagsateistar og høgtidskristne – sjølv dei som hardnakka hevdar at kristendommen baserer seg på overtru, må vedgå at dette i det minste er ei vitskapleg korrekt attgjeving av overtrua. Då får det heller vera at nokre gamle kjenningar er redigerte bort (adjø, Pontius Pilatus).

Bibelteikningar

Er det denne kombinasjonen av det religiøst og akademisk korrekte som har lagt ein dempar på Lars Aurtande? Den premierte illustratøren har stått bak ei rekkje oppsiktsvekkjande bøker dei siste åra, og han jobbar med alt frå reine blekkteikningar til leire- og silikonskulpturar og readymades.

I lys av dette er Påska fortald for dei små nærast anti-spektakulær i uttrykket. Aurtande legg seg nært opptil det eg omgåande tenkjer på som tradisjonelle barnebibel-illustrasjonar: milde ansikt, enkel realisme og ingen overraskingar. Ikkje hev stemma, ikkje spring i gangane. Det største visuelle krumspringet er ein tåfis-referanse i scena der Jesus vaskar føtene til disiplane. Slik det er no, nærast roper den visuelle stilen «kristent forlag!». Og for alt eg veit var det kanskje meininga òg.

Ei nøysam forteljing

Om barn skal forstå kva som skjer i det norske samfunnet, vil dei i overskodeleg framtid òg trenga kjennskap til dei kristne forteljingane. Slik sett er det viktig med nye tilretteleggingar som prøver å rette opp feila og blindsonene til dei eldre utgivingane. For, som Ingunn Aadland argumenterer, er ikkje sjølve Bibelen barnelitteratur. Plassen kvinnene har fått i denne boka er langt frå oppsiktsvekkjande og revolusjonerande, men det er ein start.

Så til det viktigaste: Vil boka hjelpa meg? Ho fortel påskehistoria på ein enkel og oversiktleg måte. Og ho held seg unna pedagogiske verkemiddel som retoriske spørsmål og forsøk på forklaringar. Vil barna bli klokare på kva som skjedde under påskedagane for rundt to tusen år sidan? Ja, det trur eg. Kva alt saman betydde er derimot framleis opp til oss vaksne å prøva å finna ut av – og forklara.

Dét, og kor påskeegga eigentleg kjem inn i biletet.

Læren om det økologiske kretsløp er en av skoletidens største øyeåpnere. Tenk at alt henger sammen, at tungmetaller hoper seg opp hos de dyrene som er øverst i næringskjeden. Og når miljøgiftene kommer fra menneskelig aktivitet, så har vi ikke bare skyld, men også en mulighet til å handle. Boken Miljøgifter i Arktis viser at denne delen av miljøkampen ikke er preget av avmakt, men at det nytter å kjempe, og forfatterne Kirsti Blom og Geir Wing Gabrielsen har mye å lære bort.

Foto: @Dreamtime

Fra Thailand til Svalbard

Miljøgifter siver ut i hav og vind fra menneskelig aktivitet, og da er det åpen vei til Svalbard hvor Norsk Polarinstitutt måler og forsker. Det er heldigvis et verdensomspennende forbud mot å sprøyte med DDT, men hvis det blir gitt unntak i kampen mot malaria i India og Thailand, så finner giften likevel veien til Svalbard. Måleresultatene på Svalbard blir sendt til noe som heter Stockholmkonvensjonen, og hvis resultatene er ille nok, blir stadig nye stoffer satt på en forbudsliste. DDT ble forbudt i norske hager allerede i 1972, og inngikk i Stockholmkonvensjonen i 2004. Etter den tid har verdiene gått noe ned, så det hjelper, men DDT svekker fortsatt eggeskallene til ismåkene, og bestanden synker drastisk.

På denne måten går boken gjennom ulike grupper med giftstoffer. Vi lærer om virkningene og hvilke dyr som blir hardest rammet. Det gamle isolasjonsmaterialet PCB lagrer seg i fettet, og går til hjernevevet når fettet minker. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan polarmåkene får hjernetåke og blir ute av stand til å passe ungene sine. Like uvitende er urfolkene i nord når de spiser hvalspekk og får i seg mer kvikksølv enn de som bor der denne giften gasser ut, nær kullkraftverkene.

Smarte miljøgifter

Miljøgiftene er opprinnelige smarte ideer for oss mennesker. Et godt eksempel er bromerte flammehemmere, stoffer som hindrer klærne våre i å ta fyr. Ingen tenkte på at stoffene ville havne helt nord i Arktis, og gjøre hvalrossen steril. Det samme gjelder de såkalte siloksanene, stoffer som gjør hudkremen myk, men som blir tatt opp av små bunndyr, og siden ødelegger formeringsevnen for fisk og andre dyr.

Boka er organisert etter de ulike giftgruppene, og samtidig lærer vi om de dyrene som blir hardest rammet. Forfatterne har tydeligvis en idé om at denne strukturen gir best oversikt, men klarer ikke helt å holde seg til sin egen plan. Hvert kapittel blir avsluttet med en faktaside om de ulike giftgruppene, og det er litt irriterende at ikke listene følger det samme mønsteret. På én liste kan det stå om bivirkninger og hvilke dyr som lider, men på neste liste er det andre punkter som gjelder. I boken skal vi også lære om hvordan forskerne jobber når de fanger inn dyr og fugler til sine undersøkelser. Dette stoffet er spennende, men blir fortalt i små narrativer som plutselig dukker opp i en ellers faktamettet tekst. Det samme gjelder de følelsesladete avsnittene om dyr som lider. Sjangeren er dermed litt uklar, og det burde vi kanskje gjettet, allerede på forsiden.

Foto: Haakon Hop

En merkelig undertittel

Miljøgifter i Arktis har sin undertittel godt synlig på forsiden, og den lyder «En sakprosabok for barn». Javel? Dette er vel en setning som hører hjemme i en søknad til Kulturrådet? Bør det ikke fremgå av forsiden, av designvalg, av foto og illustrasjoner, og ikke minst av innhold og språk at dette er en faktabok for barn? Svaret er dessverre at sjangeren ikke er så opplagt. Noen steder setter forfatterne setter seg på kne, forenkler og forklarer for barn, men mesteparten av teksten kunne stått uforandret i en vanlig informasjonsbrosjyre. Det samme gjelder illustrasjonene, stort sett fotografier, som bare sjelden er gode blikkfang, men ellers kan kle et leksikon, eller en brosjyre. En skjematisk tegning viser et kart, en annen viser isbjørnens næringskjede, som i en powerpoint-forelesning. Til slutt er det bare de harde permene som skiller denne påståtte barneboken fra en brosjyre for Norsk Polarinstitutt, som også har sponset boken.

Heldigvis kan barn lese brosjyrer. Miljøgifter i Arktis er ikke tungt lesestoff, med ti linjer på hver side og mange bilder. Men det er mye godt fortellerstoff som går tapt når forfatterne ikke tar et mer tydelig sjangervalg. Det unike stoffet i denne boken, det du ikke finner ved å lete på internett, er fortellingen om forskerne. På fem steder i boken rykker de ut, for å fange dyr og fugler. Spennende fortellinger begynner, men er over etter få linjer. Så må leseren skifte modus for å pugge vanskelige giftnavn.

Foto: Geir Wing Gabrielsen

På fuglejakt med fiskestang

Det er likevel de innskutte fortellingene som viser bokens potensiale, og den beste handler om prøvetaking av isbjørn, om forskere som reiser med helikopter på jobb. Når vi leser om hvordan isbjørnungene reagerer, kan vi nesten glemme at vi leser en brosjyre. Barn har evnen til å lese slike fortellinger fullt ut, omgivelsene er eksotiske, og forskerne er helter i en kamp som unge lesere selv er engasjert i.

Hvis forfatterne mener alvor med å skrive for barn, kan de besvare mange spørsmål med mer utbygde fortellinger. De skriver om en forsker som bytter ut polarmåkens egg med et narreegg, men vi forstår ikke helt poenget med dette trikset. En annen forsker går på jakt etter ismåker med fiskestang, han bruker vel ikke sluk? Slike spørsmål ville vi gjerne hatt svar på, men svarene har ikke boken plass til.

Croquis. Synapse. Vyer. Jeg husker det var en personlig seier da barna begynte å si prosit, men med Store ord legger forfatter og illustratør Ronny Haugeland listen betraktelig høyere. Den nye boken hans er en kombinert fremmedordbok og quiz: Hver bokstav har fått et dobbeltsidig oppslag med en scene som skal illustrere et – ofte vanskelig – ord. Regn med å konsultere fasiten bakerst i boken hyppig, for dette er ikke en bok som gir deg mange hint.

La oss ta bokstaven E som eksempel: En mann i hvit dress står i baren og skal bestille en drink. Han blir avbrutt av en Smørbukk-aktig figur som sier «…En vodka martini. Ristet, ikke rørt, til den hemmelige agenten. Selv tar jeg en til av husets melk med dobbel porsjon sjokoladepulver, takk. Sett det på regninga mi». I bakgrunnen står et større oppbud av James Bond-skurker og skuler, mens en kroppsbygger-aktig type gjemmer seg bak disken og kaldsvetter. Hvilket fremmedord på E skal vi frem til? Det langt fra åpenbare svaret er «Etablissement».

Bokstaven E.

På ville veier

Alfabetbøker kommer gjerne leseren i møte, for eksempel ved å overstrø sidene med ting som begynner på den aktuelle bokstaven. Slik gir de også yngre lesere en mulighet til å være med å peke og rope ut «Eple! Enhjørning! Emblem!» Ronny Haugeland går motsatt vei, og virker å finne stor glede i å lede leseren på villspor. Mange av oppslagene i Store ord har dialog eller handling som peker aktivt bort fra løsningsordet, og etter en titt i fasiten går den voksne leseren gjennom en tankeprosess som kan oppsummeres med «Vent, hva? Hvor? Å, ok da».

Mye av dette har å gjøre med at Ronny Haugeland er en kompromissløs entertainer. Det er to kvaliteter som burde være gjensidig utelukkende, og som gjør at det meste han lager er veldig tilgjengelig, men også litt piggete. Som tegneserieskaper ble han kjent i visse kretser rundt år 2000 med serien Downs Duck, som er akkurat slik den høres ut. Den samme mainstream-med-motstand-holdningen er åpenbar i sci-fi tegneserien Torden Gorgon som for tiden er midt inne i en forviklingsføljetong med veldig mange drap i Lunch-bladet. Og sist, men ikke minst, er det tydelig i personaen hans Bingokongen, en jovial bingovert som gjerne holder hoff på Blå i Oslo, og som gradvis blir fullere og mer aggressiv etter hvert som kvelden skrider frem.

Og akkurat her må vi snakke litt om målgruppen for denne boken.

Bokstaven T.

Visuell eksplosjon

«Hei, hei, alle barna! Det er jeg som har laga denne boka. Hent en voksen, for dette kan bli kompliserte greier.» Slik starter Store ord med en advarsel fra forfatteren selv, og som du sikkert har skjønt er det ikke tomme ord.

Illustrasjonene er store, burleske og lekne, de har masse detaljer og et ikke ubetydelig innslag av det groteske. Kombinasjonen gjør stilen til Haugeland unik, og han er både lett å kjenne igjen og umulig å etterligne. Om vi behandler boken som et sett med illustrasjoner, må den kalles en suksess. Tegningene er rare, overfylte og fulle av bevegelse. Store ord er aldri kjedelig å se på.

Bokstaven Ø.

Som konsept fungerer boken derimot ikke – i alle fall ikke som en barnebok. Forlaget selv anslår målgruppen å være mellom 9-12 år, noe som virker direkte underlig. Store ord kan kanskje heller leses som en voksenparodi på barnebøkenes alfabetsjanger. Men selv voksne lesere vil ha problemer med å gjette riktig på mer enn halvparten av disse oppslagene, og for yngre lesere vil fraværet av detaljer på samme bokstav føre til at illustrasjonene ikke holder på interessen. Det er rett og slett ikke nok å gjøre på disse sidene, overfylte som de er.

Jeg aner med andre ord ikke hvem denne boken er laget for. Jeg mistenker at svaret egentlig er «godt voksne lesere som allerede liker Ronny Haugeland.» Men dét finner jeg ikke i fasiten.

Bokstaven X.

Å lese oversatte bøker kan noen ganger prege teksten i så stor grad at jeg stopper og stusser over ordlyd og setningsoppbygging. At Vi er ulver er oversatt fra engelsk er knapt merkbart under lesingen, her har Mona Berge gjort en fremragende jobb. Romanen åpner med en hverdagslig scene som planter en ubehagelig følelse i kroppen: Familien Wolf snakker varmt om Hitler og hyller ham som en redningsmann de setter all sin lit til. Bildet av Føreren henger med bildesiden inn mot veggen over spisebordet, slik at Hitler ikke skal se hvor dårlige bordmanerer barna i huset har. Familien humrer litt over dette, men det er samtidig ikke tvil om at Hitler skal respekteres. Parallellen til Gud eller julenissen, som også ser ned på deg og som du som barn ikke må skuffe, er guffen.

Allerede her viser australske Katrina Nannestad at hun kan henvende seg til både en ung og en voksen leser. Jeg reagerer selvfølgelig som en voksen leser, mens for den unge leseren vil reaksjonen på åpningen av boka avhenge av hvor mye kunnskap man har rukket å tilegne seg om andre verdenskrig. Vet man ikke så mye om andre verdenskrig ennå, vil opplevelsen av denne scenen antagelig ligge tettere inntil fortellerens, altså at det er litt vittig med denne kloke mannen som liksom ser deg der fra veggen. 11 år gamle Liesl er protagonist og forteller i Vi er ulver, og har ved fortellingens start ingen grunn til å tvile på alle de voksnes lovprising av Hitler. Det tar riktignok ikke lang tid før sikkerhetsnettet Føreren representerer rakner og forsvinner under beina på henne og familien.

Nådeløs flukt

Hverdagsidyllen brytes raskt når faren blir utkommandert i krigen, og snart får de beskjed om at han er savnet i tjeneste. Russerne kommer, familien må legge ut på flukt, og det blir klart at besteforeldrene er for gamle og svake til å henge med på den strabasiøse ferden. Igjen står moren, storesøster Liesl, mellomste søsken Otto og lillesøster Mia. Forfatteren legger ikke mye imellom når Liesl beskriver nøden hun både ser og kjenner på kroppen mens familien blir del av en lang rekke av tyskere som prøver å gjøre det beste for familiene sine.

Innblikket i hverdagen på flukt balanserer gjennom hele boka på eggen mellom realitet og sårt tiltrengt virkelighetsflukt. Sulten gnager i barna, og vekker et urinstinkt og en desperasjon som kun styres av ønsket om å overleve: De blir som ulver.

Vi kikker frem fra buskene i utkanten av skogen. Det ligger en gård i nærheten, men vi ser ikke tegn til liv – ingen røyk kommer opp av skorsteinen, det er ingen dyr på tunet, ingen klesplagg på tørkesnoren. Vi piler fra tre til tre, løper over et jorde, vi er nær nok til å se knuste vinduer, en dør som henger fra bare ett hengsel, og et skap som ligger på siden i hagen. «Russerne har vært her allerede», sier Otto. «Det betyr ikke at de ikke kan komme tilbake!» sier jeg skarpt. «Gjør deg klar til å løpe! Inn og ut! Så fort vi kan! Forstått?»

Levende snegler til middag

Liesl og lillebror Otto spiser levende skogssnegler, fungerer som foreldre for lillesøsteren og sniker seg inn i husene til folk på jakt etter mat og varme klær. Den ekstreme situasjonen som preger barnas nye hverdag bringer frem store eksistensielle spørsmål: Er man et dårlig menneske når man stjeler andres mat for å overleve selv? Kan man stole på noen som prøver å være vennen din i en slik situasjon, eller vil de bare komme nærme nok til å stjele den lille maten du har? Barna blir også kjent med flere russiske soldater, og i alle disse møtene, både med jevnaldrende barn og voksne soldater, dukker spørsmål om tillit og lojalitet opp.

Storesøster Liesl forteller med varme, empati og kløkt om ferden hun og søsknene er på, og utviser omsorg og forståelse for andre mennesker på en så genuin måte at det er vanskelig ikke å bli en del av heiagjengen hennes. At en 11-åring kan ha et så velutviklet metablikk på egne behov, tanker og handlinger virker til tider i overkant modent, men med tanke på at leseren antagelig er på samme alder, er det et grep som fungerer godt.

Det er ikke til å unngå at tankene trekkes mot Russlands invasjon av Ukraina mens vi leser om hvordan de tyske barna flykter fra de russiske soldatene som marsjerer gjennom et spøkelsesaktig Tyskland. Det mangler dessverre ikke på krigssituasjoner rundt om i verden, og med Vi er ulver har Nannestad bidratt med en roman som gir unge lesere en inngang til å forstå hverdagen midt i en krig.

Når identiteten din bør viskes ut

Liesl og småsøsknene kommer seg etter hvert til Litauen, et land som nærmest glitrer i alle historiene de hører, med lovnader om frihet og tilgang på mat og varme. De finner til slutt et nytt hjem, men for å unngå å bli avslørt som «skitne tyskere» av russiske soldater som kommer innom, får de nye, litauiske navn. Barna øver seg på å snakke litauisk og trener på å glemme sin tyske identitet. Også her bringer Nannestad et evig aktuelt tema på bane: Hva er det som gjør deg til deg? Hvor mange identitetsmarkører kan fjernes eller forandres før et menneske ikke lenger kjenner seg som seg selv? For en leser som allerede er, eller snart skal inn i, puberteten og tenårene, kan denne diskusjonen av hvor mye man skal stole på eget kompass ha overføringsverdi. Nannestad gir oss en varmende slutt på boka, noe som kjennes riktig og svært velkomment etter den lange perioden med motstand, hindringer, kulde og nød.

Forfatteren har en evne til å skrive frem troverdige personer. Selv i en situasjon der polariseringen mellom god og ond er lett å gripe til, får vi se hvordan vi alle har gode og mindre gode sider. Liesl og søsknene møter både barn og voksne på flukt, russiske soldater og litauere som sitter godt i det, men sjelden blir noen portrettert som endimensjonale. Hele boka gjennom er vi her og nå, i presens, og forfatterens valg om å holde oss i det umiddelbare, gir rom for både spøk og alvor. Språket i romanen er bilderikt uten å forsvinne inn i skildringer som blir for abstrakte for den unge leseren. Nannestad lar det også krydres av 11-åringens oppriktige undring, lekenhet, fantasifullhet og glimt i øyet, noe som bidrar til at historien kjennes ekte og inkluderende.

De store temaene som ligger helt i overflaten av boka gjør Vi er ulver spesielt godt egnet for høytlesning. Martina Heiduczeks enkle, vakre illustrasjoner får ikke mye plass, men gir likevel noen gode visuelle innslag som også kan sette i gang samtaler om det som dukker opp i romanen. Å lese oversatte bøker kan noen ganger prege teksten i så stor grad at jeg stopper og stusser over ordlyd og setningsoppbygging. At Vi er ulver er oversatt fra engelsk er knapt merkbart under lesingen, her har Mona Berge gjort en fremragende jobb.

At det er skrevet utallige bøker med handling fra andre verdenskrig er med andre ord ikke noe hinder for flere gode leseopplevelser, og som 38 år gammel leser har jeg anbefalt Vi er ulver både til samboeren min og til den ti år gamle niesa mi.