Sennepsfrø – Natt til idrettsdag er ei biletbok om skulevegring, ispedd ein dose løyndom og fantasi. Boka ber i seg kritikk av den tradisjonsbundne idrettsdagen, som diverre er eit reelt eksempel på noko som utløyser skulevegring hos barn. Forfattar Arnt Birkedal jamfører det heile med eit loppesirkus – altså noko som er utdatert. Kor godt eit slik bilete når inn til målgruppa er usikkert. Veit dagens barn i det store og heile kva eit loppesirkus er?

Stillstand og ablegøyer

Teksten i boka lar lesaren aktivt ta del i hovudpersonens tankar, bekymringar og draumar, i det siste døgeret før idrettsdagen. Forteljinga byrjar då Alvhild Aske paff må ta inn over seg førebuinga som pågår i skulegarden. Tida står stille medan barn og lærarar ivrig strekar opp og gler seg til neste dags aktivitetar. Alvhild på si side «aner kor vid og einsam denne dagen vil bli». I Inger Lise Belsviks teikning ser vi at murveggen bak Alvhild er i ferd med å slå sprekkar. På fiffig vis får illustratøren sagt at skulen bør fornyast.

I teksten sirklar forfattaren rundt det uvisse Alvhild gruer seg for. Trygt heime under dyna får ho mot til å konfrontere tankane sine. «Var det stor eller liten ball som var det verste, du» spør eksempelvis hengemannen, som ho møter i draumen sin. «Begge sortane» svarer ho.

Hengemannen stammer frå det klassiske spillet Hangman, som har vore spelt sidan 1902. Bruken av Hengemannen som levande figur i boka er både frisk og spanande, ikkje minst fordi dette er ein figur også dagens barn kjenner. Potensialet som ligg i figuren er sparsamt brukt i boka, men absolutt magisk i sin verknad. «Du skal ikkje tenka så mye» ropar hengemannen etter henne når dei vinkar farvel. Her er boka på sitt mest konstruktive.

Konkrete illustrasjonar

Der Birkedals tekst er sirklande og poetisk, er Inger Lise Belsviks bilete fabulerande og konkrete – på same tid. Forsideillustrasjonen varslar eit høgdepunkt frå boka, og er henta frå Alvhilds draum om natta. Her ser vi ho svevande på ein himmel omgitt av rosa skyer. I havet under henne kjem det fram ein lumsk skugge. I denne bakar Belsvik inn hovudpersonens skrekk for dommarfløyter, stoppeklokkementalitet og uforståelege vaksenflir. Sistnemnte er eit repeterande poeng i Birkedals tekst. Gymnastikklærarane, og jamvel rektor, skjemtar når det passar som minst.

Teikninga viser at det går an å heve seg over slik utidig oppførsel. Øvst på boksida ser vi hovudpersonen i salig fred – i flukt med ei hegre.

Flukt inn i fantasien

Med tilnamnet Aske og ei hegre som følgesvein får ein tru forfattaren alluderer til segna om Fugl Fønix. Sjøv om denne referansen risikerer å gå målgruppa hus forbi, kan ein slå fast at Belsvik lukkast i å omskape krafta frå førelegget. At hegra, til liks med Fugl Føniks, representerer håp, kan ein som lesar fint ane.

Meir framandt er det at tidsperioden i boka er satt 40 år tilbake i tid. Syklar, kioskar, klede og bilar peiker attende til ei tid som kan opplevast som fjern for dagens barn og unge. Ein potensiell fare i boka er dermed at referansane når ut best til vaksne lesarar. «Har du sett ein skulegard, har du sett alle» står det å lese i starten av boka. Men stemmer dette?

På si ferd gjennom draumen får hovudpersonen høve til å bearbeide tankane sine om idrettsdagen. Til glede for Alvhild utviser personane ho møter liknande haldningar til idrettsdagen som ho sjølv har. Mot slutten av boka verkar Alvhild klar for å gjennomføre idrettsdagen. Ikkje fordi den verkar utprega spanande. Men fordi den synest ufarleg. Samtalane i draumen, som like gjerne kunne gått føre seg i det verkelege livet, ser ut til å ha vore riktig medisin.

Materiale nok til fleire bøker

Boka Sennepsfrø har idéar nok til å fylle fleire bøker. Slik det er no sveipar forfattaren innom for mange postar, utan å dvele lenge nok ved dei. Innhaldet kunne med hell vore spissa betre. Symbolikken som er knytt til bokas tittel, altså omkring sennepsfrøet, kjem altfor kort fram i teksten. Også omgrepet draumelærar i boka er velegna for å setje fantasien endå meir i sving. Boka blir nesten som idrettsdagen den kritiserer: hoppande og springande, og litt vel fri. Men òg morosam for alle med ope sinn.

Les også intervju med Arnt Birkedal 27.9.22. 

Pirater fra hele verden inngår i Cappelen Damms serie faktaløver. Hvis målet er å gjøre lesetrening mer lokkende, lykkes den godt. Boka gir en stram og lettfattelig oversikt over sjørøveriets historie og presenterer kort noen av de mest kjente piratene, som Svartskjegg og Anne Bonny. Illustrasjonene til Andreas Iversen utgjør omtrent halvparten og samspiller fint med Sørums sans for oppsiktsvekkende poeng: «Noen pirater fikk lov til å stjele! Ikke av de som ble ranet, så klart. Pirater plyndret fiendens skip når det var krig.»

Fra «Pirater fra hele verden» (Cappelen Damm). Pirat-jegere: Hvem kunne stoppe sjørøverne? Hvem kjente piratene best? Piratene selv, så klart.

Streken til Iversen henter energi fra fiksjonens elleville sjørøverhistorier der de karikerte kjempene utøver en smule gladvold. De oppfyller først og fremst bokas målsetning om å underholde, selv om jeg ser at Iversen har lagt ned arbeid i å gjengi både våpen og klær med en viss historisk korrekthet. Mesteparten av piratvirksomheten forgikk lenge før fotografiet ble oppfunnet, og jeg tviler på at særlig mange sjørøvere har latt seg portrettmale. Det gir illustratørene stor frihet.

Iversen er tegneserieskaper med et ganske stort repertoar, og står dessuten bak illustrasjonene i Edward Rubicons mysterier med tekst av Aleksander Kirkwood Brown (Cappelen Damm 2016–) Han legger seg nokså tett på en mainstream seriestil der piratene i helfigur kunne sklidd rett inn i et Disney-inspirert fiksjonsunivers. De er så typete at det er lite å feste seg ved, noe som står godt til tekstens raske sveip. Bildene gir uansett grei formidlingshjelp til et faktainnhold som stort sett er tilgjengelig for norske barn fra før – i mindre lettleste oversettelser fra engelsk.

Fra «Pirater fra hele verden» (Cappelen Damm). Har du drømt om å være pirat? Du har sett dem på kino. Spilt spill og lest om dem. Men hva vet vi egentlig? Og er alt sant?

Flaut å være norsk

Norske sjørøvarar retter seg mot litt eldre lesere, fortrinnsvis på ungdomstrinnet. Tittelen er misvisende, for boka presenterer bare tre sjørøvere med sikkert norsk opphav. Flertallet er utlendinger. Undertittelen er det mer hold i: «Om plyndring og kapring i norske farvatn». Et knippe kresent utvalgte sjørøvertokt gir innblikk i maktforholdene i Norden fra plyndringen av Bergen i 1393 og fram til det store flåteranet i København i 1807.

Frå «Norske sjørøvarar» (Gyldendal). Sjørøvartokt i Bergen på 1400-talet.

Anders Totlands tidligere sakprosabøker trekker fram betenkelige sider ved norsk historie, for eksempel norsk slavehandel og behandlingen av leprasyke. Norske sjørøvarar har ikke like hvass nasjonalkritisk brodd, nettopp fordi den inkluderer andre pirater enn dem som ble heia fram av norske makthavere eller hadde spesifikk norsk (evt. norsk-dansk) identitet. Den ligner mer på en pensumbok for ungdomstrinnet enn en bok som utfordrer vår nasjonale historie.

Illustratør Kristian Krohg-Sørensen har heller ikke hatt mange visuelle kilder å bygge på. Friheten bruker han til å portrettere svært varierte, bistre menn med overklassens ulike hvite krager. Bildene understreker at mange av piratkapteinene kom fra privilegerte posisjoner. Alvoret i disse ansiktene gir inntrykk av at brutaliteten de sto for var en slags nødvendighet, ingen sadistisk glede. Gyldendal har ikke verdiget dem helsider, som om forlaget vil tone ned disse fiktive innslagene. Det er synd, for boka kunne trengt mer å stoppe opp ved.

Frå «Norske sjørøvarar» (Gyldendal). Christoffer Trondsen, ein av dei mest kjende piratane i norsk historie.

Lite temperatursvingninger

Fortellerstilen til Totland ligger nær ungdomsskoleboka. Det er ikke brutaliteten i sjørøverlivet som gjør den dårlig egna for yngre lesere, det er språket. Første setning i forordet strekker seg over fire linjer. Den refererende stilen gir lite variasjon. Fortelleren lar seg sjelden fascinere nok til å øke temperaturen. Jeg savner dessuten flere betraktninger som kunne pirret mine egne refleksjoner: «Ein av dei viktigaste reglane var at dei skulle dele byttet frå tokta likt mellom seg. Mange hadde vore fattige heile livet. For dei må det ha vore ei etterlengta kjensle av rettferd at alt blei delt likt.»

For å forstå røvertoktene, er det nødvendig å kjenne til Nordens vekslende maktallianser. Ideelt sett kan senmiddelalderen belyse sjørøverne – og sjørøverne belyse senmiddelalderen. Dessverre er redegjørelsene så korte at de har vondt for å feste seg. Konger og erkebiskoper suser forbi. Personlig rekker jeg aldri å leve meg inn i disse dramatiske livene, avstanden blir for stor. Bildene kompenserer ved å ta meg nærmere kamphandlingene. Men nettopp i disse scenene er piratene som mest karikerte. Det svekker historienes autentisitet. Faktisk hadde jeg nok blitt mer engasjert av visuell oversikt – med strategisk posisjonering av skip i de historiske havnene.

Vi får ikke engang noe kart. Boka tar for gitt at leserne kan plassere Færøyene, Gotland og Skottland.

Frå «Norske sjørøvarar» (Gyldendal). Jakta på Nordsjøens skrekk – Jens Munk og Jørgen Daa i kamp mot Jan Mendoza og hans menn som har bygt eit forsvarsverk.

Sprikende kildegrunnlag

Steffen Sørum skriver i en serie som krever forenkling og har liten plass til forbehold. På sitt minst etterrettelige sklir han ut i unyanserte påstander som: «Folk så på piratene som helter.» Men stort sett er presisjonen god. Til forskjell fra de fleste pirat-forfatterne for barn, gir han oss sin kildeliste. Den strekker seg fra populærvitenskap som Piracy – The Complete History av Angus Konstam (Osprey 2008) til barnebøker som 15 vilda pirater av Illugi Jökulsson (Katla 2015). Barnebokinstituttets leder for forfatterutdanningen gir oss slik nærmest en oppskrift på hvordan man kan hente faktastoff mynta på voksne og bearbeide i en utgivelse for barn.

Anders Totlands historiefortelling krever flere detaljer. Når vi ikke får vite hvordan kaperen Magnus Heinason tok seg hjem etter et tokt i 1581, går jeg ut fra at det er fordi de gamle kildene ikke sier noe om det. Det er like fullt irriterende å lese: «Skipet enda i drivisen aust for Grønland, og ekspedisjonen blei avslutta. Året etter er Magnus tilbake i Noreg.»

Totland støtter seg blant annet på en masteroppgave i historie (Flåtemakt mot sjørøvari av Marie Nystuen Berger, UiT 2016) og ligger dermed tettere på ren forskningsformidling. Det er påfallende at de to bøkene ikke har en eneste kilde felles. Aller pussigst er det at Sørum skriver: «Mest kjent [i Norge] er piraten Alv Erlingsson. Han holdt til ved Glomma for over 700 år siden.» I Totlands utvalg – med sitt nasjonale fokus – er ikke Erlingsson med. Er han mindre betydelig enn Sørum skal ha det til? Eller har Totland oversett ham? Det kan i alle fall ikke skyldes mangel på kilder, for Tore Skeie vant Spartacus’ historiekonkurranse med manuset som ble boka Alv Erlingsson i 2008.

Fra «Pirater fra hele verden» (Cappelen Damm). Var vikingene pirater? Fra slutten av 700-tallet til 1066 herjet vikingene. De kom fra Skandinavia og var dyktige sjøfolk. Vikingene plyndret ikke skip på havet. Målet deres var isteden klostre i dagens England.

Var vikingene noe annet?

Totland og Sørum er enige om at vikingene ikke var sjørøvere, fordi de røva på land. Her er de uenige med flere utenlandske sakprosabøker – både for barn og voksne. Og når Totland åpner med Vitaliebrødrenes plyndring av Bergen by i 1393, ser jeg ikke helt den prinsipielle forskjellen fra vikingenes plyndring av engelske klostre. Slik får Norske sjørøvarar et litt tilfeldig preg.

Jeg er enig med innkjøpsutvalget om at Pirater fra hele verden formidler stoffet sitt best. Sørum og Iversen gjør kjent informasjon tilgjengelig for nye lesere. Samtidig skulle jeg ønske at de knapt tilmålte midlene til sakprosa først og fremst gikk til å kjøpe inn informasjon som ikke er å finne i bibliotekhyllene fra før. Der leverer Norske sjørøvarar, men uten å engasjere nok til å fortjene hylleplass. Begge sjørøverbøkene kan leses som et rop etter mer radikal fornyelse. Hva med å vie en hel bok til det de begge avslutter med – nemlig dagens piratvirksomhet, blant annet utenfor kysten av Øst-Afrika?

Jeg rynket på nesen da nyheten om at feminist og illustrasjonsyndling Jenny Jordahl hadde skrevet bok om magasinet «Alle kvinners blad»s utgivelser fra 1938. Hvorfor vil hun lage en slags humorbok, etter perlen Hva skjedde egentlig med deg, en bok som mottok Bragepris i kategorien beste barne- og ungdomsbok i 2020, og som loddet dypt omkring de bakenforliggende temaene som kan trigge spiseforstyrrelser i et tween-sinn? Jeg har vanligvis ingenting imot at en forfatter tar uvanlige valg, men akkurat Jenny Jordahls forfatterskap kjenner jeg meg investert i. Som forfatter har hun sammen med Marta Breen pløyd marka for en ny historie- og kunnskapsformidling omkring kvinnehistorie med bøkene 60 kvinner du skulle ha møtt, Kvinner i kamp og Patriarkatet faller. Hvorfor skal hun nå skrive om glansede kvinnemagasiner, undret jeg meg, er kruttet brent, allerede? Er dette (gisp) forlagets ide…?

Mer fortelling, mindre glans

Det var en stor lettelse å oppdage at jeg hadde blingset, totalt. Jeg hadde ikke skjønt premisset. Er jeg snerpet har samme ingredienser leserne finner i Jordahls tidligere utgivelser; treffsikre illustrasjoner, ironi som bobler, formidlingsglede – og et skarpt blikk på kvinnehistorie. Fremfor å heve pekefingeren og forklare hvor begrenset kvinner levde, løfter hun hele samtalen, ved bruk av humor og et bredt register av følelser, til et helt annet nivå.

Da Gyldendals magasin ble lansert i 1937/38 var ambisjonen deres å være relevant for alle kvinner. Det var en tid med store forskjeller mellom by og bygd, mellom kvinne og mann.

Jordahls utgangspunkt er at hun har gjort et Finn.no-kupp, og deretter fordyper seg i 1938-utgavene av Alle kvinner. Som lesere følger vi Jordahls fiktive jeg mellom sidene, en Jordahl som representerer mange unge kvinner anno 2022; bevisst feminist, ujålete og morsom, men alltid klar til å slå ned på urettferdighet. At hun har bidratt til å synliggjøre feminisme for et større norsk publikum, eksisterer ikke som noe annet enn en trygg undertekst, som David Attenboroughs stemme over introen til en naturdokumentar; vi vet at vi er i trygge hender.

Det private er politisk

Boken er inndelt tematisk i «Flirt og singelliv», «Arbeidet», «Ekteskap og barn» og «Kropp og skjønnhet». Der de tidligere bøkene til Jordahl tok for seg historiske linjer, tendenser og sentrale skikkelser, gjenforteller denne boken de nære, egne og personlige fortellingene fra kilder, ofte anonyme eller navn som «A» eller «Ragna». Disse personlige betroelsene bidrar til å kaste lys over de systematiske undertrykkelsene og utfordringene kvinnene i tiden sto i, på en praktisk og direkte måte.

Fiktive Jordahl trer aldri ut av 2022, selv ikke når hun kler seg i det konvensjonelle plagget mellemkjolen (tenk amish). Og det er måten hun bruker kontrastene mellom tider og språk på, som gjør at denne boken fungerer.

Illustrasjonene er en kombinasjon av collager fra bladet og egne tegninger. Jordahl inntar ved dette total kontroll på materialet, gjør det til sitt eget. Som leser føler man at man er inne i en tidskapsel kuratert av Jordahl selv. De stiliserte, iscenesatte svarthvitt-fotoene og illustrasjonene fra magasinene – ofte reklamer fra tiden – vibrerer i møte med Jordahls fiktive jeg, som aldri slipper narrativet om at disse var en illusjon skapt for å bygge et kvinneundertrykkende samfunn.

En skulle kanskje tro at en bok som anvendte seg av mye gammeldags og utdatert språk ville føles vanskelig å lese, men Jordahls evne til å skape kontrast og balanse gjør det til en lek og en opplevelse. 1938-språket blir et element man kan sette en lupe på, og finlese med distanse.

Hører de nye stemmene de eldre bedre?

Jenny Jordahl, som er ti år yngre enn meg, evner med sine prosjekter å være en kunstnerisk oversetter av kampsaker til «generasjonen» min som vokste opp på nittitallet, der ytterpunktene regjerte (som mellom kred og kommers – tenk Riot Grrrl vs. Spice Girls). De som vokser opp i dag er muligens skodd med bredere erfaring med kildekritikk, og ikke minst, eierskap til den.

Jordahl skriver med et stort overskudd, og hun har med denne boken laget mer enn en tidskapsel fra 1938. Den er laget av en forskningsformidler som på en briljant måte, med 2022-briller, peker på de idealer kvinner i mellomkrigstiden var innrammet i.

Jeg hadde forventninger til denne boka. Forfatteren er Bjørn F. Rørvik, mannen bak flere moderne barnebokklassikere som Bukkene Bruse på badeland og bøkene om Reven og Grisungen. Og temaet uflaks pirret nysgjerrigheten (og kanskje også mer nedrige følelser som skadefryd). Men etter lesingen sitter jeg skuffet tilbake. Hva gikk galt i dette prosjektet?

Lite festlig

På forsiden av boka ser vi en glad gutt, i Sigbjørn Lilleengs festlige strek, tråkke rett opp i et åpent kumlokk. En klassisk komedietabbe! Men ifølge vaskeseddelen handler ikke denne boka om hverdagslig og artig uflaks som å søle ketchup på penskjorta si eller få en måkebæsj i håret. Vi skal møte mennesker som har hatt uflaks «i en helt annen skala» – i 13 historier fra virkeligheten. La oss ta noen eksempler: Roy Sullivan, mannen som ble truffet av lynet syv ganger.

Ann Hodges får en meteoritt gjennom vinduet.

Ann Hodges, damen som ble truffet av en meteoritt. Og Dylan McWilliams, en fyr som i løpet av tre år ble angrepet av både bjørn, tigerhai og klapperslange. Disse tre personene har definitivt hatt uflaks, men er det meningen vi skal more oss over skjebnene deres?

Lilleengs tegneserieaktige illustrasjoner prøver desperat å piffe opp virkelige fortellinger som ikke har vært spesielt morsomme for de involverte. Roy Sullivan ble altså truffet av lynet syv ganger og overlevde. Men til slutt skjøt han seg i hodet på grunn av kjærlighetssorg. Tsutomu Yamaguchi er en dobbelthibakusha, altså en person som ble rammet av og overlevde to atombomber. Han var altså i både Hiroshima og i Nagasaki da det smalt. Han måtte gå innsvøpt i bandasjer i 20 år, utviklet leukemi, men ble 93 år. For en menneskelig tragedie! Mange av fortellingene, men ikke alle, har en slik dyster undertone, og illustrasjonene klarer ikke å få fram de menneskelige skjebnene bak de spesielle hendelsene.

Uklar uflaks

Rørvik (eller er det forlaget?) har hatt problemer med å bli enig med seg selv om hva som egentlig hører hjemme i en bok om uflaks. Et styrende prinsipp har vært at det skal være uflaks i n-te potens, altså unike og ulykksalige opplevelser, men de mest tragiske etterlater leserne med en dårlig smak i munnen. Andre historier er lettere å akseptere. James Howell hadde bitcoins til en verdi av 1,5 milliarder på pc-en. Og så klarte han å kaste harddisken i en ryddesjau. Øyvind Hagen solgte rettighetene til Harry Potter før serien slo igjennom. Uflaks, begge deler. Men å bo i en by med verdens lengste navn er kanskje ikke det man vil tenke på som typisk uflaks. Det kokes suppe på en spiker her.

Øyvind Hagen solgte rettighetene til Harry Potter før serien slo gjennom.

Rørvik samler altså menneskelige tragedier, tabber og rariteter under samme overskrift. Til slutt vil han oppsummere under overskriften «Hvem har uflaks og hvem har flaks?». For eksempel kjennetegnes folk med uflaks at de sjelden eller aldri snakker med fremmede i køen i butikken. Men de som har flaks, derimot, er utadvendte og liker å snakke med folk de møter. Men disse karakteristikkene sier ingenting om de skjebnene vi har møtt så langt i boka. De handler om hverdagsuflaks, noe denne boka ifølge vaskeseddelen ikke skulle handle om. Boka mangler en helhetlig visjon, og det lider resultatet under.

Faglig for barn

I noen av kapitlene i boka formidles historier som kunne vært inkludert i undervisning. Foruten kapitlet om atombombesprengningene over Japan, er historien om romhunden Laika det mest typiske eksemplet på en læreboktekst. Historien om Laika er interessant, og Rørvik får i dette kapitlet godt fram den tragiske skjebnen til hunden. Vi følger Laika fra hun blir plukket opp i en av Moskvas mørke bakgater, via hard trening til oppskytningen som gjorde henne historisk – og som brutalt tok livet av henne.

Når man skriver faglig for barn, er det viktig å tilrettelegge teksten slik at det er enkelt for en uerfaren verdensborger å komme inn i teksten. Mange elever vet sikkert ikke hvem Laika er. Da er det ikke mye hjelp i en ingress som ikke gir nødvendig lesehjelp. Det står at Laika skal få være med i boka, selv om hun er et dyr. Javel. Og det er fordi «hun ble utsatt for så mye rart! Helt uten å bli spurt!» Entusiastiske utropstegn fungerer her som kamuflasje for manglende innhold og lav språklig energi. Og ord som «slaraffenliv» og «simulere» lenger ned i brødteksten kommuniserer dårlig med barn i målgruppa.

Ingen renselse

Det kan være befriende å lese om andres ulykker. Den unge gutten Ingemar i filmen Mitt liv som hund sammenlikner sitt liv med Laikas. Han har blitt berømt for replikken «man måste jämföra», for så ille som Laika har han det virkelig ikke. Andres uflaks kan altså ha en rensende funksjon. Leserne kan tenke «jeg er glad det ikke skjedde meg». Men en slik reaksjon krever at fortellingen har en viss relevans til det livet man selv lever. Dessverre har ingen av fortellingene i Uflaks! 13 utrolig uheldige historier denne kvaliteten. De er for usannsynlige og handler ikke om barns livsverden. Forlag eller forfatter kan ikke skylde på uflaks heller. Prosjektet er rett og slett ikke godt nok uttenkt.

Laika

Det er rart å tenke på i dag, men for bare ti år siden ble det erklært krise hos forlag og andre som bryr seg om lesing. Tegneserier ble laget og lest av halvgamle menn, og bibliotekarer kunne melde at barn avfeide tegneserier som «noe for voksne». Donald Duck kunne ikke konkurrere med digital underholdning (og ble for øvrig laget og lest av halvgamle menn), og ingen så for seg noen norsk hitserie i horisonten.

Og vet du hva? Det snudde. Til gagns. Først med Malin Falchs Nordlys og så med serie etter serie signert unge serieskapere.

Nå skal jeg ikke gå så langt som til å hevde at det blir gitt ut for mange norske tegneserier for barn og unge, men jeg tror vi kan si at det i alle fall blir gitt ut nok. De siste par årene har gitt oss en røys tegneserier som ser ut som om de er laget av karakterdesignere fra animasjonsfilmbransjen. De bruker grep som flytting av fokus og timing av scener, og gir meg mer følelse av å se et storyboard enn å lese en tegneseriebok.

Jeg skal heller ikke gå så langt som til å hevde at Mia Myhr og barna som forsvant egenhendig kan redde norske tegneserier fra , men jeg kan si at jeg i alle fall er optimist.

Uventet ubehag

Sara Hjardar (f. 1998) vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2021 med konseptet til Mia Myhr. En av de spesielle tingene med boken er at den er en rendyrket skrekkhistorie, noe som knapt har vært forsøkt laget før av en norsk serieskaper for unge lesere. Og Hjardar leker ikke skrekk, men dykker virkelig ned i det ubehagelige i bokens første halvdel.

Tenåringssøstrene Mia og Hanna flytter sammen med familien sin tilbake til det lille tettstedet hvor de vokste opp. Lillesøster Mia er litt keitete. Hun har vanskelig for å få venner, og trives best med skisseboken mellom seg og verden. Mens hun en dag utforsker skogen bak huset kommer hun over en monsterlignende skapning – en slags tynn, benete hjort med øyne som lyser fra et sort hull der hodet skulle vært. Litt videre i skogen oppdager Mia et tjern som ikke har vært der tidligere. Og når søsteren Hanna og vennene drar for å bade der, forsvinner de sporløst.

For trygt for raskt?

Hjardar er en svært talentfull tegneserieskaper. Tegningene hennes føles egenartede på en måte som jeg ikke kan huske å ha sett hos noen i den nye generasjonen norske tegneserieskapere. Hun kaster vrak på det tradisjonelle symmetriske ruteoppsettet, og lar ofte snakkeboblene flyte fritt mens figurene hennes skildres gjennom velkomponerte ruter som gjør sidene levende. Ansiktene tegner hun med dyptliggende, mørke øyne og sterke reaksjoner som bidrar til å understreke de urovekkende hendelsene i historien.

Hjardar har et talent for å skape uhygge, noe hun spiller på med stort hell i den første delen av historien. I andre halvdel er det som om hun har bestemt seg for å tøyle disse impulsene. Det kan være gode grunner til dette – ikke minst for at boken ikke skal være fullstendig traumatisk for de yngre leserne – men i alle fall én av karakterene føles som en forspilt mulighet idet han forvandles fra sjokkmonster til en litt småfrekk, tjue-på-dusinet fantasy-fyr med spisse ører og rufsete hår. Det er ikke det at uhyggen blir blåst bort, men når Mia får en guide (om enn upålitelig) gjennom det skremmende landskapet, får også reisen hennes mindre særpreg og føles mindre farlig.

Bind én av ørten

Det er ikke til å komme fra at i likhet med seks-syv andre tegneseriedebutanter de siste årene, er også Mia Myhr og barna som forsvant bok nummer én i en hittil ukjent rekke. Fra et markedsperspektiv gir det god mening å få lesere hektet på et sett med gjenkjennbare figurer i utgivelser som kommer med jevn forutsigbarhet – slike serier var da også noe forlagene etterlyste den gangen for ti år siden da vi bare hadde Donald.

Det er likevel en påfallende utvikling at knapt en eneste ung norsk tegneserieskaper ønsker – eller blir oppmuntret av forlagene til – å fortelle en historie ferdig i én utgivelse.

Det er kanskje hyklersk av meg å klage på dette, ettersom jeg har tilbrakt store deler av sommeren med å lese de amerikanske tegneseriene Y: The Last Man (5 bind) og Preacher (9 bind). Helt sammenlignbart er det ikke, siden amerikanske tegneserier av denne typen gjerne utgis først i bladform før de samles i bøker, men jeg merker meg jo gleden ved å ha lest ferdig én bok og vite at det finnes fem-seks flere som venter. Mia Myhr kan absolutt inspirere til samme type forventning.

(Når vi først er på et sidespor, er det ikke pussig at bokhøsten gir oss to bøker med titler over lesten [Alliterasjonsnavn] og [tingen] som forsvant? I tillegg til Mia Myhr og barna som forsvant kommer Cappelen Damm med Hilda Humlevik og folka som forsvant med omslag i de samme dystre blåtonene.)

Særegent talent

Tegneserien til Sara Hjardar fyller med sin insistering på sjokk og gufne stemninger en glissen nisje i norske tegneseriehyller, samtidig som føljetongformatet plasserer henne i trygt selskap. Og som anmelder føyer jeg meg inn i rekken av kollegaer som, i møte med disse nye utgivelsesfrekvensene, må nøye meg med å bemerke «god start, det blir spennende å se hvordan denne tegneserien utvikler seg videre».

Det suser i Sivert er en bildebok tegnet, skrevet og formgitt av Ragnar Aalbu. Boken handler om svømmevegring slik det fortoner seg for den lille flodhesten Sivert. Gi det litt tid, er forfatterens forslag til løsning. «Flodhestvisker» kaller Aalbu seg på tittelsiden, i en velkjent humoristisk tone. Personifiserte flodhester skjønner han seg i alle fall godt på, og da særlig den minste av dem. Aalbu hjelper oss å forstå barnets nøling.

Den lille tenkeren

Fortellingen følger en dag i Siverts liv, fra soloppgang til solnedgang. Historien starter allerede på tittelsiden, hvor ser vi flodhest-mor og hennes tre barn troppe opp på stranda for å bade. Hovedpersonen er minst og kommer luntende bak de andre. Sivert har sitt eget tempo – og sitt eget perspektiv, skal det vise seg. Flodhester liker som kjent å bade, men ikke Sivert. På stranda blir han sittende og gruble.

Sivert har sine egne meninger og er trygg i dem. Fra sitt ståsted under parasollen får han formidlet sitt perspektiv på tingene. «Bading er altfor mye armer og bein» fastslår Sivert, mens han betrakter brødrene som roper, spruter vann og slåss om badeballen. «Hvorfor kan de ikke bare ha en ball hver?». En ilter måke i forgrunnen virker enig. Ned over hodet har han tredd på seg fullt ørevern.

Sivert er komisk og karikert, men samtidig realistisk i måten han reagerer på situasjonene rundt seg. Som type er han skvetten, men argumentene hans virker også rimelige. En gang mistet han badebuksen foran de andre. Aalbu tegner ut hele scenen slik at det først blir morsomt, deretter flaut. Som leser får man ta del i opplevelsen både slik det ser ut for andre og slik det føles for Sivert. Skammen fra de andres latter har tydelig satt seg.

Komisk figur

Hovedpersonen stikker seg ut i det sjøgrønne landskapet med sin røde, solbrente hud. Bøttehatten gjør ham ekstra komisk, men kanskje gjør det ham også til den mest fornuftige i søskenflokken? Sivert er nemlig den eneste som tar etter sin mor. Begge bruker hatt som beskyttelse mot solen.

Aalbu har sansen for det snodige og snåle. I tillegg utviser han en genuin varme for figurene sine. Sivert selv er som en åpen bok. Alt han tenker deler han med leseren. Kroppsspråket er ufiltrert og nakent. Engasjementet smitter. Leseren går fra å le av til å le med Sivert.

Figurdesignet understreker det ufrivillig komiske i fortellingen. Figurene er bevisst klumpete og klumsete satt sammen, med et uttrykksfullt resultat som gir dem en sårbar, odd kvalitet. Det hele er stilrent utført, fra de runde og spisse geometriske formene, til den myke tekstureringen som løser dem opp igjen. Sistnevnte bidrar til å skape en lys og lett tone i boken.

Selvrefererende detaljer

Mye levende liv er synlig takket være en effektiv komplementærkontrast mellom landskap og dyr. Det yngler av morsomme figurer i boken, fra fisk og frosk til et kongerike av sjøstjerner – og endatil hovedpersoner fra tidligere bøker av Aalbu, inkludert muldvarpen fra Muldvarp-trilogien og Paisommer (Vigmostad & Bjørke, 2019). Katten Georg fra utgivelsen George er borte (Ena, 2021) dukker også opp på én av sidene. Boken handler om døden, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2021. Døden tematiseres også så smått i årets bok. På en av sidene stirrer skjelettet av en fisk like inn i hvitøyet på en annen fisk.

Under havet skjuler det seg også skatter. Sivert tør ikke ha øynene åpne under vann, og går dermed glipp av dem. Aalbu velger å viser frem alt det fantasifulle som skjuler seg i dypet. Flaskepost, en havfrue, og en skattekiste med gull er noen av ingrediensene.

På bunnen av havet ligger også en druknet smarttelefon. Gjenbruk er tingen, skal vi tro Aalbu. Bokformatet hans imiterer eksempelvis en laptop, med liggende format og buede hjørner. Grepet er først og fremst en artig gimmick for den voksne. Kanskje er det ikke en like morsom samtalestarter. Små barn vil nok kjenne igjen smarttelefonen i havdypet lenge før de innser at boken skal ligne en bærbar datamaskin.

Bading gjør susen

Sivert er flink til å tenke seg inn i problemer, men evner også å tenke seg ut av dem. Når sand og solkrem til slutt gjør at han føler seg som en «nugget», bestemmer han seg likevel for å hoppe ut i vannet. Straks etter kommer det en rekke superlativer om gleden ved å bade. Øyeblikket er det som teller. Fortellingen strekkes videre, inn i natten – og kanskje også evigheten? Mot slutten lar alle seg inspirere av familiens minstemann.

Enten vi liker det eller ikke: Den amerikanske varianten av Halloween er kommet for å bli. Foruten utskårede gresskar, folk i skumle utkledninger og forventninger om å ha godteriet klart når det ringer på døra 31. oktober, finner vi innslag av Halloween også i populærkulturen. På årets høstliste hos Vigmostad & Bjørke står to skumle bøker rettet mot målgruppen 9-12 år. I Ekte gjenferd: Norges skumleste spøkelser introduserer forfatter Camilla Otterlei og illustratør Tiril Valeur leseren for de mest grøssfremkallende gjenferdene vi kan skilte med her til lands. Rebecca Wexelsen har skrevet Dunkle fortellinger, sju historier fra den fiktive byen Dunkel, illustrert av Jens Kristensen.

Livet før døden

Ekte gjenferd presenterer historier om ulike menneskers liv, med mest vekt på hvem de var før de ble gjenferd. Forfatteren har også tatt et sjarmerende grep ved å gi plass til noen gjenferd som hun sier selv insisterte på å bli med i boka, og som hun da ikke turte å utelate. Tekstene i denne andre delen av boka er kortere, og dermed får også etterlivet proporsjonalt mer plass sammenlignet med de første historiene. Det kortere formatet fungerer minst like godt, og viser at vi ikke trenger så mange setninger for å få et tydelig bilde av de forskjellige skjebnene.

Fra «Ekte gjenferd».

Savner skrekk og gru

Kanskje er det en urettferdig innvending å påpeke at det skumle og virkelig spennende i historiene, nemlig hvordan gjenferdene ser ut og opptrer, får for lite plass. Forfatteren forklarer i forordet at det er gjenferdenes skjebnedag vi skal bli kjent med. Med skjebnedag menes dagen den jordiske kroppen deres døde og de gikk over til den andre siden. Den største utfordringen med boka er først og fremst at den ikke evner å levendegjøre (!) gjenferdene for leseren. Heller enn å lese detaljerte, uhyggelige skildringer av gjenferdenes opptredener der de går igjen i dag, får vi utgreiinger om livet de levde før de døde. Stadig vekk påpeker forfatteren dessuten at et gjenferd er helt uskyldig, som den usosiale verten på Krækkja turisthytte eller den fortvilte fyrvokterkona på Struten fyr som fremdeles står og speider etter hjelpen hun skulle hatt til den syke familien sin for mange år siden. Med sannhetskriteriet som en del av konseptet, er det rett og rimelig at forfatteren ikke lyver eller skryter på spøkelsene verre opptredener enn de faktisk har. Og for all del, å se et gjenferd kan vel være skummelt nok i seg selv, uansett om spøkelset har en ondsinnet agenda eller ikke.

Fra «Ekte gjenferd».

Vokabular fra gamledar’

Forfatteren har inkludert en ordliste bakerst i boka, slik seg hør og bør når man bruker ord som bispinne, konservator, levning, jærtegn og vigsla grav overfor denne målgruppa. Ellers er Otterleis dialogiske tone både inviterende og inkluderende, der hun jevnlig henvender seg og stiller spørsmål til leseren.

Mer enn en skremmende innføring i hvilke spøkelser leseren kan treffe på rundt om i landet, er Ekte gjenferd en saklig, historisk korrekt kollektivbiografi. Fortellingen om menneskene som senere ble gjenferd dominerer, mens gjenferdene og spøkelsene selv får minimalt med boltreplass. Når tittelen, baksideteksten og forlagets innsalg skaper forventninger om en mer gjenferdsfokusert bok, kan den sobre vinklingen i boka bli en skuffelse.

Fra «Ekte gjenferd».

Mer fart i fiksjonen

Hos Rebecca Wexelsen i fiksjonens verden er det tydelige innslag av både grøss og gru. Det betyr ikke at disse følelsene og opplevelsene lokkes frem ved hjelp av blodige lemmer, slimete monstre eller skumle menn som jager etter noen med øksa hevet. Tvert imot ligger det en subtil uhygge over Wexelsens tekster, lik en ekkel tåke som siver sakte, men målrettet mot deg, og som du ikke oppdager før den er det eneste du kan se, kjenne og høre.

Alle historiene i Dunkle fortellinger foregår i den vesle byen Dunkel, som vi får vite nokså lite om. Et annet fellestrekk er at det alltid er en barnestemme som forteller fra noe hen har opplevd. Wexelsen har skrevet lekne fortellinger som svinser over i det surrealistiske og fantastiske, samtidig som rammene godt kan være gjenkjennbare for leseren. I det rikholdige og underholdende karaktergalleriet møter vi blant annet en katteutgave av varulvene, magiske epler med helende og forheksende egenskaper, og en fisk som vel egentlig er en havfrue. Selv måtte jeg utsette tannlegetimen min etter å ha lest bokas skumleste fortelling, doktor nebb. Der møter vi doktoren selv, en hvitkledd kar som tjener til livets opphold ved å kutte tunga av de mer skravlete og høylytte barna i byen. Å gape opp for tannlegen vil nok aldri bli det samme igjen.

Fra «Dunkle fortellinger».

En tynn, rød tråd

Konseptet bak boka er morsomt, og kan minne om en kollektivroman. En svakhet er at forfatteren ikke kommuniserer og etablerer konseptet tydelig nok til leseren. Det er ofte vanskelig å få tak i hvem som forteller, og vi får heller ikke alltid vite navnet på fortelleren vår. Enkelte medlemmer av persongalleriet blir nevnt i flere av tekstene, men når vi ikke vet hvem som forteller eller hvilken relasjon de har til hverandre, blir det komplisert å forstå koblingene mellom de ulike innbyggerne. I en novellesamling for voksne kan en slik diffus rød tråd fungere godt, men for en yngre leser vil dette fort forsvinne under radaren eller bli forvirrende. Wexelsen skriver underholdende og med overraskende vendinger i fortellingene, og selv om jeg savner en tydeligere utnyttelse av konseptet, er hver fortelling både spennende og engasjerende.

Fra «Dunkle fortellinger».

Jens Kristensens tegninger er på samme tid uhyggelige, vakre og realistiske, og er viktige bidrag inn i bokas helhet. Tegningene hans kunne gjerne fått enda mer plass, eksempelvis ved hjelp av et kart over Dunkel som et grep for tydeligere å etablere den verdenen leserne tas med inn i.

Noe for enhver smak

Jeg ser ikke bort fra at noen kan bli inspirert til å dra på spøkelsesjakt etter å ha lest Otterleis bok om noen av gjenferdene vi kan finne i vårt eget land. Undertegnede skjelver fremdeles mest av oppdiktede historier som gjør at hun må se seg en ekstra gang over skulderen i høstmørket.

Fra «Dunkle fortellinger».

Kokebok fra Kardemomme by er et offisielt lisensprodukt fra den nye filmen Folk og røvere i Kardemomme by som har premiere første juledag. Filmen er produsert av Qvisten animasjon, mens Cappelen Damm står bak boka. Målet med slike lisensprodukter er at filmen skal gi deg lyst til å kjøpe boka og boka skal gi deg lyst til å se filmen. Det føles nesten litt på siden å skulle vurdere hvordan den faktisk fungerer som kokebok. Ideen går ut på at hver innbygger i Kardemomme by liksom bidrar med sin egen oppskrift.

Krever samarbeid med voksen

Målgruppa til boka bør tilsvare målgruppa til filmen, dermed skal vi nok godt under 12 år. Kokebokforfattere for denne aldersgruppa står overfor et nesten umulig valg. Skal fremgangsmåten forklares skikkelig, blir teksten fort for omfattende. Holder man den kort og konsis, blir resultatet kryptisk. Konditor Elin Vatnar Nilsen og Cappelen Damm forlag har stort sett gått for det siste alternativet. De kjører på med «sikt inn alt det tørre», «visp kremfløten slapp», «dra eggeblandingen frem og tilbake», «følg anvisningen på pakken» og «legg lune bær på skivene».

Selv «stekes i 10-15 minutter» er problematisk for denne målgruppa. Hallo, 10 eller 15? Du trenger ikke være på autismespekteret for å bli matt av sånne valg. Den som øver på å følge en oppskrift, er sjelden klar for å bruke skjønn. Her er bruk av parenteser dypt undervurdert. Kanskje er boka ment mest for voksne – som ønsker hjelp til å lokke barn til innsats og fellesskap på kjøkkenet.

Instagram-pedagogikk

Fotografiene av de ulike rettene har konditoren tatt selv. De utmerker seg med høy kvalitet. Ikke bare er de vinklet litt mer fra siden enn ovenfra, altså i barneperspektiv. De er enda mer formfullendte enn dem hun bruker på sin egen bakeblogg, Krem.no. Visst er det både opplysende og fristende å se hvordan resultat er tenkt. Samtidig er du garantert at det du selv lager aldri vil kunne bli i nærheten av like fint. Hvor motiverende er det å stadig komme til kort – sånn i lengden?

Jeg har større sans for pedagogikken i Schakendas bakeskole av John Rørdam og nå avdøde Morten Schakenda (Aschehoug 2010). I dette absolutte høydepunktet for alle som vil bake med barn, garanterer fotograf Pål Rødahl at samtlige bakverk er lagd av de seks unge bakerekruttene. Målet blir innenfor rekkevidde – og opplevelsen av mestring desto større.

Men jeg vet godt at Instagram skjerper behovet vårt for å se vakre foto. Likevel er min hovedinnvending mot de pene bildene fra Nilsens kjøkken, at perfekt kokekunst kler innbyggerne i Kardemomme by skikkelig dårlig. Det virker søkt å la Kasper, Jesper og Jonatan inspirere glansbildevakre matretter. Men det går naturligvis an å godta at det kun er selve oppskriftene røverne bidrar med.

Vi som i større grad kunne tenke oss å være med på leken, går her glipp av en sjelden mulighet for kreativitet og moro med maten. Kokebok fra Kardemomme by strekker seg til «Arme røvere». Gøy kun for alle som vet hva arme riddere er. Morsommere blir det ikke.

Test logikken

Rettene er stort sett enkle og langt mer barnevennlige enn selve oppskriftstekstene. Sympatisk nok gir de innføring i et nokså variert basisrepertoar. Det er på ingen måte slik at Nilsen benytter anledningen til å markedsføre sin finesse. Gjennom havregrøt, granola og tomatsuppe styrer hun fint utenom eksklusive ingredienser. Samtidig er det nok chiliflakes, tomatpuré og buljong i den tomatsuppa til at den faktisk smaker godt.

Selv om innbyggerne i Kardemomme by altså bidrar med egne oppskrifter, mistenker jeg at noen av rettene ble bestemt før de fikk tildelt opphavspersoner. Prøv å pare disse karakterene med riktig matrett:

Tobias i tårnet                      Hamburgere
Røverne                                 Lasagne
Løven                                    Lunsjsalat
Politimester Bastian           Pinnebrød
Tante Sofie                           Pytt i panne
Pølsemakeren                      Solskinnsboller

(Rett svar: Tante Sofies lasagne, Løvens hamburger, Røverbrød på pinne, Tobias i tårnets solskinnsboller, Pølsemakerens pytt i panne og Politimester Bastians lunsjsalat.)

Selv om ikke alle koblinger virker like tro mot Thorbjørn Egners karakterer, ror korte introduksjoner fint i land hvorfor hver av dem har valgt å bidra med akkurat den retten: «Kamomilla er glad i alt som går fort og greit og ikke lager så mye oppvask. Hun tar det hun finner i kjøleskapet, visper det sammen og rydder mens omeletten setter seg i pannen.» Avsenderen bak disse tekstene er et «vi» som aldri blir presentert – åpenbart et «vi» som kjenner innbyggerne i Kardemomme by godt. (I virkeligheten er de forfattet i samarbeid mellom forlaget og forfatter Hulda Westberg Sparbo.) Nærheten til Egners univers styrkes dessuten av en håndfull godt utvalgte sitater fra originalboka.

Vidunderlig formidlingsmaskineri

Størst plass får bildene fra filmen. Stop motion-teknikken innebærer at fotoene er basert på faktiske modeller i virkelige kulisser. Her er det lagt ned langt større ressurser enn om bildene skulle være lagd for kokeboka alene. Det tredimensjonale uttrykket suger meg inn i byen. Ikke bare er det god reklame for filmen. Bildene kan til og med gi følelsen av at det å lage maten er som å delta i filmens univers.

Konseptet er nøyaktig det samme som i Hakkebakkeskogens bakebok, sluppet parallelt med animasjonsfilmen «Dyrene i Hakkebakkeskogen» i jula 2016. Der er tekstene som introduserer hver enkelt oppskrift riktignok hakket friskere fordi de er lagt i munnen på bakermester Harepus. Men denne oppfølgeren leverer like varierte oppskrifter av samme vanskegrad. Førsteboka har så langt nådd et opplag på 29 000 eksemplarer.

Det er bare å gi seg misunnelsen i vold. Egentlig er en god kokebok like mye en oppskrift på lykke som på kryddermuffins. Lykkeforskerne kan nemlig fortelle at vi blir lykkelige av å mestre nye ting, få til noe sammen og av å glede andre. Bokmarkedets virkelighet er litt mer kompleks. Den som vil gi ut kokebok for barn og selge til litt mer enn salt i grøten, blir fort utkonkurrert om de ikke har Thorbjørn Egners etterkommere og en aktuell animasjonsfilm i ryggen.

Mange har nok hørt om «bankeånder», det spiritistiske fenomenet hvor ånder (visst nok) kommuniserer gjennom banking i gulv og vegger. Irriterende, men ikke så farlig. Knuseånder, som vi møter i Oppskrift mot ånder som knuser ting, er derimot en mer hissig variant av arten. Knuseånden manifesterer seg som voldsom vind og ødeleggelse hvis en avdøds navn blir nevnt, og det er en slik ånd bokas hovedperson Henry Mafaye og faren hans, Joachim, beklageligvis har pådratt seg. Ifølge karakteren Professor Brank, ekspert på området, er en knuseånd «en ånd som springer ut av kraften fra en person som er død.» Kraften fra knuseånden går utover de menneskene som elsket ham eller henne høyest.

Når Henry og faren sier deres avdøde mors og kones navn, Ita Shu, går knuseånden amok, og tekanner, møbler og bøker flyr veggimellom. Det gjør det naturligvis vanskelig å sørge, og Henry og faren har innsett at det gjelder å snakke minst mulig om henne. «Det er fryktelig mye i livet som går over av seg selv», sier faren fortrøstningsfullt. Han var en gang en kjent sanger i Subito Musikkteater. Men etter at kona døde, er sangstemmen blitt ulidelig å høre på, og han har problemer med å komme seg opp av senga. Henry er en liten voksen som sørger for te med nellikspirer, og omsorg.

Et underlig institutt

En dag blir Henry så frustrert over venninnen Viktoria at han nærmest påkaller morens knuseånd, som med et vindkast sender Viktoria med et klask ned i steingulvet på Andromedaskolen. Hun brekker ankelen på tre steder. Som straff befaler skolens rektor at Henry skal møte opp hos en Professor Otto Tiid på Institutt for Betydningsfulle Minner. Tilfeldigvis blir Henrys far også bedt av arbeidsgiveren sin om å møte opp på samme institutt, ellers mister han jobben. På dette instituttet skal det visst nok finnes et femtogram, en oppfinnelse som kanskje kan hjelpe på Henrys sinne og Joachims sangstemme og deres felles sorg? Det er i hvert fall det rektoren og arbeidsgiveren håper på.

Det viser seg at Professor Otto Tiid er død og erstattet av Direktør Ida Tiid, professorens 11 år gamle datter, som ifølge seg selv er «sjef over hele virkeligheten» og som bor alene i en stor villa der hun løper rundt i sølvkappe og lar det bero med vasking og rydding. Ida er en slags Pippi-aktig type, altså, bare at Herr Nilsson er utskiftet med en mystisk fugl ved navn Marry-Lynn. Femtogrammet som Ida Tiid viser Henry og faren, viser seg å være en utrolig videooppfinnelse som lar pårørende få merke den avdødes kjærlighet. Men femtogrammet gjør Henry så følelsesmessig påvirket at han nevner henne-hvis-navn-ikke-må-nevnes og Institutt for Betydningsfulle Minner raser i grus.

Oppskrift mot knuseånd

Det er mange mysterier i denne boka: Hvorfor kan man ikke snakke om Ita Shu? Hvorfor er det noen døde man kan snakke om, mens hele villaer raser sammen hvis man snakker om andre? Hvordan oppstår en knuseånd? For Henry er det største og mest presserende mysteriet: Hvordan roer man ned en knuseånd? Henry, Viktoria og Ida Tiid går sammen om å finne ut hva oppskriften mot en knuseånd er, og blir kjent med en jente ved navn Katarina over sosiale medier underveis, som har en bestefar hvis navn heller ikke må nevnes. Katarina blir en viktig del av fortellingen, og det er blant annet hun som møter Professor Brank.

Oppskrift mot ånder som knuser ting inneholder flere gode og velkjente ingredienser fra barnelitteraturen: selvstendige og glupe unger, ubehjelpelige voksne, dyr som vet mer enn man skulle tro, smågale professorer, litt brutalitet og ødeleggelse, litt kjærlighet og vennskap og store mysterier og utfordringer. Tyra Teodora Tronstad blander ingrediensene på sin egen måte og skaper en original og energisk fortelling med et underholdende og komisk persongalleri. Det er i det hele tatt svært oppfinnsomt – men aldri oppfinnsomt bare for oppfinnsomhetens skyld. I tillegg skriver hun effektivt, intelligent og underfundig, og hun stiller krav til leseren sin, ettersom man kun får svar på enkelte av spørsmålene boka reiser hvis man leser oppmerksomt, holder tunga rett i munnen og fester seg ved detaljer som fungerer som små hint.

Mot slutten av boka er tempoet såpass høyt at det ikke er bare-bare å henge med i svingene. Ikke alle tråder nøstes opp, og noen mysterier forblir uoppklarte, i hvert fall for meg. Hva er det for eksempel med fuglen Marry-Lynn, som flakser rundt der de dramatiske begivenhetene utspiller seg, og har gjort det siden Ita Shu levde? Hvordan finner Ida Tiid egentlig frem til Katarina på sosiale medier? Jeg savner enkelte mellomregninger hist og pist, og noen få steder spiller tilfeldigheter en for stor rolle. Men jeg tror ikke dette er noe som vil plage en barneleser, og alt i alt er dette en svært medrivende og godt strukturert barneroman.

En bok om sorg (spoilert alert!)

Oppskrift mot ånder som knuser ting er en lystig bok, men det er også en bok om sorg, stillhet og fortrengning, og om å gi plass til de døde. Det er ikke lenge siden man trodde at barn hadde best av å ikke snakke om savn og sorg, og på sin egen måte pirker Tyra Tronstad også i dette: Hvor kraftfulle blir følelser som ikke får språk? Åpenbart så kraftfulle at de kan legge villaer i grus. I siste instans viser det seg at oppskriften mot knuseånder handler om kjærlighet, selvfølgelig, og ikke for eksempel om latterliggjøring, som Professor Brank har en teori om. Det handler om å ta den avdødes kjærligste ønsker og intensjoner på alvor og forsøke å forstå hva det er knuseånden vil kommunisere med vind og ødeleggelse. Først da vil knuseånden falle til ro.

Et raskt googlesøk på «utenforskap og barn» gir 222000 treff. Det å havne utenfor det sosiale felleskapet, kan ha ulike årsaker: økonomiske eller kulturelle, eller det kan skyldes fysisk og psykisk sykdom. Utenforskap angår oss alle. Konsekvensene kan være livsvarige for noen, for andre kan det være en omvei til voksenlivet, en dannelsesreise, som her i Kykkelivoff.

Pubertal hane

Tegneren og bildebokmakeren Bo Gaustad har valgt en lett og humoristisk tilnærming til et alvorlig tema. Resultatet er en sprelsk bildebok der den pubertale hanen Henry er vår helt. Han er en hengslete hane med en litt for stor hanekam hengende ned i øynene. Henry er lei høner. Han er lei av å få kjeft når han vekker dem klokken fem. Nok er nok, tenker han, tar trekkspillet på kjerra og går, med morens formaning i tankene: «Alle kan bli det vil. De må bare ville det nok».

Og her rinner Finn Kalviks ord meg i hu:

Svimer rundt hele da’n
Bekymringsløs som et barn
Prøver å finne en vei
Ut av alt som jeg er så drittlei

Det dreier seg om kjedsomheten, det å ville noe annet, men ikke å vite hva, prøve å finne seg sjæl, hva nå det kan være?

Henry vet bare at han vil ikke være hane mer, men hva vil han være da? En schäfer, en ledertype à la hunden Rolf? Henry forbereder seg på et godt hundeliv og blir så god at den svaksynte og ensomme mannen tar ham for akkurat det, en lederhund, med de katastrofale følger det får – i trafikken.

Som i eventyret treffer Henry ulike dyr på sin dannelsesreise. Han forsøker å identifisere seg med dem, og bli en av gjengen, men uten særlig hell: Han hopper med harene, lager sirkus med en gruppe fredsaktivister, spiller trekkspill med ulvene, mekrer med fårene, men klarer ikke engang å tirre på seg en okse.

Utvider teksten

I en god bildebok utvider illustrasjonene teksten, som her, de gjentar den ikke. Noen ganger viser de noe helt annet enn det verbalteksten sier. Der verbalteksten sier at mannen rusler ut av parken med Henry i bånd, viser illustrasjonen så mye mer av et fellesskap av mennesker og dyr i en park; en hane som løfter benet mot lyktestolpen på hunders vis, en gammel dame med en gammel terrier – de trekker hver sin vei. Illustrasjonene strekker seg flere steder over hele oppslag, andre steder er muntlig tekst og illustrasjon integrert mens den fortellende verbalteksten samles for seg utenom bildefeltet. Andre steder er teksten på den ene siden og illustrasjonene på den andre. Vekslingen skaper en dynamikk i fortellingen, mens utrop av negativ karakter fra de andre dyrene settes i annen typografi, med versaler som gir et visuelt bråkete lydbilde.

Bo Gaustad må være en av de beste tegnerne vi har. I  få streker risser hun opp karakterer leseren husker lenge. I Kykkelivoff briljerer hun med uanstrengte og ledige pennetegninger, bare med få innsmett av farger i akvarell, som den røde hanekammen til Henry. Det gjør det lett å følge ham i mylderet av folk og fe.

Dyrene hos Gaustad har rørende menneskelige egenskaper, som vi husker fra blant annet den tidligere bildeboka Lille Olle – et begavet lite svin (Cappelen Damm 2017), en humoristisk historie på rim om den talentfulle lille grisen som ble satt ut i skogen da foreldrene skulle på turné. Antropomorfisme – å tillegge dyr menneskelige egenskaper – er vanlig i eventyr og fabler, så det er en velbrukt formel bildebokmakeren bruker, og hun bruker den med hell.

Som seg hør og bør i en barnebok med formellignende framdrift, går det bra til slutt. Henry finner en sann venn, en som tåler å bli vekket til hanegal klokken fem – og sammen synger de sjømannsviser til trekkspillakkompagnement.

Mest for voksne?

Det er festlig, og forfatteren legger underveis inn små underfundigheter i underteksten i verbaltekst og bilder som gjør boka til en rik leseopplevelse også for voksne. Eller, kanskje aller mest for den voksne leseren, og der kommer vi til mine innvendinger til Kykkelivoff: De morsomhetene den voksne gleder seg over, som at Henrys mor «forsvant med en omreisende gjøk», går barna hus forbi.

Regleformelen fordrer et enkelt språk, med gjentakelsene som drivkraft. Kykkelivoff er tyngre å lese og vokabularet er ikke for de yngste, med ord som hanefrikassé, piffikrydder, balansesøyle. I motsetning var Lille Olle – et begavet lite svin riktignok på rim, men med et enklere språk, selv med den samme subtile og humoristiske underteksten som her. Jeg snublet litt under høytlesingen, og 6-åringen sluttet å spørre underveis.

Hvilken målgruppe er boka beregnet på? Tematisk treffer den de litt større barna man kan snakke med om utenforskap og vennskap. Sjangeren treffer de små med regleformatet og gjentakelsene, om ikke helt gjennomført, mens underteksten og konnotasjonene gleder høytleseren, den voksne. Sånn sett er det en vellykket allalderbok, men den krever en voksen høytleser, som i bonus får tegnekunst av ypperste klasse.

Åpningen på Monika Steinholms siste bok er strålende. Så god at jeg vil starte anmeldelsen med å sitere: «Døden er overalt. Bilen min suser fremover. I en sving på innlandet ligger det blomsterkvaster. Det må være bedre å forsvinne ut av verden sånn, fort og brutalt, enn å visne i ei sykehusseng, sånn som mamma.» Som bilen til hovedpersonen suser leseren rett inn i et univers preget av død og elendighet. Forfatteren spiller på klassiske grøsserelementer som en stormfull aften, og en protagonist som har kjørt seg vill og ramler inn over dørstokken til et avsidesliggende hus. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert.

Hevngjerrig Gud

Cecilia, som hovedpersonen heter, har ramlet inn i en arkaisk lomme i tiden. Familien hun losjerer hos har ingen moderne hjelpemidler og praktiserer selvberging. De kler seg i gammeldagse klær og er svært gudfryktige. Tora, mor til Torbjørn og kona til Erik, kan alt om nyttevekster og urter. Hver kveld serverer hun te til Cecilia som gjør henne døsig og medgjørlig.

Historien fortelles i førsteperson, og leseren befinner seg i Cecilias hode. Det gjør at vi også har tilgang til hennes vurderinger og erindringer. Det er nødvendig for å gi en troverdig forklaring på hvorfor Cecilia ikke flykter så snart hun får den første ørefiken av Tora, eller oppdager skyggene som beveger seg rundt i huset. Gjennom tilbakeblikk forstår leseren at Cecilia er sårbar: «Jeg har vært sliten hele livet. Sliten av å passe mine egne saker. Sliten av å holde meg borte når mamma hadde menn på besøk. Sliten av å rydde vekk spritflasker når det banka på døra.» Med jevne mellomrom gir Steinholm små drypp av minner som gjør at vi kan forstå at den klamme omsorgen og strenge regimet den nye familien byr på, kan oppleves som en lettelse. Til tross for dette klarer ikke boken fullt ut å forklare hvorfor figuren ikke reagerer sterkere, eller blir skremt, av den skumle familiens fremferd.

Tankene kan lett gå til serier som «The Walking Dead». Men selv om boken er en grøsser som kretser om grensene mellom liv og død, er den ikke eksplisitt grafisk på samme måte som nevnte serie. Her ligger ubehaget mer i stemningen som skapes i teksten. Det er særlig en ortodoks og streng gudsfrykt som driver spenningen. Familiens gud er en gammeltestamentlig versjon som krever ofring for å beholde humøret, og som straffer hardt når hen er misfornøyd. Her snakker vi fluesvermer, flom og brann. Cecilia må i en scene ofre et flaskelam hun har tatt seg av.

Syndig kjærlighet

Romanen skildrer også et romantisk plot. Med to jevnaldrende ungdommer under samme tak, utsultet på nærhet og varme, tar det ikke lang tid før Cecilia og Torbjørn søker mot hverandre. Det hele er selvfølgelig strengt forbudt, og paret utfører et selvskadingsrituale etter at de har vært intime. Uten at det forklares i detalj, forstår vi at også dette er en form for ofring. Mens blodet renner ber paret gud om tilgivelse. Slik balanserer de sine stevnemøter og erotiske impulser med botsgang. Plottet med Torbjørn og Cecilia kunne vært et pusterom og preget av håp. Men ikke i dette iskalde universet. Det blir bare nok en kilde til angst og skyldfølelse. «Jeg kjenner det i hele meg. Sjelen min er ikke lenger bare lysegrå, den er beksvart» uttrykker Cecilia etter de to har debutert seksuelt.

Det geniale med å bygge en grøsser rundt religiøs fundamentalisme, er at det faktisk eksisterer. Riktignok er familien i romanen ekstreme, men det er ikke helt ukjent for oss. Selv tok jeg meg i å tenke på den amerikanske forfatteren Tara Westovers bestselgende memoar Noe tapt, noe vunnet (Gyldendal, 2019). Westover vokser opp på siden av samfunnet med gudfryktige foreldre som forbereder seg på dommedag. De tror ikke på tradisjonell medisin, og behandler sykdom med urter og bønn. Nå er Westovers bok en memoar, og Steinholm en roman, men det kan likevel sies at de begge byr på en form for religionskritikk. I det minste leverer de et skremmebilde av fundamentalisme. På den andre siden kan man også si at bøker som Steinholms kan bidra til stigma og fordommer rundt religion og kristendom. Min vurdering er at de overnaturlige elementene eventuelt undergraver graden av hvor alvorlig vi skal ta en slik kritikk. Men det er også mulig at det faktum at religionen i denne boken er kristendom, gjør at vi kan tillate oss å gå lenger. Det ville mest sannsynlig vært mer betent å lage en grøsser om muslimer.

Svak slutt

Ikke la de døde komme hit er en illustrert roman. Anneli Furmark har bidratt med 18 illustrasjoner til den 141 sider lange boken. Tegningene er holdt i sort/hvitt med en overvekt av sort. Konturene er utflytende og vi skimter udefinerte flekker og skygger. Det kler teksten, og skiller seg klart ut fra Steinholms øvrige bøker. Det er tydelig at nå skal leseren på tur inn i mørket. Jeg er likevel usikker på om illustrasjonene bidrar med en ekstra dimensjon i romanen. Teksten kunne stått alene som den er, med det vakre omslaget som eneste illustrasjon. Inni boken fremstår de ikke som en naturlig del av teksten, men litt adskilt. Det er mulig det er et grep som er tatt for å appellere til ungdom i større grad. Men for meg som voksen leser fremstår det noe umotivert.

Monika Steinholm har begått en god og skummel grøsser. Bokens sterkeste del er åpningen, og tilsvarende er den svakeste slutten. I kontrast til første del, der leken med horror-elementer fremstår som elegant, blir avslutningen og avsløringen for oppskriftsmessig. Et gammelt avisutklipp som avslører sannheten om fortiden og familien, setter punktum i en bok som frem til da drives av uhygge gjennom godt språk og gammeltestamentlige grøss.

«Det var en gang». Iblant tenker jeg at alle bøkene til Bjørn Ousland burde begynne på denne måten. Det er selvsagt litt urettferdig med tanke på hvor mange ulike sjangere Ousland opererer i, men det er ikke til å komme unna at eventyr har spilt en stor rolle i bøkene hans.

Den lysende kronen er andre bok i en serie frittstående fortellinger laget over eventyrlesten. Serien startet med Det mørke hjertet i 2021, og har til felles at historiene blir fortalt av en ulv og en kråke. I Den lysende kronen er tilhøreren en gutt som har ropt «ulv, ulv!» én gang for mye. Om historien som ulven og kråka forteller har noen anvendbar moral i hans tilfelle er uklart både for gutten og leseren. «Lært og lært. Det var i hvert fall en god historie», som kråka sier på slutten av boken.

Folkeeventyr pluss

Bjørn Ousland lener seg tungt på folkeeventyrene her, både i form og innhold. Men han gjør også noen egne grep som gjør formen litt mer komplisert – på godt og vondt.

Den lysende kronen forteller om en bonde som finner en krone voktet av et monster inne i et fjell. Han stjeler med seg kronen, og gir den til den nyfødte datteren sin. Hun vokser opp til å bli god og snill som dagen er lang – som det gjerne heter i eventyrene – men hun blir kranglete og vond å ha med å gjøre om hun tar kronen av. Foreldrene dør, jenten blir adoptert av den barnløse kongen og dronningen, og på attenårsdagen blir jenten – som nå er en prinsesse – bortført av et troll. Og her, omtrent halvveis i historien, introduserer Ousland Per, Pål og Espen Askeladd som skal prøve å befri prinsessen. Det er mye som skjer.

Både Den lysende kronen og Det mørke hjertet spinner videre på fortellingene etter at de involverte tradisjonelt skal leve lykkelige alle sine dager. Det er et fint grep som bidrar til å grumse til eventyrenes sedvanlige svart/hvite moral. For er det egentlig naturlig å være god og snill som dagen – hver eneste dag? Fortellerrammen bidrar også til litt mer dynamikk underveis, og både ulven og kråka opptrer som hjelpere i historien de forteller.

Fortellingen er lagt i et hybridformat som kler den godt. Den har hverken tegneseriens ruter og snakkebobler eller billedbokens mange helsider med tilhørende tekstblokker. I stedet ligger scenene og situasjonene inne i hverandre på sidene – ofte delt opp i to eller tre deler – mens teksten er lagt i både direkte tale og fortellerstemme.

Den stødige tegneren

Ok, nå som alt det er sagt, skal jeg ta opp problemet mitt med Bjørn Ousland. Og det er ikke helt ukomplisert, for på papiret er mannen en kulturskatt.

På 1980-tallet var han en del av den harde kjernen i Pyton, humorbladet som fostret en generasjon norske tegneserieskapere med Frode Øverli i spissen. Ousland lagde også tegneserier for barn den gangen få andre så noen grunn til å gjøre det – det er over tjue år siden trilogien hans basert på Asbjørnsen og Moes eventyr først så dagens lys. Han har også illustrert et trettitalls skolebøker, laget en billedbokserie om polfarere, og stått bak flere barnebokserier – blant annet en rekke bøker om hunden Bisk.

Men Ousland er også en forfatter som aldri overrasker. Du kan gjenkjenne bøkene hans i bokhandelen det øyeblikket du kommer inn døren. Streken kan variere, men aldri mye. Temaene veksler, men aldri radikalt. Selv når han leker med hva barnebøker kan tillate seg i Småbarnsuppe (2015) er det noe ouslandsk og kjernesunt over det hele. (Det er forresten ikke helt rett å si at Ousland aldri overrasker – i et intervju i tegneserietidsskriftet Empirix viser han frem en illustrasjon han gjorde for det britiske sci-fi-magasinet Heavy Metal i 1984 – noe som går på akkord med alt jeg har sett fra ham siden.)

Fordommene mine, basert på lite annet enn sneversyn og anekdotiske bevis, er at Bjørn Ousland lager Den kulturelle skolesekken-bøker, innkjøpsordningen-på-bibliotekene-bøker, det platonske idealet av bøker man gir i gave fordi de har en aura av oppbyggelig litteratur, men som blir liggende ulest under en haug av ny norsk fantasy.

Fra en annen tid

Det er unektelig noe med bøkene til Ousland som føles ute av tiden. Eller kanskje som noe fra en annen tid. Med sitt gammeldagse håndverk og tradisjonelle verdier sitter Den lysende kronen litt ukomfortabelt ved siden av den nye norske suksesslitteraturen for unge lesere, preget som den er av metagrep, frekke undertoner og lhbtq+-vennlige figurer.

Og det er kanskje det som gjør følelsene mine her så kompliserte. For jeg tar meg i å bli litt imponert over dette nye Kråka og ulven-prosjektet til Ousland, tross alt. Bøkene går på tvers av alt som er i tiden, og holder levende en del av kulturarven som ikke nødvendigvis er det folk vil ha akkurat nå. De er helt åpenbart godt håndverk, og såpass kompliserte at de inviterer til gjentatte lesninger.

Det er med blandede følelser jeg innser at det ikke eksisterer noen åpenbare kandidater til å overta denne stafettpinnen når Ousland pensjonerer seg for å leve lykkelig alle sine dager.

Boken famler litt fra start, og hvor blir det av eksperimentene? Alle vet vel, allerede på forhånd, at det blir noe stort søl hvis du dytter mentos-kuler ned i en colaflaske – er det et eksperiment, eller bare en grisete lek? Noen forskere står på kanten av en vulkan når den plutselig får utbrudd. De som overlever kan sikkert lære noe av det, men er det et eksperiment? Og vet vi egentlig hvordan kineserne oppfant kruttet, eller er det bare forfatteren som dikter i vei? Til forfatterens forsvar er definisjonsrammen ganske vid, og et eksperiment må ikke foregå i et laboratorium.

Først midtveis i boken kommer det vi mest har ventet på, en beskrivelse av et spektakulært eksperiment, slik vi ser det for oss – med en spinnvill hypotese, og noen smågale professorer i hovedrollene.

Det skjedde i 1818 i Glasgow. En morder blir plukket ned fra galgen, han er nettopp død, og blir så lagt på et bord med mange tilskuere rundt. Så begynner eksperimentet – eller skal vi heller si showet? En lege og en anatom har tydeligvis planlagt dette på forhånd, og stikker elektriske staver inn i likets muskelfester. Dermed får de bena til sparke, mens likets fingre plutselig peker mot publikum. De får også fram et grusomt smil ved å stikke stavene i ansiktsmusklene. Som en morsom kuriositet får vi også lære at dette smilet har sitt eget navn, Duchenne-smilet, oppkalt etter vitenskapsmannen, Duchenne de Boulogne, som med elektriske nåler klarte å skape smil som ikke gjenspeilet seg i øynene. I dag ser vi nok helst slike smil etter en ansiktsløftning.

Eksperiment eller rekordforsøk?

Kanskje var heller ikke dette et eksperiment, mer en demonstrasjon? Men i dette tilfellet får vi i hvert fall en fyllestgjørende forklaring. Det gjelder ikke kapittelet om Nikolay Teslas berømte lyneksperiment, hvor vi sitter igjen med flere spørsmål. Hva var bakgrunnen for dette eksperimentet, og hva besto utstyret av, den såkalte teslaspolen, som er omtalt, men ikke nærmere beskrevet? Takket være bilmerket har Teslas navn fått en renessanse, og da hadde det vært interessant å få vite mer om ham.

Vi får også høre om hvordan Alexander Fleming oppdaget mugg i noen skåler, og dermed oppfant penicillinet – som en tilfeldighet, eller var det et eksperiment? Jo, det var vel også et eksperiment – fordi han observerte naturlige endringer, selv om det ikke var planlagt fra forskerens side. Mer spektakulær er historien om en kanadier som fikk et kulehull i magen, og dermed kunne forske på fordøyelsessystemet ved å henge mat på en taustump og dytte det inn i magen. Det er likevel opplagt at forfatteren ikke føler at boktittelen forplikter, og det er egentlig ingen skiller mellom eksperimenter, rekordforsøk, ulykker og generelt faktasnadder. De såkalte eksperimentene er bare en løs begrunnelse for å skrive lett og lekent om ulikt vitenskapsstoff.

Mannen som spiste et fly

Boken er like interessant for voksne som for barn, og alle har nok noe nytt å lære. Likevel er det gjort noen tydelige grep for å sikre barneperspektivet. Først og fremst gjelder dette utvalget av eksperimenter. I en voksenbok om dette stoffet ville det vært plass til mange uetiske og grusomme eksperimenter, for dessverre er det gjort mange overgrep innen medisinsk og psykologisk forskning i krig, eller med forsøkspersoner som er hentet fra fengsler, barnehjem eller urfolksgrupper. Men barneleseren slipper heller ikke helt unna forskningens grusomheter, og et eksperiment med et levende, men avkuttet, hundehode kan virkelig gi deg mareritt. Likevel blir vi skånet for den triste historien om romfartshunden Laika, selv om hele romfartsprogrammet til Sovjet og USA på 60-tallet også kan kalles et ellevilt eksperiment, godt innenfor forfatterens vide definisjon. Det er egentlig et påfallende savn at eksperimenter innen luftfart og romfart ikke er nevnt i det hele tatt. Hvis vi da ser bort fra mannen som klarte å spise et helt fly!

Boka beskriver også eksperimenter barna kan gjøre selv, og selv om de fleste er velkjente «selskapsleker», er det sikkert noe nytt for de fleste. Det gamle trikset med å gni en ballong mot hodet får dessuten nytt innhold hvis du pøser på med kanel.

Drømmen om Frankenstein

Det svakeste med boken er rammefortellingen. Der skal forfatteren gjøre sitt eget eksperiment, og han utmaler hvor festlig det er å eksperimentere med ekle ingredienser som buser, hundespy, og kattetiss. Han vil lage en stinkbombe til sin gamle naturfaglærer som har «veldig tørr munn, kaffeånde og en knirkende stemme som går meg på nervene». Mellom linjene sier han at dette skal bli rasende festlig, men det er vanskelig å tro ham. Det eneste vi ser er en voksen lekeleder som leter i et tenkt barnevokubular for å hausse opp stemningen. Tilsvarende kan ikke et barn forstå utslippsgassene som varsler et vulkanutbrudd, uten å tenke seg at «noen slipper ut en skikkelig råtten fis før de bæsjer.»

Illustrasjonene til Helena Lindholm følger opp den litt hysteriske stilen fra åpningskapittelet, og de aller fleste tegningene viser eksentriske forskere som bokstavelig talt koker over. Men den frodige tegneseriestilen gir også plass for små figurer og innlagte mysterier som leder deg ut på skattejakt. Selve høydepunktet blant tegningene er et treffsikkert portrett av Frankensteins monster, som også er vårt sterkeste kultursymbol på den type forskning boken forteller om.

Snakkebob … Kan jeg få et ord med deg? er stor og fargerik og fullstendig meningsløs. Det er også nokså frekt å kalle den en barnebok, med mindre det er barn som er over gjennomsnittet interessert i avant-garde tegneserier. Selv har jeg nok problemer med å få mine barn til å lese Nordlys før biblioteket begynner å sende purringer. Men la oss starte ved begynnelsen.

Kranglete lydpoesi

Tim Ng Tvedt er en norsk tegneserieskaper som har skapt seg et helt eget hjørne i undergrunnen de siste ti årene. I stedet for å bruke ruter, snakkebobler og figurer til å fortelle historier med, har han gradvis nærmet seg et uttrykk hvor disse bestanddelene blir abstrakte gjenstander på sidene.

Det er et uttrykk Tvedt har kommet til litt over tid, og som på godt og vondt står i full blomst i Snakkebob-fasen av karrieren hans. Snakkebob er en hel serie med ting som i tillegg til utgivelser på Foot Books og Jippi forlag har bredt seg ut over Instagram, diverse antologier og visningsrom.

Som du kanskje kan gjette, står snakkeboblen i sentrum for disse tegneseriene – som det er en drøss av allerede. De er gjerne bygget opp i avistegneserienes stripeformat, men mangler figurer, punchline og det vi gjerne tenker på som dialog. I stedet fremfører snakkeboblene en form for lydpoesi som kan være kranglete og insisterende eller spørrende, repeterende eller vag.

Dette er andre utkast

Snakkebob … kan jeg få et ord med deg? er ikke en stripeserie. Den har faktisk ikke ruter i det hele tatt, men den har en drøss med små figurer i ulike farger og utforminger spredt rundt på sidene. Til sammen sier de «Kan jeg få et ord med deg?» igjen og igjen. Og igjen.

Den første versjonen av denne anmeldelsen bestod faktisk bare av en seks tusen tegn lang beskrivelse av hva som var på disse sidene, et eksperiment redaktøren klokelig satte ned foten for idet hun påpekte at løsningen kunne virke både lettvint og unødvendig vanskelig. Men det var ikke min mening å fare raskt over denne boken. Det var mer et utslag av frustrasjon over den typen intellektualiseringer som det kan være lett å ty til i møte med noe som bare er overflate. Uansett, et fritt valgt avsnitt fra førsteutkastet lød som dette:

På de neste to sidene beveger figurene seg først langs kanten øverst på siden og sier «Kan». Når de kommer til høyre kant, skifter de farge, sier «jeg» og beveger seg nedover. Når de kommer nederst på siden, skifter de farge, sier «få» og beveger seg mot venstre. Når de kommer til midten av siden, skifter de farge, sier «et» og beveger seg oppover. Når de kommer tre fjerdedels opp på siden skifter de farge, sier «ord» og beveger seg mot høyre. Når de kommer en fjerdedel ut på siden skifter de farge, sier «med» og beveger seg nedover. Det er 28 av dem. Den siste sier «deg?» og er hvit.

Og ja, jeg ser at det kanskje kan være nok med et avsnitt, og at en hel tekst som dette ville være like lite givende som det er å lese Snakkebob … kan jeg få et ord med deg? Kanskje enda mindre, siden teksten min ikke ville hatt Tvedts innrømmelig nokså snasne neonfarger.

«Snakkebobledrevet»

Foot Books er et forlag som ble startet av norske Erlend Peder Kvam og Martin Asbjørnsen, med base i Leipzig. Forlaget startet blant annet for å gi norske tegneserieskapere en plass i kunstbok og zine-formatet. Underforetaket Big Foot satser spesielt på større kunstbøker og tegneserier, med Snakkebob … kan jeg få et ord med deg? som første utgivelse.

Ifølge forlaget er denne boken «en serietegner-tegnet, snakkebobledrevet og tegneserieaktig bildebok for barn som vil lære å lese … snakkebobler.» Det høres mer ut som noe man forteller offentlige støtteordninger enn man burde prøve å selge boken med. Noen lettlest- eller lesetreningsbok er dette i alle fall ikke.

Det er tvilsomt hvor mye mestring det skaper hos unge lesere å lese et dobbeltsidig oppslag med 42 små figurer på rekke som sier «jeg». Selv om det utvilsomt gjør det lettere at det er tolv slike sider etter hverandre.

Gi meg noe ekstremt før Nordlys tar meg

For flere kritikere representerer Tvedt noe av det mest spennende som skjer innen norske tegneserier om dagen. Og ja, innimellom det ellevte og tolvte førstebindet av de nokså like fantasytegneseriene som metter markedet akkurat nå, finnes det kanskje en obskøn glede i å trekke frem noe som er vanskelig å like på et annet nivå enn det intellektuelle. Spørsmålet er om kritikeren lukker døren bak seg i et veldig lite kott med denne strategien.

Tim Ng Tvedt har sin fortjente plass i det norske tegneserielandskapet. Den har han skapt seg ved å henvende seg til voksne lesere som kjenner kodene i tegneserieformatet som han dekonstruerer.

Men som en barnebokutgivelse nærmer dette seg ren trolling.

I Norge fornyet Erna Osland dyrebøkene ved å innføre nye og spennende vinklinger å betrakte dyra fra, som i Skarpe tenner illustrert av Marvin Halleraker (Samlaget 2005). Grepet er nå typisk for en internasjonal trend som driver konkurransen mellom de altfor mange dyrebøkene: Hvem klarer å gruppere dyra på den mest nyskapende måten?

I denne naturfaglige sakprosaen er det ironisk nok gjerne følelser som lokker leserne. Samlinger av søte dyr er sakprosaens svar på kjærlighetsromanen og lengselen etter å bli elsket. De tøffeste dyra kan lignes med superhelter og nærer lengselen etter heltemot og handlekraft. Utvalg av verdens farligste og ekleste dyr har omtrent samme skremmende effekt som grøsserne. Slike vinklinger reduserer dyra til representanter for noen snevert valgt egenskaper.

Forenklingene skaper deretter marked for en tittel som Vi er ikke skumle dyr. Intensjonen er å oppklare misforståelser ved å tilby leserne liksom å se livet fra dyras ståsted. De fører selv ordet i sitt forsvar, og menneskeliggjøres gjennom det på en måte som er mildt sagt problematisk.

«Jeg er opptatt av MILJØET og reduserer AVFALL», sier gribben. Som om den er her for menneskenes skyld.

Smilefjes og morske øyebryn

Rytmen er i alle fall gjennomført. Først kommer et oppslag der representanter for arten er tillagt påstander om seg selv som ikke er sanne: «Det jeg liker ALLER best, er å FILTRE meg inn i håret ditt MENS DU SOVER», sier vampyrflaggermusen. Mauren sier: «Jeg kryper ned i buksene dine når du minst venter det … og BITER deg i RUMPA!»

I disse fordomsfulle oppslagene har den engelske forfatteren og illustratøren Sophie Corrigan gitt dyra sinte «fjes». Helt uavhengig av hvordan de er utstyrt fra naturens side, har flere fått menneskelignende øyebryn eller øyelokk som dras morskt ned mot øyet.

På neste oppslag har dyra smilefjes. Mauren forsikrer om at den ikke er særlig interessert i bukser: «Og hvis jeg HAR krøpet nedi der noen gang, var det garantert et uhell. Antagelig var det DU som satte deg på MIN tue. Hvem sin skyld var det egentlig da?»

La oss si at du i utgangspunktet har et nokså uanstrengt forhold til maur. Hvilket av de to oppslagene husker du best etterpå?

Doble budskap skaper bekymring

Hjernen vår stammer fra urmennesker som kjempet for å holde seg trygge. Derfor prioriterer den potensielle farer. Det som fester seg best, er derfor tegningene av maur langs bukselinningen og på brødskiva. Ved å etablere det ekle og skremmende både i tekst og bilde, er det sannsynlig at boka befester fordommer i større grad enn å bekjempe dem.

Taktikken kan også minne litt om selvmotsigelsene i nettavisene der titler som «Fem fantastiske kakeoppskrifter» og «Slik ødelegger sukker kroppen din» troner side om side. Få ting skaper mer bekymring enn beskjeden om at noe er farlig og ufarlig samtidig. Jeg håper bekymring er bedre egnet til å selge aviser enn barnebøker.

Det er liten reell grunn til å frykte særlig mange av disse dyra. 11 av de 38 hører ikke naturlig hjemme i Norge. Flere av dem som bor her, er det knyttet få motforestillinger til – som reven og blekkspruten. Et viktig spørsmål er derfor om boka bare bidrar til å presentere fordommer leserne ennå ikke har, eller om den faktisk bidrar til å skape slike fordommer.

Dyras eget PR-byrå

Heller ikke forsvaret mot fordommene er uproblematisk. Dyra henvender seg rett til leserne ved å se oss i øynene og snakke direkte til oss. Blikkene er inderlige, som om dyra virkelig vil oss noe og trenger vår forståelse. Dypest sett er det respekt de ber om.

På sitt beste lærer boka leserne å se dyra på deres egne premisser. Som når slangen sier: «Jeg biter bare når jeg føler meg TRUET.» Eller reven sier: «Jeg jakter vanligvis bare på høner når jeg har valper å sørge for.»

Men denne menneskeliggjøringen setter lett mennesket i sentrum. «Unnskyld at jeg fiser så mye», sier oksen. Skylder den oss virkelig en unnskyldning? Hvor mye okser fiser, hadde passet bedre i oppslagets faktaboks. Når deler av faktainformasjonen gjøres om til replikker, tillegges dyra egenskaper de ikke har. Som evnen til å forstå – og anerkjenne – menneskets avsky for prompelukt.

Respekt er å se andre som sentrum for sin egen aktivitet – på sine premisser. Da er det pussig hvilke trekk vi oppfordres til å legge merke til for å forstå dyra bedre.

«Faktisk er jeg veldig søt», sier edderkoppen.
«I virkeligheten er jeg utrolig SMART», sier hyenen.
«Bæsjen min kalles gjødsel og hjelper blomstene til å vokse», sier oksen.

Slike argumenter sier aller mest om hvilke egenskaper som har høyest status blant mennesker: skjønnhet, intelligens og nytteverdi.

Lettvinte fakta

Det er mye forlangt at Corrigan skal gå inn for å endre kulturen vi dessverre er en del av. Den som aksepterer dette markedsbaserte verdisynet som bokas forutsetning, vil nok mene at det er en klok strategi å hjelpe leserne å verdsette egenskaper hos de forhatte dyra som kulturen vår anerkjenner. Den direkte henvendelsen fra dyra appellerer effektivt til leserne – og mangler verken sjarme eller humoristisk sans. Boka er dessuten godt oversatt av erfarne Heidi Sævareid.

Men det står ingenting her du ikke selv kan google deg fram til. Skriv «shark» og «toaster». Da får du bekreftet bokas lettvinte påstand om at brødristere er langt farligere for oss enn haier. Den statistikken korrigerer ikke for hvor mye vi oppholder oss i nærheten av henholdsvis haier og brødristere (og forsøker å pirke løs noe med en metallkniv uten først å trekke ut kontakten).

Jeg er ikke uenig i at haien fortjener plass blant de misforståtte dyra. Jeg synes til og med at ideen om å samle misforståtte dyr er utmerket. Men måten dyra ber om respekt på, tipper paradoksalt nok over i det respektløse. Paragraf 3 i «Lov om dyrevelferd» begynner slik: «Dyr har egenverdi (…)». Corrigan funderer i for stor grad dyras verdi – og dermed eksistensberettigelse – på potensialet de har til å behage og imponere oss.

Er du der du trodde du skulle være? Har du blitt den du trodde du skulle bli? Dette er to veldig effektive spørsmål om du synes stemningen begynner å bli for god blant middelaldrende mennesker. Og overraskende nok er de omdreiningspunktene for barneboken Luringen, hvor hovedpersonen Susanne implisitt stiller seg disse spørsmålene hele tiden.

I starten av boken ser vi dem: to hus ikke helt tett i tett, tegnet med blå blyantstrek og adskilt av en rosebusk som vokser over hele midten av oppslaget.

Susanne bor i et rettlinjet hus med rene kjøkkenbenker og feilfrie flater. Hun baker kaker hver dag, og legger dem rett i fryseren. Hun spiller trekkspill for lukkede vinduer. Hun tenker på da hun bodde i Paris og var «ung og tøysete». Susanne er ensom, men hun liker å være alene. Så da kan det vel være det samme.

I huset på den andre siden av hekken bor Sørensen i barokt forfall. Lysekronen har klær hengende fra seg, tekoppene er skitne og valkyriemaleriet på veggen er skjevt. Men han virker fornøyd.

Og slik kunne de trolig ha fortsatt å leve hver på sin side av rosehekken. Om det ikke var for Luringen.

Uroens bok

Inga Sætre har et talent for uro. Det skal ikke mange strekene til for henne å skildre et snikende indre ubehag i figurene sine – et litt skarpt øyenbryn her, en nedadgående munnvik der. Det er en egenskap hun har fått bruk for helt siden debuten med Møkkajentene, som dyttet uroen ut med utforskende, pirkende dialoger og ironisk distanse.

Siden den gangen har hun illustrert en rekke bøker for barn og ungdom (blant annet diktsamlingen Ring hvis det er noe av Åse Ombustvedt – mer uro). Tegneserieromanen Fallteknikk ble filmatisert som Ninjababy i fjor, med Sætres egne animasjoner som en sentral del av handlingen. Av helt egne prosjekter for barn og unge telles til nå bare Fyrtårnet (2015).

Felles for Inga Sætres tegninger er at det alltid ligger et ekstra noe bak dem. Hun har ikke en strek som egner seg for adventskalendere, med mindre du er av typen som helst vil ha sylteagurker bak alle lukene.

Luringer og middelaldringer

Det er mye som lugger i følelsene i Luringen også. Den tar opp temaer som er såpass voksne og middelaldrende at det er litt rart å se dem fortalt i formen til en barnebok. Hvor lett er det for barn å identifisere seg med en halvgammel dame som bor alene og sukker mens hun tenker på ungdomstiden og stirrer ut av vinduene?

Men her kommer Luringen til unnsetning. Først i form av en nær usynlig ånd som gjør om Susannes hus til kafé og sørger for at det blir fylt av kakesultne naboer fra fjern og nær. Deretter som et forkomment, lite katteaktig barn etter at Susanne har jaget gjestene på dør. Først når Susanne lar følelsene renne ut av seg gjennom trekkspillet og åpner hjertet for Sørensen og for naboene, kvikner Luringen til igjen, og forsvinner avgårde – kanskje for å hjelpe andre middelaldringer å leve igjen.

Historien er fortalt gjennom både tegneserieruter og billedbokoppslag. Fargene er holdt i kalde, blå streker mot hvit bakgrunn, med talende innstikk av farge på enkelte detaljer. Fargebruken eksploderer i takt med følelsene, en effekt som er spesielt virkningsfull på slutten av boken.

For sent

Tegningene, fargebruken og Luringen selv er sjarmerende nok til at jeg skulle ønske at boken var bedre. Men Luringen har blitt en bok om voksne mennesker med voksne problemer.

Jeg forstår grepet (det gamle Haisommer-trikset) med å vente til boken er over halvveis med å vise oss det lille kaosdyret som setter begivenhetene i gang. Men det kommer for sent. Jeg får ikke interessert barna i gamle, triste Susanne, men Luringen kunne jeg solgt inn fra første side.

På samme måte er det noe med tempoet og hendelsene i boken som aldri helt faller på plass. Historien bruker mye tid på ting som får begrenset verdi, og Susanne selv gjør lite annet enn å prøve å jage folk bort.

Jeg leser gjerne mer om Luringen, som får et altfor kort gjestespill i sin egen bok. Men spar sylteagurkene og midtlivskrisene til de voksne.

Komiker, manusforfatter og skuespiller Herman Flesvig er kjent fra blant annet humorserien Førstegangstjenesten på NRK. Han har vært åpen om sin ADHD-diagnose. Sammen med forfatter Erlend Loe har han laget bok om sin egen oppvekst som «annerledes».

Loe har ført Flesvigs fortellinger i pennen. Han er vanligvis kjent for sin særegne litterære stemme som kan beskrives som ironisk og banal. Uttrykket i denne boka framstår imidlertid langt mer nøytralt, noe som fungerer godt og virker naturlig, siden det er et samarbeidsprosjekt og består av autentiske historier. Allikevel er det noe gjenkjennbart med de korte, presise setningene med akkurat passe punch. Bokas illustratør er Bård Sletvold Torkildsen.

Barnet som er «litt mye»

Gjennom livet møter de fleste av oss det barnet som er «litt mye». Uroelementet i klassen, barnet som får de andre til å le når de skulle være stille, og som ikke klarer å sitte i ro mer enn maks fem minutter. Barnet som leker for voldsomt, har for viltre ideer og forteller for fantasifulle historier. Vi møter barnet som medelev, som foreldre, som bibliotekar, eller som lærer.

Jeg er visst litt mye.
Når jeg ringer på hos kompiser,
hører jeg de voksne sukke: Det er Herman igjen.
Når jeg har gått, kommer de til å si:
Har du ikke noen andre du kan henge med?

Unge Herman er dette «litt mye»-barnet. Setninger som dette rører meg som leser dypt. Han er klar over hva andre tenker om ham. Men de utallige forsøkene på å endre seg for å passe bedre inn sosialt og i skolen ender oftest dårlig. Han er imidlertid en mester i å skape god stemning – klassekameratene ler seg skakke av påfunnene hans. Men han blir stadig sett på som «den rare».

Samtidig er det aldri kjedelig inni Hermans hode, for der ligger «verdens største by, og trafikken kjører hele døgnet». Der er masse farger, lys, fantasi og energi. Og store følelser. Et enormt lager av ressurser. Men det blir fort kaotisk når alt kjemper om plassen samtidig, og når han i tillegg skal forholde seg til verden utenfor. På skolen prøver han å ta hvilepauser ved å gjemme hodet nedi t-skjorta. Men det skjer allikevel så mye rart inni t-skjorta. Og taktikken fører bare til flere problemer: Han får ikke med seg det læreren sier.

Humor og ensomhet

Flesvig, som voksen, har gjort karriere i å få folk til å le: Han parodierer og gir liv til hysterisk morsomme rollekarakterer. I denne boka er han seg selv, og til tross for at han også her byr på underholdende historier, så er boka nok ikke laget først og fremst for å få oss til å le.

Unge Herman bruker ofte humor overfor sine klassekamerater for å maskere at han er ensom. Eller for å komme seg ut av uheldige situasjoner. Og siden han sliter med impulskontroll, kan han ende opp med å være ufrivillig morsom: Plutselig viser han den nakne rumpa si for hele klassen – selv om planen var å framstå som mystisk og klok. Bak ablegøyene lurer den leie følelsen av å være annerledes. Han sliter med tvangstanker i skjul. Og han tenker på at han skuffer lærerne sine fordi han ikke klarer å følge med i timene:

Sent på kvelden sender jeg melding til læreren:
«Det kommer en ny gutt på skolen i morgen. Han
gleder seg.»

Gjennom skoleårene prøver han ut flere strategier for å bli «en ny gutt». Selv om han sliter med å lese og konsentrere seg, begynner han å bære rundt på tykke bøker, som leksikon og Ringenes Herre, for å imponere. Han låner og leverer masse bøker på biblioteket for å få Lesehest-premie. Runde briller får han til å se smartere ut, han rydder og kategoriserer alt på rommet sitt og skriver lister over gjøremål, for å få orden og ikke glemme ting.

Innholdsrike illustrasjoner

Boka teller hele 107 sider, og skildrer en rekke episoder fra Hermans oppvekst, som alle viser at han er litt i utakt med «normalen». Alle oppslagene er illustrert. De mange og innholdsrike illustrasjonene til Bård Sletvold Torkildsen er i en tradisjonell vitsetegning-stil: raske, action-fylte strektegninger som er fargelagt. Uttrykkene til hovedkarakteren Herman er svært treffsikre; leseren setter seg inn i hans følelser til enhver tid, og det er dermed lett å få empati med ham. Karikaturen er troverdig, gutten ligner på hvordan man kan tenke seg Flesvig som barn – som tegneseriefigur. Selv om stilen er humoristisk, klarer Torkildsen å balansere dette med alvor.

Der teksten kun uttrykker Hermans perspektiv, viser illustrasjonene iblant også perspektivet til menneskene rundt Herman. Dette syns jeg er interessant, for vi ser at de ikke helt vet hvordan de skal reagere på Hermans oppførsel. Særlig de voksne ser ofte ut som spørsmålstegn.

Vendepunkt

Det meste av boka handler om Hermans iherdige forsøk på å forandre seg selv for å passe inn, særlig i skolen. Når han sent i barneårene blir utredet og diagnostisert, får han også prøve piller. Pillene gjør at hodet går saktere – og for første gang hører han hva læreren sier. Men her kommer også et vendepunkt:

Han innser at han ikke ønsker å bli som andre, for da mister han jo seg selv. Etter mange års søken, virker det som om Herman aksepterer at han er den han er.

Som voksen, og på grunn av sine opptredener på TV og andre medier, får han brev fra barn som kjenner seg igjen i å ha lignende hode som han har. Flesvigs avsluttende trøst til dem er at «det blir en humpete tur, men at det omsider kommer til å gå seg til – på et vis». Disse siste ordene: «på et vis» får en underfundig, og, ikke uventet, komisk klang når jeg titter på den tilhørende illustrasjonen: Herman med klovnehatt og dametruse som sitter i mørket og arbeider ved skrivebordet mens alle andre sover.

Tiki elsker å leke ute. Hun klatrer i trær, husker høyt, hopper langt. Det er nesten som om hun hører at naturen roper på henne. Utforskertrangen er stor, og hun vil høyest opp i treet der hun kan skue utover og se verden fra en annen synsvinkel, der vinden kiler nakken. Men foreldrene til Tiki liker ikke at hun forandrer seg, at hun strekker seg mot nye høyder i sitt lille liv.

Foreldrene til Tiki løper etter henne, ber henne om ikke å klatre, ikke huske, ikke hoppe. I boken skjer dette gradvis, og gjennom barnets perspektiv og tanker blir leseren med på reisen der Tiki blir stadig mer usikker, hun vil ikke skape frykt og bekymring hos foreldrene sine.

Er alt farlig? spør Tiki og blir redd, redd for veien, redd for treet. Redd for hunder og katter og veps, redd for husker og klatrestativ, redd for dammen, vannet, dypet. For plutselig er alt farlig.

Bakteppet

Bakterier er farlig, og hun får ikke vasket og børstet god nok, det prikker over hele kroppen og hun får ikke puste. Slik ligger pandemien som en undertekst i fortellingen, minner oss på alle de motstridene og fryktskapende beskjedene de minste mottok mens det herjet som verst. Hva ble egentlig effekten av denne tiden?

Ikke! er en bok av kontraster, alt er satt på spissen, foreldres verden versus barnas, fornuft versus følelser, glede versus frykt, natur versus kultur. Tiki tenker «ja», mens foreldrene tenker «nei». Teksten har en messende, minimalistisk form, der hele verden holder lupen for tett på Tiki. For en leser gi dette en følelse av klaustrofobi, det er som om alle vinduene er lukket og forseglet, det fins ingen utvei.

Sterke kontraster

Bildene til Svein Nyhus består av rød- og blåtoner, der Tiki og hennes verden er energisk (rød), mens foreldrenes verden er livløs og kjølig (blå). Foreldrene er forfinede, med stramme frisyrer, pent antrukket og med perleøredobber, mens Tiki løper rundt med åpne skolisser, hettegenser og bustete hår. Verden rundt dem er komplisert og kaotisk, med mastete trafikk, forsøpling, og folk med nesa nedi smarttelefonen mens de står på el-sparkesykler. Det eneste stedet hvor roen dukker opp, er i naturen. Det er en krevende tid å være foreldre på.

Tiki endrer seg, hun blir mer forsiktig, men det er ikke nok for foreldrene.

Slik akselereres Tikis indre konflikt i møte med foreldrenes krav om kontroll. Hun vil si i fra, i fortellingen gir de henne ikke det rommet. De slutter å lytte til henne, og hun slutter å si i fra. Men det er også noe annet som skjer. Hun slutter å vokse, faktisk så begynner hun, til sine foreldres store glede, å krympe. Det er her, i bokens siste del, at Gro Dahle vrir om fortellernøkkelen sin og kjører inn i et landskap få andre barnebokforfattere våger seg. Inn i mørket, der hvor de voksne slutter å passe på barna. Måten hun skildrer foreldrenes frykt og irrasjonalitet gjør dette til spennende lesning. Måten hun skildrer barnets redsel for å forsvinne gjør det til viktig lesning.

Fanget i eget liv

Tiki blir så liten at foreldrene bestemmer seg for at det tryggeste stedet for henne i verden er inne i en snøkule. Der kan hun ikke bli skadet. Det er først når alt er hermetisk lukket, stengt inne, at Tiki finner veien ut av snøkulen og inn til verden igjen.

Ikke! slutter på et bedre sted, heldigvis. Kontrastene mellom trygt og farlig, mellom det som kan kontrolleres og ikke, viskes ut. Tikis blikk og kunnskaper om verden blir til og med redskaper for foreldrene, og hjelper dem ut av det selvskapte fryktkammeret. De lærer å bruke kroppen, ikke bare tankene, og kløner seg opp i trær, med god hjelp fra Tiki. Leserne får en etterlengtet humrepause, mens det knirker i ledd og greiner.

Verden er kompleks, for store og små. Boken handler mest om Tikis reise, men som barn er hun avhengig av de voksne rundt seg. Derfor kan man undre seg over hva som gjør at velmenende voksne lar seg lamme av frykt? Og hvilke konsekvenser gir det for barn som vokser opp under slike forutsetninger? Boken er ment for barn i alderen 3–6 år, men passer også til alle helikopter-foreldre som forveksler kjærlighet med kontroll, for dette er en fabel med et bekmørkt budskap om å la barn få en større frihet til å klatre, falle, og reise seg opp igjen.

«Alle har noen». Vi ser et bybilde der mennesker holder hender, lufter hunder, klynger seg til hverandre på benker. Fremst i bildet trasker jeg-personen, alene, med resolutte steg. Hun vil også ha noen. Jenta vil ha en katt. Hun leter overalt, gatelangs, på nettet, midt i byen om natten.

Hun dagdrømmer om alt katten og hun skal gjøre sammen. De skal gå på kino, være på stranden om sommeren, spille musikk for hverandre i høstværet, lage pepperkakehus sammen når det blir jul. De skal passe på hverandre. «Men det kommer ingen», sier jenta mens hun pakket inn i lue og skjerf bykser gjennom den snødekte skogen.

Stor i liten kropp

Kaia Dahle Nyhus mesker seg i tvetydighet i Gullkatt. Vi vet ikke om jeg-personen er voksen eller barn. Hun bor alene, ja, og hun og tenker og opptrer på et vis mange voksne gjør, men hun rekker ikke langt høyere opp i butikken enn til handlevognen. Så la oss forestille oss at dette er et barn som bor alene.

Som barn av hennes generasjon snakker hun flytende teknologisk språk, det ser vi når hun søker på nettet både med smarttelefon og bærbar PC etter steder hvor hun kan kjøpe en katt.

Denne karakteren er en slags miks av premisset rundt Astrid Lindgrens selvstendige Pippi, farget med Tove Janssons temperamentsfulle karakter Lille My, satt inn i en Sven Nordqvists Gubben og katten-verden – minus alt det koselige, for til forskjell fra gubben Pettersen, som humrer seg gjennom alle sprellene katten Findus finner på, øker frustrasjonen til jenta for hver side. I motsetning til Pettersen, som får Findus, fantaserer jenta om å stjele naboens katt, Kitty.

Ikke kos, bare kaos

Så en dag henger hun opp en annonse med teksten «Jeg vil kjøpe katt». Men ingenting skjer, før det plutselig en dag uten forvarsel står et bur med en katt inni utenfor døren hennes. Hun kaller den Gullkatt. «Velkommen hjem til deg og meg», sier hun, og alle forventningene til det store fellesskapet hun nå trer inn i, nærmest bobler ut av henne.

Men katten gjør ikke som hun har planlagt, den søler, roter og driver ugagn, den er ikke kosete i det hele tatt, den kjemper imot og lager lange kloremerker på jenta. «Hvorfor er du ikke en snill katt,» sier jenta oppgitt. Katten blir syk, men gjør fortsatt motsatt av det jenta har sett for seg, den kaster ikke opp i bøtta hun har satt frem, men på gulvteppet, og slikker i seg oppkastet. Hvorfor går ingenting slik hun hadde trodd? «Jeg er sur», utbryter hun. «Jeg trenger trøst.» Gullkatt lytter ikke, den fortsetter å være katt.

Hvorfor er det akkurat en katt hun ønsker seg? Vil en katt, det mystiske, egenrådige pelsdyret med ni liv, gi henne noe mer enn det klisjeaktige stempelet mange ensomme «katte-damer» får? Identifiserer hun seg kanskje mer med dette vesenet enn for eksempel den logrende og lojale hunden, menneskets beste venn?

Kattepine som lodder dypt

Dahle Nyhus har en aktiv bruk av kontraster, der verden utenfor, den som jenta egentlig misunner og ønsker seg mot, er tegnet i et tablå av gråtoner. Hennes fortelling, som er sentrum, presenteres i duse pasteller, det er et jeg som nærmest er visket ut. Få eller ingen detaljer i landskapene og miljøene rundt vies mer interesse enn gjentakende, korte strekmønstre. Dahle Nyhus bruker oppbrukte og tørkede tusjer i detaljeringen på jenta, noe som gir et dramatisk og røft uttrykk.

Disse kontrastene bidrar til at fortellingen aldri blir endimensjonal. Jenta er mer enn bare ensom, trist og sur. Hun er i konstant bevegelse. Hun dagdrømmer ikke bare, hun handler. Hun gjør mer enn å bare være skuffet over katten, hun kommuniserer på sitt rare vis, og det er dette som gjør henne til en kompleks karakter med humor, menneskelige behov og særheter.

Tekstlig trykkammer

Boken har to deler, i den første delen er jenta helt alene, og Dahle Nyhus lar jenta snakke med en stemme som er forenklet, rytmisk, nærmest i gjentakende verseform. I den andre delen, når Gullkatt dukker opp, skifter teksten stil, og gjennom «samtalene» hun har med katten, åpnes verden opp for jenta; millimeter for millimeter kommer det mer luft og lys inn.

Relasjonen mellom jenta og dyret er en herlig form for surrealisme, hun vil kle katten i vinterjakke, dra på aketur med den, kjøper bestikk i miniatyrstørrelse, hun kommuniserer med katten som om den var et menneske. Det sårbare i fortellingen, nemlig at jenta gir katten menneskelige egenskaper, forløses først mot slutten, da hun reflekterer omkring forskjellene i menneskespråk og kattespråk. Halvveis åpne øyne betyr sur på menneskespråk, men på kattespråk betyr det glad.

Det siste vendepunktet skjer da det ringer på døren. Jenta vil ikke åpne, dette er noe hun er redd for. Hun håper at Gullkatt vil åpne, men katten våger heller ikke. De gjemmer seg sammen i skapet, og det er da drømmen går i oppfyllelse. Katten legger seg for første gang på fanget hennes og begynner å male. «Jeg skal passe på deg», sier jenta og flytter seg ikke mens den sover, selv om armen hennes sovner.

Er vi ikke der, alle sammen iblant? Vi forestiller oss en ny hverdag der alt vil alt bli mye bedre, for i drømmene våre vet vi hvordan det ender.

Billedkunstner, forfatter og instrumentbygger Markus Lantto debuterer som barnebokforfatter med bildeboka Kåre og Marimba. Han har uttalt at han som småbarnsfar selv synes mange barnebøker ikke holder mål på grunn av for dårlig språk, for kjedelig fortelling eller uengasjerte illustrasjoner, og slår derfor fast at «da skal man ikke klage, men bare gjøre det bedre selv.» (Bok365). Dette er jo et utspill som gir en viss fallhøyde. Men det er bare å konstatere først som sist at denne fortellingen er alt annet enn tam. Med illustratør Camilla Kuhn på laget er faren også svært liten for uengasjerte illustrasjoner. Allerede på innsidepermen gir kryssende hjulspor løfter om fart og spenning. Det blir det også. Ispedd en god dose tull og tøys.

Hjelpsomhet mot kjedsomhet

Marimba kjeder seg. Kameraten Kåre foreslår at de kan rydde rommet hans eller raspe gulrøtter til en fin salat. Men Marimba mener at det eneste som hjelper er å spise masse is. Siden de ikke har tilgang på masse is, blir løsningen å hjelpe den første de møter. Det er Torstein, en voksen mann som prøver å låse opp en sykkel. Dessverre har Torstein mistet nøkkelen og må knipe av låsen med en stor saks. Det kan Kåre og Marimba hjelpe ham med! Til gjengjeld vil de sitte på lasteplanet på sykkelen idet Torstein må skynde seg videre. Dagen tar seg betraktelig opp når Kåre og Marimba blir med på et vilt sykkelritt gjennom byen, inkludert en runde gjemsel med politiet.

Bilder som utvider teksten

Camilla Kuhn har et spesielt talent for å la illustrasjonene utvide eller kontrastere det verbalteksten formidler. I omtale av sin egen Gorm er en snill orm kaller hun dette en kombinasjon av sanne bilder og løgnaktig tekst. Dette finner vi også eksempler på i Kåre og Marimba hvor illustrasjonene får utfolde seg i fri dressur og sparke beina under teksten. Bokas anslag presenterer utgangssituasjonen sånn: «Marimba har prøvd å kome på noko artig og spennande å gjere i heile dag, men ho får det berre ikkje til.» Samtidig kan bildene avsløre at omgivelsene tilbyr en nesten grenseløs meny av moro. I bakgrunnen spilles det nesefløyte på kulturskolen, som ligger vegg i vegg med et spøkelseshus. Og hvis det ikke frister, er det bare å kaste seg inn i et trampolineaktig maskineri der barn hopper og spretter inne i en glasskule. Og hvem kan kjede seg SÅ mye når noen lufter en stor slange i bånd utenfor kafeen?

Godtroende karakterer

Bokas premiss er tøysete, men gøyalt. Kåre og Marimba skjønner ikke at Torstein er en sykkeltyv og gjør alt de kan for hjelpe ham å slippe unna politiet. Dette vil barneleseren raskt kunne oppfatte og mye av komikken oppstår derfor i møte mellom karakterenes naivitet og leserens utenfrablikk på situasjonen. Teksten avslører aldri direkte at Torsteins sykkelprosjekt er litt tvilsomt, mens spor i bildene mer enn antyder at Torstein er en litt skurkete type. Det raser smykker og penger ut av lommene hans ved første møte og et dirkesett som reklamerer med å passe for «alle låsar» taler også sitt tydelige språk. Muligheten for å utforske illustrasjonene er med andre ord mange. Selv lo jeg godt da jeg oppdaget at Torstein har en ryggsekk merket «Ole 3A» på ryggen, samtidig som replikken hans «Eg betalar nesten aldri for noko som helst» supplerer betydningen av dette.

Stumfilm-action

Store oversiktsbilder formidler parallelle handlinger ved å vise den faktiske sykkeleierens reaksjon når hun oppdager tapet, samtidig som leserens blikk kan følge tyven og hans hjelpere på flukt. I flere av oppslagene benytter Kuhn en tegneserieaktig simultansuksesjon, ved å avbilde det samme motivet flere ganger etter hverandre. Slik skapes følelsen av tempo og bevegelse. Flere av disse action-oppslagene lar også illustrasjonene formidle fortellingen alene. Her trengs ingen tekst for å følge en vill politijakt som tar helt av når sykkeltyven rømmer ved hjelp av helikopter og hest. Det er så man nesten hører stumfilmmusikken i bakgrunnen når de tre klønete politibetjentene gang på gang overser tyvens gjemmesteder, til tross for at disse er latterlig lette å få øye på for leseren. Uansett er det imponerende å se hvor store ressurser som settes inn jakten på en nokså harmløs luring med underbitt og strandsandaler.

Umoralsk moral?

Dette er ikke boka for en voksen som vil få barnet i tale om rett og galt. Her slipper tyven unna og politiet skjønner ikke at de spiser isen han har stjålet. Kåre og Marimba er nok likevel ikke noen bok som vil lede leseren inn på en tidlig forbryterbane. Hovedpersonene er selv krystallklare på at stjeling er strengt forbudt, og kanskje har de hatt litt god innflytelse på den nye vennen sin likevel. I bokas siste oppslag har Ole i 3A fått tilbake sekken sin og sykkelen er trygt parkert. Men siden politiet er opptatt med å ta med Kåre og Marimba på en rundtur i politibilen sin, kan skurken selv ligge og slappe av midt i bildet, akkompagnert av musikken fra nesefløyter. Med et antipedagogisk glis, blir dermed denne boka om å kjede seg på ingen måte kjedelig, men tilbyr leseren en grenseløs fortelling om å lure og bli lurt.