Denne amerikanske prisvinneren og bestselgeren – Faen ta skjebnen eller The Fault in Our Stars – forteller kjærlighetshistorien mellom ungdommene Hazel og Augustus, som er tragisk som historien til Romeo og Julie. De to unge elskende vinner hverandre, men selv uten uforsonlige og autoritære foreldre eller et forstokket samfunn til å skille dem, kan de ikke få hverandre. Det sørger døden for.

Bivirkninger av døden

Hazel er bokens jeg-forteller, og hun uttrykker seg langt fra i så svulstige ordelag som det varslede tragiske utfallet kunne innby til. Hennes toneleie er kynisk, preget av livsvilje, smerte, intelligens og galgenhumor. Det er ingen forskjønnende omskrivinger i denne boken, hvor det meste som skjer er en bivirkning av å skulle dø, som Hazel så skarpsindig sier på første side. «Kreftsyk med kort tid igjen å leve» er den første og kanskje eneste betegnelsen hun ville ha satt på seg selv innledningsvis.

Pjuskete hovedpersoner

Kreft fremstår her som en absolutt brutal, smertefull og ødeleggende sykdom. Augustus har alt mistet et ben til sykdommen, men har et håp om å være frisk. Hazel er oppblåst av medisiner. Hun trekker rundt på en oksygentank som hun er forbundet med gjennom neseborene, og overlever ikke uten. Hun lever på lånt tid takket være en medisin som mirakuløst nok har virket på henne, men ingen annen. Prognosen hennes er mildt sagt usikker. Hun kan når som helst få livstråden klippet over. Vennen Isaac må operere bort det øyet han har igjen etter at kreften har tatt det første. Her er hovedpersonene pjuskete og skadet. De er avantgarden i det livsspillet vi alle er dømt til å tape.

Sugende kreftbok

«Kreftbøker suger,» sier Hazel, og hun tenker kanskje mest på selvhjelpsbøker som maner til tapper kamp mot sykdommen og vilje til å overvinne den. Det er etter hvert blitt mange bøker for barn og ungdom som handler om døden. Foreldre, venner, søsken, besteforeldre dør, ofte av kreft, og bøkene handler om den unge hovedpersonens sorg og strev med å forsone seg med tapet. Sjeldnere er det at hovedpersonen selv er dødssyk og strever med å forsone seg med sin egen varslede, sannsynlige, snarlige død. Hazel har interessant nok en slik bok som yndlingsbok. En keiserlig smerte slutter brutalt nok midt i en setning og mye av handlingen i Faen ta skjebnen består av Hazel og Augustus’ jakt på den folkesky forfatteren Peter Van Houten. De trenger å vite hvordan det går videre. Hva skjer med dem som overleverer? Livet består jo, selv etter døden.

John Green gjør ikke som Peter Van Houten. Han lar Hazel sette punktum etter siste setning i boken. Han lar henne leve, enn så lenge. I stedet for en kreftbok som suger, har han skrevet en sugende bok om kjærligheten og smerten ved å skulle dø. De ekstraordinære og skadde hovedpersonene til tross: Hazel, Gus og Isaac er vanlige ungdommer og hele mennesker. En ungdomsbok om dem handler som ungdomsbøker flest mest av alt om å finne seg selv. Gjennom sitt kjærlighetsforhold sprenger Augustus og Hazel seg ut av den begrensede og begrensende identiteten som kreftsyk og dødssyk. Hazel kommer seg ut i verden og oppdager hvem hun er. Hun blir ikke nødvendigvis sterkere til å bekjempe sykdommen – her finnes det ingen billig trøst – men hun vokser som menneske og individ.

Tro på mennesket og litteraturen

Hazel har ikke bare lest om og om igjen og identifisert seg med en nederlandsk ungdomsbok siden hun ble kreftsyk som 12-åring. Hun deler interessen for litteratur med sin forfatter og studerer litteratur på ordentlig.  I løpet av fortellingen siterer hun bruddstykker av Emily Dickinson, T. S. Eliot, H. D. Thoreau, Alan Ginsberg, William Carlos Williams, Achibald MacLeish, Robert Frost, W. H. Davis, Walace Stevens og Richard Hugo foruten Shakespeare. Sitatene er godt integrert i teksten, i hendelsene og i personkarakteriseringen,  og oversetter Stian Omland har behandlet dem med ærbødighet ved å hente inn sitatene fra publiserte oversettelser, der de finnes på norsk. Troen på litteraturen som trøst og kilde til innsikt og menneskelig overlevelse er renningen i denne boken. Den engelske tittelen The Fault in Our Stars omskriver et sitat fra Shakespeares Julius Caesar hvor feilen tilskrives vår ubetydelighet som mennesker. Foruten en usvikelig tro på individets betydelighet og sykdommens vilkårlighet, er John Greens tekst preget av stor litterær vilje, bevissthet og energi. Dette er John Greens fjerde barne- eller ungdomsbok, men den første som oversettes til norsk. Oversettelsen har hatt en vanskelig jobb med denne mangfoldige teksten som spenner fra overspent ungdomsspråk via medisinske fagtermer til bruddstykker av lyrikk, og han har så langt jeg kan se, løst den helt fint.

Ramma for denne mangefasetterte framstillinga av Japan, USA og atombombene på slutten av andre verdskrig, er ein «aldri meir»-tankegang. Gjennom å hugse og forstå kva som hende når atombombene blei sleppte over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, kan vi hindre at det skjer igjen. Å gjenfortelje og gjere historia levande for nye lesarar er ein del av dette, men nesten like viktig er det for forfattaren å formidle kompleksiteten i det som hende, og korleis det er relevant i dag.

«For virkelig å forstå noe, må man høre den samme historien fra så mange vinkler som mulig», skriv Thelle . Resultatet er ei solid, men oppstykka framstilling som vektlegg det analytiske over narrativet.

Grundig analyse

Thelle er oppvaksen i Japan og har ei doktorgrad i japansk litteratur, og den akademiske bakgrunnen pregar hennar innfallsvinkel til stoffet. Den førre boka hennar, Anime – hva er det? (2009), sette framfor alt handlinga i ulike animefilmar inn i ein japansk historisk og kulturell kontekst. Cecilie Estelle Wiik vurderte det som ei grundig og på mange måtar sterk utgjeving «til glede for den unge akademikerspiren som interesserer seg for japansk historie og kultur, og til hodebry for den massekonsumerende animeelskeren». Bombene over Hiroshima og Nagasaki ber òg preg av å vere lettvektarvariant av akademikarens grundige analysar.

Mange historier

Guten som ber den daude veslebroren på ryggen er ein sterk inngang til historia om atombombene (foto: Joe O’Donnell, 6).

Boka er inndelt i fire hovudkapittel: Øyeblikket, Oppløpet, Forklaringene og Etterpå. Øyeblikket tek føre seg dei ulike kjeldene vi har til kunnskap om hendingane, med fokus på dei direkte verknadane av bombenedslaga for enkeltpersonar. Korleis kan «tal og harde fakta» gjenstandar, fotografi, teikningar og augevitneskildringar hjelpe oss å forstå det som hende? Hos Thelle er kjeldene er spor som kan hjelpe oss å setje saman ei forteljing om det som skjedde – bitar av lappeteppet – sjølv om vi aldri kan vite heilt sikkert korleis alt føregjekk.

Etter dette presenterer forfattaren ulike perspektiv på opptakta til atombombene. Det finst ikkje ei forhistorie, men mange forhistorier, understrekar ho. Hennar historisk-politiske samanhengar gir oss nettopp det overblikket personlege vitneforklaringar ofte manglar.

Redda bombene liv?

Likeeins vurderer ho i tredje kapitlet ulike påstandar om kvifor amerikanarane valde å sleppe bombene: Var det nødvendig for å få slutt på krigen, for å redde menneskeliv? Kor mykje hadde maktkamp mellom USA og Sovjet å seie? Ville ein rettferdiggjere pengebruken på Manhattan-prosjektet – og teste effekten av det nye våpenet? Thelle gir ikkje heilt eintydige svar her heller, men stiller seg kritisk til avgjerda og alle forsøk på å «rettferdiggjere» den i ettertid. På individnivå vil slike forklaringar aldri gje meining.

Thelle ser med kritisk blikk både på japanske og amerikanske krigshandlingar, og går inn på politiske motiv, propaganda, sensur og bakgrunnen til forklaringsmodellar på begge sider. Her er ingen berre snille eller berre slemme.

I siste kapitlet kjem ho attende til personskjebnane, og greier ut om fysiske og psykiske skadeverknader av atombombene. Truleg er det her boka har størst relevans: Først no veit vi kva effekt atombomber får i eit langtidsperspektiv. Boka rundar av med passasjar om fredsaktivisme og kamp mot atomvåpen og litt om rolla atomvåpen spelte under den kalde krigen. Thelle dreg òg trådar til farane ved atomkraft og ulukka i Fukushima i 2011, der det radioaktive avfallet i jordsmonnet overstig det ein fann i Hiroshima nokre månader etter krigen.

Vakse og grått

Eigenproduserte foto bidreg ikkje alltid til å heve teksten – tidvis vert dei for små, grå og grumsete (foto: Anne Thelle, 43).

Det alvorlege temaet og den fagleg tunge innfallsvinkelen gjer det vanskeleg å unngå at boka får eit visst lærebokpreg, og utforminga og oppsettet er med på å forsterke dette inntrykket. Den visuelle utforminga er enkel og litt traust, og minner på mange måtar om meir omfangsrike historieverk for vaksne.

Alle foto og illustrasjonar er i svart-kvitt, og det er ganske klårt at frå forfattar og forlag si side ligg hovudvekta på teksten. Særleg fotografia tekne av Thelle sjølv er av noko varierande kvalitet. Dette er saklege foto av byar, bygningar og personar. Dei fungerer greitt som visuelle knaggar til teksten, men gjer ikkje noko spesielt for å heve eller lette inngangen for unge lesarar. Men for spesielt historieinteresserte er kanskje dei dramatiske historiske hendingane – som er gripande i seg sjølve – nok til å halde på lesaren?

Kjeldekritikk

Boka rommar forholdsvis komplekse samanhengar og vakse materiale som sexslaveri, og mishandling av krigsfangar, men inneheld ikkje for mykje fagspråk. Den er skriven i eit språk som jamt over er pedagogisk og tilgjengeleg ­– kompleksiteten og vanskegrada ligg meir i breidda og behandlinga av materialet. Målgruppa for boka vil etter alt å døme vere slutten av ungdomstrinnet eller tidleg i den vidaregåande skulen, og det er lett å sjå føre seg boka brukt i fordjupingsoppgåver om 2. verdskrig.

Ved å vurdere kva ulike kjelder kan fortelje oss – og kva dei ikkje kan fortelje oss – gjev Thelle si framstilling òg ei slags innføring i kritisk tankegang og kjeldekritikk. Viktigast er det at ho oppmodar til å stille spørsmål ved innarbeidde ‘sanningar’ – som at atombomba var nødvendig for å avslutte krigen – slik dei presenterast av politiske leiingar, media, men òg norske lærebøker og oppslagsverk (72).

Mykje av stoffet Thelle presenterer vil nok vere ny informasjon for målgruppa. Forfattaren baserer seg hovudsakleg på engelske kjelder, men det er òg ei styrke at ho har ei rekkje japanskspråklege bøker på litteraturlista. Slik sett er boka først og fremst ein grundig presentasjon av temaet og ei påminning om at kjernevåpen framleis er ein del av den militære forsvarsstrategien til stormaktene. Bøker som Bombene over Hiroshima og Nagasaki kan vere med på å auke merksemda om dei fysiske, psykiske og sosiale skadeverknadene kjernevåpen har på eit heilt samfunn.

Emnet for Jon Ewos nyeste bok, Norske konger og dronninger, kan framstå som noe traust – kongerekka er neppe like sentral i skolens pensum nå som for et par generasjoner siden. Men verket beskrives av Cappelen Damm som nyskapende: «For første gang presenteres alle norske konger og dronninger noensinne, skrevet i Jon Ewos karakteristiske lette, underholdende stil.»

En engasjert forteller

Bokas vaskeseddel er formulert som spørsmål og lover oss variert lektyre: «Hvem var den eneste dronningen som styrte landet uten en konge ved sin side? Hvem var vår yngste konge noensinne? Hvem er stamfaren til dagens kongehus? Hvem var den første kongen og dronningen som giftet seg av kjærlighet? Hvem ble drept av en hjort? (…)» (I parentes bemerket: At denne korte teksten inneholder den ugrammatiske setningen «Og visste du at vi har mye å takke en dronning for at det ikke ble krig mellom Norge og Sverige i 1905?», vekker en viss skepsis når det gjelder grundigheten i den redaksjonelle prosessen.) Baksideteksten vekker nysgjerrighet. Men dette er ikke Guinness rekordbok – den som vil ha svar på spørsmålene, må lese boka fra perm til perm.

Kongene (og dronningene) er presentert i kronologisk orden, gruppert i sju perioder. Hver av disse periodene beskrives kort før Ewo gir seg i kast med de komprimerte vitaene over regentene i angjeldende periode. Hver av dem nevnes med nummer i kongerekka, navn og eventuelt tilnavn. Nedenfor står en liten faktaboks med fødsels- og dødsdato samt ektefelles navn og biografiske data, og så følger regentbiografien, som stort sett er på mellom én og én og en halv side. Teksten er, som forlaget lover, underholdende. Flere ganger gir Ewo plass til et overraskende blikk på velkjente historier, som når det fortelles om miraklene som skjedde etter Olav den helliges død: «På den tiden syntes man tydeligvis at det var en helt naturlig ting å leie en blind mann inn til kongens lik.» Iblant kommer forfatteren til syne og tar stilling: «Det som fulgte var grusomt, men typisk for en nådeløs tid.» Han spanderer et utropstegn i ny og ne («Plutselig var det tre konger som styrte Norge!») og lever seg inn i dronningenes kvaler når kongene «forsyner seg grovt» av «andre damer». Om Christian 4.s kone Anne Kathrine heter det: «Hun var lojal mot ham, så lojal at det nesten er vondt å tenke på. Hun må ha valgt å overse mye ved kongens oppførsel.» Det er denne engasjerte fortelleren som lykkes best i å formidle stoffet.

Det norske «vi»?

Forfatteren er av og til del av et «vi», men det er ikke alltid så klart hvem «vi» er. Han skriver om Stockholms blodbad, som fant sted under Christian 2., at «Vi er ikke sikre på om kongen sto bak». Andre steder er det et nasjonalt «vi», som når Ewo skriver om svartedauden: «Vi ble et puslete, nesten forsvarsløst land.» Dette vi-et sier også noe om den tenkte leseren: Han eller hun har norske røtter langt bakover i historien. I lys av dette og av bokas tittel er det umulig å komme utenom spørsmålet om «det norske». Norske konger og dronninger er en presentasjon av alle dem som etter Harald Hårfagre har hersket over det vi i dag kaller Norge – en god håndfull av dem er som kjent ikke «norske» etter Statistisk Sentralbyrås definisjon. Man kunne vente at en bok fra vår egen tid problematiserte størrelsen «Norge» – men i Ewos framstilling kan det se ut til at Norge alltid var en språklig og geografisk enhet, uavhengig av ytre faktorer, som bare lå der og ventet på å bli samlet og styrt.

Tøffe tegninger

Norske konger og dronninger inneholder «mange tøffe bilder», for å sitere husets andreklassing. Hver av kongene (og den ene regjerende dronningen, Margrete Valdemarsdatter) har fått en illustrasjon, nesten alle over en helside. Geir Moens illustrasjoner er gjenkjennelige i stilen: røffe og fargesterke. Moen – ellers kjent som tegneserietegner, blant annet fra Nemi – har lagt vekt på et eller flere aspekter ved hver enkelt hovedpersons livsfortelling og avbildet vedkommende i en situasjon eller med et attributt som leseren vil finne igjen i teksten. Noen av illustrasjonene skiller seg ut – som Magnus 2. Haraldssons. Denne kongen døde antakelig av å ha spist korn med meldrøye på, og illustrasjonen er et svart dødninghode og noen kornaks mot en giftiggrønn bakgrunn. Harald Hardrådes sønn, den senere Olav Kyrre, måtte hente farens lik fra slagmarka ved Stamford. Dette har Moen skildret over en dobbeltside – illustrasjonen der en spinkel tenåring beveger seg mot en haug av ille tilredte døde vikinger under en mørk og nesten helt jevn himmel, får fram den uhyggelige «stillheten etterpå». I teksten holder Ewo denne episoden fram som en mulig årsak til at Olav Kyrre ble en fredskonge, og illustrasjonen er svært lojal mot denne tolkningen. Der volden ellers i illustrasjonene er tegnet slik at den kan framkalle gode grøss, gir bildet av den unge Olav helt andre assosiasjoner.

Slurvefeil skjemmer

Ewo og Moen har utvilsomt tatt mål av seg til å skape et praktverk, og de lykkes langt på vei. Dessverre skjemmes utgivelsen av slurv. Det hevdes i forordet at kongerekka teller «64 konger, noen med dronning, noen uten». Men (som bebudet i baksideteksten) én av de 64 er ingen konge, men en dronning – som «styrte landet uten en konge ved sin side». Slike feil undergraver tilliten allerede før lesningen kommer i gang, og det er flere tegn i teksten til at det kan ha gått litt fort i svingene. Faktaboksen om Harald Hardråde opplyser om at «Han ble også gift med Tora Torbergsdatter», men i brødteksten på samme side står det at «i dag tviler vi på om de virkelig var gift. Hun var nok antakelig bare elskerinnen hans.» I samme kategori havner forklaringen om at Norsk Kroningsmuseum «ligger ved (sic) Erkebispegården i Trondheim» fordi «norske konger blir kronet i Nidarosdomen». Den siste kroningen fant som kjent sted i 1906, kroningsparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1908.

For vanskelig eller for enkel?

Selv nærmet jeg meg boka med nysgjerrighet, ikke minst når det gjelder tenkt målgruppe. Boka er stor og tung, med mye tekst, men den er gjennomillustrert og har et iøynefallende omslag. Er dette en høytlesningsbok for interesserte åtteåringer? Et oppslagsverk for ungdomsskoleelever? Fagbok for elleve år gamle nerder? Forlaget oppgir at boka passer for aldersgruppen 8–14 år. Det er stor forskjell på en åtteåring og en fjortenåring både når det gjelder leseferdigheter, historiekunnskaper og modenhet. Og nettopp dette ser ut til å være et problem for denne utgivelsen. Jeg har vondt for å se for meg at en fjortenåring har tålmodighet med formuleringer som: «Når vi snakker om konger og dronninger, ser du sikkert for deg kong Harald og dronning Sonja. De reiser rundt i landet, er godt likt av de fleste, åpner broer og besøker skoler.» Ifølge læreplanen skal tross alt barn som er ferdige med barneskolen, kunne «fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida, og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden». Men Norske konger og dronninger retter seg heller ikke bare mot den yngste delen av målgruppa, teksten spriker: I ett avsnitt serveres forklaring og forenkling, i det neste forutsettes ganske avansert kunnskap.

Norske konger og dronninger har mye å by en interessert leser, men tydeligere tanker om målgruppas forutsetninger og forkunnskap ville gjort teksten mer helstøpt.  Et eksempel: I boka henvises det til forordet i hele 21 fotnoter – alle disse handler om riksråd, tronfølgelover, kroningsregalier eller hird. Samtidig forklares et ord som «stattholder» overhodet ikke, ei heller begrepet «gifte seg uoffisielt». Til tross for at den i likhet med mange av vikingkongene er noe ujevn og rufsete, fortjener denne utgivelsen sin plass på skolebibliotekene – kanskje først og fremst som oppslagsverk og appetittvekker.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Prosa 1/2013.

Helena Bross’ Slåsskamp er den 15. boka i lettlest-serien «Klassen min». Serien er ifølge forlaget rettet mot de yngste skolebarna, altså de som nettopp har, eller er i ferd med, å knekke lesekoden. Forfatteren har som mål å skrive gode og humoristiske historier, med hendelser som de yngste skolebarna kan kjenne seg igjen i.

Absolutt lettlest

Språket er godt tilpasset en tidlig leser, med en fin kombinasjon av korte og noe lengre setninger. Oversettelsen til Lise Männikkö er upåklagelig. Historien er også fin, men dessverre med flere dødpunkter og med hendelser som ikke synes avklart med fortellingens overordnede struktur. Jeg spør meg også i hvilken grad hendelsene i boka er gjenkjennelige, i den grad dét skal være et mål for god litteratur (lettlest eller ikke) for de yngste skolebarna.

En stjålet bolle

Slåsskamp handler om Frank som synes det er vanskelig å lære å lese, og som derfor får ekstra leseundervisning av læreren Siv. En dag oppdager Frank at en eldre elev, bølla Ole, som også går hos Siv for å lære å lese, stjeler en krembolle av Siv. Siv tror det er Frank som har stjålet krembollen, og Frank tør ikke fortelle sannheten. Han får dårlig samvittighet. Så havner Frank og Ole i en slåsskamp som ender med at Frank biter Ole. Frank får igjen dårlig samvittighet, men velger til slutt å fortelle at Ole stjal Sivs krembolle. Det viser seg at Ole egentlig ikke er noen bølle, men at han oppførte seg som en fordi han skal flytte til en ny skole, noe han egentlig er redd for.

Fortellingen inneholder mange emner og problemstillinger som hver for seg kunne vært et godt utgangspunkt for en fortelling: krembollemysterium, lesevansker, slåsskamp og det å flytte. Selv om de yngre leserne nok vil forstå hendelsene som de leser om, kan det være at fortellingen ville blitt bedre om forfatteren hadde valgt ut én problemstilling, for eksempel bolletyveriet.  Fortellingen ville berørt sterkere dersom vi hadde fått et bedre utviklet mysterium med dypere persontegninger og et mer sammenhengende hendelsesforløp.

Dårlig uttelling

Historien blir nemlig noe tynn, og fortellingen har noen svakheter. Dette skyldes som nevnt de mange problemstillingene som antydes, men som ikke fører fortellingen i en bestemt retning. Ett eksempel på en slik hendelse er da Frank tidlig i historien skal ha time med Siv, men Siv er ikke kommet: «Men en dag da Frank kommer dit, er rommet tomt. Han setter seg og venter.» I det at Siv er sen til timen med Frank, ligger det et spenningspotensial som fortellingen kunne benyttet seg av. Og leserne kunne for eksempel via Franks fantasi blitt fristet til å fantasere med om hvorfor Siv er forsinket. Det blir i hvert fall et lite antiklimaks når det viser seg at Siv er forsinket fordi hun har vært i butikken og kjøpt kremboller. Det finnes her et spett forsøk på å skape spenning, da fortelleren sier: «Hun har en pose i hånden.» Men allerede på neste side forteller Siv at hun har kjøpt kremboller. Så vet vi det.

Et annet eksempel på en potensiell krise som forblir uforløst, er da Frank kolliderer med bølla Ole: «Han [Frank] løper av gårde, men plutselig snubler han i noen.» Spenningspotensialet som antydes med «plutselig» og «noen» forfølges ikke, selv om man kunne tenke seg (og kanskje forventet) at fortellingen her hadde fulgt opp med en skildring av Franks frykt for Ole. I stedet hopper fortellingen til skoledagens slutt: «Da skoledagen er slutt, sier Petter: – Frank, fikk du en ny bok av Siv?”

Jeg ønsker meg ikke en annen bok, men jeg skulle ønske forfatteren i større grad hadde fulgt opp den mulige dramatikken som ligger i de scenene hun skildrer, og som jeg mener ville gjort fortellingen litterært sterkere. Det framkommer ingen spenning verken på det indre eller på det ytre planet. I boka forløses det ingen fortelling om dårlig samvittighet eller om et bolletyveri.

Tregt vendepunkt

Det skal sies til bokens forsvar, at de to ovennevnte hendelsene begge inneholder informasjon som er relevant for den dramatiske vendingen, men denne informasjonen kunne tilkommet leserne på en enklere og mer elegant måte. Den endelige hendelsen som får ting til å skje, trer inn i historien når Ole stjeler Sivs krembolle og lar Frank ta skylda. Denne hendelsen kommer sent, og gjør at fortellingen får en svært lang og flat innledning.

Hovedpersonene i denne fortellingen, Frank og Ole, blir vi ikke spesielt godt kjent med i Slåsskamp. Karakteren Frank er muligens kjent for tidligere lesere av «Klassen min»-serien, men det burde ikke hindre forfatteren i å presentere karakteren kort i starten av boka. Det er få hendelser i historien som er med på å skildre Frank, og derfor kunne en kort presentasjon være på sin plass, slik at leserne fikk vite, eventuelt repetert, hvem Frank er, hvor gammel han er, hvor han bor og hvilke egenskaper han har. Uten sammenligning for øvrig inneholder for eksempel samtlige Harry Potter-bøker i starten en kort gjenoppfrisking av hvem Harry er. Det samme kunne vært gjort i Slåsskamp.

Den andre karakteren, Ole, blir vi enda mindre kjent med, og han framstår som lite troverdig i rollen som bølle.

Illustrasjoner som fungerer

I denne sammenhengen er illustrasjonene viktige. Illustrasjonene er enkle, og fokuserer særlig på karakterenes uttrykk. Det betyr at illustrasjonene i likhet med teksten er fattig på miljøskildringer. Illustrasjonene er redundante i den forstand at de viser det samme som teksten forteller, men samtidig forsterker de noen av de få karaktertrekkene som vi leser om. Dette gjelder Franks frykt for Ole, samt Franks dårlige samvittighet. På innsidepermen vises portretter av karakterene som er med i serien «Klassen min», samt et kart over byen hvor skolen er. Illustrasjonene på innsidepermen gir leserne gode muligheter til å orientere seg om de andre fortellingene i serien, så vel som de andre karakterene og stedet hvor handlingen utspiller seg.

Engasjerende nok?

Til sist kan man alltids stille spørsmål ved valg av tematikk for en lettlestbok. Fortellingen framstår med en overtydelig moral og oppdragende funksjon. Samtidig inneholder den andre problemstillingen som på påtagelig vis blir forsøkt dekket over av en litt for tynn historie om krembolletyveriet, som altså aldri blir noe mysterium. Dermed blir det aldri en bok om lesevansker, det blir aldri en bok om den stjålne krembollen, det blir aldri en bok om dårlig samvittighet, det blir aldri en bok om bølla Ole, det blir aldri en bok om det å grue seg til å flytte til et nytt sted.

Det er ganske sikkert av de yngste leserne vil erfare lesemestring når de leser Slåsskamp. Men opplevelsen av å ha lest en spennende og god fortelling er det ikke sikkert at de sitter igjen med.

Forelska forever er femte bok i serien om Ella, og både Ella og utfordringene hun står overfor, er de samme som før: Det handler om venninnetrøbbel, sjalusi og forelskelse. Ella er skilsmissebarn, en helt vanlig jente; det er ikke noe ekstraordinært verken ved henne eller de utfordringene livet byr på. Dette er Ella selv klar over: «Ella var ikke så morsom, bare helt vanlig» (s. 28). Men den nye stesøsteren Christina, derimot, er adoptert fra Columbia – og har allerede begynt å få pupper. Hvordan skal Ella håndtere at stesøsteren tar oppmerksomheten fra guttene? Ella er sjalu, men merker samtidig at hun selv vokser i status blant venninner og kamerater nettopp på grunn av Christina: «Det var ikke alle som opplevde noe så spennende som å få en adoptert stesøster, tenkte Ella» (s. 18).

Ella havner i oppmerksomhetens sentrum idet hun – dumdristig og for å tøffe seg for Bendik fra forrige bok – tar en sjanse i slalåmbakken, brekker beinet og havner på sykehus. Alle vennene kommer. Det gjør selvfølgelig også Bendik – omsider.

Den røde lesehesten – om kjærlighet og forelskelse
Ella-bøkene er en serie i Aschehougs røde lesehestserie, og «passer for barn som liker å lese om kjærlighet og forelskelse», skriver forlaget. Og kjærlighet og forelskelse får vi i bøtter og spann. Ja, enkelte episoder er nær erotisk skildret: «Ella lukket øynene og kjente det lette avtrykket av de varme, fuktige leppene hans. […] Pusten fra munnen hans strøk over kinnet hennes etterpå» (s. 52). Ifølge forlaget passer bøkene for barn fra seks til ti år. Aldersplassering er alltid problematisk, og kanskje særlig i lesetreningsbøker: En tolvåring vil neppe sette seg ned med Ella-serien – men spørsmålet er om ikke tematikken er vel så godt egnet for en tolvåring som en seksåring?

Hver bok støtter seg på de andre bøkene i serien, og man får best utbytte av dem dersom de leses i sammenheng. Det skyldes også at vi knytter oss stadig mer til Ella jo flere bøker vi har lest om henne. Intertekstualiteten fungerer godt, og vi slipper – heldigvis! – å få omstendelige utgreiinger om det vi allerede kjenner til fra de tidligere bøkene. Og når for eksempel lillebror bare kalles «Lillebror», er det ikke nødvendig å introdusere ham. Dette er økonomisering: Kun det som er relevant for plotet, tas med.

Bøkene er handlingsmettede og konsentrerte, og kunne slik sett ha vært kapitler i en og samme bok. Men forlaget har naturligvis interesse av å produsere serier: Konseptet appellerer til å samle – og forlaget gir det en pedagogisk legitimering ved den motiverende effekten det kan ha på leseren når hun klarer å komme seg gjennom en rekke bøker.

Karakteren Ella
I alle de fem bøkene drømmer Ella om å få være i sentrum, om å ha en helt egen bestevenninne, om å bli kysset av den kjekkeste gutten. For å oppnå alt dette, framstår hun ikke bare sympatisk. I Forelska forever synker hun for eksempel nokså lavt idet hun samtykker i at Christina er tjukk. Nettopp dette gjør bøkene interessante: Til tross for at Ella er hovedpersonen, og til tross for at leseren stadig blir bedre kjent med henne for hver bok, utsettes hun for kritikk. Dermed er ikke persontegningen så flat som den kan være i lesetreningsbøker i serieformat. Tydeligst kommer dette til uttrykk i seriens andre bok, Elsker deg av hele mitt jærte (2008). Dette er den mest interessante av de fem bøkene: Det er her Ella virkelig må kjempe med seg selv – og hun handler galt, vel vitende om at hun sårer.

Fortolkning er unødvendig
Likevel: Det ordner seg alltid for Ella. Hver bok har en lykkelig, ja, nærmest klisjéaktig og lukket slutt: «Bendik elsket henne! Og hun elsket ham!» (s. 56). Jeg er imidlertid usikker på om den svært gode slutten uten videre er med på å heve leseopplevelsen. Kan hende ville motivasjonen til å ta fatt på neste bok i serien vært vel så sterk dersom bøkene hadde hatt noe mer åpne avslutninger? Eller er det motsatt: At når leseren er garantert en lykkelig slutt, vil hun fryktløst kaste seg over Ellas neste utfordring?

Ella er den eneste av karakterene som blir framstilt med en viss dybde. De andre framstår mer som typer. Typekarakteristikken understrekes også i Lars Rudebjers illustrasjoner: Vennene opptrer i flokk og er lite individualiserte. Ansiktsuttrykk og kroppsholdning er stilisert. Illustrasjonene gir god støtte til teksten, men tilfører lite nytt. Mandatet til en lesetreningsbok er å automatisere leseferdighetene til unge lesere, og Forelska forever har korte setninger og mye dialog. Dessuten gjør overtydelige klisjeer fortolkning unødvendig: Ella «kjente at en kald vind strøk over ansiktet hennes» idet hun tenker på at Christina kanskje skal flytte inn til dem (s. 31), og når Bendik kommer til sykehuset og Ella ligger med brukket bein, levnes det ingen tvil om hva hun føler: «Hjertet hennes begynte å hamre. Det var som om hun fyltes av lys» (s. 47). Den ferske stilleleseren skal klare seg uten en voksen høytleser, og sammen med illustrasjonene sikrer teksten at ingen opplysninger går oss hus forbi. Men hva har den språklige insisteringen og de illustrerende bildene å si for lesningen? Leseren slipper i alle fall å bruke kapasitet på selv å tolke informasjonen, og kan konsentrere seg om å komme seg gjennom boka. Som ren lesetrening kan det selvsagt være klokt med enkle fortellinger, men det er vanskelig å vite hva som i lengden er mest lesemotiverende.

Tradisjonelt om kjæresteri
Også framstillingen av gutter og jenter er enkel – for enkel. Det er påfallende hvor tradisjonelle gutte- og jenterollene er. Det er alltid jentene som blir kysset, og Ella bare håper hun er kjæreste med Bendik. Hun er der dersom han vil ha henne, men det hele er opp til ham. Det er ingen tvil om at Forelska forever henvender seg til en jenteleser, men at boka er så til de grader kjønnstypisk, er neppe nødvendig. Heller ikke den ferskeste leser er vel tjent med å møte et så lite utfordrende, ja, nærmest gammeldags og tradisjonelt univers?

Men til tross for de enkle motsetningene, er historien i seg selv så dramatisk – med både sjalusi, beinbrudd og forelskelse – at den til sitt bruk blir interessant. Forelska forever er lett tilgjengelig, og har driv nok til å motivere leseren til å komme gjennom boka. Å stimulere unge lesere til å ønske å lese mer, er et svært viktig oppdrag, og når etablerte forfattere som Unni Lindell tar på seg oppgaven med å skrive lesetreningsbøker, vitner det om et ønske om å ta den ferske leseren på alvor.

Hyperproduktive Arne Svingen mottok Kulturdepartementets litteraturpris 2012 for Sangen om en brukket nese, en feelgood-roman om tretten år gamle Bart som bor sammen med den overvektige mammaen sin i en nedslitt sosialbolig. Også årets roman, Fluesommer, handler om en utsatt gutt, Kasper, som har en far som slår. Begge romanene er gode, og tidvis slående like, men ikke på den måten at man får inntrykk av en forfatter på tomgang. Snarere gjør sammenstillingen det mulig å skimte et konsekvent litterært prosjekt. Der Sangen om en brukket nese nok er den mest formelt vellykkede av de to, er Fluesommer mer vrien, men også mer interessant. Det er den som sitter igjen i kroppen etter endt lesning.

Hver sin hemmelighet

Begge romanene handler om utsatte gutter på vei over i tenårene som forteller sin egen historie. De er sårbare gutter uten noe skikkelig nettverk rundt seg. Verken Bart eller Kasper har noen egentlige venner idet romanene begynner, men etter hvert går de fra isolasjon til fellesskap og økt livskvalitet. Begge to har en forelder som ikke fungerer, og som de på forskjellig vis forsøker å dekke over for. Og begge er kasus for barnevernet. Bart bor alene sammen med en overvektig, tiltaksløs mor i en sliten sosialbolig der det knaser i sprøyteglass i gangen utenfor.  Kasper har en far med «vondt i hodet», som blir veldig sint for de minste ting, og slår sønnen sin når det tipper over for ham.

Disse foreldrene er sine barns store hemmelighet. Barna opplever sider ved dem som andre ikke må se. Motsetningen mellom det hemmelige familielivet og den ytre fasaden, reflekteres i et av Svingens favorittgrep, nemlig at han ganske konsekvent lar hovedpersonene sine tenke én ting og si en annen. Dette skaper en livlig tekst, men setter også opp et ideal: En verden uten skam, der man kan si det man tenker.

Skyld og skam

For Bart er det skamfullt å ha en tjukk og fattig mor som ikke får til noen ting og lyver for å skjule hvor ille det står til. Men Bart tviler aldri på kjærligheten hennes. Selv om han også blir trukket inn i løgnen og forstår at den ikke kan holde i lengden, forblir de to lojale mot hverandre. Denne lojaliteten er selvsagt en byrde, all den tid den tvinger gutten til å bli en løgner, også overfor sin egen bestemor. Men den er likevel basert på at de to elsker hverandre, og derfor nesten til å bære. For Kasper er det verre, fordi skyldfølelse blandes inn. Farens slag er også en «hemmelighet» som bare de to deler – selv ikke Kaspers mor vet om det. Faren passer på å plassere ansvaret for alt som skjer på sønnen. Tilbake står Kasper med en enorm skyld som han ikke har noe sted å gjøre av.

Barts skam er sosialt betinget. Også han må ta mer ansvar enn han egentlig kan. Moren ber ham om å lyve, og det er ham som må styre husholdningen. Bart lever i en kontinuerlig krisetilstand, men krisen er hele tiden fremstilt som frykten for de andres blikk inn – i leiligheten, og i sannheten. Det er de andre som ikke må få vite hvordan det egentlig er, «for da ville de misforstå». Og det de ville misforstå er at mor og sønn er et lag som riktig nok trenger hjelp utenfra for å komme seg ut av uføret, men at de like fullt er et lag. Hvis de ble atskilt, ville det være en katastrofe for dem begge, og denne katastrofen ligger og ulmer gjennom hele romanen, klar til å slå ut i full flamme.

Manglende innsikt

Også Kasper er glad i faren sin, og prøver å beskytte ham ved å ta på seg skyld eller projisere den over på en upersonlig størrelse som farens hodepine. Men samtidig frykter han farens blikk. Og som alle lesere vil forstå, er faren egentlig farlig for Kasper og selvbildet hans. I motsetning til med Bart, ser ikke Kasper klart, og dette preger fortellingen hans. Hvis noen får se farens sinne eller blåmerkene på Kaspers kropp, er ikke problemet at de ikke vil forstå det viktigste, men at de kommer til å forstå det, uavhengig av hvor glad Kasper er i faren sin. Denne versjonen av konflikten gjør romanen langt mer kompleks, ettersom det ikke finnes noen enkel løsning. I Sangen om en brukket nese er alle egentlig snille, og trenger bare hjelp til å finne ut av ting. I Fluesommer har volden og det onde blitt en del av hverdagen, og Kasper kjenner ikke noe alternativ. Før eller senere må det gjøre skikkelig vondt.

Begge disse guttene lever altså hemmelige liv. Moren til Bart sender sønnen på boksing for at han skal kunne forsvare seg i kamp, men det er å synge opera han vil. Svingen passer på å legge inn en referanse til Billy Elliot – filmen om gutten som heller vil danse ballett enn å bokse – som et lite nikk til det konvensjonelle i fremstillingen, men dette er likevel langt mer enn en sjangerøvelse. Svingen bruker skillet mellom opera og boksingen til å understreke at Bart har ting inne i seg som han ikke helt kan få ut. Når han vet at andre hører ham, synger han forferdelig stygt. Derfor stenger Bart seg inne på do, skjermet fra alle andres blikk, og synger klokkerent der inne. Et hovedmoment i plottet blir dermed at gutten må komme dithen at han kan synge foran en forsamling. Det er altså bevegelsen fra et lukket og avstengt rom til et offentlig et, en utvisking av opposisjonen mellom indre og ytre, som er romanens mål. Og veien må for all del ikke gå via invasjon og tvang.

Å fly som en flue

Kasper har større problemer, men skalaen er den samme. Han er allerede invadert og bærer med seg det faktum at faren slår ham, men prøver å skjule eller bortforklare alle tegn på det. For eksempel er dusjen etter gymmen en prøvelse. Men der Bart synger, drømmer Kasper om stavsprang. Faren hans vil at han skal spille fotball slik han selv gjorde, men Kasper fantaserer om å bli den nye Sergej Bubka. Metaforisk sett: han drømmer om å heve seg over problemene sine – nesten fly, et motiv som griper an til fluesymbolikken i tittelen. For når Kasper opplever noe ubehagelig, fester han helst blikket på nærmeste flue. Symbolikken er slett ikke like elegant som sangmetaforen i Sangen om en brukket nese, men like fullt talende: Kasper trenger ikke bare å slippe det indre ut eller det ytre inn. Først og fremst trenger han å slippe unna.

Viktige vitner

For å få til en lykkelig slutt, må Svingen i begge romanene innføre minst én annen person som kommer tett på hovedpersonen og ser forbi de strikte grensene som hovedpersonen har satt for seg selv. I Sangen om en brukket nese er dette løst ved hjelp av Ada, en jente fra en rik familie. Ada er fascinert av Bart, særlig etter at hun oppdager at han elsker opera og er fantastisk flink til å synge. Ada blir Barts vitne, den første som får se hans indre verden. Hensiktsmessig nok er Ada fullstendig ute av stand til å holde på hemmeligheter, slik at ryktene begynner å gå, og starter den kjeden av begivenheter som leder frem til at det ytre endelig kan forsones med det indre.

I den mer kompliserte Fluesommer splitter Svingen vitnefunksjonen i to. På den ene siden har vi klassevenninnen Silje, som på mange måter er en slags dobbeltgjengerfigur for Kasper, men som ikke blir slått. Som ham er hun utenfor klassefellesskapet, en titter som tilbringer dagene med å spionere på andre – også, skal det vise seg, på Kasper. På den andre siden har vi Bentein, gutten som flytter inn på Kaspers rom etter at moren hans rammes av kreft og må på sykehuset over en lengre periode. Benteins innflytting blir mer av en vaksine enn en invasjon. Vel innenfor husets vegger blir han vitne til alt det Kasper prøver å skjule, og en annen og mer kompleks form for fellesskap oppstår mellom guttene enn den mellom den mer idealiserte Ada og Bart i Sangen om en brukket nese.

Del av et fellesskap

I begge romanene er fellesskapet med andre et desidert gode. Men der Sangen om en brukket nese idealiserer inntil det skjematiske, er Fluesommer problemorientert. Det er typisk at vendepunktene i fjorårsromanen knytter seg til fellesgjøremål som dugnad og skoleavslutning, steder der alle kan komme sammen og bidra med sitt for å skape orden og samhørighet. Også i Fluesommer må alle bidra for at problemene skal kunne løses, men ingenting er enkelt. Fellesskap må bygges fra bunnen av. Og når romanen slutter, har Kasper kanskje kommet seg videre, men kostnaden har vært stor.

Svingens litterære prosjekt

Dette gir seg også utslag i at ikke alle grepene Svingen foretar i årets roman er like vellykkede som i fjorårsromanen, som oser av feelgood-faktor. Enkelte metaforer i årets roman blir hengende i løse luften, og det er ikke alltid jeg helt klarer å tro på realismen i fremstillingen av gutten som blir slått eller av faren som slår ham, og noen av episodene blir i overkant voldsomme. Det går liksom ikke helt opp, og det er kanskje heller ikke rart. Det er et kunststykke å skrive en lettlest slukebok fra perspektivet til en ung gutt som får juling av sin far. Det bør ikke bli for mørkt. Men lite er mørkere enn dette. At Svingen langt på vei lykkes med å ta oss med inn i voldsofferets verden, uten at det blir for spekulativt eller grusomt, sier litt om hvilket nivå han befinner seg på som ungdomsbokforfatter nå i 2013. Lest i tandem blir det tydelig at mannen er noe mer enn en dyktig samlebåndsbokforfatter. Svingen er en forfatter med et litterært prosjekt: å gjøre det mulig å snakke om det som er aller vanskeligst i et enkelt, lettfattelig språk, og å vise hvordan indre og ytre verdener kan sammenføyes. Og nettopp fordi den ikke glatter over problemene, kommer kanskje årets roman enda nærmere dette målet enn fjorårets forsonlige prisvinner.

Ingrid Wreden Kåss er debutant. Hun er åpenbart en erfaren barnelitteratur og fantasyleser, og legger ikke skjul på sine litterære inspirasjonskilder. Hun henviser både direkte og indirekte til klassikere som blant annet Harry Potter, Alice i Eventyrland, Mio, min Mio og Frendeløs.

Helter må gjennom motgang for å bli helter

Helt siden Alvas foreldre ble kidnappet av SLASK-geriljaen i Amasonas da hun var 4 år gammel, har hun bodd i fosterhjem hos Bidella. Her har livet vært langt fra enkelt. Bidella driver baren «Den glade flaske» og Alva har gjort tjeneste som gratis arbeidskraft så lenge hun kan huske. Etter at Bidella giftet seg med Bus, ble Alvas liv om mulig enda tristere. Hun må sove på en madrass i den mørke kjelleren, får kalde hamburgerrester å spise, går kledd i avlagte filler og mobbes på skolen. Det eneste som lyser opp i en trøstesløs tilværelse er vennskapet til Pelle. Han går ikke på noen skole, men lever av å selge sjokolade og prøver så godt han kan å få livet til å henge sammen, selv om han har foreldre som bare er opptatt av å putte pulver i nesene sine.

En natt overhører Alva en samtale mellom fosterforeldrene. Hun skjønner at hun er arving til en stor formue, og at fosterforeldrene planlegger å få foreldrene hennes erklært døde. Da kan de adoptere henne og myrde henne, for siden å arve formuen hennes.  Og ganske riktig: En dag dopes hun ned og fraktes til en høy klippe. Hun kommer til seg selv idet fosterfaren dytter henne over kanten.  Alva klamrer seg fast til buksebeinet hans et øyeblikk, og er i ferd med å trekke ham med seg ned i avgrunnen, men så slipper hun taket – og faller inn i en annen verden: Sagalia.

En snill heltinne

Alvas ankomst til Sagalia skjer ved en tilfeldighet. Hun blir ikke valgt på grunn av sine personlige egenskaper eller skjulte talenter. Det er ingen andre å velge, og Alva er et barn som ikke har noe å tape på å bli fjernet fra sin egen verden. Hun skildres som en vanlig, snill, litt engstelig 12-åring, som alltid unngår å skade andre. Selv om hun får opplæring, og utstyres med hjelpemidler, så er det intuisjonen og hennes menneskelige egenskaper som hjelper henne å ta de riktige valgene når hun stilles på prøve.

Filosofiske samtaler

Inni bokomslaget står det at forfatteren har mastergrad i filosofi, mellomfag i religionshistorie og hun er i tillegg utdannet bibliotekar. Og det forklarer nok de lange filosofiske samtalene som er flettet inn i teksten. Alva er en tenksom jente, og hun prater mye og gjerne med dem hun møter.

Redningskvinnen

I Sagalia viser det seg at Alva er den eneste som kan redde denne verdenen fra Ormekongen. Han har kidnappet alle barna i landet og holder dem fanget på slottet sitt. Etter hvert som barna mister håpet, så slokker stjernene på himmelen, og når gleden blir borte, vil Sagalia gå under. Hvis lyset blir borte fra Sagalia vil alle historier, eventyr og all magi bli borte fra vår verden.

Alva trenes til å takle ulike prøvelser, hun møter følgesvenner og hjelpere, hun sviktes av noen hun stoler på og så legger hun ut på oppdraget sitt; alene.

Kjent og kjært

Boken er delt i tre deler. Første del omfatter presentasjonen av Alva og fosterhjemmet, overgangen til den andre verdenen, introduksjonen til dette universet og opplæringen hun gjennomgår. Del to handler om reisen mot Ormekongens tilholdssted og prøvelsene hun må gjennom underveis, mens tredje del utspiller seg i Ormekongens slott.

Forfatteren forholder seg trofast til Fantasy-sjangeren. Historien er skrudd sammen av kjente og kjære elementer.  Likevel er universet handlingen utspilles i, og beskrivelsen av en del av bifigurene, originalt nok til at dette oppleves som en ny fortelling.

En fortelling gjemt i mange ord

Det finnes absolutt en historie her, men den gjemmer seg bak unødvendig mange ord. Denne boka er ikke på noen måte lettlest, og markedsføres ikke som det heller. Den er på 450 sider, og det ser ut som om den er rettet inn mot lesere på ca 10-13 år. Disse leserne bør nok ha en stor dose utholdenhet og pågangsmot. I deler av boka er det lange sekvenser, i form av samtaler, hvor informasjonen formidles så omstendelig at meningsinnholdet smuldrer bort på veien.  Handlingen kommenteres og forklares i retrospekt, ved hvert sceneskift.  Fremstillingen blir på den måten tilbakeskuende, og retningen og fremdriften blir borte. Fortellingen ser tilbake på seg selv og tolker det som allerede har skjedd, mer enn den peker framover og skaper nysgjerrighet til hva som skal hende videre.

Og det er synd. For som sagt: Det er noe her; det er noe fint bak de språklige hindringene. I denne teksten er det en vilje til refleksjon, det er bakt inn noen verdier og en god dose psykologisk innsikt og varme. Og det har nok forlaget også ment da de bestemte seg for å gi ut denne boka. Det er fristende å tenke at de kunne vært bedre fødselshjelpere til å forløse fortellingen. Særlig når det, som her, er snakk om en debutant. For hvorfor trenger en forfatter å uttrykke seg unødvendig tungvint, når hun også kan skrive: «Man kan faktisk lære en hel del av å omgås marer, det er bare så forbausende få som tar seg bryet.»

Vi kan like det eller ikke, men det er en kjensgjerning at utseendet har innvirkning på hvordan folk ser på oss. Dette kan være en svøpe, men det kan også være noe det går an å benytte for å signalisere hvem vi er – enten vi kjøper det samme Acne-skjerfet som alle andre, dekker hele ryggtavlen med tatoveringer med morbide motiver, eller tar kosmetiske operasjoner for å matche de allment aksepterte skjønnhetsidealene – eventuelt for å bryte med dem.

I Scott Westerfelds dystopiske ungdomsromaner, Uglies, Pretties og Specials, skildres et lagdelt samfunn der utseendet bestemmer hvilken gruppe man tilhører. Men her er det ikke tilfeldig seleksjon. Alle må i en alder av seksten la seg skjønnhetsoperere og gå fra å være uglies (det vil si alminnelig) til pretties. Men som pretty – eller penskalle, som det heter i den norske oversettelsen – må man gi avkall på rasjonalitet og intelligens, til fordel for å sveve rundt i mild lykkerus.

Supermenneske

Fortellingens hovedperson er Tally Youngblood, en tenåring som har flyktet fra skjønnhetsoperasjonen fordi hun innså hva den ville gjøre med hjernen hennes. Men det finnes et annet alternativ til å være stygging enn å bli penskalle – og det alternativet heter spesialer. Når Specials tar til, møter vi en fullstendig gjenskapt versjon av Tally – hun har superraske reflekser, ultralett skjelett, ekstremt sterke muskler,  og sylskarpe tenner og negler. Hun er blitt gjort til en livsfarlig maskin av et menneske, og er blitt del av en vokterhær som har som oppgave å stanse undergravende virksomhet. Det finnes nemlig opprørere, som på grunn av sin primitive levemåte kalles for røyklinger. De har begynt å selge piller til penskallene, piller som kan skade dem.

Eller? Tally skal komme til å oppdage at pillene i virkeligheten gjør noe helt annet – de fjerner hjernelesjonene som gjør penskallene dumme. Med andre ord er det duket for opprør, og opprøret er mye større enn hun eller noen av de andre spesialerne har kunnet ane. Røyklingene ønsker et samfunn uten påtvungne operasjoner – hvor alle har frihet til å gjøre hva de vil og bo hvor de vil.

Kulde og destruktivitet

Noe av det som kjennetegner spesialere, er at de er såkalt iskalde. Jeg tror ordene iskald og isende må være blant de hyppigst forekommende ordene i denne boken, og dette fremstilles som udelt positive ord. Slik tenker Tally:

Dette var det beste med å være kutter. Alt var isende, som om verden snittet opp huden hennes, åpnet den for nye sanseinntrykk.

Årsaken til at spesialere også har tilnavnet kuttere, er at de ofte må skjære i seg selv for å oppnå følelsen av klarhet, uovervinnelighet og målrettethet – det blir som en kokainrus frembragt av selvskading. Og dette selvskadingsaspektet antyder så klart at det ikke akkurat er i den skjønneste orden at Tally er blitt som hun er blitt. Det blir tydeligere og tydeligere at Tally er et offer, akkurat som styggingene og penskallene.

«Det var ikke hennes skyld at hun var farlig. Det var jo de som hadde gjort henne sånn!» tenker Tally et stykke ute i boken, men det er etter at hun har blitt fengslet av opprørerne og utsatt for tvungen legebehandling. Først da går det opp for henne at hun blir brukt, og at overmenneskefølelsene hennes verken er naturlige eller ønskelige. Så hvilken side skal hun nå velge å kjempe på?

«Slippery slope»

Budskapet i denne trilogien synes å være ganske åpenbart. Bøkene må leses som en kommentar til et samfunn som mer og mer åpner for muligheten til å gjøre mennesker til bestillingsvare. Nå som menneskets genom kan kartlegges, er det snart bare lover og regler som kan hindre oss i å iverksette bestillingssamfunnet. Noen vil si at det er i gang allerede, eller at det i alle fall er snakk om en slippery slope, og det er vel liten tvil om at mye har skjedd siden 2006, utgivelsesåret for originalutgaven av Specials. Så om forfatteren ønsket å advare da, vil trolig ønsket vært forsterket i dag. Også når det gjelder miljøaspektet. Handlingen utspiller seg i en fjern fremtid, etter at dagens samfunn har ødelagt seg selv i sin tøylesløse grådighet, og det tegnes et klart bilde av farene for at den gryende friheten vil føre til en ny bølge av destruktiv grådighet.  På denne måten får forfatteren pekt på noe av problemet med demokrati – det kan gå utover miljøet. Samtidig er det tydelig at han ser på overvåknings- og kontrollsamfunnet som langt farligere.

Til tross for at det er lett å se hva Westerfeld advarer mot, og lett å være enig med ham i at det er lurt å vokte seg for det moderne samfunnets slippery slope, synes jeg ikke han får i gang en utpreget givende diskusjon. Her er det mer action enn filosofi, og samfunnet han skildrer er altfor karikert og preget av overdrivelser. Det fungerer ikke spesielt godt når historien mangler den satiriske overbygningen som for eksempel gjør seg gjeldende i en dystopi som Brave New World.

Rotete og utilgjengelig

Kompositorisk er boken temmelig rotete. Det er ikke alltid lett å forstå hva som faktisk foregår, og hvor det foregår. Tally flakker fra sted til sted på hoverboardet sitt, hun unnslipper fare etter fare – det lesses på med actionscener som etter hvert mister sin spenningseffekt. Når det i tillegg ikke er videre lett å komme innunder huden på historiens figurer, er det vanskelig å la seg engasjere fullt og helt av denne boken.

Forfatteren har så klart ikke gjort det lett for seg når han utstyrer heltinnen leserne allerede kjenner, med helt nye personlighetstrekk – og dertil personlighetstrekk som gjør det vanskelig å identifisere seg med henne. Tally er jo per definisjon strippet for menneskelige følelser, og er mest av alt skremmende. Selve kroppen hennes er et våpen, hun har kun oppdragets mål for øyet, og hun jager i et team med streng indre justis. Litt mer liv blir det over henne når hun begynner å løsrive seg fra flokken og stille spørsmål ved spesialer-ordningen, men hun preges likevel av noe statisk, ettersom reell personlighetsutvikling i all hovedsak baseres på medisinsk inngripen. Slik er det med hele persongalleriet. Dette bidrar naturligvis til å tegne et bilde av et veldig kaldt samfunn, og det er nok også hensikten, men for leseren blir det vanskelig å komme personene nær.

Språklig distanse

Språket er også med på å skape distanse. Her er jeg usikker på hva som skyldes originalspråket og hva som skyldes oversettelsen, men språket, som er pepret med slang og nyord, gir et krampaktig inntrykk. Det er temmelig sjeldent at det fungerer litterært å forsøke å være fremsynt på slangområdet. Slummete, heter det for eksempel når noe er negativt. Det glir ikke akkurat lett over tungen.

Selvsagt er det vanskelig å oversette en bok som denne, og selv har jeg ikke noe forslag til alternativ til «stygginger» og «penskaller» for «uglies» og «pretties». Men det klinger unektelig temmelig tungt på norsk. Det beste hadde nok vært om oversetteren løsrev seg en smule mer fra originalformuleringene.

Det finnes en fjerde bok i serien, Extras, men den er ennå ikke oversatt til norsk. Jeg har ikke lest den, men håper den rommer mer av kvalitetene fra Uglies enn Specials gjør.

I forklarende og fortellende stil gjør boka rede for ulike innfallsvinkler til historiefagets objekter og metoder. Boka er i utgangspunktet systematisk organisert etter kildetyper, og gjør delvis rede for hvordan kildene kan brukes, og viser dels noen eksempler på hva slags fortellinger som kan hentes ut av kildene.  Det er imidlertid ikke helt klart hva som skal være leserens utbytte: er det metodelæren eller er det et utvalg fortellinger fra ulike perioder og miljøer?

John Roald Pettersen (født 1956) er en erfaren journalist og forfatter, særlig av barnefagbøker.

Tolv kapitler

De tolv kapitlene handler om hva en «kilde» er, om spor etter fortiden hjemme hos deg selv, om museenes samlinger, om gamle leker, om gamle hus, om stedsnavn, om samferdselens kulturminner, om kulturlandskapet som historieforteller, om arkeologi, om militærhistorie og slektsgransking.

Det faglige ambisjonsnivået i kapitlene virker ikke å være helt konsekvent. Kapitlet om gamle hus er det mest omfattende, med 11 sider. Her ser det ut til at forfatteren forsøker å lage et uttømmende minileksikon både over stilperioder og de ulike norske tuntypene. I et tresiders kapittel om arkeologi er man derimot nesten ikke innom den tradisjonelle kjernevirksomheten utgravning, i stedet omtales mest løsfunn og bergkunst.

Hvilken historie?

De gamle dagene utgjør en stor variasjon av perioder, klasser og problemstillinger. Også nåtiden innebærer en god del variasjon i hvilke historiske emner barna kan tenkes å spørre om, hvilke forutsetninger man har og hvilke museer og ressurser man har tilgang til. Denne variasjonen blir bare i liten grad drøftet: Det er ikke lett å vite om forfatteren har sett for seg et barn som bor i by, bygdeby eller landsby, og om det er et barn fra arbeiderklassen eller jordeierklassen. Noen ganger er det sånn, andre ganger slik, men denne variasjonen blir sjelden problematisert. Det eneste vi kan være sikre på, er at målgruppen er barn som har norsk slekt i flere generasjoner bakover.

Ujevn tekst

De fleste kapitlene består av flere ulike tekstsjangre: et kort anslag av fiksjonstekst, utgreiende sakprosatekst, internett-tips og forslag til aktiviteter. I flere av kapitlene finnes det også noen rammetekster som supplerer hovedteksten med detaljer. Teksttypene er skilt fra hverandre med fargebruk og ulike skrifttyper.

Jeg får inntrykk av at idealstrukturen i kapitlene er at fiksjonsteksten skal aktualisere temaet med en historie som fanger leseren og synliggjør en relevant case for temaet. Deretter skal den utgreiende teksten forklare hvordan dette kapitlet er av relevans for studiet av fortiden, og trekke fram noen eksempler på metoder for å studere dette delfeltet, eksempler på kunnskap man kan hente ut om tidligere tider, og/eller kulturminner fra dette feltet.

Fiksjonstekstene er ikke konsekvente i stilen; tre av dem har handling fra nåtiden – hvor barn snakker med eldre slektninger om fortiden, en annen er en indre monolog datert til 1900, hvor Anna ønsker seg ei dukke, en tredje er ikke en fiksjonstekst i det hele tatt – men en elevtekst fra 2006 om veibygging i 1925.

Konkret eller generelt

Boka er dårligst i de kapitlene som er så korte at det ikke er gitt rom til både å skape det generelle overblikket og konkretisere det i relevante historier.  Slike svake kapitler er blant andre de om krigsminner og slektsgransking. Boka er bedre i de kapitlene hvor det generelle temaet blir gjort godt rede for, og dertil blir konkretisert til forståelige eksempler.

I kapitlet om museer er det bare halvannen side med brødtekst, men det er en god tekst: to tredjedeler av den er en god oversikt over museenes oppgaver og arbeidsform. Den siste tredjedelen er en poengtert presentasjon av en eneste utvalgt gjenstand: et strykejern fra ca 1850, med refleksjon om hva dette kan fortelle om tiden det ble brukt. Her ser den røde tråden ut til å ha vært de tre gode spørsmålene: hva er det vi ser, hva har skjedd, hvordan kan det forstås. Den disposisjonen og de spørsmålene kunne med fordel ha vært brukt i alle kapitlene.

I kapitlet om «Spor i landskapet» er vekslingen mellom det generelle og det konkrete annerledes. Her er det en fiksjonstekst om Mikkel og mormor på tur i et «typisk kulturlandskap» som utgjør det konkrete caset. Det konkrete hadde antagelig blitt enda mer konkret og relevant hvis det var blitt poengtert at det er snakk om et typisk jordbrukets kulturlandskap, gjerne med en stedsangivelse. Kapitlet består dertil av generell tekst om tre ulike kulturlandskap: setring, kystfiske og steinbrudd og gruvedrift.

Når jeg nærleser kapitlene slik blir det tydelig at boka er inkonsekvent redigert. I disse beste kapitlene blir det også klart at fiksjonstekstene utgjør et tvangspreget, distraherende element. Boka vil antagelig stått seg bedre på en mer konsekvent redigering med innslag av både det generelle og det konkrete i hvert kapittel.

Konklusjon? Godt ment, og med mange interessante moment. Men den springende strukturen gir inntrykk av at boka kunne vært bedre gjennomtenkt og gjennomarbeidet.

Se også fagartikkelen Fagbøker for hvite barn.

En av ungdomslitteraturens viktigste oppgaver er å finne ord til det ordløse, ord til det leserne ikke klarer å tenke fullt ut selv, og enda mindre si høyt. Blant de erfaringene det er aller vanskeligst å uttrykke i ord, er seksuelle overgrep.

Linn T. Sunne fikk Brageprisen for Lille ekorn der hun så modig skildrer hvordan en 14 år gammel jente blir utsatt for overgrep av håndballtreneren sin innafor et vennskapsforhold der den voksne gradvis begynner å misbruke tilliten. Sunne legger vekta på tida fram til overgrepet og gir en troverdig og etterlengta forklaring på hvordan denne typen overgrep kan oppstå. Gjennom Aurora får vi endelig en krenka part som deltar aktivt og realistisk og er noe langt mer enn et passivt offer. Jeg er derimot kritisk til bokas «etterpå» der rettssak og ettervirkninger er knapt behandla. For meg framstår det som lettvint. Inger Østenstad skriver derimot i sin anmeldelse her på barnebokkritikk om knappheten at den «samsvarer jo godt med Auroras avvisning av hele [retts]prosessen.» Hun vil ikke tenke på det som har skjedd, og vil ikke dvele ved hvordan hun føler seg. Knappheten kan være et resultat av bokas lettlest-konsept, men den kan også være et uttrykk for fortrengning eller for den ordløsheten overgrep kan skape. Slik er det for Sunnes Aurora.

For min del må ungdomslitteraturen gjerne suppleres av sannere uttrykk for livet etterpå. I et slikt perspektiv er det interessant å diskutere tegnserieromanen Elin under havet av debutant Sofia Malmberg. Slik hun utnytter tegneseriemediet, får hun et langt større spillrom enn Sunne i framstillingen av «etterpå».

Klassisk overgrep

I Sverige har Elin under havet fått mye oppmerksomhet for å ta opp såkalt «grooming», om hvordan voksne med skjulte hensikter innynder seg hos mindreårige. I Norge ble temaet satt på dagorden i fjor med Filiokus og Blåmann-Klåmann av Marit Hoem Kvam. Elin søker på nettet etter et sted å trene kampsport, og i en nettprat bygger treneren André opp tilliten ved å gi henne gode råd og anerkjennelse før han tilbyr å treffes. Malmberg sannsynliggjør Elins glade respons med at hun er en ensom jente som åpenbart ikke får nok oppmerksomhet fra foreldrene. André vet å benytte seg av det, og skriver: «Jeg vet hvordan det føles… Ingen som forstår. Alle er så travle. De har ikke tid… Bra at jeg har tid, da!» Raskt glir vi fra det moderne grooming-begrepet og inn i en klassisk overgrepsfortelling.

Innledningsvis grenser den til det stereotype. Elin likner en mangafigur med store øyne, mørke lugg og forenkla nese. Hun oser av flatbrysta barnlig uskyld. Uttrykkene hennes varierer derimot i fine nyanser. Det er overgriperen i Malmbergs fortelling som passer best i dette enkle svart/hvitt-formatet.

Treneren er suspekt fra første stund fordi han gjennomført og påfallende er tegna slik at vi aldri får se hele ansiktet. Når han så imøtekommende tilbyr privattime til nykommeren Elin, forstår jeg som leser mer enn henne. Det hun ser som sympatiske trekk, er for meg lett å mistenke som manipulering. Dramaturgien tilhører skjebnefortellinga, spenninga ligger i den uunngåelige faren man i det lengste håper Elin mirakuløst vil unnslippe. Slik får jeg som leser aldri sjansen til å leve meg helt inn i et vesentlig aspekt ved en overgrepserfaring: Den absolutte overraskelsen. Men som skjebnedrama blir det mer spennende, dessuten fungerer det som advarsel mot å stole på fremmede. Likevel klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at disse hintene i bilder og replikker hindrer overgrepet i å komme helt uforutsett – slik overgrep gjerne gjør. Det er vel først etterpå man tenker at man burde visst bedre.

Misbruk av tillit

Den innledende nettpraten må ikke overskygge det faktum at André vinner tillit først og fremst i kraft av sin yrkesrolle. Autoriteten som trener gir ham makt, og han misbruker den slik en lege eller prest kunne gjort. Retorikken er religiøs og østlig inspirert når han forteller Elin at hun har vært monster i et tidligere liv, men at han kan helbrede henne i treningsstudioets behandlingsrom hvis hun gir ham lov. Overgriperen er med andre ord klassisk: autoritær, ansiktsløs – og uinteressant. Håndballtreneren i Lille ekorn er langt mer nyansert og spennende. Det er vanskelig å vite sikkert om relasjonen mellom ham og Aurora er skapt med klare baktanker. Elin er derimot lett å tenke som et nummer i rekka. Det er først i ettervirkningene Elin under havet virkelig overbeviser.

Stillhetens problem

Forfattere og filmskapere får ofte et problem når de vil fortelle om passive skikkelser, personer det blir gjort noe med, som ikke fritt bestemmer over egne liv. De henvender seg tross alt til et publikum som er vant til å bli fora med action. Hvordan gjengi nummenheten og stillheten etterpå? Malmberg lykkes langt på vei i å tegne den. I løpet av et oppslag på 14 ruter følger vi Elin gjennom en dag der hun tilsynelatende ikke veksler et ord med noen. Hun har tungt for å stå opp, hun følger ikke med i timen, hun tegner krasse kruseduller i kladdeboka, den svenske skolelunsjens kjøttboller vokser seg uappetittlige, til slutt stiger hun ensom av bussen. Stillheten er lada av en fortvilelse leseren møter ansikt til ansikt (se ruta nederst til venstre under).

I blant dveler tegningene enda lengre ved hvert øyeblikk, tydelig inspirert av japansk fortellerteknikk. Slik skapes rom for følelser det er vanskelig å sette ord. Hvis utålmodige lesere skulle synes det skjer for lite, er det bare å bla fortere.

Til og med de akk så vanlige selvmordstankene er med: «Du er heldig som ikke lever…» sier Elin til pandabjørnen på hårspenna si. Seks ord er nok så lenge tegningene bærer.

Psykotisk?

Malmberg er utdanna serietegner og grafisk formgiver. Hun har åpenbart lagt ned møysommelig arbeid i hver eneste rute. I blant aner jeg likevel debutanten bak sidene, i litt umodne streker eller tilsynelatende tilfeldige valg av perspektiv og rutefordeling. Men dette litt amatørmessige uttrykket forsterker samtidig Elins barnlige uskyld. Det blir vanskelig å påstå at hun burde visst bedre.

Rutene er tegna på hvite sider så lenge vi følger den virkelighetsnære fortellinga. Tre bolker går over i svart. Der følger vi Elin til en marerittaktig verden under havet. Hun er våken i de øyeblikkene hun forsvinner inn i denne fantasi-verdenen, derfor er det er fristende å tolke avbrekkene som små psykoser. Helt ned til havets bunn må Elin, hvor hennes indre kamp utspiller seg svært kreativt og under surrealistiske og dramatiske omstendigheter.  Etter det andre «marerittet» er det læreren som kaller henne tilbake til virkeligheten. Elin klarer bare å fortelle henne om den delen av overgrepet som ble uttrykt i ord: «… han sa at jeg var ekkel… som et monster.» Læreren forsikrer om at hun er sterkere enn en som sier noe sånt. Noe mer får ingen voksne vite – og ikke spør de heller.

Symbolikk på havets bunn

I den tredje fantasien bekjemper Elin magiske motstandere og finner stjernestøv på havets bunn. Endelig trenger erkjennelsen og sinnet opp til overflaten: «Du hadde ingen rett» og «Det var min kropp». For første gang kommer hun seg opp av havet og ut av fantasien ved egen hjelp. For Elin klarer seg sjøl, hun ber ingen om hjelp. Derimot går hun hjem til mora og forlanger mer plass til sine behov: «Jeg bor faktisk også her.»

I et intervju med Sveriges radio råder Sofia Malmberg de som opplever overgrep til å finne en voksen å snakke med. Elin følger ikke dette rådet. Hun går ut til sjøen og stillheten sin som en viktig representant for statistikkens mørketall, og jeg får inntrykk av at verden skal gå videre uten at verken foreldre, psykolog eller politi kommer til å få vite noe som helst.  Det er det i så fall Elin som bestemmer, der hun står barbeint i fjæra og smiler ut over havet.

Her på barnebokkritikk.no blei det tidlegare i år peika på at det i Språkåret 2013 berre finst 13 nye bøker for barn og unge på nynorsk. To av desse titlane står Lars Mæhle og Bente Bratlund for, og begge har det til felles at titlane er ferske tilskot i allereie etablerte lettlesne bokseriar. Eit av måla til Språkåret 2013 er å «skape større språkleg sjølvkjensle blant nynorskbrukarar og større aksept for den språkdelte norske kulturen» (www.språkåret.no). Det er difor på sin plass å lese og løfte fram delar av den litteraturen som skrivast på nynorsk.

Begge desse forfattarane er erfarne skrivarar av litteratur for barn og unge. Lars Mæhle blei mellom anna tildelt Kulturdepartementet sin litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok 2009 for fantasyromanen Landet under isen. Det er meir enn 30 år sidan Bente Bratlund debuterte med ei lyrikksamling, og med ein stor produksjon gjennom åra, er ho kjent for mange lesarar. Dei to bokseriane rettar seg inn mot barn som les på eigenhand. Her skal det vere lett å kjenne seg att for alle sjølv om dei tilsynelatande rettar seg inn mot ulike kjønn. Dei handlar om kvardagslige ting som fotball og venskap, men likevel ikkje utan at ein tydeleg psykologisk problematikk er til stades.

Karikerte støttespelarar

Solskjærs rose er den niande boka i serien om fotballaget Knoterud FK, sannsynlegvis Noregs dårlegaste fotballag. I denne boka drar laget til Molde for å delta på Rosenes Cup. Her møter dei mellom anna sjølvaste Ole Gunnar Solskjær, noko som sjølvsagt er ei stor oppleving for aspirerande fotballproffar, både dei som er karakterar i ei bok og dei som er lesarar av boka. Cupen skapar ramma i historia, i tillegg er dette ei forteljing om eit mystisk brev, ei sjuk grandtante, ei uregjerleg mor og eit mogleg kjærastepar. Boka legg altså til rette for fleire moglege lesarperspektiv.

Knoterud FK har sjeldan vore nær å vinne ein einaste kamp. Då er det berre realistisk å håpe på prisen for beste sportsånd. Men laget mistar håpet når «muttra» må steppe inn som reserve for ein sjuk bussjåfør. At muttra er «den sprøyte sprøaste fotballpatrioten i solsystemet» er noko vi som lesarar blir overtydd om etter at ho blir bortvist i absolutt alle kampar i turneringa. Ikkje særleg god sportsånd der altså.

I siste kamp ligg Knoterud FK under med 14 mål, men her snur forteljinga: «Vi skal angripe med alt vi har av innsats og mot og hjarte!», er dei desperate orda til trenaren. Utfallet blir ein andreomgang verdig skjønnlitteratur. Framstillinga er morosam, velkomponert og spennande. Her er det nok komikk og spenningsmoment til å engasjere dei fleste lesarar.

Forteljinga legg dermed vekt på kor utslagsgivande ulik innstilling kan vere, plutseleg er fotball artig. Men psykologi og tankar og slikt er ikkje alltid like enkelt. Det syner boka når forfattaren av det mystiske brevet viser seg å vere grandtante Gudny som er innlagt på sjukehus fordi ho er deprimert. På lagbussen er det tagga «Det viktigaste er ikkje å vinne. Det er å ta vare på kvarandre.» Dette slagordet overskrid sjølve fotballspelinga, og at samhaldet i laget også gjeld utanfor banen, er bokas største melding.

Eg kan leggje til at serien om Knoterud FK ikkje berre er mogleg å lese på nynorsk. Bøkene blir omsett frå nynorsk til bokmål, noko som etter alle solemerker er økonomisk motivert. Dessverre. Bøkene om Knoterud FK har eit så lett språk at dei ikkje skal by på nokre problem for ein ung, nyfiken lesar, uavhengig av målforma. Det er nemleg tydelege språklege kvalitetar ved denne boka. Dei språklege bileta er ofte både morosame og originale.

Utvida familie

Boka Surare enn sitron/Hemmeleg gjest er den fjerde boka i serien om Hanna og Emma. Dei er besteveninner, i tillegg er dei gode vener med kameratane Sjur og Henrik. I denne boka har mora til Hanna fått seg kjæraste og han har ei dotter som er eit år eldre enn Hanna. Ho heiter Jill og ho kjem på overnattingsbesøk. Tidleg forstår vi problemet, Jill er nemleg ei surpadde og resten av forteljinga handlar om korleis Hanna taklar situasjonen. Det er først mot slutten vi forstår kvifor Jill er så sur: «Dei vil tvinga oss til å bli søstrer, seier ho.» No kan også Hanna identifisere seg med Jill og forteljinga ebbar ut med at Hanna tenkjer at ho kanskje kan komme til å like ho.

Den ytre handlinga er enkel, men inneheld likevel ein viktig tematikk som eg trur fleire kan kjenne seg att i. Kor mange lesande barn dette vil engasjere, er eg ikkje sikker på. Det mest spennande punktet i forteljinga er når Jill fortel om då ho fekk ring i nasen, farga håret grønt og prøvde å ta ein tatovering. Her ligg ein interessant spore mot sjølvstendelysten og noko opposisjonelt som nok for mange pregar overgangen mellom barn og ungdom.

Den andre forteljinga i boka handlar om kva som kan skje når fridomstanken kanskje blir for styrande. Det er igjen Jill som skapar uro i den elles så idylliske kvardagen til Hanna. Jill har rømt og søker hjelp frå Hanna, plutseleg er dei blodsøstrer og Hanna har ei plikt til å hjelpe med å skjule rømlingen. Denne forteljinga har ei spennande ytre handling, og skepsisen Hanna føler overfor Jill er framleis tydeleg. Det er dei kløyvde tankane om uklar lojalitet hos Hanna som gjer historia interessant på fleire plan. Her er gode skildringar av barndom i opposisjon til vaksenverda. Sjølv om historia uunngåeleg brått endar med at Jill blir oppdaga, landar forteljinga godt på beina.

Jenter med personlegdom

Sentralt står verdiane om samhald, dette gjeld for begge seriane. Solskjærs rose er ei bok der komiske og alvorlige element går saman i ei feelgood-forteljing. Sjølv om lagmoralen er på botn finst ikkje det problemet som ikkje kan løysast innafor dei trygge rammene til laget. Dette er ei morosam historie der karakterane ikkje er meir enn typar.

I Surare enn sitron/Hemmeleg gjest er karakterteikninga djupare. Dei tre jentene Hanna, Emma og Jill har ulike personlegdomar, og dei ligg til grunn for vala deira. Personlegdomen blir vist gjennom handlinga, og er ikkje berre påklistra eigenskapar. Det er også mogleg å lese desse historiene som forteljingar om overgangen mellom barndom og ungdom, og sterkast appellerer nok forteljingane til jenter. Hovudpersonane er jenter, og dei er oppteken av venskap og kjærasteri og ikkje så mykje anna. Dei speler ikkje fotball sjølv om dei tilsynelatande er interesserte i sporten, men då berre som publikummarar.  Det er eit poeng i handlinga at det er lite å ta seg til på bustaden og det å sjå kameratane spele fotball verkar å vere ein vanleg aktivitet. Rart at ikkje jentene er med?

Innleving og komisk distanse

Trass i eit meir overflatisk preg, er likevel ein av dei klare kvalitetane i forteljinga om Knoterud FK, det komiske i dei karikerte typane. Illustrasjonane til Steinar Moldestad er med på å forsterke denne distansen med sine overdrivne frisyrar og grimasar. Teikningane minner oss om noko vi har sett på japanske teiknefilmar som Pokemon, men aldri har Ole Gunnar Solskjær likna meir på ein Ivo Caprino-figur enn her. Det karikerte er noko vi finn att både i typegalleriet, språket og illustrasjonane.

Begge bøkene presenterer figurar og ei handling det er enkelt for unge å identifisere seg med. Seriane vil treffe mange unge, nettopp fordi dei fortel historier på ein måte det er lett å leve seg inn i. Slik yter Lars Mæhle og Bente Bratlund gode tilskot til litteraturutvalet – uansett målform.

I forbindelse med den nordiske prisen for barne og ungdomslitteratur, ønsker Barnebokkritikk å anmelde flere bøker på tvers av grensene. Danske Damian Arguimbau er først ut.

Nordmanden Stian Hole laver meget tænksomme billedbøger om vanskelige emner, der ofte kredser om emner som angst og ensomhed. Måske derfor er hans illustrationer ofte meget enkle, luftige, og samtidig indeholder de en blanding af virkelige fotografier eller udklip sammen med håndtegnede illustrationer. Blandingen er ikke helt collage, ikke helt illustration, men giver en fornemmelse af en overeksponeret virkelighed. At det godt nok er rigtigt, det man ser, men at der alligevel er noget skævt et sted. Jeg har altid haft en svaghed for Stian Holes billedbøger. Hans bøger om den forsagte dreng, Garman, viser Holes evne til at skildre det tænksomme og derigennem gøre det sårbare stort og dybt. I serien er det drengen Garman, der er hovedperson. Den første bog handler om angsten, den anden om mobning og venskab og den sidste om kærlighed. I alle tre bøger parres det alvorlige med det humoristiske, og især i to af bøgerne er ligheden mellem generationernes følelser et tema, som går igen.

Søm fra himlen

(Ill. Cappelen Damm)

Annas himmel handler om Anna, som sammen med sin far skal af sted til kirken, måske for at begrave sin mor. Men hun har bestemt ikke travlt. Anna kan mærke, at faren er rastløs, hvilket understreges af, at faren venligt skynder på Anna gentagne gange. «Der er noget i luften, for mit hår er så elektrisk,» siger datteren, og ser op mod himlen med lukkede øjne. For når hun lukker øjnene, kan Anna se alt, og hun begynder at fabulere. Hun ser smukke ting i himlen, men faren konstaterer, at «i dag er der nogen der sender søm [spiker] ned fra himlen. Det var ikke sådan, det skulle være.»

Hvordan rekker Gud å holde øye med alle, spør Anna.

Anna tager faren med på en fantasirejse hen til den uforståelige Gud, der har tilladt det onde. Gennem mærkelige, smukke landskaber og frem til Gud, hvor moren hjælper Gud med at ordne haven. Gud må selv have for travlt og må være blevet lidt for gammel, siden han kan have glemt at holde øje med Annas mor og ladet hende dø. Tabet er på en måde værst for faren. På illustrationerne er det ham, der har tårer i øjnene, ikke Anna. Anna klarer tabet ved at fantasere og se på det gode, der kan vente lige på den anden side. Og på farens kommentar om at det regner med søm, svarer hun: «I morgen kommer der måske jordbær med honning.»

Sammen i sorgen

Børn håndterer døden anderledes end voksne. Og da faren er ked af det, påtager Anna sig i en hvis forstand den opgave det er at muntre ham op. Men da faren spiller aktivt med i Annas dagdrømmerier, bliver de en slags medsammensvorne i sorgbearbejdningen. I fantasien er der ikke noget, der er rigtigt eller forkert. Her er det logisk, at Gud sikkert er blevet for gammel og derfor kan glemme ting. Det er jo lige som med Annas mormor. «Alt har to sider,» har Annas mor engang sagt, og det er derfor, at Anna med åbent sind spejder efter den gode side af, at moren ikke er der mere. For når hun har sagt det, må det være sådan. Som i Garman bøgerne er der et tænksomt slægtskab mellem generationerne, hvor barnets følelser kan sammenlignes direkte med den voksnes. I Annas himmel er det til gengæld barnets fabuleringsevne, der gør at Anna klarer sig bedre end faren og kan finde overskud til at trøste ham.

Hvor er Annas tårer?

Stian Holes bog er meget smuk og stilig. Stian Hole er utrolig dygtig til at fremhæve, hvad der er vigtigt. Tekst og billeder passer perfekt sammen. Det er stille poesi på højt plan, og alligevel synes jeg, at bogen er for statisk, at den er for indforstået.

Jeg har en følelse af, at Anna ikke er et rigtigt barn. At faren ikke er en rigtig far. Har man oplevet død, ved man, at der til denne knyttes store skyldfølelser, især hos barnet. Var det fordi jeg ikke gjorde, som mor sagde, at hun døde? Var det min skyld, at hun døde? Til skyldfølelsen knyttes vreden. Men der er ikke store følelser hos Anna. Hun fantaserer sig væk. Og det gør hun dygtigt og illustrationsmæssigt overlegent. Men problemet er nok, at situationen er utroværdig. Anna skal til begravelse med sin far. Hun skal konfrontere døden, ikke i fantasien, men i virkeligheden. I en sådan situation er der ikke plads til følelserne. Børn ville ikke være æteriske og drømmende til begravelsen. Men måske er det det, de voksne forestiller sig: At barnets fantasi bør være så stort, at det vil overvinde sorgen. At det ud af et gabende tomt hul efter en elsket person vil dukke smukke billeder op, som man kan svømme i. Men det er for kønt, for smukt; sorgen er for skjult. Jeg savner tårerne hos Anna og lidt stærkere udbrud hos faren. Med andre ord, jeg savner ægte følelser. Og samtidig synes jeg, at det er uretfærdigt at synes sådan, fordi bogen er så umanerlig velgennemført. Men sådan er det.

Oppfølgeren til tegneserieromanen Apefjes røper en passe dose nytt om den mystiske forhistorien til tenåringsgutten Martin alias tagge- og klatrehelten Apefjes. Dette er et klokt valg, for den sterkeste drivkraften i fortsettelseshistorien så langt er nettopp denne gradvise opprullingen av fortiden til hovedpersonen. For å komme til bunns i detaljene omkring dette må leserne dermed pent vente til de får lest et uvisst antall nye bøker i serien. Spørsmålet er nå hvor lenge tegneserieskaper Sigbjørn Lilleeng og forfatter Tor Erling Naas kommer til å holde hjulene i Apefjes-serien sin i gang. Har tegneserieduoen med Apefjes 2: Ulvehjerte greid å videreutvikle en helt og en rammefortelling som er helstøpt nok og fascinerende nok til å rettferdiggjøre en lengre serie?

Om jeg bare kunne glemme

Både i bok 1 og 2 handler det om glemsel og fortrengning på flere plan. Martin, som egentlig heter Miro, finner i bok 1 ut at det er han selv som er mannen bak de mystiske apefjesene som om natten blir tagget på de mest ufremkommelige stedene på høye bygninger i byen. Selve nerven i karakterutviklingen hans mot superhelt er nettopp denne gradvise erkjennelsen av sine uoppdagede evner og krefter som i begynnelsen kommer til overflaten gjennom ubevisste handlinger. Årsaken til denne mangelen på kunnskaper om seg selv henger sammen med at han av uklare grunner har fått slettet ut minnene sine fra barndommen i Afrika ved hjelp av «glemmerøret» til en heksedoktor. Han strever derfor med å få de ulike små brikkene fra fortiden som stadig dukker opp til å falle på plass.

Samtidig ønsker Martin å glemme. Han plages av at han ikke forstår det hele og fulle bildet av seg selv, hendelsene fra barndommen og det faktum at han blir forfulgt av bestefaren, og – skal det vise seg – hans onkel, ulvemannen. Derfor bestemmer han seg for å fortrenge alt dette vanskelige og fokusere på andre ting i livet, som skole, og etter hvert også jenta Oda i klassen. Som han formulerer det selv i et tankereferat:

«[…] hver eneste lille ting jeg dytta inn i huet, var med på å dytte noe annet ut.
Som for eksempel lysten til å klatre ut av hvert eneste åpne vindu jeg så.
Eller trangen til å løpe oppetter vegger og over tak. Til å slenge meg gjennom gatene.
Og det at jeg følger med på hver eneste lille bevegelse folk gjør.
Hva de spiser, hvordan de lukter.
Jeg vil bare stenge ut alt det der.
Dytte det ut og fylle opp igjen.»

Selvsagt blir det et umulig prosjekt å fortrenge den nye og ukontrollerbare siden som har kommet til overflaten. Allerede i del 1 av bok 2 dukker det opp nye apefjes i byen, og også denne gangen lurer Martin på om det er han som står bak taggingen. Apefjesene ser nemlig ikke helt ut som de pleier. De er skjevere og mer uproft utformet.

Det overnaturlige i hverdagen

Selv om bok 2 i stor grad handler om hvordan Martin på nytt innhentes av fortiden sin, får vi også et grundigere innblikk i hverdagen hans på nåtidsplanet. Ikke overraskende er denne hverdagen på sitt mest engasjerende hver gang Martin forsøker å skjule sin hemmelige Apefjes-side for bekjente, uten at han greier å kontrollere hvordan han oppfattes utenfra.

Apefjes 2: Ulvehjerte kombinerer på troverdig vis et psykologisk portrett av den unge superhelten med superheltsjangerens krav om spenningsmettede og usannsynlige hendelser og miljøer. Nåtidshendelsene i boka blir interessante ved at det som er glemt og fortrengt blir satt i sammenheng med dem, om enn på en gåtefull måte. Bruken av det overnaturlige er stort sett såpass nøkternt og virkelighetsnært portrettert at det fremstår naturlig.

For tenåringsleserne vil det i stor grad være rom for å kjenne seg igjen i Martins menneskelige sider og tanker. Samtidig bidrar de fremmede kreftene i ham til å gi rom for å drømme seg bort i fantasier om å være et supermenneske med en avgjørende rolle i verden. Et kvalitetstegn ved helteserier generelt er gjerne komplekse skurker og helter der mørke og lyse krefter lever side om side i en og samme person. Det er foreløpig for tidlig å si noe om i hvor stor grad Lilleeng og Naas vil åpne for slike karakterer i Apefjes-serien, men de har allerede nå minst to karakterer som viser seg å ha andre sider ved seg enn dem vi først ble forespeilet. Det er lov å håpe på en videreutvikling av slike sammensatte karakterer fremover i serien.

Tittelens betydning

Tittelen Ulvehjerte skaper forventning om at det ikke lenger bare skal handle om Martins åpenbare forbindelse til aper, men også på et vis til ulver. Som en del av dette, peker tittelen mot introduksjonen av den nye og farlige fienden som er ute etter Martin: den russiske ulvemannen, en slags variant av varulven. Det er etter endt lesning av bok 2 foreløpig uklart hvorfor ulvemannen vil ha fatt på Martin, men vi får i alle fall vite at han er Martins onkel og samarbeider med Martins russiske bestefar. Problemet er at dette hovedsakelig er opplysninger fra moren til Martin, som viser seg å være en delvis upålitelig informasjonskilde med sine hemmeligheter og feiltolkninger av fortiden. Leseren kan derfor ikke være sikker på om fiendebildet er slik det fremstår til nå.

Det potensielt mest spennende med tittelen Ulvehjerte er knyttet til en sentral klasseturscene oppi fjellheimen. Der blir vår helt bedre kjent med den dyriske siden av seg selv gjennom sitt møte med ulveflokken på stedet. Selv om det senere kommer frem at han har en slektning som er halvt ulv, blir det imidlertid aldri klart på hvilken måte han har noen spesifikk forbindelse til ulver utover det faktum at han kan kommunisere med dem og føle seg som en del av dem fordi de er dyr.

Førsteboka nevner så vidt at faren til Martin holdt en rovdyrflokk i tillegg til å forske på primater, men selv om tittelen Ulvehjerte bærer bud om at vi som lesere skal få mer innsikt i denne underlige sammenhengen mellom Martin og rovdyr, forblir tittelen først og fremst et frampek mot informasjon som antakelig vil komme i de etterfølgende bøkene. Som leser undrer jeg meg derfor noe over valget av tittel i og med at den ikke er tydeligere forankret til andrebokas innhold. Ikke minst blir jeg usikker på hvor mange dyrearter Martin kommer til å være forbundet med etter hvert som historien skrider frem, og om det i så fall kommer til å være en sammenheng mellom dem og han som overbeviser . Vil den stadige introduksjonen av nye dyr gjøre Martin til en helt som til slutt er forbundet med hele verdens fauna?

Bekymringen til tross: Det er virkelig en fryd å leve seg inn i den dyriske dimensjonen Martin blir stadig mer fortrolig med i andreboka, og jeg kjenner et sug etter å få vite mer om hvordan avsløringen av fortidens skjulte sannheter kommer til å forme Martin på veien mot en stadig mer helstøpt superheltfigur. Grepet er på ingen måte ukjent innenfor superheltsjangeren. Vi kjenner det blant annet fra Spiderman og forbindelsen hans til edderkopper. Lilleeng og Naas ser ut til å ha klekket ut sin egen originale helteskikkelse med et klart dyrisk tilsnitt, og jeg øyner et håp om at koblingen vil kunne bli like vellykket som den vi finner i spidermanmyten.

Tegneserieduoens utvikling

Mye av årsaken til at jeg som leser lar meg rive med, henger sammen med at Lilleeng fortsetter sin selvsikre bruk av action- og krimmomenter slik vi kjenner dem fra superheltserier, og at han greier å koble dem til en visuelt troverdig fremstilling av hverdagen og omgangskretsen til en tenåringsgutt som tilhører et alternativt miljø fra vår egen samtid. En innvending mot Lilleengs tegnede ruter er at han denne gangen har pyntet på svetteperlene til karakterene sine med hvitt, noe som får svetten til å se ut som byller. Ikke helt heldig.

Et pluss ved rutene hans i bok 2 er en vakker, beige sekvens med en skisseaktig blyantstrek som tar for seg en sentral hendelse i barndommen. Egenarten ved partiet bryter med nåtidsplanet og skaper en tydelig forbindelse til de rent tekstlige partiene om fortiden slik de er formulert av Naas.

På sin side har Naas denne gangen forbedret sitt litterære bidrag til serien gjennom sine uanstrengte, nedstrippede tankereferat og utdypende informasjon om handlingsgangen. Sammendragstendensen fra forrige bok er fortsatt til stede, men den kan forsvares fordi en oppfølgerbok krever en viss repetisjon av tidligere sentrale hendelser for at leserne skal henge med i handlingen. Teksten forøvrig blåser liv i både hovedpersonen og rammefortellingen ved å gi dem en dybde og troverdighet det antakelig ville være vanskelig å få frem med tegneserierutene alene.

Alt i alt sitter denne leseren igjen med en opplevelse av at duoen har fått dreisen på rollefordelingen i arbeidet med hybridsjangeren de på så ambisiøst vis har satt i gang med Apefjes. Serien er så langt god nok til at nye bøker vil bli utgitt, så sant ulvetittelen og kompleksiteten ved sentrale karakterer blir utviklet videre. Greier de det, er det god grunn til å tro at leserne kan glede seg til fortsettelsen.

Da jeg konfirmerte meg, riktignok borgerlig, fikk jeg en sjokkrosa Bibel av min farmor med påtrykket navn og fødselsdato i sølv. Dette var på nittitallet etter grungens inntog med militærstøvler og slitte band-t-skjorter, så bibelen kan til tross for farmors iherdige opplivingsforsøk, ikke sies å ha vært helt moteriktig. Etter å ha lest Historia om korleis hunden fekk våt snute sitter jeg og tenker på barnetroen – hvor viktig er den? Og hvis man ikke tror, må man bringe den kristne kulturarven videre til sine barn – og i så fall hvordan?

Min barnetro som svoren ateist har vært å ikke tro. Som åtteåring forsøkt jeg ivrig å overbevise mine kusiner om at Jesus slettes ikke hadde stått opp fra de døde, men heller blitt fjernet av gravrøvere, som på den tiden var ute etter gullplomber og andre verdisaker som måtte ha blitt gravlagt sammen med den døde. Jeg kan altså ikke mitt fadervår, men historien om Noah og hans ark kjente jeg, fordi den er en av de som oftest fortelles til barn, også utenfor skolens program. Alle dyrene, to av hver, verdens ende, en ny start, en identifisering med de som var blitt valgt ut og som befant seg trygt på båten. Men jeg forstod aldri helt moralen – hva med alt og alle som ble skylt bort? Hvorfor skulle vi straffes? Straffen har en viktig funksjon i de gamle skriftene, den setter viljer opp mot hverandre og viser den nådeløse utøvelsen av makt, også fra Guds side.

Multimodalt pastellunivers

Historia om korleis hunden fekk våt snute er historia om Noahs ark og hunden som en av dyrene i arken. Hunden er ydmyk og trofast, tetter et hull i arken med snuten sin, og får dermed evig våt snute. Men egentlig ingen annen takk. De detaljrike tegningene er nærmest påtatt rare og de gir heller ikke utdypende opplevelser av historien – når det står at alt blir stille etter syndfloden, så blir ikke tegningene stille. Men de blir heller ikke bråkete, det vil si, de hverken utfyller eller utfordrer historien. Flere av sidene får meg til å tenke på Richard Scarrys Travelby, med mangfold av scenarier og rom, som rommer nye scenarier, forskjellige livsverdener. Men hos Torseter finner jeg ikke riktig historiene; Noahs klassiske dyr er byttet ut med litt rarere og styggere dyr, men de sitter stort sett og drikker brus, spiller kort eller gjør ingenting. Der Scarrys multimodale perspektiv får meg til å gå inn i hvert av rommene, hver av scenene, skapes det i denne boka ikke videre undring eller interesse. Og når det står om en stor og flott regnbue, så ser vi den knapt, ei heller virkningene av den. Detaljene gir lite mat til barnetroen, og de pirrer heller ikke det rare i meg noe videre – spiser sjiraffer kjærligheter? Jeg vet ikke, og synes egentlig ikke spørsmålet bringer meg dypt nok.

Utsnitt fra baugen under ferden.

Ingen fantasifremkallende fabel

På NRK Super går det en tegneserie som heter Tinga-Tinga – basert på en ny-klassisk afrikansk malerstil og konseptet om muntlige overføringer av sagn og historier. Her fortelles det blant annet om hvordan pinnsvinet fikk pigger, gribben ble skallet og frosken kom til å kvekke. Gribben hadde opprinnelig en nydelig hodepryd, men ble grepet av hybris og ville fly mot solen. Da tok hodepryden fyr og gribben lindret svien med stjålet honning. Dette likte biene dårlig og de satte derfor etter gribben, som for å beskytte seg og for å lindre stikkene, stakk hodet i jorden. Der fikk termitter snusen i de honningdekte hodefjærene, som til slutt ble gnaget av og gribben dermed etterlatt skallet. Siden det har gribben levd for seg selv, i skam for sin stygge isse.

Det dreier seg altså om dyr, sagn og moral, om å legge til og trekke fra slik at en historie blir levende og interessant, samtidig som den sier oss noe viktig – om naturen, dens sammenhenger, om oss selv og våre handlinger. Historien om Noahs ark og hunden som fikk våt snute, minner meg om dette: Den klassiske bibelhistorien får et nytt element, og skaper samtidig sin egen historie. Men i Steven og Torseters bok er historien om Noahs ark omgjort til et slags tannløst pastellunivers, uten hverken straff eller ettertanke. Skal barnetroen være et lunt sted? Er den et lunt sted? Var Noah en god mann? Jeg fortsetter å lure på hva det er jeg har lest, eller sett, for boka gir meg ikke noen svar eller mulige retninger å ta spørsmålene videre i. Det er som om boka sikter dypt, men ikke har hatt tid til å skape den dybden som trengs.

Utakk er verdens lønn

Flere av tegningene kunne vært grafiske blad, men de sier meg ikke så mye om hvorfor Noahs ark fremdeles er en viktig historie. De er som i mange andre norske barnebøker, litt blasse og intellektuelle, lite saftige eller fantasifremkallende. Den våtsnutede hunden fremkaller noen morsfølelser, og barna syntes litt synd på den, men vi klarte ikke å plassere følelsen. Dyrene er ikke lenger to og to hos Stevens og Torseter, og hunden har bare Noah. Men Noah glemmer ham først i arken, selv om hunden reddet dem alle med snuten. Noah kommer tilbake, tar ham i armene sine og sier «flinke hunden min!». Det virker likevel som en mager belønning etter å ha ofret både turen og snuten. Jeg sitter litt demotivert tilbake og maner i stedet frem min barnetros gravrøvere.

Huckleberry Finn er alle moderne og opposisjonelle jeg-fortelleres «far». Med ett slag klarte Mark Twain med denne boken å plassere det muntlige hverdagsspråket i sentrum av litteraturen: outsiderens språk, den udannedes språk, den marginalt plasserte Missouri-guttens språk, utkantens språk.

Huck Finn slik han ser ut i originalutgaven fra 1884 (Ill: Edward W. Kemble).

Den fjortenårige lasaronen Huck Finn er sin egen verden. Han er full av fordommer, han som andre, men han har sine moralske instinkter i orden. Når han driver nedover Mississippi sammen med den rømte slaven Jim, lærer han sakte å se den andre som menneske og venn. Livet på flåten blir langt å foretrekke fremfor den humbug og nakne selvinteresse som herjer inne på land, men idyllen under stjernene og på elven en gang før borgerkrigen, viser seg like umulig som enhver annen amerikansk idyll.

Denne klassikeren fra 1884 er blitt oversatt til norsk en syv-åtte ganger siden den første danske oversettelsen dukket opp i 1889. Selvsagt har dette gått fullstendig over stokk og stein: For det første har boken, i likhet med flere andre sentrale amerikanske romaner, fungert godt som barnebok og dermed blitt forkortet og forskjønnet etter forlagenes forgodtbefinnende. For det andre har også «voksen»-oversetterne tatt seg de spontane friheter og raske snarveier som i alle år har preget translatørbransjen. Selv i Olav Angells oversettelse fra 1973 går det alt for fort i svingene: Mye av Twains unike poesi og stil forsvinner i hastverket.

Takk for bisetningene

Først med Bjørn Alex Herrmans nye utgivelse er det derfor, etter hundreogtjueni år, blitt en viss orden på sakene. Herrman har til og med brukt en ny kritisk utgave som første gang ble utgitt i 2010. Dette er en mann som ikke hopper over avsnitt eller glemmer bisetninger, og han fortjener stor takk. Noen definitiv oversettelse er det likevel neppe blitt. Det ville ikke overraske om dette er en bok vi får enda flere versjoner av de neste femti-seksti årene enn det vi hittil har hatt.

Årsaken til dette er enkel: Å oversette Huck Finn er å oversette Hucks stemme, og det er fryktelig vanskelig å få dette helt til på norsk. Huck snakker som den han er. Full innlevelse i stemmen, krever full innlevelse i hans personlighet og i hans språk. Vanskelig er det også at han ikke er så nøye med rettskriving og grammatikk, og at han gjengir de andre skikkelsenes særegne dialekter etter en nøye uttenkt logikk. Twain skrev innledningsvis: «I denne boken brukes en rekke dialekter, nemlig: negerdialekt fra Missouri, den bredeste formen for nybyggerdialekt sørøstfra, den vanlige ‘Pike-County’-dialekten, og fire modifiserte varianter av sistnevnte». Likevel «snakker» Huck stort sett korrekt og forståelig: Språket hans minner mer om Mark Twains skrift enn det gjør om direkte gjengitt tale fra det som vill ha vært denne fjortenåringens egen munn. Slik må det nesten også være, hvis leserne skal kunne henge med.

En mulig løsning

Man kunne ha tenkt seg Huck som en tilnærmet tjuagutt fra Bergen eller en totning eller en gudbrandsdøl, så her er det mange muligheter for eksperimentering. Den enkleste og mest «nøytrale» løsningen er kanskje et gjennomsnittelig radikalt bokmål . Åpningen ville i så fall da kunne se slik ut:

Dere veit ikke noe om meg hvis dere ikke har lest ei bok som heter Tom Sawyers eventyr, men det gjør ingenting. Den boka var laga av Mark Twain, og han snakka sant, sånn stort sett. Her og der kunne han smøre litt tjukt på, men stort sett snakka han sant. Det var ikke så farlig. Jeg har ennå ikke møtt noen som ikke jugde en eller annen gang, bortsett fra tante Polly eller enka eller kanskje Mary. Tante Polly – altså Toms tante Polly – og Mary og enka Douglas blei det også fortalt om i den boka – som i all hovedsak er ei sann bok, bortsett fra der det altså blei smørt litt tjukt på.

Da fru Douglas like etter skal lese for Huck, kan det for eksempel bli slik:

Etter middag tok hun fram boka og fortalte meg om Moses i sivet, og jeg blei ivrig etter å lære alt jeg kunne om den fyren, men snart kom det fram at han hadde vært dau ganske lenge, og jeg mista interessen, for dauinger bryr jeg meg ikke med.

Herrmann går en god del skritt lenger ut i muntligheten – her følger han i Olav Angells fotspor – og begrunner sitt valg i etterordet:

Skrift og tale er ikke det samme, og det er ikke så enkelt å «skrive sånn som folk snakker» som en kanskje skulle tro. […] Men selv om vi sjelden ser det på trykk, sier de aller fleste av os «ha’kke», «vi’kke» og så videre, også i «dannet» dagligtale. Det er derfor ingen grunn til å bli overrasket over at både høy og lav i boken benytter slike og andre muntlige former.

I praksis blir dette seende slik ut:

Dere kjenner ikke meg hvis dere ikke har lest ei bok som heter Tom Sawyers opplevelser men det gjø’kke no. Den boka var skrivi a Mr. Mark Twain, og han snakka sant, stort sett. Det var et par steder han overdreiv, men stort sett er det sant. Det ække så farlig.[…]

Etter middag fant a fram boka si og lærte meg om Moses i sivet, og jeg strevde med å finne ut alt om’n; men etter hvert så plapra a ut med at Moses hadde vært dau temmelig lenge; så da brydde jeg meg’kke mer om’n, for jeg ække interessert i daue folk.

Muntlig eller skriftlig?

Dette er vel bedre enn Alf Harbitz’ 1959-versjon – «Hvis De ikke har lest en bok som heter ‘Tom Sawyers eventyr’, så vet De ingenting om meg» – men jeg er i sterk tvil om Herrman har funnet den optimale løsningen. Problemet er ikke at dette språket er for muntlig til å lese, men at skillelinjen mellom det muntlige og det skriftlige blir forvirrende vilkårlig. Hvis man går så langt som dette, hvorfor ikke gå enda lenger? Hvorfor skulle ikke da Huck også si/skrive «Etter middan», «temli», «jæ», «inntressert» og så videre? Snart skriver Herrman «byner det å klø» der leseren i stedet forventer «byner’e å klø». Når han skriver «hver gang han fortalt’ere», ville det være mer naturlig med «vær gang han fortart’ere», og når han skriver «han blei sett mer opp til enn noen annen», måtte det iallfall være mer nærliggende å si «blei sett mer opp te enn noen annen». «Ingen andre kom til å komme og lete etter meg», skriver han også, og i følgende setning må det vel være en klar inkonsistens: «Det tok nesten et kvarter før jeg fikk manna meg opp til å gå og be en nigger om forlatelse – men jeg gjorde’re, og ikke angra jeg på det heller, etterpå» (mine uthevelser).

Påtrengende radikalt

Herrmann har lagt seg på en linje der «mye vil ha mer» eller «mye vil ha mindre». Jeg tror han burde ha tenkt mer konservativt, også mer konservativt enn Angell, som blander «pent» og «stygt» bokmål på en atskillig friere og løsere måte. Særlig blir Herrmans radikalisme påtrengende i romanens mange lyriske avsnitt, som i skildringen av hvordan Jim og Huck tilbringer nettene på Mississippi. I begynnelsen av det berømte kapittel 19 ville jeg ha skrevet noe som ligner på dette:

Det gikk to eller tre dager og netter. Jeg trur jeg kan si at de svømte forbi, de fløt av gårde så rolig og mykt og deilig.  […] Vi hadde himmelen der oppe, helt full av stjerner, og vi pleide å ligge på ryggen og stirre opp på dem og diskutere om de var laga eller bare hadde skjedd – Jim mente at de var laga, mens jeg holdt på skjedd. […]. Jim sa at månen kunne ha lagt dem. Det hørtes ikke så vilt ut, så jeg protesterte ikke. Jeg har sett frosker legge omtrent like mange, så det er klart det lar seg gjøre.

Herrman skriver:

Det gikk et par-tre dager og netter; jeg trur jeg kan si at dem svømte forbi, så rolig og greit og behagelig fløyt dem agårde. […] Vi hadde himmeln der oppe, overstrødd med stjerner, og så la vi oss på ryggen og så opp på dem og diskuterte om dem var lagd, eller bare hadde skjedd – Jim mente at dem var lagd, men jeg mente at dem hadde skjedd. […] Jim sa at månen kunne ha lagt dem, og akkerat det hørtes ikke så urimelig ut.

Skrivemåten tar oppmerksomheten

Samlagets gjenutgivelse fra 2012.

Slike avsnitt er skandaløst bortluket i Zinken Hopps oversettelse fra 1949, som fortsatt figurerer på markedet , og de er nesten vekk også fra Johs. Farestveits nynorske oversettelse fra  1974 (nyutgitt på Samlaget i 2012). Angell er litt skjødesløs i sin håndtering her, og Herrman holder et jevnt høyere nivå, men likevel føler jeg at språket og ortografien kommer for mye i veien for naturen, for å si det slik. Jeg blir for oppmerksom på hvordan ting sies i stedet for virkelig å se hva som skjer. Twain får nesten hele veien ut en voldsom spontanitet og virkelighetsnærhet gjennom Huck; det er denne effekten som må være alle oversettelsers målestokk.

Et godt utgangspunkt ville også kunne ha vært Per Pettersons bruk av radikalt bokmål. På den første siden av hans siste roman, Jeg nekter, ser vi Pettersons Jim beskrive at «hjula låste seg, og bilen sklei sidelengs noen meter fram», men hører også at «han lente seg mot panseret, tok tre skritt tilbake og ble stående og svaie» (mine uthevelser). Pettersons språk fungerer som det skal, ikke fordi det er en nøyaktig gjengivelse av hans Veitvet-dialekt, men fordi det har den rette balansen mellom muntlighet og skriftlighet.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Morgenbladet 16-23. mai 2013.

Sunniva Relling Berg debuterte i 2011 med ungdomsromanen Utfor, som ble nominert til Brageprisen samme år. Hennes andre roman Beina i gitaren har en del gode enkeltscener, men romanens prosjekt virker til tider uklart. Etter endt lesning er jeg fortsatt usikker på om jeg forstår hva Sunniva Relling Berg ønsker å formidle i Beina i gitaren?

Hår og navn som identitetsmarkør

Romanen tar til i det jeg- forteller og hovedperson, den sekstenårige Bo befinner seg på hytta. Det er sommerferie, Bo har barbert av seg alt håret sitt, og med hennes androgyne navn markerer forfatteren en flytende kjønnsidentitet. Bo er dessuten i selvvalgt opposisjon til gamle venner, og denne u-jentete adferden er et styrende prinsipp for hvordan hun opptrer i sosiale sammenhenger.

Umotivert knusing av gitar

Beina i gitaren rommer en god del scener som i første rekke ser ut til å skulle illustrere poenget med flytende identitet. Tidlig i romanen drar Bo på telttur sammen med noen venner, og guttejenten har med seg nok en markør på kjønnsoverskridende adferd, hun spiller nemlig gitar. I en scene rundt leirbålet knuser Bo gitaren sin, en særdeles dramatisk handling, i hvert fall for gitarspillere. Instrumentet koster jo en god del, og dessuten blir gitaren ofte en kjær venn, en man «kjenner» lynnet på. Man skulle tro at en slik dramatisk handling får en eller annen konsekvens, men det gjør det ikke. Etter episoden er hele gitaren glemt, og nevnes aldri mer.

Handlinger uten konsekvenser

Gitarepisoden er et tilfeldig valgt eksempel på det jeg opplever som et gjennomgående problem i Beina i gitaren, nemlig at den består av en god del lignende høydramatiske enkeltepisoder som ikke får noen konsekvenser for videre handlingsgang. I stedet for å være bygget opp som en sammenhengende fortelling, er romanen fragmentert og antydende. Det skildres like mye som det fortelles, og det som skildres er Bos eksistensiell livstretthet og tilværelsens tomhet.

Tung tematikk og vanskelige referanser

Livets tomhet og tilværelsens meningsløshet er en tung tematikk i alle slags romaner. I Beina i gitaren ledsager Bos eksistensielle grubling av referanser til verk og forfattere som en skal være godt voksen og belest for å få noe ut av.

Bos livstretthet, og eksistensielle grubling kommer ofte til uttrykk i det som danner en slags rød tråd i Beina i gitaren, nemlig hennes forelskelse til den ett år eldre Hans. Samtalene mellom Bo og Hans danner en kontrast til ungdommens overfladiske tilværelse, og her finner vi tungsindige referanser til for eksempel Descartes («Alt er materie») og til Lev Tolstoj. For eksempel her, når Bo og Hans spaserer en tur ned veien.

Eg prøver å hugse kva han snakka om. Kanskje kan eg trekke inn Tolstoj, at det er mogleg å leve så lenge ein er rusa på livet, men så snart ein er edru, kan ein ikkje unngå å sjå at alt er ein illusjon. Hans ser på meg, ventar på at eg skal seie noko. «Om du ikkje forstår at du er heilt fri, då må du òg forstå at det ikkje speler noko rolle kva du gjer, slik at du er fanga likevel. Kanskje det å gjere noko bra kjennest godt ei kort stund, men historia til menneska er over på ein augeblink,» seier eg. (side 40)

Monotont mørke

I samtalene med Hans fremstår Bo som mer moden enn sine venninner, annerledes – eller «spesiell» for å si det litt ungdommelig. Hennes livstretthet forblir likevel en konstant gjennom hele romanen. I tillegg er det flere steder hvor forfatteren antyder at Bo driver med selvskading, og etter som romanen skrider frem forsterkes den mørke tonen ytterligere. Man skal vel helst ikke moralisere i bokanmeldelser, men jeg gjør det likevel. Etter hvert inneholder boken elementer som også hentyder mot selvmord. Det må man gjerne skrive om. Men jeg, som hovedsakelig anmelder bøker for voksne, vet at forfattere kan vie en hel roman til selvmord. Det er nødvendig for å få frem den kompleksiteten som ligger i en så dramatisk avgjørelse. Jeg liker ikke måten Sunniva Relling Berg bruker selvmordet på. Det fungerer som et spenningsmoment på overflaten, og det synes jeg er spekulativt. Det var moralen.

Andre del mer fokusert

Tilbake til estetikk og dramaturgi. Mens romanens første del utspiller seg på hytta og består av mange enkeltepisoder uten klar dramaturgi, har bokens andre del en strammere struktur og klarere fremdrift. Andre del utspiller seg i byen etter sommerferien, og er strukturert som et trekantdrama mellom Hans, kjæresten Karianne, og Bo.

Outsiderens posisjon

Identitet er fortsatt et ledemotiv. På skolen blir den hårløse Bo plassert i outsiderens posisjon, og her blir vår heltinne til tider mer fandeninvolsk og energisk. Boken slipper inn små glimt av lys som med hell kunne vært utnyttet bedre. Det å tørre å skille seg ut fra mengden, å tørre å være annerledes er jo alltid positivt, men Beina i gitaren tillater aldri Bo å få nye erkjennelser, å vokse i motgang som det så fint heter ser ikke ut til å være et alternativ i denne romanen. Outsiderposisjonen blir nok en markør på identitet, men også den integreres for dårlig i romanens helhet.

Psykologi i stedet for dramaturgi

Beina i gitaren er en roman hvor karakterens psykologi og indre spenninger ser ut til å havne i konflikt med den ytre handlingen. Det gjør sitt til at hele romanen fremstår som vag og antydende, til dels uklar. Det mest interessante i denne boken er hvordan Bos kjønn blir brukt til å tematisere identitet. Det som har med eksistens å gjøre fungerer som en bremsekloss på hennes utvikling som karakter og menneske.

Fotballen er bare en ramme, og snart ligger alt fokus på Tony og Maria, eller Noel og Tove som de heter i denne boken. Tove gestalter en skikkelse som vi vet finnes, men som vi sjelden hører om. Hun er barnet til en fotballnomade, og det er ikke lett for et omreisende kjendisbarn på 12 år å skaffe seg venner og egen identitet. I begynnelsen av boken finner hun endelig en venn i jevngamle Noel, men klok av skade forteller hun ikke om sin pappa, den kjente fotballproffen.

Dø for laget

Bokens dominerende fortellergrep er vekselblikk mellom de to hovedkarakterene. Tove og Noel har synsvinkelen i annet hvert kapittel, og dermed får leseren innblikk i den konflikten som må komme. Når vi blir kjent med Noels familie, møter vi hans eldre bror Tobbe, som er villig til å dø for fotballaget Hammarbyen IF. I kapitlene om Tove forstår vi etter hvert at faren er nyinnkjøpt stjerne på det rivaliserende laget, AIK.

Forbudt allianse

Så er det etablert at Tove og Noel er en forbudt allianse, og det er bare å spille ball.

De to forfatterne gir en realistisk skildring av den evige fotballkrigen mellom to fotballklubber, og finner originale rom for både spenning og følelser. Miljøet er forfriskende nytt for ungdomsboka som sjanger, siden fotballtribunen er et fristed for utagerende oppførsel og sterke følelser hvor verken foreldre eller pedagoger har fritt innsyn. Og naturligvis blir det bråk.

Bipersonen Bex er neppe klar over at hun favner alle bokens konflikter i sitt enkle råd : «Ikke la noe så tullete som fotball komme i veien for noe bra.»

En merkelig referanse

Selv om Toves proffpappa er oppdiktet, så har forfatterduoen lagt stor vekt på at miljøet er realistisk, også med historiske og ungdomskule referanser. På ett punkt tipper denne trangen over i en merkverdighet. Det internasjonale bandet Glasvegas har en kvinnelig svensk trommeslager, Jonna Löfgren, og denne referansen må tydeligvis tvinges inn i boken. Uten å gå inn på alle detaljene, så har bandet, før Löfgren kom inn i bildet, skrevet en sang om et kjent rasismemord, som i boken blir omtolket til et fotballmord. Referansen fungerer som frampek, men eksempelet virker søkt.

Trilogikravet

Boken er lettlest, tydelig dramatisert og spennende. Men boken er også første bok i en trilogi, og her bryter forfatterne en uskreven regel. Første bok står ikke for seg selv, men er kuttet midt i en hesblesende komplikasjon. Da er det egentlig dårlig gjort å ikke gi leseren alle tre bøkene med en gang, og det er fortelleteknisk svakt å ikke svare bedre på trilogikravet.

Bajen og Medis?

Oversettelsen er en annen skjønnhetsflekk som faktisk er en gjenganger i realistiske ungdomsbøker. Hvilken holdning skal man ha til unge lesere, hvordan kan man være så mottakerbevisst at ikke referanser til svensk geografi og kultur står i veien for opplevelsen? Man må ikke nødvendigvis oversette AIK og Hammarbyen med Vålerengen og Lyn, men noen innskutte setninger kunne ganske enkelt forklart norske barn at ord som Bajen og Medis er forkortelser for Hammarbyen og Medborgarplatsen. Merkelig er det også at AIKs supportersang blir oversatt, mens Hammarbyens tydeligvis er forståelig i svensk språkdrakt? Det er helt ubegripelig at verken oversetter eller forlag ser slike eksempler selv.

Voksen høflighet

Språklig er boken ellers elegant og sikker, også i norsk språkdrakt, og det er neppe oversetterens feil når boken svikter på replikknivå. Dialogen er klar og selvfølgelig, nærmest fri for sjargong, og altfor høflig. Når selv ungdommens SMS-meldinger ikke bryter med voksen høflighet, så stemmer det faktisk ikke med virkeligheten.

Svikter i sin ambisjon

Og så kommer titusenkronersspørsmålet i denne sjangeren: Har vi endelig funnet arvtakeren til Max Lundgrens serie om Åshöjden BK (11 mann-serien)? Svaret er nok nei, denne gangen også. Fans. Motstanderne er god underholdning, men svikter i en tydelig ambisjon når den ikke gir noen dypere forklaring på fotballfanatisme. Selv om bokens Tobbe bare er en bikarakter, så er han også den gryende hooligan som vi gjerne skulle blitt litt klokere på.

Fotballens brede scene

Fortellingen vakler også i hovedhistorien om det sterke vennskapsbåndet mellom Tove og Noel. Er Noel en viktig venn fordi han er den han er, eller bare fordi han er den eneste vennen Tove har klart å finne? I første bok er det egentlig Toves far, proffspilleren Mikael Stoltz, som får mest sympati. Han har overlevd som proff fordi han også forstår spillet utenfor banen, og vet at det er det han lever av – hat og kjærlighet på fotballens brede scene.

Det var en gang en sommer i nittenhundre-og-nittitre
Hvor verden lå ufarlig langs Norges kyst et sted
På radio’n var det et program for sommermat
Vi ruslet ned og tok et bad

                                          («Neste sommer», deLillos)

Når virkeligheten er for sterk for fiksjonen

I artikkelen «En massakre i forkledning» publisert på barnebokkritikk.no den 21.03.13, påpeker Petra J. Helgesen hvor lite skjønnlitteratur det er skrevet for barn og ungdom om 22 juli 2011. Hun skriver «Det er mulig at bøkene er like om hjørnet, men det kan også være at hendelsen ikke lar seg innskrive i fiksjonen. Virkeligheten er for sterk. I omtalen av film og teater, kan det i alle fall virke som om en fiksjonalisering altfor raskt oppleves som spekulativ og ubehagelig.»

Vidar Kvalshaug har valgt å skrive sakprosa når han skal fortelle om 22. juli for barn.

Personlig forteller

Kvalshaug er tydelig tilstede i boka si. Både som en voksen, personlig fortellerstemme og som en deltager i historien. Han skriver inn seg selv og sin egen familie i hendelsene, og skildrer hvordan de reagerte og hva de sa til hverandre da nyhetene om bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya ble kjent. Og han minner leseren på at vi alltid vil huske hvor vi var og hva vi gjorde den 22. juli 2011.

Et vondt frampek

Han henter fram denne dagen og beskriver hvordan Anniken Huitfeldt skulle på jazzfestival, hvordan Geir Lippestad var på vei hjem fra båttur med sine syv barn og hvordan Anders Behring Breivik satt i bilen på vei ut av byen og hørte på bilradioen om bomben som hadde gått av i Oslo sentrum: «Han hørte at regjeringskontoret ikke hadde falt sammen slik han hadde trodd og håpet. Behring Breivik bestemte seg for å gjøre enda større skade.»

Så blar man om, og på neste side er det et helsides bilde av en teltleir på en gressbakke. Man blar om igjen, til kapitteloverskriften: «Du husker kanskje en sommer der alt var fint?» I teksten som følger tas leseren med inn i en refleksjon rundt hvor hyggelig og fint det er å være på telttur, samtidig som Anders Behring Breivik er introdusert som et element i historien, på vei mot denne idyllen. Dette frampeket aktiviserte mine egne indre bilder, og jeg ble bekymret for om det ville gå an å fortelle dette til barn.

Det var en gang…

Bokas tittel minner oss om deLillos skildring av en perfekt sommer, satt opp mot 22. juli 2011, men den peker også på eventyrene. Ved å introdusere denne fortellingen med ordene «Det var en gang», løftes historien ut av det hverdagslige og får oss til å tenke på kampen mellom det gode og det onde. Vi skjønner også intuitivt at det som skjedde den 22. juli er helt uvanlig, og ikke noe vi må regne med skal skje flere ganger. Et annet iøynefallende virkemiddel er bruken av kontraster. For eksempel illustrerer en sommereng med rødkløver og smørblomst teksten om bomben i regjeringskvartalet. Det er hjerteskjærende når man vet hva som etterhvert skal fortelles, allikevel oppleves det som behersket og ikke spekulativt.

Den lille historien i den store

Men det som skjedde denne dagen er jo så stort. Det skjedde så mye, med så mange. For å fortelle dette til barn, velger Kvalshaug å gå tett innpå. Han finner den lille historien i den store. Han velger én tråd som han følger. Vi følger Breivik på båten «Thorbjørn». Det fortelles hvordan han møtte Monica «Mor Utøya» på båten, og hvordan han skjøt og drepte henne og den stedlige politimannen. Det fortelles nøkternt og rolig, uten at det dveles ved grusomheter. Så henter Kvalshaug frem Bjørn Ihler, og vi følger ham og de to guttene på 8 og 9 år som han reddet, over øya. De så døde kropper, de var redde, de gjemte seg, de løp. Men fortelleren fokuserer på hvordan Bjørn Ihler gjorde alt han kunne for å redde barna og seg selv. Og hvordan han og andre ungdommer greide å holde panikken på avstand og hjelpe hverandre. Ihler er helten som stilles opp som kontrast til Anders Behring Breivik. Det er et fint grep, og fortellingen om de gode hjelperne gir, som eventyrene; håp.

Etter å ha lest beskrivelsen av det som skjedde, tenker jeg at det frampeket som gjorde meg så bekymret, hadde en funksjon: Det varslet om at nå kommer det snart noe som vil være vondt å lese. Og det var det, men jeg var forberedt og i beredskap.

Hvordan kan noen bli så slemme?

Så stilles det naturlige spørsmålet: Hvordan kan noen bli så slemme?

Det er like vanskelig å skjønne nå, som det har vært hele tiden. Kvalshaug forteller på nytt det som fra før er kjent om Breiviks barndom og oppvekst. Morens rolle er nedtonet i forhold til i Borchgrevinks bok: En norsk tragedie. Konsekvensen er at elementene som fremheves for å forklare Breiviks mentale utvikling virker ubehagelig vanlige. Det er mange som vokser opp med en alenemor, som har vært triste og hatt det vanskelig. Mange har vært i kontakt med barnevernet, tagget litt, følt seg ensomme og spilt dataspill, uten å bli som Anders Behring Breivik. Kvalshaug løser problemet ved å skildre sin egen usikkerhet og sine egne problemer med å forstå hvordan dette kunne gå så galt. Han presenterer de sakkyndiges uenighet og rettsaken, og han beroliger leseren med å sitere forsvarsadvokat Ellen Holager Andenæs som sa: «Ingen behøver for alvor å frykte at Anders Behring Breivik vil slippe ut fra fengsel. Han kommer ikke noen gang til å slippe ut.»

Fortellende sakprosa

Boka gir en kronologisk fremstilling av det som skjedde den 22. juli og i tiden etterpå, presentert som en fortelling. Det er ikke en sakprosabok som leseren kan hoppe ut og inn av, men en sammenhengende historie som skal leses fortløpende. Det fortelles i et enkelt språk, med god flyt. Noen ord, som «terror», «demokrati» og «forvaring», forklares i egne faktaruter utenfor teksten. Fortellerstemmen er voksen og trygg, tonen er rolig. Boka er skrevet for barn på en måte som ivaretar hensynet til dem; det fortelles for å informere, ikke for å skremme, men teksten er nok for komplisert til at den kan leses av alle i målgruppa. Den kan derimot leses høyt for dem. Slik inviterer boka en voksen formidler inn i lesinga, og det er bra. Både fordi boka dermed er et hjelpemiddel og et verktøy for voksne som vil snakke med barn, og fordi lesing av denne boka bør følges opp med samtaler.

Å snakke med barn om det som skjedde

I tiden rundt rettsaken mot Anders Behring Breivik publiserte Barneombudet og psykologene Atle Dyregrov og Magne Raudalen, som er spesialister på barn i kriser, råd til voksne om hvordan man snakker med barn om 22. juli. (Raundalen har også vært konsulent for denne utgivelsen). Her er det helt entydig at barn har et informasjonsbehov på lik linje med voksne, og at det er viktig at vi snakker med dem om det som skjedde. De trenger ærlig og nøktern informasjon for å kunne bearbeide egne tanker og følelser. Framstillingen i Det var engang en sommer følger rådene som ble gitt. Den er nøktern og informativ, uten å hverken bagatellisere, eller overdrive. Dette er helt opplagt en historie som er krevende å fortelle, og forfatteren har sikkert måttet foreta mange vanskelige valg underveis. Men han viser at det går an: man kan fortelle dette til barn.

Faren i boka er slitsamt gira, medan dottera Maja verkar passiv og skeptisk til heile ferieturen. Eller vil ho berre ta det litt meir med ro? I boka spring dei to frå ein aktivitet til den neste før dei plutseleg kjem vekk frå kvarandre. I Syden!

Forfattardebuten

Kanstad Johnsen debuterte som barnebokillustratør i 2011 med Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen (Gyldendal) og den kritikarroste Vivaldi av Helge Torvund (Magikon). Seinare kom Ballongjegeren av Anniken Bjørnes (Magikon 2012). Livredd i Syden er hennar første bok som tekstforfattar og illustratør.

Med ansvar for både det tekstlege og visuelle kjem større kontroll over sluttproduktet, og i Livredd i Syden forsterkar og utfyller dei to gjerne kvarandre. Slik vert boka meir heilskapleg, men står òg i fare for å bli repeterande. Teksten i boka fungerer fint, men det er likevel i det visuelle lesaren møter dei største krumspringa.

Hyperpappa og pyse-Maja

Forlaget og forfattaren presenterer boka som ei forteljing om ein tøff far og ei litt pysete jente – som tek mot til seg når dei kjem vekk frå kvarandre og ho må klare seg sjølv. Men den kan òg lesast som ei historie om ein overaktiv åleinefar som ikkje eigentleg lyttar til kva dottera ynskjer. Slik sett minner historia litt om Barbie-Nils og pistolproblemet (2011), der ein insisterande far pressar på barnet sine eigne ynskje, men til slutt må godta at sonen vil ha Barbie i staden for pistol i leikebutikken.

Teksten fortel gjennomgåande historia frå Maja sitt perspektiv. Faren kjem berre fram gjennom si entusiastiske, men noko brautande framtoning. Det er ingen tvil om kven som dominerer ferien. Dette poenget vert understreka både indirekte og direkte i bilete og tekst, tydelegast på det femte oppslaget: «Dagene i Syden er tettpakket av pappas påfunn. De kjører racerbåt og motorsykkel og ser putrende vulkaner på nært hold. Så vil pappa i dyrehagen.»

Ferieforventningar

Grenselaust stor pappa.

Faren er skildra som ein forvaksen unge som anten tenkjer mest på seg sjølv – eller handlar ut frå ei misforstått oppfatning av det han trur dottera vil. Maja vil helst lese ved bassengkanten eller vasse og leite etter skjell, medan faren vil slåss med bølgjene, fyke som ein villmann i skliene, stupe trippel salto og sjå på skumle dyr i dyrehagen. Han spring rundt og «tar bilder av alt og forteller og fniser», og er stadig avbilda med eine foten sprettande opp bak han, som om han hoppar rundt på ein litt barnleg, fjasete måte.

Kjære, eg krympa pappa

Han tek rett og slett litt mykje plass, både i handlinga og visuelt. Men alt dette endrar seg når han mistar Maja av syne. Når faren er så oppteken av dyra i dyrehagen at han tek ein rømt apekatt i handa i staden for dottera, får Maja først panikk, men så roar ho seg og tek mot til å gjere det ho sjølv vil.

Krympa: Pappa blir ikkje like stor som før, men det synest Maja er heilt greitt.

Storleik har ei vesentleg symbolsk tyding i boka. Medan faren plutseleg krympar tre størrelsar før han blir funnen att som ein utsliten liten klump i fjøresteinane, veks Maja på erfaringane ho gjer seg på eiga hand. Når dei et middag saman etter at dei har funne kvarandre att er ho òg mykje større enn han, sjølv om vi blir fortalt at han er på veg til å bli «passe stor». Maja derimot, verkar godt fornøyd med ein litt mindre versjon av pappa. Underteikna les det difor slik at størrelsesforholdet mellom dei to handlar meir om sjølvkjensle og å tore å lage rom for seg sjølv enn om ansvarsforholdet mellom far og dotter – der faren jo bør vere litt «større».

Karakteristisk stil

Mari Kanstad Johnsen har ein karakteristisk stil som verkar veldig notidig: ein ledig, barnleg strek, styggpene fargekombinasjonar og ei blanding av digitale og analoge teknikkar. Laus konturstrek i blyant eller måling omkransar digitale fargeflater. Det upolerte uttrykket blir understreka ytterlegare gjennom synleg papirstruktur og utgnidde blyantstrekar som «skitnar til» fargane.

Perspektivet er anten veldig nært, med hovudkarakterar som knapt får plass på sida, eller barnlege myldrebilete der alt sjåast ovanfrå og frå sida. Dette forsterkar inntrykket av at alt er litt klamt og trongt. Andre stadar blandast ulike perspektiv i same biletet, slik dei gjerne gjer i barneteikningar.

Kanstad Johnsen låner òg frå teikneseriane, og tek i bruk ruter eller store oversiktsbilete som viser større tidsrom – der same karakteren virrar rundt ulike stadar i biletet. Resultatet er leikent framfor alt, men stilblandinga, fargane og det flate preget av konturteikningane balanserer tidvis på grensa til det kaotiske, til å verte litt mykje. Men i denne boka har dette òg eit narrativt poeng, då det er med på å forsterke inntrykket av Syden-miljøet som trangt, klamt og grelt.

Syden i lakserosa

Syden er skildra i ei blanding av pastell og skrikande fargar – ein fargepalett som òg passar godt til Maja sitt noko tvitydige forhold til sydenlivet, med sine rosa hotell og fryktinngytande iskøar der «ekle, klamme barn roper om kapp mens de knuffer og biter».

Menneskevegg: Grelle fargar gjer Syden-iskøane ekstra skremmande.

Dei mange myldrebileta inviterer lesaren til å leite i detaljane og oppdage alle dei andre rare feriegjestane. Møt kunstnaren som målar eit vassmelonaktig ananas-stilleben på eit Mondrian-badeteppe, og paret med fire kjæledyr – og gullfisk – på stranda. Eller kva med restaurantgjestar som tygg på levande blekksprut ved sidan av fotflørtande elefantmenneske? Det er eit absurdrealistisk miljø, og ganske så morosamt. Sidehistoria med den forsvunne apekatten, som hovudsakleg blir fortalt i bileta, er òg fin.

Livredd, eg?

Livredd i Syden er ei underhaldande bok der det kanskje ikkje er like opplagt som ein først skulle tru kven som blir mest livredd i Syden. Ved sidan av å overvinne frykta for lange iskøer og sjå at pappa heller ikkje alltid er så tøff, er boka inne på mange emne rundt ferie og foreldrerolla.

Disse tre bildebøkene handler om å bevege seg inn og ut av ulike faser og roller, enten frivillig eller ufrivillig.  Kanskje handler de også om å prøve å finne en slags balanse i tilværelsen, innimellom lengsler, sorg og drømmer?

En ku som ikke passer i bås

Sirkuskua er skrevet av debutanten Trond Ole Paulsen og illustrert av Per Dybvig, vinner av Bokkunstprisen 2013, og som tidligere har illustrert blant andre Lammet som ikke ville bli lår og Bjørn F. Rørviks bildebøker om Reven og Grisungen.

Vi møter melkekua Bodil, en ku med det største juret i fjøset og med en minst like stor lengsel etter å være noe mer enn bare en ordinær melkeku.

Når det en dag dukker opp noen vakre sirkushester som forteller om et fantastisk liv på sirkus, skjønner Bodil straks at det er sirkusku hun egentlig er. Selv om hestene ler og mener at kuer ikke kan jobbe på sirkus, sniker Bodil seg inn i sirkus-lastebilen når den kjører. Hun har nemlig stor tro på sine egne evner. Men hun må true de jålete hestene: «Hvis ikke bæsjer jeg på seletøyet deres …»

Språket er med andre ord humoristisk og direkte. Spenningen bygges opp når Bodil får problemer med melkespreng under den lange turen: vil hun eksplodere? Ikke har hun planlagt noen sirkuskunster heller. Her legges det opp til en mulig katastrofal utgang.

Idet hun ankommer sirkuset, gjør hun, selvsagt, en voldsom entre. Melka spruter mens hun hopper rundt på et jur like oppblåst som en ballong. Publikum jubler, men alt spetakkelet gjør at Bodil kobler ut ved å gå inn i sin vante rolle som paralysert stirreku.

Dybvigs stil kjennetegnes av hurtige pennestrøk og blekk som flyter, tilsynelatende ukontrollert og sølete. Allikevel er både ansiktsuttrykk og stemninger tatt fullstendig på kornet. Jeg syns tekst og bilder harmonerer godt, med den samme energiske, humoristiske og halvgale undertonen.

Et portrett av en drømmer

Etter hvert står det stadig klarere for meg at Bodil er en typisk drømmer. For henne er drømmen i seg selv viktigere enn oppfyllelsen av den. På veien hjem fra sirkuset dukker en ny mulighet opp: «Selvfølgelig! Det var ikke sirkusku hun skulle bli … Hun skulle bli politiku!»

Slik slutter historien. Forfatteren legger opp til en evig runddans. Det er jo litt tragisk; Bodil vil sannsynligvis aldri vil finne sin perfekte rolle, hun vil fortsette å lengte og drømme.

Hvorfor ble egentlig Bodil en drømmer? Kunne hun ikke bare nøye seg med å være en vanlig melkeku? Allerede på første side i boka ligger svaret, der de andre melkekuene stimler rundt henne med fiendtlige blikk: «Helt klart det største juret i hele fjøset. Kanskje det største i hele verden. Så stort at de andre kuene på marka var kjempemisunnelige.»

Bodil har noe de andre ikke har, men det har gjort henne venneløs. For å holde ut ensomheten må hun tviholde på ideen om at hun er noe helt ekstraordinært; hun er ment til noe stort. Bodil kan ingen kunster, hun er ikke grasiøs.  Allikevel tar hun sjansen på å prøve seg som sirkusku.

Kuer som Bodil har verden som sin boltreplass, intet mindre.

Livet før og etter bestefar

Olava og bestefar er skrevet av debutanten Marit Heier Lajord og illustrert av Line Halsnes, som fra før har illustrert en rekke bildebøker og som debuterte også som forfatter i fjor med Stakkars lille hjerte. Boka handler om Olava som har et svært varmt og nært forhold til bestefaren, Olav, og lærer mange ting av ham, blant annet å ro. Etter hvert blir bestefaren alvorlig syk og dør. Olava går inn i en ny fase: Livet etter bestefar. Hvordan skal tomrommet fylles?

Overtydelig om slekters gang

Teksten er knapp og inneholder en god del symbolikk, noe som bidrar til å bygge opp forventninger og øker forståelsen av temaet. Allikevel syns jeg forfatteren har vært litt for ivrig i sin bruk av klassiske symboler: I begynnelsen av boka kan vi lese at Olava, som er sju år «… er oppkalla etter bestefar Olav, som er meir enn sytti år.» Når vi i tillegg får vite at  «… namnet hennar tyder etterkommar», fremstår dette noe tydeligere enn nødvendig.

Bestefars røde skyggelue henger igjen i gangen når bestefar er på sykehuset og skal dø. Olava  fingerhekler med lilla tråd mens hun venter. Rødfargen er et sterkt symbol på energi og livskraft, og lilla en avkjølt variant av denne. Lilla er også en farge som forbindes med ventetid. Før begravelsen sier mor at Olava kan ta på den blå kjolen ‒ en enda kaldere fargevariant. Blir det litt for opplagt å bruke en slik fargesymbolikk?

Historien om Olava og bestefar starter på sensommeren, da er bestefaren frisk og glad og kan fortsatt kjøre traktor. På senhøsten blir han syk og på vinteren dør han. Å bruke årstidene som symboler på liv og død, er velkjent, men dessverre ikke særlig orginalt.

Stemningsfullt og kortfattet

Illustrasjonene til Halsnes er vakre, stemningsfulle og fint tilpasset teksten. Men, siden teksten er såpass knapp, kunne illustrasjonene med hell ha lagt til litt mer informasjon, drodlet, utbrodert. Olavas ansiktsuttrykk virker troverdig til enhver tid, men jeg savner en mer inngående skildring av bestefaren, en viktig person i Olavas liv. I illustrasjonene er han langt unna eller i profil, eller man ser bare gummistøvlene.

«Du veit at ikkje alle lever til dei er nitti.» Slik forklarer Olavas mor på skånsomt vis at bestefar snart skal dø. Olava svarer på typisk barnevis: «Tror du bestefar får saft?»

Kanskje takler barn døden på en mer praktisk måte enn voksne. Olava savner bestefaren, men finner trøst og mening i vissheten om at hun skal føre arven etter ham videre; hun skal lære å kjøre traktor, slik som bestefaren, og hun skal lære lillebroren sin å ro, slik hun selv lærte det av bestefaren. Temaet om slekt som følger slekters gang, kommer tydelig nok fram.

Vakkert om å få det vonde til å gjøre litt mindre vondt  

Frøet er skrevet av debutanten Charlotte Bråten og illustrert av Rune Markhus, som blant annet er kjent for illustrasjonene i Når alle sover.

Vi møter skilsmissebarnet Sandra. Hun veksler på å bo hos begge foreldrene, og føler seg aldri «hel»: «Når jeg er hos mamma, så mangler pappa. Og når jeg er hos pappa, så mangler mamma.» Hun er ikke engang sikker på hvilket av hjemmene som er mest hjem. Pappaen bor i det gamle huset med en ny kjæreste, som Sandra bare kaller Dumme-Marit. Hun og mammaen har flyttet til en leilighet.

Barnet tar tak i det foreldrene ikke orker

En dag finner Sandra et lite frø, som hun instinktivt føler er svært verdifullt. Hun vil ha foreldrene med seg når hun planter frøet, men de tar seg ikke tid. Samme natt har det vokst en kjempestor hest ut av frøet. Hesten heter Miff og vil gjerne bli Sandras venn.

Med hesten kan Sandra prate ut om alle de vanskelige tankene hun har inni seg, endelig kan hun gråte ut «[…] og det nytter ikke lenger å late som om hun er glad».

Moren til Sandra liker verken dyr eller insekter, og faren er livredd for hester. Igjen ser vi foreldre som trekker seg unna. Moren blir motvillig med når hesten og Sandra foreslår at de skal ri bort til farens hus. Det er Dumme-Marit som kommer dem i møte, hun elsker visstnok hester. Faren gjemmer seg på verandaen.

Omsider får moren og faren snakket ut, uten krangel: «Faren skjenker kaffe til moren, og de ser på hverandre med snille øyne.» I denne forsoningen mellom foreldrene faller det meste på plass for Sandra, hun kan føle seg litt mer «hel» igjen, noe som illustreres ved at hun endelig klarer å akseptere Dumme-Marit: «Fra nå av skal jeg bare kalle deg Marit.»

Estetisk og tankevekkende

Markhus’ illustrasjoner er både klassisk estetiske og tøffe, med tegneseriepreg. De utdyper og gir spennende tilleggsinformasjon. Et eksempel er når Sandra skal plante frøet.  Teksten forteller at hun bruker potta til en vissen stueplante. Illustrasjonene viser litt mer: Sandra har sølt jord på gulvet og vi kan følge sporene hennes, fra stua, ut til kjøkkenet (vi ser at hun har kastet den gamle planten i en søppeldunk) og videre til rommet hennes.

Bokas tema er svært aktuelt, og mange skilsmissebarn (og andre barn) vil nok kjenne seg igjen i dette med foreldre som ikke er forsonte, eller på bølgelengde. Fortellingen starter realistisk, men idet hesten kommer, viskes grensene mellom virkelighet og eventyr ut. At barn har usynlige fantasivenner er ikke uvanlig, men hesten blir jo også sett av de voksne. Dette får meg til å lure på om alt egentlig bare var en drøm?

Boka er en tankevekker for voksne, og en spennende fabel for de små.