Vi møter igjen 17 år gamle Fredrik fra Bare spille ball, debutboken til tidligere fotballspiller Michael Stilson, som han vant Uprisen med. Fredrik har bare spilt et halvt år på Mjøndalen, en klubb som valgte å satse på ham der Rosenborg ikke så potensialet. Men alt Fredrik drømmer om er større klubber og mer penger. Rosenborg har plutselig endret mening, og Fredrik er klar til å reise hjem til Trøndelag når faren tar kontroll over karrieren og i stedet fikser kontrakt i den tyske Bundesligaen, hos laget Hertha Berlin. Som så mye av det som skjer med Fredrik, er han kun en passiv deltager i eget liv med en utrolig god innleggsfot som alle rundt ham vil bruke til egen vinning.

Indre og ytre motivasjon

Fredrik vingler mellom å bare ville spille ball, og å være mest opptatt av hvordan verden utenfor ser på ham. Han er helt alene i Berlin med en far som er følelsesmessig fraværende, og som fremstår uspiselig og pengegrisk. Fredrik skifter raskt mellom å være illsint og såret, til å ønske seg en nærere relasjon og aksept fra faren. Han har også et vanskelig forhold til moren. Han savner henne åpenbart, men vil ikke helt innrømme det for seg selv.

Fredrik har et stort behov for bekreftelse blant jevnaldrende, og for å vise seg frem til alle de som er hjemme i Norge. Han sitter alene på hotellrommet sitt i Berlin og kjemper med seg selv om hvorvidt han skal legge ut et bilde på Instagram eller ikke: «Prøvde å overbevise meg selv om at dette ikke var nødvendig. At det ble teit». Det overhengende spørsmålet gjennom hele boken er: «Hva var vitsen med å leve dette livet, om ingen brydde seg?» Han veksler mellom ulike svar hele tiden.

Fredrik er en lite konsekvent karakter. Det er ikke alltid like lett å skjønne om dette er et bevisst valg fra forfatterens side, nettopp for å beskrive den ujevne og vinglete ungdomstiden. Det kan bli litt slitsomt at Fredrik hele tiden bytter fokus og mål, samtidig som usikkerheten er troverdig i denne turbulente alderen.

God nok

Guri Fjeldberg uttalte nylig at anmeldere av barne- og ungdomslitteratur kan være for lite kritiske.
Dette er et godt eksempel på en bok som ikke nødvendigvis har den mest varierte språkbruken eller de mest utviklede karakterene, men allikevel en bok som jeg tror vil treffe godt i hendene på de riktige leserne. Den kunne med hell vært redigert strammere, så ikke begrepet «pissa på» ble brukt fire ganger i løpet av ti første sidene, men spenningsnivået er såpass høyt at det er mulig å overse disse svakhetene. Et annet eksempel er hvordan nesten hvert eneste kapittel avsluttes med et avsnitt som består av én enkelt alvorsbetont og høytidelig setning, eksempelvis: «Jeg visste hvor jeg måtte dra», «Og det fantes ingen utvei» og «I morgen kom alle til å vite hvem jeg var». Erfarne lesere vil kanskje synes disse avslutningene er i overkant svulstige, men det kan også være et grep som gjør at leseren lever seg enda mer inn i de store valgene Fredrik står foran.

Best på fotballbanen

Stilson skriver levende og engasjerende om livet i garderoben og på fotballbanen. Det er høyt tempo og umulig å ikke bli nysgjerrig på hva som skal skje videre med Fredrik. Beskrivelsene av ensomheten den unge gutten kjenner på ute på banen med tungvekterne som ikke vil spille til ham, er troverdige og ubehagelige: «Kvalmen boblet opp igjen. Og sånn fortsatte det, hver gang jeg var ledig, valgte de å ikke spille ballen til meg. For hver pasning som ikke ble slått til meg kjente jeg gråten presse på.»

Språklig er Stilson best når han beskriver selve fotballspillinga. Det er fartsfylt, spennende og lett å bli dratt med. Han kan utvilsomt stoffet sitt og har vært fotballfaglig ansvarlig på Heimebane, NRK-produksjonen som også beskriver godt hvordan fotballverdenen kan være. Alene gjennom er en engasjerende oppfølger til debutboken fra 2018, men kan fint leses som et selvstendig verk. Det er en historie om å finne sitt kall i en forvirrende verden, om idrettsglede og hva som egentlig er viktigst her i livet. Boken avsluttes med en ganske dramatisk cliffhanger, så det er liten tvil om at Fredrik har kommet for å bli.

Oskars mamma Inger er alvorlig syk. Som et siste ønske vil hun at Oskar og hennes egen far skal samarbeide om et prosjekt. Selv har hun ikke hatt kontakt med faren sin på flere år. Morfaren til Oskar er ingen enkel mann å ha med å gjøre, han er sær og sta, men litt etter litt lærer de hverandre å kjenne. De har fått i oppdrag å løse en rebus om planetene i solsystemet. Morfar studerte fysikk på universitetet, og har kunnskapen som trengs for å løse mysteriet. Det er interessant hvordan de gjennom en felles skjebne, altså Ingers sykdom, lærer å akseptere hverandre og til slutt bety noe for hverandre.

Lærebok

Mot stjernene er vi ingenting er skjønnlitteratur, men lagt opp som en bok elever kan ha nytte av på pensum i skolen. Leseren får innblikk i de ulike planetene, samtidig som Oskar strever med å innse at moren er dødssyk. Slik blir leseren bevisst hvor stort universet er, og hvor små vi er i forhold til den. Døden er til stede gjennom hele boka, og Lars Mæhle kobler planetenes gang til naturens gang. Han nøster opp i livets eksistens: «Og en av få ting alt og alle har til felles, er at vi faktisk én gang har vært ingenting. Og at vi garantert vil dø og atter bli til ingenting. Mennesker, dyr og planter. Stjerner og planeter. En gang var de også null og niks». Slike tanker får leseren til å stoppe opp og dvele ved det som har blitt sagt. På slutten av boka har forfatteren kommet med forslag til videre lesning for de kunnskapstørste. Leseren lærer om astronomi på en annerledes og mer levende måte enn om boka skulle vært en ren faktabok.

Døden er naturlig

Beskrivelsene som blir gitt, gjør det litt mindre skummelt å forholde seg til døden, selv om mange av bildene på den er hjerteskjærende. Som her, når moren får smake eplejuicen hun husker fra barndommen:

«Hånda skalv idet han løftet koppen mot henne. Mamma forsøkte å heve hodet. Men hun brøt ut i grimaser. Sank tilbake mot puta. Oskar gikk enda nærmere. Morfar reiste seg også og forsøkte å støtte henne i nakken, mens Oskar forsiktig førte koppen mot leppene hennes. Til slutt fikk hun i seg en bitte liten slurk. Så slapp hun seg ned i senga med et tilfreds uttrykk i ansiktet».

Når man er dødssyk blir de små tingene i livet viktigere. Det er også interessant å se hvordan morfaren og Oskar forholder seg til Ingers sykdom, og hvor ulikt de reagerer. Det er spesielt vanskelig for morfaren fordi han ikke har hatt kontakt med datteren på mange år. Han vet ikke hvordan han skal oppføre seg, og dette kommer blant annet til syne når han og Oskar besøker moren på sykehuset. Når han først ser henne ligge i sykehussenga får han ikke frem et ord. Han står borte ved døra uten å foreta seg noe. Der morfaren er apatisk, kjenner Oskar på alle følelsene. Han er trist, sint og føler urettferdighet. Samtidig oppfører han seg voksent i møtet med døden, og innser at moren kanskje ikke vil overleve. Mennesker takler døden på forskjellig vis, og det lykkes Mæhle godt i å beskrive.

Kontinuitet

Teksten flyter godt, og forfatteren nøster opp i faktaene etter som handlingsforløpet utvikler seg. Noe som leseren har blitt introdusert for tidligere, kan bli forklart nærmere senere i handlingen, for eksempel hvordan jordas magnetfelt er med på å beskytte oss mot stråling fra solvinden. Uten magnetfeltet hadde jorda vært ubeboelig. Morfaren forklarer at magnetfeltet til Uranus er veldig ustabilt og at planeten stadig blir utsatt for den dødelige strålingen fra solvinden.

Denne kontinuiteten i rammefortellingen, sammen med detaljerte, men likevel enkle forklaringer av solsystemet, bidrar til økt forståelse for et tema som i utgangspunktet er vanskelig. Bokas oppbygning er også vellykket, der hvert kapittel på systematisk vis tar for seg en planet, men der det også er spennende å følge med på Oskar og morfar jo nærmere de kommer løsningen på oppgaven.

Miljøspørsmål

Miljø er et tema som blir tatt opp tidlig i boka. I kapittelet om sola spør Oskar om sola alltid vil være slik den er nå. Morfaren forklarer at det vil den ikke. Sola vil bli varmere, og det går ut over jorda. Om ikke sola dør en naturlig død, vil klimaendringene drepe oss først, påpeker morfaren. Og så følger han opp med et spørsmål: «Vet du hvorfor kloden og menneskeheten kommer til å dø lenge før den må?» Oskar vet ikke svaret på dette. Morfaren forklarer: «Jo, fordi menneskene på jorda velger de aller største idiotene til å styre verden. Vi seiler rett inn i en bakerovn, og dermed døden, ene og alene på grunn av vår egen dumskap». Morfaren er sikker i sin sak, og har ikke noe til overs for verdens ledere. Til å være en bok som kan være nyttig som pensum i skolen, er dette en relativt bastant og spekulativ ytring.

Boka er overhodet ingen leksjon i klimasaken, men forklarer enkelt og greit hvordan alt henger sammen og hvorfor det er viktig å ha kunnskaper om vårt eget solsystem. Blant annet nevner morfaren til Oskar at Venus en gang hadde flytende vann, slik som jorda, men at vannet fordampet da temperaturene økte: «klimaskeptikere har en lekse å lære av Venus. For temperaturøkning og klimaendringer fant sted på Venus – akkurat slik som på jorda nå».

Ikke alene

Oskar føler seg liten og ubetydelig i møte med morens sykdom, og morfaren trøster som best han kan. Et fint budskap i boka er at om du i et universelt perspektiv ikke betyr all verdens i deg selv, betyr du alltid noe for noen. I Mot stjernene er vi ingenting kommer dette best til uttrykk gjennom beskrivelsene av mor-sønn-forholdet, men også gjennom den litt prøvende relasjonen mellom bestefar og barnebarn.

Edvarda forteller om sitt liv i bilder. Ikke med selfies av seg selv i ulike livsfaser, men ved å male seg gjennom deler av den vestlige kunsthistorien. Store deler av sitt liv er hun en kopist, en kunstner som kopierer kunstverk. Sett med mitt blikk, er hun veldig god til det. Maleriene hun lager er overraskende og spektakulære. Gled deg til å bla videre for å oppleve neste verk! Problemet for Edvarda er imidlertid at hun selv ikke synes å mene det.

Edvardas van Gogh-variant.

Er det bra nok?

Edvarda stiller seg spørsmålet etter endt kunstutdannelse. Hun er klar for livet og kunsten. Hun er i gang med bilder. «Er det bra nok?». Idet hun formulerer dette, er hun ikledd en trendy, leopardmønstret kjole. Krypende på alle fire, tilbyr hun en liten pinne til en gigantisk bisonokse. Forbildet er de verdenskjente hulemaleriene i Altamira, altså er vi tilbake i steinalderen. Styrken og nærværet til det avbildede dyret er påtagelig, men fremfor å overføre magiske krefter til bildeskaperen, slik en gjerne antar var hulemalerienes hensikt, synes det imponerende dyret å tappe Edvarda for krefter. «Er det bra nok?».

På neste oppslag forlater Edvarda storviltjakten og entrer 1400-tallet. Uærbødig har hun malt en detalj fra Van der Weydens mesterverk Nedtagelsen fra korset. Uærbødig, fordi det hun har valgt å male, med enkelthet kunne omdøpes til Tørklekledd kvinnehode med pommes frites (mitt forslag). Det er det du ser. Edvarda på sin side står delvis bortvendt og skuler mot sitt verk. «Er dette nok?».

Tenk stand up, tenk tegnestripe

På dette tidspunktet blir jeg som leser litt usikker på hva og hvem det er Edvarda henvender seg til. Som leser har jeg en stund nå tenkt at Edvarda har en pågående samtale med seg selv gjennom kunstverkene hun skaper. Nå tenker jeg kanskje mer at hun utfordrer meg som leser, at hun søker anerkjennelse for sitt kunstnerskap hos leseren. Er hun en enfant terrible, et vanskelig barn med mål om å skape turbulens i kunstrommet?

Noen oppslag senere er teksten barbert ned til et enkelt «NEI!». Edvarda er grønn i ansiktet, øynene er lukket. Hun holder seg for munnen med den ene hånden. Med den andre vegrer hun seg for synet av sitt eget verk: Dora Maar sitter der på stolen sin med lillefingeren i nesen. Hva slags kunstner ville ha malt et slikt portrett? Picasso malte Dora Maar, og han gikk sine egne veier, men selv ikke han, med sitt rykte som rebell, malte Dora i en såpass hverdagslig aktivitet…

Edvardas Picasso-variant.

Høykultur møter lavkultur, alvor møter humor, nøkkelordet er satire. Dette er en satirisk kunstbok. Kunstverkene som underlegges Edvardas og forfatterens blikk og pensel, er med få unntak svært kjente. De er ikke bare en del av et internt kunsthistorisk kretsløp, de er også del av en utbredt, populærkulturell bildestrøm. Som en konsekvens av det; at kunsten ikke med nødvendighet er en elitistisk ting, tuller Rune Johan Andersson (gjennom Edvarda) med kunsten. Humor er lov, lek er lov, og det er på ramme alvor. Tenk stand up, tenk satirisk tegnestripe. Du ler, gjenkjenner, blir kanskje litt opprørt. Satiren virker når den treffer, og for å treffe må den berøre.

Djevelen er i detaljene

Akkurat det, berøringen, har potensiale i seg til å skape nysgjerrighet hos den bildeinteresserte leser. Hva slags type er du? Er du en som legger merke til gatekunstens wow-effekt, som stopper opp og tar inn opplevelsen der og da, i din ferd i byrommet? Edvardas bildebok er litt sånn, den berører og refererer, og som en parallell til gatekunsten – som gjerne viser et øyeblikksbilde, et utsnitt eller en kjapp kommentar til strømninger i samtiden – styrer Edvarda leserens oppmerksomhet mot detaljene.

For Rune Johan Andersson gir ikke ved dørene. Leseren har frihet til å bestemme og besørge konteksten selv.

Du veiledes riktignok et stykke på kunstens vei. På baksiden av boken er det trykket en enkel takkeliste med syv navngitte og to ukjente kunstnere. Det er alt (men nok for de av oss som liker å fotnote seg gjennom livet og som er villig til å kryss-sjekke navn og kunstverk på egen hånd). Inne i boken finnes det ingen opplysninger om verktitler, årstall eller teknikk. Så om du er ute etter konkret lærdom, er nok ikke denne boken en vinner. Er du derimot på søken etter mer eller mindre turbulens i kunstrommet, er saken en annen. I dine øyne: Er Edvarda god nok?

Edvardas Munch-variant.

Det er gitt ut mange bøker med fun facts for barn. Akkurat denne bokserien er en del av konseptet Leseland, med det lesepedagogiske som tydelig fokus. Hver bok har sitt eget emne, som «hår» eller «blod», «bil» og «fly», men også «bæsj» og «sushi». Noe for enhver smak. Hver eneste bokside består av setninger som «Visste du at nokon har mykje hår og nokon har lite hår?» eller «Visste du at bæsjen er full av bakterier?». Disse to eksemplene antyder hvilke utfordringer som kan møte leseveilederen. Det første eksempelet er bare et samtalekort, og kanskje blir det latter og småprat om de ulike frisyrene til slekt og venner? I det andre eksempelet kan man dvele ved ordet bakterier, eller bare bla om. Hver setning er illustrert, så en samtale kan også starte ved å undersøke tegningen nærmere.

Hvem er forfatteren?

Er det meningen at barna skal lese disse enkle bøkene selv? Vanligvis kunne man spurt forfatteren, men i dette tilfellet er forfatteren et slags kollegium, «redaksjonen i Samlaget». Bøkene er altså utviklet som en idédugnad på forlagsdesken. Resultatet er pene små bøker, noen grafiske sukkertøy, som sikkert kan friste en bokkjøper med leseambisjoner for sitt barn. Men når innholdet spriker, ikke bare fra bok til bok, men fra side til side, får vi en mistanke om at skrivekollektivet ikke er helt samstemt. Hvilken lesepedagogisk strategi skal disse bøkene egentlig underbygge?

Spriket blir synlig allerede på vaskeseddelen, som vi må anta er skrevet av den samme redaksjonen? «Dette er gode historier…» står det skrevet. Det er utmerket, for den vanligste metoden er jo å begynne på en historie, sammen med barnet, for til slutt å oppleve at den unge leseren kravler seg videre på egen hånd. Men i disse bøkene er det verken historier eller fortellinger, kun faktapunkter. Vi blir altså forledet til å tro at bøkene har en bevegelse framover, med en slags dramaturgi som fortellemotor. Vaskeseddelen redder seg riktignok litt inn, for historiene er «skapte for å stimulere og inspirere ferske lesarar». Og det er riktig, det kan fort bli gode historier, men de må en leser skape selv, i samtale med en engasjert leseveileder.

Tegninger med humor

Når det er så lite tekst, er desto mer av leseopplevelsen overlatt illustratørene. Multimodalitet, evnen til å lese tekst og bilder i sammenheng, er et opplagt siktemål for denne bokserien, men i hvilken grad bidrar tegningene til å utvide teksten? Også her er det tydelige sprik mellom illustratørene, og fra side til side.

Denne anmelderen har lest 12 av de 18 bøkene som er gitt ut i serien, og flere illustratører har delt på oppgavene. De er tydeligvis eksperter på hvert sitt område: Anna B. Folkestad tegner i matbøkene, Anna Fiske tegner insekter, mens Hanne Sigbjørnsen illustrerer bøkene om kropp. Kristoffer Kjølberg har fått transportmidler som emne, og har en mer tydelig tegneseriestil enn de andre illustratørene. Han har i større grad bidratt med supplerende historier og underfundige assosiasjoner. Et trafikklys har lysbilder av hester i stedet for mennesker, og som eksempel på en privatsjåfør har han tegnet en mann som triller en barnevogn. Anna Fiske har tegnet små fenomener som mygg og maur, og har effektfullt fått stoffet til å leve med sterke perspektivendringer. På den ene siden er myggen stor, nær og menneskelig, på den neste står et stukket menneskeoffer og lurer på hvilken usynlig fiende han har i mikrokosmos. Det er for øvrig mye humor, og nok å snakke om, også hos de andre illustratørene, men det er svært lite å lese.

Fra mestring til monotoni

I bøkene om mat ser vi en liten vri. Der er det lagt inn noen plakater med tekst i illustrasjonene. Da handler det ikke bare om å lese setninger, men også om å utvide ordforrådet innen et spesielt emne. I boken om maur dukker det tilsvarende opp en plakat med ukedagene. Dette kunne vært en idé å følge videre, men er ikke gjennomført for hele serien. For en fersk leser gjenstår det da – i de øvrige bøkene – å gjenkjenne bildet av frasen «visste du at», for så å avkode resten av setningen. Snart har man lært seg at det samme gjentar seg hver gang man blar om, og mestring blir fort monotoni.

Bøkene er sydd over samme lest, og begrepet faktabøker er tøyd til det ytterste. I boka om maur er det faktisk mange tydelige faktapunkter, mens boka om bæsj spiller mer opp til humor rundt velkjent stoff. Disse to bøkene står også for ytterpunkter, hvor mauren i tua er tradisjonelt skolestoff, mens bæsjen nærmest har vært et tabuemne. Riktignok lærer vi i sistnevnte å lese noen nye emneord, som «fordøye, tjukktarm og bakteriar», men ellers ligger ballen hos leseveilederen – i samarbeid med illustratørene. Det er tydeligvis utenfor bokas format, men hvis bøkene er tenkt for egenlesing, ville det vel vært naturlig å finne plass til en faktarute som forklarer hvorfor en fransk konge, som attpåtil bæsjer bak gardinene, har fått tilnavnet «Solkongen».

Bøkene «Taco» og «Sushi» behandler relativt nye matretter her i Norge – og stakkars en voksen leseveileder som må utfylle svarene. Tenk om barnet faktisk er nysgjerrig på hvilke insekter man kan putte i tacoen, eller hvordan maismel kan bli blått? I boka om «Godteri» blir det stilt et spørsmål om chips og popcorn er godteri, og i en faktabok ville vi fått et svar. Derfor er konklusjonen at dette er bøker for undring og samtale, og mye av jobben er overlatt frodige og fantasifulle illustratører.

Har du hørt om Thor Heyerdal?

Bibliotekarene har visstnok observert en trend at bokvalget ikke lenger er så stigmatiserende for unge lesere, at de kan gripe en bok under sitt aldersnivå uten å skjemmes. Likevel er det vanskelig å se for seg at disse bøkene egner seg særlig godt for egenlesing.

I boka  «Båt» dukker dette spørsmålet opp:  «Visste du at ein nordmann reiste kjempelangt med ein flåte?» Her kan det være nyttig å ha en leseveileder, som kan peke på tegningen og forklare hvorfor en nordmann fikk den merkelige ideen å la seg drive ut på Stillehavet. Hvis barnet faktisk har hørt om Thor Heyerdal, så er det vel lite sannsynlig at den unge leseren har fått en bok for sitt eget lesenivå? Men kanskje kan det fortsatt friste å sitte i armkroken.

En morder herjer i Oslo, og legger igjen sjakkbrikker i hendene på ofrene sine. Politietterforskeren Maud må motvillig hente inn en ekstern konsulent i saken, og hvem vet vel mer om sjakk enn verdensmesteren Magnus Carlsen?

I tegneserieform er er Carlsen lett gjenkjennelig ut fra den voluminøse sveisen, de buskete øyenbrynene og det sterke hakepartiet – og kanskje også den monomane besettelsen for sjakkspill. Ironisk nok er det alt sirkuset rundt sjakken som får ham til å ta jobben som politiassistent (en oppvisningskamp mot statsministeren i et glassbur over Karl Johan er bare én av mange ting som må avlyses).

Etableringen av premisset er raskt unnagjort, og det som følger viser seg å være en tegneserie som er fjollete og uhøytidelig, men som også er preget av godt håndverk. Når leseren først godtar Magnus Carlsen som dedikert detektiv med primadonnanykker, er det mye å sette pris på i denne historien.

80-tallsaction

Forfatter Aleksander Kirkwood Brown og illustratør John S. Jamtli har på kort tid rukket å etablere seg som et velfungerende team innen norske tegneserier. Hvor for seg har de gjort seg bemerket i den mer populære delen av norsk åndsliv. Brown som manusforfatter for både Donald Duck, to Askeladden-filmer (som unnlot å imponere anmelderne) og bokserien Edward Rubikons mysterier. Jamtli er mest kjent for tegneseriene sine, og spesielt de to albumene av tegneserien Sabotør (Cappelen Damm 2018 og 2019).

Sammen stod de to bak den svært fjollete Norges Ninjakommandør (Cappelen Damm 2019), en fiksjonalisert versjon av Arne Treholt-saken innpakket som en nyoppdaget action-tegneserie fra 1980-årene. Når de nå beveger seg over i politithrilleren, er de fleste meta-lagene skrelt bort. Det som har blitt med videre er forkjærligheten for 80-tallet, denne gangen i form av en rekke mer og mindre åpenbare visuelle og faktiske sitater gjennom hele tegneserien.

Tegningene er fargerike og karikerte, med kjente fjes som blant andre Hans Olav Lahlum blant rutene. Tegneserien gjør også god bruk av bylandskapet i Oslo, og lokalkjente vil kunne kjenne igjen hvor Maud og Magnus beveger seg gjennom historien.

Norske forbilder

Det har ikke vært laget så mange tegneserier av denne typen i Norge: relativt korte, avsluttede actioneventyr i A4-format (de kalles gjerne fransk-belgiske fordi disse to landene lenge dominerte markedet fullstendig). Derfor er det ekstra gøy at Kirkwood Brown og Jamtli har begynt å leke seg med hvordan slike tegneserier kan se ut på norsk.

Noen norske forbilder har de imidlertid hatt, i tillegg til at Jamtli selv  som nevnt har gitt ut to Sabotør-bøker som er svært gode. Når han kjører solo er tegningene et par hakk skarpere og mer gjennomarbeidede enn den mer generiske, humoristiske streken i Sjakkmorderen.

Ellers har vi Krüger & Krogh, en tegneserie lagt til et slags norsk X-Files på 1960-tallet, som hittil har kommet med to album på Egmont i 2014 og 2018, og hvor man mistenker at serieskaperne Ronald Kabíček, Bjarte Agdestein og Endre Skandfer bruker mer tid enn det som sunt er i sin jakt på det perfekte visuelle uttrykket.

Også vår internasjonale tegneseriestjerne Jason har laget flere tegneserier i dette formatet, hvor han fra bok til bok veksler mellom humoristisk slapstick pakket inn i sci-fi-pastisj (Den siste musketer, Schibsted 2008) og fåmælte eksistensielle mordmysterier (La meg vise deg noe, Schibsted, 2005). Leter du ekstra godt i bladhyllene finner du også Sture Rask og oljen som forsvant av John Kåre Raake, en obskur oljethriller fra 1980-tallet utgitt på nytt i 2012 av Vormedal forlag.

I Sjakkmorderen har serieskaperne lagt seg i det gylne krysningspunktet av spenning, humor og action, som alle tegneserier i dette formatet streber mot. At historien mot slutten av boken blir mer og mer vanvittig er også et kjennetegn ved denne typen actioneventyr, og er knapt noe som trekker ned. Kirkwood Brown har gjort en god jobb med å forankre selv de mest usannsynlige utviklingene i historien, og boken er tro mot logikken i sitt eget univers.

Kvinnelig helt

Et annet interessant aspekt er hvor uanstrengt boken inkorporerer både kvinner og ikke-etniske nordmenni historien. For ikke mange år siden tilhørte det sjeldenhetene at norske mannlige serieskapere stod bak kvinnelige hovedpersoner, men dette er tydelig noe som er i ferd med å snu. Ikke bare er Maud en effektiv (om enn litt anonym) hovedperson, men også den beinharde politisjefen er en kvinne, uten at det behøver å kommenteres.

Den andre hovedpersonen, Magnus Carlsen, virker ikke å ha noe mer med boken å gjøre enn Arne Treholt hadde med Norges Ninjakommandør. Kirkwood Brown fremstiller ham som en sjakkens Sherlock Holmes, uten å grave stort mer i psykologien hans enn at han er veldig glad i sjakk – og hater å tape. Tegneseriemagnus er likevel lett å bli glad i, og serieskaperne tegner et sympatisk portrett av en ung mann som har sine svakheter.

Sjakkmorderen er akkurat så herlig dum som tittelen lover, samtidig som at et par smarte grep gjør at den overlever både en andre og tredje gjennomlesning.

Denne anmeldelsen skrives to uker inn i en uoversiktlig pandemi, og det føles merkelig aktuelt å lese to bøker om andre verdenskrigs første og siste dag i Norge. Begge disse dagene var kaotiske dager. Dager der både vanlige folk og de viktigste aktørene manglet oversikt og samtidig måtte ta store og avgjørende valg for seg selv og landet. Vi står i en like omfattende og usikker situasjon nå, og det gjør kanskje at det er lettere å sette seg inn i hvordan disse krigsdagene må ha artet seg.

Utgivelsen består av to bøker i én. Når du har lest om 9. april, kan du snu boka rundt og lese om 8. mai fra motsatt side. Forfatter Jon Ewo skriver i begge etterordene at hans «jobb har vært å dikte litt rundt hvordan mennesker kan reagere i en presset situasjon. Forhåpentligvis også slik at disse menneskene blir tydeligere for oss.» Han har valgt seg ut noen sentrale personer som kong Haakon og rikskommisær Terboven, og noen illustrerende historier fra vanlige nordmenn. Selv uten pandemien, tror jeg nok at han hadde oppnådd målet sitt om å gjøre menneskene og situasjonene tydelige for oss, for utvalget er godt og gjennomføringen overbevisende. Når vi står i kaos selv, blir det i tillegg betryggende å lese disse historiene. Vi vet jo at normaliteten vendte tilbake den gang – vi kommer gjennom det nå også.

Stilsikkert jubileumskonsept

Mellom linjene får jeg inntrykk av at utgivelsen er et oppdrag fra Ena forlag til forfatter og illustratør. Vi er inne i et dobbelt jubileumsår, der det er 80 år siden krigen startet og 75 år siden den sluttet, og Jon Ewo og Dag Frognes er begge åpenbare navn når dette skal markeres, siden de begge har lang erfaring med historiesjangeren. Det er derfor usikkert hvem jeg skal gi æren for konseptet – om det er forlag, forfatter eller illustratør – men jeg vil i alle fall slå fast at det fungerer.

Bøkene makter faktisk å fortelle krigshistorien gjennom enkeltskjebner og enkelthistorier fra krigens første og siste dag. Vi blir kjent med de to første jødene som flyktet over til Sverige 9. april 1940, og med den gravide kjæresten til den beryktede torturisten Henry Rinnan når de flykter etter freden. Vi får vite hvordan banksjef Nicolai Rygg smuglet hele Norges gullreserve på 50 tonn gull ut av Oslo i 26 lastebiler, og følger journalist Knut Tvedt når de NRK-ansatte, i hatt og frakk, tar tilbake radiostudioet 8. mai 1945 fra bevæpnede tyskere. Alle de ulike personene står i pressede og skumle situasjoner, de vet ikke hva som vil skje i de neste timene: Hvem vil sitte igjen med makten, vil de selv eller nær familie dø? Dette gjelder begge dagene, for det var slett ikke sikkert at okkupantene ville gi seg uten kamp den 8. mai, og Ewo følger ikke bare nordmenn, han følger alle sider i konflikten, med sympati og innlevelse. Det er et grep som gir leseren en rask og direkte innføring i krigsårene, og konseptet er såpass tydelig at utgivelsen stikker seg ut i floraen av krigslitteratur for barn og unge.

Ewo er en stilsikker og god historieformidler. Han har gjenfortalt norsk og europeisk historie gjennom perspektivet til enkeltpersoner i snart tjue år, og denne typen historieskriving fra hans hånd kan sies å være et varemerke. Det som gjør utgivelsene hans så vellykket, slik jeg ser det, er på den ene siden hans evne til å levendegjøre konkrete detaljer gjennom tankene og sansebeskrivelsene til faktiske personer, og på den andre siden hans evne til å stole på de historiske fortellingene – Ewo overdriver ikke, han konsentrerer seg om handlingen. Et godt eksempel er hvordan han gjenforteller senkningen av «Blücher» gjennom perspektivet til kommandant Birger Eriksen. Dette er en dramatisk hendelse, men Ewo beskriver ikke med store ord eller voldsomme adjektiver, han forteller hvordan mannskapet og Eriksen tar seg matpauser og forsøker å hvile mens de venter på at de tyske skipene skal vise seg. Spenningen og rastløsheten kommer fram gjennom detaljene, og det er lett for leseren å leve seg inn.

Frognes har nok ikke et like etablert navn som Ewo, men også han har formidlet historie til barn og unge i mange år. Han debuterte i 1998 med en tegneserie om Tordenskiold, som han vant Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for, og han har spesialisert seg på å illustrere maritim historie. Frognes viser at han mestrer den samme balansegangen som Ewo. Han konsentrerer seg om å gi oss historiske og tidsriktige detaljer framfor å male ut eller overdrive de dramatiske situasjonene. Vi får ikke se «Blücher» synke mens soldater hopper skrikende over bord – illustrasjonen viser i stedet hvordan krigsskipet siger sakte og truende innover fjorden.

Men hvem er leserne?

Konseptet er altså godt tenkt, og forfatter og illustratør gjør jobben sin, men forlag og forfatter burde i større grad ha gitt boka en innpakning og en ramme som forklarte oss lesere hva det er vi har mellom hendene. Omslagsillustrasjonen til Erlend Askhov forteller tydelig at boka handler om krigen, men det er ingen sjangerplassering noe sted, og siden boka mangler baksidetekst og forord, er det lite som kan hjelpe en potensiell leser til å orientere seg. Hvem er det utgivelsen skal treffe? Er det ungdommene selv som skal plukke opp denne? Er det lærere som skal bruke den i undervisningen? Eller er det besteforeldre som vil at barnebarna skal lære historie?

Alle disse målgruppene er potensielle kjøpere, men forlaget ville hatt bedre muligheter for å nå ut om de hadde gitt oss en tydeligere vei inn i teksten. Når vi åpner boka er det eneste som skal hjelpe oss en innholdsfortegnelse, og det forutsettes også at leseren kan en del om krigens internasjonale kontekst fra tidligere. Det er kun en to siders tekst i begynnelsen av hver bok, som i det ene tilfellet oppsummerer opptakten til invasjonen, og i det andre tilfellet krigens fem år, mens årsakssammenhenger og motivasjon for krigshandlingene først og fremst forklares underveis og i avslutningen av hver bok. At krigen gjenfortelles på denne måten fungerer godt, tenker jeg, hvis leseren vet at det kommer, men i 9. april 1940 / 8. mai 1945 får vi ikke vite hva som kommer. Vi blir bare kastet rett inn i handlingen.

Det er mulig at forlag og forfatter har utelatt leserveiledningen med vilje. For at leseren skal få kjenne den uoversiktlige situasjonen i disse to dagene på kroppen, så å si. Om dette har vært hensikten, er det smart tenkt, men det blir bare forrvirrende i praksis. Derfor håper jeg formidlere landet over anbefaler denne utgivelsen til elever, lånere og kjøpere, og at de samtidig kobler på et par ekstra setninger om hva leserne kan vente seg. En slik innføring er alt som skal til for at de to bøkene skal kunne gi den sterke opplevelsen av mennesker i kaos, og den gode innføringen i norsk krigshistorie, som jeg antar var intensjonen.

De to første bøkene i serien om Nikoline er ute i norsk språkdrakt, og det er Vigmostad & Bjørke som har tilgjengeliggjort Sylvia Douyés tegneserie for norske lesere. Målgruppa for serien er 9-12 år. Fellestrekkene med vår mest kjente unge trollmann, Harry Potter, er uunngåelige: Nikoline ankommer øya Von, der bare de som er invitert slipper inn. Hun skal dele rom med klassekamerater i et stort slott, og studere magiske skapninger under en professor med grått skjegg. Samtidig som likhetstrekkene er slående, opererer Douyé og Rowling i to ulike format og sjangre. I bøkene om Nikoline går vi inn i historier som først og fremst drives av det visuelle, vi skal inn i en magisk tegneserieverden.

Dyrene menneskene ikke tror på

Første bok, Kryptozoologi for nybegynnere, sparker det hele i gang med en tegning av skolebygningen Nikoline er på vei til. Der skal hun tilbringe en ikke-spesifisert tidsperiode, for å lære om kryptozoologi, noe Nikoline forklarer som «vitenskapen om kryptider, de eldgamle dyrene som myter og sagn forteller om, men som menneskeheten har valgt å tro ikke finnes». Klassen, som består av seks unge mennesker, skal studere under Arthur Balzar, en zoolog som har spesialisert seg på fabelvesener.

I en fantasiverden der så mye skiller seg fra verden slik vi kjenner den, og der det er mange ting vi ikke kan ta for gitt, er det en stor jobb å sørge for at det blir rom for alt som skal etableres, forklares og introduseres. Tegneserieformatet har dermed noen utfordringer som man ikke trenger å forholde seg til i like stor grad i en fortelling som baserer seg på skrift. I det visuelle narrativet må lange, forklarende utgreiinger ofte utebli. Douyé har funnet en løsning som kunne hjulpet noe på dette: Nikoline fungerer selv som forteller. Dette viser seg i rektangulære tekstbokser, og grepet blir brukt for å forklare leseren hvor lang tid som har gått, eller for å oppsummere hva Nikoline tenker om noe som har skjedd. Dessverre er ikke dette utnyttet på en god måte. Mye av det som kommer fram i disse boksene, kunne like gjerne vært utvekslet i dialog.

I tillegg kommer et problem som går igjen i begge bøkene, og som dessverre lager en del fartsdumper i lesingen, nemlig mangel på informasjon. Det hjelper lite å vise oss at klassen finner en dehydrert, bevisstløs gorgon, når leseren verken vet hva en gorgon er, hvor den egentlig holder til, eller om den er farlig for mennesker. Mangelen på denne typen informasjon fjerner hele den potensielle sjokkeffekten enkelte oppdagelser kunne hatt på leseren, og gjør det vanskeligere å trigge leserens emosjonelle engasjement.

Ensartete mennesker i en dyrehage av fantasiskapninger

Ved å begrense Nikolines klasse til bare seks elever, er persongalleriet oversiktlig og lett å følge. På samme tid har dette gått på bekostning av mangfoldet: Alle elevene er hvite i huden og uten noen særtrekk som skiller dem fra hverandre. Den eneste som er litt annerledes, er Adrian. Utenfor klasserommet er han stille, og virker ikke å være interessert i å legge inn noen innsats for å bli venner med de andre. I timene følger han godt med, er kunnskapsrik, hever stemmen og sier hva han mener når noe er urettferdig eller uriktig. Etter hvert samarbeider Nikoline og Adrian om noen oppgaver, noe som gir Nikoline en mulighet til å komme tettere på ham, og det viser seg at de har mer til felles enn det først kunne se ut som.

I første bok blir både mennesker og fabeldyr tryllet om til glassfigurer, uten at noen vet hvem som gjør det eller hvorfor de rammede har fortjent en slik skjebne. Dette blir det største mysteriet: å finne ut hvordan dette kan skje, hvem som besitter slike evner, og hvorfor vedkommende gjør dette. Dermed introduserer Douyé et slags kriminalmysterium i boken. Kombinert med å legge inn antydninger om at Nikoline kan være adoptert (noe som ikke er særlig oppsiktsvekkende for leseren, vi vet jo ingen verdens ting om Nikolines familiesituasjon), om at professorens kjæreste er en vampyr, samt at en av de andre guttene i klassen ser ut til å være helt forgapt i Nikoline, begynner det å bli mange tråder å holde oversikt over. I tillegg kommer de mange nye kryptidartene som lanseres, de fleste bare i korte glimt, med navn vi ikke kjenner, og som dermed ikke forteller oss stort om hva de er eller hva de betyr for Nikoline og de andre. Det hele er nokså heseblesende og tidvis forvirrende, samtidig som jeg ikke vil slutte å lese – jeg vil, tross en del uklarheter, vite hvordan dette går.

I andre bok dukker det opp forklaringer jeg gjerne skulle hatt i første bind, vi får blant annet vite at det er et sommerkurs disse barna deltar på. Dette kan høres ut som flisespikkeri, men det har jo noe å si for Nikolines hverdag, og ikke minst relasjonen til de andre, om hun skal være på dette stedet i noen uker eller om det er snakk om flere måneder. Bok nummer to fortsetter der den første slapp, og dermed forstår jeg det som at Nikoline ikke har vært tilbake i sin vante hverdag, en tilværelse vi vet svært lite om, i mellomtiden. Dette kan kanskje bli aktuelt å utforske mer i de kommende bøkene, i tillegg til spørsmålene om hvorvidt verden utenfor vet at Nikoline og de andre er der på Von, om fabeldyrene er synlige også for andre mennesker, og så videre. Jeg sitter så langt igjen med mange ubesvarte spørsmål.

Så mye å lære, så få sider å gjøre det på

Andre bok, Nikoline – Jenta som elsket fabeldyr, lar oss bli med når professoren introduserer elevene for et fabelvesen, en havfrue. Elevene har fått noen glassboller på bordet mellom seg. Hver bolle inneholder en havfrue som lider av verrucula sublimis, galopperende sår. Dette er sår som flytter seg rundt om på kroppen, og som derfor gjør det utfordrende å behandle dem. Her tar Douyé seg tid til å vise og forklare for leseren på en måte som gjør at vi rekker både å forstå og bli engasjert i situasjonen og oppgaven, før elevene skal i gang med å løse den. Likevel er det ikke en del av fortellingen vi ellers følger i dette bindet, og vi ser ikke mer til havfruene.

Dette vitner om Nikoline-bøkenes største mangel: viljen og evnen til å velge noen få hovedingredienser, for så å holde seg til dem. Denne manglende prioriteringen gjør at begge bøkene fremstår som nokså forhastede og ufullstendige, og potensialet som ligger i det spennende universet forsvinner som sand ut mellom fingrene. Jeg skulle ønske Nikoline-bøkene kunne fått boltre seg i et større format, med flere sider til disposisjon, for virkelig å la ideen om kryptozoologiens forskningsstasjon få utfolde seg og komme til sin rett.

Et fortryllende vakkert univers

Det visuelle uttrykket, detaljrikdommen som Paola Antistas strek bringer, er tiltalende, inviterende og rett og slett vakkert. Dette bidrar med muligheten for flere oppdagelser enn det handlingen og dialogen i bøkene tilbyr. På de til sammen 96 sidene finnes mange skapninger, trær og greiner som viser seg å være en drage eller et ikke-identifisert dyr, og illustrasjonene løfter også det humoristiske elementet frem. For eksempel sitter Nikoline i skogen og skal blåse de hvite frøene av noe som ligner en løvetann, men vi kan tydelig kan se et lite ansikt og armer som klamrer seg fast til stengelen.

På omslaget av Nikoline-bøkene promoterer forlaget at disse bøkene passer for lesere som liker Malin Falchs Nordlys-serie. Der Falch har bygd opp en verden som fungerer innenfor sin egen virkelighet, med en solid indre logikk som gjør det enkelt å henge med, oppleves Nikoline-bøkene som mer overfladiske og lettvinte. Det betyr ikke at Nikoline-bøkene ikke vil være populære blant målgruppen, og det kan være at de leserne dette er skrevet for, har en forståelse for Douyès kryptozoologi-verden som undertegnede er for gammel eller treg til å oppfatte.

Samtidig som det er mye jeg gjerne skulle hatt mer av i disse bøkene, er det verdt å merke seg at dette er de to første bøkene i en serie som forhåpentlig vil vokse seg bredere og mer innholdsrik med tiden. I dette ligger også et håp om at universet på øya Von vil fremstå som mer helhetlig og at den indre logikken vil bli bedre etablert.

Når klovnen Dummy lager ballongdyr og snubler i de store skoene sine er det ingen som ler, og sirkusdirektøren truer med oppsigelse. For hva skal man med en klovn som rett og slett ikke er særlig morsom? Med assistanse fra en løve som heller ikke er særlig farlig, prøver klovnen Dummy å sprite opp showet sitt. Løven Leo tipser ham om noen triks han har sett på Youtube. Dessverre uteblir responsen og klovnen tas av ut av manesjen. Men da protesterer publikum. For selv om Dummy mislykkes med det han prøver på, lykkes han med noe han ikke visste at han kunne.

Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom er Kim Fupz Aakeson og Stian Holes første samarbeidsprosjekt. Og for en utrolig god idé det var at de to skulle lage noe sammen! Fupz Aakeson har i mange tiår tegnet og skrevet «alt fra det hoplaglade til det sorteste» ifølge ham selv. Her beveger han seg et sted midt imellom, i det lett melankolske, men likevel absurde og småvittige. Og hvem kan vel illustrere et absurd og lett melankolsk sirkus bedre enn Stian Hole?

Lyskaster vendt mot salen

Fortellingen veksler mellom å zoome inn på Dummys eget prosjekt og å rette fokus mot effekten han har på de som ser på. På den måten fungerer klovnen som brennpunkt for de andres historier når lyskasteren rettes ut av manesjen og mot publikum. Klovnens fiasko gir gjenklang i tilskuernes eget liv. De blir minnet om at alt ikke alltid lykkes og at livet kan være vanskelig, og bestemmer seg for å tekste en venn, holde sidemannen i hånden og slutte å krangle om bagateller. Dette kunne dermed fort blitt en Pollyanna-aktig historie om at vi skal være snille mot hverandre. Men Fupz Aakesons publikummere har så spesifikke og smårare tankerekker at teksten aldri bikker over i kliss. Barnebarnet tenker at selv om morfar er en klønete snekker, som sager seg i fingeren og får tresplinter i øyet, er han super en morfar. Mark bestemmer seg for å si fra om at han ikke vil spille fotball mer, men heller drive med akvariefisk, mens Miriam planlegger å være hyggelig mot jenta med utstående tenner og slutte å kalle henne for «Luftgebiss». Og ikke minst; svensken kommer på at selv om kompisen hans, Bosse, er litt irriterende, er han en fin fyr som hjelper til med å mekke Volvo og løfte på tunge sofaer. Slik holder forfatteren stødig balansen mellom det koselige og det komiske.

Illusjon og virkelighet

Som alltid veksler Stian Hole mellom å skape en illusjon av virkelighet for så å bryte den ved hjelp av små forskyvninger i perspektiv og størrelsesforhold. Mye er skrevet om Holes hyperrealistiske digitale collager, men sjelden har uttrykket hans passet bedre enn til å mane fram et sirkus, en arena som jo i seg selv opererer i grenseland mellom det du ser og det du tror du ser.

Hovedpersonen er en plastisk størrelse som endrer utseende fra oppslag til oppslag. Han skifter ansiktsfasong og øyenfarge, kan være en puslete fyr i strikkevest i sivil, for så å fremstå som en imponerende androgyn figur med røde negler og full sminke. I møte med publikum krymper han og blir liten og barnlig med for korte ben til å rekke ned til bakken når han sitter på en stol i manesjen. Også fremstillingen av sirkusmiljøet opprettholder den doble forestillingen om noe magisk og hverdagslig på samme tid. Her svever damer i luften og akrobater står i umulige positurer, mens klesvasken tørker i bakgrunnen og det drikkes kaffe fra termos. Den ivrigste kaffedrikkeren er den menneskeliggjorte løven Leo, som er skildret som en gammel sjøulk. Han har strikkelue og pipe og hele kroppen full av tatoveringer og arr som vitner om levd liv. Nå har han en lite fryktinngytende nakkekrage og spiser bløtkokt egg med skje. Han fungerer som et humoristisk innslag i både tekst og bilde med sine Youtube-tips og sin pragmatiske livsvisdom, men er også, som teksten påpeker, en ubehagelig påminner om at «vi alle sammen blir eldre og at ingenting varer ved.»

Alle tider på en gang

Holes univers har ofte noe retrospektivt over seg. Det er noe med fargebruk og estetikk som gir assosiasjoner til tidligere tider. Blant publikum finner vi menn i sixpence eller filthatt og kvinner med svingskjørt og papiljottkrøllet hår. Noen har imponerende kinnskjegg à la Ibsen, andre igjen har smarttelefon og hettegenser. Blant tilskuerne finner vi også Karen Blixen med sin velkjente turban, og hvis man leter godt, viser det seg at også H.C. Andersen har tatt seg en tur på sirkus. Dette er sånt Stian Hole gjør til glede for lesere som liker å gå på jakt etter kulturelle referanser og visuelle lån. Underveis tar jeg meg i å stoppe opp ved ansikter det er noe kjent med og tenke at dette burde jeg sikkert vite hvem er. Men det er selvsagt ikke viktig å kjenne til disse referansene for å ha glede av å fordype seg i illustrasjonene som utvider verbalteksten og inviterer til aktiv meddikting fra leserens side. Her fins uante muligheter for å fabulere om hvem alle disse personene er, og hva den klønete klovnen får dem til å tenke på.

Marked for det mislykkete

Det oppløftende budskapet i denne fortellingen er altså at folk ikke bare vil underholdes. De vil også «tenke på ting man burde tenke på». Dermed får Dummy jobben sin tilbake, og kan bare sitte stille midt i manesjen, mens publikum kontemplerer over de viktige spørsmålene i livet. Løven, som underveis i fortellingen har brukt en matematisk metafor for å minne om at hver og en må gå i pluss for å få være med på leken, må bare erkjenne at dette veldig merkelige klovnenummeret ikke kan reduseres til en formel. «Det er ikke bare matematikk, sier Leo. Det er noe helt annet.». Når selv sirkusdirektøren viser tegn til introspeksjon og lurer på om han ikke skal slutte å være så hissig, spøker det for New Public Management i sirkusbransjen. Men et sirkus der man bare vender blikket innover har jo ikke livets rett i lengden. «Nå er vi klar for litt mer action» roper publikum til slutt, og de fantastiske akrobatene med dødsforakt er klare for å ta over manesjen. Heldigvis er de mer kompetente på akrobatikk enn klovnen Dummy er på klovning.

Når hovedpersonen i Maren Ørstaviks debutroman Den hvite hestens hemmelighet, Hedda, tar sine første skritt inn i stallen, er det ikke fordi hun er hesteinteressert, men fordi hun er på utkikk etter nye venner, etter at bestevenninnen Natalie flyttet til USA. Å få innpass i stallmiljøet viser seg imidlertid å være vanskeligere enn hun trodde. Hedda må nemlig begynne på knøttepartiet sammen med de yngre barna, og på ridebanen er det den arrogante og sjefete Eline, datteren til grunneieren, som regjerer. Likevel er det noe som fanger Heddas interesse i stallen og som får henne til å komme tilbake: den mystiske, hvite hesten Wolfgang, som unngår de fleste og som ingen får lov til å ri. Som Hedda selv, har Wolfgang et langt arr etter en ulykke.

Hedda og Wolfgang får en helt spesiell kontakt, og når Hedda får vite at han er lagt ut for salg, kommer hun i skade for å lyve til noen yngre jenter om at det er hun som har kjøpt ham. Det falske eierskapet til Wolfgang viser seg å være Heddas gullbillett til innpass i stallmiljøet, men hvorfor blir alle så sjokkerte når Hedda sier hun vil prøve å ri ham? Hva var det egentlig som skjedde i den ulykken Wolfgang var involvert i den gangen, og hvem er den egentlige eieren hans??

Kritiker og hestejente

Maren Ørstavik er kjent for mange som musikk-kritiker og tidligere redaktør for Periskop.no, et nettmagasin for kritikk av kunst for barn og unge. At en hestebok er det første litterære verket fra hennes hånd kan kanskje virke overraskende, men Ørstavik er ifølge forlagsteksten tidligere hestejente, om enn kortvarig på grunn av allergi.

Det er tydelig at Ørstavik vet hva hun snakker om, for hun skriver så levende og overbevisende om både lukta i stallen, følelsen av å ri barbak og de små stalldetaljene som bare hesteinteresserte kjenner til, at hun umiddelbart bringer meg tilbake til min egen (kortvarige) hestejenteperiode. Den hvite hestens hemmelighet er en ekte hestebok, slik jeg husker dem fra min barndoms medlemskap i Penny-klubben, der pocketbøkene kom i posten i følge med store, grove kammer og bittesmå gummistrikker til å flette maner med. Her er rideturer i skumring og symboltung strigling i stallen, her er muler som stryker seg inntil skuldre og blir spiren til spesielle vennskap. Her er underliggende stallkonflikter og avgjørende ridestevner – her er til og med hest i både tittelen og på forsidebildet. Med andre ord; alle ingrediensene en ekte hestejente kan ønske seg, men skrevet i et gjennomgående høyere litterært nivå enn de oversatte serieromanene jeg husker fra barndommen.

Fullblods drama i stallen

Det er langt mellom hestebøkene i dagens barneboklandskap, men en aktuell parallell til Den hvite hestens hemmelighet er Anne Vikens populære Elise-serie (2012–2014), der actionfylt drama og hestekjærlighet blir blandet med veterinærproblematikk og mysterieløsning. Men der Vikens Elise-bøker er krimbøker med hester i birollene, er Ørstaviks debutroman en sjangermessig renere hestebok. Likevel er ikke Den hvite hestens hemmelighet bare for hestejenter. Romanen er også et fullblods drama, en utforskning av utenforskap, sjalusi og forelskelse, og om hvordan det som begynner som en liten løgn kan vokse til noe som nesten kjennes som en sannhet. I Hedda har Ørstavik dessuten skapt en identifikasjonsfigur også for ikke-hesteinteresserte lesere, de som går motvillig inn i stallen, som synes det lukter vondt der, og som synes at ridning er litt skummelt.

I begynnelsen av boka synes Hedda at ridning er både kjedelig og slitsomt – utsagnet «Jeg er ingen hestejente» går igjen som et mantra, inntil noe plutselig har forandret seg og Hedda har blitt en hestejente likevel:

«Jeg hadde ikke trodd det, men på et eller annet tidspunkt i høst ble stallen det stedet jeg har mest lyst til å være i hele verden. Aller mest på grunn av Wolfgang. Men også for å ri Zalto, være med på kveldsstellet, og ri på tur med de andre. Det er ikke engang helt pyton å møkke ut boksene lenger.
Herregud, jeg har blitt …
Jeg svelger.
En hestejente.»

Blandingen av aktiv handling og indre monolog fungerer godt, og utviklingen fra å synes at det stinker i stallen til å frivillig bli igjen for å strigle hestene er så gradvis og organisk at leseren rekker å bli glad i hestene og stallen sammen med Hedda.

Ikke helt på topp i høydepunktet

Det er mye underliggende spenning i boka, og Ørstavik bygger opp store forventninger mot høydepunktet. Hun legger ut hint om både piskede hester som kan komme til å klikke, skjulte forbindelser mellom trafikkulykker og ulykkeshester, og store oppgjør der kombinasjonen skvetne hester og utålmodige ryttere kan komme til å føre til katastrofe. At Ørstavik bygger opp forventninger i flere retninger bidrar til å gjøre vendingene i plottet mer overraskende og mindre forutsigbare, men gjør det også vanskelig å samle trådene og innfri i det avgjørende oppgjøret.

Det blir riktignok spennende i det avsluttende ridestevnet, men ikke like spennende som oppbyggingen har lagt opp til, og kanskje er det først og fremst her at Ørstavik tegner opp skillelinjen mellom en ren hestebok og en spenningsbok for et bredere publikum – for mens det avgjørende ridestevnet vil innfri forventningene til ekte hestejenter, vil nok mindre hesteinteresserte og mer action-orienterte lesere bli skuffet.

At Ørstavik holder seg lojal mot målgruppa og sjangerforventningene, kan jeg likevel ikke holde mot henne – Den hvite hestens hemmelighet fyller seg selv fullt og helt som hestedrama. Gjennom stødig fortellerteknikk, levende skildringer og spennende konflikter bidrar Ørstavik rett og slett til å gjenaktualisere hesteboka og gi den innpass i det gode, litterære selskap – ikke et rent lite kunststykke for en sjanger som, i likhet med Hedda i begynnelsen av Den hvite hestens hemmelighet, pleide å stå utenfor den høylitterære stallen og kikke usikkert inn.

«Han er bare femten», minner fru Wiltersen i Harry Potter-bøkene om då dei andre står i fare for å la forventningane til «gutten som overlevde» skugge for mennesket Harry. Alt som spedbarn tok han kreftene frå han-viss-navn-ikke-skal-nevnes, og sidan har Harry blitt sett, møtt og vurdert ut frå hendinga som også gav han det særprega arret i panna.

I Ann Helen Kolås Ingebrigtsens debutroman Sinne møter vi Synne, ein 15 år gammal Harry Potter-fan, som til liks med Harry har noko ved seg som legg føringar for korleis omverda møter ho. Synne har ADHD, ho strevar med å regulere seg sjølv og med at dei rundt ho reduserer tankane og handlingane hennar til å bli forklart innan rammene av diagnosen.

Kjærleik, sjalusi og sinne

Synne har hatt nokre tøffe år, før ho på ungdomsskulen blant ukjende medelevar får ein ny sjanse til å bli sett som Synne, ikkje «Sinne». Etter kort tid sprekk det likevel opp. Ho hamnar stadig i trøbbel og blir sendt til skulerådgivaren Bøffel-Berit, som pressar på for at ho skal begynne på medisin igjen.

På heimebane er Synne også i ein vanskeleg situasjon etter at far hennar forlét familien til fordel for ei anna kvinne. Mora er deprimert og har lite kapasitet til å sjå dottera. I tillegg forsøker Kine i klassen å komme mellom Synne og det mest stabile haldepunktet ho har, bestevenninna Torunn, samtidig som ho gjer alt ho kan for å fryse ut Synne. Midt i dette forelskar Synne seg i Johan, og den intense ungdomskjærleiken fører med seg sjalusi, misforståingar, uvennskap, i tillegg til ei svært alvorleg hending Synne skal streve med følgjene av.

Å bli tolt

Sinne handlar om det uregjerlege sinnet som skapar vanskar, men også om det sunne og viktige sinnet som kjem når grenser blir overskridne. I romanen opplever Synne korleis læraren går inn for å få ho til å framstå som lita og dum, at skuleleiinga overrumplar ho med konfronterande møte, at medelevar tek og spreier eit bilde av ho, og kanskje verst av alt at Jørgen held ho fast i ei seng og tvingar seg på ho.

Det er sterkt ubehageleg å lese korleis Synnes sinne litt for ofte blir sett i samanheng med diagnosen hennar. Resultatet blir at omgivnadane verken lyttar eller trur på det ho seier: «Orda mine betyr null», tenker Synne. Sjølv om vanskane ho har med å regulere kjensler sjølvsagt også kan vere ei belastning, er det ikkje spesielt rart ho er forbanna.

Å reagere sterkt ville også vore legitimt etter valdshandlinga ho blir utsett for, men her reflekterer romanen overraskande lite rundt det som skjer, og det er påfallande korleis teksten omtrent hoppar bukk over den alvorlege hendinga. Det kjem etter kvart ein konfrontasjon, men oppgjeret handlar om bildet som blir tatt, ikkje krenkinga ho blir utsett for, og i etterkant avgrensar refleksjonen seg til frykt over at kjærasten skal sjå bildet, misforstå og tru det var frivillig frå hennar side. At det ikkje gjer større inntrykk på ei 15 år gammal jente å bli pressa ned i ei seng og halde fast er vanskeleg å tru. Fråværet av sjølvhevding kan likevel i det minste vere eit godt utgangspunkt for lesaren å tenke vidare .

Det er først hos legen at Synne treffer nokon som møter kjenslene hennar fullt og heilt: «orda losnar og begynner etter kvart å renne ut av meg. Eg klarar ikkje å stenge av og auser henne full av ord. Ho blir ikkje våt eingong og ber meg roleg om å fortsetje.» Ingebrigtsen er god der ho i slike viktige møte skildrar inderleg både kor vondt det er å ikkje bli tolt, og kor frigjerande det er når ein møter nokon som endeleg vil ta imot heile deg. Etter kvart syner også foreldra til Synne at dei ser ho.

Utvidar og forstørrar

Bodskapen fru Wiltersen representerer i Harry Potter er det først broren Ulrik som får målbere i Sinne: «Ikkje tru at det er ADHD-en som definerer deg. Du er mykje meir enn det.» Med løpande referansar til Harry Potter-universet, utvidar Ingebrigtsen rommet romanen får klinge i. I tillegg til å la den alvorstunge tematikken kring spørsmål om identitet, kjensler av utanforskap og einsemd spegle av frå Harry Potter-bøkene, er parallellen til dei lune personskildringane også tydeleg.

Som i Harry Potter er mange av karakterane i Sinne i stor grad typar. Det gjeld særleg lærarane, og for dei som er i stand til å glede seg over stereotypiar finst det fleire kostelege karakteristikkar i boka. Skildringa av engelsklæraren som insisterer på å snakke engelsk sjølv når han er sint og kjeftar er ein fryd. Det same er Bøffel-Berit, den røykelsesfyrande rådgivaren med store øyredobbar og kortklipt hår med lilla stripe, som får elevane til å gjere tillitsøvingar (ein fell og ein tek imot) medan ho deler ut fredspipe på eit kontor tapetsert med kursbevis frå sjølvutviklingsseminar: «Ver feiltastisk. Omfamn din indre kritikar i dag!».

Den lett syrlege og sarkastiske tonen hos Synne sit godt frå opninga av, og det er generelt ein fornøyelse å lese den gjennomarbeida dialogen med kortskorne setningar, anglisismar og ei sjarmerande, til tider sjølvironisk, forteljarstemme.

Romanen rommar omtrent det som er av utfordrande situasjonar ein gjennomsnittleg norsk ungdom kan møte. Mykje blir utforska og let seg løyse, men det verkelege alvoret ligg i fleire av dei store spørsmåla som berre blir antyda: Er tungsinnet til Synne si mor starten på noko alvorleg? Vil faren skli meir ut av livet til barna sine? Vil medisinen gjere Synne godt, eller flate ut sterke  sider? Kjem Jørgen til å sleppe unna? Boka lukkar seg ikkje på siste side, men let det heldigvis vere att nok for lesaren å ta tak i.

Anne Østgaards 123 for barske barn. Tull med tall er en samling muntre vers i tradisjonen etter André Bjerke, med rim & rytme og absurd humor som hovedingredienser. Østgaards vri er å legge inn mer groteske detaljer i diktene, slik at både barn og dyr kan telles på nye måter. Resultatet er friskt og morsomt.

Arven etter Bjerke var synlig også i Østgaards forrige bok, ABC for barske barn (Cappelen Damm, 2018), med lyse og lette tegninger av Johan Reisang. Boken henvendte seg til en yngre målgruppe enn oppfølgeren, som passer best for skolebarn. Med Egil Nyhus som illustratør til den nye boken blir det enda tydeligere hvor inspirasjonen til Østgaard kommer fra. Den ferdige boken kunne aldri ha eksistert uten utgivelsen Moro-vers av André Bjerke (Aschehoug, 2000), slik den ble illustrert av Svein Nyhus for 20 år siden. Brødrene Egil og Svein har tegnestiler som slekter mye på hverandre.

Sukkertøy og blod

Det første verset i 123 for barske barn starter med store mengder godteri, omtrent på samme måte som det første verset i Bjerkes Moro-vers. Der Bjerke slo fast at «nå har vi alting nesten som er å få av godt» foreslår Østgaard at leseren kan telle godteriet. Ideen er lett å like og det klinger også bra, som i utdraget her:

Se her har du drops og snadder.
Lakris, seigmenn, rustne padder!
Det er faktisk kjempegøy
å få telle sukkertøy.

De neste sidene skiller seg mer fra Bjerke ved at flere groteske detaljer og eventyrelementer kommer til syne. I verset om Emma har hovedpersonen regelrett opphørt å eksistere:

Emma svømte i en dam.
Den var full av slim og slam.
Sultne fisker dukket opp,
spiste hele Emmas kropp.
Hun var én og ble til null,
Tro meg det er ikke tull.

I diktet om Emma vekker Østgaard den klassiske eventyrtradisjonen til live, hvor meningen ofte var å skremme barn fra å gjøre noe farlig. Et typisk ledemotiv i slike fortellinger dreier seg om døden som inntreffer når eksempelvis barn nærmer seg vann alene. Egil Nyhus’ tegning av fiskene og baderingen som ligger igjen i vannet viser slik sett en moderne avbildning av Nøkken. Samtidig danner baderingen i vannet en tydelig form av tallet null. Det handler tross alt om tall.

Østgaard fletter elegant inn telling som tema ved å la én bli null i diktet, og Nyhus parerer minst like elegant ved å tegne inn Emmas dukke som er delt i to. I leken med tall utfyller de to bildebokskaperne hverandre på overraskende måter. Selv om det er mange morsomme detaljer å se på er boken lagt opp slik at man stadig ledes videre til neste dikt. Monsterfisken som har spist Emma rekker for eksempel å utvikle ben og grynter videre til neste side, sulten på nye dikt.

Sult som gjennomgangsmotiv

Overraskelsesmomentet i diktene og tegningene er en av styrkene i boken. Noe kommer til å gå galt, men det er uvisst for hvem. Ingen skal føle seg trygg i Østgaards tellebok, og Egil Nyhus får frem dette grepet godt når han tegner Rødhette som en premiegris på forsiden. Samtidig frontes en sulten ulv som den potensielle helten.

Ingvild H. Rishøi gjorde noe lignende som Østgaard i boken Pling i bollen – fine og ufine barnerim (Cappelen Damm, 2011) da hun gjenbesøkte klassiske barnedikt av blant annet André Bjerke og lekte seg med å vri på innholdet i disse. Takket være Rishøi er den stakkars bakeren i Inger Hagerups klassiske dikt Det bor en gammel baker nå lykkelig gift og bosatt i San Juan i stedet for forspist og død slik endelikten opprinnelig var. I Østgaards dikt handler det imidlertid på nytt om overspising og død. Men flere av diktene har også en lykkelig slutt.

Inne i boken dukker igjen Rødhette opp, denne gangen med en paraply mens hun står og teller sauer inne i det vidåpne gapet til en siklende ulv. Ingen steder i teksten er Rødhette nevnt, likevel glir figuren fint inn når Nyhus tolker Østgaards dikt om gjeterjenta Ulla i møte med gråbeinvargen.

Det aller viktigeste Nyhus’ tegninger gjør er å skape engasjement hos leseren for å telle. Egil Nyhus sørger for at diktboken samtidig er en myldrebok, med de mulighetene det gir til å tegne inn detaljer som kan telles. Samtlige av Østgaards dikt handler om mengde og tall, men uten de oppfinnsomme detaljene i illustrasjonene hadde ikke boken kunnet gi like god talltrening for leseren. Myldreelementet gjør det attraktivt og enkelt å oppsøke boken på ny og øve på tall på egen hånd – også for dem som ikke leser så godt.

Lattervekkende gru

Lemlestede kropper og godteri går hånd i hånd i Østgaards dikt, uten at det verken blir grotesk eller ekkelt å lese. Både språket og tegningene har en balanse som heller skaper humor enn uhygge. Nyhus’ tegninger i boken er først og fremst søte, dernest vittige. Som avistegner har han vist at han har et større spekter av virkemidler å spille på, men her begrenser han seg på riktig måte overfor målgruppen. At figuren Lykke kan stå på hodet i en pøl av blod og godteri uten at det gjør vondt å se på, er godt gjort. Diktet og oppslaget fremstår som en hommage til André Bjerkes dikt om Lille Tone Godtegryn i Svein Nyhus’ strek fra år 2000.

Lykke løp med dropspastiller.
snublet – mistet sine piller!
Slo til blods sitt panneben
og var mere rød enn ren.
Blodet skvatt og søla rant,
alle dropsene forsvant!
Hele tretten drops ble borte,
seks var røde, syv var sorte.
Lykke gråt så hun ble lilla,
for hun hadde dropsedilla

Forbildene skinner gjennom i 123 for barske barn. Men hva gjør det når forbildene er gode og resultatet er godt! Anne Østgaard og Egil Nyhus utviser nok egenart til å gjøre sjangeren til sin egen.

Når jeg er ferdig med å skrive denne anmeldelsen, skal jeg sende Hjelp småkrypene i posten til niesen og nevøen min, mens jeg gråter mine modige tårer over at jeg ikke er småbarnsmor lenger. I stedet er det broren min som får gleden av å lage et hotell for mark i stua – en skyskraper! – og badeland for småkrypene i hagen. Kristine Kujath Thorps forslag til hvordan man kan studere småkryp i både naturlige og unaturlige omgivelser, er konkrete og fantasifulle, og perfekte fellesaktiviteter for småbarnsfamilien. Her er snekkeroppdrag til mor og far, pynteoppdrag til barna, og felles matlaging, planting og observasjon.

Hytte for småkryp.

Gjennomført i alle ledd

Forfatterdebutanten har nok båret på denne bokideen lenge, for alle de ni prosjektene i boka er avfotograferte – og dette er tidkrevende saker. Som Thorp skriver: «Uansett […] er det viktig å ha tålmodighet. Det kan ta ukesvis, til og med et år.» Boka er i det hele tatt imponerende gjennomført i alle ledd.

Alle de ni prosjektene har en bærende metafor som blir understreket i illustrasjon og tekst. Biene har for eksempel fått sin egen western-saloon, og maurene tar inn på et borghotell. Illustrasjonene er dermed en herlig miks av realistiske tegnede småkryp og planter på den ene siden, og på den andre siden besjelede illustrasjoner der biene har fått lasso, mens maurene er utstyrt med hjelm og skjold. Utformingen har tjent på at tekstforfatter og illustratør er samme person. Alle oppslag er funksjonelle og morsomme collager som guider og inspirerer leserne, med menyer, pyntetips og advarsler, og mens oppslagene om Western-saloonen gir oss opplevelsen av en oase i ørkenen, gir oppslagene om maur oss middelalderstemning i form, farge og detaljer.

Personlig blir jeg mest gira av å lese om det magiske metamorfosemotellet til sommerfuglene, der stjerner, glitter og søte sommerfugllarver myldrer over sidene. Her skal leseren fange en sommerfugllarve, mate den med blad fra det samme treet hver dag, rengjøre ofte – «mye mat = mye bæsj», observere mens larven skifter skinn og etter hvert blir til en puppe, og så skal det ventes, kanskje i 10-15 dager, kanskje helt til våren, før sommerfuglen bryter ut av puppen. Tenk å få følge denne forvandlingen på nært hold! I et motell som familien har pyntet med glitter og stjerner! Jeg vet at mine døtre hadde elsket det om de fortsatt gikk på barneskolen. Det beste er at den konkrete framgangsmåten gjør det lett å gjennomføre, og vi føler oss i trygge hender, siden forfatteren har testet ut hver eneste oppskrift.

Edderkopphotell.

Men er tittelen riktig?

Forfatter Thorp insisterer på at de ni prosjektene i Hjelp småkrypene er til hjelp for insekter, edderkopper og andre kryp. Hun skriver om det gjentatte ganger, som for eksempel i innledningen til den delen som heter «Hjelp småkrypene utendørs»: «Som du vet har småkrypene det litt vanskelig for tiden. Vi har så mye å takke dem for, så la oss gi noe tilbake! Det er mange morsomme og enkle ting man kan lage for å hjelpe småkrypene ute i naturen, der de egentlig bor.» Strengt tatt er det bare to av prosjektene i boka som faktisk hjelper. Intensjonen er for øvrig god, og forfatteren får fortalt ungene at dyreliv og natur rundt dem er truet, noe de selvsagt også trenger å lære.

Flertallet av Thorp sine gøyale læringsforslag handler om å observere livet til disse små vesenene. Leseren oppfordres til å bygge noe, eller servere noe, som insektene fint kan finne andre steder, for å få dem på nært hold og lære empirisk. For meg holder det lenge, og jeg tenker at det burde vært nok for forfatteren og forlaget også. Det er kanskje sånn at vi får større respekt for de krypene vi kan og vet noe om, og at vi derfor ikke ødelegger for dem i neste omgang, og slik kan vi tenke oss at den praktiske læringsleken kan bli en indirekte hjelp. Men det blir feil å fortelle ungene at de hjelper naturen når de tar den med seg inn på soverommet, eller når de mater sommerfugler med frukt. Denne insisteringen gir ikke riktig forståelse av hvordan naturen fungerer og skaper et unødvendig forklaringsproblem for de voksne.

Lekende lett læring

Jeg er først og fremst begeistret. Dette er ei bok som gir småbarnsfamilien en felles opplevelse, enten de velger å bygge alle hotellene og restaurantene, eller ei, og den har en fin dose kunnskap om de småkrypene som blir presentert. Vi lærer om hvordan maur melker bladlus, at mamma-bier lager nistepakker til ungene sine, og om hvor høyt en edderkopp kan fly ved hjelp av silketråden sin. Kristine Kujath Thorp har valgt ut sære og interessante detaljer som barn og voksne kan undre seg over.

Om leseren blir nysgjerrig og vil lære mer, inneholder ikke Hjelp småkrypene forslag til videre lesning, men jeg tenker at Anne Sverdrup-Thygesons Insektenes hemmeligheter (2019) ville vært den perfekte boka å lese når man først har fått fart på et innendørshotell eller en utendørs hytte. Sverdrup-Thygeson har også sans for de morsomme detaljene, samtidig som hennes bok har en større bredde i kunnskapsstoffet. Utstyrt med begge bøker, kan familien få både praksis og teori. Hjelp, som jeg misunner dem!

Tor Divel.

Hva er dette? tenker du kanskje når du får øye på Nudistene i bokhandel-hylla. En barnebok om nudisme? Det var spenstige greier. Og joda, det er nudister i Bjørn Ingvaldsens nyeste barneroman, men de som håper på løsslupne nakenscener og flaue avsløringer, vil nok bli skuffet. For til tross for den frekke tittelen og den gåtefulle forsideillustrasjonen, er Nudistene først og fremst en helt vanlig barnekrim. Eller er den egentlig det?

Den nye gutten i klassen

I Nudistene settes handlingen i gang av at det dukker opp en ny gutt i klassen, den frittalende og uortodokse Tjodleik, som utfordrer åttendeklassingene Rose og Sina – bedre kjent som Team Rosin – sine oppfatninger av hva som går an og ikke når man begynner i en ny klasse:

Og så satt han der. Tjodleik. Han nikket og smilte til alle rundt seg, som om han var en lærervikar eller noe. Dette ble bare mer og mer dust. Alle vet at er du ny i en klasse, skal du sitte og se ned i pulten og være sjenert i minst ei uke. Du skal vente til noen begynner å snakke til deg før du sier noe og du skal ikke smile til noen som helst.

Men Tjodleik ser ikke ned, og han holder ikke tilbake. Han skammer seg ikke over å være den eneste i klassen uten en mobiltelefon å legge i den grønne plastboksen på starten av skoledagen, og han er ikke flau over å fortelle om bilskiltfotograferingshobbyen sin. Når han i tillegg stolt proklamerer at han skal bli kjæreste med en av jentene i klassen, renner begeret over for hovedpersonen Rose, og hun bestemmer seg for å holde seg unna ham. Det er bare to problemer: at Sina og Rose – etter en uheldig episode med klassevenninnen Janne og en fotball – blir tvunget til å være på gruppe med ham i klassens Elevbedrift-prosjekt, og at Sina stadig nevner hvor søt hun synes han er.

Men før Rose rekker å bekymre seg noe særlig for noen av delene, går brannalarmen på skolen, og da klassen kommer inn igjen, har mobilene i plastboksen forsvunnet. Cue krimmysterium der, altså.

Originalt karaktergalleri

Nudistene åpner originalt og humoristisk, og etter den innledende introduksjonen av Tjodleik, står avsløringene om ham nærmest i kø. For ikke bare er Tjodleik den eneste i klassen uten mobiltelefon, han er også den eneste veganeren og den eneste som bor i et gartneri, og han er definitivt den eneste som er medlem av en nudistfamilie.

Gjennom hovedpersonen Roses møte med Tjodleik og levemåten hans skaper Ingvaldsen både morsomme observasjoner og interessante refleksjoner om hvordan normalitet kan være subjektivt:

Vi satt stille en liten stund. Jeg tenkte på min egen familie og hvordan vi hadde det. Vi er liksom en helt vanlig familie. Riktignok tenker jeg av og til at familien min er den sprøeste i hele verden, men slik tenker Sina om sin og alle andre jeg kjenner, om sine familier. Og alle kan ikke være verdens sprøeste heller. Men denne familien jeg hadde kommet på besøk til nå, den var den sprøeste jeg hadde vært ute for, i hvert fall.

De absurde scenene i gartneriet kombinert med den selvsikre, men litt skeive, logikken til Tjodleik skaper dessuten en fruktbar uforutsigbarhet og en lun humor med en myk brodd mot alternativbevegelsen og søkenen etter å være nærest mulig naturen.

Her er Ingvaldsen virkelig god; Tjodleik er en karakter vi ikke har sett før, som snur svakhet til styrke, som har skjulte evner på lager, og som hele tiden veksler mellom ren dumskap og genialitet, slik at leseren, i likhet med Sina, ikke kan la være å begynne å like ham.

Krim etter oppskriften

Originaliteten og uforutsigbarheten i karaktertegningen blir imidlertid stående i sterk kontrast til det som utgjør bokas røde tråd og dramaturgiske oppbygning: mysteriet med mobiltelefonene. At det er Tjodleiks hobby å ta bilder av utenlandske bilskilt, som trigger mysterieløsningen, er et nyskapende utgangspunkt, men fra denne scenen av følger Ingvaldsen en så klassisk barnekrim-oppbygning at han nærmest kunne ha hentet den fra en kokebok.

Mysterieløsningen er svakt motivert i et ønske om å løse forbrytelsen på egen hånd og slippe unna skoletimene, skurkeportrettet er flatt og unyansert, og spenningsscenene og vendepunktene uteblir – her er det bare å jobbe seg rett fram fra det ene hintet til det neste uten nevneverdige blind- eller omveier, og når mysteriet omsider når avsløringsscenen, siver drivet ut av krimplottet med en lav og fislende lyd.

Kanskje er dette en for hard dom over det som tross alt er et helt gjennomsnittlig barnekrim-mysterium, på linje med flere av konkurrentene i bokhandelen. Men det er noe med hvor forfatteren har lagt nivået ellers i boka, som skaper en forventning om et bedre sammenskrudd mysterium. Ingvaldsen har tidligere vist seg som en kompetent forteller innenfor både humor- og spenningssjangeren, og fortellergleden som skinner gjennom i skildringen av Tjodleik, men som helt uteblir i krimscenene, kan tyde på at fokuset i Nudistene kanskje har blitt liggende på feil sted, og at Ingvaldsen ikke interesserer seg i særlig grad for selve krimsjangeren.

Å være eller ikke være krim

Som leser mister jeg nemlig kjapt interessen for mobiltyveriet og for hvem som egentlig står bak det, og kjeder meg gjennom analysene av hvorvidt Rolf-Ronnys potensielle tvillingbror fortsatt kan være i live. Derimot beholder jeg engasjementet for Solskinn-familien og den galskapen de drar Sina, Rose og familiene deres inn i, hele boka igjennom.

Det er i utkanten av den sentrale plottlinjen at det virkelig interessante ligger; på måneskinnsfest og på UFO-titting, i de små, talende detaljene og overraskelsene, og i karakterutviklingen til bikarakterene, som Sina og Roses mødre. Faktisk blir jeg så fanget av livet i gartneriet at jeg blir genuint skuffet når Tjodleik-karakteren forsvinner ut mot slutten av boka og vi ikke får vite hvordan det går med ham.

Dersom Nudistene er tenkt som første bok i en krimserie, må nok Ingvaldsen jobbe hardere med å skru til krimdelen i de oppfølgende bøkene. Men kanskje er det like greit at Nudistene mangler innpakningen til en klassisk barnekrim, eller «en morsom krimlight», som Gyldendal presenterer boka som. For det Nudistene mangler i utformingen av krimplottet, gjør den langt på vei opp for i humor og karaktertegning – faktisk er det verdt å lese boka for karakterportrettet av Tjodleik alene. Men at det er som humorist, og ikke som krimforfatter, at Ingvaldsens styrke som forfatter ligger, levner Nudistene liten tvil om.

I glaskarmen heime hjå oss står ei lita appelsinplante. Av og til er ho skranten og står og sturer. Men så klipper og steller eg henne, gjev henne vatn og litt næring. Så struttar ho av livsglede att.

Appelsinplanta mi og eg har halde saman lenge. Heilt sidan eg putta ein appelsinstein i ei blomepotte på studenthybelen min for over tretti år sidan og ei lita spire pressa seg fram, opp i ljoset og vekte gartnaren i meg.

Respekten for det naturlege

Hageboka for små gartnere er ei hjelp til å opne hageporten for små born slik at dei òg kan oppdage og erfare magien i det som skjer når eit frø blir lagt i jorda. Saman med illustratøren Aitch gir forfattar Kirsten Bradley lesaren tips til korleis ein kan lage hage nesten kor som helst, i ein trong glaskarm like gjerne som i den frodigaste hage.

Gjennom 20 korte kapittel hoppar dei to mellom artige idear og aktivitetar som å lage avispapirpotter og insekthotell, til informative mellomspel der dei prøver å formidle korleis naturen fungerer og kor viktig det er at me brukar og tar vare på han. Dei gir oss innblikk i naturens kretslaup, viktigheten av kompostering og lærer oss kva pollinering og bestøvarar eigentleg er.

Forfattaren Kirsten Bradley bur i Tasmania i Australia med familien sin. Saman driv dei Milkwood permakulturgard, der dei tilbyr kurs i å leve meir bærekraftig og produktivt ved å lære av naturen, såkalla permakultur. Permakultur-metoden vart skapt av  Bill Mollison og David Holmgren i Australia på syttitalet og får ein stadig større tilhengarskare rundt om i verda, også her i landet.

Hageboka for små gartnere er ikkje ei bok om permakultur, men respekten for det naturlege ligg til grunn både i tekst og bilete.

Noko av det som fungerer best med boka er når me i fire små bolkar – Hagestell, Blomstens indre liv, Dyreliv i hagen og Blomstervenner – får sett korleis alt heng saman i naturen. Her får me små, enkle forklaringar på jordtypar, kompost, pollinering, insekta sin plass i systemet og plantetips.

Forfattaren forklarar til dømes jord på denne måten: «Jorda er plantenes hjem – stedet der de bor. De liker seg best hvis dette hjemmet er sunt og inneholder det som plantene trenger for å vokse og trives. Alle jordtyper er glad i det samme – i liv!».

Flotte illustrasjonar

Det er blitt ei usedvanleg vakker bok. Der språkdrakta av og til kan bli litt vaksen og tørr, mjuker Aitch sine fargesprakande og morosame illustrasjonar opp, som når mamma har sett seg ned i godstolen for å lesa avisa og oppdagar at junior har gjennomhola avisa i jakta etter papir som skal bli til blomepotter. Bileta er naivistiske, barnlege og melankolske, med ein let der kunstnaren sitt ungarske, aust-europeiske opphav skin gjennom. For mange kan nok illustrasjonane minne om teiknefilmane til den tsjekkiske animatøren Zdenêk Miler, om Moldvarpen og venene hans.

Nokre av aktivitetane frå boka er gamle travarar som mange med born har vore borti. Insekthotell og blomepressing er døme på dette, mens andre aktivitetar som å lage vindmålar eller fargerike pollineringspotter framstår som meir nyskapande.

Kunne fått gjere fleire oppdagingar sjølv

Sjølv om boka ved første augekast framstår som leiken og fri, gir forfattaren kanskje litt vel ferdigtygde oppskrifter på korleis dei forskjellige aktivitetane skal utførast og kva som blir resultatet. Til dømes er det i utgangspunktet ein artig og annleis aktivitet å lage det som vert kalla ei frøbombe. Kort fortalt er ei frøbombe harde, tørka kuler av leire, kompost og blomefrø, som vert lagt ute i regnet for oppløysing. Her fortel forfattaren kva som vil skje når regnet kjem: Frøa forsvinn ned i jorda og seinare kjem det ein blomeeksplosjon. Slik er det berre, liksom. Eg trur boka hadde stått seg betre med å la resultatet vere ope, ei eventuell overrasking: «Kva trur du kjem til å skje?» Det blir ikkje like gøy når svaret er gitt.

Boka rettar seg inn mot aldersgruppa 4–8 år, opplyser forlaget. Mon ikkje det er eit litt stort sprang? Det kan bli vanskeleg for fireåringen å føre ei naturdagbok, eller lage eit terrarium (eit slags lite økosystem i ei glaskrukke for innebruk) slik forfattaren føreslår. Eg trur boka hadde tent på å rette seg mot born i skulealder, til dømes 6–9 år. I alle høve dersom ein skal leggje opp til at boka skal lesast av borna sjølve.

Det er nok mange foreldre og andre vaksne som ynskjer å hjelpa borna sine til å oppdage gleda ved å få jord under neglene og meistringskjensla det gir når frøet dei sådde tittar fram som ei irrgrønn lita spire full av liv. Denne boka kan då vere god å ha.

Vi har alle begynt på skolen en gang. Og det å lese tre bøker rettet mot skoleklare seksåringer var en tankevekkende påminnelse om hvor mye man faktisk tar for gitt etter å ha vært gjennom et skoleløp. For en som aldri har gått på skolen må det være som å bevege seg inn i ukjent terreng. De tre bøkene er ment å forberede seksåringene på det som venter, og det gjør de gjennom å gi oversikt over hva som venter av stort og smått i skolehverdagen. Alle har samme pedagogiske målsetning, nemlig å dempe bekymring for det som er fremmed og ukjent. De skal få seksåringene til å føle seg tryggere, slik at de gleder seg til å begynne på skolen. Innholdet er naturlig nok nokså identisk i de tre bøkene, men form og uttrykk er forskjellig, og av varierende kvalitet.

Tar barns informasjonsbehov på alvor

Anna Fiske er både forfatter og illustratør av Hvordan begynner man på skolen? en annerledes faktabok om skolen. Boken svarer helt konkret på tittelens spørsmål ved å vise frem ulike sider ved skolehverdagen gjennom tekst og bilder.

Boken byr på mange små og store tegninger drysset rundt på sidene, med mye luft. Uttrykket kan minne om en røff tegneserie uten innramming eller snakkebobler. Illustrasjonene får spille hovedrollen, og tegningene akkompagneres av korte, saklig opplysende tekstsnutter. Hvordan begynner man på skolen fremstår som et solid og gjennomarbeidet oppslagsverk om å begynne på skolen.

Det som gjør utgivelsen noe uvanlig er den saklige stilen, og den detaljerte gjennomgangen av hvilke ting som venter. Tekstene henvender seg direkte til leseren i form av et du, og forklarer om ulike saker og ting og hva som kan gjøres i ulike skolesituasjoner.

For eksempel forklarer Anna Fiske hva friminutt er på en helside med fire små tegninger plassert under hverandre. Den øverste tegningen er av noen gutter som spiller fotball. Under finner vi en tegning av en liten gutt som snakker med en voksen i refleksvest. Under der er en tegning av tre barn som henger opp ned på et klatrestativ. Den nederste tegningen er av to jenter som snakker med en annen voksen i refleksvest. Mellom andre og tredje tegning er en tekst som lyder: «De voksne passer på dere der ute.» Under den nederste tegning står det: «Hvis det skjer noe, kan du si fra til dem.»

Den saklige og informative stilen gjør dette til en tillitvekkende bok. Forfatteren fremstår som en ekspert på skole, med full oversikt over hva som venter. Til og med jeg, som har lang fartstid som elev, er etterlatt med en betryggende følelse av å være mer skodd for skolegang etter å ha lest denne boken.

Humor brukt som avvæpningsstrategi

Skolestart i skogen av Nicolai Houm og Sandra Steffensen er en forberedelsesbok med dyr i hovedrollene som kommende skoleelever, og det er vesle Gunnar Grevling som bekymret spør pappaen sin om det er sant at lærere biter. Læreren i skogen heter lærer lemen, og dyreklassen består av et assorterte utvalg av kjente dyr fra skogen, som elg, grevling og mus. I løse, episodiske fortellinger møter vi dyrene i en rekke typiske situasjoner rundt det å være førsteklassing, og i denne boken fortoner friminuttet seg slik:

Hurra! Nå skal vi ut. For vi sitter ikke inne hele dagen. Nei, da. Vi er også ute i skolegården og leker. Det er så gøy! Det er supergøy!
Jeg vet ikke helt, jeg, tenker Mia mus.

Alle de andre skjønner liksom akkurat hva de skal gjøre når det er friminutt. De løper rett bort til sparkesyklene, eller ut på fotballbanen. To og to. Eller tre og tre. Mens Mia lurer på hva hun skal gjøre, og hvem hun skal være sammen med. Og så er det så mange store barn i skolegården. Noen er nesten ungdommer!

I tillegg til tekstpartier som ofte går over flere sider, rommer boken hel- og halvsides illustrasjoner, samt små tegninger av natur og dyreliv, som øyenstikkere, sommerfugler, blåbær og sopp. Disse småtegningene bryter fint opp de teksttunge partiene. Det mest originale i Skolestart i skogen er at det med jevne mellomrom dukker opp små, selvstendige tekstklammer, innrammet av fire små pinner. Tekstene i klammene henvender seg til foreldre med praktiske tips og råd om hvordan de kan hjelpe til med å gjøre seksåringene bedre rustet til skolestart.

I en klamme lyder overskriften «Spill spill», der vi får en pedagogisk forklaring på hvilke nyttige ferdigheter man får trent opp gjennom å spille spill, som evnen til å konsentrere seg, lytte når andre snakker, og å vente på tur. Disse klammene gjør Skolestart i skogen til en slags aktivitetsbok for voksne, og er en sympatisk måte å engasjere foreldrene med i forberedelsene på.

Boken har en litt forvirrende kronologi. På den ene siden møter vi hele klassen på skolen i form av et vi. På den andre siden følger vi noen enkelte dyr som gleder og gruer seg til skolestart. Forvirringen oppstår når vi først leser om Even Elg og resten av klassen på skolen en helt vanlig dag, mens neste kapittel handler om dagen da Even Elg (som gikk på skolen i forrige kapittel) skal begynne på skolen. Ellers skaper alle tegningene av smilende dyr som ser ut til å stortrives på skolen en koselig stemning i boken. For en voksen leser kan nok illustrasjonene av Sandra Steffensen bli litt for pene og pyntelige.

Skjønnlitterær snusfornuft

Nicolai Houms Skolestart i skogen og Anna Fiskes Hvordan begynne på skolen? oppfyller forventningene til hva en forberedelsesbok skal inneholde, og klarer i tillegg å gi stoffet egenart. Boka om å begynne på skolen av Helena Bross ligner vanlig skjønnlitteratur og er mer pregløs enn de andre. I likhet med Skolestart i skogen følger vi en knippe elever fra samme klasse gjennom skoleåret. Men mens Nicolai Houm klarer å gi dyrene liv og personlighet, i samspill med Sandra Steffensen, forblir det vesle persongalleriet av kommende førsteklassinger kun navn hos Helena Bross.

I begynnelsen introduseres vi i hennes bok for jenter og gutter som Isak, Leila og tvillingene Sven og Gunnar, dagen før skolestart, og tar del i deres gleder og bekymringer for morgendagen. Deretter møter vi dem i overfladiske og lettvinte skildringer fra skolehverdagen i en bok som ligner en roman uten dramaturgi eller utvikling.

Den største svakheten er at budskapet blir noe overtydelig og snusfornuftig formidlet. Det å gå på skole er åpenbart helt ufarlig, alle er snille, altså ingen grunn til bekymring. Boka oppleves som så insisterende velmenende at det går utover de litterære kvalitetene. Hvis jeg var seks år hadde jeg sagt at Boka om å begynne på skolen er kjempekjedelig.

Leter man etter gode forberedelsesbøker for seksåringer, er det mest å hente hos Anna Fiske. Hvordan begynner man på skolen? tar seksåringers informasjonsbehov på alvor og behandler målgruppen med respekt, ikke nedlatende lettvintheter. Nicolai Houms Skolestart i skogen tar også foreldres bekymringer på alvor i en bok som inviterer voksne til å bli med på forberedelsene. Helena Bross’ Boka om å begynne på skolen kommer til kort i et ellers godt selskap, og fremstår som en hastig skrevet og lite gjennomarbeidet dusinvare.

Red.anm.: Boka om å begynne på skolen er oversatt fra svensk av Nina Aspen. Dette ble ikke opplyst om da anmeldelsen først ble publisert. 

Dette blir mellom oss er ifølge forlaget Norges første instagram-bok. Fortellingen består av korte tekststykker, på alt fra bare en enkeltstående linje til et par avsnitt. Disse små delene blir publisert enkeltvis daglig på instagram-kontoen dbmo_2020. I skrivende stund har vi kommet til dag 8 og side 40. Bokstavene lyser lekkert mot en svart bakgrunn. Små videosnutter og stillbilder blir lansert innimellom tekstbitene. Man kan spørre seg: Hva skal vi egentlig med den kjedelige romanversjonen skrevet på papir og samlet mellom to permer? Denne anmeldelsen baserer seg på bokversjonen, men vi skal komme tilbake til nettversjonen senere.

Rått, ærlig og nært

Det høres kanskje arrogant og voksent ut, men jeg har lest denne fortellingen før. Boka handler om en ung gutt som forelsker seg. Vi leser om usikkerheten overfor den andre, spede forsøk på kontakt, fortvilelse og avvising, men også plutselig blikkontakt, håpefulle sms-er og korte møter i skjul. Alt dette er lite originalt. At Felix forelsker seg i en gutt, sliter med å komme ut av skapet og i tillegg har angst, er også kjent stoff (jf. serien Skam, sesong 3). Det «nye» er kanskje at følelsene beskrives såpass nært og inderlig. Intime scener skildres temmelig rått. Her er det onani, sædsprut og anal penetrering, uten at det føles som om forfatteren vil sjokkere eller gjøre seg interessant. Det eksplisitt seksuelle kommer naturlig og i passende små doser. Beskrivelsene av hovedpersonenes emosjonelle opp- og nedturer oppleves som troverdig, og det vil jeg si er godt gjort!

Mye mellom linjene

Tekstfragmentene som denne boka består av, er korte, og det blir opp til leserne selv å fylle inn det som ikke fortelles eksplisitt. Noen ganger får vi beskrevet Felix’ følelser direkte, men ofte i et metaforisk språk. Da er det de andres reaksjoner som må tolkes og forstås, for de blir ikke alltid forklart. Vi ser verden gjennom Felix’ øyne. Andre ganger er det motsatt. Vi ser ikke hva Felix føler, bare hva han gjør, og vi må tolke handlingene hans for å forstå hva som foregår inni Felix. Denne skiftningen mellom tilgang og ikke-tilgang til hovedpersonens indre gir boka en egen dynamikk, og krever konsentrasjon hos leserne. De må engasjere seg, og bruke egne erfaringer for å skape mening. Det mest overraskende eksempelet på tekstlig tomrom er tre blanke sider som kommer rett etter at Felix har fått vite at den han er forelsket i, har ligget med en jente. Her får Felix total black-out, glimrende illustrert med helt tomme, hvite ark.

Poetisk og sitatvennlig

Språket er korthogd og presist. Ofte er det poetisk og sitatvennlig, noen ganger er det platt. Når Felix oppdager at Nicolai ser på ham, står «hjertet mitt midt i en skogbrann». Her er vi tett på klisjeen, noe som bare kan unnskyldes med at følelser, og kanskje spesielt sterke ungdomsfølelser, er ganske klisjéfylte. At hjerter står i brann, hører lissom med. Andre ganger klarer Kielland Krag å vri på kjente vendinger slik at de høres nye og originale ut. For eksempel ber moren til Felix ham om å være tålmodig. Felix tenker: «å velge tålmodighet er som å vente på at et sår skal gro mens det fremdeles fossblør». På sitt beste er Kielland Krag poetisk og original. Hør bare på denne sekvensen, som beskriver et romantisk møte: «Akkurat da tenker jeg: Dette øyeblikket er en betongvegg. Jeg kunne lent deg mot det, og det ville båret vekten av hele meg.» Pent skrevet!

Kjedelig papir, glanset skjerm?

Jeg har altså lest den kjedelige bokversjonen. Den stykkevise publiseringen på Instagram har ikke kommet halvveis engang. Her må leserne pent vente til neste dag og ny lansering. Kanskje de gleder seg og er spent på fortsettelsen? De blir tvunget til å vente, i stedet for å bla raskt videre for å se hvordan det går (og når først teksten er der, må de faktisk holde fingeren på bildet, hvis ikke blar programmet videre før du har lest halvparten). Lanseringsstrategien minner om hvordan scenene i Skam ble sluppet flere ganger i uka før de ble samlet og vist mot slutten av uka. Fungerer det like godt her?

Jeg startet anmeldelsen med å spørre om vi trenger papirversjonen, men er det egentlig motsatt: Hva skal vi med instagram-versjonen? I videoene blir hovedpersonenes ansikter og kropper vist fram. Var det slik de så ut? Leseren blir frarøvet muligheten til å forestille seg personene i sin egen fantasi. Personene i filmen er skuffende, ikke fordi de spiller dårlig. De bare «passer ikke». Leserne må vente på neste episode, som kanskje bare er en setning eller to (og det er få cliff-hangere i denne boka). Hva skal holde på oppmerksomheten dag etter dag, i dette universet der lite skjer? Like gjerne som å glede seg til fortsettelsen, mister man fokus og interesse. Boka tilbyr mulighet for innlevelse, og å lese boka i eget tempo (raskt eller seint). På Instagram er alt styrt, og alt synlig, og all magi blåst bort.

Men på den andre siden: Hvis Instagram bidrar til at flere leser, skal ikke jeg protestere. Jeg håper bare at leserne finner veien videre, ut av den multimodale skjermen og inn i det «kjedelige» og bevissthetsutvidende papiret.

Hans Sande (f. 1946) har skrevet en lang rekke bøker for voksne og barn, og har mottatt flere litterære priser. Arkimedes og vindmølla er den femte boka hans i Arkimedes-serien, som er utgitt over en periode på 20 år, med ulike illustratører. Den første, Arkimedes og brødskiva, kom i 2000 og ble illustrert av Gry Moursund.

Illustratøren denne gang er Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal, f. 1986), som er kjent for sin litt mørke, humoristiske tegnestil. Hun debuterte som bildebokforfatter med Pølsetjuven (2019) og mottok Kulturdepartementets bildebokpris for denne.

Klekker ut ideer i badekaret

Arkimedes og vindmølla handler om skolejenta Evreka. Hun bor sammen med den intelligente katten Arkimedes og oppfinnerpappaen sin. Som i de tidligere bøkene klekker han ut geniale ideer i badekaret. Denne gang vil pappaen løse et miljøproblem. Komlefjellet er nemlig ødelagt av en bråkete vindmøllepark som fører til at fugler og insekter dør. Han finner opp en flyvende, luftballongbasert vindmølle som kan lage strøm oppe i himmelen – uten å skade dyr og natur. Evreka og Arkimedes får være med på prøveturen. Dessverre ryker ledningen, og vindmølla stiger faretruende mot verdensrommet mens de tre klamrer seg til kabelen. Evreka og Arkimedes finner heldigvis på noe smart, slik at alle kommer seg helskinnet ned på jorda igjen.

Illustrasjonene er utført i spennende fargekombinasjoner. Særlig synes jeg den utstrakte bruken av lillatoner er vellykket, det setter historien treffende inn i en litt obskur ramme. Skinkeape, som behersker både farger og tegnekunst, har skapt et fantasirikt og humoristisk univers med mange fine detaljer. Hun har utviklet troverdige karakter, som utseendemessig bygger på de tidligere bøkene, men som allikevel er unike. Det er spesielt gøy å oppdage «ekstra» informasjon – som at oppfinnere setter sko i stedet for hjul på biler, og at Arkimedes gafler i seg donuts under vindmølleferden.

Pappas personlige assistent

Stemningen er tilsynelatende god i den lille familien på tre. Pappaen er en svært frodig mann med bart og skinnskjegg, og fremstår som en blanding av hipster og hippie. Katten er snill, og jenta virker harmonisk. Allikevel dukker det opp ting som tyder på at Evreka fungerer mest som pappaens personlige assistent.

Pappaen har altså for vane å få geniale ideer mens han sitter i badekaret. Dette er en artig referanse til den greske vitenskapsmannen Arkimedes, som etter tradisjonen skal ha fått ideen om legemers oppdrift i væsker mens han satt naken i badekaret. Han skal da ha ropt «Heureka!», som betyr «Jeg har funnet det!». Når Evreka forteller om årsaken til navnet sitt, kan oppmerksomme lesere nikke gjenkjennende:

«Pappa kalla meg Evreka fordi det er det han ropar når han har funne opp noko nytt.

Men er det ikke litt trist at pappaen ikke har tatt seg bryet med å gi Evreka et eget navn? Videre ser vi at pappaen hopper i badekaret etter middagen – mens Evreka og katten rydder opp. Det er lett å bli sjarmert av den eksentriske mannen som nyter badestundene sine. Jeg syns allikevel det er foruroligende at Evreka tar oppvasken samtidig som hun tenker at det er synd på han som må jobbe (i badekaret). Midt på natta blir hun så brått vekket av høye rop: Pappen har kommet på noe genialt. Evreka må forte seg ut på badet for å høre på ideene hans. Og han vil visst bare bli støttet, for når hun prøver å bidra med sine innspill, hører han ikke.

Pappaen har absolutt sympatiske trekk, fremstår uskyldig – men er fullstendig oppslukt av seg selv. Han går gjerne rundt naken, både hjemme og på jobb. Det fins ikke en gang noen dør som kan lukkes, inn til badet, alle tvinges til å se kroppen hans. Dette føles frigjørende – i all fall for ham. Selv om det er ment morsomt, føler jeg en bismak over en grenseløshet som går på bekostning av andre. Mot slutten tisser han på Evreka da de henger i ledningen på vei ned etter den mislykkede ferden. Han blir riktignok flau, men nok en gang tar Evreka på seg ansvaret. Det er altså hun som blir tisset på, men hun som trøster ham: «Ikkje ver redd (…) – buksa di tørkar fort i vinden …»

Den usynlige helten

Vi har utallige eksempler fra litteraturhistorien der barne- og voksenrollen byttes om. Å lese fortellinger om «barnslige» foreldre og «voksne» barn, kan virke oppbyggende: Den unge leseren får god selvfølelse av å identifisere seg med den som ordner opp. I Arkimedes og vindmølla fremstår Evreka som den kloke, og dermed vil leserne også føle seg kloke. Problemet er hun også fremviser en pleasing-adferd. Hun berømmer pappaen sin – for dårlige oppfinnelser. Hadde pappaen vært et geni som lagde oppfinnelser til gode for menneskeheten, hadde det kanskje vært mer mening i det. Men han bare tror han er et geni. Skal man hylle egoet til en som allerede har for stort ego? Pappaen er så fjern for andres behov at Evreka må minne ham på at han bør takke datteren og katten for at de reddet livet hans. Først da husker han på å gi dem en stor klem.

I fortellingen bygges det opp til et slags miljøengasjement. Pappaen vil lage vindmøller som ikke ødelegger naturen. Dette er imidlertid lettvint beskrevet. Vi ser døde fugler på bakken, men leserne trenger også en liten logisk forklaring på hva som gjør at de blir drept av vindmøllene. Det er heller ikke lett å forstå at naturen i fjellet er ødelagt uten at vi har fått se før-bilder. Engasjementet virker mest som et tilfeldig påskudd for at pappaen kan finne opp enda en sprø oppfinnelse.

Boka er spennende og byr på deilige helsprøe, absurde scener. Men jeg sitter igjen med å ha litt vondt av Evreka. Hun er klok, positiv og lojal – men forsvinner bak pappa.

Hvordan startet det hele, hvordan det ble liv, hvordan har alt utviklet seg til å bli den verdenen vi kjenner i dag? Hvordan formidle det? Historien er så ubegripelig og så abstrakt, avstanden i tid så umulig å forstå, og det uendelige universet – har det liksom vært, ja, tomt?

Evolusjonshistorien er stoff som roper på å bli formidlet – men Liv. Den fantastiske historien om evolusjon lykkes bare delvis. Det er synd, for det er tydelig at det ligger anstrengelser bak boka: Den er både stor i formatet, gjennomillustrert og med firefargers trykk-kvalitet, og er dessuten påkostet med et utbrettbart oppslag som viser det store mangfoldet av arter, utdødde og levende.

Kamilla Wichmanns illustrasjoner har en estetikk som minner om gamle undervisningsplansjer. De er dekorative, men også litt pregløse: Vi har på en måte sett dem før. Likevel kan det utvilsomt være spennende å fordype seg i detaljene. Men det nostalgiske preget gjør at boka får noe forgangent over seg, samtidig som den insisterer på sammenhengen mellom da det hele startet og vår egen tid:

Dette er historien om hvor du kommer fra, hvordan jorda ble skapt og livet oppsto. Deg, moren din, faren din, besteforeldrene dine og alle andre mennesker og dyr i hele verden.

Det er lett å se at forfatterne Jakob Brodersen og Pernille Engsig Eskildsen har stor vilje til å formidle oppdatert kunnskap, og at de forsøker å gjøre stoffet til noe som virkelig angår barnet. Teksten har flere henvendelser til leseren, men framstår likevel som merkelig tung å lese:

For 14,3 milliarder år siden ble det plutselig veldig, veldig varmt. En kjempestor eksplosjon fant sted. 

Mangler flyt

Tidsangivelsen og de muntlige forsterkerne «veldig» og «kjempestor», med det langt tyngre «fant sted», gjør at målgruppa ikke står helt klart for meg. Det kan hende at uttrykk som «fant sted» er et etterheng fra den danske originalen, men jeg har ikke egentlig følelsen av at det er Erik Ringens oversettelse som gjør at boka mangler flyt. Når det står at restene av eksplosjonen ble til stjerner «du kan se om kvelden hvis du legger hodet bakover og ser opp på himmelen» blir det altfor omstendelig (leserne vet vel hvor de skal se hvis de skal se på stjernene!) – og ennå er vi bare kommet til det andre oppslaget.

Innimellom er språket både lekent og muntert – for eksempel der det står at en liten ape, Proconsul, på en måte er «din tipp-tipp-tipp» – det går over en halv side – «tipp-tipp-tipp-pluss en million ganger tippoldefar». (At illustrasjonen nedenfor vitterlig viser utviklingen fram mot et kvinnemenneske, får meg til å lure på hvorfor det ikke bare står «oldeforelder», og at det gjennomgående er snakk om våre forfedre, men det er en annen sak!). Andre ganger er tonen først og fremst saklig og tørr: «Alt i universet består av forskjellige stoffer som er satt sammen på forskjellige måter. Disse stoffene kaller vi grunnstoffer». Og: «I likhet med fisk og padder la dinosaurene egg. Noen av de tidligste krypdyrene ble ikke dinosaurer. I stedet for å legge egg fødte de levende unger. Disse kaller vi pattedyr». Sakprosa for barn er ment til fritidslesning; det skal ikke være som en lærebok. Da må tonen være annerledes.

Fortelling og kunnskapsformidling
Også Kaia Dahle Nyhus i Verden sa ja gjorde evolusjonshistorien til noe som angår leserne, der «vi-et» skapte forbindelsen. Selv om de to bøkene er vidt forskjellige i uttrykket og ikke ber om å sammenlignes, tar de begge tak i det store spørsmålet om hvor vi egentlig kommer fra, og begge gjør det uten en identifikasjonsfigur, til forskjell fra for eksempel Ida (Jørn Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen (ill.), Cappelen Damm 2011). Det er krevende. Illustrasjonene i Verden sa ja er stiliserte og forenklede. Dahle Nyhus tar seg større friheter både i bilde og tekst, og rendyrker fortellingen om verdens tilblivelse. Jeg opplever at Liv først og fremst har kunnskapsformidling som prosjekt, og at de mer lekne grepene som dukker opp iblant, i den løpende teksten, nærmest står i veien. Jeg tror det hadde vært bedre å skille tydeligere mellom hva som var formidlingen, den som henvender seg direkte til barnet, og hva som var den rene framstillingen av fakta.

Vårt felles ansvar
Det er ingen tvil om at historien om evolusjonen er så fantastisk at den gjerne kan formidles på mange måter og i mange former. Liv. Den fantastiske historien om evolusjon er slik sett velkommen. Forbindelsen mellom den aller første bevegelsen i det store intet, og oss selv, er vanskelig å begripe, og boka gjør et ærlig forsøk på å vise sammenhengen mellom alt liv: «Du er i familie med riskorn og eikeblader», står det på bokas siste side. Og videre: Du er i familie med sjøpølser og delfiner, rotter og kakerlakker, elefanter og pandaer – og med naboen din og med barna som bor på den andre siden av kloden. Alt henger sammen. Derfor virker oppfordringen helt til slutt i boka berettiget: «Pass godt på familien din.» Boka vil altså ikke bare lære bort evolusjonshistorie, men også mane til å ta vare på jorda og alt levende.

Nå, under korona-pandemien, blir boka en viktig påminner om at også dagens lesere befinner seg midt i utviklingen, at jorda fortsetter, at nye kriser oppstår, men at livet, ja, verden, går videre, selv om vi møter den litt annerledes enn i går.

Henrik Hovland er den litterære faren til krokodillen Johannes Jensen, og har også skrevet om Glefs, som angivelig er verdens farligste golden retriever. Dette er hans første fagbok for barn, også den med en dyrisk profil, denne gangen om det langt mindre farlige pinnsvinet (eller piggsvinet som han presiser i etterordet at det egentlig heter). Karen Aarre er billedkunstner og debuterer som barnebokillustratør med Pinnsvin. Sammen har de laget en bok som gjør sin egen greie akkurat som dyret de portretterer.

Hva liker pinnsvin?

Den lille historien som ramme for formidling av fagstoffet er et velbrukt grep i fagbøker for barn. Hovland tar utgangspunkt i sine egne barn som oppdager en pinnsvinfamilie i bakgården der de bor. Barnas nysgjerrighet blir utgangspunktet for å finne ut mer om dette dyret, som karakteriseres som «en litt misforstått skapning som bor tett på oss mennesker, men likevel er hemmelighetsfull». Barna vil gjerne at pinnsvinene skal komme tilbake, og lurer på hva de kan gjøre for at det skal skje. «Hva synes egentlig pinnsvin er fint?» er åpningsspørsmålet det skal forskes på. Hovland formidler med andre ord fra et ståsted der det å lære mer om pinnsvinet er et familieprosjekt og innlemmer leseren i det han og barna sammen finner ut underveis. I prosessen dukker det opp stadig nye spørsmål som driver denne amatørforskningen videre.

Utrolig søt

Karen Aares Illustrasjoner er i svart-hvitt, og skildrer pinnsvin i ulike positurer mot en mørk bakgrunn. Noen i flokk, andre enkeltvis, sett i forskjellige vinkler. Aare holder seg tett på virkeligheten med en naturalistisk stil, men har gitt pinnsvinene mye sjel og personlighet gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det lavmælte uttrykket fanger pinnsvinets beskjedne tilværelse på nydelig vis. Baksideteksten introduserer pinnsvinet som «vårt søteste lille villdyr» og illustrasjonene gir teksten god drahjelp med å underbygge denne påstanden. Du skal være en ganske iskald type hvis du ikke synes pinnsvinet har sjarm etter dette møtet.

Fagstoffet i verbalteksten

Mye av det som gis ut av sakprosa for barn i dag benytter seg av mange semiotiske ressurser samtidig, for å formidle fagstoffet. Hvis vi tar en kikk på andre fagbøker rettet mot barn, er det ikke uvanlig å finne klaffer som kan åpnes, bruk av foto, tegneseriestriper, collage, bildetekster eller tekstbokser i margen som formidler viktige fagbegreper, eller funfacts av typen «visste du at…?» Brukt bevisst kan dette utdype og utvide forståelsen for fagstoffet. For den som forventer eksplosiv fargebruk og multimodal bonanza, vil nok Pinnsvin fortone seg som svært forsiktig og litt gammelmodig i formen. Det blir verbalteksten som formidler fagstoffet og beveger seg i mange retninger, mot zoroasterne i Perserriket, til Burger King i Bogstadveien og til vikingene som kalte pinnsvin for «kråkebollekatt». Illustrasjonene blir mer dekorative og stemningsskapende enn utvidende her, ved at de ikke henter opp i seg noe av dette, men holder fokus tett på dyret som uaffisert holder på med sitt i nattemørket.

Blir pinnsvin lei seg?

Oppslagsverk om dyr har ofte en encyklopedisk struktur med egne oppslag for habitat, mat, forplantning osv. Her er denne strukturen mindre synlig, og vi ledes lett slentrende gjennom fagstoffet.  Det anekdotiske, – «en gang så jeg et pinnsvin nyse», kombineres med fakta om hva og hvem som truer deres eksistens, at de kan få kattemat, men IKKE melk, og at de kan vente med å trekke pusten i hele to timer når de ligger i dvale. Blant annet. Mye av det små og store forskere lurer på kan besvares ved å gå til ekspertkilder, mens andre spørsmål har en mer filosofisk tilnærming uten et fasitsvar. Blir for eksempel pinnsvin lei seg hvis ungene deres dør? Her resonnerer forfatteren via andre dyrearter. Vi vet at hunder og katter kan blir triste og at en elghunn kan bli truende hvis hun mister ungen sin. Hvis andre pattedyr har følelser, kan vel pinnsvinet ha det også? Disse mer personlige resonnementene gjør at faktakunnskapen kombineres med tydelig sympati og begeistring for temaet, noe som også smitter over på leseren.

Velkommen pinnsvin!

Underveis bygger også storebror noe hemmelig på sløyden som viser seg å være den fineste julegaven til både forfatterfar og til pinnsvin. Et pinnsvinhus til overvintring. Der teksten åpner med et ønske om at pinnsvinene skal komme tilbake, avsluttes den med en toroms som står klar og venter på nye beboere. Bakerst i boka fins også en bruksanvisning til lesere som vil bygge noe tilsvarende. Etter endt lesing er det sannsynligvis ikke bare jeg som har blitt fan av et dyr som «(…) ligner en gammel tungpustet vaktmester som rusler rundt og rydder opp». En sånn leieboer tar vi gjerne imot i hagen vår også.

Etter tre bøker med dødsleker er sagaen langt fra slutt. Faktisk begynner den på nytt, med en såkalt «prequel», en forhistorie til de tre bøkene om Katniss Everdeen. I En ballade om sangfugler og slanger får vi fortellingen om hvordan dødslekene går fra å være en barbarisk kamp på liv og død, til en mer sofistikert og publikumsvennlig tevling, som selvsagt er like brutal og blodig. Men i denne boka er det ingen Katniss, som var en sympatisk og tøff heltinne utstyrt med rettferdig vrede og et iskaldt overlevelsesinstinkt kombinert med et stort og varmt hjerte – og de beste bueskytterevnene på denne siden av Robin Hood. I stedet får vi servert Coriolanus Snow, den usympatiske og maktsyke diktatoren i Panem. Hvordan havnet han i maktens episenter i Capitol? Og hva gjorde ham til den drittsekken han framstår som i den forutgående trilogien? Dette ønsket Collins å svare på, og hun håper leserne vil la seg engasjere. Og det gjør vi – nesten.

Hva Collins kan – og ikke kan

Suzanne Collins kan skru sammen en fortelling, det har hun vist til gagns tre ganger allerede. Og Collins skuffer ikke denne gangen heller. Den første delen av boka er ulidelig spennende. Vi blir kastet ut i en tidligere versjon av dødslekene, men denne gangen sett fra mentorenes side. Coriolanus bidrar til å utvikle konseptet, og han kjemper både med lovlige og ulovlige midler for å hjelpe sin tributt, den fascinerende trubaduren Lucy Gray (fra Distrikt 12, som vi kjenner så godt fra de tidligere bøkene). Den siste delen er mindre spennende. Det er i denne delen at Coriolanus Snows «diktatoriske» personlighet faller på plass. Hans opportunistiske natur slites mot hans evne og vilje til å vise kjærlighet og omsorg. Til slutt «vinner» kynismen og maktambisjonene over hans mer humane tilbøyeligheter. Collins er ingen stor psykolog, og hun bruker mye plass på å få Snows personlighet til å henge i hop, uten at jeg synes det er helt troverdig.

Hovedproblemet med denne boka er at leserne må engasjere seg i en karakter som i utgangspunktet er – eller i hvert fall – blir ond. Det er vanskelig å heie på Coriolanus, da er det mer naturlig å håpe det beste for Lucy Gray. Men også hun har en mystisk og problematisk personlighet som egentlig aldri blir fullt ut belyst av forfatteren. Hun forsvinner inn i tåkedisen mot slutten, uten avklart skjebne. Boka ender uten en eneste protagonist, og det er ganske sjelden kost i ungdomslitteraturen. Riktignok finnes det flust av andre aktører i denne boka som potensielt kunne engasjere, men de er gitt håpløse navn og vage karakteristika, og de forsvinner ut av fortellingen så fort de er døde eller utmanøvrert. Jeg husker nesten ingen av dem, og bryr meg dermed tilnærmet null og niks om deres skjebne.

Karakterbygging

Dette er et ømt punkt i Collins fortellinger: Hun har problemer med å bygge troverdige og engasjerende karakterer. Her gjør jeg unntak for Katniss, Peeta og Storm. De var fantastisk spennende å følge! Men alle de andre karakterene som kommer og går, fester seg aldri skikkelig. Både Coriolanus og Lucy Gray er fascinerende, men de mangler altså troverdighet. Man blir ikke skikkelig kjent med Lucy Gray, kanskje fordi hun bare blir sett igjennom Coriolanus sine øyne. Hennes sorti er vanskelig å forstå og akseptere. Coriolanus er sammensatt og er en figur det er spennende å følge i den første delen av boka, men mot slutten framstår han som mer ensidig ond og mister lesernes interesse. Collins noe hjelpeløse språk ødelegger også for innlevelsen. Her et eksempel fra beskrivelsen av Coriolanus i begynnelsen av boka: «Men han var i god fysisk form, med en utmerket holdning, og skjorten uthevet de gunstige fysiske trekkene hans.» Og: «Verden tenkte fortsatt på Coriolanus som rik, men den eneste virkelige valutaen hans var sjarm, som han øste gavmildt av mens han tok seg frem gjennom mengden.» Det er jålete skrevet og bygger ikke en troverdig karakter. Jeg mistenker sterkt at dette ikke har noe å gjøre med oversettelsen, men med originalen. Det er en fin flyt i språket i den norske versjonen.

Den virkelige hovedpersonen

Å følge diktatoren og superskurken fra de foregående bøkene, er et dristig valg. Men også Voldemort tålte hovedrollen i sin egen tilblivelseshistorie i Harry Potter 6, så hvorfor ikke? Uansett er den virkelige «hovedpersonen» i disse bøkene dødslekene selv. Denne ekstremt brutale «leken» som forlyster beboerne i Capitol, og leserne, stiller en rekke grunnleggende spørsmål om den menneskelige natur, om vår samfunnskontrakt og framtiden for menneskeheten. Leserne kan jo lure på følgende: Er vi rett og slett grusomme på bunnen? I ekstreme situasjoner vil vi kanskje drepe for redde oss selv eller de vi er glade i? Og hva betyr dette for det samfunnet vi lever i – og skal leve i i framtiden? Må det være så strengt at våre voldelige tilbøyeligheter blir holdt i sjakk, og bare levd ut i kontrollerte scenarioer, som dødslekene? Noen ganger virker den dystopiske framtidsvisjonen til Collins skremmende aktuell. Kanskje ikke alle lesere er så dystopisk anlagt, men de kan jo reflektere over hva det er med dødslekene som fascinerer så voldsomt. 24 barn blir sendt ut på en arena. Til slutt står én igjen. Hvorfor vil vi lese om dette – om og om igjen?