Hvor gikk det galt for kyklopene? Opprinnelig var de nokså fine fyrer (for de var alltid menn), og de var en del av de greske gudemytene allerede før Zeus kom og løftet feltet. Tre av dem – kalt lys, lyn og torden – var sønner av havguden Poseidon og jobbet i smien på Olympus der de lagde våpen for gudene sammen med smeden Hephaistos.

Det var vel først etter Odysseen av Homer at det begynte å gå utforbakke med ryktet til de enøyde. På vei hjem fra krigen mot Troja gikk Odyssevs og mennene hans i land på en øy befolket utelukkende av kykloper. Selvsagt innlater de seg med den drøyeste av dem alle, en gjeter og ostemaker kalt Polyfémos som selv etter kyklopstandard ble regnet for en einstøing. Etter å ha gomlet i seg opptil flere av Odyssevs menn, bokstavelig talt så hjernemassen spruter, klarer Odyssevs å skjenke Polyfémos og kjører en stake gjennom øyet hans mens han sover. Tarantino-filmatiseringen kan umulig være langt unna.

Monstre i margen

«Monstre har trolig alltid vært med oss. De passer så bra til å utforske randsonene i sivilisasjonen at de må ha blitt oppfunnet i veldig tidlige tider», skriver den nederlandske religionshistorikeren Jan N. Bremmer i boken Myth and Symbol (utgitt av det norske instituttet i Athen i 2002). I kapittelet Odysseus versus the Cyclops viser han hvordan kyklopene har vandret gjennom den europeiske bevisstheten fra Middelhavet og helt opp til Nord-Europa.

På 1800-tallet fant en av brødrene Grimm minst ti eventyr som tydelig slektet på historien om Odyssevs og kyklopen, og i norske folkeeventyr kan du knapt kaste en stein uten å treffe et (ofte) enøyd monster som bor i en hule og spiser eventyrere. Skjønt vi kaller dem troll.

Når kyklopene på mange måter har tatt runden og krasjer inn i modernismen i James Joyces Odysseen-inspirerte Ulysses, er det i form av en navnløs førstepersonforteller som er ute av stand til å se noe annet enn sitt eget synspunkt. Han er enøyd, kan du si. Og nokså uspiselig.

Mennesker som i eventyrene

Kyklopene vi møter i Den lille kyklopen er av et annet kaliber. Kyklopjenten Kyklopa bor sammen med familien sin på en flygende hval.

Moren lærer nyklekte fugleunger å synge, i husene ved siden av bor slekt og venner (en like uhåndgripelig størrelse som Spretts slekt-og-venner i A.A. Milnes bøker om Ole Brumm), og i bakgrunnen kan høres en onkel som spiller på «fincafolia». Thore Hansens kykloper er med andre ord naturnære livskunstnere som går Mummi-familien en høy gang.

Historien starter for alvor når lille Kyklopa vil lære mer om disse underlige «menneskene» som hun bare har hørt om i eventyrene. «Det er dumt at vi ikke kjenner hverandre», tenker hun, og forlater hval og familie for å se hvordan vi lever her.

Ute av tiden

Thore Hansens illustrasjoner har alltid vært ute av tiden. Stort sett på den gode måten. Streken hans er 1970-talls fantasy sendt ut på sopptur i barskogen, kombinert med drodlende detaljer som ofte fyller hver eneste ledige plass på sidene. Mange kjenner Hansen best for bøkene om sjøormen Ruffen, som han skrev sammen med Tor Åge Bringsværd (som Den lille kyklopen er dedisert til).

Tegningene i Den lille kyklopen vil ikke overraske dem som er godt kjent med Hansens univers. Her er hvaler, underlige fugler og flygende øgler. Bare kyklopfamilien føles som et nytt bekjentskap, og da spesielt Kyklopa med det røde, spisse trekanthåret og det store, blå øyet midt i ansiktet. Personlighetsmessig er hun en mildt sjarmerende, men ikke spesielt tydelig figur.

Det er også noe blodfattig over illustrasjonene i denne kyklop-odysseen. Det er mye sort og mørke farger i tegningene, og det er langt fra det jublende overskuddet i Ruffen gifter seg (Aschehoug 2017) til dette utenfrablikket på menneskene.

Stivnet samfunnskritikk

Monstre kan si oss mye om oss selv (det er ikke tilfeldig at ordet deler latinsk opphav med demonstrere), og når den utenforstående kyklopen blir en iakttaker av menneskene, er det mye vi kunne lært. Kyklopa viser seg derimot å være like trangsynt som Joyces sosiale kyklop. Menneskenes verden ser hun som fullstendig dominert av forurensing, lidelse, ensomhet – og biler:

Fra taket ser Kyklopa noe hun aldri har sett eller hørt om før. Noe som gjør henne redd: digre og blanke kropper, men de er ikke er [sic] av kjøtt og blod.
De haster fram mellom alle menneskene.
Ruller knurrende på fire hjul og lukter verre enn en svidd wonkawomp.
Noen ganger brøler de også.
Høyt og skremmende lik drager som av og til flyr forbi hvalen i hennes egen verden.

Selv om tema som forurensning fortsatt er hjerteskjærende aktuelt, trenger de høye fabrikkpipene og de triste fuglene en oppdatering for å treffe forandringsmuskelen vår. Og det er her Hansen svikter. Der tegningene har utviklet seg fra 1970-årenes outsiderblikk, har samfunnskritikken blitt hengende igjen som et ekko av sangen Barn av regnbuen. Hansen har ikke funnet et grep som ville gjort beskrivelsene originale eller uventede, og som ville fått dem til å fungere utover den stivnede nostalgien.

Redder seg selv

Til sist blir Kyklopa oppdaget av menneskene, som jager henne fordi hun ser annerledes ut. Hun flykter, og i siste øyeblikk husker hun fløyten hun fikk for å påkalle den flygende hvalen. Ikke nok med at leseren får en bekmørk versjon av menneskenes verden, det er ikke engang noe iboende godt der som er med å redde Kyklopa. Hun må redde seg selv. Og selv om det på én måte er i tiden med prinsesser som redder seg selv, gjør det historien så lite kompleks at det ikke er så mye interessant å finne i den.

Jeg tar meg selv i å lure på hvordan Polyfémos ville ha reagert på menneskeverdenen i Den lille kyklopen. Og jeg tar meg selv i å tenke at litt uforutsigbarhet når som helst ville trumfet forfatterens velmente tanker om det kalde samfunnet fra femti år tilbake.

Det første jeg tenkte da jeg holdt i denne boka var: For en poetisk tittel! Samtidig tenkte jeg at når en debutant har selvtillit til å velge en så krevende tittel, vitner det om en forfatter med store ambisjoner. Begge disse tankene skapte skyhøye forventninger til innholdet, noe som ikke alltid er det beste utgangspunktet for å lese en roman. Fallhøyden kan være stor. Men noen ganger blir forventningene innfridd.

Som en kontrast til brutaliteten i tittelen, er det en enkel, barnaktig blyanttegning av et stille basseng med en enslig svømmer som preger forsiden. Da jeg så etter boken hjemme, spurte yngste i huset om det var den som lignet Karius og Baktus jeg lette etter. En assosiasjon jeg kunne være enig i. Så med to ganske ulike inntrykk satte jeg meg til for å lese.

De sårbare tenårene

Tre meter med kniv er en roman om å være i brytningen mellom barn og voksen. Lykke er en sårbar tenåring på søken etter egen identitet. Hun har brutt med sin trygge venninne Sonja fra barneskolen, og funnet to nye venninner som i større grad ønsker å sprenge egne grenser. De trekkes mot fest, alkohol og gutter. Rammen rundt historien er Lykkes relasjon til Simeon i parallellklassen. Det starter med en avstandsforelskelse, men utvikler seg etter hvert til å bli noe mer. I møte med Simeon utforsker Lykke sin egen seksualitet, men det er kanskje nærhet hun trenger, og det forblir noe uforløst mellom dem.

Lykke vokser opp i en distansert og lukket familie. Hun lever med en psykisk syk mor, en unnvikende far og en forsiktig og introvert fostersøster. Mormor er også ganske sentral i historien, men på den samme fraværende måten som resten av familien. Morens uforutsigbare oppførsel skaper en usikkerhet som kaster skygge over familien. Det er som om ingen orker å forholde seg til det. Mellom Lykke og faren er det mye usagt. At moren ikke ser Lykke, er en ting, men det virker som om ingen av de andre i familien ser henne heller. Lykkes liv bærer preg av manglende omsorg, der den psykiske sykdommen hele tiden er truende tilstede. Den skyver Lykke ut og vekk.

Ensomhet og ubehag

Som liten aksepterte Lykke i større grad skiftningene i morens humør, latteren og de rare påfunnene. Tenårene har gitt henne en annen bevissthet om det som skjer, og hun observerer moren med større bekymring og omsorg. Hun reflekterer også over når og hvordan sykdommen startet. «Eg trudde lenge at når mor lo, så hadde ho det bra. No forstår eg at det også er ein del av sjukdommen. Det gjer meg usikker på om eg i det heile tatt veit når ho er seg sjølv. Har ho alltid vore sjuk? Det har eg ikkje spurt far om. Eg veit ikkje om det er noko ein er fødd med, eller som blir utløyst av noko som skjer med ein».

Hariboe har et godt språk og troverdige observasjoner. Det er som om livet kommer for tett på Lykke, og mye kjennes ubehagelig: alkoholen hun drikker, vennskapet hun er i, berøring og sex, og familie hun lever med. For å håndtere ubehaget holder hun alle litt på avstand, også seg selv – og leseren.

Lykkes blikk

Det er den indre monologen til Lykke som i stor grad driver historien framover. Hun vender ofte blikket innover, der hun hengir seg til lange tankestrømmer satt i gang av ytre opplevelser eller inntrykk. Dette grepet skaper nærhet til hovedpersonen, men også distanse til omgivelsene hennes. Hun befinner seg hele tiden på innsiden, og blir dermed stående på utsiden – hun er ofte fraværende, eller bare en observatør til det som skjer rundt henne. Det er også lite dialog, så stort sett all informasjonen vi får er filtrert gjennom Lykkes blikk og observasjoner. Den interne synsvinkelen gjør at vi må stole fullt og helt på det Lykke forteller, og at hun ikke utelater viktig informasjon. Utover i handlingen vitner visse hendelser og kommentarer om at det kan finnes grunn til å tvile på dette. Lykke som delvis upålitelig forteller gir en ekstra dybde og dimensjon til historien.

En liten svakhet ved boken er at Harboe enkelte steder lar tankestrømmene bli litt for lange. Spranget blir for stort og unaturlig, og det kan bli krevende for leseren å hente seg tilbake til historien.

Stort sett velskrevet

En annen innvending kan knyttes til fostersøsteren Lena. Jeg tviler på at en såpass syk person som moren ville fått godkjent omsorgen for et fosterbarn. Jeg opplever heller ikke at Lena fyller en funksjon som tilfører historien noe de andre karakterene ikke kan gjøre, og tenker egentlig at hun er litt overflødig for fortellingen. Til sist får jeg ikke episodene der mor er på jobb til å stemme med sykdomsbildet som tegnes av henne. Hun kan da umulig fungere spesielt godt på en arbeidsplass.

Til tross for noen svakheter, er dette en velskrevet roman om den vanskelige ungdomstiden og psykisk sykdom i nær familie. Sanseligheten i observasjonene og den troverdige beskrivelsen av kompleksiteten i relasjoner til andre mennesker skaper en stemning og en uro som gjør at romanen skiller seg ut. De enkle illustrasjonene fanger opp ensomheten i teksten og forsterker følelsen av tomhet. Tittelen på boka hentes opp igjen helt mot slutten, beskrevet som en beskyttelse mot omgivelsene og eget territorium. Det er nettopp det jeg opplever Lykke gjør i møte med menneskene i livet sitt – legger ut tre meter med kniv for ikke å få dem for tett innpå seg. Kombinasjonen av det stille og det aggressive inntrykket fra forsiden blir derfor et fint bilde på kompleksiteten knyttet til nærhet og intimitet i romanen.

Musikeren Sandra Lyng (f. 1987) debuterer som bildebokforfatter med to bøker om en liten enhjørning som heter Corny. Flere bøker i samme serie planlegges utgitt. I forbindelse med bøkene har Lyng også laget sanger og musikkvideoer om Corny, lagt ut på YouTube og Spotify. Bøkene er illustrert av Cathrine Sandmæl (f. 1991), som har illustrert flere barnebøker.

Gratulerer og god natt

Corny er en enhjørning med menneskelige egenskaper. Hun bor i et hus sammen med moren, faren og lillesøsteren sin. Vennene hennes er både ekte dyr og fantasidyr.

I Gratulerer med dagen, Corny har hun bursdag. Dagen starter bra, med ballonger, gaver og pannekaker. Huset blir pyntet og kaker blir bakt. Alle vennene hennes er invitert til en gedigen bursdagsfest. Snart ringer de på døra, og festlighetene begynner. Men de to bestevennene fra Regnbueklubben har ikke kommet. Corny blir trist, selv om hun egentlig burde være glad – alle de andre er jo der for å feire henne. Heldigvis er vennene bare litt forsinket fordi de holdt på med å gjøre ferdig en overraskelse: et nybygget klubbhus. Corny kunne ikke fått en bedre gave, og dagen er reddet.

I God natt, Corny er det leggetid. Familien på fire har spist kveldsmat og drukket kakao med krem. Etter bad og tannpuss leser mamma for Corny på sengen, før hun sier god natt og forlater rommet. Corny er nemlig stor nok jente til å sove alene – i motsetning til lillesøsteren Siril som må ha pappaen hos seg. Men det er mange skumle skygger inne på rommet til Corny. Hun blir redd og lokker mamma inn på rommet igjen ved hjelp av triks og overtalelser. Dermed får hun mamma til å ligge i senga si, helt til Corny sovner trygt.

Hornet skifter farge etter følelser

I forlagets presentasjon står det at Corny er en enhjørning med følelsene utenpå kroppen. Forfatteren har selv uttalt på Instagram at bøkene er ment som et redskap til å snakke med barn om følelser. Jeg synes dette er en god tanke. Men etter å ha lest bøkene, opplever jeg ikke at Corny utmerker seg på en unik måte hva gjelder følelser. Hun tør riktignok å vise dem, til tider framstår hun dramatisk. Samtidig utviser hun en ganske normal oppførsel for små barn. Jeg går derfor ikke med på at disse bøkene handler mer om følelser enn mange andre barnebøker naturlig gjør. Bøkene tegner mest opp situasjoner man kan kjenne seg igjen i.

En fin detalj la jeg først merke til etter å ha hørt Lyng fortelle det i en av sine Insta-Stories: Hornet til Corny skifter farge etter følelsene. Jeg må innrømme at jeg ikke la merke til fargeskiftene da jeg leste bøkene første gang. Dette vises kun i illustrasjonene, og siden omgivelsene gjennomgående er i regnbuefarger, så merket jeg det ikke. Kanskje forfatteren med hell kunne ha hintet om denne egenskapen i teksten, for det er synd om leserne går glipp av symbolikken. I normaltilstand er nemlig hornet til Corny regnbuefarget, noe som kan tolkes dithen at hun inneholder et spekter av følelser. Når hun er trist, blir det blått; når hun er glad, blir det grønt; når hun er redd, blir det lilla.

Et lettvint preg

Teksten har en muntlig stil, den gir ikke inntrykk av å ha vært gjennom gjentatte runder med kunstnerisk finpussing. Allikevel er det noe realt med språket – det er rett på sak og lett å lese høyt fra. Lyng har brukt originale navn på de ulike karakterene, som Deni, Leni, Fofo, Boppus og Lille Labb.

Begge bøkene har en ganske lik struktur: Det starter hyggelig, men bygges sakte opp mot en slags krise hos Corny. Etter litt dramatikk, blir krisen løst. Lyng er dyktig til å få med seg leserne fra side til side: Det er spennende underveis, og avslutningene føles tilfredsstillende.

Illustrasjonene er enkle å like for de yngste, med morsomme karakterer og detaljrike scener. Ansiktsuttrykkene hjelper leseren med å forstå hvilke følelser som gjelder. Men stilen er ikke så unik. Karakterene og omgivelsene minner om leker fra lekebutikken og animasjonsfilmer jeg har sett reklame for. Tegningene er fint utført, men den duse fargeleggingen i regnbuetoner gjør at helheten oppleves for behagelig – det tipper over til å bli litt for blast og overflatisk.

Fonten som brukes både på omslag og inni boka er i en såkalt morsom, håndtegnet stil – etter min mening er den verken særlig lesbar eller estetisk. Tekstbolkene veksler mellom å være venstrejustert og midtjustert. Disse grepene gjør at designet ser amatørmessig ut, og boken får dermed et noe billig preg. Det hjelper ikke at forsidene har fått et strøk med glitter.

Gjenkjennelig, men virkelighetsfjern

Bøkene om Corny er søte og spennende. Men de noe overdrevent idylliske, pastellfargede omgivelsene skygger litt for det som skulle være det viktige: følelser og autentisitet. Corny er et heldigstilt «barn». Hun har det trygt og fint, har mange venner og familie som elsker henne. Følelsene hennes blir trigget av at hun ikke får ønskene sine oppfylt. Mange barn vil kjenne seg igjen i både følelsesuttrykkene og situasjonene. Det er allikevel litt vanskelig å leve seg inn i Cornys karakter, for hun lever liksom litt i sin egen boble.

Konseptet Lærepenger fra banken DNB finnes allerede i form av en TV-serie og en interaktiv nettside. Begge deler er fantasifullt utformet og gjør læring om penger og økonomi til en lek for både barn og ungdommer. Så spørsmålet jeg sitter med etter å ha lest boka av Stian Barsnes-Simonsen er: Hvorfor er den så dårlig?

Da jeg og resten av dagens småbarnsforeldre var barn, var penger og sparing et veldig taktilt fenomen. Selv hadde jeg en sparebøsse hvor én-, fem- og tikroninger ble stablet oppå hverandre i rør, med markeringer som viste når jeg hadde ti, tjuefem eller – gisp! – hundre kroner.

Nå er derimot alle penger digitale, og kontanter ikke noe annet enn et irritasjonsmoment man må anstrenge seg for å bli kvitt (ikke en enkel sak i disse koronatider). Det er vanskelig å lære barn om usynlige verdier, og dermed er det et større marked enn noen gang for å lære barn litt økonomisk sans.

For uklart, for bredt

DNBs forbrukerøkonom Silje Sandmæl har allerede skrevet boken Pengekarusellen (Cappelen Damm, 2016) med undertittelen «Slik lærer du barna om fornuftig pengebruk og unngår at de går i luksusfellen». Sandmæl er også amatørmessig photoshoppet inn bak forfatter Barsnes-Simonsen på forsiden av Lærepenger, og et sitat fra henne står like under tittelen: «La barna lære privatøkonomi nå, så bidrar du til at de ikke havner i luksusfellen når de blir store».

Ingen premie til deg som har trukket konklusjonen at Sandmæl er en av programlederne på TV3s serie Luksusfellen. Men selv om hun har fått større plass på bokomslaget enn Barsnes-Simonsen er ikke Sandmæl medforfatter for boken (ifølge den lille teksten på innsiden er hun «fagkonsulent»).

Forfatter Stian Barsnes-Simonsen er også kjent fra TV, nærmere bestemt NRK Super og i senere tid barne- og familiekanalen Nordic Family. Det han kunne tatt med av formidlingstalent inn i boken blir derimot effektivt stoppet av en uvanlig dårlig bokdesign.

I tillegg til et forord er boken delt inn i fire kapitler: Hva er penger, Penger inn, Penger ut, og Penger til overs. På overflaten virker det som en pedagogisk tilnærming, men i praksis er kategoriene for brede. Kapitlet «Penger ut» starter med «Salg, rabatt og tilbud», fortsetter med «Faste utgifter», «Luksus», «De tre G-ene» (grisk, grådig og gnien), «Å gi», «Fattigdom» og, av en eller annen grunn, «Arv». Og det fortsetter.

Skammelige illustrasjoner

Det er mange ting som er med på å gjøre boken direkte kjedelig å lese. Det første er at den er skrevet som en eneste langt tekst fra A til Å. Her er det ingen elementer som er trukket ut fra teksten, faktabokser eller faste spalter som bidrar til å gjøre sidene lettere.

For det andre er illustrasjonene virkelig under pari. Alle er hentet fra en bildebase, og alle ser ut som ikoner hentet fra et regnearkprogram. Selv om tanken var at boken skulle by på noe annet enn TV-serien og den interaktive nettsiden, var det likevel ikke noen god idé å skrote de gode visuelle elementene som faktisk fungerte. I tillegg får de dårlige, intetsigende illustrasjonene fylle hele sider av boken, gjerne med et enda mer intetsigende sitat fra teksten, som «Mange arver formue i Norge», eller «Noen ganger kan det faktisk være lurt å låne penger!».

Det er en grunn til at bokillustrasjon er en egen kunstform, og det er skammelig når et stort forlag som Cappelen Damm gjør det så enkelt for seg som dette.

Svimlende forvirring

Nå skal jeg ikke la de negative superlativene få ta overhånd her, men under lesingen kjente jeg faktisk på en fysisk motvilje mot boken som nesten fikk meg til å prøve å knekke den i to.

Én ting er de alltid nokså upersonlige eksemplene som prøver å levendegjøre teorien (Birger og Gunn-Charlotte skal investere 10.000 kroner; Eva har femti kroner og tre hus, mens Sarah har en million kroner). En annen ting er det dårlige språket («tilbakebetale» i stedet for «betale tilbake», et bekymringsfullt overforbruk av «forhåpentligvis»).

Men kanskje det verste er denne svimlende blandingen av pep-talk («Gratulerer, flinke deg!» står alt for mange ganger i boken) og ren forvirring over hva dette faktisk skal være. Når det på de siste sidene i boken står «Vi har fått inn noen spørsmål fra barn om hvilke rettigheter de har, som Silje Sandmæl svarer på» er jeg nesten for matt til å rope «DERE ER EN BOK, DERE FÅR IKKE INN SPØRSMÅL!»

Det ironiske er at det beste pengerådet i denne sammenhengen er dette: På lærepenger.no finner du alt dette materialet helt gratis, i en innpakning som faktisk er tilpasset målgruppen. Du kan til og med krysse av for om du går på barneskolen eller ungdomsskolen.

La dét være en lærepenge.

Da jeg var liten, klødde jeg meg i hodet over de få kameratene jeg hadde som kalte pappaene sine for «far», en kjølig konstruksjon som mest av alt ga meg inntrykk av at man i disse familiene sjelden ga hverandre en klem. «Far» ga uttrykk for autoritet og respekt, «pappa» for kjærlighet og nærhet. Men det er klart, også en pappa ønsker å bli behandlet som en autoritet, mens en far helst vil elskes som en pappa.

Om dette virker som en underlig og indirekte vei inn i Torbjørn Moens nye thrillerserie for 10-12-segmentet, er det selvsagt fordi den på et grunnleggende nivå handler om forholdet mellom fedre og ungene deres. Her er en masse nervepirrende situasjoner med spioner og pistoler, skumle typer og hemmelige rom, koder, forkledninger og oppgjør i parkeringshus. Men det som skaper spenning på et overordnet plan er de unge hovedpersonenes forsøk på å finne ut hvem faren deres egentlig er, om han er ond eller god, og enda viktigere, om han er glad i dem og vil ha kontakt med dem.

Uklar tittel, spennende handling

Dette temaet er så viktig at Moen har valgt å gjøre det til en slags serietittel: Opphavet heter den første boka i serien, og oppfølgeren Trollfabrikken har fått undertittelen Opphavet 2. Det er et interessant begrep, selv om jeg mistenker at det kanskje blir litt for abstrakt til at det umiddelbart fanger interessen til målgruppen, som neppe har noen knagg å henge det på. På det overordnede nivået er dette selvsagt noe av poenget: Hvis ordet «far» for stadig flere fremstår som noe autoritært og gammelmodig, en levning etter patriarkatet, betegner «opphavet» en far som har abdisert, en igangsetter av prosesser han ikke lenger selv er tilstede for å følge opp. Begrepet er presist nok, men som tittel betraktet er det neppe den beste reklamen disse thrillerne kunne fått. Det blir gåtefullt på feil måte.

Opphavet begynner på et loft, der unge Kristoffer leter etter noe han kan bruke til et karneval der alle skal kle seg dust. Naturligvis tenker Kristoffer umiddelbart på faren sin, eller «opphavet», som moren kaller ham. En dag forsvant han sporløst ut av livene deres, men de gamle klærne hans henger fortsatt på loftet. I en lomme finner Kristoffer en nøkkel, og i nøkkelen en lapp med en gåte. Vår nysgjerrige helt løser rebusen fort. Den angir en adresse, han oppsøker den og bruker nøkkelen til å låse seg inn i en leilighet der han finner to esker: En inneholder fotografier av ham selv og moren, den andre inneholder fotografier av faren sammen med en annen familie. Han oppsøker den andre familien og får kontakt med femtenårige Kristin, som viser seg at er storesøsteren hans. Når de prøver å undersøke nærmere, får de selskap av banditter som forsøker å drepe dem. Hvem er egentlig denne faren, dette opphavet? Og hva vil det si at Kristoffer og Kristin er barna hans? Er han en skurk? Og spiller det noen rolle hvis han likevel er glad i dem?

En kunne kanskje innvende at denne fraværende farsskikkelsen var mer relevant for noen generasjoner siden (Moen er født i 1961, og har skrevet ungdomsbøker siden 1990) enn den er i dag. Norske fedre er generelt langt mer til stede for ungene sine nå enn hva som vanlig for bare noen tiår siden. Men spørsmålene bøkene tar opp er allmenne nok. Målgruppa befinner seg i en alder der det begynner å bli viktig å definere seg selv. Bildet av foreldrene mister glansen, samtidig som man fortsatt er fullstendig avhengig av dem.

Dynamisk søskenduo
Fordi Moen er en dreven forfatter, skjønner han at en bok som dette likevel først og fremst trenger å rydde foreldrene av veien for at det skal bli spennende. Ungdommene må få utfolde seg. Samspillet mellom halvsøsknene er godt håndtert, ikke minst fordi Moen lar storesøster Kristin balansere mellom å være fullstendig suveren og ikke så rent lite koko. Hun er, kort sagt, langt mindre selvbevisst enn femten år gamle jenter flest, og ganske hensynsløs, og bidrar sterkt til å slynge duoen ut i en rekke kaotiske situasjoner. Dermed flyttes litt av presset vekk fra den mer konvensjonelle forteller-lillebroren, som stadig bekymrer seg og er mer enn klar over sine egne tilkortkommenheter. Det eneste som ikke helt fungerer i beskrivelsen av forholdet mellom disse to, er den litt for tydelige seksualiseringen av fortellerens blikk på søsteren når han først spionerer på «den andre familien» i første bok. Det kunne nok blitt interessant i en annen bok, men i en thriller som dette, blir det mest forstyrrende. Mange lesere i målgruppa synes nok alt som lukter av sex og lyst er cringe nok i utgangspunktet, om man ikke også skal blande inn incestuøs tiltrekning på toppen av det hele.

Bøkene er på sitt beste når de er mest virkelighetsnære. Særlig bruker Moen Oslo-geografien på en forbilledlig måte, og oppgir konkrete, eksisterende adresser og bygninger som hovedpersonene oppholder seg i eller beveger seg mellom. Kristoffer og Kristin farter rundt i byen på egenhånd, gjerne på Kristins tjuvlånte skuter, bryter seg inn i leiligheter, boder og trollfabrikker, eller forfølger skumle typer på t-banen, og hele tiden får man inntrykk av at dette er noe som faktisk kunne ha skjedd. Da blir det også lett å leve seg inn i handlingen. Gåtene Kristoffer løser er også akkurat passe vanskelige. Når leseren også kunne løst dem, selv om Kristoffer kommer oss i forkjøpet, knyttes bånd mellom oss og hovedpersonen.  Leseren og fortelleren befinner seg omtrent på samme nivå.

Samfunnet som forsvant

Litt mer trøblete blir det når abstrakte ideer skal diskuteres. Handlingen i bok nummer to, Trollfabrikken, kretser rundt spredning av fake news, men klarer aldri helt å overbevise leseren om omfanget av problemet. Moen legger inn en diskusjon mellom søsknene om hvorvidt jorda kanskje er flat tidlig i romanen, men mer håndfast enn dette blir effekten av problemet knapt. Fordi så mye av handlingen kretser rundt forholdet mellom søsknene, faren og gebrokne gangstere, blir det vanskelig å vise i praksis hvordan samfunnet som helhet påvirkes av enkeltmenneskers handlinger. Forsøket bør applauderes, for dette er høyst relevant stoff også for leserne i målgruppen, men det er som om formen Moen har valgt kommer litt i veien for de gode forsettene. Forfatteren skriver inn en datanørd som er forelsket i Kristin og som kan forklare alt det som går over hodene på våre to helter, men stoffet absorberes knapt i selve fortellingen.

Det kan også innvendes at ingen av bøkene helt klarer å følge opp spenningen de legger opp til når de nærmer seg slutten. Trolig er det fordi det snaue, snarleste formatet ikke tillater at det tar av, men begge bøkene bryter av akkurat idet det begynner å bli virkelig spennende. At de også begge ender med at den ellers uberegnelige faren griper inn som en deus ex machina og redder barna sine fra en sikker død, er kanskje logisk. Men det oppleves også som noe forutsigbart når den samme løsningen brukes i begge bøkene, og det hadde vært mer tilfredsstillende om ungene ordnet opp selv. Neste gang må noe nytt skje. Og det gjør det nok. Men inntil da er dette ypperlig strandlektyre: lettlest, interessant og akkurat passe spennende.

Psykolog og forfatter Jenny Jägerfeld er anerkjent i Sverige for sine ofte normbrytende bøker for barn og unge. Hun har tidligere skrevet om blant annet foreldres selvmord og å være født i feil kropp. I Mitt vidunderlige liv handler det om selvkjærlighet, ensomhet og konsekvenser av mobbing, og for denne romanen ble hun nominert til den høythengende Augustprisen i 2019. Nå foreligger boken på norsk, i solid oversettelse av Gunnhild Magnussen.

Sigge flytter fra Stockholm til lille Skärblacka med moren og lillesøstrene for å bo på sin eksentriske mormors hotell The Royal Grand Golden Hotel Skärblacka, der kun sære Krille Marengs er gjest. Nå skal Sigge & co innta hotellet og gjøre det til et hjem. Sigge skal begynne i 6. klasse etter sommeren, og teller ned dager med stadig voksende uro: For hvordan skal han unngå å bli mobbet på den nye skolen, slik han ble i Stockholm? Hvorfor må han absolutt være en «skjeløyd tulling»? Hvordan kan han bli populær? Sommerens misjon er å finne svarene og transformere livet sitt, noe som selvfølgelig viser seg ikke å være så lett.

Livslang romanse

Hvis man elsker seg selv, har man starten på en livslang romanse, sier mormoren. Du skal bare være deg selv! sier moren. Men det er lettere sagt enn gjort. Og Sigge får en dårlig start på sitt nye liv da han en av de første dagene i Skärblacka styrter på hodet inn i hekken til den mystiske nabojenta Juno etter en strabasiøs tur på rulleskøyter i nabolaget med Krille Marengs og hunden Einstein. Juno viser seg attpåtil å være selvutnevnt journalist og dokumenterer den katastrofale styrten på Instagram. Som hevn stjeler Sigge Junos hagenisse i skjul og oppretter en Instagramkonto til den, runawaygnom, en idé som selvfølgelig får konsekvenser. Historien om Sigges kamp for å bli populær, hagenisse-tyveriet og vennskapet med Juno kunne nok båret store deler av romanen i seg selv, men er bare en liten del av utrolig mye som skjer på de 330 sidene boken fyller.

Maksimalisme i romanform

Sjelden har jeg lest en så maksimalistisk roman. Her er det personlige kriser, forviklinger og mysterier, diverse utstoppede dyr i skiftende kostymer, hagenisser på ville veier, racerbilstevner, sære bipersoner, flauser, satanbananer, splatterfilminnspilling, forsvunne skilpadder og traumatiserte marsvin, søstre som enten bare kan rope eller som ikke kan snakke i det hele tatt, bilalarmer som går av, jukeboxer som spiller non stop, spesielle harpunoppfinnelser og et villavillekulla-aktig hjem – blant annet. Og midt i dette befinner Sigge seg altså i en livskrise. Dette kaoset er befriende, men romanen balanserer også på grensen til å bli for overlesset. Boken vil rett og slett litt mye, og ender tidvis med å utmatte både seg selv og meg som leser. I tillegg er det en lang bok, og jeg tror de ulike situasjonene og handlingstrådene hadde stått tydeligere frem, slik de fortjener, om noen sidespor var sløyfet og handlingen var konsentrert ørlite. Er det for eksempel nødvendig med et eget kapittel om hvordan bipersonen Krille Marengs fikk navnet sitt, midt i alt det andre som skjer?

Sjarmbombe

Men selv om boken er overlesset og tidvis vel karikert, er det ikke vanskelig å tilgi, for det er virkelig et fyrverkeri av en bok, og den er underholdende, svært velskrevet, klok og sjarmerende, med empatiske portretter av snåle karakterer. Her er også mange sterke jente- og kvinnekarakterer, for eksempel er både mormoren og Sigges søstre på hver sine måter inspirerende uanfektet av andres meninger om dem. Romanen er også sjeldent morsom. Instagramkontoen runawaygnom er eksempelvis svært vittig, og jeg tok meg selv i å ønske meg en helt egen roman om hagenissens ferd i verden. Sigges utvikling er lett å engasjere seg i, og hans mildt sagt keitete forsøk på å avlese sosiale koder, passe inn og få venner er rørende og godt skildret, og tipper aldri over i det sentimentale eller håpløse.

Sigge mister nemlig aldri troen på at han har makten i sine hender og kan gjøre noe med situasjonen sin. Spørsmålet er bare hvordan, og hva man skal gjøre? Skal man bevege seg nærmere seg selv eller vekk fra seg selv? Dette er spørsmål og tematikker som er behandlet i barne- og ungdomslitteraturen utallige ganger før, men Jenny Jägerfeld har formådd å skrive en roman som allikevel er svært original. Det er fint å være flue på veggen når Sigge folder seg ut, både i familien sin og i vennskapet med Juno, der han blir speilet på nye, viktige måter og får utfordret narrativene han forteller seg selv igjen og igjen. Kanskje er det ikke så gærent å være Sigge allikevel? Når skolestarten til slutt kommer, har han i hvert fall kommet mange lange skritt nærmere å innlede en forhåpentligvis livslang romanse med seg selv.

I 2017 blev Karin Erlandsson indstillet til Nordisk råds litteraturpris for romanen Pärlfiskaren, som var første bind i det, der blev «Legenden om Ögonstenen». Hun fik ikke prisen, den gik (posthumt) til Ulf Stark og Linda Bondestam. Men i år får hun endnu en chance og denne gang er det med afslutningsbindet i samme serie, der meget passende blev en kvartet. I vores tid har serier det med at fortsætte i det uendelige, også derfor er det rart, når noget bliver afsluttet, mens det stadig har en stor friskhed og energi og det har «Legenden om Ögonstenen».

Segraren

Dette fjerde bind hedder Segraren, det foregår i den vestlige del af seriens Dronningerige og hermed, er vi også nået hele vejen rundt i det lille rige.

Situationen er tilspidset, de to hovedkarakterer Miranda og Syrsa er ramt af sorg og ulykke, og det står nu klart, at Ögonstenen ikke skal findes for egen vindings skyld, nej, den skal findes og derefter destrueres for menneskehedens skyld. Da vi mødte fortælleren, pigen Miranda, i første bind, var driften efter at finde perlen hendes egen. Men nu har hun udviklet sig og indset, at perlen skal findes og destrueres, fordi dens magt over menneskene er destruktiv. Kampen har bevæget sig fra noget personligt til at være et altruistisk anliggende.

Ögonstenen

Ögonstenen er en kæmpemæssig perle, som gennem generationer har drevet rigets mennesker til vanvid og fået voksne, som både Mirandas og Syrsas forældre, til at forlade familie og børn i håbet om at finde den perle, der kan stoppe alle længsler. Har man først overgivet sig til jagten på Ögonstenen, er man fortabt for denne verden.
Dronningerigets indre hav er fyldt med perler og Miranda er perlefisker, mens Syrsa har den unikke evne at hun er perlehvisker (hun kan høre, hvor perlerne er). Begge piger har mistet højre arm til hajen med rosensnuden, Roshajen, under dykning. Men sammen er de et hele.

Længslens dæmoni

Det går op for Miranda, at ikke bare alle de andre perlefiskere og Iberis, men at også hun selv har været et offer for længslen. At længsel kan besætte en, og faktisk forandre et menneske, så det gør ting, der skader andre, såsom at glemme sine børn. Miranda vil ikke være det menneske, og det kræver en omkalfatring af, hvem hun så vil være: «Jeg hade inte forstått att längtan förandrar den som längtar, att det inte spelar någon roll om man är ond eller god när längtan är så stor att den tar över allt man är.» Miranda er heller ikke alene, hun er sammen med Syrsa, som hun nu er helt afhængig af, for kun ved at være sammen med et barn, kan man undslippe moderperlens forbandelse. Romanen lader Miranda erkende sig selv som et offer for længslen og begæret, og denne evne til ransagelse er en vigtig og inspirerende del af hendes karakter.

De gode og de onde

Modstanderen, for sådan en skal der jo være i et eventyrunivers, er den snehvide kvinde Iberis, som også er ude efter den store perle. I det foregående bind blev Miranda og Syrsas voksne hjælper, lægekvinden Lydia, dræbt, efter en kamp med Iberis om Ögonstenen. Iberis skyer ingen midler, hun er den perfekte modstander, hvid og hård som H.C. Andersens Snedronning. Hun er også seriens svage punkt, synes jeg, fordi hun er den mindst nuancerede. Men, som det viser sig, har den hvide Iberis også en anden halvdel og en egen historie. Ingenting er så enkelt som det kunne se ud, og det er Karin Erlandssons force, at hun på en og samme tid kan arbejde med ret genkendelige karakterer uden at de stivner som klicheer.

Tydelighed og overskuelighed

Karin Erlandsson har bygget sin fiktion meget distinkt op, sådan at man som læser hurtigt føler sig hjemme. Riget har disse fire regioner med hver deres karakteristika: de nordlige skove, bjergene mod øst, perledykkernes sydlige region, og det frugtbare vestlige landskab, hvor Segraren udspiller sig.

Der er et kort bag i bogen, hvor man kan følge med, og det er en skøn ting. Erlandssons univers minder på mange måder om andre fantastiske universer, som f.eks. danske Lene Kaaberbøls Skammerens datter, hvor meget er gammeldags, forankret i naturen og uden store tekniske tiltag (med undtagelse af den maske, som gør perledykkerne i stand til at trække vejret under vand). Som hos Kaaberbøl er der fokus på de menneskelige relationer, på karakterernes tvivl og filosofiske undren og på den basale og sanselige dimension af tilværelsen.

Roshajer og veteviol

Naturen spiller en stor rolle i Erlandssons univers. Vist er der farlige væsener og vækster, men først og fremmest er naturen et fortroligt og nært rum.
Forfatteren har udviklet plantevækster og dyr, som befolker de forskellige områder, som minder om noget kendt, men lige er forskudt lidt. F.eks. den store hvide «roshaj», som hedder sådan, fordi dens snude ligner en rose, eller vetesviolen, som man kan lave den skønneste grød af. Det er et univers, hvor maden er enkel og god og børnevenlig: grød og honning, bagte kastanjer, mandelbudding, hindbärssylt og pæremost.

Karin Erlandsson har sans for ordene og deres lyde og spil (se f.eks. s 236, hvor «Jag flämtar, ja frustar, det flimrar fortfarende framför mina ögon»), og man kan mærke, at hun har villet skabe et univers, hvor der basalt set også er rart at være, og hvor der nok kan være action, men ikke stress. Tingene får tid, som når Miranda dykker, og læseren mærker det sus af fryd, det giver i hende, hver eneste gang.

Et indre refugium
For den unge læser betyder det, at man har lyst til at bebo et univers noget. Man har lyst til at trække vejret med Miranda, fordi stedet er så tydeligt, netop ved at det bliver malet op med disse enkle retter og genkendelige naturscenarier. Hvem husker ikke de blomstrende træer i Nagijalas Kirsebærdal? På samme måde, tror jeg, at barnelæseren vil kunne tænke på Mirandas dykketure ned i det perleskinnende vand i «Legenden om Ögonstenen» som et privilegeret særligt sted, han/hun til enhver tid kan genkalde sig.

Segraren er på den måde også en sejr for Erlandsson som forfatter. Nu findes landet, hvor Dronningens gader er af perler, der skal vandes hver dag for at glitre. Hvor man spiser vetesviol og svømmer blandt sølvdelfiner.

To sakprosabøker slippes nesten samtidig denne høsten på hver sine forlag. Begge gir råd om nettvett, begge er innbydende designa og illustrert. De to forfatterne er tydelig til stede i tekstene og henvender seg engasjert til et «du». Mia Landsems Trygg på nett (Cappelen Damm) er oppgitt å passe for barn «fra barneskolealder», mens Nettvett med Johannes (Gyldendal) markedsføres for 8–12 år. Så like er disse utgivelsene at jeg mener det er rettferdig å legge opp denne anmeldelsen som en duell.

Fra «Nettvett med Johannes»

Mia Landsem er kjent blant voksne, og har derfor et fortrinn i kampen om oppmerksomhet både i media og bokhandel. Det var hun som hjalp håndballspiller Nora Mørk med å finne ut hvem som hadde spredd nakenbilder fra mobilen hennes. Hun presenteres som nettdetektiv og it-student, og holder dessuten foredrag om nettvett. Johannes Slettedal er et mer kjent fjes for målgruppa. Han har vært journalist i NRK Supernytt og jobber nå som programleder i TV2 skole.

De bekrefter hverandres utvalg med temaer som sikre passord, falske profiler, fornuftig gaming, kamp mot nettmobbing og spredning av nakenbilder.

Fra «Trygg på nett»

Journalisten mot eksperten

Trygg på nett er mer omfattende enn Nettvett med Johannes. Landsem er for eksempel den eneste som forklarer porno og plagiat. Dessverre er hun også langt mer omstendelig, og fremstår som en samvittighetsfull ungdomsskolelærer, der boka bruker hele ti sider på hvordan du gjengir andres tekst og bilder på korrekt vis i skoleoppgaver.

Det er imidlertid aldri noen tvil om at Landsem bryr seg om deg. Når hun først har deg her, er det en hel del hun gjerne vil ha sagt. For eksempel forklarer hun ikke bare forskjellen på porno og virkeligheten, men påpeker: «Pass på at partneren din faktisk har lyst, og vær forsiktig så du ikke skader deg selv eller en fremtidig partner, verken kroppslig eller følelsesmessig.»

Slettedal holder seg strammere til saken, han forklarer mer barnevennlig, og klart mest effektivt: «Et godt passord er som tannbørsten din: Den brukes ofte, deles ikke, og man skifter den med jevne mellomrom.» Mens Landsem har vitenskapens blikk for relevant statistikk, har Slettedal et mer journalistisk fokus på aktuelle eksempler. Landsem kan fortelle at det i snitt vil ligge 1165 bilder av et barn i sosiale medier innen det har fylt 12 år. Slettedal forteller om bestemora i Nederland som i vår ble dømt til å slette facebookbildene av barnebarna.

Fra «Nettvett med Johannes»

Eksempler gir ofte det sterkeste inntrykket. Det vet illustratør Martin Aas å utnytte bedre i Nettvett med Johannes enn kollega Linn I. Eielsen i Trygg på nett. Visst har Aas hatt fordel av mer plass og flere konkrete eksempler å ta tak i. Men han har også gått til oppgaven med en humoristisk sans som setter en langt lettere stemning i Gyldendals bok. Det er mer motiverende å lese om hva norsk lov sier om nakenbilder når det framføres i snakkebobler av en robot (med lesebriller). Fotografier av Johannes er montert inn i illustrasjoner som karikerer utfordringer leserne kan gjenkjenne. Faktisk skulle jeg gjerne sett enda flere av dem. De plasserer forfatteren så tydelig på lag med leserne. Han blir ikke bare den som vet best, men også en venn som har følt på ditt dilemma: Skal jeg legge meg, eller fortsette å spille?

Både Slettedal og Landsem er best der de bruker seg selv i slike eksempler. Vi lytter helst til venner.

Råd som påbud eller tilbud?

Det er lett å glemme hvor sårende for eksempel digital utestenging virker, nettopp fordi du ikke står ansikt til ansikt med den du holder utafor. Sånn sett er det fint at illustratør Eielsen legger vekt på hvor kjipt det føles å bli offer for maktmisbruk på nettet. Men en overvekt av gråtende og frustrerte portretter tynger leseopplevelsen. Jeg stusser også over at de virker mynta på yngre lesere enn den såpass lange teksten egner seg for.

Fra «Trygg på nett»

Juryen som nominerte Mia Landsem til Årets trønder i 2018 peker på hennes tydelige språk og formidlingsevne – særlig til ungdom. I Trygg på nett kommer ikke dette helt til sin rett, selv om tonen er lett og gjennomført. Avslutningen på sitatet over – «verken kroppslig eller følelsesmessig» – har mest akademisk interesse og indikerer en målgruppe ganske høyt i alder. Men der hun forteller om den 16 år gamle norske gameren som var med å vinne 25,7 millioner i Fortnite, serverer hun en bemerkning som passer for langt yngre: «Det er vilt mye penger og utrolig kult.» Er det ressursmangel hos Cappelen Damm, eller overdreven respekt for Landsems stemme som er skyld i at denne teksten ikke er mer konsekvent redigert?

Slettedal synes å kjenne målgruppa si bedre – omtrent de samme som seerne til Supernytt – for eksempel der han ramser opp seks punkter for hva du bør si til ditt forsvar dersom noen synes du spiller for mye. Samtidig kommer en liste der du kan sjekke om du er avhengig. Landsem forteller at hun ble bedre i taekwondo av å spille dataspill. Men noen ganger blir rådene hennes så snusfornuftige at hun framstår mer som bestevenn med foreldrene eller læreren din enn med deg. Da får råd formulert som påbud lett bismak: aldri legge mobilen eller PC-en ute av syne, ha unikt passord ethvert sted, alltid spørre en voksen om det er trygt før du laster ned en app, lese gjennom også den lille skrifta før du godtar retningslinjene for personvern i et spill. Formuleringer av typen «spør en voksen» eller «si fra til en voksen» forekommer 32 ganger på de 195 sidene.

Også Slettedal har tro på samarbeid med de voksne, og mange av hans råd er de samme. Pussig nok oppfatter jeg likevel rådene hans mer som tilbud jeg kan velge fritt. Det skyldes at han er flinkere til å innta min posisjon: «Jeg forstår at du vil ha de samme klærne som vennene dine. Husk likevel …» (Om kjøpepress).

Heldigvis viser begge forståelse for at ikke alle råd er like lette å følge – man kan bli lurt likevel.

Hva er lovlig, hva er realistisk?

Slettedal kunne gjerne vært tydeligere på om foreldre har lov til å snoke på mobilen til barn under 13 år – selv om spørsmålet åpenbart er vanskelig. Barn under 13 er tross alt hans primære målgruppe. Jeg har ellers full forståelse for at han må forenkle for å gjøre lovverket forståelige for målgruppa: «Å skrive stygge ting til andre på nett er ikke bare slemt, det er også ulovlig!»

Landsem er langt mer nyansert når hun gjengir norsk lov. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne bonuspoeng for denne ambisjonen om å lære leserne hva loven faktisk sier – bakenfor aner jeg et sterkt ønske om å gjøre oss alle til mer ansvarlige nettborgere. Men samtidig er det naivt å underslå at mindreårige kan bryte de fleste lover uten at det får særlig konsekvenser. Det er denne virkeligheten leserne lever i. Hva bør de gjøre da? Så sterkt ønsker forfatteren å senke terskelen for å gå til politiet med en anmeldelse at hun skjønnmaler hvordan du vil bli møtt: «… eller så får du snakke med en kjempehyggelig politibetjent.»

Jeg lurer oppriktig på hvordan de to bøkene hadde sett ut hvis de to debutantene hadde bytta til den andres forlag. Trygg på nett kunne trengt et mer brutalt redaktørarbeid. Sannsynligvis hadde Landsems ekspertise kommet mer til sin rett i en bok reindyrka for ungdom. Nettvett med Johannes vinner klart først og fremst fordi den er bedre tilpassa leserne både i tekst og bilder.

Svenske Johan Ehn er skuespiller og dramatiker fra Stockholm og debuterede i 2017 med romanen Down Under, der er en delvist selvbiografisk roman for unge om at finde sig selv som en homoseksuel. I den rejser 19 årige Jim alene til New Zealand, hvor han skal bo hos sin faster. Men da hun opdager, at han er homoseksuel, bliver han straks bedt om at flytte ud. Herfra begynder en voldsom indre og ydre rejse, hvor Jim langsomt konfronterer sig med alt det, han har forsøgt at fortrænge.

Hans nye roman, Hästpojkarna fra 2019, er indstillet til Nordisk Råds Litteraturpris 2020. Desværre er ingen af hans to romaner oversat til norsk. Der er to parallelle historier i bogen. Den ene handler om Anton og Peter i dagens Stockholm, og den anden om to børnehjemsbørn, Sasha og Janek. De to historier fletter sig ind i hinanden derved, at Anton skal passe den nu 98 årige Alexander «Sasha» Kovac, der har mistet sin stemme og kun svarer ja og nej ved at banke med sin stok i gulvet og i øvrigt nægter at forlade sit køkken selv for bare at gå på toilettet.

Anton er glad for at ride, og bliver fascineret af den gamle mand, dels fordi han finder billeder i Saschas stue, der antyder, at Sascha ligesom Anton er homoseksuel, og så det, at Sascha har arbejdet med at træne heste. Romanens kapitler skifter mellem de to fortællinger.

Cirkusbørn

Sascha og Janek, vokser op i Tjekkoslovakiet i midten af 1920’erne. Mærkeligt nok har det katolske børnehjem en hest, som de to drenge træner med dagligt. I børnehjemmet lægger man stor vægt på akrobatiske øvelser, så de to drenge er stærke og adrætte og kan udføre tricks på hesteryg. Janek er introvert og fuld af indre dæmoner, mens Sascha er udadvendt og mere harmonisk. De to er altid sammen, og Sascha forsøger så godt han kan at trøste Janek, når hans indre dæmoner tager overhånd. Det eneste, der da kan få Janek til at falde ned, er, når han får lov til at tale med heste. Janek er en slags hestehvisker, der kan få hestene til at gøre lige, hvad han ønsker sig. Når børnene ikke arter sig, bliver de straffet hårdt af nonnerne. En dag, hvor nonnerne har været særlig grumme, flygter de to drenge fra børnehjemmet. Heldet vil, at de løber ind i et cirkus, hvor de får lov til at optræde som «The Golden Brothers», selv om de faktisk ikke er brødre, med et akrobatisk nummer på hesteryg.

Efterhånden som de vokser op, bliver det tydeligt, at deres forhold er mere end blot broderligt, idet de er seksuelt tiltrukket af hinanden. De holder deres forhold skjult og rejser rundt med cirkusset, indtil de når til Berlin i begyndelsen af 1930’erne. Her besøger de natklubben «Eldorado», møder drag queens, bøsser og lesbiske og en åbenhed over for deres forhold, de ikke hidtil har mødt. Senere rager de uklar med cirkusdirektøren, og Sascha og Janek vælger derefter at blive i Berlin, men nazisterne bliver mere og mere aggressive og den forudsigelige katastrofe lurer lige om hjørnet.

Stockholm

I Stockholm er Anton 19 år og lige blevet kærester med den otte år ældre Peter. Det er Antons første rigtige forhold, og han ønsker virkelig, at de to bliver et par. Anton ved ikke helt, hvad han ellers vil, så han arbejder for tiden i ældreplejen og rider på hesten Pampas, som ganske vist ikke er hans, men som han får lov til at passe. I løbet af historien falder han af hesten og får angst for at ride, hvilket også bliver et emne, som han forsøger at tale med den særdeles fåmælte Sascha om. Den ældre mand og Anton udvikler i løbet af deres relation en måde at kommunikere på, som fungerer, selv om Anton får kritik af sin chef for, at han engagerer sig for meget i arbejdet og blandt andet besøger Sascha uden for sin arbejdstid.

Antons forhold til Peter fylder selvfølgelig også. Det er meget seksuelt, og samtidig er det for Anton lidt uklart, om Peter vil et rigtigt forhold eller ej.

Dokumentarisk fortælling

Det er tydeligt, at Johan Ehn først og fremmest har villet fortælle om de homoseksuelles historie under Nazityskland. I en epilog skriver han, at han har forsøgt at holde sig så meget til de virkelige hændelser som muligt. I årene 1933-45 blev 100.000 mænd arresteret for homoseksualitet, og mange af dem omkom i koncentrationslejre. Ovenikøbet kom de direkte fra koncentrationslejr til fængsel, da de blev befriet, idet det i 1945 fortsat var en forbrydelse at være homoseksuel.

Det er også i historien om Sascha og Janek, at romanen virkelig får liv og sjæl. Kærlighedshistorien om de to forældreløse drenge, der er så uadskillelige, er fængslende. Det er dog en smule vanskeligt at forestille sig et katolsk hjem, hvor drengene træner akrobatik på hesteryg, når de er helt små. Men ud over det er beskrivelsen af drengene og deres liv i cirkusset og i Berlin troværdig og engageret. Det er også klart, at der dukker vanskeligheder op i Saschas og Janeks liv, når de i Berlin møder andre, der er seksuelt interesseret i dem. De har ingen erfaring med andre end hinanden. Men det, at de i så høj grad afhænger af hinanden, når de optræder på hesteryg, giver dem en særlig forbindelse, som påvirkes, når der er kurrer på tråden.

Antons styrt med sin hest Pampas og hans efterfølgende angst for at stige på hesten igen er det stærkeste og mest nærværende element i Antons egen historie. Her mærker man, at der må være tale om en erfaring,  forfatteren selv har, for han beskriver virkelig flot en tøven hos Anton i forhold til at erkende, hvad der er på spil. Dermed bliver Antons forhold til den ældre Sascha helt relevant, da Anton søger råd hos ham i forhold til, hvordan han skal komme over det.

Flot komposition

Det virker godt med skiftene mellem nutiden og datiden i romanen. Det er en effektiv måde at gøre fortiden nærværende på. Der bliver i romanen taget tilløb til mange forskellige emner: ældreplejen, det at bliver ældre, kærlighedsforholdet mellem en ung og en noget ældre mand, heste og naturligvis det at være homoseksuel. Det, der virkelig løfter romanen, er, at man kan mærke forfatterens store engagement, når han beskriver relationen mellem to elskende, yngre mænd. Også forholdet mellem hest og menneske er vældigt indtagende fortalt, og beskrivelsen af begivenhederne i Berlin gør, at man som læser oplever, hvor bevidsthedsudvidende og samtidigt angstprovokerende det har været at befinde sig der i årene 1932-1933.

Johan Ehn er en af de nye forfattere, der i sine bøger har homoseksualitet som et bærende tema. Andre, der kan nævnes, er amerikanske Adam Silveras ganske fremragende bøger, der i en meget let science fiction univers giver komplekse følelser frit spil. Den meget populære John Green har udgivet romanen Will Grayson, Will Grayson om en dreng, der i høj grad kæmper med sin identitet. Endnu et eksempel er Martin Wilsons Og Hva de alltid forteller oss, som handler om to brødre. Johan Ehn er dermed i rigtig godt selskab og kan med sin Hästpojkarna bidrager med en solid historie med masser af følelser, som takket være sit dokumentariske ståsted er noget ganske særligt.

Jeg er omringet av pirater.

Denne uken var det piratfest i barnehagen til minsten, med alt tilhørende av effekter, øyelapper, sanger og grogg («gruff», ifølge invitasjonen).

Fem minutter videre østover ligger den største piratkolonien på denne siden av Skagerrak, i form av Kaptein Sabeltann og hans menn som fyller dagene med godhjerta gru til langt utpå høsten.

Og tidligere i år klokket jeg inn gjennomspilling nummer to av det enorme kassasuksess-tv-spillet Uncharted 4, hvor jeg og hovedpersonen er på jakt etter Henry Averys skjulte pirat-utopia et sted i karibien.

Konger, moguler og hærførere til sjøs

For mange er kaptein Avery fortsatt den største av alle piratene. Han ble født i 1659, og sjørøverkaptein Charles Johnsons bok A general history of the robberies and murders of the most notorious pirates (London, 1724) starter med en setning som gjaller av legender og som er verdt å sitere i sin helhet:

None of these bold adventurers was ever so much talked of, for a while, as Avery; he made as great a noise in the world as Meriveis does now, and was looked upon to be a person of as great consequence; he was represented in Europe as one that had raised himself to the dignity of a king, and was likely to be the founder of a new monarchy, having, it was said, taken immense riches and married the Great Mogul’s daughter, who was taken in an Indian ship which fell into his hands; and that he had by her many children, living in great royalty and state; that he had built forts, erected magazines, and was master of a stout squadron of ships, manned with able and desperate fellows of all nations; that he gave commissions out in his own name to the captains of his ships and to the commanders of his forts, and was acknowledged by them as their prince.

Dette er en setning (og et misbruk av semikolon) som sjøsatte tusen piratfortellinger, og som nærmest innbyr til å legge fra seg boken med et sukk mens man drømmer seg bort. Noen linjer etterpå skal Johnson avfeie alle disse historiene om Avery som rent oppspinn, men skaden har allerede skjedd. For slik er det jo. Vi vet at virkeligheten ikke er romantisk og full av eventyr, men om det er ett tema som innbyr til tankeflukt, er det pirater.

I Terje Formoes Pinky blir en av Kaptein Sabeltanns menn (Cappelen Damm 2002) er det for eksempel umulig å ikke la seg rive med av beskrivelsene av piratverdenen som vi får oppleve gjennom den lille dekksgutten Pinky. Det er en grunn til at det fungerer så godt – det er dét vi vil ha.

Selv ikke forfatteren Charles Johnson var ekte: Ryktet sier at det er Robinson Crusoe-forfatteren Daniel Defoe som skjulte seg bak aliaset.

Løfte til leseren

Min venn, Piraten lover de samme frydefulle gysene på forsidetegningen, hvor en ung gutt står ved roret på en båt i storm, mens en værbitt pirat med øyelapp og gullring i øret setter sjørøverhatten på guttens hode. Bak på boken står det, og vi unner oss igjen en fullstendig sitering:

Da André mister begge foreldrene i en bilulykke, havner han hos farens onkel. Med lapp over øyet og alt for mye rom innabords, lyder onkelen bare kallenavnet Piraten. Hvem som egentlig er den ansvarlige av de to, er uklart. En dag blir piraten syk og alt ser svart ut. På Trinidad bor Båtsmann, Piratens bestekompis, og det sies at han har helbredende evner. André og Piraten legger ut på sitt livs seilas der de må overvinne både monsterbølger og malstrømmer om de skal klare å nå målet: Å få Piraten frisk. Min venn, Piraten er en helt særegen røverhistorie med fantastiske karakterer og skakk humor – perfekt for fans av Gummi-Tarzan.

Hva slags rikholdig reise full av usannsynlige eventyr, overdrivelser og virkelighetsflukt lover ikke Ole Kristian Løyning & co å ta oss med på her? Hvordan kan det i det hele tatt gå galt?

Kjekling mellom fire vegger

Klisjéen i en historie som dette ville vært om den foreldreløse gutten ble tatt hånd om av en merkelig, litt forfyllet onkel som litt etter litt skulle vise seg å være en ekte sjørøver. Løyning har i stedet snudd på flisa: Den foreldreløse gutten blir tatt hånd om av en pirat som viser seg å bare være en trist, gammel mann.

Piraten, på tross av navnet, er ingen sjørøver. Han har kanskje vanskeligheter med å forstå konseptet foreldremøter, men det skjer ikke noe verre enn at han tror han skal få betalt for å være klassekontakt. Han har en båt i hagen, men det er en helt vanlig båt. Som leser føler jeg meg mer og mer snytt ettersom sidene fylles med surmulende att-og-fram mellom André og Piraten. Altfor ofte bruker den ene et uttrykk som den andre ikke kjenner til, og vi får en intetsigende replikkveksling som dette:

«Førsteutgaven!» sier Piraten, som nå har oppdaget min interesse for boka.
«Du kunne lagt den ut på eBay?»
«Bay-hva-for-noe?»
«Hadde du lagt den ut for salg på nettet, kunne du kanskje tjent en liten formue.»
«Boka er ikke til salgs! Den har gått i arv i generasjoner. Jeg hadde tenkt at far din skulle få den, for jeg har jo ingen arvinger …»
«Kunne du ønske at du hadde?» spør jeg.
«Kontrafaktisk historietenkning» sier Piraten og stirrer drømmende ut på det store, blå havet.
«Kontr …?»
«Det er det du driver med nå. Kontrafaktisk historietenkning. Sånn ‘tenk-hvis’-pisspreik»
«Unnskyld, det var bare et spørsmål.»
«Og av typen man burde holde seg for god til å stille».

Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor mange og kjedelige ord Løyning bruker på å si veldig lite. Vi er godt over halvveis i boken før de to hovedpersonene i det hele tatt legger ut på sjøreisen sin, og det er vanskelig å forklare hva alle sidene før har blitt brukt til. Hverken André eller Piraten har noe personlighetstrekk utover å være masete eller irritert, og ingen av dem har venner eller en sidehistorie som tar dem ut av det lille huset hvor de sitter og kjefter på hverandre.

Det virker som om Løyning har en idé om at Piraten skal være en stor forteller, men vi får aldri høre historiene hans. Løyning skriver bare ting som:

«Og så begynner han å fortelle. Stemmen er fortsatt varm som mørktona glass. Likevel, rå og uslipt som bunnen av ei skute. Ute er stjernene i ferd med å blinke fram på den lyse kveldshimmelen. Jeg lukker øynene, og ordene blir til bilder på innsiden av øyelokkene mine.»

Noen gode historier får leseren aldri høre. Selv når de endelig kommer seg ut i båten blir vi heller utsatt for setninger som «Hva var det jeg sa, André, sånne morkne ledninger fører ofte til jordingsfeil!»

Tegninger som fungerer

Når det gjelder å skape feil forventninger kan heller ikke illustratør Ronny Haugeland gå helt fri. Haugeland er tegneserieskaper og er én av tegnerne bak fantasy-parodien Sidequest som er ute på Egmont i disse dager. Han har en humoristisk og ledig stil, og i likhet med historien i boken er også han forankret i Kristiansand.

Men Haugeland har heller ikke noe særlig å spille på når det gjelder å mane frem personlighet i noen av figurene i boken. Elementene som fungerer best er loggboken som blir ført av André, og som blir gjengitt i boken som helsides tegninger med håndskrift og kart.

Løyning har tatt en sjarmløs historie med ti deler realisme for hver del eventyr, og av en eller annen grunn pakket det inn i en jolly roger. Å seile under falskt flagg på den måten er kanskje i sjørøvernes ånd, men det ville vært lettere å falle for en medrivende eventyrforteller enn en blek piratkopi.

Ingen ser hvem jeg egentlig er.
Alt dere legger merke til, er flesk og stygge klær.

Sånn lyder begynnelsen på diktet 12 år gamle Lykke har skrevet. Når hun leser det høyt for klassen, tenker jeg på Chris Berg fra venninnegjengen i tv-serien Skam. Husker noen hun lubne og morsomme? Vi ble aldri særlig godt kjent med henne. Hennes rolle var stort sett å være morsom og lubben. Som om det ikke kunne være noe interessant nok bak fasaden til å vie henne en egen sesong. Desto modigere er det at forfatter Monika Steinholm med barneromanen Ikke akkurat Lykke tar tak i et av vår tids store tabuer: livet som overvektig.

Kroppshierarkiet

Kulturen vår er strukturert i et kroppshierarki. Tenk på alt folk gjør med (eller mot) kroppene sine for å stige i gradene; hvordan vi barberer, kler opp, sminker, slanker og trener oss oppover i systemet. Steinholm har plassert Lykke i bunnen av klassens kroppshierarki ved å utstyre henne med både mørk hud og overvekt. Utgangspunktet minner om det forfatter A. Audhild Solberg kalte for «bånnligaen» i Kampen mot superbitchene (Aschehoug 2014). Der parkerte hun Anne Bea med sin albinisme sammen med jenta med CP og gutten med brannskader.

Mens Anne Bea blir kalt «albinotryne», er ingen direkte spydige med Lykkes hudfarge. Mobberne fokuserer på at hun er tjukk. Jeg vet ikke hvor realistisk det er å la fedme trumfe etnisitet, men det understreker et viktig poeng. For selv om begge bøkene handler om å håndtere mobbing, er det en vesentlig forskjell. Overvekt regnes som selvforskyldt, et tegn på manglende selvdisiplin, noe du kan – og bør – gjøre noe med. Her ligger kjernen til tabuet. Det virker ekstremt vanskelig å tematisere overvekt uten samtidig å kritisere overvektige. Dermed er ikke konflikten fullt så opplagt som i serien om superbitchene. For visst bør mobberne skjerpe seg, men burde ikke også Lykke det?

Bra nok som hun er

Forfatteren er absolutt solidarisk med hovedpersonen sin i den saken. For mens Jenny Jordal i den ferske tegneserieromanen Hva skjedde egentlig med deg? (Cappelen Damm 2020) sender hovedpersonen sin på slankekjøret, tester Steinholm ut motsatsen. Under folks nådeløse blikk er Lykke nærmest selvlysende, mens bestevenninna Liv virker usynlig. Når de to ikke blir invitert med på klassens Halloween-fest, ymter Liv frampå om at de må forandre seg. «Forandre oss? (…) Jeg har lyst til å være meg», svarer Lykke.

Steinholm klarer fint å skape medfølelse med hovedpersonen sin. Som der Lykke kommer sulten til klasserommet etter å ha måttet droppe storefri: «Jeg lot matpakka mi ligge i sekken. Tjukke folk kan ikke spise midt i timen.» Det hadde vært plass til flere slike tankevekkende innsikter.

Samtidig er Lykke utstyrt med en overlevelsesstrategi som går ut på å slå vitser på egen bekostning for å komme spydigheter i forkjøpet. Som i gymtimen:

– Kan ikke du prøve å klatre i tauene, Lykke? (…)
– Har dere lyst til å få taket i hodet, eller?

Romanen problematiserer fint strategien med å rakke ned på seg selv, men drar samtidig nytte av den. For slik blir boka langt fra noen lidelseshistorie.

Klasserommets betydning

Mobberne i klassen til Lykke er vanskelige å stoppe fordi de ordlegger seg nokså uangripelig:

«– Fin kjole, sa Emma og himla med øynene. – Mamma har lik.»

Det er lett å forstå at Lykke ikke vil involvere de voksne. Akkurat som Anne Bea, har hun erfart hvor mye de lar passere.

Ny forskning på mobbing anbefaler å flytte fokuset fra mobberne og over på felleskapet. Mobbing bekjempes med inkludering. Det behøves medelever som inviterer de sårbare inn og motarbeider de som holder andre utafor. Selvfølgelig ligger ansvaret likevel først og fremst hos de voksne, påpeker forskerne. Men hvem blir inspirert av fortellinger om mobbeoffer som blir redda av voksne? Unge lesere foretrekker kompetente barn som tar ansvar for egen og hverandres lykke. Jeg har vært kritisk til forfattere som pålegger de fiktive barna formidabelt ansvar for felleskapet. Først når bestevenninna svikter, forstår vi til fulle hvor viktig hun er for at Lykke skal ha det bra. Da er det godt å se at også mamma til slutt innser problemet og går til aksjon på lærerværelset.

Det kom ingen lærer for å låse oss inn.
– Tror du mamma har drept ham? spurte jeg.

Men hva må til for at medelevene skal få lyst til å inkludere Lykke? Før kom barna i barnelitteraturen langt med å vise seg snille og greie. Nå kreves det langt større talenter.

Scenen som terapirom

Det er noe forunderlig med alle de moderne barneromanene som gir hovedpersonen selvtillit og sosial aksept ved hjelp av en scene. Offentligheten er blitt et terapirom der bloggere, idol-deltakere og romankarakterer får sin etterlengta revansje ved å vise underholdningstalent. Som om deres verdi avgjøres av de andres anerkjennende blikk. Litterært er det et forslitt grep, menneskelig er det en heller tvilsom strategi – de fleste trenger gode, nære relasjoner langt mer enn applaus. Som ønskedrøm er det likevel vidunderlig – i all sin manglende realisme.

For igjen får lesere på mellomtrinnet hevn via stedfortreder over alle som ikke har skjønt hvor verdifulle de egentlig er. Heldigvis er dette også noe mer. Kanskje har Steinholm latt seg inspirere av Angie Thomas og ungdomsromanen På vei mot toppen (Gyldendal 2020) når hun lar Lykke gjøre suksess i poesi-slam. Talentet hennes er politisk. Når hun slammer seg oppover popularitetsstigen, er det i en ektefølt protest mot kroppshierarkiet.

Helt siden Pelle og Proffen av Ingvar Ambjørnsen har den overvektige stort sett måttet nøye seg med rollen som «sidekick». Lykke balanserer hovedrollen med like deler sårbarhet og styrke, fint flankert av interessante bipersoner. Akkurat som leserne er de del av en kulturkamp som er i ferd med å tilspisse seg. Det handler om hvorvidt alle kropper har like mye rett til respekt.

Jeg er spent på hvordan serien om Lykke vil utvikle seg i lys av den utviklingen.

Det finnes en Pondus-stripe hvor hovedpersonen får Jehovas vitner på døra. Sånn fritt etter hukommelsen går den slik: Pondus gir full gass og stiller vanskelige spørsmål om jomfrufødsel, om å gå på vannet, og ikke minst om hvordan kjøttetere og planteetere kunne overleve sammen i 40 dager om bord i Noas ark. «Du skal ikke tenke så mye på dette,» sier den ene av de to besøkende. «Det hjelper å ikke tenke,» sier den andre – mens et hjelpeløst uttrykk brer seg over ansiktet hans.

Aldeles usannsynlig

Denne replikken – «Det hjelper å ikke tenke» – sitter igjen etter at jeg leste den første av de to bøkene i Bjørn Sortlands nye serie. Det handler om Jon fra Indre Gnurtedal som blir headhuntet til en ny deltidsjobb som hemmelig agent for EHO – «En hemmelig organisasjon». Det er så mye her som ikke henger på greip. Det henger ikke på en ørliten sildegaffel, engang.

Hvorfor vil EHO rekruttere en klønete gutt med klaustrofobi, sende ham verden rundt for å løse banale små-oppgaver, og betale ham skamløst høye honorarer for det?

Det gjør de selvsagt fordi EHO er en fiktiv organisasjon i en barnebokserie som er skrevet for å leke med norske bygdegutters actioneventyrfantasier. Her kan Jon og leserne leke at de slåss med diktator-livvakter og kinesisk mafia, være i livsfare, pushe sine egne grenser, utnytte sine sterke sider, få aksept for at man har noen svake sider, og mestre krysspresset mellom hverdagsliv og drømmeliv. På toppen av det hele kanskje den aller søteste og råeste jenta liker meg også!?

Alle som beveger seg over permen til disse bøkene vet at det er slik. Og denne kontrakten mellom forfatteren og leseren er noe av de mest interessante med disse bøkene. Så når jeg åpnet med at «Det hjelper å ikke tenke», er det både flåsete og misvisende. Bak krimintrigen er det faktisk masse mat for tankene her. Nettopp i forholdet mellom lek, leser og tekst. Mer om det siden.

Midt i ingensteds

Jon og foreldrene har nettopp flyttet til Indre Gnurtedal, «det eneste stedet i Norge der folk ikke har internett». Foreldrene jobber begge som ingeniører i «Indre Gnurtedal Strøm & Energi»; de er arbeidsnarkomane og stilisert uoppmerksomme. Dette gir Jon tid til å drive med parkour, kjede seg, og drømme om den søte jenta i klassen.

Miljøskildringen veksler mellom karikatur og virkelighetsforankring. Selv om Gnurtedal er en parodi av et bygdesamfunn, gir det en form for grå realisme som kontrast til de ville eventyrene.

Midt oppe i denne hverdagen med motbakker, kuskit og fjerne foreldre dukker eventyret altså opp. I form av en svart bil med mørke vinduer. «Jeg har sett mange filmer, og vet at dette er en sånn schwær, svart bil som mystiske organisasjoner har.» Jon blir plukket opp, og vervet til EHO uten at han selv blir spurt.

Han får beskjed om at han er utvalgt som agent. Riktignok bare i helgene. Og at han skal få 1 million kroner (kontant og skattefritt) for hvert oppdrag. Det første oppdraget er å hindre en søramerikansk diktator i å invadere nabolandet. Gjennom å kidnappe katta hans!

Den andre boka i serien, Mission 2: Hong Kong, har en litt mer kompleks intrige, hvor en simulert kidnapping utvikler seg til en ekte kidnapping, med flere lag av skurker.

Bakmennene i EHO er usynlige. Omtrent som i tv-serien Charlies engler. Og på samme måte som i Charlies engler er det en tilstedeværende hjelper som får klovnerollen. John Kåre Smith er agentenes sjåfør, hjelper og tilrettelegger. I den andre av bøkene blir han pinlig og komisk overmannet av skurkene.

Krimserier med ulik vinkel

Bjørn Sortland har skrevet krimserier før. Jeg har tidligere pekt på hvordan Sortland forenklet og stiliserte når han byttet fra Jan & Julia (1998–99) til Kunstdetektivene (2000–2016). De to bøkene om Jan og Julia var psykologisk-realistiske krimeventyr, mens Kunstdetektivene var et stilisert fiksjonsunivers med et typegalleri.

Kunstdetektivene fikk etter hvert også et stadig større innslag av typer og scener fra populærkulturens repertoar, og enda flere popkulturelle referanser på verbalplanet – i samtalene og i Davids indre monolog. Noen av disse hintene var nok mest myntet på den voksne med-leseren av bøkene.

Lek med klisjeene

De to bøkene som hittil har kommet ut i denne nye serien spiller i stor grad på den samme typen popkulturelle referanser som vi fant i Kunstdetektivene. Kanskje vi kan si at det som bare fantes som verbale referanser i Kunstdetektivene nå er flyttet inn i handlingen. Her finnes ting som vi kjenner fra filmer og serier i actioneventyr-sjangeren. Skurkene er hentet rett fra det forreste rommet i filmselskapenes kostymelager: Kinesisk mafia med livsfarlige kampsportferdigheter og en gal diktator med barnslig avhengighet av kjæledyret sitt.

Typene er så universelle at det med noen få unntak ikke er naturlig å peke på hvor sitatene er hentet fra. Charlies engler er allerede nevnt, og katten til diktator Manico Diablo i den første av bøkene kan være inspirert av Gudfaren, eller av Blofelds katt i James Bond-filmene, selv om «dagens ungdom» like gjerne vil referere til skurke-katten i parodien Austin Powers. Katten i denne boka heter forresten Fidel Castrate. Ordspillhumor som treffer best hos den voksne høytleseren.

Det har en viktig egenverdi å la klisjeene få rom i bøker. Vi møter raskt en «skrekkfilm-sykepleier» og en samling av «kule agent-ting». Og metanivået når enda et hakk høyere når treningsinstruktøren «er en fascistisk gymlærer som har sett for mange amerikanske filmer».

Erfarne lesere

Sortland byr altså på ren og ekte virkelighetsflukt, samtidig som han åpenbart henviser til, og leker med, alle de kjente motivene fra underholdningsindustrien. Slik understreker han fiksjonsnivået i bøkene, på samme måte som også Jo Nesbø gjorde i Doktor Proktor-bøkene.

Barneboklesere i dag er erfarne lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være. Både barna og foreldrene deres er mediekonsumenter i stor stil. Det skal mye til å overraske dem, men de lar seg gjerne more av lek med kjente motiver.

Det største mysteriet i bøkene er jenta. Vi lesere skjønner raskt at Emma, den døve jenta i klassen, er den samme som den maskerte Ninjaprinsessa som er Jons makker i agentoppdragene. Sammenhengen er så åpenbar at vi får fnatt av at hovedpersonen kan være så inderlig treg i oppfattelsen. Både Emma og Ninjaprinsessa er på samme tid nær og halvt fortrolig, og samtidig distansert og uoppnåelig.

Men denne ventinga er jo nettopp fiksjons-serienes gylne regel: hvor lenge kan vi suge på det samme søte dropset? Hvor mange episoder må det gå før helten skjønner det som seerne har forstått for lenge siden? Jeg gjetter at Bjørn Sortland har planer for mange bøker i notatene sine, og at han foreløpig ikke har kommet til det stadiet hvor lyset går opp for Jon. Uvisshetsdynamikken er mer anvendbar enn det perfekt samstemte paret.

Konsum og lek

På det første nivået er disse bøkene en del av underholdningsindustrien. Slik sett er de en gave til alle bibliotekarer og foreldre som leter etter stadig flere spennende bøker til unge lesere.

På det neste nivået er serien en type litteratur som er selvbevisst nok til å vite at den er underholdning, og som leker med sitt eget forhold til underholdningsindustriens klisjeer.

I dette forholdet mellom fortellingen og forgjengerne leker teksten med sin egen historie og forankring. Teksten blir ikke bare en fortelling, men den er også en lek med fortellingene.

For femte gang er den færøyske kunstneren Rakel Helmsdal nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris – denne gangen for bildeboken Loftar tú mær? med den danske tittelen Griber du mig? Verket løfter frem sorgbearbeiding hos barn.

Boken har røtter i folkeeventyr og folklore og har et allmenngyldig budskap som gjør at den kan leses med utbytte av mange. Fortellingen følger en søskenflokk på tre som sørger over oldemorens bortgang.

Spennet i alder beskriver hvor ulikt sorg kan materialisere seg hos barn; den yngste gutten i tre-fireårsalderen er tilstedeværende i øyeblikket, mens storebroren i tenårene har henfalt til dype tanker og glemmer å passe på de andre. Søsteren på åtte år snubler inn i en forestående ulykke mens hun leker. Når dragen hennes setter seg fast i treet oppdager hun at lillebror er i ferd med å hoppe. Over dem kretser mørke kråker.

Alvorstung tematikk

Også de tidligere nominerte bøkene til Helmsdal tar opp vanskelig tematikk. Ungdomsromanen Hon, sum róði eftir ælaboganum som ble nominert i 2017 tematiserer hemmeligheter og selvmord, og fjorårets nominerte Miljuløtur viser blant annet fotografier av døde barn. På tross av tematikken inntar forfatteren et oppløftende perspektiv.

Helmsdal er også nominert to ganger som medforfatter av den islandske bokserien om Veslemonster og Storemonster, som gis ut på Skald forlag i Norge. Bøkene gir innsikt i hvordan relasjonen mellom liten og stor oppleves fra barnets ståsted.

Perspektivrik bok

Søskenflokken i Loftar tú mær? er basert på forfatterens egne barn. Portrettene er nyanserte og føles autentiske. Barneperspektivet får råde på hele tre forskjellige nivåer i boken. Først ved at den samme historien gjenfortelles fra hvert av søsknenes synsvinkel, dernest i måten søskenflokken samhandler i det endelige kapittelet. Også treet gir et økt perspektiv. Når lillebroren ser ned på storesøsteren sin gjør han nemlig en viktig oppdagelse. «Sett her oppe fra er hun ikke større enn han».

Manifestasjonen av karakterene er fengslende. Kort fortalt minner de om fuglemennesker, med svarte øyne og kropper som er hvite og skjelettlignende. Figurdesignet kan minne om de animerte dukkene i den prisbelønte tyske kortfilmen Balance fra 1989 av Wolfgang and Christoph Lauenstein. Sammenligningen er relevant da Helmsdal selv er dukkemaker.

Ved siden av forfattergjerningen har Helmsdal de ni siste årene arbeidet som dukkemaker og teaterforteller. Håndverket overfører hun til boksidene. Bildene i boken er ikke illustrert i tradisjonell forstand, men består i stedet av digitale collager hvor kunstneren kombinerer avfotograferte objekter og håndlagde rekvisitter med alt fra visnede roseblader til håndmalte fugler.

At det tekniske preget på bildemanipulasjonene til dels skjemmes av en grøtete oppløsning betyr lite da de fysiske rekvisittene og arrangementet på oppslagene tjener en vellykket poetisk funksjon. Hvert eneste element på sidene betyr noe.

Personifisert sorg

Dukkene til Helmsdal er bygget som fugleaktige mennesker med håndsydde tekstiler til plagg. Figurene mangler ansiktsuttrykk, slik at kroppsspråket kan bestemme hva de skal uttrykke. Det åpne ved figurene gjør det enkelt å identifisere seg med dem. Teksturen på tekstilene er så taktil at man får lyst til å ta på dem.

Oppslagene i boken er fotografert ovenfra. Fugleperspektivet gir leseren en følelse av å sveve over boksidene, omtrent som kråkene som kretser rundt treet. Eller kanskje det er oldemorens sjel som fortsatt vokter over etterfølgerne sine. Sistnevnte tolkning sammenfaller med fortellerstemmen i teksten, som ser alt og vet alt.

Gjennom den allvitende fortellerstemmen får leseren innsikt i informasjon både innenfor og utenfor figurene. Lillebror koser seg eksempelvis med kjeks han tror han har stjålet, men moren hans har egentlig sett det og latt det passere fordi hun vet at han trenger trøst.

Det er vanskelig å ikke kjenne omsorg for de fuglelignende vesenene i boken. Når barnefigurene strekker seg mot treet, strekker de seg samtidig mot leseren.

Et tornet tre

Ifølge kunstneren startet fortellingen med at hun ønsket å lage et tre i metall. Den skulpturelle utførelsen av idéen er sterk, med harde, kalde og spisse materialer som åpner for ulike fortolkninger av tresymbolet. På de nakne greinene henger det tannhjul og deler fra et mekanisk urverk.

Treet som symbol knyttes gjerne til evighet og liv. Helmsdals tre av piggtråd og metallstrenger har et foruroligende preg som kobler det til døden.

Gjennom enkle symboler som en drage og en brønn knyttes treet og de tre figurene til hvert sitt element. Storebroren gråter den tomme brønnen full, helt til vi ser oldemoren speile seg i vannet – enda et tegn på at hun kanskje svever over ham. Søsteren lykkes i å påkalle en personifisert vind med dragen sin, som hun siden ofrer til himmelen. Lillebroren sentreres gjentatte ganger i en skjematisk fremstilling av solen. Treet er forankret i jorden.

Både levende og døde står klar til å ta imot den fallende når det topper seg i siste kapittel. Mellomposisjonen fra treet leder to veier.

Anmeldelsen av denne boken er basert på den færøyske originalutgaven og en dansk oversettelse i pdf-format.

Sköldenbergs debut Trettonde sommaren inleds på ett för spänningslitteraturen välkänt sätt, med en flash forward som avslöjar för läsaren att den gångna sommar boken handlar om kom att bli den sista av sitt slag. Berättaren Angelica återkommer till sin första tonårssommar, i nuet mer moget reflekterande än när hon befann sig i händelsernas mitt. Berättargreppet fungerar utmärkt och ger Sköldenberg möjlighet att utforska dissonansen mellan upplevda (traumatiska) livshändelser och minnet av dem.

En andra Sandra

«’Den här sommaren ska vi ha roligare än någonsin Angelica’, säger Sandra och det känns som en svag elektrisk ström pulserar under min hud». Angelica har alltid tillbringat somrarna med kusinen Sandra hos morföräldrarna på landet. Starka och vilda Sandra är Angelicas raka motsats, drömbästis och storasyster i ett. Hon hittar på de bästa lekarna och lär försiktiga Angelica klättra och simma. Men minnena av kusinernas sista sommar skaver när Angelica omvärderar sina intryck för att bättre förstå sin relation till kusinen och sin egen andel i det som hänt.

Angelicas dubbla berättarperspektiv är fascinerande intrikat. Hon är iakttagaren som sensitivt läser av stämningar även om hon – som det barn hon är – inte alltid förstår vidden av sina iakttagelser. I spända lägen rör hon sig på tå, redo att ta in hur alla känner sig, medla och släta över. De vuxna ser henne som snäll och lydig flicka medan hon själv brottas med att uppfattas som tråkig. Först i efterhand förmår hon sätta ord på Sandras skuggsidor. Rastlös och temperamentsfull har kusinen de facto alltid prövat de vuxnas tålamod. Efterhand växer en «andra Sandra» fram och utmanar minnena av ostörd sommaridyll. Angelica konstaterar: «kanske är det här den första sommaren som jag faktiskt tänker att det är så: att en av oss pekar ut riktningen och att den andra följer efter. Jag följer henne så lätt. Det finns inget motstånd i mig».

Duktiga flickor, dåliga flickor

Den trettonde sommaren drivs framåt av en spänningsintrig med starka psykologiserande undertoner. Den sista sommaren tillsammans har Sandra förändrats. Hon har magrat och uppträder kallt behärskat i de vuxnas sällskap: «Här finns bara en kontrollerad Sandra, med en stram fläta som flyttar sig stelt över ryggen när hon rör sig». Angelica noterar kusinens förändring med oro, men förmår inte förstå den förrän i efterhand.

Mellan raderna blottas de seglivade mekanismer som i generationer format och formar hur duktiga flickor ska vara, nämligen sansade och behagliga. I en avslöjande nyckelscen i början av boken tjuvlyssnar flickorna på sina mammor när de pratar om sina barn och äktenskap. Medan Angelicas relation till mamman är varm och nära, har Sandra alltid varit på kollisionskurs med sin mamma Maggan som självupptaget konstaterar att dottern «har jag väl fått för mina synders skull. […] Om hon bara kunde vara mer som andra och kanske tänka lite mer på hur jag har det någon gång. […] Jag vill ju bara att hon ska vara normal». Maggan är lika giftigt rakt på sak om systerdottern Angelica: «din präktiga unge som är så förutsägbar att det går att ställa klockan efter henne».

När flickorna «låter sig upptäckas» uppmanas de sätta sig i sina mammors knän. Medan Angelicas mamma berömmer Sandra för att hon tyglat sitt hetsiga temperament, replikerar Maggan vasst: «Det är ju skönt att all möda jag har lagt ner äntligen har betalat sig. Man får vara glad för det lilla», följt av «Vad tung du har blivit, Sandra. […] Vi får passa oss så att inte hela stolen brakar med oss två. […] Jag bara skojar med dig. […] Fast du får se upp nu i sommar med alla tant Ruts kakor». De illa dolda pikarna går ingen förbi. Duktiga och normala flickor kontrollerar knopp och kropp, sitt humör och utseende.

Desperat och destruktiv

Sandras strategier för att hantera den besvikelse hon ständigt får höra att hon är, är dessvärre destruktiva såväl för henne själv som för andra. Hon avslöjar för Angelica att hon bara spelar «duktig flicka» inför de vuxna och binder henne till lojal tystnad i en pakt, ett blodsystraskap, mot alla förljugna vuxna. Fina stunder när flickorna hittar tillbaks till varandra förekommer, men blir allt färre. Bakom Sandras fasad gror en (själv)destruktivitet som bara Angelica ser och står maktlös inför. Under locket Sandra lagt på sina känslor för att duga och inte vara till besvär pyser olusten ut och gör henne grym och manipulativ. Hon, som tidigare tagit hand om Angelica, får nu skov när hon medvetet gör andra illa.

Särskilt illa ut råkar tant Rut, som – ironiskt nog – är en av bokens få vuxna som försöker förstå och hjälpa Sandra. Tant Rut är morfars ogifta granne som, efter mormors död, tagit allt mer plats hemma hos morfar. De utstuderat hjärtlösa skämt hon utsätts för, i regi av Sandra, gör Angelica obekväm. Egentligen tycker Angelica om oglamorösa tant Ruts handfasta omsorger i form av nybakta bullar, småbröd och saft. Angelica kan också ana ett inre djup hos Rut bortom hennes gåpåiga pladder. Ändå dras hon med när mammorna gör sig lustiga över gamla ungmön Rut som hamnat «på glasberget» eller när Sandra äcklas över Ruts utseende och kropp: «Såg du hur blodådrorna putade ut på händerna? Jag tror att det är allt fett i ådrorna som gör att de ligger som ringlande maskar under huden. Det är så äckligt med feta människor, jag skulle aldrig tillåta mig själv att bli tjock». Underförstått står Rut för allt en kvinna inte ska vara: oattraktiv, ogift, okontrollerat pratsam och välvillig på ett sätt som får henne att verka dum.

Gastkramande sträckläsning

Den trettonde sommaren erbjuder barndomens lekar inte längre någon flyktväg. Insatserna trappas upp när flickorna, utom synhåll för de vuxna, utmanar varandra med allt farligare uppdrag. Angelica är ofta obekväm med deras tilltag, som när de närapå skrämmer vettet ur sina fyraåriga småkusiner. Men det finns ingen vuxen hon kan anförtro sig åt i stunden. I det sommarvacuum där flickorna får löpa fritt är det bara tant Rut som anar oråd. Men insikterna kommer för sent och någon får betala med sitt liv.

Det är svårt att låta bli att sträckläsa Sköldenbergs mångbottnade skildring av den sommar som så genomgripande markerar slutet på Angelicas barndom. Berättelsen väcker associationer till Maria Gripes storslagna författarskap där sårig mamma-barnkonflikt insiktsfullt skildras i Elvis-böckerna (1972-79) och där de normer som kringskär flickors uppväxt och anpassning skärskådas i Skuggsviten (1982-88). Spår av Gunnel Lindes klassiker Den vita stenen (1964) kan också skönjas i flickornas utmaningslekar som får allt allvarligare följder.

Ungdomsroman är utan vidare ambitiös, väl värd sin nominering till Nordiska Rådets barn- och ungdomslitteraturpris 2020. Men ännu bättre hade den kunnat vara utan det spektakulära dödsfall som boken utmynnar i. Slutets skräckdramatik hotar att överskugga romanens mer subtilt komplexa tematik samt förminska porträttet av Sandra. Från att vara älskad, beundrad, provocerande och svårbegriplig – allt enligt Angelica som berättar fram Sandra – reducerar upplösningen väl plötsligt Sandra till «den onda andra», kapabel till obegripliga illdåd. Det hade inte behövts. I romanen framgår ändå med tillräckligt smärtsam skärpa hur flickor far illa av att tvingas begränsa sig till egna och andras förväntningar på hur de borde vara.

Hvordan skal vi snakke med barn om døden? Hvordan skal vi snakke om døden i det hele tatt, for den saks skyld? Det kommer nye bøker hvert eneste år som på ulike måter vil hjelpe lesere og barna deres å ta inn over seg de dypeste avgrunner – i skrivende stund er for eksempel Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng ute med tegneserien Døden (Cappelen Damm).

På tross av det store tilfanget er jeg overbevist om at få bøker kan overgå Vi är lajon!, som nå er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2020. Bildeboken, som er produsert i et avlangt format, er nærmest perfekt samstemt i tone, tegning, tekst og dramaturgi.

Fantasiverden i flyt

Fortellerstemmen i boken er en liten gutt som forteller om storebroren sin. Sammen er de løver, sammen jakter de i gresset på savannen, sammen ligger de i en løvehaug under bordet og spiser kjeks, sammen legger de seg med et løvebrøl om kvelden.

Denne overgangen mellom barnas fantasiverden og den «virkelige» verden er levende fanget av illustratør Jenny Lucander. Når vi først møter de to brødrene er det en glidende overgang mellom den afrikanske landsbygden med sine regnbuefargede gnuer og buktende flora, og de skakke forstadsvinklene i og rundt huset der de bor.

Lucander leker med farger, perspektiver og mønstre så det er en fryd, med tynne og tydelige streker som forankrer alle de lekne detaljene i noe tilnærmet virkeligheten.

Storebror på sykehus

Men snart er det noe som forstyrrer leken:

«En dag vill inte min bror springa runt på savannen. Han har ont i magen. Jag kallar honom bajsgasell men han morrar inte ens. Han bara gnyr. Det är tråkigt.»

Storebroren må til legen, og så til slutt må han bo på sykehuset. Lillebroren fortsetter løveleken, og «gör lajontricks för att göra honom glad». Han vil ikke sitte med mamma i sofaen og prate, for det gjør ikke løver. På sykehuset gjør han ugagn for foreldrene, før de to brødrene klarer å stikke av. Mens lillebror ruller storebror nedover korridoren for å gå på jakt, lar Lucander igjen verdenene krysse sømløst over hverandre, og de andre pasientene (en «tantzebra» og en «gubbflodhäst») befinner seg midt i barnas fantasiverden. «Flodhästar är bra, de känner rädsla ordentligt», bemerker lillebroren.

Tro mot fortelleren

Den voksne leseren forstår at storebroren dør av kreft, og at det ikke er noe igjen å gjøre. Cellegiften tar ikke knekken på noe annet enn håret hans, pappa flytter på blomstene på bordet uten at det er nødvendig, mens mamma får større ringer under øynene.

Det som er så vakkert løst er hvordan boken er tro mot fortellerstemmen. Fortelleren lillebror forholder seg ikke til ord som kreft, men bemerker at storebror har mistet løvepelsen så han ligner på morfar. Han legger like mye vekt på at han får lov til å spise opp hele desserten til storebror, og han forteller storebror om hvordan ingen på skolen kan leke løve på en skikkelig måte.

Det går en varm, uuttalt søskenkjærlighet gjennom hele boken, og den er minst like tydelig når lillebror er vanskelig og rampete som når han ligger rolig i sengen ved siden av storebror.

Vi är Lajon! er rett og slett en forbilledlig bok om et av de vanskeligste temaene som finnes.

Rett før jeg leste Egill spámaður leste jeg Jon Fosses roman Eg er ein annan. Fosses hovedperson Asle har et anstrengt forhold til skolen, spesielt til høytlesning og matematikk. Hovedpersonen i Egill spámaður har tilfeldigvis samme type utfordringer.

I begynnelsen av boken møter vi nemlig Egill på skolen i matematikk-timen. Han liker ikke å snakke i det hele tatt, og i bokens første scene åpner han munnen og roper ut feil svar. Gjennom tankereferat vet vi derimot at han kan det rette svaret. Egill fremstår som en mer sjenert og nevrotisk versjon av Fosses Asle.

I begge bøkene gir hovedpersonenes mislykkete skoleliv dem identitet som outsidere. Fosses Asle er elendig i matematikk, men viser seg å ha talent som kunstner. Slike kunstnersjeler assosierer vi ofte med frihet, blant annet fra den rigiditeten som tall, mønstre og formler symboliserer. I matematikken finnes det entydige svar på saker og ting som kan etterprøves. Det gjør det ikke i kunst.

Spåmann med tidevannstabeller

Egill spámaður konstruerer tilsynelatende ingen motsetninger mellom matematikk og kunst. Felles for gamle dagers spåmenn og moderne matematikere er at de avdekker mønstre og lovmessigheter bakenfor det som er synlig. I Egill spámaður blir tabeller over flo og fjære synonymt med spåmannskunst. Tabellene spår fremtidige hendelser med stor presisjon og spiller en viktig rolle for handlingen.

Egill pleier å ha med seg en almanakk med tidevannstabeller. Han oppfører seg som alt annet enn en frigjort kunstnersjel, og virker nesten like regelbundet som matematiske lover. Men så skjer det ting som tvinger ham til å bryte mønstrene han lager for seg selv. På et psykologisk plan har med andre Egill spámaður også en frihetstematikk.

Illustrasjoner med stor betydning

Bokens illustrasjoner er så viktige for fortellingen at teksten ikke ville fungert selvstendig. For eksempel blir kveld og dagen derpå illustrert med et helsides bilde av stjernehimmel, deretter en lysere blåfarge, og ingen ord.

Egills ensomhet beskrives også kun grafisk gjennom en helsides tegning. I forgrunnen ser vi en kameratflokk med tre gutter. Én triller på en sykkel og alle bærer på hver sin grønne godtepose. Fellesskapet er i forgrunnen. I bakgrunnen ser vi Egill som går alene på fortauet mens han leser i almanakken. Slik viser illustratør Lani Yamamoto at Egill spámaður handler om en ensom sjel.

Tegningene er enkle, med få detaljer og lite farger. Ansikter er tegnet med svart tusj, med en strek til nese og strek til munn. I klasserommet er elevenes hårfrisyrer tegnet med stor variasjon, det samme er klærne, som også har fått farger. Egill er utstyrt med briller, slik man kan forvente av en gutt med interesse for almanakker.

Variert bruk av flater

Yamamotos styrke som illustratør er de ulike måtene hun bruker flater på. Hun bruker dem til å si noe om mønstre og lovmessighet, og om mennesker. I fremstillingen av mønstre bruker hun hele arket, tegningene kan også bre seg over to helsider. Bokens omslag er for eksempel dekket av kolonner med masse tall. Midt blant disse tallkolonnene er det plassert en tegning av Egill, og omslaget blir et elegant symbol på bokens tematikk.

Når illustrasjonene fokuserer på mennesker, plasserer Yamamoto figurene i rommet ved hjelp av sentralperspektivet, og skaper et optisk bedrag av dybde. Den tredimensjonale virkningen kommer godt frem i illustrasjonene fra stranden. Der omslutter hav, himmel, strand og bølger forholdsvis små menneskefigurer på en måte som skaper dynamikk og bevegelse i rommet.

Utydelige tidsmarkører og uklar målgruppe

Hver lørdag følger vanedyret Egill samme mønster. Han kjøper det samme smågodtet som han spiser i en bestemt rekkefølge på bestemte steder på en bestemt rute han alltid bruker når han går ned til stranda. Hver eneste lørdag går han dit for å sjekke om flo og fjære følger tidspunktene som er oppgitt i almanakken.

Et problem med Egill spámaður er at Egill oppfører seg så sært, og det blir lett å lete etter en diagnose i stedet for å identifisere seg med ham.

Et annet problem er den inkonsekvente bruken av tidsmarkører. I noen av illustrasjonene ser det ut som handlingen er lagt til gode, gamle dager. For eksempel kjøper Egill smågodt av en kjøpmann som står bak en gammeldags butikkdisk. Almanakk-studier er også noe gammeldags når vi har mobiltelefoner. Men menneskene er tegnet med moderne klær og frisyrer. Den utydelige bruken av tidsmarkører gjør at boken til tider virker noe lettvint. Jeg er også usikker på hvem som er målgruppen til Egill spámaður. Egills oppførsel virker typisk for tvangsnevrotikere, men vet unge lesere hva tvangsnevrose er? Det kan man ikke ta for gitt.

Det er fremfor alt illustrasjonene som gir boken kunstneriske kvaliteter. Spesielt fin er måten Yamamoto bruker smågodtet på, nemlig både som matematiske mønstre og som symbol på kunstnerisk frihet. For i Egills fantasi ser skyformasjonene akkurat ut som de seks smågodtbitene han kjøper hver lørdag.

En gutt bor helt alene. Det eneste han har å snakke med er en kaktus. Dagene hans er preget av faste rutiner. Stå opp, pusse tenner, gre håret, stryke skjorten, ta på skoene, vanne i hagen, spille piano, drikke te med nøyaktig tre skjeer sukker. Av og til leker gutten gjemsel med kaktusen. Han stikker seg aldri, men har førstehjelpsskrinet klart for sikkerhets skyld. En dag våkner han opp til spor i blomsterbedet og uorden i sakene. Gutten leser seg opp på dyrespor og konkluderer med at det må være en bjørn i nærheten. Og ganske riktig, det sitter en svær brunbjørn under kjøkkenbordet! Spørsmålet er om det er en god ting?

Språklig minimalisme

Ud af det blå er en bildebok som tar seg god tid til å illustrere hvor monotont og rutinepreget livet til gutten er før bjørnen dukker opp. I eksposisjonen er boka nesten språkløs, for hvem skulle gutten snakke med, andre enn seg selv? Morgenrutinene hans ledsages kun av enkeltord og lyder, og bildene er helt avgjørende for å forstå hva som skjer. Vi ser ham pusse tenner og gre håret, mens teksten kun blir en lydkulisse til dette:

AAAHHHH
IIIHHHH
Gurrrrrrrrrgle
Phhuw
Ned Ned
Til siden
Til siden

Oppslagene er tydelig todelte med tekst på venstre side og bilde på høyre. Mens bildene trekkes helt ut i kanten, er verbalteksten plassert på midten av det hvite arket, med en linjedeling som minner om lyrikk. Slik får enkeltordene en egen tyngde, samtidig som guttens hang til å telle og systematisere understrekes. På skrivebordet hans hersker det sirlig orden med tre blyanter som ligger pent på rekke. Det første gutten gjør om morgenen er å sjekke:

Blyant
Blyant
Blyant

Sier han til seg selv, og kan dermed slå fast at alt er som det pleier.

Kontroll, eller kanskje ikke

Illustrasjonene bidrar sterkt til inntrykket av at her bor det et petimeter. Innsidepermene er dekket av et symmetrisk mønster som går igjen i tapet og gulvbelegg. Flatene i huset har vekselvis ruter og striper som gir inntrykk av at gutten har etablert seg inne i en kladdebok. Der inventaret er tegnet naturalistisk og tredimensjonalt med gråblyant, bryter den linjerte bakgrunnen illusjonen ved å tulle til perspektiv og romfølelse. Loddrette streker får gjenstandene i huset til å se ut som de kan skli av siden og ned i fanget på leseren. Guttens tilsynelatende orden og kontroll på tilværelsen er med andre ord muligens en illusjon. Her kan ting skli ut både bokstavelig og billedlig.

Lenge før bjørnen faktisk dukker opp under kjøkkenbordet, antyder illustrasjonene at bjørner spiller en rolle i guttens liv. En bjørnebokstøtte holder ting på plass på skatollet og et bilde av en bjørn henger på veggen. Observante lesere vil fort oppdage at bjørnen i bildet inntar forskjellige positurer. I første oppslag er den opptatt med sitt og sees ruslende i skogen. Neste gang maleriet dukker opp i fortellingen, har bjørnen vendt blikket inn mot rommet og mot gutten, men det ser bare leseren, for gutten står med ryggen til. Samtidig invaderes guttens drømmer av bjørnepels, før han våkner en morgen og oppdager at ting er veltet og flyttet på. Da er bildet over sengen tomt. Slik skapes det effektive frampek inn i det som jo ellers fremstår som en hendelse helt «ud af det blå».

Bjørnemetafor

Det knyttes en viss spenning til om bjørnen er farlig eller ikke. Gutten selv blir henrykt over å få besøk og setter straks i gang med å leke gjemsel. Illustrasjonene inntar imidlertid en litt mer ambivalent holdning. Dette er ikke noen koselig teddybjørn, men en diger rugg som er tegnet i froskeperspektiv slik at gutten konfronteres med en vegg av pels som troner lett truende over ham (og oss). Det tar likevel ikke lang tid før vi kan puste lettet ut når gutt og bjørn bånder fornøyde over en bløtkake på kjøkkengulvet. Herfra og ut blir det bjørneparty for det tidligere petimeteret. Det flyter på det før så ryddige skrivebordet, mens gutten og bjørnen OG kaktusen danser så LP-platene knaser og det symmetriske gulvbelegget er dekket av rot. Deretter brøler de i kor mot månen.

Bokas styrke er at denne transformasjonen kan leses både bokstavelig og i overført betydning, avhengig av leserens alder og lesererfaring. Her kan man lese inn et budskap om å slippe kontrollen og begynne å leve litt, eller å frigjøre de dyriske sidene i seg selv på beste selvhjelpsvis. Samtidig kan guttens ryddebehov knyttes til hans ensomhet. Når han får en venn, trenger han ikke å bruke dagene til å lage tellekanter og alfabetisere tingene sine lenger. Den tristeste lesningen vil jo være at bjørnen er en slags Skybert, som er manet fram av den samme ensomheten, mens en mer optimistisk tolkning av denne rike bildeboka er tanken om at livet kan forandres til det bedre når man minst venter det. Slik slår fortellingens slutt fast at fine, rare og gøyale ting kan skje på magisk vis:

Pludselig var den der.
     Bare sådan.
Ud af det blå.
Men først var den der ikke.

«Min søster har et glasøje. […] Far siger, at det ikke er min skyld, det med, at min søster har glasøje. Men han siger også, at det ikke er hans skyld, at mor er flyttet […] Og det tror jeg, er forkert». Spørsmål om skyld og ulike måter å se tilværelsen på er påtrengende gjennom hele boka: Jeg-fortelleren sliter med skyldfølelse etter en sykkelulykke som forårsaket at søsteren har fått glassøye – mens faren, på sin side, ikke føler noen skyld for at moren har flyttet til eldstesøsterens hybel.

Leseren kommer altså inn i fortellingen midt i en krise i en familie med tre døtre der den eldste har flyttet ut. Selv om handlingen kan oppsummeres nokså enkelt, måtte jeg lese boka mange ganger for å få ordentlig tak på den. Denne familiekrisen utspiller seg nemlig i et symboltungt univers som dessuten sprenger grenser for romansjangeren: Nordisk råds pris-nominerte Min øjesten kategoriseres som en bilderoman, og bildene skaper en form for dybde og ustabilitet som yter motstand og som gjør boka vanskelig å gripe. Den er ambisiøs på lesernes vegne, og krever fortolkning. Boka utforsker forholdet mellom personene i en familie, mellom skyld, erkjennelse og forsoning – og på grunn av alle symbolene utfordrer den også leseren til selv å se og lese på en annen måte. Tekst og bilde er dermed knyttet sammen slik at de  gir et virkningsfullt metaperspektiv på selve bokas fortelling.

Måneblikket
På samme måte er det både komplisert og interessant at fortellingen ses gjennom jeg-personens blikk, når det er søsterens blikk som skaper bevegelse i handlingen. Jeg-personens skyldfølelse tynger henne så hun nesten går i stykker: «Jeg siger undskyld, jeg siger, at jeg ville så gerne ikke være født, for så var jeg ikke faldet på min cykel». Men søsteren ser det ikke på samme måte: «Hun siger, at hvis det ikke var sked, havde hun aldrig vidst, at hun havde et levende øje». Det levende øyet skifter nemlig stadig farge. De to sitter sammen ved vinduet, det er natt, og på magisk, men på samme tid likeframt vis henter jeg-fortelleren månen ned fra nattehimmelen og plasserer den i søsterens øyehule. Når søsteren ser gjennom månen, ler hun, og plasserer den foran jeg-fortellerens øye, slik at hun får måneblikket. Da blir hun med ett i stand til å se alt klart: «Jeg kan se, at det ikke var min skyld, at jeg falt» – og endelig blir hun fri fra skyldfølelsen.

De går ut i den mørke hagen, og søsterens måneøye lyser opp alt rundt dem. «Hvad fanden laver I?», roper faren. Kontrasten mellom den magiske nattevandringen i hagen og farens utrop drar oss inn i realismen. Men med ett tar søsteren, på det samme likeframme viset, månen ut av øyehulen sin og gir den til faren, som tar det ene brilleglasset ut og setter månen inn istedenfor. Også han ser endelig klart og erkjenner at det er hans skyld at moren har flyttet ut, og at han tidligere ikke har sett henne: «det var, som om mit kærlighedsøje var blevet blindt».

Det er dermed to motsatte bevegelser som skjer parallelt med hverandre i boka: Skyldfølelsen blir tatt fra søsteren – og faren tar på seg sin egen skyld. Begge deler skjer gjennom møter med søsteren og gjennom å se verden med søsterens blikk, med måneblikket. I vår sammenheng er det interessant at månen selv er uten styrke, avhengig som den er av sola for å kaste lys. I denne familien er personene avhengige av søsterens kraft – det er hun som får månesteinen til å lyse, ja, det er hun som får de andre til å se.

Det kunstige og det naturlige
Gjennom hele bilderomanen er det en spenning mellom det kunstige og det naturlige, mellom det organiske, levende og det uorganiske, døde. Når faren får innsikten sin, tar han opp mobiltelefonen og sender en sms til moren. Midt i dette viktige vendepunktet viser datteren ham hvordan han setter inn en hjerteemoji, noe som gir en nærmest komisk effekt fordi den viser hvor enkelt et kjærlighetsuttrykk kan være. En hjerteemoji er så endimensjonal, så rød og så flat i fargen – helt motsatt av morens roser, av månen, ja, av den omskiftelige øyefargen til datteren. Samtidig: Når noe så simpelt som en emoji bidrar til forsoning, rykkes leseren ut av fiksjonen i ren forundring.

Livshjul
På forsiden og på alle bokas oppslag er en sirkel med et oktogram sentral. Et oktogram er en åttekantet stjerne og er forbundet med kosmisk balanse – og jeg forstår også figuren som et livshjul. På forsiden ser vi at en sykkel er en viktig del av mønsteret: Sykkelen som forårsaket ulykken skaper slett ikke uorden, men tvert imot et harmonisk mønster i sirkelen, eller livshjulet, og har fått en helt sentral plass. Kanskje kan vi si at boka handler om å forsone seg med sin skjebne: For søsteren handler det ikke om hva hun har mistet, men om hva hun har fått, nemlig evnen til å se på en annen måte. Men boka kan også handle om å ta tak i skjebnen dersom man trår feil – slik som faren gjør.

Min øjesten favner vidt, og har så mange symboler som kan drøftes og så mange betydninger vi kan lete etter at det rett og slett ikke lar seg gjøre – og kanskje er det heller ikke meningen. Man kan alltids innvende at Min øjesten er utilgjengelig og at målgruppa er uklar, så krevende som den er. Like fullt er det viktig at slike bøker finnes, og det er fint at boka blir synliggjort slik den blir når den er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Det gjør ikke nødvendigvis noe at vi ikke begriper alt: Boka får oss til å tenke, til å undre – og kanskje viktigst av alt: til å se hvor lite vi ser.

Ragnhildur Hólmgeirsdóttir er uddannet historiker og har specialiseret sig i middelalderen. Hun blev første gang nomineret til Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris i 2016 for romanen Kobberbyen. Det var en hypnotisk fantasy-roman, der føltes som en middelalderlig historie uden helt at være det. Byen, hovedpersonen Pietro bor i, er bygget på en blanding af sort og hvid magi, der over tid er degenereret, og Pietro har som sin skæbne at opløse magien i byen og befri menneskene fra magikernes åg. Det er en uhyggelig og mørk fortælling med ganske få solstrejf, og fortællingen er så skæbnetung som de sagaer, islændingene bærer i deres hjerte. Den er desværre ikke oversat til norsk, men findes kun i en oversættelse til svensk, som dommerkomiteens medlemmer fik i sin tid.

Forvildelsesøerne

Ragnhildur Hólmgeirsdóttirs nye bog, som er indstillet til prisen i år, hedder på islandsk Villueyjar, som betyder noget i retning af «Forvildelsesøerne», altså øer, hvor man farer vild. Villueyjar er en selvstændig historie, selv om den foregår i samme univers som Kobberbyen, blot flere århundreder senere. Bogen blev nomineret til Fjöruverðlaunin, Kvindernes Litteraturpris 2020, og er ligeledes nomineret til Reykjavik Kommunes Børnebogspris. Det kan man godt forstå, for Hólmgeirsdóttir har en særligt dragende stil, som straks byder læseren velkommen. Læs blot starten af romanen (min oversættelse fra den svenske oversættelse til dommerkomiteen): «Vognen skramlede sig frem langs grusvejen og Arilda sad og dinglede med fødderne over kanten af ladet. Hun sad altid sådan på vej til skolen om efteråret. Sad bagerst og vendte ryggen mod alle de andre børn for at kunne sidde og se på, hvordan færgelejet blev mindre og mindre og til sidst forsvandt bag bakkerne. Det røde grus, som spruttede under hjulene, overdøvede alle andre lyde, og Arilda var nødt til at holde godt fast for ikke at falde af.»

Dette er vores første møde med den 14-årige hovedperson Arilda, der er på vej til kostskolen sammen med sin lillebror, Maurice. Sidstnævnte glæder sig, mens Arilda mest ser det som et nødvendigt onde. Arilda og Maurice er børn af en fattig adelsslægt og har slet ikke så mange penge eller er så fine som de øvrige kostskoleelever. De er forældreløse og er vokset op hos deres bedstefar. Øen, hvor skolen befinder sig, er også lidt speciel. Skolen er simpelthen den eneste bygning på øen. Ellers er den ubeboet.

Langsom mystik

Forfatteren bruger tid på at bygge fortællingen op ganske langsomt. I begyndelsen tror man, at der er tale om en kostskoleroman, men her tager man grueligt fejl. Det varer ikke så længe, førend der begynder at regne ulykker ned over Arilda og hendes slægt. Det starter med en mærkelig oplevelse under et orienteringsløb, hvor Arilda farer vild på den ø, som hun kender så godt, og næsten dør under mødet med en mystisk skikkelse i marsken. Men knapt lykkes det hende at komme retur til skolen, hvor forstanderen kontant affejer hendes oplevelser, før Maurices og Arildas bedstefar dør.

Det viser sig, at bedstefaren har pantsat al sin ejendom flere gange og kreditorerne derfor skændes om de få efterladte ejendele. Der er derfor ingen arv til hverken Maurice eller Arilda. De må tilbage til skolen, hvor det nuværende semester er betalt, men med udsigt til en særdeles vanskelig fremtid. For at forstå sin tidligere oplevelse begynder Arilda at undersøge skolens og øens historie. Det viser sig, at hendes forældres død er forbundet med det, hun oplevede under orienteringsløbet. Under en tur til hovedstaden med skolens svømmehold bliver både hun og Maurice jagtet af det væsen, som Arilda mødte under orienteringsløbet. Maurice bliver fanget og ender med at ligge i koma. Arilda må derfor tage tilbage til skolen alene, mens Maurice indlægges på et hospital.

Ingen tror dog på Arilda. De væsner, hun taler om, eksisterer simpelthen ikke. Overbevist om, at hun bliver nødt til at finde en løsning på gåden for at helbrede sin lillebror, må Arilda tage tilbage til hovedstaden og undersøge de spor, hun har. Det er vanskeligt at overleve som enlig pige uden en krone på lommen. Da det ser mørkest ud, bliver Arilda hjulpet af en omrejsende musikertrup, der har stor lighed med sigøjnere. Deres sange handler om tidligere tiders druider og er en nøgle til at forstå noget af det, som hendes forældre, hende selv og hendes lillebror har været udsat for.

Svær at lægge fra sig

Arilda er en intelligent og handlekraftig person. Ragnhildur Hólmgeirsdóttir er dygtig til at få hende til at fremstå så ægte, at man som læser virkelig kan mærke hendes følelser og forstå hendes tanker. På sin egen måde giver det god mening, at Arilda må tage tyren ved hornene og forsøge at løse problemerne selv, for ellers er hun og hendes lillebror fortabt. Det gode ved bogen er også, at selve plottet er kompliceret. Skolen er formentlig bygget på den Kobberby, som sank for århundreder siden, og som forfatteren beskrev i sin første bog. Den kraftige mørke magi, der forfølger Arilda og Maurice beskrives magtfuldt og skræmmende. Man mærker her, at forfatteren har et godt greb over virkemidlerne: beskrivelserne er lige akkurat nok til, at stemningen af mørke og desperation føles helt ude i fingerspidserne, når man læser bogen. Den er derfor svær at lægge fra sig.

Sprogligt set er bogen fuld af liv, og idet Hólmgeirsdóttir har bygget hele sin fantasyverden grundigt op, kan hun næsten lige så godt som Tolkien give læseren en fornemmelse af ægte dybde og historie, som for eksempel når forsangeren Ambros synger gamle ballader om den krig, der herskede for længe siden, og som de gamle druider, som nu forfølger Arilda, måske forsøger at hævne. Romanen trækker tråde frem til dagens flygtningedebat. Arilda kunne lige så godt være en syrisk pige eller en rohingya. Det er i forfatterens fortælling klart, at det er sejrherren, der har magten over historiefortællingen. De onde i bogen er derfor måske slet ikke onde, men uretfærdige ofre for et folkemord. Hólmgeirsdóttir er derfor også ude i et politisk ærinde, som bliver klarere, efterhånden som bogen skrider frem. Bogen slutter så åbent, at vi øjensynligt må forvente et opfølgende bind. Det går ikke at efterlade Arilda foran et formentlig ondt væsen, mens Maurice stadig ligger i koma på hospitalet.

Jeg kan kun kraftigt opfordre til, at såvel «Kobberbyen» som «Villueyjar» udgives i de øvrige nordiske lande. Der er dybde og sjæl i bøgerne, og de fortjener at kunne læses af mange flere end lige dem, der er flydende på islandsk.

Ett av barnlitteraturens mest återkommande teman är vikten av att våga ta steget från tryggheten ut i det okända, en pedagogisk tanke om att locka barnet att lära sig, utvecklas och växa. Att låta barnböcker utspela sig i fågelvärlden är en sällsynt lämplig och ofta utnyttjad symbolik, eftersom fåglarnas utvecklingskurva är så tydlig och snabb. Klumpigheten hos en traskande fågel, den hisnande skräcken för att falla vid första flygförsöket, den oerhörda friheten när man äntligen flyger och inser att kroppen alltid var gjord för att flyga, inte för att gå.

Det finns åtskilliga böcker i genren, och de blir inte alltid lyckade. Men Veera Salmis och Matti Pikkujämsäs Nordiska Rådet-nominerade bilderbok Sorsa Aaltonen ja lentämisen oireet (Anden Aaltonen och flygsymptomen) är en originell, idérik berättelse med många bottnar.

Grå vardag i staden

Anden Aaltonen drömmer om nätterna att han kan flyga, men när han vaknar rör han sig i stället klumpigt och med tunga vingar längs stadens gator. Han är inte H C Andersens «Den fula ankungen» från 1843, men en andlig släkting, med ständig längtan efter att lämna sitt sorgset gråmulna vardagsliv i staden.

Trött ställer sig Aaltonen i bullkön för sin dagliga brödranson, och de andra i kön är också «sådana fåglar vars drömmar inte hade slagit in». Någon sitter i rullstol, någon behöver operera hjärtat eller foten. Alla drömmer om att flyga söderut, men hur många lyckas? För dem som blir kvar finns bullkön.

Det är en liten, tröstlös värld, även de gånger han tar sig bort till ankdammen där alla samlas på fredagar och lördagar.

Men söndagen är veckans bästa dag: då lyser solen «som en smörklick i en nygräddad vetebulle», himlen är blå och löven gula. Aaltonen beger sig från den gråa, begränsade staden till den ljusa, oändliga stranden och ser svanarna dansa tillsammans. Vita fjäderdräkter, långa halsar och näbbar som vänds uppåt och nedåt i en elegant dans. Aaltonen härmar dem bakom ett träd, iförd en svankjol som han gjort av en köksgardin.

Visst är det Tjajkovskijs balett Svansjön från 1877 som dansar i bakgrunden, men utanförskapet från H C Andersen följer med: Aaltonen är inte som de, kan inte flyga som de, kan inte följa dem när de lyfter från vattnet och flyger bort på starka vingar. Han kan, till skillnad från ankungen i H C Andersens saga, aldrig bli en svan.

I stället går han hem till sitt höghus där han bor tre trappor upp, får mer och mer ont i vingarna och snubblar till slut i den smala spiraltrappan så att han slår i näbben. Kontrasten mot svanarnas graciösa dans i naturens frihet kunde inte vara större.

Man måste bara vågal

Men när han till slut måste övervinna sin läkarskräck och gå till vårdcentralen har doktorn ett ovanligt bra råd. Aaltonen behöver bara flyga, han har helt enkelt flygsymptom. «Att flyga lär man sig genom att flyga. Man måste bara våga släppa taget», konstaterar doktorn, varpå Aaltonen den natten drömmer så livliga flygdrömmar att han vaknar i lampan. Drömmarna börjar sippra över till verkligheten.

Efter det börjar han träna på allvar. Hantlar och kettlebells! De andra i bullkön ser imponerat hur han förändras, gladare, stoltare och modigare. Och till sist, givetvis, beger han sig till stranden där svanarna dansade, och möter där till och med en annan and som dansar med honom innan de båda flyger i väg tillsammans.

Det går överraskande lätt för Aaltonen att förändras när han väl har varit hos doktorn, som om självförtroendet bara behövde få en liten puff av auktoritetens uttalande. Är det så enkelt att bli av med starka rädslor? Det undrar jag.

Men det är egentligen min enda invändning, för detta är en så skickligt berättad saga att den bär även över enskilt svaga punkter. Det handlar ju om kulturens kraft och effekt på den enskilda individen, om att se Svansjön och drabbas av en så stor längtan att man måste uttrycka de stora verken i sitt eget liv, om att bli förändrad i grunden av konsten. Nej, Aaltonen blir ingen svan som H C Andersens fula ankunge, men han blir en synnerligen kompetent and i stället, och det är först då han kan få syn på någon som bryter hans ensamhet.

Sprudlande jubelkonsert

Veera Salms vackra text är full av underfundiga vändningar och uttryck, den glider mellan poesi och prosa. Det konkret berättande växlar med rop från fåglarna som pratar i bullkön, «kra kra kra/kva kva kva/tityt tyt tyt». Texten är till största delen tryckt i sammanhållna textstycken, men precis som Aaltonens känslor kan den plötsligt flyta ut i större, förtvivlade rop från en ledsen and. Sorgen och glädjen uttrycks på samma sätt, som en bullbit som fastnar i halsen.

Det skulle ha kunnat bli en ganska tung saga om det bara vore för texten, men bildkonstnären Matti Pikkujämsä illustrerar den med optimistiskt klara färger i stora färgfält, mycket rörelse i bilderna och roliga detaljer som gör svårigheterna till självklara och uthärdliga inslag i livet. Aaltonen är trots ensamhet och inre längtan en ganska glad and när han traskar nedför höghusets spiraltrappa på första uppslaget, med sin röda lilla mössa käckt på svaj. Fåglarna i bullkön låter sorgliga i texten, åtminstone för den vuxne som omedelbart tänker på ransoneringsköer. Men bilderna ger de fattiga fåglarna i staden personlighet och eget liv, medan doktorn på vårdcentralen får vara en trygg svart fågel i vit rock, med glasögonen långt nere på näbben. Inget att vara rädd för, Aaltonens läkarskräck och dåliga självförtroende spricker som troll i solsken.

Och kanske är det just den rörelsen som karaktäriserar boken, både i text och bild: från inåtvänd självkritik när Aaltonen långsamt trampar längs gråa stadsgator, till en sprudlande glad jubelkonsert i färg, toner och rörelse.