Det er fredag 13. desember. Klokka er 21.05 og Maria, Julie, Elliot og Domenic (med flere) ligger i skjul utenfor huset til Hanna. Hanna aner fred og ingen fare, og er totalt uvitende om at det er rett før huset invaderes av festdeltakere til en fest hun ikke visste hun skulle holde. Maria og de andre braser inn – de har med sprit og er klare for party. Det blir heftig dansing på bordet, knusing av møbler, klining og ligging før politiet dukker opp. De avslutter festen og kjører Maria hjem. Å bli eskortert hjem fra fest av politiet er dråpen som får mammas beger til å renne over. Hun klarer ikke håndtere Maria lenger.

Fuck alle de andre
Maria er i midten av tenårene og i fullt opprør. Hun bor alene med moren, som fikk Maria etter et besøk på en fertilitetsklinikk i Danmark. Oppveksten har tilsynelatende vært trygg og god, med sommerferier hos mormor og morfar på Tysnes. Men etter at morfar døde halvannet år tidligere, har Maria mistet seg selv. «Den eg var i hjartet hans, døydde saman med han». Tapet av morfar, og at hun aldri fikk sagt farvel til ham, har gjort at hun omtrent også har mistet seg selv.

Hun er trist, sint og frustrert, og den eneste måten hun klarer å få utløp for dette på, er gjennom utagering, festing, drikking, sex og konflikter. Hun gir verden fingeren og sier fuck alle de andre! Og dessuten har hun blitt sammen med Domenic. Domenic er digg, han er over tjue, bor på hybel og kjører en svart BMW og kaller henne baby. Selv om han ikke vil kysse henne, så vil han ligge med henne. Det må da bety noe? Det får så være om han var så voldsom med henne da de hadde sex at hun har kloremerker på kroppen. At han skrelte av henne klærne og slang henne bakover på senga mens han fyllesnøvlet inn i øret hennes at han skulle ta henne hardt. For nå har i hvert fall Domenic vist at det er henne han vil ha, og ingen andre. Maria hadde jo tross alt «lagt opp til dette i fleire veker. Vore stor i kjeften. Snakka pervo». Alle vet jo at sex ikke er noe bra første gangen. Neste gang blir det sikkert mye bedre.

Bootcamp i bibelbeltet
Som et siste forsøk på å få Maria på rett spor, tar mamma henne ut av skolen de to siste ukene før jul, og sender henne til mormor på Tysnes på en slags bootcamp. Fra nå av skal det gå i gudstjenester, lysmesser og salmesang. Ingen mobil eller internett. Mormor er konservativ og kristen, og hun er svært aktiv i bedehusmiljøet. Maria blir sendt til Mandagsklubben, bedehusets ungdomstilbud. Det møter hun prestesønnen Johannes, rene og fine Johannes med det skinnende ansiktet, og hun blir fascinert av ham. Maria klarer allikevel ikke å la være å tenke på Domenic. En kveld får hun sneket seg til mormors datamaskin og sendt en melding til Domenic, hvor hun ber om å bli reddet. Hun ser Domenic som en slags ridder i skinnende svart BMW som skal komme og redde henne fra fangenskap hos mormor. Men når han først dukker opp, blir det ikke helt som hun hadde tenkt. Det blir knyttnever, blod og tårer.

Johannes’ åpenbaring
Møtet med Johannes på bedehuset blir en slags åpenbaring for Maria. Uten at hun kanskje er klar over det, er Johannes alt det Maria trenger og ønsker seg. Han er snill, morsom og han vil være nær henne. Gi henne sommerfuglkyss og varme føttene hennes på magen sin under t-skjorta. Hun ler når hun er med Johannes.

Johannes ser på meg og blunkar,
får latter til å spruta ut av meg. Kva er dette?
Eg plar da ikkje le ukontrollert?
Men det er som ein propp losnar i meg.

En fisketur sammen med Johannes en desember ettermiddag blir vendepunktet for Maria. Gamle minner om fisketurer sammen med morfar vekkes til live, og samtidig kjenner Maria at den hun var da han var i live er i ferd med å våkne igjen. Johannes får henne til å ønske nærhet, og til å innse at selv om nærhet er vanskelig, er det nødvendig. Særlig er det viktig å ha det godt med sine nærmeste. Som mamma. Og mormor. Og kanskje Johannes? Men Johannes har også tung bagasje han bærer med seg som ikke gjør det helt enkelt å starte noe. Noe som kanskje kunne blitt bra?

OMG, her var det mange viktige tema
Det er ikke få tema Røssland er innom i denne boka. Tenåringsopprør, mor-datter-forhold, alkohol, deling av nakenbilder i sosiale medier, (samtykkende?) sex, overgrep, tenåringsgraviditet, abort og selvskading er noe. Det er nesten så det blir litt mye for en lettlest bok på 113 sider. Muligens er det et bevisst grep fra forfatterens side for å holde på spenningen og leserens interesse. Det kan fungere, men akkurat i dette tilfellet blir konsekvensen at temaene ikke følges godt nok opp. Seksuelle overgrep, og viktigheten av å melde fra om disse, har vært et gjentakende tema i ungdomslitteraturen de siste årene. Dermed skulle jeg ønske at det ble tatt et oppgjør med Domenic og Elliot i boka. De slipper unna med deling av nakenbilder, antastelse, voldsom og ikke samtykkende sex med mindreårige, og utøving av vold.

OMG er skrevet i et ukomplisert språk med støtte fra Leser søker bok. Setningene er korte, det er mye dialog, og teksten er handlingsdrevet. Maria får vår sympati, mens Domenic mest vekker avsky. Røssland legger ikke noe imellom når hun beskriver seksuelle handlinger eller voldsutøvelse. Språket er direkte og rått. Kapitlene er delt inn i datoer og tidspunkter, noe som skaper en tydelig kronologi. Kapitlene er korte, noe som gjør det enkelt for leseren å ta pauser. Samtidig er det et driv i teksten som ikke gjør det helt enkelt å legge fra seg boka allikevel. For det er mye som foregår, og man blir engasjert og vil vite hva som skjer videre med Maria. OMG er dermed en ærlig, rå og dramatisk ungdomsroman om ei jente som har havnet litt på ville veier. Men med litt latter og nærhet kan dette kanskje bli en ganske god jul allikevel.

Det åpner med et hugg. Det er sen høst. «Et evighetslangt, vått, grått mørke». 17 år gamle Agnes står alene i en skog. Utstyrt med tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne. «Minna og jeg skal brenne. Det blir slutten for båljentene, støveltramperne, de revolusjonære». Selv minner skal gå opp i røyk. For som Agnes, romanens forteller, sier det: «Noen minner kan man ikke ta vare på selv om de er det fineste man har. For det er andre minner også. Avtrykk som aldri går bort. Minner som er som kniver eller stup eller pistoler».

Nøster opp minner

Det er en effektiv åpning Sofia Nordin serverer i sin siste ungdomsroman. Hun etterlater ingen som helst tvil om at det har skjedd noe svært alvorlig. Og det i en slik grad at det har gitt fortelleren behov for å slette selv noen av oppvekstens fineste minner. Det er disse minnene vi skal få nøstet opp på de neste sidene, hele tiden med den illevarslende åpningen som bakteppe, i en roman der vennskapet mellom to jenter, Minna og Agnes, står i sentrum. Vi møter dem første gang som unge jenter, i femte klasse på barneskolen, og følger dem helt til de begge står på terskelen til voksenlivet.

Unge og opprørske

De er unge. De er opprørske. De skal forandre verden der de brøyter vei helt fra sin første demonstrasjon mot slåballens mobbetyranni i gymtimene. Senere er det kjøttlobbyen og patriarkatet som skal parkeres. Ikke minst går feminismen som en glødetråd gjennom fortellingen, der den veves inn i skolehverdag og kjæresteforhold. Med Minna som den kompromissløse som lenker seg fast i skolegården, innsmurt i falskt blod, for å få endret menyen i skolekantina. Og Agnes som den kompromissøkende, som foreslår at de burde bli politikere, for å få som svar at «politikk går så saaakte», hvorpå de bryter ut i latter.

«Det var virkelig våre replikker. Våre ulike måter å se ting på. Langsom overtalelse eller revolusjon. Ettertanke eller følelse. Agnes eller Minna. Og likevel. At vi var like også. At vi trengte begge deler».

Det kan bli litt slagordpreget, spesielt tidlig i romanen. Likevel: I en tid da en knapt kan åpne en avis uten å lese om «generasjon prestasjon», og hvor skjønnhetstyranniet, med sine umenneskelige krav om hvordan du skal se ut, slår inn i ungdomstiden med en kraft vi tidligere ikke har sett, er det befriende med en ungdomsroman der heltene retter frustrasjonen og følelsen av urett ut mot samfunnet.

Det viktige vennskapet

Nordin gjør en svært god jobb med å beskrive hvor tett slike ungdommelige vennskap kan bli, hvor intense og viktige de er. Hun viser også hvor skjøre de kan være. Vennskapet mellom Agnes og Minna utfordres blant annet av gutter som kommer inn i jentenes univers som fremmedelementer i form av Minnas kjærester, noe som blant annet utløser den klassiske sjalusien, sårheten og følelsen av svik mot både vennskapet og det de er. «Vi er krigere. Revolusjonære. Støveltrampere. De eneste som skjønner noe. Vi er ingens lille, søte dukke», som Agnes sier det på et tidspunkt der hun føler seg sveket til fordel for et av disse fremmedelementene.

Det store alvoret ligger likevel ikke i følelsen av å bli sveket når du som venn velges vekk til fordel for en kjæreste. Gradvis veves et annet mørke inn i historien. Minna forsvinner i perioder inn i et mørke der det er plass til lite annet enn depresjonen. Mørket tar over. Hun holder seg hjemme fra skolen, lurer både foreldre og lærere. Går ut og inn av depresjonene. Veksler mellom den opprørske gløden og følelsen av meningsløshet. Agnes kjemper fortvilet for å bryte gjennom mørket hennes gode venn befinner seg i. Mot slutten settes diagnosen, Minna har en bipolar sykdom.

Brutal utgang

Psykisk sykdom er et stort problem blant ungdom, ikke minst blant unge jenter. Det gjør Nordins roman aktuell. Men dette er også tunge spørsmål. Nordin tar leseren med inn i et landskap som også preges av selvskading og selvmord. Og som det gis hint om allerede i starten av romanen, ender det ikke bra med Minna. Forfatteren serverer en brutal slutt. Disse beskrivelsene gjøres samtidig med et nødvendig alvor som gjør at den brutale utgangen på livet aldri framstår som noen løsning.

Nordin lar dessuten aldri mørket få overhånd. Kraften i det ungdommelige vennskapet får stå i sentrum for en historie som er fortalt med et voldsomt driv.

I det litterære feltet har romansjangeren lenge hatt en dominerende posisjon, og å lese diktsamlinger for ungdom er ikke hverdagskost for en bokanmelder. Derfor er det gledelig at bøkene byr på kvaliteter som gjør dette til en interessant trend, og at de utvider det litterære feltet for ungdom.

Språket i samlingene er hverdagslig og ligger nærmere prosa enn gamle dagers versekunst med vekt på rim og rytme. Inger Hagerup og André Bjerke har med andre ord ingen arvtakere i dikt for ungdom. Bøkene er nokså fattige på bruk av metaforer, symboler og andre språkbilder, med andre ord byr de på lite undertekst som krever tolkning i tradisjonell forstand. I Vind i værhanen av Dan Andersen og Kom og sett meg i orden av Kristian Bergquist er dobbeltbunnet språk riktignok et sentralt virkemiddel, men det er lite høystemt poesi i disse diktsamlingene.

Voldelig far

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt er den første av samlingene som byr på gjenkjennelig ungdomstematikk. Her møter vi et dikt-jeg som på en rå og direkte måte skildrer hvordan det er å vokse opp med en voldelig far. På en klok og litterært sett vellykket måte tegner boken et bilde av en skremmende og uforutsigbar hustyrann. Noen ganger skildrer boken direkte hvordan far utøver psykisk og fysisk vold. For eksempel i butikken hvor jeg-et blir tvunget til å stirre faren i øynene, illustrert av en blyanttegning hvor fars blikk fanger sønnen med røde, laserlignende stråler.

Den indirekte måten Ombustvedt skildrer volden på gjør boken enda sterkere. Spesielt når den skildrer konsekvensene volden har for jeg-et. Han har et ufrivillig flir, han isolerer seg, og lager trøbbel på skolen. Noen spør ham hvordan han har det, og på troverdig vis belyser boken hvor vanskelig, nærmest umulig, det er å angi sin egen far som voldsmann. Med jevne mellomrom dukker det opp helsides, svarte krusedulltegninger som gir uttrykk for jeg-ets indre raseri, som forsterker følelsen av avmakt, også hos leseren. Diktsamlingen gir en sterk og nyansert skildring av en hustyrann til far.

Selvmordstematikk

I Kom og sett meg i orden av Kristian Bergquist møter vi også et ungt dikt-jeg og en gjenkjennelig ungdomstematikk. Men i motsetning til forrige diktsamling, hvor jeg-ets problemer hadde en klar, ytre årsak, er problemene i Kom og sett meg i orden knyttet til det indre. Diktene har en mørk grunntone, og vi møter et usikkert, selvgranskende jeg som reflekterer rundt problemer knyttet til ungdomstid. For eksempel det å bli mobbet eller å føle seg utenfor. Nå og da dukker det opp dikt hvor jeg-et reflekterer rundt selvmord, og disse selvmordsdiktene er ikke uproblematiske i mine øyne. Til tider virker de for konstruerte, og som påklistret tematikk. Det bryter med de mer generelle, allmenne beskrivelsene av psykiske vansker og ungdomstid. Mange av diktene leker og vrir på ord og uttrykk. Denne ordleken fungerer noen ganger avvæpnende i møte med den alvorlige selvmordtematikken. Andre ganger virker det som bråkjekke innslag ute av takt med diktenes innhold. Er dette for eksempel avvæpnende eller bråkjekt: «men selvmord/er jo ikke en/easy peasy løsning/sånn at alt det mørke/ går over.»

Samlingen byr gjennomgående på mye god og kreativ lek med ord og uttrykk. Noen ganger leder det dessverre til for overfladiske dikt.

Trump-parodi

I Vind i værhanen av Dan Andersen er det ikke noe ungt dikt-jeg som fører ordet, og samlingen dreier seg heller ikke om gjenkjennelig ungdomstematikk. Jeg-et er rett og slett en værhane. Han har lært seg å snakke ved å høre på radioen til bonden og bondekona. Den tunghørte bonden hører på nyhetssendinger, bondekonen lytter til Tid for poesi. Værhanens ordforråd er med andre ord preget av motstridende impulser: Et åpent billedspråk, skapt for undring, og et entydig, faktaorientert språk, ment for å informere og opplyse.

Den oppvakte og nyhetsinteresserte leser, ung som gammel, vil nok gjenkjenne værhanens språk som noe de har hørt tidligere. Tilsynelatende handler diktene om de betraktninger jeg-et gjør seg fra taket på bondegården, det være seg om blomster og dyrs gjøren og laden, eller om vær og vind. Men hvem er det egentlig som snakker i dette diktet?

Om respekt
Jeg har stor respekt for alle.
Ingen har så stor respekt for alle som jeg.
Derfor er jeg godt likt. Av alle. Det er sant.
Når jeg beveger meg fra Ø til N hilser alle på meg.
Mange roper. Det er stor respekt.
Jeg har blitt den jeg er med to tomme hender.
Jeg hadde bare hender og så ble jeg alt jeg er.
Disse hendene har sett alt.
Den som sier noe annet skal få kjenne disse hendene.

Vinden i værhanen er en elegant, liten genistrek av en diktsamling som gir en gjennomført poetisk parodi på Donald Trumps stormannsgale verdensanskuelse, og alt annet som kjennetegner den amerikanske presidenten. Værhanens dikt består altså av «trumpske» fraser og vendinger som er brukt i overført betydning, altså til å omtale hverdagslige saker og ting på bondegården. Eller omvendt. Dette er bruk av dobbeltbunnet språk på sitt beste, samtidig som diktene virkelig får spisset hvordan Donald Trumps språk nærmer seg poetisk surrealisme.

Sjangermessig frihet

Det er et stort sprang fra Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? til Vind i værhanen, noe som lover godt for den videre utviklingen av sjangeren. Dikt for ungdom byr på mangfold i språk, form og innhold. Her er en sjangermessig frihet som bør friste flere forfattere til å eksperimentere med ungdomsdikt.

Les også Barnebokkritikks essay om bokårets vekt på ungdomsdikt og -monologer.

Det er en nokså utbredt misforståelse at det ikke fantes barn før langt ut på 1600-tallet. Da snakker vi ikke om små mennesker i seg selv, men at det lenge ikke var en anerkjent livsfase som førte med seg spesielle privilegier. Vi må visst helt til opplysningstiden, til Jean-Jaques Rousseau og de andre barnekjære opplysningsfilosofene, før vi kan snakke om at noen faktisk har hatt en barndom.

Denne historiske perioden av frivillig barnefri blir ofte gjentatt, men den viser seg å ikke stemme. Personlig skylder jeg på den populærvitenskapelige formidleren Bill Bryson for at jeg selv gikk og trodde på det lenge. Barndom eksisterte i alle fall gjennom hele middelalderen, men det var selvsagt ingen garanti for at ikke barn ble mast på og herset med og trukket etter hånden hit og dit, og at de måtte føye seg etter både foreldre, verger og tjenere. Snarere tvert imot.

Lille Elizabeth

Men hva med barna som skulle vokse opp til å bli blant tidenes mektigste? Dronning Margrete, Katarina den store, Elizabeth den første – Kleopatra – de må da ha hatt en tvers gjennom vidunderlig barndom hvor det aldri manglet på datidens ekvivalent til lakrislisser? Mon det.

Drømmen om Europa
På overflaten kan Linn T. Sunnes bokserie lett forveksles med serien Små folk, STORE DRØMMER som også blir gitt ut på Gyldendal. Der sistnevnte også forteller biografier om kjente kvinner illustrert med en tidsriktig søthet, har de et amerikansk tyngdepunkt i utvalget: Coco Chanel, Jane Goodall, Ella Fitzgerald, Rosa Parks. Med fokuset på europeiske, kvinnelige herskere (lagt til grunn at Kleopatra var av gresk familie og Katarina den store var født i Preussen), skiller Sunnes prosjekt seg akkurat nok ut fra Små folk, STORE DRØMMER.

Men hva sitter vi igjen med uten de store drømmene? Bare små folk, skal det vise seg. Sunnes prosjekt (i alle fall i de tre første bøkene) er å vise hva som skjedde mens disse fremtidige herskerne fortsatt var barn. Det er minst et par problemer med denne tilnærmingen, og Sunne har ingen tilfredsstillende løsning på noen av dem.

Faktabøker uten fakta

Det første ankepunktet for leseren er at både Elizabeth, Margrete og Katarina den store (da hun fortsatt var den lille) hver på sin måte er barn det knyttes store forventninger til. Og slike blir gjerne både mast på og herset med og trukket etter hånden hit og dit av foreldre, verger og til og med tjenere. Ingen av de tre er ingeniør for sitt eget luftslott, men blir uvegerlig dyttet gjennom en rekke ubehageligheter frem mot målet: makt.

Lille Margrete

De tre første bøkene handler om disse mektige kvinnene som barn og unge, og i hvert tilfelle er det vanskelig å se forbindelsen mellom det avmektige barnet vi har møtt i sidene før, og den maktberusede herskerinnen som blir presentert i epilogen. Er virkelig den Margrete som «visste at hun ville ha makten, og hun sørget for å få den» den samme personen som noen få sider tidligere fikk ris av tjeneren Ingegerd fordi hun fikk blekkflekker på pergamentet hun skrev på?

Det andre problemet er den uttalte intensjonen «I denne boka kan du lese om det som skjedde da [hovedpersonen] var barn og ung.» Problemet er at vi ikke vet så mye om hva som skjedde da Margrete, Katarina og Elizabeth var små, noe Sunne løser ved å finne det på. «Jeg måtte bruke fantasien da jeg skulle fortelle om jenta som ble dronning. Det som er sikker kunnskap, har jeg skilt ut i egne faktabokser», skriver hun i Margrete 1, med små variasjoner i de andre bøkene.

Slik møter vi unge Elizabeth som inkognito drar rundt i Londons gater og «drømmer seg bort en stund, akkurat som en helt vanlig trettenåring» – før faktaboksen bryter inn og sier at vi ikke vet om Elizabeth dro på slike turer. Ofte blir det for tydelig at Sunne halvhjertet trekker en slik fantasiscene opp fra hatten for å kunne lure inn fakta hun vil ha med.

Katarina den lille

Faktaboksene er i utgangspunktet et godt grep for å skille fakta og fiksjon, men det kan virke forvirrende – er det ikke en faktabok vi leser? Det forstyrrer også når forfatteren må gjenta informasjon fra fortellingen i faktaboksene som for å si «men dette er sant, altså!» Tekstene er også ellers preget av gjentakelser som lett kunne vært eliminert.

Jentestreker

I fjorårets bok, Kleopatra, bytter Sunne tilnærming. På samme måte som de andre bøkene starter historien med barndommen til Kleopatra, men den går raskt videre til en kavalkade av høydepunkter fra livet hennes. Naturlig nok er dette den av bøkene som har mest naturlig drama og som er lettest å følge – alle kvinnene Sunne skriver om har levd sagnomsuste liv, det er bare synd at det tok Sunne fire bøker før hun skjønte at de interessante delene av disse livene er de mest, vel, interessante.

Lille Kleopatra

Alle de fire biografiene er fortalt på samme måte, med korte kapitler og faktabokser, mens Jenny Jordahls illustrasjoner gjerne fyller hele sider. Jordahl har nærmest blitt norsk feminismes hofftegner etter flere utgivelser sammen med Marta Breen (blant annet Kvinner i kamp (Cappelen Damm, 2018) og 60 damer du skulle ha møtt (Manifest, 2016). Hun har et eget talent for det fargerike, enkle og uttrykksfulle som virkelig kommer til sin rett i disse bøkene.

Rett på sak – hele tiden

Selv om Kleopatra er den beste boken i serien, lider den under det samme merkverdige grepet som går igjen i alle fire bøkene: Sunne starter nesten hvert eneste kapittel in medias res med et sitat. Det blir påfallende etter hvert, ikke minst fordi setningene deretter surrer rundt som fluer som aldri blir på samme sted lenge nok til at øyet får ro.

Ta starten på Kleopatra:

– For en vakker liten jente, sier Ptolemaios Auletes. Han har nettopp fått en ny datter, og nå har han kommet for å besøke den nyfødte og kona Kleopatra. Det er høst og varmt i været. Kleopatra ligger i en stor, hvit seng, og mange tjenere varter henne opp. En av dem vifter kjølig luft i ansiktet hennes.

Sammenlign det med roen når Renate Nedregård skildrer den samme kongen i Historien om Kleopatra (Spartacus, 2016), som også er nevnt i Sunnes kildeliste:

Noen kvelder kunne man høre vakkert fløytespill fra et av de innerste rommene i palasset. Det var kongen som spilte. Han elsket kunst og musikk. Når han hadde sjansen, satte han seg ned med fløyten sin.

Vår helt

På sitt beste er Sunne en entusiastisk og god formidler av historisk kunnskap, og det er ikke stor forskjell i fortellerstilen mellom historien og de historiske faktaene. Noen ganger kan hun likevel gå litt for fort frem – hvorfor ba Kleopatra Marcus Aurelius drepe søsteren hennes Arsinoe? Jo, da må vi hoppe femten sider frem til en leddsetning i en faktaboks.

Om det blir fremtidige biografier i samme serie, håper jeg Sunne fortsetter i sporet fra Kleopatra. Det er inspirerende å lese historier om dem som er lokfører i eget liv, uansett om de er unge eller gamle. Om de blir trukket etter hånden får det være et mellomparti, heller enn selve reisen. En biografi kan ikke være bare masing og hersing, uansett hvor mektig man blir til slutt.

Kaia Dahle Nyhus (f.1990) er en prisbelønt forfatter og illustratør som har gitt ut flere bildebøker, blant annet En dag drar mamma (2017) og Verden sa ja (2018), som hun vant Kritikerprisen for. I Sjokoladeskurken står hun bak både tekst og tegninger – samt den håndtegnede fonten. Det er lett å kjenne igjen det estetiske og litterære uttrykket fra tidligere verk. Også her er illustrasjonene preget av sterke farger og store kontraster; karakterene er enkle og samtidig svært ekspressive – hun balanserer hårfint på grensen mot det banale. Men det dekorative grepet som ligger til grunn, vitner om stilsikkerhet. I teksten finner vi også dette litt råe minimalistiske uttrykket; språket er lettlest, og samtidig ispedd usminket realitet.

Historien handler om en liten jente: Sjokoladeskurken. Hun ligger søvnløs i senga si og tenker på den siste sjokoladen hun stjal, som ligger gjemt i nattbordskuffen. Da banker det på vinduet, og en skummel mann i frakk henter henne til et hemmelig skurkemøte. Hun er nemlig blitt «en av dem» nå. På møtet må alle de ulike skurkene – som er mye farligere og større enn henne – vise frem hendene sine, og forklare hva hendene er gode for. Det viser seg at hun har de aller minste hendene. Mafiabossen, som styrer møtet, sier at det var akkurat slike små hender han var på jakt etter – for å hente opp en nøkkel fra et bittelite hull. Hendene til Sjokoladeskurken er de eneste som duger. Som belønning tilbyr Mafiabossen både gull, diamanter samt tjenester av mer lyssky art. Men Sjokoladeskurken er bare opptatt av sjokolade og får derfor masse sjokolade-gullpenger som takk for hjelpen.

Fornyet tro på seg selv – som skurk

Nyhus introduserer leserne for en voksen, luguber underverden, som ikke er en egnet plass for et lite barn: «Inne er det tungt å puste. Det lukter kjeller. Det lukter røyk og pølse.» Skurkene der er mordere, innbruddstyver, veskenappere, ja – til og med en terrorist – som påstår han har de mest blodige hendene. Jeg skal innrømme at jeg forventet at Sjokoladeskurken skulle bli redd, og kanskje lære at det ikke lønte seg å stjele. Men den lille skurken er like modig som en (anti-)helt skal være, og uventet angerløs. Det virker som om hun finner seg til rette blant de lovløse. Boka har ikke noen skjult oppdrager-agenda. Her skal alle få være akkurat som de er. Skurker også.

Boka vekker den begeistringen som man kan få i situasjoner der man vet at man gjør noe galt – men velger å gjøre det allikevel. Boka er derfor uvanlig spennende å lese. Det ender med at skurken får masse sjokolade. Men – som ordtaket sier: Mye vil ha mer. Hun er nå inspirert til å ville stjele mer. Jeg får ikke helt får tak i motivasjonen hennes for å stjele. Er det fordi hun elsker sjokolade? Eller er det fordi det er så spennende å stjele?

Forskjellen mellom menneskehender og dyrehender

Knokedunk er en sakprosa- og bildebok for barn som handler om forskjellen på menneskehender og dyrehender. Boka er skrevet av Åsmund H. Eikenes (f.1986) og illustrert av den erfarne Eivind Gulliksen (1973). Forfatteren har en doktorgrad i kreftbiomedisin, og det er ikke første gang han skriver bok om hender. I 2016 ga han ut Handboka: alt du vil vite om hendene dine – og litt til. Den gang var kunnskapen myntet på voksne lesere.

Boka er pedagogisk lagt opp, med et nytt tema på hvert oppslag. Ordene er få og velvalgte. Forfatteren tar de yngste leserne på alvor ved å servere fakta i en porsjonsstørrelse som de fint klarer å fordøye. Via eksempler fra menneske- og dyreverdenen formidles budskapet om at hender er nyttige redskap. Hos dyrene opptrer naturlig nok hender i form av poter, vinger, hover osv. Det er også gode grunner til hendenes utforming. Dovendyr, for eksempel, «… har lange klør som gjer at dei kan henge trygt, også mens dei søv».

Gulliksens livlige og stiliserte illustrasjoner guider oss elegant gjennom stoffet. I tillegg til å støtte opp under selve teksten, fyller han på med litt lek og fantasi – ved for eksempel å la hesten være balansekunstner på et tivoli. Selv om dette er en faktabok, så er noen av faktaene fantastiske. Naturen byr jo på mer enn nok av kuriositeter. For eksempel en salamander som kan lage seg en ny arm hvis den gamle faller av. Leserne vil sitte igjen med et litt annerledes blikk på hender etter å ha lest denne.

Du klarer noe som ikke jeg klarer – og omvendt

Hva er så likheten mellom disse to ganske ulike bøkene, siden vi nå velger å lage en samleanmeldelse? At begge handler om hender er åpenbart.

Videre sier begge bøkene noe om hvorfor ting er utformet som de er: Hvorfor har frosken sugekopp på tuppen av hver finger? Hvorfor har Lommetyven de raskeste hendene? Bøkene lærer leserne om funksjonell design. Hender er viktige verktøy. Vi kan bruke dem til å gjøre noe nyttig – som å spise – og vi kan bruke dem til noe litt mer unyttig – som å stjele. Men kanskje bøkene også forteller noe om verdien av «en verden av ulikheter»: Det at verktøy fins i mange varianter, gjør at det store fellesskapet besitter en gedigen verktøykasse – og dermed også store muligheter til å løse enhver oppgave. Og iblant kan det vise seg at det minste redskapet er mest nyttig.

Sjokoladeskurken er som å snike seg inn i spøkelseshuset på et tivoli – uten å ha med noen voksne. Knokedunk er som å sitte trygt på et voksenfang og lære om naturens rariteter og undere. Jeg tror de yngste leserne både har behov og plass for begge disse opplevelsene.

Hva slags bøker vil man ønske seg mer enn de som er fulle av bilder av skumle og spektakulære dyr på godt papir? Her er de, to stykker, i forskriftsmessig stort format – og overraskende like ved første øyekast. De er til og med oppslagsbøker: Den ene kaller seg faktisk et leksikon, og begge hviler på en slags systematikk eller klassifikasjon. Det er nok noe av deres opplagte appell, og kanskje også deres svakhet, eller kanskje snarere deres myke og sårbare buk. Mer overraskende er begge bøkenes insistering på det menneskelige perspektivet. Dyrene er nok fremmede og underlige, men ingen av bøkene gjør noe poeng av at de dermed kan være påminnelser om at verden består av mer enn menneskene selv og deres perspektiver. Tvert imot.

Lekent om det vi ikke vet

Livsfarlig leksikon handler om forhistoriske dyr og er et samarbeid mellom paleontologen Jørn Hurum, forskningsformidleren Torstein Helleve og den prisbelønte nederlandske illustratøren Esther van Hulsen, som er spesialist på feltet: Hun har blant annet illustrert barneboken om Ida og bidro dermed fint til et usedvanlig vellykket stykke paleontologisk formidling. Også denne nye boken er en ekte glede å se på, med en mengde dyr i vittig og løssluppen dressur.

Livsfarlig leksikon: Anhanguera

Teksten er lett og undrende. Hvert kapittel angir navn, tidsrom, funnregion og størrelse før det følger en kort tekst som typisk er en blanding av beskrivelse, begeistrede tilrop, og påpekning av hvor lite forskerne egentlig vet. Det må være selve oppskriften på å rekruttere barn til paleontologien: Overalt er det mer å finne ut, og alt er både morsomt og skummelt. Dette er fint gjort. For min egen del blir jeg ekstra glad av de små rammene under hver tekst, med silhuetter av tekstens dyr som er i ferd med å drepe mennesker; der ser man straks proporsjonene. Dyrene er store, og menneskene er små. Det er alltid et godt poeng, og da får man heller leve med at tekstene i disse rammene ofte er litt pussige. De begrunner hvorfor hvert enkelt dyr er kommet med i leksikonet ved et svar på spørsmålet «Hvorfor var den livsfarlig?» – og da handler svaret om nåtidens mennesker, om leseren selv, som når det svares litt klønete om den kolossale krokodillen Sarcosuchus imperator at «Den kunne bite deg sund med den lange snuten full av spisse tenner.»

Livsfarlig leksikon: Sarcosuchus

Men Sarcosuchus imperator kunne jo ikke det. Den døde ut for 112 millioner år siden, ifølge teksten. Du var ikke der, og de er ikke her. Dermed blir svaret på hvorfor dyrene var farlige alltid hypotetisk, fordi det er knyttet til leserens nå, og det er både monotont – dyrene er i hovedsak farlige fordi de kunne spise deg eller tråkke deg flat – og innskrenkende: Hadde det ikke vært morsommere å spørre hvorfor de var farlige, i sine egne verdener? Slik sett er det svaret jeg liker best, det som handler om Dimetrodon angelensis: «Den spiste alle andre.» Det er ikke bare en god setning, men en setning som innbyr til oppfølgingsspørsmål: Hvem var de andre, da? Hva gjorde de for å unngå å bli spist? Hvordan var det egentlig å være skummel i tidlig perm? Var ikke Dimetrodon redd for noen andre? Hentet inn i vår egen tid blir alle disse dyrene ensomme i kunnskapen, mer underlige enn fremmede, og bare konstruert som farlige til tross for at de utvilsomt var skikkelig ubehagelig å komme ut for – for noen andre enn oss.

Strengt om det stygge

Line Renslebråten er illustratør og forfatter og har laget Virkelighetens monstre alene. Man merker det på at teksten ikke har den samme lekne holdningen til vitenskap som ekspertene Hurum og Helleve, her er det ikke spørsmål og gliper og tøys. Renslebråten holder seg strengere til det man vet. Det er selvsagt en litt annen oppgave å fortelle om dyr som lever fremdeles, men Hurum og Helleves lystige kommentarer til alt ingen vet ennå, vitner om et forskningsoverblikk som Renslebråten ikke har eller synes å ha. Hun har lest seg opp på et merkverdig og morsomt menasjeri og formidler det hun har lest – prisverdig nok.

Virkelighetens monstre: Hudbrems

Illustrasjonene hennes er enklere enn i Livsfarlig leksikon, men fine de også, portrettaktige og fantasifullt komponerte, men de verken har eller etterstreber den forskningsnærheten vi møter hos van Hulsen. De er utformet som en slags samlekort, de likner de fotballkortene jeg samlet på selv på 1970-tallet: Hovedsaken er selvfølgelig selve bildet av dyret, men i tillegg har de en spektakulær overskrift («Spiser sin egen bæsj», «Bjeffende kjøtteter», «Røde øyne og kappe»), navn, et symbol som angir hva slags kategori dyret hører hjemme i, en kort tekst som beskriver dyrets atferd, og to poengsummer, en for «Monsterutseende» og en for «Farlig for mennesker». Mange scorer null på det siste, bare hudbrems – uha! – får null for utseende og blir dermed et høydepunkt i boken, sammen med den vakre giftige fuglen giftpitohui. Verden er verre enn den ser ut til.

Den strammere kunnskapsformidlingen hos Renslebråten gir dyrene en noe mer selvstendig eksistens enn de får av Hurum og Helleve: Hva de er og ikke er, for oss, blir ikke fullt så avgjørende.

Virkelighetens monstre: Tarantellhauk

Men likevel deler hun altså ut poeng for å være farlig for mennesker, og i den korte innledningen oppfordrer hun leseren med store og fete typer til ikke å glemme «at de stygge, ekle og farlige er like viktige for naturen som de søte og ufarlige». Men for hvem er noen dyr stygge og ekle – annet enn for oss folk? Kunne det ikke være vel så interessant å overskride den ureflekterte grøssingen og la leserne bli betatt av det fremmede, av dyrene bare som – dyr? Så kan man også kanskje spørre seg hva det vil si at dyr er «viktige for naturen»: Det er en svært komprimert, sammenkrøllet erstatning for en etisk refleksjon om dyrs status og rettigheter, og det hadde vært en interessant refleksjon i en slik bok. Den tror jeg barn ville ha utbytte av nå.

Monstrenes mønstre

Det pussige ved begge bøkene er likevel deres utvalgskriterier, eller snarere kriterienes fravær. Begge har altså preg av å være oppslagsbøker. Hurum og Helleve kaller boken et leksikon, men det eneste utvalgskriteriet er at dyrene kan presenteres som farlige for oss, og det er altså noe de verken er eller var.

Livsfarlig leksikon: Mammut

Et så løst kriterium skaper ingen indre struktur: Dyrene kommer farende som om noen nettopp har sluppet dem fri fra tidsaldrene, og de kommer verken kronologisk, alfabetisk, etter art eller element, og slett ikke etter graden av farlighet. Renslebråten skilter ikke med noe leksikonbegrep, men opererer likevel med en slags systematikk: Hun ordner dyrene i klasser. Men ingen av bøkene diskuterer hvorfor dyrene deres er valgt fremfor andre. For meg gjør det dem mindre suggestive, det forblir uklart om dyrene er eksempler, om de er typiske, om de er enestående, ettertraktede, ukjente, eller spesielt fryktede.

Slik får disse vakre, underholdende bøkene ulike styrker og den samme svakheten. Hurum, Helleve og van Hulsens Livsfarlig leksikon er både tøysete og informativ og tegner et blidt, selvsikkert bilde av forskning; Renslebråtens Virkelighetens monstre taler nok sterkere til den som er mer interessert i kunnskap enn i vitenskap, og den har ansatser til systematikk. Men ansatsene gir ingen form til fremstillingen, ikke noe system og ingen orden. Det har bøkene felles. Og kanskje fremstår det som en lett og tørr innvending mot barnebøker at de mangler systematikk, men historisk sett er det nettopp spenningen mellom orden og villskap som har gjort monstrene fascinerende, og det var den som ga dem dybde. Når det som holder dem samlet, ikke er annet enn at de kan virke skumle for oss mennesker, blir de bare rare, og det er nå engang det minst spennende ved dem.

Med bildeboken Mi mjuke, mjuke oldemor har forfatter Erna Osland skrevet en bok til samtale og opplysning om alderdom. Boken er todelt og inneholder egne faktadeler om kropp og aldring, kombinert med en lengre fortelling om åtte år gamle Maja og hennes godt voksne oldemor. Begge delene er uttrykksfullt illustrert av Stina Langlo Ørdal.

I fortellingen følger vi Maja og hennes tre år gamle bror sammen med tre generasjoner formødre på henholdsvis førtito, sekstifire og nittitre år. Hele gjengen er samlet hos oldemor som skal få nye krøller av mamma frisør. Samtidig er Maja i ferd med å miste en tann.

Hår og tenner er tema for faktadelen på det første oppslaget, men før krøllene rekker å bli klare, eller Maja rekker å miste den løse tannen sin, klarer lillebroren å rote seg bort. Gjennom jakten på broren ledes leseren videre til nye undertema som er faktasjekket av fagkonsulent og avdelingsoverlege Audun Osland Vik-Mo. Faktaene hekter seg logisk på fortellingen på de enkelte oppslagene.

Samtalestarter om det usagte

Boken om Maja er utformet som en høytlesningsbok hvor barn og voksne får anledning til å snakke sammen om ulike aspekter ved alderdom. Forfatteren peker på likheter mellom barn og eldre, slik at det blir enklere for målgruppen å relatere til temaet. Grepet med fakta i bunn gir også en fin faglig innputt til fortellingen, samtidig som de to delene like gjerne kan leses adskilt. Bakerst i boken finnes det et eget stikkordregister for å finne raskt frem.

Et vanskelig samtaleemne i tilknytning til alderdom er død. Dette temaet introduseres allerede på første side i fortellingen når mamma formaner Maja og broren ikke å gå ned til sjøen. Lenger ut i boken står det i faktadelen at alt som lever må dø og at den som er død ikke kan begynne å leve igjen. Klarteksten står seg godt til de mer poetiske bildene knyttet til død i fortellingen.

Osland sier selv at hun forsøker å skrive om det som er umulig å snakke om. For å få til det bruker hun et direkte språk rikt på undertekst og jordnære metaforer hentet fra barnets hverdag. I boken blir eksempelvis Majas nye tann et bilde på gjenfødsel, nye generasjoner og, ifølge oldemoren, noe som varer evig. De tre mødrenes yrkesvalg henger også sammen med denne symbolikken: Oldemor har vært jordmor, mormor er pensjonert tannlege og mamma klipper hår. Både Maja og lillebror vurderer forøvrig også å bli frisører.

Ingen vil se eller høre når Maja mister melketannen sin. Men den nye tannen vekker stor begeistring. Dette er betegnende for hvordan mange av oss møter døden og livet.

Berikende illustrasjoner

Samarbeid går igjen som en verdi i boken, eksemplifisert mellom annet som god kontakt mellom hjernehalvdelene, og godt samarbeid på tvers av generasjoner og alder. Samarbeidet mellom forfatter og illustratør i boken lever godt opp til dette idealet.

Mi mjuke, mjuke oldemor er illustrert på en måte som gjør at teksten blir enklere å forstå uten at bildene stjeler all oppmerksomheten. Stilen er enkel og ujålete med håndtegninger som er skannet og fargelagt digitalt. Fargeleggingen er enkel, men virkningsfull med taktile, levende ansikter. Kroppsspråket er lettforståelig med blikkutvekslinger som utstråler varme.

Detaljer i illustrasjonene både beriker og forklarer det som foregår i teksten. Når Maja innledningsvis får beskjed om å ta med seg lillebror ut av huset, er det bildet som forklarer hvorfor mamma får så ekkel stemme. Lillebror har nemlig fått fatt i en egen saks og forsøker på komisk vis å klippe seg selv.

Mot slutten av boken må oldemoren legge seg nedpå for å hvile mens hun forklarer at dansingen med naboen nesten har tatt knekken på henne. Døden tematiseres subtilt som søvn i Stina Langlo Ørdals fredfulle tolkning av scenen. Det hele foregriper oldemoren på dødsleiet.

Ved siden av faktateksten på det samme oppslaget har Ørdal tegnet oldemoren med en stabel lukkede bøker foran seg. På bakerste side finner vi Maja balanserende på en åpen bok. Også her gir bildene en ekstra dimensjon til teksten.

Formgivingen av selve boken virker imidlertid mer tilfeldig, med en papirkvalitet som er så tynn at boksidene blir gjennomskinnelige. Dette, kombinert med uforholdsmessige mengder luft på enkelte av oppslagene, gir boken et unødvendig billig preg.

Det som virkelig skinner i boken er den språklige formidlingen av fakta. Faktaseksjonene fremstår nærmest som dikt i Erna Oslands enkle bruk av linjeskift og tegnsetting. Språket er kvikt og lett.

En bokanmelder kan gjøre seg skyldig i mange synder. Det å ønske seg en en annen bok enn den man leser er en av dem. Likevel drister jeg meg til å ønske at Lemen – fjellets hjerte og Lemen hadde vært mer utprøvende i formen, i stedet for at de presenterer arten etter modell fra naturfagsbøker og leksikonartikler. Jeg ønsker meg en mer litterær fremstilling av et enkelt lemens liv og historie, der generell kunnskap om arten kom til uttrykk gjennom en slik «personifisert» lemenskikkelse. Verken Lemen – fjellets hjerte eller Lemen byr med andre ord på noen nyskapende fortellergrep, og det gjør dem til to nokså kjedelige sakprosabøker.

Foto: Asgeir Helgestad

Hulter til bulter-preg

Lemen av Kirsti Blom og Rolf Anker Ims er bok nummer 10 i forfatternes dyrebok-serie. Språket til Blom ligger tett på referatstilen i leksikonartikler, men virker mindre klipp og lim-preget enn det som for eksempel var tilfelle i boken Snøugla. Boken har et noe uorganisert hulter-til bulter preg, og en del tall og fakta kunne med fordel blitt fremstilt mer barnevennlig. Selv en voksen bokanmelder har problemer med å henge med i den mitraljøse-lignende presentasjonen av uker, dager, vekst og drektighetsperioder til lemen, slik som her:

Et hannlemen i nabolaget stikker innom og parer seg med lemenmor selv om hun akkurat har født. Hun blir drektig på nytt. (…) De nyfødte klarer ikke å holde på varmen selv, og mor varmer dem. Men når de er åtte og ni dager gamle, åpner de øynene og pelsen vokser ut (…) Etter fjorten dager er det slutt på å suge seg god og mett på mor. Nå veier de små tolv til seksten gram. Døtrene er allerede gamle nok til å pare seg for å bli mødre selv. (…). Lemenmor har det travelt. Et nytt ungekull er ventet tjue dager etter det forrige (…) Unge hunnlemen kan bli mødre når de er fem uker gamle.

Små lesere vil nok finne blandingen av dager og uker ekstra utfordrende. I tillegg savner jeg at boken forteller meg tydelig hva som særpreger nettopp lemenartens evne til å føde sammenlignet med andre fjellgnagere. Det er den eneste arten som føder unger om vinteren, noe jeg lærte i den andre boken: Lemen – fjellets hjerte.

Måten informasjon presenteres på i Lemen virker til tider noe inkonsekvent og tilfeldig strukturert. På side 15 finner vi for eksempel en detaljert beskrivelse av lemenkroppens utseende, der det står følgende om pelsen: «Hanner og hunner har omtrent lik pels. Selv om de røyter og skifter pels vår og høst, er pelsfargen den samme både vår og vinter».

Foto: Bård Bredesen

Siden tema er pels og pelsfarge, er det vel naturlig å utdype hva som særpreger nettopp lemenpelsens farger? Men det er først på side 43 at boken følger opp pels-tematikken fra side 15: «Hvorfor har lemenpelsen de samme fargene som veps, humle og tiger? Er det for at de små kruttønnene skal se farlige ut? Eller er det for å gå i ett med laven på steinene?»

Hadde stoffet vært bedre organisert og språket mindre oppramsende, ville Lemen fremstått som mindre overfladisk enn den nå gjør. Det overfladiske preget blir forsterket av at bokens rike billedmaterial er hentet fra hele 26 ulike fotografer. Her er mange, og for så vidt fine, bilder av lemen, men bokens visuelle uttrykk spriker i alle retninger. Uttrykket minner litt for mye om skoleelevers hjemmesnekrede oppgaver med bilder lastet ned fra Google, og gir utgivelsen et billig preg.

Foto: Erlend Haarberg

Godt av konkurranse

Bloms dyrebøker kan ha godt av litt konkurranse, noe de får i Lemen – fjellets hjerte av Nina E. Eide og Inger Lise Belsvik. Lemen er faktisk oppgitt som en av flere kilder i deres bok. Interessant nok finner vi sprik mellom bøkene i det som burde vært udiskutable fakta i en faktabok. For hvor ung kan en lemenmor egentlig være når hun får sine første barn? I Lemen – fjellets hjerte opereres det nemlig med andre tall: «Lemenet blir kjønnsmodent bare tre uker gammelt. Etter paringen tar det bare tre uker før ungene blir født.» Her blir de mødre etter seks uker. I Lemen står det at de blir mødre etter fem uker. Noen slurver med tall.

Lemenbol. Ill: Inger Lise Belsvik

Lemen – fjellets hjerte er mer pedagogisk, bedre språklig og mer visuelt gjennomarbeidet enn Lemen. Det kunstneriske uttrykket til Inger Lise Belsvik har et egenartet preg. Det pedagogiske viser seg allerede i innledningen, der lemenet sammenlignes med elefanten for å illustrere hvilken sentral funksjon begge artene har for alt dyre- og plantelivet i dyrenes respektive habitat. Boken beskriver lemenartens leve- og virkemåte på en oversiktlig måte, og fortaper seg sjelden i detaljer.

Forfatterne har valgt en entusiastisk formidlertone med livlig bruk av utropstegn: «I januar ligger snøen dyp. Under snøen lever lemenene vinterlivet sitt, de spiser og får unger. Men så setter det inn mildvær!» Bokens mange du-henvendelser skaper nærvær og demper referatstilen: «Kommer du for nær fjelljo-reiret, vil fjelljoen styrtdykke mot hodet ditt og sparke til. Den kan også prøve å lede deg bort fra reiret ved å skrike og spille skadd. Smart, ikke sant?»

Vår. Ill: Inger Lise Belsvik

I Lemen – fjellets hjerte lærer vi hva som skiller lemen fra andre smådyr, og hvorfor den er en viktig art i vår fjellheim. Boken får godt frem at antall lemen svinger fra år til år, blant annet ved at det er tegnet inn en liten bølgekurve (med flere bølger) på hver side, med et hjerte som enten beveger seg nedover eller oppover på disse bølgene. Slik kan leseren se om teksten handler om veien opp mot et toppår, et såkalt lemenår, eller om veien ned mot et bunnår.

Dyreliv i sin alminnelighet

Dyreliv i sin alminnelighet på fjellet er gitt god plass i Lemen – fjellets hjerte. Boken byr på en- og tosiders fargesterke tegninger av snøugle og andre dyr som livnærer seg av lemen.  Illustrasjonene av generelt dyreliv har den ulempen at det artsspesifikke ved lemenlivet til tider havner utenfor fokus. Lemen er innarbeidet i det norske språk gjennom metaforer som «lemenmarsj» og «sint som et lemen». Hvorfor er de så sinte og hvorfor går de i flokk? Blom og Ims behandler disse spektakulære sidene ved lemenarten på en god og interessant måte, mens Eide og Belsviks bok blir for generell på flora og fauna.

Omgivelser. Ill: Inger Lise Belsvik

Begge bøkene gjør leseren klokere

Dagens dyrebøker inneholder ofte noe om klimaendringer, som sjelden er godt nytt for planter og dyr. Begge bøkene unngår heldigvis å bli apokalyptiske i språkbruken. De beskriver konsekvensene av pågående klimaendringer på en nøktern og forståelig måte. Lemen bygger nemlig bol under snøen og lever av mose. Ved mildere vær blir snøen våtere og synker sammen. Når det fryser på igjen, dannes is rundt mose og lav. Da kan verken lemen, rein eller andre dyr få i seg mat. Lemen er foreløpig ingen truet art, og jeg synes begge bøkene lykkes godt med å få leseren til å forstå hvor viktig lemen er som nøkkelart, og hvordan den lille sinnataggen påvirker alt dyre- og planteliv på fjellet.

To aktuelle bøker behandler klimakrisen med ulike fortellergrep. Palmer på Nordpolen av den nederlandske forfatteren Marc ter Horst og illustratøren Wendy Panders er en grundig og lettlest faktabok som prøver å fortelle «den store historien om klimaendringer». Det norske forfatterparet Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har valgt tegneserieformatet, og i Hva er greia med klima? utforsker de klimaendringene ved å reise i tid og rom.

Fra «Hva er greia med klima?»

Denne anmelderen var nylig til stede på en barnebursdag hvor en 8-åring fikk en av disse klimabøkene. Da barnet pakket ut gaven, sukket en oppgitt pappa:  – Huff, enda en dommedagsprofeti. Skal de ta motet fra barna? Men etter å ha lest disse bøkene, ser jeg at kritikken er urettferdig. Dommedag blir ikke helt avlyst, men det er høyst uklart når den eventuelt inntreffer, og hvordan dagen vil arte seg. Begge disse bøkene viser at klimakrisen også er en god katalysator for å skrive godt og underholdende om naturfag.

Tegner og forklarer

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har tidligere gitt ut Grønne greier – om natur og miljø og sånt, en bok som var basert på tegneserieruter fra Aftenposten. Denne gang har forfatterne startet med blanke ark, og dermed flyter stoffet bedre. Hovedpersonene reiser i et slags amfibiefartøy gjennom vann og luft, jorda rundt, men også tilbake i tiden, til dinosaurer og vikinger. Midt i fortellingen ligger en enslig faktaside. Den skal forklare drivhuseffekten. Men begrepet er likevel ikke til å forstå før det samme stoffet dukker opp senere i boka, da i tegneserieformat. Dette eksempelet viser faktisk hva forfatterne klarer på sitt beste – når de både tegner og forklarer. Denne gangen får de ikke fortalt alt, slik de prøvde i sin mer massive forløper, derimot er boka lettlest og forståelig i det stoffet som faktisk blir behandlet. Med frodige tegninger og enkle forklaringer blir vi fraktet rundt i en ganske morsom skoletime om CO2 og temperaturendringer, og vi lærer også litt om gjøken.

Fra «Hva er greia med klima?»

Aldri mer koko?

Gjøken er ingen snill fugl. Den spiser ett av eggene til en vertsfugl, og erstatter det med sitt eget. Men klimaendringene lurer gjøken, slik at de kommer hjem etter at vertsfuglene er ferdige med å ruge. Hvis den norske våren blir uten hanngjøkens koko, så er vi en opplevelse fattigere. Og hva vet du om havskilpadder? Visste du at det er temperaturen i sanden som bestemmer kjønnet på eggene? Blir sanden for varm, så blir det ikke klekket ut hanndyr. Miljøforfatterne Mathismoen og Jordahl er flinke til å finne slike eksempler, men i tegneserieformatet er det ikke så enkelt å forklare konsekvensene. Har vi ikke forlengst gått over den terskelen hvor jorda bare er en stor plantasje, oppdelt og styrt av mennesker? Så hvilket punkt i historien er det vi ønsker å fryse fast gjennom globale klimatiltak?

Slike diskusjoner egner seg ikke for tegneserieformatet, men vi aner at forfatterne kjenner problemstillingen. Derfor reiser vi tilbake til dinosaurer og vikingtid for å lære at det har vært varme perioder tidligere. En koselig tegning viser vikinger som dyrker korn på Grønland, men dette er altså ikke idealet. Denne historiske svippturen får fram at dagens temperaturøkning er noe for seg selv, fordi den er menneskeskapt. Det er altså derfor den må bekjempes.

Slapt eller sleipt

Tegneserieformatet gir forfatterne en frihet til å stupe inn i dramatikken, og tegningene balanserer fint mellom humor og beskrivelse. Men så stopper det litt opp, for hva er konklusjonen for en ung leser – kan de selv bidra? Budskapet er tydelig: «Vi har ikke tid til å somle!» Men hvordan skal de handle? I noen faktabokser kommer de vanlige oppfordringene om å ta toget og gjenbruke klær. Slutten blir likevel litt tafatt, med omtrentlige faktaruter som denne: «El-biler: Bilene som drives av strøm fra et batteri, har null utslipp av klimagasser.» Det forventes vel ikke at alle barn har lært om energiprinsippet på skolen, så dette er enten slapt eller sleipt.

Fra «Hva er greia med klima?»

I Palmer på Nordpolen har forfatter Marc ter Horst et større format å boltre seg i, og dermed kan også de vanskelige spørsmålene få plass. I forordet står det at klima er «en ganske komplisert sak som tar for seg fysikk, kjemi, geologi, biologi, meteorologi…». Men vi skjønner fort at lista kunne vært mye lengre, ikke minst viser forfatterne selv hvor lett det er å havne i fag som retorikk og filosofi. Et kapittel er viet fake news om det omdiskuterte miljøsymbolet isbjørn, mens et annet utsagn virkelig er til filosofisk ettertanke: «Klimaendringene er ikke et stort problem for jorda. Det er først og fremst et problem for oss, for menneskene.» Og dette var vel svaret vi ventet på – at de menneskeskapte endringene ikke bare rammer gjøk og skilpadder, men mest av alt er et problem for oss selv?

Fra «Palmer på Nordpolen». Frøhvelvet på Svalbard.

Varsomt om vindmøller

Klimabøker lever ikke i et vakuum, men i en tett dialog med mediefortellinger og aktuell politikk. Selv om Greta Thunberg varsler dommedag innen ti år, så har klimadebatten også sluppet til andre stemmer. Det styrker begge disse bøkene at forfatterne ikke varsler dommedag, og dessuten trår varsomt på de mest omdiskuterte områdene. Vindmøller er bra, men bare hvis de «settes opp på steder hvor de ikke ødelegger naturen», skriver de norske forfatterne. I Palmer på Nordpolen er det mer rom for forbehold og debatt, og der får vindmøller og andre alternative energikilder hvert sitt kapittel. Konklusjonen er litt trist, for både sol- og vindkraft er avhengig av bedre batteriteknologi enn vi har i dag.

Fra «Palmer på Nordpolen». Tidsreise.

Palmer på Nordpolen fortjener litt ekstra honnør for balansen, og klimaskeptikernes motstemmer blir både nevnt og diskutert. Det vanskeligste emnet er naturligvis sammenhengen mellom CO2 og temperatur, og der får begge stemmer slippe til. Men så kommer den politiske glippen, når forfatteren ikke kan dy seg for å understreke at et flertall av forskere støtter FNs klimapanel. Dette er et autoritetsknep som bryter med det ellers saklige nivået. Det samme gjelder den tvilsomme påstanden om at det bare er klimaskeptikere som får pengestøtte til forskningen sin.

En bedre verden?

Naturligvis har også denne boken lister over marginale tiltak barna kan prøve selv, men den presiserer at du ikke skal få dårlig samvittighet av å spise en pølse. Dessuten har boken gitt plass til litt optimisme, i et eget kapittel om fikse ideer som kanskje kan redde kloden gjennom ny teknologi. I Nederland er jordvarme allerede en betydelig energikilde, og på fremtidens tegnebrett kan forskerne se for seg at vi reflekterer sollyset eller smuldrer opp steinsorter som absorberer CO2. Som et ganske dristig trekk velger også den nederlandske forfatteren å nevne atomkraftulykken i Japan i 2011. Dette var en ulykke som vekte sterke følelser da den dominerte nyhetsbildet, og som har bidratt til at atomkraft vanligvis ikke blir nevnt som en mulig klimaløsning. Men Marc ter Horst sammenlikner atomkraftulykken med andre miljøulykker, som er minst like ille. Så hva med atomkraft, er det likevel lov å tenke tanken?

Begge disse bøkene kan anbefales, også for klimaskeptiske foreldre. Først og fremst handler det om å forstå bakgrunnen for klimaendringer, og på veien blir du motivert til å lære mer om naturfag. Dessuten har klimaforskningen en spennende forhistorie som blir godt behandlet i Palmer på Nordpolen. Visste du at det var svensken Svante Arrhelius som fant sammenhengen mellom temperatur og CO2? Han tenkte: Om bare det blir mer CO2 i lufta så vil barna mine få en varmere og bedre verden å leve i.

I 2020 feirer vi at det er 100 år siden Norges kanskje mest kjente barnebokforfatter, Anne-Cath. Vestly, ble født. Med et forfatterskap som teller over førti bøker for barn, i tillegg til filmer, hørespill og memoarer, er det helt på sin plass at forfatteren nå hylles med et stort biografisk verk for barn, og Agnes-Margrethe Bjorvand og illustratør Hans Jørgen Sandnes ser ut til å ha gått til verket med stor entusiasme.

Anne-Cath. Vestly er Bjorvands andre forfatterbiografi, etter den kritikerroste Astrid Lindgren som kom ut i 2015, og som er bygd opp etter den samme malen. Hovedteksten, en kronologisk gjennomgang av ulike livsfaser og viktige hendelser i forfatterens liv, blir supplert med forfattersitater og tilleggsopplysninger i en mindre teksttype, og avslutningsvis er boka utstyrt med både en komplett bibliografi, en kildeliste og en oversikt over viktige datoer i Vestlys liv. Boka er rikt illustrert av Hans Jørgen Sandnes, hvis tegneserieaktige barnefigurer er gjenkjennelige for mange fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2-serie, men også fra Gyldendals nyillustrerte utgaver av Mormor og de åtte ungene-serien. I Anne-Cath. Vestly benytter Sandnes seg av en teknikk der autentiske svart-hvitt-fotografier fargelegges og integreres i større fargeillustrasjoner. Figuren Knerten fra Lillebror og Knerten fungerer som gjennomgangsfigur eller forteller, som dukker opp på hvert eneste oppslag i ulike positurer, og tilfører et lekent og humoristisk tilsnitt til biografien.

Mykt om det som er tungt og vanskelig

Bjorvand fremstår som en lun og trygg forteller, som presenterer hendelsene i Vestlys liv på nivå med barneleseren, slik en bestemor ville ha fortalt om henne til et barnebarn. Hun skaper forbindelser mellom liv og forfatterskap i klassisk historisk-biografisk tradisjon, men unngår å bli fortolkende eller spekulerende. Særlig barndommen til Vestly er levende og presist skildret, og biografien har en myk og fin inngang til vanskelige temaer som død, ensomhet og handikap. Gjennom hendelsene hun har valgt seg ut, skaper Bjorvand et tydelig bilde av hvordan Vestly fant inngangen sin til litteraturen gjennom ønsket om å utfolde seg i rollen som en annen enn seg selv – først gjennom skuespilleryrket og deretter som forfatter.

Likevel er det noe som mangler i Anne-Cath. Vestly. Mens foto og illustrasjoner spiller godt sammen, fremstår samspillet mellom de ulike teksttypene ofte som litt klønete. De korte tilleggene i «du skjønner det at …»-tekstene sklir iblant ut i lange episodebeskrivelser, eller samme opplysning blir gjentatt i både hovedtekst og tilleggstekst, som i skildringen av Vestlys tur til Nigeria for å gjøre research til boka Mormor og én til hos Rosa. På andre oppslag er det manglende samsvar mellom tematikken i hovedteksten og sitatene. Viktigst er likevel innvendingen om at Anne-Cath. Vestly mangler litt driv. Man kan spørre seg om Bjorvand har fått nok ut av stoffet sitt når en episode der Vestly måtte lære seg å gå på nytt etter alvorlig sykdom forvises til et par setninger i tilleggsteksten, mens ektemannen Johan, som iblant kunne forstyrre Anne-Caths arbeid ved å snakke mye i telefonen, blir viet et helt oppslag. Tendensen til at stoffet tynnes ut og at hendelsene som vies plass er litt tilfeldig utvalgte, blir mer og mer påfallende ettersom boka nærmer seg slutten, og man kan spørre seg om biografien burde vært strammere redigert.

Fortidens folkelesning

Det begynner å bli lenge siden Anne-Cath. Vestlys storhetstid, og noen av utfordringene i Anne-Cath. Vestly ligger nok nettopp i henvendelsen til målgruppa. Vestly skrev historier tett knyttet opp til sin egen samtid, og en del av det nyskapende ved forfatterskapet hennes handlet jo nettopp dette: om viljen til å skape karakterer som brøt med normene, som den hjemmeværende faren i Aurora-bøkene, og om ønsket om å sørge for at barn med alle typer leveforhold skulle kunne finne identifikasjonsfigurer i bøkene hennes. Selv om Bjorvand kommer innom denne tendensen, er dette et perspektiv jeg gjerne skulle sett at hun viet større plass i biografien.

Samtidig har jo valget om å skrive midt i sin egen samtid gjort at Vestlys barnebøker har mistet noe av aktualiteten sin, og at de, med unntak av Mormor og de åtte ungene-serien, dessverre blir lite lest i dag. Dermed mister Bjorvand muligheten til å forvente innforståtthet med bøkene hennes, og får dermed en relativt utfordrende formidlingsoppgave. I tråd med denne problematikken, snubler hun ofte i de oppslagene der hun forutsetter bakgrunnskunnskap, som når hun inngående analyserer en illustrasjon fra Ole Aleksander Filibom-bom-bom uten å gjengi selve illustrasjonen. Hun lykkes imidlertid bedre der hun plasserer forfatterens handlinger inn i en samtidig kontekst, som i oppslaget der hun redegjør for hvordan Vestly utfordret normene om at barn skulle skånes fra biologiske forklaringer om hvordan babyer blir til. På den måten ligger appellen til Anne-Cath. Vestly kanskje først og fremst i den litt eksotiserende utforskningen av hvordan ting var annerledes i gamle dager – et poeng som jo også kjapt blir tydelig i lesningen av Vestlys barnebøker.

Visuelt vellykket

Til tross for svakhetene, er det likevel mye som stemmer i Anne-Cath. Vestly, særlig visuelt. Oppslagene er luftige og oversiktlige, og Sandnes’ collage-teknikk tilfører dybde og liv til svart-hvitt-fotografiene hentet fra Vestly-familiens fotoalbum. Valget om å bruke samme illustratør som i nyutgivelsene av Mormor og de åtte ungene skaper en fin dialog med fiksjonsuniverset, og den lyse, brunlige fargepalletten gir boka et lunt og varmt preg som understreker budskapet om Vestly som «hele Norges mormor».

Anne-Cath. Vestly når aldri helt opp til nivået til Bjorvands forrige forfatterbiografi, om Astrid Lindgren, men lykkes likevel i å tegne opp et klart bilde av en forfatter som trosset sin egen sjenanse og fant en måte å heve stemmen på gjennom litteraturen. Det gjør Anne-Cath. Vestly til et beundringsverdig forsøk på å gjenaktualisere og kanonisere Vestly som nasjonal-barnebokforfatter. Og hvem vet; kanskje er den typen tidsportrett Bjorvand og Sandnes tegner opp i Anne-Cath. Vestly nettopp inngangsporten nye generasjoner av barnelesere trenger for å ta steget inn i Vestlys 60- og 70-tallsunivers?

Jessica Loves debutbok Julián is a Mermaid gjorde braksuksess da den kom ut i USA i 2018. Nå foreligger den i norsk oversettelse. I forlagets pressemelding står det at boka er blitt et fenomen i LHBT-miljøer (LHBT= lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), og at den har vunnet en rekke høythengende priser, blant annet Bologna Ragazzi Award. Love er utdannet som illustratør og skuespiller og bor i Brooklyn.

En gutt som vil pynte seg  

Historien handler om den lille gutten Julian som er på vei hjem fra svømmehallen sammen med bestemoren sin, Besta. På T-banen blir han betatt av tre damer med havfrue-kostymer. Han begynner å fantasere om at han svømmer i vannet som vakker havfrue. Vel hjemme i Bestas leilighet får Julian en idé. Mens Besta er på badet, kler han seg ut som en havfrue; han sminker seg med Bestas sminke og pynter seg med blondegardiner og blomster. Besta tar ham på fersken, men i stedet for å irettesette ham, hjelper hun ham med kostymet og tar ham med ut til en storslått feiring med andre som også har kledd seg ut. Her fins flere havfruer, og de går i en parade ved stranda.

Det er ikke hver dag jeg leser en bildebok som setter identitet og uttrykk knyttet til kjønn på dagsorden. De leserne boka er beregnet på, er for unge til å forstå kompliserte voksenbegreper. Likeså Julian. Men han vet at han vil være en havfrue. Hvordan han vil komme til å definere seg selv senere i livet, er helt åpent.

For oss norske lesere er det ikke bare temaet som gjør boka til noe sjeldent. Love er en dyktig illustratør, med en ganske klassisk tegnestil. Men omgivelsene hun skildrer føles eksotiske: Gatebildet er fylt av liv, farger og latter – og handlingen foregår i en veldig stor by (sannsynligvis New York). Dessuten er det visst varmt, damene står og henger på gatehjørnene i badedrakter, har store øreringer og drikker milkshake mens de ser enormt kule ut. Besta er en stor, feminin dame; hun er trygg, selvstendig – og beintøff. Hun er diger nok til å beskytte lille, tynne Julian. Paraden på slutten av fortellingen er sannsynligvis inspirert av den årlige Coney Island Mermaid Parade. Selv om det også i Norge arrangeres Pride-parader, så når det ikke helt opp til den eventyrlige kostymeparaden skildret i boka.

Det kritiske vendepunktet

Boka leses først og fremst ut fra illustrasjonene. Teksten er kort, stort sett i form av små replikker. Love briljerer med sine treffende ansikts- og kroppsuttrykk. Til enhver tid kan vi «lese» Julians og Bestas indre. Idet bestemor kommer ut fra badet og overrasker Julian i sin kostymelek, ser vi at Bestas ansikt får noe morskt – samtidig perplekst over seg, mens Julian liksom stivner i en teatralsk posisjon.

Så forsvinner Besta, og Julian står alene igjen. Han ser engstelig og litt skamfull ut. Leserne er usikre på om Besta er skuffet fordi han har drevet med (såkalte) jenteaktiviteter, om hun er sint fordi han har revet ned stuegardinene og ødelagt potteplantene – eller om hun bare måtte gå for seg selv for å tenke. Her dirrer det av forventning. Vil Besta påføre ham skam for resten av livet? På de neste bildene, begynner han å se seg kritisk i det samme speilet som han nettopp hadde beundret seg selv i …

Heldigvis er Besta en klok voksenperson: Hun innser at denne stunden, der Julian har funnet ut noe om sin egen personlighet, er hellig – og hvordan hun reagerer vil være avgjørende for hans selvfølelse. Hun velger å anerkjenne ham ved å gi ham et rosa perlekjede som supplerer kostymet. Hun legger altså noe til – i stedet for å trekke noe fra. Så tar hun ham med ut på gatene, fører ham til «hans folk». Rett borti gata arrangeres nemlig en festlig parade for havfruer og andre som liker å kle seg ut. Det kan kanskje føles lite troverdig i historien at det tilfeldigvis fantes en slik parade akkurat da. Men jeg leser det som at forfatteren vil si: Du er ikke alene. Og dine likesinnede er kanskje ikke så langt unna som du tror.

Lys fra mørke

En dreven kunstmaler vet at for å få fram lyset, må man starte med mørket. Jessica Love har malt med dekkende vannmaling på brune tegneark. Dermed får hun de lyse fargene til virkelig å gløde. Jeg opplever at maleteknikken også kan fungere som en metafor på noen følelser som ble vekket i meg som leser. For kanskje er det slik at den gleden Julian kjenner på slutten, skinner så sterkt fordi det som ligger i ham potensielt har en mørk bunn? Dessverre er det jo ikke slik i realiteten, at alle besteforeldre – eller foreldre – er like open-minded som Besta. Ikke alle vet hvordan de skal møte det, hvis en gutt vil kle seg i «jenteklær», eller en jente vil gjøre «gutteting».

Derfor berører det muligens litt ekstra å se det lyset som oppstår i Julian når han både blir sett, anerkjent og til og med feiret. Han stråler der han går hånd i hånd med Besta ute på gata – i havfruekostymet sitt, og han gir seg hen når han får danse sammen med andre som ham. Et annet og mindre hyggelig utfall på historien ligger faretruende nært. Love feirer noe som så lett kunne ha blitt feiet under teppet.

Boka har sjarm, den er lett å lese og lett å like. De minste vil glede seg over en historie om en gutt som liker å kle seg ut – ikke noe rart med det, vel? Boka leder likevel eldre lesere inn i nye og større rom, og åpner perspektivene. Julian og Besta badet først i et innendørs-basseng; avslutningsvis går de i en parade ved stranden, og det er hav rundt dem så langt øyet kan se. Denne utviklingen – fra basseng til hav – er et fint bilde på hvordan våre indre rom utvider seg når vi tør å åpne nye dører.

Vi befinner oss i Norge i år 2075. En stor global krig har ødelagt verden slik vi kjenner den. Luften er svært forurenset, naturen er ødelagt, og de gamle styreformene er erstattet av mer diktatoriske regimer. I Norge styrer feministene med hard hånd. De er en slags pervers og speilvendt versjon av de verste fordommene man kan ha mot det maskuline kjønn. I denne kvinnedominerte verden er menn fullstendig utelukket fra styre og stell fordi de er testosteron-styrte, og de finnes bare i kvinnenes liv som «gledesgutter». Vel og merke gjelder dette bare menn innenfor de såkalte reduttene, borger der kvinnene har full kontroll. Utenfor reduttene lever vanlige folk, kvinner som menn, og de klarer seg som best de kan, i et samfunn som har gått i oppløsning. Her har feministene mindre kontroll, og her finnes også opprørere som kjemper mot det undertrykkende styret og for likestilling mellom kjønnene. Utgangspunktet for fortellingen er lett å like.

Usannsynlig kompaniskap (spoiler alert)

Handlingen i boka settes i gang da et forskerteam innenfor Klimaavdelingen til feministene klarer å frambringe en formel som kan rense luften. Dette er altså selveste mirakelkuren mot klimakrisen. Men med dette sensasjonelle gjennombruddet starter også kampen om kontrollen over vidundermedisinen. Både den feministiske regjeringen og motstandsgruppen er ute etter formelen, og for å unngå at den havner i feil hender, blir et usannsynlig kompaniskap inngått mellom den lojale og hjernevaskede feministjenta Carla og opprøreren Noah. Og så går det som det pleier. Oppdraget sveiser de to fiendene sammen. De bryter ut av sine respektive miljø for å redde verden, og så blir de sannelig både venner og kjærester også. Carla lærer seg at menn og verden utenfor reduttene ikke er som hun har blitt fortalt, og Noah lærer seg at feminister også kan være både modige, kloke og ansvarsfulle. Overraskende? Nei, men det fungerer, langt på vei.

Mangelfulle miljøskildringer

For at en fortelling som Utbryterne skal virke troverdig, må leserne akseptere romanens verden. Jeg tror det er fullt mulig at noen (her: feministene) kan grabbe til seg all makt, og undertrykke alle de andre for å beholde makten. Makthaverne må selvsagt utvikle en statsbærende myte (her: menn er mindreverdige og farlige), som det går an å tro på enda så pervers den er. Opprørsbevegelsens motiver er like forståelige, og leserne blir heller ikke sjokkert da det viser seg at heller ikke de bare har høyverdige motiver. Maktspillet er i tråd med litterære konvensjoner og dermed troverdig, selv om det ikke er spesielt originalt.

Ideen til boka er altså god, men troverdigheten i prosjektet svekkes av mangelfulle miljøskildringer og dårlige actionsekvenser. Miljøskildringene er der, men ikke alltid når du trenger dem. Den dårlige luftkvaliteten er skildret gjennom hele boka (man blir nesten litt lei av alle ansiktsmaskene som hele tiden må puttes på eller renses eller anskaffes), det samme er de forfalne byene når de blir introdusert for leserne, men innimellom, og særlig under actionscenene, blir omgivelsene helt borte.

Det er vanskelig å skrive gode actionscener, og jeg vet ikke helt hva som er hemmeligheten. Noen ganger blir man revet med, andre ganger håper man at det går fort over, fordi det er så kjedelig. Kanskje kunne forfatteren dvele litt ved noen sceniske detaljer når handlingen er som mest dramatisk. Da blir det faktisk også mer spennende. Hovedpersonene har heller ikke mange verktøy i verktøykassa si. De har begge kunnskap i kraft av sin fortid. Carla kjenner reduttenes indre liv, Noah kan reparere maskiner. Men når det kommer til actionscenene, har de stort sett bare én løsning på problemene de har havnet oppi: å løpe. Noen ganger ønsket jeg å bli mer overrasket over måten de kommer seg unna på.

Synsvinkelskifter

Romanstrukturen skifter mellom kapitler som heter «Carla» og «Noah», der de to hovedpersonene bytter på å ha synsvinkelen. Ulik synsvinkel gir mulighet for å få innblikk i de to hovedpersonenes tanker og følelser, og se handlingen fra ulikt ståsted. I starten er dette grepet effektivt, fordi personene befinner seg på forskjellige steder. Etter at de blir en sammensveiset enhet, ser vi bare den løpende handlingen filtrert gjennom to ulike hoder som stort sett befinner seg på samme sted. De oppfatter også den ytre handlingen ganske likt, mens de har motstridende følelser overfor den andre – inntil de ikke kan klare seg uten hverandre. Et større sprik i hvordan hovedpersonene oppfatter de dramatiske situasjonene, og hvordan de ønsker å løse dem, ville skapt en mer spennende dynamikk i boka. Til tider virker grepet med de personlige synsvinklene som en tvangstrøye fordi det ikke tilfører fortellingen noe som ikke bruken av en allvitende forteller kunne ivaretatt.

Mot slutten av boka får synsvinkelskiftene igjen en funksjon. Da vet leserne like lite som personen som har synsvinkelen, og den andre personens skjebne blir et mysterium man må lese videre for å få svar på. Dessverre er denne delen av boka den svakeste. Her har den ene hovedpersonen mistet piffen, og kanskje forfatteren også. Denne delen gir bare mening hvis det kommer en oppfølger. Og det gjør det kanskje?

Hva gjør en dystopi god?

De beste dystopiske fortellingene speiler vår tid på tankevekkende måter. Utbryterne gjør til en viss grad det. At en kommende miljøkatastrofe kan skape nye og destruktive maktstrukturer, er skremmende aktuelle tanker. Boka viser både sannsynligheten for å komme i en situasjon der diktaturet framstår som den eneste mulige løsningen, og farene som kan oppstå når noen framhever seg selv på bekostning av andre.

Men det er også her noe skurrer. Er det sannsynlig at skillelinjene kommer til å gå mellom kjønnene – og ikke for eksempel mellom andre grupperinger basert på ideologi, etnisitet eller nasjonalitet? Vaskeseddelens påstand om at «kjønnsrollene er snudd på hodet» gir i hvert fall ingen mening i verdens kanskje mest likestilte land. Men kanskje peker boka mot en framtid der gutter og menn er tapere i konkurransen om samfunnets mest attraktive jobber. Dette er jo en bekymring i samfunnsdebatten. Kanskje er bokas mest kontroversielle tanke at kvinner i framtiden kan bli tvunget til å holde på den makten de skaffer seg gjennom redelig, hardt arbeid. Og når man tvinges til å holde på makten, da blir man den verste versjonen av seg selv. Som man sier: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Det er et budskap for framtidens borgere, kvinner som menn.

Ute i verdensrommet farer to romsonder som heter Voyager 1 og 2. Om bord fins små hilsener til eventuelt liv der ute. Blant lydopptakene på Voyager Golden Record høres ikke bare president Jimmy Carter og første sats av Beethovens femte symfoni. Hilsener fra representanter i FN følges av et lydspor med syngende knølhval. Opptaket sier noe om hvilken plass hvalen har i vår kultur – som symbol på både intelligens og sårbarhet. Hadde blåhvalen vært flinkere til å synge, vedder jeg på at det var den sangen som hadde fått plass i romsondene. Blåhvalen er havets konge. Før Svend Foyn oppfant harpunkanonen, var den en av de vanskeligste å jakte. Nå er den blitt et eksklusivt syn, men observeres fortsatt blant annet rundt Svalbard.

Blåhval til de heltehungrige

Markedsavdelinga til Kagge klemmer til med undertittelen «Den utrolige historien om det største dyret som noen gang har levd». Heldigvis opptrer ikke blåhvalen som noe spektakulært unntak verken i tekst eller illustrasjoner, men som et dyr med en selvfølgelig plass i havet. Å erklære den som det største dyret noensinne, gir en helterolle ikke bare til blåhvalen. Det gir samtidig inntrykk av at vitenskapen vet alt. Og kanskje er ikke sannsynligheten særlig stor for at arkeologene en dag skal finne noe større?

Dette å være størst – eller best på andre måter – har en magisk appell til unge lesere. De såkalte helteleserne er gjerne i barneskolealder og identifiserer seg ofte med det overmenneskelige, ifølge leseforsker J. A. Appleyard. Det gir Blåhvalen appell selv blant lesere av populære fantasyserier som Amuletten av Kazu Kibuishi (2015) og Nordlys av Malin Falch (2018). Men også yngre lesere kan nok dele drømmen om å være stor og suveren. Boka fungerer godt til høytlesing med sine korte, ryddige kapitler og vakkert illustrerte oppslag. På flere måter minner den om Ida av Jørn Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen (2011), der den oppdikta fortellinga legger seg så tett opp mot virkeligheten som mulig, supplert av faktaopplysninger om arten og dens miljø.

For lite på spill

Anders Tjernshaugen og Line Renslebråten er ikke selv havforskere, men har hatt en lettere oppgave fordi vi vet langt mer om blåhvalen og dagens liv i havet enn vi vet om forholdene da fossilet Ida levde. I Blåhvalen følger vi en oppdikta mor og hennes avkom fra Atlanterhavet sør for Kanariøyene helt til sommerbeitet i Nordishavet. Pussig nok virker selve fortellinga mer opptatt av ikke å støte noen fra seg enn å gripe skikkelig tak i leserne. Kan det være av hensyn til de sarteste blant oss? Vi blir snytt for selve fødselen og ser lite til eventuelle farer. Både spekkhoggere i flokk og lasteskip er akutte trusler, men her står det lite på spill: «Hvalungen er trygg hos moren sin.» Illustratør Renslebråten holder havdypet fritt for mystiske skygger.

Imidlertid kan det hende fødselen er utelatt rett og slett fordi en slik fødsel aldri er dokumentert. Forfatter Tjernshaugen jobber som redaktør hos Store norske leksikon og viser sin etterrettelighet når han poengterer at det er mye vi ikke vet om blåhvalen fordi den opererer på så store dyp. At ingen vet hvor gammel en blåhval kan bli, gjør bare teksten mer interessant.

God formidling

På forsida har Renslebråten plassert en dykker ved siden av en blåhval og får på en slående måte vist hvalens enorme størrelse. Sammenligninger med mennesker egner seg godt til å gjøre blåhvalens liv relevant for barn: «Hvaler har lunger og puster luft, akkurat som oss. De er bare mye flinkere til å holde pusten.» Historien om hvordan hvalen ble et sjødyr som ligner litt på fisk, «starter med noen firbeinte pattedyr som likte å bade».

Fortellinga om mor og barn blir altså fint spedd ut med fakta, som historien om hvordan blåhvalen utvikla seg fra landdyr til sjødyr, om jakten på blåhval og om de politiske bestrebelsene på å verne den. Tjernshaugen skal ha honnør for å inkludere Norges rolle i utryddelsen av hval: «Norske hvalfangere var med på å starte opp fangst etter blåhval og andre store hvaler over hele verden.»

Barnelitteraturen har tradisjonelt vært brukt til å bygge nasjonal identitet ved å trekke fram ting å være stolt av. Titler som Den norske slavehandelen av Anders Totland (2018) utfordrer tradisjonen. Men skulle Tjernshaugen virkelig bidratt til å nyansere det nasjonale selvbildet vårt, måtte han vist tydeligere hvordan de norske representantene argumenterte i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Hvem lot Japan vinne diskusjonen fram til vernet i 1966? «Noen steder er det fortsatt så mange blåhvaler at vi kan skyte noen uten å utrydde dem, mente utsendingene fra Japan. De fikk det som de ville.»

Hjelper forestillingsevnen

Illustrasjonene er enda dyktigere utført enn i bildeboka Under polarisen som Line Renslebråten ga ut i 2018. De skaper en helhet av alt fra hvaljakt til dypvannsliv. Fotografier har nok inspirert de fleste av dem, men den fotografiske nøyaktigheten er supplert av en personlig vri som tilfører liv og nærvær. Iblant tar bildene oss tett på, iblant gir de oversikt. Havet er variert med avstemte nyanser av blått og grønt under en himmel som kan være alt fra morgenrosa til kveldsrød. Illustrasjonene er digitalt bearbeida og gjør seg på hele oppslag nettopp fordi flatene har fått strukturer som sørger for at de sjelden blir flate og stillestående. Denne bevegelsen gir små påminnelser om at vi har med diktning å gjøre og trigger dermed lysten til å forestille seg livet i havet.

Bildebøkene til Renslebråten hyller mangfoldet i naturen og sterkest er engasjementet for naturvern i Dyrene som forsvant (2017), om dyrearter mennesker har utrydda. Tjernshaugen har blant annet vært tilknytta CICERO Senter for klimaforskning. Mot slutten lar de to den unge blåhvalen rote seg inn noe gammelt fiskeutstyr, men komme seg løs. Til tross for vernet av blåhvalen er altså menneskeskapte trusler fortsatt størst. Teksten antyder dessuten at det kan bli mindre mat å leve av i framtida. Blåhval lever av krill: «Kanskje blir det også mindre krill når havet blir varmere.» Tall fra Havforskningsinstituttet tyder faktisk på det motsatte. Igjen tar Tjernshaugen etterrettelige forbehold, og vet dessuten å formulere seg trøstende: «Den unge hannhvalen slipper å bekymre seg for slikt. Han vet ikke om at klimaet forandrer seg.»

Jeg er redd for veps. Svært redd for veps. Jeg går ned tre kilo hver sommer fordi jeg bare løper og løper – vekk fra vepsene. Jeg hyler og fekter med armene og løper i sikksakk (da tror jeg at jeg lurer vepsen). Alle andre rundt meg blir selvsagt også stresset av dette; jeg får utrolig mye kjeft i løpet av sommerhalvåret. Slik har det vært fra jeg var liten.

Når jeg sier veps, mener jeg også bier og humler. Alle sier at humler er så søte. Vel, prøv å stå vaklende på et takmøne og male en husvegg, og så kommer det en sint humlemor som skal beskytte humlebolet sitt, og det er ingen steder å løpe, og så stikker hun, og det gjør vondt resten av dagen. Hvor søtt er det?

Pingle over bord

Jeg hører til de som gjør ekstreme ting for å slippe å komme i kontakt med disse insektene. En gang jeg var ute og rodde på et vann alene, ble jeg forfulgt av en veps. Jeg prøvde å fossro fra den, men vepsen summet konstant foran øynene mine, dette ble i lengden for mye for meg. Jeg kastet årene og hoppet over bord. Jeg gikk under vann, ble litt fortumlet, men fant overflaten igjen. Jeg svømte og hentet årene, klarte å lempe dem opp i båten. Men å komme seg opp igjen selv, i en urokkelig trepram, var ikke enkelt. Det gikk kort sagt ikke. Løsningen ble at jeg måtte svømme inn til land med en hånd på ripa, slik at jeg også fikk med meg båten. Det tok vel tyve minutter; jeg var jo midt ute på vannet.

En annen gang satt det en klegg på armen min (klegger er like ille) da jeg sto nede på en badeodde og snakket med noen. Jeg viftet den vekk med den andre hånden, men så ville den ikke vekk! Den satt som klistret til armen min! Jeg viftet og viftet, men ikke søren om den ville flytte seg. Så da var det bare en ting å gjøre (igjen): hoppe i havet. Det vil si vannet. Med klær og det hele. Da jeg kom opp på land igjen, skjønte jeg at det jeg trodde var en klegg, var jo den nye tatoveringen min. Som jeg ennå ikke var blitt helt vant til. Den lignet en klegg, med litt godvilje.

Så dere skjønner.

Insekt er insekt verst

Så kommer det en bok som heter Insektenes hemmeligheter. Jeg svetter allerede da jeg pakker ut boka på kontoret. Hjertet banker. Og jeg tenker: Denne står det vel mitt navn på. Greit, så får redaktøren anmelde selv, for en gangs skyld, og vise seg fra sin mest hjelpeløse side. Det er jo så moderne.

Forfatter Anne Sverdrup Thygeson innleder: «Syns du insekter er litt kule?» Eh, nei. Hun fortsetter: «Eller litt ekle?» Ja, heller det. Jeg har ingenting imot edderkopper, men nå er jo de heller ikke insekter, så det teller liksom ikke.

Men jeg skal prøve å la meg overbevise, tenker jeg, nå har jeg en gyllen anledning til å lære om hvor flotte insekter er, for jeg antar at forfatteren ser det slik. Og det gjør hun. Men så står det slike ting som: «Insektet blir spiddet av vannløperens kraftige stikkemunn, og så suges næringen ut, som om insektet var sjokomelk på boks.» What? Thygeson forteller videre om zombieinsekter som spises opp innenfra av andre insekter og fortsetter å «leve», men liksom bare sånn passe. Jeg tenker at det eneste som er verre enn å være menneske (meg) i møte med insekter, må jo være å tilfeldigvis være et annet insekt. Skrekk og gru!

Fascinasjon og fornekting

Hvis jeg skjerper meg litt, klarer jeg å se enkelte fascinerende ting. For eksempel har vi mennesker mye å lære av insektene, og vi gjør det aktivt. Det amerikanske forsvaret ser til øyenstikkerne, med sine fire vinger som kan beveges uavhengige av hverandre, når de skal designe nye droner. Kakerlakker kan sendes inn i sammenraste hus med radiosender og mikrofon på ryggen, for å fange opp lydene fra mennesker som i neste omgang kan reddes ut. Posisjonene utledes fra dem som sitter og «styrer» kakerlakkene. Idrettsfolk kan øke prestasjonsevnen når de drikker saft fra vepselarver.

Dessuten skriver Thygeson om forhold i insektverdenen som fengsler meg før jeg rekker å bli redd: Maur holder bladlus som husdyr, og melker dem for sukkervann, slik vi mennesker holder kuer og melker dem for… ja, melk. Mauren, altså! Fyller seg selv helt på langs og på tvers, som Inger Hagerup sa. Det fins en amerikansk døgnflue der den voksne hunnen bare lever i fem minutter. La oss håpe det var fem uforglemmelige minutter! Det er også noe forunderlig vakkert med historien om bananflue-astronautene. Thygeson skriver at det første dyret i verdensrommet var ikke Laika/Leika, men bananfluer, som ble sendt opp med en amerikansk romrakett i 1947 i den hensikt å sjekke om de tålte strålingen der ute. Forfatteren skriver: «Bananfluene landet sprell levende på jorda igjen med fallskjerm. Ikke på hver flue, men på kapselen de bodde i». Men det er her jeg smelter, for jeg ser for meg nettopp at hver lille bananflue seiler ned mot jorden fra verdensrommet i hver sin skreddersydde fallskjerm. For et syn! For en tanke! Nå liker jeg bananfluer litt bedre, kan vi si, men det er jo fordi jeg ikke gikk med på premissene til forfatteren, som akkurat understreket at de ikke hadde hver sin fallskjerm.

Er jeg da fremdeles fornektende? Åpenbart. Jeg føler for å gå utenom, det er en bøyg dette; som Peer Gynt ønsker jeg ikke å se noe i øynene. Jeg samler på kosehistorier om insekter, kosehistorier som kanskje ikke fins.

For jeg klarer ikke la meg fascinere av alt. Når Thygeson skriver: «Neste gang du klasker en klegg, ta deg tid til å se på øynene. Mange av dem har fargesprakende øyne med striper av gult, lilla og grønt.» tenker jeg nei, hvorfor i all verden skal jeg gjøre det, fremfor å kaste meg i vannet eller løpe? Hvem bryr seg om fargen på øynene til en klegg? Og skal jeg forresten se på øynene før eller etter jeg klasker kleggen? Skeptisk.

Jeg er imidlertid takknemlig for at boka ikke er utstyrt med fotografier, men med illustrasjoner. Det skaper en kjærkommen distanse for enkelte lesere. Dessuten er akvarellene til Nina Marie Andersen så lekre at en nesten kan bli venn med de avbildede monstrene. Men oppslaget på side 20–21 er veldig skummelt, der det stikker følehorn inn på boksidene fra alle kanter. Da blar jeg litt fort forbi.

Formidabel formidling

Forfatterens tone er formidabel, formidlingsmessig. Gal som jeg er, har jeg også lest hennes insektbok for voksne, Insektenes planet (J. M. Stenersens forlag 2018), som er en betydelig utvidet versjon av barneboka, om vi kan snu det den veien. Voksenboka kom jo først. Her blir det tid til å være med inn i mer intrikate forhold i insektenes verden, og inn i en lengre oppbygging av sammenhenger og forståelsen av disse.

Barneboka står likevel ikke tilbake for voksenboka, da den fungerer som en mer enn god nok, tilstrekkelig informativ versjon å starte med. Tonen er inkluderende, morsom og jovial – og det interessante er at selve tonen ikke skiller seg så mye fra voksenboka. Det etterlater et inntrykk av at barneboka virker skreddersydd til målgruppen, mens voksenboka kan fremstå litt overraskende «barnlig», og dermed er det voksenboka som fremholder en sjanger som bryter med den strengt akademiske formidlingsformen. Voksenboka fins heller ikke tørr, den er leken, humoristisk, formidlingen står i sentrum, servert i en tone litt som til et barn (men forfatteren har tillit til at voksne også klarer å oppfatte dette språket).

Nå er det barneboka vi snakker om, Insektenes hemmeligheter, og forfatteren er god til å bruke eksempler og bilder som kjennes relevant for barn: «Når insektbarn vokser, blir skjelettet til slutt så trangt at det sprekker opp. Da kan insektbarnet vrikke seg ut, litt sånn du kan vrenge av deg en trang badedrakt.» «Andre insekter lever i vannet mens de er barn, men oppe på landjorda som voksne. Som om du skulle bodd i et svømmebasseng helt til du ble voksen.»

Dette er gode eksempler, og god formidling. Hovedkvaliteten er at forfatteren bærer på et stort personlig engasjement for insekter, og det skinner gjennom. Når noen synes det er så gøy med insekter, smitter entusiasmen. Selv over på meg. I alle fall er jeg litterært begeistret, for denne strålende sakprosa-boka om insekter. Jeg kommer ikke til å la være å hoppe ut av båter av den grunn, men jeg kommer til å flyte rundt i vannet med en slags nyvunnet (om enn litt krampaktig) fascinasjon for det bevingede livet over meg.

På vei mot toppen er en ungdomsroman om noe såpass originalt som hip hop-battles. Romanen er andreboka til den amerikanske forfatteren Angie Thomas, som brakdebuterte i 2017 med ungdomsromanen The Hate U Give, der hun skildret rasistisk motivert politivold fra perspektivet til en 16 år gammel, afro-amerikansk jente. På vei mot toppen er ingen oppfølger til debutromanen, men Thomas skaper likevel forbindelser mellom historiene ved å legge fortellingen til det samme universet: det fattige og gjengdominerte nabolaget Garden Heights, der dødsfallet som dannet utgangspunkt for førsteboka spøker i bakgrunnen.

På vei mot toppen skildrer likevel en annen, og lysere, del av det samme miljøet, nemlig hip hop-scenen, der 15 år gamle Bri er i ferd med å kickstarte karrieren sin som rapper. Bri er datteren til den legendariske undergrunnsrapperen Lawless, som ble drept da hun var liten, og allerede før hun har begynt å rappe er det knyttet forventinger til navnet hennes. Samtidig har Bri det vanskelig på hjemmefronten. Moren hennes er tidligere rusmisbruker, tanta og manageren hennes Pooh selger dop for nabolagsgjengen Garden Disciples, og storebroren Trey må jobbe på pizzarestaurant tross en fullført universitetsgrad. Når Bris rap går viralt etter en opptreden, er veien kort til drømmer om berømmelse og heltestatus som familiens redningskvinne. Men når ballen først har begynt å rulle, får den stor fart, og før hun vet ordet av det, blir Bri og rappen hennes trukket inn i en pågående rasekonflikt på skolen hennes Midtown School of the Arts. Da dukker det opp spørsmål Bri ikke var forberedt på: For er det egentlig likegyldig hva man rapper om, og hva slags pris har imaget som tøff gangsterjente på en skole som er dominert av hvite middelklasseelever?

Levende og troverdig

Angie Thomas tegner opp et levende og troverdig bilde av et afro-amerikansk miljø der fattigdom, skyteepisoder og dopsalg er nærmest dagligdags, og der musikken representerer en av få muligheter til å komme seg ut av miljøet. Historien om Bris vei mot toppen har både driv og spenning, og veksler elegant mellom stort alvor, som i scenen der Bri får en pistol rettet mot tinningen, og varm søskenhumor der føtter gnis mot ansikter i sofaen.

Gjennom kombinasjonen av voksne dilemmaer knyttet til vold og våpenholdninger, og barnslige, populærkulturelle referanser til Harry Potter og Star Wars, lykkes Thomas i å plassere Bri midt mellom barn og voksen, på vei inn i livsvalg hun ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene av. For når du blir gitt en stemme, blir det også viktig hva du bruker den til, et poeng som blir godt illustrert når Bris småfrekke referanse til gjengfarger fører til at bevæpnede gjengmedlemmer møter opp utenfor boksearenaen der hun skal rappe, eller når hun for første gang hører nabolagsbarna rappe sine egne tekstlinjer:

«‘Strappa opp med gæts, ja, jeg skyter med skarpt,’» piper hun og søstera. «‘Clips på hofta, så figuren æ’kke lenger hva den var.’»
Jeg slutter å skrive.
Hvor gamle kan de være? Seks? Sju?
«Jeg har fortalt dem at du har poppa folk, Bri,» sier Jojo. «Du har det, ikke sant?»
Det velter seg i magen min. «Nei, Jojo, jeg ha…»

Bri er en hovedperson som handler på impuls, og som ofte får svi for de lite gjennomtenkte avgjørelsene sine. Samtidig er hun varm og godhjertet, og intensjonene hennes er lette å sympatisere med. På vei mot toppen inneholder dessuten kloke refleksjoner om vennskap, og om hvordan venners viktigste oppgave ofte kan være å si ting som de er, uansett hvordan det vil påvirke vennskapet. Gjennom sideplottet om den homofile bestevennen Sonny, som både er sjarmerende og rørende, lykkes Thomas dessuten også i å tematisere tabuet rundt homofili i hip hop-miljøet.

Utfordrende oversettelsesjobb

Så var det dette med oversettelsen, da. Språket er en viktig bestanddel i På vei mot toppen, og det er noe grunnleggende problematisk i forsøket på å gjengi et gateslangdominert hip hop-drama fra et amerikansk gjengmiljø i norsk språkdrakt, når denne typen gatespråk og våpendominert gjengmiljø knapt eksisterer her. Flere steder mangler slangordene tilsvarende norske uttrykk, og her har oversetteren Vibeke Saugestad valgt å beholde de engelske uttrykkene eller laget «fornorskninger» av dem, et valg som fungerer relativt godt, selv om enkelte norske ungdomslesere nok vil stusse over ord som «gætter» eller «piecere». Saugestad har også gjort en beundringverdig jobb med å gjendikte de nærmest uoversettelige improviserte rappene til Bri, der både rytmikk og rim eller nesten-rim er beholdt intakte uten at Saugestad har måttet gå for mye på akkord med innholdet.

Samtidig savner jeg den samme lette flyten i de rene tekstpartiene. Saugestad har en tendens til å benytte seg av tung og formell setningssyntaks med innlagte uttrykksforklaringer, et oversettelsesvalg som blir stående i sterk kontrast til det slangpregete gatespråket som ellers preger teksten. Kjappe vendinger som «Jeg blir kanskje nødt til å drepe noen i kveld» mister fort effekten når de blir etterfulgt av setninger som: «Alle andre forlot Midtown School of the Arts for snart en time siden, alle unntatt oss tredjeårselever med foreldre eller foresatte som har meldt oss på dette kurset som skal forberede oss til ACT-testen, som er en opptaksprøve til college». Den omstendelige og tidvis gammelmodige setningsstrukturen svekker tempoet og skaper en mer hakkete tekstflyt enn i originalversjonen, noe som delvis går utover troverdigheten til fortellerstemmen, som jo er rytmeskaper av yrke. Ofte slipes også karaktertrekkene til bipersonene ned i den norske versjonen, som når den snertne og lett sarkastiske replikken «I know y’all not talking in my class» fra Bris poesilærer Mrs. Murray blir oversatt til det mye flatere: «Dere bør helst ikke snakke sammen i min time». Dette gjør at deler av romanen fremstår som mer monoton enn den hadde trengt å gjøre.

Verdt å lese, men kanskje helst i originalversjon

På vei mot toppen er en underholdende og hardtslående roman som retter seg mot eldre ungdom eller unge voksne med interesse for hip hop, en gruppe lesere som er vant til å møte denne typen gatespråk fra tv-serier og sangtekster. I Vibeke Saugestads oversettelse blir romanen tilgjengeliggjort for et bredere norsk ungdomspublikum, men ikke uten at noe går tapt på veien. For språkmektige lesere med interesse for rap og hip hop vil det nok derfor være mest å hente – både språklig og i raptekstene – i den engelske originalversjonen.

Hovedpersonen Kim er en ung gutt, far er ved fronten, mor er deprimert og lillesøster verken snakker eller spiser. Vi får vite at Kim ikke får løpe ute, selv om det er det han liker best, at han er vant til å se våpen og at han føler seg utrygg. Det er matutdeling på torget. Vi forstår at dette er et land i krig. Men Kim har klart å beholde en viss optimisme. Kanskje fordi han ikke har noe valg? Han finner trøst i skogen og i samværet med den eneste vennen som fortsatt er i nabolaget, Lucy. Og han leser og lærer om våpen for å føle en viss kontroll over en kaotisk tilværelse. Dessverre er dette kunnskap han får bruk for. Hverdagsrealismen, blanda med de skremmende realitetene, fanger leseren.

Dette er ei handlingsmetta bok. Kim opplever dramatiske og forferdelige ting, men også varme og medmenneskelighet. Og han tenker mange og kloke tanker om alt han utsettes for. Kim er «flink til å si fine ting som ingen forstår», sier Lucy. Det er en god karakteristikk av en velmenende gutt som har for mye å tenke på, og som mange lesere vil finne det lett å identifisere seg med.

Vi får ikke vite hvor gammel Kim er, bare at han er ung nok til at voksne klapper ham på hodet. Det er et godt grep å ikke alderbestemme hovedpersonen, det gjør målgruppa for boka videre. Vi vet heller ikke hvor vi befinner oss, det kan være hvor som helst hvor det finnes skog, ekorn og fedre som har vært lærere. Hvor barn har lekt med sykler og skateboard i gata. Det gir gjenkjennelse og mulighet for innlevelse i en tekst som tematisk ligger fjernt for de fleste norske barn..

Vampyrer?

Men hva vil forfatter og forlag med tittelen? Sammen med omslagsillustrasjonene gir den en forventning om en blanding av dystopi, krigsskildring og skrekkroman, men det er slett ikke det vi får. Først en fjerdedel ut i boka får vi forklaringen. Kim tenker på vennene som har flykta, at han kanskje ikke får se dem igjen. For å dempe savnet, ser han dem for seg som vampyrer, udødelige og kule skapninger som han kan snakke med om natta. En god idé, men den er på ingen måte sentral nok i handlinga til å forsvare at den brukes som tittel. I og med at boka omhandler et korrupt krigssamfunn, er det også mulig å tolke tittelen dit hen at Kims venner er grådige «blodsugere», men det er heller ikke tilfelle. Heldigvis for ham, må en vel si.

Personlig tenkte jeg først på Turbonegers All my friends are dead da jeg så tittelen, og den tekstens henvisninger til kuler og granater passer egentlig bedre til handlingen i denne boka. Men vi kan vel ikke gå ut fra at den hører med til barnelesernes referanseramme ?

Barn i krig

Arne Svingens forfatterskap har rommet krigstematikk før, blant annet i ungdomsromanen Svart elfenben fra 2005. Da jeg begynte på denne boka, minnet den meg om Når kaniner blir redde, bildeboka Svingen ga ut sammen med Kamila Slocinska i 2019. Den har samme tematisering av hvordan barn opplever krig, og begge bøkene lirker leseren inn i tematikken ved å begynne med en mer generell beskrivelse av hvordan hovedpersonene opplever omgivelsene, og spare de mer dramatiske hendelsene til vi er inne i handlingen og blitt kjent med personene. Dette grepet gjør at hendelsene treffer desto hardere. Vi har investert tid og følelser i å sette oss inn i Kims verden når han for første gang opplever å være midtpunktet for soldaters interesse.

Kim er like spenningssøkende som mange andre på sin alder, men er reflekterende og formidler hvor ødeleggende krig er i et språk som er mer egna for forståelse enn til å skremme. Språket er Kims. Han forteller enkelt og bilderikt om sine opplevelser og tanker: «Våpen er som sinte hunder. De bjeffer når du minst venter det.» og «himmelen er full av mørk rullgardin». Når fortelleren er et barn, kan man videre godta at en kjenner om «pulsen lever» og leter etter «cashen» i stedet for etter pengene. At språklige unøyaktigheter som at det «spørres spørsmål» får passere, er derimot unødvendig.

Men vi møter en hovedperson som må ta vanskelige valg, fundere over hva han skal tro og mene om verden og som utvikler seg mye i løpet av en relativt kort tekst. Den voksne leseren rammes nok hardere av realitetene som beskrives . Vi forstår at Kims lillesøster ikke bare er redd, taus og uinteressert, men traumatisert. Og at når folk slutter å bli lei seg, er det ikke bare fordi det er slitsomt å være lei seg hele tiden, sånn som Kim sier, krig gjør at mennesker hardner til for å overleve.     

Håpet til slutt   

Arne Svingens hundrede bok er alt i alt vellykka, tittelen er det største problemet. Slutten er kanskje i overkant idyllisk, men for viktig for leseropplevelsen til at jeg skal røpe den her. Og den fungerer nok godt for barneleseren. I en verden hvor altfor mange barn opplever krig, er det fint at det finnes bøker som kan øke forståelsen for hva det kan innebære. Lucy kan få avslutte: «Håp er visst populært. Men kommer i små doser.»

Femten år gamle Ellen bor sammen med moren sin og den fem år gamle lillebroren Enon. De har ingen andre familiemedlemmer, ingen tanter, onkler eller besteforeldre. Når Ellen allerede på side to understreker hvor annerledes livet hennes er, stusser jeg litt og tenker at så uvanlig er det vel ikke å leve i en liten familie? Jeg lengter etter å møte noen som ikke synes livet mitt er rart. Som ikke tar to skritt tilbake og kikker på det med en grimase, som om det er noe de aldri har sett maken til. 

Så viser det seg at moren hennes driver et sykehus for skadde flaggermus, i uthuset i hagen deres.

Ut fra tittelen kan man jo anta at flaggermus har en viss rolle i romanen, og det har de, men i løpet av de 236 sidene boka varer, tar historien i tillegg retninger jeg aldri kunne forutsett. For hver side jeg leste, jo mer av Ellens verden som åpenbarte seg, desto tydeligere ble det hvor presis Ellens beskrivelse i starten er. Nettopp slik kjentes det å lese: Som å trekke meg litt unna teksten, i et forsøk på å skape avstand til det uforutsigbare, utrygge Ellen lever i, og for liksom å få et bedre overblikk over situasjonen, som jeg faktisk ikke har sett maken til.

Redningen og forbannelsen

Enon er ofte syk, og anfallene der han sliter med å puste, har store smerter, gråter og hyler, kan komme når som helst. Selv om moren har tatt ham med inn i hver krik og krok av helsevesenet for å finne ut hva som plager ham og hvordan han kan bli bedre, er det bare én ting som hjelper når han får anfall: barokkflaggermusen Leo. Så fort den lille flaggermusen legges på Enons panne, roer han seg, puster lettere og slapper av. Ellen kontakter nettstedet «Biologen svarer», en nettside der en biolog svarer på spørsmål folk har om feltet.

Som et omen kommer Alexandra inn i Ellens liv. Alexandra jobber for «Biologen svarer», og plutselig står hun nederst i Ellens hage med en advarsel om at Karelia, Ellens mor, ikke kan være alene. Ellen har oppdaget at det er noe merkelig med morens forhold til flaggermus, og da spesielt til Leo. Karelia vil være en god mor, men ser ut til å legge mest krefter i flaggermusmottaket og i forbløffelsen over andre menneskers generelle mangel på interesse og fascinasjon for dem. Motstanden mot vindmøller, som ifølge Karelia fungerer som en drapsmaskin mot flaggermus, er et tilbakevendende tema. Noe er helt klart muffens hjemme hos Ellen, det er flaggermus i mosen. Barokkflaggermus, for å være nøyaktig.

Fraværende mindfulness

Karelia reiser bort en tur hvert år, angivelig på et mindfulness-opphold for å hvile og hente seg inn. Ellen blir altså alene med den syke lillebroren, og skuespillet der de later som om moren straks er tilbake blir stadig vanskeligere å opprettholde, ettersom Enons anfall også kommer mens han er i barnehagen. De ansatte bekymrer seg, og til slutt står barnevernet i døra. Alexandra og Ellen minner etter hvert om et superhelt-team, som oppdager at de har mer til felles enn det først kunne se ut som. Alexandra blir det mennesket Ellen lengtet etter, noen som ikke ser på livet hennes og lager en rar grimase. Denne relasjonen preges av en gjensidig usikkerhet og skepsis, ingen av jentene er vant med å kunne vise hvem de egentlig er og hvordan de har det. Tronstad henter her det universelle, mellommenneskelige frem i det annerledes og absurde, og befrielsen når følelsen av anerkjennelse og tilhørighet vokser frem mellom de to jentene, er så sterk at jeg kjenner den i kroppen mens jeg leser. Forhåpentlig kan tematikken og måten den behandles i denne romanen sende et budskap om håp og trøst til leseren, om at man nok ikke er helt alene, uansett hvor rart og annerledes man tror ens eget liv er.

Mangefasettert komposisjon

Ut fra en handlingsbeskrivelse, eller baksidetekst, er det lett å la seg lede til å tro at dette er enda en ungdomsroman om ei ung jente som må innta voksenrollen fordi foreldrene er fraværende, eller av ulike grunner ikke fungerer som foreldre. Flaggermusmusikk er så mye mer enn det, og rommer tema som familie, utenforskap, miljøvern og økologi. Pakket inn i thriller-sjangeren, samtidig som den balanserer fantasy-lignende elementer, høy puls, Hollywood-spenning og gjenkjennelig norsk hverdag, evner Tronstad å holde på leseren, uten å måtte ty til overtydelige, konstruerte cliffhangere.

Drivet og oppdraget i romanen oppleves å være motivert av noe eksistensielt, altså å både forstå og redde det hittil eneste fellesskapet Ellen er del av, familien. Kombinert med at det er Ellen selv som forteller, oppstår en slags boble-effekt, og ut fra den fødes et nytt fellesskap, nemlig det mellom Ellen og leseren. Flaggermusmusikk rommer som nevnt mye, noe som kunne spent bein for Tronstads prosjekt. Men med en formidabel evne til å skape et engasjerende og spennende plot, samtidig som hun balanserer subtil humor, stort alvor og magisk realisme, har Tronstad i stedet levert en original og leseverdig roman, som uten tvil er verdig nominasjonen til Kritikerprisen.

Seks år etter den opprinnelige utgivelsen i Portugal foreligger endelig den prisbelønte og bestselgende bildeboken Her kommer ingen forbi! i norsk oversettelse. Boken er så langt utgitt i femten land og har til sammenligning vært tilgjengelig i Sverige siden 2015. Målgruppen er bred og starter fra to år.

Her kommer ingen forbi! er skapt av forfatter Isabel Minhós Martins og illustratør Bernardo P. Carvalho som sammen grunnla det anerkjente barnebokforlaget Planeta Tangerina i Portugal i 2004. I hjemlandet har forfatter Martins rukket å gi ut trettisju barnebøker, hvorav seksten er laget i samarbeid med Bernardo. Kun to av disse bøkene finnes utgitt på norsk.

Urimelig diktator

Handlingen starter allerede på forsiden, hvor leseren tydelig får vite av generalen til hest at ingen får komme forbi. Deretter gjentas beskjeden for full hals til en stakkars soldat som må effektuere ordren. På de påfølgende sidene blir det skildret hva ordren faktisk medfører.

Historien er finurlig fortalt, på en måte som er tett forbundet med både tittelen og formen på boken. Soldaten blir satt til å vokte de blanke sidene til høyre i boken fordi generalen har beordret at denne halvdelen kun skal være forbeholdt ham. Etter hvert hoper det seg opp på venstresiden et mangfold av individer som setter spørsmålstegn ved soldatens ordre.

Bernardo drar leseren rett inn i boken med tegninger som ikke bare er komiske, men også svært uttrykksfulle. Særlig effektfull er bruken av blå tenner i den skrikende munnen som gjør at det mest ser ut som Generalen gråter når han kjefter. Senere, når soldaten videreformidler samme ordre, tar han også samme illsinte form. Slik formidles det til leseren at sinne ikke er særlig kontrollert – og at det kan smitte ved overdreven bruk.

Etter sju tomme sider kommer det sprettende inn en rød ball fra venstre som blir liggende på den tomme siden. Et tankefrø er sådd og snart gjør den standhaftige soldaten et unntak og lar guttene som har mistet ballen sin hente den på den andre siden. Også dette smitter over, slik at flere og flere som spør får komme forbi. Når den illsinte generalen kommer for å ordne opp, kaster hesten ham av og soldatene slutter seg til revolusjonen. General Alcazar står til slutt igjen alene.

– Hvem vil være helt i en barnefortelling? utbryter generalen i boken før han forbitret blir borte fra fortellingen. Det hele minner om en avgått norsk justisminister som sammenlignet norsk politikk med en barnehage i 2018.

Fengslende individer

Dialogen er enkel, men morsom å lese. Måten de ulike personlighetene er opptatt av seg og sitt på, gjør det enkelt for leseren å forstå hvilke grunnleggende mekanismer som kreves for å unngå krangler.

Boken er utgitt på bokmål, men inneholder i tillegg engelsk slang og nynorske gloser. Sammenblandingen av ulike personligheter er ett av de bærende poengene i boken, og bruken av ulike målformer og uttrykksmåter bidrar til å understreke dette. Det rike persongalleriet er forøvrig listet opp med navn i innleggene forrest og bakerst, og boken oppmuntrer slik til at leseren kan velge seg ulike enkeltpersoner og følge disse gjennom fortellingen.

Barnetegninger

Her kommer ingen forbi! er tegnet med barnetusjer som gjør det hele festlig, fargerikt og ikke minst estetisk gjenkjennelig for yngre lesere. Grepet med tusjtegninger passer ekstra godt da de blanke sidene i boken regelrett ber om å bli tegnet på. Illustrasjonene og snakkeboblene er forøvrig satt sammen digitalt, med innslag av gjennomskinn i snakkeboblene, uten at dette rokker nevneverdig ved autentisiteten i uttrykket.

Figurene i boken fremstår som om de kunne vært tegnet av skolebarn, og opptrer med lange, karikerte neser og nysgjerrige, oppsperrede øyne som gir dem et komisk preg. Noen få er tegnet uten neser, som Steven Spielbergs figur E.T., med tilnavnet Marselino. Alle figurene er navngitt, og jammen er ikke forfatteren og illustratøren også er en del av persongalleriet.

I motsetning til tusjfigurene er forfatteren tegnet med blyant. Figuren er gjennomsiktig og kommenterer aktivt revolusjonen som utspiller seg med tilstedeværende kroppsmimikk og konstruktive kommentarer. Her er det lagt inn en mulighet for identifikasjon for lesere som ikke vil være rare.

Viva Alcazar

Med sin engasjerende og umiddelbare form er boken lett å like for ulike barn på ulike alderstrinn. Samtidig er det mye moro å hente for voksne, som måten General Alcazar henviser til belgieren Hergés tegneserieunivers Tintin. I tegneserien kjempet General Alcazar mot General Tapioca før han til slutt seiret i den aller siste boken Tintin og picaroene (1976). På disse siste seriesidene lot serieskaperen det skinne igjennom at innbyggerne i den fiktive, latinamerikansk republikken mest sannsynlig var like lite tjent med noen av de to generalene. Her kommer ingen forbi! utmaler i så måte dette poenget.

Soldaten som uforvarende utløser revolusjonen og blir hyllet som en helt og båret i luften som en potensiell leder, blir i motsetning til general Alcazar stående og måpe på den siste siden i boken. Hesten Herkules med sin utvetydige frihetstrang fremstår derimot som den egentlige, og mest handlekraftige, helten. Samtidig har illustratøren Bernardo tegnet seg selv bærende rundt på et flyttelass som blir mindre og mindre fra side til side. Når generalen faller av hesten, har Bernardo nettopp rasende kastet fra seg den siste røde boksen sin mot generalen. Poenget synes å være at alle som bidrar har litt av æren for utfallet.

Modig forlag

Forrige gang duoen Isabel Minhós Martins og Bernardo P. Carvalhos bøker ble oversatt til norsk var i 2010 da den formeksperimentelle To veier (2009) ble gitt ut på Gyldendal som en del av serien Verdens beste bildebøker. Formålet med bildebokserien var å «hjelpe prominente og prisbelønte bokkunstnere å finne veien til norske bokhyller uansett hvilket land de kommer fra». Slikt initiativ hadde det vært gledelig om flere norske forlag viste i dag.

Det nystartede Andersens Forlag fortjener stor honnør for å ta opp tråden etter Gyldendals inspirerende, men nokså kortlivede satsning. Samtidig er det betegnende for bokbransjens utvikling at ti år senere må verdens beste bildebøker gis ut på små forlag med støtte fra utlandet.

Her kommer ingen forbi! er utgitt med støtte fra Direção-Geral do Livro, dos Arquivos e das Bibliotecas og trykket i Portugal.

Vi møter en bitter og pessimistisk 16 år gammel jente ett år etter den skjebnesvangre brannen som gjorde henne foreldreløs. Store deler av Avas kropp ble forbrent, og hun føler seg som et vandrende monster etter utallige operasjoner, bokstavelig talt lappet sammen av de fungerende delene som var igjen. Ava skal motvillig begynne på en ny skole, etter å ha blitt overtalt av onkel Glenn og tante Cora, som hun nå bor med, og som ønsker at niesen skal få noe som ligner et normalt liv igjen.

Annerledes sammen

Den tidligere syngende og sceneglade Ava har tilsynelatende gitt opp håpet om dette selv. Hun tyr til spydighet og sarkasme som overlevelsesmidler, men holder av hensyn til Cora noen av disse tankene for seg selv. En som derimot ikke holder noe inne, er Piper, som Ava blir kjent med i en støttegruppe for brannskadde. Hun sitter i rullestol og blir Avas allierte på skolen. I motsetning til alle som enten stirrer, eller behandler henne som om ingenting har hendt, er det forfriskende for Ava at noen sier det som det er. Som når Ava forteller at hun har hatt sin første dag på skolen, og Piper svarer: «Å, shit, kan tenke meg hvordan det var, med det trynet. Hvor ille var det?»

Der Ava helst vil gå i ett med bakgrunnen, ønsker Piper det stikk motsatte og utbryter: «Hvem har sagt at vi skal være usynlige?» Det kommer frem at Piper har sine hemmeligheter og manipulerende sider, men hun hjelper Ava med å håndtere endringene på en annen måte enn Cora og psykologene som forholder seg håpefullt og positivt til alt. Sammen med Asad, som er like opphengt i Broadway-musikaler som Ava, danner de tre en slags trio av outsidere.

På støttegruppa får Ava utdelt en skrivebok som hun fyller med lister og poesi, etter et tips fra Piper om at dette tar mer plass og psykologen tror de da «bruker kunsten til å ‘bearbeide’ det som skjedde». Boken er krydret med disse diktene gjennom hele, eksempelvis: «Et ansikt som er tråklet sammen. En marerittaktig Tim Burton-karakter. Skorpete og hudløs. Ugjenkjennelig.» Disse diktene ender nok kanskje opp med å faktisk hjelpe Ava, men for leseren gir de egentlig ikke noe særlig mer innsikt i psyken hennes, ettersom historien allerede har en utleverende førstepersonsforteller, og de oppleves litt unødvendige og anstrengte.

Om å skille seg ut

Det er lett å leve seg inn i ubehaget når Ava beveger seg ute blant folk, spesielt første skoledag. Det er hvisking, fnising og gisping. Hun hører folk si «shit», eller hysje på hverandre og hviske: «Hun kommer». Folk er åpenbart sjokkerte, men tør ikke si noe, eller så ignorerer de det ved å overkompensere med overdreven vennlighet. I disse situasjonene er Stewart god, der man får reaksjonene til folk rundt Ava beskrevet, og dermed skjønner hvor stor forandring det har vært i utseendet hennes.

Stewart tvinger leseren til å tenke over hvordan man selv behandler de som ser annerledes ut. Et annet interessant poeng er dette med at folk som har vært gjennom noe grusomt ofte blir kalt en «inspirasjon», samt det at Ava og andre brannofre til stadighet blir kalt «heldige». Dette provoserer henne, ettersom det verken føles inspirerende eller heldig å sitte igjen foreldreløs og med en ødelagt kropp og livslyst.

Forutsigbart og sentimentalt

Til tross for en lovende begynnelse, har romanen en litt for enkel og forutsigbar historie, både når det gjelder handling og karakterutvikling, til å være i samme liga som Young Adult-forfattere som John Green eller Jennifer Niven. Ava har ikke et stort spenn av følelser, og får overraskende fort optimismen tilbake igjen, takket være Piper, som også begynner interessant, men har en for enkel karakterutvikling. Dramaet rundt den slemme og populære Kenzie King, Pipers tidligere bestevenninne, blir for åpenbart. Det samme gjelder trekantdramaet mellom Ava, Piper og Asad.

Stewart har bakgrunn i journalistikk og har åpenbart gjort forarbeid, blant annet ved å snakke med såkalte overlevende. Romanen kunne dermed vært spennende om karakterene ble noe mer utviklet, og om man ikke ble overøst med situasjoner og sitater hvor man så å si blir fortalt hva man skal føle. Spesielt mot slutten blir det for mye av det gode, når Ava besøker tomten der det gamle huset som brant ned sto. En eldre nabo kommer ut, er nær gråten når hun ser Ava, og forteller at de har bedt i kirken for henne i et helt år nå.

Oversettelsen til Rune R. Moen er jevn og god, men dessverre er det språklige utgangspunktet litt for platt.

Erin Stewarts debutroman er både underholdende og tankevekkende der Piper og Ava våger å rope ut mot en verden som ser på dem som monstre, men virker for underutviklet i en tid der det hele tiden kommer utgivelser som faktisk er hjerteskjærende, og som også tar ungdom på alvor.

19.06.2019 kl 9:30: «Jævla barnemorder. Sånne som deg skulle vært tvangs sterilisert og logotomert», skriver Anonym xxx i kommentarfeltet til bloggeren Julia Nyland. Under tittelen «Et tungt valg» har den da 26 år gamle påvirkeren nettopp fortalt at hun nylig har valgt å ta abort. I skrivende stund har innlegget 244 kommentarer. De fleste er støttende, og noen undrende. Et fåtall er fordømmende. Mer skal ikke til. Velger du å ta abort, vet du at det fins folk som hater deg.

Oppdrag abort er et stykke aktuell amerikansk samtidslitteratur inspirert av hvordan abortmotstanden vinner fram i flere delstater. Kan hende har de seinere åras debatter i Norge bidratt til at abort igjen er på dagsorden også i norsk ungdomslitteratur. Det kan være en medvirkende årsak til at boka blir utgitt hos oss. Men like gjerne kan det være fordi den er svært godt skrevet og oversatt.

Det er uansett et godt stykke fra våre seineste abortdebatter og de ordningene high school-eleven Veronica (17) må forholde seg til når det viser seg at hun er gravid. Men press på abortloven fins også her. I 2014 kom diskusjonen om fastleger kan reservere seg mot å signere papiret som fram til 2015 var nødvendig for å begjære abort. I fjor kom stortingsvedtaket som krever at kvinner heretter må møte i en nemnd dersom de er gravide med flerlinger og ønsker å fjerne ett eller flere foster. De nye ungdomsromanene om emnet handler mer generelt om retten til å velge selv. Fokuset er mye av det samme som da Aase Foss Abrahamsen ga oss «Videre lille kvinne» alt i 1981 (N.W. Damm & søn). Titler som Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen (Gyldendal 2018) og Elana K. Arnolds Det jenter er lagd av (Kagge 2019) minner om at abort er en rettighet, og om hva inngrepet innebærer både emosjonelt og praktisk.

Er det bare meg som synes det er påfallende at den hyllede Jenteboka av legene Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl (Aschehoug 2019) – fjorårets nest mest solgte sakprosabok for barn og unge – knapt nevner uønska graviditet? De som arbeider hardest for å bekjempe tabuet er bloggere som forteller om sine egne aborter, for eksempel Sophie Elise Isachsen i memoarboka «Forbilde» (Cappelen Damm 2016) og Anna Rasmussen i «Bare Anna» (Gyldendal 2019). Motstandere av abort advarer mot denne typen «alminneliggjøring» fordi de frykter at abort da blir for lett å ty til. Tallene for utførte aborter i Norge synker imidlertid jevnt og trutt, parallelt med at antall graviditeter synker, særlig i aldersgruppa 15-25 år. Unge har blitt flinkere til å bruke prevensjon.

Framtida på spill

Prevensjon har også Veronica i Oppdrag abort brukt, korrekt til og med. Statistisk gjør det henne ikke helt representativ for en gjennomsnittlig gravid tenåring. Derimot gjør det henne mer sympatisk – i hvert fall for lesere som mener sex er greit, men ikke bør bedrives som risikosport.

Når hun ringer abortklinikken, får hun beskjed om at hun er under 18 år og at delstaten Missouri da krever skriftlig samtykke fra foreldrene. Nærmeste alternativ er Albuquerque i New Mexico 1600 kilometer unna. Du må ikke være bostedregistrert i denne nabostaten for å få utført abort der. Du må kunne betale. Og ikke minst må du komme deg dit. Dermed er landeveisturen i gang – den som skal avgjøre om Veronica blir tenåringsmor som storesøsteren, eller fri til å ta høyere utdanning. Boka er som en film – full av actionscener, komiske og dramatiske overraskelser og dessuten spenstige dialoger svært godt ivaretatt av oversetter Line Almhjell. HBO lover da også at en filmversjon er på gang.

Politisk underholdning

I etterordet skriver forfatterparet Jenni Hendriks og Ted Caplan at målet var å skrive en morsom bok om abort. Humor og spenning bidrar til å pakke inn det politiske budskapet som nok kan være kontroversielt i konservative miljøer: Tenåringer trenger lettere tilgang til abort. Fra en norsk synsvinkel er det bare å sukke over amerikanske tilstander. Budskapet fungerer først og fremst som en bekreftelse på hvor fritt vi har det. Nettstedet Ung.no kan fortelle at du ikke behøver å gå til fastlegen for å få utført abort, du kan henvende deg direkte til sykehusets gynekologiske poliklinikk. Abort er gratis. Alt helsepersonell du møter på din vei har taushetsplikt. Er du mellom 12 og 16 år, har dine foresatte rett til å uttale seg, med mindre legen finner grunn til å la være å informere dem: «Legen tar ikke i utgangspunktet kontakt med dine foresatte, men vil oppfordre deg til å gjøre det selv, og evt. tilby seg å bli med på å prate med dem.» Det er kort og godt du som bestemmer. Slik er det ikke hos Veronica.

Kul casting

Rollebesetningen i Oppdrag abort vitner om lagarbeid og idémyldring på høyt nivå. Mange av typene er temmelig sære, de er både unike og usannsynlige, men aldri umulige. Det er i dette troverdighetens grenseland overraskelser har de beste betingelsene.

Veronica er utstyrt med en uklanderlig fasade som prektig skolelys, et ventende collegestipend og vellykka venner. Kjæresten er kjekk, sporty, populær – og klar for å bli far. Foreldrene er kristenkonservative og så stolte av henne at de kjører rundt med klistremerke i bakruta: «Datteren min er toppelev ved Jefferson High». Veronica er den første i familien som skal ta høyere utdanning. Venninnene virker unødig karikerte, de blir en flokk uten individuelle personligheter. Men en helgetur med dem er i alle fall det perfekte alibiet når Veronica setter kursen for Albuquerque. Til sjåfør har hun måttet hyre inn sitt tilsynelatende absolutte motstykke, eks-venninna Bailey, som aktivt boikotter ethvert steg på popularitetsstigen. Veronicas kontrollbehov og fasade møter Baileys impulsivitet og gi-faen-mentalitet. Motsetningen skaper både realistisk krangel og fruktbar dialog om hva det vil si å være vellykka. Ikke minst får vi testa hva det vil si å være en ekte venn.

Kunsten å dyrke det uventa

Overraskelsene ligger i måten ting skjer på, i hvordan Veronica har blitt gravid, hvordan hun skaffer penger, i hvordan både motstand og hjelp kommer fra de mest uventa hold. Stort sett er det fullstendig suverent funnet på. Ikke minst viser det oss en verden der det er rom både for gode og dårlige foreldre, både forkjempere og motstandere av abort, og der et og annet lovbrudd virker helt nødvendig. Ikke minst har både Veronica og Bailey noe å hevne. Måten de håndterer sviktende fedre og enfoldige farskandidater på, bidrar virkelig til feelgood-faktoren.

Dermed likner boka langt på vei en landeveisfilm av kaliberet til «Thelma & Louise» (1991) – bare med en lykkeligere slutt. Men det er også en typisk amerikansk ungdomsroman der Veronicas fortellerstemme trekker slutninger på leserens vegne. Noen av innsiktene hun kommer til underveis hadde festa seg sterkere dersom de fikk jobbe seg fram mellom linjene i stedet for å bli klistra på: «Jeg var venner med dem fordi jeg alltid var et hakk mer vellykket enn dem. Hvem er det som holder på sånn?» Samtidig gjør denne tydeligheten boka tilgjengelig for et bredt publikum. Vi er mange som er oppdratt med at den som ikke klarer å sørge for sikker prevensjon, ikke er moden for å ha sex. Fortsatt er det skjønnlitteraturen som beskriver best at virkeligheten sjelden er så enkel.