Quantcast
Viewing all 916 articles
Browse latest View live

Kjempestor på alle måter

Enkelte figurer i barnebøker kan nærmest bli for gode venner å regne. Så langt har det kommet åtte bøker i serien om den lille, blå elefanten Mimbo Jimbo og flodhestvennen hans Mumbo Jumbo. Alle, bortsett fra to (Mimbo Jimbo laver kunst og Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor), er oversatt til norsk. Det er ikke uvanlig at en barnebokserie fort kan klokke inn åtte utgivelser. Men det som er litt spesielt med hvordan danske Jakob Martin Strid håndterer serien, er hvordan den utvikler seg fra det enkle til det mer komplekse.

På mange måter er dette bøker som barn kan vokse opp sammen med. De to første bøkene, Mimbo Jimbo og Mimbo Jimbo har det gøy (utgitt på norsk av Engelstad forlag i 2010 og 2011), er enkle, tradisjonelle bildebøker i lite format. De har store tegninger, og ikke mer enn et par setninger på hver side, perfekt for høytlesning. Med Mimbo Jimbo og de store elefantene (Schibsted 2012) begynte Strid å utforske tyngre emner som familie og tilhørighet. Deretter tok han for alvor skrittet opp i stort format med den over hundre sider lange og eventyrlige historien i Mimbo Jimbo og den lange vinteren (Schibsted 2015).

Men hva gjør man når den historien man vil fortelle sprenger seg ut av bildebokrammene og setter større krav til dialog, temposkifter og fremdrift? Jo, da oppsøker man tegneserien.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
mumbo 4-skog

Fordelene med en tegneserie

Tegneserieformatet er ikke noe nytt for Strid. Som ung venstreradikaler lagde han i flere år en fornøyelig politisk stripeserie kalt Strid i den danske avisen Politiken. Han har også laget en litt glemt økologisk sci-fi-perle kalt Decimal 0,4 med den samme strihårede Strid-figuren i hovedrollen. Men med Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor er det første gang Strid tar i bruk tegneserieteknikker i Mumbo Jumbo-bøkene sine. Det har også gitt ham en nominasjon til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i år.

Tegneserieformatet gjør det lettere å tilpasse fremdriften og tempoet i historien, et område hvor noen av de tidligere Mimbi Jimbo-bøkene har knaket litt i sammenføyningene. Sidene i denne boken veksler mellom å inneholde fire-fem ruter og en fortettet handling, til store tegninger som går over bretten i boken og dveler ved stemninger eller øyeblikk.

Bruken av ruter og snakkebobler gjør at mye forklarende tekst kan kuttes bort fra sidene. Samtidig blir det enda mer plass til andre- og tredjestemmene som har preget de tre siste Mimbo Jimbo-bøkene. For mens Mimbo Jimbo og kameraten Mumbo Jumbo fikk dominere de første bøkene, har serien ballet på seg et solid antall bifigurer gjennom årene, og de har gradvis tatt mer plass. I denne boken finner du den kloke apen, de gretne løvene (gjerne med hårruller), den litt for oppjagede tapiren, Post-Geparden og de driftige neshornene. Den lille, blå elefanten Mimbo Jimbo gjør svært lite av seg i denne historien.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
mumbo-sopp

Fra Lewis Carroll til André Franquin

Strid er glad i referanser, og den mest innlysende i denne boken har han tatt fra Alice i eventyrland: Mumbo Jumbo skal finne kantareller til en stor fest dyrene skal holde, men kommer i stedet over noe kalt mysteriesopp. En liten bit, og han blir plutselig flere nummer større. Dyrene kommer frem til at det beste er å oppsøke heksen Baba Yaga i Sibir (en heks som boken selv innrømmer er inspirert både av Studio Ghibli-filmen Det levende slottet og østeuropeiske folkeeventyr).

Det blir en lang vandring, og på veien finner Strid glede i store, detaljerte tegninger av blant annet motorveier om natten. Strids stil har lenge vært spesielt fininnstilt for å lure frem det magiske i det moderne samfunnet (se spesielt noen av de store bytegningene i diktsamlingen Mormors gebiss, utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2017). I denne boken er det enda flere streker enn tidligere, og enda flere detaljer. Til tider kan blandingen av det organiske og det mekaniske sende tankene mot den amerikanske serieskaperen Geoff Darrow, kjent blant annet for ekstremt detaljerte men mørke serier som Hard Boiled. Det er kanskje like mye Tove Jansson å spore i for eksempel Mumbo Jumbos fremtoning, og André Franquins små sidedrodlinger er direkte overført av Strid (Franquins langhalede jungeldyr Spiralis gjør til og med en gjesteopptreden på motorveien i starten av boken).

Strid har ikke gitt seg selv noen støttehjul i form av et fast rutemønster på sidene, noe som gjør at tegningene makter å overraske gjennom hele boken. «Ekstramaterialet» på slutten av boken vitner også om et humoristisk overskudd som legger mer til lesegleden.

Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor er ikke bare den beste Mumbo Jumbo-boken siden Mumbo besøker en venn. Den er også fri for moral og innbakt læring, og vil ikke noe annet enn å underholde. Men dét vil den da også veldig gjerne, og Strid lykkes i å skape en medrivende leseopplevelse som tar med seg gamle lesere over i et nytt format. At de fleste antakelig ikke vil merke at det er en tegneserie engang, sier sitt om Strids elegante håndverk.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
mumbo 3-natt

 


Enkel bok om foreldrekjærlighet

I boken følger vi livet til et reinsdyr, «den søde rensdyrungen». Hun lever på vestkysten av Grønland sammen med sin omsorgsfulle, kloke mor. Men i et forsøk fra å rømme fra tobente dyr (mennesker), blir moren drept. Reinsdyrbarnet må plutselig klare seg på egen hånd, og livet er ikke lenger trygt. Hun avslår likevel å bli en del av en større reinsdyrflokk. Moren fortalte henne nemlig at det var utrygt å følge flokken, fordi den tiltrekker seg mennesker. Selv om livet alene er tøft, merker hun at morens kjærlighet lever videre i henne og gir styrke. Reinsdyret møter underveis speilbildet sitt på vannet. Ved å se seg selv utenfra slik, skjønner reinsdyret og leserne at hun stadig vokser. Hun får en uventet sjelevenn i en ørret, og når hun er gammel nok, får hun sin egen lille familie. Barna til reinsdyret blir venner med barna til ørreten.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Tuttuarannguaq20-orret

Uferdig fortelling

Jeg har lest historien i dansk oversettelse. Det litt formelle språket gir et gammelmodig preg. Historien føles litt eksotisk med skildringer fra den grønlandske naturen, og fordi den er skrevet fra et dyrs perspektiv. Å lese om et barn som mister sin mor under rømningsforsøk er noe som burde være gripende, men jeg blir ikke så veldig følelsesmessig berørt her. Spenningen bygges ikke godt nok opp, og plottet er lite originalt. Tankene går til den klassiske historien om Bambi, som mistet sin mor på lignende måte. Gjennom fortellingen blir jeg også i tvil om hva forfatteren egentlig vil formidle. Det gjentas stadig at det er farlig å gå i flokk. Kan dette tolkes som et kritisk bilde på oss mennesker som flokkdyr? Eller handler denne overlevelsestaktikken kun om reinsdyrene? Jeg er usikker på om forfatteren oppfordrer til å leve i ensomhet, og for meg føles det litt rart at man ikke skal bry seg om flokken sin.

Muligens ligger svaret i denne setningen: «Jeg kan nemlig, ligesom mange andre sterke rensdyr, leve uden at være ensom.» Forfatteren fokuserer på viktigheten av å være sterk i seg selv: kunsten å være alene uten å være ensom. Det viser seg også at det foreldreløse reinsdyret klarer seg bra alene. Allikevel får hun snart en ny venn i ørreten. Hun unngår riktignok reinsdyrflokken resten av livet. Men hun ender opp med sin egen lille familie: mann og barn. Det kan derfor ikke være den komplette alenetilværelsen forfatteren sikter til – men kanskje heller følelsen av å være voksen og måtte klare seg selv?

Til tross for at jeg synes det er noe uforløst ved fortelling og budskap, finnes det i alle fall en tydelig rød tråd, og den handler om den tidlige kjærligheten man får fra sine foreldre. Denne kjærligheten beskrives som nøkkelen til å takle livets motgang.

Tonen i boken er gjennomgående lun og behagelig. I forordet har forfatter lagt inn en anbefaling om at boken bør leses som en godnatt-fortelling idet barnet faller trygt i søvn. Her er også en kjærlighetserklæring til et barn fra mor og far: «Glem aldrig disse ord, de skal give dig kræfter senere i livet.»

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Tuttuarannguaq15-vann-speili

I teksten forvirres jeg av kronologien og et tilsynelatende umotivert synsvinkel-skifte. Alt starter som en førstepersonsfortelling, og med en «teaser»: Reinsdyret sier at hun vil fortelle leseren hvorfor hun er alene og ensom. Umiddelbart tenker jeg da at reinsdyret forteller fra nåtiden, og at vi skal få vite en hemmelighet som vil avdekkes mot slutten. Men underveis tar en ytre tredjepersons fortellerstemme over, og historien ender lykkelig: Reinsdyret er blitt voksen og har fått familie – og er altså ikke alene og ensom lenger. Hun sluttet å være det et sted underveis, men dette var visst aldri hovedpoenget med historien. «Teaseren» blir ikke fulgt opp slik jeg hadde forventet.

Middelmådige illustrasjoner

Jeg er ikke imponert over illustrasjonene. Forsideillustrasjonen, med en svart silhuett av reinsdyret over en blågrønn abstrahert bakgrunn, er riktignok litt interessant – fordi den iallfall har en stil; den kan minne om noe litt retro, en type syttitalls-stil. Men denne stilen følges ikke i særlig grad opp. De fleste illustrasjonene inni boka kan ikke sies å være noe annet enn helt middelmådige tegninger. Reinsdyrsungen er utstyrt med litt for store øyne – sannsynligvis for å vekke sympati hos leserne, men for meg blir dette et billig «Disney-triks». Jeg får ikke nærhet til hovedkarakteren via tegningene, der både ansiktsuttrykk og kroppsspråk ofte fremstår tvetydige. Det er kun i det jeg kaller «silhuettbildene» at jeg finner en slags dypere stemning, en melankoli. Sammen med resten av designet på boken, som består av estetisk uheldige fontvalg, er inntrykket mitt at dette ser amatørmessig ut.

Kjærlighet som løsning

Med sin beroligende språklige tone kan nok boken likevel fungere som en trøstebok, både for foreldre og barn. Vi bekymrer oss jo alle for døden, for å miste våre kjære. Denne boken tilbyr en slags løsning; ikke i form av noe nytt og banebrytende, men i form av noe som vel aldri kan sies for ofte: Hvis du gir ditt barn kjærlighet tidlig i livet, så er barnet mye bedre rustet til å møte motstand senere.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Tuttuarannguaq13-bambi

 

Kjærlighet eller kunnskap?

Breven från Maresi er tredje bok i serien Krönikor från det röda klostret. Boken er i brevform og beretter om hjemreisen til Rovas og tiden etter klosteret. Mye har forandret seg siden Maresi dro fra hjemstedet som 7-åring, og hun må takle skepsis blant lokalbefolkningen. De ser på henne som fremmed og annerledes. Maresi akter å bygge en skole bare for jenter, men veien dit blir lang. Maresi fortsetter på sitt kall med å spre kunnskap og opplysning, samt å være de dødes beskytter.

Kunnskap er makt

Maresi kommer hjem til et uopplyst samfunn, som dyrker husmoren og patriarkatet. Hun vil tilby befolkningen noe bedre ved å opplyse dem. Dette kjenner vi igjen fra The Handmaids Tale, hvor Offred, eller June som hun virkelig heter, også vil tilby befolkningen, da spesielt kvinnene og barna, en bedre tilværelse. Begge kvinnene kjemper for noe de tror på. De har også begge røde kapper på seg, noe som tydeliggjør likheten mellom dem. Verdt å merke seg i tredje kontra første bok om Maresi, er at det legges noe mer vekt på guttene og mennene i positiv forstand. Maresi, som har levd i et samfunn med bare kvinner, vil i utgangspunktet bare bygge en skole for jenter, men innser etterhvert at alle har rett til kunnskap: «Det hade varit mycket dumt av mig att stänga pojkarna ute från skolan, jag inser det nu. Jag var bara van vid att det är så en skola ser ut: skolor är för flickor. Kunnskap är för flickor». Hun viser at det er mulig å forandre tankesett, noe som bidrar til en karakterutvikling. Maresi har selvinnsikt. Jeg kritiserte første bok for å legge for mye vekt på mannehat og å tildele kvinnene rollen som de gode og mennene som de onde, men i Breven från Maresi er dette skillet ikke fullt så tydelig. Karakteren Kárun er et eksempel på nettopp det.

Mystisk og annerledes

Forholdet mellom Kárun og Maresi bygges opp med omhu. Leseren venter i spenning på når kjærlighetsforholdet skal skyte fart, men Turtschaninoff har ikke dårlig tid. Hun gir mange hint underveis, som når vi blir introdusert for Kárun første gang. Det er ikke et spesielt vellykket første møte mellom han og Maresi, men en observant leser vil forstå at Kárun har blitt introdusert av en grunn og vil bli en nøkkelperson i boka. Han dukker opp når vi minst venter det, og fremstår mystisk og annerledes enn mange av de andre mennene som tidligere har blitt presentert. Kárun er også noe av grunnen til at Maresi endelig får bygget sin skole, og det er han som setter henne på tanken om å inkludere både jenter og gutter.

Maresi kjemper en indre kamp om hvor oppmerksomheten hennes skal ligge, hos en mann eller hos sitt kall om å spre kunnskap til folket. Maresi har kanskje en like sterk kjærlighet til bøkene. Kárun viser sin kjærlighet ved å gi henne gaver som han vet hun setter pris på, som for eksempel to bøker til skolen. Det er rørende å lese om Maresis reaksjon i brevet til venninnen Ennike: «Jag ropade till og skyndade fram till dem. Två läderbundna böker, Ennike! Jag kunde inte få fram ett ord. Jag lät handen löpa över bokryggarna». Disse små tegnene på kjærlighet blir tydelig i løpet av handlingsforløpet, og er godt beskrevet.

Vekker sansene

Her er mange vakre og dvelende beskrivelser av landskap. Maria Turtschaninoff har en evne til å beskrive alt ned i minste detalj slik at alt står klart for leseren:

Träden har börjat slå ut, och skogen var ett under av skönhet: vita glänsande trädstammar under ett tunt flor av ljusgrönt. Bäcken porlade glad och vild till vänster om stigen, lika melodisk som ett instrument, och till höger växte en tät matta av snöblara, en liten tidig klockformad blomma som är vanlig här och som doftar himmelsk av nektar.

Leseren blir introdusert for landskapsbilder allerede i første kapittel når Maresi er på hjemreisen. Hun beskriver for søster O i et brev en måne som henger lavt over fjelltoppene. Sanser som lyd og lukt blir vekket hos leseren i løpet av noen få setninger: «Runt mig hörs karavenes ljud: prat, skratt skällor och klockor från mulor och hästar (…) Det doftar från lägereldarna och av spetten med kött som långsamt rostar över glöden». Turtschaninoff lar naturen få mye plass uten at vi mister hovedhandlingen av syne og intensiteten i teksten avtar. Det er ellers noe Ringenes Herre-aktig i måten landskapet beskrives på.

Brevformen

Boken er lagt opp som brevform, noe jeg synes fungerer bra. Det er flyt i teksten, og man kommer tett på Maresis tanker og følelser gjennom førstehåndsberetning. Det er også fint at personer leseren ble kjent med i forrige bok blir introdusert igjen, selv om det bare er via brev. Når fire ryttere kommer til Rovas for å kreve inn avbetaling på lån, blir Maresi minnet på soldatene som ankom klosteret den gangen for lenge siden: «Det var som den där gången då skeppet dök upp vid Tänderna och jag såg morgonsolens första strålar speglas i männens dragna vapen då de seglade mot Klostret». Kapitlene er inndelt i årstider slik at leseren kan følge med på tidsperspektivet. I likhet med de mange beskrivelsene av natur og landskap, bidrar dette til at handlingsforløpet utvikler seg sakte og man får tid til å bli godt kjent med persongalleriet.

Som med Maresi. Krönikor från det röda klostret, lykkes Turtschaninoff også denne gangen å skrive fantasy med aktualitet. Her er ingen enhjørninger, drager eller alver. For eksempel tar hun opp problemstillingen om offerets skyld i overgrep, noe vi kjenner fra enkelte overgrepssaker der det blir hevdet at hendelsen kunne vært unngått om jenta ikke hadde kledd seg så utfordrende eller oppført seg flørtende. I Breven från Maresi er det et spørsmål om skyld i forbindelse med overgrepet mot Marget: «Och i de andra byarna går ryktet. Att hon gjorde sig till. Att hun log mot soldaterna. Att hon inte alls kämpade emot, eller att hon inte kämpade tillräckligt». Maresi ser det som sin plikt å hjelpe Marget. Hun vil gi henne kroppen hennes tilbake.

 

Kjenn på din indre sjuåring

Et nostalgisk skjær ligger over de korte, dagboklignende tekstene selv om den færøyske forfatteren, Rakel Helmsdal, inntar barnets perspektiv. Helmsdal er to ganger tidligere nominert til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris som medforfatter i bokserien om Storemonster og Veslemonster, som ble nominert fra Island.

Modne tilbakeblikk

På Nordisk råds hjemmesider heter Miljuløtur «fortellinger», mens de i den danske oversettelsen (boken er ennå ikke oversatt til norsk) går under «noveller». I en kort innledning kalt «Øyeblik», presenterer hovedpersonen Milja seg, med familien, bestevennen og naboene. Milja på 12 år forteller om Milja på 7, 8, 9, 10 og 11 år, i tredje-person: «De Miljaer er næsten lige som mig, selv om de ikke ved så meget om alting. De elsker også at kælke om vinteren, tænde lejrbål om sommeren og lege med venner.»

Image may be NSFW.
Clik here to view.
vignet-barn

Deretter følger korte kapitler som er avsluttende fortellinger, med titler og tidfesting som for eksempel «Milja 7 år – Vinterøyeblik». Det er Miljas tilbakeblikk i første person, men fortellerstemmen synes eldre enn 12 år. Den rommer barnets verden, men også en moden refleksjon som gjør boken fin for voksne å lese for barn, og for seg selv.

De lengre kapitlene, innledet med helsides illustrasjoner, veksler med korte tekster kalt «Øjeblik». I korttekstene er barnets stemme tydeligere tilstede i oppramsende, registrerende innlegg. De ledsages av tegnede kart og barnlige portretter av karakterene i boken. De barnlige, men ikke naive, tekstene og illustrasjonene hjelper leseren til å se verden med barnets åpne blikk.

Det er en verden som rommer både sorg, glede og dramatikk. Sorg når bestevennen Rafael og familien flytter. Glede når Jelena begynner i klassen og hun og Milja blir venner. Vi er der når Milja tisser på seg i søvne, vi kjenner på skammen hennes, og vi kjenner på lettelsen når moren ordner opp og trøster. Riktig dramatisk er det når det blåser opp til snøstorm på lille julaften da Milja er på besøk hos Jelena og må overnatte. Men alt går godt til slutt, i alle fall på julaften.

Lindgren og Jansson

Det er noe Astrid Lindgrensk og «Marikken på Junibakken» over flere av fortellingene, uten at påminnelsen er påtrengende. Det har noe med holdningen til barnet å gjøre. En lindgrensk tiltro, aksept og respekt for barn, les: menneskers følelser, enten det er sinne eller sorg. Forfatteren fletter for eksempel inn at folks juletradisjoner er ulike, uten å gjøre noe nummer ut av det.

Her er tilstedeværende foreldre. Mor er lærer og far musiker. Her er besteforeldre og onkel på en tre hundre år gammel slektsgård, og et hav av kusiner og fettere. Det er et barndommens paradis, og de voksne er respektfullt tilbakeholdent tilstede. Noen ganger tar jeg meg i å tenke på Milja som barnebarnet i Tove Janssons legendariske «Sommerboken». En nysgjerrig og ganske egenrådig jente. Maria Parrs Tonje Glimmerdal låner også trekk til Milja i alder og karakter. Men der stopper også likheten. Sterke, vitebegjærlige jenter minner gjerne om hverandre.

For vår jente går livet sin gang i lange sommerferier på slektsgården når faren er på turné med orkesteret sitt. Deilige dager, men her er også hemmeligheter av den vonde sorten: «En gang imellom er der fortællinger, sådanne virkelige fortællinger fra virkeligheden, som det ville have været helt fint, hvis jeg aldri havde hørt.»

Image may be NSFW.
Clik here to view.
vignet-skrin

Milja og familien bor i Salomonsstræde, i nærheten bor naboer og venner, og litt lenger unna er gården til besteforeldrene. På bokens forsats har illustratøren Kathrina Skarðsá tegnet ordentlige kart, slik at vi langs stiplede linjer kan følge Miljas vei til venner, skole og familie. Persongalleriet har hun tegnet opp med penn og blyant i frontale, barnlige portretter. De er helt annerledes enn de temmelig dystre og litt stive laveringene med innslag av en farge, som innleder hvert kapittel. Illustrasjonene er masket ut i form av medaljonger og viser nøkkelscener og detaljer fra teksten. Formgivingen er stiv og virker ikke godt gjennomarbeidet. Best fungerer det visuelle persongalleriet, det hjelper oss å holde styr på de ulike karakterene som etter hvert er mange.

Større verden

Milja blir eldre, verden blir større, og hemmelighetene skumlere. Hun forteller om sinte naboer, rampete unger og mørke kvelder – og hun er i den alderen der spøkelser og skrømt fyller tankene.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Miljulotur-piano
Som 8–10-åring ville jeg elsket denne boken. Den er akkurat passe skummel, her er spøkelser som spiller piano, og selv hunden fra Baskerville lurer i skyggene. Og hvem er den gamle konen som følger jentene forbi kirkegården på vei hjem? Det fine er at det alltid er trygt å komme hjem og inn i varmen.

«Miljas øyeblikk» er en vemodig, glad og trist bok. Den er spennende og ørlite ubehagelig (fotografier av døde barn!), men forfatteren balanserer det mot det positive. Miljas verden er tett på, oversiktlig og trygg, slik mange barns verden heldigvis er – og bør være.

 

Anmeldelsen er basert på teksten i en dansk oversettelse i PDF uten illustrasjoner. Illustrasjonene har anmelder sett på i den originale bokutgaven på færøysk.

 

Samisk crossover

Šiellaspeajal, med den norske tittelen Amulettspeilet av Karen Anne Buljo er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2019. Boka er den eneste nominerte fra det samiske språkområdet. Den er skrevet på nordsamisk, ble utgitt i 2017 og er gjendiktet til norsk av forfatteren selv.

Amulettspeilet består av 67 dikt. De har titler som «Havfruen», «Ildens vokterinne», «Lavvokjærlighet», «Diamantrein» og «Gjøken». Diktene er delt inn i strofer av ulik lengde, og har ikke enderim. De er rytmiske og klangfulle og er gode å lese, i tråd med den sterke muntlige tradisjonen i samiske språk. Flere av diktene har bokstavrim og repetisjon.

Karen Anne Buljo bor i Alta, og har skrevet bøker på nordsamisk siden 2001. Hun har skrevet fagbøker, bildebøker og dramatikk, og de fleste bøkene er skrevet for barn og unge. Amulettspeilet er hennes andre diktsamling.

Kulturmøter og kulturkrasj

Diktene legger vekt på natur og myter. Brytningen med andre kulturer kommer fram i flere dikt, både som positive og negative krefter. Kristendommen og bønnen finner vi flere steder, for eksempel i diktet «Barnets bønn»:

Fader vår, Solen
beskytt barnet
gi barnet varme
gi barnet lys
gi barnet vann
 
Moder vår, Jorden
mat barnet
vis barnet stien
gi barnet fjell
gi barnet hjem
 
Vårt elskede barn,
la fader vår gi deg lyset
la moder vår ta din hånd
følg stiene i ditt gitte lys

Som et motstykke til «Barnets bønn» finner vi også «Barnejoik» i samlingen. Også Allah og Buddha har fått plass i diktet «Raffinadebryllup i Chicago».

I noen dikt finner vi dessuten konflikt med det norske storsamfunnet, som i «Nattens barn», der internatlivet for et barn som savner mor er tema. Det å ikke være hel, å være forbyttet, å være en bytting er noe som gjentas i flere dikt.

Kulturutvekslingen mellom samisk og norsk har både positive og negative sider. De kan møtes på positivt vis, slik kristne uttrykk er en del av flere av diktene, men kulturene kan også være uforsonlige, godt uttrykt i siste strofe av diktet «Appetitt»:

Når man på seks stjerners hotell
kaller meg for kresen på mat
Så kan jeg ikke fortelle hva jeg har forlatt

Rypers egg og simlas melk
og jeg kan ikke forklare min sult

Flere dikt uttrykker frustrasjon over overmakta fra det norske, som «Virdnejávri» som kommenterer Altautbyggingen. Men i diktet «Veggpryd» er samisk den overlegne kulturen. Tjenestejentene svinger seg på gulvet, mens den stivpyntede rikmannsdatteren sitter som veggpryd. I joiken blir det gjort narr av den sølv- og gullpyntede jenta, og ingen vil danse med henne.

Store temaer

Diktsamlingen favner om flere store temaer, som kjærlighet mellom generasjoner og til naturen, men også kjærlighet mellom mann og kvinne, som i diktene «Sølvknappen» og «Lavvospeilet». Mytiske skikkelser, som havfruen, huldra, utboren og byttingen dukker opp og plasserer det mytiske landskapet i både norsk og samisk tradisjon.

Mange av diktene har en tydelig forteller, et jeg. Hvem fortelleren er, er ikke helt tydelig, men kan være en eldre, klok og antagelig kvinnelig stemme som har et budskap til en yngre leser. Slik middelalderverket Kongespeilet overleverer kunnskap fra far til sønn, har også Amulettspeilet et pedagogisk formål. Å formidle samisk kultur og røtter er et gjennomgangstema.

Vi ser nærmere på titteldiktet «Amulettspeilet»:

Da jeg så regnbuen i dine øyne,
forundret fargene meg
med lukkede øyne ville jeg
nærme meg regnbuen
 
Da jeg så det lyne i dine øyne,
skremte ilden meg
med lukkede øyne ville jeg
flykte fra lynet
 
Du er mitt amulettspeil
jeg speiler meg i dine øyne
jeg lar meg vugge av din joik
det er dine tårer som vasker min natt
det er ditt tordenskrall jeg savner om natten
du er mitt amulettspeil
 
Da jeg hørte de joiket deg i ekkoet
ble jeg fortryllet av din joik
med lukkede øyne begynte jeg å joike
til ekkoet fra fjellene

Diktet krever en åpen og undrende leser. Det er i alle fall ikke umiddelbart åpenbart for meg hva et amulettspeil er. Hvem jeg og du i diktet er, er heller ikke direkte uttalt. Den som har både lyn og regnbue i øynene, den som har vuggende joik og tårer kan både være en voksen og et barn. Diktet gir ingen fasit, men rom for å tenke og tolke selv i sammenheng med de andre diktene i samlingen. Her må leseren være åpen for det naturmytiske. Joikens kraft, kraften i lyn, torden, regnbuen. Flere av diktene har dette tolkningsrommet.

Andre dikt har mer konkrete motiver, som dette, «Utbor». En utbor er et gjenferd av et udøpt barn.

Den som alltid alene er
vil alltid felle tårer
Den som alltid alene er
vil bestandig lengte

Etter livets mor
Etter livets far
Etter livets arv

Etter dette livets navn
Etter dette livets plass
Etter dette livets lodd

Ei å ei å
Ei ei æ
Ei å ei å
Ei ei æ

Skammens blod
Utborens dåp
La navnet bli

Nellik

Dette diktet har en rytmisk form med flere gjentagelser. Det brukes virkningsfullt i flere av diktene til Karen Anne Buljo. Slutten kommer som en liten overraskelse, et humørfylt punktum. Også her tas de store temaene opp, her handler det om liv og lengsel. Amulettspeilet viker ikke tilbake for livets store temaer. De diktene som grep meg sterkest, var kjærlighetsdiktene i siste halvdel av boka, som på poetisk vis uttrykker forelskelse med friske bilder.

For unge?

Diktene er for unge, og «unge» må her forstås i vid forstand. Det er lite som er spesielt ungdommelig ved boka. Noen av diktene handler om barn og ungdom, men de er ikke forsøkt tilpasset noen ungdommelig målgruppe. Det er en vanlig tanke at dikt for ungdom bør tilpasses med gjenkjennbare motiver og ungdommelig, konkret språk, men dette velger ikke Buljo. Tvert imot er Buljos språk tydelig voksent med uttrykk som «drømmens sfære , «allvitende sagnskikkelse», «ledermakt», «vandrestaven». Det er få spor av en ungdomskultur slik vi kjenner den fra hverdagsbildet og medier. Hadde jeg plukket opp boka uten å vite noe om den, hadde det neppe slått meg at ungdom er målgruppa.

Det betyr ikke at diktene ikke fungerer for unge. Som tidligere nevnt krever diktene en leser som er åpen for form og innhold. En skal ikke undervurdere ungdom som lesere, men det er også greit å påpeke at denne diktsamlingen ikke er av de mest tilgjengelige for unge lesere. Den generelle formen gjør samlingen lite tidsavhengig. Omslaget er laget av den samiske kunstneren Inga-Wiktoria Påwe, og viser en ung jente og en ung gutt i tradisjonelle samiske klær som står vendt fra hverandre, men som likevel lar hendene møtes. Det er mye farger og bevegelse på omslaget, og flagrende hår og klær.

Amulettspeilet er crossover-litteratur på flere måter. Aldersmessig, fordi den snakker til, om og med flere aldersgrupper, og kulturmessig, fordi den tar opp hvordan samisk og norsk kultur møtes. Den har sin styrke i den tydelige plasseringa i samisk kultur og den muntlige, rytmiske formen. Utfordringen er at den kan framstå som smal i formen, med lite tydelig appell til ungdom. Kanskje burde boka vært nominert i en annen klasse?

 

Små barn, store drømmer

Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris skal styrke og løfte den nordiske barne- og ungdomslitteraturen, og skal gis til et verk som «oppfyller høye litterære og kunstneriske krav». Ann-Christin Waller og illustratør Anni Wikberg har flere bokprosjekter bak seg og er etablerte barnebokskapere i Åland, men jeg er usikker på om På en trollsländas vingar holder høyt nok nivå i denne sammenhengen. Det skyldes både at boka innholdsmessig og språklig ser ut til å mangle kunsten å begrense seg, og at illustrasjonene langt ifra står i stil til den overlessede teksten. På en trollsländas vingar er ikke en bildebok i streng forstand, der tekst og bilde inngår i en helhet, men boka er like fullt gjennomillustrert – uten å være en god visuell helhet.

Overlesset språk – flate tegninger
Boka starter med en ramme der en jeg-forteller beskriver et magisk øylandskap. Blant vakre blomster ligger en villa der det bor en familie med seks barn. Den eldste er et alvebarn – og om henne finnes det visstnok allerede et eventyr. De andre barnas eventyr får vi lese i På en trollsländas vingar.

Alle eventyrene foregår i en eller annen form for fantasiverden der det handler om å overvinne redsler, om å møte farer, om å ville noe sterkt nok, om å drømme store drømmer. Det er i og for seg helt fint, men teksten er i overkant blomstrende og er overlesset med klisjefylte, språklige bilder, noe som gjør at boka til dels oppleves som langtekkelig: «Hon är flickan med ögon bruna som mandlar och gåtfulla som stjärnhimlen eller som koltrastens första vårsång. Hennes hår har samma färg som honung från ljungblommor. Den är speciell den färgen – den är inte gul som vanlig honung utan brun med solblänk i. […] När hun skrattar dansar strandstenarna», står det for eksempel om den eldste jenta, Julia. Imidlertid er det verken noe gåtefullt eller forunderlig over illustrasjonen av henne.  Snarere er illustrasjonen svært forenklet, uten dybde. Det store spranget mellom det blomstrende språket og de naive, likeframme tegningene er gjennomgående i hele boka, og framstår som et underlig valg.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Julia-fallskjerm

Der drømmer blir virkelige
Julias fortelling starter med at hun ser opp i skyene og funderer på hva som kan finnes der: «Kanskje molnfiguren inte alls var ett moln! Kanske den var ett guldskimrande land långt, långt borta!». Plutselig viser det seg at det ikke bare er fantasi, for landet inngår med ett i hennes virkelighet: En ildflue kommer derfra, snakker til henne – og det samme gjør en liten gutt, Snirp, som forteller hvordan hun skal komme seg til Eldorado, landet langt borte: «Eldorado ligger långt, långt borta, i Drömmarnas Dal bortom Månens Berg». Det er livsfarlig å reise dit – og hun har bare én sjanse. Dersom hun ikke lykkes med oppdraget – å ta seg til Eldorado og hente hjem en penn som kan skrive med gullskimrende bokstaver – kommer hun aldri tilbake til jorden. Det er selvsagt dramatisk, men det oppleves likevel ikke som om det står så mye på spill. Riktignok møter hun noen voldsomme hindringer på veien, men det viser seg raskt at de ikke er farlige likevel; det er bare prøvelser for at hun skal få teste sitt mot og sin lyst til å oppnå drømmen.

Fint om dødsangst
Den sterkeste fortellingen mener jeg er Oskar sin. Den handler om å frykte døden, og skildringen av hvordan tanken på døden kan fortone seg for et lite barn, er gjenkjennelig og sår. Oskar beskrives som et høyst vanlig barn; han har genser med Angry Birds på, han er opptatt av å spille fotball, svømme, klatre og bygge lego. Og midt i alt det som barnet gjør og lever i, hver dag, kom plutselig innsikten om at «allt som lever måste dö». Og hva er det som lever, egentlig? Og hva skjer når det dør? «Och största frågan av alla, vart tar det då vägen?» Vi kommer tett på Oskars redsel. Han samtaler om døden med sin fortrolige farmor, som jo heller ikke har noe svar på hva som skjer etter døden, men som trøster og oppmuntrer så godt hun kan: «Men det kan nog inte vara så farligt, det där med att dö. För alla som har dött har klarat det». I dialogen mellom Oskar og farmor er det en likefram tone som står ut i boka som den mest vellykkede sekvensen.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Oscar-mane

Men også Oskars fortelling starter med en noe pompøs beskrivelse: «Oskars hår är brunt med guldstänk i. Dunkavle liknar det, dunkavle som solens strålar kammar. Ögonen är klara som kastanjer. Och lika bruna». Jeg er usikker på effekten av slike beskrivelser når det blir for mange av dem – og er redd de kan trøtte leseren. Jeg synes likevel det mest uheldige med denne fortellingen er at vi også her trer inn i en fantasiverden. Jeg forstår at det er meningen at det nettopp er drømmene og fantasien som skal feires i boka. Som det står et sted: «…drömmar är viktiga. Lika viktiga som läxor». Det er fint. Men jeg mener likevel at boka er best i den mer realistiske dialogen mellom Oskar og farmor, som ender med at de like godt steker lapper som de spiser med bringebærsyltetøy – noe som jo må kunne sies å være en god strategi når frykten for døden presser seg på.

Lettvinte løsninger
Oskar får mareritt om døden, og akkurat når alt er på det verste, kommer en fugl inn i drømmen, som kan snakke. Fuglen er fra «Drömmarnas Land», og skal hjelpe Oskar slik at han ikke lenger er redd. Fuglen tar ham med til en gammel, snakkende stubbe som forteller at når han dør, kommer han til en himmel der alt er slik som han vil at det skal være: Alle han kjenner og er glad i, vil være i himmelen når han dør, både de som allerede er døde og de som fremdeles lever – og alt han er glad i å gjøre, kan han gjøre der. Og det er akkurat som om farmors anerkjennelse av Oskars frykt blir som blåst bort – for stubbens svar framstår som altfor lettvint. Det er selvsagt en form for trøst i stubbens ord, men de anerkjenner ikke den frykten barnet føler slik som farmoren gjør, og det gis med ett ikke rom til de vonde følelsene likevel.

Sammensurium
Den allvitende, kloke stubben er et element som kunne vært hentet fra et folkeeventyr – men snakker om himmelen nærmest med religiøs overbevisning. Religion og folketro blandes vilkårlig i På en trollsländas vingar – og i Eriks eventyr opptrer plutselig havguden Poseidon. Det siste eventyret forteller om tvillingene Abis og Bebis, som flyr rundt på en sky før de bestemmer seg for å lande på trampolinen til de andre barna vi alt har lest om. Slik rundes boka fint av.

Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at boka vil for mye, og selv om det på en måte er noe fint med at den demonstrerer at det ikke finnes noen grenser for barnets fantasi, gjør den overlessede teksten at jeg ikke blir like berørt som om den hadde holdt noe mer tilbake. Men det er ingen tvil om at På en trollsländas vingar  har mange gode passasjer, og det kan godt hende den vil fungere godt som høytlesningsbok. Jeg liker den aller best der den anerkjenner at barnet har, er og kan noe som ikke de voksne har tilgang til – de voksne har forlatt barndommen, og kan ikke lenger fantasere og drømme slik som et barn kan. Derfor må barnet møte frykten sin alene. For, som fuglen sier til Oskar når han ber om å få med seg foreldrene sine på ferden for å finne stubben: «’Nix’, sa fågelen. ‘Det går inte. Bara barn får komma dit. För mammor och pappor tror inte att gamla stubbar vet något’».

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
AlmaSofia-stjerner

 

En god og sjov bog

Vi skiftedes til at sidde inde i det smalle, mørke skab, mens den anden gik rundt udenfor og raslede med en lænke, vi havde fundet nede hos hundene og med den mest uhyggelige stemme hun kunne fremmane, fortalte en spøgelseshistorie. Det med lænken var noget, vi havde set i Inger og Lasse Sandbergs børnebøger om «Laban, det lille spøgelse». Når jeg tænker tilbage på min barndom husker jeg flere af den slags hændelser, hvor vi eksperimenterede med at komme ud af den normale modus og ind i en anden tilstand. Det kunne være ved at fremkalde uhygge, ved at snurre så hurtigt rundt at man mistede orienteringen eller bare ved at gentage det samme ord igen og igen, til det til sidst tabte enhver form for mening. Fælles for alle forsøgene var, at det var nogle vi selv udførte, at vi selv følte, at vi havde kontrol over tilværelsen. Hvis det at sidde inde i skabet blev for farligt, så kunne vi gå ud af det igen. I modsætning til alt det andet i vores børneliv, vi ikke kunne gå ud af. Der er rigtig meget børn ikke kan kontrollere i deres liv.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Loft

Historien om et mobbeoffer

Der er også rigtig meget, som protagonisten Lilla Hon i Lena Ollmark og Per Gustavssons bog Den förskräckliga historien om Lilla Hon, ikke kan kontrollere. Faktisk pendulerer hun helt magtesløs mellem de to systemer hjemmet og skolen, og begge steder oplever hun sig som uønsket. Derhjemme skal hun helst ikke forstyrre og ses, hendes forældre er altid trætte. «De tyckte om allt som var i ordning och ordentligt». Lilla Hon er så overset, at hun ikke engang har et rigtigt navn. Hun er ensom derhjemme og derfor kan hun godt lide at komme i skole om mandagen, fortælles det. For i skolen findes puderummet, hvor der er farver og puder og madrasser, som man kan hoppe på, samtidig med man fløjter med bogstavkiks i munden.

Billedet med at hoppe og at fløjte med munden fuld af bogstavkiks er det gennemgående billede på Lilla Hons drøm. To kropslige aktiviteter, hvor man giver slip på sig selv, og hvor man sprænger kroppens grænse og ligefrem løber over. Men i skolen er der et endnu værre regime end derhjemme, og Lilla Hon har ikke adgang til puderummet. For i skolen findes der elever. I Per Gustavssons tegninger er der tale om tre ondt grinende børnekarakterer. Uh, hvor man kender dem. Hvor teksten taler om eleverne, som jo kunne være en meget stor gruppe, gør tegningen det konkret og håndterbart; det er de her tre slyngler, det handler om. Lilla Hon er et mobbeoffer, og fortællingen om hende handler om, hvordan retfærdigheden via fortællingens vidunderlige pokerface mellemkomst alligevel kommer til at ske fyldest.

En spøgelseshistorie

Den förskräckliga historien om Lilla Hon er en hardback på 13 x 18, altså en rigtig bog, bare mindre, og som en rigtig roman har den også kapitler, 21 stk. Hvert kapitel indledes med en vignet, en lunette, med dødningehoveder. At det er en historie, en maskerade, at man kan lege med virkeligheden, viser permernes indersider, hvor man på den forreste ser en familiekonstellation, mand, kvinde, 3 børn, mens man på bagerste perms inderside ser dem forvandlet til bogens spøgelsesfigurer, Lärarinnan, Matfarbrorn, Slöjdflickan, Bibliotekspojken og i midten Lilla Hon. Bogens format, men også dens lidt altmodische univers fik mig til at tænke lidt på Lemony Snickets bøger (til de lidt ældre) om Baudelaire børnene.

De grumme, men dumme, elever fortæller Lilla Hon om, hvor farligt det er på skolens loft, i køkkenet, i håndarbejdslokalet og i biblioteket. For alle steder er hjemsøgt af hver sin grusomme figur, som er død efter at have udsat eleverne for alskens ondskab. Fordi Lilla Hon vil gå virkelig langt for at få lov at være med i puderummet, lykkes det eleverne at få lokket hende op på skolens loft og få hende lukket inde deroppe. Nu er Lilla Hon så virkelig helt alene og skal klare alle de fire prøvelser som mødet med hhv. Lärarinnan, Matfarbrorn, Slöjdflickan, Bibliotekspojken udgør. Og det viser sig, at den usynlige Lilla Hon ikke er så inkompetent, som hun selv troede. Og at der lå en helt anden sandhed gemt bag elevernes fortællinger.

Fortællernes sikre hænder

Det ville være synd at afsløre, hvordan Lena Ollmark får Lilla Hon gennem rædselsnatten. For selv for den voksne læser, er det ikke til at regne ud, hvordan det skal ende. Når jeg tænker på de historier, vi fortalte hinanden, var et gennemgående element overdrivelsen og gentagelsen. Der var ikke ganske lidt blod, der var virkelig meget blod. Ting skete ikke en gang, men flere gange. Først var der et spøgelse bag et hjørne, så kom der endnu et hjørne. En spøgelseshistorie er som en rutsjebane. Man kører op og op og så – hujjj – går det så dejligt skræmmende nedad, at det næsten ikke er til at holde ud. Den uhyggelige historie gør noget ved kroppen, man kan mærke den i maven, præcis som rutsjebanen. Og sådan er det også hos Ollmark og Gustavsson, der er ikke sparet på noget.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
spokelse

Lena Ollmark og Per Gustavsson har lige fra bogens første side, hvor kontrakten tegnes med læseren, greb om foreningen af sjov og alvor: «Det här är historien om Lilla Hon. En förskräcklig, ryslig och otäck berättelse. Men den är också knasig, spännande och rolig. Och den slutar ganska lyckligt. I alla fall för vissa.» holder barnelæseren i hånden, mens det uhyggelige som hele tiden balanceres med humor, både i ord og billede, udspiller sig. Selv om Lilla Hon bliver alvorligt bange undervejs og læseren føler med hende, er der ingen tvivl om, at det vi er i gang med at opleve, er en sjov gyserhistorie, som vi vil komme sikkert igennem. Forfatter og tegner bruger klicheerne, den tynde hvislende lærerinde, den tykke morderiske kok, den selvskadende pige i håndarbejdslokalet og den anæmiske dreng i biblioteket så det hele tiden også er for meget, det er grotesk og derfor sjovt. Lena Ollmark fortæller med humor og sprogligt overskud. På et tidspunkt er Lilla Hon i alvorlig knibe inde i det store bibliotek, hvor hun leder efter det eneste, der kan dæmpe Slöjdflickans ustyrlige gråd: En god og sjov bok, og da hun er lige ved at give op, sætter hun sig ned på gulvet «någonstans mellan feminism og filosofi», for «Visst tyckte hon om böcker. Men inte så mycket att hon ville vandra omkring i labyrinten av bokhyllor i all evighet. Hon hade ju nästan kommit fram til kuddrummet». Uanset hvor uhyggeligt det bliver, så lokker puderummet med sine farver og sine bogstavkiks for enden af det hele.

Per Gustavssons tegninger udgør en stor del af magien i eventyret om Lilla Hon. Lilla Hons rødfrakkede figur ser på alt gruen med store tillidsfulde øjne. Gustavsson følger tekstens tone, hvor det blodigt grusomme med blodspor og kødøkser forenes med det barnemagisk konkrete, hvor afhugne lemmer med lidt fingersnilde kan syes på igen. Det er ganske herligt, at der er givet fuld skrue på blodet, for hvis der er noget, en børnelæser kan mærke, så er det, når en tegner ikke selv synes, det er sjovt, men lader den indre pædagog begrænse lysten til at gå all in i overskridelsens herlige leg. Jeg tror Gustavsson har haft en fest sammen med Lilla Hon. Og den fest forplanter sig til mig.

 

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
kjottoks

 

Samhällets olycksbarn

Nina Ivarssons debutroman för barn och unga, Risulven Risulven, är drabbande läsning. Skildringen kretsar kring två utsatta barn på gränsen till tonåren, som gör allt för att överleva trots bristande vuxenomsorg och ett otillräckligt samhälleligt skyddsnät. Romanen berättas av 12-årige Pär. Läsaren slängs omedelbart in i ett dramatiskt nu när Pär rymt hemifrån och kapitelvis blickar tillbaks på de händelser som lett fram till att hans tillvaro rasat samman. På så sätt byggs en intensiv spänning upp från första början och gör boken till en riktig bladvändare.

Allt börjar i slutet av sommarlovet innan sexan när Pär träffar en tjej, vars namn han uppfattar som Risulven, nere vid förortens badplats. Hon är rapp i käften, orädd och annorlunda. Pär, som är ensam, otrygg och mobbad, törstar efter sällskap och dras till henne som en magnet. Samtidigt framställer han i romanens nutid mötet med Risulven som ödesdigert: «Jag tänker på den kvällen, och allt som hänt efter det. Jag ser det framför mig, fast jag inte vill. Om det varit en film skulle jag stängt av direkt.»

Tystnadskulturens konsekvenser

Sommarlovet går mot sitt slut och Pärs enda klasskompis, Viktor, drar sig undan och söker sig till klassens populära klick som domineras av Pärs plågoandar Adam och Filip. När skolan börjar ska också Risulven gå i deras klass, men vill att Pär och hon ska «leka» osynliga för varandra när andra är med. Pär hör upprepade gånger hur hans «vänner» talar illa om honom bakom hans rygg och skrattar åt honom för att själv framstå som coola. Ivarssons skildring av barnens stenhårda sociala spel, interna hierarkier och maktkamper är glasklar och otäckt realistiskt återgiven. Mekanismerna tydliggörs med skoningslös skärpa. Vem vågar stå upp för den svaga när priset är att själv bli utstött? Inte ens lärarinnan Agnes som anar oråd kan ingripa när ingen vågar bryta den tystnadskultur som råder. Ivarsson visar övertygande hur mobbningen i skolan och vanvården hemma är så djupt skamliga för Pär att det är omöjligt för honom att be om hjälp.

Krackelerande berättarröst

Pärs berättarröst skriver Ivarsson fram med total tonträff. Rösten är därtill mångskiktad och full av sprickor och bråddjup. Ibland verkar Pär inte själv förstå vad han egentligen berättar. Han slätar över sina mobbares vidriga kommentarer och tar sin omogna och drogberoende ensamstående mamma Sonjas parti trots att han samtidigt återger hur hon misshandlar honom psykiskt och fysiskt:

«På klassresan i femman kissade jag i sängen. Sonja hade inte packat madrasskyddet, hon sa att jag inte fick åka med om jag tänkte pissa på mig mitt framför alla. Jag sa att jag inte skulle det. Jag och Viktor delade rum. Han sa att han inte skvallrade så jag vet inte hur de andra fick reda på det. De har skämtat om det sedan dess. ”Du får gå före mig på toa, Pär”. Jag skrattar åt det.» Läsaren får till en början intrycket att Pär är ovetande naiv om vad han utsätts för, men inser under läsningens gång att det är en mask han krampaktigt upprätthåller för att överleva och att masken gradvis börjat krackelera.

Vägar vidare

Utan att skriva läsaren på näsan lyckas Ivarsson få till en svidande skildring av socialt utanförskap och klasskillnader. Pär bor i höghus, hans klasskompisar i villor. Han lagar sin egen mat, de har föräldrar som gör middag till hela familjen. Pär lämnas ensam hemma om kvällar och nätter, har varken pengar till nya kläder, grejer eller skolans hett efterlängtade tivolibesök. Området där Sonja och Pär bor är ruffigt, brottslighet och droger vardag. Småningom får Pär veta att också Risulven döljer något bakom sin hårda fasad. Hon heter egentligen Reza, bor på internat och är ett ensamkommande flyktingbarn från Syrien som inte vet om någon i hennes familj ännu lever. Precis som han kämpar hon in i det sista för att hålla skenet uppe. Deras trevande, hemliga vänskap som kantas av häftiga konflikter och svek från båda sidor, är lyhört och realistiskt skildrad. Trots detta förmår romanen utmynna i trovärdig hoppfullhet om en förändring till det bättre. Mellan Pär och Reza finns ögonblick av intensiv ömhet – fångade i de intima smeknamnen «Lilla Päronet» och «Risulven» de ger varandra – som visar på andra vägar vidare. I en värld där ingen tycks bry sig om dem, kan de välja att bry sig om varandra.

Isande aktuellt

Risulven Risulven är en stark och stilsäker roman för barn och unga. Att den dessutom är skriven av en debutant gör den desto mer imponerande. Ivarssons språk är njutbart ekonomiskt, händelserna naket skildrade utan förskönande filter. Greppet att stegvis blotta Pärs utsatthet som en undertext i hans egen berättelse är briljant. Det är ett moget verk som för tankarna till klassiker som Gunnel Lindes Den vita stenen (1964) eller Peter Pohls succédebut Janne min vän (1985). Den förra för att också den handlar om barns hemliga, farliga lekar och umgänge bortom vuxen insyn och den senare för att den tematiserar utsatthet och övergrepp med hjälp av en berättare som inte alltid själv inser det han berättar.

Risulven Risulven är en roman som utan sentimentalitet ger röst åt samhällets olycksbarn i vår tid. Den utgör hjärtskärande läsning med potential att ruska om sina läsare. En isande dagsaktuell skildring av att vara barn i ett samhälle som vänt sina svagaste ryggen.

 


Er en fri hund en glad hund?

Familien min har en hund. Han har vadmelsfrakk når det er kaldt og refleksvest når det er mørkt. Husets ungdommer har opprettet en egen Instagram-konto for ham som «følges» av andre hunder. Det er fort gjort å tillegge dyr menneskelige egenskaper og reaksjonsmønstre, noe som også har vært et gjengangermotiv i barnelitteraturen helt siden Æsops fabler og folkediktningens dyreeventyr. Tussis tungsinnn, Reven og Grisungens evige jakt på godis og lureri, eller krokodillen Johannes Jensen som jobber på Ligningskontoret er bare få av mange eksempler på dette. Det fins imidlertid også dyrekarakterer i barnelitteraturen som forsøksvis reagerer og sanser som faktiske dyr, i den grad man kan vite noe om hvordan dyr opplever verden. I Rosie springer (svensk oversettelse) av finske Marika Maijala, som er nominert til Nordisk råds barne-og ungdomslitteraturpris, følger vi en veddeløpshund på flukt, sett fra hundens synsvinkel.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
veddelop-hinder-2

 

Upersonlige personer

Rosie er først i mål når hun jager den mekaniske haren rundt og rundt. Om natten drømmer hun om skog og eng og ekte harer, og en dag, idet hun passerer mållinjen, gjør hun et sprang over hekken, ut på parkeringsplassen og videre ut i verden. Der fortsetter Rosie å løpe videre og videre til hun kanskje finner det hun drømte om. Fortellinger om dyr som rømmer har ofte en innbakt sivilisasjonskritikk, der dyrene behandles dårlig, når eierne ikke forstår deres egentlige natur eller utnytter dem for egen vinning. I den grad Rosie springer har som prosjekt å kritisere behandlingen av veddeløpshunder, gjøres dette svært subtilt. Det menneskelige er nesten fraværende i denne fortellingen, noe som understrekes av at det brukes passiv-form innledningsvis. «Efter tävlingen förs de trøtta hunderna till sina burar. Bilarnas bakluckor slås igjen.» Heller ikke illustrasjonene viser hvem som tar seg av hundene. Der verbalteksten forteller at vaktene går rundene sine, viser illustrasjonen et nærbilde av Rosie med bøyd nakke og trist oppsyn i buret sitt. Hundene identifiseres kun ved hvert sitt løpsnummer når man snakker om dem, mens menneskene på sin side kun er omtalt som «publiken», «en tjock man», «en liten dam». Her er det altså ingen eksplisitt dyremishandling å rømme fra, men heller ingen relasjoner mellom hunden og menneskene som holder Rosie tilbake.

Høyt tempo men lite action

En leserforventning til en rømningsfortelling som denne vil nødvendigvis være at rømlingen blir forfulgt og forsøkt fanget igjen. I den grad noen prøver å finne Rosie, ser vi ikke noe til dem i denne historien. Mynden løper og løper, noe som jo skaper et visst driv i det fortalte. Men her fins ingen dramaturgisk oppbygning i form av synlige konflikter eller konfrontasjoner underveis. Rosie løper langs et tog, gjennom skogen, der hun riktignok mener å høre forfølgerne, gjennom en hage, en togstasjon og en rundkjøring, men kommer aldri tettere på menneskene enn at noen sier «Hej, se upp!» idet hun passerer.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
loper-forbi-hus-3

 

Det hunden sanser og det leseren ser

I illustrasjonene skjer det imidlertid mye annet som ikke er direkte knyttet til handlingen. lllustratøren utnytter et liggende A3-format ved å presentere mange av scenene i et slags totalperspektiv, mens blikket vårt følger hunden som løper fra venstre mot høyre gjennom ulike scener. Maijala tegner med røff pastell på barnlig vis og skiller ikke mellom forgrunn og bakgrunn. På den måten gis inntrykket av at vi ser det hele litt ovenifra og på avstand, noe som kanskje understreker det distanserte forholdet Rosie har til menneskenes verden. Selv om de ikke ser henne er det mer enn nok for leseren å observere hvis vi sniktitter inn gjennom vinduer, i hager og parker der folk triller barnevogn, klipper hekken eller rett og slett tar seg en lur midt i en veldig travel rundkjøring. Slik utdypes verbalteksten som i stor grad er knyttet til hundens sanser. Vi får innblikk i hva Rosie ser, hører og lukter, mens bildene viser leseren det store bildet, bokstavelig talt. Men illustrasjonene har ikke bare en avløsende funksjon. Der hunden opplever at «staden morrar som et stort vilddjur», bygger ikke de naivistiske illustrasjonene opp under inntrykket av at byen er et nådeløst og farlig sted. Tvert imot. I denne Kardemommeby-koselige og sukkertøyfargete kulissen er det vanskelig å godta sivilisasjonskritikken som noe mer enn en påstand.

Er naturen alltid redningen?

Reiser, enten de er fysiske eller mentale, åpner gjerne for forandring og utvikling hos karakterene. Rosies reise ender i en park der hun møter to andre hunder og kan kaste av seg identiteten som «Nummer 2» og presentere seg ved navn. «Jag er Rosie» sier hun avslutningsvis til sine nye hundevenner. Disse har på sin side de påfallende menneskelige navnene Ida og Siri. Det siste båndet til veddeløpslivet kuttes ved at trøyen med nummer på siden blir revet i stykker i leken og det fortelles at Rosie er «lite frusen utan tröja, men det er märkligt lätt att andas.» Så løper hun videre, men denne gangen fordi det er lystbetont lek og ikke konkurranse. Historien slutter der med en tradisjonell happy ending der friheten ikke overraskende er å finne i naturen, og der en fri hund er en lykkelig hund. Javel. Men Rosie er jo ikke en hund som jobber på Ligningskontoret, eller som kan søke tilflukt hos Petter Sprett når hun blir sulten. Hun er langt på vei fremstilt som en faktisk hund. Så den overbeskyttende urbane hundeeieren i meg lurer bare på: Hvor skal hun sove? Hva skal hun spise? Og hadde det ikke vært kjekt med en liten vadmelsfrakk når vinteren kommer?

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
park-5

 

Dystopi utan svärta

Sigrún Eldjárns barnbok Silfurlykillinn utspelar sig i en framtid utan elektricitet och teknologi. All samhällelig infrastruktur har ödelagts av en klimatkatastrof för ett par generationer sedan. Människor har tvingats på flykt för att överleva i kampen om mat och förnödenheter. I Holta-kvarteret bor pojken Sumarlidi och flickan Soldis med sin pappa, för tillfället inhysta i en gammal övergiven buss. De lever självhushållande i trygg familjegemenskap, om än i saknad efter mamman som försvunnit spårlöst för tre år sedan. En bit därifrån befinner sig flickan Karitas. Hon har vuxit upp i ett källarvalv med sin «oldemor» som nu är död. För första gången i sitt liv måste Karitas möta världen utanför. Målet är att hitta goda människor att leva med och dela den dyrbara hemlighet hon och oldemor vårdat genom åren. Karitas öde tvinnas samman med familjens, när även de måste ge sig av hals över huvud med det lilla de äger i en skottkärra. Efter ett antal strapatser och olyckor som skiljer dem åt, hittas mamman av en slump och Karitas kan bli en del av familjen, samt inviga dem i sin hemlighet.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
buss-vinke

Dystopi eller saga?

Eldjárns berättelse har ett angeläget ärende, men frågan är hur väl den ambitiösa ansatsen tas till vara. Märkligt nog spjärnar berättelsen emot sitt eget dystopiska upplägg. Först genom att tumma rejält på svärtan till förmån för tokroliga tillbakablickar på en tid när det fanns mobiltelefoner, film, internet och annat konstigt som pappan berättar om och barnen finner komiskt osannolikt. Den lättsamma tonen förstärks av Eldjárns illustrationer. Inte en endaste bild återger den postapokalyptiska kollaps boken de facto utspelar sig i.

För det andra tar berättelsen läsaren till folksagans arkaiska värld, snarare än till framtiden. Silfurlykillinn förlitar sig långt på sagans osannolika sammanträffanden, magiska skeenden och rappa yttre handling. Soldis kan förutspå framtiden medan Karitas ledsagas av sin oldemor som talar till henne bortom graven. Något otidsenligt vilar över hela berättelsen. Flickhjältinnorna må vara modernt handlingskraftiga men är samtidigt gammaldags klämkäcka.

För den som skriver fram en främmande värld gäller det att vara övertygande. Berättelsens inre logik måste hålla streck. I Silfurlykillinn är det mycket som inte riktigt hänger ihop, som hur människorna kan bruka jorden och fiska i haven när samhället kollapsat på grund av utarmade naturresurser. Även persongestaltningen är oförsvarligt förenklad. Karitas är frisk och fysiskt stark trots att hon levt hela sitt liv inomhus; mammans treåriga minnesförlust går om på ett ögonblick när hon blir hittad; och bokens skurkar förblir onyanserat onda boken igenom.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
slyngplante

 

Förbryllande är också varför kapitel och textpartier har försetts med olika färg beroende på vem som för ögonblicket fokuseras. Avsnitten om Karitas är textade i blått medan de om Soldis textas i rött. Färgkodningen verkar inte ha annan funktion än att möjligtvis stöda ovana läsare som har svårt att uppfatta textens perspektivbyten. Ett sådant grepp harmonierar med bokens i övrigt starka didaktiska grundton. Berättarrösten är tryggt allvetande och förklarande. Läsaren utmanas inte av någon undertext då berättaren hellre talar om för läsaren vad gestalterna känner än visar det.

Svårsmält moralkaka

Eldjárns försök att berätta äventyrligt, roligt, lättläst och hoppingivande om en framtid efter klimatkatastrofen är närmast en omöjlig uppgift. Allvarstematiken i Silfurlykillinn skaver oundvikligen mot viljan att försäkra unga läsare om att allt kommer att ordna sig. Hur ska då framtiden räddas? Karitas hemlighet är ett bibliotek fullt av böcker. Nu ska böckernas kunskap om den sägenomspunna forna teknologin användas för att ansvarsfullt bygga en ny framtid. Jag är den första att försvara bokens och läsandets betydelse för mänskligheten, men den här förenklade moralkakan är svår att smälta. «Nu fixar vi helt enkelt världen!» utropar Sumarlidi i bokens avslutande stycke. Tyvärr räcker inte det som svar på de svåra frågor i vår tid som boken utger sig för att bemöta.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
eske

 

Om utenforskap og fattigdom

Blå flaggermus fortsetter i det samme sporet som Harald Nortuns forrige barnebok Eksperimentet, med en uskyldig lek som får følger i både positiv og negativ forstand. I Blå flaggermus blir spøken, som omhandler ketsjupblod, bare en bi-fortelling. Der forrige bok handlet mer om identitet, tar Blå Flaggermus opp utenforskap, fattigdom og menneskets forhold til natur og dyr. Hovedpersonen Sander blir ertet av jevnaldrende, har en mor som må jobbe hardt for å få endene til å møtes og en stefar som er rik og lite hyggelig. For å komme unna søker Sander naturen og dyra. Det er der han føler seg hjemme og kan være seg selv. Når Sander møter Line, som tegner blå flaggermus over hele kroppen hans, blir Sander plutselig den kuleste gutten i gata, og verden ser litt lysere ut.

Forkjøla piggsvin

Boka starter med et brak med åpningslinjen: «Sommaren starta med at ein måse dreit i håret mitt». Det er et morsomt bilde og sveisen til hovedpersonen blir et tema gjennom hele romanen. Flere bilder blir etablert for så å spille videre på det senere. Det er en kontinuitet i boka som driver handlingen fremover. For eksempel er Sanders forhold til dyr et gjennomgående tema. Det er noe naivt og uskyldig i måten Sander snakker om dyr på, og leseren blir sjarmert av hans mange artige kommentarer. Et eksempel er når Sander oppdager et piggsvin som snufser: «Eit forkjøla piggsvin var vel ingenting å grine for. Tomas var ikkje sånn, ingen i klassen var sånn, eg måtte slutte å være sånn, slutte å grine for eit forkjøla piggsvin som snufsar ei lys sommarnatt». Boka fanger de enkle, hverdagslige tingene som kanskje enkelte barn og unge har sluttet å legge merke til i en verden der sosiale medier spiller en stor rolle. Dyr kan også vekke negative assosiasjoner. Det er en treffende beskrivelse av Håkon omtrent halvveis i boka. Håkon er kjæreste med Sanders mor og Sander kan ikke fordra ham: «Håkon var ingen julenisse. Han var ein katt som stakk klørne inn i fuglekassa, han var ein hoggorm med vislande tunge, han var ein skorpion i skoa, ein deathstalker, full av gift». Sanders forhold til Håkon er nøye beskrevet, og det vanskelige forholdet fører til en intensitet og spenning fra start til slutt.

Dyretatoveringer

En sommerdag treffer Sander Line. Hun dømmer ham ikke og gjør ikke narr, slik klassekameratene Ivan og Erik gjør. Mens de andre barna drar på stranda, blir Line og Sander igjen i hagen til Lines fetter, Erik. De er plutselig ikke velkomne til å være med på stranda og blir holdt utenfor av gjengen. Kapittelet om Line er kort, men viser likevel en rørende nærhet mellom de to barna. Selv om de nettopp har truffet hverandre, får Line lov til å tegne figurer av dyr og insekter på kroppen til Sander. Det er noe intimt over tegneseansen, og Sander klarer ikke å slutte å tenke på Line etter dette. Hun følger ham i tankene resten av boka. Kapittelet er som nevnt kort, og Line og Sander treffer hverandre ikke igjen. Jeg ville gjerne sett at Line fikk mer rom, og at samspillet mellom de to fikk utvikle seg videre. Line forblir den mystiske jenta, noe som gjør at leseren blir nysgjerrig på henne og vil lære henne bedre å kjenne. På den annen side er det noe fint ved at Line i denne sammenhengen forblir en slags bakgrunnsfigur gjennom Sanders tankerekker: «Line kunne ikkje bli borte. Ho måtte ikkje bli eit tomt hol i livet mitt slik pappa er».

Manglende farsfigur

Som så mange andre barne-og ungdomsbøker kretser Blå Flaggermus rundt en ikke-tilstedeværende forelder. I Sanders tilfelle er det snakk om faren. Moren til Sander er aleneforsørgende og jobber hardt for pengene. Pappaen til Sander er et ikke-tema. Det er tydelig at Sander savner en far og leter etter svar: «Tenk om eg liknar på pappa. Tenk om eg blir som han. Ser ut som han. Kanskje mamma tenkjer på pappa kvar gong ho ser meg. Blå auge. Brunt hår. Og nasen min, den som i alle fall ikkje ser ut som mamma sin». Leseren får litt vondt av tankene til Sander. De er ofte mørke og destruktive, men samtidig morsomme og observante. Sander er voksen for alderen og tenker bekymringsfulle tanker. Han gir seg selv skylden for at moren har det tøft, at hun ikke fullførte videregående og fikk studere kunst, men måtte jobbe så snart hun fødte ham. En av Nortuns beste egenskaper som forfatter er måten han beskriver menneskeskjebner på og hvordan han mestrer å sette seg inn i tankene til barn som strever. For en leser blir livet til Sander svært virkelighetsnært.

Fattigdomsproblematikken

Fattigdom er kanskje ikke det første man tenker på i et land som Norge, men det er et problem man må ta på største alvor. Forskjellene blant folk har økt de siste åra, og man snakker om forskjells-Norge. I Eksperimentet skrev Nortun om viktigheten av at barn får være barn uavhengig av kjønnsidentitet, og i Blå flaggermus viser han hvordan barn blir preget av å ikke ha god råd. Sander har for eksempel ikke egen mobil, noe han blir mobbet for av de andre klassekameratene. For å få råd til en, kjøper han en høne som han håper kan legge noen egg han kan selge. Dessverre viser det seg at høna, som har  navnet Bjørgen, bare legger bitte små, runde egg som ingen vil ha. Sander og moren har heller ikke råd til å dra på ferie, så han må tilbringe hele sommeren hjemme. Når kompisen Tomas i tillegg drar tidligere på ferie, blir tilværelsen enda mer ensom. Det hjelper heller ikke at Håkon, som Sander hater, stadig kommer på besøk til moren. Håkon får Sander til å føle seg liten og betydningsløs. Sander gjør alt for at ikke Håkon skal bli kjæreste med moren, han putter til og med en brunsnegle i skoen hans.

Nortun skriver realistisk og treffende om fattigdom og utenforskap, og boka setter søkelys på noe som er tabubelagt og lite synlig i dagens samfunn. Jeg tror at barn som har det litt som Sander i møte med boka kan føle at de ikke er alene om å ha det tøft.

Blå flaggermus har en interessant hovedkarakter, intensitet og driv, vittighet, samspill mellom karakterer og er åpen for diskusjon med tanke på temaer som utenforskap og fattigdom. På den annen side føles boken noe uferdig, idet jeg ønsker en utvikling i samspillet mellom spesielt Line og Sander.

 

Ikke så annerledes

Journalist Christina Skreiberg har besøkt og intervjuet 12 barn som har en ting til felles: de har en funksjonsnedsettelse. Dette fører til at de av ulike grunner møter noen ekstra utfordringer i hverdagen, og i boka får vi nettopp reportasjer fra de ulike hverdagene.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Aron

Aron. Foto: Christina Skreiberg.

Blant de 12 barna er det er geografisk overvekt av østlandslokasjoner, men Skreiberg har også vært innom Karmøy, Voss og et par steder i Trøndelag. Boka er skrevet på oppdrag fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og målet er «å vise at barn med funksjonsnedsettelser selvfølgelig er som alle andre barn. Like forskjellige. Like opptatt av hobbyene sine. Av å drømme. Av å leke. Gjøre kule ting.»

La meg ta deg med til hverdagen min

Barna blir presentert med opplysninger som minner om oppsettet fra den gode, gamle skoledagboka, de oppgir alder, bosted, søsken, dyr, favorittrett, hva de vil bli, yndlingsfarge og -fag. Naturlig nok får vi vite hva slags funksjonsnedsettelse hver enkelt har, og hvilken hobby hen er mest opptatt av. I tillegg til teksten, som også beskriver journalistens møte med barna, er det et godt utvalg bilder. Her får vi se barna i ulike situasjoner gjennom dagen, både i hjemmet, sammen med familien, og ute i verden. Å gi fotomaterialet så stor plass er et klokt valg, spesielt fordi Skreiberg har valgt bilder som også viser situasjoner hvor funksjonsnedsettelsen blir synlig. Dermed er det ikke nødvendig å utbrodere alt som er vanskelig og utfordrende, leseren kan observere og fundere rundt dette selv.

Pågangsmot

Møtene med de ulike barna og deres virkelighet er sterke og rørende. Bildet av 11 år gamle Kajsa, som har CP og ikke kan gå, der hun ligger i judodrakten sin på treningsmatten i idrettshallen, er gripende og inspirerende. Kajsa forteller om judotreneren sin, som har laget et eget treningsopplegg til henne, slik at hun kan jobbe videre mot neste gradering, enten liggende på treningsmatta eller fra rullestolen. Som de andre barna i boka, er Kajsa full av pågangsmot. Det er lett å se at støtte og tilrettelegging fra voksenpersoner i nærmiljøet spiller en viktig rolle for at barna skal føle seg inkludert og sett, akkurat som for funksjonsfriske barn.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
ski

Ea. Foto: Christina Skreiberg

Ved å la bildene av barna og hverdagen deres få mye plass, inviterer Skreiberg leserne tett på det hun skriver om. Det kunne fort blitt en «det kunne vært verre»-fortelling der det ikke er lov å adressere elefanten i rommet, men heldigvis lar Skreiberg barna selv fortelle om utfordringene ved utallige lege- og sykehusbesøk, operasjoner og praktiske begrensninger. I tillegg har hun inkludert en faktaboks hvor det står en kort forklaring på hva en sykdom eller diagnose innebærer, slik at det er mulig å forstå noen av utfordringene de ulike diagnosene byr på.

Samhold og utfordringer

Fortellerstemmen i boka preges av en tydelig optimisme og korrekthet. Det er lett å forstå, fordi man ønsker å trå varsomt når man skal vise frem noen som er annerledes og som tilhører en minoritet. «Alle kan noe, selv om ingen kan alt», som det står, er sant samtidig som det føles som et mantra fra en barneskolelærer. Og er det egentlig så galt da, spør jeg meg selv. Nei, det er ikke noe galt i det, og jeg kan ikke tenke meg en bok hvor den påstanden passer bedre enn nettopp Alle kan!

Image may be NSFW.
Clik here to view.
fotball-Lennart

Lennart. Foto: Christina Skreiberg

Tonen i boka kan tidvis være skremmende lik Facebook-oppdateringer om hvor latterlig lykkelige en familie er, der alle er venner, har et enormt pågangsmot, og det er lett å se for seg at alle sitter og synger sammen ved frokostbordet. Samtidig er ikke Skreiberg redd for å nyansere, og inkluderer også mer krevende aspekter ved det å leve med et barn som trenger mye hjelp og tilrettelegging. Vi leser blant annet om funksjonsfriske søsken som synes det kan bli mye oppmerksomhet rundt den i familien med funksjonsnedsettelser, og selv om det ikke er et tema som blir behandlet noe videre, er det fint at det er nevnt.

Samtidig er det et viktig poeng i alle de 12 hverdagene vi møter i boka at disse barna ikke bare slenger om seg med motto og inspirerende sitater, de lever det de tror på. De står opp hver dag, møter det som er vanskelig, igjen og igjen. Det er lov å være glad, det er lov å synes noen dager er tunge, men det er ikke lov å gi opp. Det finnes jo mennesker som ikke bare poster livsbejaende budskap i sosiale medier, men som også henger dem på veggen hjemme, og jeg er blant dem som synes det fort blir for mange tomme ord. Når mottoene og oppmuntringene kommer fra barn som vet hva motstand og motbør er, er det derimot lettere å ta formaningene inn. Vi trenger å bli minnet på at vi er heldige, og at vi hver eneste dag våkner til nye muligheter, til å utrette noe, oppleve noe fint, gjøre noen andre glade.

Empati og beundring

Svaret på spørsmålet om vi trenger ei bok som dette er et udelt ja. Spesielt interessant hadde det vært å observere barn som leser denne boka sammen med en voksen eller sammen med andre barn. Her er det grobunn for mange spennende samtaler. Hvordan hadde det vært for deg dersom du satt i rullestol, hadde ei arm som var kortere enn den andre eller hvis du ikke kunne høre hva andre mennesker sier? Boka blir slik en invitasjon til å kjenne på og stimulere leserens empati, samtidig som Skreiberg unngår at jeg som sitter og leser synes synd på barna jeg leser om.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
hest-Ida

Ida. Foto: Christina Skreiberg

Det må også nevnes at jeg antar Alle kan har en ekstra stor verdi for alle som på en eller annen måte er i kontakt med eller berørt av sykdom eller funksjonsnedsettelser. Enten leseren er pårørende, venn eller selv lever med en funksjonsnedsettelse, vil jeg tro gjenkjennelsen, anerkjennelsen og den forsøksvise utvidelsen av normalbegrepet som Skreiberg her leverer, er både etterlengtet og svært velkomment.

Oppdrag utført

Alle kan er et resultat og en dokumentasjon av oppdraget forfatteren har fått fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Hun skal bevise at påstanden stemmer, at barn med funksjonsnedsettelser er som andre barn. Det lykkes hun med. Ved å la disse barna få plass i boka, stiller Skreiberg samtidig det viktige spørsmålet om hva de er annerledes fra? Hva er normalen og hvem definerer den? Vis meg et menneske som ikke har noe annerledes ved seg, som er kliss lik alle andre mennesker det omgås. Dermed kan det å vise frem annerledesheten innby til gjenkjennelse i større grad enn fremmedgjøring.

 

Barndommens verden – i en bygård

Marit Larsen er mest kjent som musiker, og vant blant annet Spellemannsprisen for årets kvinnelige artist i 2006. Hun er nå bosatt i New York. Der Agnes bor er hennes debut som forfatter. Jenny Løvlie er en norsk illustratør som bor og arbeider i Cardiff, England. Tidligere i år vant hun Waterstones Children’s Book Prize for illustrasjonene i barneboken The Girls.

En ny jente flytter inn i bygården

Der Agnes bor handler om Agnes på fem år som bor i en leilighet i en stor by. Som det eneste barnet i bygården, har hun skapt seg sin unike, lille verden – som både er trygg og spennende. Hun har full oversikt over de voksne som bor i de ulike leilighetene. Den travle moren hennes er nesten aldri hjemme. Men Agnes fyller alenetiden med å leke med katten, mate fugler fra vinduet, spionere på leieboerne og besøke en snill gammel dame. Dessuten har hun en lekeplass med huske og sølepytt. En dag flytter en ny jente som heter Anna inn i bygården. Agnes putter en vennlig invitasjon gjennom brevsprekken på Annas dør. Dessverre kommer lappen bort, men det vet ikke Agnes, og fantasien og grublingen tar overhånd: Vil ikke Anna være venner med henne? Kommer Anna til å overta Agnes sin rolle i bygården? Men så en dag treffer de to jentene hverandre og blir venner umiddelbart. Da åpner en ny verden seg.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Agnes-3-4-trikk

Barnets evne til å regissere

«Hun vet hvem som er ute inne, og hvem som aldri går ut. Hun vet hvordan det er å være det eneste barnet i et hus fullt av voksne som har dårlig tid.» Teksten er skrevet fra Agnes sitt perspektiv. Ut fra bildene forstår vi at hun deler leilighet med sin travle mor, som vi bare ser et par ganger løpe hastende ut av huset.

Illustrasjonene vitner om at de sannsynligvis befinner seg i Brooklyn, der forfatteren selv bor. Hvis man ser på historien med et «ansvarlig» voksenblikk, så er egentlig femårige Agnes utsatt for omsorgssvikt. Hun er alene hjemme hele dagen. Men som leser ser jeg ikke akkurat noen grunn til at barnevernet bør gripe inn. Jeg blir bare fascinert av livet til dette selvstendige, kloke barnet. Først etterpå, når jeg skal ta fatt på anmeldelsen, begynner jeg å fundere på om Agnes sin fantastiske verden egentlig langt på vei er et resultat av overlevelsestaktikk. At hun har gjort det beste ut av en vanskelig situasjon. På en måte er dette en litt trist erkjennelse. Samtidig trollbindes jeg av å tenke på hvor utrolig denne tilpasningsevnen hos oss mennesker er.

Boken setter dermed søkelyset på barnets evne til å regissere sin egen verden. Barndommen kan og bør få være litt magisk – uansett hvor du bor, og hvordan du har det. Det interessante er også at Agnes ikke føler seg ensom i starten av fortellingen. Det er først når Anna dukker opp, at en slags eksistensiell angst oppstår. Idet en mulig venn dukker opp, begynner hun også å lengte etter en. Hun oppdager ensomheten, og hun erkjenner i det samme at hun ikke er fullt så unik som hun kanskje hadde tenkt. Inntil nå har hun vært alene – men allikevel enerådende – i sitt lille univers. Når disse nye tankene tar bolig i henne, blir med ett hennes gamle liv litt meningsløst.

Agnes blir heldigvis venn med Anna. De to er visst litt like hverandre også. I teksten beskrives dette ganske vakkert, idet de to jentene ser på lua og genseren til hverandre: «Det så ut som de kunne være strikket av samme garnnøste».

Eventyrlig illustrasjonskunst

Illustrasjonene er lune og rikt eventyrlige, uttrykket er gjenkjennelig og naivistisk. Kompleksiteten vitner om at det nok ligger et stort stykke arbeid bak dette. Løvlie plasserer leseren umiddelbart inn i en god, barnemagisk stemning; hun har tatt teksten innover seg og i tillegg bidratt med en hel rekke små og finurlige detaljer. Farger, teknikk, utførelse – alt stemmer. Man kan rett og slett risikere å bli lykkelig av å bla seg gjennom boken.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Agnes-33-34-stige

Magi versus realisme

Jeg har en liten innvending angående slutten av fortellingen. Når de to jentene endelig møtes i trappa, har Anna hånden full av klinkekuler. I teksten står det at hun «passer på hele verdensrommet i håndflaten». På neste side er jentene over i en fullstendig fantasiverden med svevende klinkekuler, og trappeoppgangen har omformet seg til et hav og et verdensrom – før en stige tar dem opp til en hemmelig terrasse på bygårdens tak.

I dette lille øyeblikket før de kommer opp på terrassen, syns jeg teksten tipper over til å bli en anelse for pompøs. For jeg har gjennomgående satt pris på den akkurat passe blandingen av fantasi og realitet – at vi får se den konkrete verdenen med et barns blikk. Som når Agnes så treffende beskriver en sølepytt som perfekt, og dermed drar leserne ut av hverdagen, men ikke helt ut. Jeg har tenkt at akkurat dette er bokens styrke. Derfor er det ikke nødvendig å foreta en fullstendig overgang til fantasien, eller pynte på språket. Samtidig kan jeg forstå forfatterens grep: Det er jo et bilde på at en ny verden åpner seg når de to blir venner.

Boken holder høy kvalitet, og jeg gleder meg til en eventuell ny bok fra disse kunstnerne. Er du en voksen og vil bli et barn igjen, så les boken. Aller helst bør du lese den for et barn.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Agnes-35-36-takterrasse

 

Kamuflert homokomedie

Forsideillustrasjonen fanger bare tilsynelatende essensen i denne boka. Juleidyllen befinner seg inni en glasskule som holder på å sprekke, mens Benny desperat forsøker å holde den sammen. Det gir håp om at vi gjennom Benny går berserk skal få leve ut litt av vår indre villskap. Illustrasjonene til Kenneth Larsen underbygger den forhåpningen, i hvert fall der strekene er på sitt mest utagerende. Dessverre ba de to testleserne pent om å få returnere til mobiltelefonene sine allerede etter to kapitler.

Problemet var ikke at de hadde vært borti litt for mange liknende plot tidligere i julefilmer der julefeiringa står i fare og må reddes. Bennys travle foreldre har nemlig bestemt seg for sydenjul uten å konsultere ungene. Problemet var at testleserne ikke lot seg overbevise om at Syden er et dårlig alternativ – uansett alle pasjonerte oppramsinger av alt Benny elsker av juletradisjoner, til og med Sølvguttene. Dermed har de begrensa forståelse for prosjektet: Operasjon Hjemmejul. Benny går grensesprengende langt for å hindre familien i å reise.

Langt fra rett på sak

Det frustrerende er at forfatteren ikke gjør mer ut av den andre grunnen til at Benny ikke vil reise, for den er langt mer overbevisende. Et vennepar skal være med til Gran Canaria og ha med sin dødskjekke sønn Ken. Vi får tidlig antyda at 11-åringen Benny er forelska og blir pinlig målløs med ungdomsskoleeleven Ken i nærheten. Image may be NSFW.
Clik here to view.
kapittel_16_bok_bw
Men først på side 107 utdyper Benny den konkrete redselen i et øyeblikks anger over operasjonen sin: «Han kunne jo bare ha brukt litt av gavepengene sine til å kjøpe seg en ordentlig badeshorts på Gran Canaria. I stedet for en badebukse som klistret seg til kroppen hans som et innpåslitent dusjforheng og garantert ville avslørt hva han følte for Ken.» Hadde bare dette poenget blitt introdusert først. Da hadde det stått så mye mer enn pinnekjøtt og «Tre nøtter til Askepott» på spill. En såpass ung homofil hovedperson er vi tidligere bare blitt presentert for i barneromanen Hvis du lyver av Thomas Marco Blatt (2014).

Denne historien kunne blitt atskillig morsommere dersom Bennys påståtte kjærlighet til tradisjonell hjemmejul kun var et sekundært eller vikarierende motiv, for eksempel dersom Benny bare lot som om han elska jul på hjemmebane. Tanken er nok at det trengs flest mulig grunner til å spolere turen, men Bennys forlegenhet over fascinasjonen for Ken kommer nå fullstendig i skyggen av kjærligheten til jula.

Humoren brukes altså i liten grad til å bearbeide pinlige følelser knytta til en hemmelig forelskelse. Pinlighetene er mer for litt yngre lesere, som der foreldrene tester badetøyet: «Det skulle vært lover mot hvor mye hud foreldre fikk vise barna sine. De gikk nesten i ett med kjøleskapet, så hvite var de.»

Image may be NSFW.
Clik here to view.
kaptittel_5_bananbukse_bw
Språket er oppfinnsomt og godt egna for målgruppa 9-12 år, men kan fort bli vel ordrikt for unge plotlesere. Forlaget mener boka passer best for juleelskere og lesere som er usikre på sin seksuelle identitet, mens jeg lenge hadde forhåpning om at den kunne egne seg for lesere som kan tenke seg å gjøre opprør mot påtvungne ferieplaner – i hvert fall i fantasien.

En klassisk farse

Debutant Tom Erik Fure er utdanna skuespiller og lar handlinga utvikle seg til en farse. Parodierte personligheter gjør overraskende og stadig mer usannsynlige ting i et stigende tempo.  Tegner Kenneth Larsen, kjent for Bestis-stripa med fast plass i Pondus, har et såpass mainstream uttrykk at han i liten grad understreker det unike i påfunnene. Likevel kunne han gjerne fått bryte opp teksten oftere, for han er flink til å sette situasjoner på spissen og overdrive sterke følelser. Det er en lettelse at han ikke utstyrer Benny med noen stereotype «homsete» attributter. Samtidig lurer jeg på om det ville vært klokt å bygge sterkere opp under lesernes sympati for Benny. Der han for eksempel får seg en smell av å klippe over telefonledningen med avbiter i metall, ler jeg av ham heller enn med ham. Det undergraver muligheten for å identifisere seg med Benny og gjennom ham ta hevn over dominerende foreldre.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
kaptittel_9_gravstotte_bw
Likevel er det både gøy og spennende å se hvor langt Benny er villig til å gå for å få viljen sin. Han bryter soleklart reglene for akseptabel oppførsel når han for eksempel brenner familiens pass. Kanskje har ikke så altfor mange barneskolebarn kjent på lysten til å putte badebuksa i pappas makuleringsmaskin, men maskina er introdusert i forbindelse med at flybillettene allerede har gått samme vei. Da blir det morsomt fordi det både er oppfinnsomt og fristende forbudt. Men i og med at det meste viser seg å være nytteløst eller slår tilbake på ham selv, blir dette ingen skikkelig hevn over foreldrenes juleplaner, mer en latterliggjøring av alt det desperate vi gjør for å unngå kjensgjerningene. Som å innrømme en homofil forelskelse overfor mamma og pappa.

Omsorgsfull slutt

Men boka fokuserer som sagt heller på å bevare juleidyllen enn å unngå Ken. Dertil kommer den eksentriske naboen Magda-Rose som tvinges på gamlehjem uten at det har avgjørende betydning for handlinga. Image may be NSFW.
Clik here to view.
kaptittel_6_mister-kofferter_bw
Det er noe anstrengt over en bok som krever at forfatteren innfører en fysisk telefonsvarer i mobiltelefonens tid for å få plottet til å gå opp. Mot slutten samles heldigvis trådene.

Det bygger seg opp til en skikkelig konfrontasjon mellom Benny og herr I. Diót ved reisebyrået når mannen nekter å la seg overtale til å avbestille reisen. Konflikten topper seg idet Diót tropper opp hjemme hos Benny. En karikert jakt utvikler seg – som typisk utgjør høydepunktet i farsen – med tydelige paralleller til komedien «Alene hjemme» (1990). Konfrontasjonen blir langt mer enn morsom av at de begge har gjennomskuet at den andre er skjult homofil. (I motsetning til forfatter Fure og illustratør Larsen som begge åpent annonseres som homofile i presseskrivet som følger utgivelsen.) Herfra og ut får homofilien troverdig og oppløftende behandling med omsorg for skeive barnelesere. Testleserne lot seg faktisk lokke tilbake tidsnok til å få med den artige tvisten til slutt.

 

Torskebok for nær kildene

Mens oljeeksporten finansierer velferdsstaten, kan vi takke eksporten av tørrfisk for at det i det hele tatt ble noen stat. Det er derfor på høy tid å fortelle torskens historie. For å vise hvilken betydning særlig skreien har hatt, må en slik bildebok rekke over mye mer enn fisk. Det handler om fiskere, væreiere, konserveringsmetoder, handelspolitikk, konger og kirkemakt. Men mens bildene både gir oss artstypisk skjegg på fisk og tidstypiske skjegg og barter på folk, er teksten litt for lettvinn.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
robat

Illustrasjonene spiller på eventyr

Lise I. Osvoll er fra Sortland i Vesterålen. Når hun illustrerer barn som skjærer torsketunger, mener jeg å se at hun har vokst opp med nærhet til skreifisket. Da jeg overvar VM i torsketungeskjæring under Skreifestivalen på Myre i 2014, var riktig nok barna kledd i mer moderne og vanntette bukser enn ungene i boka. Men den stilsikre knivføringa i Osvolls framstilling er den samme også i en mer tidløs form.

Det er et nasjonalromantisk skjær over illustrasjonene. Bakgrunnene er bekledd med sukkertoppfjell. Konger og stormenn er komisk karikerte og gir assosiasjoner til eventyrtradisjonen. Leken med det nasjonalromantiske underbygger torskens sentrale rolle i nasjonalarven, samtidig som illustrasjonene har en befriende uhøytidelig omgang med historien. Heldigvis er den rike fargepaletten mer dus enn glamorøs, og langt fra alle sliterne i fiskebåter og på filetfabrikken smiler like bredt.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
viking
Supertorsken
er Osvolls første bok, men hun er en dreven animatør og jobber til daglig hos Qvisten animasjon. Blant annet hadde hun regien på «Elias og jakten på havets gull» som fikk Amandaprisen for beste barnefilm i 2011. Også scenene i Supertorsken er utformet med sikker sans for scenografi, iblant i tegneseriesekvenser som skaper fart og komikk. Humoren er godt tilpassa barn i barneskolealder. Her herjer vikingene med tørrfisk i nista og hjelmen ned over øynene, mens prester slåss med knyttnever om makten fordi embetet innebar tilgang til inntekter fra fiskehandel. Bildene beriker historien. Teksten trenger ikke å forklare begrepet bergkunst når vi samtidig ser hvordan en steinalderkvinne tegner fisk og kroker på huleveggen.

Hemmelige kilder

Men Supertorsken – fisken som bygde Norge henter nesten alle sine poeng fra Torsk – fisken som skapte Norge av Frank A. Jenssen fra 2012. Tittelen til bildeboka kan nok sees som en hyllest til sakprosaboka for voksne. At Jenssens bok ikke er kreditert som kilde, mener jeg likevel er uhederlig av Cappelen Damm. Heller ingen fagkonsulent er oppgitt innledningsvis i Supertorsken. Det ser ut som vi har å gjøre med den minst ressurskrevende måten å lage tekst til en sakprosabok på. I barnelitteraturen har denne framgangsmåten lang tradisjon. Også vi journalister lener oss ofte tungt på andres arbeid, men det regnes som god skikk å oppgi kildene. Jeg skulle ønske at den visuelle vendinga i sakprosa for barn ble fulgt av en sterkere kildekritisk bevissthet.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Klippfisk
Kanskje er smitte fra kilden grunnen til at språket lider under litt voksne vendinger. Det veier bildene i stor grad opp for ved å bygge godt opp under poengene. Verre er det at presisjonsnivået i tekstene er såpass lavt. For mesteparten av teksten handler om torsketypen skrei: «Torskeeggene legges utenfor kysten av Lofoten der den lille torskeyngelen begynner på sin lange svømmetur til Barentshavet og Polhavet …» Fiskenæringa i Vesterålen kjemper hardt for å knekke den myten. Ifølge Wikipedia gyter skreien fra Sørøya i nord og så langt som til Haugesund i sør, og 40 prosent foretrekker havet utafor Nordlandskysten. På Osvolls kart er i det minste Vesterålen utstyrt med egne fiskehjeller.

Svak tekst

Historien er fortalt kronologisk og springende. Med bare tre-fire setninger på hver side blir det liten plass til å forklare bakgrunnen for utviklinga. For eksempel påstår boka at jektefarten til Bergen oppsto fordi «Kongen bestemte at ingen fikk lov til å seile nord for Bergen etter svartedauden». Det gir inntrykk av at mer eller mindre tilfeldige innfall har styrt utviklinga i større grad enn hva som faktisk var tilfelle. Sannheten er vel snarere at bergenserne fikk seile, men ikke handle. Sannsynligvis dreide det seg mer om å avgrense Hanseatenes handelsmonopol enn om pesten.

Teksten åpner i liten grad opp for refleksjon. Her kunne forfatteren invitert leserne med i spekulasjonen om opprinnelsen til tørrfisken: «Sannsynligvis var det kvinnene som fant på dette geniale konseptet, siden det var kvinnene som tok hånd om maten.» Tenk om det var noen barn som ikke ante hvor de skulle gjøre av all fisken de nettopp hadde sløya? Og er Frank A. Jenssens «mannlige» prioriteringer i sin bok grunnen til at heller ikke Osvoll har med oppskrift på en eneste torskerett?

Avslutningen er mildt sagt naiv: «Oljen vil ta slutt en gang, men torsken vil fortsette å svømme tilbake til oss, så lenge vi tar godt vare på havet og den langstrakte kysten vår.» Den som har orientert seg i effekter av klimaendringene, vil vite at det er tvilsomt. For torsken sør i Norge er det allerede krise. Hvordan det kan gå for skreien, vil barn blant annet kunne lese om i Hva er greia med klima? av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl (Ena 2019).

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Torskefamilien

 


Frem i lyset

Bildeboken Grevlingdager er en samtalebok om skolevegring skrevet av Gro Dahle og illustrert av datteren Kaia Dahle Nyhus. I boken anskueliggjøres mulige veier ut av skolevegring så konkret og utførlig at bildeboken kan brukes som en pedagogisk ressurs.

Handlingen i boken er kronologisk fortalt og følger førsteklassingen Pim gjennom det som for ham fortoner seg som så tyngende dager at det til slutt blir umulig å motivere seg for å gå på skolen. I takt med at foreldre og lege trer støttende til, blir det klart at den standardiserte skolehverdagen må tilpasses bedre for barnet.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
grevlingdager-familierad

Grevlingens time

Øynene som lyser forskremt mot leseren på omslaget tilhører hovedpersonen, men er tegnet slik at det like gjerne kan se ut som en grevling i mørket. I boken blir grevlingens forsiktighet og frykt et symbol på hvordan det kan føles å grue seg til skolen.

«Du kan ha med deg grevlingboka» sier faren til Pim tidlig i boken før mamma kjører ham til skolen. I bilen forsøker moren å avfeie den gryende skolevegringen som «tøys». Pim, som sitter fordypet i boken, blir på sin side nødt til å forklare moren at det hun tror hun kan om grevlinger bare er «tull». Samtalen viser at skolevegring ikke behøver å henge sammen med mangel på lærelyst.

«Ingen forstår seg på grevlinger» står det i teksten, «ikke mamma, ikke lærerne». Men hovedpersonen selv kjenner seg nok igjen i grevlingens engstelige adferd. Gjennom de neste seks oppslagene ser vi hvordan hovedpersonen i møte med uoversiktlige situasjoner i skolegården og rigide regler samt latterliggjøring i timen, gradvis forvandler seg fra gutt til grevling. Til slutt flykter han hjem og gjemmer seg under sengen.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
grevlingdager-sloss

Språklig presist

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus har tatt opp vanskelige temaer i bøkene sine sammen før, som i Sesam sesam (Cappelen Damm 2017) om barns møte med nettporno, og En dag drar mamma (Cappelen Damm 2017), om sorg og savn.

I møte med vonde følelser har bildeboken noe ekstra verdifullt å tilby. Både Gro Dahles lyriske tekst og Kaia Dahle Nyhus’ poengterte billedspråk løfter frem skolevegring på en måte som gjør problemstillingen både konkret og enkelt å relatere til. For barnet det gjelder gir bildene en mulighet til å peke på det vonde man kanskje ikke makter å sette ord på selv.

Gro Dahles tekst speiler på inderlig og poetisk vis tankestrømmen som foregår i hovedpersonens indre. Billedgjøringen av hvordan barnet trinnvis går inn i vegringen er sterkt utført av Kaia Dahle Nyhus. Ved hjelp av farger, teksturer og kroppsspråk skaper hun stor empati for hovedpersonen. Tekstureringen i de ulike fargeflatene i for- og bakgrunnen inneholder mønstre som nærmest dirrer mot leseren.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
grevlingdager-skog

Pappa redder dagen

Vendepunktet kommer når faren forteller at han heller ikke ville gå på skolen som barn, og at han pleide å grue seg til gymnastikktimene. Kan hende er det også her det aller viktigste redskapet for å motvirke skolevegring åpenbarer seg. Først når barnet møter anerkjennelse og forståelse fra ressurspersoner nær seg kan det skje en utvikling.

Faren i fortellingen trer til som en ressurs på flere måter og bidrar til at det inngås konstruktive samtaler mellom familien og skolen. De neste tre oppslagene beskriver gode og gjennomførbare eksempler på tilpasset tilrettelegging og de positive effektene dette kan gi. Økt forutsigbarhet og skjerming fra kaotiske situasjoner styrker eksempelvis raskt opplevelsen av skolemestring. Trangen til å trekke seg tilbake i utrygge situasjoner imøteses ved at Pim får muligheten til å gå på skolebiblioteket.

På det siste oppslaget sitter Pim med en nyervervet venn på biblioteket og leser en bok om grevlinger. Scenen tyder på at det er flere som nyter godt av den økte tilretteleggingen Pim har oppnådd på skolen sin. Kanskje er det nettopp boken Grevlingdager de leser?

 

Julia på kortreiste eventyr

Serien er et kjærkomment bidrag til kategorien «bøker for de minste», og føyer seg inn i rekken av bildebøker som Albert Åberg og Emma og Thomas banet vei for på 60- og 70-tallet. I likhet med forgjengerne, fremstår Julia-bøkene som en stødig blanding av realisme og naivisme. Sett med Julias øyne får hverdagen en ny dimensjon, der selv de små tingene tillegges stor betydning.

Typisk trassalder

Bøkene er et samarbeidsprosjekt mellom illustratøren Eva Eriksson og forfatteren Lisa Moroni, som for øvrig er mor og datter, og som har hentet inspirasjonen fra barn og barnebarn, Julia på to år. En rødhåret liten spilloppmaker som er nysgjerrig på verden og full av påfunn, og en uuttømmelig inspirasjonskilde som har gitt liv til en rekke boktitler på få år.

Vi følger henne på stadig nye, kortreiste oppdagelsesferder, fra «Julia gjemmer seg» og «spiser alt», «setter seg», «henter sokker», «hjelper til», «drar til byen» og «legger seg». Uansett hvilken situasjon hun befinner seg i, sørger hun alltid for både kaos og underholdning. Julia representerer et typisk trassalderbarn, og det er liten tvil om at bokskaperne besitter nok innsideerfaring til å formidle hva det handler om. Som de fleste toåringer, vil Julia helst gjøre og bestemme selv, enten det handler om sokkevalg, leggetid eller hva hun putter i munnen.

Småbarnstilværelsens gjenkjennelighet

Som boktitlene mer enn antyder, er det altså Julias hverdag som skildres i bøkene. Fremfor de store eskapadene, er det de nære og trivielle hendelsene som står i fokus: tilsynelatende alminnelige gjøremål, som likevel blir ualminnelige i Julias nærvær, der hun stadig tøyer foreldrenes tålmodighet, men like fullt sjarmerer dem i senk. Og slik fortsetter hun å teste grenser, mens den voksne leser nikker resignert. Gjenkjennelighetsfaktoren er i høyeste grad tilstede, både for Julias jevngamle og deres foresatte. Slik er småbarnstilværelsens uutholdelige letthet.

Illustrasjoner som løfter fortellingene

Bildene utgjør hovedvekten i Julia-bøkene, ettersom tekstene, i likhet med handlingene, er relativt konturløse i seg selv. Nettopp derfor løftes bøkene til et annet nivå gjennom de rike illustrasjonene.

Bildene er enkle, men detaljrike på samme tid. Alle bokomslagene er prydet med ornamentale, prikkete rammer som gir et innbydende og lekent førsteinntrykk. På siste side er det alltid en presentasjon over «rolleinnehavere» i de ulike bøkene.

Hovedpersonen Julia figurerer i midten, og så er det gjerne mamma og pappa, mormor og hunden Soda rundt henne; alle i hver sin unike ramme (der Soda selvsagt er omkranset av en bord med hundebein). Ellers er boksidene dekket av rene, innbydende billedflater med klare farger. Om det ikke er fotformsko og 70-talls estetikk, har bøkenes utforming likevel et preg av nostalgi. Kanskje er det de gjennomgående geometriske innslagene? Julia er stort sett kledd i prikkete bukser, mens moren har stripete genser. I tillegg er sengetøyet prikkete, putene stripete og gulvet rutete. Det er lekent, dekorativt og godt å se på.

Når det enkle er best

I boken Julia henter sokker demonstrerer Moroni og Eriksson hvordan det enkle kan være det aller beste. Hele handlingen foregår rundt salongbordet, der mamma, pappa og mormor har rigget seg til med kaffe og småkaker, mens hunden Soda ligger under bordet. Julia løper barbeint rundt dem, og får beskjed av mormor om å hente sokkene sine. Så kommer hun trampende inn med farens kjempestore sko; – skulle ikke du ta på deg sokker, spør faren, før hun kommer tilbake med en tykk, gammel topplue på hodet.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Julia_figur-kopi

Fra «Julia henter sokker»

Når moren igjen etterlyser sokkene, har hun fått på seg et blomstrete skjørt over de prikkete buksene sine. Deretter henter hun et par votter, og til slutt står hun der i farens store sko, et blomstrete skjørt, votter, lue og morens veske, klar for den store overraskelsen når hun graver opp et par sokker fra vesken. Slik blir Julia selve muntrasjonsrådet som underholder familien til kaffen – og så enkel kan man altså gjøre en god historie.

Faktabok med fremtredende estetikk

Det aller siste tilskuddet i Julia-serien, Julia elsker dyr, skiller seg ut fra de andre bøkene, og fungerer mer som en faktabok. Den har større format, flere illustrasjoner og mindre kontinuitet i hendelsesforløpet. Her ser vi Julia i ulike konstellasjoner med forskjellige dyrearter, innimellom halvpedagogiske utsagn som «veps skal man passe seg for, de kan stikke! Det gjør kjempevondt». Boken er også mer fragmentarisk utformet, med flere bilder og scener på samme side, som når Julia mater ulike dyr, fra hesten til ekornet og endene. Her befinner Julia seg helt alene ute i naturen, kun omgitt av dyr, planter og trær. I denne boken kommer også Erikssons kunstneriske kvaliteter til sin rett, spesielt i de utfallende illustrasjonene, der sommerskogen og vinterskogen står som vakre kulisser i bakgrunnen. Begge disse bildene har en eventyrlig detaljrikdom som også vekker nostalgiske assosiasjoner, denne gangen til Elsa Beskows eventyrverden og ikoniske bildebøker som Putte i blåbærskogen.

Bøkene om Julia har sine kvaliteter i form av det enkle, hverdagslige og gjenkjennelige. Ikke minst gjennom illustrasjonene, som på sitt beste føyer seg inn i en ikonisk tradisjon for svensk bildeboklitteratur. Selv om teksten er underordnet bildene, har den også en helt nødvendig funksjon.  Bøkene er tross alt beregnet på høytlesning for de minste.

 

Kronglete Uglehus

Forsiden er blå med snirklete tegninger. Den er spekket av detaljer fra boken, og gir mange hint om hva vi har i vente i denne debutboken fra Ragnhild Brochmann. Den fikk meg til å tenke på Mummitrollet og Tante Gummigutta og deres hus bebodd av underlige figurer med en anelse uro under overflaten. Dette er bøker som har gitt mange gode lesestunder hjemme hos oss, og assosiasjonene farget mine forventninger. Prologen lover heldigvis godt. Der blir vi introdusert for stemningen og noen av de eiendommelige karakterene. Den vekker nysgjerrighet og forhåpninger om en spennende fortsettelse.

Soppbesettelse

Gulliver og faren har nettopp flyttet inn i Uglehuset. Et unnselig uglebrunt hus mellom to storslagne fasader. Men det er ikke fargen som har gitt navn til huset. Det er oppkalt etter tidligere eier, den berømte Professor Adelgran Uglehus. Image may be NSFW.
Clik here to view.
11-sopp
Han var professor i mykologi, læren om sopp, og både bodde og arbeidet i huset. Professoren var besatt av sopp, noe som er et gjennomgående tema i boken. Han brukte det som ingrediens i alle retter, til og med i dessertene. I et laboratorium i kjelleren studerte han soppens egenskaper, og det mest spektakulære var en eliksir han utviklet som skulle gjøre mennesker udødelige.

Interessante og sære typer

Hele historien foregår i dette merkverdige huset bebodd av litt sære og rare typer. Verden utenfor blir knapt skildret, annet enn at faren forsvinner på jobb hver dag. Dette er et grep jeg synes forfatteren lykkes med – jeg savner aldri å utvide de fysiske rammene for historien, men er fornøyd med å bli kjent med den lille verdenen som befinner seg innenfor husets vegger. Der er det mer enn nok hemmeligheter å avdekke.

Forfatteren har en levende beskrivelse av karakterene og de fremstår troverdige i all sin særhet. Jeg føler jeg blir godt kjent med dem, samtidig som de bevarer noe hemmelighetsfullt, sider jeg ikke får vite om. Denne balansen gjør personene interessante.

Skildringen av far og sønn er også god. Det er noe uforløst i forholdet til faren som virker distansert og kjølig, men samtidig nært. Hverdagen rommer mange hemmeligheter de ikke forteller hverandre, som Gullivers oppdagelser i huset, og farens liv der ute. Gullivers veksling mellom å omtale faren som far og Hans Christian forsterker inntrykket av nærhet og distanse på en effektiv måte.

Feberfantasi

Et viktig moment er at Gulliver blir rammet av en uforklarlig febersykdom etter at de flyttet inn i huset. Det gjør ham for syk til å gå på skolen, og han må ofte holde sengen. Det gir rom for et vennskap mellom ham og Arne, og sammen prøver de å nøste opp i det mystiske som huset skjuler. Det feberaktige ligger som et slør over handlingen og gir fortellingen et uklart skille mellom fantasi og drømmer. Dette forsterkes av Herr Morkel som dukker opp i både Gullivers og Arnes drømmer og gir dem viktige hint og ledetråder.

Utilgjengelige naboer

Selv om jeg liker karakterene, ligger noe av problemet med boken akkurat her. Detaljerte beskrivelser av naboene i et forsøk på å skape individer ender opp med en karikering av stereotyper barn ikke har noe forhold til, og som dessuten ikke er veldig viktige for videre handling. Arne er en litt umoden mann med halvlangt, grått hår og en livlig fantasi som glir over i virkelighet. Han spiser posesuppe, har altfor lange tånegler, og er aldri på jobb. Topsy går i svarte klær, har briller og et tykt, persisk sjal rundt skuldrene. Image may be NSFW.
Clik here to view.
21-gris
Hun eier en gris og driver med kinesiologi. Den mest vellykkete for barneleseren er Sørgelig trist. En eldgammel dame som av og til sleper seg ned trappen med tung pust og lyden av en tynn, knokete hånd med gullring som tar i rekkverket. Hennes gjentatte besøk til postkassen der det foregår en mystisk pakkelevering er et viktig spenningsmoment i historien – hun er en del av mysteriet.

For kronglete språk

Språket i boken kan tidvis være omstendelig, og det brukes ord og uttrykk som barn ikke nødvendigvis er så familiære med. I utgangspunktet kan dette være positivt fordi det er med på å utvide ord- og begrepsforståelsen hos barn. Problemet i Gulliver Blitz… er at forfatteren noen ganger blir mer opptatt av underfundigheten i visse formuleringer, enn av målgruppa. Når dessuten konflikten mellom skolemedisin og alternativ medisin diskuteres, tror jeg det går over hodet på en tiåring:

«Nei, Topsy arbeider ikke som bibliotekar eller et annet brillelærd yrke, hun jobber som kinesiolog. En medisinsk praksis som befinner seg helt ytterst på den alternative legegrenen. Det var slik faren til Gulliver hadde sagt det den gangen de diskuterte om kinesiologi var en rar, men spennende behandlingsform, eller en sjeldent utspekulert form for kvakksalveri»

Brå slutt

Forfatter Brochmann er best når hun maner fram en lun og gåtefull stemning. Hun mestrer ikke like godt temposkiftet som skjer mot slutten. Det virker konstruert. Når energi og atmosfære endres, mister handlingen og noen av karakterene troverdighet, og en for kjapp avslutning punkterer historien. Slutten bærer litt preg av en fortelling som aldri kom ordentlig i gang før det var på tide å avslutte.

Jeg lot meg tidvis begeistre av det rare og litt mystiske universet, men jeg er usikker på om forfatteren klarer – og rekker – å vekke lesernes fascinasjon for karakterene og husets overraskelser.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
31-julepeis
 

Oss aper imellom

Det myldrer i Liv Gulbrandsen og Åshild Kanstad Johnsens Skoleape, og mest av alt myldrer det i illustrasjonene. Gule og grønne lianer slynger seg over de knallrøde, dypblå og rosa boksidene. Myke, vertikale linjer nærmest renner nedover oppslagene. Forgrunn og bakgrunn glir over i hverandre. Stadig fargelegges det utenfor streken. Kontrastene er sterke, detaljene mange. Det er uryddig og sentrumsløst, men leserblikket suges inn i denne kaotiske vrimleverdenen, som også er Ellas verden. Ella, som har to mammaer. Ella, som gjør akkurat slik hun vil. Ella, som stiller i apekostyme på første skoledag.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
10-ape-rom

Voksne er ikke som i Pippis dager

For det er første skoledag det handler om, for ei jente proppfull av spillopper. En annen forfatter ville trolig iscenesatt en kollisjon mellom kaosfelt og ordensmakt med et slikt utgangspunkt. Inntredenen i den gjennomregulerte skolevirkeligheten er jo en stor overgang for de fleste barnehagebarn. Man må sitte stille, man får lekser, og ikke minst må man bli likt av lærere og splitter nye medelever. Kampen for å få seg en bestevenn før de alle er tatt, kan være hard nok. Hele fremtiden står på spill. Er det rart man kan få lyst til å gjøre opprør?

Var denne boka skrevet for et tiår eller fem siden, kunne Ella lett endt opp som et kuet, traumatisert nurk, et offer for overformynderiet med stø kurs mot terapeutens sofa. Eller hun kunne vendt samfunnet ryggen, kapret en båt og oppsøkt Huttetuenes land. Men mest av alt sender det røde håret, den frie livsutfoldelsen og apemotivet tankene i retning av selveste Pippi, overmennesket som setter voksenverdenens regler på prøve og seirer.

Problemet er bare at verden har forandret seg drastisk siden Pippis dager. De voksne er ikke lenger autoritære motstandere, men vennligsinnede hjelpere som utelukkende ønsker å bekrefte barnets integritet og frie utfoldelse. Alle skal med, og intet barn skal utsettes for noen voksens «nei». Alle er snille og velmenende. Ingenting blir flaut eller pinlig. Bare hyggelig, romslig og gøy. Læreren – bokas eneste mann med replikk – er grei og kommenterer det faste håndtrykket til Ella. I friminuttet får hun straks nye venner, og alle klatrer i trærne. Ingen ber henne om å ta av seg apemaska når de – stikk i strid med alt jeg vet om praksis ved norske barneskoler – skal ta klassebilde allerede første skoledag. Luntene dynkes i vann, fyrstikkene kastes på sjøen.

Skoleape er med andre ord primært en angstlindrende trøstebok, som mest av alt ønsker å forsikre unge lesere i barnehagealder om at det kommer til å gå bra når også de skal begynne på skolen. Den viltre, lekne stilen til Kanstad virker derfor, paradoksalt nok, først og fremst beroligende på leseren. Klarer en villstyring som Ella seg igjennom første skoledag, går det garantert bra for lille Maja eller lille Oscar også. Er vi ikke alle litt apekatt, kanskje?  Og se, ligner ikke de palmebladene nesten på en hånd?

Ingen egentlig konfrontasjon

Illustrasjonene er mesterlige. Man kan gå seg bort i dem, og det føles deilig. Ulempen med den softe tilnærmingen Gulbrandsen og Kanstad Johnsen har valgt er likevel at selve historien aldri står i fare for å bli spennende. For selvsagt må barnet få være seg selv, og selvsagt er alle relasjoner blottet for aggresjon. Og selvsagt er alt til det beste for alle.  Som det heter litt over midtveis i boka: «Ella klarer alt». Men hun settes knapt nok på prøve.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
23-ape-ape

For eksempel er hele sju av bokas tjue oppslag viet sekvensen der Ella våkner om morgenen første skoledag og oppdager at Mamma-Lisa har dratt på jobben mens Mamma-Sara har forsovet seg. Her i huset reagerte elleveåringen  skarpt på dette partiet av boka. Hvorfor hadde ikke Mamma-Lisa sørget for å vekke Mamma-Sara før hun gikk på jobb når hun visste at det var første skoledag for datteren? Hva slags foreldre var dette, egentlig, som begge på hver sin måte «glemte» den viktigste dagen i datterens liv? Men hos Gulbrandsen og Kanstad Johnsen er denne uansvarligheten noe av et lykketreff. For den gir Ella rom til å velge brune strømpiser, rød badedrakt og apemaske i stedet for den hvite blusen og det nusselige, rosa skjørtet mammaene har lagt frem. Og når Mamma-Sara endelig våkner, er det for sent å gjøre noe med det. De må haste avsted til skolen. Dermed blir det heller aldri noen egentlig konfrontasjon.

Slik unnviker Skoleape ethvert tilløp til konflikt, og lar skolen forbli en utopi: et sted for evige friminutt og friksjonsløs anerkjennelse, et sted der aper kan være aper. Her er ingen utfordringer som må løses for at alt skal gå bra, ingen motstandere som må utmanøvreres, intet krav om å tilpasse seg fellesskapet. Om det finnes noen brodd her, retter den seg mot foreldre som ikke synes det er greit at ungene deres kler på seg hvasomhelst til store anledninger. La dem nå gjøre som de vil! De er jo så søte uansett! Og det er de jo. Illustrasjonene er også frodige og levende nok til at lesestunden garantert blir vellykket. Her er mye å se på, og mye å prate om. Samtidig er det umulig å fri seg fra tanken om at boka som helhet nok ville blitt hakket sprekere og mer minneverdig om Gulbrandsen hadde latt sin sprelske Ella få anledning til å bryne seg på litt større utfordringer enn dette.

 

Solskjær-feber i bokbransjen

Jeg følger lite med på hva som skjer i fotballens verden, selv om jeg i tre år trente 94-årgangen til Nordnes idrettslag i Bergen. Men Solskjærs karriere som fotballspiller har til og med jeg fått med meg. Hvis du var ute og reiste på slutten av 90-tallet, så vet du at Ole Gunnar Solskjær var det soleklare svaret på hvem som var datidens mest kjente nordmann i utlandet.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
To dager før hjemmekampen mot Watford ble det kunngjort at Ole Gunnar ¬Solskjær var blitt ansatt som manager på permanent basis. På Stretford End feirer supporterne med et gigantisk banner. Fra «Solskjærs United. En for laget» av Øyvind Alsaker og Atle Nielsen. Cappelen Damm.

To dager før hjemmekampen mot Watford ble det kunngjort at Ole Gunnar Solskjær var blitt ansatt som manager på permanent basis. På Stretford End feirer supporterne med et gigantisk banner. Fra «Solskjærs United. En for laget» av Øyvind Alsaker og Atle Nielsen. Cappelen Damm.

La opp for lenge siden

Ole Gunnar Solskjær ble verdensberømt som spiss for Manchester United, der han spilte aktivt i perioden 1996–2007. Det er tolv år siden han la opp som spiller og begynte sin trenerkarriere for ulike klubber. Få, om noen, kan ha unngått å få med seg at Solskjær i desember 2018 begynte som manager for selveste Manchester United. Det er noe av forklaringen på hvorfor det kommer tre bøker om Solskjær nå, såpass mange år etter at han la opp. Voksenboken; Solskjærs United. En for laget, er derfor mer aktuell enn de andre to, for den lar oss følge Manchester United, kamp for kamp, under Solskjærs ledelse. De to andre bøkene fokuserer på Solskjærs vei mot toppen, og utnytter først og fremst den herskende Solskjær-feberen som på nytt har hjemsøkt vårt land.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
25. august 1996: Solskjær kommer inn til sin debut for Manchester United og scorer etter seks minutter. Eric Cantona stormer til for å feire med nordmannen. Fra «Solskjærs United. En for laget» av Øyvind Alsaker og Atle Nielsen. Cappelen Damm.

25. august 1996: Solskjær kommer inn til sin debut for Manchester United og scorer etter seks minutter. Eric Cantona stormer til for å feire med nordmannen. Fra «Solskjærs United. En for laget» av Øyvind Alsaker og Atle Nielsen. Cappelen Damm.

Et fellestrekk mellom bøkene er mangelen på private detaljer. Etter å ha lest rundt 400 sider vet jeg lite om hva Solskjær tenker og gjør når han ikke er på fotballbanen. Har han hobbyer, leser han bøker, ser han på tv? Jeg vet ufrivillig en hel masse om for eksempel John Arne Riise uten å ha lest en eneste bok om han. Solskjær er en mann som åpenbart hegner om privatlivets fred, slik at leserne må nøye seg med å bli kjent med Solskjær i rollene som fotballspiller og trener. Jeg savner litt mer «girly stuff» oppi alt dette fotballslitet. Samtidig gjør den saklige tonen sitt til at Ole Gunnar Solskjær fremstår som en seriøs og hardtarbeidende fotballspiller.

Varierende litterær kvalitet

Når det gjelder litterær kvalitet, er Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær den svakeste av de tre. Språket ligger for nært opp til den referatstilen som finnes i leksikon og wikipedia-artikler, og selve fremstillingen mangler dramaturgisk «snert». Helsides fargesterke illustrasjoner løfter boken, og bildene virker mer gjennomarbeidet enn selve teksten. De dynamiske illustrasjonene rommer små, talende detaljer som inviterer til videre småprat med lyttende småtasser. En søt portrettegning av Ole Gunnar med sjarmerende krøller og ball i hånden pryder bokens forside, og muligens vil den friste fotballinteresserte småbarnsforeldre. Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær gir alt i alt en flat versjon av vår verdensberømte fotballhelt. Ungdomsboken og voksenboken fremstår som mye mer gjennomarbeidete på det språklige planet, og begge bruker dramaturgiske grep som gjør bøkene til spennende lesning.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
12-old-trafford

Fra «Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær» av Heidi Linde og Lina Raknes (ill.). Gyldendal

Enkel vei til suksess?

Hvor enkelt eller vanskelig var det for Ole Gunnar å nå toppen? Det kommer an på hvilken bok du leser, det vil si hvilken aldersgruppe boken henvender seg til. I Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær fremstår veien mot toppen som nokså enkel, eller som det står: «Da Ole Gunnar ble 21 år, var han så god at alle de store norske fotballklubbene ville at han skulle begynne å spille for dem». I Superspissen som ble sjef i verdens største fotballklubb får vi vite at Ole Gunnar ville til Rosenborg, men de var nølende, de fant ham ikke god nok for elitelaget i første omgang. Solskjær ble derfor værende i Molde, som fikk han for en billig penge (175 000) av «moderlaget» Clausenengen. Ungdommen får med andre ord en mer nyansert virkelighetsbeskrivelse enn de små.

Et interessant hinder på karriereveien, som alle bøkene nevner, men gir forskjellige forklaringer på, er at Ole Gunnar ofte satt på benken under fotballkamper, spesielt da han spilte for Manchester United. Han satt der så mye at han til og med fikk klengenavnet «superreserven». Som tidligere fotballtrener vet jeg at ingenting er mer forsmedelig for spillere enn å være benkesliter. Og ingen av bøkene gir noen åpenbar god forklaring på hvorfor superspisser ikke får spille.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Fra «Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær» av Heidi Linde og Lina Raknes (ill.). Gyldendal

Fra «Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær» av Heidi Linde og Lina Raknes (ill.). Gyldendal

Biografien for barn nøyer seg med å fastslå at: «Ofte måtte Ole Gunnar starte som innbytter. Men han klagde ikke». I biografien for ungdom virker det snarere som om Ole Gunnars beskjedne personlighet, pluss at han var en liten og spinkel kar, førte til at trener Alex Ferguson kunne «herse» med Solskjær. Boken gir inntrykk av at Solskjær absolutt kunne tenkt seg mer spilletid. Biografien for voksne gir den mest troverdige forklaringen på at Solskjær satt så mye på benken. Der brukte han nemlig tiden på å få oversikt og analysere motstandernes svakheter, kunnskap han i neste omgang brukte når han kom på banen.

De «sprikende» forklaringene på Ole Gunnars benkeslit skyldes nok først og fremst at bøkene har forskjellig budskap. Budskapet i barneversjonen av Ole Gunnar er at selv tynne, spinkle gutter som øver mye og hører på treneren sin kan realisere guttedrømmen om å bli superstjerne. I ungdomsversjonen legger forfatter Kvamme vekt på at gode, oppbyggelige verdier som lagånd, hardt arbeid og å stå opp for seg selv er viktige egenskaper hos Ole Gunnar, og det gjør han til et godt forbilde. Voksenversjonen legger i tillegg vekt på at Ole Gunnar som trener er opptatt av «gode, gamle» verdier som å bygge et lag rundt den kollektive lagånden, som kontrast til individualismen som preger dagens fotball.

Hvorvidt Ole Gunnars benkeslit fremstår som et hinder underveis mot toppen, eller noe som hjelper han videre mot målet som superspiss, ser altså ut til å være avhengig av hvem man spør.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
08-TV

Fra «Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær» av Heidi Linde og Lina Raknes (ill.). Gyldendal

God dramaturgi

Solskjærs vei mot toppen fremstilles i Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær mest som en barneversjon av det erkeamerikanske slagordet «Follow Your Dreams». I Ole Gunnar Solskjær. Superspissen som ble sjef i verdens største fotballklubb viser derimot Sigve Kvamme at han behersker kunsten å bruke «cliff hangers», det vil si spenningsskapende frampek, til å skape driv i boken. Hvert kapittel avsluttes med dramatiske setninger som holder tilbake informasjon og skaper forventning om kommende opp- og nedturer, slik som her: «Nå som en eventyrlig fotballkarriere var over, skulle familien flytte hjem til Norge. Det hadde han lovet kona Silje. Det gjensto bare å informere Ferguson. Omtrent 20 sekunder senere var flytteplanene lagt på is.»

I Solskjærs United. En for laget bruker Alsaker/Nielsen dramatiske rollefigurer til å skape engasjement. I tillegg til kampreferater, analyser og informative tilbakeblikk blir vi nemlig presentert for det som kan se ut som djevelen selv i trenerdrakt, «den onde» Jorge Mourinho. Solskjær overtok Manchester United etter at Mourinho, fotballens svar på Voldemort i Harry Potter, fikk sparken. Det er mulig forfatterne overdriver en smule, men Mourinhos blotte eksistens vekker de heftigste følelser, også hos denne leseren, og danner en virkningsfull kontrast til vår helt Solskjær.

Både barne- og ungdomsboken om Solskjær fokuserer på hans vei mot toppen. Voksenboken er bredere anlagt, og gir en god forståelse av hvor mange elementer som er til stede i spillet som til sammen skaper dette voldsomme engasjementet rundt sporten.

I alle tre bøkene fremstår Ole Gunnar Solskjær som en som evner å tenke og planlegge langsiktig. Som trener ser han verdien av å dempe individualisme til fordel for fellesskapet i laget, og har vilje til å dyrke frem egne talenter i stedet for å bruke vanvittige pengesummer på oppkjøp. Bøkene overbeviser i hvert fall meg om at Solskjær har det som skal til for å lykkes som trener.

 

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Manchester United v Watford - Premier League - Old Trafford

Uniteds nye faste manager fikk i sin første kamp på Old Trafford bekreftet at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår. Fra «Solskjærs United. En for laget» av Øyvind Alsaker og Atle Nielsen. Cappelen Damm.

 

Viewing all 916 articles
Browse latest View live