Av og til, når jeg finner tre våte håndklær i en krøll på gulvet for n’te gang. Når det er tomme kjekspakker og brusflasker under sengen, mens den sunne matboksen ligger uåpnet i bunnen av sekken, eller når vi skal øve til KRLE-prøve kvelden i forveien mens KRLE-boka har blitt igjen i skapet på skolen – da blir jeg en dragemor. En sånn en som samler opp gammelt gruff og spyr ut fjorårets overtredelser sammen med dagens forglemmelser. Da er det bare å søke dekning. Men de fleste dragemødre, meg selv inkludert, har en innebygget stoppknapp som fanger opp at kjeftamentet går på usaklig autopilot og klarer å hente seg inn før alt og alle er dekket av aske. Gro Dahle og Svein Nyhus’ drage mangler denne stoppknappen. Hun terroriserer barnet Lilli med det vekslende humøret sitt. Dragen låser Lilli inn i skapet, blir rasende for den minste lyd, knuser og tramper og herjer. Lilli kan aldri ha med seg venner hjem når det er en så lettantennelig drage i andre etasje, og må liste seg rundt i et hus der det kan smelle når som helst.

Foreldre til foreldrene

Det er ikke første gang Dahle og Nyhus tematiserer foreldre som ikke mestrer foreldrerollen. I Sinna mann (2003) er det far som mangler impulskontroll og er voldelig mot både mor og sønn. Med Håret til mamma (2007) skildres mors depresjon via det fine bildet å ha «floker i tankene». Boka Akvarium (2014) forteller historien om Moa som har en mor som er en gullfisk (les: alkoholiker) og i relasjonen til en gullfisk gir man som regel mer enn man får tilbake. Felles for disse fortellingene er barn som må bære foreldrene sine på ryggen helt til en voksenperson ser hva som foregår og griper inn. I Sinna mann er det kongen som setter far på plass, og når håret til mamma blir en vill storm i heimen, kommer heldigvis en fyr med rake som kan dette med tankefloker. Læreren til Moa har en viss erfaring med gullfisker, viser det seg. Hun foretar hjemmebesøk med druer og risengrynsgrøt. Og mens Moa og læreren sitter og spiser på siste side, zoomer vi ut og ser vinduene i hele blokken «som om det var akvarier overalt». Nettopp dette er Dahles uttalte prosjekt: Å vise barneleserne at de ikke er alene og at det kan være akvarier nesten hvor som helst. Eller sinte menn. Eller i dette tilfellet – drager.

Drage-diva

Denne bærende dyremetaforen er lett tilgjengelig for små lesere. Alle vet at drager kan være ustabile vesener og at målet som regel er å nedkjempe eller å temme dem. Svein Nyhus skriver på bloggen sin at Dahles eneste bestilling til illustrasjonene var at dragen skulle være en faktisk drage. Og for en fantastisk drage det har blitt! Her møter vi et mytisk fabeldyr med kinesiske aner som ser ut som hun har eget walk-in closet. Dette er en diva-drage med imponerende øyenvipper, perleøredobber og rød silkekimono, som sover midt på dagen og har sparket av seg noen morderiske stiletthæler i gangen.

Nyhus utnytter perspektivforskjellene mellom oppe og nede på effektivt vis og lar dragen sno seg nedover en teatral trapp der hun stikker hodet grøsseraktig ut fra øvre høyre hjørne første gang vi støter på henne. Sett fra toppen av trappen blir Lilli liten og duknakket, plassert i midten av et rundt teppe formet som en blink. Og dragen fyrer av: «– Drittunge […] og puster mørke ut i gangen, puster skygger over veggene.» Også illustrasjonene lar skyggene hvile tungt over omgivelsene. Lilli er hvit, nesten lysende, men omgitt av tjukke svarte konturer. Det er som om dragens sinneutbrudd har gjort alt og alle litt sotete i kantene. Ja, selv maten dragen lager er svartsvidd og uspiselig. Og her er Dahle nydelig musikalsk når hun beskriver dragen som på ingen måte evner å ta selvkritikk for Lillis manglende matlyst, men som tvert imot bare kjører på og skriker «Da kan vi like gjerne droppe middag! Det er greit det!» mens hun kaster mat og stormer ut av rommet.

På parti med barnet

Til slutt henger Lilli opp lapper på lyktestolper og oppslagstavler. «HJELP! Drage i huset! Jeg kan ikke bo hjemme!», skriver hun og legger ved telefonnummeret sitt. Da ringer heldigvis dragetemmeren som rykker ut med håv, ridderhjelm og brannslukningsapparat. Hun setter dragen på plass og forklarer at sånn går det ikke an å oppføre seg. «Det gjør jeg som jeg vil med, knurrer dragen. For dette er mitt hus! Og det er mitt barn! Nei, nei, nei sier dragetemmeren. Du eier ikke Lilli. Hvis du ikke er grei, så mister du henne!» Når dragen får se seg selv i speilet innser hun at hun må få ildsprutingen under kontroll.

Dette er med andre ord en tekst med tydelig slagside. Her levnes ikke rom for tolkning eller ambivalens. Teksten slår fast at «Lilli trenger […] et hus hvor hun kan føle seg trygg.» Og så tydelig må det kanskje sies, det alvorlige temaet tatt i betraktning? Så tydelig har Gro Dahle likevel aldri sagt det før. Til tross for mange utgivelser om ubrukelige foresatte, har barneperspektivet insistert på at foreldrene er verdens fineste, verdens peneste. Dragen sees imidlertid ikke i noe forsonende lys. Hun er udelt fæl, noe som lettere loser barneleseren mot det tydelige budskapet at langtidssinte mødre skal ingen måtte tåle.

De som vet

Der budskapet i verbalteksten er entydig, rommer illustrasjonene i kjent Nyhus-stil små rare tegn og hemmeligheter overalt, og disse utvider historien og åpner nye tolkningsrom i teksten. På siste oppslag kan Lilli endelig ha med seg en venninne hjem. Nå er det dragen som står i gangen og hilser pent, mens jentene inntar den før så skumle andreetasjen. Slik biter fortellingen seg selv fint i halen. Dragen har fått på seg en tekkelig kjole og er mer 50-tallshusmor enn diva. I rommet ved siden av skimtes et staffeli med et bilde av en rykende vulkan. Kanskje har dragens utbrudd blitt kanalisert inn i malerkunsten i stedet? Hvit og fredelig røyk siver i hvert fall ut av neseborene hennes, og nå er det dragen som er plassert på blinken, ikke Lilli. Siste setning i boka peker på at venninnen Eline fortsatt ikke vet at drager fins. Dragen kan selvsagt leses av alle både med og uten drageerfaring, men denne bildeboka sender nok en ekstra solidarisk hilsen til det barnet som selv har et monster på toppen av trappen. En hilsen som sier: Se her! Drager fins, men det gjør også dragetemmere.

Slipset er ikke en bok om slips. Den er et frislipp av ideer og innfall, assosiasjoner og lekenhet til glede og forargelse for store og små. Deretter er den en beretning om feilslåtte knuter og om indisk kultur. I tillegg er den en bok om en gutt med en urettferdig mor og en tilgivende far. Og den er en bok om et barn som i drømme reiser ut i verden med en hjelper for å løse et problem. Kort sagt er den en liten bildebok som rommer mye. Målgruppen er barn fra 6 til 9 år.

Si det med bilder

Forsiden er som en drøm i mørket. Tittelen Slipset er hieroglyflignende bokstavert med en e som minner om en kombinasjon av hesterytterens slipserstatning kalvekryss og Kreftforeningens Rosa sløyfe. Rett under tittelen er en påfugl med oppslått halepryd, en menneskelignende figur med elefanthode, snabel og fire armer, og en liten gutt med et sammentullet bånd i hendene. En sirkelkomposisjon som peker mot Fam Ekmans holistiske oppbygning av bildene i boken; alt henger sammen. Foto, trykk, flate, sjablonger, sanselighet i det dyprøde slipsbåndet og tørrhet i figurene. Dersom bilder sier mer enn ord, tales det mye her.

En faktasjekk forteller at figuren med elefanthodet sannsynligvis henspeiler på en av hinduismens mest populære guder: en tykkfallen dverg med fire armer og elefanthode som ifølge Tor Åge Bringsværd i boken Ganesha er guden for alle overganger og begynnelser. «Elefantguden fjerner alle hindringer, og får alt til å gå så smidig og harmonisk som mulig».

Kjekke egenskaper å ha med seg når problemstillingen gutten på forsiden står overfor synes å være å løse opp relasjonsknuten mellom mor og sønn. Slik ser det i hvert fall ut om en setter sin lit til anslaget i bokens første oppslag: «Har du ødelagt fars fine slips? sa mor sint og grep meg i kraven». Umiddelbare sanksjoner settes i gang og gutten må gå til sengs «enda det var midt på dagen, og uten mat».

Like før gutten sovner entrer elefantguden banen. Som selverklært slipsknute-mester hiver han slipset i luften som en lasso. Dermed starter de to en reise til India og tilbake igjen.

Mission impossible

En klassisk start på mang en bok og film for barn – reisen som en metafor for dannelse og forberedelse til en fremtidig inntreden i de voksnes rekker. Tenk på historiene om Emil, Knerten, Karlsson på taket, eller for den saks skyld, «Askeladden og de gode hjelperne». Relasjonsutfordringer hele veien. Og ganske riktig, i de tidlige oppslagene i Slipset bekreftes leserforventningen om at reisens inntreden og de mange fikse påfunnene til elefanten og hjelperne de møter underveis kan bidra til forsoning.

Men slik skal det ikke gå. Forholdet mellom mor og sønn forlates der. I stedet dukker faren overraskende opp på siste oppslag i boken i form av en slags urgammel variant av en smilende Mao, Dalai Lama eller «mannen i månen». Hodet til faren er trillrundt, mildt og rynkete. Teksten i oppslaget beskriver slipset som skrukkete. Slipset på bildet er glatt, farens ansikt skrukkete.

Så mye for relasjonsutfordringene og for Ganesha sine egenskaper. Det synes som om Fam Ekmans interesse ligger i assosiasjonsstrømmen slips versus bånd. Hun deler av sin idéoverflod og overlater anvendelsen av ideene til leseren.

Med sans for kunstreferanser

Den actionpregede handlingen drives frem og utspilles side for side, eller scene for scene. Tar en som leser imot utfordringen å gå på mønsterjakt, er det i kulissene det skjer. Ved å studere bakgrunn og omgivelser kan en undre seg over hva, hvor og hvem, og om en er en kunstkjenner, også glede seg over en rekke kunstreferanser. Ansiktet og håret til guttens mor minner om renessansekunstneren Giuseppe Arcimboldos portretter bygget opp av grønnsaker og frukter. Litt lengre ut i boken går assosiasjonene til Salvador Dalí og Sandro Botticelli. Elefanten og gutten møter en vakker pike med lange fletter: Blodrød bakgrunn, kvinnelig skjønnhet og en muslingskallformet kropp peker både mot surrealisten Dalí og et av renessansens hovedverk Venus’ fødsel. «Har ikke vi truffet hverandre før? spurte elefanten innsmigrende og børstet av seg litt støv».

En typisk Fam Ekman-vending og karakteristisk for surrealistenes sans for å overraske gjennom uventede kombinasjoner.

Tekst versus bilde

Tekstmengden er forholdsvis knapp. Aldri mer enn åtte linjer per side i kvadratisk komposisjon. Streng innpakning og løssluppent innhold. Samme strategi som for bildene synes å gjelde her, intuisjon og innfall trumfer korrekthet og realitet. Det betyr ikke at ikke teksten, som bildene, leker og fremviser kompetanse og kunnskap. Det hele fristilles fra sine normative rammer, og som i en collage settes ulike elementer sammen. Abstraksjon møter virkelighet.

Et av bokens dramatiske høydepunkt er oppknytingen av en gordisk knute. Den kjente historien om Aleksander den store som på machovis løste problemet med et sverdhugg, har i Slipset fått en helt annen løsning. Her er det kvinnelist og magi og en langsom lirking som løser opp knuten. Denne hendelsen skjer kun to oppslag fra bokens slutt. I neste oppslag er vennskapsbånd tema, og i siste oppslag får gutten en sløyfe rundt halsen fulgt av faren sine ord «Foreløpig, sa han, til du blir stor».

Rastløse vendinger

Mye handling introduseres på kort tid. Tempoet er høyt og sceneskiftene overraskende, men dessverre ikke alltid like engasjerende som bildene er. Som leser reagerer en spontant, lik publikums reaksjonsmønster på en stand-up komiker som er god på one-line-vitser. Morsomt, innsiktsfullt og ikke uten dybde, men med fare for at tempoet og formen i seg selv driver publikum fra skanse til skanse.

Elefanten i Slipset har fire armer og en snabel – lett å vikle seg inn, vanskeligere å komme ut av. Også Slipset vikler seg inn i en serie av innfall, historier og hjelpere. Irriterende innviklende eller herlig forløsende? Boken krever en fantasifull leser med sans for åpen slutt.

Advarsel på Svalbard. Bilde fra boka.

Turen går først til Svalbard. Der stiger temperaturen raskere enn andre steder i verden, og unge Adrian forteller om et dramatisk snøskred som flyttet hele huset han bodde i. Så går turen langt syd, til stillehavsøya Kiribati. Der møter vi den unge jenta Tauru som har lært at øya vil bli tatt av havet innen 2050, men som likevel ikke vil se for seg noen annen fremtid enn å bli på hjemstedet. Fahara fra Bangladesh har en tilsvarende skjebne. Landet blir stadig oftere rammet av ekstremvær, og etter en syklon måtte familien til Fahara flytte inn til fastlandet fra øya de bodde på. Til slutt går turen til California, hvor brannene herjer, og hvor forfatteren møter unge aktivister som har gått til rettssak mot myndighetene.

Fahara fra Bangladesh. Bilde fra boka.

Disse fem stedene har fått hvert sitt kapittel, som lettleste featurereportasjer, med en journalist som både lytter og reflekterer. Mellom kapitlene er det korte intervjuer med fire fagpersoner, Høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen uttaler seg for eksempel om paragraf 112, om norske borgeres rett til å gå til sak mot myndighetene i miljøspørsmål. Ellers finner vi korte intervjuer med en klimarådgiver for presidenten i Kiribati, en klimaforsker i Bangladesh, samt et intervju med Elisabeth Kolbert, klimajournalisten som har skrevet Den sjette utryddelsen, en prisbelønt bok om dyreartene som forsvinner.

Før øya synker inneholder også et interessant faktakapittel om klimaforskning, som fører oss fram til det viktige året 1988 da romforskeren James Hansen ble den første klimavarsler. Men så, sukk og stønn: Det aller siste kapittelet i slike miljøbøker er dessverre en sjanger for seg, og konklusjonen er alltid den samme, her formulert slik: «Få pappa til å ta bussen til jobb.»

Døde trær sier mer enn ord

Det er ikke bare enkelt å være featurejournalist for et ungt publikum. Anerkjente journalistforfattere som Ryszard Kapuściński kunne spille på et mye bredere register for sine voksne lesere, og visdomsoverskuddet viste seg ikke bare i referanser og historisk oversikt, men også i utvalgte detaljer og stillbilder som skapte ny forståelse hos leseren. Teresa Grøtan har noe av den rette ambisjonen, og leter også etter de talende detaljene. Døde trær sier mer enn ord, og vi forstår at dagene går sin vante gang i Bangladesh når «imamens vakre røst» kaller inn til kveldsbønn. Selv de som bor i vannkanten kan ikke merke at havet stiger med noen få millimeter i året.

Grøtan beskriver stille og sannferdig det hun ser, men bortsett fra det dramatiske snøskredet på Svalbard, blir handlingslinjene avbrutt av slentring, undring og småprat. Prosjektet er å vise fram hverdagen, men da blir det også flere dagligdagse scener som kan få en ung leser til å gjespe. Dialogen kan være pludrende og selvfølgelig, eller så stillferdig at det nærmer seg poesi: «– Er det klimaendringer, spør han. Jeg vet ikke.» Journalisten har små samtaler med flere personer på samme sted, men dermed kan teksten løse seg opp i avsnitt og underkapitler. Noen reflekterende avsnitt er språklig lekre, mens andre avsnitt gir interessant faktakunnskap om klima. Reiseartiklene er alt i alt lærerike, men dessverre er det altfor lett å falle ut av en tekst som er så fragmentert.

Bare feilslått klimapolitikk?

Det hviler også en bekymring over teksten, men den tilhører gjerne fortellerstemmen mer enn de barna som blir beskrevet. Fortelleren er bekymret over klimaet, og har i sin retorikk gjort noen nedslag på verdenskartet. Det er dessverre lett å argumentere for at de valgte eksemplene ikke taler samme sak.

Bading ved bredden. Bilde fra boka.

På vegne av barna i Bangladesh kan man være bekymret over havet som stiger, men vel så mye over mangel på politiske rettigheter for barn og kvinner. Dette står det også om i teksten, og det er vel ikke et resultat av feilslått klimapolitikk i vesten? Befolkningsveksten har vært eksplosiv, tekstilindustrien er ren slavedrift, og det er stygge brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner og minoritetsgrupper. Mange lider i dette landet, av helt andre grunner enn klimaet, og det er her boka Før øya synker kan virke både historie- og perspektivløs.

Naturligvis er klimaet i endring, både i Bangladesh og på Svalbard, men denne boka leter etter de nære, menneskelige perspektivene, og da er det lettere å se kontrasten enn likheten. På Svalbard er det vel først og fremst isbjørnen som blir rammet av klimaendringer, mens innbyggerne blir rammet hvis miljøpolitikken faktisk blir skrudd på, med store konsekvenser for både kulldrift og forurensende turisme. I et nøyaktig miljøregnskap har vi kanskje ikke råd til å la folk bo der i det hele tatt?

I California øker antallet skogbranner og ekstremværet tiltar, som andre steder i verden. Men hva er egentlig dimensjonen i dette tilfellet? Boforholdene har alltid endret seg, og historisk sett har store befolkningsgrupper måttet lide i takt med svingende konjunkturer i politikk, krig, økonomi – og klima. Selv om det brenner stygt i skogen, er likevel ikke situasjonen i California et nådeløst være-eller-ikke-være, som på Kiribati. Det er for øvrig smart å kalle boka Før øya synker – for Kiribati gjenstår som det mest opplagte reisemålet i denne bokas perspektiv.

Teknologioptimst?

Forfatteren gjør for øvrig en interessant innrømmelse i bokas forord. Selv om hun brenner for klimaet, så brenner hun også av uforskammet store mengder med fossilt drivstoff når hun farter jorda rundt. I etterordet setter hun opp et regnestykke over sitt karbondioksidutslipp, og det er da vi blir overrasket. Hun gjør det «med litt lettere hjerte» enn hun hadde trodd. Av sammenhengen skjønner vi at hun ikke har tenkt å gjøre noen ofre på vegne av sin reiselyst, men stoler fullt og helt på at elektriske fly på sikt vil overta markedet. Dette eksempelet på teknologioptimisme kunne utvidet perspektivet i boka, men forblir en parentes – kanskje fordi det er så opplest og vedtatt hva slike bøker skal konkludere med?

Konklusjonen begynner i forordet. Der skriver Grøtan at «dagens ungdom er smartere enn generasjonene før». Denne holdningen til de voksne blir fulgt opp flere steder. I California erklærer den unge miljøaktivisten Isaac at han ikke stoler på de voksne, «de har sine egne planer», mens lederen av Plant for the Planet, Felix Finkbeiner, blir sitert når han sammenlikner de voksne med aper, noe han frimodig gjorde fra FNs talerstol som 13-åring. Miljøforfatteren Elisabeth Kolbert formulerer det litt annerledes, med en vesentlig nyanse. Hun sier at dagens ungdom «er nødt til å være mye smartere enn vi har vært».

Det gir mer mening, og boka kunne i større grad understreket hvor vanskelig klimakampen er, at den handler om store strukturer, og at det er stor uenighet om virkemidlene. I over 50 år har ungdommen bekymret seg over avskoging av regnskog, befolkningsøkning og knapphet på jordas ressurser. Miljøengasjementet var stort på 70-tallet, da ble også «Framtiden i våre hender» stiftet, så hvorfor klarte ikke denne generasjonen å rydde opp? Det blir altfor lettvint å skrive at de ikke var smarte nok. Men konklusjonen ble likevel at deres egne barn må lære dem å ta buss til jobben.

Utsatte steder på kloden: Svalbard. Bilde fra boka.

Om jeg på stående fot skulle ramse opp tre ting det er vanskelig å lage barnebøker om, ville listen sett omtrent ut som temaene for de tre bøkene Adele Lærum Duus og Elisabeth Moseng har laget.

Oldefars ulveskinnspels handler om å være lege tidlig på nittenhundretallet, og alt det fører med seg av blod, amputasjoner og generell mangel på HMS. Farfars bombekrater handler om andre verdenskrig, russiske krigsfanger og å få en bombe susende gjennom huset sitt (heldigvis uten at den eksploderte). Farmors kongehus handler på sin side om nyere norsk historie. I alle tre bøkene er det i tillegg sin egen familiehistorie Duus forteller om, noe som lett kan bli intetsigende for utenforstående, i alle fall i det komprimerte formatet en billedbok krever. Sammen med illustratør Moseng lykkes Duus i alle fall delvis i å lage engasjerende billedbøker av dette.

Litt for fjernt

Alle familier har sine røverhistorier, men Adele Lærum Duus er kanskje heldigere stilt i den avdelingen enn de fleste. Både oldefaren og bestefaren var omreisende leger, og familien holdt til i en ærverdig gammel sveitservilla på Voss. Gjennom alle tre bøkene er jeg-personen en liten jente som blir fortalt gamle familiehistorier av en av besteforeldrene.

Oldefars ulveskinnspels er den av bøkene som fungerer dårligst. Premisset er spennende: Bestefaren finner frem det gamle legeutstyret – inkludert ulveskinnspelsen som oldefaren brukte på sykebesøk vinterstid – og forteller hvordan hverdagen var for en lege på landet for rundt hundre år siden. At det var et hardt, slitsomt og til tider svært blodig liv skinner igjennom selv i billedbokformatet, men oldefaren blir aldri levende for leseren. Avstanden blir for stor når historiene om oldefaren blir fortalt av bestefaren til den lille jenten i boken. Om ett av leddene var blitt kuttet ut ville oldefaren trådt klarere frem, men da på bekostning av rammen som går gjennom alle bøkene. Det er et fortellerteknisk dilemma, og det er ikke løst tilfredsstillende i boken.

Brunt og svart

I Farfars bombekrater har vi forflyttet oss en generasjon fremover til andre verdenskrig, og vi er ett fortellerledd nærmere historien som blir fortalt. Det er fortsatt farfar som forteller, men historien er hans egen, om da han var lege under andre verdenskrig. Den lille jenten driver historien fremover ved å stille spørsmål, mens anekdotene i historien får plass over dobbeltsider. Det er en lettlest måte å fortelle på, og gjør at Lærum Duus og Moseng kan hoppe fra en actionfylt historie hvor bestefar lurer de tyske soldatene, til en beskrivelse av hva for mye kål gjør med tarmsystemet (og inneklimaet).

Der den første boken ble holdt i brune, mørkere farger, lysner det litt i Farfars bombekrater. Elisabeth Moseng har en stil som er en blanding av fotocollage og digitale tegninger. Streken er ren og karikert, med store hoder og mange kreative vinkler. Likevel er noen av oppslagene unødvendig grøtete i nyanser av brunt og svart, og fargepaletten blir litt for ofte holdt i sjakk på denne mer dempede enden av fargeskalaen. Mellom seg klarer ikke Duus og Moseng å skape noen minneverdige figurer i disse bøkene. Moseng har forøvrig illustrert en rekke bøker (blant annet Sam og Noa-serien av Karin Kinge Lindboe), men hun har også gitt ut flere bøker alene.

Farfars bombekrater er et fint tilskudd til barnebokfloraen med historier fra andre verdenskrig. Alvoret trer klart frem, samtidig som den trygge rammen med besteforeldrene som forteller gjør at det ikke føles unødvendig skremmende for de yngste.

Kongen befaler

Årets bok i serien, Farmors kongehus, handler om den gangen Kong Olav kom til Voss for å overvære NM på ski. Han vil ikke bo på hotell, og dermed blir han innlosjert i den store villaen som vi har fulgt fra første bok. Men det å ha en konge i huset viser seg å være nokså ordinært på den ene siden – han vil gjerne ha stoppet sokkene sine – mens det fortsatt er spennende: Det er jo KONGEN.

Boken om kongebesøket er naturlig nok en mye lettere affære enn de to foregående bøkene, som begge hadde sin andel av tragedie og dramatikk. Likevel føles den som en naturlig oppfølger med sin vekt på en (denne gangen fredelig) liten bit av norsk historie. Det er nok også i denne sammenhengen disse bøkene vil bli lest, som et vindu hvor barn kan se tilbake på en annen tid. Helt på egen hånd faller de igjennom som litt trauste og uengasjerende.

På omslaget til årets Brageprisvinnende bok i klassen for barne- og ungdomsbøker er det en svart-hvit tegning av en syklende jente på vei over en bro. Under broen er det en åpen råk i elven. Tittel og omslag skaper forventning om at en elv vil spille en stor rolle i denne rikt illustrerte romanen. Men bortsett fra en dramatisk, noe umotivert hendelse midtveis i boken, er det lite i selve fortellingen som gjør elven spesielt viktig for handlingen.

Ufokusert

I boken følger vi den sky og følsomme Helena gjennom typiske utfordringer for jenter på hennes alder, det vil si jenter i brytningstid mellom barn og ungdom, uten at Fiske har gitt henne en bestemt alder. Teksten består av mye tankereferat i lett impresjonistisk stil, noe som skaper følelse av spontanitet og nærvær, men som etter hvert blir en smule ensidig.

I begynnelsen handler boken om hvordan Helena har det hjemme, på skolen og sammen med bestevenninnen Turid, og om en gryende forelskelse i Andreas fra B-klassen. På handlingsplanet er det lite som peker mot av elven de krysser hver dag på vei til skolen er spesielt viktig. Men boken klarer heller ikke å utvikle de innledende handlingstrådene i nevneverdig grad, noe som gjør at Elven virker noe ufokusert, som om den ikke har bestemt seg for hvilken hest det skal satses på – og derfor satser litt på alt.

Deprimert far

I Elven er det først og fremst forholdene på hjemmebane som skaper forventning om dramatisk utvikling. Noe er nemlig galt med Helenas far. Det nevnes aldri noen diagnose, men mor kjefter på far for at han ikke grer håret sitt lenger. På lørdagskvelden, når familien benker seg foran tv-en for å se på kunstløp og spise pizza, blir far sittende alene på kjøkkenet. Det legges mye vekt på å beskrive fars depressive tilstand, og man håper det vil gå over. Men forfatteren lar far skifte sinnsstemning altfor fort. Etter en dramatisk hendelse kvikner far til og kjøper bløtkake og blir familiens muntre midtpunkt. Jubelstemningen som brått dukker opp er lite troverdig når depresjonen har ligget så tungt og gjentagende over hjemmet i romanens første halvdel.

Maktsyk bestevenninne

Den andre handlingstråden med potensiale for dramatisk utvikling er Helenas forhold til bestevenninnen Turid. Leseren får vite at Helena og Turid pleier å sykle sammen til skolen. Nesten hver dag må Helena vente på Turid. Noen ganger må hun til og med hente henne hjemme i stedet for på avtalt møteplass. Helenas underlegne rolle i venninneforholdet blir bedre utviklet enn det som dreier seg om fars sykdom.

Helenas forsagte væremåte kommer indirekte til syne ved at hun til stadighet lar Turids hund jukke på leggen sin uten å føyse ham vekk. Helena er stadig utsatt for ydmykelser av Turid, som sykler fra henne på vei til skolen, eller dytter henne hardere enn perlevenninner pleier å gjøre. Maktforholdet mellom den stillfarne, forsiktige og kunstnerisk anlagte Helena og den bråkjekke og noe endimensjonale Turid, skaper spenning på det psykologiske planet. De stadige ydmykelsene borger for Helenas gryende opprør, som heller ikke utvikles godt nok. Dramatikken forsvinner ut i det blå.

Handlingstråden som fungerer best er Helenas stadig mer dristige tilnærming til sin hjertes utkårede, Andreas i B-klassen, kanskje fordi forelskelse er en tilstand som spriter opp hverdagen både i romaner og i virkeligheten. I Elven utgjør forelskelsens sitrende spenning en fin kontrast til vår heltinnes utfordringer med en deprimert far og herskesyk bestevenninne.

Fengende illustrasjoner

Illustrasjonene i Elven er hovedsakelig i svart-hvitt, med enkelte fargeinnslag på utvalgte detaljer, en lue kan være forsiktig gulfarget, eller som på det nevnte bokomslaget, der en rødfarget redningsbøye er uthevet i det ellers svarte og hvite elvelandskapet. De mange illustrasjonene er kanskje lite fargesterke, men desto mer fengende på annet vis. For eksempel er det interessant å se hvordan illustrasjonene først og fremst forholder seg til konkrete rom i teksten, det være seg klasserom, korridorer, butikklokaler, byggefelt, men også arkitektur som skolebygg og broer. Illustrasjonene har noe fint filmatisk og bevegelig over seg.

Illustrasjonene står også i et dynamisk forhold til at teksten består av mye indre tankereferat. Når Helena sitter på skolen og vi leser hennes dagdrømmer om kjærligheten, så viser illustrasjonen skolebygget og klasserommet sett utenfra. Der ser vi en anonym elev (markert med farge) i et av mange vinduer, på forholdsvis lang avstand. Vekslingen mellom indre tankeliv og illustrert eksteriør gjør romanen levende, og variasjonen i perspektiver skaper generelt en fin dybdefølelse. På tegnefronten er det med andre ord lite å klage på i Elven.

Dramatikken midt i boken, som henger dårlig sammen med det som kommer før og etter, virker som et unødvendig påfunn og forsterker det inntrykket jeg fikk innledningsvis, nemlig at årets Brageprisvinner for barn og ungdom er en ujevn roman som satser på for mange hester.

Vi har vel alle opplevd det – du har lagt deg godt til rette i senga og venter på at søvnen skal ta deg. Men så ligger du der, og det er umulig å falle i søvn. Du er pling våken! I denne boka er det kveld og Klara har lagt seg. Men hun får bare ikke sove. Det hjelper ikke å telle sauer en gang! Ikke vil hun sove heller, kanskje. Klara forsøker seg på de vanlige knepene – finner ikke bamsen, ber mamma om en sang til, et glass vann til, en tur på do. Klara er like pling våken. Til og med morens trussel om å gjøre Klara arveløs hvis hun ikke roer seg ned og sovner, er nytteløs. Så hører Klara noen krafselyder fra skapet. Hjelp, kanskje det er noen der inne? Og tenke seg til! Der inne er det et skapmonster som heller ikke får sove.

Monsterhistorie med vri

Historien i Pling vaken er skrevet med et enkelt og fint språk, og består i stor del av dialoger med forholdsvis korte replikker. Historier med barn som ikke klarer å sove er i seg selv ikke spesielt originale. Det finnes også flere bøker der barn møter monstre. Men akkurat denne fortellingen har allikevel sin sjarm. Dessuten har Pling vaken også en artig vri som gir leseren en litt annerledes opplevelse av et ellers nokså kjent utgangspunkt.

Historiens vri er at det viser seg at skapmonsteret, i likhet med Klara, ikke er i sovemodus. Klara prøver alle triksene hun kan (for de lærte hun jo nettopp av mamma). De sjekker under senga at det ikke er spøkelser der, han må tisse, han er tørst, ikke interessert i å telle sauer, og lar seg ikke skremme av trusselen om å bli gjort arveløs dersom han ikke finner senga. Et siste forsøk på nattasang er også fånyttes. Klara får selv erfare at det ikke er like lett å være den «voksne» som skal få en som er pling våken til å skjønne at det er natt.

Klara er ei kvikk og sprelsk jente som serverer replikkene sine med snert. Mamma bruker et typisk tydelig og bestemt voksenspråk når hun skal få Klara til å legge seg. Klara gjentar veslevoksent mammas replikker, både til henne og til skapmonsteret.

– Fint, for NO er det god natt seier mamma og kyssar Klara på panna.
– Ja, NO er det god natt, seier Klara og kyssar mamma på nasen.

Litt senere, idet mamma har trampet ut av rommet til Klara etter å ha sjekket klesskapet for monstre, roper Klara på mamma.

– Mamma…?
– Eg svarar ikkje, seier mamma.

Når mamma svarer at hun ikke kommer til å svare, kommer det kjekt og kontant fra Klara:

– Du svarte jo no.

Skapmonsteret har også sin språklige sjarm. Idet Klara åpner døra til klesskapet og monsteret med de store øynene kommer til syne, er det ikke godt å vite hvem av dem som blir mest redd.

– Ikkje ta meg! Gå vekk! Eg er skummel! BØ! seier monsteret.

Så får det være opp til leserne selv om de lar seg skremme av dette skapmonsterets åsyn.

Akrobatiske illustrasjoner

Illustrasjonene i Pling vaken holder kjent Elisabeth Moseng-stil. Figurene er store og fargerike, presentert i et kraftfullt og akrobatisk formspråk, og hun bruker kontraster i både farger, former og mønstre. Hun leker seg med perspektiver, vinkler og utsnitt. Klara bruker mye armer og bein, og kroppsspråket hennes er klart og tydelig. I det store og hele er det mye bevegelse i de levende figurene. Klara står på hodet i tre av illustrasjonene, og de store øynene skaper mange ansiktsuttrykk og ofte et pling våkent blikk.

Det er også noen fiffige detaljer å finne. Dromedarene på lampeskjermen har snudd på hodene i ett av oppslagene. I oppslaget hvor mamma ber Klara om å telle sauer, kan vi på veggen over senga se Klara løpe midt i en flokk med sauer. Bamsen Cookie følger Klaras ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Og bildet som henger over sengen til Klara skifter motiv i takt med oppslagenes tema og motiv. Og er det samme sokken som titter ut av skapet på begynnelsen og slutten? Slike små detaljer vil glede en observant liten leser, og det tillegger også det visuelle noe humoristisk og lekent.

Men la oss ikke glemme skapmonsteret! Det er en riktig artig liten krabat. Han har truse på hodet, vanter og to par sokker, digre øyne, og tennene er litt tilfeldig plassert i det store smilet. Ikke akkurat det skumleste monsteret man har sett, kanskje mer et sjarmtroll. Og litt som Klara selv, er han en type med armer og bein i fri utfoldelse.

Våken debut

Irene Ahnéll og Elisabeth Moseng har begge gjort et godt stykke arbeid med Pling vaken. Historien er gjenkjennelig og gøyal, og med Mosengs illustrasjoner blir både historien og karakterene levende. Boka vil nok fungere godt til høytlesing, i barnehagen så vel som til leggetid hjemme. Det er mange replikker med snert, og i den trykkede teksten benyttes både versaler og ulike skriftstørrelser. Det gir en viss regi til høytleseren om dramatisering og stemmebruk. Ahnéll, som selv er regissør og skuespiller, gir således høytleseren litt veiledning, men også rom for å slå seg løs og bruke stemmen og lese boka på akkurat sin måte.

Så gjenstår det å se om mammas supertriks med usynlig sove-trylle-pulver og meditasjon kan virke på andre enn henne selv og skapmonsteret. For selv om mamma tryllet både skapmonsteret og seg selv i søvn, er Klara stadig like pling våken!

Det er velkjente ingredienser i årets store juleutgivelse: En sorgtynget familie, et vennskap som er i stykker, personlige kamper, jul, forventninger, frykt og mot – og en magisk karakter og en tilsynelatende nifs mann. Julians familie er i ferd med å gå til grunne etter at eldstedatteren, Juni, døde samme sommer. Vennskapet til John er også blitt vanskelig. Så treffer Julian den rødkledte, glade og underlige Hedvig. Men hva er det med henne? Og hva er egentlig forholdet mellom Hedvig og den gamle mannen?

Man skulle nesten tro Snøsøsteren fyller et tomrom hos kalde nordboere som er sulteforet på høytlesningsbøker med høy julestemningsfaktor: Den har i alle fall på en imponerende, men også ganske forutsigelig måte, truffet et punkt både hos lesere og anmeldere: Fredrik Wandrup skriver i Dagbladet at vi har fått en «suveren julefortelling» som han ikke finner en eneste svakhet ved, og Kristine Isaksen skriver i VG at vi har å gjøre med en «uvanlig spennende kalenderbok» med en «helstøpt» fortelling. Terningkast 6 begge steder. Morten O. Haugen i Aftenposten er langt mer nyansert, men skriver at Snøsøsteren har gode illustrasjoner og en god fortelling. Å skulle anmelde Snøsøsteren nå, midt i all begeistringen og forventningen, er ingen enkel oppgave: «Alle» har kjøpt boka, og «alle» har gledet seg til desember, når lesingen endelig kan begynne. Hvordan nærme seg et verk som er ment å skulle trøste og berike barn og voksne inn mot juletida, som jo ganske riktig kan være en sårbar tid?

More is more?
Det er ingen tvil om at vi har å gjøre med en påkostet praktbok. Det røde omslaget, med opphøyet gullskrift, setter øyeblikkelig stemningen: Snøsøsteren har et bokdesign en coffetable-bok verdig – noe som i stor grad må ha bidratt til det svimlende salget. Lisa Aisato preger hele boka med sine illustrasjoner – i velkjent stil: De skildrer en nostalgisk jul; av og til er de drømmeaktige, av og til svært konkrete, og det er liten tvil om at de er med på å gjøre boka både umiddelbart besnærende for voksne og dessuten tilgjengelig for barn. Det er både en styrke og en utfordring: Det er så mange virkemidler i bruk på en gang at boka ikke byr på noe særlig tolkningsrom; dette er en bok som, til tross for mysteriet og den tunge dødstematikken, er nokså enkel. Jeg mener boka gir sterkest effekt der uttrykket er tonet ned.

Jula forsterker sorgen
Det er Julian, som er en ordentlig julegutt og som til og med har bursdag på julaften, som forteller historien. Første setning oppretter et «du» i teksten: «Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig», og framstillingen bærer delvis preg av å være muntlig. Men med unntak av at «du-et» (er det leseren?) nevnes igjen helt mot slutten av boka, forlater vi fortellerposisjonen, som slik sett oppleves som noe uklar. Dessuten er det ikke Hedvig – den rødkledte, glade jenta som introduseres som en motvekt til den triste Julian – som egentlig er den mest interessante skikkelsen.

Nei, både i tekst og bilde er boka best der den er tett på hverdagen og sorgen etter Junis dødsfall. Lillesøsteren på fem år er blitt uvanlig stille. Tidligere ble hun kalt «Dynamitten», et egnet kallenavn på flere femåringer jeg kjenner, og at hun nå er blitt spak og medgjørlig, er betegnende for hvordan sorgen preger hele familien. Foreldrene er bare bleke kopier av det de engang var, og de greier ikke engang å gi Julian en klem, uten at det bare blir en «kopi av en klem». Og de har ikke lenger noe å snakke om:

«Ja ja», sa mamma.
«Ja», sa pappa.
«Så snør det visst igjen», sa mamma.

Illustrasjonen av familien rundt middagsbordet er særlig god: Den får fram den tilkjempede normaliteten og den ubehjelpelige kommunikasjonen mellom dem, og den viser hvordan foreldrene ikke makter å ta hensyn til at de faktisk har to barn igjen, to barn som sliter med sin egen sorg – samtidig som de, på barns vis, lengter etter jul. Det er nettopp denne dobbeltheten som utgjør grunnstemningen i boka: Med jula som påtrengende kontekst blir sorgen enda mer framtredende. Den lammer foreldrene – og det gir Julian fritt spillerom til å utforske bokas mysterium på egen hånd. Det er et godt grep.

Også det vanskelige forholdet til vennen John er interessant. Det viser hva som skjer når man ikke klarer å snakke sammen lenger og alt lugger. Denne forskyvningen mellom de to vennene kunne det gjerne vært gjort enda mer ut av: Her er det spenning i rikt monn. Dette kan man relatere til – om man har mistet noen eller ei.

Tydelige kontraster – utydelig kobling
Den magiske, spøkelsesaktige delen av fortellingen, derimot, der Julian treffer Hedvig, virker ikke like sterkt – selv om, eller kanskje nettopp fordi, intensiteten i skildringene er så voldsom, både i tekst og bilde:

Og mens vi satt der på kjøkkenet og drakk kakao med krem og fikk barter store og hvite som på gamle gubber, tenkte jeg at hun ikke var den eneste som var glad for at vi hadde møttes. Og ikke bare var jeg glad, men jeg hadde på en måte en følelse av at møtet vårt var viktig…
Men at Hedvig faktisk skulle endre livet mitt, det ante jeg ingenting om.

Teksten bryter med prinsippet show, don’t tell – og illustrasjonen som er tett på ansiktene til de to vennene med hver sin kakaokopp, overlater lite til leseren.

Imidlertid er det ingen tvil om at kontrastene – det dempede, mørke uttrykket på den ene siden og det strålende, varme på den andre – er benyttet på en gjennomtenkt måte som forsterker motsetningen mellom mørket og lyset: Døden inntar fortellingen, men ironisk nok i form av livet. Men det er ikke et univers som utspiller seg parallelt, snarere noe som befinner seg (og samtidig ikke befinner seg) midt i det kjente og vanlige, og det gjør det til et svært krevende premiss å håndtere. Den innsikten Julian erverver i forholdet til Hedvig kobles ikke til hverdagslivet på en overbevisende måte. Når mysteriet oppklares, faller på en måte fortellingen sammen, og det er dessverre ikke slik at løsningen gjør at man ser det hele i et nytt lys som gjør historien enda sterkere. Det er synd, for det er ingenting i veien med ingrediensene og konfliktene i boka.

Kalenderbok?
Boka er inndelt i 24 kapitler, men følger ikke dagene i advent fram mot jul. Historien starter én uke før julaften, og slik sett er det ikke noen kalenderbok i ordets rette forstand. Kanskje gjør det ikke noe – men det kunne vært en fin ramme som virkelig utnyttet førjulstiden, også som et litterært grep. Isteden bruker boka flere kapitler på å avslutte: Lille julaften begynner i kapittel 19, og  harmonien blir til de grader understreket, også med enkle, språklige bilder:

I mange måneder hadde det liksom vært noe som dro meg ned mot bakken. Det hadde kjentes som … som om jeg gikk med en veldig, veldig tung sekk. Men nå var sekken borte, og det føltes plutselig som jeg kunne fly. […] Jo, jeg var ganske sikker på at hvis noen ga meg et par vinger akkurat nå, ville jeg lettet med det samme.

Er det kanskje nødvendig å framheve harmonien når mørket og sorgen har vært så dominerende? Jeg tror egentlig ikke det. Tenk bare på Snøfall; det var mørke, sorg og savn der også, men spenningen holdt seg og løsningen kom i siste liten.

Rørende og pompøst
Boka inneholder skildringer som evner å berøre selv den kjøligste kritiker. Slik er det med beskrivelser av barn, sorg og død, foreldres tap av et barn og tapet av en kjær søster – det er store forventninger, som ikke innfris, altfor stort ansvar på altfor små skuldre, det er trøst og nærhet, aksept og samhold. Bokas tydelige melding er at man må omfavne livet og feire minnene om de døde, for døden er egentlig ikke farlig. Den er trist, for livet er så herlig – men først og fremst må man akseptere den.

Maja Lunde og Lisa Aisato har selv uttalt (de har vært på både Brenner Live og Lindmo) at boka skal fungere som trøst for de barna som ikke gleder seg til jul, at den skal ha en tydelig funksjon midt i den førjulstida som er så lykkelig for mange – men slett ikke alle – ja, at den rett og slett kan være en sorgbearbeidingsbok. I utgangspunktet er jeg ikke så glad i at litteratur blir pakket inn med en funksjon på denne måten, og jeg tror heller ikke det er det som ligger bak den voldsomme suksessen. Jeg har dessuten en mistanke om at en del barnelesere vil kunne bli skuffet over bokas løsning, selv om det legges vekt på hvilken styrke og rikdom de gjenlevende får, og selv om boka viser hvordan personene kommer enda nærmere hverandre. Den nærmest sakrale sekvensen vi er vitne til mot slutten av boka, får jeg endatil en litt uggen følelse av, særlig fordi vi ikke har å gjøre med et parallelt eventyrunivers: Når dette innslaget finner sted midt i Julians førjulstid, gjør det med ett boka til en pompøs fortelling om liv og forsoning i evigheten. Her tipper det over – og jeg tenker vel som så at selv om jula (for mange) er en fin og magisk tid, er det sannelig godt det ikke er jul hele året.

En blind jente er lei av familien og flytter ut i en campingvogn. Hun lengter etter at det skal skje noe i livet hennes. En kveld møter hun en gutt på flukt fra barnevernet. De bestemmer seg for å kjøre til Stavanger for å oppleve Kents avskjedskonsert. Plotet er tiltalende og fullt av muligheter, men dialogene virker lite gjennomarbeidet og ødelegger for alt det vare, fine, spennende og morsomme som skjer mellom Dina Sasha og Tom T.

Musik non stop

Tittelen på romanen er hentet fra Kents sang «Mannen i den vita hatten (16 år senare)»: «Jag är livrädd för att leva / Och jag är dödsrädd för att dö», og Kents musikk er viktig både for Dina og for historien. I tillegg til å være målet for den spontane bilturen, får musikken frem en viktig kontrast mellom den døde moren hennes, som var stor fan av Kent, og faren som ikke engang vet hvem de er (påstår han i hvert fall), eller husker hvilken sang som ble sunget i begravelsen.

Det kommer aldri frem hvorfor Dina er så glad i Kent. Med Dinas egne ord har sangene deres «betydd alt», men her ville jeg gjerne visst hvorfor det akkurat er Kent som betyr så mye for henne, bortsett fra at de minner henne om moren. Romanen er full av referanser til Kents tekstunivers, men uten et eneste forsøk på å få leseren til å forstå hva som er unikt ved musikken deres, eller med hovedpersonens forhold til den.

Blindsonen

Boka er dedisert til Kaia S., som er 14 år, blind og har vært konsulent på romanen. Generelt er visuelle referanser nedtonet til fordel for fokus på lyder, lukter og hvordan noen føles. Men det kunne vært bedre gjennomført.

En ting jeg reagerer på, er at Dina flere ganger refererer til stokken sin som «den hvite stokken». Som konsulenten Kaia sier i et radiointervju med NRK Hordaland (21. november), har hun en oppfatning av enkelte farger, selv om hun aldri har sett dem. For eksempel deler hun med Dina en viss skepsis overfor gult. Men til tross for dette er jeg ikke overbevist om at fiktive Dina ville tenkt på stokken sin som hvit. På samme måte som jeg ikke tenker hun ville lagt vekt på at campingbilen er rød og hvit, eller at teppet i bilen er et tigerteppe. Det er som om denne informasjonen først og fremst er der for leserens skyld, så vi lettere skal kunne se for oss handlingen. Her tror jeg boken ville blitt styrket av å ikke ta dette hensynet, men heller prøvd å vise oss hvor mye informasjon man får gjennom de andre sansene. Hjulpet leserne med å lukte eller kjenne for seg handlingen, fremfor å se den.

Aller mest stritter det i meg når jeg leser dette partiet:

– Kan jeg ta på ansiktet ditt. – Eeeh, nei. Jeg rødmer. Dette blei kleint. Tom T. må jo tro at jeg driter han ut. – Jeg kjører jo bil, sier Tom T. – Sorry, sier jeg. – Jeg … når vi kjenner noen godt, spør vi blinde om å få lov til å ta noen i ansiktet. Det … – Du kjenner meg ikke så godt, sier Tom T.

Er det henvisningen til et fellesskap av blinde som Dina ellers på ingen måte gir inntrykk av å tilhøre? Eller er det at det helt naturlige ønsket om å merke en annen persons særpreg, her fremstår som en slags plikthandling, noe man «skal» gjøre når man kjenner noen godt? Hvorfor fremstilles det ikke som noe hun er genuint nysgjerrig på? Og: at hun rødmer kunne godt vært byttet ut med at hun ble varm i kinnene. Ikke fordi blinde ikke kan tenke på det å rødme som rødming, det gjør man jo hvis man lærer at det heter å rødme, men for å forsterke fokuset på de andre sansene.

All respekt til forfattere som tar karakterene sine på alvor og gjør research for å få historiene så troverdige som mulige. Noen ganger er det bare som om de glemmer å sjekke etterpå at det de skriver fortsatt gir mening i en litterær setting.

Din enda vän

Dina og Toms roadtrip fra Bergen til Stavanger inneholder noen ganske dramatiske scener som utfordrer Dinas syn på hva som er rett og galt, men først og fremst handler turen om at de prøver å bli kjent med hverandre, og derfor er dialogen en viktig drivkraft. Jeg er overrasket over hvor svingende kvaliteten er her. Det er en kort og intens roman, som helt klart er best når mye sies med få ord fremfor omvendt, og de pratete dialogene som springer fra emne til emne, forstyrrer spenningen:

– Prøv å ikke tenke så mye, sier Tom T. – Er det trikset ditt, liksom? – Det hjelper ikke å tenke. – Hvor mye fikk du? spør jeg. – Åtte hundre og nitti. Jeg er ikke grådig heller. – Bra at jeg fikk låne lader hos søsteren din da, slik at jeg endelig har penger igjen nå og kan vippse. Gidder du å følge meg ut på handicaptoalettet, sier jeg. – Klart det.

Der er synd, særlig når man vet hvilket potensiale forfatteren har. Man finner det i setninger som denne, som viser underfundige Sortland på sitt beste: «Hjertet mitt er et helt buekorps uten rytmesans». En troverdig metafor som passer perfekt inn i romanens musikktema, og attpåtil er lokalt forankret. Og når dialogen ikke går på høygir, kommer det frem en helt tydelig varhet og menneskelighet, som for eksempel i scenen der Dina og Tom T. ligger i sengen sammen for første gang:

Han stryker med fingeren på innsiden av armen, nederst ved håndleddet. – Du kutter deg, sier han. – Ja, sier jeg. Stille. Lenge. Jeg håpet han skulle si noe annet enn akkurat det. – Oki, sier han. […] Jeg dør inni meg da han slipper armen min.

Den hverdagslige responsen viser på fint vis en innforståtthet med Dinas liv. Ting trenger ikke å utbroderes, og handlingen kan godt være rett-på-sak og full av spenning selv om forfatteren lar det være noen pusterom i teksten.

Prisbelønte Akin Duzakin har illustrert et imponerende utvalg barne- og ungdomsbøker, av kjente forfattere som Tor Åge Bringsværd, Erna Osland, Jostein Gaarder og Liv Marie Austrem. Sammen med Constance Ørbeck-Nilssen har han skapt mange solide billedbøker, slik som Hvorfor er jeg her (2014) og fjorårets viktige Fargene som forsvant, som handler om et barns erfaringer av krig. Det truende mørket er også med inn i Duzakins siste bok, Kjempen, som han ikke bare har illustrert, men også forfattet. Tidligere har Duzakin stått for tekst og bilde i de fine og stilrene, men mindre komplekse bøkene om Lukas (2003 og 2008). Det er dermed et mer utfordrende landskap han åpner opp for i sin tredje bok, som av bokhandlere er kategorisert for alderen 3–6 år. Som i den poetiske bildeboken Ikke helt alene (2009), også den med Ørbeck-Nilssen, følges et skoglandskap der redsel tematiseres. Kjempen er som den holdt hovedsakelig i grønt, brunt og svarte farger, og minner i uttrykk om flere av Duzakins illustrasjoner til Jungelboken (2008).

En skummel skikkelse

I Kjempen møter leseren en enorm, ulveaktig skikkelse på to ben som terroriserer sine omgivelser. Ved bokens navn knytter Duzakin seg til annen kjempelitteratur, som Den selviske kjempen av Oscar Wilde og SVK (Store Vennlige Kjempe) av Roald Dahl. Duzakins kjempe er i begynnelsen av boken langt ifra vennlig, men minner om karakterer som Kjøttstykketyggeren fra SVK eller King Kong, om enn i en avdempet versjon i et mildt og naivistisk formuttrykk. De hunde- og katteaktige skikkelsene i dette fantasiuniverset lever i konstant frykt, på tå hev. Ingen kjenner seg trygge, og må «gjemme seg og være stille hele tiden». Verbaltekstens relative knapphet forteller like fullt ut at kjempen «eter» dem – helt til alt brått endres.

Forandringen

Mens Oscar Wildes selviske kjempe i empati med et barn innser at forandring må til, er denne kjempen mer ytrestyrt. Etter et fall utfor et stup og en hodeskade, husker han absolutt ingenting av sitt tidligere liv og befolkningen griper denne muligheten. Fra da av fores kjempen med opplysninger om at han er et snilt individ som utfører gode handlinger og ikke lenger foretrekker kjøtt. Bildene viser at det går troll i ord, trollet sprekker og blir dets hjelpsomme motsats, og dermed lever alle sammen i vennskap og harmoni. Det moralske poenget blir noe à la: Så positive ord og det positive gror. At små dyr lurer eller forleder de store, er vanlig stoff i litteratur for barn, med røtter helt fra Æsops fabler, slik som den om Geitekillingen og ulven. I eventyret om ulven og de tre små grisene, ender den ene grisen opp med å koke ulven. Det fine med Duzakins fabel er at den også formidler oppbyggelige verdier som tilgivelse og omtenksomhet uten å bli for belærende eller påtrengende.

Det onde og det gode

Handlingen kan virke for enkel, men rommer dype sannheter. Hva barnet blir fortalt om seg selv er en av mange avgjørende ingredienser i oppdragelsen. Den totale polariseringen mellom det onde og det gode sammen med fortellingens omdreiningspunkt kan fremstå i overkant naivistisk. Duzakin beskriver godt hvordan identiteten kan havne i et slags ingenmannsland av tvil om tidligere liv og egenskaper, men de færreste blir en bedre versjon av seg selv etter en hodeskade, i hvert fall på kort sikt. For de som faktisk har opplevd et hodetraume og vil fortelle barn troverdig om skade og rekonvalesens, er det etter min mening ikke en bok for formålet. Lest som en allegorisk fabel derimot, funger det totale hukommelsestapet som symbol på endring, en katalysator for en ny æra. Spørsmålet er om dette kunne loddet enda dypere. Hadde Kjempen fått et lite glimt av sitt tidligere liv og en slags erkjennelse om sine tidligere ugjerninger til sist – eksempelvis på linje med rotta i filmen Røverotta, adaptert fra boken av Julia Donaldson og Axel Scheffler – tenkte jeg først at fortellingen ville vært mer overbevisende og med enda større overføringsverdi til terror, overgrep, konflikt – og forsoning. Samtidig kunne det lett blitt en for moraliserende fortelling i en bok som også har perfekt lengde. Det ville helt ha kommet an på formen, også tatt i betraktning billedtekstens betydning. Med det sagt er det ikke umulig å lese en slik erkjennelse inn i Kjempen.

Noen språklige bagateller ender dessverre opp med å irritere litt, som «fru Klara», altså «fru» foran et egennavn blant en ellers navnløs befolkning. Det tilfører noe nesten komisk, patriarkalsk til et univers hvor en mild kvinne må redde seg selv og et barn ved å hindre en maskulin skikkelse fra å begå voldsomheter. En slik gjenkjennelig struktur har vi nylig fått en motvekt til i Gro Dahles Dragen.

Visuell kraft

Det som virkelig gjør at Kjempen løfter seg opp fra mengden, er den kraftfulle narrasjonen i de særdeles forseggjorte bildene. Klar tekst og bilde utgjør i sum også et velfungerende samspill, der verbalteksten er mer eksplisitt enn bildene i skildringen av ondskap, mens bildene etter hvert overtar som bærende fortellende element. Kjempen som befolkningens beskytter mot mørke krefter, er fremragende visualisert på en dobbeltside hvor den binære oppdelingen fungerer. Samtidig synes jeg ikke Kjempens tenksomme, men også nesten litt skumle gestaltning på siste side fungerer optimalt i samspill med verbalteksten; der er tvetydigheten nærmest forstyrrende. Kjempens monstrøse atferd kunne også vært visualisert over enda et oppslag, uten at det måtte endt i overtydelighet. Gjennom finstemte nyanser i strek og progressiv bruk av farger, er det likevel ingen tvil om at vi beveger oss fra det nedbrytende til det oppløftende.

Ved hjelp av utmeislede detaljer, uttrykksfulle ansikt og dynamisk bruk av perspektiv og utsnitt fortelles det effektivt, og jeg tror mange barn i målgruppen vil kunne leve seg inn i historien. Når min to-åring allerede har påført denne boken betydelig bruksslitasje, faller også mine innvendinger til stengrunn. Min datters eksepsjonelle begeistring har selvsagt ikke allmenn overføringsverdi, men viser barnelitteraturkritikerens dobbelte rolle. De minste barna trenger jo og finner glede i bøker som ikke er for komplekse, men til forskjell fra mange bøker tåler denne boken å bli lest kveld etter kveld av meg som voksen – og et barn – sammen. Denne tilsynelatende enkle, men dyptloddende fortellingen har fine og utviklende kvaliteter.

Programleder og forfatter Vera Micaelsen døde av kreft 28. oktober i fjor, bare 43 år gammel. Innen hun tok farvel, valgte hun, i samarbeid med forlagsredaksjonen, ut høydepunkter fra årene som spaltist i Aftenposten Junior under vignetten «Spør Vera». Det kjennes ikke tilfeldig at utvalget avslutter med svaret til en som nylig har opplevd et dødsfall: «Det gjør vondt å sørge, og det er helt naturlig å grue seg for døden (…) sakte, men sikkert tar sorgen og bekymringene mindre plass, selv om de alltid kommer til å være der. Det er sånn det er å være menneske.»

Klara klok-tradisjonen

Å gi livsråd til leserne har lang tradisjon. «Klara klok» hadde sin opprinnelse i Alle Kvinners Blad på 1940-tallet i regi av Aagot Natvig Honne. I 1984 starta Simon Flem Devold et alternativ for barn med spalta «På skråss» i Aftenposten og A-magasinet. I løpet av 28 år etablerte han seg der som et uoffisielt barneombud og skrev seg inn i kulturhistorien som norske barns viktigste talerør. Oppvisningene hans i empati demonstrerte for alle hvordan man tar barn og deres problemer, synspunkter og følelser på det dypeste alvor. Slik vant han tillit også hos barn som hadde få grunner til å stole på voksne. 83 år gammel la han opp, også han uhelbredelig kreftsyk. Inn kom Vera Micaelsen med spalta «Spør Vera» i Aftenposten Junior i 2012.

Mens Simon også kunne gjøre oppmerksom på ganske tragiske og spesielle skjebner – for eksempel henvendelser fra dødssyke barn – valgte Vera konsekvent ut spørsmål som angår mange. Trine + Kim designstudio krydrer boksidene forsiktig med figurer som konkretiserer temaene nesten like enkelt som piktogrammene på flyplasser. Det bidrar til å gjøre dem hverdagslige og allmenngyldige. Både tekst og illustrasjoner forsikrer spørsmålsstillerne om at de er helt normale selv om de skulle kjenne seg aldri så alene med sine problemer. Godt avstemte farger under ryddige vignetter innbyr til kapitler om blant annet familien, forelskelse, skolen og vennskap. Designerne har gjort rett i å stole på at spørsmål og svar holder intensiteten oppe uten en layout som maser om oppmerksomhet.

Til tross for den lange tradisjonen spalta hviler på, leser jeg Spør Vera som moderne sørvisjournalistikk, altså en variant av «TV2 hjelper deg». Det begynte med opprøret mot Vietnamkrigen. Utover 80-tallet vokste sørvisjournalistikken i takt med en stadig stigende skepsis til autoriteter. Allerede i «På skråss» kommer det tydelig fram i Simons svar at mor, far og læreren din ikke nødvendigvis vet hva som er best for deg. Sørvisjournalisten skal hjelpe deg å bestemme selv. Ifølge medieforskerne Martin Eide og Graham Knight er en slik journalist dels din likeverdige, dels profesjonell ekspert og dels markedsfører.

Vera som venn

Vera viser at hun forstår deg. Hun anerkjenner problemet og er rask til å gi beskjed dersom hun kjenner seg igjen: «Jeg skjønner godt at du er redd for hunder, det er jeg også.» Eller: «Min erfaring er at det er gøy å være rar. Det har gitt meg et godt og interessant liv.» Den som våger å være åpen, skaper nærhet. Vera innrømmer svake sider, særlig at hun langt fra har vært noen perfekt mor: «Noen ganger blir jeg også så sint at jeg skriker og roper, og da vet jeg at jeg skremmer barna mine. Men det er ikke noen god løsning, og jeg angrer veldig hver eneste gang.» Slik vinner hun lesernes tillit – ganske likt en blogger. Det er både smart og modig å bygge troverdigheten sin som rådgiver på at hun er like feilbarlig som andre. Veras råd blir lettere å stole på fordi hun posisjonerer seg som likeverdig og snakker med barna heller enn til dem. Hun framstår som en venn som vil deg vel og avslutter alltid med et ønske om at det skal gå bra for deg.

Vera som ekspert

Vera har en mer vitenskapelig tilnærming enn Simon. Hun henter sin ekspertise blant annet fra kognitiv terapi: «Du kan trene på å ikke bli så redd [for hunder]. (…) Kanskje du tør å stå stille i tre sekunder før du løper første gang, og neste gang klarer du kanskje fem sekunder.» Hun anbefaler gjerne rollespill: «Øv på hverandre. Lat som en av dere er gutten som sier grisete ting, så må den andre øve på å si ifra.» Hun refererer fra hormonforskning for eksempel når hun skriver om hvordan trøst gjør kroppen glad: «Det er derfor det hjelper å holde noen i hånda hvis vi gruer oss, eller vi blir mindre triste når vi får en klem». Og hun er fullt innforstått med den moderne oppdragelsens idé om å være i følelsene sine heller enn å skyve dem unna. Når hun lekser opp barns rettigheter, er hun deres advokat: «Alle barn skal være trygge på skolen, de skal ikke være redde.» Når hun henter fra egen erfaring, er ekspertisen på sitt minst overbevisende: «Jeg har flyttet mange ganger, og selv om jeg gruer meg, får jeg alltid nye venner. Det skjer bestandig fine ting, for heldigvis er det hyggelige folk overalt.»

Vera som markedsfører

Optimismen kan i blant virke i overkant naiv, men den er genuin: «Du kommer til å få mange nye venner gjennom livet, i perioder kan det være litt vanskelig, men jeg lover at det ordner seg.» Denne troen på heldige utfall gir Veras råd vind i seilene. Som livsholdning bidrar optimismen ikke bare til å markedsføre rådene og Vera som rådgiver, det er som om Vera promoterer livet selv. Ja, det er urettferdig. Ja, det kan være vanskelig. Desto viktigere å begynne å øve seg med én gang: «Tenk hvor nyttig det er å mestre noe du er redd for – det har du bruk for resten av livet.» Målet hennes er å utstyre leserne med ferdigheter som sikrer dem så gode liv som mulig.

Det kompetente barnet

De typiske spørsmålsstillerne er en jente på 10 og en gutt på 12 år. De blir i hvert fall ikke undervurdert. 10-åringen som er redd for læreren, får følgende råd: «Det er kjempevanskelig å si ifra til voksne mennesker, men det er veldig viktig å gjøre det likevel. Du må ta ansvar for at du har det bra.» Noen sider senere minner hun riktig nok om at det er de voksnes ansvar å passe på at du er trygg på skolen. Men hun henvender seg til leserne i overbevisning om at de klarer mer enn de tror. 10-åringen som er usikker på sin seksuelle legning, råder hun til å gå på biblioteket for å spørre etter bøker som handler om homofili. Som om å be om en slik bok er den enkleste oppgave i verden.

Det trekker derimot ned at Vera ser ut til å ta for gitt at leserne bor i relativt tettbygde strøk – for eksempel med tilgjengelig bibliotek. En annen uvane er stadig å henvise til «foreldrene dine». Blant mindretallet hun da ekskluderer, fins trolig dem som aller mest kan trenge råd og omtanke. Det hadde vært mer inkluderende å bruke en formulering av typen «de voksne der hjemme».

Vera som sitatmaskin

Etter å ha lest et par årganger av «Spør Vera» i Aftenposten Junior, er jeg stort sett enig i at vi her har å gjøre med Vera på sitt beste. Enda bedre blir det av at aviskvaliteten er heva et hakk med et forsiktig redigeringsarbeid som forsvarer plassen mellom stive permer. Jeg tviler strengt tatt ikke på at leserne er i stand til å hente ut gullkorn fra disse tekstene selv. Likevel synes jeg det er skuffende at ikke designerne har gjort jobben for oss ved å utheve de beste sitatene. Min favoritt lyder: «Du må øve på teite ting for å bli god på livet.»

«Denne boka er en knyttneve av en roman» heter det i baksideteksten til Arne Svingens nye ungdomsroman, Alt jeg skylder deg er juling, om søtten år gamle Herman som liker å slåss. Forlagets metafor er knapt nok slående –  vi har hørt den så mange ganger før at den vel har mistet mye av sin kraft. Men den innbyr i det minste leseren til å reflektere rundt forholdet mellom språk og vold. For hvis en roman kan være en knyttneve i positiv forstand – mer enn antyder det at også vi, leserne, kan kjenne suget i magen når det går hardt for seg. Hvem liker ikke å føle seg truffet av en roman, et dikt eller en presis formulering? Hva er mer tilfredsstillende enn å kunne avlevere en sviende replikk?

Kontroll og virkelighetsflukt

Volden er sjelden langt unna i mediehverdagen vår. De fleste av oss liker å se en spennende actionfilm der kjever knuses og skaller og karosserier smadres – i hvert fall så lenge volden fremstår som symbolsk og ikke altfor virkelig. En ubehagelig voldelig film må helst gjøre seg fortjent til volden ved å ta steget ut av underholdningen og inn i kunsten. Da blir det alvor, ikke underholdning. Herman, som ikke bare er denne romanens hovedperson, men også dens forteller, reflekterer over slike problemstillinger selv. Han foretrekker voldsfilmer «som har et snev av virkelighet i seg», historier «der volden er ekkel og uforutsigbar, folk blør og hovner opp, og slagene får følger». Slik får vi vite hva slags tekst vi leser, men også at Herman tenker omtrent som oss.

I likhet med oss er også Herman redd for at volden skal komme på avveie og smitte over på hverdagen, om enn i omvendt forstand. Han trenger å føle at han har kontroll, og frykter at noen skal filme ham når han slår: «jeg vil ikke spres som et virus på vinteren,» sier han tidlig i boka. Dette forteller oss at Herman ønsker seg en relativt konsekvensfri form for vold, en kamp som er over idet motstanderen går i bakken og han har gjort tilstrekkelig inntrykk, men også at Svingens hovedperson ikke er ute etter berømmelse, men snarere en form for lutring.

Ærlighetsmaskinen

«Skal jeg være helt ærlig,» heter det i romanens aller første setning, «så finnes det ikke noe mer rensende enn å kjenne knyttneven treffe haka til en idiot», og nøkkelordene her er «ærlig» og «rensende». Målet her, som i så mange av Svingens beste romaner, er å kunne snakke sant om det som virkelig betyr noe, å få til en form for likevekt, eller kanskje heller bygge en bro, mellom den verdenen man bærer inni seg og den verdenen man deler med andre. Problemet oppstår når det man har inni seg er skamfullt og vondt nok til at det ikke er presentabelt. Da må det renses opp.

Og her, i romanens første setning, skjønner vi at Hermans strategi går ut på å rense opp i grumset på innsiden ved å utøve vold på verden der ute, å lindre indre, ufortjent smerte ved å forvandle den til noen andres fortjente lidelse. At det helst skal gå ut over «en idiot» forteller oss at volden må kunne rettferdiggjøres. Herman liker ikke å slåss bare for å slåss. Han må kunne tenke at han gjenoppretter en form for orden i verden, at det, som i tittelen, er snakk om gjengjeldelse og skyld. Men tenker man at volden den andre påføres dypest sett er fortjent, blir det desto vanskeligere å be om unnskyldning for å ha gjort noe galt selv. Da blir det også umulig å forsone seg med samfunnet. Når Herman utfører sitt private renselsesrituale, ser omverdenen bare en voldsmann og et offer. Og når forskjellen mellom hvordan du ser deg selv og hvordan verden ser deg blir for stor, bryter språket sammen.

Hermans strategi settes ytterligere på prøve av den fascinerende, men ustabile Silje. Hun har nemlig en liste med navn på en rekke menn som ustraffet har forgrepet seg på barn. Om noen fortjener juling må det vel være dem? Om noen skal kunne gi dem juling, må det vel være ham? Herman lar seg rekruttere til prosjektet, men skjønner snart at det nok ikke var dette det handlet om for ham likevel. Erkjennelsen fremprovoserer et nytt prosjekt. Det er noen han må konfrontere. Men han trenger et vitne, en som kan opprette en nødvendig forbindelse mellom verden og ham, og bekrefte ham. Det må bli Silje. Problemet er bare at hun har sine egne demoner, som kanskje er villere og farligere enn Hermans. Det er heller ikke alltid slik at man kan få det man fortjener, eller alltid selv skjønner hva man trenger mest.

Nok et karrierehøydepunkt

Arne Svingen befinner seg nå om lag tjue år og sytti utgivelser inn i karrieren som forfatter, og strengt tatt burde man ikke kunne skrive såpass gode, medrivende og gjennomarbeidete ungdomsromaner som dette med et slikt utgivelsestempo. Selv om øvelse som kjent gjør mester, ville de aller fleste andre forfattere begynt å gå på tomgang nå. Men Alt jeg skylder deg er juling er blant det beste jeg har lest av Svingen så langt – og det sier ikke lite. Handlingen følger en konsekvent logikk uten å bli forutsigbar, dialogen er levende og personene interessante og sammensatte. Vi ville neppe likt Herman om han gikk i klassen til barna våre, men vi liker ham her, i denne spennende og intelligente romanen, som rett nok inneholder en god porsjon dramatiske hendelser, men der det aller mest spennende skjer i selve språket.

Da jeg vokste opp, pleide de voksne å si at volden begynner der språket slutter, noe som vel skulle bety at den som slo egentlig var dum og avmektig. Også hos Svingen er volden uttrykk for avmakt, og Herman sliter absolutt med å kommunisere med omverdenen. Men det som slår meg når jeg leser denne romanen, er hvor mye språk han likevel har, denne gutten, og den rastløse, søkende energien i det. Når Herman finner sammen med Silje, handler det mindre om fysisk tiltrekning enn om at ordene de kan utveksle seg imellom er raske og skarpe, som tankene han bærer på til daglig, og slagene han deler ut til fremmede idioter om natten. Det letter på trykket. Herman er verken dum eller avstumpet, men bærer en skam som må bearbeides og lindres. Det gjelder bare å finne ut hvordan. Alt jeg skylder deg er juling er et godt sted å begynne.

Prologen åpner med et utdrag fra svarteboka, som vil spille en stor rolle senere i boka, hvor djevelen selv oppfordrer leseren til å hjelpe til å «mane barnet mitt fram. Her. På denne staden». Denne henvendelsen til leseren kan også tolkes som en invitasjon til å være med å gjette nettopp hvem i historien djevelen gjemmer seg bak. Boka fortsetter så med slutten, hvor jeg-fortelleren Onu på 15 år sitter omringet av flammer og forteller at alt som har vært, vil trolig smuldre opp og bli til ingenting. Men han påpeker også at det er umulig å vite noe om fremtiden. Fortiden, derimot, den tar oss tilbake til første gang han møtte den nyinnflytta Regina Korp «i skumringa ein kveld i april.»

Onu, en forsiktig, men nysgjerrig og sympatisk tenåringsgutt, bor nemlig i en liten bygd med kun 58 innbyggere. Den fryktinngytende stemningen er satt tidlig, og man får følelsen av å ha reist tilbake i tid. Tonen minner om gammeldagse grøssere, med mye snakk om religion, tradisjoner og gamle skrifter. På ungdomstrinnet i bygda går det kun to andre elever, Alex, som er både høyere enn Onu og tøffere i kjeften, og Irmelin. Det er tydelig at disse tre ungdommene har lite til felles, og henger sammen til tross for at de ikke synes å like hverandre så godt. Onu har naturligvis et godt øye til den modige og fine Irmelin, som eneste jevnaldrende jente, men hun er ifølge ham selv både utilnærmelig og nedlatende.

Oss og dem

Korp-familien har flyttet inn i Prestegarden, et gammelt trehus med ulykke tilknyttet seg. Det var frøken Erkendal som bodde der sist, men hun ble funnet død på trappa for ti år siden, en hendelse som traumatiserte unge Onu. Ingen aner hvor familien Korp kommer fra, og det eneste de vet er at fru Korp skal føde et nytt barn om bare noen dager. Familien oppfører seg mistenkelig, har mørkere hudfarge og rare, gammeldagse klær. Foreldrene har lært seg språket til folket i bygda, mens Regina, som begynner i klassen til Onu, kun kommuniserer ved å skrive lapper på engelsk. Moren til Onu er i utgangspunktet åpen for de nye naboene, og ber Onu være høflig og imøtekommende. Men hun snur brått når fru Korp er brysk og avvisende, og avfeier dem raskt som overlegne og uvennlige, og at de får bare vente og se hvor artig det blir å ikke ta del i fellesskapet.

Vi lærer etter hvert om bygdas historie, stedet Gud aldri har glemt, ifølge en av de lokale. Stedet er «tvert om hans mareritt». Det finnes en gammel grotte hvor djevelens svartebok skal ligge, og Onu og klassekameratene er overbevist om at valpurgisnatt nærmer seg, natta djevelen skal fødes på nytt. Ankomsten til de rare innflytterne med den gravide moren tyder på at det nettopp er Korpene som skal mane frem djevelens barn, og ungdommene er i kappløp med tiden for å få avdekket sannheten før natt til første mai. Men det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, om det er Regina og familien eller de innfødte som har noe djevelsk og ondt i seg. Mæhle er en dyktig historieforteller, og når man tror man har skjønt tegninga, kommer det nye plottvendinger som gjør at man må revurdere alt. Dette gjør at historien aldri blir kjedelig og har et jevnt driv hele veien.

Boka har gotiske trekk, da den er preget av uvær, gammel folketro, og en mørk, mystisk og middelaldersk tone gjennom det hele. Det er ikke en bok man bør lese før sengetid, om man er lettskremt.

Djevelsk samfunnskritikk

Den lokale Seamus, som vekker ungdommens lyst til å lete etter svarteboka i grotta, påpeker at det kan være viktig å kjenne til de mørke fortellingene knyttet til hjemstedet deres. «Dei seier noko om menneska som har budd her, og faktisk også noko om dei som bur her i dag.» Kanskje er det nettopp menneskene som lever i dag Mæhle prøver å si noe om; at det kanskje ligger noe djevelsk i oss alle.

Boka blir markedsført som en samfunnskritisk grøsser, og det underliggende mørket og skepsisen til nykommerne forteller oss noe om oss selv i en tid preget av innvandring og flyktningkrise. Spesielt klesdrakten til familien Korp provoserer, og Alex utbryter «Dei burde tilpasse seg vår kultur!», med tydelige paralleller til vår egen samtid og holdninger til de som ikke ligner oss selv. Alex blir spurt om han selv ville kledd seg annerledes om han hadde flyttet til Reginas land, og han bare fnyser og svarer enkelt og greit at han selvsagt ville gjort det.

Først og fremst grøsser

Samlaget lanserte nylig lettlestserien Grøss og gru, utviklet i samarbeid med Leser søker bok, hvor Mæhle også har en utgivelse. Djevelen vil alltid finne deg er en lengre og mer komplisert historie, men er allikevel tilgjengelig og lesbar. Boka har et enkelt språk med korte kapitler, og det er vanskelig å ikke lese hele i et jafs. Det er ingen tvil om at Mæhle mestrer sjangeren. Historien gir assosiasjoner til Ira Levins Rosemary’s Baby, hvor djevelen og graviditet også står sentralt. Samlaget har også fått til dette med innbydende forsider. Med gotisk skrift og en forhistorisk bok i flammer, er det ingen tvil om hva slags historie man har med å gjøre.

Djevelen vil alltid finne deg kan kanskje inspirere til samfunnskritisk samtale og få leseren til å reflektere over hvordan vi tar imot nykommere i vår egen verden, men er først og fremst en høyst lesbar og underholdende grøsser fra start til slutt.

Den nye boken til australske Shaun Tan har tittelen Fortellinger fra indre by, men selv om historiene finner sted i storbyen, er det de ville dyrene som har de fleste hovedrollene. Og her er det virkelig alle slags dyr. Noen av dem er velkjente, men transportert til et usannsynlig sted: I åttiåttende etasje i en skyskraper bor det krokodiller, mens kontorarbeiderne rundt lever i lykkelig uvitenhet. I en annen kontorbygning har alle styremedlemmene blitt til frosker, og sekretæren skvetter vann fra drikkeglassene på dem for å holde dem fuktige mens hun lurer på hva hun skal gjøre.

Atter andre av dyrene er mer utrolige; en gris som synker sakte ned i gulvet; en hai så stor som en bydel, som blir slaktet av en stoisk fisker; bjørner med advokater…

Kollektivet som fortellerstemme

Shaun Tans glansnummer er å gjøre det alminnelige fremmed. Ikke ved å ta i bruk science fiction-grep, men gjennom allegoriske fortellinger fortalt med en melankolsk varme. Ofte er det ikke engang en jeg-person som fører fortellingen, men et «vi» som gjerne omfatter hele menneskeheten, eller i det minste alle som er i nærheten. Og selv om historiene som fortelles føles fantastiske og utrolige, er de ofte fortalt fra et enda fjernere ståsted – Tan mestrer den lille kunsten å mane frem nostalgi overfor en innbilt fremtid.

Allerede i tegneserieboken Ankomsten (Egmont, 2006) var det klart at Tan var et stort talent innen fantastiske fortellinger. Gjennom en fullstendig ordløs historie skildres en immigrants opplevelse av å komme til et nytt og fremmed land – et sted hvor alt fra språket til bygningene og kulturen virker nærmest ugjennomtrengelig. Men i stedet for å gå for kald fremmedgjøring, er boken holdt i en gammeldags sepia som får en til å tenke at dette er de subjektive opplevelsene til en europeisk flyktning som ankommer USA rundt 1920 en gang.

Fra forstaden til storbyen

Oppfølgeren Fortellinger fra ytre utkant (Cappelen Damm 2009) var som en magisk barndom man ser tilbake på gjennom rosenrøde briller og en god dose fri fantasi. Boken bestod av en rekke kortere tekster med illustrasjoner til – en slags billedbok om du vil, og er en klar forløper til årets Fortellinger fra indre by.

I denne boken skifter Tan fokus fra forstedenes søvnige ikke-steder til storbyens overfylte og aldri-sovende rom. Illustrasjonene – fargerike oljemalerier som kunne stått fritt på egne ben – til hver av de 25 historiene er strukket ut over dobbeltsider, og fungerer som punktum eller tankestreker alt etter hvor i teksten de er plassert. Byen Tan forteller om er som alltid veldig gjenkjennelig, men også dypt fremmed. Det som skjer her, skjer i overført betydning. Og hva det egentlig handler om er økologi. Dyrevelferd. Det handler om kapitalisme, klima, om å være menneske.

Fra himmelen til slobøtta

I en av bokens lengste historier (de er alle sammen uten tittel), er fortellingen lagt i munnen på et barn som sniker seg ut sammen med vennene sine om natten for å fiske månefisk – store runde fisker som lever oppe blant skyene og som fanges ved hjelp av agn festet på heliumballonger. Når barna til sin egen store overraskelse klarer å fange en av disse nesten mytiske skapningene, legger de sammen med familien av gårde til nabolagets svartebørs-gourmet. Men perfekte skapninger fra himmelen varer ikke lenge på jorden:

«Den glansfulle fargen langs kanten av finnene var i ferd med å bli melkeaktig grå mens han snakket. Øyet, nå som vi faktisk så på det, var mer som et kokt egg – et svartkokt egg. Leppene falt av som geleaktige bøttehåndtak. Em, Jo og Lee holdt opp organene som lå på is, våre iriserende skatter, det store esset i fiskehandler-ermet, som nå svettet en veldig lite appellerende brun grøt av sydende skum, det motsatte av gourmet. Når hadde det skjedd? Hva med rognen? Rognen! Pim hadde rognen! Men hvor var Pim? Herr Hiro hevet de fugleaktige hendene sine opp i luften, senket haken, en åpen unnskyldning for alskens kosmisk urettferdighet.

«Månefisk bo i himmel», forklarte han med en merkelig syngestemme. «Skinnende, himmelsk, perfekt vesen. Her, i denne verden, de dø. Ikke bare kroppen, men alt, sjel, ånd, smak, alt dø. Kunde vil spise månefisk, betale mye for månefisk, drømme alltid om månefisk. Fordi kunde kan ikke spise månefisk. En time, to time, sol komme opp, helt borte. Vi forte oss, redde liten bit her og der, servere rask, kanskje fortsatt bra.»

Fortellinger fra indre by kan leses som miljøbevisste øko-fabler, som meditasjoner over den menneskelige tilstand, eller som distanserte erindringer fra en magisk tid. Og kanskje trenger vi alle tre akkurat nå.

Gunnar F. Klinge har skrevet en moderne versjon av myten om Orfeus og Evrydike. Det legger han ikke skjul på. Allerede i kapittel fem forteller moren til bokas hovedperson, Iris, om Orfeus som gikk ned i dødsriket for å hente hjem sin elskede Evrydike. Det har blitt Iris sin yndlingsfortelling etter at faren hennes døde. Hun kan den utenat, men elsker at moren forteller den for henne om og om igjen. Leserne skjønner det også. Denne myten skal gjentas på nytt, og det er Iris som skal spille rollen som Orfeus. Både vaskeseddelen og omslagsillustrasjonen bygger opp under denne forventningen. Vi skal ned i dødsriket, og vi skal være vitne til en mytisk kamp mellom liv og død der utfallet er usikkert. Det høres ut som et spennende opplegg, så hvorfor engasjerer det ikke?

Hovedpersonens vilje

En leser engasjerer seg i en karakter som vil noe, som har et prosjekt som engasjerer. Iris er en jente som gjør mange ting, som er sint og trist, men som mangler et tydelig prosjekt før det er ca. 40 sider igjen av boka. Først da får hun oppdraget: Hun skal stige ned i dødsriket og overtale Hades til å slippe fri en hun har kjær. Strengt tatt starter fortellingen da, fordi det er først da noe står på spill.

Før den tid skjer det mye dramatisk i livet til Iris, men ikke alle disse hendelsene peker framover. Det vil si: Man håper jo – og tror – at de skal bety noe, men det gjør de ikke. La oss ta et eksempel: I starten av boka introduseres et klassemiljø. Elevene øver til en konsert, og Iris skal framføre en sang. Tre elever introduseres: Torstein og Gerd, to outsidere som sitter i konsertkomiteen, og Peder, klassens bølle. Iris avviser Torstein og Gerd, havner i konflikt med Peder og slår ham i ansiktet. De små scenene viser hvor sårbar og utafor Iris føler seg sammen med resten av klassen. Men de skaper også forventinger om noe mer. Vil hun velge nerdene framfor de kule i klassen, til slutt? Vil hun i det hele tatt bli en del av klassemiljøet igjen? Og hvordan vil konflikten med Peder utspille seg? Blir de venner igjen, eller utvikler fiendskapen seg på nye og interessante måter? Over det hele hviler en større forventing: Hva har disse personene å gjøre med Iris sitt Orfeus-oppdrag? Svaret på det siste spørsmålet er kort og godt «ingenting». Disse personene trer ut av fortellingen uten å etterlate seg spor av mening. De betyr ingenting for Iris, for oppdraget eller for framdriften i boka.

Det som peker framover

Men noe peker framover, og disse elementene, eller karakterene, har naturlig nok fått greske, mytologiske navn. Hunden til Iris, Kerberos, spiller rollen som hovedpersonens vokter. Iris får også en ny klassevenninne, Dafne, som nærmest blir sendt henne til unnsetning, før hun forstår at hun trenger henne. I løpet av én scene er de bestevenner, Og Dafne limer seg til Iris for å kunne trå til når det blir behov for henne.

En annen sentral karakter i dette dramaet er bestemoren til Iris. Hun kommer inn i fortellingen som et spøkelse, rett fra psykiatrisk avdeling, men tar seg fort inn og blir på null komma niks en robust og klartenkt bauta. Utrolig nok. Bestemoren spiller en viktig rolle på det realistiske planet. Hun redder Iris og Dafne! Men hun har ingen viktig funksjon i det mytiske oppdraget.

Det er moren, som er doktor i gresk mytologi, og den døde faren, all vesentlig handling kretser rundt. Og det som skjer med dem, i virkeligheten, får naturlig nok følger for hva som skjer i den andre verdenen Iris trer inn i når hun drømmer.

Det mytiske og det realistiske

Handlingen i boka utspiller seg på to plan, eller i to virkeligheter: En realistisk, gjenkjennelig nåtidsvirkelighet med mobiltelefoner, biler, sykehus etc. – og en mytisk og drømmeaktig verden som Iris har kontakt med når hun sover, eller ikke er bevisst. I denne andre verdenen er det de greske, mytologiske figurer som regjerer. Vi møter Tanatos, døden, moirene, skjebnegudinnene, Karon, fergemannen og selvsagt Hades, hersker i dødsriket – og mange, mange flere.

De drømmeaktige scenene er poetisk beskrevet, her fra anslaget som innleder boka:

«Når natten reiser seg og vandrer gjennom verden, henger den mørket på usynlige snorer mellom trærne i skogen og husene i byen. Det skjer så stille og umerkelig at de færreste har sett det. Men hvis du går gjennom skogen i skumringen, kan det hende du skimter skyggen av en kjempehånd som glir rundt mellom trærne og fyller luften med mørke.»

Scenen er drømmeaktig, vakker, med et islett av uhygge – nesten som en David Lynch-film, der drøm og virkelighet glir over i hverandre. Disse beskrivelsene er poetiske, mystiske og stemningsskapende.

På mange måter er det en drøms logikk som styrer handlingen i boka. Selv når handlingen utspiller seg på det realistiske planet, er det som om karakterene handler i tråd med hva myten forventer at de skal gjøre, og ikke i tråd med vanlige, psykologiske grunner. Både utviklingen av vennskapet mellom Dafne og Iris og bestemorens tilbakevending fra institusjonen hun er innlagt på, er skildret på en lite troverdig måte. Leser man derimot disse handlingene som integrerte deler av det mytiske dramaet, blir det lettere å akseptere mangelen på realisme.

Det jeg likevel savner, er en tydeligere logisk sammenheng mellom det realistiske og det mytiske planet. Hvis Dafne er sendt som hjelper for Iris, og hennes rolle er å gi Iris to honningbrød som er livsviktige der nede i dødsriket, hvorfor blir ikke akkurat denne hjelpen varslet på det realistiske planet? Og hvis bestemor er kommet tilbake fra sorg og galskap for å være tilstede for Iris, hvorfor får hun ikke en tydeligere rolle på det mytiske planet? Forbindelsen mellom drøm og virkelighet er ofte uklar, men i denne boka hadde tydeligere forbindelseslinjer mellom drøm og virkelighet gjort boka mer spennende å lese, og lettere å like.

De siste årene har det blitt utgitt mye kvinnehistorisk og feministisk sakprosa for unge lesere. I 2015 kom Marta Breen og Jenny Jordahls F-ordet, 155 grunner til å være feminist, fulgt opp av 60 damer du skulle ha møtt. Kvinnehistorie for deg som har det travelt (2016) og Kvinner i kamp. 150 års kamp for frihet, likhet, søsterskap! (2018). Oversatt fra svensk finner vi Sassa Buregren og Elin Lindells Feminisme pågår (2017), mens Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa i høst utgav Jenteloven – feministisk førstehjelp (2018). Felles for flere av disse utgivelsene er naturlig nok et fokus på både kvinnebevegelsen som helhet og de dramatiske enkelthistoriene til kvinner som har kjempet for stemmerett, mot undertrykkelse, for fri abort. Forfatter og illustratør Signe Augusta Iversen Torp har valgt en litt annen innfallsvinkel i sitt prosjekt Babusjka-boka – mammas mors mødre og meg, som forteller 250 års kvinnehistorie med en personlig vri.

Russisk dukke-struktur

Tittelen er selvsagt lånt fra den russiske treleken der man pakker ut mindre og mindre figurer, den ene inne i magen til den andre. Babusjka betyr også bestemor på russisk, og Torp bruker sitt eget familietre som utgangspunkt for å si noe om kvinners liv generelt. Vi begynner ni generasjoner tilbake i tid med Elisabeth von Mevius som levde fra 1740–1824 og ender opp med forfatteren og illustratøren selv som siste ledd, eller innerste tredukke, hvis man holder seg til babusjka-metaforen. Også bokas paratekst tematiserer at illustratøren både er betrakter og deltaker på denne tidslinjen. På innsidepermene finner vi først et oversiktsbilde der det myldrer av kvinner fra ulike tidsepoker. Blar man om zoomes det inn på ni kvinneskikkelser og deretter på en ung jente som står med ryggen til og betrakter de resterende åtte som henger på veggen i glass og ramme.

Lov og liv

Hvert oppslag er komponert med et utdrag av norsk lov på venstre side og et kvinneportrett til høyre. Loven som gjengis handler om kvinners rettigheter, eller mangel på disse i den gjeldende perioden. Grunnloven av 1814 er det juridiske utgangspunktet for tidslinjen. Kvinnene på denne tiden hadde dermed ikke stemmerett, bestemte ikke over egen økonomi og måtte ha en verge som var enten far eller ektemann. Stilt opp mot gjeldende lov beskriver Torp kvinnenes liv som en minibiografi med kort informasjon om giftemål, antall barn, bosted og levebrød. Biografiene er ribbet for detaljer og teksten inviterer ikke til innlevelse i det som man aner må ha vært dramatiske liv. Når det fortelles at «Da Elisabeth var gammel og mannen var død bodde hun sammen med en datter som hadde blitt gal», skulle jeg gjerne hørt mye mer om det, men der stopper Elisabeths historie og man blar videre til datteren Charlotta. Hvis vi hopper en generasjon til, møter vi Ebba som var forlovet tre ganger og som mistet tre sønner i tre ulike drukningsulykker, på forskjellige steder i verden. Her ligger det jo en hel roman i seg selv! Naturlig nok kan ikke forfatteren forfølge alle disse historiene, men effekten av denne kortformen er at de enkelte historiene blir litt blodfattige i sin knapphet.

Fra barokk til IKEA

Mye av fortelleransvaret ligger imidlertid på illustrasjonene. Vi følger utviklingen gjennom tidstypiske frisyrer og klær. Rammene rundt lovverket følger skiftende stilarter fra barokk til IKEA. Alle oppslagene har forskjellig tapetmønstret bakgrunn. Et interessant skifte skjer ved inngangen til 1900-tallet. Tidligere har kvinnene sittet og posert som for et portrett, men med Henriette Grill (1860–1953) møter vi den første kvinnen som avbildes utendørs blant andre mennesker i et myldrende bybilde. Her brukes også avisutklipp og forskjellige skrifttyper i illustrasjonene, noe som speiler at Henriette er den første kvinnen i rekken som får muligheten til å studere og som får en større radius enn foregående generasjoner. Der de tidligere tidenes kvinner på mange måter er visuelt like, skyter utviklingen fart mot slutten og portrettene individualiseres i større grad. Her finner vi bestemor med sigarett og mor Ina som første generasjon kvinne ikledd bukser. Og helt til slutt illustratøren selv. Torp har benyttet seg av et fiffig grep som knytter alle kvinnene sammen ved at boka er gjennomhullet. Gjennom hullet skimter vi en medaljong som bæres av Signe på siste oppslag. Tanken er at skaperen av boka skal skimtes gjennom alle sine åtte formødre. Denne typen lek med bildebokas materialitet forbinder man vanligvis med småbarnsbøker av typen Den lille larven Aldri Mett, mens Torp viser at også bildebøker for ungdom og voksne kan eksperimentere med format og form med lekkert symbolsk resultat.

Den lille og den store historien

Å formidle den store historien gjennom den lille er et velkjent fortellergrep i faglitteratur for barn og unge. Her viser Torp indirekte hvordan kvinners liv har endret seg ved å følge noen få utvalgte eksempelfortellinger. Et ankepunkt her er at det ikke nødvendigvis fins en direkte sammenheng mellom kvinneportrettene og lovene som gjengis parallelt. Der loven av 1814 slår fast at sønner skal arve dobbelt så mye som døtre, synes ikke dette å berøre kvinnene som portretteres fra denne tiden. Når loven av 1915 likestiller barn født innenfor og utenfor ekteskapet, beskriver den korresponderende biografien en kvinne som døde av lungebetennelse i tidlig alder og etterlot seg to små barn. På den måten løper den store og den lille historien mest ved siden av hverandre uten noen eksplisitt forbindelse. Babusjka-boka blir dermed en sakprosabok der leseren selv må koble de små historiene til den generelle samfunnsutviklingen og fylle de tomrommene som oppstår når de ulike teksttypene møtes, eller ikke møtes. Der andre ovennevnte utgivelser slår hardere og har et tydeligere politisk prosjektforteller Signe Augusta Iversen Torp kvinnehistorie med innestemme.

Hovedpersonen i Dette er ikke oss, fjorten år gamle Sanna, er ensom. Det er nesten et år siden moren hennes døde, og siden da har faren hennes sittet mest på kontoret og skrevet. Han glemmer å følge med på middagen han har satt i ovnen, kjøleskapet er tomt for matvarer. I tillegg har bestevenninnen til Sanna, Mie, fått seg en ny bestevenninne i Mitra. Plutselig er katten som pleier å vente utenfor oppgangen den eneste vennen Sanna har.

Men så finner Sanna en bursdagsgave til seg selv gjemt innerst i skapet: et kamera moren ville gi henne før hun døde. Den nye gutten i klassen, Yousef, tilbyr seg å hjelpe henne med å komme over frykten for å ta bilder, og sammen kjøper de et engangskamera de kan ta bilder med annenhver gang. Sanna tror fotointeressen kan være starten på et nytt vennskap, men alt går ikke på skinner der heller. For hvorfor holder Yousef det skjult for klassekameratene at han skal møte henne etter skolen? Hvorfor tagger han henne ikke i bildet på instagram der hun står med ryggen til, det som Mitra tror må være et bilde av kjæresten hans? Og kanskje aller viktigst: Hvorfor kommer faren hennes aldri ut av kontoret lenger, hva er det egentlig han holder på med der inne?

Med Kent i platespilleren

Dette er ikke oss er debutromanen til Neda Alaei, tidligere student ved forfatterstudiet på Norsk barnebokinstitutt. Romanen tematiserer vennskap og omsorgssvikt, men Alaei stiller også interessante spørsmål om kunstens rolle. Kan fotografering hjelpe en med å se verden klarere? Kan sorg bearbeides gjennom skriving, eller blir skriveprosjekt isteden et middel i søken etter isolasjon?

I likhet med Bjørn Sortland i ungdomsromanen Livredd for å leve, dødsredd for å dø (2018), har Alaei valgt seg musikken til Kent som lydspor til handlingen. Musikken brukes til å speile stemningen i romanen: Den minner Sanna om moren mens hun fortsatt levde, om faren mens han fortsatt var glad, og den minner henne om sorgen etterpå. Samtidig brukes sangtekstene til å skildre følelser både Sanna og faren har vanskelig for å uttrykke:

«Pappa begynner å le. Kent spiller i bakgrunnen. Det er ingen som forstyrrer den andre, bare pappa og jeg som synger sammen med Jokke Berg. Endelig synger vi sammen.

Innan himlen faller ner så är du allt jag har
Jag ska göra allt jag kan för att ha dig kvar»

Når lydene blir overveldende

Uten faren som omsorgsperson, er hovedpersonen Sanna nemlig i fritt fall, men uten å ville innrømme det selv. Mens de indre refleksjonene fra jeg-fortelleren insisterer på at ting går greit, blir tegnene på at Sanna sliter stadig mer synlige gjennom andres reaksjoner: kommentarer i gymgarderoben om at hun har blitt tynnere, bekymrede kommentarer på innholdet i skolestilene hun skriver. Mens vekten i handlingen ligger på de ytre konfliktene, som trekantdramaet med Mitra og Yousef, er ting i ferd med å rakne innenfor veggene i leiligheten til Sanna og faren.

Ikke alle virkemidlene Alaei bruker for å synliggjøre den nedadgående spiralen til Sanna er like effektive. For eksempel blir de mange skildringene av kaffedrikking, et middel Sanna bruker for å fortrenge sulten, mer monotone gjentakelser enn tydelige faresignaler. Metaforbruken hennes sitter heller ikke helt, som i setningen: «kaffen smelter som lava i magen», eller den stadige gjentakelsen av at faren «smiler firkanta».

Andre steder treffer Alaei imidlertid bedre, som i beskrivelsen av lydene Sanna opplever rundt seg og inni seg, og som hun forsøker å fortrenge: «Det er lyder inne i meg, lyder jeg ikke vet hvor kommer fra, lyder jeg ikke vet hva betyr, lyder jeg prøver å stenge ute.» Lydene blir mer og mer påtrengende ettersom presset på Sanna vokser, og blir et effektivt uttrykk for fornektelsen og angsten hennes. Samtidig bidrar de til å skape et godt driv fram mot klimakset, der presset på Sanna blir for stort og hun ikke lenger klarer å stenge lydene ute.

Barnevernet som redningsmenn

Det er først og fremst siste halvdel som skinner i Dette er ikke oss. Mens første halvdel er noe ufokusert, uten en tydelig rød tråd og med flere motiver med utydelige funksjoner, får romanen sterkere driv og retning når konflikten strammer seg til. Alaei skriver både originalt og troverdig om de komplekse følelsene Sanna opplever når faren forveksler henne med den avdøde moren, samt om de vanskelige valgene hun blir konfrontert med etter at faren blir sendt på sykehus. Hva kommer til å skje hvis hun forteller noen at hun nå bor alene i leiligheten? Skal hun tørre å be om å få bo hos læreren Trine, eller blir det for mye å forvente av henne?

Når ting blir umulige for Sanna, kommer nemlig barnevernet inn i fortellingen. Alaei er selv utdannet barnevernspedagog, og intensjonen om å gi en sympatisk fremstilling av barnevernet skinner gjennom i handlingen. Det er alltid en fare for å gå i moraliseringsfella med denne typen forfatterintensjoner, og barnevernspedagogene som skildres i Dette er ikke oss er påfallende forståelsesfulle og velvillige:

«Og den dagen pappa kommer hjem skal vi fortsette å hjelpe dere begge», forsikrer Maria meg om. «Vi har nemlig lyst til at det skal gå bra for deg og pappa å bo sammen. At du skal få være Sanna, snart 15 år, og at Mikkel skal få være pappa.»

Alaei unngår likevel å bli for styrende i fremstillingen av Sannas møte med barnevernet, og romanen blir dermed en viktig motfortelling til de mange negativt orienterte historiene som florerer om temaet. For omsorgssvikt og inngripen fra barnevernet er jo noe som møter mange barn i Norge, og hvert av disse barna har sin egen historie.

Denne kompleksiteten blir også ivaretatt i Dette er ikke oss. For mens Sanna og faren får hjelp av systemet, blir den nye vennen Yousefs erfaringer med barnevernet redusert til den korte setningen: «(…) barnevernet som kom og flytta søstera til et annet sted.» Familiesituasjonen til Yousef får ingen løsning, isteden blir han stående igjen som en litt ambivalent karakter, en som unngår å ta klare valg, med ønske om å gjøre alle til lags. Eller, som det står på et av bildene han har lagt ut på instagram, en som «vil ikke være alt for noen, men noe for alle». Oppmerksomme lesere vil kunne relatere dette til Yousefs egen vanskelige familiehistorie, som sikkert kunne rommet en roman i seg selv, den også.

Påfallende nok har navnet til forfatteren fått mer prominent plass enn tittelen på Ulf Starks siste bok, Rømlingene. En slik forside appellerer nok sterkest til oss som allerede har et pasjonert forhold til forfatterskapet. Appellen blir enda sterkere av å vite at dette er Starks siste bok, basert på manuset han gjorde ferdig før han døde av kreft i 2017. I Sverige møtte Rømlingene unison hyllest fra anmelderne.

Flere av dem kaller hovedpersonen for Ulf selv om fornavnet aldri blir nevnt. De tar for gitt at Stark igjen har lagt handlinga til et univers inspirert av sin egen barndom, spunnet rundt unge Ulf. Å utelate navnet framstår som forfatterens lek med sin egen forutsigbarhet. Også denne gangen skal vi til en forstad utafor Stockholm, til en tid for kalverullade, melkeflasker og hjemmelaga tyttebærsyltetøy med parafinvoks på toppen. Også denne gutten er utstyrt med en far som er tannlege og som ikke klarer å sette andres behov foran sine egne. På sykehuset ligger derimot en nyoppdikta farfar med brukket lårhals, svakt hjerte og dårlig humør. Han heter Gottfrid. Fellesskapet med barnebarnet understrekes av at gutten har Gottfrid til mellomnavn. Det hadde også Ulf Stark.

Kultur mot natur

Den kultiverte tannlegen vil heller løse kryssord enn å besøke faren sin på sykehuset. Gottfrid er en gretten grøftegraver og tidligere maskinsjef som gjerne tar frustrasjonen ut på omgivelsene. Jeg tror ikke helt på barnebarnet når han påstår at han liker at farfar er hissig fordi det gjør «livet mer spennende». Jeg tror farfars evne til å uttrykke sinne gjør ham mer ekte og levende enn faren. Sammen med ham kan jeg-fortelleren være seg selv. Sammen med ham kan det som føles viktig få være viktig. Når farfar føler behov for en siste ekspedisjon fra sykehuset, hjelper barnebarnet ham på rømmen. Selv om det aldri blir sagt direkte, vil også barnelesere snart oppdage at det handler om å oppfylle en gammel manns siste ønsker.

Visst er det vakkert: «Så rart at løvet lyser på sitt sterkeste like før det faller av.» Den belgiske illustratøren Kitty Crowther følger opp med utsøkte høstfarger gjennom samtlige 15 illustrasjoner. Teksten er så stramt komponert at enhver kjøttbolle mamma lager skal vise seg å komme til nytte. Kanskje er den rent estetisk Starks aller beste, selv om den verken er den mest oppfinnsomme eller den viktigste. Den kan leses som forfatterens forsoning med sin egen død. Forsida har til og med plassert Starks navn på ryggen til nettopp farfar. Men glem ikke at forfatterskapet inneholder mange avskjeder – like fornøyelige som vemodige – å skulle måles opp mot. Både en hund og flere besteforeldre har fått hjelp til å maksimere sine siste dager. Særlig liksom-morfaren til Berra i Kan du plystre, Johanne (1993) minner om farfaren i Rømlingene ved at de begge lengter så sterkt til ektefellen som har dødd før dem. Når døden gjøres til en slags gjenforening, blir den lettere for leserne å forsone seg med.

Tenner lys for fantasien

Løgner er påkrevd for å stikke av med farfar: «Heldigvis hadde mamma lest mye for meg da jeg var liten, så jeg var ekspert på å finne på ting.» Jeg-fortelleren opplyser faktisk at han kan få mamma og pappa «til å tro på hva som helst». Slik framstår fortellerkunst som et vel så viktig tema som døden. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan også avdøde Klaus Hagerup hyller fortellingenes kraft i Jenta som ville redde bøkene, sammen med illustratør Lisa Aisato (2017)? Det samme gjør formodentlig avdøde Tor Fretheim i den varslede bildeboka Fortellingen med bilder av Øyvind Torseter. I sine siste utgivelser for barn tenner de alle et lys for fantasiens kraft. At illustratører av internasjonalt format bidrar til flammen, sier mye om den visuelle vendinga i fortellerkunsten.

Stark gir temaet en egen vri når han lar hovedpersonen fortelle den modige sannheten etter den ulovlige ekspedisjonen med farfar. For hva skjer når faren tror mer på den forutgående løgnen om turen enn på sannheten?

Selv juger Stark så uanstrengt at jeg ikke engang tviler på den formidable godheten til Adam hos bakeren. Han hjelper til med så vel kardemommeboller som løgner og transport, og farfar bemerker begeistra at han «er for god til å være sann». Crowther lar ham lyse som en engel. Det er lettere å tro på merkverdigheter som er lagt til et annet århundre, og Crowther bygger fint bro til fortida med skisseaktige biler og bygninger i en nokså tidløs stil. Vi er i fargeblyantenes tid. Farfars lårhalsbrudd er spjelka på en måte som ikke er vanlig i dag, men han har fått en nokså moderne knapp til å trykke på for å tilkalle hjelp ved senga.

Undergraver fortelleren

Mange av anmelderne framhever hvordan illustrasjonene fyller fortellinga med følelser. Jeg opplever samtidig at de holder meg på avstand. Det kan skyldes at jeg er uvant med stilen til Crowther. Men det kan også være at hun stiliserer farfar og barnebarnet med en distanse som oppfordrer oss til å tenke over det vi ser. Den naive streken gir tegningene et litt vilkårlig preg. Som om hun vil minne om at de er oppdikta ved å antyde at dette bare er én av mange måter å se de to på. Slik underbygger bildene tematiseringa av kunsten å juge troverdig. Men samtidig motarbeider de illusjonen ved iblant å vise fortelleren som et barn med et litt for voksent hode. Det er som om illustrasjonene antyder at det bak fortellerens stemme ligger en mer voksen bevissthet. Heldigvis er stemmen så gjennomført formulert at den ikke lar seg rokke ved. Det skal oversetter Line Almhjell ha noe av æren for.  Teksten viker aldri fra barneperspektivet, selv ikke der farfar kommer med «voksne» replikker. Da bemerker gjerne jeg-fortelleren at han ikke helt forstår hva farfar mener. Slik bevarer teksten sine poetiske rom for tolkning uten å miste solidariteten til barneleseren.

Og kanskje forsterker Almhjell bare det muntlige preget med sin vilkårlige omgang med hunkjønnsord. Språkrådet kommenterer det slik: «Det er helst middelklassen i de store byene som etter humør og emne har vekslet mellom ulike endinger uten hensyn til genus i norsk talemål ellers, jf. «tiden går fort på hytta».» I Almhjells tilfelle lyder det: «Jeg gikk rett opp trappa til rommet mitt og la meg på sengen.» Uansett hvor vanskelig det er å håndtere hunkjønnsord konsekvent i skriftform, synes jeg at i alle fall farfar hadde kledd noen flere a-endinger. Det hadde stått godt til banninga hans.

For Stark må ha oppdaga det samme som jeg har observert i diverse klasserom: Dagens barn tolererer mindre banning enn før. Jeg ser i hvert fall ingen åpenbar religiøs grunn til at barnebarnet skal ha som prosjekt å temme språkføringa til farfar før han dør, slik at han kan møte farmor igjen uten å banne. Jo viktigere man mener at dette prosjekt er, desto morsommere blir det. Mange barn mener nok at dette er langt viktigere enn det jeg synes.

Har forresten også markedsførerne hos Kagge forlag latt seg inspirere til å teste kunsten å juge troverdig? Forsida er utstyrt med følgende sitat: «Det er vanskelig å forestille seg en vakrere fortelling enn dette. – Expressen». Selv om Rømlingene er i særklasse god, er det å overdrive. Sitatet er da heller ikke henta fra Expressen. Det stammer fra Viveca Bladh i radiokanalen P4 og lyder i originalen: «Men ett vackrare äventyr än det här er svårt att få när man ler genom tårarna.»

Boka begynner med at jeg-personen Mathias (16) kommer hjem en dag i oktober, og ser at politiet tar beslag i farens pc og papirer. Forretningsmann-faren har antagelig opptrådt uryddig/ulovlig, uten at vi får noe egentlig svar på det i løpet av boka. Alt sees fra Mathias’ synsvinkel.

Den første halvdelen av boka foregår i løpet av den første uka etter beslaget. Det veksler mellom nåtid og tilbakeblikk som viser hvordan familiens økonomiske status har utviklet seg: «Pappa ble ikke rik før jeg starta i fjerde klasse. Men da gikk det fort. Jeg husker at vi begynte å spise finere.» De to neste tidbolkene foregår fredag kveld uka etter, og i januar.

Mathias presenteres i første del av boka mest indirekte, gjennom sine beskrivelser av og reaksjoner på omgivelsene. Vi får en tydelig skildring av faren, som framstår som en gjenkjennelig gründertype med stort driv og liten sans for empati og nyanser. Mathias måler seg mot ham, uten å være sikker på om han beundrer eller misliker ham. Mora blir ikke beskrevet så grundig, og framstår som blek og utydelig birolle.

En liten bagatell som kanskje viser at Betanzo har jobbet med denne boka i flere år: Hva er nåtid? 16-åringen Mathias er født ett år etter at foreldrene møttes «en gang på 90-tallet».

Skrivesjangre

Et stykke ut i boka tenker jeg at her har forfatteren lekt med muligheten for at dette kunne bli mange ulike prosjekter, eller kanskje en stor, bredt anlagt roman som følger opp alle disse elementene.

Fra starten får jeg inntrykk av at dette vil bli et krimdrama og kammerspill, noe a la Bjørn Ingvaldsens «Far din» – om å vokse opp i skyggen av en forbryter, og hvordan det påvirker barnet og familien.

Jeg kunne også se for meg at dette ble en oppbruddsroman, historien om å vokse ut av det livet faren hadde skapt for dem. Det var noe i den distanserte skildringen av farens konkurranseinstinkt og omgang med sin ferske rikdom som tydet på det. Eller kanskje det kunne blitt en satirisk skildring av de nyrike: «Det var på den tiden pappa begynte å dra til Argentina på jakt.»

Så finner jeg flere steder ansatser til å gjøre dette til en Stavangerroman, med små innskutte karakteristikker av geografiske klasseskiller, millionærvillaer og hele den generelle siddisgeografien. Tydeligst er skildringene av seilbrett på Borestranda, kombinert med «Vi har aldri vært noe sjøfamilie. Både mamma og pappa kommer fra småsteder med potetåkrer på alle kanter.» Men dette blir heller ingen hovedsak i boka.

Alfahannen som ikke sto løpet ut

Boka er godt skrevet, og godt fortalt. Hver episode og hendelse er med på å bygge opp under utviklingen og konklusjonen i boka. Boka tåler derfor godt å leses flere ganger, slik at du kan oppdage de små hintene i bokas første del som peker fram mot sammenbruddet.

Jeg er nødt til å fortelle deg som leser dette at det ikke går bra med Mathias. Ellers kunne jeg ikke skrevet om boka i det hele tatt. Men jeg velger å ikke gi noe referat av hvordan ting utvikler seg, eller hvordan han oppfører seg mot seg selv og sine venner.

Boka er skrevet i førsteperson. Det er en velformulert 16-åring som fører ordet. Det er helt åpenbart et godt og naturlig valg å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er også med på å understreke det gamle dilemmaet: en velformulert forfatter må uttrykke seg gjennom en ubalansert 16-åring. Det blir i økende grad vanskelig å se sammenhengen mellom den følsomme, observante og analytiske ungdommen fra bokas første del, og den destruktive Mathias som gradvis utvikler seg. Hvis du er en som skal skrive om denne boka i en skoleoppgave, vil jeg anbefale deg at du leter etter utsagn og replikker som nettopp viser hvordan hovedpersonen forandrer seg.

Ved andre lesning er det tydeligere at Mathias ikke bare er en følsom sønn, men også en gryende alfahann som imiterer faren. Vi ser det i samspillet med kjæresten Karo (Karoline), som Mathias tar når han vil – og da mener jeg seksuelt, og som han forsøker å kontrollere med sjalusi. Hans forhold til Karos venninne Jenny vitner også om en gutt som er vant til å få det som han vil, en gutt som bare delvis kontrollerer impulsene sine.

Boka avsluttes med en setning om undervannsstrømmene ved Borestranda. «Undervannsstrømmer» er en god beskrivelse av Mathias’ utvikling. Og det er lett å konkludere med at Elen Betanzo har skrevet en sterk historie som vil engasjere mange lesere.

Sauer er ålreite dyr, er det sagt. Vel! Det gjelder ikke saueflokken til Ulla. Sjefssauen Ronny avfeier Ulla fullstendig når hun foreslår at kaninen Turid skal få være med i flokken: «– ALTSÅ! seier Ronny, – Me er ein saueflokk». De andre sauene dilter etter, ja, de følger flokken, som sauer flest; her handler det nemlig om «saueflokken» i både konkret og overført betydning. Moralen er opplagt: Å bare gjøre som alle andre uten å tenke, er dumt, og det er dumt å bare hegne om sine egne, uten å være åpen for at også dem man ikke kjenner, kan være helt ålreite, de også.

Alle i en flokk må være gode til noe, mener Ronny. Ulla er god til å gjemme seg. Veldig god. Når hun leker gjemsel med de andre sauene, gjemmer hun seg så godt at hun til slutt ikke vet hvordan hun skal finne tilbake til de andre. Uansett er det bare teit å være god til å gjemme seg, mener Ronny. Snart skal det selvsagt vise seg at han tar grundig feil.

Ulla og de gode hjelperne
Underveis i gjemsel-leken går Ulla seg bort. I kjent eventyrstil møter hun tre ulike hindringer når hun leter etter veien tilbake – og utbryter, hver gang: «Hadde eg hatt flokken min, ville me ha kome oss over kjempelett» (uten at leseren nødvendigvis tror på dét). Isteden er det tre andre dyr som hjelper henne. Dermed dannes en ny, broket flokk, som består av beveren Jon, røyskatten Siri og elgen Ragnar.

At beveren Jon er rosa, at røyskatten Siri er blå og at elgen Ragnar er lilla, med rosa hår, er et lite, men ikke ubetydelig brudd med noen forventninger man kanskje ikke var klar over at man hadde. Den utradisjonelle fargebruken er en lek med klisjeer som ikke bare er en artig overraskelse når navnene kommer for dagen, men som også glir rett inn i den overordnede tematikken, nemlig at du skal være den du er – det er lov å være annerledes, man skal likevel kunne bli inkludert i et fellesskap.

Tilgjengelig fortelling
Både moralen og i grunn også utfallet av historien vil nok leseren, enten det er en voksen eller et barn, oppfatte ganske raskt. Bildene er også tilsynelatende enkle. Figurene er stiliserte, med store øyne og tydelige ansiktsuttrykk, ja, verken fortelling, tekst eller bilde er spesielt utfordrende, selv ikke for en fersk leser. Det er helt greit. Noen oppslag insisterer imidlertid på å dveles ved, for eksempel der Ulla oppdager at hun ikke vet hvor hun er; her kan leseren følge bevegelsene hennes. Og der de møter røyskatten Siri, blir vi utfordret med en rebus som viser hvordan hun planlegger å hjelpe dem forbi den skumle, men sovende bjørnen. At Ulla dessuten stikker av med bjørnens blåbær, forklares ikke i verbalteksten – men viser seg gjennom illustrasjonene å være kilde til Ullas endelige triumf over Ronny.

Humor
På enkelt vis tar boka opp typiske emner, som det finnes utallige varianter av i barnelitteraturen: Det handler om motsetningen mellom flokk og individualitet, ulikhet og likhet, fellesskap og utestengelse. Det er allment og viktig – men det er likevel ikke det gode budskapet og den klare moralen som er bokas styrke, men humoren. Humoren kommer ikke bare fram i dialogen mellom dyrene, men skyldes kanskje først og fremst hint og fortellinger som ligger i bildene. Det er små ting, som at sauene har ullgensere på, at beveren Jon griller marshmallows på et kunstferdig oppsatt bål – iført speidertørkle – at elgen Ragnar mediterer, at de tre sauene spiller poker, og at lømmelen Ronny jukser (han har gjemt et ess bak ryggen). Ja, og så videre. Detaljene gir figurene karakter, og de gjør boka slitesterk, til tross for forutsigbarheten og de kjente elementene i fortellingen.

Forfatter og illustratør Anna R. Folkestad debuterte med Henrik And i 2011, som også kretser rundt den samme tematikken, nemlig at man må være fornøyd med å være den man er. Også her er humoren framtredende, der Henrik And, med et barns logikk, forestiller seg hvordan det ville ha vært å være andre dyr. Men mest kjent er kanskje Folkestad for sine bidrag i Samlagets Leseland-serie, der det blant annet er kommet tre bøker om Bo og den rynkete, rare Besta. Også i disse bøkene er nettopp humoren den viktigste kvaliteten, og på den måten bidrar de til å gjøre lettlestbøker til noe mer enn bare lesetrening.

Flokkmentalitet à la Fugelli
Jeg er sikker på at Ulla kommer til å bli likt godt av mange lesere – lett fordøyelig og fornøyelig som den er. Dialogen er dessuten gjentakende og skaper en god rytme fra oppslag til oppslag, og boka vil dermed egne seg svært godt til høytlesning. Jeg ser for meg at Ulla kommer til å bli lest i en del pedagogiske sammenhenger: Den kan  være fristende å bruke til å snakke om hvordan man skal oppføre seg. La oss bare håpe at fortellingen ikke blir kvalt av et overivrig ønske om å lære barna hvordan man skal være mot hverandre. For da går man glipp av all moroa.

På én måte er kanskje Ulla for korrekt. Ikke desto mindre klarer den på en god måte  å balansere budskapet om at det er viktig å tilhøre en flokk samtidig som man må gjøre egne valg. Ja, det er nesten som et ekko av Per Fugelli for barn: Ta vare på flokken din. Du er ingenting uten andre.

Kristin Storrusten debuterte i 2017 med diktsamlingen Barsel, der hun skriver om vanskelige og mørke tanker i barseltiden. En periode i livet der mange forventer at den nybakte moren skal stråle av lykke og morskjærlighet, men som for mange oppleves ensom og vanskelig. Diktsamlingen fikk god mottagelse, og ble ifølge en artikkel i Aftenposten utsolgt på en uke. I Svart lego er det også tabubelagte følelser som tematiseres. Thomas har egentlig alt han trenger, men likevel føler han seg ikke fornøyd, og det vanskeligste av alt er at han ikke liker farmor, som egentlig bare prøver å hjelpe familien.

Thomas vil være ålreit

For dette er en hardt prøvet familie. Thomas har to søsken, en storebror med angst og allergi, og en lillesøster med en kromosomfeil. To syke søsken som tar mye plass i og energi fra familien. Begge foreldrene virker slitne, og har ikke noe særlig overskudd eller tid til Thomas, selv om de prøver. For å støtte familien har farmor mer eller mindre flyttet inn. Dette kunne vært positivt, også for Thomas, men farmor er ikke snill, spesielt ikke mot ham. «Det er viktig for meg å være ålreit» tenker Thomas, noe som blir hans strategi for å takle tilværelsen. Og han prøver virkelig å være positiv og takknemlig, selv om han alltid må ta hensyn, og konstant blir forskjellsbehandlet og irettesatt av farmoren sin. Derfor kommer det litt brått på både han og meg, når han plutselig skriker «JÆVLA KJERRING» til henne etter en urettferdig bemerkning, noe han må unnskylde etterpå.

Gode karakterbeskrivelser

Storrusten er god på karakterbeskrivelser. Selv om jeg noen ganger synes hun blir litt for overtydelig, tror jeg målgruppa liker at hun lar dem bli godt kjent med personene i boken. Det er lett å se for seg en filosofisk og snill gutt som prøver å være en ressurs for familien og ellers gli inn uten å lage for mye støy, de slitne foreldrene, og søsknene som spiller ulike roller i livet til Thomas. Spesielt liker jeg hvordan det tegnes et usympatisk bilde av farmoren. Hun er tilsynelatende grei, men stikker til med kommentarer og handlinger som gjør at vi får full sympati med Thomas. Som da Thomas kommer hjem fra skolen og farmor har en gave til ham.

Hei, Thomas, jeg har noe til deg! Sier farmor uten å snu seg fra komfyren.
– Hæ?
– Ikke si hæ. Du hørte meg fint, gjorde du ikke?
Farmor kan visstnok bestemme over hørselen min.
– Jo da. Hva er det?
– Vær litt gladere, da! Kanskje det er noe fint? Ingen vits å være så kort.

Og det er faktisk noe fint, en av de aller nyeste mobilene Thomas har ønsket seg lenge. Skåret i gleden er at farmor ikke har kjøpt den for å være grei, men for at han skal kunne ringe hvis det skjer noe med søsknene hans. Omsorgen fra farmor retter seg alltid mot de to andre, aldri mot Thomas.

Som leser blir man både trist og irritert på Thomas’ vegne, men problemet med konflikten er at den virker umotivert. Det ikke er så lett å skjønne hvorfor farmor har denne sterke forakten for ham. Det er ingenting ved Thomas som forklarer hennes oppførsel, Thomas er jo aldri til bry. En mulig analyse er at farmor vil ha kontroll, og derfor irriterer seg over Thomas som er i stand til å ta mer ansvar for seg selv. Eller så er hun rett og slett bare slem. Et lite hint om at hun trives som sjefen i huset får vi når faren drister seg til å irettesette henne, og Thomas tenker: «Farmor stønner, kanskje fordi hun ikke får bestemme hvordan ting skal være».

Stort persongalleri

Det er forholdet hjemme, og dynamikken mellom farmor, Thomas og resten av familien som skaper den dramatiske utviklingen i historien. Hele familien blir godt presentert, og noe forvirrende blir det da, når forfatteren i tillegg introduserer flere tydelige karakterer som ikke tilfører historien noe av betydning. Spesielt de to venninnene Sumaya og Elise får mye plass innledningsvis, men de gir lite næring til fremdrift eller endringer, annet enn vi skjønner at de støtter Thomas i synet på farmoren sin.

En annen karakter vi blir kjent med, er Pål fra menigheten. Det er en fin scene mellom han og Thomas, som kunne vært utgangspunktet for en viktig relasjon, men han får knapt tre sider. Thomas vokser opp i en kristen familie, men jeg synes dette setter lite preg på historien. Thomas’ tilhørighet til menigheten, og Pål som en samtalepartner og mentor for Thomas, kunne derfor med fordel vært utnyttet litt bedre for å underbygge den kristne rammen. For selv om vi aner at troen er noe Thomas vil holde skjult for klassen, der han i første kapittel tenker: «Jeg skal på klubben på mandag. Sumaya og Elise har ikke sagt noe om at vi ber bordbønn hjemme», så bør dette komme tydeligere frem for leseren. Jeg blir nemlig ikke overbevist etter det korte besøket i menigheten, eller når familien ikke en eneste gang ber bordbønn ved bordet.

Hvor blir det av legoen?

Tittel og forside skaper en forventning hos leseren om at lego har en sentral plass i boka, men plastbitene er overraskende fraværende. De nevnes så vidt i noen sammenhenger, men ikke på en måte som gir lego en større betydning. Det er nevnt som innhold i en sammenteipet, skranglende boks i baksetet, og det heter at lillesøster Johanne liker bedre å ødelegge enn å bygge. Svart lego omtales på nest siste side, men fungerer ikke som referanse til noe annet enn tittelen på boken.

Storrusten klarer å vekke min sympati for Thomas, og en irritasjon over farmor, men historien har for mange løse biter som virker umotiverte og henger for dårlig sammen til at engasjementet holder hele veien gjennom. Men jeg ser ikke bort i fra at en tålmodig leser i målgruppa vil la seg engasjere av historien, og heie på Thomas til siste side.