Den 12 år gamle amerikanske gutten Arlo Finch har flyttet så mange ganger i løpet av livet at han har gitt opp å forsøke å få venner dit han kommer. Vi møter ham idet han ankommer den lille landsbyen Pine Mountain i Colorado sammen med den 15 år gamle søsteren Jaycee og moren Celeste. Moren har vokst opp der, og de skal bo sammen med Arlos onkel, den innesluttede taksidermisten Wade, i hans svært falleferdige hus.

Arlos far befinner seg i Kina, der han er på flukt fra FBI. Forbrytelsen forklares som at faren har «brutt loven ved å knekke hemmelige koder med datamaskiner.» Moren sliter med å få jobber nettopp fordi mannen er ettersøkt av FBI, og Pine Mountain er siste utvei. Det er verken internettforbindelse eller mobilsignal i det nye hjemmet deres, men kjedelig blir det likevel ikke for Arlo og familien. Det viser seg nemlig at Arlo er det nye offeret til en heks som befinner seg i Langskogene, en parallell virkelighet.

Arlo er en typisk protagonist, han er sympatisk og vennlig, er vant med å falle utenfor, og har evner han ikke selv er klar over. Ytre sett er han liten av vekst, og det mest påfallende ved ham er at han har ett grønt og ett brunt øye. Den første kvelden i Pine Mountain ser Arlo en hund, Cooper, som viser seg å være en slags levende død. Arlo skjønner at noe ikke er som det skal, men det er først når han blir med i Vandrerne, en forening med likhetstrekk med Speiderbevegelsen, at han innser hvilke farer som lurer i Langskogene.

Likhetstrekk med Harry Potter

Noen vil kanskje påstå at den er urettferdig, denne utrettelige sammenligningen med Harry Potter, som alle nyskrevne fantasybøker for barn og unge må stå i. Likevel er det uunngåelig å tenke på Rowlings univers mens man leser om Arlo Finch. Det er ikke usynlighetskappe, men en spesiell knute man kan slå på et tau for så å stige inn i en usynlig sone. I Langskogen er det ikke tryllestaver som sender trylleformular for å skade motstanderen, men såkalte knipselys, som også er en stråle av lys rettet mot motparten. Vandrerne er ikke organisert i hus som på Hogwarts, men i patruljer med hver sin farge. Det er konkurranser og turneringer der patruljene konkurrerer både mot hverandre og mot vandrere fra resten av landet. Godhet, lojalitet og fellesskap står sterkt i Arlo Finchs nye hverdag, slik vi forstår ut fra vandrerløftet:

Lojal, modig, god og sann –
Det nye og Det gamles redningsmann –
Jeg vokter naturen
Jeg kjenner min sti
Gjør det som er rett
Tar de svakes parti
Skogens ånder, hør, følg med
Når jeg sier fram min vandrered.

Verdiene som legges til grunn for den sosiale scenen Arlo entrer, gjør at dette er et trygt sted å være. Jeg er helt sikker på at alt kommer til å gå bra, alt vil ordne seg. Samtidig bikker det ikke over til å være naivt eller kjedelig, da det kommer flere trusler og farer der patruljen må samarbeide for å komme seg unna. Man skal heller ikke kimse av det å ha en slik fiktiv virkelighet å flykte inn i.

Fra Hollywood til fantasyroman

Forfatteren John August har en karriere som filmmanusforfatter, men dette er den første romanen han har skrevet. Det klart filmatiske preget boka har taler i stor grad til prosjektets fordel. Det er lett å følge historien, og beskrivelsene av både karakterer og steder er konkrete og visuelle. En svakhet ved boka er at det er noe uklart hvordan man går inn og ut av Langskogene. Samtidig som det ville vært en fordel å etablere dette grundigere, kan det være at dette blir lettere å forstå etter hvert som vi blir bedre kjent med Arlos nye virkeligheter. I mellomtiden kan man jo selv sette fantasien i sving for å spekulere og finne en forklaring.

Man trenger derimot ikke noen imponerende fantasi for å se for seg persongalleriet vi blir presentert for, her renner det nemlig over av stereotyper vi har sett før. Den lojale, skoleflinke Indra med sine indiske doktorforeldre; den kjekke, hvite, fornuftige patruljelederen Connor som kommer fra en rik familie; tvillingparet Julie og Jonas som får hjemmeundervisning og den litt klumsete, kinesiske Wu og hans kloke bestefar. I tillegg er alle de andre barna vennlige og imøtekommende: Med unntak av et par olme blikk fra en gutt i en av de konkurrerende patruljene, er det knapt motstand å spore for Arlo i møte med ny skole og nye venner. Den nokså banale fremstillingen av Arlos venner gjør at det er lett å holde oversikten, men igjen uteblir originaliteten og særpreget.

Cliffhangere og spenningsmusikk

Et annet sted hvor man kan se tydelige spor av Augusts filmbakgrunn er i den utstrakte bruken av cliffhangere. Av og til må jeg le, så godt hører jeg den dramatiske lydsnutten som gjerne kunne fulgt avslutningen på et kapittel. For denne leseren blir det et velkomment krydder, det skaper driv i historien, og gjør at boka er lett å plassere i pageturner-kategorien. Leser man denne romanen som det den er, altså første bok i en underholdningsserie for lesere på mellomtrinnet, kan den gjerne kalles vellykket. Oversetter Tore Aurstad har gjort en god jobb, teksten flyter godt og det er ingenting i oversettelsen som skaper fartsdumper.

Plottet i Arlo Finch og Ilddalen er ikke særlig originalt, og for en leser som er bevandret i fantasylitteraturens verden vil det være få overraskelser i denne første boka i serien. Likevel er det et univers som det er trygt og godt å være i, med sine ukompliserte sosiale relasjoner og vissheten om at alt vil ordne seg til slutt.

Det er mange som føler seg utenfor selv om man ikke kan se det på dem. Danske Jesper Wung-Sung ser ikke kinesisk ut, og ville nok sluppet unna mange situasjoner i barndommen om han ikke hadde hatt et etternavn som er vanskelig for dansker å uttale. De kinesiske anene blir et gjennomgangstema i boken, på samme måte som man kan ane at det er det i Wung-Sungs liv.

Lynkineser tar utgangspunkt i denne utenforskapen uten å bli hverken sentimental eller raljerende. Tvert imot er boken preget av en underlig men lun humor som gjør hele boken avvæpnende – selv når det ligger alvorlige hendelser mellom linjene. Boken er en del av den danske bokserien Min historie, hvor forfattere blir invitert til å fortelle om hva som skjedde før de ble konfirmert. Barnebokmarkedet er stort sett blottet for memoarer, så serien opererer i en spennende sjanger. Alle bøkene er illustrert på en måte som skal gjøre fortellingene mer moderne for målgruppen, noe som kanskje er spesielt viktig siden det ofte dreier seg om riktig gamle dager. 1970-tallet for eksempel, i dette tilfellet.

Hukommelsen er et trekkspill

Jesper Wung-Sung starter fortellingen med oldefaren sin, San Wung-Sung. San ble sammen med 33 andre kinesere seilt til Danmark på starten av 1900-tallet for å bli utstilt i Tivoli i København, og han endte opp med å bli i Danmark og stifte familie. Derfra forteller Jesper om oppveksten i den lille byen Marstal på Ærø sør i Danmark, og om de årene hvor familien bodde i Texas i USA.

Wung-Sung har over tretti utgivelser bak seg, blant dem flere billedbøker og romaner for ungdom. I Lynkineser forteller han i en tone som er riktig så original, og kanskje litt uventet i en barnebok. For eksempel skriver han i et kapittel om å tørre nesten alt, bare man bestemmer seg for hvor, når og hvordan: «Den følelse genkender jeg i dag hos mig selv, når jeg skriver. Som privatperson tager jeg sort jakkesæt på for at gå ud med affaldsposen. Som forfatter tør jeg gå fra Marstal til Manhattan splitternøgen». Et annet sted beskriver han hukommelsen som «en harmonika, der både trækker og presser begivenheder sammen til en lille, egenartet melodi.»

Andre ganger tar ordgleden over, og forfatteren presenterer setninger som det er vanskelig å komme helskinnet gjennom: «Den dag myndighederne kommer for at arrestere mig for at have arbejde, der bare er noget, jeg gjør, fordi jeg ikke kan lade være, vil jeg forsøge at redde mit liv ved at sige, at jeg dog har haft ét rigtigt arbeje i mit liv – det vil sige et arbejde, som jeg hadede inderligt og udelukkende udførte for pengenes skyld: Jeg har kørt med aviser». Denne setningen er det verste eksempelet, men hele boken er skrevet i en stil som gjør at den passer best for dem som er nokså lesevante fra før.

Utenfra til bøkene

Fra Marstal til Texas og tilbake igjen er den gjennomgående tonen i Lynkineser preget av utenforskap. Ikke slik å forstå at hovedpersonen er venneløs, men enten han går med avisene, spiller baseball, tar skolebussen eller snakker med jenter, er det alltid noe i situasjonen som gjør at han føler seg annerledes. Kanskje er det en generell følelse alle har, og at Wung-Sung bare setter godt ord på det. Etter hvert som han blir eldre blir han opptatt av at han vil bli ingenting når han blir stor: Ikke noe yrke, ikke noe å gjøre, bare ingenting. Vendepunktet kommer når han oppdager litteraturen – først gjennom Kafka («ser ud som en type der ikke ved, hvad han skal med sit liv…»), deretter på skriverommet til ungdomskjærestens forfatterpappa.

Wung-Sung gjenforteller denne reisen mot kunsten ikke med en følelse av privilegert selvsagthet, mer med en følelse av takknemlighet for at han oppdaget denne utveien og sikkerhetsventilen i livet. Boken er ikke en dannelsesreise, mer en udannelsesreise som til slutt ender godt.

Kart og dikt

Gjennom hele boken blir teksten supplert av illustrasjonene til Rasmus Meisler. Meisler er mest kjent for bokomslag og illustrasjoner i aviser og tidsskrift, og han har en stil som føyer seg fint til Wung-Sungs stillferdige fortellermåte. I en kombinasjon av rene bakgrunner, familiebilder, håndskrift, kart og tegninger, illustrerer han situasjonene Wung-Sung skriver om i alt fra enkelttegninger til dobbeltsidige oppslag.

Der tegningene fungerer godt for å gi en ekstra dimensjon til teksten, er det et underlig grep gjennom boken som ikke bidrar med noe særlig: Etter hvert kapittel (og det er tolv av dem i boken) er det to sider med en slags vers på rim om den foregående fortellingen. Strofer som gjentar seg gjør at de kan ligne på små sanger, men det er ingen noter her å synge dem etter. Ofte er disse tekstene nokså svake også, og i alle fall denne leseren kunne gjerne vært foruten linjer som dette:

«Er du lille, er du stor nok?
Kan du rejse hele vejen i en sok?
Høre havet synge som et kor?
En viking kalde på sin mor?»

Diktene har ikke noe å si for handlingen, og kan tas med en klype salt om man vil. Om det er noe Lynkineser uansett beviser, er det at memoarer kan være en sterk sjanger også for yngre lesere. Norske forfattere elsker tilsynelatende virkelighetslitteratur og bøker om oppvekst – hvorfor ikke skrive en som er myntet på de yngre her i landet også?

Det at natur og mennesker er foranderlige og forgjengelige, og samspiller i en større syklus, synes å være noe av budskapet i samlingens i alt 44 dikt. «høyr! / kviskrar stien,» begynner diktet «Haust» og inviterer leseren med på egenartede oppdagelsesferder inne i skogen, i skiftende natur og årstider. Diktene danner en helhet som beskriver barnets inderlige samspill med omgivelsene. Jeget synes stadig forventningsfull over hva skogen kan tilby, men vet ikke om det er «vakkert eller stygt, farleg eller trygt.» Skogen tilbyr noe hemmelig og uutforsket, og noe annet en den vanlige, støyete verden jeget vil bort fra. «går inn / i ei stillare / mjukare / verd» står det på første side.

Kompleksitet

Skogen er likevel ikke noe ensidig trygt. Som i mye barnelitteratur legger barnet ut på reiser og vokser gjennom farer og prøvelser før det vender hjem. Skogen er også lunefull, med surklende, svarte myrer som tar tak i barneben, bunnløse tjern, overnaturlig skodde som ligner huldrepust, og truende stormer. Barnet ser for seg hekser på sopelimer i en storm der «alt snurrar for fort», og falne furuer etter stormen er sjørøverskuter man kan seile av gårde i. Motivene spriker og kan synes for mange, men de faller på plass i en kompleks og rik helhet. Diktene som i hovedsak skildrer overgangen fra sensommer til høst og vinter, kan òg leses som én utflukt, tilmed rømning.

Menneskelig natur

Fasetter i naturen speiler fasetter i menneskesinnet når årstider, trær og blomster tidvis menneskeliggjøres, også i humørfylte beskrivelser:

rogna har raude
øyredobbar

sjå på meg
seier bjørka
sjå på meg
seier rogna

å, for nokre jåler
no treng eg luft
seier furua og
brusar med
greinene

Gjennom et lite stikk til overflatisk selfie-kultur, er det som om fortelleren vil vise frem en annen type selvbekreftelse, i naturen. I diktet «Skiftande vêr» skjer det i konkret og overført betydning, i et finstemt og lavmælt samspill rundt vannets kretsløp.

regnet kjem
lagar drope
på strå

vinden kjem
ristar drope
på strå

sola kjem
tørkar drope
på strå

då ser eg
regnbogen lyse
i den vesle
dropen

og så ser eg
andletet mitt
i regnbogen

Tonen fra Lillegravens forrige barnediktbok, Eg er eg er eg er, gjenkjennes, der også naturens foranderlighet og det forgjengelige i alt liv er et tema. Den klimabekymringen som kan spores i fortellingen om ungpikeforelskelsen er ikke på samme måte uttalt i denne samlingen, men det er nærliggende å lese dette inn i stormskildringer der «sirkusorkesteret skrik og slagverket slår». I Skogen den grøne videreføres den intense sameksistensen med naturen, men med et selvstendig jeg som virkeliggjøres i hengivenheten til den. Samtidig er det et sårbart jeg som tidvis kjenner seg truet av deler av naturen, men som finner en slags identifikasjon og støtte i alt fra furuer til fugler og maur.

no kryp eg langs bakken
prøver å krympe meg
bli ein modig maur

Om «ein modig maur» er en referanse til Tarjei Vesaas’ novelle eller Fritjof Sælens barnebok ved samme navn blir opp til leseren å bedømme. Lillegraven skriver som Vesaas også om småkryp som spiser av større dyr, men et dikt som «Mauren» rommer først og fremst en beundring for deres velorganiserte felleskap. «Kanskje kan eg / bli ein av dei», sier jeget. Lillegraven mestrer balansen mellom velbrukte fraser og mer slående og original billedbruk og tankesprang. Gjennom blant annet virkningsfulle, rytmiske gjentakelser tar hun leseren i hånden gjennom denne indre og ytre eventyrverdenen.

Jeget som vokser

«Kva spor skal eg følgje / kva sti skal eg gå», spør det navnløse og usikre jeget et stykke ut i boken. Den brune ormen som er et bilde på stien, lokker inn i det uvisse der naturen ikke bare speiler jegets bevissthet, men bosetter seg i den og endrer den. «eg er ikkje lenger / den same», sier jeget som på begynnelsen av boken går inn i skogen og på siste side går ut av den. «Maur og myr er / del av meg no», sier jeget. Så enkelt og vakkert kan det sies.

Utforskingen av naturen synes å tilby noe helt livsnødvendig for jegets væren i verden.  «[…] det grøne og hemmelege […] ventar på meg / og på deg» avslutter siste dikt i boken, og har slik en bredere appell. At vi mennesker trenger skogen langt mer enn den trenger oss er undertonen i disse diktene der knapt et ord virker feilplassert.

Diktene er ikke like relatert til en barnlig hverdagsverden som i eg er eg er eg er, men er like fullt til stede. Barnets forestillingsverden er godt beskrevet. Tonen virker iblant tilsynelatende eldre enn jeget, men det fungerer, og øker relevansen for et voksent publikum. I diktene på frie vers der mange av bildene er enkle, men òg kan bety noe langt dypere, trer en av Lillegravens inspirasjonskilder, Olav H. Hauge, frem. Tekstene har også små hilsener, bevisste eller ubevisste, til naturskildrere som Hamsun, Vesaas og Hans Børli.

Særegent billedfølge

Eg er eg er eg er fikk sølv i Årets vakreste bøker 2017. Også denne gangen er illustrasjonene over fire dobbeltsider ved prisbelønte Mari Kanstad Johnsen, men har flere farger og elementer, med knappere bruk av luftige flater. Rytmene og dynamikken som dannes av Johnsens boltring i et halvabstrakt formspråk med stiliserte former og spenstige paletter gir øynene lyst til å vandre – i landskap, der skjulte dyr og skikkelser trer frem. Uttrykket forener og tonesetter tema i ulike dikt, som den ladede og symbolske illustrasjonen til det dystre diktet «død» og det spenningsfylte «tjernet»:

og så er det alt
som eg ikkje kan
sjå, berre ane

skriver Lillegraven, noe Johnsen fint følger opp.

Den håndskrevne omslagstypografien, også brukt på Eg er eg er eg er, gir et barnlig og personlig utrykk. Den matte, taktile overflaten og illustrasjonen av et barn som kikker inn i trærnes løvverk minner meg på at boken er av papir – et produkt av skogen den forteller om – og gir en dobbelthet over det sobre designet.

Skogen kan endre deg slik også god litteratur kan det, er det som om boken insisterer.

Den kan anbefales til alle som liker natur og lyrikk, for skolebarn og voksne, kanskje like gjerne for sistnevnte. Boken har mange lag av betydning som potensielt vil kreve sin formidler, og er både egnet til og nødvendig å utforske flere ganger.

Naja og Taxa møtes på rideskolen og blir venninner. Jentene er forskjellige, men møtes gjennom en felles interesse, hest. De passer hver sin ponni, Brandy og Gisly. En ny jente, Silke, kommer til stallen. Silke skal også stelle Gisly. Taxa vil ikke dele Gisly. Så kommer sommerferien, og mye endrer seg.

Ifølge forlaget er dette en bok som leker med hesteboksjangeren. Forfatteren ønsker å se på et vennskap mellom to svært ulike mennesker, som kanskje ikke kunne ha oppstått, om det ikke var for rideskolesettingen. Her begynner det å bli interessant.

Sjangersjonglering

Hestebøker oppfattes av mange som sjangerlitteratur. Klisjeen om sjangeren går i dag omtrent sånn: Du har en jente, eller flere, i ulike aldersgrupper, som holder på med hest. Miljøet er ofte en rideskole. Rideskolehestene må for eksempel deles på. Dette gir grobunn for drama. Det er ikke gutter jentene krangler om. Det er hester. Hestebøkene som foregår i denne typen miljø er oftest skrevet for yngre barn, de som ikke er så store at de har kommet i puberteten.

Her gjør Hest Horse Pferd Cheval Love en interessant vri. Den handler om vennskap mellom tenåringer, men bruker sjangertrekk fra hestebøker for yngre barn, i språklig høylitterær innpakning. Spørsmålet er om det er vellykket. Det er ikke et helt enkelt spørsmål å besvare, dersom en skal ta boken på alvor: at den leker med hesteboksjangeren. Jeg velger å ta den helt bokstavelig, som en hestebok.

Hva er en hestebok? Jeg skal trekke frem noen kjente representanter: For noen år siden vakte Live Bonnevie debatt rundt trening av hest med bestselgeren Hestenes klan. Temaet i boken er identitet. Ungdomsromanen ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris i 2010. Vi har klassikeren Silkesvarten (Black Beauty), av Anna Sewell og Krigshesten (War Horse), av Michael Morpurgo. War Horse gikk gjennom den internasjonale lydmuren som film. Filmen ble en blockbuster. Historien ble også populær som teater.

Dette er gode romaner og gode historier. Fellesnevnerne for bøkene er at de spiller på alle romanens muligheter, men bygger rundt hest, eller inneholder en del hest. De to sistnevnte inneholder ikke engang ordet «rideskole».

Navigerer ut fra hesteserier?

Felles for flere av de som skriver hestelitteratur er også at de er fagfolk på hest. Dette påvirker kvaliteten i innholdet: Du kan tro på det du leser. De har mye å spille på både fra miljø og episoder, og det er dette Hest Horse Pferd Cheval Love ikke har. Det blir iallfall ikke brukt. Naja og Taxa skraper hover, børster hest og ligger i høyet. Dette er klisjeer om hva små hestejenter gjør. Hestejenter i tenårene rir baner, trener raske travhester og tøyer grenser. I tillegg er denne målgruppen svært kravstore lesere. De ser det, med en gang, dersom forfatteren ikke kan hest.

To jenter i starten av tenårene, en alder der en sommerferie er et hav av tid og der mennesker endrer seg raskt, og glir fra hverandre. Tekstens utforming og glimtvise innsikt i handling og tankebaner kan gi grobunn for mye mer enn det de ordknappe sidene rommer. Hvem er jeg? Hvem er du? Hvem er du, for meg? Det er en stor historie skrevet med lite, men svært talende tekst. Naja og Taxa holder på med hest på rideskolen deler av tiden.

Forfatteren ser ut til å navigere ut fra hesteinnhold fra bøkene vi finner i serier. Barna som leser disse bøkene er yngre. Karakterene er også mye yngre enn i Hest Horse Pferd Cheval Love. Jeg trodde Naja og Taxa var mellom sju og maks ti år. Måten jentene oppfører seg rundt hestene på indikerte at de er på den alderen. Men så leste jeg at de var tenåringer. Noe skurret.

Forfatteren må gjerne leke med sjangeren, men problemet starter når forfatteren også tar med seg adferden fra bøker om langt yngre barn, og plasserer den hos tenåringer. Utenfor stallen får jentene mensen og tester røyking. I stallen minner de mest om småjenter.

Skrivemåten utfordres

Fortellerteknisk er boken god med sine korte og konsise scener. Språket er ribbet for klisjeer og ordvalget illustrerende. Spørsmålet er om det også kan bli for knapt. Scener som viser at Naja og Taxa kan noe om hester, på nivå med alderen, finnes nærmest ikke. Forfatteren gjør veien svært kort fra at Naja kan hesterelaterte ord, til at hun kan ri på konkurransenivå. Det kommer brått på leseren.

Trass i at boken opererer innenfor til dels klisjéaktige rammer for hva hestejenter bruker tiden sin på i en stall, har den mange andre kvaliteter. Ved sine krumspring, glimtvise, korte tekster og kresne språk er det fristende å si at Vedsø trekker i grensene for hvordan bøker fra hestemiljøet kan skrives, språklig og rent teknisk. Spillerommet for hva hestejenter er og gjør, innholdet i en hestebok, er derimot ikke utvidet. Forfatteren har dessuten i for stor grad droppet å la skinne gjennom det eneste hestebokkravet som måtte finnes: hestekunnskap. Og heller ikke dette kravet kommer fra selve sjangeren. Det kommer fra leserne. Det er altså leserne, markedet for hesteboken, hun leker med.

I Sverige kom denne boka ut i 2015, nøyaktig 70 år etter slutten på andre verdenskrig. På norsk kommer boka først året etter Starks død. Handlinga har han for én gangs skyld lagt til tida før han selv ble født. Åpningssetningene sier mye om hvilken presisjon Stark skrev med: «Mamma og pappa døpte meg Fred. Men det hjalp ikke. Det ble krig likevel.»

Krig og kjærlighet

Kvaliteten til denne lille kjærlighetsboka avhenger av hva du assosierer med ordet «krig». Krigen er skyld i at pappa har måttet reise nord i Sverige for å være grensevakt i kulda. Han kommer ikke hjem før «idioten med liten, svart bart har gitt opp». Mamma kaller det «en jævla drittkrig» og insisterer på at når det gjelder krig, da er banning lov. Hun jobber som trikkekonduktør for å få pengene til å strekke til. Når Fred drømmer om mat de ikke har, er han rasende på idioten med svart bart. Men det er ikke referert til en eneste krigshandling. Stark stoler på at ordet «krig» i seg selv bringer tanken på urettferdighet og ufrihet nærmere. Kanskje døden også. Med en krig som bakteppe, framstår hverdagslivet mer dyrebart. Det blir viktigere å ta modige valg. Sammenlikna med liv som står på spill, hva har man egentlig å tape – for eksempel på å erklære Elsa i klassen sin kjærlighet? Gjennom en ventil i kottet fører Fred imaginære samtaler med pappa: «Kjærlighet er ikke for feiginger. Du må være forberedt på å ofre noe», sier soldatpappaen.

I en tid da det er knapphet på andre goder, trer betydningen av kjærlighet ekstra tydelig fram. Kanskje egner derfor En liten bok om kjærlighet seg særlig som høytlesingsbok i opptakten til julefeiringa. Kjærligheten strømmer på subtile måter gjennom teksten, for eksempel når Fred sørger for at portrettet av pappa står varmt på hylla over ovnen, og når han lager middag til mamma som kommer sliten hjem fra seinvakt. Mot bakgrunnen av en krig er det plutselig ikke påfallende pedagogisk at unge Fred bidrar til felleskapet uten å klage. Omsorg er en undervurdert heltegjerning.

En julefortelling

Fortellingas tre mangler er for klassikere å regne i juletradisjonen: 1) Fred og mamma savner pappa. 2) Pengemangel og rasjonering ser ut til å gjøre det umulig å få til et optimalt julemåltid. 3) Hvordan få Elsa til å gjengjelde Freds kjærlighet?

Siden det tross alt er krig, kunne man tenke seg at det var heltegjerning god nok å tåle disse manglene med tapperhet. Vurdert som julefortelling er det nok likevel verre om drømmer ikke går i oppfyllelse enn å kunne forutse at de gjør det. Forsida gir i alle fall nokså klar beskjed om hvordan det vil gå med Elsa og Fred. Like fullt skaper særlig kurtiseringa av Elsa komplikasjoner og spenning, og får vist hvilken helt Fred virkelig er. Det framstår mer som et søtladent julebudskap at også de tingene han ikke har innflytelse over til slutt løser seg til det beste. Kjærligheten utholder alt og overvinner det meste.

Kulturhistorien viser seg i form av en motorsykkel med sidevogn, suppe med kål og poteter, tegneserien Skipper’n, blendingsgardiner og Marabou sjokolade – svenskenes svar på Freia. Illustrasjonene til Ida Björs følger opp med tidsriktige klær og en retro fargepalett. Skraverte flater med tette pennestreker framhever skygger og vintermørket på en gjennomført stilig måte som skiller seg fint fra mer moderne digital skyggelegging. Men jeg skulle ønske Björs hadde brukt mer av de tidstro fargeblyantene som gir slikt liv til de forelska fjesene på forsida. Inni boka ser ansiktene ut til å være fargelagt med lett utflytende akvarellmaling. Det blir for unyansert. I kombinasjon med litt for enkle øyne gir det karakterene påfallende stive ansikter.

Tid for integritet

I en tid da de fleste jeg-fortellinger utspiller seg i nåtid, er det noe forfriskende motstrøms over å la Fred fortelle i fortid. Den lille distansen til det fortalte gir rom for små reflekterende kommentarer. Som der Fred slår Konrad i magen: «Det er slikt man gjør når man er forelsket». For min ti år gamle testleser holdt det derimot ikke at pepperkakehuset «var verdens minste, ettersom nesten alt var rasjonert så det skulle bli nok til alle under krigen.» Kulturhistorien ville gitt bedre uttelling dersom den var bedre forklart. Her kunne gjerne illustratøren hjulpet til med et rasjoneringskort og en blendingsgardin. Ikke minst savner jeg plakaten «En svensk tiger». Uttrykket har utfordra oversetter Kjersti Scheen. Når originalversjonen flere ganger bruker frasen, hinter det til den svenske kampanjen med bilde av en gul- og blåstripa tiger som skulle hindre svensker fra å spre informasjon til fremmede makter. Der Fred nekter å forklare frøken hvorfor han forsøkte å stikke til Elsa en jukselapp under matteprøven, gir det ikke helt det samme suset av nasjonal patriotisme å svare «en svenske holder tett». Oversettelsen holder seg ellers tett på originalen.

Intensivt og poetisk

Stark er på ingen måte den første til å skrive om hvordan en krig preger hverdagslivet langt fra krigshandlingene. Grepet gir en egen intensitet til kjærligheten, som forsterkes av at stilen er så poetisk kortfatta. Her fins ingen overflødigheter. Når pappas dansesko innledningsvis står i kottet og lengter etter ham, får de garantert betydning seinere i handlinga. Testleseren mente det ble i knappeste laget. Knappheten roper på meddiktning og der stiller vi med ulike forutsetninger. Det taler for å lese En liten bok om kjærlighet sammen og ta noen stopp hvor man fantaserer videre i fellesskap. Personlig nøt jeg denne boka sterkest før jeg begynte å blande barn inn i lesinga.

I boksviten om den introverta Alice Andersen, som i och med sin fjärde och sannolikt sista del numera utgör en tetralogi, vänder sig Torun Lian till en yngre läsekrets än i sina tidigare böcker. Hon gestaltar här den komplexa period mellan 8-11 årsåldern i barnets liv, då det övergår från att vara «barn» till att bli en «tween» – ofta med siktet otåligt inställt på att så snart som möjligt bli en «teen». Det är ofta en stökig ålder som föräldrar ibland beskriver som att de bär ett osynligt meddelande runt halsen som säger «stängt för ommöblering». I klassisk utvecklingsteori handlar det om för barnet ganska motig övergångsperiod från barndomens konkreta tänkande till det abstrakta tänkandets domäner – som ju sedan tar resten av livet i anspråk för att nyansera. Men främst är detta en unik och lysande gestaltning i text och bild av den introverta personlighetstypen.

Ensam i fellesskapet

Medlemmarna i snart nioåriga Alice Andersens familj, som med ett komiskt systembegrepp benämns «fellesskapet», speglar hennes outsiderskap både nerifrån och uppifrån. Mamma tycker att hon är «sär», syskonen att hon är konstig. Deras obönhörliga kritik – vare sig den kommer ur Mias stundom lillgamla fyrårslogik eller storebror Martins överkritiska tonårslogik – både modereras och förstärks av föräldrarnas lite vimsiga regler och bristande konsekvenslogik där måltiderna – och pappas närmast ceremoniellt viktiga brödbak – utgör den sammanhållande ramen för fellesskapet. När Alice og alt du ikke vet og godt er det (2017) tar sin början är det juni och sommarlov i stugan och den stora anspänningen runt det livsfarliga havet från Alice svømmer ikke (2016) har helt släppt: Alice Andersen kan nu simma sedan ett helt dygn. Följdriktigt riktar hon nu sin uppmärksamhet åt andra håll och gör snart helt nya upptäckter om sig själv.

Torun Lian berättar i tredje person men genom att konsekvent fokalisera Alice får läsaren genom dennas tanketal och medvetandeströmmar en unik genomlysning av hur det kan vara att växa upp som introvert person i ett extravert sammanhang. Hennes balansgång mellan tvånget att anpassa sig till andra och behovet att hävda sig själv blir till en överlevares kamp för att hitta en egen plats i existensen. I Torseters fina helsidesillustrationer (ett drygt dussin färgteckningar) är personerna ganska öppet tecknade medan scenografin är varierad och detaljerad. Så blir Alice till en avvaktande storögd flickgestalt, i skygg men spänd, total närvaro i samspel med olika öppna och slutna rum. Här tacklar hon både yttre och inre världar med ett så konsekvent allvar, att det stundom blir halsbrytande komiskt: tankarna på döden utgör resonansbotten i nästan varje reflexion.

Introvert i en extravert värld

Att kassadamen i affären tar betalt utan att titta upp från sin tidning föranleder en tredubbel personlighetsanalys som också fungerar som exposition:

Kanskje hun er en like innadvendt og sjenert person som meg, tenker Alice […].  Eller så var hun bare av den skikkelig uhøflige typen, tenker hun. Det ene kan du ikke noe for, det andre er uoppdragent. Det er dumt at de to tingene ligner hverandre så til forveksling, tenker Alice. Det er urettferdig, tenker hun […] fordi det virket viktig å tenke ordentlig over at voksne også kan ha det sånn som Alice Andersen, snart ni år og eier av en bestevenn som heter Iver. Hun tenker ganke lenge og ganske hyggelig på Iver. Hun tenker at det er ikke umulig at de to kan få seg en kattunge sammen en gang. En som de kan elske. 

Alice är ganska klar över vad som skiljer henne från Iver: «Hvis du er som Iver, så overinteressert i alt og i alle slags folk, så tenker du ikke så mye, da bare står du på.»

I sitt uppmärksammade TED talk (2012) om introversion berättade den amerikanska juristen Susan Cain att vuxna ofta tror att det är något som barn kan växa ifrån. I stället handlar det om livslång överkänslighet mot dopamin och mot alltför många intryck utifrån, om behov av självvald isolering (solitude) – helst ute i naturen i bokstavlig «wilderness». Hon beskriver också hur beroendet av böcker kan se ut, hur läsning låter den introverte skapa egna «adventurelands» i fantasin som ger starka impulser till den egna kreativiteten. I ljuset av denna teori blir hela Alice-sviten meningsfull på ett djupare plan: Alice får i varje bok också visa den introvertes starka sidor genom att gång på gång överträffa omgivningens förväntningar. Ensamheten blir en tillgång, en «självsamhet» med Linus Jonkmans formulering (2013) och hon har en rad egna strategier. Vännen Iver är bra att gömma sig bakom i skolan, han är ett trygghetsobjekt på samma sätt som favoritboken Alice i Eventyrlandet, som hon har läst tusen gånger, och alltid bär med sig – alltid iklädd gummistövlarna som jordar henne med sin tyngd.

På hemväg från affären vandrar Alice på en äng och gruvar sig för morgondagen, men ängen framför henne och de rosa baldrianblommorna hon vill plocka är ju också framtiden:

Hun tar ett skritt av gangen. Nå tar jeg små, små biter av framtiden tenker hun for hvert av dem. […] Stilkene er seige å brekke av, men hun får det til. Hun tenker: Jeg plukker blomster fra framtiden inn i nåtiden i hånda mi.

Igenkänningens magi

Lian bygger skickligt upp en dramatisk båge genom den i grunden episodiska berättarstrukturen när Alice blir alltmer intresserad av någon som är nästan likadan. Hon glömmer Iver i samma stund som hon träffar Martins nya kompis Thomas. De gillar båda att gå i gummistövlar; han ser henne på ett nytt och ovant sätt; accepterar hennes tystnad och nervösa prat och får henne att glömma hålet i magen. När hon i sista scenen inser att det hon varit med om handlar om förälskelse – som mamma precis har påstått är motsatsen till döden – måste hon genast ut i skogen för att kunna härbärgera sina motstridiga känslor:

Og nå har det skjedd med henne som aldri hadde trodd at sånt skjedde i virkeligheten. Men HAR det skjedd når du ikke visste at det gjorde det? Har det skjedd når det er over og forbi før du skjønte noe?

Som introvert är det lätt att bli lyrisk över att Lian och Torseter har lyckats skapa en helt igenom trovärdig (inifrån)gestaltning av hur det är att vara – eller ha varit – ett likadant barn. Jag föreställer mig att här finns mycket igenkänning att hämta in för alla Alice-barn. Det är smärtsamt och komiskt och alldeles underbart. Man vill bara tacka!

Kristín Helga Gunnarsdóttir har tidligere arbejdet som journalist og er en af Islands mest kendte børnebogsforfattere. Hun har vundet et utal af litterære priser på Island og har også skrevet såvel manuskripter til teateret, radioen og tv. Hun er desuden formand for Islands Forfatterforbund.

Hendes bog, Jeg er usynlig: Historien om Ishmaels flugt handler om den fjortenårige Ishmaels rejse fra det krigshærgede Syrien over Middelhavet til han på forunderlig vis ender på Island. Historien skifter mellem at fortælle om en syrisk familie, der bor på Island og om Ishmaels rejse sammen med sin bedstefar mod Europa, efter at resten af hans familie dør under et bombardement. Bogens titel er tvetydig. Den hentyder både til vigtigheden af at være usynlig, når man er på flugt, og samtidig også til, hvordan omverdenen vender det blinde øje til flygtningenes menneskelighed. Det er nemmere at være ligeglad med deres ulykke, når de ikke er «rigtige mennesker».

Klart budskab

Bogen indleder hvert kapitel med et af punkterne på FN’s menneskeretserklæringer, som for eksempel: «Alle mennesker er født frie og lige i værdighed og rettigheder» eller «Enhver har som medlem af samfundet ret til social tryghed og har krav på, at de økonomiske, sociale og kulturelle rettigheder, der er uundværlige for det enkelte menneskes værdighed og for den frie udvikling af dets personlighed, gennemføres». Handlingen i kapitlet er dog ikke direkte henførbar til selve bestemmelsen. Endvidere indledes bogen med et citat fra Lennon og Onos kendte «Imagine»: «Imagine there’s no heaven / It’s easy if you try / No hell bellow us / Above us only the sky / Imagine all the people / Living for today». For ligesom at slutte cirklen, slutter bogen med endnu et citat fra samme sang, hvor de synger om, at der hverken findes lande eller religion og slutter med et: «Imagine all the people / Living life in peace». Dermed er der ingen tvivl om, hvilket ærinde forfatteren har med bogen.

To fortællinger

Ishmaels rejse fra Aleppo til Reykjavik er skræmmende og engagerende læsning. Bogen starter bogstaveligt talt med en bombe, der udraderer resterne af Ishmaels familie, bortset fra bedstefaren. Han er til gengæld mærket af krigen og alle de ofre, den har krævet, så pludselig kan han sige mærkelige ting, som provokerer eller som bare er langt ude. Ishmael rejser fra Aleppo sammen med bedstefaren og møder derigennem en række personer på sin rejse. Lige fra et kærestepar, som det går rigtigt galt for, som til en mor og hendes små børn, som heldigvis når frem til sin destination. Rejsen først til Tyskland og senere til Island er smertefuld og jeg afslører næppe for meget, hvis jeg fortæller, at det ikke er alle, der overlever turen over Middelhavet.

Gunnarsdóttir fortæller også om Selma, der er en pige i en anden syrisk familie, der bor på Island. Hun skriver digte på persisk og klarer sig godt i skolen. Men hjemme hænger moren foran parabol-fjernsynet og ser arabiske nyheder så meget som muligt. Selma modtager racistiske beskeder på sin mobil, men prøver at se bort fra dem. Søsteren Lina er uddannet sygeplejerske, men må nøjes med at gøre rent på skadestuen, da hendes syriske eksamen ikke er gangbar på Island. Broren Aron arbejder på en aluminiumsfabrik og har en islandsk kæreste, som ikke er muslim, og som moren ikke må vide noget om.

Bristede drømme

Selma og Ishmael kender hinanden fra Syrien, hvilket er sammenhængen mellem de to fortællinger. Ishmael kender ikke andre end Selma, og det er egentlig årsagen til, at han så ihærdigt leder efter hende. Bogens historie rammer stærkt og viser, takket være de to spor i fortællingen, en stor variation i den enkeltes held undervejs, og hvor stor forskel, der er i den enkeltes håndtering af krigen og dens følger. Ishmaels bedstefar forsøger at rumme alle og strækker hånden ud så godt han kan. Men selv her er der grænser: Vejen til Europa er fyldt med farer og en grumhed, som minder om de skånselsløse landevejsrøverier i middelalderen. Kønne piger bortføres som sexslaver og besværlige børn og mennesker skydes uden betænkeligheder. Her er enhver sig selv nærmest. Hold hovedet nede og vær usynlig, som da også er det råd som morfaren Jidu giver Ishmael på deres flugt.

Illusionen om det gode menneske brister, når man læser om det, flygtningene må gå igennem på deres rejse. Samtidig er det tydeligt fra fortællingen om Selma og hendes familie, at det er langt fra let at starte forfra i et nyt land med et nyt sprog og med et klima, der ligger milevidt fra det, man er vant til. I sidste ende kræver det en ufattelig stærk psyke at reparere på de bristede drømme og skabe sig et nyt liv.

Flygtningelitteratur

De strenge regler for asyl nævnes undervejs, men er bestemt ikke behandlet fyldestgørende. Det er i virkeligheden en helt anden kamp, som skal skildres. Lige det emne er behandlet glimrende af Sarah Engell i dennes ungdomsroman Valget. En bog, der minder lidt om Jeg er usynlig, er til gengæld Anne Lise Marstrand-Jørgensens Havpaladset, der udkom tidligere i år i Danmark.

Der er også i Norge udkommet bøger om emnet, blandt andet Dem, der ikke findes af Simon Stranger, som blev indstillet til Nordisk Råds pris i 2015. Herudover er Taran Bjørnstads bog Sommer i Norge fra 2017 også værd at nævne. Et værk, der har vakt stor debat i Danmark, er Janne Tellers Hvis der var krig i Norden. Her beskriver Teller en situation, hvor danskerne på grund af krig må flygte til et muslimsk udland og integrere sig dér. Her blev bogen beskyldt for at være litteratur «forklædt som et debatindlæg med et stærkt værdipolitisk statement om udlændingepolitik», og at bogen tvinger læseren til «én bestemt konklusion: Alle flygtninge har krav på hjælp og asyl». Det samme kan man med megen ret nok godt sige om en lang række andre børnebøger om flygtninge, herunder Gunnarsdóttirs. Der er således ingen tvivl om, at bogen skaber empati og lader hånt om distancen og de politiske nuancer. Umiddelbart er det min opfattelse, at den islandske bog kunne have vundet mere rent litterært, hvis ikke den samtidig havde sat «Imagine» som bannerfører for romanen og FN’s menneskerettigheder som (ikke helt relevante) kapitelinddelinger ind i sin roman. Man må gerne overlade det til læseren at konkludere, hvis man skal have rigtig god litteratur ud af det.

Boka består av fem fortellinger, alle knyttet sammen. Vi møter katten Buster som har kommet bort fra eieren sin og som har mistet hukommelsen. Han er ufrivillig på vei til Kina der han fort oppdager at ikke alle mennesker er like snille som hans Astrid (etter hvert får Buster sakte men sikkert tilbake hukommelsen, og husker at eieren hans er en lyshåra jente ved navn Astrid). Fortellingene følger Buster på vei fra Kina, til India, via Bagdad, til Italia og hjem igjen til Norge. Han møter mange på sin vei, både folk og dyr, men ikke alle er like vennskapelig innstilt.

Gjenkjennelige figurer

Bringsværd har lekt seg med sjangeren og sørger for litterære og mytiske referanser. Vi møter blant annet sønnen til Baloo i Jungelboken som har fått navnet Oloba (Baloo hvis man stokker om på bokstavene). I Bagdad møter Buster Ali Baba og de førti røverne og må bekjempe en ond trollmann på et flyvende teppe. Han møter også den forføreriske katten Jasmine med de yppige formene. I Italia blir vi kjent med Nokkio og Timmi Gresshoppe, figurer som er kjent for de fleste. Leserne vil more seg med disse figurene og bli minnet på eventyr de kanskje har lest før. Et annet grep forfatteren har gjort, er å starte hver fortelling med å gjenta Busters mange eventyr. Han gjenforteller det han har opplevd til en forsamling katter: «En gang var jeg katten som vandret på ville veier. Jeg har hatt mange navn og opplevd mange eventyr osv». Samtidig påminner han dem hvor forrige historie sluttet før han begynner på en ny. Busters fortellermåte gjør det enkelt for leserne å følge med på hans mange eventyr. Bringsværd benytter seg også av frempek, noe en observant leser kan dra nytte av. Et godt eksempel er når Buster bryter seg inn hos den onde trollmannen og leseren får en beskrivelse av omgivelsene. En observant leser vil da legge merke til en tøydukke formet som en katt med nåler tredd gjennom hodet. På forhånd har vi allerede fått vite at katten Jasmine har mye vondt i hodet.

Moro for de fleste

Bringsværd operer med et lettfattelig språk. Man kan heller ikke unngå å le, da boka innholder mange humørfylte beskrivelser og tanker. Etter at dragen Fen-Fang innrømmer at hjertet hennes slår raskere når hun ser dragen Dingbang, sier Buster så kjekt: «Da betyr det at dere vil ha et egg sammen». Buster er en katt som snakker rett fra levra.

Boka appellerer til barns fantasi. For eksempel blir det fortalt om hvordan Gud skapte dyr og mennesker. Det var opprinnelige kattene Gud valgte til å regjere på jorda, men da kattene gikk lei de vanskelige oppgavene, valgte Gud menneskene isteden. Og katten ble skapt ved at Gud lot løve og apekatt pare seg med hverandre. Selv om Katt på ville veier er morsom, blir leserne også utfordret til å tenke over etiske dilemmaer som å drepe dyr, og man blir minnet om temaer som utenforskap, hevn og død. Det mangler heller ikke på grusomme beskrivelser av avkappede kattehoder og likdeler. Disse scenene blir likevel ikke beskrevet nærmere når det kommer til til lukt eller hvordan liket eller kattehodet ser ut, noe som er greit med tanke på at boka er beregnet for barn fra 6 år og oppover. Det kan likevel være på sin plass med en liten notis om at boka kan innholde voldelige scener, eller at en voksenperson forbereder barnet på at slike beskrivelser kan forekomme.

En tydelig strek

Med seg på laget har Tor Åge Bringsværd illustratør Rune Johan Andersson. Hans tydelige strek i enkle svart-hvitt bilder passer godt til Bringsværds levende språk. Tegningene er humoristiske og utfyller den allerede handlingsmettede boka. Når for eksempel forfatteren skriver om Dingbang som tar en flyvetur med Buster på ryggen, blir det etterfulgt av et passende bilde med en fornøyd drage og en forskrekka pus med vidåpne øyne. En annen morsom illustrasjon viser røverne som gjemmer seg i tønnene og som blir overfalt av sinte og hevngjerrige katter med klørne ute og tennene parat til å ta et glefs av en røver eller to. Man ser bare noen øyne eller en stor nese som dukker opp av tønnene.

Det er mye som skjer i Busters liv, og underholdningsverdien er stor. Fortellingene åpner opp for kreativitet, språk og morsomme vendinger, samtidig som de belyser vanskelige temaer. Enkelte ganger får Buster leseren til å se seg selv utenfra ved at han beskriver typiske trekk ved mennesket, og det er ikke alltid positive trekk. Boka passer nok best til litt eldre barn. Om de minste barna skal få utbytte av den, må nok foreldrene lese høyt for dem.

Magdalena Hai er nominert til Nordisk råds pris for bildeboka Kurnivamahainen kissa, Katten med den romlende magen (anmelders oversettelse av tittel). Boka foreligger foreløpig ikke på norsk, anmeldelsen er basert på svensk oversettelse i pdf-format og den fysiske boka på finsk.

Magdalena Hai er en finsk forfatter av barnebøker og fantasybøker, ingen av disse er oversatt til norsk. Hun har vunnet flere priser, og kan også vinne årets nordiske pris for barne- og ungdomslitteratur.

För länge sedan på en plats långt borta, men inte så
långt borta som man skulle kunna tro, fanns ett land som
plågades av svår torka och fattigdom. Tidigare hade det
varit ett grönskande land bebott av alla slags människor
och djur, men den tiden var förbi. Den fanns bara kvar i
människornas minnen.

Slik etableres situasjonen i Kurnivamahainen kissa. Vi er med en gang inne i et eventyr- og fabelunivers, langt bortenfor realismen. Langt bort, men ikke så langt borte som man skulle tro. Historien handler om en bitteliten jente og en enorm, sulten katt. Katten vil spise jenta, men hun klarer å argumentere for at han skal vente, hun skal nok finne mat til katten. Men i det golde, uttørkede landet er det ikke mat å finne. Innbyggerne har ikke spist mat på årevis, de har spist egne drømmer og tanker. Hvordan har det blitt slik? spør jenta, men hun får ikke svar. Det ender med at katten adlyder sin romlende mage og spiser jenta, og hun legger ut på ferd i kattemagen, hvor nye historier åpenbarer seg og hun møter grådigheten selv.

Ødeleggelse og forfall

Det mest nærliggende er å lese boka som en økologisk fabel om hva som kan skje når menneskers grådighet får fritt spillerom. Det tørre landskapet, de tynne menneskene og den golde skogen uten dyr peker tydelig på hvilken retning det går i for kloden på grunn av våre egoistiske behov. På kattens og jentas vandring kommer de også til en strand, der de kan trekke sverd og lanser opp av sanden. Der har det vært en krig mellom to konger, kan katten fortelle. Det er ødeleggelse og forfall overalt i denne verdenen. Annerledes blir det når jenta kommer ned i kattemagen.

Karakterene vi møter er ikke egentlig personer, men typer. Det synes å være et bevisst valg fra forfatteren. Jenta har ikke en gang noe navn, for hun har ingen som har kunnet gi henne et navn. Hun er alene i verden. Hun representerer det gode, det barnlige, det menneskelige, medfølelsen, motet. Hun blir glad i katten etter en dags vandring, men det er ikke lett å forstå hvorfor. Katten er grådigheten, egoismen og voksenheten, og ettersom fortellingen skrider fram, vokser den seg ut av alle proporsjoner. Her er symboltunge kamper mellom godt og vondt, rett og galt, egoisme og altruisme.

Symbolikken underbygges av illustrasjonene av Teemu Juhani, en finsk illustratør og tegneserieskaper som holder til i London. Bortsett fra framsiden er alle illustrasjoner i svart-hvitt. De er frodige og organiske, med mange detaljer å fordype seg i. Det grafiske oppsettet er sobert og luftig.

Kunstnerisk

De intertekstuelle referansene er mange. I teksten kan vi finne spor av gamle myter om undergang og oppstandelse, fortellingen om Jonas i hvalfiskens buk, om Ebenezer Scrooge, Alice i Eventyrland og myter der en ofrer seg for de mange. Det er naturligvis uttrykk for det allmenngyldige i tematikken. Det vil neppe fanges opp av barneleserne, i alle fall ikke alle. Det er heller ikke avgjørende for fortellingen om jenta og katten.

Dette er altså en kunstnerisk bok på mange måter, både i tekst og illustrasjon. Fortellingen er kanskje litt vel tydelig, men kompleks og uforutsigbar. Tematikken og innholdet er heller tungt. Treffer den barna? Selv om boka lay-out-messig er luftig, er den ikke spesielt lettlest. Språket virker noe gammeldags, og krever konsentrasjon. Men språket byr også på noen effektive og vakre beskrivelser, som disse, av henholdsvis jenta og katten.

Hon var så liten att hennes handflata
knappt var större än en klöverblomma

Katten var svart och rufsig och den var
större än de största träden i trakten. Den hade
gröna blixtrande ögon och långa tänder som såg
ut att kunna bita hål i en luftballong

Hvem passer så denne boka for? Den har klar appell til mange voksne lesere av barnelitteratur på grunn av de kunstneriske kvalitetene. Det tenksomme barnet i barneskolealder kan den passe for. Det er viktig at det finnes et mangfold av bøker tilgjengelig, og mange av bøkene finner leseren sin helt selv, med tydelig omslag som lover spenning og humor. Andre bøker trenger litt mer hjelp, og Katten med den romlende magen kan godt være i denne kategorien. For å nå fram til leserne trenger den en voksen som åpner, leser, formidler og samtaler.

Hva gjør du når en perifer venn kommer på besøk og vedkommende ikke vil gå igjen? Med et vanlig minstemål av høflighet klarer de fleste av oss seg gjennom noen timers tvungent samvær før vi finner en unnskyldning og vedkommende skysses høflig på dør. Men hva hvis vennen ikke har noe sted å gå hjem til – hva gjør vi da?

Den foreløpig niende boka i serien om «Storemonster og Veslemonster»  behandler dette dilemmaet på en måte som gir både store og små noe å tygge på.

«Storemonster og Veslemonster» er navnet på hovedpersonene i de nynorske oversettelsene Tove Bakke har gjort for Skald forlag her hjemme. Skald har så langt gitt ut seks av bøkene på nynorsk, men denne siste boka, som er en av Islands to nominasjoner til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur 2017, er ennå ikke oversatt til norsk. Denne anmeldelsen er basert på den svenske utgaven Monster i knipa.

Enkle og kraftfulle tegninger

Bøkene om Storemonster og Veslemonster er en serie bildebøker der tematikken dreier rundt følelser som empati, selvfølelse, vennskap og toleranse. Bøkene er høytlesning for de minste, for barn som ikke leser verbalteksten selv, men som kan «lese» tekst og bilder visuelt. Áslaug Jónsdottir har tatt hensyn til det i formgiving, typografi og bilder.

Bøkene er smale og i høydeformat. Oppslagene er enkle, men kraftfulle; en ekspressiv digital collage av kantete silhuetter og fargekritt-tegninger, tett fulgt av korte tekster der typografien er en viktig del av bildeuttrykket.

Fortellerstemmen i boka ligger hos Stora monster, i førsteperson. Slik blir hans negative følelser som sjalusi og sinne, lett å identifisere seg med for leseren i denne historien:

Stora monster har vært på fisketur og gleder seg til å komme hjem til Lilla monster med fangsten sin. I mellomtiden har Luddmonster kommet på besøk, og Lilla monster stuller og steller med gjesten slik at det ikke blir tid til noen tosomhet der i huset. Da det viser seg at Luddmonster faktisk aldri har tenkt å gå hjem, når den dramatiske stigningen et foreløpig høydepunkt. Det vises i både bilder, utsnitt og i typografi.

Stora monster blir direkte uhøflig og slem mot den besøkende Luddmonster som bærer tydelig preg av at noe alvorlig har skjedd ham. Han er plastret og bandasjert og snakker med svak stemme: «– Det kan jag inte. Jag har inget hem längre, viskar Luddmonster.»

Kjønnsroller

Interessant er det å merke seg hvordan Lilla monster, som kanskje skal være den kvinnelige parten i forholdet, følger opp Stora monsters aggressive utbrudd mot Luddmonster, og etter hvert selv blir totalt avvisende mot den hjemløse. Som en studie i hvordan etiske grenser tråkkes over når autoriteten leder an.

Heldigvis snur handlingen når Luddmonster sovner. Etter noen vidløftige forslag fra Lilla monster om å gi Luddmonster til foreningen for hjemløse katter, slik at noen kan ta ham hjem, eller gi ham til politiet, kommer monsterparet på en genial idé: De vil bygge et eget hus til Luddmonster, og det skal ligge i nærheten, slik at han kan hilse på så ofte han vil, men siden gå hjem til seg selv. Og snipp snapp snute, og godt at de fant på det, ellers kan man bare ane den grusomme skjebnen Luddmonster ville gått i møte. Uten noen videre refleksjon rundt den kalde og avvisende oppførselen til monsterparet, slutter fortellingen i pur glede. Visst kan man lære noe om egne følelser av denne historien, men moralen er meget tvilsom: Vinn eller forsvinn!

Nordisk prosjekt

At Island har nominert denne boka til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge forundrer meg. Den er nummer ni i en serie. Boka er ellers et resultat av et fellesnordisk prosjekt: I 2001 møttes en rekke nordiske illustratører og barnebokforfattere til en workshop på Nordens Folkhögskola Biskops-Arnö, i Sverige.

Der ble blant annet bildeboken Nei, sa veslemonster unnfanget. En vellykket start på et langvarig samarbeid mellom forfatterne Kalle Güettler og Rakel Helmsdal fra henholdsvis Sverige og Færøyene, og islandske Áslaug Jónsdóttir, formgiver, illustratør og forfatter. Boka kom samtidig ut på Færøyene, Island og i Sverige. I dag har trioen altså skrevet ni bøker i monsterserien, og bøkene er oversatt til blant annet dansk, fransk, spansk – og norsk.

Serien har kvaliteter fordi den behandler temaer som empati, vennskap og inkludering på en lettfattelig måte for de minste. Jeg ser imidlertid ikke at denne siste utgivelsen er noe bedre enn de foregående. Tvert imot. Ganske brått og uten god forklaring endres her monstrenes totale mangel på empati seg til en strålende slutt der alle er enige om at alt er bra. Det er et brudd i dramaturgien som trekker ned. Det kan også være interessant å spørre seg hvilket nordisk land som bør få prisen, hvis boken skulle vinne? Siden bøkene er resultat av et nordisk samarbeid, bør vel da prisen deles.

Jaahke er mindste søn i sin familie. Efter en række uheldige hændelser, befinder han sig alene i fjeldet med familiens rensdyrhjord, som han skal vogte.

Dette er ikke nemt for en lille og ensom dreng. Jaahke er sulten, og prøver at fiske, men uden held. Han malker en rensdyr ko, og deler mælken med sin eneste ven, hunden. Jaahke er våd, kold og bange for ulve og for at ingen kommer for at hente ham. Men, Jaahke er en god dreng, og han gør alt han kan for at passe på sin hjord. Dyrene er heldigvis tamme, og det gør det nemmere for Jaahke at passe på dem. Jaahke bliver glad da far kommer og henter ham. Han fortæller ikke far hvor svært det har været for ham, men far ved det godt. Jaahkes far giver ham en stor kram og masser af ros, og siger at Jaahke er en dygtig rensdyr vogter.

Mystiske farver og landskaber

Meerke Laimi Thomasson Vekterli, der illustrerer bogen, viser naturens mystiske og fremmede atmosfære. Veketerli er en begavet illustrator, og klarer med sine billeder, at fange ensomheden i den storslåede natur i vildmarken. Farverne understreger drengens følelser, de kolde farver står for hans ensomhed og rædsel, og de varme grønne farver for naturens skønhed og omsorg. Anne-Grethe Leine Bientie er en norsk forfatter og salmedigter, som lærte sig syd samisk som voksen. Det er glædeligt at der kommer flere bøger i dette lille sprogområde, men på den anden side er det et spørgsmål om det fragile samiske kulturområde, og om det er gunstigt for en som står udenfor samfundet at komme ind i denne narrative tradition. Men dette er filosofiske tanker, som hver og en må bestemme for sig selv.

Følelser af lidenhed i den store natur

Teksten er god, selv om den ikke er som andre samiske fortællinger, og bruger få ord for at beskrive Jaahkes følelser, og hvor svært det er for ham at være alene med det store ansvar der følger hans vogt. Barnet er i centrum af fortællingen, og forfatteren gør det nemt for både børn og voksne, at føle med Jaahke, og forstå hans kvaler. Billeder og tekst, får sammen godt beskrevet hvordan lille Jaahke føler sig i den store natur.

Fortællingen er enkel, men direkte. Den lægger vægt på det forfærdelige ansvar Jaahke får og mange af fortidens børn med. Balancen mellem børnets umodenhed og det voksne ansvar det står foran, er hvad som driver narrativet. Og det virker, fordi de fleste børn, selv i nutiden, føler forstyrrelsen mellem ansvaret og barndommen. Det er ikke lige så ekstremt som i Jaahkes tilfælde, men konflikten mellem barnets ønske om at få lov til at gøre hvad det vil og det ansvar der følger når man bliver større og til slut voksen, er et tema i børne- og ungdomsbøger, fordi at det er aktuelt i børnenes realitet.

«Ingen husket hvordan hun kom til skogen, men alle visste at det var riktig». Som Mowgli vokser den lille jenta opp i skogen, blant dyrene: Fugl lærer henne å snakke, bjørn lærer henne å spise, og rev lærer henne å leke. Det er alt hun trenger å vite – og med nærmest bibelsk klang bekrefter den tilbakeholdne verbalteksten jentas tilfredshet: «Og hun forsto og var glad». En dag blir hun hentet ut av skogen av en mann og en kvinne. De prøver å få henne til å snakke, spise og leke som andre barn – men til liten nytte: «Og hun forsto ikke, og hun var ikke glad». Hun gjør opprør og drar tilbake til skogen igjen. Til forskjell fra Mowgli blir hun altså ikke temmet.

Nettopp dette gjør fortellingen interessant, selv om motivet – spenningen mellom natur og sivilisasjon – er velkjent. Hawaiisk-britiske Emily Hughes er en anerkjent kunstner og illustratør, men Vill er foreløpig den eneste bildeboka som er utgitt på norsk. Den kom ut i England i 2013. Samme år kom Lisa Aisatos Fugl, og de to bøkene har noen fellestrekk: På hver sin måte utfordrer de leseren ved at hovedpersonene nettopp ikke tøyles, men isteden velger en tilværelse utenfor et sivilisert fellesskap.

Omvendt dannelsesfortelling
Vill har en enkel struktur, nærmest som en omvendt dannelsesfortelling: Jenta er hjemme der hun egentlig er borte, og det skjer ingen utvikling med henne, til tross for menneskenes iherdige forsøk. For dem er hun naturligvis en sensasjon, noe avisen på bordet understreker med overskriften «Kjent psykiater behandler villmarksbarn». Behandlingen er riktignok aldeles feilslått: «De gjorde alt galt!», slår teksten enkelt fast – og det er lett å se. (Det absurde i at jenta skal lære språk ved at forskeren peker på plansjer på veggen, kan dessuten være en kritisk kommentar til denne formen for undervisning av små barn.)

Samspillet mellom tekst og bilde fungerer godt og gir boka stor rekkevidde: Lite tekst gjør at den når langt ned i alder, mens detaljer og fortellinger som bare ligger i illustrasjonene, utvider boka og inviterer også eldre lesere med. Dessuten er det et godt grep å la illustrasjonene fortelle, all den tid det er et viktig poeng at denne jenta nettopp ikke bruker – eller ikke har bruk for – verbalspråket. Slik speiler form og innhold hverandre.

Barndomsforestillinger
Boka åpner for flere mulige tolkninger: Til tross for enkel struktur og lite tekst, er ikke Vill bare en uskyldig og søt bildebok for de yngste, særlig på grunn av de innholdsrike illustrasjonene. Når jenta er i ustyrlig slåss-lek i et revehi under et stort tre, til teksten «Rev lærte henne å leke», ser vi knokkelrester og en hodeskalle etter et menneske. Jenta ser rett mot den – men er uanfektet. Det fredfulle uttrykket hun har på det neste oppslaget, der hun hviler hodet mot det samme treet, bekrefter villskapen: Hun kjenner åpenbart ikke noe slektskap med menneskearten.

Bokas framstilling av det ville barnet bringer fram ulike barndomsforestillinger: Spenningen mellom barnets lek og voksenverdenens forventninger til hva et barn skal være, er interessant, og boka kan leses som et forsvar for den viltre leken og en advarsel til voksne som vil tøyle barnets trang til frihet og utfoldelse. Den kan også leses som en fortelling om å komme til en ny og fremmed kultur der man ikke kjenner til kodene: «De gjorde alt galt!» er slik sett betegnende for den fremmedgjøringen som må oppstå når adferden som er naturlig for en, blir betraktet som ugyldig.

Domestiserte dyr – vill jente
Menneskenes hund og katt nevnes aldri i teksten, men i illustrasjonene spiller de til gjengjeld svært viktige roller. Til å begynne med er de bare der, kuet på hver sin måte, ja, de er langt mer kuet enn jenta der de sitter pent ved spisebordet, mens hun sitter oppå. Vi aner imidlertid raskt at det er en forbindelse mellom dyrene og jenta, som om jentas nærvær vekker villdyret i dem. På oppslaget der jenta har fått tildelt et dukkehus hun skal leke med (et tydelig uttrykk for at de voksne forsøker å presse henne inn i forhåndsbestemte forventninger til hva små jenter skal leke med, og hvordan), ser vi at dyrene stadig spiller en mer aktiv rolle: Katten sitter oppå en bamse, hunden har en hodeløs dukke i munnen.

Til slutt protesterer jenta: «Nok var nok!». Påfølgende oppslag har ikke tekst i det hele tatt – her ser vi bare spor etter hvordan hun har rasert huset, før vi på det neste oppslaget ser henne ridende på hunden og med katten på sprang. Hun er naken og fri og har et lykkelig smil om munnen, og det har jammen dyrene også: De er natur, vill natur, og sammen drar de tilbake der de hører hjemme: «Alle husket hvordan hun dro, og alle visste at det var riktig».

Unødvendig avslutning
Jeg skulle ønske boka stoppet her; det ville kommunisert godt med det første oppslaget og rammet fortellingen fint inn. Min eneste innvending mot boka handler nettopp om avslutningen: At det siste oppslaget viser jenta i fri utfoldelse, hengende opp ned i et tre, med ulike dyrearter i skjønn forening som ser begeistret på henne, alle i harmoni med hverandre, er en unødvendig forsoning – og verbaltekstens forklaring framstår som påtatt og overflødig: «Fordi du ikke kan temme noe som er så vilt lykkelig …». Språklig sett er setningen heller ikke god: Den bryter med formen til den øvrige teksten ved plutselig å henvende seg til et «du», og dessuten med en direkte pekefinger. Å avslutte med utelatelsesprikker virker også forstyrrende, som om boka insisterer på at man ikke skal gjøre seg ferdig med den, ja, som om den vil legge samtaler i munnen på høytleser og barn. Boka inviterer til samtale uansett – og det er synd at Vill ikke viser leserne tillit helt til slutt.

Ifølge forfatteren Shaun Tan kom inspirasjonen til Sikade fra venners historier om mobbing på arbeidsplassen. Det høres ikke ut som det opplagte utgangspunktet for en bildebok for barn, men som de tidligere bøkene hans, er Sikade først og fremst en allalderbok. Selv om barneleseren ikke har opplevd å arbeide 17 år på samme sted under dårlige arbeidsvilkår, tror jeg likevel at de fleste kan relatere til grunntemaet i boken, å føle seg utenfor og annerledes.

Enkelt og effektivt

Ifølge baksideteksten er det en enkel historie: «Historie selv menneske kan forstå», og boka er mye enklere og renere i uttrykket enn de tidligere bøkene hans. I Den bortkomne tingen (2000, på norsk i 2011) kombinerte Tan større illustrasjoner med tegneserieruter, og sammen med kollageteknikken ga det et vell av detaljer å fordype seg i. Sikade er en mer stillferdig bok; det skjer ikke så mye på hver side, verken i tekst eller bilde, men den rommer likevel mange lag og følelser.

Illustrasjonene viser én situasjon hver, for eksempel sikade som sitter ved arbeidspulten sin, eller hvordan han sover stående inni kontorveggen om natten. Det er få detaljer, noe som gjør at det bildene skal formidle, kommer klart og tydelig frem. Et eksempel er kroppsspråket til sikades kolleger: den bortvendte sjefen som nekter sikade forfremmelse, den bredbente kollegaen som ser på at sikade blir tråkket på og de foldede armene til sjefen når sikade skal pensjoneres. Menneskenes kroppsspråk skaper en klar distanse til sikade. Distanse og ulikhet blir også formidlet gjennom illustrasjonene ved at ingen av menneskenes ansikter er tatt med, et virkemiddel som kanskje er mest kjent fra tegneserien Tom & Jerry, men som også vakte begeistring da det ble brukt i SKAM. Til gjengjeld er sikades ansikt, selv om det ikke rommer store variasjoner, uttrykksfullt med store, blanke øyne og en trist munn.

Tydeligheten gjennom det sparsommelige uttrykket i både tekst og bilder, og det at historien er så strippet for overflødig informasjon, gjør boken umiddelbar og lett å forstå, og tematikken blir overførbar til mange andre situasjoner. Samtidig er de få detaljene som er med, verdt å legge merke til. I to oppslag skaper mørke felter noe som man i forbifarten kan tenke på som en ramme rundt bildet, men som også kan være en dør som står på gløtt. På en subtil måte gjør komposisjonen her at vi som leser boken blir inndratt i historien, som om vi står rett utenfor kontoret og er vitne til det som skjer.

Naivistisk og nedstrippet språk

Av baksideteksten forstår vi at det er sikade selv som forteller historien. Det forenklede språket er hans språk. Alle verb står i infinitivsform, uten infinitivsmarkøren «å», alle substantiv er i ubestemt form og uten artikkel, og sikade omtaler seg selv med navn istedenfor personlig pronomen. Resultatet er et enkelt og direkte uttrykk uten plass til følelser: «Sikade jobbe i høy bygning. Taste inn data. Sytten år. Ingen sykedag. Ingen tabbe. Klikk Klikk Klikk!». Språket kan minne om et barns, eller en voksen som snakker et språk han ikke kan fullt ut ennå.

Det repeterende «Klikk Klikk Klikk!», som avslutter teksten på hver side, gjør at historien får en poetisk klang, og teksten er satt opp så den ligner dikt. Jeg kan ikke si med sikkerhet hva klikkene er eller representerer. Det kan være klokkens eller tastaturets tikken, et refreng kanskje, og tankene ledes også hen til sikadenes sang.

Setningen «Taste inn data» er oversatt fra originalspråkets «Data entry clerk», som forståes som sikadens tittel på arbeidsplassen. På norsk har oversetter Hilde Martre Larsen klokt valgt å endre dette til arbeidet sikaden utfører. En oversettelse av yrkestittelen ville, i hvert fall slik jeg kan forestille meg den, innbære et langt, sammensatt ord, og ført til et stilbrudd med det naivistiske og kortfattede språket i teksten.

Det som ikke kommer med i teksten, blir formidlet gjennom illustrasjonene, i et balansert og bevisst samspill. Til oppslaget som viser den mest konkrete formen for mobbing, der sikade blir sparket mens han ligger på bakken, står teksten: «Menneskekollega ikke like sikade. Si ting. Gjøre ting». Noen ganger kan det å ikke si noe være mer virkningsfullt. At sikade ikke vil eller kan sette ord på kollegenes handlinger, gjør situasjonen nærmest uutholdelig. Heldigvis gløder det et rødt lys i den ellers grå kontorverdenen.

Forvandlingen

Det er ikke tilfeldig at sikade jobber på kontoret i nettopp 17 år, enkelte sikadearter bruker nemlig opp til 17 år på nymfestadiet. Oppslagene som viser sikades forvandling fra nymfestadiet består av fem helsidesoppslag uten tekst, og er bokens klimaks. Når vi tror alt håp er ute, kravler en voksen sikade ut av den gamle kroppen, som står igjen som et skall, og himmelen er plutselig full av røde sikader med vinger som flyr oppover. Referansen til den belgiske surrealisten René Magrittes bilde Golconda er tydelig, det hvor himmelen er full av menn i sorte frakker. Tans vri på bildet er bare at sikadene omsider har sluppet fri fra sine sorte dresser. Igjen ser vi at det å la være å si noe kan skape stor effekt: En viktig grunn til at sikadenes forvandling blir så virkningsfull, er at den ikke blir forklart med ord.

Til gjengjeld er det også enkelte ting som formidles best gjennom tekst. Det siste oppslaget inneholder ingen illustrasjoner, der er de tre klikkene plassert på høyre side som en slags punchline. Det viser seg at sikadene noen ganger tenker tilbake på menneskene, og da ler de. De dårlige minnene behøver ikke sitte som store arr i sjelen, de kan bli til en vits. Akkurat dette synes jeg er det snedigste og mest uventete ved hele boken. Avslutningen forandrer vår oppfatning av historien, og gjør den langt mindre sår, selv om de følelsene den har vekket på ingen måte ugyldiggjøres. Avslutningen gjør at vi må se påsikade i et annet lys; offerrollen passer ikke likevel. Kanskje er det menneskene selv som er ofrene i den grå betongverdenen de har skapt seg.

Det er ikke hver dag det kommer nyskrevne bøker for barn og ungdom med handlingen satt i 1884. Legg til at hovedkarakteren i boka er sønnen av en begravelsesagent og at denne sønnen kan kommunisere med gjenferd, og det er lett å se at De dødes byrå skiller seg fra de fleste utgivelser i 2018.

Snakke med døde

Sam Toop har vokst opp i etasjen over begravelsesbyrået som faren hans driver sammen med herr Constable. Unge Sam er en såkalt «snakker», altså kan han både se og høre de døde, i tillegg til at han kan kommunisere med dem. Til tider er det stor pågang hos Sam, gjenferd kommer for å få hjelp fra ham når de vil overbringe beskjeder til sine etterlatte, fortelle dem hvor nøkkelen til pengeskrinet ligger, hvor glad avdøde virkelig var i kona si og så videre. Det hender også han får henvendelser som kan plasseres i det mer såpeoperainspirerte hjørnet, som når en ung død kvinne vil klage sin nød til Sam om hvordan forloveden hennes går hen og gifter seg med avdødes søster kort tid etter døden inntraff. Denne evnen gjør at Sam får et innblikk i hvordan livet fortsetter på den andre siden når det ebber ut her hos oss.

Dødsriket er en verden som viser seg å være betydelig mer organisert og byråkratisk enn man kanskje hadde sett for seg. Og fra denne andre siden kommer den andre protagonisten i fortellingen, Lapsewood. Han er en forsiktig og samvittighetsfull kontorrotte som nokså tilfeldig ender opp som den utvalgte til å løse den vanskelige situasjonen som har oppstått, nemlig å finne ut hvordan han kan bli kvitt den dødbringende pesten svartråte, som nå sprer seg og tar over bygninger. I tillegg skal han hanskes med demonhunden som herjer i byen, og forsøke å finne ut hvorfor gjenferd på merkelig vis forsvinner over en lav sko. Sam og Lapsewood forener den døde og levende siden av London, og med en betydelig andel uforutsette hindringer og utfordringer blir det litt av en heisatur når de skal løse disse mysteriene sammen.

Vennlige grøss

Det er ikke innlysende for undertegnede hvilken aldersgruppe denne boka er rettet mot. Hadde det ikke vært for de groteske detaljene Jones med jevne mellomrom bretter ut for oss, kunne boka vært lest av langt yngre barn enn gruppa 10–14 år som forlaget anbefaler. Bokas åpningssetning illustrerer hva jeg peker på: «I livets siste sekunder, da blodet strømmet fra knivkuttet i halsen, gikk Emily Wilkins’ tanker til morens død.» Det er vanskelig å sette en alder for når barn er klare for å lese usminkede beskrivelser av det å dø eller bli drept, toleransen for denne typen detaljer er selvfølgelig høyst individuell.

For de av oss som tilbragte mye tid med Nancy Drew og Bobseybarna i oppveksten kan det ellers være elementer av gjenkjennelse i De dødes byrå. Den allvitende fortelleren som følger alle parallellhistoriene er her, de smarte, vennlige protagonistene man gjerne skulle vært venn med også i virkeligheten, og ikke minst det gode, gamle mysteriet som våre menn skal oppklare.

Oversetter Øystein Rosse har gjort en god jobb med å beholde det viktorianske tidsmerket i språket, og overfører den lune humoren uten at det blir kunstig eller påtatt. Jeg lo spesielt godt av setninger som «Fru Pringle satt og leste en posthumt skrevet roman av Jane Austen med tittelen Ånder og åndelighet.» Selv om teksten stort sett er lett å følge, er det en del begrep som med fordel kunne vært forklart. Jeg tenkte flere ganger gjennom lesingen at det hadde vært fint med en ordliste, og måtte slå opp ordet ‘fantasmagorisk’. Man kan heller ikke ta for gitt at barna i den angitte målgruppa vet hva en marki er. Slike hindre kan utgjøre en uheldig forstyrrelse i leseflyten.

Avhengig av hvor hardhudet leseren er, kan det også sies å være elementer av grøss i denne boka. Man kan aldri slappe helt av, plutselig kommer et gjenferd valsende inn med hodet under armen eller en blødende åpning der den ene armen skulle vært. Samtidig er de fleste gjenferd nokså harmløse, og om man skal sette boka inn i en større sammenheng, kan den kanskje skape en forståelse for «den andre», altså gi et innblikk i de utskjelte gjenferdenes virkelighet. Slik tilbyr De dødes byrå en annerledes inngang til en opplevelse av at en sak alltid har to sider, muligheten til å gå en dag i noen andres sko, osv.

Dødsmorsomt

Heller enn å prøve å spekulere ut noe helt nytt og banebrytende, har Gareth P. Jones tatt tak i det mysteriet vi aldri ser ut til å bli helt forsont eller ferdige med: døden. Gjenferdene er tilbake i søkelyset.

Det kunne fort blitt kaotisk å la døde og levende eksistere i samme tid og rom, men Jones evner å skrive frem denne historien med en letthet og logikk som gjør at det er enkelt å henge med. Premisset om at gjenferd alltid kan se mennesker, men bare noen få mennesker kan se gjenferdene, fungerer overraskende godt. Krydret med et språk som indikerer at vi er i en annen tid og med en lun og varm humor, gjør dette De dødes byrå til en svært vellykket underholdningsroman.

Leseren blir umiddelbart dratt inn med setningen: «Det begynner med et øyeblikk som du seinere forstår at skulle endre alt». Etter en litt filosofisk åpning, fortsetter historien med beretningen til jeg-personen Anna, en tiendeklassing fra Tana i Finnmark, som ligger rett ved grensa til Finland. Hun liker best å være hjemme alene og lese, og vil helst synes så lite som mulig. Men dessverre for henne skiller hun seg ut med sitt samiske tonefall og sine mørke trekk. Annas samiske mor ble gravid under et ferieopphold i Tyrkia, og Anna skylder på den ukjente faren for sine mørke øyne, mørke krøller og for at hun er høyere enn halvparten av guttene i klassen.

Skjevt maktforhold

Heldigvis tok Amanda henne under sine vinger og valgte henne som bestevenninne allerede i barnehagen, så Anna slipper å være alene på skolen. Anna ser opp til Amanda, som er pen, kjapp i replikken, og i stand til å snakke med gutter. Hun er glad i å være midtpunktet og er tilsynelatende likt av alle. Anna vil derimot heller gjøre skolearbeid enn å gå på fest, som hun bare synes høres ut som «et utvida storefri, hvor alle vil være med Amanda mens jeg må stå ved sida av og få det til å se ut som jeg ikke er upopulær.»

Men Amanda er også ekstremt manipulerende og kontrollerende. Anna får ikke lov til å gjøre noe uten henne, mens hun gjerne kan droppe en avtale med Anna til fordel for en kjæreste eller en fest. Det er først når Anna blir lagt merke til av den eldre og kjekke Samuel, som er øyeblikket åpningen henviser til, at hun gradvis prøver å finne sin egen vei. Selv om Amanda er nedlatende og mener han umulig kan være interessert i henne på ekte, så er det allikevel dette som blir vendepunktet i Annas liv, hvor hun innser at det finnes en verden der ute som ikke har med bestevenninnen å gjøre.

Identitetsmangel

Som i mange ungdomsromaner, er hovedpersonen i Slepp meg sympatisk, men forvirret, og en mange kan kjenne seg igjen i. Som tittelen tilsier, er språket muntlig og uformelt. Vi følger Anna og hennes tanker og følelser gjennom høsten siste året på ungdomsskolen, en periode som ender opp med å bli vesentlig for hennes identitetsutvikling. Anna føler at hun alltid havner «et sted imellom, jeg er aldri helt det ene eller det andre.» Til morens store fortvilelse skammer hun seg over sin samiske bakgrunn og nekter å snakke språket. Hun fatter ikke at alle andre er så sikre på seg selv: Ludmila som gjerne holder foredrag om Murmansk og Lars-Kristian som er stolt av sine amerikanske slektninger. «Alle vet så godt hva de er,» tenker Anna, og vil helst ikke være noe som helst.

Anna forstår generelt lite av det som foregår rundt henne, noe som er både morsomt og vondt å se. Nedrejord gjør det tidlig tydelig for leseren at Amanda bruker Anna på manipulerende vis for å heve sitt eget selvbilde, mens sårbare og påvirkelige Anna sliter med å se det selv. Hun ser ikke hvem av de rundt henne som vil henne vel, og går i alle feller.

Selv når hun stortrives i selskap med Samuel, som også er interessert i litteratur og liker Anna fordi hun er annerledes, blir Anna usikker og føler at hun lurer ham. For i motsetning til hva Samuel kanskje tror, prøver ikke Anna å skille seg ut. Han vet ikke at Anna gjerne skulle sett ut som alle andre og at hun hadde sminket seg om hun bare visste hvordan. Hun misliker intenst Ravna i klassen, som går med T-skjorter med tekster om feminisme, bærer samekofta si med stolthet og som skal «være så politisk hele forbanna tida.» Det er underholdende å lese Annas indre tirader om irriterende medelever og lærere som egentlig ikke gjør noe galt, men som hun ofte misliker bare fordi de er. Disse delene er spesielt gode fordi de gjør Anna til en kompleks og realistisk karakter, for som vi alle vet er ikke følelser omkring andre alltid så rasjonelle.

Forutsigbar, men vellykket

Handlingen i seg selv er ikke veldig original, vi har sett den litt stille, men smarte hovedpersonen som er avhengig av den mer utadvendte og populære vennen sin, før. Hendelsesforløpet er også klassisk, med hemmeligheter på avveie, en verden som raser sammen, og et glimt av håp helt til slutt.

Det er allikevel en engasjerende, morsom og drivende fortelling. Anna er en karakter man heier på, selv om man ofte har lyst til å filleriste henne. Det er også mange treffende beskrivelser av følelsene rundt Samuel og hvor vanskelig det er å skulle oppføre seg normalt når man er forelska i en gutt. I tillegg tar romanen opp den evig aktuelle problemstillingen i ungdomstiden, nemlig å finne balansen mellom å finne sin plass blant jevnaldrende samtidig som man vil innfri de voksnes forventninger. Jeg tror også flere kan kjenne seg igjen i mangelen på stolthet rundt familiebakgrunn, og frustrasjonen rundt det evige jaget etter identitet.

Det har kommet en god del myldrebøker på markedet de siste årene, og sjangeren har blitt så bred at det er vanskelig å vite hva man kan forvente seg. Noen, som de klassiske Hvor er Waldo-bøkene, sender leseren på jakt etter én spesiell person som gjemmer seg blant hundrevis av figurer på sidene. Noen oppmuntrer leseren til å følge en rute gjennom tegningene, som Labyrintdetektiven Anton gjorde tidligere i år. Atter andre er fornøyde med å gi leseren et stort myldrende verk og si «her, kos deg».

Den norske myldreboksjangeren har vært spesielt dominert av tegneserietegnere. Flu Hartberg, kjent fra stripeserien Fagprat i Dagbladet, har en egen bokserie kalt Borte vekk som finner sted blant annet i storbyen og i verdensrommet. Martin Ernstsens Hvor er Albert er en kombinasjon av tradisjonell billedbokhistorie og myldrebok, hvor lillebror Albert forsvinner fra familien sin på hver eneste dobbeltside. Anna Fiske på sin side har en serie med titler som Hallo der nede, Hallo skogen og Hallo havet, hvor man kan følge dyr (og mennesker) fra oppslag til oppslag.

Vi teller opp

Kristin Roskifte har sin helt egen vri på myldreboksjangeren i Alle sammen teller, og løsningen hennes er både uventet og elegant samtidig som den innbyr til stadig nye gjennomlesninger.

I starten er dette nemlig ikke noen myldrebok i det hele tatt. På den første siden er det ingen mennesker, bare en skogsscene tegnet med blå pennestreker. På den andre møter vi en liten gutt som ligger i sengen sin og kikker ut av vinduet, mens teksten under forteller at «han ligger og teller hjerteslagene sine. Han lurer på hvor mange mennesker som ser på de samme stjernene akkurat nå». På den neste siden er gutten i skogen fra det første oppslaget sammen med en voksen mann. Teksten sier «To mennesker på tur i skogen. En av dem sier noe som den andre vil huske resten av livet».

Slik fortsetter Roskifte å bygge på i side etter side: fem personer i en familie; tretten personer på tegnekurs; 45 mennesker i trafikken; 135 mennesker på en flyplass. Alle oppslagene er akkompagnert av tekst i den samme litt frakoblede tonen som legger opp til at det er opp til leserne selv å finne ut av mange av sammenhengene. Personene er enkelt men fargerikt tegnet, og skiller seg gjennomgående ut fra den blå, omrissaktige bakgrunnen.

Historiehint

Det som gjør Alle sammen teller så gjenlesbar, er måten Roskifte lar de samme personene gå igjen i flere av oppslagene, mens de lever ut sitt eget lille liv med bare små hint fra fortellerstemmen om hva som foregår. To mennesker som hver for seg føler seg ensomme i en heis i ett oppslag, møtes på biblioteket i et annet og ender opp med å gifte seg. I en annen av disse minihistoriene hjelper en kvinne mannen sin med å rømme fra fengsel.

Noen ganger kommer punchlinen så å si flere sider før selve spøken, som når 29 personer i foreningen for dem som kun går kledd i rosa møtes, og «en vurderer å melde seg ut». Kan det være mannen som var den eneste som var kledd i rosa i begravelsen noen sider tidligere? Boken er full av slike tilsynelatende sammentreff og tilbakevendende tema, og det gjør at boken kan være noe frustrerende ved første gjennomlesning. Det er aldri helt klart hvilke av disse mysteriene teksten legger opp til som leseren kan få svar på gjennom boken, og hva man faktisk må gjette seg til.

Også for voksne

Kristin Roskifte har en rekke billedbøker bak seg, men hun er kanskje mest kjent for en serie med fantasifulle ABC-bøker. Med titler som 28 rom og kjøkken, og 29 liv – Alf og Beate med familie og venner, var disse bøkene vel så mye egnet for voksne som for yngre lesere. På samme måte kan nok også Alle sammen teller treffe voksne lesere på hjemmebane. Det er en eksistensialisme og en varm fellesskapsfølelse i denne boken som vil appellere på tvers av alderstrinn.

Det er også ekstramateriale her for den voksne leseren, i form av en rekke hemmeligheter som man får tilgang til ved å scanne en QR-kode bakerst i boken. Her får man en større innsikt i figurene og historiene i boken, noe som kan brukes for å spe på den knappe fortellerteksten når man leser boken sammen med barn. Det er også to sider bakerst i boken med spørsmål om de ulike figurene i boken, som man kan svare på ved å bla seg gjennom de foregående sidene.

Alle sammen teller er fargerik, varm og kompleks i all sin enkelhet. Den gjør alt fra å øve opp telleegenskapene hos mindre barn til å minne voksne på å kikke opp fra mobilen i ny og ne. Jeg kan ikke komme på en annen myldrebok som er like bred i nedslaget.

Det komplekse forholdet mellom foreldre og barn er et yndet tema i samtidslitteraturen. Mange forfattere skriver hundrevis av sider for å gå i dybden i tematikken. Brynjulf Jung Tjønn viser styrken som fortsatt ligger i den ordknappe teksten. Selv om boka handler om en ungdomsskoleelev, og er gitt ut med støtte fra Leser søker bok, kan gjerne både eldre lesere og voksne med og uten utfordringer med å lese, eller lese nynorsk, lese denne boka.

Rett inn i det brutale

Boka er episodisk og foregår i et kort tidsrom, i overgangen mellom sommer og høst, en tid som i seg selv er symbolladet. Denne tiden er også et vendepunkt for Oda. Moren hennes har overskredet en grense som hittil har vært en livbøye å klamre seg til for datteren. Grensen er brutt ved at moren nå fortsetter å slå også etter at datteren begynner å gråte.

Boka er naturlig å sammenligne med for eksempel Eva Saannums Elefanten i rommet – som er en lettlestbok med en 14 år gammel hovedperson med en far som drikker, og som har et lignende sideoppsett med ujevn høyremarg som får teksten til å ligne dikt. Mens Elefanten i rommet sirkler seg diffust inn mot det vanskelige temaet, som så mange andre barnebøker med tunge temaer, går Smadra rett på sak – inn i brutaliteten allerede på første side. Dermed kan forfatteren i stedet konsentrere seg om å utforske personene og gå i dybden av stoffet. Smadra har også en poetisk flyt og et innhold som rettferdiggjør sideoppsettet bedre.

Viser hvorfor det er vanskelig å si ifra

Tjønn klarer på en overbevisende måte å vise hvorfor det er så vanskelig for et barn å si ifra når noe er galt hjemme. Stemningen er nervepirrende hver gang Oda er alene med moren, fordi hun frykter hva som kan skje i neste øyeblikk. Moren er likevel ikke en pappfigur, hun er en troverdig person med sin egen forhistorie, som forsøker å være en god mor og finne på hyggelige mor-datter-ting. Boka har mye dialog, og mye fortelles også mellom linjene. Vi finner hjerteskjærende scener, som når moren lager en smoothie til datteren, og Oda ikke vil drikke:

Augo hennar er blanke. Berre dei ikkje blir mørke, tenker eg. Mørke, utan noko lys i.

Eg skal drikke han, seier eg.
Så gjer det, då, seier ho.
Eg skal det, seier eg – men eg vil berre vente litt.
Kvifor det? spør ho.
Eg ser på henne og vil ikkje svare.
Kvifor vil du vente litt?
At eg er så dum, tenker eg. Kunne eg ikkje berre ha funne på noko? Men no er det for seint.
Du må svare meg! seier mor.

Grunnen, som moren ikke vil forstå, og som datteren er redd for å si, er at moren har slått henne så hardt at det gjør vondt å drikke. Det er som om moren samtidig forstår og ikke forstår hva hun selv har gjort. Hun vil gjøre alt godt igjen, men kan ikke gjøre noe riktig. Oda lengter tilbake til fine glimt fra fortiden, barndomsminner fra før moren ble syk. Da hun og moren hadde fine samtaler, klatret i trær sammen, kunne spise pizza og prøve kjoler og kose seg sammen, og hvor moren kunne holde rundt henne uten at hun behøvde å være redd. Men i likhet med sommeren er denne tiden over.

Man forstår hvorfor Oda ikke vil innse dette, og hjelper moren med å dekke over, og forteller faren at hun har falt på sykkelen, igjen og igjen. Det er også mulig å forstå faren, som gjør seg selv blind, forbyr henne å sykle, og lar være å stille spørsmål, til tross for at mye tyder på at han egentlig skjønner at det er noe som ikke stemmer. Man forstår hvorfor det er viktig å snakke med en utenforstående i en slik situasjon, men også hvorfor det er så vanskelig. Samtidig fremstår læreren som reagerer på alvorstegnene, og stiller Oda de vanskelige spørsmålene, som et viktig korrektiv til den destruktive passiviteten. Hun blir til slutt den Oda tør åpne seg for.

Ikke ødelagt

Tittelen Smadra kler ikke helt innholdet. Den er overtydelig, og har en annen tone enn resten av teksten. Den stemmer heller ikke helt, hvis man tolker den i retning av at hovedpersonen er ødelagt. Man kan tolke det som at det er forholdet til moren som er ødelagt. Likevel føles det ikke som et ord hovedpersonen selv kunne brukt. Som barn av dysfunksjonell forelder forsøker hun å spå været og tolke tegn, hun har en finstemt observasjonsevne, og oppfatter det komplekse i situasjonen hun er i.

Boka ligner en novelle, hvor hovedpersonen er satt på en tøff prøve og må ta et avgjørende valg. Bestevennen til Oda, Milad, fungerer som en virkningsfull kontrast som utvider tematikken. Milad er flyktning, og har grusomme krigsopplevelser bak seg. Da han møtte Oda var han redd for vann. Moren hans sliter med posttraumatisk stress i den grad at hun ikke klarer å jobbe. Men Milad har klart, med Odas hjelp, å overvinne frykten, og har blitt en god svømmer. Milad er gjennomgående kontrasten Oda settes opp mot. Begge har mødre med store problemer, men bare en av dem har en mor som man må beskyttes fra.

Boka har en åpen slutt, med et siste glimt av sommeren, etter at Oda endelig har gått til det skritt å fortelle hva som skjer hjemme. Vi får ikke vite noe om hvordan det går med familien til Oda. Slutten fungerer, fordi underteksten hele veien har vært bærende. Det har vært opp til leseren å tolke og forestille seg mye av det som skjer. Slutten viser kanskje at familie ikke er alt. Oda har et anker utenfor familien i vennen Milad, og når hun og Milad tar årets siste svømmetur sammen, tyder det på at livet vil gå videre, uansett hva som skjer.

Kaia Dahle Nyhus har blitt en etablert og anerkjent illustratør og forfatter. Hennes egne utgivelser har for det meste handlet om nære relasjoner: om savnet etter en pappa i Pappaer overalt, om forholdet til en storesøster i Hun som kalles søster, om å miste fotfestet når mamma forsvinner i En dag drar mamma. Også som illustratør til mor Gro Dahles bøker kretser tematikken rundt menneskelige følelser, for eksempel når hun skildrer barnets skyld og sorg etter foreldrenes skilsmisse i Krigen, og når hun illustrerer et barns første møte med pornografi på nett og skammen overfor moren i den omdiskuterte Sesam, sesam. Bragepris-nominerte Verden sa ja er et ganske annet prosjekt: Boka tar tak i den aller største fortellingen, nemlig skapelsen; ja, den tar for seg hele evolusjonen og mer til. Teksten er nøktern og oppramsende og har slik sett noen paralleller til den bibelske skapelsesberetningen, men er blottet for all religiøsitet: Energikilden er verden selv.

Det er et originalt og svært ambisiøst prosjekt, og det er krevende, kanskje særlig fordi vi ikke følger noen hovedperson. Drivkraften ligger snarere i at boka stadig nærmer seg lesernes egen tid, før også den elegant blir lagt bak oss: Verden er nemlig ikke ferdig.

Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi? Hvem er «vi»?
«Nå er verden ferdig, tenkte vi. Men verden var ikke ferdig» er et mantra som driver boka framover – og dette gir en tankevekkende effekt som demonstrerer at vi, i vår tid, slett ikke er de eneste som har sett på verden som endelig. Her ligger det en form for ydmykhet som jeg har stor sans for, og som understrekes av den utbredte bruken av «vi». Det oppretter et slektskap med ulike former for liv, skaper forbindelser til det som har vært og det som (eventuelt) skal komme, og det viser på en virkningsfull måte at vi, altså vårt levesett, kun er én av mange, ja, at alle former for liv er like gyldige – for dem som lever der og da. Ikke desto mindre er det vår tid, vår vestlige livsverden, som er bokas målestokk, noe som kommer fram ved at Dahle Nyhus trekker inn elementer som er gjenkjennelige for barnet, nesten på pedagogisk vis:

Det var ikke hus da.
Det var ikke senger.
Det var ikke tallerken
og ikke lue.

Men selv om dette grepet kan fungere som en identifikasjonsmarkør, er det ikke helt uproblematisk, for jeg sitter med en fornemmelse av at bokas «vi» slett ikke tilhører alle. Det er jo nettopp framveksten av et moderne, vestlig samfunn som illustreres – og dermed er det snakk om et lokalt, og ikke et kollektivt, vi.

Nøktern, men naiv
Verden sa ja er mettet og har stor framdrift: Fortellingen tar voldsomme sprang. Effektivt og effektfullt skal boka gjøre utviklingen tilgjengelig for barn, men den er nok best for dem som gjenkjenner de ulike fenomenene: Milepæler i utviklingen blir trukket fram, og når vi kommer til menneskenes tid, blir framstillingen mer detaljert; blant annet nevnes både bålet, hjulet, pest, medisiner – men også mindre viktige ting, nærmest assosiativt, som at vi har mange oster (!).

Verden sa ja har altså klare tilknytningspunkter til vitenskapen, noe som står i interessant kontrast til fortellermåten, som ligner et barns:

Det var mange planeter
som gikk rundt og rundt,
rundt seg selv og rundt sola.
Og de kolliderte med hverandre.
Og en av dem kolliderte med jorda.
Og det ble månen.

Den naive, oppramsende framstillingen er en utfordring. Jeg mistenker at man kan miste en del barnelesere på veien, ikke bare fordi boka har mye tekst, men også fordi teksten er en blanding av å være poetisk, saklig – og abstrakt: «Så kom tida» og «Og i vannet var vi». Men det er ingen tvil om at det er et gjennomtenkt grep: Boka liksom ruller av gårde, ja, som utviklingen selv.

Mektige illustrasjoner
I kontrast står illustrasjonene der med sine stiliserte figurer og landskap, som man virkelig kan dvele ved. Det er lett å være enig i Brage-juryens omtale av boka som en «visuell fest». Det grafiske uttrykket er umiskjennelig Dahle Nyhus sitt. Boka har en særdeles gjennomført estetikk, der teksten er håndtegnet og til og med innsidepermene er dekket med amøbelignende figurer. Figurene – både dyr, mennesker og noe midt imellom – er sterkt individualiserte, og opptrer i en slags ufullkommenhet som er bemerkelsesverdig og som nettopp rommer noe av bokas idé: nemlig at alt henger sammen, ja, at alt liv, i alle former, har en verdi i utviklingen av vår felles verden. Oppslaget med den store, gule dinosauren er særlig godt: Illustrasjonen av langhalsen taler tydelig til barnet, der den står på tvers over hele dobbeltsiden, i kontakt med en fisk fra havet, omsluttet av universet. Det er bevegelse i bakgrunnen, det er himmel, skyer, stjerner og måne – ja, dette er det store bildet, som på overveldende vis demonstrerer hvor alt kommer fra. Oppslaget inneholder også andre arter – noen kjente, noen ukjente – og illustrasjonen av en død fisk gjør at det dessuten rommer kampen om å overleve: «De som ikke var flinke, var uheldige, for de døde».

Verden sier nei
Boka vekker en bevissthet om noe større, om at mennesket ikke er herre over utviklingen. Men det er bare delvis sant. Jorda har riktignok ødelagt seg selv før. Nå, derimot, er det menneskene som skaper endringene. Likevel bare fortsetter vi, med et skuldertrekk, til tross for lidelsene og katastrofene det medfører:

…vi kunne hele tida få mer og mer
og større og finere,
og så ble det varmere,
og så ble det tørrere,
og noen hadde for mye og ville ikke dele,
og noen hadde for lite og fikk ikke nok,
og da sa vi huff!
og så ble det masse regn,
og så ble det storm
og isen smelta, og dyra flytta på seg,
og dyra døde,
og da sa vi også huff.

Hva som skjer i framtida, vet vi ikke, men det vi vet, er at vi ikke bare kan si «huff» til de store tragediene uten å sage over greina vi sitter på. Teksten over får fram at det er nettopp det vi gjør. Dette er muligens en form for subtil ironi som vil vekke leseren – men det er ikke opplagt: Jeg mener nok at Verden sa ja tenderer mot en framtidsoptimisme som jeg ikke helt er fortrolig med. Boka er en enestående fortelling om utvikling – men innpakningen, altså tittelen Verden sa ja og den så å si likelydende avslutningen – «Og verden roper! Og verden sier ja!» – klarer jeg ikke helt å anerkjenne. For verden sier jo slett ikke ja. Den sier nei.

Det er hardt å være student. Ikke at det er lett å være noe som helst nå for tiden, men tallene viser at samtiden går spesielt ut over de unge. Over en av fire studenter opplever alvorlige psykiske plager, viser tall som Folkehelseinstituttet offentliggjorde tidligere i høst. Hovedpersonen Maria i tegneserieromanen Bergen er en av dem.

I starten av boken er Maria på vei til fastlegen med tegn på akutt depresjon. Hun blir avspist med «sove nok, ete sunt og trene litt, ikkje sant?», og derfra følger vi henne i en nedadgående spiral hvor studie-, privat- og nattelivet gradvis kommer ut av kontroll. Maria bor i kollektiv, og sørger for at en av sine halvhjertede one night stands flytter inn i det ledige rommet. Hun skygger unna kollokviegrupper og de andre på kullet i kunsthistorie, mens det stadig kommer tegn på at ranglingen på byen langt fra virker så døyvende på depresjonen som det oppleves der og da.

Byportrett i blyant

Bergen er den andre utgivelsen til Anja Dahle Øverbye, etter Hundedagar fra 2015. For sistnevnte bok fikk hun prisen for Årets tegneserie, Norges mest høythengende tegneseriepris. Hun bor og arbeider i Oslo, men Bergen viser at hun kjenner Vestlandets hovedstad så godt som noen. En av de store gledene i denne tegneserien er alle de detaljerte tegningene av bygninger og gater. De som kjenner byen vet hele tiden nøyaktig hvor handlingen foregår, og hver eneste gate og hus er mulig å kjenne igjen, fra Nygårdshøyden med sine forelesningssaler og villaer, til Sandvikens små trehus og Ulrikens tv-mast. Tegningene fra byen skaper en rytme i boken, som Øverbye jevnlig setter av plass til med en helside eller et dobbeltoppslag med bekmørke postkort fra en annen tid (utestedet Garage er for eksempel allerede historie).

Bekmørkt er stikkordet, og ikke bare på grunn av tematikken. Øverbyes foretrukne medium er blyanten, og sjelden har jeg sett boksider så mettet med skraveringer, graderinger og kullsorte detaljer. Øverbye forteller historien om Maria og venninnen Johanne gjennom å fokusere på ansikter og uttrykk. Samtidig har rutene et flakkende «blikk», som en person som ser bort eller ikke ønsker å få øyekontakt. Fokuset på ansikter blir dermed avløst av detaljer som hender, bakhoder, føtter – ofte litt skjevt i utsnittet som om det var tilfeldig at det var der blikket falt. Det er en langsom, dvelende måte å fortelle en historie på, men den egner seg godt til de intime historiene Øverbye forteller.

Tyrannisert av øyeblikket

Det kan være fristende å sammenligne Bergen med tegneserien Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen. Begge tegneseriene er relativt nye, begge handler om unge som sliter psykisk i utdanningssituasjoner, og begge er holdt i svart-hvitt. De er også begge til dels selvbiografiske (det første bildet av Maria i Bergen viser en kvinne med samme frisyre og samme klær som Øverbyes forfatterportrett), men der Kvammen hele tiden lot sympatien i historien ligge hos hovedpersonen, er Øverbye mer ambivalent.

Maria beskrives som selvsentrert og med lite selvinnsikt der hun turer frem og gjør situasjonen verre for seg selv med hvert eneste valg hun tar. Samtidig er det også et realistisk bilde av en deprimert nittenåring – det er ikke lett å slutte å gå på byen når det er det eneste som kan få mørket ut av hodet for en stakket stund.

Vanskelig kombinasjon

Likevel er ikke Bergen noen stor leseopplevelse. Og det skyldes nettopp kombinasjonen av det som hver for seg var kvaliteter med serien. Boken følger Maria så tett at leseren aldri kommer ut av hodet hennes, og trass i at boken skildrer sinnssykdom er det for lett å la seg irritere over denne unge jenten og valgene hun tar. Kombinert med det klaustrofobiske mørket i blyanttegningene, den intenst hverdagslige dialogen, og mangelen på en reell historie, gjør det at boken kan oppleves mer som en beklemmende tilstandsrapport enn en historie som var verdt å fortelle. Det er også en kjensgjerning at boken beveger seg farlig nær parodien. En mindre velvillig innstilt leser kunne lett avfeie boken basert på kombinasjonen av tematikk (ung, deprimert jente), medium (blyant), og språk (Marias andre replikk i boken er «eg orkar snart ikkje meir»). Er det en urettferdig innvendig? Kanskje. Men jeg kommer med den likevel.

Bergen er tung og seig, akkurat som materien den omhandler. Og på samme måte som Ulriken – og som svartsinn i seg selv – står den der som en mørk bauta som tar opp for mye plass i horisonten uten å gi nok tilbake.

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge åpner med et såkalt «politisk møte om likhet i samfunnet generelt og likhet mellom kjønnene spesielt», som hovedpersonen Weifa kun deltar på fordi de serverer gratis pizza. Weifa er ikke så opptatt av likhet eller av å bli likt, og kvelden ender med at hun blir kastet ut fra møtet. Men før det treffer hun igjen Hanne, en hun kjente «for litt over ett år siden, noen vil si godt, andre vil si mindre godt, det er litt opp til øyet som ser», og som kanskje har gjort mer inntrykk på henne enn hun liker å innrømme.

Weifa mener hun vet hva Hanne kommer til å si om henne etter at hun har gått, for hun er vant til å bli kritisert:

Folk har alltid kritisert meg, og de har alltid gjort det rett i trynet mitt, og det har alltid vært godt ment. De er nemlig helt sikre på at jeg må bli annerledes og at de gjør meg en tjeneste hvis de sier hva de mener om meg, for hvis jeg blir annerledes, kan jeg være en del av fellesskapet, jeg også.

Problemet er bare at Weifa ikke vil være en del av fellesskapet, for hun er ikke enig i at det er sånn fellesskapet skal være.

Fellesskap som fellespunkt

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er den tredje ungdomsromanen til Liv Marit Weberg, og vanskeligheter med å finne sin plass i et fellesskap har vært et gjennomgangstema i forfatterskapet hennes. Kanskje i enda større grad enn hovedpersonene i de tidligere romanene til Weberg, er Weifa en opprører, en som liker å røre litt rundt i den sosiale gryta for å se hva som skjer, og som ikke bryr seg om konsekvensene. Hun er hard på utsiden, og ikke redd for å vise det, følgelig må hun også tåle ganske harde slag.

Romanen består av kapitler med overskrifter etter påstander Weifa har fått servert om seg selv, både ting hun er enig i og ting hun er uenig i, som for eksempel: «Jeg forstår ikke konseptet gjeng», «Jeg er en snylter», «Jeg er en hore» eller «Jeg velger dårlige menn». Kapitlene gjengir episodene som førte opp til uttalelsene av påstandene, ofte skildret med både situasjonskomikk og selvironi, samt digresjoner til episoder som egentlig ligger utenfor fortellingens rammer. Påstandene fungerer som organiserende prinsipp, men at de kommer i tilfeldig rekkefølge, stemmer ikke helt. Isteden følger de kronologien i Weifas vennskap med Hanne og gjengen hennes, Annika, Silje, Tine S., og Tine K., fra hun flytter til et nytt sted midtveis i videregående, gjennom en serie mindre og større konflikter i vennegjengen, fram til en fatal hyttetur med russebussgjengen. Utviklingen i vennegjengen, og særlig i vennskapet med Hanne, skaper en tydelig dramaturgi i handlingen fram mot startscenen, der vi vet at vennskapet er over.

Kompromissløs sarkasme

Romanen er skrevet i et forfriskende nedpå språk, og er rå og direkte i fortellerstilen samtidig som den er både lettlest og morsom. Måten Weberg beskriver verden og normene som organiserer den på er både skeiv, innforstått og skarpt treffende, som i beskrivelsen av en biltur til Hemsedal, der foreldrene til Annika tilbyr seg å kjøpe skibukse til Weifa, før de diskret trekker tilbudet tilbake:

«Men vi kan jo kjøpe på veien?» sa han og så på moren til Annika for å få bekreftelse.

«Hva mener du?» sa hun.

«Vi kunne jo kanskje …» sa faren til Annika, og mora til Annika prøvde å riste så subtilt på hodet at det var usynlig for andre mennesker enn han, men det var det selvfølgelig ikke.

«Nei, men du liker kanskje ikke å stå på ski?» sa faren til Annika, og jeg sa at det var helt korrekt.

Så resten av veien var de litt sånn halvsatt ut begge to, for de hadde vist seg som gjerrige, tenkte de nok, og derfor prøvde de å snakke veldig mye og på en måte som signaliserte at ingenting galt hadde skjedd.

Weifa er en original og kompromissløs hovedperson, med et eget blikk for det falske og påtatte ved (særlig rike) menneskers oppførsel, og med et røntgensyn for å avsløre bullshit og hykleri. Men noen utpreget sympatisk hovedperson er hun altså ikke. Hun er ofte ondskapsfull eller lite hensynsfull, og hun setter komisk potensiale høyere enn hensynet til andres følelser. Hun snakker om venninnene fra en pidestall av intellektuell overlegenhet, og nekter å ta dem eller reglene deres på alvor.

Med en så gjennomsyret sarkastisk hovedperson, kunne romanen lett ha vippet over mot å bli for kynisk til å vekke gjenkjennelse. Imidlertid finnes det en underliggende sårbarhet hos Weifa som gjør henne til en interessant og sammensatt karakter. Dette kommer til syne både i forsøket hennes på å redde Hanne fra de falske og manipulerende venninnene og i erkjennelsen av at man kanskje trenger genuine relasjoner til andre mennesker for å kunne føle seg som en del av verden. Romanen får dermed et dobbelt budskap: både om hvor mye idioti man må finne seg i for å kunne være en del av et fellesskap og om hvor ensomt det kan være å insistere på å stå utenfor det.

Ungdomsbøkenes Erlend Loe?

Weberg har tidligere blitt sammenliknet med Erlend Loe i sin evne til å lage svart humor av de tragikomiske sidene ved samtiden, og dette stemmer godt også for denne romanen. Karakterene og situasjonene hun iscenesetter og deretter avkler er både gjenkjennelige og iblant hysterisk komiske, detaljene er subtilt treffende.

Venninnekonflikten som står i sentrum for handlingen vil nok oppleves både relevant og gjenkjennelig for ungdomslesere, mens den grunnleggende sarkastiske livsholdningen og livstrøttheten hos hovedpersonen kanskje vil kreve litt livserfaring å kjenne seg igjen i. Dette gjør at romanen nok vil appellere sterkere til unge voksne eller eldre ungdom enn yngre lesere. Når Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge finner de riktige leserne sine, tror jeg imidlertid at den vil være akkurat det de har savnet i norsk ungdomslitteratur.