I ellevte sang av Odysseen lar Homer sin helt, den rådsnare Odyssevs, møte verdens tapreste og mest berømte kriger, Akillevs, i underverdenen. Hvor dumdristig går det an å være, spør Akillevs forvirret. Hvorfor i huleste har Odyssevs kommet hit, «hvor de døde / dveler med tanketomt sinn som henfarne menneskers skygger»? Odyssevs forsøker å oppmuntre sin døde kamerat: Han jo ble feiret som en Gud på jorden, og må være de dødes konge her nede! Men nei, Akillevs vil ikke høre. Han blåser i ære. «Bedre det tykkes meg nu å tjene på jorden en herre / ringe og fattig på gods for kummerlig lønn enn å råde / nede i Hades som ypperste drott over alle de døde,» svarer han, forbitret (P. Østbyes overs.).

Livet etter døden er altså ingenting verdt, ifølge Homer. Ære og berømmelse spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe er å være i live. Det er en skandaløs holdning – Platon likte den ikke – fordi den understreker at døden er fullstendig meningsløs. Den rydder plass til nytt liv, men løser få av problemene vi ellers baler med i hverdagen, og har ingenting å gjøre med rettferdighet. Når vi så lett griper etter forestillingen om et slags liv etter døden, der man enten belønnes eller straffes etter fortjeneste, er det fordi vi trenger å tro at rettferdighet finnes – bare ikke her hos oss. Noen må rydde opp i rotet vårt.

Dødens permanente hotell

N. K. Lillebos debutroman Rør ikke de som sover handler om å prøve å rydde opp i dette rotet. I sentrum står fortelleren Emmi, som en dag våkner opp og skjønner at hun er død. I likhet med Homers Akillevs befinner Emmi seg i et slags underjordisk skyggerike, men her er det ganske godt å være. Det finnes et sett myke, praktiske ordensregler og et usynlig, godartet byråkrati. Man kan ligge i graven sin og kikke opp på dem som besøker den, ligge i dvale til evig tid eller leve i samfunn og bli gjenforent med dei som fyre fer. Den første som møter Emmi er bestefaren hennes, som har savnet henne.

Bare de som har gjort noe virkelig ille ekskluderes fra fellesskapet. «Ingen her har skada noen,» forklarer bestefaren, og det finnes til og med en egen regel, nummer sju, som dekker problemet: «Den hjerterå vil forsvinne fra jordens over- og underflate. Den vil reise til et evig mareritt. Også kalt helvete». Spørsmålet er bare om et slikt evig mareritt er straff nok for en overgriper.

Bøddelens straff

Den døde kan også «stå opp for å drepe» de som virkelig har gjort noe galt, selv om hevnens pris er høy: Man får aldri vende tilbake til de dødes fellesskap, men må bli en fredløs for alltid. Altså et system som nok fungerer, men som likevel virker noe kontraintuitivt: Hvor viktig er det egentlig å drepe en ugjerningsmann hvis man likevel vet at et evig mareritt venter ham? Og hvis prisen er evig atskillelse fra den du vil hevne, akkurat idet dere kunne se frem til et evig skyggeliv sammen?

Eller kanskje nettopp derfor? For det er her Rør ikke de som sover beveger seg ut av det litt fikse plottmaskineriet og begynner å stille virkelig interessante spørsmål. Emmi er voldtektsoffer, og vi forstår tidlig at dette overgrepet i ytterste konsekvens har drevet henne i døden. Men vi skjønner også at det ikke var der problemene hennes begynte. Emmi hadde nemlig en venninne, impulsive Liv, som var alt for henne. Men da Liv begår selvmord, står Emmi plutselig ensom og sårbar igjen. Leseren vil legge merke til at Lillebos roman er langt mer opptatt av sorgen over Liv enn av den som rent faktisk forgriper seg på Emmi. Hvilket svik er størst? Kan de overhodet sammenlignes? I hvor stor grad er Liv ansvarlig for Emmis knuste hjerte? Kan den som tar livet av seg holdes til ansvar for den skade hun påfører menneskene rundt seg? Slike spørsmål er langt fra enkle å svare på. Det blir opp til leseren å finne svar.

Nærvær og påstand

Noe av det fineste med romanen, er at den har plass til disse skyggefulle gråsonene. Den er spennende, tankevekkende og smart konstruert. Om romanen har et problem, ligger det nok likevel mest i at plottkonstruksjonen kan bli litt for smart, på bekostning av samspillet mellom karakterene. Fordi Lillebo kjører forskjellige tidsplan ut mot hverandre, tar det tid før leseren skjønner akkurat hva som har skjedd og hvordan. Dermed blir det kanskje viktigere for romanen å time avsløringene sine enn å få leseren til å tro på disse menneskene og skjebnene deres. Når forfatteren må forklare hvordan dette med livet etter døden egentlig henger sammen, risikerer hun også å passivisere hovedpersonen sin, som blir en som lytter og forstår snarere enn en som handler og velger selv. Romanen ville trolig blitt sterkere om Emmi i større grad fikk ting til å skje, i stedet for å være en person noe skjer med. Selv forholdet mellom Liv og Emmi får noe lett påstandsaktig over seg. Vi skjønner at Emmi elsker Liv og at Liv elsker Emmi, men bare unntaksvis føler vi det også. Kanskje fordi det er så få episoder i teksten der de to rent faktisk er sammen, og nesten alt er fortalt gjennom flere lag av distanse og fravær?

Problemet dukker også opp i teksten når Emmi våkner opp i dødsriket og møter bestefaren sin for første gang. «Men Emmi, det er jo meg, bestefar Oliver,» presenterer bestefaren seg. «Bestefar Oliver! På ekte? Han var jo en kjempesnill og morsom bestefar,» tenker Emmi. La gå at Emmi kanskje ikke helt vet om dette er bestefaren eller noe som gir seg ut for å være ham. Men de færreste av oss tenker på besteforeldrene våre som «en sånn og sånn bestefar». Man er ikke en bestefar, man er bare bestefar. Med gode og dårlige egenskaper, javel, men først og fremst bestefar, og som regel sårt savnet.

Å pøssj!

I små glipper som dette aner man en romanforfatter som ikke helt har funnet ut hvordan hun skal komme på innsiden av karakterene sine. Hun skildrer det som burde vært indre og selvsagt på en noe utvendig måte. Trolig er Lillebo klar over dette selv, for i det senere samspillet, og ikke minst samtalene, mellom Emmi og bestefaren, er det som om hun slår seg løs språklig på en helt annen måte, som for å kompensere for distansen. Når bestefar vil ha med Emmi for å danse, protesterer hun på en herlig muntlig og fortrolig måte: «Bestefar, jeg er ikke så dansete.» «Å pøssj!» svarer bestefar. «Vi dansa da masse før!» I små passiarer som dette aner man at Lillebo har langt mer inne, at hun har et talent for det sosiale som hun ikke helt har funnet ut hvordan hun skal bruke ennå. I hvert fall blir jeg nysgjerrig på hvordan hun ville løst en fortelling som hovedsakelig fant sted her oppe i dagslyset, blant mennesker som forsøker å nærme seg hverandre.

Min første biografi – Sonja Henie er den første i rekken i en ny biografiserie for barn i alderen 3–6 år. Boken er skåret over samme lest som den amerikanske suksessen Små folk, STORE DRØMMER hvor fortrinnsvis kvinnelige illustratører og forfattere beretter om historiske kvinner i et lite og nett format. Første bok ut markerer samtidig barnebokdebuten til illustratør Ingebjørg Faugstad Mæland og forfatter Ine Marie Willman.

Biografien om Sonja Henie er kronologisk fortalt og følger særlig idrettsprestasjonene til Henie som barn og voksen, med et kort sveip innom karrieren som filmstjerne. Den retroamerikanske stilen på tegningen sørger likevel for at Hollywood-eventyret trer i forgrunnen.

Papirprinsesse

På omslaget til boken holder en lykkelig Sonja frem de hvite skøytene og OL-gullet hun ble viden kjent for. Hovedpersonen er gjennomgående tegnet slik Henie selv valgte å iscenesette seg da hun gjorde karriere som filmstjerne i Hollywood, med kunstig bleket hår og et smilende, nordisk oppsyn. Hvis målsetningen har vært å gjenskape fortidens amerikanske og eksotiske blikk på den norske skøytestjernen, har forlaget gjort et godt valg med å hanke inn Mæland som illustratør. Henie tviholdt på et tilsvarende bilde selv.

Idrettsprestasjonene til Henie ilegges stor vekt i boken, hvor Sonja smilende skøyter og danser seg gjennom sidene før hun brått og uforklarlig møter veggen som aldrende stjerne. Livskrisen går imidlertid fort over ved at Henie flytter hjem til Norge og finner lykken som kunstsamler med ektemannen. At dette er tredje gangen Henie giftet seg står det ingenting om.

Oppslaget hvor Henie skriker ut sin smerte avslører et ønske om å berette mer enn den forhåndsdefinerte malen fra Små folk, STORE DRØMMER tillater. På høyre del av oppslaget er imidlertid alle lykkelige igjen, og dramaet til venstre blir stående som et uforklart antiklimaks. Muligheten til å gi et mer nyansert bilde av Henies liv gjemmes bort i teksten – som viker unna og gjør det til et hovedproblem at Henie ikke lenger var best på skøyter da hun ble eldre.

Kontroversiell figurskøyter

For den som kjenner historien om Henie kan skriket mot slutten av boken leses som et uttrykk for årelang isolasjon – og en sorg over at hun ikke kunne dra hjem til Norge uten å føle seg uglesett for sine manglende antipatier mot nazistene før og under krigen i Norge.

Sonja Henie ble en kontroversiell figur i Norge, hvor folk husket henne best for å ha gjort nazihilsen til Hitler under OL i 1936. Som den best betalte filmskuespilleren i verden takket hun nei til å bistå hjemlandet økonomisk under krigen. I stedet ringte hun hjem fra Hollywood og ba husholdersken sette frem et signert fotografi av seg selv og Hitler, slik at eiendommen hennes fikk stå urørt av okkupantene gjennom hele krigen. Disse historiene ble hengende ved henne, og følgelig ble hun aldri verdsatt for filmprestasjonene sine i gamlelandet.

Sonja Henie var over flere år verdens best betalte kvinnelige skuespiller i Hollywood. Hun banet veien for senere filmstjerner som Ester Williams og entret endatil Disney-universet som tegnefilmfigur. At filmkarrieren knapt nevnes i barnebiografien er symptomatisk for ettermælet hennes i Norge.

Pyntedukke

Min første biografi – Sonja Henie fremstår som et nøye uttenkt produkt for det norske markedet. At skuespiller Ine Marie Wilmann debuterer som forfatter med akkurat denne boken, samtidig som hun spiller hovedrollen i Anne Sewitskys storfilm om Sonja Henie, vitner om en bevisst markedsføringsstrategi fra forlaget.

Mye av kritikken Ida Skjelderup har rettet mot bøkene i serien Små folk – store drømmer kan også rettes mot Min første biografi – Sonja Henie. Under tittelen Barneromspynt forkledd som feminisme argumenterer Skjelderup for hvordan pent design i kombinasjon med ensidig heltedyrkelse og utelatelser av kontroversielle forhold kan bidra til å innskrenke viktigheten av personene som portretteres.

Ine Marie Wilmann har fått skryt for å gi en svært nyansert fremstilling av Sonja i filmen ved samme navn, men i den biografiske teksten hun har skrevet om Sonja Henie er det rom for langt flere nyanser. Forenklingene i biografien, kombinert med de stilsikre illustrasjonene, står vitterlig i fare for å redusere Sonja til pynt. Men så oppstår det kuriøse: Ved å utelate størsteparten av oppholdet i Amerika fra biografien og samtidig formidle historien ved hjelp av en utstudert amerikanskinspirert tegnestil oppstår et besynderlig vrengebilde av Sonjas liv, hvor livet som ung skildres slik hun iscenesatte seg som voksen.

Importert Norvegiana

Blant filatelister og andre som samler på trykksaker finnes det et eget felt som kalles Norvegiana. Begrepet kjennemerker frimerker og andre trykksaker som avbilder norske personer eller forhold, men som er produsert i utlandet. Denne typen trykksaker avslører mye om hvordan Norge og Nordmenn er blitt oppfattet utenfra.

Bildene Hollywood skapte av Henie under tiden som superstjerne representerer en rikholdig form for Norvegiana. Samtidig som denne typen bilder bidro til å kaste glans over Sonja Henie, må den nødvendigvis også ha økt distansen til nasjonalikonet Henie i hjemlandet. Ved å beskrive Sonjas Henies norske barndom som et helamerikansk Disney-eventyr, går boken i en lignende felle som Sonja selv gjorde. Forskjellen er at nå risikerer hun å fremstå som en klisje hele livet istedenfor halve.

Sonja Henie var egentlig mørkhåret, men i barnebiografien skildres hun som en blond pike fra barnsben av og livet ut. Bare når hun skriker ut mot slutten av boken har håret fått et mørkere skjær. De ladede bildene i boken åpner for fascinerende lesning og avdekker et svært spennende potensiale.

Barnebiografien om Sonja Henie gjør lite for å utfordre barnebiografisjangeren. Men for de yngste som ikke kjenner til Sonja Henie, kan boken likevel gi en søt og sjarmerende inngang til historien om hennes liv.

Deb Caletti er en Seattle-basert, prisvinnende forfatter av romaner for ungdom og voksne. Hun debuterte i 2002, og siden 2007 har hun kommet med en ny bok hvert år. Med det tempoet er jeg imponert over hvor gjennomarbeidet hennes nyeste bok, Et hjerte i en kropp i verden, er.

Vi møter snart 18-årige Annabelle fra Seattle idet hun springer vekk fra en drive-in, og på den lange løpeturen hun tar den kvelden, bestemmer hun seg for å løpe tvers over kontinentet, til Washington DC. Turen blir på ingen måter enkel, men med god hjelp fra venner og familie, særlig bestefaren Ed, blir det mulig, og gradvis avdekkes forhistorien som fører til at det eneste Annabelle kan gjøre, er å løpe.

Ingen billige triks

Det mest imponerende med boka, er i mine øyne hvordan den er komponert. Vi får tidlig vite at noe forferdelig har hendt med Annabelle, men vi skal både gjennom nesten hele boka og USA før vi får vite akkurat hva som hendte i tragedien. Selv om det er mulig å gjette seg frem til omtrent hva som har skjedd, er sjansen stor for at man blir så revet med av handlingen, at man ikke tenker på å leke detektiv.

Det er ikke noen lett kunst å holde tilbake informasjon som er så viktig for historien, og i dårlige romaner er det bare et irritasjonsmoment. Måten Caletti slipper informasjonen gradvis frem på, får det derimot til å virke svært naturlig. Annabelles tilbakeblikk er alltid knyttet opp mot noe som får henne til å tenke tilbake, og på den måten får vi, i små biter, hele historien som ledet opp til tragedien. Grunnen til at jeg aldri får følelsen av at det er et billig triks for å holde på spenningen så lenge som mulig, er at Annabelle selv helt bevisst lar være å tenke på det som skjedde. Hun prøver å fortrenge det, men på grunn av løpingen, og livet generelt, skjer det hele tiden ting som minner henne om noe, og gradvis presser fortiden seg på. På denne måten blir det naturlig at det tar tid før vi får del i minnene. En annen faktor er at vi hele tiden får vite noe, så boka blir aldri kjedelig. Løpingen og prosjektet med å komme seg fra Seattle til Washington D.C. er interessant nok til å fylle en roman alene, og så kommer den mørke forhistorien i tillegg, som gjør at boken virkelig gjør  inntrykk.

Feministisk budskap

Annabelle starter å løpe etter en episode som for kvinnelige lesere nok er like deler hverdagslig, gjenkjennelig og ubehagelig: En fremmed, beruset fyr legger an på henne i køen på en fastfoodrestaurant. Hun blir så satt ut at hun begynner å løpe, og det blir starten på den 435 mil lange turen fra USAs vestkyst til østkyst.

Det fine og realistiske med historien, er at det ikke bare blir lettere av å løpe. Mange ting blir vanskeligere, hun kommer i situasjoner hvor hun igjen er i reell fare, det kan være utrygge løyper som går over falleferdige broer, gjennom flere kilometer lange bekmørke tuneller, tordenvær mens hun løper i et landskap som er helt flatt. Selv om hun klarer seg gjennom strabasene, føler hun seg ikke nødvendigvis bedre, og tragedien blir ikke enklere å hanskes med, men hun springer fordi alternativet er verre. Noen ganger er ting bare dritt, og det er okay. Som Annabelle sier: Ting er som de er. Jeg synes i grunnen det er en god og viktig lærdom for både ungdommer og voksne, i et samfunn hvor det legges så stor vekt på å være perfekt.

Det ligger en tydelig feministisk stemme nedfelt i Annabelle. Episoden hos Dick’s Drive-In (nei, jeg tror ikke navnet er tilfeldig, og ja, det finnes faktisk en fastfoodkjede ved navn Dick’s i staten Washington) er et tydelig eksempel på hvor små ting som skal til for å gjøre kvinner utrygge. «Det er den daglige typen frykt som kvinner er så vant til at de glemmer hvor galt det er å bli vant til noe slikt». Det handler ikke om å sette seg selv i en offerrolle, men om noen strukturer i samfunnet som gjør at det er langt større sjanse for at offeret føler skyld og skam enn at gjerningspersonen gjør det. Og her er vi ved kjernen i Annabelles problem, og som er det hun prøver å løpe fra. Et spørsmål hun stiller seg selv, som psykologen har stilt henne, og som gradvis får dypere og mer nyanserte svar: Hvilke følelser er det plass til bak skylden? Reisen gjennom de forskjellige følelseslagene er minst like viktig som reisen over kontinentet.

Saftig italiensk – og noen små glipper

Handlingen er unektelig ganske mørk, men det finnes lyspunkter. Noe av det morsomste er bestefar Eds italienske uttrykk, det er et underholdende og gjennomført grep, fordi vi både får en bokstavelig oversettelse, og en oversettelse av hva det betyr. En av mine favoritter er Pancia mia fatti capanna!, som direkte oversatt betyr «Mage – bygg deg en hytte», men som egentlig betyr at man skal gjøre seg klar til å stappe i seg masse mat.

Heidi Sævareids oversettelse ivaretar det muntlige preget teksten har på en god måte. Hun vet når hun kan la være å oversette et ord, for eksempel «overkill», fordi det er like naturlig å bruke det på norsk, og når små fyllord skal med i teksten for å beholde den riktige stilen, som for eksempel «dette her» istedenfor bare «dette». Ikke alle ting er like lett å oversette, og jeg lurer på om setningen «Det ser ut som om det har blitt begått en klesvaskforbrytelse» i originalteksten var ment som et ordspill over begrepet «laundry crime». Når det bare vekker forvirring i en norsk kontekst, ville det kanskje være like greit å oversette det mindre bokstavelig? En så velkomponert, engasjerende og viktig roman kunne også fortjent en ekstra runde med korrekturlesing. Ikke fordi det flommer over av skrivefeil, men det er likevel langt flere enn jeg er vant til å se i en trykt bok.

Barn er lojale. De tar på seg omsorgsrollen om de må, de holder familiefortet i storm og stille. Det er ufattelig hvor mye et barn kan stå i og allikevel komme noenlunde hel gjennom det.

Lykke og pappa bor alene i en blokkleilighet i en drabantby. Pappa passer på at Lykke står opp med det riktige beinet hver dag, og siden går det slag i slag med formaninger om å passe seg for dette og hint. Det er mye som kan gå galt i Lykke og pappas verden, og ikke fullt så mye som kan rette det opp igjen. Svarte katter er bare en av de mange tingene som kan bringe ulykke, mens firkløver og edderkopper er slikt som kan snu situasjonen til det gode igjen. Hvis man tror på det, da. Gammel overtro og tradisjoner, sier noen, tvangstanker, sier andre. Selv er jeg rask til å banke i bordet, eller spytte tre ganger (tvi, tvi, tvi) hvis en svart katt krysser veien. Bare sånn for sikkerhets skyld, og av gammel vane, men så er jeg godt voksen også.

«Pappa er en hønemor» sier Lykke lett overbærende, hun vet ikke annet. Men snart får vi vite at «Ulykken» manifesterer seg som noe stort og svart med stikkepels i drømmene hennes. Hun går ikke umerket gjennom pappas dommedagscenarier.

Overtro og virkelighet

Omslaget på boka viser en stor og blid, svart katt til høyre i forgrunnen av et drabantbylandskap. Til venstre i bildet, på taket av en høyblokk, står ei jente i kortbukser og singlet og strekker glad armen ut mot katten. Drabantbylandskapet fortsetter rundt på baksiden av omslaget, og her er flere detaljer kommet til; enhjørning, edderkopp, hestesko, oppslått paraply, stiger, stjerneskudd og regnbue. Selv et kalenderark med fredag 13. er med for å understreke hvilken skjebnesvanger dag det er.

Det er temmelig surrealistisk hvordan Hodnefjeld blander elementer fra andre virkelighetssfærer inn i den grå drabantbyen. Men slik er surrealismens formspråk, og virkningen av den er ment å vekke uro. For hva er virkelig? Og hva kan skje når virkeligheten forskyves ørlite grann?

I store oppslag av temmelig tomme interiører lever Lykke og pappa sine liv i fred.

«Vi likte oss best inne, så vi gikk ikke så mye ut.», sier Lykke i direkte tale og i «voice over», det er hun som forteller i første person. Vi ser dem alene på balkongen. Pappa har forkle og ordner opp hjemme, men edderkoppene får yngle i fred, de bringer lykke. Og slik går dagene, inntil den dagen pappa har glemt å kjøpe lørdagsgodt og Lykke må gå i butikken.

Hodnefjeld zoomer dramatisk inn på en arm der Lykke skal til å åpne ytterdøren. Forut for det har et tegneserielignende oppsett visualisert alt det Lykke eventuelt måtte overvinne av ulykksalige scenarier på vei til butikken. Dramatikken stiger og når et klimaks når Lykke åpner døra: «Der satt den», den svarte katten!

Situasjonen tilspisser seg, ulykken inntreffer, uten at vi ser hvordan. I neste oppslag sitter Lykke på pappas fang mens han forsøker å samle seg, og nok ritualer, til å mestre situasjonen, til å mestre livet. Stjerneskuddet uteblir, og det gjør pappa også. Han har reist for å finne enden av regnbuen, for slik å gjenopprette lykken og livet. Imens holder Lykke familiefortet. Der fortsetter hun å holde liv i edderkoppene mens hun speider etter stjerneskudd. Pappa kommer ikke, men det gjør farmor, som den som ordner opp og løser problemene, hun blåser i gammel overtro, slår opp paraplyen inne og vasker spindelvevet ut av krokene. Hun er den voksne i denne fortellingen.

Gradvis må Lykke venne seg til et liv uten å være redd, i stedet leter hun etter noe som kan bringe pappa tilbake. Den dagen hun finner en firkløver, kommer han hjem igjen, kurert for tvangstanker og ritualer som tok overhånd. Etter hvert ordner det meste seg for Lykke og pappa, og boka toner ut med håp om varme og vennskap med både nye naboer og katt.

Tradisjoner og tvangstanker

Forfatter og illustratør Hilde Hodnefjeld lar døra stå på gløtt for at vi ikke helt skal avvise gamle tradisjoner og overtro. Hun ufarliggjør tvangstankene og erstatter dem med håp og vennskap. Hodnefjeld har en enestående fin evne til å sette enkle, men også uventede bilder på vanskelige og komplekse fortellinger. Scener som kunne vært marerittaktige vonde, som der pappa er borte og Lykke er alene hjemme og holder liv i edderkoppene, konkretiseres i lyse, strektegnede oppslag – mens oppslaget av Lykke som leter etter firkløver i enga får et uhyggelig skjær av tvangstanker og galskap over seg.

Dobbeltheten i verbaltekst og illustrasjoner balanseres på en god og forståelig måte. Illustrasjonene både utvider, forklarer og viser undertekst og stemninger i strek og koloritt. Slik visualiseres den komplekse tematikken om psykisk syke foreldre og hvordan det påvirker barns liv. Boka forteller også at barn kan klare seg tross vanskelige oppvekstsvilkår, men de trenger en trygg voksen.

Overtro og tradisjoner slik de er en del av Lykkes hverdag er ikke så enkelt å forstå for barn i dag, tror jeg. De er ikke en naturlig del av hverdagsritualene slik det var for en generasjon eller to siden. Forfatteren minner oss på at overtro også er en del av språk og kulturarv.

For de minste krever boka høytlesning og forklaringer. Men heldigvis er bildebøker slik at de beste kan leses på mange plan. Lagene ligger der, og ikke alt må forklares for alle.

Prisbelønnet kunst

Hilde Hodnefjeld fikk nylig illustrasjonsprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomsbøker, for illustrasjonene til Simon Strangers bok Bonsai. En liten bok om døden. Det er en ganske muntert gjennomillustrert bok om det å snakke med barn om døden. I Lykke og ulykken er Hodnefjelds barnlige, lett surrealistiske strekillustrasjoner til et dystert tema også lyse og ganske muntre – slik livet kan være surrealistisk, fylt med både humor og sorg. Det er det en kunst å formidle mellom to permer.

For ikke så lenge siden trillet jeg barnevogn med nyfødt minstebror, og mellomstebror på fire år spratt rundt oss: «Hvordan lagde dere han, egentlig?» Jeg økte tempoet en smule, forsøkte å avlede. «Mamma, mamma, hvordan? Hvordan? HVORDAN?» Han ropte. Og jo fortere jeg gikk, jo høyere ropte han, og jo høyere han ropte, jo mer oppfinnsom ble jeg i mine forsøk på avledninger. Det var egentlig ikke det at jeg ikke ville fortelle – det var bare det at det slett ikke passet, ikke akkurat der, ikke akkurat da. For det var folk rundt oss, og det var, sant å si, ikke så morsomt (for meg, i alle fall) å skulle stoppe opp og si: «Jo, gutten min, nå skal du høre her. Kremt.»

Det er ingen tvil om at Anna Fiskes Hvordan lager man en baby? i så måte er kjærkommen: Her gis det svar på både seksualakt, unnfangelse, fosterliv og fødsel. Selv ikke for dagens foreldre, barn av Trond-Viggo Torgersens barne-TV om kroppen, er det nødvendigvis så lett å ta den praten.

Pinlig og omstendelig
Men selv om boka imøtekommer det vitebegjærlige barnet, vil den neppe gjøre samtalen mindre pinlig: Boka holder ikke tilbake på noe. Tegningene av både samleie og kjønnsorganer er høyst eksplisitte – men de er, på Fiskes umiskjennelige vis, samtidig både uvørne og humoristiske. Det bidrar utvilsomt til at en stakkars høytleser kommer seg gjennom.

Vi ser nakne kropper, kjønnsorganer – ja, «tiss mot tiss», som barn gjerne kan si – mens språket i boka, derimot, for en stor del er holdt i en nøktern stil: «pappaens penis i mammaens skjede», og har inngående, medisinske forklaringer, som denne: «Når en mamma og en pappa har samleie og penis er inne i vagina, tømmes mannens spermier ut av penis, og millioner av spermier svømmer mot egget ytterst i kvinnens eggstokk». Puh! Jeg er veldig usikker på hvordan denne typen fagspråk mottas av en leser på fire år, som er forlagets anbefaling (fra fire år og oppover), selv om ordene får følge av svært likeframme bilder. Andre steder fungerer den språklige formidlingen godt: «Å kose sammen nakne, mann og kvinne, kvinne og kvinne eller mann og mann, kalles samleie og er noe voksne gjør fordi de er kjærester og fordi de synes at det er godt». Her kommer fortelleren barnet i møte i øyehøyde på en helt annen måte enn i eksempelet over. I tillegg har også teksten en annen tone enn den rent faglige, og opptrer blant annet som humoristiske replikker til bildene, for eksempel når en struttende penis sier «hallo!» og en skjede sier «velkommen inn!».

Visuelt har vi å gjøre med en ytterst gjennomarbeidet bok, der motivet med spermier som svømmer mot egget, stadig vender tilbake. Men både den medisinske framstillingen av det som skjer med og i kroppen og de mange, humoristiske sidesporene, gjør at boka blir for lang og omstendelig.

Prosjekt åpenhet
Hvordan lager man en baby? skriver seg inn i Fiskes didaktiske bokprosjekter for barn. Hun har laget flere bøker om kropp og følelser, som Alle har en bakside og det såkalte Følelsesbiblioteket. Denne boka markerer seg som dristig ved at den er så eksplisitt visuelt. Anmeldere er unisone i sin hyllest av boka (både Dagbladet og VG har gitt terningkast seks, og også Anne Cathrine Straume i NRK bejubler prosjektet), og det er særlig ærligheten, åpenheten og humoren som trekkes fram.

Det er lett å være enig i at det kan være like greit å fortelle barna akkurat hvordan det hele henger sammen – fra samleie til ferdig baby. Cathrine Krøger i Dagbladet skriver imidlertid at det er «en hårfin balanse mellom den pedagogiske iveren etter å naturliggjøre tematikken, og det å respektere barns integritet og bluferdighet», men hun slår problematikken vekk ved at boka bruker humor. Ikke desto mindre: Det er verdt å stille noen spørsmål nettopp knyttet til lesernes grenser, enten det er voksne eller barn – og dessuten: Hvem skal lese denne boka, for hvem? Kan man forvente at boka leses i en barnehage, for eksempel? Eller skal man respektere at en del foreldre, kanskje med en annen kulturell bakgrunn enn den norske, Trond-Viggo Torgersenske, vil oppleve boka som upassende?

Misforstå meg rett: Formidleren Fiske har gjort et betydningsfullt stykke arbeid i å være direkte og åpen, og barn som lurer, fortjener skikkelige svar. Det er heller ikke Fiskes ansvar hvordan boka blir brukt og i hvilken sammenheng, eller hvem som leser den for hvem, men det er likevel viktig å stille spørsmålene. Selv tror jeg at de eksplisitte samleie-illustrasjonene kan ekskludere en del lesere – men jeg mener at bokas største problem er at den gaper over for mye.

God begynnelse – for mange sidespor
Boka begynner med en effektfull, direkte leserhenvendelse til bildet av en barnevogn: «Du har en gang vært en baby». På neste oppslag utvides perspektivet: «Alle mennesker har en gang vært en baby». På venstre side ser vi en rekke ulike personer; det er tydelige karakterer, de er gamle, unge, i ulike farger, rynkete og rare – og på høyre side ser vi babyversjonene av dem. Det er morsomt og tankevekkende! Videre kommer vi til det store (tittel)spørsmålet – hvordan – med et stort spørsmålstegn som samtidig visualiserer spermiene som svømmer mot egget. Barnet inviteres til å delta ved å gjette hvilket av flere alternativer som er riktig, for eksempel om babyen lages med farlige væsker, med hammer og spiker, leire, ja, eller med spermier og egg. Dette grepet fungerer godt her, men slike utfordringer til leseren kommer flere ganger i boka. Anna Fiske har hatt stor suksess med sine myldrebøker, som nettopp ber leseren om å lete og finne, men akkurat her er jeg usikker på om det tjener framstillingen, eller om det kanskje heller står i veien for en naturlig samtale mellom barn og voksen, som tematikken jo fordrer. Barnet blir for eksempel bedt om å gjette på hvordan foreldrene kommer seg til sykehuset når babyen skal ut – om de rir, flyr, tar buss, står på ski, osv. Det er selvfølgelig morsomt, men det spørs om barnet fremdeles har tålmodighet igjen: Før vi er kommet så langt, er nemlig, blant mye annet, mors eventuelle svangerskapsplager og foreldrenes forberedelser i ventetida beskrevet, og selv om det er artig i seg selv, er ikke dette nødvendigvis fortellinger som tilhører barnet. Isteden blir det en lang rekke avledninger som bryter opp framstillingen av det som boktittelen lover å gi svar på.

Inkluderende, men ikke for alle
Boka legger vekt på at det er kjærlighet som ligger til grunn for enhver baby (en sannhet som selvsagt kan ha en del kompliserte modifikasjoner for noen barn). Prøverør og inseminasjon behandles også, og dessuten adopsjon. Fiske inkluderer dermed flere familieformer – men holder seg samtidig strengt til norsk lov: Selv om boka raust og varmt viser at kjærlighet kan opptre i mange former, er det alltid en mamma og en pappa, eller to mammaer, i bildene der det også er en baby involvert: Det er ingen enslige mødre med baby, og heller ikke to pappaer med baby. Jeg går ut ifra at det ligger nøye vurderinger bak dette valget, og det er opplagt den enkleste løsningen. Men samtidig: Det er et faktum at det finnes barn med én mamma, og det finnes barn med to pappaer, og én. Og når vi kommer til eggdelingen, nevnes heller ikke tvillinger med et ord.

Å feire livet
Det fineste i Hvordan lager man en baby? er når det framgår hvilke vanvittige tilfeldigheter som gjør at et barn blir akkurat det det er, noe som understrekes både i flere illustrasjoner av spermienes kappløp mot egget, og i verbalteksten: «Det er et under at vi blir til og finnes, det er et under og så fint at du er du». Dette er en enestående feiring av barnet og livet, som til dels veier opp for den nøkterne framstillingen i fagspråk, ved at det strengt medisinske kombineres med det underet det er at et barn blir til. Hadde boka vært strammere redigert, hadde erkjennelsen av at livet er et mirakel, virket enda sterkere.

Dette kan umulig gå bra, mumlet jeg for meg selv idet jeg oppdaget at jeg bare hadde 20 sider igjen av Bjørn Ingvaldsens siste ungdomsroman, Nattskift i Nekropolis. Foreldrene til fortelleren, Max, er skilt. Når han besøker farens nye familie, der kona styrer showet, føler han seg aldri velkommen. De har dårlig plass, og det blir ikke bedre av at Max skal overnatte. En bestefar bor i Tyrkia, og Max og moren besøker ham hver vinter. Men moren, den sentrale omsorgspersonen i Max’ liv, er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Hun drikker opp trygden sin og leser bøker om all verdens nekropoliser, de dødes byer, i et slags autodidakt forskningsprosjekt. Så får hun kontakt med en berømt engelsk forsker på internett og blir invitert til London i anledning av en utstilling i British Museum, som han skal bidra til. Moren tar opp lån, og fantaserer om den søte musikken som vil oppstå når hun bare møter forskeren, om boka han vil hjelpe henne med å utgi når han får lest det hun har skrevet. Men ingen kan eller vil passe på sønnen, så Max må være med til England. Han vet at moren hans ikke er noen forsker. Han aner at hun er på full fart mot sitt livs nederlag. Max har billett på første rad. Det går så ille som det kan gå. Snart trenger Max et nytt sted å bo. Kan faren ta vare på ham? Kan Max få nye venner? Kan griser fly?

Med barnet som fiende

Den kjølige tonen i teksten forteller oss alt vi trenger å vite. Til denne romanen kommer drømmer for å dø. Max er i veien for alle. Hvorfor studerte ikke moren hans da hun var ung, slik at hun kunne blitt en ordentlig forsker? Fordi det «kom en liten unge.» Hadde hun bare vært alene, kunne livet hennes blitt bedre. Kanskje det fortsatt kan skje, en dag? Og pappa? Den nye kona hans er stresset fordi hun har så mye å gjøre. Kanskje Max kunne dra hjem litt tidligere enn planlagt? Det er omsorgssvikt på høyt nivå – og hjerteskjærende vanlig.

For en voksen leser er Nattskift i Nekropolis en ekstremt vond tekst. Er du forelder, er den nesten ikke til å holde ut. Om du noen gang har føyset vekk et barn som ville vise deg en tegning fordi du heller ville se fotball eller scrolle ferdig Facebook, kommer denne boka til å holde deg våken om nettene.

Gir ikke ved dørene

Det konsekvente, og konsekvent litterære språket til Ingvaldsen gir ikke ved dørene. Og om jeg har noen innvending mot Nattskift i Nekropolis, ligger den nettopp her, i romanens totale avvisning av leserens behov for ønskeoppfyllelse. For de fleste som kommer til å lese Nattskift i Nekropolis er neppe foreldre som fortjener at noen holder dommedag over dem, men unge mennesker på jakt etter spennende lektyre, lokket av en poetisk og løfterikt mystisk tittel. Men dødsdriften er det eneste som får lov til å være vakkert og poetisk i Ingvaldsens siste. Samfunnet kommer til kort. Om det finnes noe fellesskap her, er det litteraturens fellesskap, der vi kan snakke om det som er vondt og vanskelig uten å risikere annen smerte enn den språket påfører oss.

Nattskift i Nekropolis er derfor en klassisk norsk (ungdoms)roman. Den vil mer enn gjerne alliere seg med dem som står utenfor og ikke finner veien inn. Den er stramt komponert, språklig treffsikker, og skjemmes bare av en liten plottmessig flause. Et av vendepunktene i romanen er nemlig avhengig av at moren til Max leverer arbeidet sitt til den engelske forskeren på en minnepinne, per hånd, men hun kunne jo like gjerne sendt dokumentene sine på epost. Da ville londonturen neppe blitt noe av.

Slikt kan man imidlertid leve med som leser. Et større problem ligger i at så mye av denne fortellingen oppsøker det smertefulle, på bekostning av gleden. Dette er en fortelling om et barn som går til grunne etter først å ha sett moren sin gå til grunne, mens alle som burde grepet inn unnlater å gjøre det fordi det er ubeleilig. Pappaen blir sittende igjen med skammen, vel fortjent. Spørsmålet er bare hva leseren sitter igjen med, utover forferdelsen. Max forblir nemlig et passivt offer gjennom hele fortellingen. Han har ingen egne prosjekter i romanen utover å ønske seg noen fattigslige suvenirer fra London som moren insisterer på at de ikke har råd til. Pappaen spør ham om han kanskje ønsker seg et fiskesnøre til jul. Det gjør han ikke. Han vil ha skateboard og ny mobil. Det kommer han aldri til å få. Vi kan synes synd på Max, og håpe på at noen til slutt vil se ham og ta seg av ham. Men vi kan ikke heie på ham. Han har ingen steder å gå, ingenting han kan gjøre. Dermed blir Nattskift i Nekropolis en utpreget klaustrofobisk opplevelse.

Litterær omsorgssvikt?

Som litteratur betraktet er Nattskift i Nekropolis utvilsomt en god roman: kort, stram, konsekvent og dypt ubehagelig. Vi kjenner på kroppen hvor jævlig det er å være Max. Og om jeg ikke vet om jeg ville anbefalt den til noen tolvåring, finnes det absolutt foreldre som burde lese den nøye. Samtidig lurer jeg på om romanen ikke ville vært enda bedre, og funnet flere lesere, om Ingvaldsen hadde vist leseren noe mer omsorg enn det foreldrene viser Max. De fleste av oss tåler jo en litterær trøkk – ofte oppsøker vi den – så lenge vi også finner grunn til å håpe og drømme, øyeblikk der det kiler i magen fordi vi husker hvor spennende det kan være å leve. Ingvaldsen vet åpenbart dette bedre enn de fleste. Han ble nettopp tildelt Kulturdepartementets litteraturpris for Apollo (2018), en bok som er ren ønsketenkning, et publikumsfrieri som sikter seg inn mot akkurat det punktet i magen der det kiler mest. Lest opp mot denne, fremstår Nattskift i Nekropolis mest som en streng, asketisk øvelse. Hvor lite håp og glede kan man gi den unge leseren? Hvor mørkt og trangt kan det bli? Ganske mørkt. Ganske trangt. Kanskje vi kan håpe på en noe større blanding av lys og mørke neste gang?

Vi følger Vilja, som sliter med traumer etter at hun var død i 23 minutter som følge av nesten å ha druknet. Etter ulykken opplever Vilja nok en traumatisk hendelse. Hun blir kidnappet, men ikke alle tror henne. Særlig faren mener hun hallusinerer, noe hun har gjort mye siden ulykken. Spørsmålet er om Vilja hallusinerer også denne gangen. Midt oppi alle de dramatiske hendelsene følger vi den gryende forelskelsen mellom Vilja og Eric, men som i så mange andre kjærlighetsforhold, blir også dette forholdet satt på prøve.

Intense pustevansker

Leseren vet aldri helt om Vilja snakker sant eller ikke. Man vil tro på henne, men samtidig blir man usikker på om det hun opplever faktisk skjer. Faren til Vilja er skeptisk og mener at en tur til psykiater vil gjøre henne godt. Den eneste som virkelig tror på Vilja og støtter henne fullt ut, er søsteren Rikke. Søstrene har et unikt søskenforhold, og boka legger stor vekt på dette. Brådypt er like mye en bok om sterke relasjoner som en psykologisk thriller. Drukningsaspektet er på sin side et heldig grep som bidrar til at en leser aldri helt får pusterom. Akkurat som Vilja opplever å ikke få puste, både under selve ulykken og etterpå når hun opplever tilbakeblikk og traumer, gjennomgår leseren også en form for «pustevansker». Det er vanskelig å legge fra seg en så intens bok.

Familiehemmeligheter

I mange barne- og ungdomsbøker finner vi gjerne fraværende foreldre, enten de er døde, på reise eller har dratt for godt. Ofte er det faren som er borte, men i Brådypt er det moren som er fraværende. Familien til Vilja har flyttet mye de siste årene på grunn av morens jobb. Dette har nok preget og formet Vilja. Når moren først er til stede, er hun overbeskyttende og lettere panisk, og nekter Vilja og søsteren å være på sosiale medier. En leser vil straks legge merke til morens personlighet og handlinger, og lure på hvorfor hun er slik. Det må ligge noe mer bak. En hendelse som virkelig får leseren til å tro at moren skjuler noe, finner sted i sekvensen etter at Vilja har vunnet et svømmestevne og et bilde av henne havner i avisen. Moren blir redd og krever at avisen fjerner bildet. Dette vitner om at det er noe mer i sving enn bare vanlig beskyttelsestrang. Forfatteren lanserer flere hint om det som skal komme og lykkes til tider med å holde på spenningen. Leseren må ofte vente et helt kapittel for å få vite mer når boka er på sitt mest intense. Kapittelinndelingen er derfor svært vellykket med tanke på oppbygging av en typisk psykologisk thriller.

Spenning av og på

I Brådypt opplever begge søstrene de samme traumatiske hendelsene, både kidnapping og nesten-drukningsulykke. Dette er ganske urealistisk. På den annen side kan Elin Viktoria Unstad ha valgt å gjøre dette for å tydeliggjøre det sterke båndet mellom Vilja og Rikke. Hun foretar mange grep for at spenningen skal opprettholdes, men selv om hun generelt lykkes med det, finnes det unntak. For eksempel når Rikke viser seg å være forsvunnet, og Vilja mottar meldinger fra Rikkes mobil, mens en leser kjapt forstår at det må være en som utgir seg for å være henne. Leseren forutser det som kommer til å skje, og spenningsmomentet svekkes.

Selv om Vilja opplever mye motgang, virker det som hun blir sterkere av den. Det er i første rekke Vilja som karakter som bidrar til at dette blir en vellykket bok.

Kjell har et problem: Han er medlem av «Familien Tjuv» – men vil slett ikke være tyv. Når bestevennen Pølse-Per (hver familie har sine spesialiteter!) reiser på ferie og huset hans blir stående tomt, ser familien til Kjell sitt snitt til å stjele så mye de klarer derfra. Da er det ikke lett å være Kjell.

Marianne Gretteberg Engedal debuterer med Pølsetjuven, og sjelden har jeg sett en så stilsikker debut. Tematikken er velkjent: Lytt til deg selv, ikke bukk under for press. Men på grunn av den originale og morsomme framstillingen, er dette først og fremst en befriende bildebokfortelling som ikke belemres med en eksplisitt moral. Her kan vi boltre oss i fiffige detaljer og merkelige karakterer. Bare det at alle ser så rare ut, men likevel lever i en verden som ligner vår, men som samtidig er noe helt for seg selv, er fascinerende. I én familie har for eksempel alle tre bein, og i en annen, åpenbart en vedhugger-familie, har alle et tre som vokser på hodet. Familien til Pølse-Per har kaninører!

Et slags kart over området ser vi allerede på bokas innsidepermer, som gir oversikt over et nabolag der også husene har sine personligheter. Med en diger pølse på taket er for eksempel huset til Pølse-Per lett å identifisere. Og helt for seg selv, øverst på en bakketopp, ligger et hus med fangestriper; det er ikke vanskelig å se hvem som bor der.

«Å stele er jobben vår.»
«Familien Tjuv» kjennetegnes ved fangestriper på genseren og en nifs maske rundt øynene – ja, både katten, babyen, de to storebrødrene, som til alt overmål figurerer som én og samme person (to hoder, én tanke?), moren, faren – og bestemoren i gåstol. Ja, og så Kjell, da, som ikke vil stjele – en rent ut sagt eksistensiell utfordring for ham. Problemet etableres tidlig: Kjell sitter hjemme mens resten av familien kommer tilbake fra tokt, fornøyde etter en natts fangst. «Hei, bror! Kvifor var du ikkje med på tokt?», spør storebrødrene. «Eg hadde berre ikkje lyst», er det enkle, men likevel så kompliserte svaret til Kjell, mens han tilsynelatende er intenst opptatt av et par pinner som han like etter forsøker å balansere på toppen av hodet sitt. Bare denne lille detaljen vitner om at Engedal har et våkent blikk for barns store og små prosjekter.

Kjell forsøker å argumentere mot familien sin, og ved middagsbordet på venstre side av et oppslag spør han: «Kvifor stel me, eigentleg?» Ved hjelp av nesten umerkelige grep forstår vi at dette er noe som plager Kjell gjennom store deler av dagen, for samtalen fortsetter på høyre side av oppslaget, men nå befinner han seg i en ny situasjon: Han sitter i badekaret sammen med faren, som fortsetter sin forklaring: «Å stele er jobben vår.» I en liten badestamp sitter bestemoren, med hårruller på et skallet hode, og det er tydelig at familien har drevet med tyveri i flere generasjoner: «Alt kan og må stelast!», sier bestemoren med det jeg best forstår som en skrukkete, gammel stemme, skrevet med skjelvende bokstaver. Det er både komisk og trist på en gang: Underlige karakterer i en fastlåst situasjon – ja, det er et perfekt utgangspunkt for en fortelling.

Formbevisst
Det er bildene som forteller hva som skjer og hva figurene tenker og føler; teksten opptrer for det meste som replikker i snakkebobler. Bildene veksler mellom store og små motiver, mellom nærhet og avstand, mellom å være i flere små ruter, som i en tegneserie, og å dekke en hel side eller et helt oppslag. Variasjonen skaper dynamikk og effektfulle tempovekslinger.

Når Kjell i en absurd scene i skogen er på vei for å levere tilbake det han ble tvunget til å stjele fra Pølse-Per, er han tett på leseren på venstre side av oppslaget, der han tviholder på bildet han har stjålet (ja, av en pølse). Han fyller hele siden. På høyre side trer andre, underlige figurer fram: én etter en som også flykter fra det de forventes å passe inn i: En cowboy vil være tryllekunstner, en slakter vil ikke være slakter, og et merkelig dyr vet ikke hva han vil. Blant annet! Det store, nære bildet av Kjell og de mindre bildene av flere andre karakterer understreker hvordan Kjell går foran og viser vei for de andre.

Gjennom en felles innsats hjelper de utstøtte Kjell med å frakte alt tyvgodset tilbake til Pølse-Pers hus – og dette er formidlet uten tekst i det hele tatt, ja, det er nettopp et ordløst samarbeid, om natta, når det selvsagt er nødvendig å være stille.

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Pølsetjuven er så visuelt overbevisende at det er en fryd å lese den. Den holder tilbake fortellende tekst og åpner opp for at barneleseren kan få utforske hva som faktisk foregår, samtidig som bildene balanserer behovet for informasjon: Bildet av den konfronterende familien når de oppdager at alt tyvgodset er levert tilbake, for eksempel, levner ingen tvil om hva de mener om saken.

Forventningspress
Det faktum at boktittelen er Pølsetjuven, samtidig som vi ser Kjell smile stivt mot leseren, understreker Kjells kamp med seg selv: Han er jo langt ifra noen pølsetyv. Tittelen lyver. Familien er skuffet over Kjells mangel på tyvegenskaper på en måte som gir meg løse assosiasjoner til Ronja Røverdatter og hennes opprør mot familiens forventninger om at hun også skal bli røver: Pølsetjuven handler nettopp om å våge å stille spørsmål ved det man er født inn i og som familien krever av deg. Det handler om å tørre å være annerledes, om å klare å stå imot presset, om selv å kjenne etter hva som er det riktige å gjøre.

Til sin store overraskelse blir ikke Kjell forvist fra familien – han får bare sparken som tyv. Og hvordan han liksom vokser da, idet det går opp for ham at han faktisk ikke trenger å gjøre det som egentlig er forventet av ham, formidles gjennom fire ruter, der snakkeboblene stiger lengre og lengre til værs i takt med lettelsen.

Kjekt å ha?
Det er fullt mulig – hvis man vil – å lese samfunnskritikk ut av Pølsetjuven, men fordi vi først og fremst har å gjøre med en så underlig fortelling som er så morsomt framstilt, blir kritikken aldri påtrengende. Men hva skal egentlig «Familien Tjuv» med alle tingene de stjeler? Tilsynelatende handler det bare om at de skal ha så mye som mulig. Ørten stjålne veggur, badeender, verdensberømte malerier, kjøkkenmaskiner – og så videre. Mest av alt er det komisk. Ja, vi har all grunn til å le – og kanskje ler vi også fordi vi på ett vis gjenkjenner oss selv i vår egen overflod.

Påfallende nok har Walt Disney og miljølitteraturen for barn samme hovedbudskap: Uansett hvor stor overmakten måtte være, så kan du gjøre en forskjell. Miljøbøkene forteller deg hvordan. Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordal er det beste norske eksempelet. Britiske Isabel Thomas tar det et steg lenger. Tittelen La oss redde verden inviterer leseren rett inn i helterollen og tilbyr deg plass i et oppbyggelig fellesskap: «Bli en miljøkriger og vær med på å redde verden fra søppel!» Visst høres det motiverende ut. Engster du deg for jordas framtid, trenger du nettopp en bok som forteller deg hvordan du kan ta grep og kjempe deg ut av maktesløsheten. Dessverre kan verden vanskelig reddes gjennom metodene denne boka har å tilby. Under skjuler det seg en diskutabel nyliberal ideologi.

Tiss i dusjen!

Likevel er det mye å lære om hvordan handlingene våre påvirker miljøet. La oss redde verden er basert på god research om aktuelle miljøproblemer som også barn kan bidra til å redusere. Tipsene til hva du kan gjøre er konkrete, stort sett gjennomførbare og ganske entusiastisk formulert: «Hvis du og familien din lar være å spise kjøtt (og ost) bare én dag i uka, kan det hjelpe planeten mer enn å la familiebilen stå rolig i garasjen i FEM UKER.»

Forskningen forfatteren tar utgangspunkt i er i hovedsak henta fra England og USA. Bortsett fra at strømforbruk her er basert på kullkraft med dertil hørende CO2-utslipp, er teksten godt oversatt og stort sett fint tilrettelagt for norske forhold av Irene Inman Tjørve. Illustratør Alex Paterson har riktig nok valgt en stil så velbrukt at ingen vil kunne få følelsen av å sitte med noe eksklusivt i hendene. Men kanskje er det nettopp en slik stereotyp tilnærming til miljøproblemene som gjør det overkommelig å bli konfrontert med dem. Lidelsen til et dyr blir ikke like påtrengende når den er karikert.

Symbolhandlinger for økt bevissthet

Mottoet er klassisk: Selv om det er begrensa hva barn kan gjøre, kan alle gjøre litt. Det er mer motiverende å gjøre litt når boka påstår at det betyr mye: «Så ta styringen over din egen framtid!» Effekten av hvert tiltak angis på en skala fra én til fem. Ved å plassere det meste fra tre til fem, tilslører Thomas at mye av det du oppfordres til å gjøre kan karakteriseres som symbolhandlinger.

Finn Arne Jørgensen, professor i miljøhistorie ved universitetet i Stavanger, bruker det å avstå fra sugerør som eksempel på miljøtiltak av liten betydning for den totale mengden plast i havet (Verdibørsen NRK, 10.01.2019). Han oppfordrer likevel ikke til å suge i vei, og jeg er enig med ham i at symbolhandlinger bidrar til bevisstgjøring. Men det er et problem at boka etterlater inntrykk av at å avstå fra sugerør bidrar til å redde verdenshavene. Ifølge Jørgensen er det avgjørende hva industrien gjør. Thomas nevner at det fins noen som har begynt å produsere sugerør i nedbrytbart materiale. Hun tar også med at Frankrike har forbudt engangsservise fra 2020 (noe også EU har gjort etter at boka ble skrevet, hvilket demonstrerer hvor fort sakprosabøker av dette slaget blir utdatert). Men vi får ikke vite hva du kan gjøre for å oppnå et tilsvarende forbud i Norge. Hvem tillater plastkopper og engangsbestikk her?

Hvem kriger vi mot?

Siden slike spørsmål aldri stilles, blir det uklart hvem som har ansvaret for miljøproblemene. Ta det den som vil: «Bli en miljøkriger»! Har Thomas virkelig tenkt at jeg skal gå til krig mot plast heller enn til krig mot dem som unnlater å regulere produksjonen av det?

Det er teoretisk mulig at forfatteren har et genuint ønske om at denne utgivelsen skal gjøre verden bedre. Men de mange sakprosautgivelsene hennes for barn vitner først og fremst om en sikker teft for trender i markedet. Kanskje hadde boka vært formulert med langt større oppfordring til agitasjon dersom den var skrevet etter at den svenske 15-åringen Greta Thunberg i fjor starta elevopprøret som fortsatt pågår. Først på side 158 kommer Thomas med en liten oppfordring til å påvirke politiske myndigheter: «Prøv å fange oppmerksomheten til viktige personer – folk som har muligheten til å endre regler og lover. De folkevalgte skal også representere DEG og DIN stemme …» Thomas satser ellers på forbrukermakt. Det kan selvfølgelig være fordi barn ikke har stemmerett. Mer sannsynlig vitner det om mentaliteten i det filosof Arne Johan Vetlesen kaller «den flytende moderniteten». I samfunnet vårt er frihet å velge forbruket sitt uavhengig av konsekvensene det kan få for andre. Siden den individuelle friheten i vår tid nærmest er hellig, kan du bare regulere deg selv. Å innarbeide nye holdninger og ny atferd blir da mer en psykologisk enn en politisk utfordring (Angsten for oppdragelse av Arne Johan Vetlesen og Per Bjørn Foros). Dessuten er det viktig at barnebøker som også skal kunne brukes i skolen, ikke oppfattes som partipolitiske. Du blir aldri oppfordra til å skrive klagebrev til Statsministeren. Du blir oppfordra til å lukke kjøleskapsdøra raskere.

Bidrar til samvittighetskvaler

Men miljøsaken er i sitt vesen politisk. Innstrammingstiltak er upopulære. Statsminister Erna Solberg har alt å tjene på at Thomas ber deg slutte å kjøpe glitter i stedet for å be regjeringen om å forby salget av det. Forbrukermakt som strategi kan plasseres politisk hos dem med stor tro på markedets evne til å regulere seg selv. Det er også typisk for dem som mener det er viktigere å verne arbeidsplasser i glitterproduksjonen enn å tvinge fram mer miljøvennlige produkter. Strategien forutsetter at alle har lik mulighet og ork til å ta informerte valg. Det gir forbrukerne et større ansvar enn politikerne for å redde verden. Hos meg gir det kronisk dårlig samvittighet. Åpenbart er det for lite dårlig samvittighet her i verden. Men skal vi virkelig prakke det ansvaret på barn? Er ikke litt av vitsen med demokrati at vi stemmer inn politikere for å ta noe av ansvaret for oss?

Undertittelen «50 morsomme og enkle ting du kan gjøre for miljøet» er nettopp en oppfordring og ikke et pålegg. Problemet er at anlegg for ansvarsfølelse og dårlig samvittighet er så ulikt fordelt. La oss redde verden tilbyr dårlig samvittighet selv for symbolhandlinger. Den tilbyr dårlig samvittighet hver gang du spiller dataspill, siden maskina bruker strøm som kan være produsert med kullkraft («Game over»). Den tilbyr dårlig samvittighet for å ha hund heller enn kanin, siden hunder spiser kjøtt («Få deg et grønt kjæledyr»). Enkelt og kjempemorsomt. Når skurkerollen ikke er besatt av besluttende myndigheter, åpner boka for at du og jeg kan føle oss som de skyldige. Tenk om Thomas heller hadde lagt opp til delt ansvar: La oss hjelpe politikerne og næringslivet med å redde verden. I stedet holder hun seg til Walt Disney-ideologi. Han bygde et imperium på ideen om at alle er sin egen lykkes smed. Sjelden har vi fått bedre demonstrert hvor dårlig den filosofien egner seg når det kommer til miljøsaker.

Med bokserien Mysteriene i Kråkeslottet barnehage, utgitt på Ena Forlag som er et imprint i Vigmostad & Bjørke, snur forfatter Lars Mæhle og illustratør Odd Henning Skyllingstad kriminalsjangeren på hodet og opphøyer det jordnære fremfor det sensasjonelle. Resultatet er oppbyggende fortellinger med høy gjenkjennelsesfaktor og engasjerende problemstillinger som speiler målgruppens hverdag.

I de hittil åtte utgitte bøkene som alle har fått sjangerbetegnelsen «barnehagekrim» får barna både løse mysterier sammen og attpåtil lov til å arrestere de voksne på ting de gjør feil. Leken med detektivsjangeren er ytterligere forsterket i den nye boken, med trenchcoat og hatt som bekledning på hovedpersonene. Dette er første bok siden Hvem er bolletyven? (2017) der figurene kler seg ut som detektiver.

Dissekert rollelek

Uløste mysterier og skattejakt er jevngode kategorier når det gjelder å engasjere barn, og i den åttende boken Hvor er påskeegget? får leseren servert begge deler. I påskemysteriet følger vi en barnegruppe i samhandling – denne gangen på jakt etter påskeegget. Det hele er skildret med varme og empati og et godt blikk for personligheter. I jakten på påskeegget har de voksne fylt det ene påskeegget etter det andre med skattekart og gåter på rim, slik at veien til målet blir den egentlige opplevelsen.

Hovedtema i den nye boken er rolleleken som pågår mellom voksne og barn i høytidene. Og akkurat som i fjorårets Hvor er julenissen? følger fortellingen voksne rollemodeller som engasjerer seg og kler seg ut for å møte barnas forventninger. Påskemysteriet har imidlertid mer felles med Hvor ble det av alle sokkene? (Ena, 2017) hvor barnehagelæreren er den som skaper mysteriene.

Leserkontrakten fra de foregående bøkene tilsier at det er førskolebarna som skal være de flinkeste og lureste i møte med mysteriene, men i den nyeste boken greier de voksne nesten å utmanøvrere barnedetektivene. Slik får de minste noe ekstra å bryne seg på til påske.

Alle fortellingene om Leon og Live starter i Kråkeslottet barnehage, hvor mysteriet blir introdusert på de første sidene. Deretter går det slag i slag med stigende spenningskurve på nær sagt hvert eneste oppslag. Et særtrekk ved fortellingene er måten spenningen kontinuerlig holdes ved like ved hjelp av brutte setninger som du må bla om til neste side for å kunne lese ferdig. At barnehagebarn, som jo er målgruppen for bøkene, elsker repetisjon, gjør den gjentagende bruken av klippehengere til et ekstra vellykket fortellergrep. Et annet suksessfylt grep er at bøkene alltid slutter likt, med en oppsummering av saken som først og fremst handler om øyeblikket her og nå. Her speiler forfatterne barnas vesen på utsøkt vis.

Gjentakelsene og variasjonen innenfor forutsigbare fortellergrep gjør målgruppen i stand til å kjenne igjen fortellerstrukturene og fryde seg ekstra over at de vet at noe spennende skal skje, bare ikke akkurat hvordan. Bruken av repetisjon gjør det med andre ord både trygt og spennende å lese bøkene.

På sitt beste ligner bøkene om Leon og Live på Pål H. Christiansen og Morten N. Pedersens finstemte bøker om Mons og Mona (Cappelen Damm). Der sistnevnte bokserie er genial i sin enkelhet, tilfører Mæhle og Skyllingstad sjangeren morsomme detaljer og spenningsbyggende grep som bidrar til at bøkene deres fremstår som annerledes og originale. Begge bokseriene er gode representanter for verk som tar barns hverdag og verdensforståelse på alvor.

Mysterier uten skurk (NB: Spoilere!)

I Mysterie-bøkene vris på forbilledlig vis spørsmålet om hvem som har gjort hva, til hva som har skjedd. I boken Hvem gikk med utesko inne? (Ena 2017) viser det seg eksempelvis at ingen har gjort noe galt, men at skoposene har hull som gjør at det blir skittent på gulvet inne likevel. Spørsmål om hvem som har gjort noe ulovlig i barnehagen er normalt dypt engasjerende for barnehagebarn, men godt detektivarbeid handler først og fremst om å finne årsaker og forklaringer, ikke syndebukker. Dette er nyttig læring som pågår i samtlige av bøkene.

Illustrasjonene til Odd Henning Skyllingstad både beriker og formidler innholdet i bøkene. Ekstra god er han når han skildrer noe annet enn forfatteren skriver, som når hovedpersonen Live peller seg i nesa på side 3 i Hvem har tatt pølsene?, eller når Live lyser barnehagelæreren midt i ansiktet med lommelykten sin i Hvor er påskeegget?, mens hun ifølge teksten lyser mot et skattekart. Slike detaljer frisker opp og vitner om en lystbetont og overskuddspreget tegneprosess.

Figurdesignet til Skyllingstad bør også trekkes frem. Hovedfigurene er alt annet enn idealisert, men fremstår likevel som kule forbilder fordi de utstråler selvsikkerhet og engasjement. Leon og Live er morsomme figurer å følge fordi årvåkenheten og iveren de utviser fremstår som hundre prosent genuin. Flere av bifigurene er mer søtladne i utseendet, men utviser samtidig personlighetstrekk som alminneliggjør eksempelvis det å være sjenert eller klumsete. I bøkene gjør Skyllingstad seg flid med ansiktsuttrykk og kroppsspråk slik at det aldri er tvil om hva de enkelte føler.

At det har tatt forlaget åtte bokutgivelser før illustratøren Odd Henning Skyllingstad får navnet sitt på bokryggen sammen med forfatteren Lars Mæhle, er forsåvidt også et mysterium det går an å grunne litt over. Riktignok er begge skaperne av bokserien kreditert på forsiden av alle bøkene, men hva hjelper det når man jakter på Skyllingstads navn i bokhyllene? Den nye boken viser at det er plass til begge.

I bokserien om tvillingene Leon og Live er alle bøkene, som altså har fått merkelappen «barnehagekrim», også representert med et blodig håndavtrykk på omslaget. Som sjangerlek er dette en fiffig gimmick som effektivt når frem til den voksne kjøperen. Sjangerbetegnelsen har derimot liten resonans hos målgruppen, som ikke er videre kjent med kriminalsjangeren. Merkelappen føles slik sett noe påklistret. Målet med Mysteriene i Kråkeslottet barnehage er neppe å introdusere barn for krim-litteratur. Til det er bøkene for gode.

Alle illustrasjonene er fra Hvor er påskeegget?

Den danske forfatter Johan Olsen kaster leseren ut i universets mest kompliserte gåter, og påstår at det er enkelt å forstå Einsteins relativitetsteori. Nei, det er faktisk feil. Men en ung leser vil strekke seg langt for å følge tankene til en begeistret og kunnskapsrik forteller. Drikker vi vann som kommer fra verdensrommet, kommer atomene i kroppen vår fra en stor stjerneeksplosjon? Dessuten får vi høre om alt det forskerne ikke vet, de hvite flekkene på kunnskapskartet som du selv kan forske på når du blir stor.

«Alt er relativt» – men det er ikke det relativitetsteorien handler om.

Boka om verden tar opp så store spørsmål at den virkelig skiller seg ut i den store faktajungelen. Boka nøyer seg ikke med kuriositeter eller søte fortellinger om populært naturvitenskapelig stoff, men prøver virkelig å forklare, og aller helst det som er vanskelig å forstå. Sjangeren gjenkjenner vi fra voksenhylla, med forfattere som Richard Dawkins (The selfish gene) og Bill Bryson (A Short History of Nearly Everything), men det er sjelden vi ser en faktabok for barn med slike ambisjoner.

Fortvilet metaforjakt

Første kapittel handler om atomene, og så utvider perspektivet seg til det uendelige universet, til kvantemekanikk og Einsteins relativitetsteori. Men hvordan kan dette stoffet bli morsomt og barnevennlig, og ikke minst forståelig? Det mest tydelige grepet er metaforbruken. Men jakten på treffende metaforer kan også bli slitsom. Det er greit at et atom blir beskrevet som en slags legokloss, men for å forstå sammenhengen mellom tid og rom må vi se for oss kuler som ruller på magen til en tykk katt. Skjønner vi da noe mer, eller er vi bare med på en fortvilet metaforjakt?

Rommet krummer i 3D rundt noe tungt som en sol eller en planet. Det kan være ganske vanskelig å forestille seg.

Et annet grep er også tydelig – forfatteren vil fremstå som en muntlig forteller, som ber deg følge med, eller tenke tilbake på noe du har lest tidligere. Han kaster ut påstander om at noe er enkelt, også når det slett ikke er det, eller at noe er rart – uten å forklare hva det rare består i. Men boka blir likevel mer og mer spennende, så grepene virker. Sakte forstår vi at avtalen med leseren neppe er så ambisiøs som vi trodde. Naturligvis kan ikke barn forstå kvantemekanikk eller Einsteins likninger, det gjelder jo også de aller fleste voksne, men forfatteren kan lykkes i to andre prosjekter. Det ene er å gjøre oss kjent med vanlige begreper innen naturvitenskap, det andre er å begeistre.

Forfatteren konkluderer da også slik: «…vi kan lage en modell av et atom. Vi kan beskrive det med skikkelig komplisert matematikk eller gjøre eksperimenter og finne ut hvor stort det er eller noe sånt. Men vi kan aldri forstå det.»

To store tenkere

Australopithecus afarensis. Den første ble funnet i 1974 i Afar i Etiopia og ble kalt «Lucy».

Boka sirkler rundt to store tenkere, og etter at Einstein har dominert de første kapitlene, kommer turen til Darwin, til livets gåte. Igjen åpner det for ufattelige perspektiver, om millioner og milliarder av år, og om usynlig kodestoff inne i cellene våre. Og hvor kommer livet fra? Tanken tøyes for både barn og voksne, for hvem kan fatte at det «fins flere bakterier i en håndfull jord enn det fins mennesker på jorda»? Når forfatteren er dansk, blir det også plass til en tredje smarting, den danske atomfysikeren Niels Bohr, han som var så smart at han utfordret selveste Einstein.

Mens Einstein ville fange verden med store likninger, gikk Bohr ned i detaljene. Her fungerer metaforene bedre, og etter å ha lest denne boka blir det vanskelig å se for seg et atom uten å tenke på hyllene i et kjøleskap. Du må bestemme deg for en hylle, maten kan ikke sveve mellom hyllene, og det samme gjelder elektroner. Et elektron er enten i en bane eller i en annen, men aldri midt imellom, og det var det Bohr som fant ut.

Tar ingen hensyn

I skoleverket har vi vanligvis en spiralprogresjon når det gjelder vanskelig stoff. Man lærer først noe på et enkelt nivå, kanskje bare navn på begrepene, så kommer de vanskelige likningene noen år senere. Denne boka tar ingen slike hensyn, men leker seg fram, og selv om du ikke forstår relativitetsteorien, vil du se for deg en mann som blir tynnere og tynnere jo fortere han løper, fordi han nærmer seg lyshastigheten. Vi bor i galaksehopen Laniakea, et vanskelig navn som mange vil glemme, men ingen glemmer bildet av en bolledeig med rosiner, som utvider seg på samme måte som universet. Og hva med historien om terrorfuglen, en stor, utdødd fuglerase som løp rundt og hakket andre dyr i hodet – den er også uforglemmelig.

Barn tar lett til seg nye ord, og Boka om verden fører begreper som elektroner, protoner og molekyler inn i dagligtalen. Mange begreper er nok også ukjente for voksne, for vi er ikke bare mennesker, men dypest sett eukaryoter, fordi vi ikke er noen vanlige bakterier, og som dyr er vi tetrapoder, altså firbeinte. Men det er også fuglene, som riktignok bruker to av føttene til vinger, mens vi bruker dem til hender. Til slutt snubler det litt i tungen når vi prøver å uttale deoxyribonuklinsyre, altså DNA.

Rock og vitenskap

Fruitaden er en av de minste dinosaurene vi kjenner til. Den kunne bli cirka 70 cm lang.

Da er vi inne på forfatterens spesialområde, for Johan Olsen forsker selv på livets innerste bestanddeler, som proteinkrystallograf. I Danmark er han godt kjent fra radio og TV, og aller mest som rockesanger i bandet «Magtens korridorer». Johan Olsen synger tekster som treffer den moderne danske folkesjela, og det er i skjæringspunktet mellom rock og vitenskap denne boka har funnet sin spesielle form. Alt er ikke like godt forklart, men forfatteren forfører med selvtillit og entusiasme, og flyten blir ikke avbrutt av rammer og fotnoter. Det samme gjelder de morsomme tegningene til illustratør Thomas Hjorthaab som nøyer seg med å bekrefte stemningen i teksten, uten å bli plansjer du må studere nærmere.

Men en smekk skal forfatteren ha. Litt morsomt skriver han: «Hvis vi samlet alle bøkene som er skrevet om dinosaurer og gjorde dem om til toalettpapir, tror jeg at alle som bor på jorda kunne tørke seg med det resten av livet.» Likevel går han i fella selv, og de tyve sidene om dinosaurer faller helt utenfor bokas egentlige prosjekt. Denne boka skulle vel bevise det motsatte – at realfag og naturvitenskap kan være spennende nok, for en gangs skyld uten dinosaurer?

«Hvis jeg skulle skrevet en selvbiografi, ville jeg ikke begynt her.» Slik åpner Ingeborg Arvolas siste roman for mellomtrinnet, Buffy By er talentfull. En selvbiografi. Det er en klassisk romanåpning. Både fordi den så åpenbart er ironisk – det vi leser gir seg ut for å være nettopp en selvbiografi, som begynner her – men også fordi den forteller oss noe viktig om fortelleren.

For sjetteklassingen Buffy ved Refstad skole i Groruddalen skulle nok gjerne begynt et litt annet sted. Moren hennes, Lillie, er pen, ung og fattig, og den lille familien, som også teller lillebror Bobby, knasker knekkebrød uten pålegg morgen, middag og kveld. Til lunsj får ungene frossen rosenkål i matboksen. De kunne nok ønsket seg noe annet. Likevel gomler de i vei med påfallende godt humør, fordi samholdet er familiens viktigste prosjekt. Når Buffy får tilbud om å sitte på med klassekamerater til forskjellige arrangementer, insisterer moren på at hun skal takke nei, ettersom hun selv ikke har anledning til å yte gjengjeld. Ei heller har hun råd til å spandere noen bussbillett på datteren. Må Buffy traske en mil til trening iført vinterstøvler med gaffateip-festede såler, mens hun bærer tungt slalåmutstyr lånt fra frivillighetssentralen, er det bare styrkende for karakteren. Hun ville kanskje ikke valgt det helt slik, men det er her hun er, likevel.

Arvolas roman utmerker seg ved langt på vei å ta mamma Lillies parti i slike saker. Her er få bebreidelser mot en foreldregenerasjon som har satt ungene sine i en fæl situasjon, og heller ingen skam knyttet til fattigdommen. Ting er som de er – så får man gjøre det beste ut av dem. Denne holdningen slår positivt ut for romanen på den måten at Buffy blir en beundringsverdig pragmatisk og energisk ung heltinne, som hele tiden må ta grep og løse problemene sine selv.

Moralsk latter

Samtidig får disse valgene konsekvenser for hvordan romanen om Buffy By kan tillate seg å være morsom. Skal man få leserne til å le, og ikke minst leserne i denne aldersgruppen, er noe av det mest takknemlige en kan gjøre å gripe etter det flaue og det pinlige, fordi det spiller ut den allmenne frykten for å bli sett av de andre på en ufordelaktig måte, men i en komisk setting som tar brodden av det vonde.

Arvola vil absolutt ikke dit, til det flaue. For flau humor forutsetter at fellesskapets normer truer individets frie utfoldelse. Forfatteren markerer revir allerede i åpningsscenen, der Buffy imponerende nok klarer å sette fast en blyant i øret sitt, mens alle i klassen ser det. Elleveåringer jeg kjenner ville dødd av skam over en slik flause, men Buffy lar seg ikke engang merke av det. Hele klassen ler, «men det er ikke noen ekkel latter. Vi har ikke det i vår klasse, vi er bare veldig flinke til å more oss over den minste ting,» kommenterer Buffy.

Problemet i denne romanen, som hyller fattighuset, Bjerke frivillighetssentral og den inkluderende latteren, er derfor aldri samfunnet. Snarere at det likevel aldri er helt nok fellesskap i verden til at det går rundt for unge Buffy By. Skurken i fortellingen er den som setter fellesskapet på prøve: Buffy og Bobbys fraværende pappa, «nittiåtte prosent forbrytersk», som en dag plutselig dukker opp i datterens liv og tilbyr henne det ene mamma Lillie ikke kan bidra med: penger nok til at Buffy kan leve ut drømmene sine og dra på svindyr slalåmleir på Hafjell, med de andre på treningen.

Som leseren nok vil forstå, er det grenser for hvor hylende morsomt dette kan bli. Buffy By er talentfull. En selvbiografi er i bunn en nokså mørk og sår fortelling, som ikke helt kan løse opp i konflikten den legger opp til på noen tilfredsstillende måte. Problemene befinner seg dypest sett på et annet, mer strukturelt nivå enn det romanpersonene har tilgang til. Uansett er det forfriskende at Arvola aldri gir etter for fristelsen til å la karakterene sine reduseres til passive ofre, men heller utstyrer dem med rause mengder personlighet og tiltakskraft, trekk som forsterkes av Nora Brechs livlige, uttrykksfulle illustrasjoner. Disse menneskene har konturer. De skulle kanskje ikke begynt akkurat her, men når de likevel er her, kan de like gjerne begynne.

Derfor ligger også det morsomste i hvordan Buffy forteller historien sin. Hun tar styring over den, med stort språklig overskudd. Buffy har nemlig fått i oppgave av læreren sin, Randi, å skrive selvbiografi. Men de to har ganske forskjellige oppfatninger av hva som gjør en tekst god og interessant, og særlig avsnittene der Buffy trassig følger lærerens oppskrift og kommenterer været, beskriver personene rundt seg eller inkorporerer faktakunnskap, er kostelige.

Små glipper

Likevel kan en innvende at selve fiksjonen glipper litt her: det vi leser er åpenbart ikke et skolearbeid, og Buffy forteller masse som hun aldri ville skrevet til læreren sin. Her ville nok dagbokformatet virket mer overbevisende, om det ikke allerede var kolonisert av duster og pingler. Samtidig ville det også gjort teksten mer privat. Og det er tross alt ikke så farlig med slike illusjonsbrudd, så lenge tekst og tone fungerer såpass godt som de – for det meste – gjør her. Om noe, skinner det kanskje litt for tydelig igjennom at forlag og forfatter ser for seg at det skal komme flere bøker om Buffy By. Det første som møter leseren er for eksempel en lengre rolleliste der Buffys familie, lærere og klassekamerater presenteres. Men når boka er lest ut, er det bare Buffy og familien hennes som har festet seg i leserens bevissthet. Vi skal åpenbart bli  bedre kjent med de andre senere.

En kan også stusse over at moren til Buffy må til biblioteket for å printe ut skattekort i en æra da arbeidsgivere kan hente det elektronisk på nett. Eller at halvstekte rundstykker fremstilles som en luksusvare – en fattig kritiker vet godt at kiloprisen på loffete sandwichbaguetter fra First Price er lavere enn den på Wasa Husmanns økonomipakning. Men skitt au. Lillie By vet sikkert slikt, og prøver nok bare å sørge for at ungene får i seg nok fiber. Dette er ikke noen smålig bok, og da bør ikke anmelderen være det heller. Buffy By har kommet for å bli – og godt er det.

Da jeg gikk på barneskolen fikk vi oppgaven: Skriv om en dag i ditt drømmeyrke. Jeg vet ikke om journalistikk virkelig var drømmeyrket mitt da jeg var ni, men jeg hadde i alle fall skjønt at det var en måte å få betalt for å skrive på. Dagen jeg beskrev – om å dekke små, lokale hendelser og Lotto-vinnere – må ha virket lite ambisiøs for norsklæreren min. Hun bemerket i margen at «noen journalister gjør også store avsløringer, som for eksempel Watergate».

Etter å ha prøvd meg som journalist i noen år fant jeg ut at jeg ikke hadde det i meg å felle Nixon, selv om jeg fant en stille tilfredsstillelse i at mitt gamle drømmeyrke lå nærmere min nøkterne beskrivelse enn norsklærerens ambisjoner. Like fullt blir jeg oppstemt av den yrkesmessige grundigheten i serien Hilde tar saken. Bøkene følger en ni år gammel jente med en egen nettavis, og som fungerer som en blanding av gravende korrektiv og nysgjerrigper i lokalsamfunnet.

Fra dør til dør

I den første boken i serien, Hundehelten, har det blitt begått et innbrudd i gaten hvor Hilde bor. Utstyrt med lite annet enn med notisblokk, en søster med fotoapparat og et sett solide journalistiske grunnprinsipper (svar på spørsmålene hvem, hva, når, hvor, hvorfor, hvordan; alltid få bekreftet informasjonen; beskytt kildene) nøster Hilde opp i saken som viser seg å gå hele veien til den lokale kakebakekonkurransen. Historien nøstes opp ved at Hilde spør seg rundt i gaten om noen vet noe om innbruddet («Hvis en journalist banker på hos mange nok, finner hun svarene hun trenger»). Mens hun følger sporene fra person til person legges stadig nye biter til puslespillet.

I den andre boken, Bjørn på rømmen, er det ikke en forbrytelse, men snarere en lokal hendelse av interesse som driver historien fremover. Er det virkelig en bjørn som går rundt i nabolaget? Og hvem kan i så fall hjelpe? Her bruker Lysiak den samme fremgangsmåten som i den første boken, men etter det første intervjuet (eieren av dagligvareforretningen som har fått søppeldunkene sine endevendt), er Hilde avhengig av sine egne observasjoner av de ulike sporene bjørnen legger igjen etter seg.

I begge tilfeller er fremgangsmåten smart og realistisk, og ikke så rent lite spennende for leseren.

Slukebøker fra virkeligheten

Bøkene er skrevet i en svært leseverdig stil. Setningene og kapitlene er korte, med flust av spenningspunkter på slutten av kapitlene. Selve intrigene er bokstavelig talt av typen «jeg-ville-sluppet-unna-med-det-om-det-ikke-var-for-dere-snushaner», men det kler egentlig bare bøkene. Noen ganger krever historien også kunstige spenningsmomenter – hvorfor er det viktig å rekke deadline klokken seks i en nettavis man driver selv?

Noe av det spesielle med Hilde tar saken er at de er skrevet av Hilde Lysiak, en nå tolv år gammel amerikansk jente med egen nettavis. I bøkene bruker hun seg selv, familien og nabolaget sitt, mens hun lager fiksjon basert på sine egne opplevelser. En slags barnebokversjon av virkelighetslitteraturen der altså. Bøkene er skrevet sammen med faren Matthew Lysiak, som selv har erfaring som journalist i New York Daily News. Nøyaktig hvordan arbeidsfordelingen foregår er ikke helt klart, men jeg mistenker at Matthew har sin del av æren for hvor velskrudde og effektive disse tekstene fremstår – å disponere en hel bok er annerledes enn nettjournalistikk.

Store illustrasjoner i gråtoner avløser teksten på hver eneste side, og illustratør Joanne Lew-Vriethoff har en akkurat passe detaljert strek til at de utfyller teksten. Bøkene er oversatt av Rune R. Moen, som har gjort en god jobb med teksten, men som kunne spandert på seg en fornorsking av navn som Taggert, Hooper og Troutman.

Tar yrket på alvor

En av de største fornøyelsene med Hilde tar saken er at den tar det journalistiske arbeidet på alvor. Det er nokså sjelden kost i barne- og ungdomslitteratur, der journalistyrket ofte bare er en tynn unnskyldning for å sende hovedpersonen ut på eventyr (kan du huske Tintin noensinne gjøre et intervju – eller ta et notat?) – eller enda verre; et yrke som består i å grave i andres saker uten å ofre en tanke på at journalister potensielt har mye makt, og at de må føre seg deretter.

I en norsk offentlighet hvor voksne mennesker oppretter «aviser» på nett nettopp for å omgå journalistisk etikk og etterprøvbare arbeidsmetoder, er det forfriskende at en ni år gammel jente tar alle i skole ved å utvise god, gammeldags yrkesstolthet.

Disse spenningsfylte bøkene vil med høy sannsynlighet inspirere unge jenter og gutter til å bli journalister selv. Mitt ni år gamle jeg kunne hatt bruk for en påminnelse om at journalistikk kan være spennende selv om man ikke jobber med å felle presidenter til daglig. En aspirerende bladfyk i skoleavisen kan velge seg langt verre forbilder enn Lysiak.

Kunststudenten Luka og trommeslageren Gard møtes i en motorsykkelulykke, når kroppen til Gard hamrer inn i Lukas og de begge havner på sykehuset. Ulykken blir starten på en tett forbindelse, en kjærlighetshistorie så altomfattende at Gard vil gi Luka hjertet sitt. Ikke i metaforisk forstand, slik moren hans mener når hun foreslår det, men helt bokstavelig: Han vil arrangere en dobbel hjertetransplantasjon.

Det er altså dette det skal handle om i Ellen Fjestads Luka-trilogi. Den første boka, Sammen skal vi holde himmelen, ble utgitt i 2012 etter at Fjestad ble kåret til vinner av Schibsteds manuskonkurranse. Med boka vant hun også ungdommens egen bokpris, Uprisen, sammen med Marianne Kaurins Nærmere høst. Førsteboka ble fulgt opp med Døgnfluedans i 2015, og avsluttes nå med Den som vokter lyset.

Byttet av hjerter danner et originalt premiss for den uvanlige kjærlighetshistorien, og Fjestad gjør også en god jobb med å bygge opp forventningene mot operasjonen. Samtidig åpner hun for interessante spørsmål som: Hva betyr det å virkelig elske noen? Hvordan blir man bundet sammen når man bærer en annens hjerte? Imidlertid krever et såpass spesielt premiss en grundig oppbygging.

Fjestad bruker mye plass på å etablere den nølende kjærligheten mellom Luka og Gard i Sammen skal vi holde himmelen, men etter at Gard introduserer ideen om hjertetransplantasjonen, blir tempoet skrudd kraftig opp, slik at hele prosessen fra valget om å gjennomføre operasjonen til slutten av romanen blir presset inn på knapt 40 sider. Det høye tempoet kommer også til uttrykk i dialogen mellom Luka og Gard rundt avgjørelsen om hvorvidt de virkelig skal gjennomføre den livstruende operasjonen:

– OK. Vi gjør det.
– Mener du det? Gard lyser opp. Tar hendene til Luka.
– Ja. Jeg mener det. Vi må forte oss før jeg ombestemmer meg.
– Hvis du er i tvil, kan vi ikke gjøre det. Det kan ikke gjøres om. Dette er ikke som en tatovering.
– Vi gjør det. Hun ser han inn i øynene.
– Du må være helt sikker.
– Jeg er sikker. Jeg har jo tenkt på det i et helt døgn.

I disse avsnittene legger Fjestad premissene for lesningen av resten av trilogien, og som leser og kritiker må jeg stoppe opp og spørre: Kan jeg tro på dette? Altså ikke realistisk sett, men innenfor rammene av fiksjonen?

Hvorvidt «et helt døgn» er lang tid å tenke på en livsfarlig operasjon som vil innebære en livstid på immunsupprimerende midler, må riktignok sees i perspektiv av at det er to mildt suicidale ungdommer som snakker her. De elsker hverandre, og de har dårlig tid: De har begge planer om å dø før de fyller tretti. Likevel: Kunne ikke Fjestad ha tatt seg litt bedre tid, eller i det minste ha underbygd en interesse for hjerter eller transplantasjoner hos Gard før forslaget ble introdusert? Kanskje er ungdomslesere mer tilbøyelige til å gå med på denne vendingen, som jo tar form av en slags perfekt metaforikk? Begrunnelsen fra Uprisen kan tyde på det: «De to bøkene det er snakk om, er begge realistiske, levende, men også ekstraordinære og uvanlige». Vel, la oss for enkelhets skyld si at jeg også kjøper det.

Klisjeer og hjertemetaforikk

Fjestad er ikke redd for klisjeer eller sentimentalitet, verken i skildringene av kjærligheten mellom Luka og Gard (her både luktes det som bringebærdrops og kjennes som måneskinn) eller i hvordan Luka formidler de politiske budskapene sine (gjennom malerier av utsultede isbjørner og sleske olje- og miljøministre med nevene fulle av penger). Iblant kommer hun unna med det, og skaper sterke bilder på hvordan de to ungdommene er de første til å virkelig se hverandre, som i skildringen av maleriet Luka har malt av Gard i Døgnfluedans:

Nå står han ytterst på stupebrettet. Fullt påkledd. Bassenget er tomt. Det er ikke noe vann som kan ta imot han. Likevel må han hoppe. Han kan ikke gå ned igjen. Det er ikke sånn Gard er. Han innrømmer ikke når ting er vanskelige. Han smiler heller og går utfor. Han står der en liten stund. Kjenner på det. En siste gang. Hvordan det er når neglene presser seg inn i håndflatene.

Andre ganger vipper det over i det banale. Særlig i de poetiske kursivpartiene faller metaforikken gjennom, som i skildringen av dialysepasienten Kristians tapte kjærlighet i Den som vokter lyset:

For lykken blir som et åpent sår når en står midt oppe i den og vet at den ikke skal vare. For tiden hadde allerede tatt Kristian og Johannes der de sto ved skigarden og tygde på hvert sitt strå. Litt for tett, litt for stotrende, og det den reisende tok bilde av, var ikke kjærlighet, men lengsel.

Det er ikke imponerende språkføring, dette, og det er lite å lese mellom linjene. Likevel lykkes Fjestad i å skape en intensitet og en særegen, mørk stemning i trilogien, samt et gjennomgående høyt tempo som, der det ikke blir for hektisk, skaper et godt driv i handlingen.

I den første boka alternerer synsvinkelen mellom Luka og Gard, uten at synsvinkelskiftene blir tydelig markerte – en allvitende forteller beveger seg inn og ut av tankene til de to hovedpersonene. I lys av viktigheten av informasjonen Gard holder skjult for Luka og leserne, ville det nok ha fungert bedre å holde synsvinkelen jevnt hos henne, slik Fjestad går over til i de etterfølgende bøkene. Blandingen mellom svartsyn og pågangsvilje gjør Luka til en spennende og uvanlig hovedperson, og i kombinasjon med de utradisjonelle livsvalgene hun og Gard foretar seg, gir dette handlingen en egen intensitet og et stort handlingsrom – som om alle muligheter er åpne.

Ufokuserte oppfølgere

Det er ikke mulig å skrive denne anmeldelsen uten å avsløre den avsluttende vendingen i Sammen skal vi holde himmelen, så her kommer en spoiler: I slutten av førsteboka dør Gard. Dødsfallet hans kommer brått og uventet, særlig i perspektiv av at dette er begynnelsen på en trilogi, og som leser er mitt fremste spørsmål når jeg leser avslutningen: Men hva skal det handle om videre, da?

Her ser det ikke ut til at Fjestad heller har noe klart svar. En rekke nye motiver og karakterer blir introdusert i de to oppfølgerne: trusselen fra den sveitsiske klinikken som har foretatt operasjonen, vennskap med skolekameraten Jørgen, den truede gårdsdriften til moren og en mulig forelskelse i hackeren Liv. Det kan virke som om Fjestad har mye hun vil gape over, og de fleste trådene slippes igjen uten noen skikkelig forløsning. Flere av de dramatiske hendelsene, som at Luka uten problemer klarer å bryte seg inn på Ullevål sykehus og klatre uoppdaget opp på taket av slottet, balanserer dessuten på grensen til det utroverdige. Andre løsninger, som at Luka plutselig får tilgang til arvepenger akkurat når hun trenger 500 000 kr, står fram som litt for lettvinte.

I tillegg lar Fjestad Luka «mimre» tilbake til en rekke hendelser i forholdet mellom henne og Gard som leseren aldri har fått ta del i. Flere ganger blir jeg sittende og bla meg tilbake – hvordan var det med den kiteinteressen hans igjen? Hvor leste jeg om den dokumentaren de så om en hjertetransplantasjon? Men nei, Gards «opphengthet i vind» eller dokumentaren de «så sammen» ble aldri skildret i Sammen skal vi holde himmelen. Ikke finnes det spor etter frøene han etter sigende hadde plantet i alle vinduskarmene i fabrikkleiligheten heller. Det er som om Fjestad legger til detaljer og karaktertrekk ved Gard ettersom det er behov for dem i plottet, et grep som svekker troverdigheten til fortelleren og skaper en merkelig, litterær inkonsekvens.

Mer graverende er det likevel at gåtene som var Lukas viktigste drivkraft i Døgnfluedans: hva som egentlig skjedde med hjertet til Luka i kroppen til Gard, og hvorvidt hjertet hans i kroppen hennes vil hindre Luka fra å elske noen andre, blir fullstendig forlatt i Den som vokter lyset, til fordel for et nytt prosjekt.

Kjærlighetstrilogi – eller klimatrilogi?

Når motivasjonen til hovedpersonen skifter fra bok til bok, blir det først og fremst Lukas klimaprosjekt som binder bøkene sammen – forsøket hennes på å få folk til å åpne øynene for hva som er i ferd med å skje med klimaet på jorda, og rette blikket mot Norges rolle som oljenasjon. Fjestad lykkes relativt bedre i å skape progresjon i denne handlingslinjen, selv om sabotasjeaksjonene til Luka er såpass like at de blir noe repeterende. Likevel når spenningen knyttet til klimaaksjonene aldri opp til intensitetsnivået til kjærlighetshistorien, og Fjestad klarer heller ikke i å tilføre noe nytt til denne etter hvert velbrukte tematikken.

Som leser skulle jeg ønske at Fjestad holdt seg mer lojal til premissene hun har lagt for handlingen, som jo på tross av svakhetene har en særegen originalitet ved seg. Er det egentlig mulig å elske igjen når man bærer på noen andres hjerte? Det blir det opp til leserne selv å finne svaret på, forhåpentligvis på mindre bokstavelig vis enn hovedkarakterene til Fjestad.

Av alle anekdotene i dyreverdenen er de som handler om rotter de beste. Uansett om du hater eller elsker gnagerne med de lange halene er det ingenting som slår en god rottehistorie. Som at de har blitt observert mens de bruker den offentlige transporten i New York, og forflytter seg fra stasjon til stasjon med t-banen for å finne mat. Eller at et par rotter potensielt kan få 15 000 etterkommere på ett år. Eller hvordan brunrotten nå har begynt å bygge reir i trærne i Brooklyn-parken, til stor uro og tenners gnissel fra parkvesenet i bydelen.

Alle disse tre eksemplene (og mange verre) finner du i et fantastisk stykke rottejournalistikk av Sean Wilsey med den herlige tittelen «Some of them can read». Den lange artikkelen tar opp i seg rottefakta og røverhistorier fra blant annet Robert Sullivans bok Rats og Joseph Mitchells essay «Rats on the Waterfront», og er nærmest uimotståelig i både komposisjon og rottefylde. Alle disse tre tekstene står på den store kildelisten til Marit Nicolaysens Rotter. Med undertittelen «Fakta om et lite dyr med dårlig rykte» har forfatteren som mål å rehabilitere rottenes image. Nicolaysen har selv to kjælerotter – Silkesvarten og Gråpus – og er kvinnen bak den populære barnebokserien «Svein og rotta».

Laboratorierotter og rottepop

Rotter er delt inn i ti kapitler, med tema som rottekroppen, tro og overtro, rotta som kjæledyr, og forskerens beste venn. Disse kapitlene er igjen delt opp i flere små avsnitt med underoverskrifter som «Rotta vet om du er syk» (om laboratorierotter som kan oppdage tuberkulose), «Rotte med reggis» (om rottetenner og hva som skjer om de blir skeive) og «Kjærlighetssang – Til ei rotte!» (om Michael Jacksons låt Ben, som faktisk handler om en kjælerotte). Oppsettet gjør at boken er lett å lese og enkel å plukke opp for å raske med seg et fascinerende rottefaktum i farta. Navigeringen i boken lider likevel av at kapittelinndelingen kunne vært tydeligere – nå markeres de med overskrifter i en annen stil, men i tilnærmet lik størrelse som underoverskriftene.

Kildematerialet er internasjonalt, men Nicolaysen har også fått plass til hjerneforskerparet Moser fra NTNU og hvordan de bruker rotter på laboratoriet. Dyrevernere på sin side vil nok ikke sette pris på den ledende tonen i slutten av dette kapittelet: «Forskere gjør store fremskritt hele tiden. Mange alvorlige sykdommer og skader vil kunne kureres. Veien dit går også gjennom forsøk med rotter. Hva synes du? Er det verdt det?»

En av grunnene til at Rotter er så lettlest og innbydende, er de fargerike, fantasifulle og morsomme illustrasjonene til Jens Kristensen. Kristensen har en leken strek og går inn for å menneskeliggjøre rottene. Illustrasjonene utfyller Nicolaysens lettbente fakta på en god måte gjennom boken.

Nå er det alvor

Bjørnen sover – Om alt bjørnen gjør før den legger seg representerer en annen type faktaformidling. Boken baserer seg på informasjon fra forskningsprosjektet Skandinaviska Björnprojektet. Forfatter Bjørn Arild Ersland har delt boken i to deler. I den første tredjedelen av boken følger vi en bjørn fra den våkner fra dvale, til den går i dvale igjen. Historien er fortalt i korte setninger i en nærmest poetisk stil, og er akkompagnert av en rekke vakre illustrasjoner fra Per Dybvig.

Boken klarer ikke helt å finne en komfortabel tone. I den første delen av boken møter vi for eksempel bjørnen rett etter at han har kommet ut av hiet, da er han harmløs:

Bjørnen er så trøtt at han ikke orker å løfte på hodet.

Fluene surrer.
Elgene spiser bark fra trærne.
Fuglene synger.
 
Akkurat nå er bjørnen verdens trøtteste bjørn.
 
Han rusler en tur for å våkne.

Litt senere møter vi den voldsomme naturen:

Bjørnen vil lage unger.
Han vil finne ei binne.
Det heter ikke bjørnejente eller bjørnedame.
Det heter binne.
Bjørnen vet hvordan binner lukter.
 
Bjørnebinne er den beste lukta bjørnen vet.
Lukta gjør at han blir vill.
Han blir den farligste bjørnen i skogen.
 
De små bjørnungene må gjemme seg.
Bare ungene til den store bjørnen får lov å bli store i denne skogen.
 
Det har bjørnen bestemt.
 
Illustrasjonene veksler mellom å vise bjørnen som søt med et smil om munnen, og som ditt verste skogsmareritt.

Lettbent til slutt

Per Dybvig er kjent for blant annet illustrasjoner til Doktor Proktor-bøkene og bøkene om Reven og grisungen. Han har en svært fin og uttrykksfull strek som er løs og ledig, men samtidig kraftfull. I den siste delen av boken får han boltre seg med mer humoristiske strektegninger av bjørn som er mer menneskeliggjort – mer nedpå enn Jens Kristensens ville rotteillustrasjoner, men i samme sjanger.

I denne delen av boken går forfatter Bjørn Arild Ersland mer i detalj med bjørnefakta, og på samme måte som i Rotter er informasjonen delt inn i en rekke små underoverskrifter. Noen eksempler er «Hvor gammel blir bjørnen?» «Liker bjørnen honning?» og «Bjørnen er mest redd». Det er en god måte å tilegne seg informasjon på, og Dybvigs illustrasjoner står godt til teksten.

Likevel er det noe ved todelingen av boken som aldri helt klikker på plass. Tonen i historiedelen er litt for mørk til virkelig å hekte leseren, og det er ingenting ved starten av boken som tilsier at det kommer en lettere faktadel til slutt. Det virker som to ulike bøker satt sammen til én. Det er synd, for Dybvigs illustrasjoner er i en klasse for seg.

Rotter representerer på mange måter de enkle valgene i bøker som dette: Fargerike, morsomme illustrasjoner og lettlest, interessant tekst. Bjørnen sover vil noe mer, men klarer ikke å hekte fortellingen sin på faktaene på en måte som fungerer. Kanskje verden ikke er klar for bjørneanekdoter helt ennå.

Å gjøre barn fortrolige med poesien er en smal sak. Rim, regler og sanger omgir dem fra de er ganske små, og før eller senere vil de fleste av dem interessere seg for popmusikk og rap. Men lyrikk i bokform? Det er snart åtti år siden litteraturprofessor Harold Bloom kunne finne seg selv i Hart Cranes modernistiske dikt på det offentlige biblioteket i Bronx, der han lærte seg verselinjer som «O Thou steeled Cognizance whose leap permits / The agile precincts of the lark’s return…» utenat, før han tryglet sin eldre søster om å kjøpe boka i gave til tolvårsdagen hans. Slike kids finnes det nok få av i 2019 – på godt og vondt.

At nettopp en diktsamling for ungdom for tiden topper bestselgerlistene for norsk skjønnlitteratur er derfor noe av en bragd. Trygve Skaugs Følg med nå selger som hakka møkk, godt hjulpet av poetens svimlende populære Instagram-konto, der han daglig legger ut nye dikt for sine 83 200 følgere. Og – får en tro – det faktum at konfirmasjons-sesongen er over oss. Jeg tviler ikke på at det finnes unge mennesker der ute som har kjøpt boka selv. Men Skaugs dikt for ungdom fremstår aller mest som oppbyggelige dikt til ungdom, vennlige klapp på skulderen i en presumptivt tøff hverdag.

Til ungdommen

Distinksjonen mellom for og til kan virke hårfin. Den som skriver for noen, skriver gjerne også til noen. Men tenker man på et versepar som, for eksempel, Inger Hagerups «Det stuper gjennom sinnet: Jeg er jeg. / En svimmel brønn, som tanken drukner i», er det ganske åpenbart at disse linjene er skrevet for alle som kan kjenne seg igjen i dem, uansett alder. Spørsmålene Hagerup baler med ligner til forveksling mange av de spørsmålene også ungdom  baler med. Det handler om identitet og isolasjon, om at det å leve er en form for høyrisikosport. Derfor er diktene hennes åpenbart også for ungdom.

Skaug presenterer derimot boka si som «en bruksbok», og «håper og tror at du kommer til å finne minst ett / dikt som er til akkurat deg inni her.» Nettopp fordi forfatteren er så til de grader innstilt på å komme den unge leseren i møte, blir formen i diktene også langt mindre viktig enn innholdet. I linjeparet jeg siterte over, hadde man kunnet sette linjeskiftet nøyaktig hvor som helst uten at det påvirket budskapet i større grad: poeten vil at du skal finne noe du kan bruke her. Selve linjeskiftet har bare én funksjon: i kraft av sin blotte tilstedeværelse skal det overbevise oss om at dette er poesi, og derfor viktig og dypt.

Hos Skaug er poesien derfor aller mest en form for henvendelse, ikke en sjanger med en historie og bestemte uttrykksmuligheter. Som henvendelsesform betraktet, tillater disse diktene Skaug å si slikt til de unge leserne som foreldre nok gjerne vil fortelle ungdommene sine, men som det kan være vanskelig å finne riktig tid og sted for. «Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet / de tøffeste gutta / er ikke de tøffeste gutta // nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet til / de tøffeste jentene / er ikke / de tøffeste jentene heller», lyder for eksempel et av diktene her, og som forelder er det lett å nikke samtykkende. Slik er det jo, det vet vi. Men, som alle som engang har vært tenåring vet, er det likevel ikke nødvendigvis noe man vil høre fra foreldrene sine. De befinner seg jo ikke på slagmarken, der de tøffeste gutta og jentene uansett er fryktinngytende og kan knuse deg med et blikk.

In loco parentis

Skaugs dikt er som regel skrevet slik, oppbyggelig og til ungdommen, på vegne av foreldrene: «Du / blir ikke kvitt meg / det er sånn det fungerer / det er jobben min / å like deg når du er grei / og å like deg når du er helt blåst i hodet». Eller gjennom et jeg som prøver å overbevise deg om at det vet akkurat hvordan du har det: «Er det bare jeg / som fikk skrudd / sammen hjernen / riktig vei / i denne familien». Mer eller mindre viktige budskap – om respekt for egne og andres grenser, om å karpe diem-en og finne sin egen vei i livet, om at en middels karakter ikke er verdens ende, om at det er skummelt å være forelsket – kappes opp via linjeskift så de ser ut som lyrikk. Men mest av alt minner de fleste av disse diktene om sånne store trøsteord i plast som folk setter i hyllene sine i stedet for bøker, som for å motivere seg selv til å holde ut livet bare én dag til. Nå kan du altså i stedet kjøpe en bok og sette den i den samme hylla, hvilket jo må kunne kalles et slags fremskritt. Dessuten sparer det plass.

I tekstlaboratoriet

På den ene siden inntar disse diktene altså en faderlig holdning som veksler mellom formaning og pep-talk: «Du kommer til å klare det / (sånn nå har du det / svart på hvitt)». På den andre siden ønsker de mer enn noe å være unge, å innynde seg hos den unge leseren ved å fremstå som noe de selv kunne skrevet eller tenkt: «Pssst / det er meg / du skal ha».

At en hadde kunnet ønske seg mer dristighet og ungdommelig råskap i disse diktene for ungdom, betyr imidlertid ikke at dette er dårlige tekster. Etter mottakelsen å dømme er jo diktene svært vellykkede, helt uavhengig av hva en surmaget og adrenalinsugen kritiker måtte mene. Skaug har åpenbart truffet et marked som har følt seg avvist av den moderne lyrikkens strenge form, et publikum som ønsker å forstå det de leser, og som setter pris på den bekreftelsen disse diktene så ivrig vil gi dem. Det kan umulig være helt feil. Det fine med lavterskel-poesi som dette, er at den inviterer de mange leserne sine inn i et tekstlaboratorium der alt er lov, så lenge man vet at man vil. Noe som for øvrig også er noe av poenget i et av samlingens smarteste dikt:

Vi visste ikke helt 
hva vi gjorde 
og det var vi 
helt sikre
på

En svimmel brønn, som tanken drukner i er dette åpenbart ikke. Snusfornuften slipper aldri helt taket. Men et visst stup finnes det likevel i disse linjene. Om man leser diktet som en oppfordring om å slippe taket i frykten for den ærverdige lyrikken og dens evige gnål om rytme, pregnante metaforer og motiverte linjeskift, og heller bare kaste seg ut i diktskrivingen med dødsforakt, kan det, og samlingen for øvrig, absolutt forsvares.

13 år gamle Eleanor har mistet moren sin, og er overlatt til stefaren Dag. Siste skoledag river hun i et raserianfall opp blomstene Dag har plantet på morens grav, sårer bestevennen Moses, og finner seg selv stående på taket av skolen, som hun vurderer å hoppe fra. Når hun ikke trodde hun kunne få det verre, kommer Dag hjem noen dager senere og forteller at de skal til Masai Mara, hvor handlingen primært foregår. Romanen er en slags dannelsesroman hvor Eleanor blir konfrontert med seg selv og sorgen, fordommene og relasjonene sine, i et helt annet miljø enn hun er vant til.

Rusk i viktig scene

Romanen innledes in medias res: Eleanor sitter i et tre på savannen om natten mens neshorn snøfter under henne. Selv om åpningsscenen er ladet, er det noen ting jeg stusser over fra start, blant annet at hun både «sitter i», «dingler fra» og «er vaglet opp» i treet. Den indre logikken i tankerekkene hennes er også litt utydelig, blant annet når hun reflekterer over hvorfor mennesker synes neshorn er stygge, og så sidestiller «stygg» og «farlig». Det kan virke som pirk, men fordi det er flere småting som ikke sitter, fremstår åpningsscenen som svakere enn den hadde behøvd å være. Senere får vi forhistorien til hvorfor hun sitter i treet, men nå beskrives scenen noe annerledes enn den gjør i starten. For eksempel beskriver hun hvordan hun klatrer så høyt opp i treet at hun ser nattehimmelen gjennom løvverket, og at hun skimter «klumpete konturer» når hun ser ned. I åpningsscenen er neshornene derimot så nærme at hun kjenner varmen og aner lukten av dem, selv om hun sitter samme sted.

Til tross for at dette forstyrrer lesningen noe, er romanen ellers solid komponert, og fra første til andre kapittel flyter også språket og handlingen lettere – alt formidlet gjennom Eleanor, romanens forteller.

Gir mye vekk

Et av Eleanors mest fremtredende karaktertrekk er at hun er svært belest og tenkende, og hun fortolker og analyserer stort sett alt som skjer. Dette gjør henne til en interessant 13-åring, men gjør også romanen litt vel ordrik til tider. Noen faktuelle informasjonsstrømmer har et litt for leksikalsk preg, og en del fortolkninger av handling og følelser virker unødvendige. Overtydelige dobbelteksponeringer som «Kroppen blir først kjempetung, som noe av stein.» er det også en del av. Som leser sitter jeg dessuten igjen med en følelse av at romanen av og til gir for mye vekk, for eksempel når Eleanor indirekte foregriper handlingen eller føler noe på seg, slik at den potensielle spenningen punkteres litt. Som her:

«(…) Jeg forstår ikke helt hva det er nå, men jeg har en følelse av at noe ille kommer til å skje, selv om jeg ikke har noe å grue meg til.» og «Neste dag ser jeg noe som jeg aldri vil klare å viske ut av hukommelsen, selv om det ikke er noe som tyder på det om morgenen.»

Heldigvis letter det lesningen at Eleanor har mye humor og er kvikk og smart. Hun har en egen evne til å se det tragikomiske i ting, og det er forfriskende å lese. Det er også fint å få formidlet hennes ofte presise og litt skjeve blikk på menneskene rundt seg.

«Afrika»

Romanen berører lett emner som rasisme, fordommer og kulturforskjeller, og fremviser generasjonsforskjeller ved for eksempel bruken av ordet «neger», i tillegg til stereotype antakelser om «Afrika». Eksempelvis er Eleanors reaksjon når Dag sier at de skal til Kenya, at hun ikke vil dit på grunn av: «Ville dyr. Malaria, tyfus, AIDS, ebola, e.coli.»

Til tross for fordommene og sine kun 13 år, er Eleanor svært politisk bevisst og engasjert. Utover i romanen kritiserer hun flere ganger seg selv for å omtale Kenya som Afrika og Afrika som et land. Allikevel forsetter hun å snakke om «Afrika», ispedd noe selvkritikk her og der, og etter hvert blir det dessverre noe som irriterer litt. Samtidig resirkulerer romanen noen klassiske stereotypier om det afrikanske. Som når noen spør vennen Moses, som er adoptert fra Eritrea, om han husker Afrika, og han svarer at han «mintes bålene (…) sitte rett på bakken med kvinnene i stammen, slå på trommer og spise grillet geit med bare hendene.» Det er uklart om det er ironisk ment, eller om det faktisk er dette han husker. Således balanserer romanen mellom å utstille stereotypier, og nesten reprodusere dem, og det er ikke alltid helt klart når den gjør hva. Av og til bikker det også over i det klisjéfylte:

«Og det er sant. Masai Mara får deg til å glemme ting som ikke er så viktig. Eller kanskje det er motsatt, at Masai Mara får deg til å huske det som er viktig.» og «Vi fortsetter mot elva i den mysende, langsomme morgenen, og det er noe med Masai Mara som kryper inn i meg. (…) som om det mørke i meg blir malt over med fargene fra savannen (…)»

Ambisiøst far-datter-prosjekt

Livet på savannen, hvor Eleanor blir vitne til kamper på liv og død mellom dyr, speiler på et vis det som skjer i Eleanor selv og hennes møte med døden, og hvordan den kan oppleves både helt naturlig og dypt urettferdig. Psykologisk skjer det mange fine forskyvninger, både i Eleanor alene, men spesielt mellom henne og stefaren. Måten de håndterer sorgen på, hver på sin måte, og hvordan de langsomt åpner seg mot hverandre, feiler og forsøker igjen, er godt beskrevet, og særlig er det fint skildret hvordan Eleanor gang på gang lukker seg inne i seg selv når hun føler seg sviktet. De er et godt portrett av en jente i sorg, og noen tidvis svært fine skildringer av sorgens vesen: «Sorg tar aldri slutt. Den er der hele tida, som en altfor trang topp som gjør det vanskelig å puste.»

Selv om romanen har noen svakheter, tangerer Vinter på savannen mange store emner, så det er et ambisiøst prosjekt Levi og Leah Henriksen har sjøsatt, med savannen som originalt bakteppe.

Eli Hovdenak er kjent for mange som grafiker med en lett absurd humor der hun leker seg med dobbeltbetydninger. Hun kan kalle en litografi for «Sommerens siste bad», en tilforlatelig tittel med bokstavelig talt uggen bunn når bildet viser den uvitende baderens stup mot en gigantisk frosk som venter nede i dypet. Dette spriket mellom hva betrakteren ser og det de involverte oppfatter benytter hun seg også av i flere av bildebøkene sine. I de to utgivelsene om de skvaldrete endene Bertil og Bettina i Øya (2014) og Poff (2017) er nettopp premisset at fugleparet selv ikke løfter blikket nok til å se det som foregår rundt dem. Dermed oppstår en spennende dobbelthet når leseren vet at de befinner seg i gapet til en krokodille, eller at den runde gjenstanden de plukker med seg ikke er en bombe men et giga-egg. Endene selv er for nærsynte til å få med seg dette, og lever i sin egen alternative virkelighet.

I mørket blir alt noe annet

Det samme grepet brukes delvis i Hovdenaks siste utgivelse, Det var ikke en busk, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge 2019. Her er det mørket som fordreier sansene når det umake paret Torvald, et bustet troll og Tilde, en fugl i strutteskjørt, skal inn i skogen på kveldstid. Situasjonen er gjenkjennelig. Alt blir skumlere i mørket. Alle lyder og skygger blir potensielle farer og en busk er ikke lenger bare en busk. Handlingen er svært enkel. De to vennene går av toget, låner en båt, krysser et vann, låser seg inn i en hytte og mens Torvald går ut for å tisse, banker det på døren. Inn kommer det to små uglelignende vesener som også er redde. De får til slutt sove på Torvalds kjempeføtter.

Spørsmål uten svar

Som i tidligere utgivelser består teksten av en slags ufiltrert talestrøm der karakterene lufter betraktninger og ikke minst bekymringer. Det er uklart hvem som sier hva, selv om det kan virke som det er fugleballerinaen som har mest på hjertet her. Tause Torvald svarer ikke på innspill som: «Ser du noe Torvald?» eller «Skal vi helt over dit?» Det er som om replikkene bare blir et nervøst forsøk på å holde mørkeredselen i sjakk. Men her fins også fine poetiske betraktninger som at grantrærne som speiler seg i vannet vokser «feil vei», og fuglehumor der den som har lagt fra seg båten ubevoktet sikkert er en dompap. Det monologiske og ubesvarte ved teksten gjør at det er illustrasjonene som skaper sammenheng og framdrift i historien. Vi ser at turkameratene beveger seg gjennom landskapet, mens teksten på et vis bidrar til diskontinuitet mellom oppslagene fordi den består av en rekke litt løsrevne kommentarer uten en klar indre sammenheng.

Nydelig og mystisk

Hovdenaks skog er mer vakker enn skummel. Når to silhuetter, en tynn og pinglete og en stor og klumpete, står og ser utover den pastellfargete innsjøen, er det nesten så man får lyst til melde seg inn speideren. Men her skildres også det urskogaktige, skjeggete med et mørke som rommer mystiske skogsvesener som den observante barneleseren sikkert kommer til å ha glede av å oppdage, og som verbalteksten ikke tematiserer. Det er øyne overalt, men de blir glatt oversett av de to turkameratene. Den lurvete Torvald går nesten i ett med granskogen, mens det er den hvitkledde fuglejenta som stadig lyses opp av hodelykten hans. Bruken av denne lyskilden fungerer som en effektiv spotlight som peker ut viktige elementer i bildene. For eksempel når de to har kommet fram til hytta og fuglen stresser over at nøkkelen er borte. Her lyser hodelykten simultant på en nøkkel som henger på en krok over hodet hennes. Også dette tier teksten klokelig om.

Ubegrunnet bekymring

Når paret beveger seg innover i skogen møtes de av en kakofoni av «HO HO»-lyder, og den bekymrete frøkna sier:

– Hører du?
Det er mange. Som roper på hverandre.
Kanskje de er sinte. På oss?
Det er jo veldig urettferdig

Lydene, som forfølger dem inn i hytta, viser seg etter hvert bare å være to harmløse små ugler som får komme inn i varmen. Tvisten er at uglene på sin side mener å ha sett en skummel kyklop utenfor. Når kyklopen viser seg å være en hårete fyr med hodelykt, er harmonien gjenopprettet. Noen er redde for mørket, mens andre er redde for lys, viser det seg. Det er en koselig, men kanskje ikke veldig overraskende slutt. Men det som er litt fikst er at der man normalt ville forventet at det karakterene trodde var et monster, bare viste seg å være en busk, snur denne boka opp ned på konvensjonene. Det som ser ut som en busk er i dette tilfellet faktisk et troll! Men et troll som også fungerer som en ypperlig fotvarmer. Slik setter Eli Hovdenak det vi tror vi ser og vet opp mot de andres virkelighet og lyser på det hele med en veldig sterk hodelykt.

I 2014 hadde true crime-podkasten Serial premiere. Den tok for seg drapet på 18-årige Hae Min Lee, og stilte spørsmålet: Var det rette person som satt bak murene? Serien ble en suksess, og har mye av æren for at sjangeren true crime har eksplodert. I kjølvannet av Serial har vi fått en rekke serier som kretser rundt drap og forsvinninger. Den lengste av dem, Missing Maura Murray, pågår fortsatt, etter å ha bikket 100 episoder. Den forsvunne jenta er jo ikke funnet.

Forsvunne jenter

«Det forsvinner jenter hele tiden,» heter det i Sadie. Dette sier den fiktive radiomannen West McRay. Han arbeider med en sak om gudsforlatte amerikanske småsteder da han kommer over historien om den forsvunne Sadie Hunter og den drepte søsteren hennes, Mattie. Dette gjør inntrykk, og true crime-podcasten Jentene (som ligger ute på iTunes!) er et faktum.

West oppsøker Sadies hjemsted, Cold Creek, hvor han møter May Beth Foster, bestyreren av en bopark – det som på engelsk heter trailer park. May Beth forteller at jentenes mor, Claire, er rusmisbruker og dro sin kos lenge før Mattie ble funnet død. Sadie har lenge fungert som en mamma for Mattie. Hvor Sadie er nå, vet ingen. Hvem som drepte Mattie, er heller ikke klart. Politietterforskningen har ikke vært av de store.

Hevntokt

Leserne får vite hvor Sadie er – og hvem som drepte Mattie. Boken er nemlig todelt, og mens den ene delen er en transkripsjon av podkasten – komplett med sponsorspot og jingle – fører Sadie ordet i den andre. Denne delen er tradisjonell i formen, og vi følger Sadie der hun kjører rastløst fra sted til sted og leter etter en mann hun kjenner som Keith. Han er en av morens mange ekskjærester, og hva hun vil ham, blir klart alt i første setning: Jeg skal drepe en mann.

West er mer opptatt av å finne Sadie enn å løse drapsgåten, og etter hvert begynner han å komme over spor. Han intervjuer folk som har hatt med henne å gjøre på ferden fra bar til motell til småby til motell og til bar igjen. Leserne, som følger både podkasten og Sadies beretning, ser at han ofte ligger like i hælene på henne. Det oppleves som et tidskappløp. West blir stadig mer bekymret for Sadie. Folk han intervjuer formidler urovekkende detaljer. Hun så forslått og syk ut. Hun hadde en blodig t-skjorte gjemt under bilsetet. Hun trakk springkniv og truet med å drepe. Hun snakket rart – som om hun ikke var riktig klok.

«J-jeg l-leter etter n-noen», er Sadies første replikk. Alle hennes replikker skrives slik, for hun stammer. Det oppleves ikke som en helt realistisk gjengivelse av stamming, og det er slitsomt å lese (kanskje det er meningen), men skildringen av kampen for å få frem ordene oppleves ekte.

En blokkering: Et sånt øyeblikk som liksom varer evig, der munnen min er åpen og ingenting skjer – iallfall ikke på utsiden. På innsiden er ordet der, og kampen for å forme det gjør at jeg stivner,  føler meg løsrevet fra meg selv.

Sadie er vant til å bli undervurdert, men den indre dialogen hennes gjør det klart at hun er intelligent, handlekraftig og mentalt sterk. Vi ser også at hun har varme og empati, de voldelige planene til tross. Hun blir en rettferdig hevner som vi heier på – samtidig som vi håper hun aldri vil lykkes i jakten. Det vil jo aldri ende godt.

Smertefull lesning

Smerte er en rød tråd i romanen. Den traumatiserte hovedpersonen drives av en enorm indre smerte, men fysisk smerte og ubehag er også fremtredende. I store deler av historien går Sadie rundt med betent og sønderslått ansikt. Klærne er skitne, håret er skittent, og når hun innimellom får vasket seg, er det på ekle doer og moteller. Forfatteren holder lite tilbake – bortsett fra når det gjelder skildringene av drapet og de seksuelle overgrepene Keith utsatte jentene for. Men her er antydningene vonde nok – og derfor effektive.

Sadie er konstant på vakt. Dette får man særlig inntrykk av gjennom den detaljerte måten hun beskriver andre på. Stadig vurderer hun styrke, størrelse, motpartens evne til å slåss eller verge seg – og hun vurderer klassetilhørighet, livshistorie, tilbøyeligheter. Skildringene av andre er ofte sanselige og oppfinnsomme. En munn beskrives som rød leppestiftflenge. Rynker er sprekker i en rustning. En mann har hud som er strukket for stramt over hodet. Noen har en stemme som lyder som smuldrende sukkerbiter. Noen lyder som eplepai, atter andre som kniver som kvesser seg på andre mennesker. Selv beskriver Sadie seg som «resultatet av tåteflasker fylt med Mountain Dew.» Kroppen hennes er «skarp nok til å skjære igjennom glass».

Vitneutsagnene i podkasten tegner et ganske negativt bilde av Sadie Hunter. Hun fremstår ofte som aggressiv og ustabil, og scener som Sadie selv har beskrevet på relativt forsonende vis, fremstår mørkere og farligere når hennes indre dialog ikke tas med. Dette danner en interessant kontrast, og bidrar til å minne om at de som skildres i true crime – enten de er drapsofre, savnede eller mordere – i stor grad er konstruksjoner. Vi vet ofte lite om beveggrunnene deres, enda så ettertrykkelig livene deres blir lagt til skue.

Etiske spørsmål

Etter hvert som true crime-sjangeren økte i popularitet, kom det i stand en diskusjon om hvorvidt denne typen journalistikk kan være utnyttende og grafsende. Familien til mordofferet i Serial har for eksempel gitt uttrykk for at de ikke ønsker mer oppmerksomhet rundt saken, og da suksesspodkasten S-Town allerede hadde fått en prestisjetung radiopris, mente enkelte at den var etisk betenkelig – at den utnyttet og utleverte et sårbart menneske. Etikkspørsmål berøres også i Sadie, idet den rusavhengige moren vender tilbake til Cold Creek, foreløpig nykter. Hun sier til West:

Jeg er ikke dum, skjønner du. Jeg har lagt merke til hvordan du ser på May Beth innimellom, når hun snakker, som om vi er noen stakkarslige små fjols. Du tror du kan bruke smerten vår til din egen fordel. Et radioprogram. Et radioprogram … Jeg har blitt utnyttet av menn hele livet, og jeg tror ikke du kommer til å være stort annerledes, hvis jeg skal være ærlig.

Denne innvendingen blir imidlertid hengende i luften, og tråden tas ikke videre opp. Dette virker som en bortkastet mulighet. Å ta hele diskusjonen ville det neppe vært rom for i dette formatet, men jeg skulle gjerne sett at forfatteren gikk litt mer i dybden. Særlig fordi klasseperspektivet – en rød tråd i boken – åpenbart spiller inn.

Helt troverdig er podkasten i Sadie ikke – det kunne den nok ikke vært innenfor bokens rammer. Virkelighetens true crime-podkaster preges ofte av feilslutninger, falske ledetråder og mislykte researchreiser – selv de som oppklarer mysteriet til slutt, for eksempel Up and Vanished. I bokens oppdiktede podkast går det vel glatt litt for lenge. Imidlertid er den virkelighetstro i den forstand at West og de fiktive lytterne står igjen med like mange spørsmål som de startet med. Selv ikke leserne, som har fulgt Sadie fra innsiden, får vite hvordan det går med henne til slutt. Dette er et modig valg. Boken ville vært flatere om det hele gikk pent opp til slutt – om Sadie tok til fornuften, anmeldte Keith til politiet, fikk livet på rett kjøl, dro hjem, kanskje til og med deltok på podkasten. Heldigvis har boken fått en åpen slutt som gjør inntrykk, i all sin hjerteskjærende realisme.

Godt oversatt

Oversetter Eli-Ann Tandberg har gitt teksten et både muntlig og poetisk preg, og har lyktes spesielt godt i å gi de ulike personenes talemåter og dialekter en overbevisende, norsk språkdrakt. Innimellom dukker det opp noen ord og uttrykksmåter som virker for direkte oversatt («jeg virvler rundt» (I whirl around?) «såte av hvitt hår» (mop of white hair?), «olivenfarget hud» (olive skin?)), men det er ikke noe stort problem når teksten som helhet flyter så godt som den gjør.

Det nordiske sagalandskapet er fortsatt nokså underdekket i tegneserieform. Og det er underlig, for blant vikinger, vetter, troll og haugtusser finnes det veldig mye godt materiale. De få som har forsøkt seg har lykkes til gagns: Danske Peter Madsen satte de norrøne æsene inn i eventyraction-formatet i de tolv albumene i Valhall-serien. Norske Øystein Runde blandet vikingkultur med samuraifortelling i sine to Olav Sleggja-bøker. Ellers har det vært nokså stille.

Malin Falch snur på mange måter bunken med Nordlys. Serien har så langt vunnet Egmont sin egen Pondus-pris, og Arks barnebokpris, og er et potpurri av nordiske arketyper som troll og vikinger, Disney-gjengangere som snakkende dyr, og figurer og elementer som kunne vært tatt ut av en japansk manga-tegneserie. Serien følger jenten Sonja som krysser grensen fra 1900-tallets Norge over til denne andre verdenen. Der møter hun trollgutten Espen, en slags nordisk Peter Pan-figur som lever som skogens beskytter sammen med en gjeng foreldreløse småtroll. Snart er hun midt oppe i en konflikt som involverer både et urgammelt skogstroll, hensynsløse vikinger og magikere. Har du ikke lest bok én, bør du med andre ord gjøre det før du gir deg i kast med denne.

Disneymanga og animasjonsfilm

I Norge er vi gjerne litt skeptiske til tegneserieskapere som har en litt for «utdannet» stil. Så lenge uttrykket er personlig spiller det mindre rolle hvor polert det endelige resultatet er. Falch er opprinnelig fra Trondheim, men studerte karakterdesign i San Fransisco før hun flyttet til Oslo for å videreutvikle Nordlys, som opprinnelig var en webserie. Streken sin deler hun med en hel generasjon av internasjonale serieskapere og karakterdesignere som har vokst opp på en diett av Disney, japanske tegneserier og Instagram. Stilen, som noen kaller disneymanga, er lett å kjenne igjen på alt fra ansiktsuttrykk til den enkle og rene men forseggjorte streken.

Det er også tydelig hvor inspirert Falch er av bevegelige bilder. Gjennom boken kan man ofte føle at man egentlig sitter og ser en film. Falch bruker flere ganger dybdeskarpheten i bildene til å styre leserens fokus, og imiterer dermed i tegneserierutene en effekt som har opphav i en kameralinse. På samme måte bruker hun fortellergrep fra film som overraskelser og «klipping» for å skape dramatikk og bevegelse i historien.

Du skal være en nokså militant tegneseriepurist for å la deg plage av slike innlån fra andre medier i seg selv. Likevel er det så fremtredende i Nordlys at når man først er oppmerksom på det, er det vanskelig å ikke være bevisst på det under lesingen.

Synlig håndverk

Nordlys er svært godt skrudd sammen. En av de store utfordringene med å lage tegneserier for barn og unge er å skape et univers som kan utbroderes i en hel serie (tenk for eksempel på Amuletten av Kazu Kibuishi, gitt ut på Fontini forlag), og det har Falch virkelig drømt frem her. Før den første boken ble lansert fortalte hun at hun så for seg en trilogi, men i andre bok er det tydelig at her er det bare fantasien som setter grenser for hvor mange historier som kan fortelles.

Det er mye i Nordlys som er avhengig av sin egen indre logikk for å fungere: Noen troll er snille, andre er slemme, mens en tredje type åpenbart er mer å regne som farlige urvesener. Noen dyr kan snakke, andre ikke. Noen er av magisk slekt, men egentlig er det noe alle kan lære seg. Når det fungerer, er det fordi Falch er en dyktig håndverker som evner å fortelle en historie som fenger leseren. Da får det heller være at nettopp håndverket til stadighet skinner igjennom. En mer erfaren forteller kunne skjult sporene sine bedre og skapt en mer organisk flyt i fortellingen.

Det norske tegneseriemarkedet er sulteforet på gode fortsettelsesserier for barn og unge. Malin Falch har blitt tydelig sikrere i streken fra første til andre bok, noe som er lovende for de kommende bøkene i serien. Nordlys kombinerer velkjente elementer på en ny måte, og er i så måte en spennende serie å følge videre.