Kunstner og artist Kristin Bortolotti debuterer som forfatter med Den magiske pappesken. Med naturtro blyantstrek skildres en imaginær reise – et velkjent motiv i barnelitteraturen – i en pappeske som de voksne bare bruker til å rydde vekk tingene sine:

Voksne stresser uten stans
og legger ting i bokser.
Sorterer, lukker, stabler dem
til tårn som bare vokser.
Ingenting er bedre
enn å pakke livet bort.
Og sette kryss på listen
over ting som har blitt gjort.

Det første oppslaget etablerer et skille mellom voksen- og barneverdenen, og fortelleren inviterer til fortrolighet hos barneleseren. Det er effektfullt, og på det neste oppslaget møter vi de to barna – gutten som ser rett mot leseren, og jenta som allerede er oppi pappesken sammen med kosebamsen sin: «en pappeske kan reise langt/ i drømmers tid og rom», står det, så lenge den er fylt av barn «med hjerter dunkende av mot/ og øyne som vil se». Barna reiser ut i verdensrommet, tilbake i tid, lander hos dinosaurer, og reiser videre, inn i framtida – og de leker sjørøvere. Til slutt sovner de tett inntil hverandre i pappesken, og boka avslutter med en oppfordring til leseren om å finne sitt eget eventyr i stjernene. Det er fint.

Men det skjer ingen utvikling med karakterene. Vi blir aldri videre kjent med dem, og de møter heller ingen utfordringer på reisen: Den magiske pappesken mangler narrativt driv. Oppslagene følger ingen logisk struktur, men bærer snarere preg av å være stillbilder. Strofene på rim går på bekostning av en god fortelling.

Nostalgi og sivilisasjonskritikk
Boka har et nostalgisk uttrykk: Illustrasjonene er holdt i en svart-hvit, svært nøyaktig strek, forsiden skal illudere en gammel bokinnbinding, og tittelen er skrevet i opphøyet gullskrift. Papiret er tykt og i matt kvalitet. Avstanden til barnas framtidsreise er dermed slående:

I fremtiden har jorden blitt
en skygge av en drøm.
Alle er et nummer
i en upersonlig strøm.
Her leses våre tanker,
her telles våre skritt.
Nå er det vi som utvikles
med brukergrensesnitt.

Illustrasjonen dekker hele oppslaget, og barna går mot leseren i et kaotisk bylandskap. Kontrasten mellom bokas nostalgiske preg og den faretruende framtida er interessant, men det er også nettopp sivilisasjonskritikken som er problematisk i boka og som gjør at barneperspektivet på et tidspunkt glipper: Dette er nemlig ikke lenger barns lek, men en voksen forestilling om dystopi. Boka fungerer bedre når barna lander i forhistorisk tid og hilser på dinosaurer; det framstår som en naturlig del av leken. Men når de lander i framtida, brytes fiksjonen, og selv om sivilisasjonskritikken er tankevekkende, tegningen talende og strofen godt skrevet, virker den noe malplassert i sammenhengen og gjør at boka dessverre gaper over for mye.

Konkrete illustrasjoner, utilgjengelig tekst
Ifølge forlaget blir vi med på en «lærerik» tur. Det er delvis sant, men jeg mener at den potensielle læringen kun ligger der som en mulighet, og med unntak av det framtidsdystopiske oppslaget, blir den heldigvis ikke påtrengende. Til det er teksten for lite gjennomtrengelig for barneleseren:

Et superkontinent «Pangea»;
verden før den brast.
Et puslespill i urhavet,
syv brikker lenket fast.

Hvis man vil, kan jo dette være en inngang til en samtale om hvordan jorda slik vi kjenner den, faktisk har utviklet seg. Men det er ikke nødvendig. Illustrasjonen viser bare barna som svever i verdensrommet og ser ned på kloden. Kontrasten mellom de tilgjengelige, konkrete illustrasjonene og den mer krevende teksten fungerer fint og gjør at boka kan leses på flere nivåer – men det er illustrasjonene som vitner om det mest imponerende håndverket.

Stereotypier
Teksten er på rim, og selv om rimene er gjennomført, halter rytmen enkelte steder. Ord som «eventyrersken», for eksempel, klinger ikke godt, og er sannsynligvis valgt for å få fram en kjønnsdimensjon (i motsetning til gutten, «oppdageren»). Det burde være mindre viktig. Men gutten og jenta er tegnet påfallende kjønnsstereotypt: Gutten har kledd seg som en astronaut med NASA-merke på jakka; han har skyggelua bak fram og gir et litt uvørent inntrykk, mens jenta har musefletter, kjole og små pensko. Dessuten er det gutten som framstilles som den mest aktive på flere av oppslagene, for eksempel under møtet med dinosaurene, der han har besteget den største, mens hun står med bamsen i armen og hilser forsiktig – eller når de leker sjørøvere, der han er den som holder kikkerten og styrer båten. På det siste oppslaget er det han som holder en beskyttende arm over henne. Dette er ikke nødvendigvis en svakhet ved boka, men da jeg først ble oppmerksom på det, ble det svært tydelig – og det sier noe om at karakterene i seg selv ikke er så interessante.

Men kosebamsen er i så måte er et fiffig unntak og bevitner at debutant Kristin Bortolotti har et skarpt blikk for detaljer. Kosebamsen nevnes aldri i teksten, men er et viktig element som introduseres allerede på tittelsiden – og som insisterer på å være med på hvert oppslag når reisen har begynt. Den er et viktig fortellende element i boka og fungerer som en identifikasjonsfigur, all den tid den uttrykker følelser og endrer seg i takt med hva barna opplever på reisen. Den er med på å understreke avstanden mellom barn og voksen, og det er jo harselas over voksenlivet som er bokas utgangspunkt. Derfor er det uheldig at Den magiske pappesken ikke holder fast ved barneperspektivet – men at det isteden nettopp er et voksenperspektiv som fortrenger barnas lek.

Tradisjonelt har de som skriver sakprosa for barn og unge nøyd seg med å forenkle og tilpasse materiale som allerede er utgitt for voksne. Med  Jenta i veggen er tankegangen snudd. Boka er skrevet for ungdom med ambisjon om å trekke voksne lesere over i ungdomsbokhyllene. Måtte denne crossover-trenden snart fungerer like godt hos oss som i England og USA! Historien om hvordan jødiske Betzy Rosenberg unnslapp nazistene, er arbeida møysommelig fram helt fra grunnen av. Ideen hadde Lena Lindahl selv etter at hun leste gamle aviser og kom over et oppslag fra Adresseavisa i 1945 om en ung jødisk kvinne som under siste halvdel av krigen skjulte seg i en hytte på Byneset utafor Trondheim  (VG, 9.4.2018). Kildematerialet er like omfattende som i en førsteklasses dokumentarisk framstilling for voksne. Lindahl har intervjua etterkommere, lett i gamle arkiver og lest et førtitalls bøker om jødeforfølgelse, konsentrasjonsleirer og krigens gang. Når hun skildrer været som Betzy går ut i om morgenen 9. april 1940, har hun henta ut historiske værdata hos yr.no. Leiligheten til besteforeldrene møblerer hun ved hjelp av Likvidasjonsstyrets bomapper. For å skildre Betzys første bytur etter freden, har hun vært i Kollektivtrafikken i Trondheim gjennom 75 år for å kunne fortelle at  bussen fra Byneset «var temmelig nedslitt nå».

Få emner krever da også høyere etterrettelighet enn holocaust, ettersom holocaustfornektelse stadig gjør seg gjeldende. Nettopp antisemittisme og lite undervisning om holocaust har vært Lindahls grunn til å skrive primært for ungdom. Hun fletter den lokale fortellinga om Betzy og hennes nærmeste effektivt sammen med den store fortellinga om nazistenes utryddelse av jødene. Dels er altså dette boka for dem som trenger innføring i jødeforfølgelsen og hvordan den spredde seg nordover til Norge og Trondheim. Dels gir boka større forståelse for hva det innebærer å være på flukt. Ikke minst kjennes det relevant å få høre om dem som hjalp Betzy og hva de risikerte.

Hybridsjangerens dilemmaer

Teksten er utstyrt med 316 fotnoter som går god for det faktiske innholdet. Arbeidet er finansiert med stipender ikke bare fra Kulturrådet og NBU, men også fra Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFFO). De støtter utelukkende sakprosa, og boka er påmeldt innkjøpsordningen i den kategorien. Likevel har Cappelen Damm valgt å lansere boka som dokumentarroman, altså en roman som bygger på faktiske hendelser. Romanens dikteriske kraft er imidlertid begrensa, og jeg mistenker at det er meningen. Riktig nok har ikke Lindahl erfaring med å skrive ungdomsromaner, hennes spesialitet er å fortelle kuriøse historier fra virkeligheten i bildebokformatet, for eksempel Verdens første ballongferd (ill. av Rui Tenreiro 2012) og Julius – et apeliv (ill. av Camilla Kuhn 2016). Men både NFFO og innkjøpsordningen viser liten nåde for sjangerhybrider. Dermed tvinges Lindahl over i en form der kravet til etterrettelighet går foran lesernes behov for en medrivende leseopplevelse. Vi ser noe av det samme dilemmaet for eksempel i biografiene Historien om Kleopatra av Renate Nedregård og Historien om Columbus av Cecilie Winger, som begge fikk avslag fra innkjøpskomiteen. Disse støtteordningene – som jeg ellers er så takknemlig for – gjør det vel nærmest umulig, eller i hvert fall ulønnsomt, å fortelle denne historien fra Betzys synsvinkel. Samtidig gir norsk film oss en rekke dramatiseringer basert på virkelige hendelser, som «Den 12. mann» og «Kongens nei», og minner om at det hadde vært mulig å dikte seg inn i Betzys følelsesliv i langt større grad. Her er dramatiseringa i stedet styrt av en forpliktelse til sannheten.

Sannheten om Betzys indre liv er begrensa av at hun ikke etterlot seg noen dagbok. Først da hun var 79 år gammel, skrev legen hennes ned åtte sider om det hun fortalte fra denne tida. Resten har Lindahl måttet grave fram andre steder. Hun dikter fram så sannsynlige scener at det kan bli i overkant opplagt. Visst har nok Betzy gått i vårslaps i Trondheims gater og gleda seg til å iføre seg småsko. Og visst må hjertet ha banka hardt der i skjulestedet inni veggen. Men boka lever aldri ut nevrosene hun utvikla.

På akkord med sannheten

Siden sannheten står så høyt, er valget av tittel pussig.  Jenta i veggen er en infantilisering av unge kvinner – helt i tråd med Adresseavisas framstilling anno 1945. Da er Betzy 26 år og kalles «den unge piken». Er det nødvendig å gå så langt for å appellere til et ungt publikum i dag? Valget viser henne ikke den respekten boka ellers legger opp til.

Men også overdreven respekt for bokas personer kan tilsløre sannheten. Om Betzys far får vi vite at han var omreisende selger med liten suksess. Etter sju år bosatte han seg endelig permanent hos kone og barn i Trondheim: «Det er mulig at en omreisendes uro og rastløshet fulgte med ham hjem i kofferten, for i løpet av de neste fem årene bodde familien fem ulike steder.» Mindre vagt og mer sannsynlig er det vel at han var alkoholisert eller hadde psykiske vansker som skaffa familien konflikter eller betalingsvansker? Seinere får vi vite at han var så svak at han ble henretta kort tid etter ankomst i Auschwitz.

Etter krigen velger Betzys redningsmann Arne nokså ubeskjedent å tipse Adresseavisa om hvordan han har holdt henne skjult: «Historien deres var for fantastisk til at han kunne la være.» Jeg kan tenke meg en rekke medvirkende motiver. Som frilans snekker og maler hadde han kan hende tatt oppdrag også for NS-medlemmer? I så fall trengte han kanskje å vise hvilken helt han virkelig var? Det er forståelig at han behøvde et greit forhold også til de nazistiske naboene der ute på Byneset for at ingen skulle fatte mistanke. Valgene folk tar trenger ikke alltid framstå så kloke i ettertid så lenge det er mulig å forstå dem. Det kan virke som forfatteren er redd vi skal miste sympatien for bokas jøder og Betzys hjelpere. Da tar hun samtidig fra oss muligheten for å komme dem virkelig nær. Så nær at vi kan se våre egne svakheter i dem. Så nær at vi blir i stand til å tilgi eventuelle feil.

Slike innvendinger skal likevel ikke få overskygge det Lindahl her gjør for statusen til sakprosa for ungdom. Heretter vil en ungdomsbok inngå som referanseverk på lik linje med andre historiske kilder om andre verdenskrig.

Heksejakt er i skuddet i 2018, men leseren som skulle gå til Alexander Løkens siste roman, Heksenatten, i håp om å finne bitende satire over Donald Trump, Sylvi Listhaug eller andre forfulgte politikere, vil oppsøke skuffelsen. Det er påfallende at romanen iscenesetter et møte mellom det moderne og det arkaiske, mellom heksemakt, fornuft – og kristentro. Noe av det første Løken gjør, er likevel å stenge samtiden ute. Etter en innledning der tvillingparet Ada og Nathaniel – han kristen og prektig, hun nonsjalant infam – og kompisen Kolbjørn tas med på mørkekjøring i Nittedal, havner de alle tre på innsiden av et såkalt heksegjerde, der tiden står stille. Der må de kjempe med nebb og klør for å slippe fri fra noen gufne hekser som planlegger å la en heksemester som har vært død i 350 år ta bolig i Adas kropp.

Heksa – mellom det moderne og det arkaiske

Mye av det gufne i Løkens roman ligger nettopp i det gammeldagse ved alt som befinner seg innenfor heksegjerdet. Innredningen i heksenes hus er «fra sekstitallet, eller enda eldre», og den lille, spøkelsesaktige demongutten som hjelper heksene har «rare, gammeldagse klær». At gammeldagse gjenstander – en pipe, et fingerbøl eller et portrett – kan virke skumle, er noe alle barn vet. Løsrevet fra sin egen tid har de ingen åpenbar funksjon i vår. De bare er igjen, som for å minne oss om at det fantes noe før oss. En dag er det våre bruksgjenstander som skal ligge der. Men finnes det noen egentlig grunn til at Løkens hekser skal leve så gammelmodig?

Hekser kan jo være så mangt. Den som har lest Roald Dahls Heksene, vet at det virkelig fryktinngytende i den romanen er at heksene der ser ut som helt vanlige, moderne kvinner – om enn ikledd hansker og parykk – og holder landsmøter der de diskuterer hvordan de skal kunne ta livet av flest mulig barn på en mest mulig kostnadseffektiv måte. De er hekser av sin tid. I Joseph Delaneys medrivende serie Den siste lærling, fremstår heksene som personifikasjoner av alt som er ondt, sultent og uforståelig i naturen – mørke og uforsonlige skikkelser som spiser barn og dreper alt og alle som kommer i deres vei.

Løken velger en tredje vei. Heksene hans er, på den ene siden, arketypiske skapninger med magiske evner, stort sett onde hensikter og transformative gryteretter. Men samtidig er de en slags matter out of place, temporalt feilplasserte gjenstander, uten noen åpenbar plass eller funksjon i samtiden. Fra sin marginaliserte posisjon på et jorde i Nittedal prøver de å løse problemene sine ved å frakte enda en utidsmessig skikkelse, heksemesteren som skal gjenfødes i Ada, inn i samtiden. Det er vanskelig å tro at det kan gjøre noen forskjell, selv om heksene argumenterer for at nyanskaffelsen vil hjelpe dem med å gjenvinne overtaket i kampen mot menneskene.

Snusfornuftige grøss – og dialog på tomgang

Når Heksenatten aldri helt fester grepet om leseren, er det kanskje mest fordi den blir for opptatt av å diskutere moralske problemstillinger på en moderne og snusfornuftig måte. Mye av kraften hos Dahl og Delaney ligger i at heksene deres får lov til å være tvers igjennom onde. For dem er et godt barn et dødt barn. Dermed blir de også en eksistensiell trussel mot leseren selv, og ikke bare romankarakterer med et prosjekt. Hos Løken er det snarere heksene som befinner seg i en eksistensiell krise. Er de dypest sett onde, er de blitt onde på grunn av konsensussamfunnets manglende toleranse, eller finnes det fortsatt noe godt i dem? Og er det plass til dem på noe annet sted enn på hint famøse jorde i Nittedal? Interessant nok er ingen av romanfigurene her representanter for noe tradisjonelt, hegemonisk voksensamfunn. Selv heksejegeren som dukker opp et stykke ut i romanen er av romanifolket, og handler etter et tips fra sin tante, en tigger som spår i dueinnvoller.

Det som derfor helt mangler hos Løken, er den forløsende og forferdende følelsen av at det fortrengte slår grusomt og plutselig tilbake. I stedet får vi en rekke brytninger mellom fortid og fremtid, hekser og mennesker, det gamle og det nye, som mest av alt føles som forhandlinger. Aller verst går det ut over dialogen, som blir pludrete, flat og forklarende på en måte som vil være gjenkjennelig for alle som har lest en norsk midt-på-treet fantasyroman de siste årene. Her er, for eksempel, heksa Celeste idet hun forsøker å overtale stakkars Ada til å donere kroppen sin i hekseriets tjeneste: «»Vel,» svarte hun nølende. «Anna Erichsdatter blir ikke kalt heksemesteren for ingenting. Hun var svært mektig.»» Forsøket på å simulere muntlighet klarer ikke å skjule at ordene ikke kommer fra noe egentlig sted, fra noen kropp. De blir bare hengende plaprete i luften for å markere en transportetappe i teksten, noe forfatteren synes det er greit at vi vet for at han skal få plottet sitt til å gå opp. Det er dialog på tomgang.

Men plottet lever!

Når alt dette er sagt, er Heksenatten langt fra noen ueffen roman. Om den ikke er direkte skummel, er den tidvis ganske spennende. Og om Løken fortsatt ikke mestrer den skarpe, effektive dialogen, er han god på plott og stedsfølelse, og skjønner hvor viktig det er å plassere de forskjellige hovedpersonene på steder der de hele tiden har en utfordring å bryne seg på,. Man merker også at Løken har hatt det moro med å prøve å forfølge implikasjonene av valgene hovedpersonene gjør, slik at enhver vending i teksten kan få uante følger. Den klare avgrensingen av rommet som heksegjerdet rundt jordet i Nittedal skjenker romanen, utnyttes til fulle. Det er lett å se for seg rommene og etasjene i heksenes hus, og man merker forskjellen på å befinne seg utenfor huset, i et mørkt rom, der en fare kanskje truer, eller i skjul bak en snøkledd stein. I en roman som dette, er det tross alt det viktigste. Og selv om heksene i all sin forvirrede snusfornuft kan virke vingeklippede, bruker Løken Nathaniels kristentro på en interessant og ambivalent måte: den redder ham ut av farlige situasjoner, men gjør ham også sårbar når det virkelig gjelds. Om Heksenatten ikke er noe litterært mesterverk, vil den garantert kunne gi en tolvåring på jakt etter et par iskalde gys nesten nøyaktig det hen er ute etter.

Når forfatteren Gaute Heivoll gir ut barnebok, hans sjette i rekken, er det all grunn til å lese og juble. Og det er flere i vente. Estragons historier med undertittelen Rottefangeren fra Sorø er den første i en serie basert på de syv dødssyndene – intet mindre. Første synd ut er grådighet. I dette første bindet er kardinalsynden, et begrep hentet fra den katolske kirke, personifisert i den rottehatende begravelsesagenten Glambek. En rik, gjerrig, ond og grådig mann som samler sine nystrøkne pengesedler i en likkiste i kjelleren. Men, kanskje er ikke han den eneste grådige synderen i fortellingen?!

Rotter i menneskeham

Heivoll har skrudd sammen en meget veldreid og grøssende skummel fabelfortelling der han fråtser i sjangerens virkemidler: Her er usympatiske figurer. Navn med dobbeltbunn. Pekere til historiske personer og annen litteratur. Kirken og gravsted med jernkors på stift. Interiør med fillete tapeter, rottehull og et anegalleri som stirrer ondt ned på deg. Og rotter selvsagt. Det starter som seg hør og bør med en rammefortelling, og den begynner under jorda, dypt nede under kirkegårdens råtnende levninger, i en kiste. Der bor vårt helt og den bebudede syvbindsseriens hovedperson, rotta Estragon. Dit kommer fortelleren, den kombinerte kirketjeneren og organisten Siful, med mat, det vil si pengesedler fra dagens kollekt. Estragon er en rotte, det er Siful også, men begge har den egenskapen at de kan anta menneskeham. Hjemme i kisten har Estragon alle slags merkelige gjenstander, frampek til det som skal komme, ting som trigger Sifuls nysgjerrighet. Siful trekker oss inn i fortellingen og streker opp rammene. Og Estragon forteller mer enn gjerne om sine opplevelser. Først ut er historien bak den store treklubba som står lent mot veggen.

- Er det klubba til Glambek du ser på? sa han.
– Den er virkelig fæl, sa jeg.
– Den er forferdelig, helt forferdelig, svarte Estragon. – Men Glambek selv var jo enda verre.

Estragon forteller om tiden etter at han hadde forlatt klosterkirken på Sorø. Han kom seg først til København og derfra som blindpassasjer på en båt til et navnløst sted der han søker ly i den første og beste husveggen han finner.

Det viser seg å være hos begravelsesagent Glambek, en mann som hater rotter, dreper dem og maler dem opp til et grått pulver som han sper ut den avskyelige suppen sin med. Estragon antar menneskeham, får jobb som rottefanger, og ganske snart avanserer han til begravelsesagent-assistent. Etter hvert oppdager han den grådige og gjerrige Glambeks onde planer som han har funnet på sammen med fabrikkeieren Spinke, sakfører Vankel og presten Einfeldt.
Uten at jeg skal røpe så mye mer av den grufulle handlingen, så går det riktig ille for den som begår kardinalsynd.

Helstøpt spenningsfabel

Fortellingen er stilmessig lagt midten av 1800-tallet, da for eksempel Charles Dickens skrev A Christmas Carol (1847), hvis hovedperson, Ebenezer Scrooge, minner påfallende i sinn og skinn om både begravelsesagenten Glambek og vår «helt» Estragon. Selv om denne fortellingen er gotisk svart i snitt og strek, er ikke karakterene entydige, en helt er ikke alltid bare en helt.

Forfatteren Gaute Heivoll, og den danske kunstneren, illustratøren og regissøren, John Kenn Mortensen, har sammen med designeren Ingunn Cecilie Jensen laget en helstøpt og særs vellykket bok. Tekst, illustrasjoner og design bygger opp under spenningsfabelens og spøkelseshistoriens karakteristika, fra tittelen – Estragons historier – til de groteskt overdrevne illustrasjonene i sort-hvitt, strektegnet med tynn tusj: Estragon selv med sitt rottelignende utseende (som menneske) og Glambeks Scrooge-lignende figur med lang nese, lang spiss hake og et ondt uttrykk i de innsunkne øynene. John Kenn Mortensen er som illustratør kjent for sine monster og spøkelsesbilder.

Persongalleriet spikres fast i leserens bevissthet med omslagssidenes overdrevne portretter i barokke bilderammer på en tapetstripete vegg. Det gulnede papiret og skrifttypen Minion Pro understreker det universet forfatter bygger opp; mørke, sort/hvitt kirkegårdseksteriører og 1800-talls forfalne interiører. Rotter og menn, med høye flosshatter og den halvlange frakken redingot, et vanlig antrekk fra denne tiden.

Heivoll har med omhu valgt virkemidler som forsterker spenningsfabelen. Et eksempel er organisten Siful, som kan assosieres med Henrik Wergelands psevdonym Siful Sifadda, det han brukte når han skrev satirer: «…et karnevalistisk motstykke til den seriøse «Henrik Wergeland»», som det står i Store Norske Leksikon. Siful står både utenfor og i fortellingen: Som organist i kirken, som Estragons hjelper, og som forfatteren som skriver ned historiene. Slik skapes en fasettert karakter som gir fortellingen troverdighet. Vår helt, Estragon, er ikke entydig, til det har han for mange rotteaktige trekk, grådighet er et av dem. Denne karakteren er så spennende og mangefasettert at vi følger ham gjerne videre.

Dansk gullalder

Undertittelen – Rottefangeren fra Sorø – åpner opp nye assosiative landskap for leseren og rommer lag med historie. Estragon var kirkerotte på Sorø, et sted med historisk tyngde. Der ligger den dag i dag Sorø akademi, den eldste skolen i Danmark. Det var et senter for skandinavisk forkynnelse av kristendom og lærested for kjente dansker og nordmenn. Klosterkirken ble anlagt så tidlig som 1140, men det var i 1826, på samme tid som Estragons historier finner sted, at det tredje Sorø Akademi ble opprettet. Skolen var et sentrum i den danske gullalderen og tilholdssted for historiske personer som Grundtvig (salmedikter og folkeopplysningsmann), Thorvaldsen (billedhugger), H.C. Andersen og Ingemann (salmedikter). Allerede i rammefortellingen legger Heivoll ut frampek til Sorø akademi og dansk gullalder i stil, tematikk og med navns nevnelse. Det gjør boka til noe mer enn en usedvanlig godt skrevet spenningsfabel for barn, og jeg tror det vil være med på å utvide målgruppen. Jeg er i alle fall hektet og gleder meg til å høre om flere av dødssyndene i det Heivollske format og grøssende litterære landskap.

«En røverhistorie fra krigsårene» er undertittelen på denne tegneserien av John S. Jamtli, og det er en god oppsummering av hva denne boken egentlig er. Det er 9. april 1940, og tyske fly er på vei mot Norge. Quisling er på radioen og maner nordmenn til samarbeid med okkupasjonsmakten. Johan er en ung nordmann med helt andre planer enn samarbeid, som har blitt internert i Falstad fangeleir etter et mislykket sabotasjeforsøk. I fangeleiren treffer han Knut, som viser seg å være en sentral skikkelse i Osvald-gruppen. Sammen rømmer de fra Falstad, med den hissige lille trønderen Olav på slep. Derfra er veien kort til stadig mer farefylte oppdrag, på vegne av en motstandsgruppe med en leder som det virker som at de aldri skal få møte.

Sabotør er en imponerende bok på mange måter. Selv om dette er John S. Jamtlis første soloutgivelse, er han kjent fra flere tidligere prosjekter – deriblant Dass. Dette var en ekstremt fri tolkning av den historiske nordlandspresten Petter Dass og hans imaginære eskapader. Det er for sterkt å si at denne la grunnen for måten Sabotør tilnærmer seg historiske fakta, men Dass viste at det er mange måter å fortelle norsk historie på, og at litt uærbødighet kan gjøre selv det mest alvorlige tema mer fordøyelig.

Alvor i eventyret

Tegneserier har ligget litt etter når det gjelder å behandle norsk krigshistorie som ren underholdning. Mens filmbransjen har gitt oss titler som Max Manus og Kongens nei, har tegneseriene om samme tema ofte bært preg av å være skreddersydd for skoleverket, mer velmente enn vellykkede som historiefortelling.

Med Sabotør har Jamtli tatt flere grep for å underholde fremfor å undervise (selv om han gjennom fotnoter i slutten av boken gjør litt av sistnevnte også). Tegnestilen er inspirert av fransk-belgiske eventyralbum som Sprint og Asterix, med store neser og hoder, kulerunde øyne og trykk på action og handling i rutene. Interessant nok det samme uttrykket som den andre store norske (og litt mer kontrafaktisk historieskrivende) tegneserien om 1960-talls spesialagentene Krüger og Krogh – som kommer med sitt andre bind denne høsten. Referansene til Sprint topper seg med dyret (en mår?) som følger Johan som et fokus for leseren gjennom hele historien.

Men selv om tegnestilen får mange til å tenke på mer uskyldige utgivelser, er det ingen som leker krig i Sabotør. Allerede på tredje side flyr kulene så blodet spruter, og deler av historien finner sted rundt torturkammeret til kollaboratørene i Rinnanbanden. Selv om han ikke skygger tilbake fra å ta tak i realismen i krigssituasjonen (flere av hovedpersonene er i tillegg harde på flasken), bruker Jamtli disse elementene mer for å jorde alvoret og faren disse figurene befinner seg i, enn som sjokkeffekter.

Dikterisk frihet

Det er ikke uten grunn at Jamtli kaller dette for en «røverhistorie»: Selv bokens sentrale premiss – at Osvald-gruppen er infiltrert – er funnet på, selv om det ikke er usannsynlig at det kunne skjedd. Den som prøver å bruke denne tegneserien som kilde i en skoleoppgave kan med andre ord få seg opptil flere ubehagelige overraskelser i sensuren.

Likevel føles tegneserien aldri hverken uærlig eller urealistisk. Jamtli åpner med å skrive at boken er «diktning inspirert av historiske hendeler og personer», og introduserer samtidig et lite symbol som betegner at leseren kan få mer informasjon om et tema bak i boken. Denne kombinasjonen av å jukse litt med historien for best mulig dramatisk effekt, samtidig med en åpenhet om hva som er fakta og ikke, gjør at boken faktisk kan fungere som en første innføring i hvordan et lite stykke av andre verdenskrig faktisk gikk for seg i Norge. (Det er interessant å se at en annen av vårens utgivelser for barn og unge om andre verdenskrig, Lena Lindahls Jenta i veggen, går tvert den andre veien med kildebelegg både for vær og for lokalbussens grad av nedslitthet.)

Det er sjelden å lese en solodebut som fungerer så godt som Sabotør. Som leser blir man revet med fra side til side, og Jamtli viser seg som en svært kompetent forteller og tegner i den vanskelige spenning/action-sjangeren. Det er bare små ting som lugger underveis i lesningen, som balansen mellom å fortelle for mye og for lite når identiteten til skurken i boken skal holdes hemmelig gjennom store deler av historien. Her kan det være at Jamtli vil gjøre det enklere for en yngre målgruppe å henge med i svingene, men historien ville hatt godt av i det minste én falsk ledetråd eller overraskende vending for ikke å gjøre det for åpenbart.

I det hele tatt er det lett å la seg imponere av Sabotør, fra røverhistorie-actionscenene til den følsomme behandlingen av Osvald-lederens terrordom etter krigen. Norske tegneserier trenger flere serieskapere som mestrer å lage solid underholdning, og Jamtli har nettopp tegnet seg selv inn i elitelaget.

Ganske mange kjenner seg nok igjen i denne lista over alt Harry Bennet, snart 10 år, misliker ved foreldrene sine:

1. At de er kjedelige.
2. At de kalte meg Harry
3. At de alltid er slitne.
4. At jeg ikke får spille dataspill.
(…)
10. AT DE ALDRI LAGER EN SKIKKELIG BRA BURSDAG FOR MEG.

Harry er kort sagt misunnelig og misfornøyd. Forfatteren spiller på frustrasjonen de fleste nok har kjent på som har foreldre med en viss sans for grensesetting. En oppvakt leser vil riktig nok kunne tvile på hvor rettmessig Harry framstiller seg som familiens mest krenkede medlem. Tegningen som introduserer familien karikerer ham som en temmelig usympatisk type. Selv om han synes synd på seg sjøl, betyr det altså ikke at leseren behøver å synes synd på ham, skal vi tro Jim Fields. Det er som om illustratøren ikke kan få starta fort nok på det som snart skal vise seg å være bokas egentlige prosjekt: å få hovedpersonen på bedre tanker.

I Storbritannia er David Baddiel et kjent navn fra radio og tv. Han starta som komiker, men har gjort suksess også som programleder, programskaper og manusforfatter. Produktiviteten er enorm. Foreldrebyrået er den første av fire barnebøker. Den ble kåra til Storbritannias morsomste i 2014 (Roald Dahl Funny Book Awards), er oversatt til over tjue språk og dessuten på god vei til å bli film. Henvendelsen til barn består av leservennlig skriftstørrelse, korte kapitler og flust med cliffhangere. Mindre leservennlig er de mange pratsomme morsomhetene av den typen Philip Ardagh innførte så langt mer vellykka i Fergalls fall (2003): «Den øredøvende lyden varte ganske lenge. Harry stakk fingrene i ørene. Folkemengden begynte stille å bevege seg vekk. Eller, Harry trodde i alle fall de var stille, det var vanskelig å si så lenge han hadde fingrene i ørene.»

Innledningsvis tar i alle fall Baddiel misnøyen til Harry på alvor. Tanken er god, for hvem har ikke fantasert om å vokse opp hos noen andre?

Ønskedrømmen oppfylles

Forfatteren lar like godt Harry få ønsket sitt oppfylt. Plutselig befinner han seg i byen Ungdon, et slags barnas London, der potensielle foreldre kappes om hans gunst: «Du kommer til å elske huset vårt!» Foreldrebyrået formidler aktuelle par han kan prøve ut før han må bestemme seg.

Ifølge karnevalsteorien til den russiske litteraturforskeren Bakhtin, minner grepet om katolikkenes karnevalstradisjon. Under karnevalet får hvem som helst leke seg i rollene til makthaverne. Festens høydepunkt er øyeblikket der en menigmann krones til keiser eller pave. I et morsomt friminutt er makta snudd, men bare slik at folk flest lettere finner seg i den sedvanlige maktfordelinga resten av året. Harrys nye verden har nettopp et slikt midlertidig preg. Det er ikke utførlig beskrevet og etablert som i en fantasyfortelling. Vi får ikke vite stort mer enn at barna her velger foreldre selv: «Barndommen er altfor viktig til at vi kan la tilfeldige voksne (…) ‘lage’ barn.» Hvor barn kommer fra, spør ingen om. Karnevalismen er lettest å se blant de ansatte ved Foreldrebyrået. De er alle skikkelser Harry gjenkjenner som venner og søsken, men her med nye navn i ansvarsfulle «voksenroller» – og uten mine til å kjenne ham igjen.

Å lære av erfaring

Han tester fem potensielle foreldrepar etter eget ønske: rike, berømte, utrettelige, uten grenser og til slutt noen som lar ham være yndlingsbarnet. Aristokrater, filmstjerner, treningsfanatikere og hippier er karikert i Roald Dahls ånd, overdrevent og infamt, med blant annet noen navneparodier jeg skulle ønske oversetter Line Almhjell hadde fått mer ut av.  Lord og lady Rader-Wellorf har blitt Weel-Holden. Bottomley Bottom heter her Stumpebotn gods. Nå ja, originalnavnene er jo heller ikke mye å le av.

I de fire første forsøkene framstår Harry som den mest sympatiske i familien. Som yndlingsbarn virker han derimot mer klysete enn foreldrene. Tegningen viser ham slik han begynner å se seg selv utenfra. Til slutt har han erfart at foreldre som representerer motsatsen til hans egne, ikke er mye å trakte etter.

Du skal altså være forsiktig med hva du ønsker deg. En slik tanke viser hvor kort veien er fra pietistisk kristendom til Baddiels barneoppdragelse. For er ikke det som dypest sett latterliggjøres her, selve ønskedrømmen til Harry? I så fall går Baddiel løs på den fluktmekanismen jeg vil hevde at de fleste barn trenger for å holde ut med å bli oppdratt – muligheten til å ta et friminutt fra foreldrenes autoritet i alle fall i fantasien. De berømte vil ha ham til å innordne seg deres PR-plan. Hippiene vil ikke kompromisse i sin vegetariske fanatisme. Joda, dette er sikkert morsomt for lesere som ikke kjenner klisjeene fra før. Moralen er like betenkelig som premisset boka bygger på: Foreldrene dine vet alltid best for deg.

Plotblotter

La meg like godt røpe slutten, så slipper dere å lese boka selv. Harry våkner i en sykeseng etter fem dager i koma. Baddiel skriver plutselig skolestil i sjangeren «det var bare en drøm». Jeg føler meg snytt. Verken konflikten eller magien i boka var egentlig reell. Harry innser at han aldri egentlig hadde noen grunn til å misunne søstrene sine. Ønskedrømmer kan ikke gå i oppfyllelse. For selv om foreldrene til slutt byr på overdådig bursdagsfest, forstår vi at det ikke egentlig er dem som skal forandre seg, det er Harry. Dermed stiller ikke forfatteren seg solidarisk med leseren som en venn i nøden, men som en bedrevitende voksen som vil lære deg å være mer takknemlig for det du har. Karnevalsgrepet er brukt nettopp til å minne barn om å respektere autoriteten til foreldrene.

Jeg har ingenting i mot barneoppdragelse. Men alle drømmer er legitime, drømmen om bedre foreldre i særdeleshet, nettopp på grunn av makta de besitter. (Og da har jeg ikke engang vært innom hvor mange foreldre som faktisk misbruker den makta i blant.) Å latterliggjøre den drømmen er å ta parti med foreldre heller enn å unne frustrerte barnelesere større forståelse. Trøsten får være at hvis ingen ler av drømmene dine, da er de ikke store nok.

Før Marie skulle begynne i åttende klasse, laget hun en liste over ting hun var nervøs for. Den inneholdt to punkter: «Å ikke komme i klasse med Espen» og «Å komme i klasse med Heddy.» Når handlingen i Nørd begynner, har begge punktene gått i oppfyllelse. I tillegg har klassen til Marie fått i skoleoppgave å lage et prosjekt som tar av i sosiale medier, med utgangspunkt i seg selv. Men hvordan skal en som er helt vanlig kunne lage noe som tar av i sosiale medier? Og hvordan skal Marie kunne konkurrere med Heddy, som allerede har en hærskare av følgere på instagram, og som har hår Marie bare kan drømme om?

Hvordan bli populær på sosiale medier?

Nørd handler altså om sosiale medier, og Mina Lystad angriper temaet fra flere vinkler. I tillegg til skoleoppgaven har Marie en mor som blogger, som tar henne med på blogghotell-weekender, som fletter amerikanske life quotes inn i dagligtalen, og som høster beundring hos selv de mest populære jentene i klassen. Det er mer enn Marie kan skryte av, for som Heddy formulerer det: «– Så rart å være så kjedelig når mora di er så kul.»

Til gjengjeld har Marie bestevennen Espen, som skifter hårfarge hver uke, og som på tross av at han ikke bryr seg om å være populær, kommer opp med en idé om hva som gjør Marie spesiell, nemlig klønetheten hennes. Sammen lager de to humoristiske videoer der Marie prøver å sminke seg og å danse. De legger ut videoene under hashtaggen #nørd, og plutselig blir Marie en instagram-stjerne som både blir gjenkjent på butikken og får innpass i gjengen til Heddy.

Lystad underbygger ikke denne vendingen mot popularitet noe særlig, det holder med et par innlegg før #nørd har blitt en hit. Samtidig er det et gyldig poeng at ting kan endre seg kjapt i sosiale medier, og i Lystads univers har den plutselige populariteten også en pris: Marie og Espen begynner å gli fra hverandre, og Marie må føye til et tredje punkt på lista over ting hun er nervøs for: «At Espen skal bli forelska i noen andre enn meg.»

Poengtert om delingskulturen

Dette poenget dukker også opp igjen lenger ut i handlingen, når Marie har klatret i det sosiale hierarkiet. Popularitet i sosiale medier er som kjent en flyktig størrelse, og for å forbli i varmen må Marie fortelle en sterk historie på bloggen til Heddy i anledning Strong story week. I mangel av en historie fra sitt eget liv, velger Marie å fortelle historien om da Espen mistet faren sin og utviklet anoreksi. Hun får Heddy til å love å ikke avsløre at historien handler om Espen, men på slutten av den direktesendte videoen blir det likevel avslørt, og Marie blir stående igjen som den som har sviktet bestevennen sin, og som i tillegg har mistet to nye:

– Hvis du har én venn, og så får du to til. Hvor mange venner har du da?
Julia smiler litt.
– Tre?
– Riktig. Men så er du skikkelig falsk, og så svikter du den første vennen din og viser ditt sanne ansikt til de to nye vennene dine. Hvor mange venner har du igjen da?
Julia later som hun tenker seg om. Jeg later som om jeg ikke hører etter.
– Eh, det blir vel null?

Med denne vendingen åpner Lystad for flere viktige spørsmål som i liten grad har blitt drøftet i barnelitteraturen tidligere: Hvilke konsekvenser får delingskulturen som blir dyrket av idolene på sosiale medier? Hvor mye skal en være villig til å utlevere om seg selv og andre, og til hvilken pris? Samtidig problematiserer hun tanken om autentisitet i sosiale medier, og hvorvidt popularitet på nett kan likestilles med ekte vennskap.

Dette er imidlertid bare én av flere tråder i Nørd, og når Lystad introduserer nye tråder, har hun en tendens til å slippe de eksisterende. Når vendepunktet i relasjonen mellom Marie og Espen kommer, har internettfenomenet #nørd for eksempel forsvunnet nesten helt ut av handlingen, og Marie og Espens forsøk på å være en motstemme til perfektheten til Heddy har blitt underordnet viktigheten av å være populær. At moren til Marie blogger, blir heller aldri noen aktuell problematikk for Marie, selv om denne rammen kunne være en gyllen mulighet til å tematisere eksponering av barn på sosiale medier.

Ironiske undertoner

Lystad ironiserer mye over verdiene som gjelder på internett, og både morens malplasserte sitater («Forgiveness is a gift you give yourself») og Heddys hårdedikerte instagramkonto, som etterfølges av en avsløring av at hun har løshår, tilfører humor og treffende poengteringer av fasadefokuset og overfladiskheten som råder i sosiale medier. Samtidig hindrer denne gjennomgående ironiske undertonen leseren i å ta hovedpersonen og problemene hun roter seg inn i helt på alvor. Nørd pirker mest i overflaten av utleveringskulturen, og Lystad kommer sjelden ned i dybden av verken denne eller den problematiske relasjonen mellom Marie og Espen.

Flere av motivene og oppbyggingen til dramatiske scener fremstår dessuten mest som rekvisitter. Hva er det for eksempel Lystad bygger opp mot i naturfagstimen, når Marie tar av seg beskyttelsesbrillene i et forsøk på å lese meldingene fra Espen? «Mai-Britt heller innholdet fra reagensrøret ned i den store bollen foran seg. Det bobler først, så ryker det mer. Høres ut som vann i ferd med å koke over. – Pass på nå, dere! Nå tror jeg det smeller snart!» Scenen renner ut i ingenting, og jeg blir sittende igjen med spørsmålet om oppbyggingen først og fremst er et slags forsøk på tekstliggjøring av dramatisk bakgrunnsmusikk?

Interessant, men overlesset

Mina Lystad er innom flere originale og interessante temaer i Nørd, og hun får mye til å stå på spill for Marie, både på sosiale medier og i den virkelige verden. Samtidig bærer romanen preg av at Lystad gaper over litt for mange temaer på én gang, og at den har litt for mye den skulle ha sagt. Relasjonen mellom Marie og Espen og den bakenforliggende historien om anoreksien hans er ment å fungere som en rød tråd i handlingen, men kommer aldri tydelig nok i fokus til at jeg virkelig blir engasjert i den. Når forløsningen mellom dem kommer i sluttscenen, blir jeg derfor sittende igjen med følelsen av at boka egentlig handlet om noe helt annet, noe som fløt litt ut underveis.

Emma Therese Hansen har tidligere utgitt en fagbok for barn, og har arbeidet som journalist og redaktør. Tora Marie Norberg har illustrert mange bøker og også laget kortfilmer.

Hansen og Norberg har laget sin første bok sammen, og her gir de seg alle former for bæsj og promp i vold. Tabuene rundt kropp har for lengst falt i barnelitteraturen, det er ikke få barnebøker som har «bæsj» i tittelen. Det er naturligvis et emne som alltid vil fascinere, og det kan være nærliggende å tenke at det er et lettvint frieri til fnisende barnelesere.

Lite logisk, men leken handling

Og Brødrene Bæsj nekter seg ikke noe. Fortellingen er mildt sagt lite troverdig (NB! Her spoiles hele handlingen). En bæsj (Billy) sover ti dager i telt for å få et glimt av president Promp. Billy Bæsj blir tråkket på og havner i håret til president Promp. Storebrødrene Benny og Bjartmar Bæsj får tilfeldigvis se Billy i presidentens hår i en kikkert og bestemmer seg for å redde lillebroren. De mener at den beste måten å finne presidenten og dermed broren på er å finne veien til doskåla hans via kloakken.

Etter forviklinger i kloakken dukker de bokstavelig talt opp i presidentens do. Presidenten setter seg på do, og vips blir en liten babybæsj født. Nå viser det seg at Billy Bæsj har havnet på kunstmuseum og blitt kjendis. Benny og Bjartmar prøver å komme inn på museet, men prisen stinker, og brødrene snur. Nå har bæsjene mulighet til å ringe hverandre, og etter en forvirret samtale bryter brødrene seg inn på museet om natta for å redde lillebroren som egentlig trives som kjendis og ikke vil bli reddet. Når de endelig får tak i Billy, kommer en kunstsamler og byr to millioner for kunstverket med broren og hentesveisen. Storebrødrene selger lillebroren, og kunstsamleren forsvinner i en stjålet pedalbåt. Etter en ulykke drukner president Promps hentesveis (som nå er løsrevet fra presidenten), og lillebror Billy flyter i land. Så vender de tre brødrene tilbake til kloakken med penger og ære.

Det er altså ikke logikk og tradisjonelle fortellerkonvensjoner som bærer denne boka. Det er humor og lekenhet, både i tekst og bilde.

Tora Marie Norbergs illustrasjoner står utmerket til teksten. Det må være en utfordring å ha tre bæsjer som hovedpersoner, men desto morsommere å leke seg med karikaturer av maktpersoner fra politikk og forlagsverden. Norberg tegner også inn både Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat, og lekne referanser til moderne kunst. Bildene hennes har mye farger, og som regel fart og retning. Bildet fra doskåla der president Promps hårete rumpe skygger for lyset og to febrilske bæsjer svømmer rundt, er ubetalelig.

Politisk satire

Den lett gjenkjennbare president Promp, spiller en stor rolle i boka. Han og hentesveisen får passet påskrevet, de finner på mye dritt, han er en drittsekk og han får Den-store-pissprek-prisen. For Billy Bæsj er han riktignok en helt. Den originale president Trump er verdenskjent, også blant barn, så denne satiren går hjem. En kan spørre seg om en barnebok som gjorde narr av Erna Solbergs væremåte og framtreden hadde sluppet ut på det norske markedet.

En del av referansene er myntet på de voksne leserne, særlig de som har med kunst og forlagsverden å gjøre. Noen blir også forklart, som for eksempel «hentesveis», som vel de færreste barn har noe forhold til. Det lekes med referanser til andre tekster, som hentes inn der det passer. Det kan være gamle barnesanger, som Billy Boy, og en lengre passasje er basert på Karius og Baktus, der brødrenes fiende naturlig nok er dobørsten.

Som seg hør og bør preges boka av språklig lek med kroppslige funksjoner som tema. Det er også mange dialoger med et røft og muntlig preg.

Bæsj har bred appell

Jeg syns ikke boka er rasende festlig, men jeg er heller ikke i målgruppa. Jeg setter pris på språklig lek, men det blir litt for mye drittprat etter min smak. Derimot holdt min niårige testmedleser på å le seg ihjel flere ganger og delte sangen om de syv tissetrengte søstrene på skolen. Selv småsnerpete mødre må anerkjenne bæsjens brede appell. Boka egner seg ypperlig for voksne og barn å lese sammen, og den passer for barn fra seks til ti år. Jo eldre de er, desto flere referanser får de med seg. Og naturligvis er den «dritlett å lese!» som baksideteksten lover.

Anna Ahlund fikk svært god mottakelse for sin første roman, Bare du, som kom på norsk i fjor. Uproblematisk, skeiv kjærlighet og eksplisitte sex-scener ble trukket fram for å beskrive debutromanen, og de samme elementene står sentralt også i hennes andre bok, Det ingen ser.

Kysse en ny hver måned

Strukturen i Det ingen ser har form av et kalenderår, der hver måned utgjør et kapittel i romanen. Dette baserer seg på nyttårsforsettet til en av de seks hovedkarakterene i boka, Sebastian. Han har nemlig bestemt seg for å kysse en ny person hver måned, året gjennom. Som med mange morsomme ideer, innser han ikke hvor komplisert det kan bli før han er godt inne i prosjektet. I begynnelsen av året dreier mye seg om Sebastians nyttårsløfte; det ser ut som alle på Sibylla videregående skole har fått med seg hva han har fore. Etter hvert som nyhetens verdi minsker, og både Sebastian og de omkring ham får andre ting å følge med på, fases denne delen av historien mer og mer ut.

Selv om Ahlund slipper grepet om sin egen røde nyttårsforsett-tråd et stykke ut i boka, er det vanskelig å trekke fram dette som noe negativt. Utfasingen av hoved-eksperimentet blir et troverdig bilde på hvordan verden er når man er i slutten av tenårene: Alt forandrer seg, utvikler seg i retninger man selv ikke har kontroll på, og lista over hva og hvem som er viktigst, er stadig i endring.

Ryddig kollektiv

En utfordring med kollektivromaner kan være å holde styr på alle karakterene. Ikke bare skal leseren forholde seg til de som bærer historien, men også til søsken, kjærester, foreldre, bestevenner, lærere og naboer. Ahlund har avgrenset persongalleriet, og selv om vi følger seks unge mennesker som alle er i samme alder, med like interesser og innenfor samme miljø, blir det aldri vanskelig å skille dem fra hverandre.

Fordi ingen av dem fremstår endimensjonale – en annen fare ved kollektivromanens persongalleri –  blir de troverdige både som individer og som del av gjengen. I kombinasjon med et språk jeg opplever som autentisk og det at vi følger hver situasjon akkurat lenge nok til at det blir et godt driv i den samlede historien, blir romanen tilgjengelig og leservennlig, uten at den på noen måte er for enkel.

Vi møter vidunderbarnet Linn som spiller piano og elsker jazzmusikk, tvillingbroren hennes Aron som blir stående i skyggen av søsteren sin, og Yodit, som maler, er nyeste medlem av gjengen og prøver å finne ut hvor plassen hennes egentlig er. Vi blir kjent med Johannes som leser små lapper med Karin Boye-dikt som storesøsteren hans etterlot seg da hun døde, Fride som er så forelska i Miriam at verden stopper når Miriam ikke er i nærheten, og Sebastian som etter hvert ikke har så lyst til å kysse en ny person hver måned likevel.

Kjønnsnøytralt pronomen

Selv om det i en ideell verden ikke skulle være nødvendig å nevne bruken av det kjønnsnøytrale pronomenet ‘hen’ som noe nytt og annerledes, blir jeg likevel nødt til å gjøre det. Nettopp fordi vi i Norge ikke har kommet like langt som svenskene i å bruke pronomenet, legger jeg merke til anvendelsen av det. Det er uproblematisk, og etter at jeg har kommet rundt halvveis ut i boken, tenker jeg ikke lenger på det. Det jeg likevel savner, er en forklaring som gjør det plausibelt at ‘hen’ bare brukes om ett eneste menneske blant alle vi møter. Er det et ønske fra Fride å bli omtalt som hen? Mest sannsynlig ja, og akkurat den prosessen der hen bestemmer seg for og gir uttrykk for det, hadde det vært spennende å få ta del i. Ved å invitere oss inn i den delen av Frides liv kunne mange lesere som nettopp ønsker å omtales kjønnsnøytralt funnet en sjelden mulighet til å speile seg selv.

Malende tittel

Hele Ahlunds prosjekt får gjenklang i tittelen Det ingen ser. Den virkeligheten hun beskriver er en utopi mange deler med henne, et samfunn uten fordommer, der ingen stiller spørsmålstegn ved at man ligger med den man vil ligge med. Det er ingen debatt, ingen tanker eller undring rundt seksuell legning, eller kjønnsstereotypier. Romanen tilbyr et rom det er befriende å stikke hodet inn i, der mennesker ikke trenger å klistre på seg en merkelapp og der man ikke er opptatt av å sette folk i bås. Det viktigste er at man er et godt medmenneske, en god venn, søster, datter eller elev, at man gjør sitt beste.

Ikke-problematisert annerledeshet

Her hjemme har Linda Klakken skrevet en roman for litt yngre lesere, Dumme, dumme hjarte, hvor det å forelske seg i noen av samme kjønn også fremstilles som helt uproblematisk. Slik kan det være, og slik bør det være. Miljøet på Sibylla vgs. er forbilledlig her, uten at det tenderer mot en sukkersøt fremstilling av tenåringslivet. Realiteten biter seg fast gjennom det livet kan by på av usikkerhet i møte med forelskelser, dødsfall, sorg, rus og det intense ønsket om innpass og aksept. Heldigvis er alt mye lettere å takle når en er omgitt av mennesker som bryr seg.

Ahlund tar målgruppa si på alvor og legger ingenting mellom, for eksempel når hun går svært detaljert til verks i beskrivelsen av sex-scener. Og hvorfor skulle hun ikke det? Mer eller mindre famlende seksuelle erfaringer, enten de er fiktive eller reelle, hører tenårene til. Det er flott å lese en ungdomsbokforfatter som kaller en spade for en spade, og som snakker om sex på en sånn måte at det virker naturlig og spennende.

Det jeg derimot stusser over, er om ungdommene aldri skal bli truffet av noen av disse praktiske hindringene som verden utenfor bokpermene ofte byr på. Hos Ahlund er det sex på pikerommet uten at det plutselig er en mor eller far som banker på døra, det er klining og sex på kostymerommet på skolen uten at døra er låst og uten at det byr på problemer. Aldri kommer noen valsende inn, aldri blir paret forstyrret, aldri blir noe vanskelig i intimiteten. Dette blir egentlig symptomatisk for hele romanen: Selv om den gir et realistisk og gjenkjennelig bilde av ungdomstiden, har Ahlund drapert det hele i et florlett lag av velbehag. Dermed forsvinner en ubehagelig dimensjon ved virkeligheten, og hun kan tillate seg å hoppe bukk over en del av de aktuelle utfordringene ungdommer i slutten av tenårene vanligvis må forholde seg til.

Ahlund selv har et avklart forhold til dette, og forteller på sin blogg at «Jag skriver för att göra världen bättre. Ni vet när man läser en bok och tänker «yes, så här ska det vara såklart»? Så vill jag att mina böcker ska kännas.»

Det er vel heller ikke noe krav til fiksjonen at den skal gjenspeile alle aspekter ved virkeligheten, så her er det bare å bli med Ahlund og drømme seg bort. Realiteten innhenter oss jo uansett kjapt nok.

Min første innskytelse etter å ha lest Mumiene våkner, den første boken i Monika Steinholms nye thrillerserie for barn og unge mellom 9 og 12, var: «Mumier? Virkelig?» Og så skammer jeg meg litt i mitt blaserte kritikerhjerte. For selv om det klassiske monsteret har gode 150 år på baken i populærkulturen, er det noe med den eldgamle mystikken rundt det gamle Egypt som fortsatt kan pirre. De som har vært på en skikkelig god mumieutstilling på et moderne museum vet at både mumier og mytene rundt kan virke nesten utenomjordiske.

Handlingen i Monika Steinholms bok finner blant annet sted på et slikt museum, hvor en omreisende mumieutstilling sammenfaller med en eldgammel profeti om Skorpionkongens verdensherredømme. Og ikke nok med det: Den mumifiserte Skorpionkongen har blitt vekket til live av uvørne, moderne forskere – og har til alt overmål stukket av med den magiske boken som gjorde ham levende. Nå er mumien på frifot, og tør du vedde mot at profetien – eller forbannelsen om du vil – også omfatter Markus og de to klassekameratene hans, Rulle og Sara?

Udøde i Andeby

Vi ser som sagt bort fra at mumier er nokså standard vare både i bøker og på film. Men Steinholm sliter fortsatt med en mangel på originale historieelementer. Boken virker satt sammen av velbrukte puslespillbiter: Markus er foreldreløs og bor hos tanten sin, men han har noe magisk ved seg. Han er upopulær i klassen men kommer på gruppe med Rulle (god i fotball men nokså slapp i hjernen) og den kule, svartkledde Sara (som bruker sminke og kan hacke). Dette er en verden hvor politiet roper Andeby-setninger som «Stopp, i lovens navn», og hvor oppfinnere lager Petter Smart-oppfinnelser som selvvaskende gryter og værmaskiner. Og ja, tanten til Markus er en oppfinner som har laget en robot-tjener som følger ham overalt hvor han går. Selv om boken har sin del av utsagn som «Jeg så på sola som tegnet striper av gull i høstløvet som hang på trærne», er språket enkelt og setningene lettleste og korte.

Steinholm har heldigvis et talent i å manipulere disse standardiserte putteklossene til de danner en riktig så spennende historie. Avsløringene i boken kommer gradvis, men alltid med henvisning til noe som har vært nevnt før. Det går aldri langt mellom hver actionsekvens, og Steinholm balanserer humor og spenning hele veien gjennom førstepersonfortellingen. Den Tromsø-baserte forfatteren har tidligere gitt ut til sammen tre ungdomsbøker, etter at hun debuterte med «Fuck verden» (Schibsted, 2015). Ankh er den første boken hun gir ut for en yngre målgruppe, og alt ved innpakningen og historien tyder på at det vil komme flere i samme serie.

Illustrasjoner som svakt ledd

Boken er gjennomillustrert av Tonje Clausen, som debuterer som barnebokillustratør med Ankh. Stilen er inspirert av japanske tegneserier med store øyne og stilisert mimikk, men Clausen er ikke helt stø på hånden når det gjelder å kombinere flere figurer i samme scene. Illustrasjonene er en blanding av enkelttegninger og tegneserieruter som kan gå over et par sider. De følger historien og skal leses som en del av den løpende teksten – bortsett fra et par forvirrende ganger når det ikke er en direkte sammenheng. Tegningene har en variasjon i seg, bortsett fra at noen – jeg skylder på redaktøren – har gjort det pussige valget å bruke samme illustrasjon av roboten (som forøvrig heter Trofast) åtte ganger gjennom boken.

Mumiene våkner er en bok det er lett å fare igjennom uten at det lugger så mange steder i lesningen. Den har mange nok elementer som klaffer til at det er enklere å se gjennom fingrene med det lite originale ved historien og de til tider svake illustrasjonene. Skal serien få et så langt liv som bakkvinnene legger opp til, må neste bok ta flere skritt i riktig retning – uten å snuble i sitt eget mumiepapir.

Boka starter med et smell, bokstavelig talt, idet Lukas hører noe treffe vinduet. Under vinduet ligger en spurv, tydelig slått ut av det brutale møtet med vindusglasset. Lukas bærer fuglen varsomt inn i huset, hvor resten av slekta hans kommer strømmende til for å hjelpe som best de kan. Pappa har en liten eske Lukas kan legge fuglen i, mamma gir Lukas litt bomull som fuglen kan ligge på, farfar kommer med ei skål med vann og farmor har med fuglefrø til spurven. Fuglen ligger fortatt i esken med lukkede øyne.

Syndebukk med værhår

Alle de voksne advarer mot katten. «Pass opp for katten» gjentar de. Katten, som forblir navnløs, viser seg å være den mest underholdende karakteren i hele boka. Katteansiktet er ofte mer uttrykksfullt enn menneskenes. Det er tydelig at Lukas er glad i katten sin, det ligger tegninger av katten på bordet og lignende kunst henger på Lukas’ rom. Åshild Irgens’ fremstilling av katten, med dens livlige ansiktsuttrykk og sprelske atferd, er det som også blåser mest fart i historien. Egentlig er katten helt uskyldig og prøver bare å få tak i trekkopp-musa. Det ser ikke ut til at pus har noen planer om å spise den stakkars fuglen.

Det er ikke til å unngå at tankene på et tidspunkt sendes i retning Asbjørnsen og Moes eventyr om pannekaka. Foreldre og besteforeldre kommer valsende inn på rekke og rad med de samme advarslene og de samme utropene, og deretter roper de stoppordre etter katten der den løper gjennom hagen og huset. I jakten på katten faller de en etter en, snubler og lander oppå hverandre slik at de ender i en forvirret haug på gulvet. Dette kan få også den voksne leseren til å trekke på smilebåndet. Selv om det i enkelte barnekulturelle kanaler kan gå litt vel langt når man skal vise «de dumme voksne», er det her gjort med et kledelig glimt i øyet.

Protagonisten Lukas

Teksten er i all hovedsak enkel og deskriptiv. Med unntak av replikker, tilfører ikke teksten noe som Irgens ikke allerede forteller oss gjennom illustrasjonene. Samtidig spiller jo det som kommer frem av replikkene en viktig rolle for vår oppfatning av katten, og også spurvens personlighet kommer til syne gjennom opplysningen om at den «nikker med hodet og flyr sin vei.» Det er Lukas, katten og spurven som kommer best ut av denne fortellinga, det er de tre (denne) leseren får sympati med.

Mens de voksne er mistenksomme og irriterer seg over katten, forbarmer Lukas seg over den så fort fuglen har fløyet. Avslutningsreplikken fra Lukas til katten er «– Kom, så skal du få noe godt.» Det er en slags «ri inn i solnedgangen»-avslutning, og bak ham står mamma, pappa, farmor og farfar, de klør seg i hodet og ser heller betuttet ut.

Trenger ikke analyseres

Boka legger ut flere tematiske tråder som det er opp til den som leser sammen med barna å plukke opp og trekke videre. Kan katten være et bilde på barnet som alltid får skylda, det glade barnet som er aktivt og livlig og blir bedt om å dempe seg? Kan vi se på spurven som en representant for samfunnets medlemmer som ligger nede for telling og Lukas som det forbilledlige medmenneske som viser hvordan vi bør ta oss av dem?

Med en dose fantasi og velvilje kan man som voksen alltid tolke store spørsmål og enda større svar inn i en fortelling som denne. Bildeboken er en velegnet sjanger for å vekke undring rundt eksistensielle gåter, uten at det ser ut som om det er Mjønes og Irgens’ intensjon for serien.

Serien om Lukas opererer i samme landskap som bildebokklassikerne om Emma og Thomas, signert Gunilla Wolde. Her er det hverdagssituasjoner med vekt på det gjenkjennelige for den unge leseren som står sentralt, og som oftest ender det godt.

Så er det kanskje ikke metaformettede fortellinger med nikk til storpolitikk og moral de yngste leserne trenger. Alt dette kommer senere, døden og utenforskapet og alt som er vanskelig dukker tidsnok opp. Da er det fint at Lukas og spurven er ei bildebok som forteller en hyggelig historie som leseren antagelig kan kjenne seg igjen i. Spurven er en fugl man lett kan peke ut for poden neste gang man ser den, og en godhjertet og omsorgsfull liten protagonist som Lukas skader det heller ikke å introdusere barna for.

Barnebokredaksjonen hos Gyldendal forlag har de siste årene utmerket seg med flere sterke og nyskapende sakprosautgivelser som formidler politisk potent kunnskap på engasjerende og etterrettelig vis, og innkjøpet av bildebokserien Små folk, store drømmer, en biografiserie om kvinnelige historiske helter, ser ved første øyekast ut til å føye seg inn i rekken av gode redaksjonelle avgjørelser. Prosjektet kan i utgangspunktet ses som sympatisk; småjenter fra tre til seks år tilbys alternative forbilder til Barbie-dukker og Disney-prinsesser.

Unyanserte heltebilder

Blant over tjue biografier om kvinner som Jane Goodall, Simone de Beauvoir, Frida Kahlo og Anne Frank har forlaget valgt å oversette bøkene om Marie Curie, Amelia Earhart, Rosa Parks og Coco Chanel. De fire bokomslagene kommer i hver sin duse og moteriktige farge, og er illustrert av hver sin unge kvinnelige illustratør – alle med unike uttrykk, men samtidig visse trekk som samler bøkene til en estetisk helhet; i hovedsak naivistisk strek og nostalgiske vintage-konnotasjoner.

Oppfordringen til målgruppen er, ifølge det amerikanske forlaget, å ta plass og velge veier som bryter med forventningene omgivelsene har til oss. «Mens noen jenter drømmer om å bli prinsesser, drømmer andre om å bli astronauter, forskere eller presidenter», heter det i produktomtalen på nettsidene deres. Og videre: «Små jenter trenger rollemodeller innenfor alle yrker og fagområder». At småjenter kan ha godt av mer mangfoldige kvinnelige forbilder enn dem de møter i Disneyuniverset kan vanskelig bestrides. Det er heller ikke usannsynlig at tidlige møter med slike forbilder etter hvert vil bidra til at flere unge damer søker seg mot prestisjetunge og mannsdominerte miljøer. Men når heltefremstillingene blir så unyanserte som i Små folk, store drømmer, og de fargesprakende biografiobjektene reduseres til snille, flinke piker, virker budskapet mot sin hensikt.

Ikke prinsesse!

Historien om Marie Curie gjengis, som de andre utgivelsene, med en overtydelig og moraliserende forfatterstemme. Og selv om illustrasjonene, tegnet av graffitikunstneren Frau Isa, skaper et blåfarget, surrealistisk univers som kler historien og kan inspirere leseren til å dagdrømme seg inn i fortellingen, er de ofte entydige og overlapper meningsinnholdet i den skrevne teksten. I bokens åpningsoppslag møter vi en drømmende og tankefull liten Marie som lover seg selv å bli vitenskapskvinne, ikke prinsesse, når hun blir stor. Her er det mye å ta tak i. Hva er det forfatterne håper å oppnå ved å stille «feil»og «riktige»drømmer opp mot hverandre? Og er det ikke ganske fordomsfullt å gå ut i fra at leseren er prinsessifisert i den grad at det må adresseres eksplisitt? Og ikke minst: Prinsesser kan vel også være gode rollemodeller? I Linn T. Sunne og Jenny Jordahls bøker Elizabeth 1 og Margrete 1 (begge Gyldendal), velger forfatterne seg nettopp prinsesser som identifikasjonsobjekter, og utfordrer heller ideen om hva rollen innebærer.

Ligner barneromstapet

Den gule boka, der leserne introduseres for flyveren Amalie Earhart, kommer noe bedre ut av det. Som barn drømmer Amalie om å bli flyver, og hun holder på drømmen til hun blir voksen og får den oppfylt – ikke noe å si på det. Her er heldigvis ingen belærende stemme som forklarer oss at også jenter kan bli piloter. Men selv om boken unngår å fornærme leserne, er historien intetsigende og flat. Tegningene er laget av Mariadiamantes – et grafisk designbyrå som ser ut til å rendyrke den art deco-inspirerte, pastellfargete printstilen som dekker så mye av interiør og klær for barn nå om dagen. Flere av oppslagene er til forveksling lik barneromstapet.

Pent design er selvsagt ikke i seg selv kritikkverdig, men i kombinasjon med den lave kvaliteten på innholdet, blir det iøynefallende hvor godt bøkene tar seg ut – både som fargekombinasjon og identitetsmarkør: «Her i huset oppdrar vi feminister – på en delikat måte og i duse farger!»Bildene på bokseriens instagramkonto bekrefter inntrykket av at bøkene er tenkt som pyntegjenstander, vel så mye som lesestoff: Størsteparten av bildene viser enten stylede småjenter helt ned i spedbarnsalder (og én gutt!), pent dandert mellom bøkene, eller lekkert innredede barnerom hvor bøkene er stilt opp i hyllene som dekor.

Bryter med sjangerkrav

Den ferskenrosa boka om Coco Chanel, pyntet med motehusets karakteristiske striper i sort-hvitt, er illustrert av kunstner Ana Albero. Tegningene hennes fungerer hakket bedre enn de andre; her får illustrasjonene til en viss grad funksjon som noe mer enn dekor. Selv om meningen som kommuniseres i bilde og tekst stort sett er overlappende, er de mer detaljerte, og det er for så vidt interessant å se bilder av typiske kvinneantrekk før og etter Chanels nyskapinger. Håndverksmessig er de også bedre: Streken er, om ikke original, så i hvert fall et velkomment avbrekk fra de enda mer sjablongaktige, art deco-inspirerte tegningene i bøkene om Earhart og Curie. Her slipper vi også de aller mest påtrengende formaningene. Det jeg stusser over i denne boka er at den voksne Coco fremstilles som en dydig sydame – en åpenbar omskriving av historien.

For flere år siden påpekte barnebokforsker Nina Goga at barnebiografisjangeren var den som kanskje i størst grad og oftest fremstiller heltene med utelukkende positive egenskaper; utenomekteskapelige affærer og alkoholforbruk skrives ut av historien. Chanels tilknytning til nazistene er selvsagt ikke stoff barn i aldersgruppa har forutsetning for å sette seg inn i, men å fremstille henne som en ukontroversiell figur er et klart brudd på kontrakten om etterrettelighet som biografisjangeren legger opp til. Samtidig kaster forfatterne bort en gylden mulighet til å nyansere heltebildet og vise at også kvinner som har tatt dårlige personlige valg, har vært viktige drivkrefter for kvinnefrigjøringen.

Umyndiggjørende

Seriens verste eksempel på overforenkling er historien om Rosa Parks, den eneste ikke-hvite kvinnen av de fire utvalgte heltene. Her finner vi hårreisende formuleringer som «Rosa var veldig liten og veldig modig, og hun prøvde alltid å gjøre det som var riktig» og litt senere: «Rosa ble satt i fengsel. Men hun var ikke redd, for hun visste at det hun kjempet for var viktig». Med slike utsagn fremmedgjøres jo en hvilken som helst liten leser – og jeg kan vanskelig forestille meg den faren eller moren som ville nikke gjenkjennende til noe sånt.

Også tegningene, disse av Marta Antelo, er overraskende lite nyanserte: Nå er vi forbi karakterløsheten og overlappingen av mening som svekker kvaliteten ved de andre bøkene – trekk som også preger denne utgivelsen. Mobbescener fra en buss full av hvite barn som gjør grimaser til den lidende stakkars Rosa er alt annet enn myndiggjørende.

Abstrakte fenomener er lettere å forstå når de presenteres i fortellingens form, og kompliserte ideer som strukturell urettferdighet blir håndterbare, også for de minste, når historier om enkeltmennesker tjener som eksempler. Den gode fortellingen – med en protagonist vi bryr oss om og identifiserer oss med – legger opp til innlevelse og engasjement. Når forfatter og illustratør kaster vekk de unike mulighetene som ligger i fortellingen om Rosa Parks; for identifikasjon, utvikling av empati og myndiggjøring, bekrefter de nok en gang mistanken om et utelukkende kommersielt insentiv for prosjektet – gjemt bak bokas ethos som kilde til dannelse.

En beslektet form for markedstankegang kan spores i det enkle budskapet om at jenter for enhver pris skal opp og frem. Ulike økonomiske forutsetninger skyves også ut av bildet: Er du smart og hardtarbeidende nok, vil du, uavhengig av hva slags miljø du vokser opp i, få drømmene dine oppfylt til slutt. I en såpass karikert form, der den ufeilbarlige, flinke piken dyrkes som forbilde, fremmer de gode forbildene perfeksjonsjag og innskrenking av jenters frihet, heller enn videre rammer.

Grønne greier er skrevet i et samarbeid mellom Aftenpostens klimajournalist Ole Mathismoen og illustratør Jenny Jordahl. Stoffet er fremstilt gjennom tegneserier eller illustrerte faktaruter. Miljøkunnskapen blir formidlet i dialog mellom de to hovedkarakterene, Ole og Jenny, altså karikerte tegninger av forfatterne. Tegningene er søte, men likevel realistiske nok til å skildre naturen troverdig. Boka forteller om natur og miljø på et bredt felt, og her er det utvilsomt mye å lære, også for dem som måtte være uenige i konklusjonene.

Naturkunnskap som imponerer

Bokas hovedprosjekt er å gi naturkunnskap som grunnlag for miljøbevissthet. Derfor møter vi ikke alle planter og dyr, men særlig arter som er truet, eller som inngår i de mest kritiske økosirklene. Underveis blir du garantert imponert. Selv om du vet noe fra før om gamle trær og bjørner, eller om haier og koraller, så sørger alltid forfatterne for at det drypper kuriøse detaljer. Visste du at bjørnen ikke går i dvale, men bare faller i dyp søvn? Og visste du at haien håkjerringa lever i over hundre år før den får sitt første barn?

Det er kunnskapsbredden som imponerer mest. I tekst og tegninger viser forfatterne at de besitter litt ekstra kunnskap om mange felt, om kjemiske prosesser i himmel og hav, men også om de minste insekter (tenk at kakerlakken ikke har hjernen oppe i hodet, men nede i kroppen!). Men faktabiter kan ikke leve for seg selv. Når boka skal handle om både natur og miljø, må den også fortelle overbevisende om sammenhengen. Den unge leseren, som nødvendigvis blir litt skremt underveis, vil dessuten ha konkrete og praktiske råd om egen atferd. Det er her boka står litt i stampe. Ja, er det egentlig mulig å gi barna enkle sannheter på områder hvor de voksne krangler?

Tusen små tegneruter

Mye av stoffet har tidligere stått i Aftenposten, som illustrerte faktafortellinger over en side. Derfor kan vi bli litt lurt, for dette er ingen vanlig tegneseriebok. Vi følger ikke en handlingslinje, men hopper fra rute til rute i en stillestående samling av faktaruter. Hver side begynner med en dialog mellom hovedpersonene, så følger fakta på fakta. Bokas format er massivt, for med 150 store og gjennomillustrerte sider blir det over tusen små tegneruter med faktastoff. Selv om formen fungerer i en avis, som periodiske drypp av kunnskap, virker den gjentatte formen monoton når den kommer i bokform.

Sjangervalgets største problem er likevel at noen av de viktigste spørsmålene krever mer komplekse svar. Barna får lære at det krever mye vann å produsere sjokolade, men når og hvor er vannmangelen mest kritisk? De kunnskapsrike forfatterne vet sikkert svaret selv, men i de små faktarutene får man faktisk inntrykk av at man løser verdens ferskvannsproblem ved å slutte å spise sjokolade. Når flere slike spørsmål krever mer utførlige forklaringer, hadde også boka tjent på et mer fleksibelt format.

Miljøpolitikk og følelser

Naturstoffet er en ren fryd, men boka sliter ved overgangen til praktisk miljøpolitikk. På den ene siden står det om truede dyrearter, på den neste om mijøvennlige vindmøller, men de dreper jo havørn? Miljøpolitikk handler ikke bare om fakta, men i stor grad om følelser, symboler og dilemmaer. Ikke minst er det i mange miljøspørsmål stor diskusjon om totalregnskapet for hvert enkelt virkemiddel. I boka får både elbiler og biobusser ubetinget ros, mens det samtidig foregår en ganske het diskusjon mellom voksne politikere og fagfolk om fremtidens transportløsninger, ikke minst helt konkret om bruken av palmeolje og raps i biodrivstoff.

Den store skurken heter naturligvis CO2, og barna må forundre seg over hvorfor ikke de voksne øyeblikkelig slutter med bil, fly og industri – eller i hvert fall kutter kraftig ned på noen av disse kildene. Her er boka uklar. Det er vanskelig å lese seg til hvilken kilde som skader mest, og det blir heller ikke gjort noe forsøk på å forklare hvilken global betydning en mer drastisk miljøpolitikk kan få for turisme og økonomi. Barna lærer at det er mye fantastisk de kan gjøre, som å lage reir til humler, klare seg med en gammel mobiltelefon, eller sortere søppel. Du kan lage en hel sykkel av 333 gjenbrukte hermetikkbokser, og det er et fascinerende tall. Men hva betyr gjenbruket i en større sammenheng? Boka skryter også av alle dem som kjøper brukt på Finn, men denne miljøgevinsten er ikke dokumentert. Tenk om det er slik at gjenbruk og forbruk akselererer i takt?

Populær fuglemorder

Forfatterparet Mathismoen og Jordahl oppdager selv noen fallgruver, og styrer forsiktig når de nærmer seg følelser. Det er dristig å nevne hvor mange fugler som blir drept av et populært kjæledyr som katten. Samtidig unngår de å nevne menneskets aller beste venn og det enorme miljøsluket som ligger i hundemat. Det samme gjelder de stygge svarte kulene av gummigranulat som ruller ut fra våre fotballbaner. Nå om dagen er plastavfall en utpekt miljøversting, og da bør man vel forby kunstgressbaner? Også her trår forfatterparet forsiktig. Fotball handler om følelser.

Det er mye stoff i denne boka, og forfatterne hadde nok tjent på å kutte der de ender i politiske påstander. I begynnelsen av boka spør Jenny hva vi kan gjøre for å redde regnskogen. Ole svarer at vi bør styre unna palmeolje og trevirke fra regnskogen, men Ole Mathismoen, som også er Aftenpostens klimajournalist, kan ikke dy seg for en personlig oppfordring: «Men aller viktigst er det at Norge fortsetter å bruke penger på å bevare regnskogen». Virkemiddelet er ikke bare omstridt, men åpner samtidig for et inkvisitorisk spørsmål: Hvor skulle vi fått disse pengene fra, om vi ikke hadde hatt oljen?

Hekta på naturen

«Grønne greier» føyer seg inn i rekken av bøker som vil skape unge miljødetektiver. Barna skal gjøre sine omgivelser til en idyll ved å plukke søppel, gjenbruke klær, spise kortreist mat eller ved å protestere når foreldrene vil legge ferien utenlands. Så spørs det om det nytter. Selv om barna panter sine flasker vil plasten fortsette å strømme ut i havet fra den desidert største forsøplingskilden, elvene i Asia. Slike dimensjoner er dessverre underkommunisert, og da virker hele miljøbudskapet litt utydelig. «Grønne greier» fungerer derfor best som en ren naturfagbok. Med sin overflod av kule fakta kan den gjøre deg hekta på naturen, og det er en god begynnelse.

I morovers-tradisjonen fra André Bjerke og Inger Hagerup står Ingeborgs Eliassens rim seg godt. Enkle versepar med lik utgang (AA BB) og Eliassens sprelske fantasi, uventede sammenstillinger av eksotiske og hjemlige dyr og elementer fra ulike sfærer, pluss en dæsj bæsj og tiss, gir verbalteksten humor og vyer som peker langt utover den kjøkkenbenken der alt utspilles. Her snakker vi ikke lenger om kjøkkenbenk-realisme, men om kjøkkenbenk-absurdisme!

Leporello

I et meget vellykket samarbeid med Hilde Hodnefjeld, med sine frodige og detaljrike kjøkkeninteriør i en slags digital tegning og collageteknikk, tilføres versene detaljer som utvider verbalteksten ytterligere. Her er et passelig rotete, norsk kjøkkeninteriør befolket med eksotiske dyr og norske husdyr og kryp. Utenfor presser den svarte natten seg mot kjøkkenvinduet, men hvem står utenfor og vil inn? Og hvem lager alle de rare lydene på kjøkkenet om natten?

Det ser du først når siste oppslag er lest, for da begynner fortellingen på nytt, men fra en annen synsvinkel. Nå er vi sammen med dem som står utenfor og ser inn. Det er mørkt ute. Vi og de udefinerbare «skrømtene» trekkes mot lyset og hyggen som stråler fra kjøkkenvinduet. Det er frodig sensommernatt, mørkt, duftende, sanselig, og blomster og planter gløder i det tre meter lange taktile scenarioet vi får som ekstrabonus i denne utbrettsboken, en leporello.

Cliffhanger

Første oppslag starter med forsatsen, dvs. bladet som er limt på omslaget innvendig. På venstre side er en katt, klistret til vinduskarmen der den ser ut i mørket, det er kattespor-tapet på veggen, og i vinduet på døren på motstående side titter et forskremt kattefjes inn, og tittelen: «Du tror det ikke før du får se det».

På neste oppslag våkner jeg-et: 

Jeg våkner av lyder og lister meg ned,
men tror nesten ikke det jeg får se
for under den stripete kjøkkenmatta
snorker den skjeløyde nabokatta.

Men det er ikke det verste …

Dette jeg-et, som etter hvert observerer alt, er sterkt nærværende gjennom alle de åtte oppslagene der verbalteksten kommer i form av et parrim på hver side, og hvert vers avsluttes med samme repeterende «cliffhanger» som skaper sammenheng og samtidig trekker leseren med videre, til neste oppslag:

… for i grøtgryta ligger en klapperslange
og drømmer så søtt med epler i fanget.
En rasende, kaklende fransk papegøye
Romsterer og skramler med kjøkkentøyet.

Men det er ikke det verste,

for en edderkopp spinner nettet sitt
rundt en tallerken med tørre pommes frites,
mens en raggete, liten og brun bavian
vasker sin rumpe med torsketran.

Men det er ikke det verste,

Og slik fortsetter teksten å blande eksotiske dyr, husgeråd og tabuord i en regleform.

Bokskulptur

For dem som tenker at bildeboka også kan være et tredimensjonalt kunstverk, et skulpturelt objekt, foruten å være en bok der visuell og verbal tekst er gjensidig avhengig av og utfyller hverandre, så er leporelloen, utbrettsboken med form som et trekkspill, en manifestasjon av akkurat det. Teknikken er gammel. Hvor gammel vet jeg ikke, men på den store Manga-utstillingen på Lousiana utenfor København i 2008, så jeg slike gamle, japanske utbrettsbøker vist i en historisk utstilling om forløperne til det japanske tegneseriefenomenet manga.

Leporello må ikke forveksles med pop-up-bøker. Den har sitt navn etter Don Juans tjener Leporello i Mozarts opera Don Giovanni. Tjeneren er kjent for arien «Madamina, il catalogo è questo» der han ramser opp alle Don Juans erobringer, en endeløs oppramsing som har gitt navnet til bokas trekkspill-lignende utstrekning.

I denne boka er form og innhold to sider av samme sak, bokstavelig talt. Formen speiler fortellingen, plotet, historien – som fra venstre mot høyre minner om en konvensjonell reglebok, dvs. der handlingen drives fremover fra scene til scene av setningen «Men det er ikke det verste…». À la historien om pannekaka, og Geitekillingen som kunne telle til ti.

Dobbeltbunnet

Ved første øyekast ser boken ut som en ganske alminnelig barnebok i lite format, mindre enn A4, større enn A5, og forbausende tynn, 18 oppslag, minus en side – for baksatsen er kolofonside, dvs. der fakta om boka står. Men når du åpner boka er hvert oppslag fysisk sammenhengende med det neste. Og når du kommer til siste oppslag, så runder du enden og blar deg fra høyre mot venstre. På baksiden er bildene annerledes, og det åpenbarer seg et tre meter langt oppslag i en annen, mørkere fargeholdning og teknikk. Denne delen, baksiden, er uten tekst. Når du strekker ut trekkspillbladene får du altså en sammenhengende historie på forsiden, med verbaltekst, og en annen på den tekstløse baksiden.

Ingeborg Eliassens frodig absurde verbaltekst der eksotiske dyr og hjemlige katter kretser rundt  kjøkkenbenken utdypes ytterligere i Hilde Hodnefjelds taktile, glødende og detaljrike illustrasjoner – og omvendt. Det er en lekenhet i denne uhøytidelige boka som er befriende. Her er det ikke noe pedagogisk mål, ingen skjult agenda, men en bok blott til lyst, eller grøss, alt ettersom. Den innbyr til leseglede og lek i form og innhold.

NB! Du kan brette boken ut på gulvet og krabbe rundt den. Jeg prøvde. En femåring la seg på magen og ålte seg rundt boken, og fikk se den fra begge sider, mens en toåring likså godt dyttet den flatt over ende og brukte den som gangsti. Den tålte det og!

Mobbing og superkrefter kan være en eksplosiv kombinasjon. Listen over superhelter som i utgangspunktet har vært hengslete, hundsete nerder er i alle fall lang, og den stopper ikke ved Captain America, Spider-Man og Ms. Marvel.

Skolejenten Lisa er det siste tilskuddet på denne historiestammen. Hun bor sammen med bestemoren sin i en liten by, og hver dag blir hun plaget av tre gutter som mobber henne for størrelsen på ørene hennes. Etter å ha søkt tilflukt på biblioteket kommer hun over en mystisk bok som lover å kunne lære bort superkrefter. I et nikk til moderne dataspillmekanikk er det kun mulig å lære tre superkrefter av gangen, så Lisa velger seg å fly, å slåss og å kunne snakke med dyr. Første bind i serien Håndbok for superhelter skal vise at slike ting er akkurat så vanskelige å lære seg som man skulle tro.

Nesten en tegneserie

Svenskene Elias og Agnes Våhlund har valgt en merkelig hybrid av tekst og tegninger for denne serien. Det er hverken en tegneserie eller en billedbok, men plukker noen elementer fra begge uttrykksformene.

Som i tegneseriene bruker Håndbok for superhelter hele sidene til tegninger. I stedet for å dele dem opp i ruter, er gjerne flere situasjoner lagt inn i samme scene med glidende overganger. Teksten er derimot lagt inn i bokser i ulike farger som flyter rundt på sidene. Selv der hvor det ville vært naturlig, bruker ikke forfatterne snakkebobler i tegningene.

Det underlige er nemlig hvordan tegningene i boken er fullstendig underordnet teksten. Faktisk ville historien fungert helt fint om den bare ble fortalt gjennom teksten; tegningene tilfører ikke noe annet enn en illustrasjon av det som nettopp har blitt fortalt. Teksten på sin side inneholder i mange tilfeller både sceneanvisninger og historie: «Hunden spratt opp og angrep henne helt plutselig. Lisa kastet seg bakover, og hadde det ikke vært for lenken som holdt beistet tilbake, ville den sikkert spist henne opp». Dette blir akkompagnert av en tegning av en stor, mannevond hund som gjør og glefser mens Lisa ligger på bakken og ser skremt ut.

Det er vanskelig å komme unna følelsen av at historien kunne vært fortalt både bedre og mer effektivt om Våhlund & Våhlund hadde funnet en måte å spille mer på lag gjennom boken.

Pregløshet fra to kanter

Illustratør Agnes Våhlund jobber til daglig som grafisk designer. I tegnestilen sin er hun i hovedsak inspirert av amerikanske superhelttegneserier, hvorfra hun har hentet de glatte overflatene, sterke fargene og de stiliserte persontypene. Fra japanske tegneserier har Våhlund lånt typiske ansiktstrekk som store øyne og små munner. Kombinasjonen av de to har, som man også kunne vente, blitt nokså pregløs. Dette er masseproduserte figurer som ville passet like godt inn i moderne Disney-illustrasjoner som i tolv-på-dusinet, rosa barneblader.

Skal vi dømme av bynavnet Rosenhill og de svært lite skandinaviske skoleuniformene alle barna går med, er boken lagt til et sted i Storbritannia. Hvorfor de to svenskene har valgt en slik setting i boken er vanskelig å vite, for handlingen i den første boken er i alle fall geografisk uvedkommende. Kanskje er det en hyllest til Roald Dahl, for som i mange av den britiske barnebokmesterens historier er også Lisa foreldreløs – i alle fall i praksis: Lisa bor hos bestemoren sin, og foreldrene ser vi aldri.

Hurra for bokens fremtid

I utgangspunktet er det mobberne Lisa vil til livs, men når hun først plukker opp en superkraft viser det seg at det også finnes virkelige forbrytelser å løse i den lille byen hvor hun bor. Her er det åpenbart at forfatterne legger opp til et historieløp som vil gå over flere deler av bokserien, og trolig vil da også Lisa plukke opp flere og flere superkrefter for å møte de stadig større utfordringene.

Håndbok for superhelter føles mest som en utgivelse som bare krysser ut boksene: Den har en kvinnelig, semi-foreldreløs helt; den handler om mobbing; den har en gradvis progresjon som egner seg godt for serialisering; den har en overfladisk, glatt stil som vil tiltale mange. Ingenting av dette er negativt i seg selv, men det styrker følelsen av at vi har med en nokså kalkulert utgivelse å gjøre.

Et morsomt aspekt ved denne boken (som den forøvrig deler med flere ferske utgivelser for barn og unge), er hvordan en bok spiller hovedrollen. I stedet for å få superhelter gjennom kjemi, teknologi eller overnaturlige elementer (eller, Gud forby, en trenings-app) opplever Lisa at dette er noe man simpelthen kan lese seg til. Sjelden har jeg vært mer optimistisk med tanke på bokens fremtid som når de kunnskapsbærende og nær mystiske egenskapene blir fetisjert slik som her.

Superhelter derimot, de må jobbe hardere. Eller bare si til noen at de blir mobbet, slik forfatterne bakerst i boken foreslår at Lisa heller burde gjort.

Bedrageri er som regel et fruktbart emne for en spenningsroman. Ikke bare er det spennende å følge så vel jakten på bedrageren som bedragerens forsøk på å unnslippe lovens lange arm. De fleste av oss – unge som voksne – har også kjent på følelsen av at kanskje vi også er en slags bedragere, at vi egentlig ikke kan det folk tror vi kan, en frykt som kan røre ved det dypeste i oss. Samtidig er det lite som er morsommere enn å kle seg ut, å gi seg ut for å være en annen, å bli usynlig som seg selv, om enn bare for en stakket stund. Vi trenger disse frirommene for ikke å stivne i oss selv, og den ilende lystfølelsen er alltid nært forbundet med faren for å bli avslørt, også når lite synes å stå på spill.

Men problematikken oppleves sjelden som mer relevant enn når man er ung og skjønner at rollene man spiller på ulike samfunnsarenaer ikke nødvendigvis lar seg forene: Man er en annen på skolen enn hjemme hos foreldrene, en annen med bestevennen enn med kjæresten, og en del sider ved deg selv vil du trolig helst skjule for alle. Så hvem er du egentlig? I hvor stor grad er det mulig å dikte opp en identitet slik at man kan bli den man helst vil være? Og hva skjer hvis forelskelsen griper deg og du forvandles til noe du ikke visste at fantes, og mister kontrollen over selv de enkleste ting?

Roman på vranga

e. lockharts siste roman, Sanne løgner, interesserer seg for slike spørsmål, noe som ikke minst viser seg i en serie allusjoner til litterære klassikere, fra Dickens til Camus. Romanens hovedperson, den muligens foreldreløse Jule, er på flukt idet romanen åpner. Hun befinner seg på et hotell i Mexico da hun en dag skjønner at noen er på sporet av henne. Hun stikker av, men til liten nytte. Forfølgerne skjønner snart hvor hun er – men kanskje ikke helt hvem hun er. Så begynner opprullingen av alt som har skjedd frem til dette punktet – men baklengs, uke for uke, måned for måned, til vi er ved det tilfeldige møtet som setter hele hovedhandlingen i gang. Så brytes det av, og vi er tilbake i nåtiden, der Jule – igjen – må kjempe for livet.

Grepet er pirrende, men stort sett uheldig. Pirrende fordi strukturen kan gi inntrykk av at vi leser en roman på vranga, der handlingen er vrengt som en bukselomme, med innsiden ut. Men ved stadig å gi oss årsaken bak årsaken bak årsaken glipper mye av identifikasjonen mellom leseren og hovedpersonen. I stedet for spenning og uforutsigbare utfall, der et impulsivt valg hele tiden kan få skjebnesvangre konsekvenser, får vi en rekke forklaringer. Når så mye krefter brukes til å fortelle leseren hvorfor og hvordan det og det skjedde, blir forfatterens kontroll over handlingsforløpet selve tyngdepunktet i fremstillingen. Leseren blir passivisert, for alt har allerede skjedd, og lite står på spill.

Spillet med leseren

Når lockhart har valgt et slikt grep, er det trolig mest fordi også hun har et slags bedragersk spill på gang med leseren. Sanne løgner er nemlig ikke bare en roman som, kort oppsummert, handler om en ung kvinne som stjeler en annen ung kvinnes identitet. Den er også en roman som i oppsiktsvekkende grad «stjeler» handlingsgangen sin fra en annen, mer berømt roman, nemlig Patricia Highsmiths Den talentfulle Mr. Ripley. Forfatteren innrømmer det langt på vei selv, i en notislang «forfatterens kommentar» bakerst i boka, men lar ellers «lånet» stå ukommentert. For den som kjenner forelegget, enten fordi man har lest boka eller sett en av filmatiseringene av den, er det likevel vanskelig å tenke på noe særlig annet under lesningen av Sanne løgner, ettersom plottdetaljene mange steder er tilnærmet identiske, både i form av like scener og i de ulike romanpersonenes roller og funksjoner. Det som mest av alt skiller de to romanene, er måten plottet er strukturert på og hovedpersonenes kjønn.

Mildt interessant

Som nevnt mister lockhart mer enn hun vinner på selve omstruktureringen av handlingen. Det er voldelig og gruoppvekkende nok, men blir rett og slett aldri særlig spennende. Mysteriet blir heller ikke særlig mystisk, utover at leseren klør seg i hodet over enkelte åpenbare plotthull som det er lettere å komme unna med når vi får dem i revers. Men i forvandlingen av Tom, Dickie og Marge til Jule, Immie og Forrest ligger det noe interessant, som peker mot at kvinnerollene i spenningslitteraturen er i bevegelse. Det er bare synd at lockhart ikke helt har klart å gjøre stoffet så interessant som det kunne ha vært. Jule er tøff, smart, hensynsløs og innvendig tom, men fascinerende blir hun aldri. Kanskje fordi hun spiller ut en rolle fra en annen roman snarere enn å finne en egen vei. Men også forfatterens «bedrageri» kunne blitt mer interessant om hun hadde utforsket muligheten som lå i det, snarere enn å skjule sine spor i det stille. Romanen blir mildt interessant tidtrøyte, men aldri egentlig sammenlignbar med de innovative romanene lockhart lener seg mot.

Hege Mehrens oversettelse er kompetent, men noe stiv og bokstavelig, som om hun ikke helt har tatt seg bryet med å få til en norsk klang i språket. Når fortelleren lar oss vite at Jule er opptatt av «equal rights», oversetter for eksempel Mehren det med «like rettigheter for alle», men det er nærliggende å tenke at lockhart rett og slett mener at Jule ønsker seg likestilling, ikke minst når man tenker på hvilken bok romanen bruker som modell.

Katia og Madelene låner skolens lokaler på kveldstid for å øve en siste gang til en konsert i New York. Flyet går i morgen tidlig. De deler drømmen om å endelig bli oppdaget, men vi aner tidlig at de har ulike ambisjoner: Der Katia er kunstneren og har et genuint formidlingsbehov, er Madelene en etablert blogger med mange følgere, og er kanskje mest opptatt av å vise seg fram. Ambisjoner har også de tre maskerte og tungt bevæpnede guttene som brått kommer inn: De har bestemt seg for å sprenge hele skolebygget. «Vi gjør det for taperne», sier de.

De tre inntrengerne hadde slett ikke forberedt noen gisselsituasjon. Jentene forstyrrer planen, og guttenes frustrasjon og maktspill dem imellom gjør det hele langt farligere for alle. Det gjør det også når Madelene lynraskt oppdaterer bloggen sin, nyheten om den uavklarte gisselsituasjonen spres på nettet og politiet sperrer av skolen. Beredskapstroppen er på vei fra Oslo. Alle fem befinner seg med ett i livsfare. Situasjonen er uoversiktlig, stemningen klaustrofobisk. Guttene har noen timer på seg til å gjennomføre aksjonen, og de mener alvor.

Opposisjon og perfeksjonisme
Annette Münch er kjent for sine romaner fra tøffe ungdomsmiljøer, og mottok Brageprisen for sin forrige bok, Badboy: Steroid (2014). Men der både Saga i Jenteloven (2009) og Casper i Badboy: Steroid går fra å være relativt velfungerende ungdom til å havne i alvorlig trøbbel, er situasjonen i Dropout bokstavelig talt fastlåst fra begynnelse til slutt. Romanen er for en stor del drevet fram av dialog mellom gisler og gisseltakere, og gradvis får vi innblikk i guttenes motiver for å gjennomføre aksjonen. Alle tre har falt av lasset på skolen: De er drop outs, og de er sinte. «Skolen fucker opp nye folk hvert år», sier de. Guttene aksjonerer for saken, for noe større enn seg selv, og i deres eget bilde er dermed aksjonen uunngåelig. Slik sett er retorikken skremmende lik terroristers retorikk: «Om ei stund kommer folk til å takke oss» – uten å se at det eneste som kan oppnås, er store ødeleggelser og mer skam.

«Folk tror det bare er én måte å lykkes på. Men jeg skal bli vellykka på min måte», sier én av guttene. Og en annen: «Ingen spurte da jeg slutta å komme». Dropout gir en alvorlig karakteristikk av skolesystemets krav og forventninger om at alle skal passe inn – samtidig som den synliggjør hva skolen kan føre til også for dem som lykkes: På den andre siden har vi nemlig Katia, den altfor pliktoppfyllende eleven, som «våkner om natten og får nesten ikke puste fordi jeg er så stresset».

Presset og prestasjonsjaget ungdom lever under, blir kanskje særlig forsterket gjennom sosiale medier. Madelenes spiseforstyrrelse er en del av dette bildet. Når hun – i livsfare – er opptatt av effekten bloggoppdateringen hennes har hatt, forstår vi hvilken brutal inngripen de sosiale mediene kan ha i et ungt liv: «Hvor mange følgere har hun fått den siste timen?» Uten mobilen får hun ikke nyte responsen, og hun får heller ikke fulgt ryggmargsrefleksen om å legge ut nye oppdateringer fra skolebygget. At tanken på hva dét kunne ha betydd for statusen hennes, «pirrer henne», er foruroligende.

Når krise blir underholdning
Mediene – både de sosiale og tradisjonelle – gjør seg sterkt gjeldende under aksjonen, ja, de blir aktører som påvirker utfallet: Gjennom twitter-meldinger med oppdateringer fra politiet får ungdommene lese om sin egen situasjon. Også den lokale radiostasjonen dekker saken – men på en utpreget tabloid måte. Mediene gjør at både politi og gjerningsmenn mister kontrollen, for eksempel ved at personene navngis – fremdeles mens situasjonen er uavklart.

I kjent stil blir det skapt en egen hashtag. En politiker benytter anledningen til å kritisere regjeringen for ikke å ha gjort nok. Det blir spekulert i om gjerningsmennene har tilknytning til ekstremistiske miljøer, og lokalradioen vil ha lytternes meninger om politiets innsatstid og inviterer til debatt om sikkerheten i norsk skole. Romanen demonstrerer dermed på tankevekkende vis nettopp sannhetsgehalten i det en av guttene sier: «Man må rope høyt for å bli hørt. Ellers drukner budskapet i kjendiser som skal skilles og katter på skateboard». Problemet er at også aksjonen dels blir sett på som underholdning, både i media og utenfor skolebygget: «Folk har faen meg kommet for å se».

Større enn seg selv
I utgangspunktet har vi å gjøre med to tilsynelatende vellykkede jenter og tre bitre aksjonister. Men i løpet av de timene gisseldramaet varer, forskyver forholdet mellom personene seg, og alliansene endrer seg i kraft av at det oppstår nye relasjoner og nye maktspill på kryss og tvers. At også guttene utgjør en stor fare for hverandre, blir tydelig: «Malware må fjernes, sånn er det bare», sier én, og avslører dermed et skremmende syn på aksjonen som et spill og menneskene som brikker – og nye hemmeligheter avdekkes.

Ønsket om status og gjennombrudd både hos jentene og guttene kommer fram i sin mest groteske form: Hos guttene fordi det eneste som teller for dem, er å lykkes i å gjennomføre aksjonen, og hos jentene fordi de – som gisler som ikke vet om de overlever neste øyeblikk – fremdeles ikke klarer å legge vekk tanken på suksess: «Vi kan fortsatt rekke konserten».

En kjent novelledefinisjon sier at en novelle er en historie som er større enn seg selv. Dropout er en roman, men jeg får likevel assosiasjoner i denne retningen: Alt foregår inne i skolebygget, og hele handlingen utspiller seg i løpet av noen få timer. Persongalleriet er lite. Gjennom fem ungdommer, som alle på hver sin måte er preget av sine nære relasjoner og tidstypiske utfordringer, berører romanen en mengde utfordringer knyttet til ungdoms verden. Effektivt og fortettet rommer den både skolekritikk, prestasjonsjag, ungdomsdrømmer og streben etter å sette avtrykk, en spiseforstyrrelse, desperasjon, tomhet og depresjon, mobbing, dataspill, dop og medievirkelighet – uten at det nødvendigvis tematiseres direkte. Dropout er ikke bare en spennende thriller, men en kraftfull historie som peker langt utover de få timene i skolebygget.

Bonsai – en liten bok om døden er utgitt av Magikon forlag og Kirkens Bymisjon. Magikon har tidligere blant annet gitt ut bildeboka Jeg er døden (2015), så dette temaet er ikke ukjent for forlaget. I kolofonen kan vi også lese at fagkonsulenter innen helse, kirke og barnevern har vært deltagende i prosessen.

Forfatteren Simon Stranger har tidligere skrevet flere bøker for barn, ungdom og voksne. Han ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomspris for ungdomsromanen De som ikke finnes (2014). Hilde Hodnefjeld er en prisbelønt illustratør og bildebokforfatter som har illustrert en rekke barnebøker.

En liten, stor bok om døden

Hovedpersonen i boka er en jente i grunnskolealder som vi ikke får vite navnet på. Når mormoren hennes blir dement og må flytte på sykehjem, får jenta i oppgave å passe på mormorens lille bonsaitre. Men etter som tiden går, glemmer hun å vanne treet. Til slutt tørker det inn og mister alle bladene. Dette skjer samtidig med at mormoren dør. Fordi jenta også har tenkt «slemme» tanker om mormoren, blir det umulig for henne å føle sorg. I stedet skammer hun seg og tror det er hennes skyld at mormoren døde.

Både i tittelen, hos forlaget og på Kirkens Bymisjons nettsider blir boka presentert som en liten bok om døden. Men bortsett fra formatet er ikke boka liten. Den er derimot svært innholdsrik, både når det kommer til tekst og illustrasjoner, og teller hele 112 sider. At boka kalles liten, er nok mer med tanke på at selve temaet om døden er så stort. I Bonsai presenteres kun én fortelling av de tusenvis av historier om døden som kunne vært fortalt. Men selv om alle tenker ulikt om døden, er følelsene og tankene som oppstår ofte universelle: sorg, undring over det vi ikke forstår, behov for å søke mening, skam over å ikke ha gjort nok for den som er borte. Boka berører alt dette, og leserne kan kjenne seg igjen. Slik blir fortellingen en døråpner for egenterapi og gode samtaler.

Strangers tekst er poetisk, samtidig klar og lettlest. Forfatteren har flere steder lagt inn åpne, filosofiske utsagn eller spørsmål som leserne må tygge litt på, som: «Hvor var jeg før jeg ble født?» eller «Er det rullestoler i himmelen?». Hovedfortellingen er også satt inn i en større, mer universell sammenheng. Alt i naturen henger sammen: Fugler dør, blomster gror – selv det lille bonsaitreet på jentas rom produserer luft slik at mennesker kan puste og rope.

Å ønske noen død

Mormoren bor på sykehjemmet i to år, og jenta kjenner på en økende frustrasjon over at foreldrene ikke har nok tid til henne. De må jo stadig besøke mormoren på sykehjemmet. Jenta går lei, mormoren husker ikke engang navnet hennes:

«Noen ganger skulle jeg ønske at mormor bare kunne dø og bli ferdig med det. Da får jeg dårlig samvittighet og må tråkke på alle kumlokkene på vei til skolen for å gjøre om på ønsket.»

Når mormoren til sist dør, tror jenta som nevnt at det er hennes skyld. Her kan nok mange lesere kjenne seg igjen, i skammen over å ha tenkt stygt om den som er død. Jentas skam forsterkes ved at hun bærer dette alene: Hun gjemmer det visnede bonsaitreet under en genser. Heldigvis kommer etter hvert pappaen til unnsetning og forklarer at tanker ikke kan få noen til å dø. Og når mammaen også innrømmer at hun har tenkt lignende tanker, kan jenta endelig bli forløst, noe som illustreres ved at bonsaitreet igjen begynner å spire.

Estetisk og sterkt

Hodnefjelds stemningsfulle og vakre illustrasjoner ser ut som om de er laget med oljekritt, noe som gjør dem svært taktile. Det er nesten så man tror det vil komme farge på fingrene når man blar. Komposisjonene er gode, og hun har brukt duse og interessante fargekombinasjoner. De tynne, rissede linjene er fylt av følsomhet.

Verken Stranger eller Hodnefjeld skyver vanskelige ting under teppet. Tvert i mot, enkelte utsagn og bildeuttrykk er uvanlig sterke, noe som særlig kommer til uttrykk i illustrasjonene. Et eksempel er en rørende tegning av en død jente som er blitt til jord, og vi ser at det vokser blomster opp av henne. Et annet eksempel er når pappaen forteller jenta at den døde mormoren er på kjølelager. Illustrasjonen viser hvordan jenta ser dette for seg i hodet.

Teksten til Stranger er i seg selv rik på bilder, og slik sett har illustratøren hatt en «enkel» jobb. Motivene er der allerede, parate til å tegnes. Men Hodnefjeld har på en briljant og erfaren måte allikevel lagt til sitt unike fingeravtrykk. Det flotte samspillet mellom tekst og bilder gjør at boka kunstnerisk holder et svært høyt nivå.

Bonsai – en liten bok om døden er laget av to sterke kunstnere. Den fremstår ikke først og fremst trist, selv om temaet i seg selv er trist. Boka gjør godt å lese, og noe av det beste med den er at den tar for seg barnets betraktninger og tanker i møte med døden. Åpenheten gir trygghet og tar bort skam. I møte med døden skal man få lov å komme akkurat som man er.

Vi trenger alle noen som ser oss. Som ser evnene våre og drømmene vi bærer i oss, selv om vi skjuler dem godt. Det skal kanskje ikke mer til enn et anerkjennende blikk utenfra før vi våger å tro på oss selv.

Det er et tema i Sara Lindbergs Fågeln i mig flyger vart den vill. Den gjennomillustrerte bildeboka handler også om å miste noen som står en nær, og om hva det koster å bryte tradisjoner og virkeliggjøre en drøm.

Inderlig og vakker bok

Den biografiske bildeboken er den ene av Sveriges to nominerte titler til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2018. Boka som allerede er hedret med Augustpriset 2017, og «Snöbollen» – prisen for årets svenske bildebok 2017, åpner opp for to fine, og for meg, nesten ukjente kunstnerskap: Sara Lundberg og Berta Hansson. Den svenske forfatteren, bildekunstneren og illustratøren Sara Lundberg (f. 1971) har latt seg inspirere av bildene, brevene og dagbøkene til den svenske billedkunstneren Berta Hansson (1910–1994) som vokste opp i Jämtland i Nord-Sverige.

Det er blitt en inderlig og vakker bok der en personlig skildret biografi, og formidling av et kunstnerskap, går opp i en litterær og kunstnerisk sjanger: bildeboka. Én pluss én blir tre – slik det seg hør og bør i den genuine bildeboka der tekst og bilde ikke kan leses uavhengig av hverandre, men sammen skaper noe nytt.

Nu ropar pappa igen.
Ropar mitt namn som är Berta
som rimmar på hjärta.
Jag låtsas inte höra.

Om jag kryper ihop kan jag
se ut som en fågel som sover.
Som den jag gjort av blålera.
Den ska jag ge till mamma.

Eller förresten.
Om jag var en fågel –
kunde jag flyga iväg.
Bort från byn.
Till nåt annat.
Till ett ställe där jag får vara som jag är.
Där ingen ropar på mig hela tiden
eller tycker att jag är löjlig.

Appellerer til fornuft og følelser

Historien om Berta Hansson er historien om en ganske vanlig bondejente fra ei lita bygd i det karrige Nord-Sverige som mot alle odds ville bli kunstner. Historien fortelles som et bildedrama med karakterer, scenografi og plot, og den er sterk og gripende. De malte illustrasjonene i transparent og opak akvarellteknikk er utført i en figurativ og følsom ekspressiv stil. Figurene er ofte bortvendte, stemningen er ladet og naturen speiler hovedpersonens følelser. Bildene minner meg om bildene til den svenske bildekunstneren Lena Cronqvist (f. 1938). Cronqvist er kjent i Norge fra en rekke separatutstillinger, og nå sist fra Munchmuseets utstilling «Hode ved hode» høsten 2017.

Illustrasjonene i Sara Lundbergs bok har gjennomgående en mørk fargeholdning som klinger godt til det bildedramaet illustrasjonene utgjør. Det er hovedpersonen Berta, jeg-fortelleren i den neddempede verbalteksten, som er i fokus i de store oppslagene. Det er Bertas historie som formidles. Hennes barndom og ungdom, på skolen, i arbeid inne og ute. Her er Berta ute i naturen, oppe i trærne eller inne sammen med familien, på morens sykeværelse, ved spisebordet og hos huslegen. En undertekst av drøm, opprør, død, tap og frihetslengsel dirrer i de vakre, men dystre oppslagene. Illustrasjonene tilfører bildeboka en kunstnerisk dimensjon og en atmosfære som forsterker den verbale leseropplevelsen. Bildefortellingen strekker seg utover den lyriske verbalteksten som formalt veksler mellom et poetisk oppsett i korte strofer, og i lengre fortellende prosatekster. Resultatet er en rik bok som appellerer både til fornuft og følelser.

Skapt for å fly, men vingestekket

Født inn i en bondefamilie på landsbygda i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet var framtidsutsiktene bestemt for Berta og hennes like. Jenter skulle og måtte lære seg husstell og gårdsarbeid, det gjaldt for Berta og for hennes to søstre.

«Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige» skrev Camilla Collett om borgerskapets døtre i Amtmandens Døttre (1854–55). For en jente fra landsbygda i Sverige tidlig på 1900-tallet var virkeligheten annerledes, men bestemmelsen den samme. For bondejentene var fysisk arbeid på gården en del av det gitte målet – å bli bondekone.

Berta elsket å tegne og male, flink var hun også. Den tuberkuløse, sengeliggende moren så datterens talent og oppmuntret henne.

Veggene i morens sykerom var fylt av tegningene til Berta. I bekkeleiet utenfor huset fantes det blåleire som hun kunne forme med hendene, og hun formet en fugl til moren, en jordbunden fugl av leire:

Jag tänker att alt det där –
teckningarna ock fåglarna
i blålera, alt jag gör
med mina händer –
håller henne vid liv.
Gör henne frisk.

Skriver Berta i dagboka. Med en mamma som langsomt svinner hen, og en eldre søster som dør av samme sykdom, måtte Berta legge vekk de hemmelige kunstnerdrømmene.

Fuglen av leire er et bilde på kunstnerdrømmen. Skapt for å fly, men vingestekket av konvensjoner og kvinnesyn. Når moren dør, brister Bertas drøm om å studere, og om å reise ut, men huslegen har sådd et opprørsk frø i henne. Hos ham har hun sett kunst på veggene, og han ser henne.

Det frøet, det at noen ser henne, gir Berta kraft til å revoltere:

Jag kommer at dö.
Precis som mamma.
Jag kommer at dö
om jag stannar här!

Roper hun til faren og løper ut av kjøkkenet etter med viten og vilje å ha svidd maten. Det er fortellingens vendepunkt. Berta er ferdig på skolen, hun tegner videre, og faren gir henne lov til å studere. Her slutter også bildeboka, der den virkelige Berta Hanssens voksenliv begynner.

Illusjonsbrudd

Og her svikter dramaturgien. Den vidunderlige bildeboka om jenta som følger drømmen om å bli kunstner, som gjør opprør og lykkes, følges nå opp av en kortfattet biografi skrevet av journalist og forfatter Alexandra Sundqvist. Ja, jeg ble nysgjerrig på Berta Hanssons kunstnerskap, ønsker å lære mer om henne, men tillegget bryter illusjonen i den eventyrlige fortellingen. En fortelling der fakta og fiksjon, kvinnehistorie, tuberkulose, livet på landsbygda og historien om begynnelsen på et kunstnerskap, gikk opp.

Utilgivelig er det at forlaget ikke opplyser, verken på omslag eller kolofon, at forfatteren Sara Lundberg  også har laget de vidunderlig vakre illustrasjonene. De som får teksten til å fly.

Det er mine innvendinger til en bok som allikevel er en meget sterk svensk kandidat til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2018.

Henrik på 11 år er hos legen sin, og får vite at det ikke er så mye mer de kan gjøre. De har prøvd alle former for behandling mot kreftsykdommen hans, og han har kanskje bare ett år igjen å leve. Til tross for det dystre utgangspunktet, utvikler dette seg raskt til å bli en morsom og ellevill historie. Mye takket være Henriks smittende entusiasme og gå-på-mot, selv om han er over gjennomsnittlig opplyst om hvor katastrofalt dårlig det står til med jordkloden vår.

Dårlig tid

Henrik vil heller redde jorden enn å tenke på at livet snart er over for hans del. Han går hodestups til verks uten å tenke på hvilke konsekvenser det kan få at han spør etter gønner hos de tvilsomme typene i Oslo sentrum, prøver å kidnappe statsministeren eller kaster klærne midt under en direktesending. Budskapet skal fram! Og han blir faktisk ganske godt kjent med statsministeren, og særlig datteren hennes Sofie. Hun hjelper Henrik med å forstå hvordan det politiske systemet fungerer, men vil på ingen måte forsvare sin mors manglende handlekraft i klimasaken:«–Og husk at moren min kan dette. Hun er sleip som en meitemark og slu som en rev. Ofte sier hun veldig mye uten at det betyr noe som helst». I allianse med Sofie og broren Bredo, blir Henrik etterhvert navnet på alles lepper.

Teksten er full av faktaopplysninger, tall og statistikker, men uten at det blir for tungt. Svingen har balansert dette med karakterenes direkte og enkle måte å formulere seg på: «nå må noe gjøres, eller så går alt rett i dass»og «Vi er lei. Skikkelig dødslei». Det umiddelbare språket har Henrik med seg uansett om han snakker med bestekompisen og broren Bredo, eller om han stiller til debatt mot statsministeren.

Bevarer håpet

En utfordring med å skrive om klimaproblemene for barn, er hvordan man kan gi en realistisk fremstilling som ikke undervurderer leserne, men heller ikke tar motet fra dem. I løpet av boken er realismen og dermed også alvoret tydelig tilstede, som i denne passasjen, hvor Henrik leser seg opp på oljesand: «Ut av dette driver store firmaer og koker oljen opp av bakken, noe som gir masse klimautslipp, bruker altfor mye vann og betyr at noe lett kan gå veldig galt i nærmiljøet.      Urbefolkningen i Canada har ingen rettigheter, selv om de har vært der lenge før den første             hvite mannen dukket opp. Hvem er det som investerer i sånt? Jo, landet vårt.»

Hva kan vår helt stille opp mot dette? Eller mot den onde spiralen vi har viklet oss inn i, der det nesten ikke finnes en eneste handling som ikke påvirker miljøet på en negativ måte: «Jeg glor på papiret. Sånt papir som det produseres enorme mengder av for at folk skal tørke snørr og tårer og skitne fingre. I stedet kunne de brukt en klut, en som man kan skylle etterpå. Legger man den i vaskemaskinen, forurenser vaskemiddelet vannet, og maskinen bruker masse strøm og vann». Vi får også høre om plastrevolusjonen i Afrika, og hvor forurensende elbilbatterier er. Det er et komplekst problem, og ingen enkle løsninger.

Henriks sjarmerende evne til å se det beste i ting gjør at alvoret aldri blir for påtrengende. For Henrik handler det om innstilling, for eksempel er det fine med juling at man slipper å fortelle storebroren sin at man kanskje bare har ett år igjen å leve. Og det fine med å kanskje bare ha ett år igjen å leve, er at man kan slutte på skolen, og heller fokusere på å redde verden på fulltid. Vi skal helt ut i okkupasjon av Stortinget før Henrik har fått sagt sitt.

Troverdig utvikling

Det er imponerende hvordan Svingen i en så handlingsmettet bok som dette klarer å skape en hovedperson som går gjennom en troverdig utvikling. Sykdommen vil han verken tenke på eller snakke om. Det nærmest maniske miljøengasjementet hans er ekte, men samtidig en måte å holde tankene om sykdommen borte på. Gjennom smådrypp forstår vi at han også trenger noen pauser. Disse pausene tilbringer han i en eng, hvor det bare er ham selv og naturen. De småglimtene av ro her viser på en effektiv måte hvorfor det er så viktig å ta vare på naturen. Det blir ikke blir uttalt med ord, men gjennom det vi forestiller oss at Henrik føler der: «Hadde jeg hatt bedre tid skulle jeg ligget her hver dag. Mobilen dirrer i lomma. Dårlig samvittighet svømmer rundt i hjernemassen. Heldigvis setter en marihøne seg på nesa mi. Bare bli liggende, sier marihøna. For står du opp nå blir det bare rot.»

Og det blir rot, men det blir også orden. Noen vil kanskje synes slutten er litt for ordentlig. Hvordan ville vi lest en annen spenningsroman som på baksiden fortalte at den handlet om «den største og villeste redningsaksjonen noensinne», men hvor alt hovedpersonen oppnådde var å skape større engasjement omkring redningsaksjonen? «Miljøet på kloden», som Henrik setter seg fore å redde, er ikke tettere på å bli reddet når historien slutter.

I motsetning til konflikten i de fleste andre spenningsromaner for barn, er det vanskelig å finne en god og ordentlig løsning på klimaproblemet. På 200–300 sider kan de største mysterier oppklares, tapte ting finnes igjen, den utkåredes hjerte vinnes og mobbing kan hevnes, men klimakrisen kan ikke løses, i hvert fall ikke sånn helt på ordentlig, hvis forfatteren ønsker at det skal være en relativt realistisk roman. Når Arne Svingen likevel lykkes så godt med sitt prosjekt, er det fordi han lar hovedpersonen gå gjennom en forandringsprosess som gjør at måten boken slutter på, føles naturlig, sannsynlig og faktisk veldig fin.