Vår helt Gunnar våkner i et telt i Østmarka en sommerdag, og kompisen han dro dit med, Tobias, er borte. På leting etter Tobias blir Gunnar stående på en høyde i skogen, da han ser ei jente som løper ut av teltet, med de nye joggeskoene hans i hendene. Denne jenta er Karlamandra. Heller enn å løpe vekk fra Gunnar, kommer hun løpende mot ham, hun er på flukt fra Ordensmannen, som hun mener også Gunnar bør passe seg for. Sammen rømmer de to fra Ordensmannen, en ondskapsfull lederskikkelse som holder til med en hel bande der inne i skogene. Gunnar oppdager raskt at skogen ikke er den han trodde den var, og det er også noe rart med Karlamandra og de andre fra skogen. De snakker som om de er tatt ut av et folkeeventyr, vet ikke hva en mobiltelefon er, de kler seg annerledes og bor permanent i skogen. Gunnar redder Karlamandras liv et par ganger, blant annet når hun holder på å drukne, en heltedåd Karlamandra gjerne vil gjengjelde. Hun blir derfor med Gunnar når han setter i vei mot byen (Kjøpstaden Big City, som Karlamandra kaller den) for å finne den savnede Tobias. Det er nemlig Ordensmannen som har tatt Tobias, og holder ham fanget i byen. Gunnar og Karlamandra finner et dødt, stille Oslo hvor det virker som alle mennesker er sporløst forsvunnet, og i byens tomme skall fortsetter de letinga etter Tobias.

Mannen med hatt

Karlamandra forklarer selv trosgrunnlaget sitt: «Verden er noe som skjer inni hodet til en formidabel kjempe; en mann med hatt som sitter på en bryggekant ytterst i universet og knipser med tærne og røyker sigar.» Dette, i kombinasjon med Karlamandras trauste, «gammeldagse» vokabular, bringer humor til historien. Det er mye komikk i møtet mellom den moderne verden og «folkeeventyret», som når Karlamandra kaller en sykkel for skramlehest og forteller at noen kom «til sykkels.» Moen legger også inn tydelige referanser til Peer Gynt, noe som, forutsatt at den unge leseren har rukket å sneie innom Ibsen i norsktimene, gjør det enda lettere å se for seg Gunnar midt i et typisk nasjonalromantisk motiv.

Verden satt på pause

Den entusiastiske reaksjonen Karlamandra og de andre vennene hennes fra skogen har på for eksempel Gunnars mobiltelefon gjør det klart for leseren før Gunnar helt skjønner hva som skjer: noe er ordentlig muffens her.

Fortellinga foregår på to ulike plan. Innimellom får vi lese korte dialoger som foregår et annet sted enn i historien Gunnar forteller. Han hører en pipelyd han ikke kan plassere, som også er tilstede i rommet hvor dialogene foregår. Denne lyden utgjør altså den tydeligste koblingen mellom de to narrativene, og bidrar til at vi etter hvert kan begynne å nøste opp i hva som egentlig foregår. For å unngå å avsløre hvordan alt henger sammen, sier jeg ikke mer om det her.

Lettvint løsning

Dagene med Karlamandra er en annerledes og actionfylt dystopisk fortelling. Det er likevel mye som ikke henger helt på greip, som ikke virker logisk: Hvor har det blitt av alle innbyggerne i Oslo? Hvorfor har Ordensmannen tatt Tobias? Hvorfor bor ikke Karlamandra og vennene hennes i en av de tomme leilighetene i byen heller enn ute i den kalde, mørke skogen?

Avslutninga på boka kommer brått på, det er som Moen har lagt ut tråd etter tråd, men glemmer, eller lar være, å flette dem sammen. Vi får aldri noen forklaring på hvorfor ting er som de er i den virkeligheten vi nettopp har tilbragt over 200 sider i. Det er ikke dermed sagt at leseren alltid skal få alle svarene, og til en viss grad kan vel måten han løser det på forsvares med at den åpner opp for at leseren kan trekke sine egne konklusjoner. Jeg føler meg likevel litt snytt når jeg har lest siste setning og fortsatt har flere spørsmål enn svar.

Selv om jeg savner at romanen oppklarer og avslører mer, er det ikke avgjørende for leseropplevelsen som helhet. Moen har uansett skrevet en underholdende, annerledes og morsom roman, og neste gang jeg ser noen på sykkel, skal jeg si «jøss, så fin skramlehest!»

Krig og flukt har dukket opp som temaer i flere bøker fra 2017, både for yngre barn og for ungdom. Bildeboka Fargene som forsvant av Constance Ørbeck-Nilsen og Akin Duzakin (ill.) handler om å leve i et krigsherjet land, Papelina av Randi Fuglehaug og Jill Moursund (ill.) om å bli tatt med på flukt over havet. Taran Bjørnstads ungdomsroman Sommer i Norge skildrer en ung asylsøkers møte med Norge. I Bjørn Sortlands nye ungdomsroman Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen er det en ung flyktning som forteller.

Hovedpersonen Mariam er 14 år og forelsket når vi først møter henne, i en scene som er gjenkjennelig hverdagslig selv om den finner sted i Homs i Syria: «Vannet ligger stille. Det er ingen andre her, bare oss to. Nizar og jeg. Jeg liker å lukte på huden min når våren kommer. Huden lukter sol.»

Dagen da hun og Nizar drar og bader blir et godt minne for Mariam, og gode minner skal bli viktige, for det er disse som skal gi henne håp i tiden fremover. Når vi møter Mariam igjen tre år senere, er det nemlig i et krigsherjet Aleppo. Da har hun allerede mistet Nizar. Og foreldrene. Og søsteren.

Umulige valg

Når romanens andre del begynner, har Mariam og lillebroren søkt tilflukt i kjelleren til det utbombede huset familien har bodd i. Luka har blitt syk, og Mariam får ikke tak i medisin til ham. På internett leser hun en artikkel om Norge, verdens lykkeligste land. Hun finner passene faren har gjemt under gulvet, og bestemmer seg for å flykte.

Mariam møter både gode og dårlige hjelpere på veien mot Norge. Folk som vil henne vel, og folk som vil utnytte henne. Først og fremst er hun likevel alene om valgene hun må ta, for å redde broren, og for å nå drømmen om en bedre fremtid. Gjennom stemmen til Mariam viser Sortland hvordan overlevelsesinstinktet gjør det mulig å tenke praktisk selv om man har mistet nesten alt, og hvordan moralske regler oppløses i møte med desperasjon. Han gir oss også tilgang til dilemmaer som mangler sammenligningsgrunnlag i en norsk virkelighet: Skal Mariam ta sjansen på å gjemme seg i en kjølebil som kan frakte dem over grensa, til tross for Lukas sykdom? Skal hun flykte fra mannen som vil gjøre henne til sin kone mot hennes vilje, men som kanskje kan skaffe Luka antibiotika?

«Burde jeg kanskje bare ha blitt med Daron likevel? Bare vært litt mer tålmodig, tålt litt mer? Han ville faktisk ta med Luka også, og til slutt ville han forstått at det er mer enn influensa. Jeg driter meg ut hele tida.»

Enkelt språk, kompleks tematikk

Språket til Sortland er enkelt og lettlest, med mye luft rundt teksten. Romanen, som er utgitt med støtte fra Leser søker bok, er inndelt i korte kapitler fra en til tre sider. De korte setningene og den knappe stilen blir en tydelig kontrast til den brutale og komplekse tematikken, men kanskje er det nettopp denne kombinasjonen som gjør romanen så lett å leve seg inn i. For Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen er ikke bare en viktig og aktuell bok, det er også en veldig spennende bok. Sortland bygger dramaturgien godt, og spørsmålet om hvordan det går med Luka blir en spenningsskapende drivkraft gjennom hele romanen, selv når den lykkelige slutten synes fjernere og fjernere ettersom fortellingen skrider fram:

«Dette blir jo verre og verre. På filmer jeg har sett, så er det liksom sånn at hovedpersonene har det vanskelig en stund, men så tar det slutt, og det går bra. Det er ikke sånn for oss.»

Grundig research

Om jeg skal komme med en innvending til romanen, må det handle om nettopp dette: at fortellingen er såpass mørk og brutal, og at de eneste lyspunktene ligger i minnene. En kan spørre seg om Sortland har smurt for tjukt på med motgangen Mariam møter, om noen av scenene vipper over mot det melodramatiske. Samtidig kan dette spørsmålet like godt handle om min egen naivitet i møte med krigstematikken, eller et ønske om at fortellingen skal være håpefull.

Å gå inn i tankene til en ungdom på flukt krever mer enn bare fantasi og innlevelsesevne, og i arbeidet med ungdomsromanen har Sortland ifølge omslagsteksten både gjort mye research og snakket med flyktninger fra Syria om deres erfaringer. Vissheten om det grundige forarbeidet tilfører historien troverdighet, og researchen til Sortland skinner også gjennom i teksten, når han integrerer så vel populærkulturelle referanser som brutal kunnskap om hjemmelagde bomber gjennom forståelseshorisonten til den syttenårige fortelleren.

Viktig påminnelse

Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen er en viktig påminnelse om at også de navnløse flyktningene som figurerer som tall i aviser eller diskusjonsforum på nettet bærer med seg sin egen historie.

Blant dem finnes unge mennesker med drømmer og ønsker for fremtiden, som blir tvunget til å ta umulige valg mens de flykter fra krig. Kampen er ikke over når de kommer til Norge, men dette ligger utenfor denne romanens rammer, her handler det om flukten. Eller, som Sortlands forteller selv sier det i to av romanens sterkeste setninger:

«Når jeg kommer til verdens beste og lykkeligste land skal jeg gråte i et år. Men før det må jeg overleve.»

Le courant d’air! Roper farmor og ser skrekkslagen ut. Hun har ikke engang rukket å lukke døren bak seg der hun kommer på besøk hjem til Philippe. Farmor er fransk, Philippe er også fransk, og le courant d’air er fransk og det betyr… nei, vent. Det sier jeg ikke ennå. For Philippe vet heller ikke hva det betyr, selv om han er fransk «…og sådan er det hele vejen»,  ja, slik fortsetter det.

Det er mange ord vi ikke forstår betydningen av selv på vårt eget språk. Det er i det hele tatt mye vi ikke vet hva er, eller betyr, selv om vi er voksne. Og det vi ikke kjenner, det som vi ikke forstår hva er, det fremmede, det er ofte skremmende. «…og sådan er det hele vejen», sier de på dansk. Det betyr noe slikt som: Og slik fortsetter det.

Bokstavelig talt eller noe helt annet?

Forfatter og litteraturkritiker Kamilla Löfström har sammen med illustratøren Lillian Brøgger laget en bildebok der de i ord og bilder filosoferer rundt så abstrakte begrep som språk og begrepsforståelse. Det handler om barns bokstavelige oppfatning av språket, og om hvordan voksne bruker ord og begreper  i overført betydning.

Farmor, en elegant dame med røde briller og sort, tettsittende kjole, omtrent slik vi oppfatter franske damer, (men langt fra bestemor-stereotypen) er på besøk hjemme hos Philippe. Ikke før har hun hengt opp den fine kåpen med pelskrage, så klager hun over le courant d’air. Og den, eller det, er overalt! I gangen og i stua. Men det synes ikke. Philippe leter overalt, etter noe han ikke vet hva er eller hvordan ser ut. Det er skremmende. Vi, og Philippe, ser ikke fenomenet, men kun virkningene av le courant d’air; framfor alt farmors klage, men også gardiner som beveger seg.

Le courant d’air

«Så en dag er den der bare. Philippe ser den i fjernsynet.» Først ser vi barnets reaksjon; åpen munn, oppsperrete øyne og hår som står rett opp. Selv kaktusen i vinduet tillegges menneskelige egenskaper, den ser redd ut.

Det Philippe ser er en sort svane! Med rødt nebb og brusende vinger. Det er le courant d’air roper Philippe. Da ler alle de voksne, for de vet at le courant d’ air betyr gjennomtrekk, og at sorte svaner finnes, men i Australia, ikke i Danmark. Det ene er abstrakt, det andre konkret. Vi vet at barn tenker konkret, de tar ting bokstavelig. Og vi, de voksne, vet at man ikke må le av barn. Og at det ikke burde være lov til å bruke ironi overfor barn. De forstår det ganske enkelt ikke. De blir forvirret, flaue og lei seg. Det blir Philip også. Han er rød i ansiktet, bøyer hodet. En mørk skygge tynger han ned, mens latteren skraller. «Det er ikke sjovt. Alle ler undtagen Philippe.»

Tempo og sceneskifte

Etter en bratt dramatisk stigning, er dette vendepunktet, handlingen snur. Oppklaringen starter. Men denne boka handler om mer enn at det er lett å skremme og ydmyke barn. Det er også en leken og spennende språkfilosofisk bok, som peker til den danske forfatteren, tegneren og humoristen Storm P. Han har inspirert til bokens tittel med sitatet: «Fransk er meget nemt, hest hedder cheval og saadan er det hele vejen igennem».

Etter å ha blitt ledd av, kryper Philippe opp i sofaen og inn i armkroken til farmor. Nå forteller teksten saklig om hvordan sorte svaner lever i Australia. Vi lærer at i Europa trodde man før at alle svaner var hvite, men nå vet vi bedre, for i Australia er de sorte.

Lillian Brøggers følsomme og voldsomme kolorerte tegninger går utover verbalteksten. Hun forteller i tusjtegninger av mønstrede møbler og tekstiler, og i uvanlige bildeutsnitt, om en liten gutt som sitter trygt i farmors armkrok og ser på et tv-program om sorte svaner i Australia. Deretter visualiserer Brøgger tankene til en liten gutt, i et rom uten rammer, uten perspektiv, fylt av gjenstander tillagt uvanlige egenskaper: En kaktus som ler, en gulvklokke opp ned, lekedyr som oppfører seg rart. Et surrealistisk univers. Lewis Caroll og Alice’s Adventures in Wonderland, er nærliggende, der ingenting følger vanlige spilleregler for hva de er og hvor de er.

Bildefortellingen tones ut med følgende verbaltekst: «Philippe tænker på, hvad man kalder tingene». Så enkelt kan det sies i en bok om språkfilosofi med en treffende tekst og med talende bilder som fyller ut nesten alt som ligger bak utsagnene.

Opp til en viss alder er barn redde for håndgripelige ting. Røvere, løver og pirater, for å ta eksempler fra hjemmebane. Det er kanskje ikke alltid så mye realisme i selve frykten (nei, det kommer ingen hai og tar deg i køyesengen, lille venn), men det er i det minste ting de kan ha sett i dyreparken eller et akvarium.

Men så, på et visst punkt, dukker spøkelsene opp og fantasien blir aldri den samme igjen. Du kan alltids finne et barn som aller helst bare vil bo sammen med sjørøvere eller som synes at tigere er søte og kosete, men jeg utfordrer deg til å finne en første- eller andreklassing som ikke er redd for at det plutselig skal begynne å spøke på soverommet.

Bok for begynnere

Den bredest tenkelige målgruppen er altså på plass for Det spøker, en bildebok i Samlagets Leseland-serie. Denne boken er plassert på første nivå i serien, for barn som nettopp har begynt å lese. Dette betyr blant annet at det er fem til ti ord per side, korte setninger og illustrasjoner som følger teksten tett.

Boken gjør en god jobb i å holde setningene enkle (det vanskeligste ordet er uten tvil «spøkelsesaktig»), og samtidig sørge for sammenheng og fremdrift i historien. Mimikken til figurene speiler godt hva de sier, og det er sjelden tvil hos leseren om selve handlingsforløpet.

Boken bruker snakkebobler som eneste tekstelement på siden der det er naturlig. Dette gjør det enda enklere å lese teksten som en del av bildene, i tillegg til at det sparer en håndfull ord når teksten ikke behøver å presisere hvem som sier hva.

Ikke så enkelt likevel

Historien holder spøkelsene selv på en armlengdes avstand: Jon er på besøk hos Henrik, som lurer Jon til å tro at det spøker der. Når Jon blir redd og er på vei til å gå hjem, møter han pappaen til Henrik og forteller hva som skjedde. De to bestemmer seg for å lure Henrik ved å kle seg ut som spøkelser. Og til slutt ler alle hjertelig.

Selv om det er en enkel tekst, snubler forfatter Ragnfrid Trohaug og illustratør Eivind Gulliksen et par ganger i løpet av boken. Det første er lyden Henrik lager for å få Jon til å tro at det spøker: På illustrasjonen ser det ut som at han bruker en trepinne og en metallboks, noe som virker som en underlig kombinasjon for å lage en spøkelsesaktig lyd.

En større misforståelse kan oppstå når Jon haster ned trappen etter å ha blitt skremt, og sier «Eg må sove heime. Det spøkar på rommet». Jeg vet at jeg er over gjennomsnittlig tungnem, men jeg måtte lese gjennom boken tre ganger før det gikk opp for meg at dette altså var et overnattingsbesøk som ble avbrutt. Før denne innsikten ga ikke setningen noen mening for meg, og muligheten er der for at andre lesere vil gå på den samme smellen.

Erfaren duo

Ragnfrid Trohaug har tidligere vært forlagsredaktør for Samlaget, og er nå redaksjonssjef for Cappelen Damm barn og ungdom. Hun har skrevet flere ungdomsbøker, og fikk Kulturdepartementets debutantpris for boken Okkupert kjærleik (2000). Det spøker! er den andre boken hennes for yngre lesere, etter Vi vil ha hund som kom i 2012.

Eivind Gulliksen har illustrert en hel rekke Leseløve-bøker, i tillegg til Jul i Svingen-bøkene som akkompagnerer NRK-serien. Gulliksen har en veldig gjenkjennelig strek, som virker være en kombinasjon av tradisjonell blyant og digitale hjelpemidler. Tegningene er fylt med store, vennlige hoder og klare farger, og i Det spøker! spiller han tydelig på stemninger og kontraster for å få frem det uhyggelige når de to guttene tror det spøker. Mens boken stort sett blir fortalt gjennom varme pasteller i figurer og bakgrunner, lar Gulliksen sort, lilla og blått dominere i de tre partiene der «spøkelsene» er på sitt mest nærværende.

Konturene av små spøkelser, ulver og skrømt flyr rundt i bakgrunnen på disse scenene, men den største spøkelsesscenen finner sted når Jon og Henriks pappa nærmest overfaller Henrik ikledd hvite laken.

Boken gjør kanskje rett i å snakke ned det overnaturlige, men det er ikke til å komme fra at de tøffeste barna (de som fisker hai fra køyesenger med piratflagg) kan føle seg litt lurt av tittelen og gespenstene som surrer rundt på forsiden av boken. På den andre siden er det en pedagogisk og fin løsning, og som forelder til noen i denne aldersgruppen er man vel ikke akkurat ute etter å skaffe seg flere problemer.

Opp til en viss alder er barn redde for håndgripelige ting. Røvere, løver og pirater, for å ta eksempler fra hjemmebane. Det er kanskje ikke alltid så mye realisme i selve frykten (nei, det kommer ingen hai og tar deg i køyesengen, lille venn), men det er i det minste ting de kan ha sett i dyreparken eller et akvarium.

Men så, på et visst punkt, dukker spøkelsene opp og fantasien blir aldri den samme igjen. Du kan alltids finne et barn som aller helst bare vil bo sammen med sjørøvere eller som synes at tigere er søte og kosete, men jeg utfordrer deg til å finne en første- eller andreklassing som ikke er redd for at det plutselig skal begynne å spøke på soverommet.

Bok for begynnere

Den bredest tenkelige målgruppen er altså på plass for Det spøker, en bildebok i Samlagets Leseland-serie. Denne boken er plassert på første nivå i serien, for barn som nettopp har begynt å lese. Dette betyr blant annet at det er fem til ti ord per side, korte setninger og illustrasjoner som følger teksten tett.

Boken gjør en god jobb i å holde setningene enkle (det vanskeligste ordet er uten tvil «spøkelsesaktig»), og samtidig sørge for sammenheng og fremdrift i historien. Mimikken til figurene speiler godt hva de sier, og det er sjelden tvil hos leseren om selve handlingsforløpet.

Boken bruker snakkebobler som eneste tekstelement på siden der det er naturlig. Dette gjør det enda enklere å lese teksten som en del av bildene, i tillegg til at det sparer en håndfull ord når teksten ikke behøver å presisere hvem som sier hva.

Ikke så enkelt likevel

Historien holder spøkelsene selv på en armlengdes avstand: Jon er på besøk hos Henrik, som lurer Jon til å tro at det spøker der. Når Jon blir redd og er på vei til å gå hjem, møter han pappaen til Henrik og forteller hva som skjedde. De to bestemmer seg for å lure Henrik ved å kle seg ut som spøkelser. Og til slutt ler alle hjertelig.

Selv om det er en enkel tekst, snubler forfatter Ragnfrid Trohaug og illustratør Eivind Gulliksen et par ganger i løpet av boken. Det første er lyden Henrik lager for å få Jon til å tro at det spøker: På illustrasjonen ser det ut som at han bruker en trepinne og en metallboks, noe som virker som en underlig kombinasjon for å lage en spøkelsesaktig lyd.

En større misforståelse kan oppstå når Jon haster ned trappen etter å ha blitt skremt, og sier «Eg må sove heime. Det spøkar på rommet». Jeg vet at jeg er over gjennomsnittlig tungnem, men jeg måtte lese gjennom boken tre ganger før det gikk opp for meg at dette altså var et overnattingsbesøk som ble avbrutt. Før denne innsikten ga ikke setningen noen mening for meg, og muligheten er der for at andre lesere vil gå på den samme smellen.

Erfaren duo

Ragnfrid Trohaug har tidligere vært forlagsredaktør for Samlaget, og er nå redaksjonssjef for Cappelen Damm barn og ungdom. Hun har skrevet flere ungdomsbøker, og fikk Kulturdepartementets debutantpris for boken Okkupert kjærleik (2000). Det spøker! er den andre boken hennes for yngre lesere, etter Vi vil ha hund som kom i 2012.

Eivind Gulliksen har illustrert en hel rekke Leseløve-bøker, i tillegg til Jul i Svingen-bøkene som akkompagnerer NRK-serien. Gulliksen har en veldig gjenkjennelig strek, som virker være en kombinasjon av tradisjonell blyant og digitale hjelpemidler. Tegningene er fylt med store, vennlige hoder og klare farger, og i Det spøker! spiller han tydelig på stemninger og kontraster for å få frem det uhyggelige når de to guttene tror det spøker. Mens boken stort sett blir fortalt gjennom varme pasteller i figurer og bakgrunner, lar Gulliksen sort, lilla og blått dominere i de tre partiene der «spøkelsene» er på sitt mest nærværende.

Konturene av små spøkelser, ulver og skrømt flyr rundt i bakgrunnen på disse scenene, men den største spøkelsesscenen finner sted når Jon og Henriks pappa nærmest overfaller Henrik ikledd hvite laken.

Boken gjør kanskje rett i å snakke ned det overnaturlige, men det er ikke til å komme fra at de tøffeste barna (de som fisker hai fra køyesenger med piratflagg) kan føle seg litt lurt av tittelen og gespenstene som surrer rundt på forsiden av boken. På den andre siden er det en pedagogisk og fin løsning, og som forelder til noen i denne aldersgruppen er man vel ikke akkurat ute etter å skaffe seg flere problemer.

Jenta, lillebror og bestefar. Det er bare de tre, og sammen drar de ut på en rotur som både kan forstås konkret – og som en symbolsk reise i livet. Jenta, som forteller i jeg-form, frykter den dagen bestefar skal dø. Alvoret har begynt å tynge henne; det er som om hun er i ferd med å forlate barndommens uskyld og har erkjent at det livet hun kjenner til, alt som har vært trygt og godt, har en ende.

Barnas foreldre nevnes ikke. Det er bare den gamle mannen og barna, og dette er effektiv formidling: Det forsterker opplevelsen av hvor sårbart livet er, hvor livsviktige relasjonene mellom menneskene er og hvor lite som skal til før verden slik man kjenner den, blir snudd på hodet.

Rik symbolikk – enkel dialog
Synne Lea og Stian Hole har tidligere samarbeidet om barnediktsamlingen Nattevakt (2013), og Leas stillferdige tekst og Holes karakteristiske illustrasjoner kjennetegner begge utgivelsene. Forlaget skriver at Du og jeg passer for alderen 5–99 år, og boka er da også allalderlitteratur i ordets rette forstand. Holes illustrasjoner er umiskjennelige. Ikke desto mindre har Hole evnen til å overraske og variere for hvert oppslag, i en og samme bok. Gjenstander og personer fra tidligere utgivelser dukker også opp. Tekst og bilde opptrer i et sinnrikt og gjennomarbeidet samspill – og det er så mange detaljer, symboler, referanser og metaforer at det er vanskelig å velge ut hva som bør kommenteres her. For hver gjennomlesning (og boka tåler mange!) oppdages nye detaljer, nye hint, nye små fortellinger som bare finnes i illustrasjonene, men som likevel bidrar til å bygge opp om helheten. Det er godt gjort.

Omslaget er illustrerende for den gjennomtenkte symbolikken i boka: Vi ser den lille robåten med de tre personene, men det mest oppsiktsvekkende er alt som skjuler seg under vannets overflate. Et isfjell står som en referanse til Freuds metafor om det ubevisste og forteller oss at det nettopp er det vi ikke selv kan få kontroll over, som er det vesentlige i boka. Isfjellet kommer til syne på flere oppslag, men omtales aldri i teksten. Under vannoverflaten ser vi både et veldig mørke og en voldsom frodighet, ja, det formelig vokser varme og liv opp fra bunnen. En sel svømmer i samme retning som robåten, inn i boka. Den omtales i teksten, men i illustrasjonene får den en langt større rolle som følgesvenn – hvis leseren vil.

«Bestefar sier at båten er klar», forteller jenta på det første oppslaget, og vi ser bestefaren som ligger i senga og jenta som holder ham i hånda. Utenfor døra ser vi lillebroren i fri utfoldelse – i tydelig kontrast til jentas innesluttede alvor.

Nå leker vi leken vår, sier lillebror.
[…]
Vi begynner på b, synes bestefar.
Bestevenn, roper lillebror.
Bestefar, svarer bestefar.

Nå er det din tur, ler lillebror og peker på meg, men «borte» er det eneste jeg kommer på.

Enkel dialog preger teksten og driver fram fortellingen. Dialogen får fint fram jentas alvor samtidig som den formidler både lillebrorens lekenhet (han «roper» og «ler» ut replikkene) og de gode relasjonene mellom de tre personene.

«Det er jeg som må ta årene og ro tilbake», forteller jenta. Bestefar legger seg ned i båten med foldede hender – som i en kiste. På det neste oppslaget ser vi båten ovenfra, og en iøynefallende, illevarslende ørneklo på vei inn over oppslaget gir leseren grunn til å tro at bestefaren faktisk er død. Nede i båten er jenta den eneste som ser ørnen – og slik inviteres leseren til å ta del i hennes frykt.

Elegant innramming
I løpet av fortellingen forsoner jenta seg på et vis med at hun må ta sin post ved roret, både i bokstavelig og overført forstand. Utviklingen skyldes i stor grad forholdet til lillebroren: Han er lett og lattermild – et barn – men også han blir grepet av alvoret, og tar på sin måte ansvar for at søsteren skal føle seg sterk. «Jeg ville ikke vært redd, hvis jeg visste du var redd», sier jenta til lillebroren, som svarer: «Nå er du ikke redd lenger […] Jeg er redd». Teksten sier aldri for mye, men lar personene si sine replikker uten videre forklaring. Når illustrasjonene er så mettede, holder teksten klokt igjen.

På det siste oppslaget er vi tilbake igjen. Jenta og lillebroren er sammen i huset; bestefaren er ikke der. Det er mørkt ute, men jenta fyrer i ovnen og viser dermed at hun tar ansvar – og stearinlyset i vinduet, som på det første oppslaget er uten flamme, lyser.

Når jeg blir stor, skal jeg bygge en båt til deg, sier lillebror.
[…]
Det skal være en båt vi kan besøke bestefar med.

Det går ikke an, sier jeg.
Men det er fint, sier lillebror. Det er fint å tenke på.
Og det lyser, sier jeg.

Slik slutter boka – og sammen med lekebåten lillebroren holder i hånda, som vi har sett flere ganger, og som selen har sørget for å få trygt i land, rammes fortellingen elegant inn ved å hente opp igjen dialogen fra begynnelsen, der jenta forsøker å forklare broren at bestefaren skal dø: «Men havet mellom dere er stort, sier jeg […] Det går ingen ferger eller skip dit du vil».

Å leke med alvoret
Enkelte oppslag kan for en voksen leser fortone seg som makabre, for eksempel når bestefar sammenligner venner med øyer. Illustrasjonen konkretiserer: Diverse menneskeansikter flyter i sjøen – som øyer (ser vi Freud blant ansiktene?). Men nettopp ved at illustrasjonen konkretiserer nøyaktig det bestefaren sier, kanskje slik et barn vil gjøre det, kan det like gjerne oppleves som komisk.

Andre illustrasjoner grenser til det overdådige og prangende, som oppslaget som viser hvordan jenta trøster broren ved å gi ham en konkylie: Her er trekkene utpreget pene, øynene er store, tennene kritt hvite, håret blafrer i vinden. Slik lek med uttrykk gjør boka kontrastfylt og ubestemmelig, og det er nettopp denne dobbeltheten og variasjonen som er bokas store styrke: Illustrasjonene er lekne samtidig som historien formidler angst, sorg og tyngende ansvar. Du og jeg byr på ulike stemninger ved å være åpen, inviterende og ubestemt. Den kan gi trygghet og trøst – samtidig som barnets frykt for å miste en man er glad i, tas på det største alvor.

Bokstavsommaren ble opprinnelig laget som et ressursmateriell for barnehagene, i form av nedlastbare pdf-er, og på oppdrag fra Nynorsksenteret og Lesesenteret. I 2017 ble materialet utgitt som papirbok. Det er to svært erfarne og prisbelønte utøvere innen barnebokproduksjon som har skapt innholdet. Erna Osland (f.1951) er forfatter og lærer som har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Hun har blant annet mottatt Brageprisen. Inger Lise Belsvik (f.1961) er en illustratør som flere ganger har fått utmerkelser i Årets vakreste bøker.

Skattejakt i fjæra

«Om Styrk skal få snorkle, må Zara passe på han. (…) Kvar dag skal Zara få ei gåve frå havet som lønn.»

Boka handler om Zara på fem år og storebroren Styrk. Styrk spiller tuba og interesserer seg for zoologi. Men denne sommeren vil han så gjerne lære seg å snorkle under vann. Far er på jobb i Nordsjøen, og mor er opptatt på hjemmekontoret. Dermed får Zara oppgaven med å passe på at Styrk ikke drukner. Hun må sitte på stranda og sjekke at snorkelrøret alltid stikker opp av vannet. Hvis noe skjer, skal hun skal blåse høyt i tubaen for å varsle moren. Som belønning gir Styrk henne en gave fra havet hver eneste dag, og hver gave er koblet mot en ny bokstav. På denne måten lærer Zara seg alfabetet, og hun lærer om rare dyr og vesener som lever under vann.

Boka er bygget opp med 28 oppslag, bestående av én tekst og én illustrasjon. Hver bokstav i alfabetet har fått sitt eget oppslag, med unntak av V og W, som deler et. Bokstavene dukker ikke opp i alfabetisk rekkefølge, som i tradisjonelle ABC-er. Det virker som de kommer ganske tilfeldig, noe som kan oppfattes litt forvirrende. Samtidig er det et poeng ved historien at dette også er en skattejakt, og slikt sett ligger det jo et spenningsmoment her.

Historien starter med Z, for Zara, og deretter S for Styrk. Siden trer bokstavene fram ettersom hva Styrk henter opp fra fjæra. For eksempel finner han et blåskjell som ser ut som en Q, fordi det er en liten hale som stikker ut av det runde skjellet. Eller han finner en eremittkreps, som står for bokstaven E. For å poengtere den aktuelle bokstaven, benytter forfatteren seg av bokstavrim. Slik får leserne på galant måte også «smake» litt på bokstavlydene. På side 55, for eksempel, der bokstavene er V og W, står det:

-I ferskvatn kunne eg ha henta opp ei vasslilje, seier Styrk.

-Kva med vasskoppar og vassmelon? spør far.

-Eller vasski? seier Zara.

-Vedgå at du har tapt veddemålet, Wivian, seier far.

Illustrasjonene er i naivistisk stil og utført som kollasj og kraftige, sorte strektegninger. Man får følelsen av at de er tegnet, klippet og limt sammen hurtig og umiddelbart, litt sånn som barn ville gjort det. Sånn sett vil dette nok appellere til de yngste. Den røffe streken med enkle figurtegninger peker mot vitsetegning. Samtidig er kollasjene i bakgrunnen mer stilistiske, med store flater, enkle former og avdempet fargeskala. De få illustrasjonene som kun er laget som kollasj, altså uten strektegning, syns jeg er de mest estetiske og interessante. For her kan man hvile øynene, og fordi de framstår nesten abstrakte, men med gjenkjennelige elementer, så har de også rom for undring og fantasiutfoldelse hos leseren.

Idyll og lite spenning

Når jeg leser barnebøker der tonen er litt for harmonisk, kjeder jeg meg ofte. Jeg tenker at hverdagen sjelden er slik. I Zaras familie, som består av henne selv, storebroren samt mor og far, har de seg imellom en svært hyggelig omgangsform. Men selv i det vi vanligvis kaller en velfungerende familie, er det som regel noen «skjær i sjøen». Riktignok småkrangler Styrk og Zara litt, og i starten blir også moren sint og redd når Zara blåser i tubaen bare på tull. Sånne episoder kunne jeg tenkt meg mer av, for senere i boka blir stemningen bare bedre og bedre. Far har vært flere uker borte på jobb, og har med seg gaver hjem, blant annet en ABC-bok til Zara som hun blir veldig glad for. Slik jeg kjenner femåringer, så kan dette med å glede seg veldig til noe, raskt snus til å bli et antiklimaks. Foreldre kan bli slitne, og barn kan bli slitne. Jeg hadde ønsket meg litt mer disharmoni. Selv om det er en ABC-bok, så har den jo en bakgrunnshistorie, og denne kunne hatt mer dramatikk. Hva om en av bokstavene nesten nektet å la seg finne? Hva om Zara løp sin vei og nektet å passe på Styrk? Jeg føler et behov for å liksom røske litt tak i karakterene her…

Les litt av gangen

Boka er fylt, ikke bare med bokstaver og bokstavrim, men også med masse naturkunnskap. Her er informasjon og illustrasjoner av dyr og kryp som fins i fjæra. Det er både interessant og inspirerende, men leseren må holde tunga rett i munnen. Iblant dukker det opp litt vanskelige ord, som Posthornmakk og Xantippe. Så mye informasjon på en gang gjør at boka kan oppleves tung å lese. Iallefall krevende. Min konklusjon blir dermed at boka bør leses slik: Ett oppslag hver dag, og sammen med en voksen som kan forklare innholdet samtidig. La barne ha skrive- og tegnesaker tilgjengelig. På skolen sluker man jo heller ikke en ABC-bok på én dag, man bruker flere uker, kanskje måneder. Jeg er sikker på at boka, når den brukes rett, vil innby til mange gode og inspirerende samtaler, til læring og til undring.

Håkon Øvreås debuterte for barn med romanen Brune i 2013 til eventyrlig internasjonal suksess. Samarbeidet med den renommerte illustratøren Øyvind Torseter ble starten på en serie og førsteboka er så langt eksportert til 30 land. Oppfølgeren Svartle fra 2015 er solgt til 16. Og hvilke land! Tenk om også Blåse blir utgitt i disse 16 landene. Ifølge korrupsjonsbarometeret til Transparency International ligger de spredd fra det minst korrupte Danmark via Tyrkia på plass nummer 75 og Kina på plass nummer 79, helt ned til Aserbajdsjan på plass 123. For meg gir den tanken en ekstra dimensjon til Blåses sentrale spørsmål:

– Hva er inhabil? sa Rune.
– Man kan ikke være snill med vennene sine, sa Åse.  – Eller familien
– Det hadde ikke vært rettferdig, sa moren. – Tenk hvis de som jobber i kommunen, bare hjalp bestevennene sine. Kommunen skal jo hjelpe alle like mye.

Ordet introduseres helt tilforlatelig. Det skal vise seg å få avgjørende betydning.

En politisk intrige

Kommunestyret har nemlig vedtatt å selge en tomt i bygda til den mystiske og superrike Tom Hane der han skal opprette en diger hønsefarm. På tomta står også hytta til våre venner Rune, Atle og Åse. Så langt har hevntokt vært strategien deres mot livets forsmedeligheter.  Når Rune kler seg om til superhelten Brune, når Atle blir Svartle og Åse blir Blåse, da er det fort gjort at synderen våkner opp til en brun-, svart- eller blåmalt sykkel neste morgen. Men trioen forstår at den metoden ikke vil virke på ordføreren. Denne gangen må de kjempe for sine egne interesser på de voksnes premisser.

Dette er likevel ingen tydelig innføring i hvordan et demokrati virker. Det er historien om livet til Åse slik det arter seg noen dramatiske dager denne vinteren. For mens de to første bøkene fulgte henholdsvis Rune og Atle tettest, er turen kommet til Åse og hennes familie. Også hun er tydelig prisgitt omstendighetene hjemme. Også hun befinner seg i tidlig skolealder, i det kritiker Ulla Rhedin kaller «den eksistensielt utsatte perioden da man begynner å innse at man bare har seg selv å stole på». Også kalt barndommen.

Torseters skjøre strek viser særlig den usikkerheten de tre møter nye situasjoner med. Han holder oss litt på avstand og unngår nære utsnitt. Slik blir alle små mennesker i en stor verden. Desto modigere og mer inspirerende er det at de tre vennene likevel begir seg ut i den.

Tro mot Åses synsvinkel

Hjemme spiller Åses storesøster dundrende musikk, mens mamma er travelt opptatt med å arrangere kommunens vintermarked og pappa er på jobbjakt etter at han ble permittert fra arbeidet i Nordsjøen. De strever åpenbart med å snakke sammen.

Mot denne bakgrunnen er det interessant å se hvordan Åse og vennene først forsøker å få ordføreren i tale. Hjelper det egentlig å snakke sammen? Neste steg er en underskriftskampanje. Trioen har sin egen teori om hvorfor innsamlinga går trått: «– Alle liker ordføreren fordi han smiler hele tiden, sa Rune. – Og alle liker Tom Hane fordi han er så rik, sa Atle.»

Er det sant at vi tillater mer fra smilende og rike folk enn andre? Romanen stiller oss fritt til å gjøre oss opp vår egen mening om hvorfor folk handler som de gjør.

Historien spiller seg ut gjennom presise dialoger der replikkene kan fortelle langt mer enn ordene som ytres. Morgenen etter at Åse har vært på hemmelig hevntokt med kost og maling hos den slemme prestesønnen, blir hun forstyrra av musikken til søsteren:

– Du kan være ganske vanskelig å prate med for tiden, sa Åse. – Og jeg tror ikke den svarte leppestiften hjelper på situasjonen.
– Du tror du er så voksen, sa Gro. – Kan du aldri gjøre noe gærent?
– Det er ikke farlig å være grei, sa Åse. – Du burde prøve det.

Torseter setter scenene med fokus på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Du verden hvor nyanserte følelser det er mulig å skape med såpass enkle streker og få farger. Tankene til Åse får vi nesten aldri, men det trengs ingen forklarende forteller når bildene hjelper oss å forstå hvordan hun har det og oppleve sammen med henne. Samtidig lar teksten oss sanse gjennom henne: «Da hun kledde på seg, var vinterskoene fortsatt våte.» Sanseligheten gjør meg ekstra var for velvalgte detaljer.

Ikke helt enkelt

Visst er de voksne iblant karikerte og komiske, men samtidig er de fleste så komplekse at historien likevel framstår svært realistisk. Barna er for eksempel ikke garantert støtte fra sine egne foreldre i kampen om hyttetomta. Åses pappa vil gjerne ha en hønsefarm til bygda dersom det kan gi ham ny jobb. Han har ingen tro på trioens neste framstøt: Et kakelotteri under vintermarkedet som skal sikre dem nok penger til å kjøpe tomta sjøl.

Kontrasten er stor fra disse komplekse voksne og til Tom Hane. I teksten er rikingen forenkla til det klisjéfulle. Jeg forstår at det spisser konflikten, men synes Åse hadde fortjent en mer nyansert  motstander. Det berører ikke like sterkt å skulle bekjempe en slags disneyfigur. På den annen side bør ikke en barneroman bli altfor komplisert. La gå at vi for enkelhets skyld må se bort fra at ordførerens habilitet neppe har avgjørende betydning for en beslutning som er fatta av hele kommunestyret. Da er det viktigere hvordan boka gir leserne mulighet til å komme Åses avsløring i forkjøpet. Det engasjerer å sjøl få slutte seg til at ordføreren er inhabil og at vedtaket derfor er ulovlig.

Hvis dette var en detektivhistorie, ville den endt der. Men i et demokrati kreves det dessuten at noen bryr seg om brudd på habilitetsreglene. Sjøl i Norge er det en stor utfordring. Til slutt behøves faktisk både et snev av magi og støtte fra en kvinnelig statsminister for at Åse skal bli hørt. Det snedige er hvordan konflikten med kommunen og konflikten hjemme speiler hverandre. Også hjemme må Åse være modig og ty til sterke virkemidler før mamma tar grep og stopper pappas manipulative flytteplaner. Hjelpen fra de voksne betyr likevel ikke at noen tar heltedåden fra henne. Når barn kjemper på de voksnes premisser, er det bare godt å bli minna om at de ikke må klare absolutt alt aleine.

Skumring-serien er støttet av Leser søker bok, og omtales av forlaget som «lettleste spenningsbøker for ungdom». Å skrive i lettlest-sjangeren, med sine begrensninger i blant annet setningsstruktur og antall stavelser per ord, krever sin pennefører, og er en oppgave som gjerne tilfaller de mer erfarne forfatterne. Siden målgruppen er oppgitt å være ungdom 13+, er det fristende å ta en titt på om disse bøkene vil være fullgode bokvalg også for leserne med leseferdigheter innenfor normalfordelingskurven.

Hevneren – kan fortida revansjeres?

I Hevneren møter vi Ella, som er kjæreste med den tøffe Damian. Ella er litt ufrivillig del av et firkløver der de tre andres fritidssysler i hovedsak er å plage jevnaldrende. Det andre paret i gjengen, Janna og Omar, er de aller hardeste, og driver med alt fra vold og fysisk trakassering til deling av uheldige videoer på nettet. Midt i dette står Ella, og det er forelskelsen i Damian som er grunnen til at hun ikke bryter ut. Ella er dessuten ikke pådriveren for noe av dette, og «Så lenge hun ikke gjør noe, er hun ikke med på det», som det står på side 9. Dette blir ett av flere sentrale spørsmål i denne romanen: Er man uten skyld i et overgrep hvis man ikke deltar, men både vet om og observerer det?

Ella kjenner Damian på en måte som de fleste andre ikke gjør, og vet at han har det vanskelig hjemme. Som leser får jeg en viss empati med ham på grunn av dette, noe som også virker å være forfatterens hensikt, da Damian blir kidnappet og må tilbringe flere dager i et mørkt rom med hendene bundet på ryggen. Kidnapperen er en som selv har kjent mobbing og utestenging på kroppen, og som ønsker å bruke Damian for å revansjere sin egen smertefulle fortid.

Flate karakterer, spenstig handling

Damian og Ella er de eneste karakterene i historien som verken kan plasseres i kategorien «god» eller «ond». Alle medelever er enten grusomme pøbler eller uskyldige, snille og flinke, og samme sort/hvitt-båssetting gjelder de voksne. Dette gjør at mye av den naturlige spenningen og dynamikken i et så rikt persongalleri forsvinner, og selv om historien tas til ekstreme spenningshøyder hva handlingen utad gjelder, blir det mellommenneskelige og relasjonelle nokså forutsigbart og flatt. Forfatteren har uttalt at hun skrev denne boka inspirert av skrekkfilm-sjangeren, noe som er lett å se, og som også kan forklare fraværet av dypdykk ned i karakterenes sjeleliv. Handlingen på det ytre planet driver historien godt fremover, og Røssland balanserer fint mellom spenning, feel-good og realisme: historien er engasjerende og uten dødpunkter.

Dronen – tett på ekstremismen

I Tor Arve Røsslands roman Dronen er det fjorten år gamle Thomas det handler om. Thomas har blitt offer for blind vold i Bergen sentrum, og de ellers svært fraværende og distanserte foreldrene hans har besluttet at familien flytter et stykke utenfor byen. Deretter skjer det som fort kan skje når man er en sårbar, ensom tenåring på søken etter aksept og felleskap: Thomas havner i selskap med folk han burde holdt seg unna.

Ulykkesarrangørene

Thomas har fått en drone av onkelen sin til jul, og mens han er ute og tester den, snubler han over en trafikkulykke. Fordi Thomas filmet det hele med dronen, får han besøk av politiet, som han lyver til. Thomas har allerede et horn i siden til politiet etter at de henla overfallssaken hans, og det lille av gjenværende tillit forsvinner når han tror politibetjenten lyver til ham om utfallet av ulykken han filmet. Hun sier det var en dødsulykke, uten at Thomas finner noe bevis for det.

Det viser seg at ulykken var arrangert, fremprovosert av en liten gruppe unge menn med Albert i spissen. Denne gruppa tar Thomas under sine mørke vinger, og henter ham inn i et miljø hvor det å iscenesette alvorlige situasjoner er en hobby. Dette er i seg selv mer enn nok galskap, men nei. Det viser det seg at guttene filmer ulykkene og legger dem ut på nettet, med mål om å samle inn penger til det viktigste prosjektet deres: nasjonalistgruppen de er medlemmer av. Det foreligger også en plan om å gjennomføre en terroraksjon. «Vi må helst slå til midt i byen, midt på dagen. Et pakistansk eller afrikansk bryllup», forteller Albert.

Brå forandring

I begynnelsen av boka har ikke Thomas engang tenkt over at de som overfalt ham var utlendinger, mens han ikke lenge etterpå konkluderer med at de ikke burde fått komme inn i landet i det hele tatt. Jeg savner en grundigere beskrivelse av Thomas’ gradvise omvendelsesprosess fra uskyldig tenåring til nazisympatisør. Riktignok begynner forandringen med små skritt i feil retning som viser at han legger egne vurderinger til side for å følge gruppa, som når Thomas lar være å ta på bilbelte fordi ingen av de andre guttene bruker det. Vi får vite at han leser nasjonalistpropaganda på nettet hver kveld. Spranget til at han få måneder senere er med og banker opp en uskyldig gjeng mennesker bare på grunn av hudfargen og religionen deres oppleves likevel dramatisk og brå. En mer inngående skildring av hva som skjer i ham ville gjort det lettere å tro på dette. Det er selvfølgelig ikke noen fasit på hvordan en radikaliseringsprosess utarter seg, det kan foregå på mange måter, men den oppleves altså litt for plutselig slik den er beskrevet i Dronen.

Korte setninger, store spørsmål

I det store bildet blir innvendingene mot de to bøkene bare lommerusk, og det er vanskelig å si om den manglende dybden i bøkene skyldes den regelstyrte sjangerbestillingen fra forlaget. Både Dronen og Hevner tar på hver sin måte opp tema og dilemma som alle i målgruppa 13+ vil kunne kjenne seg igjen i. Det handler om identitet, integritet og om følelsen man får når man står overfor valg hvor man virkelig må kjenne etter, fordi ens lyst og driv stilles opp mot samvittigheten og hensynet til andre mennesker. Hva slags unnskyldninger lar vi oss selv bruke for å gjøre ting vi innerst inne vet ikke er ok? Hvor langt er vi villige til å gå for å få det slik vi vil ha det, for å passe inn og bli godtatt?

Samlet sett kan vi zoome oss ut til å si at bøkene ser på hvordan det vi har opplevd er med på å forme den vi er, og hvor vanskelig det kan være å se hvilken retning man skal følge videre når gangsynet forringes av en miks av følelser, hormoner og et ønske om å på samme tid høre til og stå støtt på egne bein.

I pose, sekk og koffert?

Som med en god skrekk- eller thrillerfilm, får man det man leter etter: spenning og underholdning. Det er betimelig å spørre seg hvor mange krav man faktisk kan stille til en lettlest ungdomsbok. Som med andre bokprosjekter må noe velges vekk, leseren kan ikke få i pose, sekk og koffert. På et språklig nivå leverer begge bøkene på lettlestkriteriet. Alt fra tittel til setningsstruktur og vokabular er tilpasset en leser som møter motstand i møtet med teksten. Det tilgjengelige språket ble samlet sett ikke noe hinder for undertegnedes leseopplevelse, jeg bladde unna for harde livet. Ut fra de to kriteriene, lettlest og spennende, er det ikke noe problem å konkludere med at de to nyeste utgivelsene i Skumring-serien er vellykkede prosjekter.

Begge bøkene ender med en cliffhanger, og utelukker altså ikke at det kan komme en fortsettelse. Der åpner også en spennende mulighet seg for både Ingelin og Tor Arve Røssland: Hvordan er livet i etterkant av store og dramatiske livshendelser som det Ella og Thomas har opplevd? Det leser jeg gjerne om.

Et sted, cirka ¾ inn i John Greens siste roman, Skilpadder hele veien ned, begynte jeg og romanens forteller, Aza Holmes, å gråte helt samtidig. Det kom uventet på oss begge. Det som utløste gråten var ødeleggelsen av en dum liten ting uten praktisk verdi som jeg slett ikke hadde festet meg ved tidligere i romanen. Først da den var tapt for alltid, skjønte jeg hvor viktig den dumme lille tingen likevel var.

Skilpadder hele veien ned handler om hvordan det gjerne er de små, dumme tingene som andre ikke forstår som blir viktige for oss. Kanskje nettopp fordi de andre ikke forstår dem. Hver av hovedpersonene forsøker å bygge en meningsfylt tilværelse ut av absolutte tapserfaringer, og ingen mer enn Aza selv. Aza lider av tvangsstanker. Hun tenker på bakterier, på hvor ille det kan gå hvis hun ikke skifter plaster på fingeren hun stadig presser en negl ned i for å kjenne at hun lever. På mikrobene som styrer kroppen hennes mer enn hun styrer seg selv. For å få kontroll, vender hun tankene sine mot seg selv, skyver gutten hun er forelsket i unna, og drikker håndrens for å drepe det hun kan ha fått i seg da han kysset henne. Kompleksitet skremmer vettet av henne, og derfor er hun besatt av det.

Dette høres jo ikke nødvendigvis ut som oppskriften på en bestselger av høy litterær kvalitet. Engstelige, passive og psykisk syke hovedpersoner er under gjennomsnittet gode til å sette i gang handling, oppsøke konflikter eller løse problemer. Men Skilpadder hele veien ned har blitt en rik roman man har lyst til å anbefale til alle. Den blir aldri «bare» en bok om psysisk sykdom, men en bok om å være et menneske i dyp og vedvarende krise. Den er mørk, men samtidig underlig oppløftende. Dels fordi forfatteren hele tiden er dypt og kjærlig lojal mot sin intelligente, men håpløse forteller. Og dels fordi han, som Aza, har et skarpt blikk for kompleksitet. Men der Aza lider under en manglende evne til å se tingenes riktige proporsjoner – å drikke antibac er åpenbart farligere enn å kysse – er Greens roman imponerende velbalansert.

Vennskap og forviklinger

Det hjelper at forfatteren har utstyrt sin engstelige heltinne med en langt mer aktiv og fandenivoldsk bestevenninne, Daisy. Når de to hører på radioen at den bedragerianklagede faren til Azas barndomsvenn Davis Pickett er meldt savnet og at en dusør på hundre tusen dollar er utlovet til den som kan skaffe politiet opplysninger om hvor han befinner seg, er det Daisy som knabber en kano slik at de kan padle oppover elven til den digre Pickett-residensen. Og det er Daisy som sparker hull i nevnte kano, slik at de må reddes i land på eiendommen.

Men Daisy blir aldri bare noe enkelt narrativt instrument, skapt for å sette handlingen i gang. Hun gir oss også et høyst nødvendig perspektiv på fortellerens utfordringer og problemer, og i gnisningene mellom dem ses konturene av et ekte og varig vennskap. Selv om Aza har mistet tryggheten sin, har hun jo, som Daisy påpeker i et opphetet øyeblikk, både en pc og en bil. Daisy har ingen av delene. Bare en bestevenninne som aldri har giddet å lese Star Wars-fanfictionen hun høster en viss berømmelse for på internett, der en viss Aza-liknende biperson, den selvopptatte Ayala, stadig skaper vansker for kjæresteparet Rey og Chewbacca.

Er jeg en fiksjon?

Ironisk nok, for et av spørsmålene Aza baler med, er om hun i det hele tatt finnes, eller om hun, som det heter på romanens første side, «kanskje [er] oppdiktet», styrt av noen andre eller noe annet enn sitt eget splittede sinn. Og det er hun jo, men til Greens fortjeneste føles hun virkelig, og grubleriene hennes utarter aldri til selvfornøyd metafiksjon. Snarere er Green en mester i å vise hvordan de ulike hovedpersonene i romanen leter etter mening i og gjennom kunsten. Litterære referanser dukker opp overalt, men de fungerer sjelden som nøkler som skal låse opp en dypere, egentlig mening for leseren. Det er personene selv som bruker dem for å gi betydning til begivenheter der det kanskje ikke er noen mening å hente.

Når Davis og Aza begynner å treffes oftere, oppdager hun at han skriver en blogg om møtene deres, og at hver post innledes med et sitat fra Shakespeares Stormen. Aza kjemper med forestillingen om at hun er tvangstankene sine, og at å ta medisiner mot dem ville være å jukse, å forsøke å bli en annen enn den hun er dømt til å være. Davis baler med spørsmålet om han er noe mer enn pengene og det livet han har vokst opp med. Kan han bli elsket som den han er? Eller definerer pengene ham? De to trenger hverandre, åpenbart.

Når narrespillet er over

Hvorfor nettopp Stormen? Stormen er stykket der trollmannen Prospero, forvist til en øde øy, iscenesetter et skipbrudd som fører til at fiendene hans ender opp på den samme øya, der hans datter, Miranda, og kongens sønn, Ferdinand, forelsker seg i hverandre. Det avsluttes med Prosperos berømte, fiksjonsoppløsende epilog: «Vårt narrespill er over…», i André Bjerkes versjon, som også brukes i Stian Omlands løse og ledige oversettelse.
En mindre subtil forfatter ville latt Prospero stå som en figur for forfatteren, men noe av det fineste i Skilpadder hele veien ned er at vi mest ser Davis’ egne ønsker og lengsler i sitatene han velger fra stykket. I likhet med Ferdinand har Davis en svikefull far som nå er forsvunnet. Han har truffet ei søt jente fra fortiden, og han ønsker mer enn noe at den forvandlingen som er satt i gang, skal ha en mening. At det skal finnes en god Prospero som våker over den magiske øya der han og Aza er skipbrudne, og sørger for gjenforening, anger og at kjærligheten skal kunne blomstre.

Så enkelt er det imidlertid ikke i Greens roman, der den store forløsningen uteblir. Fantasiene stemmer aldri helt med virkeligheten. Om noen føler seg forløst når fortellingen går mot slutten, er det leseren. Selv gråt jeg i hvert fall, som min salige far pleide å si det, som et pisket skinn. Det var en god gråt. Mest av alt fordi Green makter å gjøre øyeblikkene der hovedpersonene hans forsøker å nærme seg hverandre, gjerne uten å få det til, så intenst tilstedeværende og virkelige at leseren faller med dem når teppet rives vekk under føttene deres.

Jeg-fortelleren i Espen Dekkos Tårer forandrer ingenting har en ubestemmelig alder, hun er liten nok til å ikke helt ha frigjort seg fra bamsen sin, men stor nok til å reflektere voksent og klokt om døden. Det er ikke nødvendigvis en svakhet – det kan være en god strategi å overvurdere barna i stedet for å undervurdere dem, slik får barna helter som de kan både se opp til og identifisere seg med. Hovedpersonen i denne boka får aldri et navn, noe som kanskje er ment å gjøre henne til en allmenn representant for barnet i møte med den altfor store sorgen. Hun blir også knapt beskrevet, og eksisterer først og fremst for leseren gjennom tankene sine. Disse tankene er ikke helt konsekvente – noen ganger blir fortellerstemmen veldig naiv og trist og lurer på alt. Kan for eksempel tang føle sorg? Samtidig kan hun slå fast at selv om barn gråter mer enn voksne, gråter ikke hun, tårene kan ikke forandre det vonde som har skjedd. Hun har et skarpt blikk som gjennomskuer hykleri, samtidig som hun er veldig naiv, dermed blir hun en litt uklar karakter.

Alt er annerledes

Verden er riktignok blitt ny. Faren hennes er død, og hun er på sommerferie hos farmor og farfar for første gang etter at han døde. Men døden tar ikke sommerferie. Den forfølger hovedpersonen også til barndomsparadiset ved sjøen, og den trygge verdenen hos de snille besteforeldrene er ikke den samme lenger. Over alt ser hun det mørke i det som har vært lyst, fint og ukomplisert. Når hun vil telle fuglene på himmelen kommer hun for eksempel på at det betyr at hun måtte stoppe tiden: «Da kunne jeg telle alle. Da hadde de bare hengt der, oppe på himmelen. Som epler på et tre. Eller om jeg kunne skru tiden tilbake Det ønsker jeg mest av alt. Da vet jeg hva jeg ville forandret på. Hele det siste året.»

Boka dekker et hull i bøker for barn om sorg – som stort sett enten er skrevet for de eldste ungdommene, eller for de aller minste, i form av billedbøker. Denne retter seg mot de mellomstore barna på grunnskolen. Det kan trolig være en sterk opplevelse for et barn som går gjennom en sorgprosess å lese denne boka, men det krever en del tålmodighet av leseren. Boka mangler mye av den fremdriften og spenningen som er vanlig i barnebøker, særlig for de litt yngre barna. All skildringen av sol og sommer, og unnvikelsen av kjernen i boka, farens død og fortellerens sorg, gjør boka litt statisk, og det litt vanskelig å få øye på hvor boken skal hen. Først et stykke ut i boka introduseres vi for det som er bokas bærende metafor – hvalen som dør.

Det lille barnet og havet

Det store dyret fra sjøen er en velbrukt metafor i litteraturen, for mennesker i møte med store, eksistensielle utfordringer, som i mesterverk som Moby Dick og Den gamle mannen og havet. Det er også vanlig å bruke dyr til å gjøre døden mer konkret og håndterlig for barna, særlig i bøker for mindre barn, som Ulf Nilssons Farvel herr Muffin, og Wolf Erlbruchs Anden og tulipanen. Hvalen som bilde fungerer svært godt for å beskrive noe så gigantisk og overveldende som en forelders død. For hovedpersonen er det både uhåndterlig, og ubegripelig. Hun mener selv at hun ikke vil gråte over farens død, men det er underforstått at hun egentlig ikke kan. Når de finner den døde hvalen på stranden stopper verden opp: «Farfar sier noe mer. Jeg hører ikke hva. Munnen hans er morsom. Den går opp og ned. Uten en lyd. Bare dunking. Farfar rister I meg. Han holder skuldrene mine og rister meg hardt. Han banker meg I ryggen. Det gjør vondt. Jeg skjønner ikke hvorfor han gjør det.»

Beskrivelsen av hvordan fortelleren ufrivillig mister fotfestet og overveldes av følelser, og ikke får puste, gjør sterkt inntrykk. Det er lett å forstå hvorfor hun har skygget unna å tenke på faren.I begynnelsen er hun i en slags sjokktilstand hvor følelsene aldri er langt unna, selv om de legges lokk på. Jenta vil ikke helt innse at det faktisk har skjedd, hun ser etter tegn på farens nærvær, og snakker med han. Ved å ta inn over seg den døde hvalen og begrave den finner hun gradvis frem til styrken hun trenger for å slippe kontrollen og slippe til den store sorgen.

Døden er over alt

For å komme dit må hun gjennom en rekke prøvelser. Her føles det som om symbolikken dras litt langt. Umiddelbart etter at hvalen er begravet får katten Mim dødfødte kattunger, som barnet er den første til å finne. «HVORFOR DØR ALLE HELE TIDEN», roper fortelleren, og for meg oppleves det også som om boken roper litt for høyt. Ute på fisketur bestemmer hun seg for at ingen flere skal dø, og forsøker å redde makrellen hun nettopp har dratt opp av havet. Det ender med at båten krenger og fortelleren beskriver hvordan hun reddes fra å drukne: «Farfar svømmer mot meg. Som en hval.» Den allestedsnærværende symbolske døden virker ikke helt troverdig, og truer med å slå ihjel den fine symbolikken med den døde hvalen. Boken er tidvis vakker og poetisk, men noen gang legges det for mye trykk på ting, og poesien virker påklistret og overtydelig. Kanskje kunne boken gått mer inn i relasjonene mellom barnet, som har mistet sin forelder, og besteforeldrene, som har mistet et barn, og deres ulike måter å sørge på. Her er besteforeldrene først og fremst veldig snille, og det nærmeste man kommer spenning mellom dem og den lille jenta er at hun forstår at de av og til smiler med øynene, og andre ganger bare med munnen.

Mot slutten av boka er det farfaren som faller over bord, og den lille jenta må finne frem til all styrken hun har for å redde den voksne mannen. Her tilbyr boken litt etterlengtet dramatikk, og en forløsning for alle de oppsamlede følelsene. Heldigvis ender den med å gi leseren håp, og en forståelse av at livet går videre, selv om noen dør. Påstanden om at tårer forandrer ingenting er selvsagt feil. Tårene er en naturlig del av livet, like naturlig som saltvannet i sjøen, og de er hennes eneste mulighet til å komme seg videre. Dette er en viktig innsikt man kan erfare gjennom denne boken, om man har tålmodighet til å følge den hele veien dit.

Det er en varm sommerdag i en irsk småby, og den vakre og populære Emma O’Donovan har tilsynelatende lite å klage på. Hun er derimot usympatisk, nedlatende og manipulerende, og tyr til alle midler for å bli likt og begjæret av alle, inkludert guttene som bestevenninnene er forelska i. Begynnelsen er noe tung å komme inn i, med mange karakterer og uinteressante hverdagslige samtaler, men historien tar seg raskt opp. Spenningen blir nesten uutholdelig når man nærmer seg det man allerede vet blir en skjebnesvanger kveld.

Alt er en lek for Emma, og selv når venninnen prøver å fortelle om et overgrep hun har opplevd, avfeier Emma det. Det «har skjedd mange», forklarer Emma. «Det skjer hele tiden. Folk våkner opp dagen derpå og angrer seg eller husker ikke helt hva som skjedde, men det er lettere å ikke lage noe oppstyr …». Hun advarer at når du først har sagt ordet voldtekt, så kan du ikke ta det tilbake.

Men oppstyr er nøyaktig det Emma får etter en fest med de lokale idrettsheltene, og denne gangen er alt dokumentert. Bilder er snappet, lagret, videresendt, og offentliggjort på Facebook-siden «Løse Emma». Beskrivelsen av disse bildene er så voldsomt grotesk og kvalm. Det er liten tvil om at Emma er bevisstløs på flere av bildene, men ordet «voldtekt» er noe hun allikevel ikke vil bruke med det første.

For Emmas umiddelbare frykt etter å ha våknet med blåmerker og uten undertøy, er å bli sett på som «den jenta», jenta som roper voldtekt. Her ligger mye av problemet, både med Emmas opplevelse og med alle andre som har vært i lignende situasjoner. Alt er lagt opp slik at det er lettere å bare la det gå. Hun er redd for å bli utstøtt, for å ikke bli invitert til de kule festene lenger. Det er frustrerende  å lese om hennes villighet til å ignorere hendelsene, samt om reaksjonene til alle rundt. Faren unngår blikket hennes, og moren vil nok helst at hele saken blir glemt. Selv moren, som har vært vitne til de nedverdigende bildene på nettet av gutter som står og tisser på tenåringsdatteren hennes, er i stand til å si: «De er jo egentlig ordentlige gutter. Situasjonen kom bare ut av kontroll.»

Lever videre på nett

Ett år senere er kvelden langt fra glemt, og det tærer på familielivet og Emmas psykiske helse. Ikke bare er det fortsatt et hett samtaleemne i den lille småbyen, hun har også blitt en internasjonal nyhet. Alle har meninger på nettet, på radioen, i lokalsamfunnet. Hun må høre fremmede diskutere på radioen hvorvidt skylda ligger hos henne. Vi blir fortalt at: «Folk ringer inn og sier at jeg fortjente det. De sier at jeg ba om det.» Ikke bare illustrerer dette den ubegripelige oppfattelsen folk har av jenter som ender opp i slike situasjoner, men også dette usunne behovet for å kommentere og mene sterkt om hendelser man ikke var i nærheten av.

Emmas usympatiske personlighet forsterker det mange mener er en gråsone i slike festvoldtekter. Emma blir allerede sett på som en såkalt løs jente som vil ligge med alle, og det gjør det enklere for alle rundt å avfeie overgrepet med at hun som vanlig ønsker oppmerksomhet. Den eneste som virkelig tror henne er Emmas bror. Selv venninnene sliter med å ta det alvorlig, spesielt når det fra utsiden kan se ut som Emma brukte den kvelden for å bevise at hun kunne få hvem hun ville. Selv mot slutten tviler Emma på sin egen skyld i det hele og reflekterer over hvordan hun tidligere elsket oppmerksomhet: «Før likte jeg det. Jeg oppmuntret dem. (Kanskje jeg ba om det.)» Gjennom hele boka har Emma slike innskutte kommentarer i parentes, og beskrivelsene av de ekle bildene som for alltid vil bli hos Emma blir repetert med jevne mellomrom med ord som «rosa folder» og «skrevende ben ». Oversettelsen er jevnt over god, men spesielt effektiv og sømløs i disse delene. Språket er til tider poetisk i sin repetisjon («Jeg er en ting. Jeg er en ting. Jeg er en ting.») og gjør historien både mer lesbar og lettere å fordøye, samtidig som man kommer ubehagelig nær Emmas sinnstilstand. Nettopp derfor er denne boka viktig som fiksjon, fordi den gir leseren mulighet til å komme tett innpå Emma som offer, noe man sjeldent gjør i de mange artiklene om lignende situasjoner. Det er viktig å bli påminnet at ingen fortjener dette, selv ikke de slemmeste jentene med de korteste kjolene.

Nær virkeligheten

Boka ble utgitt på engelsk allerede i 2015, før fenomenet #metoo. Oversettelsen kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, og boka er et godt utgangspunkt for samtale blant både ungdom og voksne.

Selv om akkurat denne historien foregår i en irsk småby hvor fasade er alt og med katolisismen som bakteppe, så er dette allikevel noe som kunne skjedd overalt, med de samme kommentarene og de samme utdaterte holdningene. Jentene må passe på å ikke kle seg for utfordrende og ikke drikke for mye, for situasjonen kan fort komme ut av kontroll for de stakkars guttene med hele livet foran seg.

Boka er inspirert av hendelser som fant sted i amerikanske byer der fotballstjerner ble anklaget for overgrep, og bilder ble spredt på sosiale medier. Selv om det fantes tydelig videobevis av en voldtekt, var det flere som følte seg berettiget til å kritisere jentene heller enn guttene, for å ha drukket for mye, og selv vært skyldig i å sette seg i en slik situasjon.

Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til Hemsedal-saken, som også fikk voldsom medieoppmerksomhet her hjemme. Det var lynsjestemning i kommentarfeltene i nettavisene, både blant de som mente det var riktig å gå ut med navnene på de tiltalte, og de mange som følte seg informert nok i saken til å mene at Andrea Voll nettopp ba om det.

Hun ba om det er en bok som uten tvil bør leses av alle som tåler det.

Hovudpersonen i Der ingen finn oss er alvorleg sjuk. Han går ikkje på skulen, men er heime med mora i ei blokkleilegheit. Iblant går han ut til benken eller til leikestativet utanfor blokka, der han leikar fantasileikar med seg sjølv. Ein dag kjem ei ny jente bort til han. Ho er heller ikkje på skulen, og guten inviterer ho med på leiken, til å bli med til ein hemmeleg plass:

‘Skal me dra?’ seier ho høgt. Utolmodig.
‘Det er eit stort hus,’ seier han og ventar litt. ‘Nei, større enn det du ser for deg. Og mektigare. Det er eit slott,’ seier han. ‘Som ei diger borg. Ser du det?’
Ho ser på han. Han kjenner hjartet banke i brystet, redd for at ho ikkje skal forstå og synast han er dum. Men han kan sjå at ho utan å prøve ser borga inni hovudet sitt. Og medan han fortel, byrjar slottet vekse.

Plassen guten tar med jenta til, finst berre i fantasien. Slottet han tar ho med til, er berre det første i ein serie eventyr dei drar ut på saman, der både mot og kløkt blir sett på prøve.

Asplund speler med andre ord på barnas kreative evne, og evna til å la seg oppsluke av det dei sjølv diktar fram. Nett korleis samspelet og leiken fungerer, får vi inga vidare forklaring på, i staden lét Asplund grensene mellom leik og røynd vere flytande: når faren til jenta kjem køyrande, siver lukta av eksos inn i fantasien. Og som i røynda, sluttar eventyra når ungane må heim til kvelds.

Episodisk struktur

Både slottet og det underjordiske riket guten og jenta fantaserer fram, trer levande fram for lesaren. Sjølv om det er mindre som står på spel når ein veit at hovudpersonane fantaserer, fungerer «reisene» godt som sjølvstendige episodar med si eiga spenning og heilskaplege dramaturgi.

Likevel kjem forteljarevnene til Asplund først verkeleg til syne når han bryt med det episodiske mønsteret og lét fantasiane flyte saman i ei større rammehistorie, ei historie om dei som manar fantasiane fram: Jenta som ber på ein sårheit over at ho blir mobba på skulen, og som ikkje kjenner seg sett av faren. Guten som er sjuk og stadig blir sjukare, som kanskje snart skal døy. Kjenslene deira kjem til uttrykk gjennom fantasiane dei fortel kvarandre: ein draum om å flykte frå ein epidemi, ein fantasi om å bli ein beundra linedansar.

Denne typen symbolikk er til stades heile vegen gjennom boka, til dømes i bålet Asplund introduserer i starten av historia: «’Ein må øve på det’, seier han til jenta ein dag. ‘Fantasien er som eit bål. Du må mate bålet så det ikkje sloknar’.» Seinare dukkar bålet opp att i den siste forteljinga guten og jenta fortel kvarandre: «No må han snart skunde seg, elles brenn bålet ut, tenkjer jenta.»

Stillferdig og poetisk språk

Hovudkarakterane til Asplund har ikkje namn, dei blir gjennomgåande referert til som «han» og «ho», eller «guten» og «jenta». Den allvitande forteljaren til Asplund legg seg oftast tett opptil guten, men vik òg iblant frå perspektivet hans og gir lesaren tilgang til tankane til mellom anna mora. Denne typen vekslande perspektiv er ei krevjande forteljarform, men hos Asplund blir det tydeleg mot slutten kvifor det likevel er eit godt grep. Her lét han synsvinkelen gli over frå guten til jenta, slik at slutten blir håpefull og bodskapen i forteljinga blir tydeleg.

Språket til Asplund er knapt og poetisk, noko som kler den stillferdige historia godt. Når intensiteten i handlinga aukar, blir setningane hans kortare og teksten meir fragmentarisk: «Ropar og ropar om kapp med sirener og lyktestolpar. Tørkar jord av hendene. Ein benk. Græt. Ein stor bil kjem. Det stormar.» Denne vekslinga fungerer gjennomgåande godt, sjølv om den iblant gjer handlinga litt vanskeleg å følgje. Enkelte plassar glir Asplund likevel over mot det poetiserande og klisjéfulle, som i setninga: «Han pustar det litle pustet som er å puste.»

Lovande debut

Ikkje alt blir avklart i Der ingen finn oss. Til dømes får vi ikkje noko klart svar på kvifor forholdet mellom guten og mora er vanskeleg, eller kvifor jenta kjenner seg oversett av faren. Vi får heller ikkje vite kva slags sjukdom guten er råka av, eller om jenta får hjelp med å takle mobbinga. At desse trådane blir hengande lause når historia tar slutt, treng likevel ikkje vere ei innvending mot boka – med ein slik open slutt kan lesaren sjølv fantasere vidare rundt karakterane etter enda lesing.

Der ingen finn oss er debutboka til Mathias Nyhagen Asplund, og det er ingen tvil om at det er ein lovande debut. Både i tone og tematikk steller Asplund seg på akslene til Astrid Lindgren og Jostein Gaarder, som har skildra sjukdom og fantasirike i Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio og I et speil, i en gåte. Samstundes lykkast han i å tilføre noko særeiget til tematikken, eit preg som er berre hans.

Gjennom å la lesaren få følgje hovudpersonane inn i eventyra dei sjølv skaper, syner Der ingen finn oss korleis fantasien kan tre fram som ei reddande kraft når ein treng den som aller mest.

Naturligvis kan bildebøker ta for seg store og viktige tema. I tilfellet Gutten og det glødende treet er det intet mindre enn den teknologiske utvikling og menneskenes ødeleggelse av miljøet som utfolder seg over 70 sider.

Bokens styrke er engasjementet og visualiseringen av et selvforskyldt ragnarok. Svakhetene ligger i analysene og ikke minst den overtydelige slutten. For er det virkelig slik at løsningen på alle de uheldige bieffekter av den menneskelige teknologi er å rykke tilbake til start?

Dette kunsteventyret av forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus begynner hos en liten familie på et småbruk. Faren til gutten Tile er en nysgjerrig og ambisiøs kar. Mens mor jobber jevnt og trutt med å dyrke jorda på gammelmåten, løper faren rundt og graver etter skatter i jorden. For i denne boken står menn for det ambisiøse og nysgjerrige, mens kvinner står for det tradisjonelle og konvensjonelle. Tvilsomme kjønnsroller? Muligens, men det blir neppe noe rabalder av det denne gang, ettersom det her er den mannlige oppfinnsomheten som fører med seg det destruktive.

Fra småbruker til imperialist

En dag kommer noe helt uvanlig opp av et av de mange hullene som faren har gravd: Et underlig tre, det vokser voldsomt og har magiske nøtter. Treet lyser og gløder rødt, det utstråler en energi som er et frampeik mot den apokalyptiske slutten. Treet kalles krokki-treet, kan dyrene berette. De oppfordrer familien på det sterkeste om å hogge ned treet, et krav hele allnaturen ser ut til å stille seg bak. Men faren vil ikke høre på det øret. Han har oppdaget at nøttene fra krokki-treet har magiske egenskaper. Slipp dem på bakken og ønsk deg noe, og ønsket blir til virkelighet!

Familien begynner i det små med å ønske seg plommer, en ny hest, en spikkekniv. Men det stopper  ikke der. Vi kjenner mønsteret fra lignende historier om menneskenes umettelige grådighet. Mens farens går fra å være en vanlig småbruker til konge over et digert imperium, lurer vi bare på når og hvordan straffen for hans hybris skal komme. Krokki-nøttene er en metafor for teknologien, og hele storyen er en tydelig allegori over menneskenes utakknemlighet overfor naturen. Som i Det gamle testamente er det all mulig grunn til å holde seg unna fruktene fra kunnskapens tre.

Jordens hevn

En av styrkene til fabler og eventyr av denne typen er at de kan oppsummere ganske komplekse handlingsforløp i få ord og på få sider. Dette er ikke et virkemiddel Lirhus benytter seg av. Boken er lang, og den går alt for detaljert til verks i å spesifisere hvordan de magiske nøttene transformerer verden. Og i motsetning til krokki-treet, så gnistrer det ikke av teksten, som er underlig flat og streng.

Når den forventede apokalypsen endelig kommer, er den til gjengjeld etter alle kunstens regler. Jorden revner og rød-oransje lava – eller blod? – tyter ut. Ut kommer også et assortert utvalg av hekser, en slags jorddemoner, som er rasende fordi krokki-nøttene ødelegger deres underjordiske byer. Jordens hevn, altså, og her får tegneren Rune Markhus virkelig boltre seg i bilder av undergangen som en moderne Dante eller Hieronimus Bosch.

Med sin siste krokki-nøtt ønsker gutten, mens han faller ned i jordas indre, at alt skal bli som før. Og vips, han våkner opp på småbruket, uten kongerike eller spikkekniv, men med familien og en natur som er i orden igjen. Det er ikke noe som tyder på at historien skal gjenta seg, de innser at det viktigste er at de har hverandre og nærheten til den gavmilde naturen.

Det som løfter prosjektet og gjør det lesverdig er for meg, er illustrasjonene til Rune Markhus. Han holder seg her til noe som minner om en tegneseriestil, strektegninger som fint balanserer realisme og mer karikerte typer. Fargene gir det hele et visst retro-preg med mye brunt og grått, her er det ikke så mange sterke grønnfarger som man kunne vente seg i et miljøvern-manifest. I den imperialistiske fasen holder han seg på avstand og viser oss utviklingen av verden i fugleperspektiv og totalbilder, omtrent som et brettspill  eller i et strategispill, der du skal bygge din egen sivilisasjon. Det fjerner oss en del fra det emosjonelle i ødeleggelsene av naturen, men er kanskje nødvendig for å fortelle historien. Men jordens undergang er, iallfall i visuell forstand, aldeles utmerket.

Utvikling eller stillstand

Den drevne leser vil gjenkjenne motivene i historien, som dels er lånt fra eventyr, myter og fabler, dels fra vår tids utviklingspessimisme og lengsel tilbake til en presumptivt enklere fortid. Mye av tankegodset er det lett å ha sympati for, og ingen vil vel være motstander av å ta vare på naturen og redde jorda.

Boken virker å ta sitt eget budskap dypt alvorlig, og det er det ikke noe å si på, verdens undergang er ingen spøk. Likevel kan man lure på om ikke budskapet hadde hatt bedre muligheter til å nå fram, om det ikke var framført i en såpass streng, insisterende tone.

Fra ånden i flasken til Kong Midas er mønsteret velkjent, med Det Magiske Objekt som gir eieren alt han kan ønske seg, og vel så det. Her eskalerer det, fra fornuftige ønsker til ville og til slutt rent destruktive krav, før det aller siste ønsket: Å få alt slik det en gang var. Dypest sett er dette en konservativ, nærmest reaksjonær tanke, at alt var bedre før denne fryktelige teknologiske og sosiale utviklingen tok til. Er det virkelig dette man ønsker å fortelle barna, at menneskenes oppfinnsomhet og ærgjerrighet kommer til å føre til at kloden bryter sammen, og at den eneste kuren er å vende tilbake til et før-industrielt jordbrukssamfunn fra middelalderen? Jeg er følgelig redd for at dette er en advarsel mot menneskenes grådighet og dårskap, som vil få problemer med å nå fram.

Ja, for haien er nemlig en fisk, ikke et pattedyr, selv om de fleste haier føder levende unger. Og visste du at haien ikke har bein i kroppen, men at skjelettet består av brusk? Det samme som det ørene våre og nesetippen er laget av. Det gjør at haien aldri synker, og at den kan bevege seg smidig gjennom vannet med den torpedolignende kroppen sin, alltid i bevegelse, fordi haier ikke kan stå stille, og de kan ikke svømme bakover. Slike fakta er morsomme og lettfattelige for målgruppen, og at boka er gjennomillustrert styrker forståelsen for det faglige innholdet. Mister haien en tann, og det gjør den ofte fordi den glefser i byttet og rister bitene løs, fordi den kan ikke tygge, så vokser det ut en ny tann ganske snart. I løpet av livet kan den skifte ut opptil 30 000 tenner! Det er illustrert med eksempler på ulike haikjefter og ulike tenner.

Fakta og forvirring

Alt dette og mye, mye mer kan du lese og lære om i denne boka, hvor forlaget har satt 6–12 år som målgruppe. Det tror jeg passer nedad, men større barn, og voksne med, kan også lese boka med utbytte. Teksten er korte faktaopplysninger til illustrasjonene, som det er overvekt av. Hvert av de 15 kapitlene innledes med korte og noen ganger litt lengre tekster, men aldri så lange at det blir tungt å lese. Noen ganger er innledningen kun en bruksanvisning, som for eksempel til kapitlet «Finn finnene», om haiens evolusjon. Forklaringen er forvirrende. Det står at haiene utviklet seg for 420 millioner år siden. Hvor lenge det er får vi et visst perspektiv på når det sies i samme setning at vi mennesker kun har eksistert i 3 millioner år! Men, hver av de 500 ulike artene hai «…har utviklet seg på en unik måte i en prosess som kalles evolusjon». Til å illustrere det har Owen tegnet et lettlest system, en plansje over to sider der vi følger spor som deler haiene inn i åtte grupper. Det forblir allikevel uklart. Fortsatte haiene å utvikle seg selv om de utviklet seg for 420 millioner år siden? Denne smule forvirring kan skyldes oversettelsen.

Fantastiske fisker

Oversetteren Heidi Sævareid har gitt boka en lekende og lettlest norsk språkdrakt, stort sett. Noen steder er det nødvendig med fagspråk, og tekstene veksler fra det kanskje litt for tørre pedagogiske for målgruppen (6-12 år): «…det finnes mange haiarter i de omkringliggende havområdene» og «Tegningene under viser synsfeltene til mennesker…». Andre steder kan vi lese: «Hammerhaier er lette å kjenne igjen. De har rare, hammerformede hoder som kalles for cepalofoil». Så enkelt kan det sies.

Owen Davey sjonglerer med språket, og Sævareid ivaretar ordspillene i originalteksten. Haiens hemmeligheter er minst like bra som originaltittelen Smart About Sharks, selv om den norske rommer mer mystikk. Her hjemme laget Ragnar Aalbu en lignende, men langt mer humoristisk serie, med ordspill og forkjærlighet for samme retrostil i en egenstudie om husdyr: Fokus på ku (2004), Grundig om gris og Sau i sentrum (2005).

Det finnes mange haier som ikke har norske navn, og fagkonsulenten på denne boka, marinbiologen og forfatteren Henning Røed, har vært oppfinnsom når han har gitt haiene norske navn. Mine favoritter er «frynsete wobbegong-hai», den ser ut som navnet sitt, og «stripete pyjamas-hai». For ikke å snakke om den «grasiøse havengelen». Den er like vakker som den høres ut, og er helt ulik den hvithaien som bokstavelig talt skremte vannet av denne leseren da Steven Spielbergs film Haisommer jaget oss opp av sjøen sommeren 1976.

Hvithaien angriper surfere fordi de ser ut som skilpadder nedenfra, der de ligger og padler på overflaten. Men ellers er det lite bloddryppende fakta. Er haien fremstilt for snill? Selv om noen haiunger spiser søsknene sine når de er klekket ut inni haimoren!

Visuelt vakker

Det fineste med denne boka, som gjør den til en bruksvennlig praktbok som du bare må bla i, er illustrasjonene. Tegninger og gouacher viser det faktateksten ikke sier om haiens liv og levnet. Det er forbilledlig!

Illustrasjonene er ornamentale, stiliserte og samlet i ulike formasjoner slik at de er dekorative på samme måte som gamle tapetmønstre er det. Mest minner de om gamle litografier; zoologiske, botaniske og anatomiske plansjer som fantes på skolene langt opp på 60-tallet. Owen Davey har beholdt det gamle plansjelignende uttrykket, men har tilført det en egen modernitet gjennom modelleringen av formene. I stedet for skyggelegging er haiens ulike deler modellert av sjablonger, antakelig er det gjort digitalt. Uansett så er resultatet vakkert, dekorativt og lett leselig. Pedagogisk og estetisk så gjennomarbeidet og så vakkert at man bare kan se, det er ikke nødvendig å lese.

Designet er uhyre gjennomarbeidet fra omslag, forsats og typografi, til papirvalg og koloritt. Formatet er stort, litt bredere enn A4. Omslaget er i kartong, det ser ut som sjirting (lerretsbinding) men er i papp.

Mytologi og bærekraft

Boka forteller lettfattelig om haiens sosiale liv og om størrelsesforhold; en hvalhai som er like stor som en buss, men som bare spiser krill og fiskeegg! Det er skuffende for den som søker spenning. Og jeg savner kart! Hvor i all verden er de forskjellige haiene? I Oslofjorden? Ja, noen (jeg) har sett en brugde der, det er også en hai. Men jeg vil vite hvor alle de andre er, spesielt de farligste.

Den viktigste lærdommen er at haien er viktig for oss mennesker, vi trenger den. Og vi får vite hvordan vi kan bevare haibestanden; ved å ta vare på naturen, og ved å spise sjømat som er merket bærekraftig. Det står ikke hva bærekraftig betyr, det burde det. Og et kapittel om hva oppdrettsnæringen gjør med havet kunne vært på sin plass. Med litt mer fakta på plass ville jeg vært udelt begeistret for denne vakre faktaboka om hai. Det er små innvendinger og jeg gleder meg til de neste oversettelsene av Bonkers About Beetles, Crazy About Cats og Mad About Monkeys.

Det meste rundt de to novellekransene Stavanger Stories hinter til at dette er nokså mørke greier. De røykfylte omslagene, fargetonene i askegrått og flammegult, og de medtatte, dramatiske statuene som er avbildet sier alle at innholdet mellom disse permene ikke er for pyser. Omslagstekstene følger opp: «Døden viser ingen nåde» står det på den ene. «Ei ulukke har aldri ei enkel årsak» advarer den andre.

Innpakningen gir leseren inntrykk av å stå på terskelen til et vaskeekte Stavanger noir. Bøkene, hver delt inn i fjorten kapitler, følger den samme familien på fire i den nyrike vestlandsbyen, og jeg tok meg selv i å lure på hvilke marer som skulle ri dem inn i den mørke oljenatten.

Ingen særlige, skulle det vise seg. Bak den heftige innpakningen gjemmer det seg et knippe historier som på sitt beste nærmer seg noe interessant og viktig, men som jevnt over er pratsomt forutsigbare fortellinger hvor ingenting står på spill.

Middelklasse-pluss

Forfatter Terje Torkildsen er selv fra Stavanger, og har tidligere skrevet ungdomsboken Marki Marko (2008), og den fire bind store Dystopia-serien (2009–2012). Han har vunnet ungdomsbokprisen Uprisen to ganger. Stavanger Stories er lagt til et gjenkjennelig miljø i Stavanger, middeklasse-pluss-strøket Mariero, hvor ungdommene Betty og Broremann vokser opp sammen med foreldre og venner.

Begge to er nokså typiske representanter for aldersgruppen. Betty er oppfarende, urimelig, lidenskapelig og eventyrlysten som tenåringer flest. Broremann er på sin side, trass i det ulidelige navnet, en sporty og vennlig fyr. Det er liksom ikke så mye mer å si om dem. Det er ingenting ved hverken Betty eller Broremann eller noen av de andre figurene i bøkene som gjør dem minneverdige.

Kapitlene, eller novellene, tar oss med inn i bestemte situasjoner. Det kan være en begravelse, et raid i vinkjelleren, et besøk hos politiet eller noe så uskyldig som litt avansert ring-og-spring i nabolaget. Torkildsen skriver korte setninger og ynder å bygge opp spenningen i teksten. Han er faktisk så glad i dette at det blir en svakhet i novellene når mange av dem bygger seg opp på samme måte: Forfatteren gir et mollstemt anslag hvor han hinter til noe forferdelig, og bruker de neste sidene på noe som generøst kan kalles å bygge opp spenningen, men som altfor ofte føles mer som å snakke for å trekke ut tiden. Deretter forløses spenningen, som nesten alltid dreier seg om et antiklimaks, i løpet av de to siste setningene. Utålmodige lesere kan lese anslaget og slutten og dermed spare seg for mye tid og tomprat.

Den første novellen, Memento Mori, er et godt eksempel. I det første avsnittet heter det: «Du blir aldri den same igjen etter eit møte med Døden. Dette vil Betty snart forstå, men ikkje enno. Det er for tidleg. Ho har enno ikkje møtt Døden. Ho har enno ikkje følt det kalde gufset i gangen og frosten i brystet.» Så er det akkurat som om forfatteren feiger ut, og ikke ønsker det store dramatiske øyeblikket han selv legger opp til. Betty sitter på bussen på vei til bestemoren, men Torkildsen lar ikke leseren følge Betty frem til den mørke oppdagelsen. Istedet avslører han slutten i en bisetning halvveis i historien, og tar dermed kraften ut av tematikken.

På tross av innpakningen til Stavanger Stories er flesteparten av historiene hverdagslige historier spunnet av bomull og med et ørlige humoristisk, nærmest revypreget, poeng mot slutten (vepsebol på utedoen / gjødselspreder treffer noen i ansiktet). Noen få ganger dreier det seg faktisk om liv og død, men tonefallet i teksten treffer aldri helt. Dette gjør noen ganger at leseren ikke vet om et anfall av eksplosivt sinne skal leses som humoristisk slapstick eller som frempekende, mørk realisme.

De andre i Stavanger

Stavanger Stories er på sitt beste når de tar opp noen problemstillinger som føles spesielt stavangerske. For hvem er egentlig de andre i oljebyen, de som ikke hører til? Jo, alle oljekonsulentene, de høyt betalte elitefolkene som ikke har noen tilknytning til byen, men bor der likevel og insisterer på å ta plass blant de innfødte. Bøkene har et par tilløp til interessante utforskinger av dette, men det blir gjerne med at fenomenet nevnes i forbifarten. Utlendingene i boken er ellers stereotyper: Vakre italienere, rare tyskere, husvaskende østeuropeere, stakkars syrere.

Et par ganger utnytter også forfatteren mulighetene som ligger i novellekransen, ved å bruke hendelser i én novelle som stilltiende bakgrunn for en annen. Det gjør med ett at bøkene føles mer organiske og levende, men det skjer for sjelden til å sy sammen noe som i bunn og grunn er løsrevne fortellinger.

Stavanger Stories har ikke nok oppfinnsomhet i språk eller innhold til å holde på leseren gjennom fjorten historier – for ikke å si tjueåtte. De er melodramatisk fortalt, men samtidig underlig hverdagslige i innholdet, og både personene og fortellingene om dem blir værende igjen på siden når man lukker boken.

Tegneserieboka er kronologisk lagt opp med historier om kvinnekamp på 1800-tallet og frem til vår tid, med nobelprisvinner Malala. Det er enkelt å ta seg frem i mylderet av kvinneskjebner. Selvsagt vil boka alltid mangle enkelte kvinnestemmer, men det skal godt la seg gjøre å fortelle alle kvinnehistoriene på bare 119 sider. Kvinner i kamp ser heldigvis ikke bare på de mørke sidene av historien, men forteller levende om hvordan kvinner har kjempet og vunnet.

Viktige stemmer

Breen har brukt et enkelt og moderne språk for å fortelle ungdom om kvinnebevegelsens kamp opp gjennom åra. Det er helt tydelig at hun kan mye om feminisme og de kvinnene som har kjempet for likestilling. Hun lar viktige stemmer komme til orde og fokuserer på et knippe historier om bevegelsen og enkeltpersoner. Hun skriver også om litt mindre kjente kvinner, som kanskje ikke alle har hørt om, deriblant Harriet Tubman og Ad Táhirih. Førstnevnte var slave i Amerika, men klarte å rømme til Philadelphia der slaveri var forbudt. Hun klarte ikke å nyte tilværelsen som fri, og dro tilbake for å hjelpe slaver med å flykte. Táhirih vokste opp i en streng kultur i Iran på 1800-tallet der kvinner ikke hadde noen stemme. Hun kjempet for likestilling, og for å poengtere dette tok hun av seg sløret foran en gruppe menn. Hun ble arrestert og dømt til døden på grunn av sin kamp for likestilling mellom kjønnene.

Det er fint at en bok hyller de kvinnene som har blitt litt glemt, men som har lidd mest. Boka gjør likevel ikke mennene en tjeneste. De blir fremstilt som «douchebags», noe som for så vidt også karakteriserte enkelte menn på den tiden kvinnebevegelsen oppstod. Kanskje Breen og Jordahl kunne nevnt enkelte menn som støtter kampen for likestilling? Kvinnekamp handler da om likhet mellom kjønnene. Eventuelt kunne de ha fortalt historien til en homofil mann under delen om fri kjærlighet. Her kunne de også ha portrettert Kim Friele. Hun er en av de personene i Norge som har kjempet mest for homofiles rettigheter og den første i landet som stod frem som homofil offentlig. Hun hadde fortjent en hedersplass i boka, syns jeg. Kvinnekamp er tross alt også homokamp.

Morsomme og fargerike illustrasjoner

Jordahls levende tegninger utfyller den allerede vellagde teksten. Hennes karakteristiske strek skinner igjennom med bruk av kraftfulle farger. Hun har også valgt å la hver sin del i boka ha sin farge, i tillegg til svart. For eksempel har delen «Sosialistene kommer» fargen rød, noe som passer utmerket, mens «Kampen om kvinnekroppen» har fått gjennomgående rosa farge. Bruk av farger på denne måten fører til at overgangen fra en del til en annen blir mer oversiktlig samtidig som det blir estetisk pent.

Jordahl skifter også mellom helsidebilder og ruter. Helhetsinntrykket blir bedre når en varierer designet på den måten. Illustrasjonene står veldig godt til teksten og omvendt. Spesielt syns jeg illustrasjonene kommer bedre frem når teksten er kort og konsis. Når Breen og Jordahl forteller om at likestillingen i flere land går bakover med å lage to ruter med henholdsvis overskriften Afghanistan i 1965 og Afghanistan i 2015 etterfulgt av tegninger av jenter i skjørt og bluse og jenter i burka, sier det utrolig mye. Tegningene kommer virkelig til sin rett. Eller delen om fri kjærlighet hvor et regnbueflagg er på halv stang med teksten: «fremdeles utsettes mange homofile for hatkriminalietet. I 2016 ble en klubb for homofile angrepet i Orlando, Florida. 49 personer ble drept». Regnbueflagget står i sterk kontrast til det triste budskapet.

Sett i lys av #metoo

Enda viktigere er det at en bok om kvinnekamp blir sluppet i disse #metoo-tider. Vi får bare håpe boka blir pensum i norsk skole og at yngre generasjoner gutter vil forstå at kvinners samtykke er nødvendig. Og viktig er det at fremtidige generasjoner kan bli inspirert etter å ha lest boka, og slå et slag for feminismen. Kvinner i kamp er også aktuell på andre områder; i enkelte land er homofili fortsatt ulovlig. Det kan også straffes med dødsstraff i noen land. Jenter blir omskåret, de blir giftet bort som barn og de blir utsatt for menneskehandel. På slutten av boka legges det vekt på at det fortsatt er en lang vei igjen å gå, men at det heldigvis generelt sett er bedre for kvinner i 2018 enn for 150 år siden. Den avslutter der andre må ta opp igjen tråden: «Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover, bare noen tør å gå foran.» Det blir ikke en riktigere avslutning på boka enn det. Likevel savner jeg en form for tidslinje over viktige begivenheter slik at leserne får en oversikt. En liste over anbefalt litteratur om temaet kunne også vært på sin plass.

Når det er sagt vil jeg påpeke at Breen og Jordahl har laget en flott tegneseriebok som tar for seg viktige deler av kvinnebevegelsens historie. De forteller om alvorlige og aktuelle temaer på en morsom og lærerik måte og lykkes med det. Boka har et godt samspill mellom tekst og tegninger, og det er mange ungdommer som vil ha nytte av å lære om kvinners kamp for rettigheter gjennom en slik kanal. Mest sannsynlig vil de synes kvinnekamp er kult og ikke minst viktig. Jeg ser frem til neste prosjekt.

Vilde er tolv år gammal og ny i klassa. Ho har flytta frå troppturninga og frå bestevenninna Rebekka, og no treng ho nye vennar. På første side i Det du ikke vet om Vilde står ho framfor klassa og skal halde føredrag om faren sin. Faren som jobbar som dyrepassar i Afrika, og som ho av og til drar på besøk til. Då får ho klappe tigrane, seier Vilde når ho blir spurt om kva ho gjer når ho er der. Det skal vise seg å bli ei skjebnesvanger løgn.

Den vanskelege løgna

Historia om at faren bur i Afrika er nemleg eit forsøk på å dekkje over ein løyndom Vilde er livredd for at nokon skal avsløre: at faren hennar sit i fengsel. Og allereie etter den første øvinga til skuleavslutninga, kan det verke som om marerittet er i ferd med å bli verkeleg, når Vilde finn ein lapp i jakkelomma si: «Jeg bretter ut lappen med klamme fingertupper og hjertet til en liten fugl, for det aner meg at det ikke er et kjærlighetsbrev. Med rød skrift og store bokstaver står det én enkel setning som slår pusten ut av meg: DET FINNES IKKE TIGERE I AFRIKA.»

Vilde mistenkjer at Sara, den mest populære jenta i klassa, har skrive lappen fordi ho er misnøgd med at Vilde har blitt valt til co-solist i ballettframsyninga. Ho går derfor til store lengder for å gjere Sara til lags. På vegen gløymer ho både å halde seg lojal mot venninna si Xakiima og blir forelska i Daniel, som har ein far med haldningar som bryt med alt Vilde står for.

Original forteljarstemme, velbrukt komposisjon

På mange måtar er Det du ikke vet om Vilde ein veldig klassisk barneroman, som startar med at hovudpersonen flyttar til ein ny bu og sluttar med ei framføring på skuleavslutninga. Undervegs får Vilde både utfordra vennskapane sine og kjenslene for den mest populære guten i klassa, og ho lærer også noko om kva som eigentleg er viktig i livet. Romanen inneheld litt humor, litt action og litt sårheit, slik dei fleste gode barneromanar gjer. Det er likevel to element som får boka til å skilje seg ut frå liknande bøker: det første er skriveprosjektet til hovudpersonen, som spring fram som ei parallellhistorie til dramaet på skulen. Det andre er lengselen etter faren, og dei blanda kjenslene knytt til det at han sit i fengsel.

Det er nemleg Vilde som fortel i Det du ikke vet om Vilde, og ho drøymer om å bli forfattar. Når forteljinga tek til, har ho sendt historiene sine til ein skrivekonkurranse for debutantar (for dei innvia lett attkjenneleg som antologien Signaler, utgitt av Cappelen Damm, der Houm sjølv jobbar som redaktør). Draumen om å bli utgitt forfattar blir både avblåst og gjenopplive i løpet av boka, og Vilde får også eit innblikk i dilemmaa knytt til røyndomslitteraturen når ho forstår at ho umedvite har skrive om faren sin.

Barneboka som hovudpersonens (meta)skriveprosjekt er ein struktur som er attkjenneleg frå mellom anna Nina Grøntvedt sine populære bøker om Oda, som omslaget til boka ser ut til å vere direkte inspirert av. Som hos Grøntvedt, tilfører skriveinteressa til Vilde eit snedig metanivå til Det du ikke vet om Vilde. Når Houm nyttar skeiv eller overdriven metaforikk som «Altså lukten av den skjønne rosen som en enhjørning står og holder i munnen, i en lysning i en skyggefull eikeskog, midt i en enslig strålebunt av sollys» om kjenslene for Daniel, er det ikkje hans ord, men Vilde sine. Den ville metaforbruken og blandinga av høg- og lågstil tilfører både humor og overskot til forteljarstemma, og gjer det dessutan truverdig at Vilde verkeleg er eit skrivetalent.

Ein ny start
Det krevst mot å starte på nytt på ein ny plass, slik mora og Vilde har blitt samde om å gjere, og endå vanskelegare er det når ein har noko å skjule. Løyndomen om faren veg tyngt på akslene til Vilde, og frykta for å bli avslørt gjer at ho raskt spinn seg inn i eit nett av løgner. I tillegg blir ho ståande i ein lojalitetskonflikt når mora fortel at ho vurderer å gå frå faren. For kan ein eigentleg velje sida til ein som sit i fengsel? Og kvar skal faren bu i jula viss han ikkje kan kome heim?

Å ha ein forelder i fengsel er eit av dei siste tabua i norsk barnelitteratur, og Houm skal ha honnør for måten han handsamar den viktige tematikken på: med ein lettheit som dekker over eit underliggande alvor. Det er tydeleg at Vilde lengtar etter faren og det dei har hatt saman. Samstundes finst det eit sinne i ho for at han har valt å utføre gjerningar som trekk han vekk frå dei. Houm skildrar både fengselsbesøk og stigmatisering i det gamle nabolaget, og korleis Vilde byrja å utagere då faren hamna i fengsel for andre gong, drive av angsten for å miste mora også. Men når ho på vegner av lesarane steller seg spørsmålet om kvifor faren sit i fengsel, har Vilde ein tydeleg bodskap:

«Tenk litt på hva det betyr å sitte i fengsel. Og hvorfor man setter folk i fengsel. Man beskytter samfunnet. Man vil vise tydelig at visse ting er forbudt. Man prøver å få dem som driver med skurkestreker, til å slutte med det. Men det å sitte innelåst er også en straff. Og her kommer noe viktig: Når man er ferdig med den straffen, så er man ferdig. Man går inn i fengsel som en kriminell, men man skal få komme ut som en hvilken som helst person.»

Forsonande slutt

Houm går inn eit alvor her, og refleksjonane til Vilde blir ei viktig påminning. Samstundes hoppar han ofte over skildringane av det verste sinnet og dei tristaste avskjedane, ein ambivalens eg skulle ønskje han gjekk djupare inn i. Det meste ordnar seg nemleg til slutt i Det du ikke vet om Vilde, også ønsket til mora om å skilje seg, utan at det kjem noka nærare forklaring på kvifor ho har skifta meining. Rett nok trekk Daniel tilbake skuleballinvitasjonen etter å ha forstått sanninga om Vilde, men opp av hatten trekk Houm i staden den morosame Kriss, som kanskje har vore betre heile tida.

Den forsonande slutten er eit sympatisk trekk ved Det du ikke vet om Vilde, for med Vilde sine eigne ord, vil ein jo ikkje at det skal bli «nok en sånn fortelling med åpen slutt som bare voksne liker». Likevel sit eg att meg eit ønskje om at Houm kunne frigjort seg litt frå den standardiserte komposisjonen og grave djupare i dei vanskelege kjenslene. Samstundes tyder jo denne konklusjonen på at det finst meir stoff her, og at dette kanskje ikkje er det siste vi høyrer frå Vilde.

For å sitere forfatteren Ebba Haslund: «Når jeg åpner en litteraturhistorie, er det fire ord som først faller meg inn. Fire ord. Gudskjelov, jeg er med!» Denne tredje reviderte og utvida utgaven av Norsk barnelitteraturhistorie har funnet plass til meg også, takk for det. Men først og fremst takk for at Samlaget påtar seg utgiften med å gi ut en raust illustrert barnelitteraturhistorie på 664 sider. Ingen av våre naboland kan vise til noe tilsvarende. Norsk barnelitteraturhistorie er nå ført helt fram til 2015. De 366 sidene om litteraturen etter 1970 er i stor grad nyskrevne, og derfor hovedanliggendet for denne anmeldelsen. Når jeg heretter legger an en mer utakknemlig tone, er det fordi et slikt verk setter standarden for hvordan vi skal forstå norsk barne- og ungdomslitteratur. Den bestemmer hvilke aktører vi skal vite å verdsette. Slik utvalgsmakt og definisjonsmakt er det min oppgave å forholde meg kritisk til.

Tre representanter for bokfolket
La meg først tilby en trøst til alle forfattere og illustratører som ikke finner sine utgivelser nevnt annet enn i den elektroniske bibliografien på nettet. Selvfølgelig er utvalget skeivt. Selvfølgelig er det helt umulig for tre litteraturhistorikere å skrive seg fri fra egne ståsteder og fra den kulturen de er del av. Det er snarere forbløffende hvor vidsynt de betrakter historien tatt i betraktning at alle tre tilhører samme generasjon, samme kjønn, omtrent samme breddegrad og langt på vei samme litterære tradisjon.

Jeg oppfatter dem som representanter for det de introduserer som «book people», dem barnebokforskeren Perry Nodelman mener «evaluerer bøkene på bøkenes egne premisser og anbefaler det de identifiserer som kvalitetslitteratur» (s. 617, min oversettelse.). De står i motsetning til «child people» som i større grad vurderer barnebøker utfra kunnskap om barns lesing. Blant bokfolket finner vi akademikere og de mest kunstbevisste forfatterne. Barnetilhengerne består oftere av lærere, foreldre og bibliotekarer.

Mye crossover
Bokfolket bruker kompleks som honnørord. Til tross for konkurransen om plassen, tar Birkeland, Risa og Vold også med verk som ikke er utgitt for barn: Hva har de voksne øldrikkerne Pondus av Frode Øverli og Nemi av Lise Myhre-Hestnæs å gjøre blant tegneseriene? Blant Aina Bassos historiske ungdomsromaner har voksenromanen Fange 59. Taterpige fått plass (Aina er forøvrig konsekvent feilstavet som Aino). Om Ragnar Aalbus bildebokserie Dyr i drift heter det: «Innslag av ironi, parodi, ordspel og slapstick gir bøkene eit breitt nedslagsfelt» (s.324) – bredde da forstått som at Aalbu «har gjort bildeboka til ein interessant boktype også for ungdom og vaksne lesarar» (s. 325). En barnetilhenger er nok mer tilbøyelig til å mene at Aalbus mange voksenreferanser kommer i veien for unge lesere. Heldigvis er ikke prioriteringa av såkalt crossover så dominerende at den gjør barnelitteraturen annenrangs og reduserer den til et steg på veien mot den «virkelige» litteraturen. I blant kan utvalget likevel gi inntrykk av at litteraturhistorikerne har til hensikt å overbevise barnetilhengerne om at den beste litteraturen er den leserne må anstrenge seg for å ha glede av.

Stemoderlig behandling av sjangerlitteraturen
Riktig nok slår Birkeland, Risa og Vold fast at barneleserne har fått en større rolle i «formidling, synleggjering – og evaluering – av barne- og ungdomslitteraturen i Norge i første tiår av 2000-talet» (s. 617). Men hva unge selv foretrekker er altså underordna for bokfolk. Kanskje ikke så rart da at trioen forveksler uprisen.no med den nedlagte ubok.no og viser manglende kjennskap til nettstedet som sørger for at hundrevis av ungdom anmelder samtlige norske ungdomsromaner hvert år. De populære spenningsbøkene er verdiga bare 11 sider, mens bolken om barnepoesi etter 1970 har fått 14. Visst er en god del populærlitteratur omtalt der framheva forfattere skriver begge deler. Men behandlinga av sjangerlitteraturen står mildt sagt ikke i forhold til antall utgivelser.

Heia kunsten – og mannen!
Jeg tør likevel ikke tenke på hvordan barnelitteraturen ville sett ut uten bokfolk. Birkeland, Risa og Vold har gjennom lange yrkeskarrierer på barnebokfeltet jobba iherdig og prisverdig for at barneboka skal betraktes som kunst, og ikke bare som pedagogisk verktøy. I denne utvida utgaven setter de en ny standard for omtalen av bildebøker og tegneserier ved å sortere dem på illustratørskap heller enn forfatterskap. I blant innebærer det å ofre tekstforfatteren, men ikke til en mer overflatisk omtale enn det de fleste illustratørene har måttet tåle fram til nå. Denne modige prioriteringa demonstrerer den visuelle vendinga i barnelitteraturen og hever statusen til bildekunsten.

Det kan også tolkes som et forsøk på å heve barnebokas status at menn nokså gjennomført er litt bedre representert enn kvinner. Er det bevisst for å befri barnelitteraturen fra stempelet som «kvinners domene» – eller har menn faktisk betydd mest for den litterære utviklinga? Blant dem som er verdiga fire referanser eller mer, er i alle fall 60 prosent menn, inkludert kritikere, forskere og Pablo Picasso. I kapittelet om litteraturen fra 70-tallet og fram til i dag, er det seks menn blant åtte framheva forfattere «som kvar på sin måte har medverka til at den implisitte lesaren er blitt meir samansett og kompleks enn tidlegare». Fam Ekman og Gro Dahle  er ledsaga av Tor Åge Bringsværd, Einar Økland, Tormod Haugen, Rune Belsvik, Harald Rosenløw Eeg og Bjørn Sortland (jepp, hele tre fra Vestlandet, der også Birkeland og Risa har hatt sitt akademiske virke). Heldigvis er det ikke ofte kvinner sees i lys av menn og dermed reduseres til «den andre»: «Interessant er det at også kvinnelege teikneserieskaparar har markert seg så sterkt med oppvekstromanar» (s. 371).

Påfallende forskjellsbehandling
Forordet helgarderer mot forskjellsbehandling: «Vi er tre forfattarar som har kvar vår måte å skrive på, og tilnærminga til materialet vil i tillegg bli forskjellig avhengig av perioden vi skriv om, kjeldetilfang og kva for litterære særtrekk som dominerer i perioden» (s. 13). Mens perspektivbruken til illustratør Hans Normann Dahl bidrar til å vektlegge «det han oppfattar som vesentleg» (s. 333), går teksten god for at Inger Lise Belsvik har «eit vakent blikk for dei viktige detaljane» (s. 333). Mens Stian Holes bildebøker «demonstrerer ei bevisst haldning til arbeidsforholdet mellom ord og bilde» (s. 355), vurderer teksten at Inger Lise Belsvik «meistrar den fine balansegangen mellom tolking og meddikting, ho overkøyrer aldri teksten i illustrasjonane sine» (s. 331). Erna Osland har «ikkje minst (…) nådd lesarane gjennom sin eigen vri på fagboksjangren» (s. 504), mens Belsvik er «ein meister i å formidle fagkunnskapen på ein poetisk og sanseleg måte» (s. 333). Litteraturhistorien sier aldri at Inger Lise Belsvik er tidenes største illustratør. Det bare virker sånn.

En litteraturhistorie er verken en samling anmeldelser eller en litterær kåring. Variasjonen mellom nøkterne og rosende omtaler virker tilfeldig, og kontrasten får rosen til å framstå subjektiv og overdreven. Legg til et par generaliseringer av typen «ein fulltreffar hos dei yngste» (s. 304) og vi er over i reklamespråk med påstander det ikke fins dekning for. Mangel på «kjeldetilfang», for eksempel anmeldelser å sitere fra, er ingen unnskyldning for å produsere reklame. Hva er hensikten?

Takk likevel
Skeivhetene havner uansett i skyggen når jeg leser de mer generelle betraktningene om alt fra bildeboksjangeren til sosialrealismen. Denne utvida litteraturhistorien er fortsatt like god til å destillere ut essenser, til å trekke paralleller, til å se i lys av internasjonale trender, til å sammenligne over store tidsspenn og til å bruke vitenskapelige begrep på en forståelig måte. Faktum er at Norsk barnelitteraturhistorie både gjør leseren klokere og litteraturen rikere ved å vise oss mer kompetente måter å forstå den på.

Vi har sett de små, overfylte båtene på nyhetene. Avisene har fulgt de håpefulle, men utslitte unge syrerne på vei med ryggsekk opp gjennom Europa. Vi har delt bildet av den lille gutten som ligger livløs på stranden. Kan en tegneserie for barn og unge virkelig komme nært innpå hvordan det er å være på flukt fra krigen i Syria?

Det finnes flere gode selvbiografiske tegneserier for voksne om å være på flukt. Marjane Satrapi forteller i Persepolis (på norsk fra No Comprendo, 2005) fra et kulturelt overklasseperspektiv om livet under revolusjonen og prestestyret i Iran – og det påfølgende livet i Europa. Halfdan Pisket forteller i Dansker-trilogien (Fahrenheit 2014–2016) sin fars historie om flukten fra Tyrkia og livet som kriminell i Danmark. Fremtidens araber av Riad Sattouf (på norsk fra Minuskel, 2015–2017) forteller ironisk nok om reisen den motsatte veien, fra et liv i europeisk trygghet til en trøstesløs og urolig oppvekst i Midtøsten på 1980-tallet.

Halfdan Pisket vant den høythengende danske Pingprisen for Årets beste tegneserie i 2017, samme år som Morten Dürr og Lars Horneman fikk Pingprisen for Årets beste barne- og ungdomstegneserie for sin Zenobia. Horneman er en prisbelønnet dansk serieskaper, mens Dürr har utgitt en rekke bøker for barn og unge. Zenobia markerer første gangen de jobber sammen, men resultatet er svært godt.

Krig for barn

Tegneserien starter med den lille jenten Amina, alene på en båt full av andre flyktninger. På vei over et stormfullt hav blir båten tatt av en bølge, og Amina havner i vannet. Mens hun synker nedover skifter fargene fra kaldt blått til en varm gulfarge, og vi får vite hvordan hun havnet på båten. Boken fortsetter å veksle mellom nåtid og fortid, og ekkoer i tekst og positurer skaper en sterk kontrast mellom tiden før krigen, flukten, og Amina på havet. Krigen fremstilles mest i form av symboler – fravær av foreldre, utbombede bygninger, jagerfly på himmelen.

Boken nærmer seg billedbokspråket, i det at tegningene er store og ofte fyller hele sider. Samtidig er teksten – som både består av Aminas fortelling og direkte tale – lagt i tekstbokser fremfor snakkebobler (en teknikk Pisket forøvrig også brukte gjennomgående i sin Dansker). Teksten er kort og bildene dominerer, så dette er en bok som både inviterer til at barn skal lese selv og til høytlesning.

Innholdet er likevel så sterkt, og spørsmålene i etterkant vil nok bli så mange, at dette nok er en bok som voksne og barn bør lese sammen. Forøvrig kan den like gjerne leses av voksne som en poetisk meditasjon over krigens urettferdighet.

Hvem får fortelle?

Mens norsk skjønnlitteratur har begynt å få en rik underskog av litteratur skrevet av første- og annengenerasjons innvandrere, så mangler dette perspektivet i norske tegneserier. Det sier noe om den siste tidens debatter om kulturell apropriasjon at det hos denne leseren i starten melder seg en mild murring om at historien til denne unge jenten er fortalt av to middelaldrende dansker.

Zenobia er ikke et vitnesbyrd, men en historie om Syria-krigen som sett fra tv-sofaen og lest i frokostavisen. Samtidig er boken et oppriktig forsøk på sette et ansikt på en humanitær katastrofe gjennom en fiktiv skjebne, og overskuddet fra salget går til Flyktningehjelpen. Det er en nødvendig bok som røsker tak i ubehaget bak statistikken og diskusjoner om «hvor mange vi kan ta imot». Men er det helt problemfritt at ikke historien blir fortalt av flyktningene selv? Mens vi venter på at historiene fra disse perspektivene skal begynne å bli fortalt i tegneserier, er dette det beste vi har. Og ingen kan ta fra Zenobia at den er en emosjonell knyttneve.

En vanlig skolejente

Et grep som bidrar til at det er lett for leseren å sette seg inn i situasjonen til Amina og de andre flyktningene, er at mange av dem er fremstilt med vestlige klær. Når båten kantrer kan vi skimte en ung mann på vei overbord med et forundret uttrykk og en «I ❤️ New York» skjorte. Amina selv er kledd som en hvilken som helst ung jente, og kunne like gjerne gått i en norsk skoleklasse.

På en måte som både er elegant og hjerteskjærende setter Dürr og Horneman gjennom boken antikkens mektige dronning Zenobia (hun satte seg til og med opp mot Romerriket) opp mot den maktesløse Amina. «Zenobia kunne ri som en mann, slåss som en mann og herske som en mann. Hvis Zenobia kunne, så kan du også!» sier moren til Amina. Det er en tom ønskedrøm som likevel bidrar til å holde håpet til Amina oppe gjennom boken, helt til luften går ut av den i et av bokens siste oppslag.

Med svært økonomiske midler forteller Dürr og Horneman en sterk og rørende historie. Den fortjener både prisene den har fått og å bli lest på sengekanter rundt om i Europa.