– Hva holder du på med for tiden? spurte en venn mens jeg arbeidet med denne teksten. – Dyrebøker for barn og unge, svarte jeg. – Faktabøker om dyr, altså, fastslo min venn. – Nei, og ja. Det er sakprosa, sa jeg. – Sånt som man ikke kan laste ned fra nettet.

I en tid hvor alle typer fakta finnes gratis tilgjengelig på nettet er min vesle samtale et godt utgangspunkt for å reflektere over hvilke kriterier man skal bruke for å kvalitetsvurdere sakprosabøker for barn og unge. Hvorfor skal de lese bøker som Ravn, Beveren Bjørk, Snøugla, Fantastiske fakta om dyr og Barnas bok om dyrespor, når Google byr på dyrefakta bare et tastetrykk unna?

Fra «Fantastiske fakta om dyr».

For å rettferdiggjøre slike bøker må de by på noe annet enn det nettet gjør. Klipp og lim fra diverse nettkilder må være bearbeidet til noe annet. Komposisjon er derfor et viktig kvalitetskriterium. Det andre kriteriet er at språket i bøkene bør ha fjernet seg så mye som mulig fra leksikonets referatstil. Det tredje kriteriet er hvordan bøkene bruker visuelle elementer: om illustrasjonene tilfører teksten noe mer, eller ser ut til å være lastet ned fra Google. Jeg skal se nærmere på tre av bøkene som har et enkeltdyr som tema, nemlig Ravn, Beveren Bjørk og Snøugla ut fra disse tre kvalitetskriteriene. Til slutt skal jeg se på to bøker som handler om dyr i sin alminnelighet, Fantastiske fakta om dyr, og Barnas bok om dyrespor.

Livets urfortelling som komposisjonsprinsipp

Alle tre bøkene er faktabaserte, det vil si at dyrene i liten grad blir gitt menneskelige egenskaper. Ravner kan slå av en prat om været og fremtiden i skjønnlitterære verk, men ikke i sakprosa, og heller ikke her.

De tre bøkene minner oss snarere om at mennesker har mye til felles med dyrene: Vi blir født, spiser, vokser og parrer oss, og underveis kjemper vi for å overleve. Døden tar oss likevel til slutt, enten vi er bever, ravn eller bokanmelder. Ulike dyr har ulike kropper, og egenskaper som er spesifikke for arten. Alle tre bøkene bruker nettopp livets urfortelling til å skape et narrativt forløp, men på ulike måter og med ulikt resultat.

Ravn i to versjoner

Fra «Ravn».

I Ravn følger vi rett og slett en liten ravn fra fødselen i ravnereiret og videre gjennom oppveksten, til parring og kjæresteri, og historien konkretiseres gjennom Lise Myhres fargesterke illustrasjoner. Den noe «forutsigelige» fortellingen brytes opp nå og da med dramatiske hendelser som også er sannsynlige. Plutselig forsvinner et av søsknene fra reiret, eller som det står: «En dag forsvinner broren. Han blir røsket vekk fra fjellhylla i en rasende fart av en grå skygge: en hvinende lyd og et dunk.»

I Ravn skaper de skiftende årstidene naturlige endringer for fuglene, og forfatter Synnøve Borge og illustratør Myhre utnytter årstidsvariasjonene til å skape dynamikk og fremdrift i historien. Ravn har også en underliggende, antydende tendens mot å gjøre ravn og menneske like på det følelsesmessige planet, og det fungerer bra. Som vi vet, handler livets urfortelling naturligvis mye om å skaffe seg mat. Når ravnen får smake egg fra foreldrene, så vil den ha mer. Familietematikken brukes generelt på en måte som jeg tror vil finne gjenklang hos unge lesere. En vandrefalk spiser søsteren. Senere blir «vår» ravn avvist av foreldrene. Det er fakta for alle ravner, men for en femåring er selve tanken på å bli avvist av foreldrene nokså skrekkelig, vil jeg tro. Livets urfortelling funger utmerket som kompositorisk prinsipp i Ravn.

Fra «Ravn».

Språket i boken er atskillig mer poetisk og åpent enn i det Wikipedia byr på. Ravnen speider for eksempel etter «den grå skyggen», og det forsiktige, antydende språket åpner for assosiativ meddiktning. Men i tillegg til livets urfortelling som blir eksemplifisert gjennom enkeltravnen i Myhres tegninger, har boken små to-tre linjers faktablokker spredt rundt på sidene. Språket i fakta-snuttene om arten ravn er noe leksikonaktig i sin referatstil, og klipp- og lim-følelsen siger på: «Mange unge ravner dør fordi de fryser i hjel eller blir tatt av fiender. Bare halvparten overlever den første vinteren.» står det, tørt og saklig. På den andre siden tillater fakta-snuttene at Ravn får to parallelle diskurser: en enkeltfortelling om ravnen «vår», pluss løst og fast om arten ravn.

De visuelle elementene følger den samme todelte presentasjonen. Lise Myhres tegninger får mest plass på hver bokside, mens fakta-snuttene ofte ledsages av små fotografier av typiske ravnerelaterte saker som reir og egg. Myhres tegninger er flotte og uttrykksfulle. Fotografiene har derimot et billig preg og ligner for mye på Google-materiale. Det finnes bedre måter å bake fakta inn i en sakprosabok på, noe Beveren Bjørk er et eksempel på.

Beveren Bjørk som virkelighetslitteratur

Fra «Beveren Bjørk».

Beveren Bjørk følger samme kompositoriske struktur som Ravn. Det handler om hva bevere sysler med til daglig. De slåss, parrer seg, bygger og spiser. Forskjellen er at beveren har annerledes kropp, med alt hva det medfører. Men i tillegg bygger Beveren Bjørk på en historie fra virkeligheten. Den forteller om en beverfamilie som ble flyttet fra Norge til Skottland, hvor beveren har vært utryddet i 400 år. Boken veksler uanstrengt mellom å gi innblikk i livets urfortelling for arten bever, og å fortelle om den spesifikke hendelsen med «våre» bevere.

Språket i boka er likefremt, og forfatterne Frank Rosell og Neha Naveen er forsiktige med å gi dyrene for mange menneskelige egenskaper. Fagbegreper og generelle faktaopplysninger om bevere er integrert i selve historiefortellingen, noe som gjør teksten langt mer smidig enn tilfellet var med Ravns todelte diskurs. Beveren Bjørk er forbilledlig i fremstillingsformen når den fortløpende gir forklaringer på vanskelige ord: «Det betyr at hun må finne sitt eget revir; et eget område som hun må forsvare mot andre bevere.» Faktaopplysningen «bevere er vegetarianere» omskrives til den mer litterære «vegetarianeren Bjørk», og deretter fremhever teksten tennene og forteller hva bevertenner kan brukes til.

Fra «Beveren Bjørk».

I likhet med Ravn er Beveren Bjørk illustrert med både fotografier og tegninger. Fotografiene brukes på en langt mer dynamisk måte enn Google-bildene i Ravn; de er større, og det er først og fremst gjennom fotografiene at bevere blir sjarmerende menneskeliggjort. Et av fotografiene viser for eksempel noe som ligner to sussende bevere. Fotografiene fungerer ofte som gode illustrasjoner til handlingen. Når det står i teksten at Bjørk blir angrepet, viser et helsides fotografi to bevere som faktisk slåss. Tegningene til Jenny Jordahl er mindre kunstferdige enn Lise Myhres storslåtte bilder i Ravn, men den forholdsvis enkle, tegneserielignende streken gjør fortellingen om Beveren Bjørk livlig og humoristisk. Dette er virkelighetslitteratur så godt som noe, og flyttingen til Skottland gir boken en ekstra dramaturgisk kvalitet sammenlignet med den tradisjonelle historien som Ravn byr på.

Usynkron Snøugle

Fra «Snøugla».

Ravn innledes med en tegning av en svær ravn som flyr i skumringen. Beveren Bjørk innledes med en liten fortelling om forskjeller og likheter mellom bevere og mennesker. Innledningen til Snøugla består derimot av opplisting av fakta om snøugler i «wikipediansk» referatstil. Boken gir med andre ord et uheldig førsteinntrykk; det ser ut som det er valgt enkle løsninger på sakprosa-utfordringen, som i innledningen blir synonymt med en faktabok om dyr.      

Livets urfortelling utgjør en slags overordnet fortelling i Snøugla også, men her er lagt mindre vekt på av forfatterne Kirsti Blom og Karl-Otto Jacobsen å fremheve livet til en enkelt snøugle og familie. I stedet presenteres fakta og fortelling på en til dels uoversiktlig måte, det generelle og spesifikke er faktisk vanskelig å holde fra hverandre. Snøugla har ingen kapittelinndeling, noe som forsterker følelsen av at stoffet kunne vært bedre organisert. Verken årstidendringer som i Ravn, eller virkelighetsfortelling som i Beveren Bjørk blir brukt til å skape et helhetlig inntrykk på en konsekvent måte. Snøugla vingler av gårde med uglelivets gleder og sorger som en utydelig bakgrunn. Den pedagogiske fordelen med å organisere fakta som fortelling er at det er lettere å huske. Snøugla husker man fint lite av.

Leksikonstilen i innledningen er dessverre betegnende for mye av språket ellers i boken. Det er flust av generaliseringer som forsterker følelsen av oppramsing. Noen ganger blir man som leser sittende som et spørsmålstegn. «Av og til kommer små fjærtopper til syne på det runde uglehodet, men det er ikke ører.» Hva er det da, og hvorfor kommer disse fjærtoppene opp?

Boken mangler generelt anskueliggjørende eksempler som kunne spritet opp faktaformidlingen og dempet inntrykket av ubearbeidet klipp-og-lim-virksomhet. Opplysninger om reirbygging ligger f.eks. så tett på fakta at jeg frykter målgruppen faller av. «Det skal bli en rund fordypning, omtrent tretti til førti centimeter bred og åtte til ti centimeter dyp.» Hvorfor ikke være en smule kreativ og sammenligne størrelsen med noe barn flest kjenner til? En potte, en blomstervase, en kurv? Det tar kanskje litt lengre tid å være kreativ, men resultatet ville blitt mer leservennlig.

Snøugla er utelukkende illustrert med fotografier, og boken er mettet med bilder. Jeg savner mer luft mellom hvert fotografi, og mellom tekst og bilder. Det er noe «sammentrykt» over helhetsinntrykket, som et fotoalbum der alt skal med.

Fra «Snøugla».

Kommunikasjon mellom tekst og fotografier halter også en smule. Et direkte usynkront forhold mellom tekst og fotografi finner man øverst på side 44. Der ser vi to bilder av en snøugle med blod rundt øynene. Hva har skjedd? Av mystiske grunner forholder teksten seg ikke til dette åpenbare spørsmålet, i stedet beretter den om hvordan generelle klimaforandringer skaper vansker for snøugler å finne mat. To sider senere, i tilknytning til fire helt andre bilder kan man lese: «mammaen er skitten av jord fra reiret og blod fra byttedyrene.» Var det mammaen vi så to sider tidligere? På side 72 begynner teksten slik: «Polarnatten senker seg og det er mørkt døgnet rundt». På fotografiet sitter en snøugle under en lyseblå himmel en klar vinterdag. Hvor ble det av polarmørket?

Snøugla mangler en klar komposisjon, språket ligger for nært leksikonstil, og kommunikasjon mellom tekst og bilder er til dels gåtefull og utydelig. Det gjør Snøugla til den svakeste dyreboken ut fra de kriteriene jeg har lagt til grunn.

Dyr i sin alminnelighet

Fra «Fantastiske fakta om dyr».

Fantastiske fakta om dyr av Maja Safström og Barnas bok om dyrespor av Vesla Vetlesen omhandler mange forskjellige dyr, men i likhet med de tre dyrebøkene ovenfor legger forfatterne vekt på det spesifikke ved ulike arter. Kanskje kan man si at bøkene rendyrker dyrs forskjellighet? Fantastiske fakta om dyr fremhever i hvert fall spektakulære ferdigheter og egenskaper ved ulike dyr, mens Barnas bok om dyrespor fungerer som en naturens detektivbok – den kan tas med i skog og mark for å lese dyrespor.

Fantastiske fakta om dyr består av renskårne tegninger i naivistisk stil i svart og hvitt, som utfolder seg over helsider. De lekne dyretegningene ledsages av korte tekster som ser håndskrevne ut med bruk av blokkbokstaver, og som forteller om en eller flere fabelaktige egenskaper ved et dyr: «NÅR EN MYGG LANDER PÅ ET BYTTEDYR FOR Å SUGE BLOD, PASSER DEN OGSÅ PÅ Å TISSE FØR DEN FLYR VIDERE.»

Det fine med Fantastiske fakta om dyr er at den presenterer små smakebiter av livets forunderlige mangfold på en måte som vekker nysgjerrighet og vitebegjær selv hos voksne lesere. Luftig design, enkel strek og akkurat nok innslag av tiss og bæsj til fornøyelse for lesere i alle aldre gjør denne boken til en artig affære: «MAUR HAR IKKE LUNGER. DE FANGER BLADLUS OG DRIKKER EN SØT VÆSKE FRA RUMPENE DERES.»

Barnas bok om dyrespor, mer enn brukslitteratur

Fra «Barnas bok om dyrespor».

Vesla Vetlesen har i likhet med Maja Safström både skrevet og illustrert boken sin. Illustrasjonene består av enkle, naturalistiske tegninger i duse farger, og dette er ment som en bruksbok for å gjenkjenne dyrespor i naturen. I tillegg inneholder den litt fakta om hver dyreart. Forfatteren bruker ulike virkemidler for å unngå oppramsing i leksikonstil. I gjennomgangen av forskjellige dyrespor henviser forfatteren til rødlisten og svartlisten som står bak i boken, men bare når det er relevant. Tekstene rommer den informasjonen som trengs for å sirkle inn hvilke dyr som kan ha satt spor etter seg. I tillegg finner vi lett dramatiserte fortellinger, som kommuniserer med tegningene på samme side: «Her er en rådyr-mor som lærer kalven sin at liljer er en lekkerbisken» står det, og under ser vi mor og barn med blomster i munnen.

Fra «Barnas bok om dyrespor».

Tegningene er forholdsvis enkle og fungerer godt i et bruksbok-perspektiv. For hvert dyr ser vi en isolert tegning av det aktuelle dyresporet. Nederst på sidene ser vi det aktuelle sporet som avtrykk i gjørme eller snø. I tillegg ser vi en heltegning av det aktuelle dyret og får informasjon om hvor det lever, hva det spiser, og ellers litt av hvert. Vetlesen skriver i en løs, fortellende stil, noe som gjør faktaopplysningene mer levende. Denne på alle måter gjennomarbeidete boken bevisstgjør leseren om hvor rikt og variert dyrelivet er, og i likhet med Fantastiske fakta om dyr gjør den et abstrakt begrep som «artsmangfold» konkret og forståelig for barn og unge.

Mer optimisme på naturens vegne?

Som vi har sett, hadde min venn for så vidt rett i at jeg har lest faktabøker om dyr. Kvaliteten på bøkene avhenger derimot av hvor gode forfatterne og illustratørene er til å bearbeide fakta til lesverdig sakprosa, gjøre det tilgjengelig for hvem som helst.

Dyrebøkene viser også det rike og varierte dyrelivet vi har her på kloden. Mens jeg leste disse bøkene funderte jeg over hvordan man skal presentere overfor barn det sørgelige faktum at klimaforandringer, forurensning, og tap av habitat truer dette artsmangfoldet.

Skal vi presentere slike grelle fakta i dyrebøker sånn uten videre? Noen av bøkene gjør det, andre ikke. I Beveren Bjørk fant jeg en kjærkommen nyskapning i en tid preget av at dyrearter forsvinner. Rosell/Naveen har funnet frem til en sann historie som går motstrøms, som handler om det motsatte enn de dystopiske realitetene, nemlig en fortelling om å øke bestanden, indirekte at man kan reparere noe som er gått tapt. Det finnes altså historier som gir mot og håp til den oppvoksende slekt. Forhåpentligvis vil kommende forfattere av dyrebøker lete opp lignende fortellinger.

Kort fortalt handler Bobla om en jente som flytter inn i en boble. Inni bobla har hun alt hun trenger. Hun kan bare ønske seg noe, så virvler det fram fra bunnen av bobla. PC-er, godteri, klær og så videre. Bobla er god og varm. Den beveger seg like godt til lands som til vanns. Og i luften med. Kort sagt: et perfekt sted for en usympatisk og egoistisk 12-åring som hater skolen, svømmehallen, de ekle guttene og selvfølgelig mamma og pappa. For inne i bobla kan ingen røre henne.

Usympatisk hovedperson

Forfatteren tegner et ganske usympatisk bilde av Kine, denne 12-åringen som ikke orker å forholde seg til verden. For det er ikke måte på lidelser denne jenta er utsatt for: Hun må stå opp om morgenen, hun må gå på skolen, hun må delta i svømmeundervisningen. For å bruke et uttrykk fra Kines egen munn: Hun er en slave!

Det er mulig en barneleser vil kjenne seg igjen. Verden kan føles både mørk og urettferdig en gang i blant, men for en voksenleser er det vanskelig å ta frustrasjonene til Kine på alvor. Det er vanskelig å engasjere seg i hennes problemer, og man må lide seg igjennom godt over halve boka før den sure og vrange fasaden slår sprekker og vi blir kjent med en annen Kine. En Kine som faktisk ikke er så verst, viser det seg. Det hadde vært lettere å holde ut med henne hvis hun hadde blitt utstyrt med noen formildende trekk fra starten av.

Allegori

At forfatteren beskriver Kine slik hun gjør, er ikke rart. Hennes prosjekt, slik jeg tolker det, er å beskrive en mistilpasset tween, en jente som faller ut av den vanlige, sosiale sirkulasjonen og rømmer inn i en boble. Bobla i boka er reell nok. Den knuser vegger, farer omkring og kan brukes til å sette mobbere på plass eller bare ta seg en dukkert ned i havet eller en flytur opp i verdensrommet. Den magiske realismen inviterer heller til å lese boka allegorisk. Bobla er et bilde på hvordan ungdom i tøffe tider lukker seg inne, og hvor umulig det er å trenge inn til dem. Der inne i sitt eget hode lever de i en drømmeverden der alt er perfekt, akkurat som Kine lever ut sine innerste, egoistiske kjøps- og godtedrifter inne i bobla.

En allegorisk tolkning løser en del av de praktiske plot-problemene i boka. Aksepterer leserne at de er med på en reise gjennom et emosjonelt landskap, trenger de heller ikke undre seg over hvorfor bobla er som den er, og hvorfor den endrer seg, tilsynelatende helt umotivert. Selvfølgelig handler alt om Kine, og hva hun føler. Bobla er innsiden ut, i en mer fysisk forstand enn i filmen med samme navn.

Når begynner fortellingen å leve?

Når jeg blir grepet av en fortelling, er det gjerne to kriterier som oppfylles. Det ene er at fortellingen vekker et engasjement for hovedpersonen. Jeg vil at denne personen skal lykkes på en eller annen måte. Han/hun må ha et prosjekt som leserne forstår er viktig. Det andre kriteriet er at jeg ikke vil det skal være så lett for hovedpersonen å lykkes. Jeg vil at det skal være spennende. I Bobla synes jeg forfatteren gjør det vanskelig for leserne å bry seg. Hovedpersonen har ikke noe uttalt mål som engasjerer. Hun trekker seg tilbake i bobla si, og der lever hun livets glade dager, men hva er spennende med det?

Det er riktignok tilløp til spenning i første halvdel av boka. Kine har barrikadert seg i bobla, hun nekter å komme ut, men så må hun tisse. Dette er før hun forstår at hun bare kan ønske seg en do, så materialiserer den seg. Hun sniker seg altså ut av bobla og blir nesten fanget inn av en desperat mamma. Spennende? Bare hvis leserne aksepterer at bobla er livsnødvendig for hovedpersonen (og da må du også akseptere at Kine lever et slaveliv).

Det virkelig avgjørende øyeblikket, som faktisk dirrer av spenning, kommer først nesten halvveis ut i boka: Kine må velge mellom å leve utenfor bobla eller inni den – for evig og alltid. Kine blir nødt til å ta et selvstendig og faktisk eksistensielt valg. Et valg mellom virkeligheten og den perfekte, men helt avskrudde drømmeverdenen. Her lever fortellingen.

Ut av bobla

Veien ut av bobla, som over lang tid er hermetisk lukket, er forvirrende og dramatisk. En stygg mumiedukke som har fungert som madrass, begynner å leve. Den vil drepe Kine, og bobla er umulig å komme ut av! Dukken er stappet full av ting som forteller om alle Kines rampestreker og tabber. Men når Kine konfronterer seg selv og sine synder, begynner bobla å slå sprekker. Og midt i en dramatisk redningsaksjon går den uknuselige bobla i tusen knas. Forfatterens budskap kommer tydelig fram: Det er blant levende vesener livet leves, ikke blant døde ting.

En viktig bifigur i Kines emosjonelle snuoperasjon, er gjenglederen Jarle. Han er Kines hatobjekt nummer en, men sakte framstår denne figuren mer og mer sympatisk i Kines øyne. For denne leser er Jarles omvending fra drittsekk til sympatisk sjarmør vanskelig å svelge, og slik sett symptomatisk for hele romanen. Jeg ser tilløp til gode, kreative ideer, utfordrende psykologiske portrett, humor og engasjement. Men jeg blir ikke grepet. Jeg tror ikke på fortellingen.

Gro Dahle er kjent for å ta opp kontroversielle og tabubelagte temaer i sine bildebøker. Når hun sammen med datteren Kaia Dahle Nyhus gir ut en bildebok som omhandler et barns første møte med porno, utfordrer hun nok en gang grensene for hva bildebøker kan romme. Flere av Dahles bøker har en tydelig oppfordring, for eksempel om hvor viktig det er at barnet sier ifra om vold, som i Sinna mann, eller om overgrep, som i Blekkspruten. Ikke desto mindre framstår de med en kunstnerisk dybde der styrken nettopp er kompleksiteten og det rommet som oppstår både mellom tekst og bilde og mellom bok og leser.

Jeg opplever imidlertid ikke Sesam sesam som kompleks på samme måte, fordi den voksne formidleren i for stor grad får et talerør – eller en vikar, med Dahles egne ord – i guttenes mor. Dermed innbyr den ikke til den samtalen som tematikken krever.

Mellom barndom og ungdom
Brødrene Al og Kas deler rom og datamaskin, og det første oppslaget er et fint anslag til resten av fortellingen: Datamaskinen er i sentrum av bildet, men uten farger; senere skal den renne over av både farge og lyd. De to brødrene sitter sammen i overkøya og moren kommer inn. Datamaskinen er ikke tilfeldig plassert mellom den voksne og barna. Superhelter og leker på hylla gir, sammen med gitaren og fotballen, signaler om at guttene befinner seg i en brytningstid mellom barndom og ungdom, og at den ene er eldre enn den andre. Dette første oppslaget tar oss også rett inn i det private: Vi er på soverommet til guttene, en intim sone der det er «fint å snakke om kvelden etter at lyset er slått av».

Men når Kas har venner på besøk, må Al holde seg unna datamaskinen. Når det omsider blir Als tur, ser vi hvordan han kommer fra noe lyst og enkelt og beveger seg mot noe ukjent og mørkt.

Effektfulle illustrasjoner – påtvunget eventyr-referanse
Med enkle virkemidler får illustratør Kaia Dahle Nyhus fint fram spenningen og skammen knyttet til barnets møte med porno: et ansikt som rødmer, et blikk som slår ned, voldsom fargebruk og kaotiske kruseduller. At fortellingen både begynner og slutter på gutterommet, er en god innramming, og særlig det første og det tredje siste oppslaget snakker godt sammen. Kanskje burde boka ha sluttet her, på rommet, denne gangen med døra lukket. Gro Dahles tekst har imidlertid referanser til 1001 natt-eventyret om Aladdin og Kasim og den hemmelige hulen som gjør at boka må fortsette et par oppslag til. Det er lett å forstå referansen, men jeg opplever den som et noe påtvunget litterært grep som egentlig ikke tilfører fortellingen noe vesentlig. Om noe er det med på å romantisere porno ved å sammenligne det med gull og diamanter. Verbalteksten sitter ikke like godt som den pleier i Dahles tekster; selv om også Sesam sesam har gode språklige bilder og noen gjentakelser, framstår språket mer ordinært og mindre poetisk enn i andre utgivelser.

Når Al oppdager porno for første gang, framstilles det visuelt som at han får støt. Over de neste oppslagene viser både tekst og bilde hvordan han nærmest viljeløst dras inn i pornoen: «Og så klikker fingeren helt av seg selv, klikker og klikker», til han, på barnets vis, utbryter «Å fytti katta!». Ett oppslag viser en eksplisitt pornoscene der en mann tar en kvinne bakfra. Illustrasjonen er påtrengende: Dataskjermen fyller store deler av oppslaget, fargene er dramatiske i rødt, svart og gult, det spruter rødt ut fra skjermen – og selv om kvinnen stønner i snakkebobler, er ansiktet hennes sammenbitt. Teksten beskriver det på denne måten:

«Først er det litt ekkelt. For det er ekkelt. Og rart. Små pupper, store pupper, gigantiske pupper. Romper. Rompehull. Kjempesvære, kjempelange, kjempestive tisser.»

Misforholdet mellom det voksne motivet og barnets språk for det han ser, er slående, men jeg mener likevel at den konkrete visuelle framstillingen er unødvendig. Det neste oppslaget er tydelig nok, og jeg mener dessuten at det er langt bedre: På en abstrakt måte gir det en ekspressiv tolkning av hvilken effekt pornoen har på hovedpersonen, og det er jo det som er interessant i denne sammenhengen.

Enetale, ikke samtale
Koblingen mellom barn og porno oppleves som unaturlig og ubehagelig, og boka er blitt kraftig kritisert for at den kan være med på å normalisere porno. Samtidig er det et faktum at også små barn har tilgang til porno. Argumentasjonen til Dahle og Dahle Nyhus har vært at det derfor er viktig at vi snakker med barn om porno. Det er greit nok – men det er flere enn meg som mener at pornoen slipper vel billig unna i Sesam sesam ved å bli avfeid som ufarlig fantasi og skuespill.

Mange forsvarer likevel boka ved at moren reagerer klokt og er en god samtalepartner for Al, at hun ikke påfører skam, ja, og at morens ord kan fungere som en modell for hvordan slike samtaler kan foregå.

Jeg er enig i at det er riktig av moren å ikke fordømme sønnene, men jeg er ikke uten videre enig i at hun er en god samtalepartner. Det som nemlig først og fremst kjennetegner moren etter at hun oppdager hva sønnen ser på, er at det slett ikke er noen samtale hun fører med sønnen sin, men en enetale (som også Petra Helgesen karakteriserer den som i Periskop). Det er påfallende at Al faktisk ikke sier noe som helst – vi vet bare at det Al frykter, er at moren skal forakte ham etter at hun har sett hva han har sett. Uten å etterspørre hva han tenker, er det moren som formulerer spørsmålene: «Kanskje du lurer på om det er sånn kjærester gjør?», og avslører dermed at hun også er redd for hva han skal tro om henne.

Dette spenningsforholdet mellom mor og sønn er interessant. Også moren blir berørt av det hun har oppdaget: Hun utbryter «oi» før hun foreslår at de skal spise middag (for å vinne tid?), og deretter er hun «nesten andpusten, som om hun har reist rundt hele jorda og akkurat kommet tilbake». Dette får fint fram hvor skambelagt porno er, både for barn og voksne.

Men når moren begynner sin enetale, faller spenningen mellom de to – og dermed likeverdigheten mellom barnet og den voksne – til jorden. Det er ikke moren som er den reelle samtalepartneren for Al. Derimot er det broren han stiller spørsmålene til – på rommet, etter at lyset er slukket. At mors voksenrolle i boka i den grad framsnakkes både av kritikere og forfatter og illustratør, gjør det til et tankevekkende paradoks at det er mellom brødrene at den fortrolige praten faktisk foregår – ikke mellom barnet og den voksne.

Viktige diskusjoner
Internett visker ut grensene mellom barne- og voksenverdenen, og hele bokas premiss er den voldsomme tilgangen til porno, også for barn og unge, som pornoen jo ikke er ment for. Sesam sesam demonstrerer at vi ikke får fjernet pornoen, og bokas tydelige melding er at vi i stedet må fjerne skammen og vranglæren og begynne å snakke om det. Det er viktig. Og det er heller ingen tvil om at boka vil avstedkomme flere samtaler om barn og porno, men det skyldes nok tematikken, ikke at fortellingen som sådan er så sterk. Sesam sesam er eksplisitt i tematikken samtidig som hele bokas uttrykk henvender seg til de yngste leserne. Bare forsiden, med trylleformelen til tittel, forsterker inntrykket: Skriften er snirklete og barnlig, og til og med navnene på forfatter og illustratør har en naiv strek. Det store hodet lar oss forstå at hovedpersonen er et lite barn. Boka har dermed et målgruppeproblem og kan ikke karakteriseres som allalderlitteratur på samme måte som flere av Dahles utgivelser. Gro Dahle har selv satt en standard med sine bøker, og Sesam sesam lever ikke opp til resten av forfatterskapet.

Kristin Ragna Gunnarsdóttir, författare, grafisk designer och illustratör hemma från Island är med Ulf och Edda: Dyrgripen (2016) nominerad till Nordiska Rådets barn- och ungdomslitteraturpris 2017. Romanen är en äventyrsberättelse som, likt flera av hennes tidigare verk, utgår från Islands historia och sagor.

Edda tvingas tillbringa sommaren i Skálholt med sin pappa och odrägliga, yngre plastbrorsa Ulf som ränner runt i spindelmannendräkt. Inspirerad av sin farmor som är arkeolog och stationerad i Skálholt drömmer Edda om en framtid som forskare. Därför bär hon alltid med sig lämplig utrustning för att samla in växter och insekter. I Skálholt hoppas Edda få tid att utforska naturen. Men hastigt får hon annat att tänka på. Efter ett inbrott i farmors arbetsrum saknas en viktig fornlämning. En dyrbar ring som är nödvändig för att farmor ska kunna slutföra sitt livsverk. Edda har sina misstankar om vem som ligger bakom stölden och i bästa barndeckarstil snubblar hon och Ulf över den ena ledtråden efter den andra. Läget blir akut när farmor råkar ut för en olycka i samband med ring- och bovjakten. Nu vilar ansvaret att hitta den stulna ringen och ställa allt till rätta på de två käbblande syskonen som knappt kan komma överens.

Flåshurtigt äventyr

Boken om Ulf och Edda erbjuder lättsam, underhållande läsning. Gunnarsdóttir håller spänningen och humöret uppe med såväl rafflande som komiska inslag. Barnen följer skurken Gudbrand via en hemlig underjordisk gång till Asgård, gudarnas hemvist. Där träffar de Ratatosk, Sleipner, Tor, Oden, Freja, Loke, Heimdall, Fenrisulven, enhärjar, valkyrior och många andra kända figurer och företeelser från den fornnordiska mytologin.

Likt en Indiana Jones-film kryddas barnens skatt- och skurkjakt av iturivna kartor, skelett och soppa som det simmar ögon i. Äventyrsgenrens rekvisita är på plats, men intrigbygget vacklar då det stundvis går undan väl hastigt på bekostnad av fördjupning. Visst är skildringarna av exempelvis den skrävlande, försupne Tor som tycker att överaktiva Ulf är en riktig kämpe, eller Loke som förvandlar Ulf till en valnöt roliga. Men partier av boken blir flåsiga i sin strävan att till varje pris få till komiska möten mellan barnen och de mytologiska väsendena samtidigt som intrigen skyndsamt drivs framåt.

Trots att berättelsen främst är handlingsdriven hade språkdräkten gärna fått slipas och nyanseras. Bokens språk är överlag rakt på sak med mycket dialog och utan krusiduller, men ibland uppstår det krockar mellan modernt talspråk och höviskt sagospråk som skorrar illa. Röskva, som tjänstgör hos Tor och Siv i Trudvång, svänger sig samtidigt med ord som «jättemycket», «dödsroligt», «skulor» och «morgonvard» medan Fenrir meddelar att han gör folk «skitskraja» och är «skiträdd» för det som är «läskigt». Eventuellt handlar det om översättningen, men det förekommer även uttryck som inte är så eleganta på svenska. Exempelvis när Fenrir hotar Ulf med att han kunde låta draken Nidhögg «gnaga dig på benen» eller när Edda ber Ulf «remma skorna» och när Freja slänger en tallrik i väggen «så den går i tusen kras».

Girighet och försoning

Gunnarsdóttir lyckas bättre när hon knyter det övernaturliga äventyret till en bister isländsk ekonomisk samtid. Det luktar nämligen långväga skurk om «ortens store man» Gudbrand som har ett finger med i alla lokala kommittéer. Med tanke på att såren knappt läkt efter Islands finanskris är det av särskild betydelse att skurken är en sliskig affärsman, även om stereotypen är sliten i spänningslitteratur för barn. Berättelsen tematiserar girighet. «Pengar kan göra en man till apa» konstaterar farmor med ett citat från Havamal. Det är därtill familjens ekonomiska bekymmer som ligger bakom Eddas och Ulfs sommarvistelse i Skálholt.

En parallell tematik som fördjupas mot slutet av boken och som ger berättelsen en fylligare undertext är att Eddas och Ulfs fantastiska äventyr, på ett psykologiskt plan, hjälper dem att sluta bråka och acceptera varandra som syskon. Under sin vistelse i Asgård inser barnen att deras olika personligheter är en tillgång och inte enbart en källa till irritation. Smarta och forskarsinnade Eddas eftertänksamhet, nyfikenhet och list räddar dem ur många knipor. Likaså Ulfs snabbhet och energi. Öga mot öga med Loke och andra mäktiga bråkmakare inser syskonen att de faktiskt tycker om varandra och tar varandra i försvar. «Bar är den på ryggen som inte har en bror» citerar Ulf förnöjt islänningasagorna.

Burlesk komik och levandegjord mytologi

Islands historia och mytologi är fortfarande starkt närvarande i dagens isländska kultur och bokens spänningsintrig är helt klart sprungen ur ambitionen att gjuta liv i de gamla gudasagorna på ett sätt som tilltalar barn och unga idag. Om detta vittnar Edda och Ulfs fornnordiska namn samt att boken utspelar sig i Skálholt som är en plats för kultur och lärdom med anor långt bak i tiden. Modern kalsong-humor går också att kombinera med fornsagornas burleska komik, som Tors ständiga rapande eller Frejas stridsgalt Hildesvin med «stridshjälm på huvudet och en rosett om svansen». Berättelsen om Ulf och Edda visar föredömligt hur de fornnordiska gudarna var nog så mänskliga i sin strävan efter att få makt över varann, luras, kivas, hämnas och slåss. Stup i kvarten hotar de barnen med att förvandla dem till råttor eller sviskon.

Att levandegöra historia och mytologi via äventyrsberättelsen är ett välbeprövat grepp inom barnlitteraturen. Framgångsrika och hyllade barnböcker av den här typen idag är exempelvis brittiske Kevin Crossley-Hollands Arthur-böcker (2000–2001) och danska Josefin Ottesens lättlästa Krigerprinsessen-böcker (2006–2007) och Teseus-böcker (2012–2014). Trenden knyter även an till det ihållande intresset för fantasy- och annan spekulativ tematik, som framtidsvisioner och dystopier, i böcker, film och TV-serier. Är det möjligen så att ju svårare vi får att blicka framåt – med tanke på klimathot och kapprustning – desto mer frestande är det att blicka bakåt?

Nattboken er ett av de to finske bidragene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og er skrevet av Inka Nousiainen og illustrert av Satu Kettunen. De tar oss umiddelbart med inn i bokens univers, idet Måne spør oss: «Har du nånsin skrivit nattbok?»

Det er omtrent det samme som en dagbok, blir vi forklart, bare at man skriver om det som skjer om natten. Måne sitter på sengen sin og ser ut gjennom vinduet og inn i natten. I sengen ligger nattboken åpen. Måne tar med seg nattboken og leseren, går ut i natten og opp en bakketopp, og møter jenta Ra. Måne stiller det samme spørsmålet til henne, og hun sier det er det beste spørsmålet hun noen gang har hørt. «Dagen därpå är jag gladare än på länge. Vad annat kann man vara när man har fått ställa sin fråga til rätt person», sier Måne. Kanskje er dette første gangen Måne opplever vennskap og forståelse? Møtet med Ra blir et vendepunkt for Måne.

Sol og Måne

Måne har fått navnet sitt fordi moren sa det var som å ha en fullmåne i magen. Ra har fått navnet sitt etter solguden. Så rart å ha en venn oppkalt etter solguden, tenker Måne, når man selv er allergisk mot solen. For når Måne er ute i lyset, biter solstrålene som ormer. For å beskytte mot solens lys, har Måne fått en romdrakt. En drakt som beskytter, men som samtidig isolerer.

Måne klarer ikke klarer å gråte sine egne tårer. Ra er Månes motsats. Hun gråter fordi alt er så vakkert. Et av de mest rørende oppslagene finner vi på s. 22–23, hvor vi ser Ra gråte, smilende og med blikket vendt ned. Måne står ved siden av og ser på henne med sitt milde blikk, og sier:

– Tänk om du gråter mina tårar?
Ra rynkar ögonbrynen.
– Eftersom du gråter så ofta. Fastän du inte är ledsen. Och jag gråter alldrig. Fastän jag är ledsen. Så tänk om det är mina tårar som kommer ut ur dina ögon.

Mildheten og omsorgen Måne og Ra føler for hverandre, kommer godt til uttrykk her.

Et bildeunivers rikt på farger og detaljer

Satu Kettunen er en svært spennende illustratør, som i stor grad bidrar til å skape et drømmeaktig visuelt miljø i Nattboken. Hun utnytter bildeflatene til det fulle, og fyller dem med store figurer i ulike teknikker og utførelser. Det blir en fantastisk kollasj av utklipp i ulike mønstre og former, grove og tynne pennestrøk, bildeelementer som både overlapper og som ligger i sjikt. Balansen er god mellom de varme og lyse oppslagene, og de nattlige og mørkere oppslagene. De lyse domineres av gul- og rosatoner, mens de mørke av lilla, blått og turkis. Slik lykkes hun med å vise oss natten og skogen, uten at det bærer preg av dysterhet. I stedet gir det assosiasjoner til himmelen og universet. Sol, måne og stjerner er motiver som går igjen gjennom hele boken. Allerede på omslaget ser vi tittelen Yökirja skrevet som et stjernebilde, og gjennom hele boken ser vi små referanser til universet og verdensrommet. Himmellegemene representeres gjennom Måne, Ra, stjernebilder eller små planeter som henger som en slags uro fra taket.

Karakterene er malt på papir, klippet ut og limt på bildeflatene. Øynene deres er store, og blikkene er klare. Det gjør det lett for leseren å bli dratt med inn i bildeuniverset. Detaljene er mange, men hver enkelt av dem virker å ha sin plass. Og man oppdager stadig nye nyanser og betydninger i teksten, så vel som i illustrasjonene.

Nyansert og uttrykksfull

Kettunens illustrasjoner vekker empati hos leseren, og Inka Nousiainens tekst har en letthet over seg som gir en slags barnlig, filosofisk undertone. Etter noen gjennomlesninger la jeg dessuten merke til at det ikke brukes noen kjønnsspesifikke pronomen eller åpenbare tradisjonelle kjønnsmarkører når Måne opptrer – verken i teksten eller i illustrasjonene. Leseren møter et barn med et litt skjevt smil og en lang lugg. Dette er et grep som kan bidra til at hvem det måtte være kan identifisere seg med Måne.

Nattboken blir dermed en nyansert og uttrykksfull bildebok, både språklig og visuelt. Nousiainen og Kettunen inviterer leseren til å ta mange stopp underveis for å utforske teksten og illustrasjonene i samspill. Vi får aldri vite hva Måne og Ra skriver i nattboken. Men i siste oppslag tar Måne den med seg ut i natten igjen, klar til å fylle den med opplevelser fra natten. Eller kanskje er de drømmer?

Freddy ønsker seg en hund. Han ønsker også at familien ikke skal flytte, men hver gang moren krangler med en av kjærestene sine ender de snart i en ny by. Freddy har flyttet så mange ganger at han ikke lenger gidder å være god i fotball for å få seg nye venner.

Heldigvis har han kompisen Eskild. Sammen har de en dyreklubb, med formål å skaffe Eskild en eller flere slanger som kjæledyr. Klubben prøver også å gå tur med nabolagets hunder, men de to guttene snubler i sin egen kreative iver etter å lære hundene triks slik hundehviskeren og nannyvakten gjør på tv.

Et dårlig hjem

Det er Freddy som er fortelleren i Dyr med pels – og uden. Han har en tone som er humoristisk og lakonisk, smått veslevoksen på samme måte som Ragnar Hovlands jeg-person i oppvekstskildringen 1964. Det skinner også igjennom at Freddy, søsknene og halvsøsknene hans bor under forhold som grenser til det uansvarlige. Moren er en kranglefant med dårlig impulskontroll, den biologiske faren er en skrue, og alkoholen flyter til tider nokså fritt i hjemmet deres. Forfatteren har godt gehør når hun lar Freddy selv beskrive disse scenene uten at han forstår hva som egentlig foregår. Det gir en alvorlig undertone til en bok som på overflaten er både lettlest og morsom.

Danske Hanne Kvist er grafisk designer og forfatter med en rekke barnebøker bak seg. Blant dem er hittil bare Gutten med sølvhjelmen utgitt på norsk. Dyr med pels – og uden vant det danske kulturministeriets Børnebogpris i 2016, og er den danske nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2017.

Problemet med tegneserier

Dyr med pels skildrer en familiesituasjon som slett ikke er uvanlig, om enn noe ekstrem. Mange unge vil nok kjenne igjen det å plutselig få noen ekstrasøsken som stadig er på vei ut eller inn dørene. Det som for alvor gjør at boken skiller seg ut, er Hanne Kvists omgang med tegneserieformatet inne i boken.

Det finnes mange bøker for yngre lesere som bruker elementer fra tegneserier i fortellingen. Ofte gjøres dette ut fra et godt forsett om å gjøre boken lett å lese. Problemet er at overgangen mellom tekst og tegneserie ofte ikke er spesielt godt gjennomtenkt, og det kan lett virke tilfeldig hvilke scener som fortelles med tekst og hvilke som fortelles gjennom tegneserienes ruter og bobler.

Hanne Kvists kombinasjon av de to uttrykksformene er derimot enkel og veldig elegant. Boken starter med en tegning av jordkloden, med Eskild som forsøker å få kontakt med Freddy over voicechat mens de spiller GTA. Mens det blir tydelig at spillerne er i trøbbel, veksler bildet fra den store jordkloden til en liten vandrende pinne som kryper opp i Freddys hånd og distraherer ham bort fra spillet.

Forsvinner inn i rutene

Etter denne introduksjonen i ruter og bobler går boken over til å fortelle historien gjennom ren tekst. Rutene skal ikke melde sin gjenkomst før nærmere hundre sider senere. Da er hele familien på vei til Tyskland (med halvparten av barna i en IKEA-henger) for å kjøpe billig øl. På fergekaien blir det klart at storesøsteren til Freddy har drept hamsteren hans ved et uhell. Og i stedet for å sette seg inn i bilen igjen vandrer Freddy rett og slett avsted på egenhånd, og sitter på med flere ulike biler som tar ham innover til København.

Hvordan skal en forfatter håndtere en så lang periode hvor førstepersons-fortelleren selv ikke snakker? Å løse det med tegneseriespråket, som ikke krever hverken dialog eller fortellerstemme for å formidle hva som skjer, er et uventet men likevel innlysende grep. Det fungerer også godt i en bok som har etablert det grafiske som et virkemiddel både på omslaget og i den tegnede innledningen.

Ubehag i bunnen

Boken ender med at Freddy på sett og vis finner seg selv, ved hjelp av en Roskilde-sjåfør, en amerikansk rapstjerne (og Kardashian-ektemann), og vennen Eskild. Om alle tråder ikke blir knyttet pent sammen til siste slutt, føles det ikke som noen stor forseelse. Dyr med pels tasser like lettbent rundt i livet som unge Freddy selv, med et ubehag i bunnen som hovedpersonen enten ikke merker eller ikke setter ordentlig ord på.

Sagt med bokens eget øre for moderne dansk er det en fucking god bok, som burde komme på norsk også.

Vi har hørt historien før. To små brødre som opdager en hel ny verden er ikke en ny fortælling, men en temmelig klassisk rejsefantasi – den begynder ved starten af rejsen og slutter hvor brødrene er sikre tilbage hvor de begyndte. Det er en fantasiformula, men i fantasiskrivning bruger man naturligvis formulaer, det er helt som det skal være. Brødrene Urbán (6) og Ritni (8) er i begyndelsen af rejsen forvirrede og bange ved alle de ting Laksi – den fremmede som indbyder dem til at rejse – ser som normale og selvfølgelige. Laksi er deres ledsager på rejsen og forbindelsen mellom vores verden og den anden, hvor overnaturlige hændelser er dagligt brød, som den norske tittel, Underlige hendelser ved Villmarkssjøen, understøtter. Drengenes opgave er at hjælpe Laksi med at finde Golláš, som er forsvundet og ingen ved hvorfor.

For at løse opgaven, må drengene give af sig selv. Stuora Rávdu, den gigantiske fjeldørred, skal for eksempel høre en ny historie og drengene tror ikke de kan finde på noget selv. Men det lykkes dem og sådan går det i fortællingen, drengene tror ikke de kan lægge noget til løsningen, men tager fejl hver gang. De finder ud af at joike, at synge samisk folkemusik som er meget personlig og skal fange kernen af den som bliver joiket. Drengene vokser ved hver løsning og bliver til sidst en del af den fremmede verden, de var så bange for i begyndelsen.

En hurtig udvikling

Fortællingen er hurtig og læseren bliver uvented sat ind i nye  omstændigheder, uden særlig fundamentering. Der er simpelthen en række af hændelser som overrasker, igen og igen. Et eksempel er Golláš. Hvem er hun? Hvor gammel? Hvordan ser hun ud? Det ved læseren ikke før i slutningen af fortællingen, når vi møder hende. Lige pludselig er en karakter vi ikke har mødt, forsvundet uden en eneste forklaring.

Det bliver til en verfremdungseffekt, hvor læseren igen og igen bliver mindet om at han er i en fremmed verden, hvor intet er kendt. Dette er en smart fortællemetode af Kirste Paltto, fordi den samiske mytologiske verden er fremmed for de fleste og man ikke kender myterne om himmelbuen eller den gigantiske fjeldørred i forvejen. Læseren genopdager dermed hvordan det føles at komme ud for uventede og fremmede hændelser, men altid med hjælp fra tolken Laksi, som forstår begge verdener.

Sunna Kittis illustrationer er meget grafiske og giver fortællingen en atmosfære af eventyr. Nogle af tegningerne er meget gode og flukter vel med teksten, andre adskiller sig og tilføjer ikke noget nyt til historien.

Personer og myter

De personer vi lærer best at kende er brødrene Urbán og Ritni og deres ledsager, Laksi. De andre personer og væsner beskrives kortfattet. Dette forårsager et skel mellom læseren og Vildmarksverdenen, fortælleren kender alle personer og væsner men bringer ikke denne viden, over til læseren, der derfor får uventet besøg af fremmede. Det kan føles ubehageligt for læseren men samtidig utfordres læseren af den intelligente skrivemåde der er kendetegnende for Verfremdung.

Fortællemåden minder om magisk realisme fra Syd-Amerika, hvor underlige hændelser kommer ind i teksten som en helt naturlig ting, overtro og tro skilles ikke ad hvilket giver en kraftfull fortælling. Dette fungerer overordnet flot i Palttos fortælling men bliver måske lidt overdrevet.

Det beste ved bogen er Palttos måde at arbejde med den samiske kulturarv, så læseren får et indblik i en verden der er gået tabt for de fleste. Når de små samerdrenge har lært at joike, fortælle historier og højnet deres selvtillid er rejsen slut og det er tid til at rejse hjem. Historien ender hvor den begynder, i deres telt, men det er ikke de samme drenge der ligger og sover i teltet, som om morgenen, de er modnet, har lært meget nyt og fantasiens cirkel er fuldbragt.

Man kan sige at fortællingen er en bildungsroman – en karnivalisk fortælling om to smådrenge som møder en ny verden og finder ud af egne styrker. Der er ingen moralsk budskab i historien – undtagen måske at hjælpe hinanden og være åben mod eventyr.

Søskenforhold kan være kompliserte. En gutt får en hjertelidelse og vokser opp med dårlig helse. Lillesøstera er oppdratt til å vise omsorg, og selv når broren blir voksen og helst vil gå alene, greier hun ikke å slippe taket. Han på sin side greier ikke å avvise henne. Kanskje ville det vært best for dem begge om de skilte lag og gikk i hver sine retninger. Iallfall burde de tenke over situasjonen, snakke ut og rydde i følelsene. Men de gjør ikke det. De holder sammen. De er jo søsken.

Realistisk for eldre ungdom

Dette er den flokete forhistoria til den 21-årige Hedda og hennes tre år eldre bror Daniel, slik vi møter dem i Heidi Sævareids siste roman Bruddlinjer. Hennes tre tidligere romaner er gode, og Slagside fra i fjor er rett og slett framragende. Hun skriver realistisk for eldre ungdom (de to siste romanene kunne vært utgitt som voksenroman, et tankekors). Bøkene hennes er fri for «typiske ungdomsbokingredienser» som f. eks. foreldres skilsmisser, ung død og mobbing.

Årets roman er svakere enn fjorårets, men ikke mer enn at Sævareid fortsatt er en av de mest interessante norske forfatterne av ungdomsromaner. Boka handler om Heddas opplevelser to uker om sommeren. Hun er i Glastonbury og London, i Oslo og i et ørkenområde i Spania. Med de mange tilbakeblikkene får vi et bilde av ei ung kvinne som er avhengig av andre, men som ønsker å bli selvstendig med verdighet – ikke ulikt de foregående romanene som handler om avhengighet og selvstendighet, smerte og skam.

Et trekantforhold

Som før er det et trekantforhold i sving. Det handler om Hedda og hennes tre år eldre bror, Daniel, og Heddas 18 år eldre elsker, Ulf. De to mennene er forskjellige. Daniel vil på tross av hjertelidelsen bevise at han er frisk. Han er full av innfall, en performancekunstner som flytter rundt, livnærer seg på uklare jobber, eksperimenterer med rusmidler og stadig utfordrer seg selv. Hedda er bekymret for han og prøver å henge med. Langsomt forstår vi at hun egentlig er avhengig av han, en komplisert utfordring. Ulf er annerledes, en rik advokat som arbeider for olje- og gassfirmaer og bor i Barcode-rekka i Bjørvika. Han gir Hedda oppmerksomhet, tar henne med på reiser, gir henne klær, ny mobil og månedlige ti tusen rett inn på konto. Selv er hun en fattig student fra Tøyen og har bare kropp å gi tilbake. Langsomt forstår hun det: For Ulf er hun en sugarbaby.

Hvordan takler hun disse utfordringene? At hun til slutt bryter med Barcode-Ulf, overrasker oss ikke. Han har aldri betydd noe for henne, og uten pengeoverføringene må hun ta sommerjobb, verre er det ikke. For oss lesere betyr det heller ikke noe. Vi har ikke kommet nær forholdet. De fleste møtene skjer i retrospektive glimt, hastig og nesten distansert beskrevet. Det står ikke noe på spill, og løsningen er forutsigbar.

Et uforløst søskenforhold

Men floken mellom søsknene Hedda og Daniel, den griper oss. I utgangspunktet er dette søskenforholdet vanskelig og følsomt, dessuten viktig på den måten at unge lesere vil forstå og identifisere seg med den kranglete avhengigheten som ei lillesøster kan ha til sin storebror. Søsken er tildelt på godt og vondt, ikke valgt. Dessuten beskriver Sævareid dette forholdet med energi og nerve, og det spenner forventningene enda mer. Likevel blir utfordringen overfor Daniel stående. Det er rart siden fortelleren signaliserer at Hedda skal forandre seg. Når Hedda spår i tarot, trekker hun tre ganger kortet Tårnet og to ganger Djevelen. Hvis ikke tarot er en ytre rekvisitt, er det et illevarslende frampek, iallfall et utgangspunkt for innsikt. Det finnes også andre hint i samme retning.

Men hva skjer? Ikke stort. Hun kommer bort fra Daniel i regnværet, avbryter og drar hjem før tida. Når de igjen er sammen, denne gangen i Spania, fortsetter hun som i Glastonbury med å tenke på Daniel, bekymre seg for han og lete etter han. Miljøet er nytt, men selv går hun på repeat. Og når de til slutt forlater Spania, har det egentlig ikke skjedd noe i søskenforholdet. Med tanke på at mange ungdommer ikke finner ut av sin familie og sine søsken, burde Sævareid ha gått lenger i å utforske, problematisere og rydde. Her oppleves romanen som uferdig.

Velskrevet og annerledes  

Det betyr ikke at Bruddlinjer er en skuffelse. Tvert imot. Sævareid er en forfatter som skriver medrivende, engasjert og innenfra. Språket er presist og detaljert, og slik at det åpner seg flere lag. Det er en rekke små, men skarpt tenkte refleksjoner underveis. Som i de tidligere romanene  har Sævareid dessuten et generøst blikk for alternative miljø. Den første romanen utspilte seg i en kristen karismatisk menighet, den neste i et suspensionmiljø og i fjor i en kampsportklubb. I årets roman er det musikkfestival og gathering, og i tillegg er tarot og Aleister Crowleys okkulte filosofi med magi sentral. Om disse miljøene er troverdige, blir opp til de unge leserne å avgjøre, men Sævareid fortjener uansett ros for å gå sine egne veier.

I ein artikkel frå antologien Barnelyrikk (2015) stiller Hanne Bramness nokre kloke spørsmål til seg sjølv og barnelyrikken sin: «Jeg har vært opptatt av å vise fram det vakre, det overraskende, jeg har vært opptatt av ordlek og kunnskap om natur og ting, men har jeg virkelig tatt barnet med på ei indre reise? Har jeg vist temperament og tiltro? Har jeg turt å vise meg liten og redd, forvirret, søkende? Jeg har kanskje vært tilbakeskuende åpen, men har jeg tatt sjansen på å være virkelig inkluderende?» Sjølvransakinga til Bramness får fram at vegen til det gode diktet ikkje alltid er brulagd med gode intensjonar – verken poetiske eller pedagogiske – og at nærleik og ærlegheit ofte fører lengre.

Per Olav Kaldestads dikt er fulle av både overraskande vendingar, ordleik og kunnskap om natur og ting, men dei er også nære og inkluderande – både for «store og små», som det står på tittelsida til Når sola kjem dettande inn. Boka er ei samling av Kaldestads dikt som også, får eg understreke, er meint for barn. Dei tre samlingane har ganske ulike uttrykk, men det poetiske blikket til Kaldestad er gjenkjenneleg i dei alle.

Frie rim og bundne vers

Både i motivkrins og verkemiddel er det mykje som minner om poesien til Olav H. Hauge, Einar Økland og Ragnar Hovland, men Kaldestad finn sin eigen plass mellom dei. Medan Sola klappar meg (1990) inneheld ei blanding av haikuar, korthogde dikt og friare vers med rim, er Denne jorda eg bur på (1998) og Når morgonfrosken syng (2004) på ulike vis meir bundne i forma. Denne jorda eg bur på består av tre langdikt, delt i strofer med seks verselinjer. Dikta i Når morgonfrosken syng har tilsynelatande ei meir tradisjonelt bunden form, men når Kaldestad rimar, verkar det sjeldan stivt eller gammalmodig: «Eg er yr i dag / loppene i blodet kryr i dag / kjenner meg heilt på styr i dag». Dette kunne like gjerne stamma frå rima til ein moderne rappar som ein gammal rimsmed.

Alt i alt gir dei tre samlingane lesaren ei fin blanding av regler og meir kunstnarleg eksperimenterande poesi – gjerne i eitt og same dikt. For lesarar i alle leirar er Kaldestad nettopp det Nina Goga kallar han i etterordet til denne samleutgivinga: «Ei urokråke i språket».

Måne og sol, sinne og hat

For sjølv om Kaldestads dikt er lystige og inkluderande, er dei også eigna til å vekkje nokre trøblete tankar hos lesaren. Sola er det sentrale motivet i dikta hans, og den er varm og livgivande, men har også ei bakside, som kjem fram i opninga av diktet som nettopp ber tittelen «Sola»:

Eg er verdens største
atombombe,
eksploderer
gjer eg
heile
tida,
men
for deg
kan eg vera
varm og
god.

Dikta er ofte bygde opp rundt erfaringar dei fleste av oss deler, eller fenomen vi alle kjenner. Kaldestad koplar det som ligg oppe i dagen – som dyr og landskap, naturelement og årstider – til det vi alle, men kvar for oss, ber i oss av tankar og kjensler. Såleis er det nærliggjande å kalle dikta sentrallyriske, men dei viser også sterk vilje til å overraske lesaren gjennom bilete og ord – om det er ein nattbjørn som tassar i månelyset eller ei linerle som «trippar / og vippar / og svippar / og nippar / og blippar».

Særleg set eg pris på at Kaldestad ikkje berre skriv dikt som uttrykkjer kjensler som allereie er velkjende i barnelyrikken, som glede og kjærleik, einsemd og sorg, men også meir overrumplande kjensler som sinne og hat. Evna hans til å setje ord på slike kjensler bidreg også til at lesaren kjenner seg inkludert og tatt på alvor, til dømes i diktet «Eg hatar», som opnar på denne modige måten:

Eg hatar alle saman.
Eg hatar far og mor.
Eg hatar bror og søster.
Eg hatar katt og skjor.

I etterordet skriv Goga at ho gjerne vil ha diktet «Takkesong» inn i «den litterære kanon for tekster som oppfordrer til eller gir uttrykk for etisk bevissthet». Det kan eg skrive under på – «Takkesong» er ein sekulær tekst som viser takksemd til tilværet like så godt som noko religiøs bøn – men eg vil også hevde at eit dikt som «Eg hatar» kunne vere med i ein slik kanon. Sinne og hat finst, ikkje berre utanfor, men også i oss, og eit kvart etisk medvit bør nettopp vere medviten det. I dikta til Kaldestad får lesaren høve til å gjennomleve og reflektere rundt det som er vondt og vanskeleg.

Ein kløppar på kontrastar

I det heile er Kaldestad ein kløppar på å vise fram kontrastar, som når han lèt det sørgjelege diktet «Du skal reisa» følgjast av det muntert-frekke «Ha det-song», eller når «Fredssong» følgjer etter «Krigssong». Det er ikkje alle dikta i desse samlingane som treff like godt, og nokre stader fell Kaldestad for freistinga til å skrive det Henning Hagerup i ei samlemelding av Sola klappar meg og tre andre barnediktsamlingar har kalla eit «blautkakedikt»:

Eg skubbar den blå gardina
roleg til sides
og sola står plommeraud
inni kremgule skyer

Det finst andre slike blaute tekstar her, men dei er i fåtal. Uansett er det slåande å lese dette diktet opp imot eit anna dikt frå same samling, der Kaldestad etter mitt syn målar landskapet i fargar med større varsemd og større effekt:

Det vide havet er blått.
Himmelen over er lysare blå,
like lys som sola er gul

Dei tre små bøkene som er samla i Når sola kjem dettande inn inneheld i alle fall fleire dikt som den norske barnelyrikken ville vore fattigare utan, og det einaste eg verkeleg stussar på når det gjeld denne nye utgivinga, er kvifor den ikkje inneheld eit einaste nytt dikt, frå eit av dei mange åra som har gått sidan Når morgonfrosken syng kom ut i 2004.

«En imponerende, gripende og fantastisk roman som vil bli husket som en av vår tids klassikere» lyder blurben fra John Green på forsiden av The Hate U Give. Dette er store ord om en debutroman, som riktignok har vekket stor oppmerksomhet i hjemlandet USA. The Hate U Give kretser nemlig rundt aktuelle og kontroversielle temaer som politivold mot svarte og rasisme på både myndighets- og hverdagsnivå, og er tydelig inspirert av virkelige hendelser.

Eneste vitne

Hovedpersonen i romanen, 16 år gamle Starr, slites mellom to verdener: det harde miljøet i det fattige, svarte nabolaget hun bor i, der gjengvold, narkohandel og skyteepisoder er nærmest dagligdags kost, og det rike, hvite miljøet på privatskolen foreldrene sender henne og søsknene til, der hun har både kjæreste og sine to beste venner. Starr jobber hardt for å holde de to verdenene adskilt, men en dag skjer det noe som gjør det umulig: På vei hjem fra fest blir barndomsvennen Khalil, som er ubevæpnet, skutt og drept av en hvit politimann under en trafikkontroll.

Drapet vekker sterke reaksjoner både hos Starr og i lokalmiljøet Garden Heights, og fører til demonstrasjoner og voldelige opptøyer. Som vitne må Starr forklare seg til politiet om hendelsen, men forklaringen hennes er ikke nok til å få politimannen pågrepet. Utenfor nabolaget, i tv-sendingene og på privatskolen, er fremstillingen av hendelsen dessuten en helt annen. Her blir Khalil omtalt som gjengmedlem og narkolanger:

«Narkolanger. Det er det han er for dem. Det spiller ingen rolle at han bare er mistenkt. ‘Narkolanger’ veier mye tyngre enn ‘mistenkt’ noen gang kommer til å gjøre. Hvis det blir kjent at jeg var i bilen, hva blir jeg da? Gettogangsterjenta som hang sammen med en narkolanger? Hva kommer lærerne mine til å tro om meg? Vennene mine? Hele jævla verden, kanskje?»

Starr forteller ikke vennene på skolen at hun kjente Khalil, og må dermed bevitne fordommene og likegyldigheten som råder i privatskolemiljøet. Som eneste vitne, og den som burde heve stemmen for Khalil, blir hun stående i et umulig dilemma: Skal hun stille opp for Khalil og det svarte miljøet ved å fortelle verden hvem han egentlig var og hva som skjedde den dagen han døde, og dermed risikere sin egen trygghet? Eller skal hun tie og beholde anonymiteten?

Rasekonflikter og gjengproblematikk

Det er et hardt miljø som skildres i The Hate U Give, og dette reflekteres også i språket i romanen. Både dialogen og fortellerstemmen til Starr er preget av slang, banning og gatespråk. Dette er stort sett overbevisende gjengitt i Vibeke Saugestads norske oversettelse, til tross for at hun ikke alltid treffer på den ungdommelige sjargongen med uttrykk som «Steike» eller «lappe til».

Virkeligheten som skildres i romanen er også langt fra en gjenkjennelig norsk hverdag. Samtidig er Starr en forteller som er tøff og sårbar på samme tid, og konflikten mellom ønsket om å heve stemmen og å beholde anonymiteten er lett å kjenne seg igjen i.

Det er i hovedsak drapet på Khalil, opptøyene rundt det og den påfølgende rettsaken mot den skyldige politimannen som driver handlingen framover, men The Hate U Give har også flere andre handlingslinjer. Temaer som gjengkriminalitet, narkotikamisbruk, omsorgssvikt og kjærlighetsforhold på tvers av rase integreres på lik linje med venninnekonflikter og konfrontasjoner med hverdagsrasistisk språk og tankesett. Dette tilfører spenning og dybde til hovedkonflikten, og bidrar til å danne et troverdig og gjenkjennelig portrett av en tenåringshverdag.

The Hate U Give er en lang bok, og Thomas lykkes ikke helt i å holde drivet oppe gjennom alle de 450 sidene. Etter et litt kjedelig midtparti der vennekonfliktene får i overkant mye vekt, tar dramaet seg likevel kraftig opp i romanens siste del, når Khalil-saken igjen kommer i høysetet.

Rap og 90-tallsserier som intertekster

I tillegg til det slangpregede språket benytter Thomas seg også av flere referanser fra svart populærkultur. En gjennomgående viktig referanse er for eksempel 90-tallsserien Fresh Prince i Bel Air, om den gangsteraktige Will som flytter fra Philadelphia til sin rike onkel i Bel Air for å gå på privatskole. Serien fungerer godt både som en slags comic relief i en ellers alvorstung ungdomsbok, og som et speil for splittelsen Starr opplever mellom hjemmemiljøet og privatskolehverdagen.

Også Tupacs sangtekster er viktige intertekster i romanen, og det er nettopp et Tupac-sitat som har gitt opphav til den engelske tittelen, som også kan sees som et slags overordnet budskap i romanen – slagordet THUG LIFE, som blir forklart på denne måten av Khalil like før han blir drept:

«Hør, da! The Hate U – altså bokstaven U – Give Little Infants Fucks Everybody. T-H-U-G-L-I-F-E. Det betyr at det samfunnet gir oss i barndommen, kommer til å slå tilbake på dem når vi først klikker. Skjønner du?»

En ubehagelig virkelighet

The Hate U Give er en svært aktuell roman, i en tid der skyteepisoder blir en stadig vanligere del av nyhetsbildet. Det er ikke mer enn fem år siden 17 år gamle, ubevæpnede Trayvon Martin ble drept av en nabolagsvakt, og tre år siden 18 år gamle Michael Brown ble drept av en politimann. Verken nabolagsvakten eller politimannen ble dømt for drapene, og sakene førte til opptøyer og demonstrasjoner mot rasisme og politivold over hele USA.

Angie Thomas er åpen om inspirasjonen fra disse hendelsene, og fra bevegelsen Black Lives Matter. Selv om det å kåre romanen til en av vår tids klassikere kanskje blir å ta litt hardt i, er det liten tvil om at Angie Thomas’ evne til å skrive troverdig og engasjerende om et så kontroversielt og vanskelig tema gjør The Hate U Give til en sterk og viktig ungdomsroman.

Det er torsdag ettermiddag, og skolens nerd, skjønnhetsdronningen, bad boy-en og atleten må sitte igjen, sammen med han rare som ingen egentlig forstår noe av. Hvis det høres kjent ut er det fordi det er det. Men der 80-tallets kultfilmklassiker Breakfast Club endte med at alle sammen ble kjent både med hverandre og med seg selv på nytt, beveger En av oss lyver seg inn i langt mørkere territorier, knyttet til vår tids digitale mediekultur. Simon, outsideren, driver appen «Hørt det», som sprer rykter om alle på skolen. Når gjensittingen er over, ligger han død igjen. Noen har hatt peanøttolje i koppen hans, og tatt alle allergipennene på skolen. På appen ligger det et upublisert innlegg, med avsløringer om de fire andre som var sammen med han når han døde. Alle har altså motiv, men hvem er morderen?

Sjangeroverskridende

Fortellingen om de høyprofilerte, og stort sett vellykkede tenåringene, som skjuler hemmeligheter som ingen må få vite om, og som presses av trusselen om avsløringer, følger en kjent oppskrift fra såpeaktige tenåringssatsninger som Gossip Girl og Pretty Little Liars. Men denne boka har mer på hjertet. Den har slik sett mer til felles med førstnevnte film, og gir i likhet med den også et intelligent og hjertevarmt portrett av samtiden, sett fra ungdommers synsvinkel. Boka kan fungere som en trojansk hest som lurer et visst segment lesere inn i en refleksjon over aktuelle samfunnsproblemer, og om hvem de egentlig er, innerst inne. Alle hovedpersonene går gjennom en utvikling vekk fra de stereotypiske rollene de har i starten, og ender opp som venner som både forstår seg selv og hverandre til slutt.

Historien er fortalt i første person, i nåtidsform, gjennom en ny synsvinkel for hvert underkapittel. Det er en underlig og ulogisk form, siden man ikke kan skrive ned en fortelling samtidig som man opplever den. Men det gir en fin umiddelbarhet, og så lenge man aksepterer det, er det lett å henge med. Man kommer ikke langt under huden på karakterene, og dette er ikke et språklig overflødighetshorn av ungdomssjargong, som for eksempel i John Greens bøker. Den er tro mot krimsjangeren og er en handlingsdrevet pageturner helt uten overflødig prat, analysering, eller billedskapende skildringer. Desto større blir rommet for leserens tanker.

Sangen om meg selv

Oversettelsen bærer dessverre litt preg av hastverksarbeid. For eksempel er uttrykket «signe hans sjel» en hjelpeløs oversettelse av uttrykket «bless his soul», sagt i forbifarten om en nylig avdød person. Radbrekkingen av Walt Whitmans berømte dikt «Sangen om meg selv» er merkelig, og jeg lurer på hvorfor oversetteren ikke bare har brukt Per Arnebergs klassiske oversettelse som den er, men tilsynelatende brukt en del, og endret noe selv. Jeg kan heller ikke se at Arneberg er kreditert noe sted for sitt bidrag. Kanskje er oversettelsen bearbeidet fordi den gammelmodige formen virker fremmed. Men det er et poeng i boka at diktet lyder fremmed. Dette sjeldne innslaget av poesi, lest i Simons begravelse, kunne vært et virkningsfullt brudd med stilen i boka. I denne merkelige hybridformen var det vanskelig å få øye på den vakre, musikalske poesien til Whitman. Det er synd, for diktet i begravelsen er en nøkkel til det dypere nivået i boka, og i denne versjonen fremstår det som nettopp et utilgjengelig «rart, hakkete dikt», som Nate omtaler det som.

For øvrig ligger den poetiske sensibiliteten i denne boka ikke så mye i språket som i persontegningene. Særlig godt er portrettet av Nate – den småkriminelle gutten som har måttet gjøre seg hard for å takle en umulig livssituasjon, hvor han må forsørge både seg selv og den alkoholiserte faren. Andre tenåringsdramaer hadde trolig tatt lettere på det at Nate på et tidspunkt havner i fengsel. I denne boka virker opplevelsen troverdig, det Nate opplever får konsekvenser, og setter spor i han som er vanskelig å viske vekk. Her gir boken et viktig innspill til hvordan samfunnet bør møte en ung gutt som sliter med å få livet sitt til å gå opp.

En annen person som er interessant å følge er «skoleballdronningen» Addy, som forvandler seg fra å være en dukke som kjæresten kan kle opp og styre som han vil, og et objekt som lever for andres blikk, til en korthåret, ukonvensjonell, tøff og handlekraftig jente. Det er også spennende å følge den gradvise avdekkingen av hvem den døde gutten, Simon, egentlig er.

Boka tar opp viktige temaer som suksessjaget i skolen og tabuer knyttet til homofili. Et hovedtema er selviscenesettelse. Alle ungdommene er i begynnelsen fanget av det bildet andre har av dem, og det som passer med andres forventninger. Når de så får livene sine flombelyst i det som etter hvert blir en nasjonal mediesak, blir det vanskeligere å holde på den fasaden de prøver å vise andre, og å være dem de prøver å overbevise seg selv om at de er. Selv om det ikke virker så sannsynlig at de til slutt blir nasjonale kjendiser, er denne vendingen nødvendig for å sette temaet på spissen. Når livene deres blir presentert av andre som i realityshow, stemmer medievirkeligheten lite med hvordan de selv opplever virkeligheten.

En brutal ungdomskultur

Det finnes en brutalitet i moderne ungdomskultur som kan kulminere i fysisk og psykisk mishandling, og boka antyder at skolemassakrer og den sosiale uthengningen som ungdommene i boka opplever er beslektede fenomener, som til syvende og sist handler om at noen vil gjøre opp for manglende anerkjennelse fra andre. Det handler om å få en form for status som man føler man fortjener, hevde seg og få makt over liv og død. Denne brutaliteten i kulturen ligger under handlingen hele tiden. Kampen om sosial status kan være nådeløs, og det å ha meningsfylte relasjoner til andre kan bli underordnet det å konkurrere om den formen for makt og anerkjennelse man kan oppleve gjennom å iscenesette seg selv på sosiale medier. Ungdommene i boka oppdager etter hvert hvor skjør identiteten de har hatt har vært, hvor hule relasjonene de har til andre har vært, og hvor mye de har løyet for seg selv og andre. Når alle møtes mot slutten og alle trådene samler seg, er ungdommene i gang med å gjøre sine første forsiktige skritt ut i verden som noen som er mer i overenstemmelse med deres indre «jeg».

Jeg skjønte hvor mysteriet bar ganske tidlig, men så har jeg også en forkjærlighet for Agatha Christie-aktige plot-twister. For de som ikke har vært borti så mye krim før tror jeg å løse gåten før hovedpersonene selv gjør det blir en større nøtt. Dette er en bok som godt kan leses for underholdningsverdien alene, og som sikkert vil appellere bredt til et stort antall lesere. Men den kan også være et utgangspunkt for diskusjoner om moderne medievirkelighet, om psykisk helse, og om hva det vil si å være ung i dag.

Sofia Nordin er en av Sveriges fremste barnebokforfattere, og for Nå skjer det ble hun nominert til Augustprisen i 2016. Romanen handler om Stella, som vet at hun er en mange misunner: Hun er en av de populære på skolen, har en sterk posisjon i venninneflokken og er omsvermet av guttene. Hun er også bestevenninne med Sigrid, som hun deler alt med – i hvert fall nesten. For Stella er forelsket i Sigrid. Og det kan hun ikke si til henne. Ikke til noen. Og nå er hemmeligheten i ferd med å vokse seg så stor at den ikke får plass i henne mer.

Hjelper det å prøve med en gutt?

Nå skjer det handler om hva man skal gjøre når erkjennelsen om at man er forelsket i sin bestevenninne, er et faktum. Hva hvis Stella mister Sigrid for alltid hvis Sigrid får vite det? Og tør Stella risikere posisjonen sin på skolen? Stella prøver å overtale seg selv til å tro at det jo kan hende forelskelsen forsvinner hvis hun bare prøver med en gutt – i det minste kan det gjøre at Sigrid ikke får mistanke om at det er henne Stella egentlig vil ha. Dette er problematisk i seg selv, men problemene blir ikke mindre av at gutten hun forsøker med, er Sigrids storebror Hannes, som på sin side er kjempeforelsket i Stella. Og slik vikler Stella seg inn i følelsesmessige problemer som ikke er så lett å komme ut av – i hvert fall ikke uten å såre både seg selv, Hannes og Sigrid på veien.

Et blikk fra sidelinjen

For den oppmerksomme leser er det ikke vanskelig å tolke tegnene Sigrid gir Stella som romantiske tilnærmelser. Men selv om de også i et glimt av håp tolkes slik av Stella, tar det ikke lang tid før de overanalyseres og omgjøres til alt mulig annet i hodet hennes. Hun befinner seg nærmest konstant på et meta-tankeplan, hvor både følelser og tanker kommenteres, fordømmes eller analyseres til den opprinnelige følelsen eller tanken forsvinner. Etter en episode hvor Sigrid har tatt hånda hennes, tenker Stella: «Det varte for lenge til å være en misforståelse, og huden var for varm og myk, stillheten for full av hjerteslag og åndedrag.» Dagen etter vendes tanken på hodet: «Gjorde hun det for å sette meg på prøve? […] for å vise at jeg er ekkel, og at hun ikke vil ha noe mer med meg å gjøre?» I stedet for å spørre Sigrid, ber hun som en slags hevn Hannes ut på date. Stellas angst og store mistro til seg selv projiseres således over på Sigrid, som på sin side føler seg avvist.

Stella velger gjentatte ganger å la tvilen seire og trekke feilaktige konklusjoner om Sigrids motiver i stedet for å stille de vanskelige spørsmålene, og dette avler igjen nye misforståelser og forviklinger. Heldigvis får hun uventet støtte fra Agnes, en gammel dame hun finner på et internettforum for lesbiske, som hun begynner å maile med. Agnes følger med på sidelinjen mens Stella og Sigrid langsomt åpner opp for hverandre og tør å la kjærligheten de begge føler på, ta plass og utfolde seg.

Roman uten berøringsangst

Mailkorrespondansen mellom Agnes og Stella skaper fine språklige og fortellermessige brudd i historien om Sigrid og Stella. Agnes innvier Stella i den gamle kjærlighetshistorien mellom henne og hennes gamle bestevenninne Mai som aldri fikk utfolde seg, fordi de hverken turte eller hadde samfunnet på sin side da de var unge. Hun forteller også hvordan hun nyter å gå hånd i hånd med sin nåværende kjæreste Ester i dagens Stockholm. Romanen kommer på denne måten også til å handle om både generasjonsforskjeller og hvordan samfunnet har forandret seg i møtet med homofili. Stella selv sier at det nesten er moderne å være lesbisk i disse dager, men til tross for at hun tenker dette, er Stellas angst for å være åpen allikevel stor. Etter hvert som forviklingene oppløses og de vanskelige samtalene tas, blir hun allikevel bevisst på at mange av begrensningene hun støter på, er begrensninger hun selv skaper, og at hun er så opptatt av å forvente andres avvisninger at hun nærmest fremprovoserer dem. Samtidig utsetter hun andre for akkurat det hun er mest redd for å bli utsatt for selv.

Romanen setter et fint og naturlig søkelys på hvilke ekstra utfordringer det kan innebære å forelske seg i en av samme kjønn, for eksempel frykten for andres reaksjoner, som både kan være ubegrunnede og velbegrunnede. Det er fint at romanen ikke har berøringsangst ovenfor de vanskelighetene som tross alt finnes, i dette tilfellet i lesbiskes hverdag, både av personlige og strukturelle slag.

Stol på magefølelsen

Nordin har skapt et nært og troverdig portrett av en ung jente i møtet med sin første forelskelse. Stella er en levende karakter, splittet mellom å være barn og voksen, mellom å være reflektert, overanalyserende og i andre tilfeller svært naiv. Kjærligheten mellom Stella og Sigrid er sterk og var, og skildret på en slik måte at den er gjenkjennbar for de fleste. Nordin har også et godt blikk på hvor intens og skjør den seksuelle lysten kan være, spesielt når den er helt ny. Det som allikevel står sterkest for meg ved romanens slutt, er viktigheten av å ha mot: til å se sine egne feil og lære av dem, til å stå for det man føler, til å kaste seg ut i det som kan ende galt og tørre å slå seg innimellom. Men først og fremst mot til å stole på magefølelsen sin. Da trenger det ikke nødvendigvis å bli så komplisert som man først frykter.

Nattspeilet er en klassisk fantasyfortelling der hovedpersonen Mathias forflytter seg til en magisk verden, gjennom en portal, for å bekjempe onde makter i et fremmed univers. Han er den utvalgte, og ved sin heltemodige innsats og i egenskap av å være et barn fra vår verden, den eneste som kan redde dette fremmede universet, og da også seg selv. Bakerst i boka er det et spill, og når historien er lest, kan du være din egen helt i det samme universet som karakterene i historien. Spillet Mysteriet i Stormskog utgjør omtrent en fjerdedel av boken.

Kreftsyk fantasyhelt

Mathias er døende av kreft. Han har ligget på barneavdelingen på Ullevål sykehus i nesten fire måneder, men tilstanden hans har bare blitt verre. Kraftige cellegiftkurer virker ikke, og Mathias er utslitt av sykdom og behandling. Han er nær ved å gi etter for kreftens mørke stemme som gjentatte ganger formaner om å ikke stritte imot, men slippe taket. En natt våkner han av at en mystisk jente, Tara, står ved sengen hans. Hun forteller at hun kan gjøre ham frisk, men at hun også trenger hans hjelp. Hun forsvinner like fort som hun dukket opp, men legger igjen et ark som viser vei inn til hennes magiske verden, Bifrost. Gjennom et speil lokkes han inn i et vakkert landskap som ved første øyekast virker trygt, men som viser seg å skjule både ondskap og farer. Fyrst Cernac lokker til seg barn fra vår verden, ved hjelp av den skrekkelige Empusa, for å suge livskraften ut av dem. Samtidig sprer et mørke seg utover Bifrost, på vei til å utslette alt. For å redde sitt eget liv og Bifrosts eksistens, må Mathias nedkjempe fyrst Cernac. Et navn som med noe omrokkering av bokstaver blir ordet ’cancer’.

Som den typiske fantasyhelten har Mathias problemer i vår verden, men i Nattspeilet er dette fordi han er syk, ikke fordi han er en outsider, eller er sviktet av sine nærmeste. Han beskrives som en sosial gutt med mange interesser, med to gode venner og en omsorgsfull mor som støtter ham så godt hun kan. Det er kreften som gjør ham svekket og isolert, og som lar ham bli frarøvet sitt normale liv. Det utrykkes eksplisitt i teksten at Mathias ønsker en flukt fra sin egen tilstand.

«Kanskje han kan flykte inn i tankene – til et sted i hodet hvor kreften og smerten ikke når ham. Der kan han gjemme seg og vente til alt går over av seg selv.»

Skummel begynnelse

En styrke ved boken er at den trekker leseren inn i den mystiske handlingen allerede i første kapittel. Det er en ganske skummel start, der de onde kreftene viser seg i form av en mørk, lespende stemme som vil overtale Mathias til å la sykdommen vinne. Stemmen materialiserer seg også som en skikkelse med hette og skrapende negler på døra inn til rommet hans. Det gode blir introdusert i form av jenta Tara, som trenger hans hjelp, og som hevder hun vet hvordan han kan bli frisk. Kampen mellom det gode og det onde er dermed etablert.

Etter en lovende start, flater dessverre historien etter hvert ut etter at Mathias trår gjennom speilet og inn i Bifrost. Det blir en lang introdusering av skapninger og fenomener, noe som gjør at historien mister fremdrift, og den magiske og uhyggelige stemningen som ble etablert i starten, forsvinner. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at deler av boken er tenkt som en innledning til spillet, noe som gjør at vektleggingen av handlingen blir borte. At vi tidlig introduseres for skikkelsen GrumbelGrim, som ikke har betydning for historien, men er en sentral skikkelse i spillet, styrker denne mistanken. Det er et pluss at bok og spill knyttes tett sammen, men historien bør kunne stå alene, og ikke bare fungere som en innledning til et spill som muligens ikke alle leserne kommer til å spille.

Mathias, som fremsto som en person med interesser og personlighet i vår verden, der også sykdommen var med på å tegne et bilde av ham, blir en pregløs fantasyhelt i Bifrost. Han blir en karakter det er vanskelig identifisere seg med. Han klarer heller ikke levendegjøre det magiske universet gjennom sine opplevelser og erfaringer. Når sykdommen også etter hvert blir mindre fremtredende, er det nesten så jeg glemmer hva som er målet for reisen, og hva det er han kjemper for.

Overtydelig tekst

En annen svakhet ved boken er at forfatteren tidvis er overtydelig i sine beskrivelser og forklaringer. Han kunne med fordel hatt mer tiltro til leseren, og gitt rom for egne tolkninger og konklusjoner. En åpnere tekst ville gjort historien mer overraskende og spennende, som da Mathias møter baronen Okel, hersker av byen Halvveis. Tekstens insisteringer på at det er noe galt med baronen, ødelegger leserens mulighet til på egenhånd å oppdage ting underveis.

Historien tar seg betraktelig opp midtveis i boken, når Mathias og Tara kommer til byen Halvveis, og etter hvert begir seg mot Glitterheim for å nedkjempe fyrst Cernac. Uhyggen som var sentral i starten av fortellingen er tilbake, og karakterer og hendelser driver handlingen fremover. Det er nå historien begynner å leve, og jeg får en følelse av å være i et magisk univers.

Skummelt, men spennende spill

Mysteriet i Stormskog, rollespillet bakerst i boken, er en bonus for lesere som ikke føler seg ferdig med universet i Bifrost. Du skaper din egen helt, og målet for spillet er å finne trekatten Mir-Mir, følgesvennen og hjelperen til Mathias og Tara. På din vei møter du flere av de skumle vesenene du nettopp har lest om, og en av testspillerne mine synes spillet var såpass skummelt at det var vanskelig å spille videre. Ved hjelp av gode og levende beskrivelser fremtrer verdenen i spillet ofte mer magisk og eventyraktig enn sekvenser i boken. Både jeg og testspillerne mine syntes Mysteriet i Stormskog var en morsom og spennende avslutning på historien.

Klaus Hagerup er en av våre mest kjente og kjære barne- og ungdomsbokforfattere, med over tretti utgivelser bak seg. Særlig kjent er han for serien om Markus, og nå nylig også for manuset til NRK-julekalenderen Snøfall, som han skrev sammen med døtrene Hanne og Hilde.

I Jenta som ville redde bøkene følger vi Anna, som snart fyller ti år. Anna er redd for å bli gammel og dø, men finner trøst i bøkene, der karakterene lever evig. En dag gjør hun imidlertid en skremmende oppdagelse: På det elskede biblioteket finnes det en kjeller der bøker som ingen låner blir ødelagte av den mystiske Milton Berg. Oppdagelsen gjør Anna sint, og sammen med bibliotekaren fru Monsen bestemmer hun seg for å redde bøkene:

«– Vi må sørge for at bøkene blir lest.
Det er den eneste måten å holde dem levende på.
– Det er sant, sa fru Monsen. – Men da må noen låne dem.
– Jeg kan låne dem, sa Anna.»

Litteraturpolitisk prosjekt?

Det kan virke som det er et slags litteraturpolitisk prosjekt Hagerup har satt seg fore med dette plottet: et vink til den nylige debatten om diktsamlinger og smale romaner som støver ned i bibliotekhyllene på grunn av Innkjøpsordningen. I denne historien er det biblioteksjefen som får skylden for destruksjonen av bøkene, fordi de «tar for mye plass». Anna mener bøkene må reddes, men hvordan skal det gå til? Dette er et godt spørsmål, som vi dessverre ikke får noe svar på i Jenta som ville redde bøkene, for like etterpå tar plottet en annen vending.

Etter at Anna har lest seg sliten på alle bøkene hun har lånt, introduserer fru Monsen henne nemlig for en helt spesiell bok: Den forheksede skogen. I slutten av boka, som Hagerup skriver inn som en fortelling i fortellingen, treffer hovedpersonen Waldemar sin døde bestemor igjen i skikkelsen til et tre som har noe viktig å fortelle ham:

«Hva da? sa jeg. – Hva er det du vil fortelle meg, mormor? – Jeg vil fortelle deg om det mest fantastiske du noen gang kommer til å oppleve, sa hun. – Hør nøye etter nå.»

Anna får ikke vite hva bestemoren til Waldemar sier, for den neste siden i boka er blank. Anna tror slutten er blitt revet ut, og setter i gang en leteaksjon etter et komplett eksemplar. Aksjonen hennes skaper ringvirkninger, og Anna ender opp med å skape en bestselger av Den forheksede skogen, som viser seg å være skrevet av nettopp Milton Berg, ansvarlig for destruksjon av bøker.

Det er imidlertid ikke ironien i denne utviklingen som står i sentrum i bokas sluttscene, men snarere hva Anna har lært av boka: Det finnes ikke noe svar på hva Waldemar vil oppleve, for ingen vet hva som vil skje i fremtiden. Og med dette overkommer Anna også frykten sin for å bli eldre, og begynner isteden å glede seg til å fylle ti år.

Enkel livsvisdom

Jenta som ville redde bøkene er gjenkjennelig hagerupsk, både i den lune fortellerstemmen, med enkle og presise setninger og mye bruk av gjentakelse, og i den eksentriske karaktertegningen. Gjenkjennelig er også den tenkende og ensomme hovedpersonen, og formidlingen av enkel livsvisdom gjennom hovedpersonens erfaringer.

Det er i bøkene Anna finner trøst og vennskap, og måten karakterene fra bøkene blir levende for henne er fint skildret både i illustrasjonene, der de kommer flyvende opp fra sidene mens Anna leser, og i teksten:

«Når mammaen og pappaen hennes kom inn, lot hun som hun sov.
Men hun sov ikke.
Hun leste under dyna.
Hun fikk hundrevis av nye venner i bøkene.
Og noen uvenner.
Men sånn er jo livet.»

Levendegjørende illustrasjoner

Jenta som ville redde bøkene er støttet av Leser søker bok, og er gjennomgående lett å lese, med korte setninger, ujevn høyremarg og mye luft rundt teksten. Boka er også rikt illustrert av Lisa Aisato, og illustrasjonene skaper både dybde og stemning i fortellingen. De mettede fargene og elementene av både skisseaktig blyantstrek og akvarell tilfører dessuten en slags magi til handlingen som skaper assosiasjoner til eventyrsjangeren eller til de illustrerte utgavene av Harry Potter-serien.

Det er mange detaljer å oppdage i illustrasjonene, som at hovedpersonen i Den forheksede skogen følger Anna gjennom fortellingen, eller at Milton Berg har avisartiklene om boka si liggende på gulvet i kjelleren. Illustrasjonene blir dessuten brukt som aktive elementer i fortellingen, som når en tegning av et blankt ark får være svaret på spørsmålet om hva som er slutten på historien om Waldemar. Dette skaper et fint samspill mellom tekst og illustrasjon, og gjør boka godt tilpasset både høytlesning for yngre barn og eldre barn som vil lese selv.

En bok om å redde bøkene?

Jenta som ville redde bøkene er en sjarmerende fortelling, men hva er det den egentlig handler om?

Tross tittelen og den førende baksideteksten om redningsaksjonen av bøkene, er det frykten for alderdom som er den viktigste tematikken i Jenta som ville redde bøkene – en nokså underlig bekymring hos en hovedperson som snart fyller ti. Det er også denne frykten som får sin forløsning i sluttscenen, der Hagerup snur fortellingen til et metaprosjekt ved å la Milton Berg foreslå at han og Anna skal skrive bok sammen med tittelen Jenta som ville redde bøkene.

At Hagerup blander disse to temaene, uten å følge opp tråden om hva som skjer med de ulånte bøkene, gjør at fortellingen fremstår som litt ufokusert og uforløst – som om Hagerup ikke helt har bestemt seg for hva den skal handle om. Dette kommer også til uttrykk gjennom flere plottmessige snarveier i handlingen, som at Anna ikke spør fru Monsen om den manglende siden i Den forheksede skogen med en gang, istedenfor å sette i gang det store leteprosjektet, eller det utilfredsstillende svaret på hvorfor Milton Berg fortsetter i jobben som bokdestruktør hvis han hater det så mye.

Disse plottmessige svakhetene trekker ned helhetsinntrykket av boka, som ellers er en ambisiøs og forseggjort utgivelse. Selv om fortellingen nok uansett vil skape gjenkjennelse og begeistring hos små og store lesere, gjør dette at Jenta som ville redde bøkene ikke lykkes helt i å leve opp til Hagerups egen standard.

Flapps og Mark er bestevenner og leker sammen natten lang. Det vil si: Flapps vil gjerne leke om natten, for hun er en flaggermus, et nattdyr. Mark er mark, og liker også godt å være oppe om natten, men en vakker natt vil han ikke leke mer. Jeg må sove, sier Mark. Jeg må sove for å være våken i morgen, da jeg er invitert på fuglefest, men det er bare for oss som er våkne om dagen, sier Mark og sovner.

På fest med vennen som pakke

Flapps funderer på dette, hun vil jo også på fest, og så vanskelig kan det vel ikke være å holde seg våken om dagen. Og slik går det til at Flapps stjeler fødselsdagsinvitasjonen til Mark, tar på seg danseskoa og går på fest mens kompisen sover. For å komme inn må hun ha med en presang. Da pakker hun inn sin sovende venn i gavepapir, og slipper inn på festen.

Flapps blir med på moroa så godt hun kan, men som det nattdyret hun er, sovner hun fra den ene leken etter den andre, og riktig innafor er hun ikke heller. Til slutt har hun fått nok. Hun savner sin gode venn Mark. Men hvor er Mark? I siste liten redder Flapps Mark idet bursdagsfuglen er i ferd med å sette gaffelen i ham, som den lekkerbiskenen en mark er for fugler.

Så blir vennene venner igjen. Mark tilgir Flapps, og de leker høylytt sammen hele natten til ende. Det er en enkel, oppbyggelig historie om det å føle seg utenfor felleskapet, og om hvor langt man er i stand til å gå for å være en del av det. Så langt som til nesten å ofre en venn.

Sceneskift og tempo

Alice Lima de Faria har skrevet historien, laget illustrasjonene, håndtegnet teksten og stått for lay-outen i denne feststemte bildeboka. Som i Det var ikke jeg, sa Robin Hund, som hun fikk Kulturdepartementets debutantpris for i 2015, er dette en bildebok av det genuine slaget. Med det mener jeg at tekst og illustrasjoner tilfører hverandre det som skaper noe nytt, en ikonotekst, som går utover både verbalteksten og bildene. Her er store oppslag, et sceneskift hver gang du blar om. Andre steder er det flere småscener i hvert oppslag. Som der Flapp oppdager at han har glemt gaven og skynder seg hjem for å pakke inn Mark, hans tvil og bestemmelse avspeiles i småscenene. Vekslingen mellom store oppslag og mindre scener påvirker tempoet i handlingsforløpet.

Fortellende farger 

Alice Lima de Faria er en kolorist. Hun bruker bevisst farger og sort/hvitt. Stemningen slås an i første oppslag: et mørkt panorama over skogen om natten. Alle sover, nesten, i alle fall. Det lyser i vinduet hos Flapps og Mark, og fra de andre boligene i skogen er det kun lys i gluggene og det høres snorkelyder i form av Zzz og HYSJ! om hverandre. De typografiske visuelle virkemidlene sier noe om handlingen. Før vi har kommet så langt som til første oppslag, har bildebokmakeren lagt ut noen pekere: På forsatsen viser alle bursdagsgjestene seg – malt lyserøde med gouache (opake vannfarger) og med ulike hodeplagg. Bare Flapps skiller seg ut i sin fremtoning av svarte, grove blyantstreker og en rund og klumpete figur som minner umiskjennelig om Kjell Aukrusts Ludvig. Også i personligheten kan hun minne om Ludvig: ikke den skarpeste kniven i skuffen, men god, glad og velmenende. Et par dansesko på kolofonsiden peker fremover mot Flapps’ festopptreden. Fuglene er like lyserøde alle sammen, men skiller seg fra hverandre med oppfinnsomme luer i form av nøttehams og bær. Vennligsinnede er de ikke. Det vises i mimikk og oppførsel.

Kroppsspråket til Flapps er talende, hun danser og gjør forgjeves ablegøyer for å tekkes vertskapet. Til slutt gidder hun ikke mer.

Leseren er en allvitende tilskuer. Vi ser det Flapps ser, men også litt mer. Synsvinklene er oppfinnsomme, som når vi titter over skulderen til Flapps og ned på fuglenes dagligliv. Når Flapps beveger seg på dagtid, fremstår fuglene som sorte silhuetter. Det skaper dramatikk og styrker Flapps’ posisjon som outsider. Dessverre svikter dramaturgien litt. Man aner at stemningen er uvennlig, men det dramatiske høydepunktet kommer litt for brått og uventet til at spenningen har fått bygget seg tilstrekkelig opp.

God moral

Fuglefesten er en deilig storformat-bildebok. Oppslagene er fulle av detaljer, og her er fine, fantasifulle og fargerike opptog av fugler. Moralen er god og lett å kjenne seg igjen i: En god venn er mer verd enn den morsomste fest. Dessuten: Hvor morsomt er det egentlig, når stemningen er så dårlig som på denne fuglefesten?

Å åpne denne ungdomsromanen kjennes ut som å tre inn i en lesesirkel for bokelskere. Etter lengre tids sjokoladespising har Katrines far funnet en gullbillett i en Stratos-sjokolade (jf. Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl). Han har vunnet en månesafari, en unik sjanse for et vanlig menneske til å bli med på en romferd (jf. Darlah. 172 timer på månen av Johan Harstad). Bak pr-stuntet står fabrikkeier Oliver Orwell (jf. George Orwell og 1984). Da handlinga begynner, er turen over og pappa for lengst erklært død; men så mottar Katrine (16) en e-post fra ham. Han kaller henne My og signerer som Snusmumrikken (jf. Tove Janssons bøker om Mummitrollet). Hva har skjedd med ham? Hvilken lyssky virksomhet er det selskapet Space Tourism bedriver på månens bakside? Og hvordan kan pappa reddes? Spenningen skrus til ved at mye avhenger av Katrine og hennes hjelpere. Får feil folk vite hva hun etter hvert oppdager, er håpet sannsynligvis ute.

Spenning for sarte sjeler

Likevel framstår det for meg som om forfatteren har anstrengt seg mer for å tilrettelegge for pyser enn for å maksimere dramatikken. Baksiden har altså mer for seg lest som krim enn som thriller. Mye av handlinga gjengis i krypterte e-poster mellom Katrine og pappa og mellom Katrine og hackeren Julian, en venn hun bare kjenner på nettet. I tillegg oppsummerer Katrine mailutvekslinger og chatter i noe som minner om en dagbok. Hensikten med disse digitale dokumentene er sikkert å gjøre framstillinga mer autentisk. Samtidig gir de distanse til det fortalte. Brev formuleres ikke akkurat idet dramatikken utspiller seg. Uansett hvor dramatiske ting for eksempel pappa har å fortelle, vet vi at han fortsatt lever og har mulighet til å skrive. For en kritisk leser kan det faktisk være et problem at skildringene i disse tilbakeblikkene er såpass levende. Pappa skriver så godt at det noen steder virker usannsynlig. Litt for ofte skinner det gjennom at e-postene er mynta mer på bokas lesere enn på mottakeren: «Jeg hadde sovnet igjen da lyset sprakk hull på mørket. Etter hvert som øynene vendte seg til det sterke lyset, så jeg at jeg var i et sirkelformet rom…» – som pappa skildrer i detalj til tross for at han bare har begrensa tid der bak tastaturet.

Virkelighetsnært

Samtidig bygger Lund Eriksen universet sitt på overbevisende detaljer og viser nok en gang hvor god han er på research. Katrines framtidige Oslo ligger så nært i tid at det er nærliggende å tenke seg det som en realitet. I hennes liv har Google Moon sin naturlige plass, sammen med krypteringsappen Signal og troen på månens energipotensial i Helium 3. Jeg har ingen problemer med å akseptere et terroranslag mot Slottet og at en mistenkt gjerningsmann plukkes ut blant innvandrerne i hennes nabolag: «Det er sånn det er nå. Vi er aldri trygge, uansett hvor mange razziaer politiet har, uansett hvor mye de overvåker mobiler og internett: Det er alltid noen som klarer å holde seg skjult, som får tak i våpen, og som plutselig kommer fram fra kjellere og loft og begynner å drepe.»

I utgangspunktet virker det ikke som denne terrorismen har noe med pappas forsvinning å gjøre. Jakten på mystiske sammenhenger og skumle sammensvergelser er likefullt engasjerende lesning. Multinasjonale selskaper med suspekte eierforhold og nasjonale bindinger fyller skurkerollen godt. De tekniske detaljene som beskriver hvordan Katrine sliter med å kommunisere sikkert, er en fin bevisstgjøring om hvor svak datasikkerheten til hver enkelt av oss faktisk er. Strevet hennes med å finne ut hvem hun kan stole på, ga meg riktig nok ingen pulsøkning, men skapte i alle fall engasjerende mistro til de fleste voksne i boka.

Ekstra gledelig er det å oppdage hvordan Lund Eriksen både utnytter og utfordrer fordommer mot kristne. For er det ikke sånn at særlig krimsjangeren har gjort en vane av å framstille kristne i negativt lys? Når to mormoner ringer på døra hos Katrine, er det i hvert fall fort gjort å bli mistenksom. Kan det virkelig være hjelp å få hos dem?

Et usannsynlig crescendo

Lund Eriksen skriver ikke bare i dialog med litterære klassikere, med Baksiden viderefører han også sitt eget forfatterskap. Jeg kjenner igjen fascinasjonen for månen fra bildeboka Førstemann som pissa på månen (illustrert av Torill Kove, 2009). Jeg kjenner også igjen advarselen mot å mistenkeliggjøre muslimer på altfor generelt grunnlag fra den humoristiske barneromanen En terrorist i senga (2008). Men selv om samfunnskritikken virker ektefølt, framstår den her litterært anstrengt. Til slutt tipper den over i det overtydelige.

Kanskje er slutten faktisk så søkt at bare de litterære referansene kan redde den. De minner om at diktning er og blir oppvisning i fantasi. Det er en forfatters privilegium å sende hva og hvem som helst til månens bakside, og det er et smart påfunn å la styrtrike romferdsturister finansiere måneferder som bidrar til lyssky virksomhet like bak ryggen på dem. Likevel vil nok ikke den endelige avsløringen av hva som foregår der oppe bestå noen sannsynlighetstest – selv ikke målt på premissene for Lund Eriksens eget framtidsscenario. Da blir spørsmålet om forfatteren ljuger godt nok til å fenge målgruppa. Personlig lot jeg meg ikke overbevise verken av de avsluttende actionscenene eller løsningen på mysteriet.

Vi befinner oss i 2015 og 16 år gamle Nokokure har nettopp kommet til Norge som enslig mindreårig flyktning fra Eritrea. Boken åpner med korte skildringer av tre forskjellige menneskers reaksjoner når de ser den nylig ankomne jenta på Oslo Sentralstasjon. En dame synes synd på henne, men løper videre mens hun tenker at det heldigvis finnes folk som tar seg av flyktningene. En fotograf tenker umiddelbart på hvor vakkert motivet er, med den stakkarslige jenta på den harde betongen. Like før har en ung gutt gitt henne lunsjpengene sine og konstatert at man «faen ikke bare kan gå forbi.»

Ulike perspektiver

Disse forskjellige vinklingene er et spennende og interessant grep som Bjørnstad tar i bruk gjennom hele boken. Vi følger nemlig ikke bare Nokokure, men også de ulike personene i Norge som avgjør hvorvidt hun får bli i landet eller ikke. Vi får dermed et innblikk i virkeligheten til et mangfold av mennesker som håndterer saken hennes. Hverdagen er heller ikke enkel for politimannen som må ta imot den skadde, unge jenta, miljøarbeideren på det overfylte transittmottaket eller den unge UDI-ansatte som til syvende og sist skal avgjøre skjebnen til Nokokure. Man får inntrykk av at alle Nokokure møter på i Norge er overarbeidet, noe som naturligvis kan ha uheldige konsekvenser for kvaliteten på søknadsprosessen.

Fortellingen hopper frem og tilbake i tid fra Nokokure kommer til landet på våren, til hun får svar på søknaden sin i september samme året. Sommeren tilbringer hun på et asylmottak på Sørlandet, og hennes eneste trøst i den ensomme og usikre hverdagen er den syke hesten hun finner ved en gård i nærheten. Som datter av en dyrlege, går hun umiddelbart til verks med å ta hånd om hesten. Mens hun pleier det syke dyret, forteller hun historien sin, de vonde hendelsene hun ikke har villet dele med noen før.

I løpet av Nokokures reise til Norge møtte hun nemlig på flere triste skjebner, spesielt unge jenter som blir behandlet som handelsvarer av menneskesmuglerne, eller mennesker uten hjerte, som Nokokure kaller dem. Det er brutale historier som gjør inntrykk.

Om tilfeldigheter

Historien til Nokokure, i likhet med mange andre flyktningers, handler mye om tilfeldigheter. Vi blir minnet på hvor mange små, tilsynelatende ubetydelige hendelser utenfor vår kontroll som preger livene våre. Boken følger blant annet Christine, en midlertidig ansatt i UDI som skal intervjue Nokokure for å avgjøre hvorvidt hun snakker sant, og for å vurdere om hun får bli i Norge eller ikke. Som Christine selv påpeker: «I morgen er kanskje den viktigste og mest avgjørende dagen i hennes liv … men for meg skal det bare være en vanlig dag på jobben. En jævla vanlig mandag, liksom …»

Det kan også være avgjørende hvorvidt tolken man får tildelt er god eller ikke, om personen siler ut viktig informasjon, eller argumenterer heller enn å bare oversette alt som blir sagt.

Sannhet er ikke nok

Et gjennomgående tema i boken er menneskers historier og hvordan de blir fortalt. Nokokure får tips på veien om hvordan hun skal fortelle historien sin riktig, slik at hun ikke blir sendt tilbake. Om den er for grusom, så vil de ikke tro henne. Det påpekes flere ganger hvordan asylsøkere ofte må ty til løgn for å bli trodd.

Kjæresten til Christine fra UDI mener det norske flyktningeprosjektet er naivt, og er overbevist om at mange som kommer bare er lykkejegere. Her påpeker Christine nettopp det mange kanskje glemmer, at folk flykter fra noe, mye mer enn til noe. Det er ikke drømmen om Norge som driver Nokokure, men heller frykten for det hun forlot.

Et annet interessant aspekt ved historien er at selv blant kunnskapsrike folk som daglig jobber med mennesker fra andre land, får vi tildelt klisjeer om hvor vakker Nokokure er, denne skjønne afrikanske jenta. Det er bare noen små kommentarer innimellom, men i likhet med fotografens entusiasme rundt det flotte motivet på Oslo S, er det nok til å minne om at visse stereotypiske måter å betrakte afrikanere på fortsatt henger igjen.

Historien til Nokokure handler også om hvordan vi trenger hverandre, og hvor viktig det er å ha noen rundt seg. Vennskap og trøst kan finnes på de merkeligste plasser, noe Nokokure får oppleve.

Ubehagelig lesning

Boken er til tider svært vond å lese, spesielt med tanke på at dette langt fra er fiksjon. Styrken ligger i at den er nøkternt fortalt, samtidig som den har en drivende handling og karakterer som engasjerer. Boken undervurderer heller ikke ungdommen som målgruppe. Selv de «tørre» byråkratiske sidene ved Nokokures saksbehandling er overraskende lite kjedelige, men gir innblikk i et viktig og kritisert maskineri som er med på å avgjøre menneskeskjebner.

Til tross for den ubehagelig vissheten om at dette er noe mennesker opplever daglig, sitter man allikevel igjen med en følelse av håp på slutten. Denne optimismen gjør også boken til et godt utgangspunkt for samtale om den høyst aktuelle flyktningpolitikken, solidaritet og medmenneskelig ansvar generelt.

Da mamma ble borte mistet jeg-fortelleren i boka fotfestet. Hun fløy ut av vinduet, og pappaen måtte binde en snor rundt beinet hennes så hun ikke skulle sveve av gårde og forsvinne i det blå som en blank heliumballong på 17. mai.

Slik starter fortellingen:

«– Det blir visst bare oss to til middag, sier pappa.
Han fikler med håret,
og han har litt for lys stemme.
– Mamma da? sier jeg.
– La oss spise pannekaker i dag, sier pappa.»

Barnet fører ordet

Mamma er borte og jenta vet ikke hvorfor. Pappa snakker om de vanlige, trivielle tingene. Han sier ikke hva som er skjedd med moren. Hvor er hun? Har hun reist sin vei? Er hun død?

Historien er åpen. Kaia Dahle Nyhus’ tekst og illustrasjoner gir ikke et enkelt svar. Hun overlater til leseren å tolke tekst og bilder: På tittelbladet sykler en hvitkledd dame på en hvit sykkel. Er det et bilde på at moren er død? Pappaen ser sliten ut. Han er ubarbert, og lite hår har han også fått, det ser barnet der hun svever over ham.

Meget effektivt lar bildebokmakeren barnet selv føre ordet. Hun stiller spørsmål, men ikke ved det at hun svever. Hun har jo mistet moren sin. Mistet fotfestet, mistet bakkekontakten fordi ankeret er borte. Det som holder hverdagen på plass. Da er det klart man svever oppunder taket i klasserommet, ut av vinduet:

«Det er ikke så lett å gå på skolen.
Jeg greier ikke sitte ved plassen min.
For rumpa bare svever.

– Vi kan ikke ha en elev som flyr omkring sånn, sier læreren.»

Fargene lysere

En dag drar mamma er den fjerde bildeboka der Kaia Dahle Nyhus både har laget tekst og bilder. Hun har formgitt boka, laget omslag og håndtegnet teksten. Ett hundre prosent Kaia Dahle Nyhus-prosjekt, og det er vellykket.

Tematikken det som det er så vanskelig å snakke om: død, incest, (Blekkspruten), skilsmissebråk (Krigen) har hun tidligere laget sammen med moren, Gro Dahle. Selv har hun laget bøker om det å ha hemmeligheter: Vil du høre en hemmelighet (2014), om savn etter en pappa: Pappaer overalt (2015), om å være søster: Hun som kalles søster (2016).

De er sterke bildebøker med et bevisst formspråk. Markerte figurer på mørke billedflater og ofte på grovt, ubestrøket papir som suger i seg lyset og forsterker den litt mørke og vanskelige tematikken.

I En dag drar mamma er fargeholdningen lysere, papiret glattere (bestrøket) de store hodene er der; stort hode betyr at det er et barn. Barnet, førstepersonfortelleren, har i tillegg fått en sort kontur rundt hodet. Vinduene, som går igjen i nesten alle oppslagene med interiørbilder og fra eksteriør, har også markerte vindusrammer. Slik trekkes leserens blikk mot vinduet og det som er utenfor. Slik kan man lese de ulike sinnsstemningene i den vesle jenta: rød karm og et mørkt, dystert landskap med trær og lange skygger i oppslaget om kvelden der barnet spør etter mamma. Et tomt, intenst lyst eksteriør der jenta våkner og svever ut av vinduet. Når de er ute, ser man en grønn og håpefull innramming rundt et interiør med dagligdagse gjenstander: lampe, kommode med rot og et bord. Ute er det lyst med skyer i ulike lyse valører. Barnet svever høyere og høyere, over hustakene, over skyene, vi ser landskapet fra et fugleperspektiv, og langt der nede sykler mamma. De får kontakt, men pappa rykker i tauet han holder barnet fast med og hun trekkes tilbake. Langsomt får hun fast grunn under føttene. Verden faller på plass igjen.

Enkel, åpnende tekst

Denne fine historien om hvordan savn og sorg kan få et barn til å miste fotfestet, formidles i en enkel tekst som åpner opp for meddiktning. Den bevisste bruken av visuelle virkemidler som konturer, perspektiv, farger, valører, rammer og bildeutsnitt, utfyller verbalteksten. Det gjør bildeboka forbilledlig, og den befester Kaia Dahle Nyhus’ posisjon i rekken av gode norske bildebokmakere.

Jamaicansk-amerikanske Nicola Yoon gjorde seg bemerket med debuten Verden er også en boble, som ble en bestselger i USA da den utkom i 2015. Nå er hun aktuell på norsk med romanen Solen er også en stjerne, i fin oversettelse av Tonje Røed, om 17-åringene Natasha og Daniel.

Natasha Kingsley forholder seg helst til vitenskap og fakta. Fakta: Faren hennes har avslørt for politiet at familien bor illegalt i landet, og derfor skal de deporteres til Jamaica samme kveld. Daniel Jae Ho Bae er en håpløs romantiker som tror på skjebnen. Han drømmer om å bli poet. Men foreldrene hans – syd-koreanske immigranter som har kjempet for å ha en noenlunde levestandard i USA – forventer at han skal studere på et eliteuniversitet. Natasha og Daniels veier krysses en morgen i New York, og de tilbringer dagen sammen. Hun skal gjøre et siste forsøk på å finne noen som kan hjelpe familien med å bli i landet, og han skal ta en avgjørelse om hvorvidt han skal følge hjertet eller familiens forventning om fremtiden hans.

Kjærlighet ved første blikk

Begge opplever de et slags déjà vu når de møtes: For Daniel er déjà vuét et innblikk i fremtiden. For Natasha oppleves déjà vuét som et glimt fra fortiden. De to fremstår som nesten karikerte kontraster. Der Natasha er nøktern, avventende og skeptisk, er Daniel naiv, entusiastisk og åpen. Der Daniel ser tegn fra universet, ser Natasha rene tilfeldigheter. Men til tross for – eller på grunn av – hvor forskjellige de er, forelsker de seg i hverandre. Men er de egentlig så forskjellige som de tror? Begge står de med ett bein i hvert sitt land, begge kjemper de mot sine foreldres drømmer og forventninger på deres vegne, og begge står de på terskelen til voksenlivet og prøver å finne ut hvem de er, hva de ønsker og hvilke muligheter de har til å realisere seg.

Bruddstykker av liv

Synsvinkelen alternerer mellom Natasha og Daniel, men avbrytes også av bikarakterers perspektiver og historier, som foreldrenes bakgrunnshistorier, eller et innblikk i livet til sikkerhetsvakten som tar imot Natasha på utlendingskontoret. Fortellerperspektivet trekkes også opp i fugleperspektiv og forteller mer komplekse størrelsers historier, som skjebnens historie eller historien om hårets betydning i afro-amerikansk historie. De små tilleggshistoriene og innblikkene i både fortid og fremtid samt overblikket som skapes, utvider og tydeliggjør historien om Natasha og Daniel og hva de hver især er produkt av, men også hvordan de to påvirker andres liv, selv når de ikke vet det. Det bevisstgjør leseren om det enorme nettverket av hendelser, tilfeldigheter, valg og strukturer man inngår i som menneske i universet. Man forstår at tilsynelatende små handlinger, som når Natasha spontant takker sikkerhetsvakten på utlendingskontoret, kan ha enorm betydning for den andres liv. At hvis en enkelt detalj et sted i verdenshistorien var endret, kunne verden sett annerledes ut.

Skaper forståelse

De skiftende perspektivene gjør romanen til et empatisk prosjekt: Det er vanskelig å dømme mennesker som onde eller dumme når man forstår hva de kommer fra. Det er lettere å forstå hvorfor Daniels far vil slå hånden av Daniel hvis han velger å ikke begynne på universitetet, når man vet at Daniels far holder fattigdommen han levde under som barn hemmelig for Daniel, av frykt for at fattigdommen kan smitte sønnen som en sykdom. Det som oppleves som fordømmelse og ufrihet for én, kan bunne i kjærlighet for en annen. Romanen viser dermed også hvordan virkeligheten kan se annerledes ut avhengig av den som ser. Som når Natasha mener at faren hennes har ødelagt for familien fordi han har valgt å følge drømmene sine – og det er sant for henne – og faren føler han har måttet ofre alle drømmene sine for familien – og det er sant for ham. Romanen insisterer således på at alt er subjektivt og handler om hvilket intrikat nettverk hver enkelt person er spunnet inn i.

De skiftende fortellerposisjonene tydeliggjør også noen av de merkelige sammentreffene som (kanskje) skjer i verden hele tiden. Natasha og Daniel aner det ikke, men leseren vet for eksempel at bilisten som nesten kjører på Natasha om morgenen, er den samme som senere kjører på advokaten hennes, og at advokaten grunnet påkjørselen erkjenner at han må endre livet sitt – en erkjennelse som får stor betydning for både Natasha og Daniels liv.

Mange klisjéer

Romanen balanserer på grensen av det klisjéfylte og bikker også i en del partier over, særlig mot slutten, noe som gjør at den oppleves repeterende og dermed litt langtrukken. Selv om romanen jevnt over er velskrevet, er det mange av denne type setninger: «Han flytter den ene hånden fra livet mitt og legger den over hjertet mitt. Det banker under håndflaten hans som om det banker for bare ham.» Det er setninger man har lest før. Men hele romanens premiss er på mange måter en stor klisjé; at kjærlighet ved første blikk eksisterer, at man kan møte sitt livs kjærlighet som 17-åring, og at ingenting er tilfeldig selv om det ser sånn ut for det blotte øye. Og det premisset må man nesten godta. Heldigvis er mitt leserhjerte såpass sentimentalt at det stort sett fungerer for meg, selv om det ikke hadde gjort noe å tone det litt ned.

Hva litteratur kan

Til tross for disse svakhetene er romanen først og fremst en oppvisning i noe av det som er så fantastisk med litteratur, nemlig muligheten til å se og erfare verden gjennom andre filtre, til å oppleve gjennom andre menneskers øyne, til å føle det man kanskje har en vag innsikt i og idé om, men som man ikke har erfart. Samtidig kan man heve seg over enkeltmenneskets perspektiv og se det enorme nettverket mennesket inngår i. Man kan til og med få innsikt i deler av verdenshistorien man aldri selv har tenkt på, og zoome inn på hittil ukjente, bittesmå mørke kroker av den, og plutselig forstå at uten den bittelille kroken ville livet vært helt annerledes for mange mennesker, og hvem vet, kanskje har den også hatt en betydning for ditt liv.

Det går sabla fort unna i debutant Sturla Bang og veteran Hilde K. Kvalvaags dystopiske thriller, Under. Romanen åpner in medias res, med at den unge hovedpersonen Ela blir tatt på sengen, bokstavelig talt. Midt på natten blir hun «henta» av onde volPoliser og svartauger i den grønne sektoren av det svensk-kinesiske underjordsriket Zeijang-Volvo, styrt av godhetsdespoten Ingmor, som avslutter enhver kommunikasjon med frasen «i Zeijang-Volvo held vi kvarandre i hendene!» Noen må ha tystet på henne, og Ela tror hun vet hvem det må være: fèngschéngen Sarin, som hun har forsøkt å bestikke så hun kan få treffe lillesøstera si, som fortsatt er på háiziHemmet og spiser dim sum og kjöttbuller, og som hun savner sårt, igjen. «Volpene» frakter Ela til Rød sektor, der en blodlus – altså en helsesøster – tapper en god porsjon blod av henne som straff. Hos blodlusa treffer hun ei annen jente, som straffes på samme måte fordi hun har stjålet litt te. «Pass deg», advarer jenta. Har de først begynt å ta blodet ditt, kommer de aldri til å gi seg. Og Ela, skal det vise seg, har den aller sjeldneste blodtypen. Den Ingmor trenger for å kunne holde seg ung. Ela besvimer, og når hun våkner er rommet tomt. Hun slippes fri og må ta seg tilbake til Grønn sektor på egen hånd. Men underveis kjenner hun at hun er sulten, og tar seg inn i et kjølerom for å finne mat. I stedet finner hun liket av jenta med teen, lagt i stabel oppå andre jentelik. Ela bestemmer seg raskt. Hun må gjøre opprør mot dette regimet.

Det er unektelig en lovende åpning. Men vi er bare kommet til side 25, og det er bare såvidt vi har rukket å skjønne hvor vi er. Action-tørstende tenåringer som hater treige etableringer vil sikkert sende forfatterne en takknemlig tanke. Når selve oppdagelsen av likene på kjølerommet ikke bare plasseres såpass tidlig i romanen, men også er overstått på to små sider, er det likevel vanskelig å fri seg fra inntrykket av at forfatterne mest av alt tenker på dette som en etappe som må unnagjøres så kjapt som mulig, slik at kampene kan begynne. På side 24 vakler Ela ut fra blodlusas kontor og kjenner på at hun er fysen. På side 25 er de døde kroppene allerede funnet, identifisert og – unnskyld uttrykket – fordøyet. Fem sider senere er opprøret et faktum. Farvel, grumme verden! Det var så vidt vi rakk å hilse!

Kikkertsyn og verdensbygging

Det er gøy med fart, men den har sin pris. Detaljer og nyanser viskes ut. Bare det aller mest sentrale forblir i synsfeltet. I en roman som denne betyr det at reisverket av forutbestemte konvensjoner, av det-gode-mot-det-onde, de-få-mot-de-mange, individet-mot-massen, trer i forgrunnen, på bekostning av det som på fint heter verdensbygging.

Også The Hunger Games begynner jo omtrent her, i en verden ute av ledd der en rik og forvorpen global overklasse utnytter de fattige og bryter båndene mellom hovedpersonen og lillesøsteren hennes, slik at opprøret nærmest tvinger seg fram. Men Collins tar seg i det minste bryet med å få oss til å tro at en slik verden, slike mennesker, kunne eksistert. At vi kunne vært som dem. Da må en ta seg tid.

En verden uten nyanser

I Under befinner vi oss i en mørk grottevirkelighet der alle nyanser for lengst er visket ut. Det finnes tuneller og gråsoner og kanskje også noe utenfor. Men alle steder glir over i hverandre for leseren, som om vi befant oss i et enormt dødsrike der tett skodde dekker alle konturer. De ulike sektorene skilles fra hverandre med farger, men hvor lang tid det tar å komme seg fra ett sted til et annet, hvor mange mennesker som egentlig bor her eller hvor ulike de er i kjønn, alder, lynne eller preferanser, forblir uklart.

Når dialogen er flat, skyldes det ikke at forfatterne ikke kan skrive, for det kan de. Snarere er det fordi relasjonene mellom venner og fiender fullt ut defineres av kravene sjangeren stiller til romanen. Man trenger en heltinne (Ela). Man trenger en urett som både fungerer på et personlig plan (lillesøsterens skjebne) og på et overordnet, samfunnsmessig plan (den totalitære staten, tvangsarbeidet). Man trenger en fiende som har krysset grensen over til det umenneskelige og det monstrøse (den vampyrlige blodsugingen). Man trenger en gjeng med opprørere som kanskje ikke har rent mel i posen (#Undergrunnsrørsla). Og man trenger en venn av motsatt kjønn som kanskje, kanskje ikke, har latt seg kjøpe av fienden (Skåne). Kjør bok!

Som The Hunger Games viser, trenger man jo ikke stort mer enn dette for å skrive en klassiker. Men man trenger noe. Man trenger, kort sagt, å finne et bittelite balansepunkt mellom virkelighet, mareritt og ønskedrøm. Man trenger å slå seg ned der, og gjøre det til sitt. Først da kan vi gi oss hen. Under er ikke helt der – ennå. Det blir for kjapt, for funksjonelt, for mye i henhold til fastlagte skjema fra bøker vi alt har lest. Spennende nok fra kapittel til kapittel, men uten at noen av personene, stedene eller scenene egentlig fester seg hos leseren.

Sprakende språk

Når Under likevel skiller seg positivt ut i mengden av dystopier for unge lesere, er det mest på grunn av et umiskjennelig språklig overskudd, som mest kommer til uttrykk gjennom en strøm av fremmedartede skjellsord og svensk-kinesiske neologismer. Noe av det mest vellykkede i romanen er måten Bang og Kvalvaag lar Elas fremtidsspråk konstituere måten hun og alle andre tenker på, uten å oversette mer enn nødvendig. Slik sett kan den minne en voksen leser om Øyvind Rimbereids lyriske sci-fi-klassiker Solaris korrigert (2004). Hos Bang og Kvalsvaag kan man riktignok slå opp bakerst i boka for å sjekke hva all bannskapen hovedpersonene slipper fra seg egentlig betyr, men selv var jeg lykkelig over å kunne la alle de kinesiskinspirerte ukvemsordene – alle qù nĭde-ne, shăbī-ene og cào-ene – fyke veggimellom uten å skjønne filla. En kan selvsagt lure på hvordan et såpass totalitært samfunn som det forfatterne skildrer i denne romanen kan ha plass til så mange stygge, uforståelige ord. Men mest av alt virker det fornuftig: Press ovenfra skaper press nedenfra, og alt kommer ut gjennom språket. I den grad Under har smak, duft, et sett av farger og en følelse av levd liv, ligger det her, i banningen. Det holder for en første bok, som nok mest av alt skal fungere som utskytningsrampe for senere installasjoner i serien. Så får vi bare håpe at forfatterne oppdager noen ukjente tuneller underveis, som kan vise vei inn i noe vidunderlig, forferdelig og nytt.