En lite magisk verden 
Mørkemanaren er tredje bok i fantasyserien om Koll, dragegutten. Første bok ble anmeldt på barnebokkritikk.no under overskriften «Anstendig debut». Anmelderen Marius Fossøy Mohaugen reflekterte rundt åpningen av boka der Asbjørn Rydland etablerer en avmystifisert verden. Etter å ha lest tre bøker i serien ser jeg også hvor viktig dette grepet er rent litterært. Mange fantasyromaner virker overlesset. De har alt man kan drømme om av krefter, våpen, magiske vesener, og andre «kreative» og «fantasifulle» ingredienser, men uten at den litterære magien nødvendigvis gir seg til kjenne.

Rydland går motsatt vei. Han introduserer et velkjent fantasylandskap, en slags tidløs middelalder, men bare en død drage vitner om tidligere tiders magi. Det magiske underskuddet virker faktisk forsterkende: Den lille magien som etter hvert siver inn i denne verden, skinner! Og den erfarne leser slipper å ergre seg over at nok en konflikt ble løst med et artig og magisk verktøy som ikke var blitt introdusert før forfatteren plutselig trengte det.

Filmatiske krefter 
Gjennom tre bøker har leseren blitt godt kjent med Koll og hans verden. I første bok fikk Koll kjennskap til sine magiske krefter, som kommer fra Nordavinden. Og som i mange fantasyunivers, er ikke dette krefter det er enkelt å hanskes med. I bok to flyttet handlingen seg til sognets største by, Vilkafjord. Et nytt miljø, nye karakterer og nye utfordringer ble introdusert. Og Koll møter sin krafts motpart, en lys og fager kvinne kalt Sønnavindens Stemme. Det slår gnister av møtet deres, bokstavelig talt.

I bok tre er vi tilbake i Kervad, Kolls landsby. Her får de magiske kreftene en mer naturlig plass, bokstavelig talt. Kreftene bor ikke bare i menneskene. De kommer fra naturen. De finnes i vinden, som vi vet fra bok en og to. Koll trekker pusten og slipper nordavinden inn. I bok tre er de onde kreftene knyttet til mørke og tåke. Uhyggen kommer sigende når mørket senker seg og tåka ligger tykk over landsbyen. En god filmskaper vil ha mye å hente i Rydlands sceniske beskrivelser.

Gutters fiksjonsunivers? 
Rydland henter inspirasjon fra rollespillenes og dataspillenes fiksjonsunivers. Og kanskje fra den legendariske GGG-serien til Gyldendal? Typiske gutteunivers vil kanskje noen hevde. Mulig det! men her er mer. Landsbyen er befolket av sterke kvinneskikkelser, i alle aldre. Datteren til Smeden, Faria, er en slik type. Hun er Kolls jevnaldrende og håndlanger når problemene tårner seg opp. Og ellers er det sterke kvinner i rollene som oppfinner, landsbysjef og militær kaptein, en veteran fra den beryktete Tåkefronten. Middelalder eller ikke, her er i hvert fall likestilling. Men den handlende helten er gutt, og dét i seg selv tipper kjønnsbalansen i guttenes favør.

Plotstrukturen 
Rydland skriver godt. Språket har en verdighet og spenst som kler stoffet. Også komposisjonen er god, men kanskje ikke like original. Anslaget i bok tre kjenner vi igjen fra utallige krimromaner. Her introduserer hovedfienden, mørkemaneren. Han er ansiktsløs, navnløs og skremmende. Et lite sitat kan stå som eksempel på hvordan Rydland beskriver mørkemanerens demoniske krefter:

Det tok til å danne seg skodde over elva. Eit grått teppe av dis som gradvis tjukna og seiv oppover breiddene. Håret reiste seg på handbaken då han heva armane igjen, og han kjende korleis tåka bølgja mot sinnet og steig i takt med hendene hans. Ein hund gøydde ein plass i landsbyen, og han kunne høyre barnegråt frå eit av husa nærast elva. (s. 52)

Og snart er hele landsbyen innhyllet i tåke og mørke. Men hvem er mørkemaneren? Først mot slutten blir hans identitet avslørt. Grepet fungerer, men en fortelling trenger også andre handlingstråder for å holde på spenningen. Jeg synes det er for dårlig progresjon i hjelpekonfliktene. Her kunne for eksempel Kolls konfliktfylte forholdet til Farias bror, Seir, eller til faren, drevet handlingen framover i bokens retningsløse midtparti.

Allegoriske lesninger 
Som all god fantasy, åpner også Mørkemanaren for allegoriske lesninger. Koll, 13 år, blir besjelet av farlig energi: «Slepp meg laus,» kviskra draken. «Skal du gi deg utan kamp?» Og Koll må knytte neven krampaktig for å ikke gi etter for dragestemmen i sitt indre. Slipper den løs, er helvete løs, det vet vi fra bok 1 og 2. Gir det mening å kalle det en maskulin og nesten uhåndterlig urkraft? Eller er dette det biologiske dyret som slumrer i et hvert menneskets indre? Leseren får fundere selv, hvis han ønsker.

Landsbybeboerne i Kervad har funnet en dragehule i fjellene. De har også funnet en død drage, og drageegg! Eggeskallet er laget av et materiale med uante egenskaper. Nå produserer smeden både våpen og rustninger av materialet. Landsbyen har funnet rikdom, men ønsker de at resten av verden skal få del i den? Mang en nordmann kan kanskje kjenne seg igjen i Kolls hjertesukk: «Før eller seinare kjem det til å koma folk for å ta det som er vårt. Og nå er dei her.» (s. 60) Men Rydlands motiv er langt fra å spre fremmedfrykt. I fortellingens fylde blir ondskap og godhet jevnlig fordelt mellom fremmed og slektning.

Cappelen Damm har nettopp gitt ut to barnebøker av høy estetisk kvalitet. Begge bøkene er tiltalende, med rause format og nostalgisk vri og presenteres for barn under 12 år. Den ene er en illustrert historisk bok om hvordan en av verdens største oppfinnelser ble til, og den andre er en bildebok som handler om en and på fisketur. Selv om bøkene er svært ulike, har de begge til felles at de tidvis stenger mange barnelesere ute. De er mer tiltrekkende for ungdom og voksne. Der den ene byr på i overkant mye faktakunnskap og detaljer, har den andre for lite konkret innhold og for mange voksenreferanser mellom linjene.

Vintage preg
Lena Lindahl debuterer som barnebokforfatter med Verdens første ballongferd. Boka er en sann historie om de franske brødrene Montgolfier, som i 1783 oppfant verdens første luftballong. Å tegne en luftballong tror jeg er alle illustratørers drøm, det er også en fin blå luftballong som pryder bokomslaget. Resten av boka imponerer med vakre tegneserieaktige illustrasjoner signert Rui Tenreiro. De detaljerte tegningene minner om gamle, historiske tresnitt og setter oss elegant inn i den riktige tidsepoken, Frankrike på slutten av 1700-tallet. Menn i hvite parykker og damer med overpyntede kjoler går rundt i gatene. Illustrasjonene støtter teksten og forenkler det som er komplisert. Bokas store, sjenerøse høydeformat er uvanlig i norsk sammenheng og bidrar positivt til lesbarheten fordi det blir plass til mange illustrasjoner, stor skrift og mye luft mellom avsnittene. Da oppstår også ledige rom til undring og tenkepauser blant faktaopplysningene. Illustrasjonene gir dessuten boka et tiltalende «vintage» preg, noe som er midt i blinken for voksne nostalgikere. Hvem blir ikke fascinert av en blå luftballong? Landsbybrødrene Joseph og Etienne er på sporet av oppfinnelsen, men må konkurrere mot høyt utdannede og svært overlegne forskere i Paris. Kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette er tilskuere når verdens første ballongferd gjennomføres. Et morsomt poeng ved historien er at luftpilotene var en and, en sau og en hane.

I grenselandet mellom lærebok og barnebok
På forlagsliv.no skriver Lindahl at hun under sin research til boka lærte at virkeligheten ofte overgår fantasien. Og virkeligheten kan absolutt være spennende nok som bokmateriale. Men klarer forfatteren å gjøre det spennende nok? Den åpenbare gulroten i fortellingen er historien om de tre dyrene som ble verdens første luftpiloter. I boka omtales de bare helt på slutten. Riktignok har illustratøren gitt oss en liten «teaser» ved å tegne dem inn på en av de første sidene. Men jeg vil vite mer! Det er nettopp slikt materiale som har alle muligheter til å fenge barn. Jeg tenker på hvordan det ville vært dersom dyrene var hovedpersoner i stedet for de godt voksne brødrene.

Sannsynligvis har forfatteren allerede i stor grad forenklet de historiske fakta for å gjøre stoffet barnevennlig. Allikevel tenker jeg at hun kunne gått mye lenger i sin spissing og forenkling for å inkludere enda flere lesere. Handlingen er komplisert, boka byr på mange faktaopplysninger og vanskelige franske navn. Stedsnavn som Champs de Mars og Place des Cordeliers kunne kanskje med fordel ha vært oversatt til norske navn eller rett og slett blitt utelatt. Innimellom presenteres vi for noen fysiske lover, for eksempel den om hvorfor varm luft stiger til værs. Sammen med opplysninger om nøyaktig hvor langt de første prøveballongene seilte og ulike datoer for ulike eksperimenter, føles dette litt overveldende. Jeg sliter litt med å holde tråden. Hovednerven i fortellingen, kappløpet mellom oppfinnerbrødrene og forskerne, kunne også vært tydeligere. Riktignok er språket muntlig og muntert med stadige retoriske spørsmål, som for å passe på at leserne ikke faller ut. Jeg tror dessverre de yngste barna faller ut. I vår digitale verden er barn vant til at informasjon skal kunne forstås raskt. Denne boka krever et svært modent og konsentrert barn –eller en tålmodig voksen som tar seg god tid til å forklare underveis. På den annen side er boka en flott støttespiller til skoleundervisningen i naturfag eller historie, særlig med tanke på de litt eldre barna og ungdomsskoleelever.

Moderne Tyrihans med Mister Bean faktor
Ragnar Aalbus bok, Anda i ødemarka, handler om en and som skal på fisketur. Mens han kjører gjennom byen i sin gule Austin Maxi, fester fiskekroken seg fast i tilfeldige forbipasserende. Opptrinnet minner om scenen fra det gamle eventyret om Tyrihans og gullgåsa. «Vil du være med så heng på!» Hovedpersonen Anda er ordknapp og har nok med seg og sitt. Likheten med karakteren Mr.Bean fra tv-serien vi alle kjenner, er også påtagelig. Kanskje er det på grunn av den lille gule bilen eller fordi han gjør dumheter uten å være klar over det selv. I boka møter vi også andre artige karakterer, blant annet den suksessrike keramikeren Mary Potter, seniorspesialrådgiveren Stein Sakspapir, den naive fotomodellen Susie Serken og den sleipe lommetyven Brekkbønna. En stor og en liten hund er det også plass til. Det er lite trolig at de yngste barneleserne vil oppfatte den bakenforliggende humoren i disse karakterbeskrivelsene. Det slår meg også at det ikke er noen barn blant karakterene. Det nærmeste man kommer er Brekkbønna, som er en kriminell ungdom på rullebrett.

Boka bæres av illustrasjonene, teksten er minimal og består kun av replikker og bildetekst til de illustrerte persongalleriene foran og bak i boka. Aalbus særegne retrostil kjenner vi fra tidligere bøker som Nesa til onkel Knut (2010) og Purriot og den usynlige mannen (2012). Stilen kjennetegnes av stiliserte figurer med tydelige referanser til 50-60-tallets estetikk. Denne kontrollerte leken med former skaper en harmonisk bildeverden på grensen til det nesten litt for perfekte. Men bare nesten. Humoren myker opp og gjør uttrykket personlig og livlig. Jeg som er voksen får gode barndomsminner av denne litt tilbakeskuende estetikken. Retrobølgen er i tiden, og boka kan derfor utmerket fungere som en «coffee table» bok for stilbevisste voksne.

Letebok for voksne
Ragnar Aalbu er en mester på ordspill, det har han også vist i tidligere utgivelser, som for eksempel i Fokus på ku (2004). Bare tittelen bringer denne gangen fram et minne om en annen bok mange voksne kjenner fra før. Likheten med Anna i ødemarka stopper allikevel der. Dette er en «Feel good» bok i høyeste grad. Den er vakker, kul og artig, selv om jeg sitter igjen med en undring over ikke helt å forstå hva forfatteren ønsker å oppnå. Uansett – han har tydeligvis hatt det gøy underveis. Boka inneholder flere morsomme slagord, underfundig ironi og skjulte hentydninger. Rett som det er står selveste Elvis i en trappeoppgang, og på motorveien kjører en postbil med slagordet «Vi lever for å leve». En av karakterene i boka ligner mistenkelig på Paris Hilton, mye fordi hun har en pyntehund med samme navn. Det blir nesten som en letebok for voksne, der aktiviteten går ut på å finne skjult ironi. Slike morsomheter vil antageligvis gå barn hus forbi. Det som står igjen til de minste blir da den enkle historien om en and som skal på fisketur. Eldre barn, ungdom og mange voksne lesere vil nok ha mest å hente her, både i bilder og humor.

Etter å ha lest denne boka, vil de unge leserne sitte igjen med et inntrykk av at Muhammed giftet seg ganske ofte og var gift med mange samtidig. De vil også ha lært at han møtte mye motgang når han fulgte sin visjon om å innføre monoteisme i den arabiske verdenen (men akkurat de ordene blir ikke brukt), og at det svært ofte var nødvendig å ty til krig og politikk for at han skulle klare å gjennomføre sin visjon. Det er imidlertid referert flere samtaler med svigerfedre og med krigsherrer enn med engelen Gabriel – som Muhammed møtte i åpenbaringene sine. På den måten får vi egentlig ikke vite så mye om realinnholdet i Muhammeds åpenbaringer og visjon. En slik framstilling er i mine øyne en form for fortegnet bilde, og det er ikke rart om leseren sitter igjen med at religion først og fremst er årsak til krig, ikke til fromhet.

«Historien om»
Jeg trodde, før jeg begynte å lese, at jeg ville møte en utgreiende, resonnerende sakprosastil, med hovedkapitler som samtid og bakgrunn, livsløp og lære. I stedet har Lindh skrevet en fortelling som følger profetens liv fra oppvekst til død. Det lille som finnes av utgreiing er flettet inn i fortellingen. I tillegg finnes det fem seksjoner bak i boka med fagtekst: en årstallsliste, en navneliste, en kildedrøfting, en oversikt over høytider i islam, og et kort kapittel om islam i dag. Særlig kapitlene om høytider og islam i dag virker tilfeldig påhengt, all den tid boka mangler en lettfattelig kort introduksjon til Muhammeds/islams lære.

Fortellingen har noen fellestrekk med de biografiene jeg selv leste som barn, i Historien om-serien. Det er lagt vekt på oppvekst og hjemmemiljø, så langt dette er kjent. Også når vi kommer til den voksne Muhammeds liv ser vi bare et lite nærmiljø med få konflikter av gangen. Fortellingen følger på den ene siden det tradisjonelle biografimønsteret, slik vi kjenner det fra den nevnte serien, og fra biografisjangeren generelt: framveksten av personen, framveksten av den personlige visjonen, og framveksten av gjennombrudd og anerkjennelse. Dette er et fortellingsmønster som egner seg like godt enten boka handler om Muhammed, om Walt Disney eller om Henry Ford; og det er det generelle ved denne typen fortellinger som har ledet meg til anmeldelsens tittel: fortellingen om en innovatør. Dette standardbiografiske er så og si denne bokas ene fot, den andre foten som boka står på er en indirekte presentasjon av den arabiske verden på 600-tallet.

Før og etter Muhammed
Boka kunne med fordel ha utdypet de religiøse forholdene i regionen før Muhammed introduserte islam. Her og der leser vi om feiring av ramadan, tilbedelse ved Kaba og andre ting som jeg trodde at kom med Islam, men som jeg her får inntrykk av at var en del av den arabiske polyteistiske religionen før islam. Boka hopper i det hele tatt over, eller tar for gitt, spørsmålet om hvorvidt Muhammed var en religionsstifter eller -reformator. Teksten kan av og til virke tvetydig i all sin indirekte omtale av dette. Skildring av trosinnholdet er altså svak både for perioden før og etter Muhammed.

Skrevet for kristne nordmenn
Målgruppen for boka er norske/kristne lesere. Det kommer nokså tydelig fram i metateksten bakerst. Det er nok et naturlig valg, og det er en ikke-polemisk, stort sett sympatiserende og refererende tekst. Når forlaget kommer med en ny bok i samme serie etter jul, blir det spennende å se om denne skrivestilen er beholdt når emnet er Jesus.

Bortsett fra avsnittet om barndommen er det lite her som er lagt spesielt til rette for unge lesere. Sånn sett er dette en form for allalders-litteratur, en tekst som er lesverdig for voksne, men som markedsføres som barne- og ungdomsbok, og som bare diskret og indirekte er tilrettelagt for yngre lesere. Det er ikke gjort mye med språket for å tilpasse teksten til yngre lesere. Her er passivformer, negasjoner («sa at budskapet om dommedag ikke var annet enn dikt og eventyr»), metaforer («menigheten skrumpet inn») og firestavelsesord. I avsnittet om ekteskapet med den 9-årige Aisha nevnes det at de «fullbyrdet ekteskapet», en form for eufemisme som jeg lurer på om de unge leserne oppfatter.

En refererende skrivestil
Forfatteren er stort sett refererende, i en slags objektiv og ikke-kommenterende stil som blir særlig tydelig i avsnitt som handler om kontroversielle emner som kjønnsliv og krigføring. Som hovedregel gjengir han fortellingen slik den fremstilles i muslimsk tradisjon, i de såkalteSira eller profetbiografiene. Noen steder understreker han at kildene er uenige om hva som skjedde eller hva det betød. Men den refererende stilen er samtidig en dramatiserende og forklarende stil med formuleringer som «en pinlig taushet la seg over forsamlingen».

I kapittelet «Etterord», som jeg for min del heller ville kalt «Etter Muhammed», oppsummeres islams utvikling kort med fire-fem tema: de første kalifene (islams ledere), utviklingen av Koranen, utviklingen av Sharia og fremveksten av islamisme fra og med 1920-tallet. Det ligger en dobbeltkommunikasjon i dette å stadig nevne islamistene i enhver omtale av islam, samtidig som man sier at de ikke er representative for islam.

Ubesvarte spørsmål
Jeg lærte mye om Muhammeds liv og samtid gjennom å lese denne boka, men jeg sitter samtidig igjen med minst like mange nye spørsmål. Fortellingen skrapet bare i overflaten av spørsmål om åpenbaringen, tro og lære. Og jeg er nysgjerrig på mer kunnskap om konteksten rundt profeten. Kan hende er det et tegn på en god bok, at den skaper mer nysgjerrighet. Men det kan også bety at boka har flere tomrom som burde vært fylt.

«Er det SÅNN det er å være ungdom?»
Det lurer Oda på (s. 114). Og det kan faktisk virke slik: Absolutt ukyssa er en troverdig skildring av en jente som befinner seg i grenselandet mellom barn og ungdom. Forfatter Nina E. Grøntvedt setter fingeren på en rekke gjenkjennelige problemer – små og store – fra den utfordrende overgangen mellom sen barndom og tidlig ungdom. Absolutt ukyssa er oppfølgeren til Hei, det er meg! (2010). Tematikken og problematikken er videreført fra første bok, men Oda er blitt litt eldre siden sist, og nabogutten Stian er ikke lenger TEIT, men kul. Men fortsatt er det relasjonen til bestevenninna Helle som er mest interessant.
Leseren har vokst sammen med hovedpersonen. Det er et smart grep, og jeg ser ikke bort fra at det kan komme en tredje bok om Oda – på ungdomsskolen.

Medrivende metaprosjekt
Store deler av boka er Odas dagbok. Dagboksinnleggene starter, som seg hør og bør, med «Kjære dagbok». Også visuelt understrekes det at vi har å gjøre med en dagbok: Innleggene er skrevet med håndskrift, og er dekorert med Odas egne tegninger. Ja, hele boka er krydret med tegningene til Oda, slik at det totale, visuelle uttrykket minner om en dagbok. Også baksideteksten spiller på sjangeren: «VIKTIG BESKJED TIL DEG: Hvis du er borti denne boka akkurat nå, LEGG DEN FRA DEG!!! IKKE RØR!!!!!! Ikke SE på den en gang!!!!!!!!!» Selve boka vi holder i hendene, gir seg ut for å være Odas egen dagbok.

Dagboksinnleggene er ofte en form for oppsummering av noe som har skjedd i hovedhandlingen som ikke er fortalt der. Vi kommer tett på Odas tanker og følelser i dagboka. Men selv om dagbokstekstene visuelt sett skiller seg fra boka for øvrig, er det stilistisk ikke så ulikt mellom de to teksttypene. For også i den øvrige teksten er det Oda som er fortelleren, og også her kommer vi tett inn på hovedpersonens tanker. Jeg har av og til lurt på om det med fordel kunne ha vært en større stilistisk forskjell. Den unge jentas språk preger boka som helhet: Det kryr av versaler og uthevet tekst i kursiv. På én måte er det anmassende, men som Oda sier: «Tramping og smelling funker» (s. 274). Språket gir et levende, nært og utilslørt bilde av Oda, og hun framstilles slett ikke ensidig positivt:

Alt er enten-eller for Oda. Enten er noe superbarnslig og teit, eller kult. Det er svart eller hvitt – men det skifter like kjapt:

De store kontrastene skaper komikk – og ikke minst er de troverdige.

Krydder og inspirasjon
Oda er kreativ, lekende og full av gode ideer. Hun krydrer dagboka både med egne dikt og tegninger. Ikke bare fungerer tegningene dekorativt, men de beriker teksten – og gjør den enda mer autentisk: Grøntvedt treffer barnet i skrivemåte så vel som i tegneteknikk og valg av motiver. Det er som å se en ungjentes uvørne strek, og Grøntvedt har stor sans for detaljer.

Odas kreative overskudd er smittende og inspirerende. Vi finner også helt konkrete oppskrifter i boka, både til forskjellige matretter og leker. Leseren inviteres dermed til å prøve dem ut.

Feel good
Nina E. Grøntvedt skriver seg inn i en allerede etablert tradisjon: Bjørn Olav Hammerstads Maja Mill – helt tilfeldigvis meg (2010) er klart inspirert av Lauren Childs Clarice Bean, that’s me (1999). Tittellikheten med Grøntvedts Hei, det er meg! er slående. Samtlige har hovedpersonens tegninger integrert i teksten. Felles for dem alle er dessuten at både hovedperson og leser befinner seg ved inngangen til en av livets vanskeligste – og pinligste – perioder, nemlig puberteten. Bøkene utleverer jeg-fortelleren, akkurat slik Bridget Jones gjør i sin dagbok. Kanskje er det mulig å se disse bøkene som barnelitteraturens svar på «chic lit»: De er spennende, lette å lese – og det går selvfølgelig bra til slutt. Det er lettbeint underholdning, men samtidig er veien til alvoret kort.
Et spørsmål melder seg: Skriver ungdom dagbøker i denne forstand lenger? Har ikke digitale og sosiale medier, som bloggen, for en stor del overtatt dagbokas funksjon? Én utfordring for forfattere som Hammerstad og Grøntvedt blir å innlemme de nye mediene i tradisjonell bokform – hvis de da ikke har til hensikt å skildre en slags nostalgisk 90-tallsvirkelighet.

Upålitelig forteller
Oda framstilles verken som noen heltinne eller med forfatterens klare sympati. Snarere tvert imot: Det er Oda som gjør det vanskelig for seg selv. Det er hun som for en stor del er skyld i de stadige konfliktene med Helle. Hun føler seg både sveket og urettferdig behandlet. Leseren kan til dels forstå henne – men bare til dels. Og nettopp her ligger noe av spenningen i boka: Den er skrevet i jeg-form, og vi følger Oda tett både i dagboksnotatene og i den øvrige prosaen. Men selv om det er Oda selv som forteller historien, forstår vi mer enn henne. Vi ser at det er Oda som ofte er urimelig. Når Helle for eksempel er sammen med andre venninner, blir Oda sjalu:

Vi forstår at dette kan være sårt for Oda. Likevel: For leseren virker det opplagt at Helle må ha lov til å være sammen med andre også. Så hvor skal sympatien vår da være? Etter hvert som romanen skrider fram, modnes imidlertid også Oda, og til slutt oppnår hun selv denne erkjennelsen:

Forstyrrende fotnoter
Nytt fra forrige bok er fotnotene som er lagt sporadiske steder i teksten. De er visuelt utformet som en fot – metaforen er konkretisert, slik det vel også er i Odas sinn – og med dem følger de første par gangene metainformasjon om hva en fotnote er, og hvordan de kan leses (eller ikke leses, om man «ikke gidder» (s. 11)). Men til tross for at det understrekes at vi ikke er nødt til å lese dem, er de forstyrrende. Ikke bare fordi de er der, og dermed fører blikket vårt nederst på siden, men også fordi selve innholdet i dem virker belærende: «’AKA’ er en ganske vanlig engelsk forkortelse som står for ‘also known as’, som betyr ‘også kjent som’ på norsk» (s. 17), og: «PASTELLFARGER er sånne lyse, litt svake farger. […]» (s. 158).  Dette er informasjon som strengt tatt kunne vært utelatt. Andre ganger kunne informasjonen like gjerne ligget i den løpende teksten.

Absolutt verdig oppfølger

Fotnotene til tross – Absolutt ukyssa er like morsom og like pinlig som første bok om Oda. Ja, det eneste problemet er at det hele blir i pinligste laget. Selve romanens omdreiningspunkt, det som også tittelen viser til, nemlig seansen i skogen der Oda øver seg på å kysse et tre, ødelegger litt av bokas troverdighet: Det er bare for utgjort at hun skal få tilskuer (attpåtil av den nyinnflyttede nabogutten og klassens kuleste!). Det er heller ikke nødvendig å legge inn en slik pinlig hendelse: De gryende, nye følelsene som vokser i Oda, de fine skildringene av familielivet, og ikke minst det «bølgete» forholdet mellom Oda og Helle (s. 110), er mer enn godt nok materiale. Og Oda er den samme: morsom, bestemt, ubestemt – ja, ungdom (i alle fall snart!). Absolutt ukyssa er absolutt en verdig oppfølger til Hei, det er meg!

For lenge siden, da jeg var ca 10-12 år gammel og besøkte biblioteket minst en gang i uka, lånte jeg flere ganger ei bok som inneholder korte, skjematiske opplysninger om all verdens idretter, og reglene for disse. Der kunne jeg lære hvor mye en basketball veier, hvordan poeng regnes ut i skihopp eller hvordan man hilser hverandre ved åpningen av en kendo-kamp. Jeg tror det må ha vært IPC store sportsleksikon, All verdens idrett og sport fra 1976, som på engelsk heter Rules of the game. Jeg nevner dette som en innledning, fordi jeg tror at dette behovet for å kartlegge verden og få oversikt over spillereglene (i dette tilfellet altså helt bokstavelig talt) er en grunnleggende drivkraft hos lesende barn i alderen 8-12 år, den alderen som vi i bibliotekene ofte kaller slukeralderen, men som vi like gjerne kan kalle orienteringsalderen.

Magasinjournalistikk

Denne boka er skrevet for en tenkt målgruppe av lesere som ønsker å trene – et eller annet, men ikke vet hva. Den ser ut til å ville gi en bred presentasjon av ulike kampsportformer, og med sin du-form henvendt til leseren ser den ut til å plassere seg i en slags forbrukerjournalistisk forfatterposisjon: «vi gir deg oversikten, vi forteller deg om fordelene og ulempene ved de forskjellige idrettene.» Og her mener jeg forbrukerjournalistikk i beste mening; veiledningsvinklingen og du-henvendelsen er med på å gi boka dens konsekvente uttrykk. Forfatterne er henholdsvis journalist/medierådgiver (Anderssen) og forfatter/journalist/ukebladredaktør (Münch), og mitt inntrykk er at bokas skrivestil er preget i beste forstand av Münchs erfaring med magasinjournalistikken: Teksten ser ut til å være utviklet nær desken, med en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren.

19 kampsportsgrener

Boka inneholder kapitler om 19 forskjellige kampsportsgrener, hvorav de aller fleste er av asiatisk opprinnelse: judo, karate, sumobryting, thaiboksing, kendo osv. Hvert kapittel inneholder en introduksjon med kjappe fakta, tips om filmer, kjendiser og dataspill som bruker denne idretten, og to-tre lengre tekster til hver idrett: en om utøvelsen av sporten i Norge i dag, en om sportens historie og et intervju med en norsk utøver. Mange andre opplysninger gis i egne punktmerkede lister: om utstyr, forløpet av ei treningsøkt, ordliste og graderinger.

I tillegg til hovedkapitlene er det noen korte kapitler om beslektede emner som samuraier, stuntmenn og knusing, og korte punktmerkede faktaliste-kapitler om kjente kampsportfilmstjerner: Steven Seagal, Bruce Lee, Jet Li og Jackie Chan. Ekstrakapitlene er ikke det mest interessante ved boka, men de forsterker den som fullservicepakke for lesere med interesse for kampsport.

Saklig og lojal mot kildene

Mange av tekstene som beskriver kampgrenenes filosofi, effekten på utøverne og utøvelsen i Norge i dag, er basert på intervjuer med sentrale utøvere og trenere. Skrivestilen ser for det meste ut til å være lojal mot kildene. Selv om forfatterne gir seg til kjenne i innledningen og sidekommentarer, er de sjelden synlig aktive i intervjuene. Det vil si at det er intervjuobjektenes versjon av hva deres idrett går ut på, som kommer fram. Idrettenes egne legender og myter om sitt opphav og sin tidlige historie gjengis like lojalt. Heller ikke i de mer personlig orienterte intervjuene med kjente utøvere, stilles det kritiske spørsmål. Kampsport går i stor grad ut på å skade motstanderen. Påfallende nok er det bare i ett kapittel at det finnes et spørrende avsnitt om skader: «Er boksing farlig?».

I den grad forfatterne viser en selvstendig distanse til stoffet, kommer det til syne i de små tegneseriebitene, hvor det ironiseres over den filosofiske overbygningen som presenteres som en del av mange kampgrener. Også i noen småtekster om filmer og regler finnes ironi og erting. Et eksempel: «Mon tro om det ikke var fektetreningen på gymnaset som inspirerte Zuckerberg til å utvikle ’poke’-funksjonen på Facebook?»

Boka er laget innenfor den stadig mer utbredte sjangeren som jeg kaller «sjangercollagen» eller «tekstpakka», hvor leseren presenteres for en sammenredigert miks av intervju, faktaruter, utgreiende normalsakprosa, punktlister og kuriosa – en miks som kaster lys over emnet fra flere sider og på flere måter. Noen ganger, som i Dagny Holms bøker i serien Faktisk, tenderer denne tekstpakka i retning av skoleboka. Andre ganger, som her, kan denne collage-boka minne mer om et magasin.

Mest for Oslo-ungdom

Forlaget sier at boka er skrevet for personer fra 12 (vaskeseddel) til 16 år (nett). Det er et ungt uttrykk i layout og kuriosastoffet. Men bortsett fra en underforstått henvendelse til unge mennesker som ønsker å begynne med en ny idrett, kan jeg ikke se noen spesiell alderstilpasning i teksten. Mange av de tilsiktede leserne er ikke gamle nok til å se alle kampsportfilmene som omtales. Mange har 15-årsgrense, og noen har 18-årsgrense.

Styrken ved boka er den tydelige forståelsen av hva slags lesere de skriver for; ungdommer og unge voksne som leter etter en idrett som de kan trene med. Det blir samtidig en svak side at den er skrevet for lesere som bor på et sted hvor de kan velge mellom flere ulike treningstilbud. Helt konkret ser det ut til å være ei bok for Oslofolk. Bare unntaksvis presenterer boka oss for folk som ikke bor i Oslo.

Bra, men

I det store og hele er dette en fryd av en bok, som vil gi leseren den ønskede oversikten, og som lever opp til sine egne ambisjoner om å være et innbundet magasin. Hvis jeg skulle ha ønsket meg en annen bok, så ville jeg ha bedt om en bok med færre fun facts om «kjente personer som driver med …» eller andre idretter, litt mer analytisk tilnærming til mytene og filosofien, noe mer om skaderisiko, og en mer spørrende og sammenlignende presentasjon av de ulike kampgrenene.

Se også debatten om Kampsport-boka:

Guri Fjeldberg: Nei til nasjonalpatriotisme

Steffen Sørum: Ytringsfrihet vs. sutringsfrihet

Guri Fjeldberg: Om å ta bøker og barn på alvor

Hedvig er nyforlovet med Gustav. Med en overdådig forlovelsesring på fingeren vekker hun oppmerksomheten til raneren Robin og gjengen hans, og de følger etter henne hjem fra T-banen. Men under ranet gjør Robin en tabbe, og guttene blir tatt. Offer og overgriper må dermed møtes til megling. Herfra utvikles forholdet mellom den voksne og tenåringen lynraskt, og i løpet av noen heftige uker må Hedvig revurdere framtidsplanene sine, mens Robin opplever mange ting for første gang…

West-side story møter Lolita på vrangen

Første gang er dette ikke for forfatterne Helene Uri og Arne Svingen. De har samskrevet ungdomslitteratur før i samarbeidsprosjektet Sommeren vi kledde oss nakne (2005). Denne gangen formidler Uri stemmen til Hedvig (25), mens Svingen gir Robin (snart seksten) et talerør. Historien får dermed en ping-pong-struktur, med annethvert kapittel sett gjennom henholdsvis hennes og hans svært ulike briller. For her møter Dolce Gabbana piratkopierte Ray – Ban, hvis vi skal holde oss til brillemetaforen. I tillegg til aldersforskjellen har forfatterne lagt alle motsetninger som er å oppdrive i potten. Kunstinteressert vestkantjente med ressurssterke foreldre, møter halvt egyptisk sønn av sliten alenemor i øst. De to karakterene strekkes altså så langt som mulig i hver sin retning, og slippes mot hverandre med et erotisk klask. Spørsmålet er om det er et klask av litterær kvalitet, eller bare et spekulativt støn(n)t.

Tekst som tøffer seg?

For det er absolutt en solid dose stønning her. Med en lekker cougar og en unggutt som vaker så vidt under den seksuelle lavalderen, kan man lett avskrive dette prosjektet som et slags ungdomslitteraturens forsøk på å skissere en sju – åtte nyanser av grått. Hedvigs transformasjon fra skjelvent ransoffer til impulsiv forfører, skjer vel brått og problematiseres i liten grad Og når den flinke vestkantpiken driver seksuelt nybrottsarbeid, skildres dette med så stor og klisjefylt patos at det gjør litt vondt for denne leseren:

Og jeg, jeg har konstant lyst. Jeg har aldri tidligere kjent noe som ligner den tilstanden jeg stadig befinner meg i med Robin. Å ligge med Robin er så godt at jeg hver gang besvimer inn i lysten, begjæret, bevegelsene. Jeg glemmer hvor jeg er, hvem jeg er, er bare konsentrert om kroppen hans, kroppen min. Jeg drukner i kropp, i lyst, i Robin.

Dette er bare en av mange beskrivelser sett fra Hedvigs andpustne hjørne. Men noe sier meg at gutter i femtenårsalderen også kan være relativt opptatt av sex? Likevel forblir Robin oppsiktsvekkende taus når det gjelder sine kroppslige erfaringer. Derfor hadde det vært et vel så interessant prosjekt å prøve å skrive fram den samme opplevelsen sett med tenåringens uerfarne blikk, og ikke minst skildret gjennom tenåringsguttens grafiske språk. Som anmelder skal jeg ikke etterlyse mer sex i en bok som handler om sex, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at hvis man først skal tøffe seg og sjokkere litt, kan man like godt gjøre det fra begge synsvinkler

Fornuft eller følelser

For at en historie som dette skal fungere, må leseren ønske å heie fram dette umulige paret. Uri og Svingen klarer balansegangen mellom å fri til romantikeren i leseren, og samtidig vise at fornuften innhenter karakterene. Både Robin og Hedvig prøver å rasjonalisere bort alt det som gjør forholdet umulig, men innhentes stadig av situasjoner som minner dem om hva omverdenen vil mene om konstellasjonen 15/25. På den måten stilles noen interessante spørsmål, som teksten godt i større grad kunne dypdykket i. Som: hva kan man tillate seg i forelskelsens navn? Kan man være sammen med en som nesten er et barn? For ikke å snakke om at dette forholdet jo rett og slett er juridisk ulovlig. Bør det være det? Her skapes det usikkerhet rundt hvordan det faktisk kommer til å ende, og ikke minst usikkerhet om hvordan man selv synes det skal ende, for prosjekt kjærlighet uten grenser er ikke helt uproblematisk når det kommer til stykket.

Kjernen, men ikke skallet

Hver dag en ny kropp. Hver dag et nytt liv. Hver dag forelsket i den samme jenta. Dette er essensen i David Levithans roman der den kroppsløse karakteren kalt A forflyttes fra den ene 16-åringen til den andre, og overtar livene deres for en dag. Det er en misunnelsesverdig god ide og samtidig en klaustrofobisk og dypt ubehagelig tanke. For A har ikke sitt eget liv og har ingen muligheter til noensinne å få fotfeste noe sted i mer enn 24 timer. Men en dag våkner A opp og har tatt bolig i tenåringsgutten Justin. Og når A møter Justins kjæreste Rihannon, glipper forsettet om ikke å blande seg inn i de livene som jo bare er til låns.

De andres liv

Dermed blir As prosjekt for første gang å prøve å bli værende. Men hvordan kan man etablere et forhold til noen når man skifter kjønn, utseende, etnisk opprinnelse og seksuell legning HVER DAG? På handlingsplanet er dette knuten som skal løses, nemlig å finne tilbake til Rihannon og få henne til å akseptere at A i essensen er den samme enten han er en muskuløs fotballspiller eller en svartkledd gother. Slik skaper Levithan rom for å filosofere rundt spørsmålet om hvem man er, uavhengig av det ytre, samtidig som vi får innblikk i livene til den narkomane, den overvektige, den deprimerte, den transkjønnete og hun som bare er en skikkelig bitch. Måten A sjonglerer med de andres liv basert på intuisjon og erfaring gir et interessant perspektiv på familielivets og sekstenåringens mange muligheter og mulige katastrofeområder.

6033, 6034, 6034…

Med en forteller som bærer med seg breddekunnskap fra over seks tusen ulike måter å leve livet sitt på, formidles alle disse karakterene med stor romslighet og et forståelsesfullt blikk, uten at det blir klamt politisk korrekt av den grunn. Men til tross for at A våkner til vidt forskjellige livsvilkår hver dag, blir det hele litt monotont etter hvert. Teksten struktureres rundt møtene mellom de to hovedpersonene, eller komplikasjonene som gjør det vanskelig å møtes. Etter 40 påbegynte historier som vi aldri får vite hvor ender, føles materialtrettheten i teksten påtagelig. Levithan introduserer imidlertid et fruktbart spenningsmoment knyttet til spørsmålet om A er en slags demon, og en skummel djevelutdrivende pastor kommer skremmende tett på den kroppsløse hovedpersonen. Slik sendes romanen i en ny retning mot slutten, uten at det dermed presenteres noen tilfredsstillende løsning eller forklaring på As mentale vandrertilværelse.

Kropp eller ånd

Kanskje sier disse to utgivelsene noe om norsk kontra amerikansk ungdomslitteratur. Levithans tekst insisterer på grenseløs toleranse overfor alle legninger og preferanser, men trekker likevel et tydelig skille mellom kropp og ånd når det kommer til stykket. “Det kan kjennes riktig nå, men i morgen vet jeg ikke”, tenker A, og står over muligheten for en seksuell debut med den utvalgte. Slike tanker plager ikke Uri og Svingens par på samme måte. Her får det umiddelbare lystprinsippet styre, mens konsekvensene tillegges mindre vekt. Hver dag sier noe interessant om hvem vi er i relasjon til andre mennesker, mens Din vakre jævel nok fungerer best som en litt dristig historie om den snille raneren og den rampete frognerfrøkna.

Det handler om Scott, Deepika, Victor og Kristines reise gjennom et herjet Europa. De er på flukt fra en naturkatastrofe og opplever hvordan det er å være flyktninger. Diamanter, banning og ungdomsproblemer er noe du får mye av i Dystopia IV. Vanlige ungdomsproblemer mikset med en lang rekke livstruende situasjoner og stjålne diamanter blir en interessant blanding.

Mange tilfeldigheter

Vi røper neppe for mye når vi forteller at de fire ungdommene kommer seg til Tyskland til Victors onkel, Erlend. Deepika, som ble borte på en togstasjon i Brussel, finner de igjen på McDonalds i Brussel. Dette er litt for tilfeldig og unødvendig for vår smak. Det neste de må finne ut av, er hvordan de skal få med seg alle hjem til Norge. De klarer å få tak i hastepass til alle unntatt Deepika. Dette kommer brått på. Overraskelsen framstår som enda en stor tilfeldighet som gjør det vanskelig for Deepika. På den annen side: Det har skjedd en rekke uheldige hendelser med Depeeka i alle bøkene, men særlig i denne siste. Først av alt fant hun ut at hun var fylt atten, og at bangla-passet dermed hadde gått ut. På den amerikanske ambassaden fikk hun vite at søsteren som bodde i Amerika hadde tatt selvmord, så hun ikke kunne få amerikansk pass. Hellet til Depeeka er nærmest fraværende i den siste av de fire bøkene. Det er usannsynlig at all elendighet alltid rammer den samme personen, det blir litt som i en tegneserie, som Donald Duck. Men vi mener det er en tragikomisk faktor som passer bra til resten av handlingen.

En morsom onkel

Mens de sliter med å skaffe pass, rekker vi å bli godt kjent med den litt eksentriske onkel Erlend Rikosjett. Vi liker alle Erlend som har en ganske spesiell personlighet. Erlend og Scott blir gode venner, mens Erlend og Victor blir gode uvenner. Slike forhold mellom de ulike personene er interessante å høre om. Kristine, som i forrige bok fant ut at hun var gravid, er den eneste vi savner å få vite litt mer om.

Forfatteren av Dystopia-serien er komiker og forfatter. Han har nok brukt komikeren i seg da han skrev om onkel Erlend. Kanskje Erlend er basert på Terje Torkildsen selv? Erlend har en spesiell humor, han er veldig morsom og rar. Dette gjør boka bedre, for eksempel:

– Kven er barbiedokka? spør Erlend og nikkar mot besøket. (s. 49)

– Hei, velkommen, seier Erlend og rekkjer fram handa. – Eg er Erlend Rikosjett, onkelen til Victor.
– Ja hei, seier Scott og gir han ein handklem. – Eg har møtt deg før ein gong, for mange år sidan. I komfen til Victor.
– Oh my dog. Erlend ser nesten skamfull ut. – Då hugsar du meg sikkert som ein skikkeleg drittsekk. (s. 71)

Parodi på ungdomsbok?

Det komiske i hele boka gjør oss usikre på om dette er en liten parodi på andre ungdomsbøker. Forfatteren har i hvert fall fått med seg det meste når det gjelder typiske ungdomsproblemer. I løpet av de fire bøkene har vi vært innom klassetur, naturkatastrofe med flom og jordskjelv, voldtekt, flere mord, kjæresteproblemer, ungdomsgraviditet og familietrøbbel. De som har lest mange ungdomsbøker før, vil nok se humoren i at Torkildsen stabler mange av ungdomsproblemene oppå hverandre og blander dem sammen til en skikkelig mølje.

Først og fremst er Dystopia IV en lettlest bok med en handling det er lettvint å følge med på som gjør at man enkelt kan leve seg inn i den. Kapitlene er ordnet etter ukedagene. Noen av oss mener det er forvirrende at det blir hoppet over flere ukedager, og at det kan gjøre boken litt uoversiktlig. Men det var fint å se hvor lang tid handlingen strekker seg over.

Vi ble litt betutta etter å ha lest samtalene mellom ungdommene på grunn av all banningen. Banner de så mye i Stavanger? Vi tror ikke det. Terje Torkildsen ser ut til å ha et annet syn på ungdom enn voksne flest. I boka er det veldig mye banning som setter ungdommene i ett dårlig lys. Noen ungdomsgrupper snakker sånn i virkeligheten, men det er nok mindretallet. Gir banningen noe ekstra til historien? Det er et spørsmål som er opp til hver enkelt leser å finne ut av selv. Vi er uenige når det gjelder banning. Pernille som ikke banner syns det kan bli i overkant mye og litt ubehagelig, mens Jenny og John Erling syns det er helt greit og at banningen gir litt mer «trøkk» til fortellingen.

Slutter i luften

På forsiden til alle de fire bøkene er det illustrert et naturelement: jord, vann, ild og luft. Vi tror forlaget har brukt disse elementene på bøkene for å vise noe om bokens handling. I den andre boken er det bilde av vann på omslaget, og i den er det oversvømmelse ungdommene står overfor som utfordring. De bøkene som gir oss sterkest inntrykk på forsiden, er den første og tredje. Den første har flammer og den tredje har jord, de er mørke og triste og skumle og pirrer nysgjerrigheten vår. Det siste av de fire elementene, luft, er på forsiden av bok fire. Det er flere ting som kan representere luft i denne boken. De skal hjem. Metodene de tenker på går luftveien med fly og luftballong. Reisen løser seg opp og de fire går hver sin vei, men historien fortsetter.

Forlaget skriver bakpå at dette er den siste boken i serien. Mye tyder på at avslutningen på denne boken ikke er helt ferdig. Kristine og Victor kommer seg hjem til Norge, men hva med Deepika og Scott? Her er vi også uenige, to av oss syns det er irriterende å ikke få vite mer, mens de to andre liker spenningen ved å dikte videre selv. Vi tror det passer for mange og gjør de fleste mer engasjert.

Bra inngang til nynorsk

Bøkene til Torkildsen har vært en stor hit blant ungdom. Klassen vår var med å stemme ham fram som vinner av U-prisen med Dystopia III. Vi håper at det kommer en bok til fordi Torkildsen skriver gode bøker på nynorsk. Vi har ikke så mye nynorsk grunnlag i Drammen, derfor trenger vi drivende og lettleste bøker. Vi tror boken passer for syvendeklassinger og oppover, de som liker spenning. Grunnet mye banning, vil vi ikke anbefale den til de som er yngre.

Anmeldt av Anders Myrbakken Torsrud, Jenny Randine Skogly, John Erling Grande og Anne Pernille Rosfjord Wik.

Det at en fortelling fungerer litterært, betyr ikke at den nødvendigvis fungerer like godt auditivt og i lydbokformat uten bearbeiding. Men hva skal til for at en lydbokinnlesning blir vellykket? Og hva er vurderingskriteriene?

Det kan synes som om de tre største forlagene innen lydbøker i Norge, Cappelen Damm, Lydbokforlaget og Gammafon, har svært ulike ambisjoner med sine lydbokutgivelser.

Mens Lydbokforlaget primært utgir helt enkle innlesninger, tett opp mot de litterære utgivelsene, har nisjeforlaget Gammafon i større grad prioritert å utnytte potensialet i lydboken som egenart. Forlaget er en del av Ordkommisjonen AS, og gir ut både eldre og moderne klassikere som Pippi Langstrømpe, Emil fra Lønneberget, Gubben og Katten, Albert Åberg og Mamma Mø. Utgivelsene er til en viss grad spin-off produkter av allerede kommersielle suksesser, men samtidig har Gammafon tydelige kunstneriske ambisjoner.

Forlaget tenker konseptuelt rundt lydboken. Dette fokuset avspeiles tydelig i kvaliteten på produktene. Gammafon omskaper og dramatiserer litteraturen til lydbok på en måte som gir lytteren en mye mer sammensatt auditiv opplevelse enn en ren innlesning.

Nærmer seg hørespill

Pulverheksa på Ball av Ingunn Aamodt, er en slik vellykket lydbokdramatisering. Eli Ryggs umiskjennelige fortellerstemme er varm og behagelig å lytte til. Marianne Krognæss, Gustav Nilsen og Hanne Dancke Arnesen utfyller lytteopplevelsen med de andre morsomme og rare stemmene, mens Morten Heiberg står for musikken. Det er også lagt inn enkelte lydeffekter, noe som støtter ytterligere opp om det auditive universet. Fortellingen, på knappe 23 solide minutter, er mer enn tilstrekkelig for målgruppen barn fra 3 år.

Iver Nergaard – en innleser av rang

Blant de nominerte fra Lydbokforlaget, skiller Doktor Proktor og det store gullrøveriet seg klart ut. Bøkene om Doktor Proktor har allerede begeistret barn viden rundt og er solgt til godt over tyve land. De er skrevet med barnlig galskap og sprø humor i et univers beslektet med Roald Dahl og Ole Lund Kirkegaards. Det utgjør et solid grunnlag for en lydboksuksess.

Innleser Iver Nergaard gir fantastiske stemmer til persongalleriet av originale karakterer. Han har også lest inn de tre foregående bøkene om Doktor Proktor. Nergaard er en allsidig skuespiller og en innleser av et kaliber som få andre i Norge kan matche. Han er rett og slett et formidabelt stemmetalent. Med (blant annet) over 26 innlesninger av voksenbøker samt tolv barnebøker bak seg for Lydbokforlaget, har han også hatt tid på seg til å utvikle litt av en ekspertise. Nergaard veksler mellom vidt forskjellige dialekter og stemmekvaliteter i Doktor Proktor. Dette gjør formidlingen levende og vitner om en særegen innlevelse. Han har svært god komisk timing, noe som avspeiles ved raffinerte detaljer i stemmene som tilfører den i utgangspunktet humoristiske fortellingen ytterligere dynamikk. Da lyttere i høst stemte fram Lydbokforlagets beste innlesning, vant Doktor Proktor og Gullrøveriet med klar margin.

Jeg savner likevel noen enkle stemningsskapende lydeffekter og musikk i denne utgivelsen, selv om jeg vet at dette ikke er standard hos Lydbokforlaget. Etter min mening hadde slike valg brakt lydboken opp på et enda høyere nivå og gjort universet mer levende.

Teatral stemmekunst

Det er ikke alltid lett å sette fingeren på hvilke kriterier som må være på plass for en vellykket innlesning. Gode forfattere er ikke nødvendigvis egnet som innlesere. Men det er heller ikke gitt at utdannede skuespillere fungerer. Noen ganger kan en overdrevet teatral stemme tilføre innlesningen noe kunstig. Slik opplever jeg for eksempel innlesningen av den svenske spenningssuksessen Sirkelen av Sara Elfgren og Mads Strandberg, innlest av Bodil Vidnes-Kopperud (Lydbokforlaget).

Innlevelsen og tilstedeværelsen er god, men innlesningen har blitt for stemmeteknisk. Det er ikke noe direkte galt i dette, tvert i mot er den mye parodierte «teaterstemmen» godt etablert blant innlesere. Men hvorfor ligger ikke bestrebelsen i å fortelle med en mest mulig naturlig stemme og tonefall, og komme seg litt bort fra dette noe utdaterte fortelleruttrykket? Bodil Vidnes-Kopperud er ingen dårlig innleser, tvert imot, det er mer et spørsmål om stil og tolkning.

Skapt for øret

Karsten og Petras bursdagslydbok, skrevet av Tor Åge Bringsværd, er utgitt på Cappelen Damm. Det er en svært enkel og koselig historie som simpelthen handler om at Karsten gleder seg så vanvittig til at han skal feire femårsdagen sin, noe de fleste barn i den alderen vet akkurat hvordan er. Den er befriende munter med herlig sang og musikk, samt enkelte stemningsmalende lydeffekter. Dramatiseringen inneholder sanger om de fleste aspektene ved en barnebursdagsfeiring, for eksempel en hyllest til pølse med lompe, og det å leke «fiskedam». Dramatiseringen er nydelig, og Inger Gundersen, som både leser og synger, har både en sjarmerende, morsom og varm måte å fortelle på. Øyvind Denstad har laget melodiene, og Henrik Skram har arrangert musikken. Karsten og Petras bursdagslydbok er et ypperlig eksempel på en vellykket lydbokversjon med kunstnerisk egenart, hvor bokens opprinnelige tegnede illustrasjoner er erstattet av lydkulisser.

Gjenoppfinn lydboken!

Barn i dag er på godt og vondt vant til mengder av visuelle og auditive inntrykk. Hastigheten i spill, barne-tv-underholdning og tegnefilmer gjør at det å lytte til lydbøker med én enkelt fortellerstemme, fort blir for ensformig for mange. Selvsagt finnes det store forskjeller i barns konsentrasjonsevne og tålmodighet, men jevnt over tror jeg forlagene kun vinner på å bearbeide litteraturen godt til det auditive formatet, selv for litt større barn. De beste lydbøkene har lang levetid, dermed lønner det seg å legge inn noen ekstra ressurser.

Gode fortellinger bør bearbeides nettopp for å utnytte potensialet de har. Nøkkelen ligger i formidlingsevnen og utgiverens ambisjon om å gi lydboken en selvstendig kvalitet. Også ungdomslitteratur bør bearbeides og omskrives før det blir lydbok. For eksempel vil spenningslitteratur for ungdom på lydbok bli langt mer engasjerende dersom den henter inspirasjon og elementer fra hørespillet.

Absolutt Bra

Årets beste lydbok er etter min mening Absolutt Ukyssa av Nina E. Grøntvedt. Den er eksempel på en mer klassisk lydbokinnlesning, men er samtidig tilført noen elementer som gjør den til en helhetsopplevelse. Coveret er en tilpasning av bokens omslag, det er fullt av advarsler:

«Hvis du er borti denne lydboken akkurat nå, legg den fra deg! Ikke rør! Ikke SE på den engang!!!!(…) Dette er nemlig ei PRIVAT dagbok full av hemmelige hemmeligheter som INGEN i hele verden har lov til å høre på.» Allerede her får man jo lyst til å sette på lydboken med en gang. Når man så åpner coveret, finner man et tykt hefte med illustrasjoner tegnet av forfatteren selv. Det viser blant annet et detaljert kart over stedet hvor handlingen foregår, portrett av hovedpersonens familie, og en tegning av hennes hemmelige kjærlighet, laget i en stil som er til forveksling lik en tenåringsjentes egne, hemmelige dagbokillustrasjoner. Estetikken fra boken er altså tilpasset lydboken.

Absolutt Ukyssa er også en av få lydbøker jeg har hørt hvor forfatteren med hell leser selv. Hun leser riktignok ikke like stemmeteknisk godt som en øvet skuespiller, men stemmen er behagelig og forholdsvis lys, slik at den blir troverdig som hovedpersonen Odas egen stemme. Det at forfatteren synes å ha et eierforhold til alle aspektene bak lydbokutgivelsen, skaper autensitet. Jeg fornemmer at forfatteren virkelig har gjort klare kunstneriske valg for å nå fram til lytteren med sin lydbok.

Musikken, hentet fra albumene «Disarm and let go» og «Rethoric» av Robert Post, passer utmerket som stemningsramme. En av disse tydelig Beatles-inspirerte låtene er det første man hører når man setter på lydboken. Dette grepet bruker Gammafon i mange av sine lydbokutgivelser, og er en fin måte å introdusere stemningsuniverset til hver enkelt fortelling på.

Nina E. Grøntvedt står altså bak både innlesning, illustrasjon og grafisk design av Absolutt Ukyssa. Bak den beste lydboken står det en forfatter som viser autonomi, og som er bevisst formatets mange muligheter.

Vurderte lydbøker:
(Utgitt 2012 for barn og unge)

Cappelen Damm:
Karsten og Petras Bursdagslydbok av Tor Åge Bringsværd, lest av Inger Gundersen
Josefine Olsens Barnehage av Gudny Ingebjørg Hagen, lest av Espen Beranek Holm
Engelen i Djevelgapet av Levi Henriksen, lest av forfatteren
Den siste Magiker: Nimrod av Sigbjørn Mostue, lest av forfatteren

Gammafon:
Bruk skallen, sa Pappa Åberg av Gunilla Bergström, lest av Nicolay Lange-Nilsen
Absolutt Ukyssa, skrevet og lest av Nina E. Grøntvedt
Mamma Mø prøver sklia av Jujja Wieslander, lest av Sigve Bøe
Mamma Mø leser av Jujja Wieslander, lest av Sigve Bøe
Pulverheksa på ball av Ingunn Aamodt, lest av Eli Rygg

Lydbokforlaget:
Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde, lest av Hedda Sandvig
Doktor Proktor og det store gullrøveriet av Jo Nesbø, lest av Ivar Nergaard
Hunger av Harald Rosenløw Eeg, lest av Axel Aubert
Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren, lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Vi er omgitt av kunst hver dag, i parker, gallerier, i media, på skolen. Noen har kunst hjemme, og på arbeidsplassen. Det er ikke like lett å forstå hva kunsten handler om, selv om man liker den. Derfor har barnebokforfatter, fagbokforfatter og etnolog Bjørn Arild Ersland snakket lenge og grundig med en kunstner og flere andre som har kunst som yrke. For dem er kunst det hele livet dreier seg om:

• Natasja Askelund, (f. 1969) er kunstner og maler bilder. Hun bor og arbeider i Stavanger.
• Trond Borgen, (f.1950) er kunstkritiker i Stavanger Aftenblad. Han skriver om kunst i ulike kunsttidsskrift, holder foredrag og har utgitt flere bøker om kunst og om kunstkritikk. Bakerst i denne boka har han skrevet en kunsthistorie som det tar seks og trekvart minutt å lese.
• Arve Opdahl (f.1952) er gallerist og kunsthandler. Han driver Galleri Opdahl i Stavanger og i Berlin.
• Asbjørn Jensen (f.1964) er fotograf og grafisk designer i Stavanger. Han har tidligere laget boka Fengslet sammen med Bjørn Arild. Han driver forlaget Pelikan sammen med blant andre Karl Ove Knausgård.

Hvordan er det å være kunstner – og hva gjør kunst til kunst? Det ville Bjørn Arild ha svar på. For tre år siden kjøpte han og kona Kari et bilde av Natasja Askelund. Det har han på veggen i stua si og ser på hver dag. Etterhvert har han blitt kjent med kunstneren også.

Natasja er ikke så kjent utover i Norges land ennå, men er i god gang med å bli det, blant annet gjennom utstillinger i Galleri Opdahl i Stavanger, gjennom positive kritikker av utstillingen i Stavanger Aftenblad, og gjennom samarbeidet med Bjørn Arild Ersland – som denne boken er er resultat av.

Nettverket

Før boken kom ut har Bjørn Arild og Natasja (alle er på fornavn i denne boken) også laget et kunstverk sammen, på fasaden til Oslo S, i julen 2010. Mens de arbeidet med boken har Natasja fått utstillingsplass (som hun ønsket seg veldig) i Galleri Opdahl, hos Arve. Og i det jeg skriver denne anmeldelsen, leser jeg i Stavanger Aftenblad at Natasja stiller ut de bildene hun er i ferd med å male mot slutten av denne boken, hos Arve i Galleri Opdahl. Jeg leser også at boken til Bjørn Arild og Asbjørn om Natasja og Trond og Arve, er lansert på åpningen av utstillingen. Og Trond, kritikeren som har fulgt Natasja helt siden hun debuterte i 1992, amelder også denne utstillingen, 20-års jubileumsutstillingen. På hjemmesiden til Natasja kan man lese hele seks overveiende gode anmeldelser som Trond har skrevet.

Bildet «Nedtagelsen» av Natasja Askelund er bokens mest sentrale verk og henger i Bjørn Arild Erslands stue. (Foto: Asbjørn Jensen)

Venner på tvers

Det er ingen tvil om at alle i denne boken er blitt godt kjent gjennom kunsten. Og slik er det. Kunst binder mennesker sammen på ulike måter; som venner, kunder, forretningsforbindelser, kolleger innenfor kunstfeltet, kunster og kritiker, kunstner og gallerist. Alle er avhengige av hverandre i kunstverdenen. Bjørn Arild skriver litt om dette, men langtfra nok. For dette er viktige ting som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor kunst er kunst. Vi kan lese at det er viktig for Natasja å stille ut i galleriet til Arvid, fordi det gir status, selv om hun ikke selger noe. Men jeg får ikke vite hvorfor det er viktig. At noen gallerier gir flere poeng og bedre uttelling for offentlige innkjøp og for statlige stipendier enn andre gallerier, det er mekanismer i kunstlivet som det er interessant å vite mer om. Hvorfor er det viktigere å stille ut i noen gallerier enn i andre? Hvem bestemmer det?

Og hvorfor har Bjørn Arild valgt å presentere Natasja så bredt? En relativt ukjent, lokal kunstner? Er det fordi han kjenner henne? Eller er det fordi han synes hun er den beste til å illustrere det han skriver om? Det er spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest denne ellers inkluderende, oppklarende og kloke boka om kunst og kunstkritikk. Den er så god at jeg vil anbefale den til alle som har med kunstformidling å gjøre, til en langt bredere og eldre målgruppe en den på 8-14 år, som boka ifølge forlaget er myntet på.

Del av forfatterskapet

Og nå skal jeg si noe om hvordan Bjørn Arild skriver, for det kan være nyttig å se denne fagboken i lys av andre bøker han har skrevet. Jeg har lest flere bildebøker der han har samarbeidet med bildemakeren Lars Aurtande: Tor og traktoren (2005), Sageren (2006), Modellbyggeren (2007) og Det første barnet på månen (2009). Nesten ingen andre jeg vet om lager bildebøker der ensomhet, annerledeshet og noe riktig farlig er det mest fremtredende. I Tor og traktoren er det riktignok ikke farligere enn at torghandler Tor ikke kommer seg på do fordi noen har parkert en traktor foran dodøra. Det er ganske morsomt, og selv om Tor ikke er helt harmonisk, er det langt frem til den eksistensielle uhyggen som gjennomsyrer tekst og bilder i boka om barnet som sendes motvillig til månen av en skummel mor. Den danske illustratøren Lillian Brøgger deler også Bjørn Arilds fascinasjon for det gåtefulle, skremmende, men akk så poetisk og morbid vakre, i bildeboken Glassklokken (2010). Den handler om en gammel dame som plukker opp dyr som er drept i trafikken, og hun steller dem før hun stiller dem fint ut i en glassklokke.

Dyr, utstoppet og stilt ut i en glassklokke, i en annerledes og konstruert biotop. Det er jo som å lese beskrivelsen av en utstilling i et naturhistorisk museum, eller i et kunstgalleri, en performance, en installasjon, kort sagt kunst?

Åpne spørsmål

Nå nærmer jeg meg kanskje grobunnen for Erslands oppriktige nysgjerrighet på hva som gjør kunst til kunst? I KUNST har han gått til verks omtrent på den måten han gjør når han skriver for barn og unge, om fiskerier i Onkel Arne – moderne fiskerier, illustrert av Annlaug Austad, eller om det å sitte i fengsel: Fengslet : en bok om å sitte inne, sammen med Asbjørn.

Bjørn Arild undrer seg, og han stiller spørsmål, enkle tydelige spørsmål om kompliserte ting: «Hva gjør kunst til kunst?» spør han Natasja, men hun vil ikke svare, for hennes jobb er å lage kunsten. «Hvorledes kan du si om kunst er god eller dårlig?» spør han Trond kunstkritiker. Bjørn Arild stiller spørsmål til dem som har erfaringsgrunnlag til å svare: kunstkritikeren og galleristen. Forfatteren bruker egen erfaring når han stiller spørsmål, og gjennom møtene med Natasja, Trond og Arve utvider han sin hermeneutiske sirkel. Hermenutisk sirkel er nøkkelordet, og for øvrig det eneste vanskeligste begrepet i boka. Det er hentet fra filosofen Hans-Georg Gadamer, og kritiker Trond forklarer det delvis slik: «Det betyr at når du skal tolke noe, så kan du bare gjøre det ut fra det du selv har erfart. Og siden det bare er du som har alle de erfaringene du har, vil det du sier når du tolker et kunstverk , være subjektivt.»

Det er da Bjørn Arild spør igjen: «Hva mener du egentlig med det?»

Og slik fortsetter han å spørre til svaret er klart nok.

En riktig plassering av skyld

Dynamikken som leder hovedpersonen Aurora inn i en forelskelse til den tjuefem år eldre håndballtreneren Gaute er såre enkel: Gaute ser Aurora, og Aurora har behov for å være best og for å bli sett. En advart leser forstår snart hvor dette bærer hen idet Gaute fanger Aurora i en besettende dynamikk av oppmuntring, fortrolighet, grenseoverskridelse, grensesetting og avvisning. Meldingene som innledningsvis går mellom dem, er for det meste hverdagslige og tilforlatelige. Varsellampen er kallenavnet treneren gir sin yndling, «Lille ekorn», og den blinker stadig sterkere i overskridelsene av grensen mellom det personlige og det private som Gaute innbyr til. Mens Aurora etter hvert higer mot en slik overskridelse, fremstår Gaute uforutsigbar og ambivalent. Innen rammen av fiksjonen er Auroras jeg-fortelling et splittet, forvirret forsvar av både Gaute og henne selv, men romanen inviterer også leseren til å sympatisere med Gaute og tenke om bokens jeg-forteller: Kan hun ikke bare la ham være i fred?

Gautes melding, som er gjengitt på bokens smussomslag, er imidlertid vendepunktet, hvor flørten tipper mot overgrep. Fødselsdagsønsket fra ham kommer som sms: «Å se deg. Slik ingen har sett deg. G» (s. 62). Aurora misforstår ikke invitasjonen, og med mobilen i hånd er det enkelt å sende ham nakenbildet av seg selv.

Trenerens tilforlatelige omsorg for sin syke førstespiller legger også til rette for en situasjon hvor overgrepet kan bli fysisk. Og når hun slik endelig har fått ham på sin sengekant, tar forførersken Aurora bokstavelig talt saken i egne hender. «Det er bare så vidt jeg klarer å la være å smile. Jeg har vunnet. Han vil ha meg […]» (s. 76).  Overgrepet blir fysisk, men hvor fysisk er interessant nok overlatt til leserens fantasi. Deretter blir Gautes avvisning total, og Auroras fortvilelse fører til at han blir avslørt. De omkring tretti siste sidene av fortellingen er på ganske summarisk måte viet opprullingen, anmeldelsen og rettssaken. Gaute blir avslørt som en serieovergriper, og skylden blir plassert der den hører hjemme.

En god bok?

«Dette er noe som kunne hendt i et hvilket som helst miljø. Lille ekorn er en viktig bok,» skriver juryen i begrunnelsen for å utpeke romanen til vinner av Brageprisen 2012 i kategorien åpen klasse: ungdomsbøker. Det er hevet over diskusjon at dens tema er viktig og sørgelig aktuelt, men Barnebokkritikk.nos redaktør Guri Fjeldberg har invitert til en diskusjon om dette også er en god bok? I sin begrunnelse berømmer Brageprisjuryen bokens stramme komposisjon og språk, men er det slik at språket og komposisjonen er for økonomisk? «Hvilke erfaringer skal unge lesere bruke til å fylle slike tomrom?» spør Fjelberg med henvisning til politiavhør og rettssak som, ifølge henne, «blir kjapt ekspedert med noen få setninger». Hun siterer så ungdommers sprikende vurderinger av boken på nettsidene til Uprisen.no som argument for at bokens stramme form utgjør et problem.

Tomrommenes problem

Det er nærliggende å forstå  Fjeldberg spørsmål i forlengelse av Wolfgang Isers betraktninger om at skjønnlitteraturen krever medvirkning av leserens imaginasjon for å kunne danne utgangspunkt for en god, erkjennelsesfremmende lesning.[1] En skjønnlitterær tekst kan aldri være helt tett, kan ikke beskrive alt, men vil ha større eller mindre tomrom. For Iser er de tomme rommene med andre ord en nødvendig kvalitet ved skjønnlitterære tekster. Tomrommene legger til rette for leserens medvirkning idet han eller hun fyller ut det som mangler med sin erfaringsbaserte imaginasjon. Når imaginasjonen møter tekstens verden, vil en ny erfaring oppstå og grensen for leserens verden utvides. Skjønnlitterære tekster fremstår, ifølge denne måten å tenke på, som rom hvor teksten og leseren begge er nødvendige for den gode leseerfaringen. Størrelsen på tomrommene og måten de samvirker med en lesers imaginasjon på, blir et kvalitetskriterium for tekster. Dette kriterium er dels universelt: Dersom tomrommene er for små, blir teksten platt og klisjeaktig. Dersom tomrommene er for store, blir teksten for gåtefull og fragmentert, den fremstiller ikke lenger en verden, leseren vil ikke kunne «stige om bord» og den gode leseerfaringen kan ikke finne sted. Men kriteriet er også individuelt: Dersom denne lesers imaginasjon fyller tomrommene i denne teksten på en måte som fremmer erkjennelsen, er dette en god tekst for denne leseren. Hver lesning er en enestående begivenhet. Spørsmålet Fjeldberg stiller, lar seg med andre ord skrive om til et spørsmål om «tomrommene» i Lille ekorn er for store for bokens målgruppe? Slik sett har hun et poeng når hun problematisere målgruppens høyst sprikende vurdering.

For store tomrom?

Jeg tror imidlertid ikke at «tomrommenes problem» i Lille ekorn består i den raske behandlingen av avhørene og rettssaken. Den samsvarer jo godt med Auroras avvisning av hele prosessen. På dette stadium av fortellingen er hun fortsatt lojal mot Gaute og frustrert både over å være avvist av ham og over å utgjøre en trussel mot ham. Jeg finner det interessant at leserens frustrasjon over informasjonen som holdes tilbake i fortellingens klimaks, der overgrepet blir fysisk, avspeiler måten Aurora frustrerer retten ved å holde tilbake informasjon i selve forhandlingen. «Jeg vil ikke svare på noen av spørsmålene, jeg vil ikke fortelle om min forelskelse til disse fremmede folkene» (s. 103), tenker Aurora. Hun opplever rettssaken som det største overgrepet, inntil hun får presentert bevisene for at Gaute er en serieovergriper. Det er overskridelsen av grensen mellom det personlige og det private som setter i gang hele den sørgelige historien mellom Aurora og Gaute, og rettssakens – nødvendige – overskridelse av den samme grensen, representerer altså et overgrep for Aurora. Selve detaljene i rettsaken er ikke poenget her, og slik jeg leser boken, inviterer de relativt store tomrommene i beskrivelsen av den leseren til å delta i tekstens spenningsfelt som nettopp gjelder spørsmålet om skyld og overskridelsen av grensen mellom det personlige og det private.

Lettlesstilens problem

Er det ikke heller slik at «tomrommenes problem» er knyttet til Lille ekorns stil? Fortellingen er holdt i lettlesbøkenes stil over 44 knappe kapitler. Kapitlenes enkle kronologi følger fortellingens konkrete skjelett av hendelser. Språket er bokstavelig og presist. Når Aurora reflekterer egner språket seg for tegneseriebobler: «Jeg kjenner uro. Han er en voksen mann. Han er gift, selv om han ikke deler soverom med kona si,[2] er han gift, han har en datter, det er Dorte. Dorte på håndballaget. Hallo, Aurora!» (s. 49). Auroras begrensede innsiktsnivå er gjort helt konkret i form av et begrenset synsfelt. Påfallende er, for eksempel, måten Dorte, Gautes datter og Auroras lagkamerat, faller ut av fortellingen straks Auroras følelser for faren hennes blir vakt. Det finner ikke sted et eneste møte mellom dem. Aurora med sin glansede vellykkethetsmoral synes fanget i kroppen og den materielle erfaringsverden. Hennes følelsesøkonomi er enkel: «hun liker å være flink» og å motta positiv oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet faller utenfor synsfeltet.

For små tomrom?

Til Auroras forsvar kan det sies at hennes egosentriske og eventyrromantiske forelskelse er alderstypisk – eller er den stereotypisk? Aurora fremstår som mindre interessant fordi hun i så påfallende grad mangler sosial og menneskelig sensibilitet, en følelse av skam, en evne til å  sette seg inn i andres situasjon og se seg selv utenfra. Kan det skyldes lettlesbokstilen insistering på det konkrete og bokstavelige som går på bekostning av undertekst og innsiktsnivå som supplerer jeg-fortellerens begrensede? Lettlesstilens konkrete og bokstavelige språk og enkle kronologi gir liten mulighet til å uttrykke tilværelsens og sinnets kaos. Når Aurora sørger og raser, låser hun seg inne på rommet sitt og lar snørr og tårer flyte. Når hun så åpner døra og trer ut i verden igjen, gjenopptar hun sitt flinke liv. Fortellingens konkrete bokstavelighet forenkler hennes sosiale og emosjonelle univers. Slik betraktet, utgjør «tomrommenes problem» i Lille ekorn at tomrommene er for små og rommet som overlates til leserens imaginasjon for trangt.

Beskjedenhet er en dyd. Hvem som står bak gaven, finner man først ut ved å lete i forsatsens små typer: «Denne utgaven er i sin helhet finansiert av Sparebankstiftelsen DNB NOR som en gave til norske skoleelever. Den er ikke i kommersielt salg.» Dette siste er en sannhet med modifikasjoner. Utgaven er ikke mer eksklusiv enn at en versjon med smussomslag selges i bokhandelen.

Kjell Arild Pollestad er teolog, språkviter og tidligere prest i den katolske kirka. Han står bak utvalget av høydepunkter som han har henta fra sin egen store nyoversettelse av Heimskringla. Norske kongesagaer fra i fjor. Fra en 9. klassings synspunkt ville nok en egen oversettelse mynta spesifikt på ungdom vært å foretrekke. Men Heimskringla er litt som Bibelen – det opprinnelige dokumentet er nesten for hellig å regne. Man bytter ikke ut ord som senker presisjonsnivået i utide. Pollestads arbeidet har tatt flere år, forfatter Roy Jacobsen har vært hovedkonsulent, og oversettelsen er tilegna kronprins Haakon.

Språklige snublesteiner

Moderat riksmål kalles språknormen oversetteren har valgt, men den avviker ikke nevneverdig fra språket i de fleste norske barnebøker utgitt av Oslo-forlag, med en grammatikk som ligger nær talemålet i Bærum. Den store utfordringa har vært å bevare sagapreget uten å gjøre teksten vanskelig tilgjengelig gjennom for mange utdaterte ord. Flere anmeldere roser den nye voksenutgaven for endelig å gjøre Snorre forståelig for menigmann. Det merkes likevel godt at teksten ikke er spesialskrevet for ungdom. Ordet «skosvein» er utstyrt med fotnote og forklart som «tjener». «Hovgode», «dugurdsbord» og «å gi grid» kommer derimot uten forklaring. Her er ingenting som tyder på at det er brukt ungdom som konsulenter.

Fotnotene er i stor grad henta fra Finn Hødnebøs siste revisjon av kongesagaene fra 1979. Det er en lettvinn løsning som tar lite hensyn til målgruppa. Den rimer dårlig med at utgivelsen følges opp riktig så pedagogisk av et nettsted med mange spennende innganger til å lære mer om vikingtida (en moderne vri på tidligere barnefagbøkers avsluttende «leker og oppgaver»). To digitale ordbanker viser sammenheng mellom norrønt og språkutviklinga rundt Nordsjøen. Men noen ordliste til å slå opp ord jeg ikke forstår, finner jeg ikke her heller.

Saftig utvalg

De 975 sidene i den nye trebindsutgaven er her blitt 191. Pollestad har – som flere formidlere før ham – valgt å konsentrere seg om kongene som byr på størst spenning: Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav den hellige. Kvinnehistoriene er trukket fram, formodentlig etter samme filosofi som filmskaperne bak Ringenes Herre. Ved å gjøre maksimalt ut av kvinnenes relativ beskjedne plass i historien, appellerer resultatet mer også til et kvinnelig publikum. Ellers likner utvalget i denne skoleutgaven på flere tidligere versjoner om vikingkonger. Vekta ligger på dramatiske hendelser med store slag, skjebnesvangre konfrontasjoner og slående replikker. Visst har teksten kraft i seg. Men sjøl om satsinga på enkelthendelser gir høy uttelling i sterke scener, går det litt på bekostning av helheten. Olav Tryggvasons henrettelse av storbonden Raud er blant de få episodene som er utstyrt med fotnote for å forklarer det utelatte: «Storbonden Raud går til strid mot kong Olav Tyggvason. Han nekter å bøye seg for kongen og la seg kristne.»(s. 112) Pollestad kunne gjerne forklart mer. Men så lenge teksten glir så godt som den gjør, kan man jo tenke seg at spørsmål som oppstår hos leseren underveis, kan motivere til å gi seg i kast med selve storverket.

Respektløse illustrasjoner

Sett med nåtidas øyne er det lite ærefullt ved vikingkongenes brutalitet. Det er dette moderne blikket illustratør Jørn Werner Andersens velger når han latterligjør kongene én etter én. Harselasen med vikingmytene gir en befriende uhøytidelighet som ikke bare underholder, men åpner for kritisk distanse. Skarpest er satiren i kommenterende vitsetegninger:

Men først og fremst er illustrasjonene en orgie i gladvold. Ved å karikere volden, tar han også brodden av den. Virkemidlene har vi sett før: Typene er hårete og fulle av vorter som i Frode Øverlis Pondus. Slagscenene minner mer om trefninger mellom gallere og romere i Asterix. Begge deler fungerer utmerket – for dem som liker den typen humor. Det oser for øvrig amerikansk kinomoral av tilpasningen til et ungt flerkulturelt publikum: Volden er grenseløs, sexen sømmelig innpakka.

Blant de første i Norge til å skape komisk brudd med den klassiske sagastilen i fortellinger for barn, var Anne Britt Meese i Vikingkonger (tekst av Kari Gjæver Pedersen, 2006). Både hennes og Andersens elleville tegninger er lysende eksempler på hvordan forholdet vårt til helter her i Vesten har endra seg etter Vietnamkrigen og 68’ernes opprør mot autoriteter. Vi mistenker nå i større grad storheter for å handle ut fra egeninteresser og ser ikke opp til dem på samme måte lenger. Resultatet er respektløshet. I dette tilfellet gir det forfriskende nye innfallsvinkler til vikingtidas maktspill, voldsbruk og æreskoder.

Tegneseriestilen til den grafiske designeren Andersen gir også et hint om at kongesagaene ikke skal tas helt på alvor. Det gir likevel ikke tilstrekkelig oppfordring til å lese kildekritisk.

Hva med kildekritikken?

Snorre gir i et eget forord en vurdering av kildene sine. Han kan ikke garantere for hvor pålitelige de er. I Pollestads forord til skoleutgaven er ikke dette en problemstilling, og kun et par fotnoter påpeker faktafeil. Kildekritikk er også fraværende på nettstedet som følger boka. Det er synd. Heimskringla er et unikt dokument til vikingtida og datidas historieskriving. Men det er også fascinerende diskutabelt som historisk kilde. Den digitale tidsalderen har gjort det ekstra viktig å lære elever kildekritikk. Hvis jeg skulle foreslå en skoleoppgave knytta til boka, måtte det være å finne fem feil. De hører også kongesagaene til.

Den svenske illustratøren og barnebokforfatteren Stina Wirséns pekebøker i serien om De babyfargerike har denne høsten stått i sentrum for en flammende rasismedebatt i Sverige. I Norge er bøkene fjernet fra markedet i stillhet.

Det startet med at tegnefilmen Liten Skär och alla små brokiga hadde premiere på svenske kinolerreter. Filmen er basert på Wirséns pekebøker. Noen reagerte svært negativt på utseendet til en av hovedfigurene, en mørkhudet jente ved navn Lilla Hjärtat. Kritikken gikk på at dette er en rasistisk «black-face»-karikatur. Den amerikanske professoren John Jennings syntes figuren er spesielt problematisk fordi den henvender seg til små barn som ikke har historiske referanser. Barnebokforfatteren Ulf Stark tok filmen i forsvar og mente at det generellt foregår altfor mye sensur i dagens barnekultur. Flere kulturpersonligheter og journalister kastet seg inn i diskusjonen, som gikk som en føljetong i mediene. Det hele endte med at Wirsén trakk både filmen og pekebøkene fra markedet.

For de aller yngste

Stina Wirsén er kjent for sine livlige og naivistiske bildebøker, og står blant annet bak den kritikerroste Hvem-serien og De fargerike-serien. Pekebokserien om De babyfargerike består av de fire bøkene Hei! Oj! Bang! og Au!.

Bøkene handler om en vilter og nysgjerrig vennegjeng på fem: Den rosakledde Lille Rosa er en parodi på alle prinsesse-elskende jenter, mens en prikkete kaningutt kjennetegnes ved sine lange ører og store føtter. Marken er orange, tynn og klissete, og en ekornlignende gutt er kledd i ruter fra topp til tå. Til sist har vi Lilla Hjärtat, den svarte jenta med afrofletter og rødprikkete kjole.

Hver bok tar for seg hvert sitt tema som formidles gjennom enkle, gjenkjennelige historier. I Au! er det noen som slår seg. Hva lærer man da? At det gjør vondt og at det er godt å ha venner som kan trøste. I Oi! kommer det noe rart og annerledes opp fra jorda, og vennene må finne ut om det er farlig eller ikke. Bang! utforsker høye lyder, men har også rom for stillhet. I Hei! leker vennene gjemsel. Hvordan føles det dersom man ikke finner vennene sine igjen?

Her legges det altså opp til gode samtaler mellom barn og høytleser, der temaer som følelser og empati står i fokus.

Selvfølgelig kan vi reise med båt i en søledam

Hos De babyfargerike treffer vi ingen voksenpersoner, selv om karakterene er så unge at de i virkeligheten ikke kunne klart seg alene. Desto artigere blir det da for de yngste leserne med en verden der barn styrer og finner gode løsninger helt selv.

I Oi! regner det så mye at en søledam blir til et stort hav. Med en treårings fantasi går du inn i denne logikken uten å blunke. Selvfølgelig kan vi reise med båt i en søledam!

Illustrasjonene er enkle, umiddelbare og morsomme. De ulike karakterenes følelsesuttrykk leses lett. I Bang! uttrykkes lyder og energier på en treffende måte ved hjelp av livlige fartsstreker. Wirsén treffer med andre ord målgruppa godt med både form og innhold.

Svart-hvitt problematikken og angsten for det ukjente

I Oi! dukker en mark opp fra et hull i jorda og skiller seg ut ved at den verken har armer eller føtter. « – Er marken farlig?» spør den rutete ekorngutten og begynner å gråte av redsel. Men når han og Lille Rosa undersøker nærmere, forstår de at marken er snill og ufarlig. Lærdommen blir at annerledeshet ikke er farlig. Allikevel – hvem er det egentlig som er annerledes her?

«Det kommer en båt!» … (Fra Oi!)

Ved å studere kunstneriske virkemidler som farge- og kontrastbruk, kommer jeg fram til et litt annet svar enn det jeg kanskje hadde ønsket meg. Illustrasjonene er nemlig gjennomgående fargelagt i pastelltoner. Den lys-orange marken er ikke noe unntak. Mot slutten av Oi! ankommer den svarte jenta, Lilla Hjärtat, i en båt. De andre står ved strandkanten. Jeg syns denne scenen signaliserer at det er Lilla Hjärtat som er annerledes, ikke marken. Det svarte hodet skiller seg ut blant pastelltonene, øynene mine trekkes mot det svarte. Wirsén kunne enkelt ha balansert bildet ved å gi noen av de andre figurene svarte klær. Når hun velger å poengtere etniske ulikheter såpass sterkt, oppleves det bokstavelig talt veldig svart-hvitt.

Omslaget til Au! er også problematisk. Her får Lilla Härtat et eple i hodet, noe som fører til et komisk uttrykk som forsterkes av de hvite, litt klovneaktige leppene. Assosiasjonene går dessverre altfor lett til fortidens fordomsfulle klisjebilder der det gjøres narr av svarte mennesker. Det blir ikke bedre av at figurene er en blanding av mennesker og dyr. På den ene siden fanger dette noe essensielt ved småbarn som gir figurene en fin spontanitet. De minste barna lever nærmere instinktene sine, de er mer «utemmet» – litt som dyr. På den andre siden – hvilket signal sender det at Lilla hjärtat som en av de mest menneskelignende, kan forstås som «negerbarnet» i en dyregruppe?

Svart heltinne eller rasistisk stereotyp?

Det er vanskelig å analysere pekebøkene uten å bli påvirket av rasismedebatten. Jeg tror Wirsén når hun i flere intervjuer og debattinnlegg gjentar at det aldri var vondt ment. Etter å ha tegnet utallige figurer i sine pekebøker tenkte hun nemlig at tiden var moden for å stilisere en mørk figur på samme måten som en lys. Alle barn skulle ha rett til å finne forbilder i barnelitteaturen, også de helt svarte. Wirsén ville endre den negativt ladede stereotypen ved å fylle den med nytt, positivt innhold. Lilla Hjärtat skulle være en svart heltinne. Og som navnet antyder, ble hun skapt ut av kjærlighet med stor K og utstyrt med små hjerter som pryder flettene.  Ideen bak De fargerike-bøkene har hele tiden vært å arbeide for det motsatte av rasisme, nemlig mangfold og likeverd.

«Hvor ble det av dem? Ikke her…» (Hei!)

Bøkene har mange litterære kvaliteter, samtidig som det fins gode grunner til å oppfatte dem som rasistiske. Bør det da være opp til de voksne som handler bøkene om de vil kjøpe dem eller ikke? Skal de fortsatt finnes i bibliotekene? Bøkene henvender seg til en gruppe lesere som ennå er helt frie for fordommer, spørsmålet er om de allikevel bidrar til å bygge opp under stereotypier om mørkhudede. De babyfargerike skal forhåpentlig få fortsette sin ferd, men nå uten Lilla Hjärtat.

Kilder:

Filmtrailer til Liten Skär och alla små brokiga på folketsbio.se:  http://www.folketsbio.se/filmer/filmer/1131
Söderling, Fredrik: «Lilla Hjärtat ”uppenbart rasistisk” enligt forskare», dn.se, publisert 22.11.2012: http://www.dn.se/dnbok/dnbok-hem/lilla-hjartat-uppenbart-rasistisk-enligt-forskare
Stark, Ulf:  «Med Lilla Hjärtat på rätta stället», dn.se, publisert  13.09.2012: http://www.dn.se/kultur-noje/debatt-essa/med-lilla-hjartat-pa-ratta-stallet
Arkiv av hele debatten på websiden notyourmotleycrew.com: http://notyourmotleycrew.com/thedebate/
Intervju med Stina Wirsén på sverigesradio.se, publisert 21.09.2012: http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/98928?programid=3051
Dagens nyheter: «Stina Wirséns egna ord om Lilla Hjärtat», dn.se, publisert 22.11.2012: http://www.dn.se/dnbok/dnbok-hem/stina-wirsens-egna-ord-om-lilla-hjartat

Som leser sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

En umulig lengsel
Den unge jenta drømmer om å fly vekk med fuglene når den kalde vinteren kommer. Ikke bare det: Hun vil være en fugl. En dag går drømmen i oppfyllelse – og hun forlater hjemmet.

Hvem har vel ikke drømt om å kunne fly? De aller yngste leserne vil antakelig forstå boka som et magisk eventyr. Men det ligger mer her, både i de kraftfulle, dystre illustrasjonene og i den bokstavelig talt grenseoverskridende tematikken. Og hvorfor denne lengselen, ikke bare etter å kunne fly, men dermed også etter å komme seg vekk?

Lisa Aisato har markert seg som en av våre fremste illustratører, men Fugl er bare den andre bildeboka der hun også står bak teksten. I 2010 kom Odd er et egg, som også handler om forvandling: Hodet til Odd er et egg som kan knuse, og først etter en forelskelse som gjør hodet hans hardkokt, tør han endelig å gå ut i verden uten hodebeskyttelse. Men der historien om Odd har tydelige metaforer som gjør historien lett forståelig, har Fugl en komplisert tematikk og en langt mindre opplagt fortelling.

Sterke illustrasjoner, mangelfull tekst
Det er først og fremst illustrasjonene i Fugl som gir boka dybde og spenning. De er uttrykksfulle og har poetisk kraft, mens teksten i liten grad verken tilfører historien vesentlig informasjon eller retning. På en måte er det frigjørende når teksten overlater til illustrasjonene å fortelle. Men man må kunne spørre om en barnebok ville være tjent med en noe klarere retning: Boka risikerer å miste grepet på leseren.

Det er heller ikke alle steder teksten har en klar funksjon. På enkelte oppslag virker den unødvendig: «Hun løper ut på gulvet og ser seg i speilet. To svarte øyne ser tilbake på henne, og midt i ansiktet sitter det et stort oransje nebb» (oppslag 12). Teksten forteller akkurat det vi ser på bildet. Det blir overflødig, særlig fordi boka for øvrig ikke har gjort seg avhengig av teksten.

Men boka har også flere oppslag uten tekst i det hele tatt, og det fungerer godt. Oppslag 7 representerer det første vendepunktet i boka. Jenta er utkledt som en fugl og skal forsøke å fly – men faller: Hun lander isteden tafatt midt i en snøhaug og ser lengselsfullt etter fuglene som allerede er fløyet delvis ut av bildet. Det er ikke bare noe stakkarslig, men også noe komisk, over jenta på dette oppslaget; hun framstår nærmest som en parodi på å ønske å være noe hun ikke er – en karikatur over følelsen av å ville være noe annet. Men så blir hun det! Dette er en overraskende vri på en velbrukt tematikk: Det klassiske i barnelitterære tekster er tvert imot å framstille en hovedperson som oppnår en innsikt: Du er bra nok som du er, ikke prøv å være noe annet. Men her skjer altså det stikk motsatte.

Den mystiske forvandlingen
Jenta snakker med fuglene og drømmer om å bli som dem – og fra å kle seg ut med løsnebb og løsvinger, vokser det fjær på kroppen hennes. Etter to bursdager, to kalde vintre; tida går, med andre ord, og jenta blir to år eldre.

Handler boka om pubertet, ja, er den kroppslige endringen rett og slett manifestert i fugle-forandringen? Oppslag 10 understøtter en slik tolkning: Hun ser forskrekket nedover sin egen kropp, og det er ikke lenger bare et barn vi ser. I tillegg til fjærene begynner brystene så smått å komme til syne. Nå er forvandlingen begynt. Også dette oppslaget er helt uten tekst, og også her er det et godt valg: Jentas kropp og de store øynene forteller mer enn godt nok alene. Når høsten igjen kommer, forlater hun redet – et typisk bilde på å bli voksen.

Men boka åpner også for en langt mer dyster lesning. Dør hun? Og i så fall: Hvorfor denne lengselen? Er hun syk? På et av bokas aller første oppslag ser vi jenta som klamrer seg til treet. Lyset skinner på det bleke ansiktet, og med de store, blanke øynene ser hun ut av bildet (jeg får assosiasjoner til Munchs Syk pike). Det røde håret flagrer bak henne, og på karakteristisk Aisato-vis brekker det seg til slutt i harde firkanter, akkurat som greinene i treet. Men vi får aldri vite om hun faktisk er syk. Det vi derimot kan se, er at hun lever et nokså strippet liv: Hun er bare sammen med bestefaren – selv når hun har bursdag. Hvor er foreldrene? Andre barn? De personene vi ser i boka, haster bare forbi, og det er neppe tilfeldig at de alltid opptrer i forbindelse med den kalde vinteren.

Forvandlingen er altså ikke bare positiv. Det vil si, den er det for jenta i kraft av at det er det eneste hun vil. Både illustrasjonen og teksten forteller oss at hun er lykkelig når hun endelig er blitt en fugl: «Hun ler mot himmelen og flyr høyere og høyere». «Et øyeblikk tenker hun på bestefaren», riktignok, men det er fort glemt: Illustrasjonen har varme farger, og jenta, eller rettere: fuglen, flyr glad av sted i et nytt fellesskap (oppslag 15). Hadde boka stoppet her, ville det ha vært mulig å se på forvandlingen som en drøm som går i oppfyllelse. Men på neste oppslag er det ikke den glade fuglejenta vi ser, men isteden den gråtende bestefaren som lengter og venter. Her henvender teksten seg for første gang til leseren: «Hvis du er i denne byen, ved det gamle huset i hagen, kan du hver vinter se en bestefar sitte øverst i et nakent tre» (oppslag 16).

Snever markedsføring
Gyldendal markedsfører Fugl ved enkelt å slå fast at den handler om at dersom man bare ønsker seg noe «hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp». OK: Den unge jenta drømmer om å fly vekk fra den kalde vinteren; som trekkfuglene vil hun til varmere strøk. En dag våkner hun opp – og er endelig blitt en fugl.

Dette er den enkle forståelsen av boka. Den minst kompliserte, den lettest tilgjengelige. Og det er altså den forlaget velger å selge boka inn med – til lesere mellom 3 og 6 år. Antakelig forsøker Gyldendal å tilpasse seg den såkalte målgruppa. Men jeg er høyst usikker på om det er denne aldersgruppa Fugl henvender seg best til. Dessuten protesterer hele boka mot en så fordringsløs lesning. Vi får noe helt annet enn dette! Det store tolkningsrommet er både bokas styrke – og problem.

Det er en eventyrlig tid vi lever i. Jørgen Moe feirer sin 200-årsdag i april i år, og i fjor markerte vi hans ett år eldre makker Peter Christen Asbjørnsen. Cappelen Damm feirer med å gi ut et knippe Asbjørnsen & Moe-eventyr med flunkende nye illustrasjoner. Åtte av våre fremste illustratører har fått frie tøyler, resultatet er utmerket – og ganske oppsiktsvekkende, om man kjenner etter i organet som forventer det klassiske (jeg vet ikke hvor det er, men det merkes innvendig når det blir aktivert).

Thore Hansens versjon av trollene på Hedalsskogen.

Vårt indre troll

For som Tor Åge Bringsværd skriver i forordet om eventyrsjangeren, er det «nemlig alltid oss selv vi møter – forkledd som hekser og prinsesser, trollmenn og Askeladder.» Når vi er blitt vant til at vårt indre troll ser ut som Theodor Kittelsens, er det en liten omstilling å plutselig skulle stirre inn i Thore Hansens eller Øyvind Torseters troll, som er like fryktinngytende, men på en helt annen måte. Hansens fordi de er så konkret skumle, der de ligger og ulmer i Hedalsskogen, Torseters fordi hans troll – som kappeter med Askeladden – er utflytende, uhåndgripelig, og har blikk som et trist romvesen.

Oss selv til side, det handler jo om å få anledning til å betrakte noe kjent på en ny måte. Det røsker opp i vanetenkningen. Jeg antar det har gjort det for illustratørene også. Helt fra omslaget til Steffen Kverneland varsles blandingen av det gamle og det nye, med Asbjørnsen og Moe som gror ut av sin egen skog og speider mot nye tider. Lisa Aisato har sett det selvgode og oppblåste i Smørbukk, og gjengitt ham slik, i en humoristisk strek. Inga Sætre har trukket sammen fortellingen om Askeladden og sølvendene rute for rute uten et ord, men med bilder også i snakkeboblene. Bjørn Ousland har laget tegneserier av en kirkegårdgravers heksefortellinger, og på meta-vis tegnet inn at graveren forteller dem til Asbjørnsen. Ella Okstad har i eventyret om hvorfor bjørnen har kort hale gitt reven skurkemaske, som B-gjengen. Bendik Kaltenborn gjengir brokker av historien «Det blå båndet» i en slags collage av skrift og tegning, delvis i estetikken fra 50-tallsreklamer. Slik får han blikket vårt til å glemme at det er noe som heter leseretning, vi må sågar hive over bord det vi kan om lesemåte, og åpne øynene for alternative beretningsformer.

Eventyrets levedyktighet

Bringsværd understreker viktigheten av at eventyret tilpasser seg, slik at det kan overleve i en ny tid. Det er samme logikk som språkforskere fremsetter: Uten at språket er i bevegelse, i forandring, inntreffer språkets dødsstivhet. Bortfallet av skillet mellom skj/kj-lydene kan således ses på som et naturlig tegn på språkendring, ikke noe å skrive rasende leserinnlegg om undertegnet «Ungdommen nå til dags!» Den norske ungdommen på 500-tallet skapte for eksempel langt mer omseggripende språkendringer enn ungdommen av i dag klarer.

Ifølge Bringsværd dreier det seg ikke bare om å holde eventyrsjangeren unna dødsstivheten ved å dikte nye samtidsrelevante eventyr om miljøspørsmål, kyberteknikk og genteknologi – men også å behandle de eksisterende eventyrene som vi vil, føle oss frie i vår omgang med dem. Slik det alltid har vært med denne folkets sjanger; man har diktet til, trukket fra, tilpasset, tilrettelagt, tatt det etter hukommelsen – og slik har de holdt seg levende på folkemunne.

Illustratøren som kanskje i størst grad leser eventyret i lys av sin egen tid, eller direkte i lyset av språkforandringen som har pågått siden Asbjørnsen & Moes tid, er Øystein Runde. Assosiasjonene våre til visse ord er ganske enkelt ikke de samme nå som før. I hans versjon av «Grisen og levemåten hans» har han skrevet «En gris» – og så har han tegnet en gris – «var lei av livet sitt. Så gikk han til en skriver» – og her har han tegnet en printer. For de av oss som deler denne humoren, er det overraskende poenget nok til å le uhemmet i minst et kvarter.

Ulike innfallsvinkler

Cappelen Damm er ikke de eneste som har slått et slag for eventyrene i løpet av disse to jubileumsårene. J.M. Stenersens forlag har nylig lansert praktutgaven Kjente og kjære eventyr. Som tittelen antyder, spiller denne utgivelsen på gjenkjennelsen – på det uforandrede. Her er de mest klassiske eventyrene, med de klassiske illustrasjonene av Theodor Kittelsen, Erik Werenskiold, Otto Sinding, Gustave Doré og Hans Tegner. Det som gjør samlingen interessant, er at den favner om eventyr fra ulike tradisjoner –Asbjørnsen og Moe, H.C. Andersen, brødrene Grimm, 1001 natt og engelske folkeeventyr. Det skaper en følelse hos leseren av historisk overblikk, repetisjon og kontroll. Den er dermed et godt utgangspunkt for å «avansere» til Cappelen Damms langt mer utfordrende utgivelse.

I 2012 ga Aschehoug, etter initiativ fra Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, ut et påkostet verk med tre bind Asbjørnsen & Moe i en samleboks. I tillegg til at den forseggjorte boksen oppgraderer bokhylla (i alle fall min) rent estetisk, er utgivelsen interessant på flere måter. Kittelsen, Werenskiold og Sinding står for illustrasjonene også her, men teksten er revidert. Tor Guttu har i samarbeid med Jan Jakob Tønseth og Hilde Sejersted vurdert versjoner helt tilbake til Asbjørnsens siste gjennomgang, og vært på vakt overfor en del av de senere revisjonene som bærer like mye preg av språkpolitiske viljer som av fornorskingstrang. I et etterord gjør Guttu rede for hvordan de har tenkt på veien mot sitt moderate bokmål, med eksempler fra overordnede kongstanker ned til enkeltord. Her har de med andre ord også tatt stilling til hvordan eventyrene best vil nå frem til oss (bokmålsfolk, vel å merke) som lever i dag.

Når Moe i «Jomfruen på glassberget» skriver «Gud veed, hvad det var I blev saa rædde for», påpeker Guttu at det blir god moderne norsk ved rett og slett å skrive «Gud vet hva det var dere ble så redde for», og ikke forvanske det, som i tidligere versjoner: «Tro hvad der var Dere blev saa rædde for» (1914) eller bruke villedende pronomen: «Tro hvad var De blev så redde for» (1936).

Men sammenligner vi språket i disse tre omtalte utgivelsene, hender det at både Cappelen Damm og J.M. Stenersens gjengivelser er vel så lettforståelige. Et eksempel fra «Askeladden som kappåt med trollet»: Cappelen Damm (oppgir ikke hvem som har bearbeidet teksten): «Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Fattig var han, og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg til noe.» Aschehoug (Guttu): «Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til.» J.M. Stenersen (språklig tilrettelegging ved Maria Gran Hansen og Dag Gundersen): «Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var fattig og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke arbeide.»

Passer for de samme «alle» som før

De tre utgivelsene utfyller hverandre godt. Det er grunnen til at det virker rimelig å bringe de to siste inn i denne anmeldelsen. Når det er sagt, er det Cappelen Damms bok vi skal gi en avsluttende vurdering. For hvem er denne utgivelsen for? Er det ikke litt for mye problematisering av hva et eventyr er, og er ikke de nye illustrasjonene litt for voksent skumle, fabulerende eller parodiske for de aller minste?

«Det blå båndet» i Bendik Kaltenborns tolkning.

For det første: De aller minste trenger ikke lese forordet med det første, det kan alltids leses med det siste. Alle tekstene egner seg til høytlesning, nå som før, og hva angår illustrasjonene: Kittelsen la heller ikke spesielt til rette for barn, men for eventyrlesere, og ikke alle referanser ble oppfattet av alle i hans tilfelle heller. Og: Han har også skremt fanden på flatmark med sine motiver. Det er liksom litt av poenget. Hvis barn trenger hjelm og redningsvest for å lese eventyr i dag, er det snipp, snapp snute for en balansert oppvekst uansett.

De svenske barnebokforfatterne Lena og Olof Landström har for lengst etablert seg blant Skandinavias fremste forfattere av barnelitteratur for de yngste barna. Særlig med bøkene om Bø og Bæ, om Stian og om Benny har de skaffet seg en posisjon innenfor småbarnsbildebøker også utenfor Skandinavia. Det følger derfor med høye forventninger til deres nye bok Pom og Pim. Fortellingen handler om Pom som er ei lita jente (antakelig), og kosedyret Pim som går en tur. Historien er strukturert omkring noen få hendelser, hvis utfall alternerer mellom flaks og uflaks. Bilde-tekst-samspillet i boka følger et «vanlig» mønster for småbarnsbildebøker, med relativt knapp tekst og bilder som komplementerer teksten. Ordene bidrar med å fokusere leseren blikk på noe bestemt, mens bildene gir supplerende informasjon og inneholder humoristiske poenger. Den minimalistiske stilen både i tekst og bilde overlater mye til leserne, og vitner om hvordan lite kan bære mye når den fungerer. Når dette er vellykket, er det et grep som kan skrive inn også en voksen leser slik at boka kan kommunisere på flere plan. Vellykket er det i hvert fall i bøkene om Benny og om Stian. I Pim og Pom blir denne stilen noe uavklart, og sammen med noen andre uheldige valg, innfrir dessverre ikke fortellingen de forventningene jeg som anmelder hadde til boka.

Hell i uhell

Flere av hendelsene i boka etterfølges av en fortellerstemme som slår fast at Pom har flaks eller uflaks. Ideen er morsom fordi uventede hendelser, som først kan se ut til å være uflaks, snur til flaks. For eksempel er det å snuble i en stein uflaks, men når man faller på en pengeseddel, blir det flaks. Vekslingen mellom flaks og uflaks gir fortellingen en god dynamikk i de første oppslagene i boka. Her etableres det en rytme idet en handling («Pom og Pim går ut.») erstattes av en hendelse («Det er varmt. Sola skin.») og en vurdering («Å, så flaks!»), før vi kan lese videre om en ny hendelse (f.eks. at Pom snubler i en stein) og en ny vurdering («Å, så uflaks.») fordi fallet resulterer i at Pom finner en penge. Denne gode rytmen blir imidlertid brutt i de påfølgende oppslagene der en rekke tilsynelatende tilfeldige handlinger presenteres, og der utfallene flaks og uflaks mer sporadisk dukker opp. Dermed er rytmen borte, og en viktig forutsigbarhet i komposisjonen er forsvunnet. Dermed framstår rekkefølgen av hendelser i boka, så vel som utvalget av hendelser og handlinger,  som tilfeldig valgte og ujevnt motivert.

Man kan også rette noen kritiske kommentarer til samspillet mellom bilde og tekst, som vanligvis er så vellykket hos Landström og Landström. På noen av oppslagene i boka fungerer samspillet godt, så som illustrasjonen av Pom som snubler i en stein, som står sammen med uttrykksordet «Oi!». Her overlates det mye rom til det korte ordet «Oi!» og til illustrasjonen. Andre steder er samspillet dessverre preget av unødvendig redundans, der ord og bilde repeterer hverandre. Man kan f.eks. undre seg over hvorfor det i verbalteksten uttrykkes «Ein penge!» når illustrasjonen viser Pom som finner en penge, eller hvorfor leserne må bli fortalt at det regner ute («No regnar det.») når illustrasjonen nettopp viser Pom som ser ut av vinduet og oppdager at det regner.

Bare for barn

En kvalitet ved Landströms tidligere bildebøker er hvordan bildene og tekstene inneholder meningslag rettet mot en voksen leser. Dette allalderlitterære preget, som i andre bokutgivelser av samme forfatterpar tilbyr også den voksne leseren en ekstra motivasjon for å lese, er dessverre fraværende i Pom og Pim.

Illustrasjonene i Pom og Pim er også av varierende kvalitet. De som inneholder frampek til etterfølgende illustrasjoner er morsomme, og de er viktige elementer i bildebøker for de aller minste, som på den måten kan forutse eller gjette seg til hendelser som vil oppstå. Boka inneholder imidlertid også bilder som ikke er helt vellykket. De er ikke detaljrike, hvilket er helt i orden, men problemet er at de ikke er minimalistiske nok.

Kosedyr uten sjel

Jeg vil også rette noen kritiske kommentarer til kjæledyret Pim. Bokas tittel forteller at den skal handle om Pom og Pim, men Pim blir her redusert til en statisk ledsagerfigur som ikke gjør annet enn å henge i armene på Pom eller bli påkledt en eksplodert ballong som regntøy. Pim har ikke egenskaper utover å være – helt enkelt – et bamsedyr. Og denne anmelderen ergrer seg over hvorfor det i verbalteksten (i hvert fall i oversatt språkform) heter «Å, så flaks!» eller «Å, så uflaks.», framfor det rytmisk enklere, mer minimalistiske og uttrykksmessig sterkere «Flaks!» og «Uflaks.». Dette siste må nok tilskrives oversettelsen, men den er like fullt uheldig.

Så gjenstår det å se om Pom og Pim likevel kan treffe de yngre barna.

«Sekstenåringer med stemmerett ville blitt en trussel mot folkestyret» lyder påstanden som innleder kapittel 8. Ill. av Anti design/Helene Brox.

Debattboka er gitt som gåve til heile landets andre- og tredjeklassingar i høve stemmerettsjubileet i 2013. Slike antologiar rommar ofte ideologikritiske forsøk på å få lesarane til å av-automatisere blikket på verda og meine noko om korleis ho burde vere. Annette Münch, som tidlegare har vore redaktør for Si ;D, skriv i føreordet at ho vil fremje tankar om «hvordan puslespillet Norge og puslespillet Verden egentlig burde vært satt sammen».

Bokkasting er ein god ambisjon å ha som utgangspunkt. Spørsmålet er berre om boka då burde tatt samfunns- og ideologikritikken eit par hakk lengre.

Danningstradisjon som gåve

Dei korte tekstane i Sånn er det bare verkar skreddarsydde for bruk i klasserommet, men det viser seg i praksis at dei ikkje provoserer nok. Eg har sjølv brukt boka i to klasser på vidaregåande, og ønsker at samlinga var enda skarpare analytisk, slik at eg kan seie til elevane: Her er nokre hardtslåande tekstar! Men elevane skjøner fort premissa for ei gåve dei aldri har ønskt seg, og det er med på å forme tekstresponsen hos lesarane: «Nok ei ny lærebok», sa dei.

Sjangermessig føyer boka seg inn i ein lang danningstradisjon i skulen, der oppskrifta er velkjent både for elevar og lærarar: Den demokratiske elden skal tennast inne i den typisk dorske eleven ved å fore han med spørsmål og ulike stemmer frå storsamfunnet; radikale og konservative meiningsmotstandarar i politikken, minoritetar og andre randsoneindivid. Tekstane i boka handlar om tema som jamnleg kjem til overflata i riksmedia og i tentamensoppgåver: Kjønnsroller og feminisme, religion, krig, toleranse og menneskerettar, psykisk helse, utdanningsval, klimaproblematikk og demokrati.

Føreseieleg uro

Dei fleste av dei 36 bidragsytarane er etablerte forfattarar, bloggarar, illustratørar, humoristar, forskarar og politisk engasjerte menneske. Av og til slepp ein sekstenårig yrkesskule-dropout til, ein tidlegare soldat eller ein tømrar. Slike innslag kunne det gjerne ha vore fleire av i ei slik bok, for å bygge ned avstanden mellom avsendar og mottakar og få større spennvidde mellom dei ulike tekstane.

På sitt beste er det nok kraft i saktekstane til å opne opp og peike på viktige samanhengar. Skribent og litteraturkritikar Silje Bekeng skriv godt om bikiniar på reklameplakatar med utgangspunkt i kontrastar og likskapar mellom reaksjonane til religiøst konservative i Jerusalem og feministaktivistar i raddis-Noreg: «Hvordan damer kler seg provoserer alltid den ene eller andre veien – enten dama er for lettkledd eller tildekket». Bekeng spør retorisk: «Hvilke alternativer finnes imellom?»

Og når Silje Lundberg, leiar i Natur og Ungdom, intervjuar tidlegare leiar i same organisasjon, Tore Killingland, om kjenslene rundt det å ha gått over til å jobbe for oljebransjen i vaksen alder, kjenner lesaren på ei vag og smittande uro. Er det verkeleg slik at ungdomleg idealisme bleiknar meir og meir med alderen?

Men litt uro i saktekstar fører som kjent ikkje til bokkasting. Når antologien er på sitt mest provoserande, handlar det om likestilling. Münch let bibelstudenten Kristian Magnus Youngblom i fred og ro forsvare ei fallosentrisk og bokstavtru tolking av bibelen. Men provokasjonen blir for raskt sløkt med eit kløktig motsvar frå teologistipendiat og prest Åste Dokka. Kanskje det hadde vore betre å late teksten stå aleine og la elevane sjølve formulere motsvaret?

Delvis ufiltrert surmuling

«Helt privat» – om manglende hjelp til psykisk syke. Ill. Helene Brox.

Nokre av tekstane har verken bruksverdi eller litterære kvalitetar å skryte av, og treng meir redigering. Det overraskar meg at det økonomisk moraliserande formynderiet til forbrukarøkonom Silje Sandmel har gått gjennom det redaksjonelle filteret: «Vet du konsekvensen av å ikke betale regningene dine? (…) Har du en ryddig og oversiktlig privatøkonomi kan livet bli mer rosenrødt. Jeg mener derfor det er viktig å lære seg disse tingene på skolen, slik at du ikke trår feil. Det nemlig lettere enn du kanskje tror!»

Opp-ned-visualitet

Illustrasjonane og den grafiske utforminga tek òg sikte på å snu opp ned på slikt vi tek for gitt i verda med ein type fargerik surrealisme. Intensjonen er forståeleg, men sett under eitt så står illustrasjonane likevel i fare for å «friske opp» i så stor grad at det bikkar over i det banale. For målgruppa framstår boka visuelt sett som eit sprelsk, men litt for barnsleg tøysete fargekalas. På sitt beste bidreg teikneserieskaparane Jorun Hanto-Haugse og Vantina Andreassen likevel til å skape nye samanhengar og opp-ned-blikk ved å overføre meiningsinnhald frå eitt område til eit anna.

Av Jorun Hanto-Haugse

På veg ein ukjent stad

I Sånn er det bare er det i dei skjønnlitterære bidraga at den største sprengkrafta ligg. Aslak Borgersrud frå Gatas Parlament har typisk til han å vere ei politi-kritisk analyse i bakgrunnen. Den nyttar han som brennstoff for ein kort, skjønnlitterært utforma dystopi om datalagringsdirektivet. Dei litterære verkemidla er enkle og firskorne, men narrativet får effektivt fram korleis DLD kan kome til å bli brukt i tide og utide og gå utover basale menneskerettar.

Harald Rosenløw Eeg skriv òg fram ein tragisk og tankevekkande dystopi, om ei mørk framtid der ein har lukkast med å skape ein alternativ jordklode i verdsrommet, men der berre nokre få utvalde får reise. Andre noveller har også ein slik dirrande bass-streng i grunnen, slik som Olaug Nilsens tekst om abort, og Helga Flatlands novelle om valdtekt.

Maktar ikkje å avkle makta

Ser ein antologien som totalitet, er likevel bassvibrasjonane for grunne. Føreordet til redaktør Münch målber kor provoserande ho ønsker at antologien bør fungere. Den ironiske tittelen Sånn er det bare, får meg til å tenke på korleis ideologiar har det med å omfamne og ufarleggjere kimer til kritikk, nettopp fordi vi trur vi forstår dei og reflekterer rundt dei. Slavoj Žižek har vist korleis vi seier at vi tek avstand frå ein ideologi, men likevel har tendens til å spele han ut. I lys av tittelen og føreordet, kunne ein vente at Münch i større grad inkluderte tekstar som òg tok opp tema som finanskrisa på denne måten, og sett på evna vi har til reflektere over og lære av våre feil. Tener vi som frie, sjølvstendige og kritiske subjekt likevel den frie marknaden i så stor grad at samfunnet blir blinda for framtidige finanskrakk – nettopp fordi vi trur vi har skjønt samanhengen? Her er det mange ideologisk etablert «sanningar» som ein gjerne kunne ha pirka borti.

I essayet «kunsten å samtale» skriv Montaigne: «Sanninga si sak burde vere felles sak for oss begge.»  Det er også utgangspunktet for Sånn er det bare. Men fordi det er vanskeleg å identifisere kven som står bak ideologiar, saknar eg ei tydelegare framstilling av ideologi som ein prosess der både subjektive, institusjonelle og politiske idear kan operere i ein usynleg maktvev som både er intendert og subtil på same tid. Ein skal ikkje undervurdere ungdom si evne og vilje til å trenge forbi dei etablerte skyttargravene dei allereie har høyrt om.

Sånn er det bare er en gave til førstegangsvelgere fra Regjeringen og Stortinget i anledning stemmerettsjubileet. Boka deles ut til alle 2. og 3. klasser på videregående skoler over hele landet. Den kan også leses i sin helhet på sannerdetbare.no.

Tidligere redaktør av barnebokkritikk.no, og nylig avtroppet redaktør i Cappelen Damm, Heidi Sævareid, debuterer med ungdomsromanen Spranget. Handlingen er lagt til Oslo og den kristne menigheten Zion, som i romanen fremstår som en karismatisk vekkelsesbevegelse. Det bedrives tungetale, man mottar den hellige ånd og besvimer. Man titter på dvd-er med amerikanske pastorer i festlig lag, og ellers skildrer Sævareid et svært aktivt ungdomsmiljø, som preges av en merkelig dobbelthet. På overflaten er alt utrolig koselig, med vennskap, kjærlighet til så vel Gud som sine medvenner i det fellesskapet som menigheten utgjør.

Mørke understrømmer

Under overflaten er det derimot andre mekanismer som råder grunnen. Kontroll er et hovedtema i Spranget, og det som gjør romanen lesverdig er forfatterens beskrivelser av hvordan ulike kontrollmekanismer utgjør en understrøm i menigheten. Nå og da åpenbarer det seg i forbud, for eksempel mot å være for seksuelt attraktiv overfor det annet kjønn. Men først og fremst virker denne dobbeltheten på et psykologisk plan. Da handler det om skyldfølelse, om frykten for djevel, demoner og helvete. Det er med andre ord den fryktbaserte kristendommen som danner understrømmen i Spranget.

Disse strømningene kan en som voksen ha et intellektuelt forhold til. Noe helt annet blir det når fortellerstemmen er en ungdom. Og Spranget lar på en fin måte jeg-forteller Janne representere det som ser ut som et lett bytte for slike menigheter. Hun er følsom, sårbar og ensom, og trekkes mot kristendom like mye av ønsket om å få venner, som å være henfallen til religiøse grublerier.

Janne er altså romanens jeg-forteller og i det boken tar til er det to år siden hun forlot Zion. Nåtidsplanet danner en rammefortelling, mens størsteparten av romanen er tilbakeskuende, og her får vi vite hva som fikk Janne inn i menigheten og hva som gjorde at hun forlot den. I siste kapittel vender vi tilbake til nåtidsplanet, i en slags oppgjørsscene som munner ut i en mer tradisjonell kjærlighetsroman.

Typisk ungdomsroman

 Spranget rommer mange elementer som ungdom utvilsomt vil kjenne seg igjen i.  Det gjelder spesielt kjærlighetsintrigen som utgjør romanens motor. Janne forelsker seg i Peter, en gutt hun møter i menigheten, og boken rommer mange fine partier som skildrer ungdommens klønete forsøk på finne hverandre. Janne tegnes også med trekk jeg assosierer med ungdomslitteratur, nemlig heltinnen som opponerer mot normer. Janne har en tvillingsøster, som Sævareid bruker til å skape kontrast mellom typene. Der Janne er opprørsk, innadvendt og mangler bestevenninne, er Anna snill og føyelig, flink med vennskap og har hjertevenninne. Jeg skulle ønske Anna trådde frem med mer personlighet i Spranget, men forfatteren mykner noe opp den litt enkle kontrasten mellom dem ved at vi får vite at Janne på mange måter har vært avhengig av søsteren. Det er Anna som først har kontakt med Zion, og som leder Janne inn i menigheten.

Verdisett i konflikt

Spranget spiller også på kontrast mellom voksne innenfor og utenfor menigheten. Foreldrene til søstrene fremstår som forståelsesfulle, intellektuelt utrustet og på alle måter foreldre av vår moderne tid. Verdiene foreldrene representerer kan oppsummeres som verdier fra opplysningstiden, med sin tro på fornuft, frihet og fremskritt. Som motsetning til dette står verdiene til menigheten, representert ved ungdomspresten, Anne Sofie. Her har Sævareid skapt en skikkelse som gir romanen litterære kvaliteter utover det typiske for ungdomsromaner.

Innledningsvis nevnte jeg at Spranget er tvetydig i forhold til overflate og understrøm. Denne dobbeltheten, på den ene side vennlighet, fellesskap og tilhørighet, på den andre side kontroll og frykt manifesteres nettopp gjennom Anne Sofie. Ungdomspresten har ingen personlige egenskaper, hun er på forbløffende vis helt avindividualisert.  Dette grepet fungerer svært godt.  Hun fremstilles som en vag, ganske uhyggelig skikkelse, som i godheten og vennlighetens navn kommer med forbud og påbud med en slags guddommelig autoritet. For meg, som ikke har noen erfaring med kristne miljøer, minner hun om presten i Ingmar Bergmans film Fanny og Aleksander. I likhet med presten hos Bergman utøver Anne Sofie autoritet og kontroll på en måte som fratar henne ansvar. Skikkelsen er kun et talerør for det sanne budskap.

Undertrykkelse gjennom godhet

Janne er danser og leder for danseteamet i Zion. Anne Sofie er opptatt av de fristelser kvinnekroppen kan utsette mannen for, og ber dem skjule kroppene i formløse klær. Romanen får flere ganger frem det gammeldagse kvinnesynet som hersker i sekten, det gjelder spesielt de mange påbud og forbud knyttet til seksualitet. Alt dette formidles av Anne Sofie, samtidig som hun fremstår som jovial og forståelsesfull. Hun tar ungdom på alvor, lar dem være hjemme hos seg, hun er en tvetydig kameratskikkelse som deler ut ris og ros. Sævareid får dermed godt frem hvordan kontroll like gjerne kan utøves ved å være grei. Anerkjennelse fra voksne betyr mye for unge i en sårbar ungdomstid, og denne dobbeltheten i Anne Sofie, som refser, trøster og deler ut anerkjennelse, vever kristendom og psykologiske mekanismer sammen på komplekst vis.

Anne Sofie skaper også en lettere paranoid stemning i Spranget.  Kan hende kunne forfatteren latt være å dramatisere dette ytterligere. Etter hvert avsløres det nemlig at overvåkning og rapportering av medlemmer er en del av Zions virksomhet.  Menigheten fremstår mer og mer som regelrett maktkåte, og spenningen mellom godhet på overflaten og kontrollerende understrømninger forsvinner. I stedet minner menigheten om et totalitært skrekkvelde, og kanskje har forfatteren nettopp til hensikt å advare mot slike menigheter.

Jeg lar meg i hvert fall overbevise om at Spranget har sin misjon. Den skildrer på en god måte hvordan sårbar ungdom kan få påført arr i sjelen av å bli fortalt at livet handler om å få kontroll på et arsenal av djevler og demoner, som ellers vil lede en lukt til helvete. En slik virkelighetsforståelse har ingen godt av å være i kontakt med.

Boka har skapt oppslag i Fædrelandsvennen fordi Sævareid tilkjennegir at den bygger på hennes erfaringer med menigheten  Filadelfia i Kristiansand. En gratisversjon av debatten er å finne på Sævareids egen hjemmeside, Kniplingsdyret.

Camilla Kuhn har både bildebøker og såkalte Løveunger for de ferskeste leserne på cv-en. Hun er en av de få som skaper lesetreningstekster av svært høy kvalitet.  Mye fordi hun lar illustrasjonene leve sitt eget liv på en måte som utvider lettlesttekstens enkle rammer. Også i Gorm er en snill orm utnyttes samspillet mellom tekst og bilde nettopp ved at de to modalitetene først fremstår som enstemmige, mens de gradvis forteller hver sin historie. Resultatet er genialt, men guffent.

Dyrisk idyll

Utad er Gorm en drømmeorm. Han jobber på apoteket, mater katten til naboen hver tirsdag og er hjelpsom mot alle som trenger litt trøst og medisin. Gorm holder seg strengt til boksemat, for som teksten insisterer på: «Det er fint å være snill, synes Gorm.» Selv når han er på besøk hjemme hos foreldrene som er mer tradisjonell i sitt forhold til å bite i bein og sprute gift, avstår Gorm fra musespising. Bokas omslag forankrer påstanden om at Gorm er snill og harmløs. Her avbildes han i en tekkelig piquet-skjorte (riktignok uten noen armer til å fylle skjorten med) mens han omsorgsfullt plastrer en skadet mus. Både tekst og bilde risser opp et harmonisk dyreunivers med grevling, elg, mus og orm som lever side om side i et urbant miljø, der natur har blitt kultur, tilsynelatende helt uten gnisninger.

Gorm fordyper seg i sudoku, mens krokodillen leser Dr Jekyll & Mr Hyde.

Snill men sulten

Tilsynelatende. Men boksemat er dyrt. Stakkars Gorm kan gå uker uten mat. Og inn på apoteket kommer det jo mus. De er så lett tilgjengelige. Feite og fine. Hvis Gorm ikke hadde vært så snill kunne han lett ha spist dem. Teksten tviholder på mantraet om at Gorm er snill. Det gjentas som et stadig mindre troverdig refreng, mens illustrasjonene viser at nå glipper det for gode forsetter. Øynene går trill rundt i hodet på ormen, og musene som entrer apoteket avbildes med innvollene blottet og hjernen åpen. De er nesten mer mat enn mus allerede, og den stakkars apotekeren må bokstavelig talt slå knute på seg for å holde stand mot sulten. Til slutt lukker Gorm øynene….

Amfibienes Jekyll og Hyde

Dermed skapes et tomrom i fortellingen som hverken tekst eller bilde tematiserer. Det er som om leseren også har lukket øynene et øyeblikk og når vi åpner dem igjen har Gorm blitt mye tjukkere. Apotekerfrakken strammer over magen og det eneste som er igjen etter musa er en veske med innholdet strødd utover gulvet. Gorm skjønner ingenting. Hvor ble hun av? Og hvor ble det av de to musene som satt foran ham på kino? Eller den musa på biblioteket? Gradvis forstår vi at en massemusemorder er løs, men forstår han det selv? Teksten viser en orm som driver aktiv fortrengning av egne misgjerninger. Han må lukke øynene på kino fordi filmen Sound of Music er så veldig skummel. Han må lukke øynene på museum for det er jo ikke snilt å se på nakne rumpe-bilder. Suget etter hermetikk er helt forsvunnet, og snille Gorm ser urovekkende velfødd ut.

Morsomme detaljer

En vegtarianer-flått tigger utenfor museet.

Kuhn har skapt en orm med den rette ambivalensen i uttrykket. Gorm veksler mellom det trivelige og det det litt ustabile ved hjelp av minimale endringer i blikk og kroppsholdning. Mye av humoren i denne bildeboka ligger i detaljene. Sneglen har «tennis er livet» som slagord på brystet. Ormens sengelektyre er selvfølgelig «Musevisa», og grevlingen som søker eksperthjelp på apoteket har et stort hjulspor tvers over magen. Bymiljøet er skildret i appetittvekkende (!) pastell, mens Gorms hjemmebesøk hos foreldrene forteller noe om tøffere oppvekstvilkår blant trofehoder på veggene og skjeletter under kaffebordet. Nettopp kontrasten mellom det dyriske og det menneskelige står for mye av komikken. En orm som mater katten til en flyvertinne er jo morsomt, da! Og ormen som ikke har armer kan bruke bokseåpner, mens katten som spiller Playstation ikke kan åpne sin egen boksemat.

Slem bok om å være snill

Og nettopp denne detaljen brukes til å skape en spenningstopp i teksten. For etter å ha operert mye med øynene lukket, får Gorm plutselig en snikende følelse av at han har gjort noe slemt, og leseren venter på at erkjennelsen skal slå inn hos ormen. Men så har han bare glemt å mate katten, og hadde han hatt armer hadde han nok klasket seg for pannen her. Lesere som ikke vil vite hvordan det går til slutt må stoppe nå. For videre følger diskusjonen om hvorvidt en bildebok, som i følge forlaget passer for barn mellom fire og ni år, bør slutte med at ormen lar en intetanende mus overnatte på feltseng. De to ligger pyntelig ved siden av hverandre, og teksten forteller at «Gorm puster lettet ut. Han er varm og glad inne i seg igjen. Ingen klo i magen lenger nå. Det er fint å være snill, tenker Gorm. Så lukker han øynene…svelger…og sovner.»  Siste oppslag viser en ekstraseng som er tom. Bare et enslig plaster ligger igjen etter overnattingsgjesten. Og så er det slutt. Som bildebokentusiast er jeg begeistret over denne slemme ormen. Det er forfriskende og uggent på samme tid. Jeg får lyst til å leke hobby-psykolog og tenke høyt om id og super-ego. Om overgripere som plasserer seg strategisk midt blant mulige ofre, eller om at du kan få ormen ut av naturen, men ikke naturen ut av ormen. Men, hvis jeg hadde vært fire år: Fy fader så skummelt!

Jeg sakser fra bokomslaget for å sette leseren inn i bokens motiv og tema:

Anna har alltid hatt et intenst fantasiliv. Men i det siste har hun opplevd at mye av det hun drømmer og forestiller seg, er noe som kommer til henne fra en annen virkelighet, eller kanskje fra en annen tid?

Hun drømmer at hun er sitt eget oldebarn, Nova. I år 2082 har Jorden mistet mye av sin fortryllelse. Havet har steget, store økosystemer er ødelagt, og tusener av plante- og dyrearter er borte. Er det noe oldemor og Nova kan gjøre for at verden kan få en ny sjanse?

I Anna. En fabel om klodens klima og miljø lar Gaarder leseren få oppleve framtiden gjennom øynene til Anna eller framtidsbarnebarnet Nova. Disse scenene er skildret med en egen eksistensiell nerve. Gaarder ønsker ikke å lage en spennende framtidsdystopi, men en realistisk skildring av livet i Norge anno 2082 hvis karbonutslipp og global oppvarming får fortsette. Boken inneholder noen tankevekkende scener: Arabiske klimaflyktninger ridende på dromedarer. Mennesker som håndpollinerer frukttrærne sine. Et varmt og regnfullt klima.

Nova er stemmen fra framtiden. Og hun forteller oss: Jeg vil ha «menneskeaper, løver og tigre tilbake. Jeg vil ha dem reinstallert» (s. 45). Hvem kan unngå å la seg engasjere av det?

Spørsmål som handlingsmotor

Handlingsmotoren er et spørsmål som de fleste av oss ønsker svar på: Hva kan vi gjøre for at verden får en ny sjanse? Tror man på framtidsvisjonene til Gaarder, lurer man naturlig nok på hva vi skal gjøre. Siden man leser en bok, lurer man også på, bevisst eller ubevisst, hvordan svaret kan fungere litterært innenfor formatet «ungdomsbok». Sjansen for at løsningen på klimaproblemene er å finne i bindende politiske beslutninger på et internasjonalt plan, er slik jeg ser det, stor. Men slike «byråkratiske» løsninger skaper ikke nødvendigvis godt litterært driv. Så hva gjør Gaarder da for å gi ungdommen håp om at klimautfordringene kan løses?

Problematisk hjelpekonflikt

Gaarder har prøvd å konkretisere klimaproblemet ved å skrive inn en dramatisk hendelse fra vår tid. Anna blir kjent med psykiateren Benjamin som er mer enn alminnelig interessert i klimautfordringene. Hans datter, Ester, som jobber for Verdens matvareprogram, blir kidnappet i Somalia. Hendelsen knyttes i boken til politisk uro forårsaket av menneskeskapte klimaendringer. Denne hjelpekonflikten introduseres tidlig, og får sin løsning mot slutten av boken. Men gir den mening til resten av fortellingen?

Tørke og klimaendringer

Fortellingen om Ester minner om hendelser fra virkeligheten. Vestlige nødhjelpsarbeidere lever et farefullt liv i randsonen til Sahara. De blir kidnappet og noen ganger drept. Men skyldes konfliktene her menneskeskapte klimaendringer? Jeg er ingen ekspert på området, men støtter meg til Tor Benjaminsen. Han hevder at konfliktene i dette området skyldes politiske forhold, ikke klimaendringer. Interesserte kan lese mer om klimamyter som denne hos xmag.no. Misforstå meg rett. Jeg tviler ikke på de menneskeskapte klimaendringene, men tror ikke at tørke i Sahel-området er bevis på dette.

Handlingstråden om Ester er ikke godt integrert i resten av fortellingen om jordas framtid, men løser enkelte plotutfordringer underveis. Benjamin får rollen som «klimaekspert» som forklarer Anna, men egentlig leseren, karbonbalansen og andre klimafaglige spørsmål på en pedagogisk måte. Kidnappingen av Ester skaper lesemotivasjon, og fungerer som et eksempel på en nåtidig klimakonflikt (riktignok svært problematisk). Den skal antakelig vise Annas omsorg for sin egen tid og vekke henne til ytterligere innsats, og kanskje forsterke leserens slumrende engasjement. Men trenger vi det? Gjennom Annas øyne skuer vi inn i en framtid som både virker realistisk og skremmende. Esters skjebne blir aldri spennende nok sammenliknet med Annas jakt på svar som kan redde jorda.

Kritiserer Norge

Gaarder viser sin samfunnskritiske klo i denne fortellingen. Han harselerer finurlig og nådeløst med klimakvotesystemet. Han beviser hvordan vi har fjernet oss fra naturen gjennom denne enkle observasjonen: «De fleste kan ramse opp flere navn på fotballspillere og filmstjerner enn de er i stand til å nevne fuglearter.» (s. 160) Og han lar Den internasjonale klimadomstolen i Haag dømme Norge til å betale tilbake 97 % av oljefondet. Og hva svarer det statlige, norske oljeselskapet når de stilles til ansvar for oljeutvinningen av tjæresand? «Hvis vi ikke hadde gjort det, ville noen andre ha gjort det på en enda skitnere måte.» Og Gaarder legger lakonisk til: «I Haag har mange krigsforbrytere unnskyldt seg på tilsvarende vis.» (s. 181)

Løsningen

Gaarder har en løsning på hvordan vi skal redde miljøet. Og han lar en skoleelev presentere den. Løsningen virker troverdig fordi den tar hensyn til menneskets iboende svakheter, vår hang til sladder, konkurranse og spill. Den er ganske kreativ og burde egentlig avsløres her. Men det er kanskje best å la boksalget gå sin gang, selv om det går på bekostning av spredningen av løsningen på klimautfordringene?

Gaarder satser på at rå kommersialisme skal redde verdens planter og dyr. På en måte minner hans løsning om Joseph Kony-kampanjen som rullet på Internett mars 2012. Kampanjens uttalte mål var å fange og stille Joseph Kony til ansvar for sine avskyelige handlinger. Men Kony opererer fortsatt der ute i jungelen, selv om hele den vestlige verden lærte seg navnet hans. Var kampanjen «to good to be true»? Og gjelder samme innvending for løsningen som presenteres i Anna. En fabel om klodens klima og miljø? Gaarder nevner ikke global politisk innsats som en mulighet, og det ville heller ikke passet inn i fabelen. Hans løsning må derfor leses som en provokasjon: Jaså, du tror ikke dette vil hjelpe, se om du klarer å finne på noe bedre selv.

Fungerer boka slik, er den virkelig god!

Når barna skal pakke påskesekken, er det tilbud til alle aldre blant årets nyutgivelser. Kaja og Stine og gutten som forsvant av Line Baugstø retter seg mot de yngste leserne.  Litt mer avanserte lesere kan prøve seg på Bjørn F. Rørviks Purriot og den forsvunne bronseskatten eller Hilde og Klaus Hagerups bok om mesterdetektiv Tim & co i Påskemysteriet.  Med Undervannsgåten har krimforfatter Jørn Lier Horst prøvd å skrive en moderne Fem-bok for ungdomsstadiet.

Krim uten forbrytelser

Alle disse bøkene inneholder barn som kaller seg detektiver, men det er påfallende vanskelig å sette fingeren på selve forbrytelsen. Kaja og Stine leter etter en gutt som har gått seg bort på stranden. De to mesterdetektivene Purriot og Tim leter begge etter forsvunne kunstgjenstander, men er de egentlig stjålet?  Undervannsgåten er betydelig mer realistisk og skummel, også med innslag av lik, men uten en klar forbrytelse som motor for etterforskning.

Krim uten onde personer

Kan det bli god krim uten forbrytelser og onde personer? Hvis vi går til krimbøkenes pionerer, som Edgar Allan Poe, Arthur Conan Doyle eller den norske krimpioneren Mauritz Hansen, så er det faktisk ingen onde mordere i deres første fortellinger. Poe unngår dilemmaet ved å la morderen være en ape, Hansen avslører at mordofferet lever i skjul, og at «morderen» bare ble tvunget til en dekkoperasjon, mens Doyle i sin første bok om Sherlock Holmes bruker mesteparten av boken på å fortelle om offerets ondskap. Morderen viser seg altså å være en rettferdig hevner. Den rene ondskap inntrer altså ikke i kriminallitteraturen før den har funnet sin faste formel. Derfor kan det også være et kvalitetstegn når barnekrimforfattere opponerer mot formelen ved å ta mer hensyn til vår sammensatte natur.

Spiren til detektivfortellinger

Hvis vi går enda lenger tilbake i tid, til 1700-tallet, ser vi spiren til detektivfortellinger i spektakulære rettsreferater. Disse handler om et overraskende misforhold mellom det tilsynelatende og det sanne. Referatene viser hvor lett det er å la fordommer og ønsketenkning styre mot et justismord, mens den sanne forklaringen kan være mer uventet, mer komplisert, men likevel mer logisk når alle biter blir tatt på alvor. I barnekrim ligger også kreativiteten i å unngå selve straffen, ved å finne en uventet og moralsk akseptabel løsning, og som Morten Haugen treffende har kommentert i en annen anmeldelse: «forklaringen ligger et annet sted».

Selv om barnas krimbøker låner mange elementer fra en populær voksensjanger,  er det enkelt å se at barnekrim også har sin egen formel:

1.      Forbrytelsen må kunne rettes opp.

Du kan være trygg på at ingen dør i en barnekrim. Forbrytelsen er gjerne tyveri av smykker og kunstgjenstander, eller miljøkriminalitet. Barn kan også komme over tyvegods som de vokter inntil myndighetene dukker opp.

2.      Straff er unødvendig

Forbryteren har sjelden en ond vilje, men heller en god unnskyldning. Forbryteren kan ha barnets psykologi, og stjeler for å vekke oppmerksomhet eller utløse en reaksjon. Voksne lovbrytere har glemt hva som er viktig i livet, men lærer nye verdier av barnedetektiver som ikke er korrumpert.

3.      Humor legitimerer unntak

Forfattere som ønsker å leke med onde sjablongfigurer må gå til parodien for å ufarliggjøre handlingen.

Med dette som bakgrunn kan vi se nærmere på årets bøker:

Line Baugstø:  Kaja og Stine og gutten som forsvant

En liten gutt har blitt borte på stranden, og alle de andre leter etter barnet i vannet. Kaja og Stine tenker som detektiver og leter i skogen i stedet. De avslører ingen forbrytere, men en mobber får dårlig samvittighet. Selv om boken forteller om nysgjerrig etterforskning, er det ellers få krimelementer. Kaja og Stine og gutten som forsvant ligger i grenseland til bildebok, og egner seg for en samtale om mobbing. Flu Hartbergs illustrasjoner er stillferdige, og klarer å fange den spesielle stemningen som oppstår når et barn blir borte.

Hilde Hagerup og Klaus Hagerup: Mesterdetektiv Tim & co 2. Påskemysteriet

Mesterdetektiven Tim er bare åtte år, men briljerer som detektiv. I parodiens navn tillater forfatterne seg både slemme bifigurer og kriminelle handlinger, men selve hovedhandlingen har moralsk grunn og avslører en voksen mann med hjemlengsel. Krimelementene er strødd lekent rundt, men stiller seg også i veien for en tydelig intrige. Det er ellers betenkelig at bok 2 i serien nærmest repeterer bok 1.

De morsomste scenene forteller om lille Tim som overgår Sherlock Holmes i sine finurlige resonnementer, men etterforskningen gir dessverre ikke spor til aktive medlesere. Det handler bare om å se på et vidunderbarn. Illustratør Ella K. Okstad har med god strek og spennende bruk av gråtoner fanget både typer og stemninger i tråd med bokas lekne prosjekt.

Bjørn F. Rørvik:  Purriot og den forsvunne bronsehesten

Rørvik drar leken og parodien enda et hakk videre i sin fortelling om mesterdetektiven Purriot. Detektiven ser ut som en purre og har noen fellestrekk med sin navnebror Poirot. En bronsehest har forsvunnet fra et historisk skuespill, og Purriot mer fomler enn etterforsker når han leter fram en løsning. I tråd med sin sjanger er det til slutt ingen forbrytere som skal straffes, men Purriot kan avsløre at sjalusien våkner når det deles ut roller til et skuespill.

Illustrasjonene til Ragnar Aalbu bringer stemningen tilbake til art deco og Poirots gullalder i mellomkrigstiden. Et originalt grep for barnebokillustrasjon, men også et grafisk grep som er ganske vanlig ved nyutgivelser av gamle krimbøker. Boka skal kanskje appellere til foreldre som har planer om å lage en spennende og litt tullete lesestund? Selv om krimreferansene er voksne, så er humoren også barnslig nok for en ung leser.

Jørn Lier Horst: Undervannsgåten

Hvis du leter etter en moderne Fem-bok, så er det bare å kaste seg over vennegjengen Cecilia, Leo og Une som sammen med hunden Egon danner detektivklubben CLUE. Her er det gamle Fem-elementer som mystiske eneboere og skatter på havets bunn, godt blandet med nymotens digitale leketøy. Et gammelt dødsfall hviler i bakgrunnen og trekker spenningstråder mellom de ulike bøkene i serien. Jørn Lier Horst skriver vanligvis krim for voksne, men her har han begitt seg inn på ren spenningsflørt mot unge lesere.

Horst lykkes i sin flørt, men drar også med seg noen av Fem-bøkenes svakheter som flate figurtegninger og noen tilfeldige sammentreff. Som i første Fem-bok er det også her en skatt som dukker opp til havets overflate på den tilfeldige dagen da detektiver og skurker er samlet, uten at en ung leser nødvendigvis reflekterer så mye over det.

Det svenske designerparet Eva og Niklas Lindblad har lykkes i å formgi denne krimambisjonen både som enkeltbok og serie. En bloddråpe, MC-effekter og politidokumenter er kombinert i en oppfinnsom tredimensjonal collage, og gir garantert leselyst for rett publikum.

Et kritisk spørsmål

Disse bøkene turnerer mange krimelementer, men mest som krydder. Ingen av årets barnekrimforfattere klarer å legge ut spor som leseren selv kan dra nytte av, og det er skuffende når barnekrim gir fra seg den pedagogiske muligheten til å belønne skjerpete lesere.  Med forløpere som Hardy-guttene,  Frøken Detektiv og Fem har barnekrim lav status, og forfattere som Klaus Hagerup og Jørn Lier Horst må dessverre tåle et kritisk spørsmål: Legger dere ikke lista litt høyere når dere skriver i andre sjangre?