I denne boka blir du kjent med 25 viltvoksende vekster. Og tante Augusta. Ikke bare er den gamle dama et vandrende planteleksikon, hun er fanatikeren som misjonerer mat rett fra grøftekanten. Hun lever sin lære så karikert at det er en fryd, men samtidig så gjennomført at det står til troende. Hjorth & Norman utgjør et påfallende naivt «vi», en fortellerinstans som ved hjelp av denne tanta løser de fleste problemer sakprosaforfattere flest sliter med. Redd for å virke belærende? Fortell heller hvordan tante Augusta pleier å gjøre det. Redd for at plantebeskrivelsen skal bli for kjedelig? Slipp til tante Augusta med en treffende kommentar eller litt amatørpoesi. Teksten ga akutt behov for høytlesing: «Hvis du plukker blåklokker når det regner, kan det hende at du får med deg insekter som ikke liker regn. De skjuler seg inne i klokkene for ikke å bli våte. Tante Augusta spiser klokkene med insekter og det hele. «Proteiner!» sier hun og slikker seg om munnen.»

I kontakt med formødrene

Siden boka er artig lesing i seg selv, kunne jeg fint ha blitt værende i sofaen. Men jeg lar meg inspirere og befinner meg snart ved Skansedammen, kjent for utsikten over Bergen by. De store almene viser seg å være gråor, dermed blir det ingen vingenøtter. Grenene gir uansett ly for regnet. Jeg leser at «Tante Augusta kaller vingenøttene for sukkerblad, for det lærte hun av moren sin som lærte det av moren sin som lærte det av moren sin igjen.» Vi snakker nedarva kunnskap i kvinnetradisjonen, kunnskap som er i ferd med å gå tapt. Noen hevder at de voksne under andre verdenskrig var de siste i Norge med tilstrekkelige ferdigheter til å leve av naturen. Å forveksle alm med gråor virker ikke spesielt lovende.

Tålmodighetstesten

Men innen jeg når Fjellveien vasser jeg i skvallerkål. «I stedet for å starte krig mot skvallerkål, som skvallerkålen uansett vinner, er det bedre å spise den opp», mener tante Augusta. I en av Fløysvingene finner jeg brennesle, «en av tante Augustas yndlingsplanter fordi den er så sunn». Under noen store trær er det gjøkesyre, som utvilsomt «smaker syrlig, litt som sitron». Disse vekstene kjenner jeg fra før, i likhet med omtrent halve utvalget i boka, som bjørk og løvetann. Jeg lærer likevel mye nytt om hvordan de kan spises. Nå får jeg lyst på planter jeg ikke kjenner. Hva med sisselrot med lakrissmak? Eller smørbukk til å pusse skoene med? Så snart jeg sjekker en plante mot boka, viser den seg dessverre å være noe annet. Det tar åpenbart tid å trene opp blikket for ville vekster.

Farlig?

Forordet går god for at ingen av de utvalgte plantene kan forveksles med noen det er «veldig farlig» å spise. Heldigvis, for tegningene til Jens A. Larsen Aas imiterer plansjer på en akkurat så sjarmerende livaktig – men ikkeskjematisk – måte at jeg iblant blir usikker. Litt usikker føler jeg meg også når den nedarva kunnskapen – typisk nok – ser ut til å havne i konflikt med den som er forska fram. «Du kan spise blomstene, fruktene og bladene rett fra berberisbusken», skriver Hjorth & Norman. På Wikipedia leser jeg derimot: «Planten med unntak av bærene er mildt giftig.» Takk og lov kan saken lett avklares. Jeg griper til mobilen og ringer Giftinformasjonssentralens døgnvakt. Kvinnen på tråden kan forsikre om at modne berberisbær er ufarlige, og at giftinnholdet er lavest i løv, blomst og frukt. Bokas oppskrifter er alle basert på bærene.

Uheldig infantilisering

Jeg finner uansett ingen berberis. På Fløyen finner jeg meg derimot et ferskt granskudd å tygge på til ære for de japanske turistene. Først etterpå kommer jeg på at jeg burde ha spurt hva de synes om bildene. Mellom plantebildene troner nemlig også tante Augusta. Langt på vei kler hun både de gammelmodige klærne og den karikerte stilen til Larsen Aas, med liten kropp og uforholdsmessig stort hode. Den glade fargepaletten gir nostalgiske assosiasjoner til Elsa Beskow og den tida tante Augusta var liten. Jeg synes likevel det er uheldig å utstyre henne med store babyøyne fra den japanske manga-tradisjonen. De gir henne et preg av uskyld og forundring, mens teksten presenterer henne som freidig og kompromissløs. Tjukke brilleglass bidrar rett nok til å gjøre øynene større, men ikke kulerunde som hos en dukke. De storøyde barna hun akkompagneres av, likner dessuten på barn Larsen Aas har tegna før, som barna i Emma og Isak og som Sara og Steinar i En bror for mye. Stereotype ansiktstrekk forflater fort personligheten. Likevel sørger den rufsete streken for at persontegningene glir fint inn blant de mange plantene.

Kjøkkenimprovisasjon

På vei hjemover stjeler jeg to stemorsblomster i en bakgård. Så gir jeg meg kjøkkenet i vold. Nå vil jeg også være trendy og imponere med sunn, billig, kortreist og økologisk mat. Helst skal den være god også.

Oppskriftene virker å være skapt for folk som ikke synes det er så nøye, det vil gjerne si dem med en del kjøkkenerfaring og sans for eksperimenter. Mange av blomstene og bladene anbefales til uspesifiserte salater. Brenneslesuppa skal ferdigstilles med «litt» fløte, salt og pepper. Og gjerne noe flere blader. Sånn ble det:

Forrett: Brenneslesuppe med skvallerkål.

Hovedrett: Laks med gjøksyre, hirse, og salat der innkjøpt isbergsalat og agurk har fått selskap av løvetann, skvallerkål og gjøksyre.

Dessert: Tante Augustas hjemmelagde is smakstilsatt med frosne bringebær og pynta med kandisert stemorsblomst, ledsaga av granskudd-te.

Salat med løvetann og skvallerkål. Foto: Guri Fjeldberg.

Gjesten ble både overraska og imponert. Mest overraska. Tante Augustas ville spiskammer innbyr utvilsomt til fellesskap. Den er fin å lese sammen og den egner seg godt til å teste ut i flokk, både i naturen, på kjøkkenet og rundt matbordet. I de fleste tilfeller vil den nok kreve regi fra en voksen. Kanskje egner den seg aller best som gave til voksne, til de som både har noe å lære fra tidligere generasjoner, og noen å bringe kunnskapen videre til.

Hva om det viste seg at det finnes en annen og mørkere versjon av den verdenen vi lever i, et Bergen Under, Oslo Under eller Bodø Under, hvor personligheter, intensjoner og relasjoner som oftest er mørke og dystre. Det verste: Du kan når som helst «falle mellom» og havne i underverdenen.

Jessica

Mang en Harry Potter-leser har vel drømt om å ha sin egen usynlighetskappe. Men i Neil Gaimans roman Neverwhere blir hovedpersonen Richard gjort usynlig for omverdenen uten noen form for samtykke eller kontroll. Richard lever et trygt og forutsigbart liv i London, og prøver å overbevise seg selv om at det er dette han har ønsket seg. Forloveden hans Jessica er en prippen og streng dame, det kan være vanskelig å forstå hvorfor noen overhodet kan ha lyst til å tilbringe resten av livet sammen med henne, men Richard elsker henne. En kveld på vei til en viktig middagsavtale går Richard og Jessica forbi ei ung jente på gata. Hun er skadet og virker medtatt og utenfor. Jessica protesterer høylytt mot at Richard skal ta seg av denne jenta, og truer med å bryte forlovelsen der og da dersom han ikke hører på henne. Som sagt, så gjort. Richard tar jenta med seg hjem, da hun nekter å bli tatt med til et sykehus. Door, som jenta heter, holder vanligvis til i Londons underverden, kalt London Under. Familien hennes er drept og hun vil finne ut hvem som gjorde det, hvorfor det skjedde med dem.

Til Richards store forundring reiser Door sin vei allerede neste dag, etter et uhyggelig besøk av to karer som utgir seg for å være onklene til jenta. Like etter at Door har reist begynner ekle og rare ting å skje: det viser seg at Richard er blitt usynlig for omverdenen i London Over (det vi kjenner som London). Han går på jobb, men ingen ser ham. Da Richard kommer hjem står plutselig huseieren hans på badet, han holder visning på leiligheten og forteller at han som bodde der før nå er forsvunnet. Det viser seg at Richard har «falt mellom sprekkene i verden» og blitt en av befolkningen i London Under. Snart befinner Richard seg i en mørk og skummel verden der det er vanskelig å vite hva man skal tro og hvem man kan stole på.

Superskumle skurker

Mr. Vandemar og Mr. Croup

Etableringen av de ulike delene av denne verdenen går sømløst, noe som er avgjørende for at teksten i det hele tatt skal fungere. Selv om det hele tiden sås tvil om hvem Richard kan stole på og ikke, er det også noen skurker som er så tydelig slemme og grusomme at ingen er i tvil om deres ondartede intensjoner. Mr. Vandemar og Mr. Croup, som er ute etter Door, legger lite imellom når de understreker hvor fæle de selv er: «Vi brakte svartedauden til Flandern. Vi har snikmyrdet et dusin konger, fem paver, et halvt hundre helter og to alminnelig anerkjente guder. Det siste oppdraget vårt før dette var å torturere et helt kloster til døde i 1600-tallets Toscana.»

Gaimans lette og nokså tørre humor tar noe av brodden av de mest grusomme elementene i London Under. Selv om Gaiman ikke går av veien for å beskrive både innvoller, blod, knekte bein og torturhandlinger, tar det ikke mange setningene før han blunker lurt til leseren igjen.

Fascinerende og fryktinngytende

Det kreative overskuddet er noe av det som i sterkest grad preger denne romanen. Hvor mange ulike typer, arter og karakterer vi møter har jeg ikke tall på, men man har ikke før rukket å bli kjent med en figur før den neste er på vei inn døra, ned fra taket, opp fra kloakken eller frem fra et smug. Det er engler, mordere, kjøpmenn, rotter og rottetalere, kloakkfolk, en abbed og en jarl, for å nevne noen. Portrettene som tegnes er fargerike, men underverdenens mørke natur kaster et lys av utrygghet og uforutsigbarhet over hele opplevelsen. Dette fører til at man som leser hele tiden sitter med en skepsis til de nye bekjentskapene som dukker opp. Etter hvert virker det som Richards lille gjeng, bestående av Door og livvakten hennes Hunter, sistnevnte en slags krysning mellom Wonderwoman og Xena the Warrior Princess, er til å stole på. Selv om Richard og vennene hans i første rekke prøver å finne ut hva som skjedde med Doors familie, blir samtalene og møtene med de ulike innbyggerne i London Under, samt utfoldelsen av selve verdenen, like viktig for å skape driv og spenning i boka.

Old Bailey

I forordet forteller Gaiman at teksten er skrevet med utgangspunkt i manuset til tv-serien med samme navn, «Neverwhere». Under innspillingen ble det kuttet så mange scener fra originalmanuskriptet at han bestemte seg for å beholde disse scenene, utbrodere og bearbeide manuskriptet videre for så å gi det ut som en roman. Dette kan være med på å forklare det sterkt visuelle i teksten. Og det er på ingen måte en forutsetning å ha sett tv-serien for å henge med i romanen. Boka er rikt illustrert, og Chris Riddells røffe strek står godt til historien som fortelles.

Hvilken kategori man skal plassere Neverwhere i, gir seg ikke nødvendigvis selv, og fryktelig viktig er det vel heller ikke. En miks av sci-fi, fantasy, psykologisk thriller og folkeeventyr, kan man kanskje si.

Preker til menigheten

Den norske oversettelsen av Ina Vassbotn Steinman fungerer greit i det store og hele, men fremstår til tider som noe kunstig. Bruken av verbet «å stege» er et eksempel på dette, som i setningen Han merket seg at markien steget bortover taket, vekk fra ham. Dette virker stivt og konstruert, og er hyppig brukt. I oversettelsen er det brukt en miks av engelske og norske ord og uttrykk, noe som også får meg til å stusse over setninger som denne: Richard forhandlet plutselig om en sandwich med hytteost og salat. Sier du først sandwich, kan du vel bruke ’cottage cheese’ heller enn det direkte oversatte og litt flaue ’hytteost’? Direkte til hinder er disse eksemplene ikke, men slike ordvalg kjennes innimellom som fartsdumper i leseflyten. Det er også fristende å sette spørsmålstegn ved det å bruke originaltittelen på den norske oversettelsen. Hvor ble det av den norske tittelen?

Oversetterskurr til side, Gaimans roman er tilgjengelig og spennende og bobler av kreativt overskudd. Den utgjør antagelig et kjærkomment bidrag hos hans enorme tilhengerskare verden over, og kan også fungere som en fin inngangsport til fantasy-institusjonen Neil Gaiman.

Feminism pågår ble utgitt i Sverige 2016 til overveldende mottagelser. Beate Muri, som tidligere har forfattet blant annet barneboken Historien om 17. mai (2014), har oversatt boken og bearbeidet den for norske forhold. Gjennom et lettfattelig, radikalt bokmål som flyter godt, redegjøres det i korte kapitler for hva feminisme er, feminismens historie, om mektige kvinner, om språket, vold osv. Boken er beregnet på lesere fra 9 år og oppover, og er en blanding av fakta- og historieformidling, skildringer fra samfunn- og kulturliv, punktvise eller personlige fremstillinger, fotografier og Elin Lindells tegninger. Ifølge forfatterne handler boken om «hvordan vi har kommet så langt og hva som er igjen å endre på. Før alle får lov til å være den de er».

Poengtert og humoristisk

Boken kan leses lineært, men òg med fordel stykkevis og delt, slik som de fire fortellingene om ulike barn på vei inn i tenårene og deres erfaringer rundt feminisme og kjønnsroller. Mange grafiske, varierte elementer bidrar til en dynamisk leseopplevelse. Sammen med tatt-på-kornet-replikker i snakkebobler, gir tegningene et humoristisk uttrykk. Menneskene er mindre karikert enn Anna Fiskes i f.eks. Alle har en bakside, men med noen kropper like proporsjonsløse og forvridd. Humoren biter fra seg, men fremstår litt blek sett i forhold til Jenny Jordahls illustrasjoner til Martha Breen og Madeleine Schultz’ F-ordet. 155 grunner til å være feminist.

Reduserende

Feministisk historie er i boken skildret, som formatet legger opp til, forenklet og oppsummerende. Det trekkes en linje fra steinalderen via Mary Wollstonecraft og Camilla Collett til den første kvinnelige universitetsstudenten i Norge. Det fortelles engasjert videre om Sufragettene og kampen for allmenn stemmerett, sammenfattende, men litt for enkelt om Simone de Beauvoir i kapitlet «Moderne feminisme». Organiseringen og vektingen av stoff er imidlertid ikke så god som den kunne vært. Kvinnekampen på 70-tallet er ikke nevnt i den historiske gjennomgangen eller i kapitlet «moderne feminisme», men i «Feminisme nå». Den nye kvinnebevegelsen «krevde blant annet bygging av barnehager» står det, men det har vært en utvikling siden den gang. Feminismens utvikling fra 1980-tallet og til i dag burde vært analysert og formidlet langt bedre enn med en punktvis liste over ulike sorter feminisme (der forskjellsfeminisme omtales som det svenske særpregsfeminisme), en kort omtale av partiet Feministisk initiativ, en liten omtale av Marta Breens feministiske engasjement, og en tynn omtale av 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Dette er en reduksjon og en overforenkling som dagens niåringer og eldre barn ikke er tjent med.

Mangfold og forenkling

Boken starter med en feminisme-test på innsiden av permen, hvor svarene avgjør hvor du skal gå: «Alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter uansett kjønn», står det i første felt. Ja, tenker jeg, og går direkte til feltet «Du er feminist! Les boka for å få vite enda mer!!» Testen er morsom, men blir litt for enkel med tanke på noen av de banale påstandene. Den kunne vært mer kreativt laget, og vist feminismens mangfold.

Det er åpenbart viktigere for forfatterne av boken at feminisme pågår enn hva slags type feminisme det er. Det er ikke galt, men boken burde vært mer ambisiøs og grundigere formidlet spennet i idéretningen. Ikke engang hovedmotsetninger forsøkes det å redegjøre for. I en tid der feminist-ordet brukes på svært ulike aktiviteter og ideer er det tjenlig å klargjøre, også eget ståsted. Komplekst tankegods kan formidles til barn, det må bare forklares av gode pedagoger.

Forfatterne får imidlertid frem viktige poeng når de i første kapittel skriver: Feminismen «er egentlig et fellesnavn for en rekke forskjellige grupper som har samme mål, men jobber ulikt for å nå det. Alle har det til felles at de mener kvinner blir urettferdig behandla i samfunnet og ønsker å gjøre noe med det.»

Dette er forståelig for barn. Og det er viktig.

Boken omtaler også ulike feminister og feministiske praksiser, fra Erna Solberg til «Guerilla Girls». Her finnes oppvurderinger av kvinnelige uttrykk, så vel som helt kjønnsutslettende stemmer, og frihetsfeministiske stemmer som protesterer mot alle mulige stereotypier av kvinnelighet. Samtidig er tendensen likhetsfeminisme fremfor forskjellsfeminisme. Like muligheter er det overordnede budskapet, men resultatlikhet fremstår og som viktig. Det er påfallende at særlige kvinneerfaringer som graviditet, fødsel og barseltid ikke er inkludert som en naturlig del av feminismen.

Fra svensk til norsk

Boken er bearbeidet til norske forhold, men lider som helhet fortsatt litt under at den er beregnet på et svensk publikum. «Det er sikkert flere direktører som heter Christian enn det er kvinner med samme jobb», sies det lakonisk under overskriften kompetanseformidling, der det svenske rättviseförmidlingen er forelegget som fortsatt dominerer. Premisset om at menn favoriserer sine egne og holder kvinner nede burde vært nyansert og belagt i norske forhold. Like påfallende er det at kjønnskvotering ikke tas opp i sammenhengen. Jeg savner noen tanker om den norske statsfeminismen, samt noen tanker om hvordan feminismen har utviklet og utspiller seg forskjellig her og i vårt søsterland – når Sverige først er en så sentral referanse.

Eksempelvis finnes det ikke kjønnsnøytrale barnehager der barna blir kalt «hen» i Norge, og historier som den om Sasha og Nikkis som nekter å si hvilket kjønn barna har, vil derfor trolig oppleves som ytterliggående av flere her til lands.

Det kan se ut som svenskene har som utgangspunkt at gutter og jenter oppdras veldig ulikt, og er veldig forskjellige, men vi er alle individer og bør bli møtt som det. Forfatterne snubler tidvis i sin egen formidling, som når de skriver: «Hvis menn slutter å tro at de må være sterke og jobbe mye, kan de være hjemme og ta vare på barna sine. (…) Menn har også færre venner enn kvinner, og de er oftere ensomme. Hvis menn tillater seg å gråte når de er lei seg, behøver de kanskje ikke slåss.» Det fremheves i boken hvorfor feminismen er viktig for alle mennesker, men slike unyanserte formuleringer er generaliserende og fordomsfulle i sine premisser – nettopp det boken pretenderer å kjempe imot.

Totalt sett synes jeg boken likevel agiterer godt mot diskriminering, uheldige normer og fordommer.

Sørgelig aktuell

Forfatterne gir mange eksempler fra media og kulturen på hvordan kvinner reduseres og objektiveres, men boken hadde tjent på å knytte seg tettere opp til aktuell barne- og ungdomskultur. For eksempel er kritikken av Markus og Martinius sin nyeste video langt mer relevant for målgruppen enn den tidligere australske statsministeren Julia Gillards tale til parlamentet, «I was offended», som det oppfordres til å sjekke ut på YouTube.

Det internasjonale aspektet er ellers viktig, og en god del plass er viet bevegelsen HE for she, drevet av UN Women som har som oppgave å gjøre FNs kvinnekonvensjon gjeldende i hele verden. Bokens forside viser mange ulike kvinner som sitter på skuldrene til hverandre, noe som kan symbolisere at kvinnekampen både er mangfoldig og felles. Derfor savner jeg litt større oppmerksomhet til kvinner i land og kulturer som kjemper for rettigheter og friheter majoriteten i Norge tar for gitt.

Bevisstgjøring

Feminisme pågår inneholder et vell av relevante eksempler og retoriske spørsmål som kan legge grunnlag for viktig tenkning og bevisstgjøring. Boken kan egne seg som formidling i skolen, men bør suppleres med flere kilder. Den populærvitenskapelige fremstillingen ender i noen unødvendige overforenklinger og som faktabok fremstår den ubalansert. Samtidig er det en lettfattelig, poengtert og informativ introduksjon med humoristisk slagkraft.

Har du noen gang forsøkt å forklare et barn forskjellen på en dinosaur og en drage? Selv om den ene er gravd fram og den andre dikta fram, appellerer begge nesten like sterkt til fantasien. Da blir drager litt ekte og dinosaurer litt magiske uansett hva arkeologene måtte mene. En slik sans for dyrerikets magiske kraft fornemmer jeg også i Dyrene som forsvant. I fargesprakende helsides illustrasjoner gjenoppliver Line Renslebråten 29 utrydda dyrearter. Innslagene av gamle fotografier i kollasjene er beviset på at de virkelig har levd. Så selv om Renslebråten presenterer seg som forfatter, illustratør og fabeldyrmaker på hjemmesida, er hun i disse bildene først og fremst gjendikter. Hun har valgt ut dyrearter som er nokså godt beskrevet før de døde ut, 29 dyrearter vi mennesker kan sies å ha på samvittigheten. De skiller seg fra utdødde dyr mer generelt, som for eksempel Sjøskorpionene på Ringerike, ved å representere de mer enn 300 dyreartene som alle er forsvunnet på grunn av menneskelig påvirkning. Målet med utgivelsen står på baksida: «Vi håper at boka kan bidra til at enda flere bryr seg om å ta vare på alle levende vesener på vår vakre jord!»

Brille-Ara.

Sterkt engasjement

Slike utropstegn vitner om ektefølt engasjement – og om en språkvasker som nok har et annet syn enn meg på hvorvidt leserne bør få full frihet til å tenke og føle som de vil. De mange utropstegnene instruerer oss i hva vi bør oppleve som oppsiktsvekkende og opprørende. Heldigvis er likevel de 29 presentasjonene først og fremst saklige, poengterte og levende fortalt. Forfatteren beskriver hvordan vandreduer i flokk kunne dekke flere kvadratkilometer av Nord-Amerikas himmel. Hun tar oss med til en dyrehage i Tasmania 7. september 1936, til natta da verdens siste pungulv frøs i hjel fordi dyrepasseren hadde glemt å slippe ham inn for kvelden. Og hun forteller om romernes gladiatorkamper som gjorde det til en ettertrakta manndomsprøve å gjøre ende på atlasløven. Sikker sans for gode poeng veier fint opp for en formuleringsevne som foreløpig ikke er helt på nivå med våre beste sakprosaforfattere. Så langt har Renslebråten fire utgivelser bak seg, deriblant Fugler. Fakta og fortellinger fra hele verden (Gresvik 2015).

Sympatiske dyr

Utvalget i Dyrene som forsvant gir verdifull innsikt i en rekke måter dyrearter kan bli utrydda på. Livsbetingelsene kan for eksempel bli ødelagt av landbruk, skogsdrift og klimaendringer. På mange øyer har mennesker innført dyr som viser seg å vinne konkurransen om føden, eller som går løs på den opprinnelige arten. Mest kynisk virker uregulert jakt, og selv om kolonialister og tilreisende jegere er verst, underslår ikke Renslebråten at også et urfolk som maoriene har bidratt til utrydding. Andre forklaringer er mer spektakulære, som hvordan myndighetene på Zanzibar utrydda leopardene i en statlig drevet heksejakt. Felles for alle eksemplene, er at dyret er uskyldig. I denne framstillinga ble altså ikke leopardene på Zanzibar drept fordi de angrep mennesker, men fordi det ble påstått at de var besatt av onde ånder. Det er lett å se i illustrasjonene. Dyra møter gjerne leserne med et åpent og nysgjerrig blikk. Jeg ser ingen tegn til mistro eller aggresjon. Boka styrer utenom enhver diskusjon om at noen dyrearter kanskje ikke har livets rett.

Zanzibar-Leopard.

Ekkokammerets farer

Den prioriteringa er helt i tråd med budskapet om å ta vare på mangfoldet. Samtidig er det som om Dyrene som forsvant er produsert i et ekkokammer der alle er så enige at det virker helt unødvendig å argumentere for verdien av mangfold. Hvis jeg var en sauebonde som hadde fått flokken skambitt av ulv, eller en hundeeier som hadde fått bikkja drept av hoggorm, ville jeg trenge å høre gode grunner til å la slike utrydningstrua dyr leve. Det hadde hjulpet å få vite litt mer om dyras plass i økosystemet, som i dette hederlige unntaket om en diger fugl: «Etter at dronten forsvant, døde også en spesiell tresort på Mauritius ut. Den var avhengig av at frøene gikk gjennom tarmsystemet til dronten før det kunne vokse og bli til nye trær.» Det er for all del helt legitimt å mene at alt levende har livets rett uten å måtte bevise en nytteverdi. De siste 40 åra er tross alt antallet dyr på jorda halvert uten at særlig mange ser ut til å bry seg (Samtiden 2/2017). Men å utrydde dyr er altså ikke bare noe «de andre» driver med. Kunne det ikke derfor vært på sin plass om boka utfordra leserne med noen mer usympatiske eksemplarer og hvilke dilemmaer de stiller oss overfor?

Dronte.

«Deilig er jorden»

Kanskje er utryddinga ille nok i seg selv. Grunnene til at disse artene har forsvunnet, er nokså nedslående lesning. Samtidig er bildene usentimentale. De viser dyra mens de levde fritt, med ro og verdighet. Fagbildebokas kunstneriske potensial ligger i streken og fargelegginga som både er naturtro og likevel så personlig at vi uten tvil har med en gjendikta virkelighet å gjøre. Mange unge lesere vil nok dessuten synes det er fint med de fargerike blomstene som omkranser sidene. For meg blir det dessverre vakkert på en banal måte og minner om masseproduserte fargeleggingsbøker inspirert av romantikken. Lenger unna den virkeligheten som utrydder dyrearter, er det vanskelig å komme. Er blomstene ment til trøst? Personlig er jeg litt skuffa over at såpass forseggjorte bilder ikke berører meg sterkere.

Noen bedre måte å lære om hvordan dyrearter utryddes, har jeg likevel til gode å oppdage. Teksten er riktig nok litt tung å lese høyt, og de yngste leserne vil lett kunne snuble i litt for mange krevende ord, som «ornitolog», «kloning», «viltlevende eksemplarer» og «kommersiell drift». Men dette er også en bok som kan leses bitvis. Bildene pirrer nysgjerrigheten til sporadiske nedslag. Kjenner jeg unge fagboklesere rett, vil flere som meg snart ha funnet fram til sine favoritter.

Keeperen og havet er en bok som handler om den spennende og svimlende fasen i livet der man innser at man ikke alltid skal leve det samme livet man har vært vant til. Den handler om hva som skjer når den lille barndomsverdenen utvides, og hvordan det gjerne kjennes som om endringene skjer både plutselig og gradvis.

Maria Parr lot oss bli kjent med Trille og Lena i den prisbelønte og filmatiserte boken Vaffelhjarte, og i årets bok møter vi dem igjen, men de har blitt noen år eldre. De går siste året på barneskolen, og selv om vennskapet dem imellom er like solid, er det mye som er annerledes – og som skal bli annerledes. Historien starter på slutten av sommerferien, og slutter idet neste sommerferie skal ta til.

Vennskap i utvikling

Det er Trille som fører ordet i fortellingen. Han er en forsiktig og skoleflink fyr som for det meste holder seg hjemme hos familien på gården i Knert-Mathilde, en fiktiv vestlandsbygd. Lena er hans rake motsetning – høylytt, utadvendt, temperamentsfull og sprekkeferdig av påfunn. At dette fører til en viss ubalanse i vennskapet aner man allerede i det første kapittelet, der Lena kommer hjem fra ferie og bobler over om Kreta.

Og på Kreta, der var det så varmt midt på dagen at det var nesten som å stå rett ved eit jonsokbål heile tida. «Du skulle søren ta kjent, Trille!». «Ja», sa eg og togg vidare.

Det var irriterande å aldri ha vore i Syden. Men eg hadde noko å fortelje, eg også. Eg venta spent på at Lena skulle spørje om det hadde skjedd noko nytt i gamlelandet. Men nei.

Det er imidlertid en balanse i ubalansen, i den forstand at Trille og Lena har etablerte roller i vennskapet, roller de gjennom mange år har funnet seg til rette i. Keeperen og havet er på mange måter en historie om hva som skjer når disse klare rollene rokkes ved. Det at Lena kommer hjem og forteller om Kreta, er et frempek om disse endringene – de er begge i en fase av livet hvor verden vokser og blir større enn Knert-Mathilde, og dette fører til at de begge må justere sine roller og ståsteder.

Verden blir større

Det er da en nederlandsk familie med en datter på Trille og Lenas alder flytter til Knert-Mathilde at den store verden virkelig kommer til bygda. Birgitte har bodd flere steder i verden, inkludert Kenya, og hun er annerledes enn alle Trille kjenner. Han blir dypt fascinert:

Eg tenkte meir og meir på Birgitte. Det var litt som om det hadde landa ein mjuk fugl midt i klassen vår, ein som såg forbi det som var dumt og teit med folk.

Lena, som er vant til å være den eneste jenta i den lille klassen, reagerer med en viss uro på Birgittes inntreden – litt på grunn av sjalusi, men trolig også fordi hun på samme tid opplever å for første gang bli ettertrykkelig plassert i jentebåsen. Lena, som alltid har vært keeper på bygdas fotballag, blir plassert på sidelinjen idet en ny, krevende trener tar over laget. Er det fordi hun er jente? Kan hun kanskje ikke holde følge med guttene? Og dessuten – hvorfor setter ingen pris på de talentene hun har? Som hun sier:

«Det er ikke ein kjeft som bryr seg om det eg kan. Men musikk og matte og alt drit som eg ikkje får til, det synest alle er dødsviktig.»

Trille på sin side reflekterer også over hva fremtiden skal romme. Skal han bli i Knert-Mathilde resten av livet, eller skal han reise ut? Studere i et annet land, som Birgitte snakker om? Og kan man virkelig det – bare reise rundt og gjøre som man vil når man blir voksen? Dette er tanker Trille aldri før har hatt, og de overvelder ham. I tillegg innser han for første gang at farfaren, som alltid har vært et fast anker i livet hans, faktisk er dødelig.

Det er først og fremst hverdagslivet som skildres i Keeperen og havet, men innimellom truer det også små og store farer. En hjemmesnekret flåte havarerer midtfjords, storm og springflo overrasker under julebukkferd, en kveiteline surrer seg rundt hånden til farfar, og Trille må alene lose en uregjerlig fiskebåt trygt i havn. Det er særlig denne siste hendelsen som skal sette spor.

Fram til den dagen var det som om alt hadde vore på leik. Same kva eg rota meg opp i, så var det ein vaksen der som ordna opp. Men denne dagen om bord i Troll låg den einaste vaksne livlaus i sitt eige blod på dørken. Rundt oss var det uroleg sjø på alle kantar. Eg kunne ropt livskiten ut av meg, og ingen hadde høyrt det. Det var berre eg, Trille Danielsen Yttergård, og havet.

Modning og trygghet

Keeperen og havet handler om det å bli – ikke voksen – men modnere. Det å få ansvar, det å ta avgjørelser som får konsekvenser, det å forme eget liv og stake ut ny kurs. Men det å modnes handler også om å gi slipp på kontroll og innse at ikke alt er forutsigbart. Dessuten er det ikke alt som kan takles innad i vennskapets rammer. Det at Lena og Trille hver for seg har utfordringer som de må takle på egenhånd, samt har planer og ønsker som gjør at de ikke lenger kan henge sammen som erteris, er godt og troverdig skildret.

Trygghet er et nøkkelord i Maria Parrs univers. Det er ingen virkelig store trusler i Knert-Mathilde, med unntak av den universelle trusselen om å miste en kjær slektning fordi han er gammel. Men Parr er ikke avhengig av stor ytre dramatikk eller et vell av uvanlige hendelser for å skape driv og spenning – hos henne gnistrer skildringene av hverdagslivet, fordi hun på så vellykket vis evner å se verden gjennom øynene til de de unge hovedpersonene. Hun viser hvor intenst livet kan oppleves når man er tretten år – hvor store bekymringene kan være (en klassefremføring!), hvor svimlende gleden kan bli (hoppe fra moloen!).

Feelgood

Parrs stil er lett gjenkjennelig – humoristisk, muntlig og sitatvennlig. Lena Lid er selvsagt den fremste eksponenten for den parrske språkstilen – full av friske utsagn og overdrivelser. Noen ganger kan det kanskje bli i meste laget, som for eksempel der de nesten blir påkjørt av fergen mens de seiler midtfjords: «Eg skal søren kverke meg knuse den ferja neste gong eg ser henne». Her høres hun kanskje mer ut som en tegneseriefigur enn et barn av kjøtt og blod. Ikke rent sjelden høres hun også ut som om hun lever ganske mange tiår tidligere enn den tiden handlingen er lagt til. Det er noe bestemt nostalgisk over Maria Parrs litteratur, og Keeperen og havet er ikke et unntak. Her gjelder det både språkføring og referanseramme. Målet er kanskje å skape tidløse historier, og det lykkes forfatteren godt i, men det er også en tendens til 70-tallsromantikk over universet hennes. Hun er heller ikke redd for å kjøre på med sentimentale effekter og til tider søtladen feelgood, og det går aldri virkelig galt – selv når det opprinnelig står mye på spill.

Som både Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren viste, så går det an å skape god litteratur av trygg hverdag også, og det er i stor grad denne tradisjonen Parr skriver seg inn i. Bøkene hennes er lette å lese og lette å like, men jeg tar meg i å ønske at hun kunne ta litt større sjanser – særlig nå som hovedpersonene hennes har blitt en del eldre. Hun har blitt sammenlignet med Lindgren, men Lindgren skrev jo ikke bare om Bakkebygrenda og Saltkråkan, hun skrev også bøker som slett ikke kjennetegnes av idyll eller komikk. Dette tror jeg Maria Parr også har i seg, så jeg tillater meg å håpe på at hun i fremtiden vil gi leseren litt mer tyggemotstand.

Både Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal var publikums- og kritikervinnere, og Keeperen og havet blir neppe noe unntak. Den er allerede solgt til ti land, og det er ikke rart – det er universelle saker hun tar opp, som barn i flere kulturer enn den vestlandsnorske kan kjenne seg igjen i.

Minna Lindeberg (f. 1968) er en finsk forfatter som har skrevet en rekke bildebøker, blant annet Allan och Uno (2011) som var nominert til Nordisk Råds pris 2013. Illustratøren, finske Jenny Lucander (f. 1975) er utdannet sosialpsykolog, men har også tatt bildebokstudier ved HDK i Göteborg. Hun var i 2016 nominert til Nordisk Råds pris med illustrasjonene i Sanna Tahvanainens bildebok Dröm om drakar (2015).

Bråkmakeren i barnehagen

Det meste av handlingen foregår i en barnehage. Den sjenerte jenta Karin Bergström og den temperamentsfulle jenta Annok Sarri er bestevenner. De har gjemt seg under et bord med en stor duk og leker, med innlevelse, at de er løver i bur. De andre barna samler seg i flokk rundt dem, løfter på duken og slår med kjepp mot bordet. Barnehagepersonalet drikker kaffe og får ikke med seg hva som foregår. Annok reagerer med et eksplosivt sinne når leken forstyrres, og det ender med at hun knuser et speil. Da styrter de voksne til og gir Annok skylden for alt. Det er visst ikke første gang hun går amok, og hun blir tatt med ut for å roe seg. Like etter flytter Annok til Lappland, og Karin mister dermed sin beste venn —selv om de holder kontakt gjennom brevskriving.

Barnehageansatte med skylapper

I en barnehage møtes alle slags barn, av alle slags foreldre, fra alle sosiale lag. I en perfekt verden hadde det vært fint om alle oppførte seg sånn noenlunde harmonisk og i henhold til gitte normer. Men det fins barn som er altfor stille, og altfor utagerende – og de sistnevnte må kanskje oftere ta skylda når ting går i knas? Boken berører dette ubehagelige temaet på modig vis, som når barnehagelæreren røper sin nedlatenhet: «Vad tänker du på Annok Sarri? Undrar Marianne. Tänker du överhovudtaget?». Men sannheten er ikke fullt så enkel. De andre barna er faktisk med på å framprovosere hennes reaksjon.

Annok og Karin har foreldre som er litt i utakt med normene. Annoks pappa ser «barsk og rånete» ut i sin klesstil og framtoning. Karins mamma har rosa hår, T-skjorte som det står «Gorgeous» på med glitterbokstaver, og hun kommer for sent til hentetidene. Kan det tenkes at de voksne i barnehagen har fordommer mot disse barna på grunn av foreldrene? Ingen av jentene får noe særlig positiv oppmerksomhet i barnehagen. Selv ikke den greie, stille Karin: «Men min röst böjer sej så lätt för oljudet från dom vuxna.»

Billedlig språk

Språket er billedlig og rommer doble betydninger, dette er forfatterens styrke: Hun får leserne til å tenke seg om en ekstra gang. Når Annok knuser speilet leser vi: «Allting går i tusen bitar.» Og når stemningen i barnehagen drastisk forandres, står det treffende og hjerteskjærende: «Tidigare idag fick vi baka. / Men bullarna försvann i påsar i frysen.» Illustrasjonene viser en gråtende Annok som blir passet på (og ikke trøstet!) av en ung praktikant som kun er opptatt av sin mobiltelefon.

Karin hentes sist av alle. I illustrasjonen ser vi marsvin og kaniner overalt. De fins kun i Karins fantasi, hun tenker at «Marsvin och dvärgkaniner är trygga i sine burar.» Er det slik, at barnehagen passer best for dem som klarer å tilpasse seg?

Fantasien gir større rom

De to jentene lever halvveis i en fantasiverden, basert på Karins lidenskap for naturvitenskap, og det er noe alvorspreget over det. Jentene passer ikke inn. Fantasien blir et redskap for å skape mening i hverdagen. Gjennom vakre fantasier om fortidsdyr, kometer og eksplosjoner i verdensrommet, kan de ta mer kontroll over livene. For i virkeligheten er de prisgitt de voksne. Fantasien gir dem større rom enn det barnehagen gir.

Karin er en stille og belest jente. Allikevel dras hun mot det dramatiske. Karin tenker tanker som at «Man vill gå så nära kanten att man kanske trillar i.» Hun trenger å føle seg levende. Kanskje derfor har hun funnet en bestevenn i Annok. Hun med masse temperament, og som på sin side fascineres av den rolige Karin. I vennskapelighet kaller Annok Karin for et pinnedyr, og Karin kaller Annok for «Smilodon», navnet på en forhistorisk vill og farlig løve.

Illustrasjonene er fargesterke, detaljrike og følsomt utført i vannfarger, blyant og collage. Uttrykket er like elegant som det er befriende ujålete. Perspektivet er ofte slik at vi ser situasjonene ovenfra, og dette er et genialt grep. Fortelleren Karin ser jo på en måte alt ovenfra, hun også. Hun har det overblikket som barnehagelærerne mangler. Dersom de hadde sett situasjonen med Annok i dette perspektivet, ville de nok ha sett henne som noe annet enn bare en bråkmaker.

Livet, slik det er

I leiligheten til Karin og hennes mamma er det herlig kaotisk. I stua står søppelposene i hjørnet, og på TV-bordet finner vi trendy Chia-frø side om side med en pose smågodt. BH-er og sokker ligger strødd, sammen med Karins tegnesaker. Et feministisk tidsskrift med foto av en dame som viser oss fingeren ligger også der. På veggen henger et visdomsord som jeg syns sammenfatter hele bokens tema: «Bättre lite skit i hörnern än ett rent helvete.» Det virkelige livet passer ikke inn i stramme normer. Hjemme hos Karin og hennes mamma hersker allikevel ro, aksept og kjærlighet.

Boka er et vellykket samarbeid mellom to sterke kunstnere. Den tåler å bli lest flere ganger da den rommer mye. Det er en modig bok med et litt ubehagelig budskap om fordommer, flokkmentalitet og annerledeshet. Samtidig er det også noe så enkelt og fint som en historie om et vakkert vennskap.

Ingen så hunden er en islandsk bildebok, som er basert på en enkel og effektiv visuell ide. Vi følger den navnløse hunden, fra han en julaften kommer til en liten familie på Island.

I begynnelsen er alt fryd og gammen, og hunden leker begeistret med barna. Men så, neste jul, kommer dét inn i tilværelsen som fullstendig skal parkere hunden på sidelinjen: lesebrett, mobiler og i-pader! Fra og med det øyeblikk menneskene får dette nymotens utstyret i hendene, er de som hypnotisert. Ingen ser lenger opp fra skjermene, de legger knapt merke til at hunden eksisterer.

Jeg røper vel ingen stor hemmelighet om jeg antyder at boken utvikler seg til en ikke helt upresis satire over moderne menneskers skjermavhengighet.

Se meg!

Hunden prøver med alle midler å få menneskenes oppmerksomhet; den begynner å vaske opp, den støvsuger, den klipper til og med plenen. Men nei, ingen reaksjon fra de tobente. I omtalen fra forlaget heter det at det finner sted en reversering av rollene til dyr og mennesker, hvor dyrene oppfører seg som folk, mens menneskene er umælende og passive. En annen måte å se det på er at menneskene agerer som barn, mens hunden er den voksne, som utfører all slags daglige gjøremål, som de barnaktige menneskene fullstendig tar for gitt.

Konseptet gir illustratøren anledning til å tegne mange varianter av det samme motivet, med en aktiv, seende og kontaktsøkende hund, innrammet av mennesker som er blinde for omgivelsene, fordi de sitter med skjermen trykket til ansiktet. Mønsteret er gjenkjennbart, ironisk og satirisk, og treffer noe i tiden som mange kan kjenne seg igjen i.

Til byen

Men hvordan få utvikling i denne historien? Bildebok-skaperne introduserer en katt, som deler hundens irritasjon over de livsfjerne menneskene. Sammen drar de to til byen, hvor de fortsetter med de mest spektakulære forsøk på å bryte igjennom muren av dataskjermer. De prøver seg som alt fra rockeartister til pantomimekunstere à la Marcel Marceau, (et favorittgrep blant animatører, men litt mer uvanlig i en bildebok, der de fleste jo er naturlig tause). Kanskje det mest minneverdige bildet i hele boken er av hunden og katten som sitter på kino og ser på en film av Lars von Trier (dette er vel å merke den danske oversettelsen), hvor de selv spiller Batman og Robin. Men selv i kinosalen sitter menneskene med sine egne medbrakte skjermer presset opp i ansiktet!

Det hele ender med at hund og katt leier et fly og tar av til værs. Og nå først, når det er for sent, blir barna de har forlatt oppmerksom på dem, idet de flyr forbi. Slutten mer enn antyder en mulig oppfølger i det som kan bli en bokserie, med sluttstrofen «Og nu begynder et nyt eventyr!».

Tegning over tekst

Illustrasjonene er jevnt over enkle, lettleste og effektive, i det som minner om en klassisk tegneserie- eller animasjonstil. Enkelte litt kjappe anatomiske snarveier til tross, dette er tegninger som burde appellere til barn, også til dem som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. Historien kan langt på vei forstås uten ord. Faktisk virker det som om den visuelle historien her er det viktigste, og teksten fungerer mer som et tillegg, som utdypninger av tegningene. Inntrykket blir understreket av at tekstforfatter Bjarki Karlson ikke engang er nevnt på forsiden.

Teksten forteller historien med rim, i en ganske så løs og ledig, muntlig stil, dette er dikt som har et heller avslappet forhold til rytme og rimmønstre. I dansk oversettelse lyder dette greit nok, men kanskje ikke så mye mer. «Ingen så hunden» er nok ikke en bok som vil bli husket først og fremst for de språklige, litterære kvalitetene, selv om det jo duger for formålet. Men, det kan jo tenkes at det sitter bedre i originalspråket.

Kort sagt: Ingen så hunden er en sympatisk, lettlest bildebok, basert på en treffende ide, som er gjenkjennelig både for barn og voksne. Noen milepæl i barnelitteraturen er det vel neppe, og heller ingen naturlig favoritt til å stikke av med prisen for beste nordiske barne- og ungdomsbok. Men spesielt noen av bildene av en betuttet hund omgitt av skjermfikserte mennesker, er presise og minneverdige. Så treffende er de faktisk at det er gode sjanser for at du kan få poden bort fra i-poden lenge nok til å se på dem.

Veldig enkle barnedikt er openbert veldig vanskelege å skrive; det ser ein ikkje så lett når dikta er gode, men desto lettare når dei ikkje er det. Sidan eg dreg inn dette allereie no, reknar eg med at lesaren vil forstå at eg ikkje opplever Lars Roar Engebretsens Vers for paraplyer som særleg vellukka.

I dette langdiktet får lesaren fortalt ei lita og harmlaus historie frå ein paraply sin synsvinkel. Paraplyen blir tatt med ut i regnet av ei kvinne, som halvvegs ut i boka får namnet Lotte. I det øsande regnet tek paraplyen ulike former: Snart liknar den ein fugl, snart ein fisk; ei skjelpadde, ein blekksprut, ein delfin, ein kval, ein manet – dei dukkar alle opp i sitt rette, våte element. Lotte tek – oppfriska, inspirert og klar for kunsten – paraplyen med heim til atelieret sitt, og målar akvarellar som ho heng ut att i regnet. Paraplyen er tilfreds, og han finn fred på sin faste plass i kottet til Lotte.

Dårleg kommunikasjon

Utan illustrasjonane til Nikolai Lockertsen trur eg det ville vore vanskeleg å få grep om kva som eigentleg går føre seg i denne boka. Jamt over er orda meir opptatt av å følgje rimmønsteret enn av å kommunisere. Eit døme er når paraplyen først kjem ut i regnet og vil strekkje seg mot himmelen:

Hold meg godt, så går vi sammen
over trammen
ned i dammen
og herjer litt med menneskestammen!
 
Klem meg om min krumme fot
og heis meg uten plunder og knot
Spenn meg opp mot jordas sanseløse, bløte rot

Skal vi verkeleg gå «ned i dammen»? Og korleis kan ein paraply «herje» med menneskestammen? Og kvifor er det eigentleg snakk om «menneskestammen»? Jo, heilt openbert fordi det rimar på trammen og dammen. Her er det rima som vel ut orda og ikkje orda som finn saman i rim. Viljen til å rime er stor, men evna er det verre med. Ei vending som «jordas sanseløse, bløte rot» minner farleg mykje om nettopp «plunder og knot». Eg reknar med at det her ikkje er snakk om ei slik rot som ein finn i jorda, men at det viser til slikt rot som folk med småbarn har overalt i husa sine. Det å bruke «rot» som eit bilete på «regn» er likevel sanneleg ei søkt omskriving, og her er det lett for ein liten å misforstå – og alt dette for eit skarve rim! Det bør vere eit godt døme på kor mykje velvilje desse versa ber om for i det heile å bli forstått. Denne velviljen trur eg ikkje barna vil gi dei.

Vi takker deg, skravert i tusj
vår store, ruslende utendørsdusj
som høljer ned for fulle øser
og sløser sånn på oss

Regnet øser og pøser, men Engebretsen sløser bort dei orda han har, medan eg blir sitjande og lure på kva det er som er skravert i tusj og kva barna kan få ut av ein ruslande utandørsdusj (og dessutan om ein dusj i det heile kan hølje ned – er det ikkje vatnet som kjem ut av den som gjer det?).

Tilstreva og tamt

Det tilstreva uttrykket gjer dikta tamme og tafatte. I fleire strofer røper ropeteikn som er plassert i slutten av verselinjene nokre desperate forsøk på å presse fram litt kraft. Til det er rima for søkte, språkleiken for tvungen og rytmen for ustø:

I en stille, gyllen fred
blir jeg elegant satt ned
Det er godt å være hjemme i kottet
ristet og frisk av labben til Lotte

Alt i alt stengjer uttrykket altså for å hente ut nokon interessant tematikk frå desse versa, sjølv om ein vaksen lesar lett kan sjå at forfattaren har prøvd å skildre kva slags forfriskande eksplosjonar eit heftig regnfall inneheld, og formidle kva slags kreative eksplosjonar dei kan samanliknast med. Det er ei utydeleg leseoppleving, og sjølv om illustrasjonane er klåre nok, har dei også noko ufokusert og ubestemt over seg, som gjer at ein ikkje set seg til å studere detaljar, men blar vidare i same tempo som ein les. Rett nok vitnar nokre av dei mest viltre illustrasjonane, særleg i midtpartiet i boka, om eit potensial som teksten aldri får utnytta.

Best forstått av paraplyar

Dei beste barnediktarane, som Lewis Carroll eller Inger Hagerup, batt ofte dikta sine fast i rim, men fekk bindingane til å verke frivillige, slik at dikta heile vegen verkar lystige og lette; uanstrengde og meiningsfulle, sjølv når versa djupast sett formidlar det reinaste nonsens. (Og det er, som Henning Hagerup skriv i eit essay om barnedikt frå 1990, «stadig forskjell på nonsens og non-sense»). Det er kanskje urettvist å samanlikne ein barnediktdebutant med dei største innan sjangeren. Likevel opplever eg det slik at dikt for barn sjølvsagt kan vere gode og dårlege i ulike grader, men at det også går ei grense ein stad, som skil mellom det som fungerer og det som ikkje fungerer. Eg trur at den hjelpelause forkortinga som Engebretsen gjer bruk av for å få rimet til å gå opp i dei aller siste versa, viser at nett desse versa er sanne på ein måte han aldri har kunna ønska seg:

Der slumrer jeg inn til eventyr
som best forstås av paraply’r

En stor og tilsynelatende uskyldig bjørn er på bærtur i skogen. Han er nærmest euforisk over alle blåbærene han finner, inntil han oppdager et kjempeblåbær som stjeler all oppmerksomheten. Bjørnen blir besatt av å fange det store bæret, som hele tiden befinner seg like utenfor rekkevidde. Slik starter forviklingene i hans streben. Han blir plutselig grådig og glemmer alle de små blåbærene i befippelsen. Han slenger seg utfor en skrent og klatrer opp i et tre, men ingen av strategiene fungerer. Samtidig blir vi presentert for en parallellhandling, der en skoleklasse er på tur i en annen del av skogen. En av elevene er fortvilet fordi hun har mistet sin blå ballong, og stikker av fra resten av klassen. Bjørnen har funnet en siste løsning for å fange bæret, og klarer det et lite øyeblikk, før han faller og mister alle de små bærene inkludert kjempeblåbæret, som egentlig er en ballong. I samme øyeblikk oppdager skolejenta ballongen sin og tar den lykkelig med seg tilbake til klassen. Bjørnen slår seg omsider til ro når han oppdager enda flere blåbær rett foran snuten sin.

Tvetydighet og naivisme i bilder og tekst

Rent visuelt gir boken assosiasjoner til Aalbus kritikerroste bildebok Krokodille i treet, som ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2016. Omslaget og utformingen er i samme stil og format, med rene billedflater og sparsommelig tekst. Bildene forteller mye med få virkemidler og enkle utsnitt fra skogen. I begge tilfellene er det også en allegorisk fremstilling, der handlingsforløpet kan minne om dyrefabler. Både krokodillen og bjørnen har forvillet seg ut av sine komfortsoner og står overfor ulike utfordringer. Begge bøkene kombinerer tvetydigheter og naivisme i kjent Aalbu-stil. Både bildene og teksten kan lekent og lett fordøyes av et lite barn, mens en erfaren leser vil finne finurlige hint og referanser mellom linjene.

Snedige snikreferanser

De skjulte referansene fremstår nærmest som en bonus for den observante leser. Hovedfiguren er en bjørn på to bein, med menneskelige egenskaper, søt som en tegneseriebamse. «Det passer bra at det er mye bær i skogen, for mye er akkurat det jeg spiser», erkjenner han i begynnelsen av boken, og formuleringen leder tankene hen til en annen bjørn som er ofte sitert, nemlig Ole Brumm. I likhet med den bærplukkende bjørnen er han alltid sulten og uttrykker en blåøyd entusiasme når maten er mer eller mindre innenfor rekkevidde. De er begge naive og klønete i sine bestrebelser for å skaffe seg mat, som er deres absolutte hovedinteresse. Kjempeblåbæret, som egentlig er en ballong, fremstår også som en snedig snikreferanse til Ole Brumm. I en av A.A Milnes mange historier om Ole Brumm bruker han nettopp en ballong for å få tilgang til den høythengende bikuben med honning. Slik blir ballongen, også hos Aalbu, en allegori for bjørnens grådighet. Misforståelsen om at ballongen er selve maten, blir desto mer humoristisk i dette perspektivet.

Fremtredende moral

Det moralske aspektet er mer fremtredende i denne boken enn hva man er vant til hos Aalbu. Slik sett har fortellingen også større likhetstrekk med en fabel. Bærturen begynner uskyldig med en lykkelig bjørn som vil dele sine små gleder; «Plukker du blåbær, du også? Det er enormt mye bær her. Mer enn nok til alle». Men når han oppdager det digre blåbæret, blir eiertrangen altoverskyggende: «Det er rett og slett utrolig. Og det skal bli mitt! Det er mitt! Jeg skal spise hele på én gang!» Atferdsmønsteret er ikke ulikt små barn i 2–4 års alderen. I boken ser vi at det går galt for bjørnen når grådigheten blir for stor. Han mister ikke bare kjempeblåbæret, men også alle de små bærene han har samlet i bøtten sin. Når han likevel aksepterer situasjonen, oppdager han at det er mange flere bær å plukke: «Oisann, flere bær! Små bær, da. Men det er de små som er de beste.» Og snipp, snapp, snute, så forstår han å verdsette de små tingene, fremfor å alltid hige etter mer.

En god ABC-bok er vanskelig å finne. Trolig er de enda vanskeligere å lage. Det er det eneste som kan forklare den håpløsheten som møtte meg da jeg selv var på jakt etter en slik bok for en tid tilbake.

Noen av bøkene hadde bare små bokstaver (og ikke store, som gjerne er de første barn lærer). Andre var åpenbart laget av designere fremfor pedagoger eller fortellere; fine søknader til Årets vakreste bøker-prisutdelingen, men ikke så godt tilpasset en fireåring som bare vil vite hvordan en M ser ut. Halvt i desperasjon endte jeg opp med Olav H. Hauge og Bodil Cappelens ABC, på tross av tekstlinjer som «Best? Kven er best? Det er eg det, sa mest. Ja, trur du det, sa verst.» Det er kanskje unødvendig å si at den ble stående i hyllen. (Jeg hadde rent glemt at vi hadde Kari Grossmans forbilledlige ABC fra før.)

Denne innledningen er for å si: Hvor var Mari Kanstad Johnsens ABC da jeg trengte den som mest? Bergenske Johnsen har gitt ut en rekke vakre bildebøker tidligere, blant annet Ballen, Jeg rømmer, og D for tiger (med tekst av Lene Ask). Felles for dem er at hun lykkes svært godt i å kombinere teknikker som tegning og vannfarger til et veldig spennende uttrykk. ABC er ikke noe unntak.

Til topps gjennom alfabetet

En dag faller en ring ned i hodet på Anna mens hun og mormor er på vei hjem fra barnehagen. Det står en boligblokk like ved. Kanskje det er noen i blokken som har mistet den? Anna og mormor ringer på dørklokken med en ‘A’ på, og jobber seg gjennom etasjene og alfabetet mens de møter dem som bor i blokken. Er det arkitekt Alma Aleppi som eier ringen? Eller kanskje bakerne? Eller hundepasserne? De som spiller Yatzy?

Boken følger stort sett et mønster hvor hver leilighet blir brettet ut over en dobbeltsidig illustrasjon. Siden illustrasjonene i ABC er malt med tykke vannfarger og tusjer er ikke detaljnivået så høyt, men samtidig fremstår ikke boken som en overfylt, alfabetisert puttekasse. Hver leilighet er fylt av ting knyttet til bokstaven den tilhører, og mye av leken når man leser denne boken høyt blir å identifisere de ulike gjenstandene. Hos Alma Aleppi går det radig å identifisere and, ananas og ape. Kanskje astronaut og alv sitter litt lengre inne hos de yngste. Men jeg skal gjerne møte det barnet som peker på den rare designvasen på hyllen og sier «Alvar Aalto!»

Rammehistorien i boken gjør også at Johnsen kommer seg lettbent rundt ABC-bøkenes akilleshæl, bokstaver som Q, W og Z. Familien i Q titter for eksempel ut gjennom brevsprekken og opplyser om at de har quiz-kveld.

De som har lest ABC-bøkene til Kristin Roskifte – spesielt 28 rom og kjøkken – vil kanskje kjenne igjen måten Johnsen bruker ulike rom i et hus for å fortelle om bokstavene, men likhetene stopper der. Roskiftes ABC-bøker slår meg uansett som like mye for voksne lesere. Hvordan skal vi ellers forklare at ordene på C i nevnte bok for eksempel er chippendale, chaiselounge, chesterfield og corbusier?

Pustepauser mellom rommene

Illustrasjonene i Johnsens ABC er både enkle og kompliserte. Anna og Mormor er tegnet med enkle tusjstreker. Det er særlig en fryd å se hvor minimalistisk Johnsen tegner mormor, med lite annet enn et par streker og den stripete genseren hennes – mens leserens hode fyller ut resten. I noen av rommene skjuler det seg de mest fantastiske ting, som en fisk og en flodhest som steker en flyndre, og illustrasjonene på slike sider blander vannfarger med kullstifter og andre teknikker. Boken gir også pustepauser mellom de fargerike og bildemettede rommene (en gorilla som spiller gitar med foten på et gresskar, anyone?), ved at annenhver dobbeltside er forbeholdt Anna og Mormor som går videre i den (stort sett) hvite korridoren.

Boken kan fint leses uavhengig av om man er ute etter å lære bokstavene eller ikke, og slutten har en fin liten vri som så vakkert knytter hele boken sammen. Kanskje er Mari Kanstad Johnsens ABC litt for eksperimentell til å danke ut Kari Grossmans tilsvarende, men mer tradisjonelle alfabetbok. Johnsens er likevel så spennende som en alfabetbok kan bli.

Med Romeo og Julie som referanseramme har tolv år gamle Klara store forventninger til kjærligheten. Men i det virkelige livet er kjærligheten vanskelig: Faren er ulykkelig etter skilsmissen med moren, og guttene på skolen er bare teite. En dag begynner en ny jente i klassen. Klara blir forelsket.

Linda Klakkens første bok for barn er innholdsrik: Klara har både en venn, en uvenn, en tåpelig far, en enda verre mor og en slabbedask av en storebror; hun møter en forståelsesfull bibliotekar, har en teit lærer og en streng ballett-lærerinne. Det handler om fester, om en ballett-forestilling, om skuffelser og om å gjøre ting man angrer på, om kåringer av rype- og typetoppen, om å være populær på skolen, kysseleker – og om gutter. Ja, helt til Klara altså blir forelsket i Marie.

Jeg forventet at boka etter denne erkjennelsen skulle ta en annen vending. Men det at Marie faktisk er en jente, blir aldri noe tema i boka. Erkjennelsen handler kun om at hun er forelsket, og forelskelsen blir framstilt rent kroppslig: «Varmen stig i ansiktet», «hjartet hennar dunkar raskare enn vanleg» og «hjartet dunkar hardt under jakka».

At boka aldri problematiserer den samkjønnede forelskelsen, er i seg selv et interessant trekk, men det fungerer bare delvis: For hvordan er det å være forelsket i en jente, når alle rundt henne på skolen snakker om gutter? Leseren kommer aldri ordentlig under huden på Klara. I rekken av Klaras mer eller mindre alminnelige utfordringer, skiller denne seg ut, og derfor virker det litt påtatt at det overhodet ikke tematiseres. Intensjonen kan selvsagt være å normalisere, og det er det ikke noe galt med. Men jeg mistenker at dette er selve bokas prosjekt – og da mister fortellingen kraft og troverdighet.

Språklig lite gjennomarbeidet
Også fortellemåten skaper en viss avstand til hovedpersonen. Boka fortelles i tredjeperson, men fortelleren veksler stadig mellom å være tett på, som her: «Å, ho blir uvel av heile greia! Så det er sånn det er å vere forelska», og å være et forklarende mellomledd som skaper distanse: «Ho er ikkje klar over det, men Klara gaper av nysgjerrigheit», og «seier ho veslevakse». Denne vekslingen i fortellemåte virker tilfeldig og bidrar i liten grad til å bygge opp under nærhet og identifikasjon med hovedpersonen. Det fungerer bedre å få fram Klaras tanker de gangene bestevenninnen Else er en fortrolig samtalepartner.

Det er altså ikke språket som bærer denne boka. Dumme, dumme hjarte inneholder dessuten en rekke billige sammenligninger: «som om han har ete eit heilt glas med sylteagurk» og «som om ho har ete ein heil sitron» er bare noen få eksempler. Flere steder finner vi også høyst forslitte klisjeer: «Det er ei herleg kjensle, synest Klara, litt som å sveve rundt i ein rosa bomullsdott».

I tillegg har boka flere språklige dramatiseringer – av det som må kunne kalles mindre dramatiske hendelser: «Då ser ho det. Lappen landar på ein sko. Ho drar kjensel på den våte, skitne vinterskoen. Stian plukkar opp lappen» – men selv om teksten her legger opp til det, er det ingen dramatikk knyttet til at det nettopp er Stian som finner lappen. På samme måte er det heller ikke noen dramatikk knyttet til at storebroren ser e-posten hun har skrevet på vegne av faren: «Då ser han det. E-posten», eller at kokevannet er blitt rosa: «Då ser ho det. Krafta som potetballane kokar i, er heilt rosa». At den samme formuleringen gjentas på denne måten, vitner dessuten om at teksten burde vært noe mer gjennomarbeidet.

Feel good for barn
Bruken av sammenligninger, klisjeer og dramatiseringer av denne typen er kan hende ment å skulle gjenspeile de voldsomme følelsene i et barnesinn. Imidlertid er det så mye som skjer og så mange personer som er involvert i Dumme, dumme hjarte, at det ikke er noen grunn til å overdrive nettopp den språklige framstillingen.

Kanskje er skrivestilen et uttrykk for en forestilling om den unge, utålmodige leseren. Og selv om det for meg, som en voksen leser, virker noe anmassende med de stadige språklige krumspringene som tilsynelatende er der mest for sin egen del, kan det godt hende at stilen er kjærkomment frisk for den unge leseren som nettopp har begynt å lese romaner på egen hånd. Dumme, dumme hjarte skiller seg imidlertid fra lettlest-bøker ved at den ikke unnlater å bruke lange ord («inkompetente og paringssjuke reptilhjernar»). Boka er kanskje vellykket som lettbent underholdning for ferske lesere. Men som fortelling om en tolvåring som blir forelsket i en annen jente, har den et uforløst potensiale.

To romaner for barn og unge har gjort særlig sterkt inntrykk på meg med sine tematiseringer av incest. Det er Abby, min elskede (1987) av den amerikanske forfatterduoen Hadley Irvin og Men jeg glemmer deg aldri av svenske Peter Pohl (1997). Felles for titlene, er at synsvinkelen ligger hos vennen til offeret. Fortellingene får dermed en avstand til overgrepene som tar høyde for at det kan fins erfaringer så bunnløse at det ikke er mulig å sette ord på dem. Vennens framstilling blir det filteret som gjør traumet overkommelig å lese om. Anders Totland velger heller å gjøre offeret til jeg-forteller. Tettere på er det vanskelig å komme. Han satser på at det knappe og presise språket skal bære oss igjennom, slik det gjorde i Engel i snøen, fjorårets poetiske skildring av et barns død. Det er modig gjort.

Lettlest, men ikke enkelt

Språket flyter lett og godt og har gjort seg fortjent til støtten fra Leser søker bok. Likevel er ikke dette en tittel jeg ville gitt til en hvilken som helst utrent leser. Til det står det for mye mellom linjene.

Ho var sjeldan sint i helgene. I alle fall ikkje på laurdagen.
Så lenge mamma hadde besøk, kunne eg stort sett snika meg unna. Det gjekk bra. Heilt til besøket reiste igjen. Då kom søndagshumøret.
Eg hata søndagar.
Og måndag var nesten lik. Tysdag òg.
Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse.
Onsdag var bra.

Knappheten krever konsentrasjon. Hvor alkoholisert mamma er, blir opp til oss å bedømme. En slik knapp stil kan gjøre det vanskelig å dikte med hvis det krever livserfaringer du ikke har (se «Tomrommenes problem» i fjorårets viktigste bok). Her synes jeg imidlertid balansen mellom det sagte og usagte fungerer godt. Mamma er en bakgrunnsfigur, så vagt skildret at de med en psykisk syk mamma fint kan dikte inn sin egen. Andre kan forestille seg en sliten mamma slik vi kjenner henne fra øvrige bøker og filmer. Overgriperen er det mer utfordrende å få grep om.

OBS: Plotblotter!

Ole kommer flyttende til bygda fordi han har fått seg jobb. Han innleder et forhold til Jons mor, hun blir gravid, og han blir den stabiliserende faktoren i heimen: «Dei skitne tallerkane blei vaska kvar dag. Det var slutt på at tomflaskene tårna seg opp attmed vasken.» Han får i gang fotballag, blir trener og opparbeider seg snart alles tillit. Etter fire-fem år er han fortsatt den som alltid har middagen klar. Jon setter pris på ham, ikke minst fordi han slipper ansvaret for mamma: «Ole hadde ei eiga evne til å få det stive ansiktet hennar til å smelta, uansett kor dårlege vitsane var. Og eg elska han for det.»

Glad takker han ja til deres første campingtur sammen. Det bærer til skogs. Jon har aldri sett Ole drikke, men nå skjenker Ole ham full. Han skaper et fellesskap for «oss karane». Neste helg gjentar han opplegget, men går typisk nok et hakk lengre. Overgrepet framstår som planlagt. Dette er første gangen, og blir ikke den siste. Men hvorfor først nå?

En sannsynlighetsberegning

Totland skylder ingen en statistisk representativ overgriper. Å vente til Jon er 15, kan dessuten være en smart måte å få temaet til å angå tenåringsleserne. Underforstått: Dette er fortsatt noe som også kan hende deg. Kan hende endrer Ole atferd – slik teksten antyder – på grunn av trøbbel på jobben. Kan hende venter han fordi han tenner mer på unge menn enn på barn. At han ikke er helt enkel å bli klok på, betyr at vi endelig har å gjøre med en mann som skiller seg fra stereotypien overgriper. Plottet avhenger imidlertid av at vi går med på at Jon har grunn til å bekymre seg for lillebroren. Jeg lar meg til slutt overbevise av en snedig replikk. Når Jon nekter å bli med på ny campingtur, lokker Ole i stedet lillebroren Lukas med omtrent samme ord han har brukt til Jon: «Berre me karane.» Hos Totland kan små ord få stor kraft.

Slik føles det

I skildringene av overgrep kommer den knappe stilen til sin rett. Konkret, men uten å dvele. Følelsene til Jon uttrykkes som kroppsopplevelser: «Eg kjende korleis kroppen krympa seg. Kneip saman alt eg hadde av musklar.» Slik manifesterer Jons utsatte kropp seg. Overgrepene blir kroppsminner, selve essensen for oss som lever med ettervirkningene.

Det handler om ikke å makte å verge seg. Om ikke å bli trodd. Og om å ville beskytte en lillebror. Særlig ønsket om å beskytte yngre søsken er et typisk dilemma blant incestutsatte som jeg har møtt. Når du ikke blir trodd, får ikke yngre søsken den beskyttelsen de kan trenge. Hva gjør du da? Totland gjør en spenningsfortelling ut av det.

Troverdighet er et spørsmål om tro

Likevel er Så lenge ingen ser oss først og fremst en realistisk innføring i hvordan det oppleves å bli utsatt for seksuelle overgrep. På sitt beste avføder den tanker av typen: «Hva ville jeg gjort i samme situasjon?» Men litteratur er mer enn å erfare verden gjennom en annen. Vi leser også for å kjenne at vi ikke er aleine med våre hemmeligste tanker og følelser. Den som har egne erfaringer å sammenligne med, stiller gjerne strengere krav til troverdigheten.

For meg glipper det der Jon anstrenger seg litt for hardt med å forklare hvorfor han – etter to mislykkede forsøk – ikke sier det til noen: «Det var uansett ingen som ville tru meg.». Avvisningene er sterk kost og holder til at vi kan trekke den slutningen sjøl. Å gni det inn er et stilbrudd som understreker hvor avgjørende det er for handlinga at Jon ikke kan stole på noen. Verre blir det da jeg oppdager at Jons lillebror i løpet av et år går fra å være «nesten fire» til plutselig å gå på skolen og kunne skrive. Men jeg innrømmer det: Dersom Jon i sluttscenen hadde besørga en triumferende hevn, ville jeg nok ikke vært så opptatt av om den sto til troende. Til det har medfølelsen med ham bygd seg for sterk.

Hvorfor handler folk som de gjør?

Men Jon er ingen helt, og dette er ingen roman verken for utålmodige spenningslesere eller oss som drømmer om hevn gjennom stedfortreder. Han finner til slutt en utvei, men den imponerer verken som spenningslitteratur eller psykologisk realisme. I en konfrontasjon forsnakker Ole seg så beleilig mens stemmen blir tatt opp. Litt for beleilig. Og hvorfor har ikke Jon kunnet gjøre et lydopptak med mobilen på et hvilket som helst tidligere tidspunkt?

Det går på troverdigheten løs. Samtidig er nettopp det beste med denne boka alle spørsmålene den generer: Hvorfor forgriper Ole seg? Hvorfor vil ikke mamma høre? Hvorfor låser ikke Jon bare døra til rommet sitt? Her er nok å snakke om – lenge.

Kari Stai (f. 1974) er forfatter og illustratør. Hun er særlig kjent for de fem bøkene om Jakob og Neikob (2008–2016). Disse prisbelønte bøkene er oversatt til flere språk og har allerede fått status som moderne klassikere innen barnelitteraturen. (Les vår anmeldelse av Jakob og Neikob. Naboen).

Trekantdrama

Ada er en litt engstelig jente, men med en velutviklet fantasi. Hun har en bestevenn som heter Rolf, og sammen drar de ut på Adas ville fantasi-reiser, i oppdiktede romraketter og flyvende tepper.
I denne leken føler Ada at hun har kontroll, og hun glemmer å være så bekymret. Men så flytter det inn en ny og tøff jente i nabolaget. Hun heter Vilde, og har trampoline i hagen. Rolf vil leke med henne også, og han vil leke på ekte, ikke bare i fantasien. Adas verden rakner. Når han inviterer til bursdagsselskap, bestemmer hun seg for å gi den fineste gaven, slik at Rolf skal like henne bedre enn Vilde. For å få råd til fin gave stjeler hun penger fra moren sin. Men den dårlige samvittigheten, sjalusien og andre triste tanker hoper seg opp i hodet slik at det blir uhåndterlig. Heldigvis kan hun betro seg til moren. Det ender med at hun går i bursdagen og gir Rolf en fantasigave, som også Vilde får glede av. Og så blir de venner alle tre.

Ada har for stort hode

Det er illustrasjonene som kunstnerisk bærer boka, med teksten som en god og utdypende følgesvenn. Allerede på første side røper illustrasjonen at Ada er fange i sitt eget hode, tegnet ved et hode som ser ut som et bur. Ada bekymrer seg for morens hyppige hodepiner, for krig, ulykker og tornadoer. Så mange tanker har Ada, at de lett hoper seg opp og danner kaos. Hodet hennes er stort, og illustrasjonene forsterker dette ved enorme, mørke skygger.

– Så stort hovud du har, Ada, seier Filippa.
– Det er fordi det er tusen tankar inni det, forklarer Ada. – Dei gjer hovudet mitt større og større.

Vennskapet med Rolf, derimot, har hun alltid hatt kontroll over. Når de leker, glemmer hun å gruble. Men så vil Rolf plutselig heller sykle på ekte sykkel, enn å reise på Adas flyvende fantasiteppe. Dessuten begynner han som nevnt å hoppe på trampoline hos Vilde. Ada blir både redd og sjalu: Kroppen blir stiv, og hodet vokser. Hun prøver fortvilet å gjemme hodet i buskene, men til slutt blir hodet så stort at hun ikke klarer bære det lenger. Tenk om hun mister Rolf?

Røff tegnestil som appellerer

Stai opererer med ulike typer illustrasjonsteknikker i sine ulike bøker. I Jakob og Neikob-bøkene er uttrykket minimalistisk med former som ser ut som de er klippet ut i farget papir. I Tankespinn er illustrasjonene røffe og ekspressive blyanttegninger, fargelagt med fargeblyanter. Jeg har lyst til å kalle stilen for stygg-fin, og da mener jeg det i positiv forstand. Stai prøver nemlig ikke å forskjønne uttrykket unødig. I stedet fokuserer hun på å få fram de rette følelsene – noe hun får til med glans. Hun referer også til Munchs maleri «Skrik» i et par av illustrasjonene, og jeg tenker at det er en litt forslitt referanse. På den annen side får hun jo fram den desperate sinnsstemningen. Mer interessant syns jeg det er at hun bruker fargeblyanter, – den mest kjente tegneteknikken for skolebarn: Slik gjør hun seg mer tilgjengelig. Hun bruker samme språk som målgruppen, som jeg tenker ligger rundt 6-9 år.

Forsiden forvirrer

På bokens forside (omslag) ser vi Adas tomme ansikt og med øyne, nese og munn liggende på bordet. Symbolikken er spennende, og kan tolkes på flere måter. Det kan skape forventninger om at boka handler om å lære å se seg selv litt utenifra, eller at man prøver å forandre seg selv. Og det stemmer jo, for så vidt, med tanke på hva vi har i vente. Men den enkle stilen på bokomslaget, preget av flate former, er i en helt annen type estetikk enn den vi møter inni boka. Dette syns jeg faktisk er forvirrende. Forsiden, sammen med den hyggelige retro-fonten på tittelen, har et ganske stivnet uttrykk. Den speiler ikke historiens dramatikk. Dessuten skaper det en forventning om at denne illustrasjonsstilen er den gjeldende.

Åpenhet varer lengst

Når Ada har stjålet en 200-lapp (den med bilde av en fisk), blir hun snart hjemsøkt av samvittigheten. Den dukker opp som en svær, skremmende fisk. Hun løper til Rolf for å få trøst, men han er sammen med Vilde! Trekantdramaet er et faktum. Heldigvis kan hun betro seg til moren sin, og sammen bestemmer de seg for at hun skal gå i bursdagsselskapet hans. Men hun må levere pengene tilbake og bruke fantasien sin til å lage gave. Dette er poetisk illustrert ved at hun pakker inn en regnbue. Fantasigaven er en «Sprett-rakett» som tar med seg alle barna, Vilde inkludert, på en reise ut i verdensrommet. Gaven blir en suksess. Ved å inkludere Vilde i leken, kunne Ada igjen føle at hun hadde kontroll på livet.

Boka tar på en klok måte opp temaer som samvittighet, sjalusi og frykt for forandring, og den viser med sterke bilder hvordan tanker kan utvikle seg til å bli uhåndterlige. Budskapet er at det kan være lurt å invitere andre inn til seg, framfor å lukke seg ensom inn i sitt eget hode. Hodet blir nemlig så mye lettere da.

Jeg liker godt den ledige måten den engelske historikeren, kunstneren, forfatteren og journalisten Susan Hodge (f. 1960) formulerer spørsmål om kunst på. Hun ufarliggjør den «vanskelige» kunsten ved å stille enkle og direkte spørsmål. Ingenting er for dumt å spørre om. Det gjør ikke noe om du ikke har peiling på kunst fra før.  Spørsmålene er formulert på en slik måte barn og andre uten forkunnskaper muligens ville stille dem: «Kva er greia med alle dei nakne folka i kunsten? – & andre viktige spørsmål om kunst». Øystein Rosses oversettelse til nynorsk har lagt seg på et ungdommelig, slangpreget språk den engelske tittelen ikke har: «Why Is Art Full of Naked People» lyder originalen, den åpner kanskje opp for et større aldersspenn i målgruppa.

Heseblesende oppslag

Hvert oppslag rommer et slikt omfattede spørsmål – og for å svare på «Kva er greia med alle dei nakne folka i kunsten?» går forfatteren tilbake til de gamle grekernes interesse for den nakne, perfekte menneskekroppen, uten å forklare det nærmere. I stedet går hun rett til Sandro Botticellis «Venus fødsel» malt i 1486. Et tidsrom i kunsten på nærmere to tusen år får plass i to små tekstbolker på tjue linjer. Da får forfatteren også sagt noe om hva akt-tegning er og at i kunsten betyr nakenhet ofte det samme som nytt liv. Mer er det ikke plass til på oppslaget, som foruten spørsmålet i store heseblesende typer over en kvart side, spør om vi synes Venus ser perfekt ut? Og om det finnes stygge statuer?

Faksimile fra boka.

Et sjakktrekk hos Hodge er at hun alltid lar det nye spørsmålet peke fram eller tilbake til et nytt oppslag der spørsmålet «Finst det stygge statuar» utdypes ytterligere. Selv om spørsmålene slik kastes fram og tilbake i en type assosiasjonsrekke, blir det nødvendigvis temmelig overfladiske svar. Vi får vite litt om de gamle grekernes skjønnhetsideal, og vi ser bildet og får et par linjer om Botticellis maleri fra 1486.  Men vi får ikke vite at det er et verk fra renessansen, eller hva renessansen betyr, eller at det henger i Firenze der renessansen oppsto, etc. På den måten lærer vi såvidt tittelen på et maleri, og ikke noe mer. Blir ikke det som å lære navnet på byer i Belgia i salige Alexander Kiellands ånd?

Da har jeg langt mer sansen for spørsmålene av typen: «Må ein være smart for å sjå på kunst?» Og riktig svar er her at det hjelper å «vite kva du skal sjå etter», for kunstneren legger ofte ut små spor og ledetråder i kunstverkene, kan vi lese. Hans Holbein den yngres «Ambassadørene» (1533) er proppet med attributter som forteller om stilling og stand.

Lettfattelig om former og verdi

Jeg kjenner jeg er mildere stemt når jeg leser svaret til påstanden «Det der kunne veslesyster mi ha laga!» Da nærmer vi oss et svar som utdyper nok til at det betyr noe for den videre forståelsen av kunst: «Ein del kunst ser så enkel ut at du kanskje skulle ønske du hadde kome på det først. Men ofte er konsepta eller ideane til kunstnarane meir kompliserte enn dei ser ut til.» Her blir Henri Matisses former og farger forklart på en slik måte at det er til å ta og føle på, som «ein behageleg lenestol». Flott beskrevet også hvordan Paul Cezannes epler er malt fra ulike vinkler og synsvinkler og slik peker mot kubismen hos Picasso og Braque.

Faksimile fra boka.

Prisen på kunst avgjøres av tilbud og etterspørsel, det er forbilledlig enkelt forklart. Men når auksjonsrekorden for Van Goghs «Solsikker» i 1987 forklares med anekdoten om at maleriet var nymalt da kunstneren skar av seg øret etter en krangel med kunstneren Paul Gauguin, er det mer søkt. Det var nok heller slik at prisene steg til himmels på slutten av 80-tallet fordi det var jappe-tid og mye raske penger i omløp som ble investert i kunst.

Unøyaktigheter

Dette er en kunstbok for barn, den er morsom, annerledes og velskrevet. Unøyaktigheter og mangelfulle forklaringer svekker like fullt boka. Eksempel: «Måleria til Paul Gauguin ser ut som fargerike glasmåleri», skriver forfatteren. Hvordan skal det forstås? Da må man først vite hvordan et glassmaleri ser ut. Det forklares ikke. Antakelig mener kunstneren at Gauguin brukte konturlinjer som avgrenser de fargesterke formene i bildene, og slik minner om blyinnfatningen i glassmalerier.

Hvis tanken er at smakebitene fra kunsthistorien skal vekke barns interesse for kunst, burde spørsmål og svar vært satt inn i en sammenheng. Det finnes heller ingen litteraturliste i boka som hjelper leseren til selv å finne ut mer om den enkelte kunstner, om ulike kunstretninger, eller om når de oppsto. Derimot finnes det en meget grundig utarbeidet liste over alle illustrasjonene i boka, og en tilsvarende kortfattet ordliste.

Ja til kunstbøker for barn, ja til uhøytidelige spørsmål, morsomme svar og anekdoter om kunst og kunstnere. Men gjør det ordentlig. Smakebiter er bra, men blir bedre når det er substans nok til å tygge videre på.

Faksimile fra boka.

Den færøske forfatter, Rakel Helmsdals bog, Hun roede mod regnbuen, starter ganske dramatisk ved at hovedpersonen, pigen Argantael, river sider ud af sin dagbog. Hun vil ophøre med at eksistere, slette sit liv: «Syv år og ulykkelig, femten år og ulykkelig. Havde hun overhovedet været glad nogensinde, eller havde hun kun skrevet i dagbogen, når hun ikke var det?» For at understrege pigens desperation, river hun ikke siderne ud kronologisk, men på må og få. Vi får derved som læsere et ultrakort indblik i hendes liv, fordi vi får nogle citater fra dagbogen serveret efterhånden som Argantael sender dem af sted i vinden. Meget senere får vi at vide, at hun befinder sig i båd, midt i fjorden, klar til at tage sit eget liv.

Navnet Argantael er et ualmindeligt pigenavn, der betyder «nobel sølv». Det giver mening, når moren hedder Eugenia, som betyder «nobel» og faren Adrian, som på græsk betyder «rig». Endnu mere oplagt er det, fordi faren er bankdirektør og en af de rigeste mænd på Færøerne. Disse oplysninger er egentlig blot for at understrege, hvor meget Rakel Helmsdal har kælet for detaljerne i sin bog. Selve ungdomsbogen er ikke så lang, 101 sider, men de er alle meget fortættede og med sans for sprog og rytme, så man kan smage ordene, mens man læser.

En bog om hemmeligheder

Hun roede mod regnbuen er en bog om hemmeligheder. Hvorfor elsker moren ikke sin datter? Hvad er der egentlig galt med Argantaels familie? Hvorfor har Argantael aldrig hørt om sin farbror, Eli, før nu? Om natten hører Argantael sin far fortælle historien til sin bror. Eugenia, der er en kendt kunstmaler, er psykisk syg, og har forsøgt at tage sit eget liv flere gange. Hun er sygeligt jaloux på sin mand og aldeles uinteresseret i sin datter. Faren tør ikke bede om skilsmisse af angst for, at hans kone begår selvmord: «Jeg kan ikke elske hende, kan ikke, men jeg kan heller ikke forlade hende. Jeg er fanget!» fortæller han Eli.

Fortællingen om Argantael foregår i ryk. Hvert kapitel fortæller et udsnit af hendes livshistorie. Helmsdal springer i tid og sted. Argantael har to venner. Ena er den runde, søde veninde, der har et meget lavt selvværd, men som altid er der for sin veninde. Sebastian (navnet betyder den ærede og beundrede) er den vellidte søde dreng, hvor Argantael føler, at hun kan være den, hun er. Det er trygt, men også kedeligt. Så møder Argantael Dagan. Han er tavs, mandig, og lader hende ikke bestemme tempoet. Spørger ikke om så meget. Ham kan hun elske med og skændes med, så det brager.

Selvmordet

En dag lykkes det moren at begå selvmord. Argantael føler sig som en spedalsk. Alle undgår hende. Hun taler ikke med nogen. Selv Sebastian undgår hende, og Ena er bare så medfølende, at Argantael ikke kan holde det ud. Dagan er der stadig, men så møder Argantael Morgana, en fortryllende pige i en ildrød kjole. Argantael kan ikke få øjnene væk fra hende. Morgana er Dagans halvsøster og måske er deres forhold incestuøst. Det er ikke til at vide, men der er ingen tvivl om, at Argantael bliver vanvittig forelsket i Morgana. Til en fest fører Morgana hende ind i en drømmeagtig grotte, der ikke burde være der og Helmsdal lader det være op til læserens fantasi, hvorvidt den smukke, forførende kærlighedsakt, Morgana og Argantael oplever sammen, er virkelighed eller fantasi.

Alle, selv Sebastian og Ena, har hemmeligheder. Argantael er splittet mellem Dagan og Morgana. Det er hos dem, hun føler sig i live. Og hen mod slutningen ror Argantael i Dagans båd på fjorden mod regnbuen, parat til at tage sit eget liv. Det er i virkeligheden i båden, at Argantael lader os få indblik i sit liv. Det er derfor bogen er bygget som en episodisk rejse, hvor vi ser punktnedslag i en ung piges liv.

Dreven forfatter

Rakel Helmsdal er en dreven forfatter og har flere bøger på samvittigheden, både børne- og ungdomsbøger, digte og noveller samt teaterstykker. Hun har også vundet en del litterære priser, senest i 2013. Hun roede mod regnbuen er et spændende, drømmeagtigt og fuldkomment værk. Så smukt, så stærkt og så levende har jeg faktisk sjældent oplevet en bog. Den er umådelig velskrevet og nærmer sig et digt.

Måske derfor giver det mening, at Helmsdal har skrevet bogen, mens hun har lyttet til Elgars dramatiske Enigma variationer – og har Enigma som en passende undertitel til sin bog. For at fuldføre symbolikken er bogens titelside forsynet med et citat fra Apostlen Paulus’ første brev til Korintherne (13:12), som også Jostein Gaarder har gjort brug af i sin bog I et spejl, en gåde: «Endnu ser vi i et spejl, i en gåde, men da skal vi se ansigt til ansigt. Nu erkender jeg stykkevis, men da skal jeg kende fuldt ud, ligesom jeg selv er kendt fuldt ud.»

Den er dog måske lidt tyk i symbolikken, for det er præcis, hvad bogen leverer: Et stykkevis erkendelse af hovedpersonens liv. Et forsøg på at lade hende sætte et spejl op foran sig, så hun kan få en mening ud af livets gåde. Ved at lære sig selv at kende fuldt ud, kan hun nemmere acceptere sig selv, som hun er.

Der er små hjørner i historien, der ikke lukkes. Gåder, som bliver ved med at være der. Man bliver aldrig helt klar over årsagen til farbrorens fravær. Men måske gør det ikke noget, for fokus er på at få hold på Argantaels selverkendelse og ikke på andres. Det er et vellykket, stærkt og sprogligt rigt værk, som jeg spår en god chance for at vinde prisen.

I Kan vi bare late som får vi bli med til ishallen, hvor de grasiøse kunstløpjentene deler isen med de stinkende, bråkete hockeygutta. Fortelleren i denne boka er Emma Karoline Jørgensen, hvis navn gjaller gjennom ishallen hver gang kunstløptreneren ser noe Emma ikke gjør helt riktig. Mye av Emmas tid tilbringes i ishallen, og på benken sitter mamma, som får med seg hver eneste trening og hver eneste oppvisning. Emmas mor er som en irriterende baksetesjåfør, ikke bare kommenterer hun Emmas prestasjoner på isen når de setter seg i bilen etter trening – også mens Emma er ute på isen kan hun bestemme seg for at det er en god idé å gi tilbakemelding. Da banker hun på vinduet mellom tilskuerne og utøverne og mimer til Emma hva hun må jobbe med. I åtte år har Emma og moren hennes hatt denne hobbyen sammen, selv om moren vel å merke ikke kan gå en eneste meter på skøyter.

Det perfekte liv på skjermen

Etter kunstløp og lekser er det ikke mye fritid igjen på Emmas kalender, men som avkobling spiller hun Sims. Fortvilelsen over å føle at man ikke bestemmer over eget liv kommer tydelig til syne i Emmas møte med Sims-verdenen, der hun lager karakterer som hun selv kontrollerer. Hun lager også en versjon av seg selv som lykkes i alt hun gjør: Når jeg spiller, lager jeg en ny Emma, en som er flinkere, penere, bedre, og lever livet hennes. Dette er ett av mange eksempler på Sandmos fine og realistiske portrett av en tenåring som føler seg fanget i en hverdag man ikke selv har kontroll over, fra en periode hvor stadig flere elementer fra voksenverdenen kommer deisende inn i en hittil uskyldsren tilværelse. Emma forteller rett fra levra uten at det blir sutrete eller uinteressant. Som leser får jeg sympati for henne, og jeg er glad for å kunne gå vekk fra alt maset hun lever med.

Kunstløp og hockey

Det er forfriskende at Sandmo har valgt å skrive fra et miljø som ikke er like profilert og omtalt i litteraturen som for eksempel fotballmiljøet. Sporten blir introdusert og omtalt i et vokabular som er nybegynnervennlig uten å bli overforklarende, og forfatteren unngår å vikle seg inn i tirader av tekniske begrep.

De skinnende rene «gulljentene» med de dyreste draktene, det største konkurranseinstinktet og de skarpeste albuene er en morsom kontrast til Emmas jordnære og uhøytidelige stemme. De stinkende, tøffe hockeygutta viser seg å være en vennlig og inkluderende gjeng, og selv om det finnes unntak, er det befriende at denne gruppa blir fremstilt slik, heller enn å forsterke good girl/bad boy-stereotypien. Rollene i Emmas familie blir derimot i overkant tydelige og stereotypiske. Pappa er good guy, han er den som skjønner Emma, mens mamma er den strenge og disiplinerende. Perfekte storesøster Oda får bare seksere og bruker fritiden sin på å lese litteratur, mens Emma lyver om de dårlige karakterene sine og prøver å gjemme unna alle treer-prøver hun kommer hjem med. Konflikten i disse motsetningene er lettvinte og kjennes litt oppbrukt. Til gjengjeld er den viktigste og mest spennende relasjonen i romanen en motvekt til dette. På hockeylaget spiller nemlig Jossi, som eneste jente, og det er dette bekjentskapet som blir helt avgjørende for at Emma begynner å stille spørsmål til hva hun bruker dagene sine på. Er det egentlig kunstløp hun vil drive med? Og er det egentlig Andreas fra hockey hun vil gå på date med?

Tilgjengelig om de store spørsmålene

Sandmos debutroman tar opp viktige spørsmål rundt familie, grensesetting, ung kjærlighet, skeiv kjærlighet og vennskap, alt kokt sammen med det enorme forventningspresset som tenåringer flest sikkert kjenner på, fra foreldre, søsken, venner, lærere, trenere, kjærester og de populære kidsa på skolen. Selv om romanen rommer mye stor tematikk, preges den verken av å være svevende eller lettvint, og holder på leseren hele veien igjennom. Sandmo skriver med en mild, troverdig ung humor som er underholdende uten at den latterliggjør den eller det vi ler av. Alt i alt er dette en god debut, og med en nokså åpen slutt kan vi kanskje til og med tillate oss å håpe på en oppfølger.

Man leser ikke Elgboka fra perm til perm. Her er det et dryss av informasjon, småfortellinger, bilder og tegninger – langt over grensen til rot – men kanskje det ikke er så plagsomt? Jasså, så elgen kan brukes som trekkdyr… kan den dykke som en and, og spise bunnplanter? Det er slik boken vil bli lest, med hopp og spontane nedslag i bokens lappverk av faktaruter. Bestefar vil nikke gjenkjennende… ja, jeg husker at vi fikk elgen på femøringene, og det skjedde altså i 1965…

Brutal henrettelse

Kapittelinndelingen viser bokens brede ambisjon – den vil favne alt om elgen. Typisk leksikonkunnskap blir blandet med nærbilder fra elgens daglige liv, og forfatteren må dermed prøve seg i ulike sjangre. Han iscenesetter en elgfamilie, med tvillingbarna Elga og Helga, men det blir ingen Disney-fortelling med lykkelig slutt. Allerede i kapittel 3 blir Elga brutalt henrettet av sin egen mor. Elgbarnets forbrytelse var å ha kontakt med mennesker, så der fikk norske barn lære en nyttig lekse – ikke dra elgkalver inn i stua, eller fugleunger – om de er aldri så søte.

Elgboka prøver å lete i ytterkant, etter fun facts fra historien og fremmede land, eller fra ferske avisklipp – kanskje var det en svømmende elgflokk som ga opphavet til Seljordsormen, den kjente avisanda som dukker opp hver sommer når det er ferie på Stortinget? Men det blir også alvor, og mot slutten av boka er det gitt god plass til det mer problematiske ved å la norske skoger være en åpen dyrehage. Elgen var nesten var utryddet rundt 1850, men i dag blir over 30 000 dyr tatt i den årlige høstjakta, mens omtrent 1000 dør i bilulykker – med alvorlige følger for alle som er innblandet. Elgen er også i konflikt med oss mennesker når det gjelder skog- og jordbruk.

Dronning eller blink?

Elgen er ikke bare en råvare, men også en forvaltningsutfordring – og de mange tallene nuller hverandre ut. Så er det også umulig å måle en trafikkulykke i rene penger. Forfatteren inntar en nøytral rolle, både når han forteller og når han presenterer tall. Han er også pinlig politisk korrekt når han dyrker uttrykket skogens dronning framfor det mer konvensjonelle tilnavnet konge. Når forfatter Egil Hyldmo forteller om dyr for barn, er han konsekvent beskrivende – også der det er vanlig med noe forskjønning og besjeling. Men er det mulig å forbli helt verdinøytral i en så objektiv posisjon?

Elgboka åpner med en elgfamiliedyll, og familiehistorien fortsetter som innledning på hvert kapittel. Fortellergrepet fungerer fint, og denne innsidefortellingen fra elgens liv er også det mest lærerike i boka. Men på siste side sitter vi likevel igjen med skogsøkonomens kalde oversikt. Skogens konge er mest av alt en råvare, en økonomisk ressurs, et trafikkproblem – og en blink. Hvis denne boken skal rette seg seriøst mot barn, så forventer vi faktisk at noen av dilemmaene blir mer problematisert. Hvem har egentlig rangen – bilen, bonden, jegeren eller elgen?

Elgjakta var mindre omdiskutert så lenge det primært handlet om matauk. Når jakt er en ren hobby, handler det også om å ta liv – og denne anmelderen finner ikke tonen helt nøytral når en 16-åring blir fremstilt som en helt etter å ha skutt fem elger. Det er greit å beskrive, men det kan man også gjøre med et etisk dilemma. Barn er ikke dummere enn at de kan bli fortalt at den moderne sportsjakta har sine motstandere.

Kimer til forvirring

Elgboka er rikt illustrert, og illustratør Anette Mehl Landmark gir boken et fint særpreg med en spennende collage av tegninger og foto. Men av og til kan man lure på hva som er beskrivelse og hva som er fantasi – og det kan også gjelde teksten. I blandingen av fakta, fiksjon og fun facts ligger det flere steder en kime til forvirring – som i dette eksempelet:

«Med ein personleg rekord på 26 sekund knuser elgen verdensrekorden på 400 meter flatløp, som er på 48 sekund … På 3.000 meter er utfallet meir usikkert. Der må løparen også hoppe over vassgrava … Problemet er at dyret kan bli tørst og vil stoppe opp for å drikke.»

For det første er det en tydelig faktafeil – verdensrekorden på 400 m er hele fem sekunder fra sannheten – og slike slurvefeil gjør at det smitter en usikkerhet over på andre deler av faktastoffet. Hva så med påstanden om at elgen vil stoppe for å drikke? Jo, kanskje det – også i et annet kapittel blir det antydet at elgen er vanskelig å dressere – men slik informasjon ber om en mer grundig forklaring. Vi får også vite at elgen får navn etter formen på geviret sitt – men venter forgjeves på en liste med eksempler. Begrepet «trollelg» dukker opp flere steder, men uten direkte forklaring må man nok være en voksen leser for å kunne definere det. I de fleste tilfellene blir heldigvis utelatelsen utfylt på et annet sted, men forsøket på å favne det meste etterlater seg litt rot.

Fortellerstemmen tipper av og til over i et voksent fagspråk, men Elgboka er alt i alt en lettlest og frodig faktabok. Hvis boka skulle gi inspirasjon til videre lesning, vil det være naturlig å anbefale Mikkjel Fønhus og Troll-elgen – for et mer innlevd bilde av forholdet mellom jeger og råvare.

Tenåringsgutten Kamran bor i en urban blokkbebyggelse på Oslos østkant sammen med sine foreldre og to søstre. Miljøet som skildres danner en sosialrealistisk ramme rundt handlingsforløpet, som kretser rundt Kamran og problemene i hjemmet. Storesøsteren Amalya har vært borte fra skolen i lengre tid fordi hun lider av ME, men han orker ikke å fortelle noen om hva som feiler henne. I stedet sier han til bestevenninnen hennes at hun har kreft. Samtidig havner han i noen rare situasjoner og sitter på med en fremmed sjåfør, som visstnok skal være en lokkemann, ifølge bestekompisen Nikko. Kamran tror ikke helt på dette, men klarer verken å bekrefte eller avkrefte mistanken. Etter hvert sprer ryktene seg, både om den pedofile sjåføren og søsterens kreftsykdom. Dermed vikler han seg inn i et eskalerende løgnmønster, mens skamfølelsen stadig vokser seg større. Forviklingene tårner seg opp, og det blir for mye for Kamran å vikle seg ut av. På toppen av det hele forelsker han seg i klassevenninnen Astrid, som han ikke klarer å lyve for. Slik dannes grunnlaget for et nervepirrende plot. Hvordan skal Kamran komme seg helskinnet ut av dette, og samtidig beholde kjæresten?

Unnvikende atferdsmønster

Handlingen utspiller seg i et gammelt arbeiderstrøk på Oslos østkant. Miljøskildringene gir et gjenkjennelig bilde av bydelen Sagene, der kommunale boliger og gamle trehus ligger tett opptil hverandre, med merkbare klasseforskjeller. Kamran bor i en blokk, der han deler rom med sin lillesøster. Foreldrene er mye på arbeidet, og lillesøsteren skal både passes og hentes i barnehagen. Derfor må Kamran ta sin del av ansvaret, ikke minst når storesøsteren ligger hjemme og er syk. Bestekompisen har det tilsynelatende mye lettere; «Nikko som ikke har en eneste bekymring, som bor alene med mora si og er en bortskjemt og overbeskytta drittunge.» Den kontekstuelle rammen underbygger Kamrans unnvikende atferdsmønster. Han føler seg alene med sine utfordringer, og vil ikke en gang betro seg til sin bestekompis.

Nøkternt språk med såre undertoner

Språket til Lene Ask er like nøkternt som handlingen i denne boken. Den direkte og dokumenterende fortellerstilen begrunner handlingens realistiske tilsnitt. Dialogene mellom skolekameratene er preget av ung sjargong, mens familiesamtalene har en hverdagslig form. Her er ingen unødvendigheter eller pretensiøse beskrivelser. Selv de indre monologene er nærmest blottet for sentimentalitet. Likevel, og kanskje nettopp derfor, er det lett å leve seg inn i Kamrans situasjon.

Det finnes imidlertid noen unntak, der Ask nyanserer fortellerstilen mot et mer følsomt språk. Sekvensene med Astrid fremstår som små lysglimt i en ellers kaotisk tilværelse. «– Astrid ser på ham med de nydelige øynene sine. De som skifter farge etter lyset. Akkurat nå er de lysegrå.» Det er et fint grep å kontrastere språket gjennom Kamrans forelskelse. Det er fortsatt ikke sentimentalt, men mer sårbart og mindre rasjonelt. «Men han er også flau og føler seg naken, selv om han ligger på sofaen under et teppe med alle klærne på. Det må være fordi han grein på benken ved siden av Astrid. Hun har sett ham helt uten kontroll, det er nesten som om hun har kommet litt for nær.» Her får vi et innblikk i Kamrans motstridende følelsesliv, som beskrives på en rørende måte.

Samfunnsaktuell tematikk

Romanen består altså av to parallelle plot, som, gjennom Kamrans løgner, vikler seg inn i hverandre. På den ene siden er det søsterens sykdom, og på den andre siden er det «lokkemannen» som skaper forviklinger.

ME (Myalgisk encefalomyelitt/encefalopati) er et kronisk utmattelsessyndrom og en sykdom av vår tid. De lærde strides fortsatt om årsaken til denne «usynlige» lidelsen, som det derfor er knyttet mange fordommer mot. Dette kommer også frem i boken, gjennom Kamrans unnvikende innfallsvinkel til søsterens lidelse. Han innrømmer sin skamfulle holdning når han omsider forteller Astrid sannheten: «Hun tåler ingenting, ikke lys, ikke bråk, ikke stress. Men det er vanskelig for andre å forstå hvor syk hun er. De tror kanskje hun bare skulker eller noe. Så det var liksom lettere å si at hun hadde en sykdom som folk forstår.» Slik formidler Ask hvordan det er å være pårørende til en ME-pasient, og bidrar, på sett og vis, til å avmystifisere denne sykdommen.

Forfatteren begir seg inn på et annet tabubelagt område når hun beskriver hendelsen med den såkalte lokkemannen. At barn skal passe seg for fremmede menn er for så vidt ikke noe særegent for vår tid. Men medias mange skremmende oppslag rundt pedofilisaker har ikke svekket vår tilbøyelighet til mistenksomhet. Fremmede menn med gode hensikter må være svært forsiktige i sin tilnærming til barn, for ikke å bli mistenkeliggjort. Dette illustreres på en treffende måte i boken, når en ukjent sjåfør stopper Kamran og Nikko for å spørre om veien. «Kamran vet godt hvor det er, han bøyer seg fram og skal til å forklare. Nikko går forbi ham og hvisker:  – Pass deg, han er en lokkemann.» Kamran bryr seg først ikke om dette, men etter hvert ser vi at han likevel blir mistenksom; «Hva faen mener han med å spørre om hvor han bor? Det hjelper ikke at mannen ser snill ut. Lokkemenn må jo se snille ut, ellers klarer de ikke å lokke til seg unger.»

Løgner skaper driv

Boken kunne nok tjent på litt færre detaljer, spesielt i beskrivelsene av lillesøsteren Amina, som innimellom blir for langdryge. Hun er viktig for å beskrive Kamran som storebror, men kunne med fordel tatt litt mindre plass. Det er historien om Kamran og løgnene som skaper spenning og driver handlingen videre. Men først og fremst er det en god opplevelse å lese denne lettleste og spennende ungdomsromanen.

Anna Fiske har gitt ut et vell av vrimlebøker i Hallo-serien. Med ett eller to års mellomrom har hun ropt Hallo til jorda, byen, planeten, havet, og «der nede». Hallo skogen! er altså bok nummer seks i rekken, og den er bygd opp etter samme mønster som de foregående.

Norge har ikke mange nasjonalskatter i billedboksegmentet, men Anna Fiske er blant dem. Hun er kjent blant annet for barnebladet Rabbel hvor hun introduserte figurer som Farmor og Palle Puddel. Hun lager like gjerne billedbøker som tegneserier, og like gjerne for barn som for voksne. Tegneserier som Danse på teppet, Gruppa og Vaskedamen er alle nokså like i det visuelle uttrykket, selv om tematikken spenner fra folkehøyskole via gruppeterapi til vennskap mellom generasjoner. Senere i høst kommer hun også med en billedbok for voksne lesere med tittelen Trær jeg har møtt.

Trærne i Hallo skogen! er ikke blant dem som fortjener en egen biografi.

Et mylder av vrimlebøker

Å bygge opp en god myldre- eller vrimlebok krever en god balanse mellom begrensning og totalt frislipp. Én måte å gjøre det på er å fortelle en eller flere rammehistorier gjennom boken. Flu Hartberg gjør dette på en vellykket måte i Borte vekk-bøkene sine. I den siste utgivelsen, Borte vekk i verdensrommet, lar han leseren følge en familie som er på ferie på en mengde ulike planeter, hver med sine tema (tenk western-planeten, slim-planeten og jungelplaneten). Variasjonen gjennom boken blir stor, siden miljøet, fargene og flesteparten av figurene byttes ut mellom hvert oppslag.

De fire Vrimleby-bøkene til Rotraut Susanne Berner følger en annen innfallsvinkel. Her introduserer hun et titalls figurer i starten av hver bok, som leseren så kan følge gjennom oppslagene i boken. Alle de fire bøkene i serien følger samme mønster: Figurene starter reisen sin i utkanten av byen, før de på de neste oppslagene er på jernbanestasjonen, på torget, eller i stormagasinet. Det som gir bokene merverdi når de leses samlet, er at bakgrunnen for disse scenene er nøyaktig den samme i de fire bøkene; bare figurene og årstidene endrer seg. Dermed kan leseren oppleve det samme stedet på sommeren eller vinteren ved å plukke opp de ulike bøkene.

Lite variasjon i skogen

Anna Fiskes tilnærming til vrimlebok-sjangeren er en del enklere enn disse to. På samme måte som Berner, bruker Fiske også den første siden i boken til å introdusere figurene vi skal følge gjennom boken. I Hallo skogen! er dette nissen, Gurra og Grønn-nissen, faunen Fanny, duene, bjørnen og herr og fru Elg.

Det Fiske gjør i alle Hallo-bøkene sine er å la handlingen foregå på nøyaktig samme sted gjennom hele boken, selv om tiden på dagen endrer seg. Den lille variasjonen fra side til side består i en rekke små mini-drama mellom de ulike figurene (selv om bare ni av dem er navngitt fra starten av, er skogen et menasjeri av firbente, tobente, fugler, mennesker og rømlinger fra akvarier og dyrehager). Du kan for eksempel konsentrere deg om å følge Gurra og Grønn-nissen som prøver å gründe en butikk. Fra side til side mislykkes de i å selge kongler, barnåler, fluesopp og mark, før de etter en liten kreativ periode mot slutten av boken kommer frem til at de kan selge det de har samlet som kunst.

Alle disse småhistoriene fortelles gjennom snakkebobler, men det er sjelden de har en like stor narrativ driv (jeg bruker dette begrepet med videst mulig betydning nå) som i tilfellet Gurra og Grønn-nissen. Oftest er det to duer i toppen av et tre som forteller hverandre hvor mye de trives sammen, eller en glad laks og en sur laks som kommenterer hverandres humør.

Tar snarveier

En vrimlebok krever ikke storslått, medrivende historiefortelling. Derimot krever sjangeren en følelse av overskudd og overflod som Hallo skogen! er langt fra å innfri. At hele boken foregår på samme sted i skogen gjør at Fiske kan ta en del snarveier med illustrasjonene: En del av trærne, soppene, stubbene og blomstene er åpenbart kopiert på hvert eneste oppslag. Det blir bare tydeligere siden en stor del av Fiskes stil er at hun virker ute av stand til å tegne den samme streken to ganger etter hverandre. Det letter ikke lesningen av en vrimlebok hvor en rekke figurer skal gjenkjennes fra side til side.

Fiskes naivistiske strek lar seg vanligvis tilpasse hva hun enn måtte ha på hjertet, men inntrykket man sitter igjen med i Hallo skogen! er rotete, smått og ofte vanskelig å tyde. Boken føles mest av alt som et venstrehåndsarbeid og en plassfyller i katalogen til Fiske før det kommer en utgivelse som er mer hel ved.

I den livfulla och charmigt förvirrade serieromanen Pssst! (2013) berättade den tyskdanska författaren Annette Herzog (f. 1960) och illustratören Katrine Clante (f. 1973) om tolvåriga Violas livssituation som «delebarn» med två hem och dubbla föräldrar och om hennes bråddjupa existentiella funderingar kring liv, födelse, död, växande, identitet och vänskap. Boken har fått fina priser i hemlandet och är i år nominerad till Deutscher Jugendliteraturpreis; den är översatt till tyska och svenska.

Från «Hjertestorm»

Två år senare möter vi åter Viola som nu bor mest hos sin far och har en fortsatt livlig relation till sin mormor; båda är hennes viktiga samtalspartners om kärlekens komplexitet i den fristående Hjertestorm, som i nio korta kapitel gestaltar hennes version av den problematiska upptakten till kärlekshistorien med klasskamraten Storm. Herzog och Clante bygger vidare på den framgångsrika, multimodala serieberättarteknik som de etablerade i första boken. Korta, jagberättade plotdrivande textpartier, blandade med inströdda analyser och kommentarer fyller nervigt handritade rutor och helsidor och samsas med livliga scrapboksuppslag och kapitelbakgrunder i olika tematiska färger. Viola grubblar och bubblar i monologer och vardagsdialoger med väninnan Flora och med sin familj, strösslar tillvaron med talrika dikt- och textcitat, egna dagboksanteckningar och sms, och hennes kamp avspeglas lika mycket i dramatiska naturbilder som i scenografiska förändringar av hennes skrivbords- och sänghörna. Vår förståelse av hennes sinnestillstånd stöds och expanderas i detta dynamiska verbal/visuella samberättande, som vi känner igen från Pssst!

Storm B. Vinter gör entré

In på scenen – och från (på alla vis) motsatt håll i denna dubbelroman – kommer så Storm själv och ger sin version, Stormhjerte. Här har de båda författarna inbjudit illustratören Rasmus Bregnhøi (f. 1965) att med sin kärvare, lite grova och mer karikatyrisk-komiska stil bidra med den tonåriga manliga blicken på kärlekens förmädligheter och vedermödor.

«Hjertestorm»: Somt är hämtat från naturvetenskapen, somt hör hemma i en mer traditionellt kvinnligt kodad, romantisk. Andra bilder speglar nutida flicklore eller är prylar med symbolbärande funktion.

En snabb blick på de båda böckernas paratexter avslöjar hur olika de båda illustratörerna presenterar sina huvudpersoner.

Medan Clante lägger ut Violas hjärtestorm i rummet runt henne – det höststormar utanför det öppnade fönstret och hennes «rika» grubbel utvändiggörs i de många uppnålade bilderna, teckningar och «foton», på vackertapeten vid hennes säng. Allt är förberett! Viola möter betraktaren med en öppen camera-look och med en bild av Storm i händerna.

Breghnøi gör processen kortare i Stormhjerte-omslaget och förser Storm med två trumpinnar som enda attribut. Hans fokus är musik och Viola.

«Stormhjerte»: Violas hår fladdrar genom hans i övrigt tomma hjärterum; men båda vistas inom samma virvlande stormvind.

De båda smutstitelsidorna har varsin sprött tecknad fågel: Storms fågel sitter kvar på sin gren, Violas fågel befinner sig redan i luften. Dessa kontrasterande visuella planteringar utvecklas hos dem båda. Viola befinner sig i luften redan från början och «Jeg flyver» är också rubriken på hennes första kapitel. Storm vill ju inget hellre än svara på hennes signaler, men är fången i kamraternas misogyna jargong. Med kapitelrubriken «Hvor dum kan man være?» börjar hans sorglustiga historia om upprepade förnekelser, avvisningar och svek mot den han älskar.

Då och då kommer Storm ut som den sårbara person han är, alltid i enrum, som när han under nattliga seanser tröskar igenom misslyckade möten och ger dem mer lyckosamma drömförlopp inom ett perfekt vågtandat rutsystem. I ett kapitel gör han ett flödesschema kring frågan om han skall våga säga «Undskyld»; i nästa kapitel får vi ta del av hans sångtexter: han «vet» klart mer än han förmår visa. Sångerna djupnar och ger honom chans att be om förlåtelse i sin (skol)projektuppgift: «Kærlighedens slutsang» där omkvädet lyder:

Det var ikke kærlighed,
det var kun begærlighed
nu skal der være ærlighed

Från «Stormhjerte»

Gestaltningstekniker

Bregnhøj bidrar med bister humor och kontrast; han understryker hur färg- och detaljfattig Storms värld är; hans grubbel försiggår i sängen eller framför datorn; han söker tips i flicktidningar och porrfilmer på nätet. Ett exempel på talande kontrast mellan gestaltningsmetoderna är den nervöst skruvade sexuallektionen i skolan. I Violas (och Herzog/Clantes) återgivning har läraren fyllt hela svarta tavlan med teckningar av yttre och inre könsorgan och av bindor, salvor och kondomer. Hos Storm (och Herzog/Bregnhøi) är tavlan blank sånär som på två autentiska danska weblänkar «For dem der vil vide mere» och den muntliga lektionen är fokuserad på hur man sätter en kondom på en banan. En annan fruktbar kontrast utgör scenerna kring skoldansen. Den utvecklas i Violas perspektiv till en i några korta rutor snabbt avklarad total fadäs, medan den i Storms slingrande berättelse breder ut sig på flera hela uppslag och blir en lång, tragikomiskt snedtänd post-festumhistoria. I bokens fysiska mittpunkt sker så äntligen det avgörande mötet, när de kommer cyklande från varsitt håll med varsitt brev i handen. Ingenting blir sagt, men Clante lägger i bilderna av Viola in hennes hjärtdunk (med en EKG-linje) medan Breghnøi förser Storm med bakgrundsmusik (noter på linje).

Kärlekens idéhistoria

Från «Stormhjerte»

Man kunde måhända tycka att denna skönlitterärt täta och psykologiskt intressant gestaltade kärlek-med-förhinder-historia skulle räcka för att fylla ut boken. Men Annette Herzog går grundligare än så tillväga och tar oss tillsammans med sina bägge konstnärer också ut på ett antal roligt vinklade kärleksexkursioner i diktens och filosofins historiska landskap. I Viola-historien handlar det om dödlig kärlek ur världslitteraturen – Medea, Aeneiden, Romeo och Julia, Den unge Werther, Anna Karenina och Twilight – som får bilda bakgrund till och kulmen på Violas kärleksdepression efter Storms svek. Själv gör han en komisk (dröm)vandring vid guden Amors sida genom ett bokstavligt erotiserat landskap, där klassiska diktare och tänkare (alla män) diskuterar och hamnar i slagsmål över kärlekens sanna väsen. En av de sista att dyka upp är John Lennon, vars musikaliska påstående «All you need is love» får en rasande Freud att krevera.

«Hvor er egentlig Kierkegaard, Nietzsche og Dante?» ropar någon inifrån den dammande röran av armar och ben innan Storm och Amor utmattade vandrar vidare och går från idé till handling.

Ja, och var är kvinnorna – Sapho, Simone de Beauvoir, Karen Blixen och Marguerite Duras kunde kanske frågan också ställas?

Andra pedagogiska exkursioner handlar om kärlek i naturen, fysiologi och kyssar, om biologisk-medicinska och kemiska processer. Blandningen av linjärt skönlitterärt berättande, analytiska översikter och kunskapsrika faktaexkursioner pausar förstås den dramatiska kurvan i båda historierna. Samtidigt inbjuder konstruktionen till ett icke-linjärt läsande av mer aktiverande, selektivt och individuellt slag, precis som i den tidigare boken. Jag tänker mig att somliga lockas att genast läsa de båda kärlekshistorierna simultant och växelvis genom en vända-på-boken-läsning, medan andra njuter av det fördröjda tempot och den extra krydda som exkursionerna ger – i både kontextuellt och fördjupande avseende.

Tillsammans bryter detta triangulära författarskap ny mark för en filosofiskt undersökande skönlitterärt och estetiskt syftande crossover-litteratur för lite större barn, unga vuxna och helt vuxna läsare som öppnar storslagna, uppfordrande möjligheter till en ovanligt rik och roande gemensamhetslitteratur.

Från «Hjertestorm»