Trebla Forlag er et nyetablert forlag, hvis første utgivelse er bildeboka Magdalon Månebedotten, skrevet av Kent Amundsen og illustrert av Mari Kvale – begge debutanter. Boka tar utgangspunkt i Bergensbegrepet «månebedotten» – et synonym for «overrasket».

I Magdalon Månebedotten møter vi Magdalon, som en natt finner moren sin hengende i en lysekrone. Moren sier at han ser månebedotten ut, og forklarer, når Magdalon spør hva dét betyr, at når man er månebedotten, får man «åpne øyne» og «stor, åpen munn», og at man da ser ut som man har falt ned fra månen. Det gjør at Magdalon vil finne ut om man faktisk kan falle ned fra månen. Morgenen etter reiser han derfor til månen i et magisk romskip. Han klarer ikke falle ned fra den, men møter i stedet noen rare vesener, «månebedotter», som alle sammen har åpne øyne og store, åpne munner, og ikke kan si annet enn «Moonimo». Men én av månebedottene ligner ikke de andre, og Magdalon forstår at det er fordi den aldri har blitt overrasket før. Dét hjelper Magdalon den med, før han reiser hjem igjen. Moren tror ikke på ham når han forteller hvor han har vært, inntil en stein Magdalon sparket ned fra månen, lander i hodet hennes. Og da er det plutselig hun som ser månebedotten ut.

Forvirrende begrepsundersøkelse

Magdalon Månebedotten er en begrepsundersøkelse i bildeboksform. Dessverre lykkes ikke boka i å holde et klart søkelys på hva som egentlig er kjernen i fortellingen og hva den vil si. Når Magdalon innledningsvis vil vite hva begrepet betyr, får han vite at når man er månebedotten, ser man ut som om man har falt ned fra månen, men han får ikke vite at dét er synonymt med å se overrasket ut. Det forstår han av seg selv. At han får presentert et begrep, får en upresis forklaring og det fører til at han vil vite om det egentlig er mulig å falle ned fra månen, er en litt underlig dreining; å prøve å falle ned fra månen har ikke en direkte sammenheng med ordet månebedotten, men blir en subtil skjevvridning av den undersøkelsen boka legger opp til. At Magdalon så heller ikke klarer å falle ned fra månen, men i stedet møter noen vesener han forstår er «månebedotter», og da substantivet månebedott, og ikke adjektivet, er også litt søkt, og det virker litt for «beleilig» at morens uklare svar gjør at han reiser til månen, slik at månebedottene kan presenteres. Hvis ikke begrepet først var presentert som et adjektiv Magdalon ikke kjente til, ville det vært en morsom løsning å presentere begrepet gjennom små månebedotter, men når de først introduseres senere, fungerer det mindre godt.

Sjangerproblemer og språklige upresisheter

Magdalon flyr til månen i et romskip, men klarer ikke falle ned fra den. Han klarer derimot å sparke ned en stein som lander i morens hode, og han kan også fly ned igjen når han vil. Hvorfor noe er mulig på magisk vis og andre ting ikke er det, gjør det uklart hvilke lover som gjelder i Magdalons univers. Det virker litt inkonsekvent at så ulike regler for hva som er mulig og ikke mulig gjelder, spesielt når det ikke er andre åpenbare grunner til at Magdalon f.eks. ikke skulle klare å falle ned fra månen, annet enn at det driver plottet fremover. Hvis reisen til månen var en drøm, ville det vært mer forståelig at det ikke fantes en tydelig konsekvens i magiske muligheter, men det fremgår av historien at det ikke er en drøm.

Teksten lider under en del korrekturfeil og språklige upresisheter. Fortellerteknisk er det også litt forstyrrende at fortellerperspektivet ikke er konsekvent. Den allvitende fortelleren holder seg tro mot Magdalons perspektiv inntil man i et enkelt avsnitt er inne i hodet på en månebedott. Skiftet er forvirrende. At en allvitende forteller kan informere om hva månebedottenes ord «moonimo» betyr, uten at Magdalon egentlig har forutsetninger for å vite det, er også merkelig. Det er muligvis ikke noe barnelesere vil hefte seg ved, men som voksenleser er det forstyrrende elementer som enkelt kunne vært ryddet opp i.

Illustrasjoner som bakgrunnsteppe

Mari Kvales illustrasjoner er enkle og fine, litt karikerte i sitt utrykk og stort sett i duse, varme farger konstrastert av svart. Spesielt forsideillustrasjonen er fin, og både mild og dyster i sitt uttrykk. Påfallende er at flere av illustrasjonene skiller seg fra hverandre ved å ha helt forskjellig strek og uttrykk; mens noen av illustrasjonene mimer naivistiske barnetegninger, er andre illustrasjoner mer detaljerte og med høyere teknisk ambisjon. Kvale er en dyktig tegner og illustrasjonene som fungerer best er klart de sistnevnte, som gjerne kunne fylt oppslagene i større grad. At mange av illustrasjonene tar lite plass på de hvite sidene, kombinert med at de er forholdsvis enkle og repeterende – for eksempel viser hele fem oppslag Magdalon og månebedotter på en sort månegrunn – gjør at helhetsinntrykket rent visuelt blir for spinkelt. Jeg tror boka ville være tjent med at Kvale utnyttet det visuelle spillerommet mer, så ikke teksten fikk dominere så mye på sidene, og at illustrasjonene også hadde en mer aktiv formidlingsrolle. Nå tilfører de ikke handlingen så mye annet enn å være et bakgrunnsteppe til historien.

Høytlesningsmuligheter

Selv om helhetsinntrykket av Trebla Forlags første utgivelse ikke overbeviser, tror jeg allikevel mange Bergens- og vestlandsbarn og deres foreldre vil la seg engasjere og more av å lese en bok om dette typiske Bergensuttrykket. Jeg tror bokas styrke ligger i høytlesningsmulighetene og den muntlige formidlingen av historien, og ikke så mye i den helhetlige og skjønnlitterære kvaliteten, der den skal sammenlignes med utgivelser fra større forlag, og hvor jeg tror Magdalon Månebedotten vil drukne litt i mengden av gode barnebøker med et større redaksjonelt apparat i ryggen.

Vitnesbyrdene er mange om uforglemmelige leseopplevelser skapt av Eliteserien til Forlagshuset. Morgenbladets journalist Maria Reinertsen forteller hvordan hun som tiåring utropte Elisabeth I til sin nye heltinne etter å ha lest Historien om Dronning Elisabeth (Morgenbladet 22.1.2010). Biblioteksjef Ragnhild Malfang skriver i Prosa at julegaven Historien om Helen Keller fortsatt er en av hennes største leseopplevelser. De beklager begge at så medrivende biografier for barn og unge ikke er å oppdrive lenger. Når Spartacus forlag nå lanserer et nytt «Historien om»-konsept, kunne man håpe ambisjonen var å bøte på denne mangelen.

Appell til nostalgiske kjøpere

Titlene Historien om Columbus og Historien om Kleopatra bør vekke nostalgiske minner hos gamle eliteserielesere, designet likeså. Pussig nok får vi heller ikke denne gangen noe kart over Columbus’ reiser på forsats eller baksats, vi får derimot en oversikt over viktige øyeblikk i oppdagerens liv. De mange stedsnavnene i teksten får meg til å undre over prioriteringa. Et kart ville vært til langt større hjelp. I stedet velger Spartacus å følge Eliteseriens gamle mal. Slik vekker de antakelig nostalgiske minner hos de voksne som kjøper bøker til barn og unge. Kan de samtidig stå i fare for å bryte Markedsføringslovens § 30: Etterligning av annens produkt? Nå ja. Det som i hovedsak rettferdiggjør Cecilie Winger og Renate Nedregårds nyskrevne biografier om Eliteseriens gamle helter, er at forfatterne overgår sine forgjengeres etterrettelighet.

Sakprosa med tanker og følelser

Eliteseriens drøyt 40 «Historien om»-biografier kom ut mellom 1957 og 1997. Samtlige er oversatt og handler om kjente, døde personer som har utretta store ting. Det spesielle er hvor nær vi kommer dem. Vi følger deres ambisjoner, overveielser, pasjoner og nederlag fra innsida. Heller enn å være biografens objekt, blir de fortellingas subjekt, et tvers gjennom spennende menneske å leve seg inn i. Det er selvfølgelig diktning. Det er løgn. Ingen kan vite nøyaktig hva Dronning Elisabeth tenkte og følte. Men slike virkemidler var full ut akseptert i biografier skrevet som heltehistorier. Målet var ikke bare å gi ungdom kjennskap til viktige historiske personer, men å servere dem sunne forbilder gjennom spennende leseopplevelser. Dramatiseringene gjorde det nødvendig å pynte litt på sannheten, omtrent slik tv-serien «Kampen om tungtvannet» forenkler persongalleriet og spisser konfliktene. Selv som voksne uttrykker Eliteserie-fansen få betenkeligheter med at det kanskje ikke var akkurat slik alt skjedde i virkeligheten. Intensiteten i det fortalte er vel så viktig som sannferdigheten og helt sentral for å gjøre leseopplevelsen uforglemmelig.

De nye biografiene

Kleopatra (69–30 f.v.t.) er tronarvingen som kjempa både om makten i Egypt og for at landet skulle bevare selvstendigheten overfor det stadig ekspanderende Romerriket. Blant metodene inngikk seksuelle allianser med både Julius Cæsar og etterfølgeren Antonius – samt giftemål med sin egen sønn. I Nedregårds versjon tar intrigene så stor plass at det ikke er rom for mer enn et par setninger om hvordan hun faktisk finansierte og styrte riket sitt. Den nye Historien om Kleopatra er blitt et slags antikkens svar på tv-serien House of cards.

Columbus (1451–1506) er oppdageren som ga Europa poteten og tobakken – mens mannskapet hans sto for syfilisen. Han starta kolonialiseringa av De vestindiske øyer uten å forstå at det var et nytt kontinent han hadde oppdaga. Det viktigste Winger tilfører i Historien om Columbus, er hvilke omkostninger de modige reisene over Atlanteren hadde for urbefolkningen. Utfordringa er å forklare den rasistiske kulturen han levde i grundig nok til at leserne kan bevare et snev av sympati for kolonialiseringsprosjektet. Fra et antirasistisk synspunkt er kontrasten til Eliteseriens versjon svært viktig.

Perfekt til skolebruk

Med disse to nye utgivelsene har lærere i ungdomsskole og videregående fått den ultimate øvingsoppgaven i kildekritikk. Sammenlign Wingers og Nedregårds nye versjoner med henholdsvis Nina Brown Bakers Historien om Christofer Columbus fra 1965 og Historien om Kleopatra av Iris Noble fra 1963. Da ser man brått hvor store friheter eliteseriebiografene tok seg for å skape en god historie. Samtidig er vi vitne til skiftet i biografisk tradisjon. Etter Vietnamkrigen bredte skepsisen til autoriteter seg, og gamle helter ble plukka ned fra pidestallen. Folk flest var lei av å bli bedratt. Det har tatt tid før trenden har nådd biografier for unge. Nedregård og Winger jobber iherdig for å nyansere heltebildene, og de inviterer til refleksjon.

Nedregård: «Ikke lenge etter at de var kommet tilbake fra Roma, døde den unge kongen plutselig. Alt tydet på at han var drept med gift. Hvor grusom var hun egentlig? Ingen våget imidlertid å påstå at Kleopatra hadde forgiftet sin egen bror. Men at han døde, passet henne bra. Nå var hun kvitt alle konkurrenter til tronen.»

Winger: «Kapteinen om bord, Vincente Pinzon, fyrte av en ladning krutt for å varsle de to andre skipene om den gode nyheten. Det var det avtalte tegnet på at de hadde sett land. Det var en matros som het Rodrigo de Triana som så klippene, men Christofer Columbus beholdt den utlovede belønningen selv, siden han hadde sett et lys to timer i forveien. Han mente det var mest rettferdig slik. Hva Roderigo de Triana mente om saken var han neppe interessert i å høre.»

Innlevelse versus refleksjon

Her ser man hvordan en mer sannferdig framstilling av Kleopatra og Columbus vanskelig kan bli like medrivende lesning som Eliteseriens gamle versjoner. Innlevelse og refleksjon er prosesser i hjernen som motvirker hverandre. Straks Nedregård og Winger dukker opp i teksten med henholdsvis et kritisk spørsmål og en kritisk kommentar, skygger de for innlevelsen i Kleopatra og Columbus. Iris Noble og Nina Brown Baker lar heller stoffet tale direkte til leserne uten en formidler som sjenerende mellomledd. Dramatiseringa innebærer blant annet å svartmale motstanderne for å rettferdiggjøre heltenes tvilsomme handlinger. Resultatet er langt fra like etterrettelig som når for eksempel Åsne Seierstad rekonstruerer virkeligheten med mange av de samme skjønnlitterære virkemidlene. Det hun gjør kalles nyjournalistikk og krever kildearbeid i et omfang og en detaljgrad som er umulig for en som skriver om hendelser i en relativt fjern fortid. Og selv om Seierstads grep er omdiskutert, vil jeg likevel hevde at det er der dagens mål for etterrettelighet befinner seg. Desto pussigere blir det derfor når de nye «Historien om»-biografiene kombinerer etterrettelige fakta med relativt frie dramatiseringer.

Uklar kontrakt med leserne

«Vi vet selvfølgelig ikke alt om hva som ble sagt, eller hva personene i historien tenkte. I denne boken har jeg tatt meg friheter og diktet der det er mulig», skriver Nedregård. Hvor er det mulig? Der kildene er så usikre at hun slipper unna forpliktelsen til virkeligheten? Eller der kildene sannsynliggjør Kleopatras tanker og følelser? Ikke overraskende sliter forfatteren med å luke ut myter fra kildene om en dronning som baserte mye av sin makt på å iscenesette seg selv som gudinne. Det kildekritiske lavmålet er scenen der en dødelig skadd Antonius forsøker å ta seg inn i gravkammeret til Kleopatra, og hun ifølge Nedregård heiser ham inn med et tau oppunder taket: «Antonius var mye større enn henne, og det var fryktelig tungt. (…) Med en siste anstrengelse fikk Kleopatra trukket Antonius gjennom åpningen i veggen og inn i rommet.» Det trengs guddommelige krefter for å få til noe sånt, særlig om du har et treningsgrunnlag som stort sett strekker seg til å gå inn og ut av bærestoler.

Biografiske romaner

Som sakprosa er denne scenen usann – som skjønnlitteratur er den lite troverdig. Samtidig er den sannsynligvis tro mot kilden, noe som illustrerer hvilke dilemmaer Nedregård har måttet turnere. Hun er selv både journalist og romanforfatter for ungdom. I en roman ville hun fått friheten hun kunne ha trengt, og kontrakten med leseren ville vært ærligere.

Oversetter og sakprosaforfatter Winger har på sin side hatt tilgang til langt flere og mer pålitelige kilder, og hun viser stadig til hva admiral Columbus skrev i dagboka. Den fjerde ekspedisjonen kommenterer hun spesielt: «Sønnen Ferdinand var med. Han skrev senere om reisen, så den vet vi mye om.» Likevel framstår kontrakten med leseren som uklar også her. Er de dramatiserte scenene helt til å stole på? Når jeg oftest oppfatter dem slik, er det fordi de er såpass forsiktige. Her er mer «tell» enn «show». Men dermed kommer vi heller aldri langt nok inn i sjela til Columbus til virkelig å føle frustrasjonen over ikke å finne alt gullet han har lovet den spanske dronning Isabella. Da blir det også slitsomt provoserende å følge de kyniske stegene han tar i forsøket på å skaffe det. Det hjelper ikke stort at Winger appellerer til fornuften og påpeker at slaver var normalt på denne tida. En roman som også talte til følelsene kunne faktisk ytt ham større rettferdighet. I hvert fall med det forklarende etterordet som Winger så fint legger til.

Verken Winger eller Nedregård har skrevet dårlige bøker. De har fått problematiske oppdrag. Det undergraver en sannferdig faktaframstilling å sprite den opp med dramatiserte rekonstruksjoner av virkeligheten. Slike dramatiseringer er nemlig umulige å stole på uten forstyrrende kommentarer om hva vi vet sikkert og ikke. Den moderne sakprosasjangeren legger altså for snevre rammer for dramatiseringer av den typen Eliteserien representerer. Visst er jeg glad for mer nyanserte framstillinger av gamle helter. Men hvis målet er å gjenskape entusiasmen blant unge for historiske personer, beviser de nye «Historien om»-bøkene at romansjangeren er den beste løsningen.

P.S. Den velsignede innkjøpsordningen er i dette tilfellet en forbannelse. Innkjøpsutvalget for skjønnlitteratur til barn og unge finner svært sjelden nåde for skjønnlitteratur som deler sakprosaens formål om å opplyse oss – selv om det er aldri så medrivende utført.

Allerede første side i Ungdomsskolen bebuder en uvanlig tegneserie. Det er en helside, med et lite telt i et område med små vann og slake bakker, sett skrått ovenfra. På en måte er landskapet realistisk, i og med at det ikke er vanskelig å se det for seg i virkeligheten. Men enkle pennestrøk har forvandlet vannene og fjellene til nærmest abstrakte former: Langsgående streker, skraveringer, lange og korte linjer og overlappende felt gjør at det lille, sorte teltet befinner seg i noe overvirkelig.

Serieskaperen Anders N. Kvammen fra Oslo har den mest slående streken en norsk debutant har oppvist på en god stund, og det er den som gjør Ungdomsskolen til noe utenom det vanlige i den ellers nokså fullpakkede sjangeren «oppvekstskildring». Den er da også nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Boken følger Aksel Kvam gjennom tre år som elev på Løkkebråten Ungdomsskole, og viser hvordan han forserer mobbing, angst og et dødsfall i familien før han til slutt kommer styrket ut på den andre siden. Om historien har selvbiografiske trekk har i alle fall ikke Kvammen tatt seg bryet med å kamuflere navnet til hovedpersonen noe videre.

Stemningsfullt uttrykk

Tegningene er i svart/hvitt, og figurene er skildret i en veldig enkel stil. Hovedpersonene i boken fremtrer ofte som hvite felt mot mer komplekse bakgrunner. Kvammen fyller rutene med abstrakte mønstre som noen ganger kan minne om kurvfletting, andre ganger med lange, flytende linjer som ser ut som årringene i et tre. I flere tilsynelatende enkle ruter kombinerer han mange ulike mønstre for å skille elementer som bakken, vegger eller deler av landskapet fra hverandre. I andre ruter vipper han det vanlige horisontale perspektivet 90 grader, slik at figurene beveger seg oppover i ruten langs lysende felt som kan se ut som trestammer, men som skal være et fortau. I flere ruter i boken kan bilveiene minne om elver hvor tunge kjøretøy flyter avgårde med strømmen.

Effekten av alt dette er et gjennomgående og helhetlig visuelt uttrykk som Kvammen kan tilpasse til indre og ytre stemninger. Den visuelle stilen kommer spesielt til sin rett i de ordløse partiene som skildrer en lengre tidsperiode, eller som skal fange enkeltstående hendelser som utflukter eller teltturer. Kvammen leker med lyse og mørke flater samtidig som stilen er grunnleggende «flat» uten noe dynamisk lys- eller skyggelegging. Det skaper stemningsfulle bilder for eksempel i en begravelsessekvens hvor kirken står skinnende hvit mot den svarte kirkegården, eller når hovedpersonen i boken glir inn i angst og depresjon mot en kullsvart bakgrunn.

Ressurssterk lidelse

Kvammen har talent for historiefortelling, og scenene i boken er naturlig delt inn i mindre deler markert med helsidesillustrasjoner. Med unntak av en familietur til Hellas er det svært lite i Ungdomsskolen som føles overflødig. Kvammen har også et øre for naturlig dialog, og partiene hvor Aksel blir utsatt for skolens plageånder er så godt skildret at det kan knyte seg i magen. Samtidig er selve historien bokens svake punkt. På tross av all motgangen Aksel Kvam møter så ordner ting seg litt glatt. Han blir plaget av en gutt i klassen, men tar igjen og skolen blir oppmerksomme på og tar tak i problemet; Fetteren han så opp til dør, men besøker ham i en drøm og forteller at han ikke skal være lei seg; Han får panikkangst, men alt ordner seg etter et besøk hos en homøopat (!). Gjennom det hele er familien aldri noe mindre enn fullstendig støttende og forståelsesfull. Boken er på en måte lagt opp som en lidelseshistorie, men hovedpersonen har så mange ressurser å falle tilbake på at det dramatiske sjeldens løftes over det banale og hverdagslige. Alt dette skriver jeg selvsagt vel vitende om at historien kan ha selvbiografiske trekk, og at ingen som har opplevd noe lignende burde finne seg i å få problemene sine avfeid på denne måten. Poenget mitt er at selve kunstverket har behov for større spenninger og mer dramatisering for at seierne til hovedpersonen virkelig skal føles fortjent.

Bakgrunnen i front

Som nevnt innledningsvis er det spesielt kort mellom skole- og oppvekstskildringene i tegneseriemediet, kanskje fordi det er en så sterk tradisjon for at serieskapere bruker seg selv i seriene sine. Flu Hartberg, kjent fra Dongery-kollektivet og serien Fagprat, ga ut ungdomsskole-fortellingen English Conversation (Dongery, 2005) med omslag som fikk den til å se ut som en brukt kladdebok. Anders N. Kvammen ble tildelt Brageprisen 2016 i kategorien barne- og ungdomsbøker for Ungdomsskolen, en ære som også ble Inga Sætre til del med Fallteknikk (Cappelen Damm) i 2011. I den boken fulgte vi Rakel som flytter hjemmefra for å gå på videregående, og som oppdager verden gjennom kampsport og bandspilling.

Både Ungdomsskolen og Fallteknikk og til dels English Conversation er poetiske og alvorlige, men dette er langt fra påkrevd i oppvekstskildringer. I vinter kom Nulteliv (No Comprendo Press) av Espen Friberg og Fredrik Larsen, en tegneserie som beskriver 1980-tallets Nintendo-og-panteflaskegenerasjon med perfekt gehør for store barns anarki og sjarmløse oppførsel. Nulteliv ble holdt i en glorete strek i svart, hvitt og rødt, på en måte den rake motsatsen av Ungdomsskolen, men samtidig beslektet i både innhold og i den enkle måten figurene er tegnet. Om det er én ting oppvekstskildringer lærer oss, er det at problemene våre skiftes stadig ut etter hvert som vi blir eldre, men de opptar en like stor plass i livene våre uansett. Og kanskje skal vi lære av Ungdomsskolen at iblant er det som er i bakgrunnen mer interessant å studere enn oss selv.

Ungdomsskolen er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Les anmeldelse av den andre nominerte tittelen fra Norge, Bjørn Ingvaldsen: Far din.

«Far din» er ikkje berre tittelen, men også omkvedet i Bjørn Ingvaldsens Nordisk råd-nominerte roman frå i fjor. Dei to orda er dei første og siste som blir uttalt i romanen, og i løpet av dei 140 sidene som ligg i mellom, blir dei jamleg gjentekne med ei insisterande tyngde av personar med ulike relasjonar til eg-forteljaren, som berre ein stad i romanen blir omtala med namnet sitt Leo.

I opninga er det naboen som uttalar dei to tyngande orda. Leo er på veg heim etter å ha sparka fotball etter skuletid, og midt i vegen står det ein svart bil, som eit varsel om dårleg nytt. Naboen står på fortauet, og med noko som anten er sensasjonslyst eller skadeglede, fortel han at far til Leo har blitt henta av politiet.

Farsarvesynda

Ryktet om far hans går som ein farsott, og brått står Leo – uforskyldt – utanfor alt og alle, brennmerkt av at far hans er arrestert og avslørt som tjuvradd: Han har stole i garderoben på fabrikken der han jobbar. Etter kvart viser det seg at han har stole frå mange andre òg. Medelevane byrjar å mobbe Leo, og sjølv bestevennen Roger held seg no på avstand frå han.

Den utspekulerte og ganske grufulle mobbinga følgjer eit kjent mønster, som ikkje akkurat er uskildra i barnelitteraturen: Ein hovudmobbar, ein liten skokk som ler med og slengjer seg på lasset, og ein venn som er taus, men gjennom tausheita stiller seg på mobbarane si side. Den likeframme måten Ingvaldsen skildrar dette på, minner mellom anna om årets andre norske nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris, teikneserien Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen.

Dei gjer begge nytte av usentimentale grep, men vekkjer like fullt kjensler i lesaren. Der Kvammen si bok først og fremst – og for min del med endå større kraft enn Ingvaldsen si bok – har denne kjenslemessige verknaden, opnar Ingvaldsens metode også for at lesaren kan reflektere rundt familieband og farsarvesynda: Leo er den einaste som ikkje kan seie «far din», men er tvungen til å seie «far min», og han får heile livet sitt skipla ut av sporet nettopp på grunn av denne far sin – som han eigentleg vil kalle «pappa».

Kvar gong nokon seier «far din», er det som om det blir slått inn nok ein spiker i kista for det gamle livet hans. Korleis reagerer han på det? Så langt eg kan forstå, reagerer Leo eksemplarisk – sjølvutslettande eksemplarisk, slik det stundom kan verke som samfunnet rundt forventar at ein skal reagere på personlege katastrofar. Sjølv om den svært lite sjølvhevdande reaksjonen hans på eit vis er eit håp for lesaren – dette er ein stødig og sindig fyr, seier eg til meg sjølv – er det vanskeleg å ikkje uroe seg for kor djupt desse hendingane eigentleg pregar han, og for korleis dei kjem til å kome attende til overflata ein dag.

Litterært tolmod

Det er eit stort alvor i Far din, men teksten er ikkje tyngd av det. Humor er openbert ein viktig del av Ingvaldsens litteratur- og verdssyn, og i denne romanen skin det stillferdig gjennom – kanskje først og fremst for den vaksne lesaren – til dømes i denne vesle passasjen om kjønnsskilja på arbeidsplassen:

Fabrikken eier huset, vi bor i det, sa han. Da bor vi godt. Så lenge jeg har jobb på Fabrikken, holder de hus. Det står i kontrakten.
Mamma jobbet også på Fabrikken, men det fulgte ikke hus med hennes jobb.
Vi trenger uansett ikke mer enn ett sted å bo, sa pappa.

I byrjinga av romanen får faren levere frå seg nokre slike vendingar og andre stadar formidlar han ein livsvisdom som med eitt får noko hyklersk over seg når vi får vite om tjuveria hans. Gjennom resten av romanen går han som eit spøkelse: Han kjem ikkje til orde sjølv, men handlingane hans heimsøkjer Leo og mora.

Ingvaldsen held seg til å skildre korleis denne heimsøkinga går føre seg, og korleis den pregar, ja, rett og slett øydelegg livet deira. Han tek ikkje for seg dette og hint, men konsentrerer seg fullt og heilt om denne farsotten og behandlar den med litterært tolmod. Far din gapar ikkje over for mykje, men borar djupt i éin situasjon.

Bygdedyr og klassekår

Kanskje er det ein variant av bygdedyret som plagar Leo og mora, men det er nok ikkje Tor Jonssons bygdedyr. I Ingvaldsens versjon kjem i alle fall ikkje bygdedyret stillferdig luskande frå ein forstad til byen Jante, men er snarare eit aggressivt, invaderande dyr: Leo og mora får mistankens lyskastar midt i fleisen, og bygdefolket behandlar dei som – om lesaren no kan tole ein anglisisme – skuldige ved assosiasjon. Den lokale matbutikken vil til dømes ikkje ha mora som kunde lenger, dei reknar med at også ho er ein tjuv. Når nokon seinare plasserer ein pose med matvarer ved døra deira, opplever eg det ikkje som eit utvitydig teikn på godskap, sjølv om det truleg er nettopp det. Som følgje av den høgst forståelege paranoiaen som melder seg om ein blir uglesett av eit heilt lokalsamfunn, er det også ei urovekkjande og inntrengjande handling.

Far til Leo er elles merkbart stolt over arbeidaridentiteten sin: «Begynn på Fabrikken, så har du en sikker jobb. Akkurat som far din.» Eg får aldri heilt grep om kva Ingvaldsen prøver å kommunisere gjennom arbeidaridentiteten hans, og gjennom peika om at familien høyrer til blant dei lågare laga i samfunnet. Kanskje ligg det ei innsikt om klassesamfunnet i ei scene mot slutten av boka: Etter at naboen har tvinga seg inn i huset deira, slått til mora og gått berserk i stova deira, kjem politiet og det samlar seg ei stor folkemengd utanfor huset. Leo og mora gjer seg klare til å reise – denne gongen for godt – men før dei dreg, kjem det ein stein gjennom vindauget og treff ei kvinne frå familievernkontoret som er der for å hjelpe dei. Med denne steinen blir også lesaren treft av innsikta om at ulukka alltid også råkar andre enn dei som er skuld i den.

Sjølv om heller ikkje denne scena heilt forløyser klasseperspektivet i romanen, gir i alle fall dette perspektivet barnelesaren høve til å tenkje over det som er ei ganske krevjande innsikt: Vi er prisgitt dei andre, ikkje berre på godt, men også på vondt.

Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen er den andre norske tittelen som er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Les meldinga vår her. 

Jon står i vinduet og ser ut. Alt er som vanlig: nabohusene, fargene, bilene. Naboen henter avisa, hunden luftes, han ser de andre barna går til skolen. Men i vinduskarmen ligger en humle helt stille, og inne hos Jon og far er alt stille, grått og fargeløst. Farfar er død – i dag skal han begraves.

I en tilsynelatende enkel fortelling følger vi Jon og faren hans på begravelsesdagen. Ørdal forteller fra barnets perspektiv, og fra barnets helt konkrete opplevelser i og av verden. Hun viser hvordan Jon leser detaljer og de voksnes oppførsel og kroppsholdninger.

Undring

Barn er medfødt undrende, nysgjerrige og vare for stemninger. Finner de et dødt insekt eller et lite dyr, er som regel ikke den første reaksjonen sorg eller redsel. Nei, de snur og vender, og spør hva og hvorfor det er slik. Hvorfor er humlen så stille? Vil den fryse? Vil noen savne den?

For å trøste, kanskje, lærer vi voksne dem å begrave dyret, eller insektet. Vi lærer dem å følge ritualene, lage en kiste, legge på blomster. Det tror jeg bildebokmakeren Ørdal har hatt i mente under arbeidet med denne boka. I 17 oppslag stiller hun komplekse eksistensielle spørsmål av typen «Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin?» «Jon undrar på om dei andre humlene saknar humla slik Jon og pappa saknar farfar.»

Humlen blir både et bilde på den døde bestefaren og på det rituelle rundt døden. Jon legger humlen i en fyrstikkeske fylt med bomull, og der må den ligge helt alene, akkurat som farfar i kista. Men Jon kan ta ut humlen og stryke på den når han vil, og han kan holde den myke humlepelsen inntil nesen sin i kirken. Når far og onkler bærer kisten, bærer Jon humla i fyrstikkesken og slipper den i graven sammen med blomstene. Dette forteller verbalteksten kortfattet og direkte, på et nynorsk som er godt å lese høyt.

Fravær av farger

Bildene utdyper teksten – og sammen danner verbaltekst og bilder den ikonoteksten som gjør denne bildeboka til en rik leseopplevelse. Detaljene og fargene er viktige. Humlen er en gjennomgangsfigur som bilde på død, men også på liv og håp. Den mister ikke fargen selv om den ligger livløs i vinduskarmen og alt inne i huset hos Jon og far er grått den dagen farfar skal begraves.

Kontrasten mellom fargene i hverdagen utenfor huset og det grå interiøret forteller slående enkelt om tomheten og sorgen som vrenger hverdagen. Farfar er tilstede som et bilde på kommoden, mens Jon varsomt holder humlen i hendene. I samme oppslag ser vi utsnitt av ryggen til far der han står og stryker klær. En subtil og allikevel tydelig måte å vise at finklærne gjøres klare, men ikke til fest denne gangen. I sorgen er det hverdagen vi vil ha tilbake. Slik blir det grå bildet av far som glemmer å drikke kaffen sin, som knuger Jon inntil seg så han nesten blir kvalt, til et høydepunkt i bokas dramaturgi. Øyeblikket hamres inn av den poetiske teksten:

«Hadde dei visst, ville verda stått stille, nett som humla./ Dei hadde ikkje køyrt bilane sine./ Dei ville sett på kaffi utan å drikke han opp./ Dei ville halde om barna sine/ som om dei aldri kunne sleppe./ Slik som pappa. Jon får nesten ikkje puste./»

Hvem trøster far?

«Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin?» spør teksten, men gir ingen svar, annet enn at når begravelsen er over, vender fargene tilbake. Det er nettopp ritualets funksjon: en renselse. I oppslaget der Jon tar hånden til pappa, aner man litt farge i den sorte dressen. I de neste oppslagene er flagget heist til topps hos naboen, humlene drikker nektar av blomstene og farfar svever på en sky med selskap av en humle. Ingenting er endret, men Jon vet at hverdagen vender tilbake selv om farfar er borte. En trøsterik slutt.

Denne rike fortellingen uttrykker en stor forståelse for barns ståsted, for barns evne til å takle savn og uttrykke omsorg. Den er ikke sentimental, men rørende i sin enkelhet og konkretisering.

Forenklet og røft

Stina Langlo Ørdal (f. 1974) er en prisbelønnet bildebokmaker (gull i Årets vakreste bøker 2010 for Ordleikboka, Skald) med mange bøker på samvittigheten. Hun har en særegen strek, men i denne boka har hun valgt en røffere tegnestil enn jeg har sett hos henne tidligere. Streken ligger tett på barns tegnestil, uten at det er påfallende. Den ligger kanskje enda tettere på en «slurvete» tegnestil som vi ser i samtidskunst. Hun bruker noe som ser ut som blyant og fargekritt, og motivene er forenklet: Husene er skjeve. Bakken er rutet opp med streker tett i tett, og skaper slik en form for dybde i bildet.

Figurene er en blanding av enkel strektegning og lavering. De er uttrykksfulle med store, talende øyebryn. Men så er det kinnene som er karakteristiske i Langlos tegninger. De skal se runde ut, men i forenklingen ser det mer ut som pålimte boller med skjeggstubber. Gressmatten foran husene har det samme lofflignende, skjeggete utseende. Jeg ser forenklingen og tror jeg forstår uttrykket hun vil frem til, den naivistiske stilen, men det blir litt forvirrende. Bildeutsnittene er derimot herlig frekke i den forstand at detaljer er blåst opp. De er meget uttrykksfulle, som der Jon legger nesen mot humlepelsen i kirken, og der han tar hånda til far: Det er vakkert, talende og empatisk. En bok vi voksne også kan bli kloke på og finne trøst i.

De erfarne humorprodusentene Christian Løchstøer og Pernille Sørensen debuterer med Rim det har rablet for og Tubaluba – tulledikt for barn, mens forfatter Eva Jensens diktsamling Kom si, kom sa er utgitt posthumt. Alle forener språklek med humor og undring i en barnlig erfaringsverden, men som kunstneriske uttrykk er de vesensforskjellige – og kvaliteten spriker.

Filosofisk undring

Som i billedboken Det spørs av Jostein Gaarder (2012) stilles det filosofiske spørsmål. «Er Gud en mann eller en kvinne?» spør Løchstøer, og spinner videre i vittige og kreative tankebaner. Er Gud kanskje «en hasselnøttekjerne»? «Hva er brennmaneter laget av, / og sover kongen òg?», spør Sørensen i et godnattdikt som treffer tonen i barns undring. Fantasien har stort spillerom, men Løchstøer skiller seg ut med både fantastisk og eksistensiell undring, som i hans dikt om tiden. Parallelle verdener er et sentralt motiv i barnelitteraturen, og hans mesterlige dikt «Gutten i speilet» åpner opp for en tvilling i en slik virkelighet. Eva Jensen ror over sjøen til «ønskelandet Nutt», mens Sørensen dikter om en verden i skyene.

Det barnlige blikket

Fra «Kom si, kom sa» av Eva Jensen og Iben Sandemose (ill.)

I Kom si, kom sa av Eva Jensen er barnets erfaring av verden tilsynelatende enkel, men spørsmålene poesien reiser er kompliserte. I diktet «redd» stilles de voksne til veggs: «Hvem er jeg da? / – spurte jeg. / De voksne bare lo. // Hvem er dere da? / – spurte jeg. / De voksne blei stille.» Jensen tar barnets erfaring på dypeste alvor og sanser på deres vegne med et oftest fyndig og underliggjørende blikk. Gutten Åge binder diktene sammen, hans sansninger er formidlet av den voksne fortelleren, men i blant snakker han selv. I diktet «Første skoledag» skildrer strofer som «Roboten rota rundt. / Alt var bare surr!» den spente forventningen. I diktet «Åge hører» roper lillebroren fra badet: først mange nei, men så et ja, så flere nei igjen som kan fylles med mening. Er det kanskje Åge som fortolker en babys gråt? Iben Sandemoses illustrerte store bokstaver som fyller boksiden, forsterker tegnene som løsrevne språktegn; de som forteller om virkeligheten og gjør oss i stand til å formidle den, må læres. Det illustreres fint i diktet «Åge gjør lekse med Y» – et av flere bokoppslag som spiller på ABC-lesebokens konvensjoner. I diktet «Skole» på bare tre linjer settes bokstavelig talt læringen på prøve: «Å sitte stille må jeg lære / Å bråke bare kan jeg. / Rart, sier Åge». Mens gutten hos Jensen skal lære seg å lese, er jeget hos Løchstøer formidlet som en eldre skolegutt, kanskje i tidlige tenår. Også han må lære:

Så jeg sitter fortsatt og rimer
til dagen jeg endelig lærer
å skrive et dikt jeg kan legge meg i
og kjenne at ordene bærer.

Hos både Jensen og Løchstøer fremtrer læring om språk, språklek og undring som essensielt for sansning, identitetsdannelse og bevisstgjøring om verden. Å følge et individ gjennom sprikende tematikk, er et godt narrativt grep for å sikre helhet og gjenkjenning.

Fra «Tubaluba» av Pernille Sørensen og Jens Kristensen (ill.).

I Tubaluba av Pernille Sørensen er det mange ulike barn, men det skurrer narrativt når Sindre i illustratør Jens Kristensens støpning ser ut som en miniversjon av Sørensen selv, og moren på neste side er en blåkopi av det lille barnet. Den viktigste innvendingen er likevel at tekstene ikke alltid møter barns undring og læringsprosess med tilstrekkelig respekt, slik som i doktorlek-diktet. Snarere får jeg tidvis en følelse av at fortellerstemmen morer seg på bekostning av barnet, ler av dem, ikke med dem. Perspektivet er òg uklart: Et barn som uttrykker seg som en voksen er kanskje morsomt; «Jeg vet […] at barn bør serveres et sammensatt måltid […].» Men det er vel nettopp det små barn ikke vet så godt. Uoverensstemmelsen mellom alvoret i barnets erfaringsmodus og den voksne forfatterens overlegne perspektiv og formuleringsevne, med flere vendinger og referanser som er fremmede for målgruppen, slik som «sovedukken min har fått et innvrengt øyelokksyndrom», er kanskje vittig for voksne, men som barnelitteratur svikter dette litt for ofte. Å skrive om barn er ikke det samme som å skrive for barn.

Med det sagt er det et utvalg dikt og verselinjer som fungerer, som det om storebrors lego –  et av flere tulledikt som er smart illustrert. Det sorgmuntre diktet om døden, Sindre og morfaren som bor i skyene, peker intertekstuelt mot verdifull barnelitteratur.

Fra «Tubaluba» av Pernille Sørensen og Jens Kristensen (ill.)

Tullet om «bæsj» er litt knæsj, for barn – men stor litteratur er det jo ikke. Jens Kristensens detaljrike og outrerte illustrasjoner vil kanskje få flere voksne til å rynke på nesa, men hos min snart tre år gamle sønn gikk disse forseggjorte og fargerike humortegningene rett hjem. Bilene også. En liten stund var det stadig ønske om å titte i «bæsjeboka» som bakteppe for pottetrening. Det skal man ikke kimse av.

Men det er bøker som Kom si, Kom sa vi vil vende tilbake til og vokse med.

Kreativ språklek

«Anton Otto / Anton Otto / Anton Otto / Og så sier jeg det høyt, / det høres nesten ut som italiensk», skriver Jensen, slik vel ganske mange barn har lekt med språkets lydbilde. Humoren i Kom si, Kom sa er lavmælt og samlingen lite pretensiøs, som når leseren inviteres til å lage et bokstavrim alla Jensens alfabetdikt Alle i Alta kan. Noen av diktene kan trolig oppleves som vanskelig tilgjengelig, men de kan leses på flere nivåer. I diktet «En Q på båsen?» lekes det med hermeneutikk, referensialitet og litteraturens mimetiske spill. «En ku i leseboka?», spørres det. «Jada, det går bra». Flere påhitt leder oppmerksomheten til språk som språk, ordenes flertydighet og arbitrære natur.

Som Jensen er Sørensen og Løchstøer kreative ordsmeder, enderimene er oppfinnsomme, men den bevisstheten om språk og symbolikk som er typisk for lyrikken er fraværende hos Sørensen. Christian Løchstøer overrasker ved i tillegg til å være en komisk begavelse med treffsikre og klokkeklare punchlines, å vise seg som en lyrisk språkkunstner av rang. Det billedlige og metapoetiske diktet «Å dikte en hengekøye» bringer tankene til noen av poesiens store klassikere, samtidig som det er tilgjengelig og morsomt. Perlene kommer som på en snor i den samlingen som jeg finner mest forfriskende i dette utvalget. Til sammenligning sitter ikke rytmen i Sørensen rim like godt, der flere burde vært kuttet før humoren punkterer eller ender i det rene ordgyteri.

Smart samspill

Fra «Rim det har rablet for» av Christian Løchstøer og Siri Dokken (ill.).

Løchstøers «Mannen som murte seg inne» er intet mindre enn et eminent dikt som bør leses av absolutt alle. Med klare allusjoner til Den selviske kjempen av Oscar Wilde og den politiske verdenssituasjonen med Donald Trump, har også illustratør Siri Dokken truffet blink. Hennes blåsvarte illustrasjoner tydeliggjør poesiens poenger.

Den lekne humoren i Iben Sandemoses stiliserte formspråk bidrar òg med treffende beskrivelser og tidvise utvidelser av Eva Jensens tekster. En begrenset palett bidrar til bokens ledige eleganse der formuleringer som «noe rører seg i gresset» er tatt på kornet. I forlengelsen av det ornamentale gresset ligner Ninni et skulpurelt gresstrå eller et kafkask kjempeinsekt, og temaer som annerledeshet, oppvåkning og økosofiske perspektiver kan finne gjenklang.

Fra «Kom si, kom sa» av Eva Jensen og Iben Sandemose (ill.)

Tøys med tyngde

I Kom si, kom sa trer alvoret frem, men det er kort vei til latteren som hos Løchstøer, som òg briljerer med eksistensielle og sorgmuntre dikt. Tematisk er det påfallende likheter mellom Løchstøer og Sørensen, som foruten klassiske slap-stick-morovers der ben og armer blir krøll, dikt om dumme foreldre og uhyrer, tematiserer kurtisen. Sørensens barnehageforelskelse er bedre komisk timet enn Løchstøers «Å fange din oppmerksomhet», der poenget gjentas uten kulminasjon og rytmen svikter. Men det er unntaket. Med en rimbukett om romantikk og relasjoner avanserer han så til de grader. «Dråpene» er eksempelvis et estetisk fullendt kjærlighetsdikt, noe som òg kan sies om Jensens og Sandemoses «JA». Løchstøers billedbruk er original og fiffig, som i «en lighter ble forelsket i en kanne med bensin». Å få et fint dikt ut av denne vitsen imponerer. Ellers ler jeg også av den svarte humoren om døden: et ensomt «snikete lik», den splitter gærne rovdyrmoren og diktet «piknik med døden.»

Dikt for barn?

Barn kan ikke det samme om verden som oss, og møter ting med en annen persepsjon, et annet perspektiv. Eva Jensen strekker seg mot å sanse på skolebarnets premisser, men blir nok av og til for utilgjengelig. Løchstøer mer enn overbeviser for det eldre barnet og tenåringen, Sørensen treffer bare tidvis. Her har du et knippe for (nesten) alle barnets aldre som du kan plukke det beste fra. Så må vi huske på at livet er læring, ikke bare for barn. Trass i at vi med Løchstøers treffende ord har: «dødsmye tabbeerfaring.»

Kim, Bella og Momo er fjorten år gamle, de er ikke populære og strever med overgangen fra barn til kvinner. Skolen er en arena for sosial krig, som også kan være fysisk. De tre jentene er maktesløse når guttene trakasserer dem, klår på dem og latterliggjør dem. Jentene unngår og overser dem, men av og til freser de og tar til motmæle.

«Men de var jo så urettferdig, håpløst og ubegripelig mye sterkere enn oss. De bare lo, tok tak rundt håndleddene våre og smilte av de små knyttnevene. Det var de, og bare de, som hadde rett til å bestemme når leken var over».

Outsidere

Momo, som har kunstnerforeldre, er god til å forme, kreere og sy. Bella, som stort sett må klare seg selv, søker tilflukt blant jord og planter. Hun sår frø og driver fram planter i drivhuset sitt. Kim, bokas forteller, kommer fra en mer ortodoks familie, og er en «tynn, sørgelig sak med magre bein og for stort hode». Hun har blomstrende eksem og føler seg utilpass i kroppen sin. Disse tre holder altså sammen i et innbitt jentefellesskap, de er på Momos rom om vinteren, og i Bellas hage eller drivhus om sommeren. Sommeren de er fjorten starter de med selskaper der de kler seg ut i spektakulære kostymer som Momo syr til dem.

Så dukker et merkelig frø opp i drivhuset. En eksotisk, kjøttetende plante med bristeferdige nektarsekker, og under et av selskapene tar jentene en dråpe nektar hver i teen. Og så skjer det umulige og magiske – jentene blir til gutter. De får penis, grovere stemmer, guttehud. Nektaren fra den mystiske planten gjør dem til gutter for en natt. Herfra skifter boka retning, fra et realistisk og feministisk perspektiv til det magiske og uforutsigbare. Når historien først har trådt ut av realismen, ligger muligheten der for at absolutt alt kan skje under lesningen.

Trange rammer og roller

Jentene nyter mulighetene guttekroppene gir dem. De søker fellesskap med en guttegjeng, og Kim trekkes mot den tøffe og kriminelle Tony. Kim tiltrekkes av ham både som gutt og jente, og opplever Tonys absolutte forakt da hun møter ham som jente-Kim. Men om nettene utfordrer de hverandre, og driver med vågestykker og småkriminalitet. Men plantenektaren er ikke en uuttømmelig kilde, og Kim innser at leken er i ferd med å bli alvor. I alle fall tar leken slutt, slik barndommens leker også går over. De tre jentene har tviholdt på det barnslige i en verden full av hormoner og knuffende gutter.

Guttene stiller mange interessante spørsmål om kjønn og identitet. I hvor stor grad bestemmer kjønnet hvem vi er? Og hvordan andre ser på oss? Hva hvis vi kunne velge? For Kim er jenterollen og jentekroppen trang, mens å være gutt betyr frihet, respekt, handlingsrom – men også en dragning mot mørke og ødeleggelse. Stemmer det virkelig at kjønnene gir oss så trange rammer i et moderne samfunn? At gutterollen så lett kobles til fart, spenning, styrke, råskap, seksualitet, mens jentene må finne seg i å være objekter, kan leses som en bevisst provokasjon, og jeg håper at det er det.

Handlingen i Guttene foregår ikke på et realistisk nivå, selv om det er mye realisme i boka. Språket er heller ikke noe realistisk ungdomsspråk. Personene er outsidere, og ungdomsmiljøet er ikke spesielt tidsspesifikt.

Refleksjonene og erkjennelsene er ofte voksne i formen, men det skjemmer ikke egentlig boka. Den setter sine egne premisser på vellykket vis. Tonen settes allerede i innledningen, der Schiefauer skriver at denne historien ikke er «for hvem som helst. Dette er en fortelling for den som ønsker å se».

Som den mystiske planten går også jentene gjennom en transformasjon. De går gjennom puberteten, blir kvinner, enten de vil det eller ei. Å bli gutt er ikke noe varig alternativ. Leken tar slutt, på dramatisk vis. Etter det dramatiske høydepunktet, går fortellingen litt på tomgang før den knyttes sammen med begynnelsen på boka.

Augustprisen x 2

Svenske Jessica Schiefauer fikk Augustprisen for Pojkarna i 2011, og den ble nominert til Nordisk Råds pris i 2013. Boka er også blitt filmatisert, men den ble først oversatt til norsk etter at den nyere Når hundene kommer kom ut i Norge. Også Når hundene kommer vant Augustprisen, i 2015. De to bøkene som er oversatt til norsk gir leseropplevelser som tar opp grunnleggende og såre temaer. Schiefauer viser stor vilje til å se strukturer og mennesker på nye måter, og er ikke redd for å gå inn i alvoret og det sære.

Guttene er godt oversatt til norsk av Line Almhjell. Omslaget er lekkert designet og står særdeles godt til bokas innhold. Jeg liker det florale og organiske og håndskrevne mot den sobre, svarte bakgrunnen. Som omslag til en ungdomsbok skiller det seg ut på en positiv måte. Leseropplevelsen skiller seg også ut fra andre nåtidige ungdomsromaner.

Den naive leseren som oppsøker Lars Mæhles Jag är Supermann i håp om å finne svenske superhelter og overskridende virkelighetsflukt, vil trolig føle seg snytt. Tittelreplikken faller i den første av fem «noveller» (forlagets betegnelse), som strengt tatt må leses som novelleaktige kapitler i en kollektivroman. Unge Bjørn har blitt med en dårlig venn, Eskil, for å sjekke ut en svensk jente som visstnok skal ha ankommet Sunndalsøra og som visstnok er fin, slik jenter jo skal være. Jenta, Ulla, overrasker dem ved spontant å forlate sommerjobben sin i jordbæråkeren for å dra og bade med dem, og da hun ser Bjørns forbløffede ansikt og spør om han er blyg, detter replikken ut av ham: «Jag är Supermann!» Det er han åpenbart ikke, og da det viser seg at jenta slett ikke er ute etter å bade, men snarere å drukne seg i bekken, skjønner guttene at de – unnskyld uttrykket – har tatt seg vann over hodet.

Slik er det gjerne i Mæhles korte kollektivroman, og slik, kunne en skyte inn, er det jo gjerne i livet også. I de fleste forhold av betydning forsøker minst en av partene før eller siden, reelt eller metaforisk, å drukne seg i en kulp. Alle Mæhles hovedpersoner er, hver på sin måte, på flukt fra en ubehagelig, kjedelig eller skremmende virkelighet. Men flukten fører dem aldri til noe enklere sted. Snarere til nye, uventede konfrontasjoner med en virkelighet de knapt har visst om, konfrontasjoner som rykker dem ut av den forestillingsverdenen de hittil har levd i og utvider virkeligheten ved å avkreve dem ansvar.

Oppvåkninger og sammenfall

Jag är Supermann er derfor strukturert som en rekke oppvåkninger, eksistensielle showdowns i ei lita nordmørsbygd i løpet av et snaut døgn. Og formen løfter frem budskapet. Hvert kapittel viser oss ett perspektiv, knyttet til én ung skjebne, men bare den som leser romanen i sin helhet kan ane hvordan de forskjellige skjebnene og perspektivene griper inn i hverandre og danner et bilde av en større helhet utenfor den enkeltes rekkevidde. Øyeblikket da den svenske jenta hopper i kulpen for å drukne er øyeblikket da hun helt slutter å være et tilfeldig objekt for guttenes ureflekterte begjær, og blir et menneske i nød. Alle i Jag är Supermann trenger hverandre – ikke minst når de stritter i mot.

Jag är Supermann er derfor langt på vei en svært vellykket ungdomsroman. Intet stort plott driver handlingen fremover, men overraskelsene er mange, og personene er sympatisk og troverdig tegnet, selv når de verken fremstår som sympatiske eller til å stole på. Det som trekker ned er, i første rekke, at Mæhle nok kunne bli flinkere til å variere motivene sine. På fem relativt korte kapitler møter vi hele tre jenter som er nye i bygda denne sommeren. En er en syrisk flyktning, én er svensken og den tredje er ei oslojente som, i likhet med Ulla, er omplassert der for å skape avstand til et negativt hjemstedsmiljø. Det er også mye død. Ulla forsøker, som nevnt, å ta livet seg, mens Karl er i ferd med å begrave en upopulær bror som tilsynelatende har lyktes i det samme. To gamle gubber forsøker, hver på sin måte, å vende seg bort fra verden. Og vi møter tre blyge, til forveksling like gutter, hvorav to av dem er svimlende forelsket i hver sin tilsynelatende uoppnåelige lokale jente.

Såpass mange sammenfall blir strengt tatt i overkant for en 127 sider lang roman som allerede har det travelt med å insistere på at så å si alle personene den skildrer bedriver en eller annen form for virkelighetsflukt. Men til Mæhles forsvar skal det sies at Jag är Supermann er akkurat så godt skrevet og uforutsigbart plottet at leseren knapt legger merke til alle parallellene før boka er utlest.

Perspektivkluss

En mer pirkete, men kanskje også viktigere innsigelse, er derfor at Mæhle ikke alltid gjør seg flid med å etablere et klart fortellerperspektiv i åpningen av hvert kapittel, for så å holde seg der. Det er en form for slapt håndverk som en kortroman knapt har råd til. Noen ganger resulterer det i at det kan være vanskelig å skjønne hvem kapittelet skal handle om, hvem som ser hva, noe som jo er viktig i en fortelling med mange karakterer. Heldigvis går det seg gjerne til etter noen sider.

Det mest graverende eksempelet kommer likevel i kapittelet «Fuglen i røyret», der perspektivet plutselig brytes helt, uten grunn. Ellers i kapittelet ligger perspektivet hos den frustrerte Anders, som har rømt hjemmefra etter en konfrontasjon med en urimelig og ufølsom mor. Men da han legger turen om kirkegården, møter han plutselig jenta han er forelsket i, blir sjenert, og før han vet ordet av det har han fått jobb som besøksvenn for en særdeles sur og kranglevoren gubbe. Da Anders snart styrter gråtende ut av gubbens hjem, tar plutselig en allvitende fortellerstemme over: «Han la derfor ikkje merke til dei to auga som verkeleg følgde med han i vindauget, og som i dette augeblikket trekte gardinene for igjen». Slike perspektivbrudd kan til nød forsvares hvis de tilfører absolutt nødvendig informasjon på et prekært tidspunkt. Når flere av de senere Harry Potter-bøkene åpner med svært realistiske drømmesekvenser der vi – gjennom den sovende Harry – får se hva Voldemort egentlig holder på med, er det for at Rowling skal slippe å forklare oss det gjennom omstendelige samtaler senere i romanene. Men hos Mæhle tilfører ikke «dei to auga» noen ny eller avgjørende informasjon. Ingenting avhenger av om Anders ser eller ikke ser øynene i vinduet – de er ren, melodramatisk effekt, som svekker kraften i fortellingen heller enn å stramme buen.

Inn til beinet

At Jag är Supermann ikke er noen perfekt liten roman, er likevel ingen grunn til å holde seg unna. Den ser både kjærlig og overbærende på sine karakterers tilkortkommenheter, og går således foran med et godt eksempel for leseren. Kanskje kunne en ønsket seg litt mer kjøtt på beinet. Problemet med slike korte, novelleaktige stikk er jo at personene sjelden fester seg tilstrekkelig i leserens bevissthet til at man klarer å engasjere seg i hvordan det går med dem. Likevel er det en langt verre synd å fylle på med uvesentligheter. Når Mæhle i stedet skjærer inn til beinet, vinner han trolig mer enn han taper. Hvert kapittel har lysende, vidunderlige passasjer der verden liksom åpner seg både for leseren og romanpersonene. Det er scenen ved kulpen der den svenske jenta liksom forvandler seg for de lystne guttenes blikk; en samtale på en benk mellom en forvirret farfar og et bekymret barnebarn; befrielsen av en svale i en takrenne; erkjennelsen av at en begravelsestale ikke kan ta opp i seg hele sannheten om en død bror, og en vandring hjem gjennom skogen morgenen etter en fest. Den korte romanen rommer mye mørke, men lyset skinner igjennom på alle de riktige stedene.

Mange barn går på en smell når de faktisk får et dyr de har ønsket seg. Det viser seg at den lenge etterlengtede hunden må luftes hver dag (også når det regner), katten må fôres og matskålene vaskes, og chinchillaer er ikke så flinke til å underholde seg selv. Se for deg hva slags stell en drage i virkeligheten trenger, og du har utgangspunktet for Bjørn Ouslands nye billedbok Flink drage.

Tar stor plass i sengen

Gjennom (stort sett) dobbeltsidige tablåer forteller Ousland om Pelle, en gutt som ønsker seg en drage over alt i hele verden og som finner en enorm, drageformet pakke under juletreet. Men som med alle andre dyr er dragehold en blandet opplevelse. Den har en stor og ru tunge som den gir kjærlighetserklæringer med; den spiser vogner fulle av de beste slaktervarer; alle de store skarpe tennene må pusses; den svir alle pølsene når den skal være med å grille; og ikke minst tar den veldig stor plass i sengen. Pelle har åpenbart foreldre som har vært ute en vinternatt før, og som vet å plassere ansvaret for dragen der det hører hjemme. Dermed er det Pelle som må bruke både lommepenger og sjelefred på å innlemme dragen i hverdagslivet.

Bjørn Ousland er en av veldig få nordmenn som lager både tegneserier og bildebøker for barn og unge. Han startet karrieren på 1980-tallet i tegneseriebladet Pyton, sammen med blant andre Pondus-skaper Frode Øverli, Donald-tegner Arild Midthun, og Tore Strand Olsen (som også har gjort mye for norskproduserte tegneserier for barn). Ouslands enkle men profesjonelle strek – han er utdannet fra Joe Kubert-tegneserieskolen i USA – var gjenkjennelig allerede i stripeserien om alkoholikerne Hellitern og Halvlitern, en serie som også fikk et liv i albumform utenfor Pyton-bladet. Denne serien ble avløst av stripeserien om ungdommene Siggen og Piggen, en serie som blant annet gikk som gjesteserie i Tommy og Tigern-bladet i flere år.

Saboterer pølsegrilling

Interessen for eventyr (deriblant drager) er noe som har fulgt Ousland lenge. På 1990-tallet ga Jippi forlag ut en trio med tegneserier basert på Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, deretter fulgte stripeserien Eventyrlig som ga Dagbladets lesere en ny vri på de klassiske fortellingene. I billedbokformatet har han tidligere laget historier lagt til eventyrverdenen som Trollprinsen, Dragejakten og Småbarnsuppe. Sistnevnte, utgitt på Cappelen Damm i 2015, er en riktig så skummel billedbok hvor barn blir kidnappet av hekser som vil koke suppe på dem. Det som gir både Småbarnsuppe og Flink drage en ekstra dimensjon er at de – bortsett fra de fantastiske elementene – finner sted i vår egen verden. Dette er ikke det generiske eventyrlandet der alt skjer i serier på tre og hvor det er prinsesser og slott og andre fjerne ting. Tvert imot, dragen vi møter i Flink drage får mat fra slakteren på storsenteret og ødelegger pappas svært så hverdagslige pølsegrilling i hagen.

Stilen til Bjørn Ousland har alltid vært veldig gjenkjennelig, enten han lager tegneserier, billedbøker eller faktabøker om polfarere (de fire polarbøkene hans om Nansen og Amundsen er alle prisbelønnede kombinasjoner av tegneserie, billedbok og faktabok). Ousland har en tydelig tegnestil preget av klare linjer og rene, sterke farger. Det er også en stil som er svært tilpasningsdyktig, og det er bare små variasjoner som må til for å ta oss fra det tilnærmet realistiske uttrykket i polarbøkene til det stiliserte og forenklede i tegneseriene om hunden Bisk. I Flink drage er det mest det sistnevnte uttrykket vi ser, med tykke, tydelige streker og store fargefelt. Det er lett å kritisere Ousland for å ha en konservativ og ikke spesielt variert strek, men i Flink Drage føles den veldig passende.

For stor for boken

Et interessant grep i boken er at dragen selv ikke passer helt inn hverken i streken eller på selve sidene. Det er et fint grep for å vise størrelsen på og det uhåndterlige ved beistet – bare på to av dobbeltsidene kan vi se hele dragen.

Det er disse to dobbeltsidene som er med å trekke ned inntrykket av boken. Gjennom hele Flink drage har Ousland presentert scenene sine over to sider. I ett tilfelle blir dette brutt av to enkeltsider på samme oppslag, og de to dobbeltsidene på slutten som viser hele dragen er egentlig den samme scenen to ganger. Det gjør at boken ikke føles helt gjennomkomponert, og forstyrrer rytmen i lesingen. Historien på sin side er enkel og effektivt fortalt slik det skal være i Løveunge-serien (en serie bøker for første trinn med bare én setning på hver side). Likevel går den kanskje litt for raskt fra gleden ved å få en drage til alt som gjør drageholdet til et slit. Det må da ha vært en grunn til at Pelle ønsket seg en drage i utgangspunktet? Selv en sjøpølse i et akvarium mister ikke glansen med en gang innpakningspapiret er kastet, om den bare er ønsket nok.

Jeg vil ha tilbake hatten min, og Dette er ikke min hatt, de to første bøkene i hattetrilogien som nå krones med Vi fant en hatt, har allerede klassikerstatus og bøkene er oversatt til 22 språk.

Den kanadiske bildebokmakeren Jon Klassen (f. 1981) har vunnet mange priser for sine varme og enkle fortellinger om skapninger som begjærer den samme gjenstanden, noe så unyttig som en hatt! I like stive som herlige understatements i bilder og dialog viser Klassen hvordan moralske dilemmaer kan løses på ulike måter. Og at alle løsningene ikke er like gode, i moralsk forstand.

Enkelt og uttrykksfullt

Klassen har utviklet et særegent formspråk av enkleste sort som er meget uttrykksfullt. Teknikken er tegning, akvarell og lavering i form av utklipp (sjablonger) av dyr, plassert på en tom billedflate.

Dyrene: bjørn, rev, ekorn, fisk og i den siste boka, skilpadder, er stive og ubevegelige, bortsett fra øynene. Øynene, blikket, sammen med bildeutsnittet og objektenes plassering på bildeflaten, skaper fortellingen: handlingsgangens framdrift, dramatikk og undertekst. At kun øynene beveger seg i en ellers stivnet mimikk, er en humor som på stand up-komikerspråket kalles «deadpan». Den typen komisk steinansikt og underspill kjenner vi fra stumfilmskuespilleren Buster Keaton, og senere hos en skuespiller som for eksempel Rowan Atkinson (Mr. Bean).

Less is more

De stiliserte skapningene er både fulle av liv og morsomme takket være nøye uttenkt scenografi og billedutsnitt. Skapningene, det vil si de ulike dyrene, oppleves som fremmedgjorte, som om de er hentet ut av en helt annen virkelighet og tilfeldig plassert i bokens ribbede, minimalistiske landskap. Verbalteksten, som regel i dialogform, er også stiv, og renset for alt utenomsnakk og skildringer. Typografien og hvordan verbalteksten plasseres på oppslagene påvirker fortellingen.

Den første boken, Jeg vil ha tilbake hatten min, handler om en bjørn som har mistet hatten sin.

«Hatten min er borte./ Jeg vil ha den tilbake». Slik innledes fortellingen som ligner et tradisjonelt regleeventyr der spørsmål gjentas. Bjørnen er den samme ubevegelige gjennom fortellingen. Ved å variere typografi og farge på teksten etter hvilket dyr som svarer på spørsmålet «Har du sett hatten min?» sår forfatteren en gryende og berettiget mistanke i leseren om at et av dyrene lyver. Tyvens skjebne er grusom. Svaret ligger i underteksten.

Antydningens kunst

I bok nr. to, Dette er ikke min hatt, er humoren framtredende, deadpan-uttrykket hos de ulike fiskene – det er i havet dramaet utspilles – likeså. Her er den tyvaktige fiskens skjebne også grusom, selv om vi bare kan forestille oss hva som skjer bak sjøgresset.

Bok for bok utvider Klassen de moralske dilemmaer leseren gløtter inn i.

I Vi fant en hatt, den foreløpig siste boka i trilogien, er persongalleriet utvidet. To skilpadder finner én hatt. Vennskapet settes på prøve når begge ønsker seg hatten. Fortellingen er i tre deler, og er spennende som en thriller. I del en finner de hatten sammen. Oppslaget viser hatten i midten og en skilpadde på hver side. Det vi ser gjentas i replikkene og i en indre dialog. De bestemmer seg for å la hatten ligge og glemme den. I del to løftes blikket og tankene: «Vi ser på solnedgangen. Vi ser på den sammen». Borte er det materialistiske begjæret, nå deler de en naturopplevelse. Harmonien er gjenopprettet, men ikke helt. Den ene skilpadden kikker tilbake på hatten. Blikket røper begjæret etter å eie. Spenningen stiger, og i siste del ender det nesten med katastrofe. Vil den ene stjele hatten når den andre sover? En drøm løser dilemmaet, i den har de hver sin hatt, vennskapet består.

Om å utvikle empati

De syv dødssyndene: hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap, er ifølge katolsk teologi synder som igjen fører til andre laster og synder. Men hva har katolsk teologi å gjøre med en bildebok om to skilpadder som finner en hatt? Jo, hattetrilogien tangerer noen av dødssyndene med en stor porsjon svart humor. Forfatteren viser i tekst og bilder at verden ikke er enkel, fristelsene er mange, og det krever noe å stå imot.

Ser man stort på det, og det gjør Klassen, så handler hattetrilogien om å utvikle empati, om å dele med andre. Det handler også om å besinne seg, om å tilgi og ikke la begjær og misunnelse ta styringen.

Gradvis utvikles empatien i de tre bøkene. I den første boka røper bjørnen seg. Han har spist ekornet som har tatt hatten hans, men det vil bare den våkne leser oppdage. I bok to er den lille fisken hovmodig og rettferdiggjør tyveriet med at hatten var altfor liten til den store fiskens hode. Det ender da heller ikke bra for den lille fisken. I den siste og avsluttende boken flyttes moraldilemmaet et par hakk opp. To venner begjærer det samme objektet, og vennskapet vil ødelegges hvis den ene krever eierskapet. Naturopplevelser og drøm settes opp mot misunnelse og materialistisk begjær. Vennskapet overvinner begjæret og alt går bra til slutt, der de i en felles drøm sammen svever oppover i stjernehimmelen med hver sin hatt trukket nedover øynene. En hyllest til fantasien og kunsten? I dette siste visuelt vakre oppslaget ligger også bildebokskaperens siste stikk. Har de valgt vennskapet, kan fantasi og kunst hjelpe oss med å løse moralske dillemaer? Klassen åpner for medskapning i nok en klok bildebok breddfull av svart humor og deadpan. 

Japan er et gåtefullt land som stadig kommer nærmere, men Typisk japansk? prøver ikke å avkle mytene. Mytene blir heller bekreftet, men samtidig lettere å forstå. Boken begynner med en kortfattet historisk oversikt, som først virker skuffende kort. Så oppdager vi det fine grepet. En reise i kunnskap går i spiral, hvor forfatteren beveger seg mellom ulike samfunnsområder, og underveis dykker hun tilbake i historien for å forklare hvordan nåtiden speiler fortiden.

Den japanske suksessen

Japan er et øyrike, og der ligger det viktigste bakteppet. Mye peker bakover, som ritualer, sosiale hierarkier, æreskodeks og synet på «de andre». Samtidig er Japan et land som plutselig kan hoppe ut av isolasjonen, og da tilegne seg alt det nye i rekordfart. I denne boken beveger kapitlene seg fra by til by, og derfra til emner som er karakteristiske for hver by. Først reiser vi til Tokyo, og der får vi møte den kulturen som unge lesere kanskje er mest opptatt av, den japanske suksessen innen dataspill og multimedia.

Akihabara – et mekka for elektronikk, spill, anime og manga.

Fenomener som cosplay, anime og magma blir tydelig forklart, og spesielt interessant er det å høre hva Pokémon-skaper Satoshi Tajiri har å si. Som barn samlet han på insekter, og byttet dem med kameratene sine. Insekthodene ble senere inspirasjon for pocket monsters, kjent over hele verden som Pokémon. Her er vi kanskje ved noe av kjernen? Når vi lærer om den tøffe skoletiden hvor alt handler om å komme inn på rett universitet, aner vi at mye av voksenkulturen handler om tapt ungdomstid. Voksne mennesker kler seg ut som tegneseriefigurer i cosplay, mens Hello Kitty er populær dekor også for mange voksne. For oss i vesten kan det virke infantilt at rollespill og tegnete fortellinger har høy status blant voksne, men kanskje er det slik at vi bare ligger litt etter?

Tradisjoner under press

Mens kapittelet om Tokyo forteller om det moderne, blir Kyoto brukt som nøkkelhull til tradisjonell japansk kultur. Byen ble spart for amerikansk bombing under den andre verdenskrigen, og får årlig besøk av 30 millioner turister som vil oppleve de mange kulturskattene. I dette kapittelet blir vi innført i religion og tempelkultur, diktning og det spesielle skriftspråket med kinesisk opphav som også skal dekke moderne japanske behov. I Japan er de raske med å plukke opp hendige fremmedord, og varemerket Pokémon har internasjonal klang, basert på lånordene poketto og monstaa.

Geisha betyr kunstner på japansk, mens Maiko betyr dansepike. En geisha er en slags entertainer for overklassen. En maiko er en geisha-lærling.

En egen mystikk er knyttet til den merkelige geisha-tradisjonen, som først og fremst er merkelig fordi vi ikke har et dekkende ord på fenomenet her i vesten. Hva innebærer dette yrket, som tidligere var en yrkesutvei for fattige ungjenter? På norsk ville vi kanskje oversatt det til selskapsdame, men jentene er også kulturbærere, og hadde den sjeldne friheten at de ikke behøvde å forholde seg til det helt regelmessige familiemønsteret. Feminist og karrierekvinne, felespiller eller prostituert – nei, vi har ikke noe å sammenlikne med her til lands. Kapittelet om Kyoto viser tradisjoner under press. Vil det spesielle skriftspråket tåle landets globale ambisjoner, og hvem vil forvalte gamle kulturskatter når ingen lenger vil utdanne seg til prest eller geisha?

Genial byvandring

Bokens byvandring er en liten genistrek. I byen Himeji ligger det en gammel samuraiborg, og den kunnskapsrike forfatteren forteller ledig om gammel krigerkultur, som naturlig fører oss over til det strenge hierarkiet på en japansk arbeidsplass i dag. Japanske kvinner fikk ikke stemmerett før i 1946, og i arbeidslivet har de foreløpig ikke de samme mulighetene som sine søstre i vesten. Desto større press er det på menn, som får et ulevelig ærestap hvis de havner utenfor arbeidslivet. Hele familien følger derfor nøye med på hva de unge presterer på skolen. Nåløyet til de beste studiestedene er trangt, og det er typisk for boken «Typisk japansk?» å kunne trekke linjene tilbake til æresbegrepene under samuraikulturen.

Reisen går naturligvis innom Hiroshima, som blir inngangen til Japans krigshistorie. Vi lærer at smerten har gått begge veier, for japanske soldater var forbundet med nådeløs brutalitet før atombombene falt. I fremtidens tjeneste har fredsmuseet i Hiroshima til slutt valgt den taktikken å fortelle historien fra begge sider. Fra kapittel til kapittel lar vi oss imponere. Forfatter Anne Thelle har en overlegen oversikt, og på den videre reisen til nye byer er ingen emner glemt. Ja, hvordan gikk det egentlig etter tsunamien som i 2011 ødela kjernereaktoren i Fukushima? Samtidig gir hun oss det nære perspektivet, hvordan er det å være ung, eller fattig – eller annerledes?

Ungdommer samler underskrifter mot atomvåpen under den årlige minnesmarkeringen i Hiroshima.

Bok eller katalog?

Det nære stoffet, de personlige fortellingene, er skrevet som isolerte rammesaker. Fortellingene er gode i seg selv, men bryter den løpende teksten, og antyder et sjangerdilemma. Forfatter og forlag har nok hatt en ambisjon om å skille seg fra skolens faktabøker ved å rette ekstra søkelys på nærbilder av unge mennesker, men dette grepet er ikke uvanlig nok. Bokens største problem er egentlig at den faktisk ser ut som en lærebok i skolen, eller mest av alt – som en gratiskatalog fra et reisebyrå eller en ambassade. Den er riktignok stilren og pen, rent grafisk, men bør den ikke friste unge lesere med mer tydelige signaler – og i tillegg være innbundet med harde permer, som denne boken hadde fortjent?

I dyp konsentrasjon på pokemon-jakt.

Som anmelder har jeg ingen problemer med å gi full annerkjennelse for en velskrevet og snedig komponert fremstilling av et omfattende emne, men jeg mener også at tittelen «Typisk Japansk?» signaliserer en tabloid ambisjon, et forsøk på å strekke seg mot ungdom på en frisk og annerledes måte. Boken gir dermed en strålende god innføring i japansk historie og kultur, men bare for en sterkt motivert og dyktig leser.

Kristoffer fra Toten har det ikke så lett. Han bor alene med faren og savner farfaren, Birger, som er innlagt og umulig å kommunisere med. Verken Kristoffer eller kompisene synes dette er så lett, ettersom ingen tør å ta opp temaet Birger, og ingen vet hvordan de skal prate med Kristoffer lenger. I ubekvemme situasjoner lirer Kristoffer ofte av seg fun facts han har fått fra farfaren, uten at dette fungerer noe særlig bra for ham. Andreklasse på videregående går heller ikke så greit, og Kristoffer skjønner ikke helt hvorfor han valgte studiespesialisering hvor han bare lærer en masse greier han ikke tror han vil få bruk for. Når han attpåtil blir forelska i en nyinnflytta jente fra nabobygda, kan det egentlig ikke bli noe særlig verre.

Romeo og Julie i rånermiljø

Kristoffer er kjent i miljøet for å være en «rundbrenner» som ikke er interessert i noen kjæreste, men dette forandrer seg den dagen han ser jenta med det store, røde håret suse forbi på skateboard. Her kommer metaforen om sveiseblink inn:

«Da hu kom nærmere, måtte jeg se vekk, blunke hardt, det var som jeg ikke kunne se direkte på henne, hu var så skarp og gnistrende at jeg ville få sveiseblink om jeg så på henne for lenge.»

Den sterke og selvstendige jenta, som deler navn med Sigrid Undsets kjente romankarakter, Jenny, tar opp mye av tiden til Kristoffer. Selv om han sjelden får mulighet til å prate med henne, kjører han mye rundt for å lete etter henne og finne ut mer. Situasjonen blir ikke lettere når det viser seg at hun er søsteren til bygdetullingen fra Kolbu, ifølge Kristoffer den verste av sitt slag.

Jenny er glad i litteraturen, og er mye på biblioteket og henger med «Sylvia og Sigrid og Camilla», en referanse råneren Kristoffer ikke tar. Selv om forskjellen mellom disse to er noe klisjéfylt, med den mekkeglade, røffe gutten som forelsker seg i den pripne lesehesten, er det morsomme og flaue møter man kan kjenne seg igjen i. Hjernen til Kristoffer går i stå hver gang han prater med Jenny, og triksene hans fungerer ikke like godt på en skarp jente som henne.

Bil og bygd

Boka er skrevet på dialekt, med troverdig dialog og innslag av slang og engelske ord og begreper. Vi er i et miljø hvor det er flaut å lese bøker og vanskelig å snakke om følelser.

Faren til Kristoffer jobber som vaktmester i kommunen, og håper nok egentlig at Kristoffer skal velge en lignende karrierevei. De har et fint forhold, til tross for at de mistet moren da Kristoffer var bare fire år. Når Kristoffer sier han ønsker seg en bil han «kan skru på sjøl, uten all mulig elektronisk drit», blir den praktisk anlagte faren stolt. Han lærer sønnen å sveise, noe som blir en form for terapi for Kristoffer.

En Volvo 850 pryder bokomslaget, og Volvo generelt er en viktig del av boka, uten at dette er kjedelig for lesere uten bilkunnskaper. Samtidig kan det være en god inngang for videregåendeelever som kvier seg for å lese og er på utkikk etter noe som fenger. Boka er lettlest og drivende. Selv om kjærligheten til Jenny med håret er en rød tråd gjennom hele boka, handler den vel så mye om forholdet til kompisene, faren og Birger, og om kjærligheten til manuelt arbeid.

Bok for alle

Sveiseblink har likhetstrekk med Guåkers forrige ungdomsroman, Juksemaker, som også er en lettlest bok på dialekt. Hun har selv uttalt at det er viktig for henne at alle skal kunne lese boka, uten å bli avskrekket av vanskelige ord. Dette ser også ut til å prege den siste utgivelsen, men den er både lengre og har mer dybde, og er dermed også en bok for de som allerede er glade i å lese.

Kristoffer går selv gjennom en transformasjon når det gjelder lesing. Etter å ha blitt anbefalt en bok av læreren, faktisk Guåkers debutroman Kjør!, oppdager han at han har sittet og lest i flere timer uten å ha lagt merke til det engang. En lignende effekt tror jeg også Sveiseblink kan ha blant råneglad bygdeungdom.

Noe av det jeg liker best med Øystein Rundes Stamceller er hvordan han bruker ny forskning for å forklare noe spennende om hvordan kroppen fungerer. Stamcelleforsker Cecilie Gjerde fra Universitetet i Bergen er en viktig del av boken som kilde, men også som tegneseriefigur. Underveis forteller Runde både om stamceller og om hvordan forskning faktisk foregår.

Forsker Grand Prix

Stamceller er celler i kroppen som kan forvandle seg til andre typer celler ved behov. Får du en rift i fingeren er det først blodplatene som sørger for at det blir dannet en skorpe, men det virkelige reparasjonsarbeidet skjer når stamcellene ankommer og forvandler seg til for eksempel hudceller og hvite blodceller. Det har vært gjort mye banebrytende forskning på stamceller de senere årene. Japanske Shinya Yamanaka fikk nobelprisen i medisin i 2012 for å ha klart å forvandle en hudcelle til en stamcelle. Frem til da hadde det vært umulig for en celle (utenom stamcellene) å gå fra å være én type celle til en annen. Ikke lenge etter bygde andre forskere videre på denne oppdagelsen, og skapte en stamcelle fra en mus som de så forvandlet til et befruktet egg – og fra dét en mus som var en nøyaktig kopi av den opprinnelige musen.

I Bergen forsker Cecilie Gjerde og Kamal Mustafa på hvordan stamceller kan brukes til å få ben i kjeven til å gro, noe som blant annet kan gjøre tannkirurgi mye enklere i fremtiden. Gjerde er en talentfull formidler i seg selv, og hun vant Norges forskningsråds store formidlingskonkurranse Forsker Grand Prix i 2015. Mulig hun burde hatt en kreditering på forsiden av Stamceller sammen med Øystein Runde, slik hun hadde i et tidligere utkast til omslaget som ligger på Rundes hjemmeside.

En rabagast av en professor

Runde er likevel formidlingsstjernen her. Han har laget en blanding av illustrert faktabok og tegneserie med flere innslag av absurd humor som er med på å gjøre innholdet enklere å forstå. En av favorittpassasjene er i innledningen til kapitlet med navn «Dr. Yamanakas retrovirus». Her skriver Runde: «Cellene har gløymt at dei faktisk har med seg oppskrifta på heile kroppen. Så dei vert aldri til stamceller igjen. Dette er bra. Du vil ikkje at beincellene dine brått skal verte til hår, eller til blod. Om ei stamcelle til dømes har blitt til ei tarmcelle, kan den ikkje angre. Den må sitje der og flytte rundt på bæsj resten av livet. Men ein japansk professor, Shinya Yamanaka, var ein så stor villbass at han ville snu denne prosessen opp ned». Sistnevnte setning blir akkompagnert av en svært så ordentlig og tørr utseende Yamanaka som sier gjennom to snakkebobler: «Eg er ein vill type. Ein rabagast.» Det er ikke denne typen personifiseringer vi er vant til av forskere i faktabøker, og nettopp derfor fungerer det så befriende her.

Gjennom en lang karriere har Øystein Runde spesialisert seg på å tegne kropp og anatomi med alt annet enn realistisk fortegn. Forskere, kloning og grotesk biologi går som en rød tråd gjennom forfatterskapet hans som tegneserieskaper, helt fra serien «Margarin» som han lagde sammen med Kristoffer Schau for humorbladet Smult, til superheltparodiene Bjartmann og De fire store (selv om sistnevnte ble tegnet av Geir Moen). Dette kommer godt til nytte enten Runde skal personifisere blodplater som rekker hverandre hendene over avgrunnen, eller småmorbide visualiseringer av hvordan det ytterste laget av huden vår består av døde celler. Samtidig som at tonen er løs og ledig, er det ikke noe fjas når det kommer til selve faktagrunnlaget. Stamceller er en solid fremstilling av et vanskelig tema, men fortalt på en måte som gjør det tilgjengelig for mange. Kombinasjonen av faktabok (brødtekst med illustrasjoner) og tegneserie (ruter og snakkebobler) er blitt stadig vanligere i denne typen bøker, og det fungerer godt for å variere tempo og stil etter bokens tema.

Realistisk om forskning

Runde er også forbilledlig i å påpeke at Stamceller langt fra gjør leseren til noen ekspert: «Bøker som denne forenklar ting og kan skape ei falsk kjensle av at du forstår alt.» Boken viser at forskning er et tidkrevende arbeid som ikke nødvendigvis bærer frukter med en gang, eller kanskje noensinne. Dette er noe jeg personlig setter pris på etter å ha jobbet i kommunikasjonsavdelingen til flere universiteter, blant annet Cecilie Gjerdes Universitetet i Bergen (la meg også presisere at jeg aldri jobbet med å formidle Gjerdes forskning direkte).

Forskning på et felt blir sjelden avsluttet, og også Gjerde og Mustafa fortsetter å jobbe blant annet ut fra teorier om at stamceller kan overføres mellom mennesker. Boken avslutter med noen slike frempek og forbehold, og gjør at den føles veldig aktuell og tett på forskningsfronten. Et ekstra pluss er det derfor at Runde lover at hjemmesiden hans vil bli oppdatert med resultater fra det neste eksperimentet til Gjerde og Mustafa. Vi får håpe det blir fulgt opp: Runde lover også at hjemmesiden skal inneholde lenker til forskningen boken er bygget på, men i skrivende stund er det ikke noe sånt å finne der.

Det er et kontroversielt emne Elin Bengtsson tager fat på i sin utroligt smukke coming of age roman Ormbunkslandet. Kærlighed mellem søskende, der udmønter sig i en egentlig seksuel relation er måske et af de sidste store tabuer. Når medierne beskæftiger sig med seksuelle forhold mellem søskende er det næsten altid i forståelsen overgreb. Den ene part har begået overgreb mod den anden, og, når det handler om to køn, tænkes det vist helt automatisk som, at det er drengen, der har begået overgreb mod en søster. I Danmark bruger vi stadig det gamle og meget stigmatiserende ord blodskam om forhold mellem nært beslægtede. I Danmark er enhver form for sex mellem søskende strafbart med op til 2 års fængsel. Dette gælder også sex mellem halvsøskende eller mellem søskende, der er adopterede. Det fremkalder stærke reaktioner, hver gang det diskuteres. Men i dag hører vi imidlertid om flere sager, hvor voksne mennesker mødes, forelsker sig, får børn for først derefter at finde ud af at de er halvsøskende. Det er en helt reel problemstilling.

Den alvorlige leg

Elin Bengtssons roman handler om søskendeparret Mikael og Margit, eller Mika og Tigram. De er tæt på hinanden i alder, det vi på dansk kalder pseudotvillinger, og har fra de var ganske små, levet et meget symbiotisk legeliv. De har deres hemmelige sted Ormbunkslandet ved redskabsskuret, hvor de leger deres lege, der, som alle børns lege, er meget alvorlige:

«Jag har alltid tänkt at jag skulle vara bra på att arbeta. Jag och Mika har ju övat länga. Timmarna vi tillbringat på garageuppfarten där det fanns rött grus och svart grus och vi var stenhuggare som krossade det med våra hammare, samlade upp rosa stendamm för sig, grått stendamm för sig.
Eller vadade omkring i det aprilkalla vattnet och la upp sjögräs på tork på stranden, grön ull som vi skulle karda, spinna till garn.

Eller plöjda upp jorden i Ormbunkslandet, sådda ekollon och glaspärlor. Grödorna växte upp över natten, tunga droppar dagg på de ljusa bladen. Varför skulle vi komma in till middagen? Vi hade redan allt vi behövde.»

Mika og Margit har deres egen dybt poetiske virkelighed, som deres forældre intet som helst indblik har i. Som forældre sjældent har indblik i børnelivet. Da de kommer i puberteten går deres tætte mentale og fysiske relation nærmest som en naturlig forlængelse stille og roligt over i en seksuel relation. Det seksuelle forhold er også en leg, en leg for større børn, og en leg for voksne. Mika og Margit ved imidlertid godt, at den del af legen er forkert i forhold til samfundets normer, og at de må skjule det for omgivelserne. Ikke mindst for forældrene, som, da børnene kommer i puberteten, intensiverer deres opfordringer til børnene om at søge ind i «normale» relationer med deres kønsfæller – være en rigtig pige, en rigtig dreng: «Det är inte bare vi som är perversa. Hela vår värld er pervers, den finns inte på riktigt, räknas inte. Bare i barndomen får den finnas. Sen måste man göra sig av med den.» Margit slår det forbudte ord op, det lyder som insekt. Men det er ikke den oplevelse hun har. For hende er der ikke noget overgreb.

Margit og Mika vil hverken være dreng eller pige, men bare stål (Superman – på svensk Stålmannen, er deres identifikationsfigur). Her kan jeg ikke lade være med at tænke på Edith Södergran, som i 1919 skriver til veninden Hagar Olsson: «Vi skola vara hänsynslösa mot varandra och skarpa som diamanter».

Flugten til Malmø

Da romanen begynder er Margit 18 år, hun går i gymnasiet. Men hele hendes verden bryder sammen, da Mika melder sig til hæren og forlader hende. Det er Margits synsvinkel vi følger, og det Mika siger til hende er, at han må væk for at afbryde deres forhold.

Hele hendes verden synker i grus. Uden Mika er hun ingen, der er ingen, der kender hende, som han gør. Margit forlader gymnasiet, familien og lillebyen. Hun rejser ind til Malmø, hvor hun møder og kommer til at bo sammen med to jævnaldrende aktivister Ina og Paco. Mødet med dem er en langsom åbning for hende af, at der findes mange andre måder at være i verden på, end dem hun er blevet præsenteret for derhjemme. Ina er til demonstrationer og direkte aktivisme, og hun har pigekærester. Paco lever med fysisk at skille sig ud fra den gængse svensker, og arbejder mere strukturelt politisk. Sammen med dem erfarer Margit at en familie kan være noget, man selv skaber. Selv om det heller ikke er let eller uden konflikter, hvad der jo også ville være en løgn.

I byen finder Margit arbejde på en kirkegård, gør som der bliver sagt, klipper og holder nede. «Men i hemlighet, inuti huvudet, låtar jag gräset växa vilt över gravarna. Vore jag själv död skulle jag vilja ha det så.» Haven, det at dyrke noget, og selv være med til at forme sin virkelighed, er et gennemgående tema. Det var det mellem Margit og Mika, og det bliver det også i samlivet med Paco og Ina, som blandt andet finder sted i et besat hus.

Både sprogligt og tematisk minder bogen mig om Jessica Schiefauers ungdomsroman Pojkarna fra 2011, som også handler om mere flydende måder at forholde sig til kønnet på, og hvor haven også var en gennemgående metafor.

Margit er alene med sin hemmelighed, den værst tænkelige, som hun er sikker på, vil få alle til at vende hende ryggen, hvis den kommer frem. Hun er med til demonstrationer, hvor de råber «Kärleken är alltid fin – krossa hatet och homofobin!» Men hendes eget problem synes at være enestående, noget, der ikke kan passe ind.

Først efter et drama, jeg ikke skal røbe her og som måske ikke er helt troværdigt, finder hun ud af, at hun kan leve videre, også med sit tab. Og at hun kan være som hun er, indadvendt, drømmende. At det er i orden ikke at være den, der handler og går forrest, ikke bryder sig om demoer, ikke kan håndtere det politiske spil, men den, der kan bygge en verden i en have – eller i sprog. Det er Margit, der navngiver deres nye sted: Vinbärslandet. På mange måder handler romanen også om at finde frem til sin egen fortælling. Både som enkeltmenneske, men også som forfatter. Margit er ikke rettet udad, men indad. For hende giver samtaler med en kat mere mening end at stå til demonstrationer. Hun er en betragter og en skaber af fortællinger. Og måske har de andre brug for de fortællinger.

Indadvendthedens styrke

Romanen handler nok om søskendekærlighed, men mest af alt handler den om at opleve sig som anderledes, at være en indadvendt og drømmende person i en verden, der kræver handling. Margit fra den lille by har tænkt sig selv op i en krog. At hun for at kunne overleve må være stål. Men en krigerkrop behøver ikke at være hård som stål, den kan have mange former, ligesom det er muligt at leve i en mere flydende forståelse af køn, kærlighed og venskaber. Kærlighed findes på mange planer.

Elin Bengtsson skriver sanseligt, smukt og rytmisk i et lyrisk sprog, med mange allitterationer. Hun er eminent til at skildre den ensomhed mange som helt unge bærer rundt på. Det er ikke let, at skrive om sex uden at det bliver klichefyldt, men jeg synes Bengtsson kan det. Her er det Ina, der ligger sammen med Margit, og Bengtsson, der får skriften til både at glide, standse og cirkle: «Det kommer ett ljud ur mig. När hennes fingrar överger resåren, glider under trostyget, djupare, stannar. Inuti mig. Börjar röra sig med långsamma, cirklande rörelser.»

Ofte når jeg leser en riktig god bildebok der tekst og bilder ikke kan skilles uten at noe av meningen går tapt, da er jeg overbevist om at kunstnerne har samarbeidet tett, tekst for tekst, oppslag for oppslag. Like ofte tar jeg feil. Som med bildeboka Djur som ingen sett utom vi. Boka som allerede har vunnet Snöbold-prisen for beste svenske bildebok i 2016, var nominert til Augustpriset, og nå er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturlitteraturpris 2017.

Samarbeidet mellom forfatter og illustratør foregikk i dette tilfellet slik som det oftest gjør, spesielt mellom kunstnere som kjenner hverandres arbeider: Ulf Stark skrev diktene og sendte dem deretter til Linda Bondestam som illustrerte dem.

Det vet jeg fordi jeg hørte kunstnerne på Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger. Der samtalte de med forlegger Erik Titusson om det særs vellykkede samarbeidet som hittil har resultert i fire bøker, blant dem Diktatoren, den eneste som hittil er oversatt til norsk (av Klaus Hagerup). Inger Østenstad anmeldte den her på Barnebokkritikk.no i 2012. Hun konkluderte med at boka er et «mestersamarbeid».

Det gjelder også for denne boka.

Føyer til det uventede

Linda Bondestam (f. 1977) tok seg den lykksalige friheten å føye til et eget siste oppslag i denne bildeboka. De underlige, konstruerte skapningene (som bare «vi» har sett) minner alle om dyr vi kjenner. De danser på stranden, i den røde solnedgangen. Dette siste oppslaget uten tekst endrer utgangen og derfor stemningen i en bok med en melankolsk grunnstemning befolket av nevrotiske og triste skapninger og deres fortellinger.

Den finlandssvenske illustratøren har tidligere vært nominert til Nordisk råds pris (2013), til ALMA-prisen og Finlandia-prisen. Hennes strektegnede og humoristiske fantasidyr opptrer i vakre landskap, urbane og rurale, konstruert av collager, det vil si utklipp av bilder, malt eller skravert, og montert eller malt, lag på lag. Andre steder er billedflatene rene, dype og sorte der fargerike figurer bryter mørket.

Slik ser de ut, tror jeg, slik forfatteren maner dem fram for vårt indre øye.

Men Bondestam føyer til det uventede. Det som ikke står i de knappe diktene. Detaljene hennes, dyrenes uttrykk og kroppsholdninger fyller ut beskrivelser av sinnsstemninger. De gir kjøtt på beinet til diktenes  eksistensialistiske tematikk. Og se! Der på toppen av klippen skiller Enstöringen seg ut, rød, med vinger. En pegasus og en enhjørning uten horn, men med hale, bortvendt fra alle, og med hodet i hendene.

ENSTÖRINGEN

Enstöringen stör ingen
den sitter på sin klippa
av basalt
med huvudet under vingen
ock tänker: «Vad skønt att slippa
ALLT.»

Tematikken i dette ene diktet står i kontrast til det andre dypt eksistensielle diktet i ett og samme oppslag:

VÄNTANSDJUREN

Dom står vid havet i en ring:
Väntansdjuren.
Deras ögon ljust, ljust blå.
I evigheter har dom stått just så
väntande på NÅGONTING.

Dikt for barn, dikt for voksne? Samuel Beckett har knapt sagt det bedre.

Melankoli og humor

Ulf Stark (f. 1944) debuterte med en diktsamling 19 år gammel, og skrev sin første barnebok i 1975. Siden har han skrevet prisbelønnede barnebøker, ofte bygget på barndomsminner og med et melankolsk filosofisk og humoristisk innhold. Bøkene har preget meg og mange med meg.

Det samme melankolsk-humoristiske, ja, lakoniske, i betydningen kort og konsist, men også med en mørk punchline, er essensen i diktene. Ulf Stark skriver på rim. Like fra tittelen på omslaget og undertittelen, og i den etterfølgende forklaringen der dikteren henvender seg til leseren. Det er tekster som sier noe om oss, og til oss. Navnene på de ulike dyrene er ikke virkelige, men de minner oss om dyr, om mennesker og om tilstander.

Eskalopen har ingen, kan vi lese ut av diktet, og illustratøren understreker menneskets ensomhet og higen etter en make, en sjelefrende.

Det abstrakte og konkrete fanges inn av og i Lunmalins månbærsnett: Et spindelvev som fanger bær med abstrakte navn. Morsomt og med dyp selvinnsikt er «En annan», der det finnes en annen skapning under den flotte fjærprakten. En som vil ut, men vi avviser den, vil ikke kjennes ved vår ribbede, nakne sannhet. Slik kan man lese de store spørsmålene inn i det som barn leser og ser, der og da. Under fjærene en ribbet fugl.

Innbakt hyllest

Når to så sterke og lydhøre kunstnere treffer en streng i hverandre blir det en tone så god at de lykkes med skrive et dikt som minnes en felles venn, den finlandssvenske forfatteren Stella Parland (1974–2015). Diktet passer inn, blant andre sorgmuntre dikt, blant dyr som ikke finnes, men som hele tiden minner oss om noe og noen. Dyrene har i det øvrige menneskelige egenskaper som speiles i konstruerte navn som karakteriserer dyrenes tilstand og personlighet: Bipolaren, Nomadinen, Celansetten og Eskalopen. Og kanskje nettopp derfor passer hyllesten til den avdøde finlandssvenske Parland inn her, i en barnebok, fordi hun selv skrev seg inn en absurd og humoristisk tøyseverstradisjon.

FÅGEL FRI
til Stella P

Du sjöng så vackert: «Anarki!»
så man blev på bra humör.
Du lilla fågel, Fågel Fri,
sen flög du bort, nu undrar vi:
Varför?

Men i drömmen träffas du
mellan klockan fem och sju.

I oppslaget regner det rundt teksten og ned på en forhutlet flokk fugleunger på den grå bakken. Mellom dem ligger en liten rød fjær. Kanskje det er fjæren fra den lille røde fuglen som flyr sorgløs opp mellom grønnkledte trær, på den andre siden i oppslaget. Fuglene svinger seg i en rosaskimrende kveldshimmel som speiler seg i havet. Her er intet skille mellom himmel og hav, mellom himmel og jord.

Når litteratur og kunst er god nok treffer den både liten og stor. Det er denne boka et godt eksempel på.

Når Pelles mor og tante Berit tvinger Bestefar ut av huset sitt på landet og inn i Pelles naboblokk, begynner uvanlige ting å skje. Bestefars gamle hus var fullt av råte, men han hadde ingen plan om å forlate det. Nå setter han ut på noe som kan fortone seg som en hevntokt, og med Pelle på slep.

Mest av alt ønsker Pelle seg en hund, og mens mamma sier nei til dette, bestemmer Bestefar at han og Pelle skal begynne å spare til hund. Det viser seg at bestefar har en del heller ukonvensjonelle måter å få inn pengene på, og det er dette heseblesende pengeinnsamlingsprosjektet som driver historien framover. Mens det tradisjonelt sett er de voksne som skal være fornuftige og sette grenser, ser det her ut som Bestefar har blitt et barn igjen, noe som setter Pelle i en vanskelig situasjon.

Når voksne blir barn

Det er lett å få sympati med protagonisten Pelle. Det kan virke som alle omkring ham er enten frekke, konfliktsøkende, grenseløse eller klin hakke sprø. Mamma virker snusfornuftig, og fremstår som Bestefars rake motsetning, han er nemlig sprøest av alle.

Bestefar er morsom å være sammen med, og praktiserer gode, gammeldagse rampestreker. Han kaster ut grønnsakssuppa som skulle vært middag og serverer smågodt i stedet, og han lar Pelle se skrekkfilm heller enn å legge seg. Ganske raskt blir vi vitner til at Bestefar begynner å balansere på grensa for hva som er greit og ikke, og som leser utvikler jeg et ambivalent forhold til ham, der han lyver, manipulerer og spiller med de skitneste kortene i stokken. Det er mest fristende å snu ryggen til Bestefar, trekke seg unna ham og gå vekk. Men så er det jo han som kan hjelpe Pelle å skaffe den hunden han har ønsket seg så lenge. Usikkerheten som preger Pelles relasjon til Bestefar er et smart grep fra Hagerups side, i denne ambivalensen stikker bokas moral seg fram. Det er en underholdende og spennende måte å hente fram diskusjonen om rett og galt på, og det finnes ikke noe pekefinger-aktig over dette. Bestefar er en såpass drøy type at barnas eget moralske kompass forhåpentligvis vil spinne, og derfra kan det komme mange spennende samtaler. Det mest sentrale spørsmålet blir kanskje: Er det greit å overse grensene for rett og galt hvis det oppfyller ditt største ønske?

De gale kattedamene

Humorelementet står sterkt i denne boka, og Ingrid Dos Santos’ livaktige og uttrykksfulle illustrasjoner forsterker og tydeliggjør de ville, tullete og morsomme situasjonene. Dette er ei bok som er godt egnet for sin tiltenkte målgruppe, men som også gir den voksne leseren mye å glede seg og humre over.

Pelles nabolag består av overraskende mange såkalte gale kattedamer og dermed nøres det opp i den gode, gamle «katt eller hund»-debatten. Pelle og Bestefar er selvfølgelig på hundenes side, men likevel selger Bestefar Pelles ufrivillige klatretjeneste: Pelle må klatre opp i toppen av et voldsomt høyt tre for å hente ned nabokatten Tusse, og Bestefar står klar for å motta de fem hundre kronene han krever av katteeieren for hjelpen.

Humoristisk og provoserende

Hagerup har skrevet ei underholdende og morsom bok som er skrudd til akkurat nok til at den ikke kan unngå å utfordre leserens grenser for rett og galt. Kanskje kan man si at Bestefar og jeg sparer til hund er en moderne dannelsesfortelling. Boka egner seg godt for barna selv å lese, men anbefales helt klart som høytlesingsprosjekt, da denne teksten åpner for mange spenstige samtaler og debatter i heimen.

De tre bukkene Bruse får et brev med følgende kommando:

BOKENE BRUSE MÅ BYNE PÅ SKOLEN
HILSN NY REKTOR

De to yngste er skeptiske og mener at de kan alt de trenger å kunne allerede, men den største bukken slår fast at «Alle må gå på skolen nå for tida», inkludert han selv, til tross for at han kan kjøre bil og alt mulig. I skolegården går ryktene om den nye rektoren som spiser førsteklassinger og at på den forrige skolen han jobbet var det en jente som ingen har sett siden høstferien. Heldigvis får bukkene Bruse den veldig snille læreren Harianne og ikke den kjempestrenge Fru Elgaker (for hun underviser bare på mellomtrinnet, nemlig). Når bukkene tisser på skolens pelargonier blir de sendt til rektors kontor. Men denne rektoren er jo ikke helt som andre rektorer…

Ny formel av gammel formel

Dette er Rørvik og Moursunds tredje samarbeid om de tre bukkene som har utvidet reiseruten sin og velger badeland, bensinstasjon og gamlehjem fremfor den tradisjonelle sommerferien på seteren. Denne gangen er det altså skolen som danner bakteppe for å leke seg med det opprinnelige eventyret, og rektors kontor har erstattet broen som må forseres. «Hvem er det som banker på mi dør?» er inngangsspørsmålet denne gangen, men etter å ha gjennomført det faste ritualet med påfølgende svar «Det er bare den minste bukken Bruse som skal til rektor og få kjeft», mister trollet tålmodigheten og kommanderer alle tre inn, uten å gidde å følge eventyrets tretallsregel. Både bruken av og bruddene med den velkjente eventyrformelen er kanskje noe av nøkkelen til denne seriens enorme popularitet. Det ER gøy når eventyrtrollet plasseres i en ansvarlig voksenrolle som rektor, men velger å bruke arbeidsdagen på å avbilde rumpa si på kopimaskinen.

Barnetullball i teksten

«Det er vanskelig å få tak i gode skoleledere om dagen» sier fru Elgaker, som en forklaring på den litt utradisjonelle ansettelsen av ny rektor. Dette er mat for voksenleseren. Men i det store og hele er dette en bildebok som henvender seg direkte til barnet. Det er billig moro, men like fullt moro, når den minste bukken Bruse påstår at han ikke trenger å gå på skolen. Han kan jo lese allerede! «mus», leser han og får beskjed om at det egentlig står «rektor» i brevet de har fått. Den mellomste brorens tallkunnskap faller også tydelig igjennom når han hevder at to pluss to er fem. Tissehumor er heller ikke å forakte for målgruppa. Hvem vil ikke grøsse litt ved tanken på å ta så feil av hvor det er lov å gå på do på skolen? Og vi serveres en god dose fysisk komikk når trollet setter nesa si fast i arkmateren. I denne versjonen kommer ingen Espen Askeladd og hjelper ham løs heller. Barns fascinasjon for tøysevers og språklig lek ivaretas også gjennom følgende avskjedshilsen: «Ærta bærta, ti på tolv, bare dra ditt rumpetroll» sier den minste bukken når trollet blir lempet ut av historien. Med heisekran! Rektors plan om å sende rumpebildene som ranselpost til førsteklassinger fører nemlig til avskjed med øyeblikkelig virkning. Ett sted må grensen gå på Melkebarten skole.

Illustrert moro

Også illustrasjonene er tilpasset den lekende leseren som kan fordype seg i skolegårdens kvekkende, mjauende, brekende og gryntende mylder. Donald Duck er presis til første time, mens en Ole Brumm-lignende fyr graver energisk i sandkassen vis a vis en storøyd panda som muligens har emigrert fra en Manga-tegneserie? Den såkalte «kontormannen» på rektors forværelse bruker arbeidstiden på å legge kabal på pc-en og kopimaskinen er av merket KOPIKATT 6000. Gry Moursunds velkjente veksling mellom høyde- og breddeformatet i oppslagene, understreker dramaturgien i det fortalte. Idet bukkene entrer rektors kontor, og leseren blar om, må boka snus på høykant. Dermed troner trollet over både oss og bukkene på en skrekkinngytende måte, der han gliser ondt fra toppen av kopimaskinen. For denne leseren er nok likevel det aller morsomste de mange portrettene av tidligere rektorer som henger på veggen. Her finner vi rektor Revesaks, rektor Fluelort, rektor Dyregod, rektor Griseflaks og rektor Hanegal. Og helt til slutt på innsidepermen finner vi portrettet av rumpa til rektor Troll, mens den nye rektoren fru Elgaker er i full sving med å ta tullekopier av sitt eget ansikt. Strengere var hun altså ikke…

Konkurrerer med seg selv

Da bukkene Bruse drog til badeland i 2009, var anmeldere og lesere vilt begeistret. Ideen med å plassere et av de mest gjennomfortalte folkeeventyrene våre i en setting som åpnet opp for mer fart og moro enn det seterlivet kunne tilby, var så genialt enkel at det bare var å legge seg flat. To utgivelser senere holder brødrene Bruse fremdeles koken. Men innenfor eventyrformelen har bøkene nå fått sin egen lokale formel, som gjentas med små variasjoner. Det skal derfor godt gjøres å toppe den overraskede latteren som fulgte da trollet suste ut av badeland akkompagnert av replikken «Hasta la vista baby» i bok nummer en. Når Bukkene Bruse begynner på skolen slutter med å fortelle at «…det var så klart bukkene Bruse som ble dagens helter.» blir dette kanskje litt tamt sånn på tampen. Men for all del – underveis har vi fått servert troll i kopimaskin og rumper i ranselposten. Det er sånn sett ingen grunn til å være misfornøyd med underholdningen.

Med Faraos forbannelse skriver Eldrid Johansen seg inn i en tradisjon av serieprodusert spenningslitteratur. Som 11-åring ville jeg elska dette platte og klisjéfylte språket fordi det lar meg lese uforstyrra. Jeg ville synes det var herlig med alle disse replikkene der ting sies som det er, uten at jeg trenger å lure på hva folk egentlig mener. Kan hende er det kalkulert fra forfatterens side. Johansen har i alle fall lang erfaring i å skrive engasjerende for litt yngre lesere. Jeg antar derfor at målet er å tilfredsstille spenningssugne jenter på mellomtrinnet heller enn kresne litteraturkritikere. Kanskje er Faraos forbannelse det feministiske svaret på Mumiens mysterium av Tom Egeland fra 2015? Johansen kan i alle fall sin egyptologi (sammen med Saphinaz Amal Naguib var hun da også redaktør for Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei i 2001). På spennende vis skriver hun to unge norske jenter inn i en av farao-forskernes faktiske konflikter. Jeg håper at jeg vurderer boka på dens egne premisser når jeg herved tyr til Nina Méds definisjon av heltinner fra 2007: «En heltinne skal være hovedperson i boka hun opptrer i, hun skal utføre en dåd, hun skal ha evnen til grenseoverskridelser og hun skal ikke være situert i en offerposisjon; hun skal velge sin heltinnetilværelse selv.»

1. Hovedperson

Mathilde er hovedperson og synsvinkelen ligger hos henne, så det første kriteriet er oppfylt. Forfatteren gir henne dårlige forutsetninger, vel vitende om at vi heier mer på dem som lykkes mot alle odds. Mathilde er inneslutta, engstelig og upopulær, noe som blir ekstra tydelig fordi kusina Susanne er det motsatte: besluttsom, populær og energisk. Fedrene deres forsterker forskjellen. Susannes skilte far har det meste under kontroll, mens Mathildes alenefar stadig dummer seg ut. De fire reiser på «pappaferie» til Luxor der dramaet utspiller seg.

2. Heltedåden

Mathildes mor var arkeolog og døde under en utgraving i Luxor da Mathilde var liten. Det siste postkortet fra mamma er gjengitt med mammas håndskrift: «I dag har jeg funnet noe som kan revolusjonere forståelsen av det 18. dynasti. Jeg drar tilbake i ettermiddag for å grave videre. Kanskje må historiebøkene skrives om!»

Hva skjedde egentlig da hun døde? Pappa insisterer på at det var en ulykke. Mathilde vil at han skal respektere henne som en stor jente, en som ikke skal skånes. Hun har dessuten behov for å avklare forholdet sitt til mamma. Hvordan sørger du over en person du ikke husker? Det fins altså flere grunner til å undersøke hvordan mamma døde. Noen heltedåd er det likevel ikke – før noen forsøker å hindre Mathilde og Susanne i å finne sannheten.

De to oppdager at moren døde mens hun gravde fram mer viten om den kvinnelige faraoen Hatshepsut. De smittes av hennes fascinasjon for denne statslederen som både etterfølgende faraoer og skolebokforfattere i stor grad har underslått betydningen til. Men i utgangspunktet drives de mer av nysgjerrighet enn av behovet for å avsløre urett. Det gjør heltedåden mindre synlig. Og selv om intrigen er spennende og historisk interessant, kunne gjerne mer stått på spill. Hvis moren hadde vært beskyldt for å være spesielt uforsiktig eller kontroversiell, ville det stått om å redde æren hennes.

Til slutt klarer de å overliste dem som vil holde skjult alt Hatshepsut utretta. Gjennom Susannes ferieblogg jobber de for å sikre faraoens ettermæle. Rent kunstnerisk er det fint at boka slutter før vi får vite hvordan den endelige bloggen ser ut, og før pappa har varsla ambassaden, det setter fantasien i sving. Men disse heltinnene får dermed liten anerkjennelse utenfra, de må nøye seg med indre tilfredsstillelse, typisk for en gammeldags kvinnerolle: «Så utrolig, vanvittig stolt hun er over å være Mathea Melles datter. Over å bære arven hennes videre.» Her er mye uutnytta heltinnepotensial.

3. Evne til grenseoverskridelse

Heltinner i barnelitteraturen klarer gjerne mer enn vi kan forvente av noen på samme alder. Susannes ferieblogging er beundringsverdig, men jentene utfordrer i liten grad hva vi kan vente av alminnelige 12–13-åringer. Heltinner som imponerer for mye, kan fort bli vanskelige å tro på. Når Johansen prioriterer troverdighet, vet hun nok godt at det er noe oppløftende i å lese om hvordan folk som likner på deg selv også kan utrette store ting. Men da trenger jentene handlingsrom.

Barn i spenningsbøker behøver en grunn til ikke å involvere de voksne så snart det begynner å bli skummelt. Hvor troverdig denne grunnen er, sier ofte noe om kvaliteten på boka. Frykten for å bli misforstått og mistrodd er mye brukt: «Hvis det stemmer at det er hieroglyfene du har drømt om, er det så utrolig at pappa ikke kommer til å klare å holde det for seg selv. Og hvis han forteller det til onkel Marius … Sannsynligvis ender vi opp innesperret på Luxor Garden [hotellet] resten av ferien, med halsbånd som bikkjer, der eneste luftemulighet er en kjapp dukkert i bassenget.» Litt tynt? Til gjengjeld blir det en større prestasjon når de mot slutten klarer å få de voksne til å forstå hvilket ondsinna brorskap som er i sving. Hele sannheten finner de derimot ikke uten hjelp av voksne. Det trekker ned.

Mathildes heltinnepotensial ligger heller i at hun bryter grensen til det overnaturlige. Hun viser seg å være sanndrømt og får en avgjørende beskjed fra en underlig stemme i hodet. «Det er litt psyko, flirer Susanne (…). Det er det som er gøy med deg. At du er åpen i hodet og ikke som alle andre.» Slik intuisjon og magefølelse er tradisjonelt knytta til kvinnekraft, og etter hvert forsoner Mathilde seg med evnene. «Alt kan ikke forklares med fornuft eller vitenskap, pappa.» Faren mener hun har arva egenskapen etter moren. Men framstår denne overnaturlige evnen som attråverdig?

4. Velger selv sin heltinnetilværelse

Mathilde blir nemlig plaga av marerittene sine, hun er nesten et offer for dem. Minst én gang nærmest tvinger stemmen i hodet henne til å handle. I blant presses hun altså nærmere sannheten uten helt å velge selv. Først mot slutten forstår jentene hvor nyttig evnen har vært. Mathilde er likevel langt fra en fantasyheltinne som er utpekt i en spådom og ikke har annet valg enn å fylle rollen som «den utvalgte». Hun og Susanne velger selv å jakte videre på sannheten til tross for at i hvert fall Mathilde føler seg trua.

Konklusjon

Det merkes at Eldrid Johansen kan mye om å skape spenning. Noe annet er heller ikke å vente av forfatteren bak Skriv genialt!, den prisbelønte skrivegaiden hun har laga sammen med ektemann Steffen Sørum. Når det gjelder å skape virkelig girlpower, har hun likevel fortsatt litt å gå på. Om dette skulle bli en serie, gir det håp om stigning.

JEG HATER: følelser, kroppen min, skolen, mamma og pappas hakk-i-plata-masing (om den veldig viktige Fremtiden), all verdens Urettferdighet, Perfekte menneskers standhaftige Streben og kontinuerlige Sult etter enda litt mer Perfekt Perfeksjonisme.

Slik åpner Miss, den sjette ungdomsromanen til Synne Sun Løes, kanskje mest kjent for den brageprisvinnende romanen Å spise blomster til frokost.

Miss gir et innblikk i et knapt år i livet til 16 år gamle, overvektige Ea. Ea er omringet av forventninger: om å slanke seg, om å fortsette på skolen hun har tatt et pauseår fra, om å finne ut av fremtiden sin, om å ta seg sammen. Mens hennes jevnaldrende er på skolen, fordriver hun tiden med spising, tv-titting, lesing, hekling av badetøy til kjæledyr, samtaler med den aldrende psykiateren Elliot, og forsøk på å unngå den altfor perfekte bestevenninnen Fanny.

Energisk sjangerveksling

I likhet med Eas hverdag, er Miss nokså kaotisk disponert. Romanen er sammensatt av korte tekster i en dagbokliknende form, med deler titulert etter månedene, fra september til juli. Teksten veksler mellom ulike sjangre: lister, notater, sceniske samtalereferat, brev til den avdøde tanten Edith, pro/con-lister over mulige karriereplaner, dokumentarepisoder fra «livet til en tjukkis», samt helt vanlige episodeskildringer fra hverdagen til Ea.

Eas overskuddspregede fortellerstemme skinner gjennom hele veien, og hun er ikke redd for å komme med tilståelser eller metakommentarer til sine egne skildringer:

«Trasket» (føles unaturlig å skrive «surfet») rundt på diverse anorektikerblogger, føltes som jeg gikk på glasskår. Fikk lyst til å brekke alle fyrstikkroppene i to, leke Nøtteknekker. Jeg mener, jeg ville selvfølgelig ikke det. Men så ville jeg det likevel. Som en metafor. (Knekk, knekk, knekk.)

Ea er smart, sta og full av selvironi og sarkasme, og de råe og usminkede observasjonene hennes av hendelsene og personene rundt henne er både morsomme og presise. I tillegg er notatene hennes spekket med referanser til både feministiske og filosofiske forbilder som interesserte lesere kan fordype seg videre i.

Dødsfall som vendepunkt

På tross av den hyppige sjangervekslingen er det mulig å følge en rød tråd gjennom historien om Ea. Romanen er inndelt i to deler, der dødsfallet til psykiateren Elliot markerer starten på den andre delen. Elliot er en viktig person i livet til Ea, og overgangen fra del 1 til del 2 markerer også et stemningsskifte i romanen.

Behandlingen hos Elliot ser ut til å dreie seg om å komme til bunns i årsakene til Eas overspising, og når helsen hans begynner å skrante, blir han utålmodig:

… Jeg har møtt deg og frykten din, Ea. Hver eneste uke. Jeg har ventet. Ventet på at du selv også skal møte den. Ventet på at du skal fortelle meg om den dagen … den dagen … i fjor … Jeg er flink til å vente. Men nå kan jeg ikke vente lenger. 

Referansen til «den dagen i fjor» kan kobles til den overvektige tanta Edith, som Ea hadde et nært forhold til inntil hun fant henne død i badekaret. Gjennom Elliots utsagn bygger Løes opp mot en mulig opprulling av traumene som har fått Ea til å hoppe av normalitetens tredemølle, i håp om å få henne tilbake på den.

Men istedenfor å gå videre i dette sporet, tar fortellingen en annen vending i romanens andre del. For Miss er ikke en roman om å lære seg å passe inn i normene, snarere om å lære seg at det er greit å trosse dem. For når fasadene begynner å smuldre opp for de tilsynelatende normale/perfekte menneskene rundt Ea – bestevenninna Fanny må slutte i dansegruppa, den treningsgale faren brekker beinet og den overstressede moren hennes faller inn i en depresjon – viser Ea seg som den sterke og sunne, som kan bidra med både trøst og livsvisdom.

Viktig motstemme

Miss tilbyr ingen løsninger, verken på Eas fedmeproblem eller på de usikre framtidsutsiktene hennes, men formidler isteden at hun er god nok som hun er, uten å måtte bevise noe. For, som bestevenninna Fanny svarer når Ea spør henne hvorfor hun vil være venn med en sånn som henne:

«Det er veldig logisk,» svarte Fanny smilende. «Jeg kan være meg selv sammen med deg. Jeg kan være meg selv, fordi du er deg selv.»

Helhetlig sett er Miss en smart, morsom og original ungdomsroman om å tørre å gå sin egen vei. Selv om den kanskje er litt i lengste laget, lykkes Løes i å holde på leserens oppmerksomhet gjennom den energiske og overraskende sjangervekslingen.

I en tid der kravene ungdom stiller til seg selv blir stadig strengere, er Synne Sun Løes’ hovedperson en viktig motstemme.

Barn og unge leser stadig mindre tegneserier. Det viser i alle fall tallene fra Statistisk sentralbyrå. Noen mener det er fordi andre medier som tv-spill og mobilbruk fortrenger tegneseriene. Andre peker på at det tross alt ikke er rart lesertallene synker når det utgis så få kvalitetsserier for barn og unge.

Så hva gjør tegneseriemiljøet for å sikre rekrutteringen av unge lesere? Mange frykter at de som ikke oppdager tegneserier i ung alder heller ikke naturlig vil oppsøke dem som voksne – og det norske tegneseriemarkedet har hatt en markant dreining mot et modent publikum de siste årene, blant annet med flere kunstnerisk ambisiøse tegnede biografier. For å kapre den nye generasjonen lesere har tegneseriefestivaler som Raptusfestivalen i Bergen et utstrakt program for barn og unge, inkludert skolebesøk i regionen. Festivalen Seriefest på Serieteket i Oslo trekker det enda lenger ved å utelukkende ha en ung målgruppe. Og så har vi stormtroppene i krigen for å få de unges hjerter til å hamre for ruter og bobler: Alle dem som drar rundt og holder kurs i serietegning på skoler, fritidsklubber og biblioteker. Få av dem gjør det nok med bevissthet om at de vil «sikre rekrutteringen» til mediet, men mange gjør det for å gi en ny generasjon en sjanse til å oppdage en kunstnerisk uttrykksform som har vært med på å forme dem selv.

Fra Pyton til Den kulturelle skolesekken

Tore Strand Olsen er en veteran blant disse underviserne. Han har jobbet profesjonelt med tegneserier siden 1990, og som veldig mange av sin generasjon (for eksempel Pondus-skaper Frode Øverli og Donald-tegner Arild Midthun) fikk han viktige erfaringer gjennom Pyton-bladet. En av seriene hans fra den tiden, Ørn Bjørn og Jørn: Verdens dummeste tegneserie, lever faktisk i beste velgående i Rutetid-bladet. Apropos tegnede biografier stod han også bak Jeg, Arne Næss sammen med Ola Hegdal i 2001. Olsen har lenge holdt tegneseriekurs for Den kulturelle skolesekken, i tillegg til steder som sommerleirer, utdrikningslag og fengsler.

Tegn serier! er, som man kan forvente av en erfaren pedagog som Olsen, inspirerende og lettfattelig. Den henvender seg først og fremst til dem med liten erfaring, og dekker alt fra idémyldring og utvikling av seriefigurer til teknikker for tegning, bearbeiding og publisering. Boken er enkel og oversiktlig lagt opp med 12 tydelig fargekodede kapitler, og kan fungere både som oppslagsverk og som en innføring man leser fra perm til perm.

Pedagogiske tegneseriefigurer

Formen Tore Strand Olsen har valgt for denne tegneserien om tegneserier er en klassiker innen sjangeren: Han tegner seg selv som en seriefigur som klatrer rundt på sidene og forteller og peker ut viktige ting. Det er et grep som først og fremst forbindes med Scott McClouds klassiske Hva er tegneserier (1993, utgitt på norsk av Minuskel i 2016). McClouds bok var en akademisk og filosofisk gjennomgang av tegneseriemediet, laget i tegneserieform med McCloud selv som bokens stiliserte hovedperson.

Olsen har også tidligere erfaring med grepet, gjennom Tegneserienes historie (Cappelen Damm, 2015). Denne tegneseriehistoriske innføringen for unge lesere ble ført i pennen av Øyvind Holen, mens Tore Strand Olsen stod for illustrasjonene. Også i denne boken var det en figur som førte leseren gjennom boken, selv om det var en mer generisk superhelt i stedet for de personlige avatarene til McCloud og Olsen.

Disse tre bøkene tilsammen er en nokså sterk trio av tegneserier om tegneserier som vi er heldige å ha på norsk. I Tegn serier! fungerer Olsen godt som tegneseriefigur, og gjennom uttrykk og utstyr kan han formidle nyanser på en mer umiddelbar måte enn om boken var fortalt i ren tekst.

Bundet av papiret

I det store og det hele følger boken én enkeltside fra idé til ferdig produkt, men i flere av kapitlene bruker Olsen sine egne serier som eksempler. Blant annet viser han hvordan en stripe som ikke fungerer kan redigeres om til en helside, tilbake til en stripe igjen, og helt ned til en enkeltstående rute for å få poenget klart frem.

En av tingene som gjør Olsens bok inspirerende er at han ikke fremstår som ufeilbarlig. Det at han lar leseren ta del i feilene han har gjort (og fortsatt gjør) senker terskelen betraktelig for nybegynnere som har lyst til å prøve seg i mediet.

Tegn serier! konsentrerer seg først og fremst om tegneserier på papir. Den tar for seg digitale verktøy i et eget kapittel, men på en måte som lar det gå frem at det digitale er en integrert del av arbeidsprosessen. Utgangspunktet er likevel de begrensningene som blir lagt av målene på et papirark. Det kan det også være gode pedagogiske grunner til, siden en nybegynner trenger begrensninger heller enn full frihet når hen skal gi seg i kast med noe nytt. Kanskje er det like greit at Olsen i denne boken ikke eksplisitt tar for seg alle mulighetene som tegneserier på skjerm gir (for noen eksempler, google «Fredrik Rysjedal»).

Vil flere unge serieskapere føre til flere unge serielesere? Det er ikke automatisk en sammenheng, og det er ikke gitt at generelle humorserier eller historier om tusser og troll er det som vil fange dagens tolvåringer. Om en ung serieskaper derimot lager en medrivende serie om en hverdag denne aldersgruppen vil kjenne igjen (slik svenske Martin Kellerman og Lina Neidestam gjorde for noen-og-tyveåringer med Rocky og Zelda), spår jeg en salgssuksess. Og serieskaperen kan gjøre mange dummere ting enn å la Tore Strand Olsen være læremester på den tekniske biten.