Forfatter og illustratør Signe Torp har tidligere gitt ut to bildebøker med tegnstøtte for hørselshemmete barn. Og i Hei-boka handler det også om tegn og ikke-verbale signaler. Men det er ikke alltid like lett å tyde den andres helt personlige semiotikk.

Usynlig jeg-person

På innsidepermen av Hei-boka står en jente midt i en blomstereng. Det vil si – vi ser henne bare hvis vi ser ordentlig godt etter, for den navnløse hovedpersonen er nesten helt kamuflert med en kjole som går i ett med bakgrunnen og en blåblomstrete hatt (eller er det en bøtte?) trukket godt ned over øynene. Her handler det åpenbart om å være sjenert. Så sjenert at hvis leseren lukker boka, forsvinner hovedpersonen faktisk inn i bretten midt på dobbeltoppslaget. Hvis dette er en tiltenkt effekt, er det fiffig gjort. Hvis ikke var det tematisk flaks!

Å oppnå kontakt

Jeg-personen leker alene i skogen og er i grunnen godt fornøyd med det, men så ser hun en gutt som hun har lyst til å bli kjent med. Spørsmålet er bare hvordan? Historien fortelles på rim, og verbalteksten er sparsom og svært enkel:

Jeg vil gjemme meg bort,

men vil ha en venn!

Jeg må gjøre noe fort,

før du går igjen.

Dette er altså hovedpersonens prosjekt. Og her brukes det store ressurser på å få den nye gutten i tale. Ordet «hei» danderes med blomster og blader. Det lages plakater og bannere og til og med en sinnrik hei-maskin, uten at det oppnås kontakt mellom de to. For hvert mislykkete forsøk gjentas ønsket om å finne en annen måte «som passer for sånne som meg.» Og sånne som meg kan jo være mange av oss. Problematikken er gjenkjennelig for de fleste, men fremstilt i en lett underliggjørende form, noe illustrasjonene bidrar til i stor grad.

Tegn i tegningene

Som i så mange nyere bildebøker er det illustrasjonene som bærer det tyngste fortelleransvaret. Der jenta i verbalteksten blir frustrert over guttens manglende respons, viser bildene at han faktisk svarer med sine egne hei og hallo i form av diverse flagg og installasjoner i busker og trær. Hele skogen formelig renner over av bokstaver etter hvert. På den måten blir dette en slags myldrebok der man kan gå på jakt etter ordet ’hei’ som formes av gresset på bakken, blomster som snirkler seg med nydelig løkkeskriftbokstaver, og bjørkestammer som ved nærmere ettersyn har bark dekorert med skrifttegn i blekk. Signe Torp har et visuelt uttrykk som minner meg om mange andres, men som likevel er originalt. Det er Putte i Blåbærskogen møter Gubben og katten med sin sarte naturidyll, tynne linjer og detaljerte snurrepiperier. Blomsterengen har tusen millioner vekster, trærne er prikket inn blad for blad på pointillistisk vis. Samtidig finner vi innsmett av blant annet millimeterpapir og noteark. Det er gøy å nærlese disse naturskildringene med sitt overskudd av teknikker, teksturer og flater.

Stor poesi er dette ikke. Idet hei-maskinen kapitulerer må jenta bryte tausheten og teksten avsluttes slik:

Jeg ser det nå!

I treet et HEI

av blader og strå

som kommer fra deg

Maskinen er ødelagt

Jeg har bare meg.

Men nå kan det gå,

at jeg kan si det…

Blei! Skrei! Postei! HEI

For denne leseren lugger det litt i rytmen og lyden her. Og å starte samtalen med «blei, skrei, postei» når man endelig har brutt lydmuren virker også litt underlig. På den annen side liker jo barn å tøyse med rimord og nonsens-språk, så kanskje dette treffer barneleseren på hjemmebane? Hei- boka egner seg uansett godt som utgangspunkt for samtaler med barn om det vanskelige første skrittet mot å bli kjent, og om å tolke andres signaler, både verbale og ikke-verbale. Og selv om budskapet muligens er at man må bruke ordene sine, er det det visuelle språket som helt klart er det fineste i denne bildeboka.

Ordløst, som jeg skriver i tittelen, er kanskje feil ord. Gyldendal forlag insisterer i alle fall på å kalle bøkene for ordfrie – ut fra en forestilling om at ordene, for noen lesere, kan representere et hinder i møte med litteraturen. Det er interessant og dristig å lage en bokserie der illustrasjonene er det eneste meningsbærende, med unntak av tittelen. Med anerkjente illustratører er det ingen tvil om at forlaget satser tungt på konseptet. Først ut var Mari Kanstad Johnsen med Jeg rømmer og Kristoffer Kjølberg med Pokalen. Deretter kom altså Lene Asks Du og Rune Markus’ En skrue løs, og vi venter på bøker av Bendik Kaltenborn og Torill Kove.

Store tolkningsrom
Av de bøkene som er gitt ut til nå, er det Lene Asks Du som skiller seg mest ut, i den forstand at boka tilsynelatende ikke kompenserer for fraværet av tekst. Du har nemlig ingen klar, ytre handling – men tvert imot store tolkningsrom. Innsidepermene viser en vinterskog – nakne trær og øde landskap.

På tittelsiden (høyre side) ser vi et hus i denne skogen, og utenfor huset står det to kofferter. Kanskje noen flytter inn i huset, eller er det noen som reiser? På motstående side ser vi et fuglehus på en bjørkestamme – som en speiling av huset. Og nettopp den forbindelsen hovedpersonen har til fuglene, er sentral i boka. På første oppslag ser vi jenta på den høyre siden, hun er inne i huset og ser ut på en fugl gjennom vinduet. På venstre side ser vi nærbilde av den samme fuglen. Hva jenta tenker på, vet vi ikke. Men vi ser et fotografi av en mann – er det faren hennes? – på veggen, som er synlig på flere oppslag. Vi ser ellers bare jenta, moren og en liten bror i huset. Er faren død? Eller er han reist? Her må leseren legge inn mening; vi kan bare ane en fortelling. På de siste innsidepermene er skogen blitt grønn – et tegn på at selv om historien på mange måter er preget av stillstand, skjer det en positiv utvikling.

Stemningen i boka er påtrengende, noe som særlig skyldes de nære bildene av jentas ansikt. Men øynene er små. Det gjør at noe av personligheten hennes holdes skjult, at realismen viskes vekk, og slik sett gjør det også noe med identifikasjonspotensialet: Hvem er egentlig du-et som tittelen henvender seg til? Er det jenta selv, eller er det leseren? Jeg leser fortellingen som om jenta forsøker å finne sin plass i tilværelsen og møter seg selv med ulike blikk, og at boka slik sett framstiller en eksistensiell, allmenn erfaring.

Fortellende illustrasjoner
Rune Markhus’ En skrue løs er en absurd og underholdende fortelling med høyt driv. En liten mann i skogen plukker sopp. En dag finner han en skrue; den ligner en sopp, men er stor og blank. Han tar den. Da våkner eieren av skruen – en slags jernkjempe – han som har en skrue løs, i dobbel betydning. At nettopp tittelen på boka er en verbalspråklig metafor, som i illustrasjonene må forstås helt konkret, er en morsom lek med tekst og bilde.

Mens Lene Asks vare illustrasjoner i akvarell stoler på leseren som en kompetent bildefortolker og medskaper av historien, ser det ut til at Rune Markhus med En skrue løs i større grad kompenserer for fraværet av tekst: Illustrasjonene er narrative, tolkningsrommet ikke like stort. Vi følger hovedfigurens bevegelser over oppslagene, for det er flere bilder av ham på samme side – som i en tegneserie. Dessuten inneholder boka både spørsmålstegn og utropstegn, som befinner seg i grenselandet mellom bokstaver og symboler. Illustrasjonene er fargelagt digitalt, med få fargenyanser. Likevel er figurene uttrykksfulle og levende, ja, til og med kjempen i metall har tydelige ansiktsuttrykk.

Du og En skrue løs er krevende bøker på hver sin måte: Du ved at det er leseren som må stå for meningsskapingen, En skrue løs ved at den inneholder en rekke detaljer man kan legge merke til; parallelle handlinger og figurer som beveger seg i ulike retninger – på samme oppslag. Mange av detaljene vil man først oppdage etter flere gjennomlesninger. Den tilsynelatende månesøylen på forsiden av boka er for eksempel egentlig kjempen som speiler seg i vannet, som et forvarsel om det som skal skje.

Mestring?

Med satsningen på ordfrie bøker ønsker forlaget å tilby særlig «lesesvake i målgruppa 6-9 år den spesielle mestringsfølelsen av endelig å ha lest en hel bok. Selv!». Alle bøkene i serien er i samme format – mindre enn ordinære bildebøker, men ikke så små at de ser ut som småbarnsbøker. Likevel er det verdt å spørre seg om det virkelig er slik at det er stuerent for en skoleelev å lese en bok uten ord, og at det nettopp er en bok uten ord som skal gi den spesielle mestringsfølelsen?

Om man som leser faktisk opplever mestring, er nemlig et annet spørsmål: Her er det jo ingen tekst som gir leseren retning og hjelp til å forstå illustrasjonene. At barnet som regel har høy kompetanse når det gjelder det visuelle, som forlaget skriver i presentasjonen av serien, betyr ikke nødvendigvis at barnet vil oppleve mestring i møte med disse bøkene. I Lene Asks Du opplever jeg selv i alle fall til dels å komme til kort: Jeg forstår rett og slett ikke fortellingen helt, fordi det er informasjon som holdes tilbake. Det gjør den ikke uinteressant, snarere tvert imot: Boka gir motstand – en motstand som er reell for både barn og voksne. Alt som sees i illustrasjonene, er like gyldig – om du er voksen eller barn. Og kanskje er det nettopp her barnet vil oppleve mestring: Heller ikke den voksne har noe umiddelbart svar på hva boka kan handle om. Slik åpnes mulighetene for at samtalene mellom barn og voksen kan bli mer reelle: Bøkene sidestiller barnet med den voksne på en særegen måte.

(Fra «Du»).

Men slik forlaget presenterer konseptet, er hensikten med de ordfrie bøkene først og fremst nettopp at barnet skal mestre å lese dem på egenhånd. Jeg tror bøkene vil fungere vel så godt som samtalebøker, og at de kan passe for både yngre og eldre barn. Og for barn med annen språklig bakgrunn enn norsk vil ordfrie bøker kunne bety en unik anledning til å gi en reelt likeverdig opplevelse av boka som en hvilken som helst annen leser kan ha. Bøkene utfordrer hva lesing kan innebære ved at de tar innover seg at tekstforståelse er et vidt begrep, at veien til lesekompetanse er mangslungen – og at en fortelling kan oppleves og forstås på ulike måter.

Les også: Bilder sier mer enn ord, anmeldelse av de to første bøkene i serien.

(Fra «En skrue løs»).

Eg har ikkje lese mange ord i Linde Hagerups En bror for mye før eg byrjar å undre meg over korleis enkelte forfattarar klarer å skape ein slik intim tone i forteljingane sine. Eit anna døme som ligg ferskt i minne, er Geir Gulliksen og hans Historie om et ekteskap (2015), der ein liten dialog i opninga av romanen syg lesaren rett inn i forteljaren si verd: Vi ser ikkje berre han, vi ser også med han. Når eg merkar det same suget i opninga av En bror for mye, trur eg det på den eine sida handlar om at setningane er korte, nære og truverdige, og på den andre om at måten Sara, som er den 9 år gamle forteljaren i boka, ser verda på, framstår som levande, uføreseieleg og interessant. Blikket er barnleg springande, men også styrt av ein barnleg rasjonalitet: «Jeg heter Sara. Jeg har langt, brunt hår og grønne øyne. Rommet mitt er i andre etasje. Der er det lyse fugler på veggene. En lampe i taket går rundt når vinduet er åpent. Da sier det sushsushsush». Evna til å byggje gode setningar treng alle forfattarar. Det gjeld sjølvsagt også evna til å skrive seg inn i forteljarane sine, og få dei til å puste i takt med lesaren. Ein kan bli desto meir imponert over at Hagerup maktar å skrive seg inn i og gjere oss så fortrulege med barnet sitt blikk på verda.

Ein ekstra bror

For det er Sara – ikkje foreldra, ikkje systera, ikkje bestevenninna, sjølv om vi blir godt kjende med dei òg – sin ståstad verda er sett frå i En bror for mye, og Sara si verd ser slik ut: Foreldra er travle, men kjærlege, systera Emilie er fem år eldre og både frekk og snill, og bestevenninna Helene bur i eit gult hus på andre sida av vegen for Sara. Ein dag får Sara ein bror ho ikkje har bedd om: Ei venninne av mora, ei åleinemor, dør, og sonen hennar Steinar skal flytte inn og bli del av familien til Sara. Allereie med denne korte handlingstråden klarer Hagerup å gi eit velkjent topos i barnebøker – dei irriterande småsyskena – ein ny giv og eit nytt alvor.

I byrjinga taklar ikkje Sara den nye, utfordrande situasjonen så godt. Steinar er kravstor, bortskjemt og i sorg – ei sorg som Hagerup i løpet av nokre korte episodar får lesaren til å kjenne på med heile seg. Ein kveld overhøyrer Sara at foreldra seier – i alle fall slik ho forstår dei – at det heile ville vore lettare om ho ikkje var jente, men gut, ikkje syster, men bror. Det tek ho på alvor, og performativt gjer ho seg til storebror for Steinar: klipper håret, byrjar å bruke caps, snakke annleis og kalle seg Alfred. Frå Hagerups side er det eit modig, men også utfordrande grep. Ho forklarar lite, men lèt Sara følgje idéen sin, og ser kvar det endar.

Og det endar med at Sara, som hadde eit eige rom, men må dele det med Steinar når han flyttar inn, får eit nytt rom – eit eige rom som på ein annan måte står ope for andre. Sara har blitt Alfred for å vere storebror for Steinar, men Steinar har forstått at Sara er Sara, noko vi forstår i avsluttinga av boka, når han lagar eit nytt namneskilt og heng det på døra hennar: «Han [hadde] skrevet noen bokstaver som det var nesten umulig å lese. Det var som om de var feil vei og opp-ned alle sammen. Men jeg skjønte hva som sto der. Der sto det Sara». Det er ei oppløftande avslutting, som peikar framover mot, ja, eg dristar meg til å seie det sånn: ei lysare framtid.

Eg opplever bruken av kjønnsskifte som original, og som noko som spring naturleg ut av den oppfinnsame måten oppfinnsame barn nærmar seg problema sine. Men eg lurer også på om dei 9 (+/-) år gamle lesarane av denne boka vil hengje med i alle svingane når Hagerup utforskar sin eigne, barnlege variant av Arthur Rimbauds «Je est un autre» («Jeg er en annen»), og attpåtil gjer det med ein kjønnsproblematikk hengjande over seg. Er løysinga som Sara finn på for å nærme seg Steinar såpass avansert at også lesinga må vere avansert?

Høgtlesing eller indre dialog

Eg trur Guri Fjeldberg har eit poeng når ho i meldinga si av En bror for mye i Bergens Tidene (25.11.2016) skriv at denne boka kan passe særleg godt til høgtlesing. En bror for mye er ikkje så komplisert, men likevel ei ganske utfordrande bok, tematisk så vel som forteljemessig, og i ein høgtlesingssituasjon har ein høve til å stoppe opp og diskutere dei vanskelege situasjonane og sikre seg at barnet heng med i vendingane. Samstundes er det noko ved den intime tonen i teksten som eg fryktar vil forsvinne i ein grad når ein les høgt (utan at eg har forsøkt å lese boka for nokon sjølv). Det er i alle fall ein tekst som er god å følgje og halde ein indre dialog med, og eg trur difor også at særleg eldre born kan ha godt utbyte av å lese den på eiga hand – om då ikkje romanuniverset, prega av Sara, gjer det for barnsleg for dei. Ein kan sjå dette som eit målgruppe-problem, men ein kan like gjerne sjå det som at boka strekk seg litt i begge endar – mot både yngre og eldre lesarar. I alle fall gir boka lesarar i alle aldrar noko å strekkje seg etter, og eg opplever rett og slett at tonen i teksten er så trygg og god at lesarane vil møte den med velvilje, og at dei nokså uavklarte moralske problema i boka ikkje vil verke forvirrande, men snarare rettleiande – ikkje i moraliserande, men i sjølvskapande forstand.

Det er også andre ting eg stussar på – eit døme er den sentrale, men litt uforløyste metaforen om at kjærleiken er beina som skal få deg gjennom livet, eit anna er at eg opplever teksten som litt strammare i starten enn mot slutten – men språket til Hagerup gjer det heile truverdig og engasjerande likevel. Dei storauga illustrasjonane til Jens A. Larsen Aas gjer meg sant nok ikkje så storauga. Det er eit godt alvor i dei, men om dei kan få barnet som les til å stoppe opp, så tilfører dei likevel ikkje teksten så mykje anna enn trivelege småpausar i lesinga: Dei kommenterer forteljinga meir enn utvidar den. Det overraskar meg i dobbel forstand å finne ut at Larsen Aas er ein ung illustratør, på den eine sida fordi illustrasjonane er så tradisjonelle, på den andre fordi dei tradisjonelt sett også er svært gode.

Etter at alt dette er sagt, sit eg igjen med kjensla av at eg reduserer boka, at her er så mykje meir som kunne vore omtala og så mange andre vinklar å gå inn i forteljinga frå. Ein annan måte å seie dette på, er vel å seie at En bror for mye har veldig mykje å gi.

Førsteinntrykket sender tankene til Mahmona Khans fargerike og fartsfylte Skitten snø, der en jentegjeng samarbeider med Oslo-mafia for å hevne voldtekt. Omslaget har alarmfargene gult og svart, og viser en jente med hettegenseren trukket over hodet. Baksideteksten lover hevn:

Jeg er Amalie. Lenge ville jeg dø. Den fasen er heldigvis over. Fra og med i dag er jeg ny, og den nye Amalie fokuserer bare på én ting: hevn. For når Norges lover ikke tar vare på en forsvarsløs atten år gammel jente, må hun faktisk gjøre det selv.

Psykologisk roman

Den som venter seg en actionfylt rape-revenge-historie vil bli skuffet, dette universet er milelangt fra Khans. Med på leken er en tenksom, dvelende, psykologisk ungdomsroman, som handler vel så mye om angst og depresjon. Boka skal være hovedpersonen Amalies kladdebok, hvor hun forsøker å bearbeide traumet sitt, og i en stor del av handlingen er vi lukket inne i hennes dypt ensomme verden. Foreldrene hennes vet ikke hvordan de skal reagere og trekker seg unna, kjæresten Benjamin forlater henne, etter å ha erklært at det mellom de to bare er rom for henne og hennes problemer.

Det er så tungt og vondt her at selv en empatisk innstilt leser får satt tålmodigheten sin på prøve, akkurat slik Amalies omgivelser gjør. Amalie forteller, tenker og analyserer alt i hjel, slik at det heller ikke er noe rom igjen til leseren. Beskrivelsen av henne passer med at hun er midt oppe i en dyp depresjon. Men boka tar tydelig mål av seg om å opplyse norsk ungdom om voldtekt, med innlimte fakta om temaer som ettervirkninger, norsk straffelov og holdninger til voldtekt. Da er det paradoksalt at fortellingen er krevende å komme inn i, og så insisterende på alt det vonde at man ender opp med å tenke: «Må det virkelig kjennes så ille?», selv om man vet at det kan være så ille.

Jenta uten egenskaper

I USA kaller man voldtektsutsatte for «survivors». Det gir et svært viktig signal om at man reiser seg igjen, samtidig som det anerkjenner opplevelsen av å ha blitt truet på livet, noe som kan gi posttraumatisk stressyndrom, akkurat som hos folk som har opplevd krig. I Norge hører jeg ofte folk generalisere om ofre, og si at voldtektsutsatte er «ødelagt for livet». Selv om det er godt ment, kan slik retorikk være skadelig fordi det underforstått forteller at en som er voldtatt er et offer – og bare det. Det skaper en forventning om total ødeleggelse. De som har opplevd voldtekt kan også begynne å lure på om opplevelsen deres «teller».

I begynnelsen og frem mot midten av boka er Amalie derimot bare offer. Hun får knapt noen identitet for leseren utenom det at hun har blitt voldtatt. Derfor er det også vanskelig å engasjere seg i henne som person – det finnes ikke noe «jeg» å engasjere seg i, og hun har heller ingen tydelig, personlig stemme. I og med at denne boka ellers prøver å gi et representativt bilde av det å ha opplevd voldtekt, er det synd at boka bare viser worst-case-scenarioet såpass lenge. Så å si alle gjør urett mot Amalie, og når hun har klarer å få anmeldt det hun har opplevd, møter hun et useriøst rettsvesen, personifisert av en politimann som ler av henne når hun forteller om voldtekten. Det er ikke egnet til å gi unge jenter mot til å anmelde. SKAM skapte bølger med sin fremstilling av overgrep, særlig når serien lot Noora finne tilbake til seg selv igjen med støtte fra omgivelsene, og konfronterte overgriperen, med tillit til at rettsvesenet fungerer. I bokas univers er rettsvesenet en fiende som bryter Amalie ned, og relasjonene hennes rakner. Begge historier kunne være sanne. Men boka signaliserer representativitet, at det erAmalie som vet hvordan det er.

Veien ut

Heldigvis tar boka seg opp, og dessverre skjer det når det ikke brenner så sterkt lenger. Amalie gjenoppstår som «nye Amalie». Den ene av forfatterne, Pia von Hirsch, er psykolog, og det merkes at boka har en forfatter med inngående psykologisk innsikt. Skildringen av dynamikken i de menneskelige relasjonene, nyansene i kroppspråk og hvordan mennesker kommuniserer og tenker er fascinerende og imponerende, særlig i relasjonen mellom de nølende, engstelige og stolte foreldrene og den ustabile, hemmelighetsfulle datteren. Det blir nesten vanskelig å tro på at fortelleren Amalie har et så skarpt blikk i en alder av 19 år, men dette blir også kommentert i boka. Hun har blitt en bråmoden boksluker, og får en fiktiv venninne i filosofen Simone de Beauvoir, som blir med henne som støttespiller. Det samme blir den gamle naboen, «flaggermusen» Fru Viksjø, som er så sjarmerende at det er OK at en uvøren omgang med historie og årstall gjør henne til en hjemmeboende 102-åring. Amalie får også en annen uventet alliert – en guttagutta-gjeng på Blindern som både blir en kilde til observasjoner av hvordan også gutter lider under stereotype forventninger om kjønn, og til opplevelser, varme og fellesskap. For selv om «guttakrutt» sier mye rart, er de gode som gull. Det finnes håp for forholdet mellom en pornofiksert generasjon gutter og en jente som ser et samfunn gjennomsyret av voldtektskultur. Amalie finner ut at hun kan romme mye, og takle det meste, og når omgivelsene får flere nyanser, blir språket mindre flatt og mer hennes eget.

Amalies hevn

Hva så med Amalies varslede hevntokt? Det blir for søkt etter min mening. Forfatterne har adoptert motivet med stadige innbrudd i en leilighet og forandring på små ting, en metode som ellers ble brukt av blant annet Ceaușescus rumenske skrekk-politi Securitate. Amalie blir en skruppelløs utøver av psykisk terror, uten at dette er særlig forankret i personligheten hennes. Plottet virker malplassert. Selv om psykologen er bekymret for virkningen hevntankene vil ha på henne, får handlingene hennes ingen konsekvenser. Vendepunktet for henne blir i stedet at hun får vite om små og mer uskyldige hevnaksjoner fra vennene – endelig forstår hun fullt ut at hun ikke er alene.

Boka er vel lang, det er mye som skal sies og mye som skal med, noen handligstråder virker utvendige og noen tråder slippes for tidlig. Men det er mye som er godt skildret, særlig veien ut av angst og depresjon. Etter den vanskelige starten innestengt i en altfor liten puppe blir Amalie langsomt forvandlet til en sommerfugl: en feministisk, selvransakende og smart, sårbar og steintøff helt det går an å bli glad i og identifisere seg med. Kanskje er ikke mange unge lesere tålmodige nok til å få utbytte av denne boka. Men jeg tror at det å ha Amalie med seg på vei ut av mørket kan være viktig for den riktige leseren.

Det er de dagligdagse situasjoner og omgivelser som belyses i denne boken, fra «Fiskelykke» og «Alle knopper små de er» til «Soppsang» og «Sovesang». Diktene viser at magien ligger i de små tingene, som løftes frem gjennom en særegen form for rim og rytme. Diktet «Naturtastatur» er en slik livsbetraktning:

her i dette kjempekvekkeri
dette kjempekvitreri
dette kjempeklekkeri
dette kjempevrikkeri
i dette kjempekysseri vi kaller verden
trenger ingen å bestille vekking
her vekkes man
av all slags kvekking
kvekking mellom and og and
og frosk og frosk

(…)

men blant millioner frosker fins
kanskje én som treffes av et kyss
og blir en prinsesses prins
her i dette kjempelotteri
vi kaller verden

Fra den artige innledningen glir diktet umerkelig over i et dypere og mer filosofisk refleksjonsnivå. Det er poetisk, nøkternt og humoristisk på samme tid, der det ene virkemiddelet forsterker det andre. Bak en tilsynelatende tøysete ordlek avdekker diktet et bejaende syn på eksistensen, med beskrivelser av verden som et «kjempekvekkeri», «kjempekysseri» og «kjempelotteri». Utover den lekne ordlyden, avstedkommer også metaforene en treffende livsanskuelse. Rebolledo Pedersen står godt plantet i tilværelsen og studerer den både innenfra og utenfra. Dette diktet, og flere andre, fungerer på ulike plan – som lette og substansielle, enkle og komplekse.

Tvetydige assosiasjoner

Forfatteren leker seg også med titlene, som får ulike konnotasjoner når ordene skifter rekkefølge i en setning. Eksempler på dette er det ovennevnte diktet «Naturtastatur» og diktet kalt «Tastaturnatur».  Mens det første beskriver en tidløs erkjennelse av verden, er det sistnevnte en slagkraftig kommentar til vår digitale tidsånd. Samtidig skaper han en rød tråd mellom de to diktene ved å videreføre ordleken med prefikset ’kjempe’.

å være på nett
eller ikke være på nett
skal det være spørsmålet?

I phone
You phone
I pad
You pad

(…)

her i denne kjempevev
i dette kjempesurferi
i dette kjempetvitreri
i dette feisbokholderi
i dette kjempespindelvev
her vi er tatt til fange
her vi er så fri

Diktet tar samtiden på kornet med vittig kløkt og minner oss om det altoppslukende ved vår digitale hverdag. På godt og vondt, med tvetydige assosiasjoner om denne tilværelsen; «her vi er tatt til fange» og «her vi er så fri». Denne tvetydigheten kan også tolkes i retning av mottakeren. For diktet snakker et språk som barna forstår, men er også en underliggende kommentar til de voksne som har resignert inn i denne absurditeten.

Barnlig musikalitet

Hvilken aldersgruppe denne boken er myntet på kommer ikke frem i boken, og kanskje er det heller ikke så viktig å definere målgruppe. Diktene kommuniserer til en voksen leser gjennom humor, kløkt, referanser og livsvisdom. Samtidig er formen så leken, i både rim og rytme, at dette alene vil vekke begeistring hos et barn. Gjennom sin ordlek viser Rebolledo Pedersen en frodig og barnlig form for musikalitet, der diktene kan minne om regler. I likhet med forgjengere som Inger Hagerup og André Bjerke skaper han en fengende rytmikk som innbyr til å lære seg strofene utenat. «Soppsang» er et godt eksempel på dette, og diktet har dessuten klare referanser til Sigbjørn Obstfelders kjente dikt «Regn».

han som vil ha sopp
han må se opp
regner det? regner det?
for uten regn er sjelden tegn til sopp
da stopper soppen opp

(…)

popp! popp! popp!
se soppene
se ned, se opp
det høljer ned
og popper opp!

Frodig tekst og forsiktige illustrasjoner

Boken er illustrert av den velrenommerte illustratøren Akin Duzakin, som er kjent for sine poetiske og naivistiske motiver. Det er ikke vanskelig å forstå koblingen mellom Torgeir Rebolledo Pedersen og Akin Duzakin, som begge har en lavmælt og upretensiøs tilnærming. De rene billedflatene til Duzakin kommuniserer godt med de enkle tekstene til Rebolledo Pedersen. Likevel fremstår noen av illustrasjonene som tannløse i lys av de frodige diktene, som «Naturtastatur» og «Tastaturnatur». Når Rebolledo Pedersen i «Naturtastatur» boltrer seg i kjempekvekkeri, -kvitreri, -klekkeri, -vrikkeri, -kysseri og kjempelotteri savner jeg en billedliggjøring av den livfulle galskapen. Diktet er illustrert med noen fredelige trær og fugler i sparsommelig koloritt. Det er vakkert å se på, men det beskjedne formspråket skaper en uproduktiv kontrast til tekstens vidløftighet. Det samme gjelder diktet «Tastaturnatur». Her ser vi barn og voksne som er opptatt med hver sin smarttelefon eller ipad midt i skogen. Bildet gir en konkret fremstilling av det altoppslukende ved disse duppedittene, men også her er det kun en forsiktig antydning. En frodigere illustrasjon som i større grad fremhever vanviddet hadde ikke skadet.

Harmonisk melankoli

Andre steder fungerer illustrasjonene optimalt til diktene, som i «Fiskelykke», der Duzakin har fylt begge boksidene med en sverm av insekter og et par gapende fisker. Det er både sanselig, delikat og ornamentalt. Diktet «Sovesang» har også fått en utsøkt illustrasjon, der begge boksidene er dekket av en mørk grønn bunnfarge med nattlige vekster og stjernehimmel. Vi ser en ung gutt som svever gjennom natten i en drømmende og vakker figurasjon. I sin helhet gir både diktet og illustrasjonen assosiasjoner til det kjente barnediktet «Kvelden lister seg på tå», skrevet av Inger Hagerup og illustrert av Paul René Gauguin.

Helhetsmessig fremstår «Sovesang» som det mest harmoniske diktet, der ord og bilde står i perfekt samsvar til hverandre. Med sin melankolske sødme danner det en nydelig avslutning på en gjennomført og innholdsrik bok.

O sov så søtt
O drøm så bløtt
O drøm deg bort
O lett på tå
fra seng til eng

(…)

O lett på tå
fra eng til seng
fra sommereng
til sommerseng
så jeg får se
hvor du har rømt
hva du har drømt
når dine øyne åpner deg
da åpner to fioler seg

Det dei vaksne får, skal også barnet ha – er det ikkje slik? I Norge, som ute i verda, har vi dei siste åra fått tilgang til Napoli-romanane til Elena Ferrante, og i løpet av det neste året kjem også bøker frå den tidlegare forfattarskapen hennar ut på norsk. Napoli-bøkene synest å ha slått inn i alle lag av det lesande samfunnet, frå såkalla bokslukarar til såkalla kresne kritikarar, og det er grunn til å tru at også neste utgiving, Svikne dagar, vil nå ut til mange. På meg er det denne romanen som til no har gjort størst inntrykk.

Fenomenet Ferrante

I november i fjor blei også Elena Ferrantes einaste barnebok omsett og utgitt på engelsk. Den første tanken min var at dette blir spennande å lese på norsk, men så tok eg meg i det: Er ikkje denne tanken i seg sjølv avslørande for kor fastlåste vi vaksne kan vere i våre eigne tankebaner, også når vi vurderer litteratur på vegne av barn? For kva har eigentleg fenomenet Ferrante å seie for barnet som les eller blir lese for, og som rett og slett berre treng ei god bok?

Ei barnebok av Ferrante vil sikkert selje godt, truleg betre enn biletbøker flest, men om boka no hamnar i alle heimar, er det ikkje gitt at borna kjem til å ha like stor glede av den. For barnet er kompromisslaust: Det er teksten og bileta som tel. Og, joda, slik er det sjølvsagt også for oss vaksne, men eg vågar meg til å hevde at barnet som les i større grad står på utsida av ståket rundt Ferrante; rundt bestseljarbøkene og jakta på forfattaren sin identitet.

Den amerikanske utgivinga synest på merkeleg vis å ha vore svært medvite dette: Forlaget Europa Editions har ifølgje Washington post uttalt at målgruppa for boka er «Ferrante fans». Boka blei dessutan lansert parallelt som lydbok av forlaget Blackstone, som også understreka at målgruppa var «adults», og eg spør meg kva det har å seie for dei små at dei har hyra skodespelar Natalie Portman til å lese inn boka? Utan at eg tvilar på evnene hennar som opplesar, kan det synest som eit namn som først og fremst vil tilføre noko for ei litt eldre målgruppe.

Skremmande og ubehageleg

La spiaggia di notte kom ut på italiensk allereie i 2007, og har fått tittelen The Beach at Night i Ann Goldstein si engelske omsetjing. Forteljinga i The Beach at Night er sant å seie ikkje særleg original. Den er fortalt av dokka Celina, som blir gløymd att på stranda av eigaren Mati, som i sin tur har late seg distrahere fordi ho har fått seg ny katt, Minù. Celina kjenner på sviket og sjalusien, og får oppleve ei frykteleg natt på stranda, der elementa herjar med henne og den fælslege badevakta terroriserer henne: Han syng skumle songar, og har ei stor rake. Dessutan vil han stele namnet hennar og orda hennar. Allereie her merkar ein Ferrantes biletspråk, som jo er det mest originale ved denne boka: «He strokes the lizard tails of his moustache» er ei av dei første setningane som teiknar opp den fæle figuren som badevakta er.

Den amerikanske mottakinga har førebels fokusert nettopp på at boka ikkje er særleg eigna for barn, først og fremst fordi den er skremmande og fordi den inneheld både banneord og nokre ubehagelege setningar om gutar som tissar på jenter, og som dessutan vil sjå underbuksene deira. Å lese meldinga til Maria Russo, som er ansvarleg for barnebokkritikk i The New York Times, er rett og slett augeopnande for ein kvar som har gløymt kor hardt bannskap slår ut på amerikanske sensurradarar: Ho kritiserer Ann Goldstein for å ha omsett det italienske ordet «cacca» til «a much cruder Anglo-Saxon word for ”excrement”», utan å nemne ordet. Når Russo siterer passasjen frå boka, som er henta frå ein song som badevakta syng, gjengir ho det slik: «Open your maw / I’ve [expletive] for your craw». I boka står det altså slik: «Open your maw / I’ve shit for your craw», og det held fram slik: «Drink up the pee / Drink it for me / Sh-h-h! Not a word / Only traps are heard / Peace will come / If we all play dumb.»

Sett med norske auge er den amerikanske sensurpraksisen underleg: Banning er for sterkt, medan oppmodingar om å ete drit og drikke piss får stå, om enn ikkje ukommentert: «The whiff of sexual predation will also be striking to American readers of picture books. It must be said that while plenty of children have these kinds of upsetting experiences, this is language and behavior that does not appear in American picture books.» Russo stiller spørsmålet om boka rett og slett er for ekstrem for barn, men vedgår samstundes at dette vil slå ulikt ut i ulike kulturar, med ulike syn på barndomen, og ho synest å meine at dette er kvardagskost for europeiske smårollingar. Det er eg ikkje fullt så sikker på. Konklusjonen hennar er uansett at dette er ei bok som først og fremst vaksne vil ha glede av: «For Ferrante’s grown-up readers, though, this book will be a small delight, another lovely and brutal glimpse of female subtext, of the complicated bonds between mothers and daughters in a cruel and indifferent world».

Kompleks og krevjande

Denne kvalitetsdommen bør vise at ho kan ha eit poeng i at boka eignar seg best for vaksne. For meg er det i alle fall vanskeleg å førestille seg at ein femåring vil vere i stand til å verdsetje eit lite glimt av ein «female subtext» og at hen klarer å knyte «the complicated bonds between mothers and daughters in a cruel and indifferent world». The Beach at Night inneheld på sett og vis den same skjønnskrifta som romanane til Ferrante, og sjølv om både språket og den enkle grunnforteljinga er tilpassa yngre lesarar, mistenkjer eg at det symboltunge biletspråket framleis vil vere utfordrande for målgruppa – ikkje naudsynleg fordi det er skummelt, men fordi det kan vere krevjande å få noko vidare ut av.

Dei som har lese Napoli-kvartetten eller andre av Ferrantes bøker, vil høyre mange ekko i teksten: Mødrer, døtrer og dokker er viktige motiv og tematiske knutepunkt i heile forfattarskapen, og både namn, ord og språk spelar viktige roller. Særleg dette med å miste namnet sitt og orda sine, opplever Celina som eit stort trugsmål i The Beach at Night, og eg spør meg kor talande denne problematikken eigentleg er for yngre lesarar. Vil forteljinga bli forstått av enklare, meir direkte lesarar? Og kva skjer med den tidvis ganske utfordrande kjønnsproblematikken om ikkje lesaren heng med i dei sentrale svingane i forteljinga? Her kan den unge lesaren stå i fare for å strande i forteljinga sine mørkare avkrokar.

Likeins er illustrasjonane til Mara Cerri gjennomført ubehagelege. Dei er mørke og uttrykkjer noko nærast livlaust med sine seige rørsler og sitt dunkle lys. Dei er lite forsonande, tilbyd ikkje trøyst, og står såleis godt til den tidvis brutale teksten. Samstundes framstår det stumme og litt stramme ved dei som noko einspora. Om ein opplever ubehaget i dei, så fører dei likevel ikkje til noko forløysing: Der historia sluttar godt med eit oppløftande fellesskapsideal – kven andre enn katten Minù er det som kjem for å redde Celina og føre henne attende til Mati – følgjer ikkje illustrasjonane etter, men blir verande mørke og melankolske gjennom heile boka.

Tyngda frå ein forfattarskap

Kjennskapen til Ferrante sin forfattarskap tilfører utvilsamt mykje når eg les The Beach at Night, og det er forsøka på å lese den utan å drage vekslar på denne kjennskapen som gjer at eg stundom tvilar på potensialet boka har til å engasjere unge lesarar. Dette kan eg sjølvsagt ta feil i, men eg kjenner meg i det minste rimeleg trygg på at det finst andre italienske barnebøker som sit på eit større potensial, men som aldri i det heile vil bli vurdert for omsetjing verken til engelsk eller norsk. Ein må gjerne gi ut denne boka til glede for oss i Ferrante-flokken, men det bør ikkje gå på kostnad av at dei unge lesarane får sine rettkomne, viktige bøker.

«Vilt fedt!» ropte den danske forfattaren Olga Ravn til Dagsavisen (1.2.2017) på spørsmål om kva ho synest om å bli omsett til nynorsk: «Bokmål er så tett på dansk allerede. På nynorsk blir det til en ny tekst». I tillegg til Ravn og dei tre andre danske poetane som nyleg har blitt utgitt på nynorsk, kjem også ein liten roman retta mot barn og ungdom: Mette Eike Neerlins Hest, hest, tiger, tiger har blitt svært godt tatt imot i Danmark, og er omsett til nynorsk av Brit Bildøen. I møte med barnelitteraturen er problemstillinga om ein treng omsetje danske (og svenske) bøker til norsk på sett og vis lite relevant. Yngre lesarar må få lese på sitt eige språk. Dei er dessutan avhengige av vaksne for å ha tilgang på bøkene. Kanskje finst det foreldre som slengjer med eit par barnebøker på dansk eller svensk når dei skaffar seg dei siste skrika i den skandinaviske samtidslitteraturen. Kanskje er det ganske få av dei. Det finst uansett eit godt argument, som Olga Ravn formulerte enkelt og klårt i intervjuet med Dagsavisen: «Å oversette er også å si: Denne litteraturen er viktig».

Strålande omsetjing

Denne debatten – og skilnadane mellom dansk, bokmål og nynorsk – ligg framme i medvitet medan eg les Hest, hest, tiger, tiger i Bildøen si omsetjing, og før eg seier noko om boka, vil eg drage fram det: Neerlins barneroman har blitt ein særeigen tekst på norsk, ein ny, nynorsk tekst, som med det kjende språket maktar å invitere lesaren inn i eit litt framandt univers – «danskerne» er trass alt ikkje heilt som oss. Eg har talt to-tre tilfelle der eg stussar; setningar eg opplever som lite idiomatiske, og som eg like godt kan nemne eit eksempel på for å vise kor bagatellmessige dei er: «Då eg fekk fri ved totida», står det ein stad, og eg lurer på om det danske «ved totiden» ikkje helst heiter «i totida» på nynorsk, kanskje særleg sidan tonen i romanen elles er ganske lett og ledig? Jamt over strålar likevel denne omsetjinga – talenært og likevel tydeleg litterært – og romanen er svært god å lese på norsk.

Fargerik

«Hest, hest, tiger, tiger» handlar om Honey, som har «hareskår», eller leppeganespalte, som det meir presist og mindre brennmerkande heiter her. Livet hennar utspelar seg mot ein grå bakgrunn – mora jobbar på bar, medan faren driv med nokre lugubre og etter alt å døme narkotika-relaterte greier – men romanen lèt seg ikkje forstå som sosialrealistisk tristesse: Neerlin klæsjar fargerike menneske og fornøyelege formuleringar utover forteljinga, og sjølv om ramma for forteljinga på eit vis er konvensjonell, opplever eg det som skjer innanfor som friskt og uføreseieleg. Romanen er fortald i korte og konsise kapittel, og er framfor noko morosam å lese, sjølv om alvoret som ligg til grunn aldri forlèt medvitet til lesaren.

Honey har ei (halv)syster, Mikala, som er psykisk funksjonshemma, og er van med å ta ansvar for både henne og andre i familien. Ho må støtt setje andre framfor seg sjølv, og i tråd med det har ho utvikla ein merkverdig tendens til å lyge – ikkje for å vinne eller oppnå noko, men fordi dei sosiale samspela ho deltek i føregår på andre sine premiss. Slik svarar ho støtt noko anna enn det ho eigentleg bør eller vil, og lyg for ikkje å plage andre. Ho klandrar ingen, og tek omsyn i sjølvutslettande grad, som når den potensielle, framtidige kjærasten Philip gjer narr av folk med leppeganespalte, og ho ler med, «mest for at han ikkje skulle få det altfor tungt når det ein gong gjekk opp for han at det han hadde sagt, faktisk kunne oppfattast som temmeleg støytande».

Fintfølande ufølsam

Løgnene fører henne inn i ei rekkje rare situasjonar. Ho rotar seg til dømes inn på eit kinesiskkurs, der ho lærer uttrykket «mama huhu», som skal kome til å bli viktig for henne. Ein dag hamnar ho på ein buss som fraktar henne til eit hospits der Marcel, ein gammal mann med «kreft i rumpa» som det likeframt heiter, ligg og skal døy. Ho byrjar å besøke Marcel, dei utviklar ein vennskap, og Honey får innblikk i ting ho ikkje treff på i sin eigen familie.

Det kjennest reduserande å omtale Neerlins humor som galgenhumor, for den er rikare enn som så, men når forteljaren er bekymra for at «det ville vore så upassande å brase inn hos feil døyande» rett før Marcel faktisk dør, så snakkar i alle fall Neerlin om døden i klåre og lettsinna vendingar. Eg er freista til å kalle tonen hennar for fintfølande ufølsam: Sjølv om personane i høgste grad blir tatt på alvor, er det heile svært lite sjølvhøgtideleg. Humoren verkar i alle fall på fleire måtar – rett på sak i ein augeblink, meir tilbakehalden, lunken og lur i den neste. Det gir meg tru på at romanen kan glede lesarar i ulike aldrar.

Kunst og kopi

Mellom alle dei friske innfalla kan nokre element – som kanelsnurrar og kakao – likevel verke lite oppfinnsame og generiske for barne-/ungdomsboksjangeren. Eg lurer også på kva TV-serien «Matador», som særleg systera til Honey er svært opptatt av, tilfører denne forteljinga. Det handlar utvilsamt mest om at serien er ein meir kulturspesifikk referanse, som ikkje når heim til meg: Serien er velkjent blant danskar, og vil nok spele på andre og tydelegare strengar der, om enn ikkje for yngre lesarar. Eg er uansett glad for at Bildøen ikkje har funne på å erstatte den med ein norsk TV-serie. Om eg les boka på nytt, vil eg gjerne sjå «Matador» først, for å forstå betre dette sidesporet i forteljinga.

Mette Eike Neerlin har skrive ei håpefull og sympatisk skildring av livet i dei lågare laga av samfunnet. Romanen hennar er litt småskeiv, nett som andletet til Honey, og personane er ikkje alltid så gode, men heller ikkje så vonde. Dei er litt så som så, litt «hest, hest, tiger, tiger», som det kinesiske uttrykket «mama huhu» betyr: Ikkje heilt bra, men kunne ha vore verre. Alt treng ikkje å vere på stell for å vere bra nok, som når Honey overrekkjer Marcels dotter ein tallerken ho seier han har måla på dødsleiet. Det er strengt tatt ikkje Marcel som har måla den. Honey har klart å knuse tallerkenen, og fått Mikala til lime den saman og måle på nytt: «Marcels siste kunstverk. Eller, ok, ein kopi av det, men likevel.» Hest, hest, tiger, tiger er ein ærleg roman om uærlege ting, og ein fin roman som trass i alt sitt elende gir meg trua på menneska.

Dessverre lar hun det bli med det. I sin gjendiktning av tida rundt dødsfall og begravelse, velger hun en mer tradisjonell tolkning. Hun tenker seg at bare den ene var dronning. I faktadelen skisserer hun flere valgmuligheter: «Noen mener hun var moren til en konge, mens andre tror hun var kona til en konge. Noen har foreslått at hun var en dansk prinsesse, andre at hun var en volve, en kvinne med magiske krefter.» Nettopp fordi fagkunnskapen både er oppdatert og nyansert, hadde det gått an å trekke tankeeksperimentet lengre uten å være uredelig. Arkeologi er virkelig faget for de fantasifulle.

Anno 834

Fiksjonsfortellinga er delt i korte episoder. De hjelper leserne å leve seg inn i livet på Oseberg gjennom barna vi alt er blitt introdusert for i Pedersens to tidligere utgivelser: På besøk i vikingbyen Kaupang (2009) og På en gård i vikingtiden (2013). Ravns storesøster Sigrid er nå i fostring hos dronningen. Dit kommer moren, Ravn og kusine Tora på besøk samtidig som dronningen dør. Slik foregår gjensynet:

«Så vakker du er,» sier moren og gir henne en klem.
«Takk mor. Jeg har så mye å fortelle dere!» svarer Sigrid og rusker Ravn i håret.

Fortellinga balanserer med andre ord ofte på grensen til det klisjéfylte. Men språket flyter lett, og de hverdagslige formuleringene gir friksjonsfri lesing. Dronningens død sikrer i seg selv et sterkere driv enn i de to tidligere vikingbøkene. Pedagogisk diktning får likevel lett noe konstruert over seg. Heldigvis nøyer ikke disse barna seg med å observere og spørre. De spionerer. Risikoen for å bli oppdaga på steder de ikke har adgang, får spenninga til å stige. Visst er det fint å følge barnas nysgjerrige tilnærming til alt som skjer i månedene fra dronningen dør til graven står klar.

Er streken i groveste laget?

Denne gangen har illustratør Trond Bredesen fått plass til helsides scener. Streken er grov og framhever at dette var tøffe tider. En slik strek forplikter seg ikke til virkeligheten, den signaliserer at vi har med diktning å gjøre. Ravn & co minner litt om tegneseriefigurer på tidsreise. Forenkla persontegninger overlater mer til lesernes fantasi, noe som opplagt kan være i arkeologiens ånd. Samtidig er målet med en pedagogisk fortelling som denne å sannsynliggjøre en historisk virkelighet. Da kan teksten trenge all hjelp den kan få. Jeg lurer på om Bredesen burde valgt en mer presis stil som gjorde historien mindre klisjéfylt og mer troverdig. Men ville den da blitt vanskeligere å leve seg inn i?

Trass i grove streker beriker han likevel scenene ved å legge inn tidsriktige instrumenter, veggtepper, smykker og redskaper. Med digital fargelegging blir det noe utstudert spontant over måten fargene i blant sprer seg utafor linjene. Skyggene er forseggjorte nok til å gi et tredimensjonalt inntrykk. Så selv om bildene ikke garanterer for sannhetsgehalten, bidrar de til å skape liv og sette stemningen.

Fascinerende fakta

Gyldendal trykker vikingbøkene også på engelsk. Kunnskapen om verdens best bevarte vikinggrav må være av interesse langt ut over Norges grenser. I hvert fall faktadelene holder etter min mening et internasjonalt nivå. Korte og velformulerte avsnitt forteller om hva det er mulig å slutte seg til ut fra hva som er funnet i graven, og ut fra hva som er funnet andre steder – alt grundig belagt i fotografier, særlig fra Kulturhistorisk museum i Oslo. For eksempel har sannsynligvis kvinner lagd seilet av uvasket ull til Osebergskipet fordi redskaper til å veve med nesten bare er funnet i kvinnegraver. Når vi får vite at skipet var mer sjødyktig enn først antatt, forstår vi at det stadig forskes videre i arkeologifaget: «Det var bare arkeologene som hadde gjort noen feil da skipet ble satt sammen igjen etter utgravningen.»

Det store spørsmålet

Dessverre glipper det litt i fiksjonen. I faktadelen argumenterer Pedersen for at ingen av de to kvinnene har vært treller, for skjelettene viser ingen slitasje etter hardt arbeid. «Det ser også ut som de fikk hver sin seng i gravkammeret og ble behandlet likt.» Da burde i så fall den andre kvinnen være en person av betydning, en som barna og moren kjenner til. For meg brister logikken når Pedersen i stedet lar en ukjent, pent kledd kvinne følge den døde dronningen til graven. Hadde i det minste disse nysgjerrige barna fått spekulere på hvem denne andre kvinnen kan være! I så fall ville utelatelsen pirra fantasien. Pedersen innser tydeligvis ikke at Osebergs store mysterium ville hatt kraft nok til å drive hele fiksjonsfortellingen: Hvem er dronningens mystiske følgesvenn?

Litt for forsiktig

Den vage framstillinga av denne følgesvennen kan ses i sammenheng med hensynet Pedersen tar til unge og sarte lesere. Hun utelater hasjen de to fikk med seg på ferden, hun minimerer lidelsen til trellene og hun er svært skånsom i framstillinga av dyra som ofres på båten. Når turen kommer til den ukjente kvinnen, legger hun døden snedig mellom linjene:

«Hvor ble det av kvinnen som bar stolen til dronningen?» spør Tora.
«Hun gikk ut mens Ravn kastet opp,» sier moren raskt.

Forfatteren anstrenger seg åpenbart for å ikke støte potensielle lesere fra seg. Er det derfor hun også velger å la dronningen ledsages av en ukjent kvinne som knapt får plass i fortellinga – for ikke å låse oss i bastante tolkninger, eller av frykt for å bryte med gjengse forestillinger? Det er sjelden en god idé å ville tekkes et bredest mulig publikum. I dette tilfellet forsvant dermed det lille ekstra som kunne gjort denne boka til en virkelig sjeldenhet.

(Hør gjerne tolkningen til arkeolog Ellen Marie Næss ved Vikinghuset på Bygdøy i NRKs radioarkiv («Kvinnene i Oseberg» 07.03.2015). Hun tenker seg at den yngste kvinnen kan ha vært hovedpersonen, og at den eldste var hennes religiøse veileder.)

Maurice Sendaks I nattbakeriet ble utgitt i 1970, men kom på norsk først i 2016. Boka omtales som oppfølgeren til den langt mer kjente Til Huttetuenes land (Where The Wild Things Are, 1963), som kom på norsk i Anne Cath. Vestlys oversettelse allerede i 1970. Med sin stramt komponerte tekst og sine virkningsfulle illustrasjoner som gradvis – i takt med guttens fantasi – tar større plass på oppslagene, er det neppe tilfeldig at det er Til Huttetuenes land som først og fremst har befestet Sendaks status som en av 1900-tallets fremste barnebokforfattere. I nattbakeriet når aldri opp til sin forløper.

En absurd falldrøm
Boka handler om hovedpersonen Mikkels absurde falldrøm: I drømme havner den lille gutten i nattbakeriet til tre bakere, lander i en kakeform og er nær ved å bli stekt, før han redder seg ut, hopper opp i en brøddeig som han gjør om til et fly, og han flyr – melkeveien, selvsagt – og henter melk til bakerne. Det hele ender der det startet: Mikkel er trygt plassert i sin egen seng.

På mange av oppslagene er det flere bilder som viser guttens bevegelser, og denne tegneserieteknikken fungerer fint. Også i I nattbakeriet gjør Sendak bevisst bruk av rammer og bildenes størrelse: Jo lenger inn i drømmeland Mikkel kommer, jo større plass tar illustrasjonene på oppslaget. Tilbake på rommet er de små igjen, og de hvite rammene, som kanskje kan symbolisere virkelighetens begrensninger, er mer påtakelige.

Illustrasjonene er gjennomarbeidet, og når Mikkel lager et fly av brøddeig, er det et element vi kjenner igjen fra rommet hans, der nattlampa er formet som et fly. Dette knytter forbindelser mellom drøm og virkelighet og er et morsomt grep.

Haltende som høytlesningsbok
Verbalteksten fungerer på langt nær like godt. I nattbakeriet er, til forskjell fra Til Huttetuenes land, preget av en langt mindre stringent – og dermed mindre effektfull – tekst. Teksten opptrer både som replikker i snakkebobler og som fortellende tekst, som utbrudd utenfor selve fortellingen og dessuten som ingrediensnavn på diverse bakeri-artikler, som til sammen danner byen utenfor. Den er insisterende skrevet med versaler, og bruker dessuten skriftstørrelse som et topografisk virkemiddel som legger føringer for høytlesningen.

Da er det synd at boka ikke er god å lese høyt. Det skyldes først og fremst at rimene, som det legges opp til flere steder, ikke er gjennomført. Bokas første setning er lang og går over hele fire oppslag – uten rim:

Du har vel hørt om Mikkel, da han hørte bråk om natta og ropte STILLE DER NEDE!
og falt gjennom mørket, ut av klærne forbi månen & mamma & pappa som sov tungt
og inn i det opplyste nattbakeriet?

På neste oppslag rimer plutselig teksten:

Der bakerne som baker hele natta lang
så vi får kake i morgen en gang
rørte Mikkel inn i røra, og sang:

Heretter følger noen oppslag uten rim, før det plutselig rimer igjen. Teksten rimer altså av og til – andre ganger ikke, uten at jeg kan se at dette bidrar til noe i selve fortellingen. Andre ganger er rimene bare delvis gjennomført:

Da bakerne sprang opp
med en målekopp, og hylte:
Melk! Melk! Melk til morgenkaka!

Disse bruddene gjør teksten uforutsigbar på en måte som fører til at boka neppe vil fungere særlig godt som høytlesningsbok. Om det er originalteksten eller oversettelsen til Arne Ruste som er problemet, skal jeg ikke si sikkert. Tekstens manglende flyt er uansett den største svakheten ved boka.

Å opprettholde en klassikerstatus
I lys av den siste tidens oppmerksomhet over at norske bildebokutgivelser må dekke til nakne barn i amerikanske versjoner, er det interessant at nakenheten i I nattbakeriet, utgitt nettopp i Amerika for flere tiår siden, overhodet ikke tematiseres i boka: På veien ned i nattbakeriet mister Mikkel alle klærne og er naken helt til han havner i senga igjen. Nakenheten er en naturlig del av drømmen, og er ikke noe rarere enn alt annet som også foregår.

Men dette er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved boka slik den framstår i dag. Særlig med tanke på Sendaks posisjon som en av de mest markante barnebokskaperne fra det tjuende århundret, var jeg spent på den norske utgivelsen av I nattbakeriet. Jeg ble skuffet. Boka er morsom og absurd, men ikke mer enn dét, og jeg reagerer mest av alt med et skuldertrekk.

Jeg tviler på om denne boka i særlig grad vil appellere til de yngste leserne – men kanskje er det først og fremst de eldre leserne forlaget frir til, når de i presentasjonen av boka skriver følgende: «Eldre lesere vil kanskje kjenne igjen den unike stilen i de fantastiske og fargerike tegningene, og nå få mulighet til å vise dem til en helt ny generasjon». Det er det selvsagt ikke noe i veien med, og det er fint med et mangfold på markedet. Likevel er det synd hvis det er nostalgi som skal styre forlagenes utgivelser. Men utgivelsen av I nattbakeriet kan også ses som et uttrykk for et ønske om å opprettholde forfatterens klassikerstatus – og kanskje vil den kunne føre til at Til Huttetuenes land vekkes til liv igjen. Det hadde i så fall vært av det gode.

Det hører til sjeldenhetene at en levende barnebokserie kan gå i arv fra en generasjon til en annen. Mummitrollet er ett eksempel, selv om Tove Jansson etterhvert overlot serien til broren Lars – og hvem vet hvilket navn som står bak de bleke etterligningene av Mummi-barnebøkene du finner i butikkhyllene nå. Harry Potter har også en sjanse til å bli en ekte generasjons-crossover, særlig om J. K. Rowling fortsetter å utvide trolldomsuniverset med teaterstykker og bakgrunnsmateriale som Fantastiske beist og hvor de er å finne. Det er en tendens til at foreldre ønsker å introdusere barna sine for det de selv likte å lese da de var små – det være seg Kardemomme by eller Elefanten Babar – og kanskje sjansen er større for å lykkes når det dreier seg om et nytt verk i samme serie som de kan oppdage sammen?

Sjøormen som kunne bli veldig gammel

Jeg husker fortsatt at jeg stod på Kristiansand folkebibliotek og holdt Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme i hendene. Det må ha vært midt i 1980-årene og boken, som kom i 1972, var allerede for en klassiker å regne. Siden den gangen har det kommet åtte bøker om Ruffen, spredt nærmest nonsjalant ut over en periode på 45 år. Et stykke på veien falt jeg av som leser, men hver gang, som om ingenting hadde skjedd i mellomtiden hverken i verden eller i livene deres, maktet forfatter Tor Åge Bringsværd og illustratør Thore Hansen å vende tilbake til det samme stedet: den mystiske øyen langt ute i havet som nå bare er synlig hver fredag.

Bringsværd må være en av Norges mest produktive forfattere, med fingrene i alt fra sci-fi (eller fabelprosa som han har kalt det) til essaysamlinger (hvorav det felinske wunderkammeret 1001 katt er den ferskeste) og barnebokserier som Karsten & Petra. Thore Hansen har på sin side en allsidig karriere som illustratør, tegneserietegner og forfatter (blant annet av Blues for en aldrende morder, som var noe så aparte som en krimbok om en tegneserietegner).

Sjøormen og tiden som gikk i stykker

Få ting daterer et verk så mye som illustrasjonene, men selv om bøkene om Ruffen stammer fra fire ulike tiår vil ikke en tilfeldig leser være i stand til å plassere noen av dem kronologisk annet enn ved ren slump. Ruffen-bøkene tilhører en sjelden klubb av illustrerte verk som er ute av tiden. Selv Ruffen gifter seg kunne like gjerne vært laget for tjue år siden – eller om tjue år til. Thore Hansen har en svært personlig og gjenkjennbar strek, som blander Tove Janssons runde muler og levende detaljer med langhåret, barbrystet 1970-tallsfantasy som hører like mye hjemme på et hardrock-cover som på omslaget til en eventyrbok. Dette uttrykket er foredlet videre i Ruffen gifter seg, i form av et mylder av små dekorasjoner og ornamenter som i mange tilfeller bokstavelig talt rammer inn illustrasjonene. Det sies at de populære mandala-fargebøkene er avslappende og meditative, og jeg mistenker at det samme gjelder fargefeltene Hansen lager i boken; snirklete, fargerike møtedrodlinger som ser ut som de er unnfanget i en telefonkonferanse med de undersjøiske.

Problemene som Ruffen-bøkene tar opp er også allmengyldige og tidløse, og løsningen er alltid den samme: Ruffen må legge ut på en reise, alene, men med gode hjelpere underveis, og møter fargerike figurer og farlige fiender på vei mot den lykkelige slutten. I motsetning til andre barnebøker Bringsværd og Hansen har laget sammen, som Det blå folket, har aldri Ruffen-bøkene vært eksplisitt politiske. Likevel skinner klassiske verdier som idealisme, vennskap, dyrevern og krigsmotstand igjennom sidene.

Sjøormen som ikke fikk gifte seg

Ruffen har vært uuttalt kjæreste med den japanske dragen Hamayoko siden han møtte henne i Ruffen og det mystiske hullet i 1985, men det er først når det forestående bryllupet blir annonsert at familiene på begge sider billedlig talt setter seg på bakbena. Sjøormfamilien frykter en snikdragifisering av den hemmelige øya, for hvordan i alle dager skal det gå når en sjøorm gifter seg med et vingedyr? Problemet antar en mer akutt form når Hamayoko forsvinner og dragene feilaktig tror hun er bortført av sjøormene. Ruffen drar ut på leting etter henne og ender i Himalaya (og får dermed et nytt stempel i passet etter å ha besøkt USA, Skottland og Atlantis i tidligere bøker). I andre del av boken finner selve bryllupet sted, og som seg hør og bør er gjestelisten en da capo av figurer fra serien – fra hvalen Henrik via Samuraikatten til blekkspruten 1030.

Boken kan sies å være forsiktig aktuell i behandlingen sin av flerkulturelt ekteskap, på samme måte som Ruffen og det hemmelige havfolket (2007) var aktuell med sin historie om militær opprustning. Likevel er det lang vei fra Ruffen til debattspaltene i avisene. Sjøormen lever i sitt helt egne univers både narrativt og visuelt, og vi skal være glade for Bringsværds og Hansens evne til iblant å tre inn i denne boblen.

Det er nok mange foreldre som vil kjøpe Ruffen gifter seg i ren nostalgi, men det de får er egentlig ikke nostalgisk i det hele tatt. Derimot er det en serie som har klart å holde seg frisk og eventyrlig og nokså uforanderlig i snart et halvt århundre. Den fortjener å bli oppdaget av en generasjon til.

Barn gjør det, voksne i mindre grad: lager kaker av søle, jord, blomster, gress og sneiper. Sølekakemaking à la Sølekaker til hverdag og fest er seriøst, skikkelig seriøst. Her er det ikke snakk om å leke sølekakelaging, sølekakeutførelsen er selve poenget. Konseptet kake av blautaskit er tatt helt ut.

Farvel til sølekake-imperfeksjonisme og velkommen til fullkomne etterligninger utført med minutiøs realisme, så naturtro at en villig lar seg forføre. Ikke så virkelige som kopiene av restaurantens matretter i plast en kan finne som visuelle, tredimensjonale menyer i Japan, men likevel virkelige nok til å la seg friste til å strekke ut fingrene for å stryke av en smaksprøve eller føre nesen tett inntil for en luktprøve. Med innføringen av luktesansen blir det hele avslørt. Den umiskjennelige og for en søt tann uimotståelige lukten av ferskt bakverk, viker tilbake for lukten av jord, tre, blomster og døde fluer. Fortryllelsen brytes og avsløringen er komplett. Spørsmålet er om leser og potensiell sølekakemaker har sansen for dette sceneskiftet, eller ei.

På dannelesesreise fra uvøren sølekopp til dreven sølekonditor

Sølekaker til hverdag og fest er bygget opp som en kokebok med respekt for seg selv, for leserne og for sølekakemakerfaget. I tur og orden innføres vi i bruk av redskap, råvarer (med vekt på hovedingrediensene sand, jord og sagflis), preparering av ingredienser, konstruksjon, pynting og servering.

48 oppskrifter er illustrert med foto av ferdige søleverk-kreasjoner, stylet i tråd med tidens trendy design- og gourmetmagasiner. Flertallet av bokens matoppslag er dyppet i en fargeskala fra dyp mørk via gråblå til lysegrå, komplettert av bilder av hverdag- og festkledde barn med og uten søle. Lekkert og innbydende for øyet.

Grundig, interessant og med humor innføres leserne i sølekakeverdens suksess – å balansere forholdet vekt og masse, og å være observant når det kommer til bruk og innhøsting av råvarer i natur og innen hjemmets fire vegger. Boken foreslår nemlig også bruk av innendørs, organisk restmateriale.

En vesentlig råvare i rettene «Cupcake med hybelkaninfrosting» og «Kakao med hybelkaninkrem» er nettopp hybelkaniner. Krem, glasur og hybelkanin deler ganske enkelt visuelt slektskap. Perfeksjonert fiksjon trumfer «the real thing» og ubehagelige assosiasjoner som «flimrende fluevinger i svelget« er ikke på agendaen. Leken som riktignok foregår innen svært så realistiske rammer og med en handling lagt til virkeligheten, er jo tross alt bare på liksom.

Sølekakemakeri som formingsaktivitet

Hvilke rammer setter Sølekaker til hverdag og fest for liksomleken? Boken bestreber seg på å vise hvordan en kan bli en bedre sølekakebaker. Ikke bare hvordan en konstruktivt kan få en sølekake i flere etasjer til å holde seg oppreist, men også hvordan en lager naturtro og pene sølekaker. Boken imponerer med sine kreasjoner – passende for barn og voksne med tålmodighet, evne til å planlegge og ambisjoner om et perfekt sluttresultat. Bokens hensikt er dessuten å løfte frem sølekakemaking som formingsaktivitet med plussgodene økt utendørsliv, mindre skjermbruk og samhandling med andre barn og lekne voksne. Inspirert av barns leketradisjoner fremheves perfeksjonspotensialet i denne aktiviteten. Du leker ikke sølekakebaker, du er sølekakebaker. En lager ikke på liksom, men skaper høyst realistiske sølekakeverk med mål om å passere som virkelige bakverk.

Virkelighetens sølekakemakeri er imidlertid som kjent ikke bare knyttet til matlagingslek, ei heller til at det en lager i leken må ligne mest mulig på virkelighetens forbilde. Organisk materiale som jord, vann og sand kan bli til det meste: sandslott, store veianlegg og sølehoppedammer. Vesentlig for aktiviteten er at den er stedsspesifikk, skjer utendørs og utmerker seg ved at en både bygger opp og river ned, gjerne for egen eller andres hånd og fot, eller ved at vær og vind griper inn. Tenk på Pippi, som i sitt bursdagskalas riktignok lager virkelige kaker, men som selvsagt også bryter regelen «ikke lek med maten». Ødeleggelseslysten griper inn og kakekrigen er i gang – fascinasjonen over det å grise seg til i sine beste finklær. Pippi mestrer kunsten å leve virkelig på liksom, og omvendt, liksomvirkelig.

Hvor ble det av ødeleggelsen?

Også Sølekaker til hverdag og fest hegner om retten til «å lage, å pynte – og å ødelegge». Boken viser deg hvordan du lager og pynter, men til tross for lovnader om nedriving, savnes «å ødelegge». Kanskje ikke så rart når et vesentlig poeng er å gjøre søleverkene mer bestandige, å lære triks om hvordan få dem til å vare. Er det her konflikten mellom liksomleken og formingsaktiviteten møter hverandre i døren? Når stoltheten over hva en har fått til er viktigere enn frydefullt eller bekymringsløst å overlate sitt lekeverk til skjebnen?

Sølekaker til hverdag og fest inneholder humoristiske ordspill, absurditeter og bruk av uventede ingredienser. Boken skaper nysgjerrighet og lyst til å prøve seg som sølekakebaker. Den er full av flotte bilder av pene sølekakekreasjoner – litt for pene, litt for perfekte og litt for like sine virkelige forelegg. Tenk på mulighetene i det å lage uventede og annerledes sølekaker. Å utforske sølekakemakerens mulighet til å lage noe som overgår virkelighetens kaker. For det er jo det sølekakemakeriet egentlig er, noe mer enn jakten på å mestre den perfekte kake.

Liv Gulbrandsen er daglig leder i Leser søker bok. Sist jeg så henne sto hun på bordet i festsalen til Victoria hotell i Stavanger og framførte sin egen radbrukne versjon av Folk og røvere i Kardemomme by – til stor jubel fra deltakerne ved årets nordiske barnebokkonferanse. Kanskje ikke så rart da at jeg forventer noe spektakulært av hennes første ungdomsroman. Der innfrir Papirfly. June er 14 år (se s. 13, baksida påstår likevel 15), faren er nylig død, og hennes utagerende sorgprosess er spekka med oppsiktsvekkende handlingsvalg og tilhørende overraskelser. Hun er dessuten ikke den eneste. Allerede i begravelsen kupper en dame seremonien for å fortelle om sine «tre stormende erotiske uker» med faren sist sommer, for så å framføre en dramatisk siste dans.

Det morsomme er måten vi får vite dette på. Romanen består utelukkende av Junes frustrerte brev, og åpner med brevet hun skriver til denne dama etterpå. Her rekapitulerer hun hendelsesforløpet i begravelsen samtidig som hun kommenterer det: «Jeg skjønner at du blei utålmodig, men det er ikke greit å dytte, sjøl om han [lederen for seremonien] sto der du ville stå. Samma det, det kunne gått verre. Litt synd med brillene hans bare.»

Leseren som meddikter

Vi inviteres til å danne vårt eget bilde av hva som skjedde. Jeg blir en aktiv medskaper i langt større grad enn om handlinga hadde blitt fortalt rett fram i nåtid. Det gir en god mestringsfølelse, litt som å knekke en kode, men uten at jeg må anstrenge meg spesielt hardt. Gulbrandsen etterstreber åpenbart en inkluderende litteratur ikke bare som leder i Leser søker bok, men også i rollen som forfatter. Brevet til Manglerud politikammer er et av flere eksempler på det. Gjennom Junes versjon av hva som har skjedd, kan oppvakte lesere sjøl slutte seg til hvorfor hun og rusmisbrukeren Laffi handla som de gjorde. Men June redegjør til slutt også på en måte som gir alle mulighet til å forstå: «Det var først på hjemveien at jeg skjønte hvordan det hang sammen med Laffi. At han hadde stilt seg over bålet fordi han skulle skaffe seg en resept på sterke smertestillende.»

Hvert brev er en avsløring

Hvorfor skriver June brev til politiet? Hva har hun å bekjenne? Hvert eneste brev trigger nysgjerrigheten og sikrer driv. Samla vitner brevene om et liv som er ute av vater. Det viser seg at June har temmelig oppsiktsvekkende saker å gjøre opp ikke bare med politiet og farens elskerinne, men også med skolepsykologen, med bestemor, med lederen på kjøpesenteret og ikke minst med mamma:

«KJÆRE MAMMA

Jeg tenkte det var best at jeg ikke er her når du kommer hjem, så kan vi heller snakke sammen når du har roa deg ned. Jeg er sikker på at du fikk litt sjokk da du gikk av bussen og så at porten var knust og at epletreet var borte. Jeg kan forklare alt sammen. Les dette brevet før du gjør noe annet.»

Er Gulbrandsen inspirert av Labben og meg og Nullen, forfatta av Leif Wærenskjold allerede i 1931? Slik åpner han «Påskebrev til mor på fjellet»: «Anne sier at jeg må skrive til deg og fortelle om noen uhell vi har hatt her, for at ikke du skal bli sint når du kommer hjem. Vi har ikke ødelagt noe og har det bare bra. Men i forgårs var vi så uheldige å tenne fyr på et gardin som forresten var fillete fra før…» (4. utg. 1993)

Det er noe pirrende gjenkjennelig ved denne følelsen av å ha gjort noe skikkelig dumt og lure på hvordan man skal komme seg ut av knipa. Brevformen gir en befriende distanse til det fortalte, en avstand i tid og sted, som gir rom for å se det komiske i det tragiske. Noe trøstende er det også i Junes brev, for uansett hvor mye dumt man har gjort her i livet, virker hun i stand til å toppe det.

Utydelig frigjøringsprosjekt

Kvaliteten til Papirfly avgjøres ikke av hvor bredt den vil slå an. Men siden Gulbrandsen så hensynsfullt forklarer mange av poengene sine sånn at flest mulig skal forstå, synes jeg likevel det er verdt å diskutere det. For mens hvert enkelt brev har en nokså sterk motor, er ikke det samme nødvendigvis tilfelle med romanen som helhet. Hver for seg river brevene meg med inn i avsløringene av hva June har gjort. Hun skriver for å bli forstått, ikke fordømt. Det gjør brevene plotdrevne, akkurat som spenningsbøker. Likevel er romanen som helhet karakterdrevet, den er skrevet for at vi skal bli kjent med en impulsiv person i sorg. Dessverre når karakterdrevne romaner aldri finalen i Uprisen. Litt for mange unge lesere skjønner ikke vitsen med å bli kjent med hovedpersoner uten tydelig mål og mening. Hva er «greia» liksom? For noen er det tilstrekkelig mystisk til å lese ivrig videre. Men jeg frykter at lesere som er vant til plotdrevne romaner, ikke vil synes det holder som prosjekt å misjonere brevskrivingas egenverdi slik Gulbrandsen gjør innledningsvis: «Mamma sier at i et brev kan du få med mange flere tanker og følelser enn du får i en melding.»

Reint kunstnerisk er det likevel rett å la leserne følge Junes pussige innfall uten å vite mer enn hun gjør sjøl. Slik blir det mulig å nå ny innsikt sammen med henne. Da følger det logisk at vi ikke får forklart prosjektet hennes før helt til slutt. Men hva om hun hadde latt skolepsykologen Roy komme til orde litt før hun sjøl forsto hva han mente? Han sier at for noen er sorg «som å være innestengt aleine. Som inne i en glassboks. Roy sier at jeg har brukt ganske interessante metoder for å slå meg fri fra boksen.»

Junes stemme bærer

Såpass detaljerte er dessuten noen av scenene at de bryter med brevsjangeren slik jeg forventer at June behersker den. Litt for ofte skinner det gjennom at episodene er beskrevet mer for bokas lesere enn for mottakeren av brevet. Det svekker troverdigheten. Heldigvis sikrer den muntlige tonen at June likevel framstår med tydelig personlig stemme, forfriskende sjølrettferdig og handlekraftig. Oppdriften hennes bærer bud om at livet går videre trass i alle feilskjær. Aller best tror jeg Papirfly vil gjøre seg som høytlesing. Hører dere, Lydbokforlaget!

Narko-Kjell og bikkja hans Basse lever et annerledes liv der hver dag ikke er lik, men Basse liker det sånn. Når Narko-Kjell havner i trøbbel med andre skumle typer, blant annet den hensynsløse Willy, hjelper Basse ham ut av problemene. Vennskapet dem i mellom er tett, og de svikter aldri hverandre. Arne Svingen lykkes med å gi et innblikk i et menneskes liv sett med en hunds øyne. Boken kan minne litt om En gatekatt ved navn Bob, en roman som også handler om en narkoman som får trøst og nytt håp når en katt dukker opp hjemme hos ham. En gatekatt ved navn Bob er basert på en virkelig historie, Et hundeliv er ren fiksjon, men kunne likeså godt ha hendt i virkeligheten.

Fremtredende sanser

Siden fortelleren er en hund, er det klart at sanser har stor vekt. Dette er et artig grep som får leseren til å tenke på lukter og smaker som man ikke nødvendigvis legger så mye merke til i hverdagen selv, siden en ikke har det privilegiet å være hund. I romanen får leseren greie på at Basse ofte kan vite hva en person har spist bare ved å lukte seg frem til det, eller hvor en person har vært ved å lukte på buksebenet. Han kan også lukte menneskers sinnsstemning. Han lukter om Narko-Kjell er nervøs og stressa, som for eksempel da han forsøker å bli nykter og får kraftige abstinenser: «Narko-Kjell roper. Men han roper ikke på meg eller Gusto. Han skriker midt på natta, som om kroppen hans holder på å revne og en blodtørstig ulv glefser seg ut av hans indre (…) Smerten smitter liksom over på meg, selv om jeg ikke har vondt et eneste sted» Dette er levende beskrivelser, og man kan nærmest kjenne smerten til både Narko-Kjell og Basse.

En supersmart superhund

Det er mye Basse lurer på, som han ikke forstår. Det er mange morsomme tanker oppe i hundehjernen hans som vi mennesker nødvendigvis ikke tenker så mye over. Romanen får oss derfor til å tenke over det dagligdagse: «Folk i tv-er, hvor er de egentlig? Hvordan kan mat bli varm på et blunk i det de kaller mikro? Hvorfor må man egentlig vaske klær?» Dette er morsomt og tankevekkende. Likevel kan det enkelte ganger bikke litt over med tanke på hva Basse er i stand til å gjøre. Han er til tider litt for smart, en slags superhund, som utklasser både Narko-Kjell og andre personer når det kommer til intelligens. Han stjeler en bag med penger når han forstår at Willy er i ferd med å lure Narko-Kjell, og han stjeler dopet som Narko-Kjell har kjøpt når han er i ferd med å havne på kjøret igjen. Alle vet at hunder er smarte dyr, de har flere nevroner i hjernen enn for eksempel katter, men likevel er det litt for usannsynlig at en hund handler så smart.

Makaroni-Frank og andre folk

I romanen er det først og fremst Basse som er «førstehundsforteller», andre karakterer (personer) blir statister. Vi får vite ett og annet om kompisen til Narko-Kjell, nemlig Makaroni-Frank, men han blir liksom bare den fyren som stikker innom i ny og ne og lager trøbbel for Narko-Kjell. Egentlig lager de fleste trøbbel for Narko-Kjell, bortsett fra broren Gusto, som hjelper til så godt han kan. Det er Gusto som er den fornuftige og ansvarlige av de to, selv om han er lillebror. De andre karakterene i romanen forblir «skygger» som går ut og inn av handlingen, mens Narko-Kjell og Gusto er til stede i hele handlingsforløpet. Leseren får kjennskap til deres særtrekk og følelsesliv gjennom tankene til hunden. Basse kan til og med lukte seg frem til hva Gusto føler når han dukker opp for første gang i boka. Basse tenker at i døra står det en gutt som ikke ljuger når han sier at han er glad for å se Narko-Kjell, og da vet leseren med en gang at Gusto virkelig bryr seg om broren sin og at han er til å stole på. De andre karakterene er mer statiske og mangler utvikling, men jeg vil påstå at både Narko-Kjell og Gusto utvikler seg gjennom romanen. Narko-Kjell blir litt mindre tankeløs og gjør alt han kan for å bli nykter, mens Gusto blir noe tøffere og mer handlingskraftig. Dermed lykkes Arne Svingen med å la en hund fortelle historien om sin eier og hans barmhjertige bror.

«Ikkje les dette!» Slik begynner boka – med en advarsel: Sammen med tittelen blir leseren fortalt at denne boka er så uutholdelig kjedelig at han eller hun bør la være å lese den. Så ille er den at jeg-personen forsøker å komme seg ut av sin egen bok og inn i en annen og mer spennende. Her er det nemlig ingenting som skjer; det er bare hvitt over alt, og verken monstre eller rare dyr: «Berre ein sur gut. Det er meg».

Enkel strek – stor effekt
Vegard Markhus står for både tekst og illustrasjon i Ei kjedeleg bok, og samspillet mellom tekst og bilde fungerer godt: Bokas utforming er svært godt gjennomarbeidet. Det visuelle uttrykket er holdt stramt nede og understreker på den måten hvor lite som skjer. Hovedpersonen er tegnet i en enkel strek, og varianter av den samme figuren går igjen gjennom oppslagene. Det er ingen bakgrunn, ingen detaljer. Boka er relativt stor og arkene tykke. Dette gir den et eksklusivt inntrykk – og sammen med tegningene og den barnlige skriften blir det en effektfull kontrast.

Når hovedpersonen undrer på om det går an å snike seg ned og ut av boka, går skriften også nedover på siden. Typografien er slik sett en viktig meningsbærer. Det er den også når bokstavene på det andre oppslaget er formet som «rare og artige dyr» – alt det boka ikke inneholder (men som er et frampek mot det den til slutt skal fylles med). Teksten i boka er håndskrevet. Det forsterker inntrykket av at det er hovedpersonen selv som ytrer seg, på samme måte som bokas innledende advarsel er en direkte beskjed fra hovedperson til leser.

Aktiv leser
Også leseren blir involvert i fortellingen og gjør at boka metakommuniserer. Jeg får assosiasjoner til En bok (2011) av den franske forfatteren og illustratøren Hervé Tullet, som inviterer til en form for interaktivitet der barnet gjennom å trykke på ulike rundinger er aktivt deltakende og må gjøre noe gjennom hele boka. Svein Nyhus’ Skal vi leke? (2016) er også en bok der hovedpersonen, Butti, er inne i selve den fysiske boka. Men til tross for noen paralleller skiller Ei kjedeleg bok seg ut: Der Butti hos Nyhus er ivrig og leken, er jeg-personen hos Markhus sur, lei og misfornøyd: I Ei kjedeleg bok er det nemlig nettopp kjedsomheten, og ikke lekenheten, som er utgangspunktet for fortellingen og det som driver handlingen framover.

På et av oppslagene er det som om hovedpersonen med ett oppdager leseren:

Der ute ser det koseleg ut.
Nokon som sit og les
i ei bok saman.

Hovedpersonen ser rett på barneleser og høytleser, ansiktet er nært og fyller hele siden – ja, her er det nærmest som om han faktisk er på vei ut av boka og opp i fanget.

Kjedsomheten brytes når det plutselig dukker opp en tyv som nettopp har rømt fra fengsel. Han må da kjenne til triksene som trengs. Jo, for å rømme, trenger man tau og spade – eller god fantasi. Men også leseren må trå til:

No må alle lukke augene og
telje til tre.
Så får vi sjå på neste side.
1 – 2 – 3

Det neste oppslaget er blankt. Denne gjemmeleken er effektfull og overraskende – et uventet grep som den barnlige leseren vil fryde seg over. På det påfølgende oppslaget er jeg-personen fremdeles ute av syne; nå kan vi bare høre ham (i form av at høytleseren leser): «Hallo! Det er meg!» Leseren må bidra også her for å hjelpe ham inn igjen i boka: «3, 2, 1» – og på neste oppslag er han tilbake: «Hei!»

Med blanke ark og fargestifter
Så langt, så godt. Fram til dette punktet har boka vært både morsom og uforutsigbar. Leseren har aktivt bidratt underveis, og boka legger på mange måter til rette for en annerledes høytlesningssituasjon.

Men mot slutten forsvinner overraskelsene: Nå blir det tydelig hva boka vil fram til. Jeg-personen erkjenner at han helst vil være i den kjedelige boka, fordi det er så mange ting han kan gjøre der – bare han bruker fantasien. Alt det hvite på sidene ligner nemlig på både snø og papir, som han kan leke med og fargelegge på. «Og det er akkurat denne boka eg vil vere i!» konkluderer han: «For når alt er kvitt, kan alt skje». Her kommer de «rare og artige» dyrene tilbake fra de tidlige drømmene han hadde; de er blitt større og dekker hele det siste oppslaget. Men selv om moralen – vær fornøyd der du er, og: Med fantasien kan du gjøre hva du vil – er god, skulle jeg ønske at den ikke var fullt så tydelig formulert. Mens selve fortellingen er morsom og overraskende, virker konklusjonen for opplagt – og det er dessverre, ja, nettopp, litt kjedelig.

Erika Fatland er særleg kjend for å reise dit få andre reiser, og for å skrive medrivande og opplysande sakprosabøker om det ho opplever der. Ho mister sjeldan historia av syne når ho går inn i samtida vår, om det er i samtale med overlevande etter gisseldramaet i Beslan (Englebyen, 2011) eller terroråtaket på Utøya (Året uten sommer, 2012), eller i møte med folk i dei tidlegare sovjetstatane i Sentral-Asia (Sovjetistan, 2014).

Fatland debuterte som barnebokforfattar med den humoristiske skilsmisseromanen Foreldrekrigen i 2009. I Vinterkrigen, som trass i tittellikskapen ikkje er ein oppfølgjar, behandlar ho også eit alvorleg tema med humor, og kryssar dessutan landegrenser, slik ho gjer i sakprosaen. Det ligg ei interesse for sak til grunn for Vinterkrigen, som handlar om vesle frøken detektiv Hanna og ein liten tjuvradd som heiter Oscar, som etter kvart skal vise seg å vere god både på overflata og på botnen. I opninga får lesaren utførleg skildra ein situasjon som er skremmande, men også tenkjeleg: Det er desember, men sydande varmt, og dei planlagde Olympiske leikane i Tromsø er trua på grunn av godt vêr. Det handlar altså om litt for godt vêr og om ein natur som har «gått fullstendig bananas».

Overlessa estetikk

Hanna og Oscar bur i den vesle vestlandskommunen Lyrdal, men blir snart dregne inn i hendingar av storpolitiske dimensjonar: Den globale klimakrisa blir sett i samanheng med både OL-komplott og profitørverksemd av ymse slag, og sidan historia er avhengig av at lesaren lurer litt på kva som skjer, så skal eg ikkje avsløre så mykje her, berre nemne at det heile kulminerer i det storslegne Vinterpalasset i St. Petersburg.

Vinterkrigen er tufta på eit prisverdig ynskje om å lage underhalding av klimakrisa – ei underhalding som ikkje underspelar det alvorlege, men heller ikkje grev oss ned i gravalvor. Dessverre er dette formålet allereie frå opninga av undergrave av ein overlessa estetikk og forteljeteknikk som gjer det vanskeleg å puste mellom slaga og setningane.

Illustrasjonane til Marius Renberg gir ein peikepinn på kva slags estetikk dette er: Saturerte fargar og ikkje akkurat formfullenda figurar sikrar at lesaren veit seg å vere i eit fiksjonsunivers, men er også vanskelege å la seg fortrylle og fascinere av. Språket driv forteljinga framover med same estetiske strategi: Ting er aldri berre brune, men «pepperkakebrune», ikkje rosa, men «griserosa». Punkterte sykkeldekk er ikkje flate, men «flate som to flådde flyndrer». Det kunne ha vore eit morosamt bilete, om det ikkje måtte kjempe om merksemda med liknande spøk og sprell i nær sagt kvar einaste setning. I setninga før får vi til dømes vite at det står «FRØKEN DEKKDEKKTIV» på sykkelen til Hanna. Fatland lesser på, noko som gjer at dei einskilde påhitta mistar kraft. Tekst og illustrasjonar spelar i høgste grad på lag her, men resultatet er glorete.

Erna Oslands faktabok om vêr og klima, Når det regnar i Afrika (2015), krinsar rundt same tematikk, og Per Ragnar Møklebys illustrasjonar kviler på ein liknande estetikk. Medan Møklebys illustrasjonar opnar eit eige rom som lesaren kan utforske både former og fargar i, gjer illustrasjonane i Vinterkrigen sjeldan meir enn si enklaste oppgåve: Dei illustrerer det som står i teksten.

Sender tankane på villspor

Fatland har fleire gode anslag, til dømes når ho plasserer eit apparat som kan skifte vêret frå vinter til sommar ved å skru på og av ein knapp i sentrum av forteljinga. Det gjer klimaendringane menneskeskapte i heilt konkret forstand. Grepet er tydeleg motivert av klimakrisa, men frigjer seg samstundes frå den i fiksjonens namn, for å skape ei mindre føreseieleg forteljing. Også dei små faktatekstane om ulike vêrfenomen som innleier kvart kapittel, bidreg til å setje klimaproblematikken i spel for lesaren. Tekstane er signerte ein av karakterane i forteljinga, statsmeteorolog Hans W. Storm, og er både lærerike og underhaldande.

Eg vil på eit vis hevde at Vinterkrigen lukkast med sitt pedagogiske prosjekt nettopp ved å stole på fiksjonen. Problemet er at den ikkje lukkast særleg godt med fiksjonen; at den ikkje klarer å skape den stemninga som eg trur ei slik barnebok er avhengig av.

Kanskje heng det saman med at språket og referansane er litt for vaksne. Særleg harselasen, som råkar alt frå byråkratar og politikarar til kaksar og andre kålhovud, verkar å ha vaksenverda som utsynspunkt. Og sjølv om Fatland for all del fortel med entusiasme, er språket litterært på ein litt ironisk-høgstemd måte: Her tek folk kvarandre «i øyensyn», dei «skritter over» og «strener» hit og dit, før dei «[hikster] uforvarende til». Vil dette språket føre barnelesaren på rette leia, eller tvert om sende tankane på villspor?

Ei bråkete bok

Eg skal vere varsam med å avskrive boka, for eg er fullstendig klar over at unge lesarar har eit heilt anna tolmod med action og spenning og tull og tøys enn det eg har. Det er ei energisk og bråkete bok, som slår om seg med elleville påfunn for å takle det største problemet i vår tid. Eg er sympatisk innstilt til forsøket på å skrive underhaldande om klimakrisa, men når strategien har vore å køyre på for fullt, utan at lesaren opplever å kome seg av staden, må eg berre tru på den tvilen eg har om at barna vil la seg sjarmere i senk.

Frances Javier er en skolemaskin; hele livet har hun jobbet beinhardt for å komme inn på et eliteuniversitet i Cambridge, hun er jenteprefekt på skolen og kjent som et pliktoppfyllende skolelys. Hun er sikker på hva formelen er for å få et lykkelig liv: en god utdannelse, en god jobb, penger. Vennene hennes tror ikke hun er annet enn en kjedelig puggehest som til nød kan overtales til å bli med ut en sjelden gang i mellom, og vet ikke at hun lever et slags parallelliv på internett hvor hun under aliaset tolouse legger ut fan-kunst og reposter tekster og teorier om hennes (i all hemmelighet) yndlingspodcast, Universe City.

Alt endrer seg

Da hun en dag blir kontaktet på Twitter av den anonyme skaperen bak Universe City, som har sett fan-tegningene hennes på tumblr og spør om hun vil illustrere serien, begynner noe i henne, kanskje for første gang, langsomt å protestere mot den tilværelsen hun har valgt seg – skal hun takke nei fordi hun vet at det vil ta tiden hun ellers ville brukt på lekser, eller skal hun for en gangs skyld gjøre det hun har lyst til?

«Jeg hadde skolearbeid å gjøre når jeg kom hjem. Jeg hadde nesten alltid skolearbeid å gjøre når jeg kom hjem. Jeg gjorde nesten alltid skolearbeid når jeg kom hjem, for hvis jeg ikke gjorde skolearbeid, kjentes det som om jeg kastet bort tiden. (…) Den dagen, dagen da jeg fikk Twitter-melding fra skaperen av Universe City, gjorde jeg ikke skolearbeid da jeg kom hjem.»

Da hun finner ut at det er den tause, skoleflinke nabogutten Aled Last, tvillingbroren til hennes gamle venninne Carys Last som forsvant for to år siden, som står bak podcasten, endrer alt seg for Frances. Frances og Aled utvikler et nært og spesielt vennskap, som er så fint skildret at sidene nesten dirrer. Langsomt viser de hverandre hvem de er bak fasadene; Aled åpner opp dører til Frances indre som hun har lukket så godt hun kan for å kunne leve livet som superstudent, og Frances åpner opp dører i Aled, som bærer på større hemmeligheter enn Frances aner. Men da det blir avslørt på skolen og blant Universe Citys fans at det er Aled som er skaperen bak serien, settes vennskapet på prøve. Avsløringen får store konsekvenser, for Aled har holdt podcasten sin skjult av gode grunner – grunner som Frances langsomt forstår omfanget av. Samtidig begynner en hemmelighet Frances har båret på om Carys å spøke i henne igjen.

Tunge emner

Frances’ fortellerstemme løfter boka med nærvær, befriende ærlighet og tidvis et skarpt og ironisk blikk på både på seg selv og verden. Spesielt godt, og både morsomt og fortvilende, skildrer hun livet hun har designet for seg selv, som nesten utelukkende kretser rundt skolearbeid, og ambivalensen rundt det å ha bestemt seg for å være noe hun kanskje innerst inne ikke er.

«Som sagt var ikke vennene mine slemme mot meg, men de behandlet meg som om jeg hadde null livserfaring og bare satt hjemme og leste. Og det var jo sant, så greit nok.»

Romanen tar opp komplekse, tunge emner som ensomhet, forventningspress, seksualitet, et nådeløst utdanningssystem, psykisk terror og skadelige relasjoner, men det intense og dramatiske balanseres elegant med humoren og enkelheten Frances forteller med. At ingen av hovedpersonene er heteroseksuelle, men bi-, homo- og demi-seksuelle, noe som fort kunne utløst en bok om nettopp dette, gjøres ikke et nevneverdig stort nummer ut av, men integreres elegant i alt det andre som står på spill i romanen. Det er forfriskende og godt gjort. Handlingen brytes også opp med poetiske utdrag fra Universe City-podcasten, som i seg selv er en parallellhistorie, og som på et vis innrammer romanen med sitt mystiske univers. Vi følger nåtidssporet med Aled, men noen av kapitlene er også tilbakeblikk til vennskapet mellom Frances og Carey før hun forsvant – tilbakeblikk som langsomt tydeliggjør bildet også av Aled, fordi skildringen av Careys liv indirekte kaster lys over tvillingbrorens. Frances gir også leseren små innblikk i fremtiden, samtidig som hun henvender seg direkte til den, og bryter dermed kronologien og den dramatiske spenningen litt, ved å røpe deler av plottet, eller rettere sagt ved å avlive fordommer leseren eventuelt måtte ha om den videre handlingen. Det fungerer godt, og bidrar til at Frances blir en enda mer levende og personlig forteller.

Vakkert portrett

«Å være venn med Aled fikk meg til å føle at jeg aldri hadde hatt noen ordentlig venn noen gang før».

Vennskapet mellom Frances og Aled er like sterkt som det er skjørt, og skildres med sårbarhet og varme. Gjennom Frances fortellerstemme tegnes det et nært og vakkert portrett av Aled – og man kan nesten fristes til å si at boka i all hovedsak er et portrett av ham. Jo mer man forstår av Aled, desto større blir mørket som lurer i bakgrunnen av vennskapet deres. For hva er det Aled ikke forteller Frances? Hvorfor vil han aldri at de skal være hjemme hos ham, og hvor ble det egentlig av Carys? Og hvem er February Friday, den mystiske karakteren som hovedpersonen i Universe City skriver til, men som ingen vet hvem er?

Å velge seg selv

Jeg håper noen kan høre meg er full av samtidsreferanser; Twitter, Facebook, Tumblr, Youtube og diverse memes, blant annet. Deler av romanen er også utdrag fra Aleds og Frances’ lange Facebook-chatter, noe som, i tillegg til å virkelig gjøre det til en bok av 2010-tallet, også skaper en god dynamikk i den nesten 500 sider lange romanen. Samtidig er de små glimtene av internettkommunikasjon og selvfremstilling på sosiale medier interessante å sammenligne med hvordan karakterene oppfører seg og føler seg i det virkelige livet. Som mange andre, både romankarakterer og virkelige mennesker, er de friere på nettet enn ute i verden, og det blir derfor en slags parallellverden de tør å leve ut den de faktisk er i. Parallellverdenen blir, etter hvert som vennskapet utvikler seg, langsomt utvidet til å gjelde det personlige rommet mellom Aled og Frances også, men etter hvert blir de begge utfordret på nettopp å tørre å være seg selv i det virkelige livet, fullt og helt, slippe kontrollen og å vedkjenne seg dem de er innerst inne er, uansett hva som forventes av dem og hvilke vanskelige valg de dermed blir tvunget til å ta.

Det tar kun en halv side å bli kjent med Ollis. Jenta på 10 år, hvis navn er et akronym (samme prinsipp som Stompa), blir presist presentert gjennom sine egenskaper. Hun er oppfinner, ikke oppdager. Bestevenninna Gro er oppdager, ikke oppfinner. Slikt blir det haraball av. Den første sykkeldagen på våren forserer de den sure geitebondens gårdsplass, og sykler opp i Bjørkeskogen. Til tjernet, en ur-trope fra folkeeventyrene og Jørgen Moes I brønden og i tjernet (betegnes som den første norske barneboka), som hittil har vært jentenes uriaspost for oppdagelseslek. Det bunnløse mørket i tjernet blir denne dagen erstattet av noe mer forbudt: en plankebit med ordet «STOPP!!». Gro vil videre innover i uhugget skog, mens Ollis setter sin lit til sitt tvangstankemantra: Om noe bestemt ikke har skjedd på fem sekunder avgjør det saken. Det slår ikke til, hun må følge Gro, og livet hennes tar denne forsommeren en salto.

Bortkommen post

Midt inne i skogen finner de en gul postkasse. Den skal vise seg forløsende i Ollis’ prosjekt med å finne sin biologiske far, Borgefar. Men den blir også et trist symbol på manglende kommunikasjon, som en motsats til den i julekalenderen Snøfall, der de flyvende brevene kjempet seg fram, uavhengig av barnas formelle feil. Nettopp en slik liten feil har vist seg avgjørende for faren til Ollis sin enveiskorrespondanse.

Etter flere bomturer oppdager jentene en dag en dame som tømmer postkassa. Borgny er like absurd som geskjeften sin: Postkassen viser seg å være hennes, og hun arkiverer alle brev som ikke har riktig adressat. De ender (på uforklarlig vis) opp der, hundrevis om dagen. Hun er en karnevalistisk voksen, som et barn som aldri har møtt omsorg og empati. Hun bor i et hus i skogen, men tross jentenes matspor lik Hans og Grete (der brød er byttet ut med ukokt spaghetti) på pionerturen, er hun ingen barnelokkende heks. Hun blir historiens klovn, som uvitende besitter nøkkelen til Ollis’ mysterium. Thon klarer å irritere leseren ved sette opp den ellers pertentlige systematikeren Borgny opp mot det faktum at hun aldri gjør forsøk på å rette opp feilene, ved for eksempel å sende brevene til de riktige adressatene.

Voksenrollemodellkonflikt

Den kommende stefaren Einar er alt det Borgefar ikke er: der. Derfor blir hans tilstedeværelse en konstant påminnelse om den biologiske farens fravær. Når Einar hele tiden spør Ollis’ babyhalvbror «Er det pappa?» får hun «(…) skodde i brystet. Tett, tett skodde som fyller alt mellom magen og halsen.» Det store prosjektet blir å finne faren og grunnen til at han ikke vil ha kontakt med Ollis. Morens diffuse forklaring gjennom alle år, som var ment for å skåne, har hatt motsatt effekt. Ved å være lite konkret må barna selv fylle inn hullene, dikte opp egne forklaringer, noe som gjør at Borgefar får proporsjoner lik Pippis pappa Efraim. Som på alle måter, utover den fysiske framtoningen, viser seg å være hans antitese. Så stort er savnet og håpet, at Ollis kaster sin egen rekkeviddeangst, konkretisert i form av en kilometerteller,  på båten.

Thon mestrer på en utmerket måte å manøvrere Ollis sin rike følelsesreise, med alle fossestryk, bakevjer og stup. Best er hun i det skuffende, håpløse møtet mellom far og datter, der alt faren ikke sier blir det mest rungende. Den bunnløse sorgen ender i en fjæreflukt med en uventet redningsmann.

Brudd med nostalgialgoritme

Ollis følger til dels en (Samlaget)-suksessoppskrift: engsteligtøffe bygdebarn med snåle interesser, hvis vennskap settes på prøve, i et bygdemiljø med naturen som boltreplass, med både trygge og rare voksne i birollene. Men ved at Thon rensker historien for digitale spor, løftes den slik til en mer generell virkelighet. Hun makter å la være å trekke inn nostalgiske elementer, noe vi blant annet fant i fjorårets lignende debut, Jakta på firkløveren. Alle tåler noen lusekofter, men også plottet i sistnevnte roman hadde et litt for langdrygt støvslør over seg. Både Ollis og bestevenninna Gro kunne gjerne besøkt trehytta til Alvar i nevnte bok, men de ville nok etter en stund fått «hverdagssyken» av grineleken, og heller søkt fart og selvtillit sammen med Tonje Glimmerdal. For om noen mener at to jenter som leker i skogen er nostalgi (lengsel tilbake i tid), burde man kanskje logge av alle dagens barn!

Graden av teknologi bør vel bare påpekes om det er sentralt i boka? Selvsagt er det et bevisst grep fra forfatteren(es) side, men det bør likestilles med grepet «det foreldreløse barnet». Hvorfor er så mange barn i barnelitteraturen foreldreløse? For å kunne handle på egenhånd, bestemme over seg selv, rømme ut på eventyr. På samme måte gjør mangelen på nymotens teknologi handlingen i Ollis mulig. Hvordan kunne Ollis gjennomført den avgjørende, overskridende ferden gjennom skogen om hun hadde vært utstyrt med en smartklokke?

I illustrasjonene finner vi Aukrust-lignende kreasjoner og festlig detaljrot. Nora Brech, som selv debuterer som bildebokskaper senere i vår, tilfører teksten litt over dusinet blyantillustrasjoner. Teknikken er fin til de mikroskopiske nyansene, men jeg skulle gjerne ønsket litt mer smell. Farger i slike bøker er dyrt, men det hadde spilt opp det ellers så levende verbalspråket. Variasjonen i bildeutsnitt og perspektiv utdyper fint tekstens følelsesregister: De store vendepunktene i historien blir markert med utfallende helsideillustrasjoner, og situasjonene der Ollis føler seg liten, i skogen om natta (som en scene i en japansk tegnefilm) og ute på sjøen, blir nesten pakket inn i vatt ved at personene er mikroskopiske og inntullet i den store naturen.

Debutant Thon har skrevet en bok som bygger på og drar veksler på tidligere klassikere, men som klarer å finne sin egen sti. Barnas fantasi og tankeverden er utgangspunktet, men blir tatt på alvor. Thon lager en vri på små, livsviktige familieproblemer og hvordan de blir løst. Hun makter å spenne fra absurde, humoristiske utrop til identitetstristesse, og Ollis’ identitetsreise er så gripende at leserhjertet må være av stein om det ikke blør litt.

Gabriella har flytta heimanfrå for å gå på folkehøgskule, men slit med å få sove om nettene. Stemma til barndomskameraten Mathias, som døydde eit halvt år tidlegare, forfølgjer ho både i sovande og i vaken tilstand, og hindrar ho i å sleppe folk innpå seg. Kvardagen på barne- og ungdomslinja, med soving i timane, nye venskap og gryande forelsking, blandar seg med prosessen med å kome til botns i kva som eigentleg hendte med Mathias, og kva som er, og ikkje er, Gabriella si skuld.

Sorgarbeid

Det er natt, det er kaldt og jeg sover ikke er den tredje ungdomsboka til Hilde Hylleskaar. For den førre boka si, den psykologiske ungdomsromanen Det er her jeg skal være, blei ho nominert til Uprisen i 2014. Også Det er natt, det er kaldt og jeg sover ikke er ein psykologisk roman, som teiknar opp eit nært portrett av ein ungdom i sorg. På truverdig vis følgjer Hylleskaar hovudpersonen gjennom prosessen mot forsoning med å miste ein nær ven, og med å sleppe taket i skuldkjensla ho ber på. Romanen er full av kloke refleksjonar rundt tap og sorgarbeid, likevel lukkast ikkje handlinga heilt i å engasjere.

Folkehøgskulekvardag

Det er natt, det er kaldt og jeg sover ikke vekslar mellom eit notidsplan der kvardagen på folkehøgskulen står i sentrum, og retrospektive glimt attende til venskapen mellom Gabriella og Mathias. Historia til Mathias blir gradvis rulla opp, både gjennom Gabriella sin indre dialog med Mathias, skriven i kursiv, og gjennom samtalar med psykologen Hannah og lærarinna Antonie.

Det er eit originalt val å plassere handlinga i ein folkehøgskulekontekst, men Hylleskaar nyttar seg lite av potensialet som ligg i dette miljøet. Venskapa til Gabriella er overflatiske og flyktige, og hendingane som blir skildra utover måltida og vaskerutinane – ei simulering av ei flyulykke, ein tur på teater, ein helgetur til foreldra til Pernille – kjem brått inn i forteljinga utan å bli særleg følgt opp.

Hylleskaar legg ut mange trådar i handlinga, men få av dei blir henta opp att: Gabriella får bøker ho aldri opnar, flørtar med medelevar som deretter forsvinn ut av historia, og gler seg til praksisveker som lesaren ikkje får ta del i anna enn som ei attforteljing i eit dagboksnotat.

Eit unnatak finst det likevel her, og det er relasjonen med Snorre, som Gabriella har prøvd å halde seg unna fordi han liknar på Mathias. Gabriella blir trekt mot Snorre, men er redd for å sleppe han for tett innpå seg, og Hylleskaar skildrar vart og fint korleis dei to langsamt nærmar seg kvarandre, mens ein sjalu medstudent lurer i bakgrunnen.

Unge karakterar, vaksne refleksjonar

Det er først og fremst vaksenkarakterane Gabriella opnar seg for, men også ungdomane ho omgir seg med er utstyrte med komplekse bakgrunnar – systrer med Downs syndrom, mødrer med depresjonar. Fleire av ungdomane snakkar og reflekterer i et påfallande vaksent språk, som venninna Pernille om helgeturen til foreldra: «Gabriella, vet du hva, det er enormt godt at du er her» eller Snorre om ein ungdomskjærast: «For Thea var utvilsomt svært ulykkelig».

Samstundes er språkføringa til forteljarstemma ofte generell og upresis, som i bruken av adjektivet «spesiell», som blir gjentatt i ei rekke ulike samanhengar, både i positiv og negativ tyding: «[Ola] er spesiell, og går alltid med skinnjakke», «Hannah får et litt spesielt blikk». Andre stadar er språkføringa prega av unødvendige overpresiseringar: «De holdt på å male, og vannet i det store glasset var blitt grått, akkurat slik vann blir når det blir skittent».

Melankoli og tung symbolikk

Det meste av plassen i romanen er likevel via til minne og refleksjonar rundt relasjonen til Mathias. Den insisterande stemma hans forfølgjer Gabriella gjennom romanen, og uvissa knytt til dødsfallet hans fungerer som eit underliggande mysterium som driv handlinga framover. Var det sjølvmord eller ei ulykke den dagen han drukna i elva?

Gjennom timane hos psykologen får vi presentert brotstykke av historia til Mathias: frå smilet første skuledag, via sorgfulle ungdomsår til ein episode der Mathias dukkar opp for å tilby Gabriella hasj, og Gabriella kjenner seg tvungen til å trekkje seg unna han.

Både den indre dialogen med Mathias og refleksjonane knytt til han er fulle av kjensler og tung symbolikk. Mathias kler av og på dokker, fortel om ein russisk familie han frykta ville fryse i hel, og lengtar etter varme ullteppe. Det er mykje melankoli i stemma til Mathias, og iblant vippar det over i det klisjéfulle og sentimentale: «Det var helt hvitt, Gabriella. Den første snøen hadde nettopp falt. (…) Visste du at de er krystaller, med ulike mønster som likner stjerner? Som om det var glitter fra himmelen».

Utan eit svar

Noko svar på kva som eigentleg hendte med Mathias, eller korleis episoden med hasjen enda, får vi ikkje. Skuldkjensla til Gabriella og den symbiotiske relasjonen mellom ho og Mathias får likevel ei mogleg forklaring i ein felles forelder: Mathias’ valdelege stefar er eigentleg den biologiske faren til Gabriella. For meg som lesar forklarer dette lite. Vendinga kjennest konstruert, som ei enkel løysing på eit stort og komplekst problem.

«Jeg visste ikkje at det hjalp så mye bare å fortelle om det,» konkluderer Gabriella mot slutten av romanen. Sjølv blir eg sitjande att med kjensla av at det manglar nokre bitar i historia om Gabriella og Mathias, og at det er noko uforløyst i den tredje ungdomsromanen til Hilde Hylleskaar.

I Dødsmerkene, den første boken i en duologi, blir leseren introdusert for en galakse med ni forskjellige planetnasjoner, som alle er bebodd av hvert sitt karikerte folk. Planetenes beboere er forent i sin tro på kraften som gjennomsyrer universet de lever i, og som gir hver enkelt person en individuell kraftgave – en personlig og magisk egenskap. Handlingen foregår på planeten Thuvhe, som er preget av stridigheter mellom to folk som ønsker å styre den; Thuvhesittene og Shotetene.

I sentrum av denne striden befinner hovedpersonene Cyra og Akos seg. Cyra er shotet og datter av den forrige shotetlederen, og søsteren til den tyranniske arvtageren, Ryzek. Ryzek har lenge tvunget Cyra inn i rollen som sin personlige livvakt og leiemorder, fordi Cyras kraftgave består i å påføre andre – men også seg selv – smerte. Thuvhesitten Akos er, på samme måte som Cyra, sønn av og bror til to mektige mennesker: Både moren, Sifa, og broren, Eijeh, er orakler. Da Akos og Eijeh blir kidnappet av Ryzek, må Akos og Cyra samarbeide om å redde Eijeh, styrte Ryzek og frigjøre Shotetene med hjelp av en gruppe revolusjonære.

Konflikter og kulturforskjeller

Mye av handlingen i romanen er sentrert rundt temaer som moral, mot, lojalitet og skyld. Det mest interessante – og vellykkede – aspektet ved romanen er likevel Akos og Cyras kamp om å overkomme sine fordommer og ulikheter, for å kunne overleve under Ryzeks styre. Relasjonen mellom de to blir også viet svært mange sider, kanskje på bekostning av en mer helhetlig fortelling. De to hovedpersonene blir tvunget sammen når Ryzek gir Akos i gave til Cyra. Akos’ kraftgave består i å kunne nøytralisere andres kraftgaver, og han er derfor den eneste personen som kan lindre Cyras smerter, som er påført av hennes egen kraftgave.

Det er positivt at hovedrollene bryter med de tradisjonelle kjønnsrollene. I Dødsmerkene er Cyra den sterke – og voldelige – mens Akos er mild og langt mer pasifistisk. Det er disse motsetningene som danner grunnlaget for det nølende vennskapet og romantikken som oppstår mellom dem. Disse motsetningene representerer ikke bare hovedpersonenes personlighet, men hele deres kultur, og dermed blir alliansen deres et symbol på håpet om å skape fred mellom de to folkegruppene. Cyra må lære Akos å forstå at folket hennes, som har et dårlig rykte som voldelige og krigerske, ikke er onde av den grunn. Ryzeks totalitære styre, komplett med falske nyheter, en rekke forbud – blant annet om å lære seg andre planeters språk –  samt krigshissingen hans, har bidratt til å befeste fordommene de to folkegruppene har mot hverandre;

Shoteter hadde rykte på seg for å bare snakke sitt eget språk, takket være min fars – nå min brors – politikk, der folket vårt ble holdt uvitende om hvordan galaksen egentlig fungerte (…)

Ryzeks totalitære styre skaper ofte assosiasjoner til vårt eget nyhetsbilde, og det bidrar til at denne delen av fortellingen oppleves som relevant – og skremmende troverdig.

Lite gjennomført crossover-univers

Romanen som helhet oppleves derimot ikke som like troverdig. Heller enn å fremstå som en vellykket sjangerhybrid synes Dødsmerkene å vakle usikkert mellom sci-fi og fantasy. Det er tydelig at Roth har plukket og mikset fritt fra konvensjonene og idéene tilknyttet disse sjangrene, uten at blandingen gjør Dødsmerkene særlig nyskapende av den grunn.

Hovedpersonene må eksempelvis leve med byrden det er å være utvalgt, det vil si ‘skjebnebestemte’. De må lære seg å mestre de magiske egenskapene sine, selvfølgelig med tanke på å styrte det tyranniske regimet som styrer samfunnet deres. Det gir assosiasjoner til Star Wars (som Roth selv har hevdet å være inspirert av), men også til fantasy-serier som Harry Potter og Nådegaven.

Fortellingens utgangspunkt er dermed ikke nytt, og nettopp derfor er det nødvendig at universet som omkranser fortellingen gjør at den skiller seg ut fra mengden av sci-fi- og fantasy-romaner. Dessverre er det lite ved dette universet som oppleves som unikt. Til det er det for lite detaljrikt, og med for få originale innslag. Det er også problematisk at forfatteren ikke tar seg tid til å utforske sitt eget univers:

Alle kulturer dyrket noe; Othyr, komfort; Ogra, mysterier; Thuvhe, isblomster; Shotet, kraften; Pitha, det praktiske, og så videre.

Dette siste ‘og så videre’ oppleves som typisk for Roths overfladiske tilnærming til sitt litterære univers, hvilket gjør det vanskelig også for leseren å bli fortrolig med det. At universet er bebodd av ni planetnasjoner synes irrelevant, da det i hovedsak kun er planeten Thuvhe leseren blir kjent med. De øvrige planetnasjonene forblir anonyme kulisser, uten å ha en tydelig funksjon utover det.

Lever ikke opp til forventningene

De som har lest Divergent-serien vil være fortrolige med Roths talent for å skrive ‘pageturnere’. Det er vanskelig å benekte at også Dødsmerkene tidvis er en spennende roman, men for drevne sci-fi og fantasy-entusiaster vil nok klønete formuleringer som: «Det var som om alle nynne-dure-sang sammen» virke avskrekkende. At det tar lang tid før fortellingen virkelig tar av, og at Roth introduserer ukjente begreper som hun så ikke forklarer, taler heller ikke til romanens fordel. Med tanke på at selve handlingen er såpass uoriginal er det kanskje først og fremst lesere som har lite erfaring med sci-fi og fantasy, samt fans av forfatteren, som vil la seg fange av fortellingen. For de fleste andre vil det nok være like greit å styre unna.

Av og til er det nokon som ikkje finn plassen sin i gruppa. Nokon som rotar seg bort. Eller blir skubba ut av dei andre. Mistar retninga.

Denne observasjonen kunne gjerne dannet overskrift over Z for sorry, som er en frittstående fortsettelse av  Zweet (2015). Begge bøkene handler om det å falle utenfor, det å ikke finne sin plass i flokken. I Zweet følger vi tre ulike hovedpersoner – Ruben, Lill-Miriam og Susan. Alle tre ungdommer som av ulike årsaker ikke finner feste i fellesskapet. I Z for sorry er det kun Susan vi følger videre.

Susan har nettopp flyttet på hybel i byen for å gå på danselinjen. Hun ser frem til et nytt liv fritt for foreldremas, for stengsler, for rykter fra hjembygden. Alt hun vil er å danse, og hun skal ikke la seg forstyrre av noe – eller noen. Susan forakter flokkdyr, hun skal ikke være som «bertene» i danseklassen. Hun trenger ingen. Og hvorfor skal hele tiden hybelvertinnen bry seg?

Bokens innledning har imidlertid allerede vist leseren at ikke alt går så bra med Susan. Vi møter henne idet hun kommer til seg selv på sykehuset. Vi skjønner at noe forferdelig har skjedd, men får ikke vite hva. Det Susan er opptatt av, er å få stukket av fra sykehuset før moren kommer. Men den dyre buksen er våt og ødelagt, og armen er brukket.

Flukt fra fortiden

Handlingen veksler mellom skildringer fra sykesengen og fortellingen om hvordan hun endte der. Hybel- og danselinjetilværelsen varer bare i noen korte uker før sammenbruddet, men det tydeliggjøres også at det er mye som ligger bak. Det er ikke bare mobbing og utfrysing på skolen som er problemet, det er ikke bare ensomheten. Det er også en svart samvittighet etter noe som skjedde i hjembygda, og savnet av Ruben, som det kunne ha blitt noe med, men som nå har flyttet tilbake til hjemlandet Cuba.

Virkelig ut av balanse rykkes Susan da hun støter på Zlatan fra hjembygda, som går på elektrolinje i byen.

Zlatan var ikkje med i planane mine. Ingen eg kjenner, var det. Ingen frå den gamle klassa mi skulle vere med vidare. Alle var stemte ut. Eller dei hadde stemt ut meg. Eg trudde først eg såg feil. Trudde at det mørke hovudet, den skarpe ørnenasen tilhøyrde ein som likna. Han løfta ei hand, kjente meg att. Ingen skulle kjenne meg att her. Ingen vite om meg.

Men Zlatan vet om henne, og han fortsetter å oppsøke henne, helt til Susan ikke klarer å stanse det han vil henne.

Det er vanlig å skrive i anmeldelser av ungdomsbøker at de «inneholder typiske ungdomsbokingredienser». I kommentarer om ungdomslitteratur kan man ofte lese betraktninger av typen «i år er det mange ungdomsbøker som handler om ungdom som sliter.» Både Zweet og Z for sorry er bøker som det nok ville være lett å komme med denne typen observasjoner om, i og med at de handler om mobbing, utfrysing, ensomhet, fraværende foreldre, seksuelle overgrep, ryktespredning, annerledeshet. Ja, og hovedpersoner som sliter. Men – jeg skulle likt å se den voksenboken som ikke kretset rundt konfliktstoff. En fortelling om et harmonisk liv blir ingen god fortelling. Som forfatter er man nødt til å gi hovedpersonen noe å bryne seg på. At mange ungdomsbøker for eksempel handler om det å finne sin plass i flokken eller sin vei ut av flokken, er en naturlig gjenspeiling av livsfasen mange ungdommer befinner seg i – akkurat som voksenbøker om skilsmisser, utroskap og samlivsbrudd gjenspeiler andre livsfaser. Bemerkninger om «typiske voksenbokingredienser» er derimot sjelden kost. Det sentrale er i stedet hvordan disse ingrediensene behandles, og det bør ikke være annerledes med ungdomsbøker.

Eksistensiell ensomhet

Det er ingenting typisk over Kaldhols bøker. Hun skriver mesterlig om hva som kan ligge til grunn for at noen velger å isolere seg, og om hvordan det går an å kastes ut i en nærmest eksistensiell ensomhet i ung alder. Hun viser også at det ikke alltid trenger å være de største og mest dramatiske hendelsene som fører til at noen kommer skjevt ut og bommer på fellesskapets kretsløp. Kaldhol skildrer uten patos og store ord – hun har nærmest et klinisk, utforskende blikk, og selv om det er Susan selv som fører ordet, blir hun avkledd og avslørt for leseren. Det er ikke alltid lett å like henne, men det er helt umulig å ikke kjenne medynk for henne.

Marit Kaldhol er lyriker i tillegg til å være romanforfatter, og flere av kapitlene innledes av korte dikt. De henter sine motiver fra verdensrommet – de handler om ensomme stjerner, stjernebilder, svarte hull, kometer og kollisjoner. Dette er med på å utdype romanens ensomhets- og tilknytningstematikk. Delvis fremstår diktene som Susans egne funderinger, delvis virker de som ytringer fra en overordnet forteller som vet mer om livet enn Susan selv.

tyngdekraft er
tiltrekkingskraft
slik stjerner trekkjer
planetar til seg
slik jorda dreg
i månen
slik mørket
sluker lyset
slik masse
trekkjest
til masse
slik kropp
til kropp
slik du
slik eg

Marit Kaldhols prosa er også poetisk ladet – språket er mettet, stramt og økonomisk. Det finnes ingen dødtekst, ingen transportetapper, og dagligdagse beskrivelser har gjerne en viktig undertekst. Som her:

Ein kabel dingla frå nabohuset, daska mot kanten av vindauget. Han hadde rive seg laus i eine enden, men kom seg likevel ikkje nokon stad. Berre denne daskinga.

Dette er noe Susan ser fra hybelvinduet den første dagen, og hun gjør seg ingen ytterligere tanker om kabelen. Men det er nærliggende å se den som et bilde på Susan selv. Hun har revet seg løs fra noe – familien, hjembygda og fellesskapet – men er likevel fanget. Hun kommer ingen vei. Og det finnes ingen kraft i en frakoblet ledning som ikke er del av noe strømnett.

I en annen passasje vender ledningsmetaforen tilbake. Da er Susan i dansesalen og øver på sprang over gulvet.

Eg fann fokuset mitt: leidningsboksen over døra i det andre hjørnet. Det var leidningsboksen eg var på veg til. Dit, gjennom veggen, ut i verda, vidare. Eg var ei linje i rommet. Ingen kryssa diagonalen min.

Slik fungerer imidlertid ikke livet. Det er ikke mulig å leve et liv hvor ingen krysser linjen ens, og romanen følger Susans utvikling idet dette gradvis går opp for henne. Men det skal bli ganske mørkt før det blir lysere.

Det er ikke nødvendig å ha lest Zweet for å få utbytte av Z for sorry, men det er en fordel. Dessuten er tittelen uløselig forbundet med den forrige boken. Susan har noe å sone for.