Kathrine Nedrejords første ungdomsroman Hvem er jeg når du blir borte? er en tankevekkende roman om hvor alvorlig konsekvensene kan bli når skam, fordommer og fortielse ikke gir rom for at unge mennesker åpent tør være den de er. Det er også en bok om vennskap, død og forelskelse, og om hvordan det faktisk er mulig å ha mange motstridende tanker og følelser i seg samtidig, uten at det er feil.

Hvem er vi egentlig?

Tittelen på boka stiller et stort og åpent spørsmål jeg håper unge lesere stopper opp ved og tenker over. For hvem er vi egentlig? Er vi bare en person, eller er vi ulike i møte med forskjellige mennesker og situasjoner? Og hva skjer med oss når et menneske i livet vårt blir borte? Forsvinner en del av oss når det er en som er viktig for oss, og vokser vi når det er en som trykker oss ned? Noen mennesker gir oss styrke, andre gjør oss svakere, og noen opplever dessverre å føle at de ikke betyr noe for noen …

I Jennys liv er det mange som forsvinner. Da hun var liten forsvant moren, i klassen forsvant Michael, og til slutt forsvinner bestevennen Henning. Det er den siste forsvinningen som får frem desperasjon og fortvilelse i Jenny. Sammen med Henning er hun hel, det er da hun tør være seg selv i møte med de andre på skolen. Alene føler hun seg redd og usikker. Da Henning forsvinner blir hun alvorlig redd, for ham og for seg selv. Det viktigste for henne blir å få Henning tilbake i livet sitt.

Forelskelse og død

Romanen starter med at Jenny krasjer med sin avstandsforelskelse, Julian, på vei til første time. Etter krasjet går Jenny fortumlet til timen, både glad og skrekkslagen. I klasserommet blir hennes oppstemte følelse forstyrret av en underlig stemning i klassen, den er annerledes enn den pleier. Alle stirrer på den tomme pulten foran henne, men Jenny klarer ikke å huske hvem som vanligvis sitter der, før læreren sier navnet.

«Det dreier seg om Michael» sier læreren. Michael, ja. Det er Michael som vanligvis sitter ved pulten foran meg. Det er ikke rart at jeg ikke huska han med en gang. Michael er nok den stilleste i klassen. Det virker som om han ikke liker å snakke heller.»

Michael er død, men læreren vet ikke helt hvordan det skjedde. Nyheten om Michaels død setter i gang mange tanker hos Jenny. Om hva som kan ha skjedd, om det rare med at han er borte, men hun undrer seg også over reaksjonene til klassekameratene: De som aldri brydde seg om ham, bryr seg veldig nå.

«På en måte er han plutselig mer tilstede enn han noen gang har vært før. Alle har vel gitt faen i han i alle år. Nå er han plutselig den mest populære i klassen. Jeg skjønner det ikke».

Fine karakterer

Jenny som karakter er følsom og usikker, men også rasjonell, reflekterende og undrende. Hun skjønner ofte hva hun burde gjøre, eller ha gjort, men ofte er det følelser og det irrasjonelle som styrer handlingene hennes. Hun gjør ting som sårer både Henning og Julian, men hun mener ikke å være slem. Man forstår henne, samtidig som man ser at hun ofte burde handlet annerledes. Hun blir forvirret av sine egne motstridende tanker, og som leser kjenner man det igjen, og blir glad i henne.

Henning fremstår også som en troverdig karakter. Han er smart, har alltid den rette kommentaren, og er omsorgsfull og beskyttende overfor Jenny. Men det er også noe skjørt ved ham, han grubler mye. Jenny beskriver ham som en fugl: «Altså; Henning ser kanskje ut som en rovfugl, men inni seg er han er spurv», og det er akkurat det leseren etter hvert oppdager.

Det viktige vennskapet

Vennskapet mellom de to er vennskapet mellom outsiderne på et lite sted. «Vi to, vi er litt rarere enn de andre. «Bedre», pleier Henning å si, for han har lest mye og har mer å sammenligne med. «Særere», bruker jeg å svare.»

Men det skjer noe med vennskapet når Jenny forelsker seg og Michael dør. Jenny begynner å lyve for bestevennen sin om hvor hun er og hva hun gjør. Hun har ikke lyst til å dele forholdet til Julian med Henning. Og hvilken hemmelighet er det Henning bærer på? Han reagerer veldig på dødsfallet, noe som overrasker Jenny, de kjente jo hverandre ikke? Det er noe han ikke vil dele med henne. Han som alltid har den rette replikken, blir taus. Har det noe med henne å gjøre? Han gir i hvert fall tydelig uttrykk for at han synes det er upassende at hun forelsker seg nå som alle sørger: «Noen dør, mens andre er mer levende enn noensinne».

Vonde hemmeligheter

Etter hvert som historien utvikler seg trer hendelser, årsaker og hemmeligheter klarere frem. Henning er den første som nevner selvmord, han kjente Michael, og klandrer seg selv for at han tok livet sitt. Både Jenny og leseren skjønner etter hvert at det er vonde hemmeligheter som kan være grunnen til Michaels selvmord og Hennings forsvinning.

Boken tematiserer noe vondt og vanskelig som det er viktig å snakke om. Vi tror vi lever i et land og i et samfunn der det er aksept og toleranse for annerledeshet, men dessverre er det fortsatt for mange som skjuler og fornekter hvem de er. Romanen er godt skrevet, og forfatteren har en egen følsomhet for karakterene sine. De er komplekse og troverdige og vitner på en fin måte om hvordan det er å være i verden, på godt og vondt. Det er mye usagt i teksten, der forståelsen avhenger av leserens modenhet og erfaring. Kombinasjonen av det sagte og usagte gir leseren rom for gjenkjennelse og undring. Hvem er jeg når du blir borte? er en bok jeg håper ungdom vil lese, gutter som jenter.

Morten Olsen Haugen skrev nylig i en anmeldelse her på Barnebokkritikk at han «tror vi trenger et nesten ubegrenset antall vitnesbyrd om innvandring; hver med sin stemme, sin bakgrunnshistorie og sine erfaringer». Dette kan man si om alle minoriteters historier. Kampen for aksept for personer med kjønnsidentitetstematikk har blitt mer synlig i det siste, blant annet gjennom dokumentarserien «Født i feil kropp» som gikk på TV2 høsten 2014. I fjor kom boken Jenta fra Mars på norsk, Vicky Janssens historie ført i pennen av den nederlandske journalisten Anna Woltz. Sterk og viktig lesning, men skrevet i et språk fullt av klisjeer.

Jeg er ikke er ikke en førstehåndsfortelling om det å ha diagnosen transseksualisme, men forfatter Martina Gaux har gjort research for å få historien så troverdig som mulig. Gaux’ bok er langt mindre sentimental, og holder et høyere språklig nivå enn Jenta fra Mars. Hun bruker kamera og fotografering som gjennomgående metaforer, og Memory-spillet blir et symbol på hvordan Ryan leter etter de riktige brikkene. Det er fint gjennomført, men verken hovedpersonen eller spenningsnivået i boken overbeviser. Vi følger Ryan fra dagen hun får hukommelsestap og gjennom noen måneder mens hun prøver å finne ut hvem hun er. Fortiden avsløres gjennom glimt av ting hun husker, små spor i leiligheten hennes i New York, og de motstridende tingene hun blir fortalt av venner og familie. Det er vanskelig å pusle dette sammen til et entydig bilde. Ryans barndom som gutt, ønsket om å glemme fortiden, samt at hun har vært tilbakeholden overfor dem hun har møtt i New York, gjør dette til en stor utfordring.

Uklar og usympatisk hovedperson

Å bli kjent med Ryan er en utfordring for leseren også. Handlingen kan sies å være realistisk, etter hukommelsestapet er hun forvirret over det hun tenker, føler og får høre av andre. Men det fungerer ikke så godt litterært.

Ryan fremstår tidvis som original og interessant. Dette kommer tydeligst frem i bursdagsselskapet, hvor hun har invitert tilfeldige mennesker fra telefonlisten. Resultatet er sannsynligvis verdens pinligste fest. Før hukommelsestapet beveget Ryan seg i forskjellige miljøer, kanskje prøvde hun også da å «finne seg selv»? En av gjestene kjenner Ryan fra et bakekurs, og beskriver henne som «gruppens hjerte» og en ekspert på kremosttopping til cupcakes, noe som får de andre til å gapskratte fordi det ikke stemmer med deres inntrykk. Det såreste øyeblikket er da det viser seg at ingen av dem ser på seg selv som Ryans venner, til det er hun for asosial. Men tross de såre øyeblikkene er det kombinasjonen av uklar og usympatisk som dominerer inntrykket av Ryan, og som gjør det vanskelig å engasjere seg i fortellingen hennes.

At hun, som er sur og mistroisk til alle, plutselig vil hoppe paradis med noen fremmede jenter, er underlig. Scenen virker påtatt, som om den er skrevet inn for å gjøre et poeng ut av en typisk «jenteaktivitet». Ryan stjeler penger fra en uteligger (riktignok med en intensjon om å betale tilbake), gjør narr av onkelen foran klassen de underviser og skjeller ut mennesker som prøver å hjelpe. Med hennes egne ord oppfører hun seg som et sutrete barn. Sannsynlig etter et hukommelsestap, kanskje, men det gjør ikke nødvendigvis karakteren troverdig for leserne.

Spoiler alert

Fortiden blir en viktig del av historien etterhvert som Ryan lærer mer om seg selv, men det er lagt mest vekt på hvordan hun prøver å finne ut hvem hun er, og hva som har skjedd med broren hennes. Det er synd at boken faller gjennom som spenningsroman, når den legger opp til å bli lest som nettopp dette.

I baksideteksten røpes hovedpersonens navn, men først på side 77 kommer Ryan frem til det vi har visst siden vi åpnet boken. Starten mister på denne måten den tiltenkte spenningen. Noen av scenene blir komiske, fordi svaret etterhvert er så åpenbart. Særlig her, hvor Ryan er forvirret etter å ha møtt ekskjæresten:

”Hva med passet? Jeg ligner på jenta på bildet. Navnet – Ryan – KAN være riktig, men M-en er feil. Det er passet til broren min, Ryan Korsvold. (…) Hun kalte MEG Ryan stadig vekk! Jo, klart, Ryan og jeg er tvillinger, og derfor tok hun feil. Men så … Ryan kan ikke være både gutt og jente.”

Det andre spørsmålet, hvem Ryans mystiske bror er, blir ikke avslørt i baksideteksten, men løsningen er så åpenbar at de færreste vil bruke 224 sider på å skjønne tegninga, slik Ryan gjør.

Kjønn og identitet

Nå er det ikke slik at bare man vet hva man heter, vet man også hvem man er. Navnet hjelper Ryan et godt stykke på vei, selv om det endelige målet er mer komplekst. I en presentasjon av Jeg er ikke på forlagets hjemmesider, har Gaux uttalt at hun ville bruke hukommelsestapet til å sette fokus på hvilke forventninger vi har til andre basert på hvilket kjønn de har: «hun har ikke bare glemt navnet sitt, men også de ulike kravene man stiller til gutter og jenter. Det ble en fin måte å vise i hvilken grad vi blir styrt av regler, kjønnsroller og klisjeer».

Ryan opplever mange kjønnsstereotypier for første gang, fordi hun har glemt hva som er «typisk gutt» og hva som er «typisk jente». I noen tilfeller finnes det kun to valgmuligheter, men de mest interessante problemstillingene oppstår der det er glidende overganger. Flere scener har et uutnyttet potensiale: «HUN i garderoben vinker til meg med lange røde negler. Hun er høy, kledd i en lang, trang glitterkjole. Utringningen viser krøllet hår på brystet, og over det har hun skjegg og langt hår. Hun med skjegg vifter med en grønn veske av flettet skinn. Wow. Den må jeg ha». Vesken gjør større inntrykk på Ryan enn det Louise i garderoben gjør. Det ville være langt mer givende å bli invitert med inn i en undrende tekst som stilte spørsmål og åpnet opp for nye muligheter, istedenfor å lese om enda en fantastisk veske.

Det er viktig å sette søkelyset på snevre kjønnsroller og sterotypier, men litteraturen har potensiale til så mye annet enn å bare vise. Det krever mer av leseren, men også av forfatteren.

I denne første faktaboka i serien LESEBRA fra Gyldendal, møter vi dyr som bor i byen. Boka er delt inn i tolv kapitler, hvert på maksimalt to sider. Siden denne serien er skrevet for de helt ferske leserne, er dette en fin inndeling, som ikke virker demotiverende eller uoverkommelig, og den unge leseren kan kjenne på mestring ved å ha lest et helt kapittel alene.

Fint balansert

På mange måter er dette en bildebok som gjennom formatet er forkledd som en lesebok. Boka skiller seg fra mange bildebøker ved at den er mindre og kan stå i hylla sammen med andre tekstbøker. Mellom permene er det helsider med illustrasjoner, og på tekstsidene er skriftstørrelsen stor og fyller mesteparten av sidene, uten at det ser tettpakket ut. Tegningene og illustrasjonene får av og til helsider for seg selv, men like ofte spiller de sammen med teksten, slik at leseren vil oppleve dette som en lesebok. Dette sies ikke til forkleinelse for billedboken som sjanger, men når målgruppen er de som står på terskelen inn til lesingens verden, vil det nok oppleves positivt at boken ligner på ”voksenbøker”, at dette er en bok som skal leses.

Tissende rev

Innholdsmessig er Ville dyr i byen informativ uten at teksten blir oppramsende eller stiv, og forfatter Jan Chr. Næss har i grove trekk greid å styre unna tørre faktasetninger. Det enkle språket og de korte setningene er fine for en litt ustødig leser, og samtidig som man lærer om hvilke dyr vi kan finne i byen, får vi også vite forskjellige fun facts om dem. Min favoritt er opplysningen om at en måte å få piggsvinet til å komme frem igjen når det har rullet seg sammen til en ball, er å la en rev å tisse på det – her er det kunnskap å hente også for de mer erfarne leserne.

I tillegg til spennende innhold er også tonen i boka velegnet til sitt publikum. Fortellerstemmen går tidvis i dialog med leseren, noe som både gir liv til teksten og åpner for at man kan starte samtaler med den man eventuelt leser sammen med: «Du har kanskje matet fugler i parken? De er ville, men ikke helt ville.»

Det avvæpnende i måten eksempelvis rotter blir presentert på, er heldig. Tanken om at også dyrene har sin plass her sammen med oss mennesker kommuniseres implisitt og uten at det rettes noen pekefinger. Dette er lærerikt, og morsom lesing.

Vakre illustrasjoner

Det visuelle uttrykket er svært tiltalende og bidrar sterkt til at dette er ei bok som kan brukes i startgropa av selvstendig lesing, uavhengig av alder. Tegningene til Jens Kristensen er morsomme og underholdende, og dermed er boka også egnet som en bildebok for de yngre barna. Illustrasjonene skaper fine utgangspunkt for samtaler om det man ser, også utover det teksten forteller.

I kapittelet hvor vi lærer om de ville dyrene som ikke er helt ville, refereres det til en video på YouTube, hvor man kan se en grevling tusle gjennom Oslo. Å hente inn den digitale verden er et grep som helt sikkert appellerer til unge lesere. Samtidig som jeg spør meg om det er nødvendig å trekke inn skjermen og internett i denne sammenhengen, kan man også velge å se dette som en fin måte å forlenge leserens interesse for temaet på. Gjennom å se denne videoen (som virkelig er morsom) får barna kanskje lyst til å lære mer om nettopp grevlingen, og da kan de jo selvsagt lese mer om den i en annen bok eller på et annet nettsted. Samme hvordan man vrir og vender på det: å se grevlingen labbe rundt i Oslo gir jo unektelig en helt annen opplevelse enn å lese om at den gjorde det.

Plass til alle

Avslutningen av boka blir i overkant lærebok-aktig og påtrengende pedagogisk, det oppleves litt anstrengt når man inntar imperativsformen og forteller barna at de må tegne, ta bilder, fortelle en venn eller skrive om dyrene de ser i en bok. Med sameksistensen mellom dyr og mennesker som et tydelig tema, kunne man heller forsterket dette ytterligere ved å gi konkrete forslag til hva barna kan gjøre og bidra med å legge til rette for dette. Spesielt når vi leser om hvordan forurensning kan ødelegge for de som bor i elva, savner jeg et mer direkte innstikk om miljøvern. Det ligger en oppfordring i en setning som «Det er lurt å ha bikuber og insekthotell i byen.», men kanskje ville en mer direkte og praktisk tilnærming vært enda bedre? Ville dyr i byen kan i alle fall bidra til at leseren bli nysgjerrig på de skapningene vi mennesker omgir oss med, så får vi se hvor mange nye bikuber og insekthotell som dukker opp etter hvert som boka går sin seiersgang.

Journalist Njord Svendsen debuterer som bildebokforfatter med fortellingen om Bomulv. Med seg på laget har han den erfarne illustratøren Akin Duzakin. Bomulv er, som navnet tilsier, ikke den tøffeste blant ulver. Manglende ulekompetanse og muskelkapasitet fører til utfrysning i gjengen. Derfor bestemmer Bomulv seg for å reise til den andre enden av skogen, til tross for formaningen om at en ulv ikke er noe uten flokken sin. På veien møter han sauen Stig (!) som tilbyr vennskap som alternativ til spising, og sammen forserer de farer og danner en aparte allianse i en verden som kan være nådeløs både for ulver og sauer.

En liten utviklingsroman

Et horisontalt format signaliserer ofte reise og bevegelse i bildebøker. Det gjelder også her. Bomulv er en klassisk hjemme – borte – hjem-fortelling der helten som underdog, i dette tilfellet bokstavelig talt, må ut i verden for å bryne seg på livet. Ved fortellingens slutt kan han så vende snuten hjem igjen som en ny og forbedret utgave av seg selv, og finne sin plass i ulveflokken.

Innenfor denne tradisjonelle rammen utspilles vennskapet mellom ulv og sau. Det snille rovdyret som avstår fra instinktene sine er også et velkjent grep i barnelitteraturen. Mikkel Rev sliter med dette i Hakkebakkeskogen og reptilet Gorm går etter hvert på en saftig musespiser-smell i Camilla Kuhns bildebok Gorm er en snill orm. Også Bomulv sikler litt på de saftige lårene til Stig. Men han konkluderer raskt med at det er bedre å være sulten enn venneløs. Samtidig viser illustrasjonene en sauekompis som er tre ganger så stor som ulven, så spørsmålet er om han i det hele tatt kunne spist sauen selv om han ville? Likevel problematiseres dragkampen mellom lyst og vilje når dette nye radarparet møter noen andre sauer. Da er det like før de gode forsettene ryker for Bomulv. Men så innser han at også sauer helst vil ha familien sin intakt, og besinner seg.

Drama vs. dramaturgi

Spenningskurven kutter noen hjørner underveis, noe som kan ha sammenheng med at teksten vil veldig mye på en gang. Det blir ikke rom for å fordype seg i det som er mange og store tema: Å spise eller ikke spise, å vise mot, å finne en venn, å være en del av flokken eller stå alene, samt ulvenes sårbare posisjon som utrydningstruet art. Når alt dette skal skrus sammen til en helhetlig og stringent intrige, slippes det dramatiske og potensielt spennende litt for lett og blir til dels en serie enkeltepisoder som kunne vært bedre utnyttet. Sau redder ulv fra kratt, ulv redder sau fra stup, ulv redder sau fra ulv, uten at man som leser helt forstår motivasjonen bak denne båndingen mellom drøvtygger og rovdyr. Her er det et dramaturgisk vekstpunkt, rett og slett.

Språklig bredde

Njord Svendsens tekst beveger seg fra det tørrvittige til det alvorstungt poetiske. Personlig synes jeg bare det at sauen heter Stig er akkurat så absurd at det er ganske gøy, men denne sauekarakteren er også utstyrt med en slagferdig replikk når han etter nesten-ulykken ved stupet kommenterer at «Eg kunne ha slått meg ihel, eller blitt lam». For ikke å snakke om når sauen avslører at det fins en annen ulveflokk på den andre siden av skogen. Bomulv lurer på hvorfor han ikke har sagt dette før, og Stig svarer lakonisk: «Eg ville ikkje øydelegge den gode stemninga» Det er noe litt Erlend Loesk over disse replikkene, også i den lett resignerte samtalen om sauers skjebne der Stig påpeker at «Menneska bestemmer over oss sauer. Ofte bestemmer dei seg for å ete oss.» Samtidig rommer teksten et gravalvor som når Bomulv føler på utenforskap i flokken og konstaterer at det føles «Som om det var natt i hjartet». Teksten ville muligens vunnet på å rendyrke den ene eller den andre stemmen, men Svendsen har utvilsomt noen fine språklige anslag.

Mystisk og mørkt og litt glatt

Illustratør Akin Duzakin bruker sjelden storslegga. Det lavmælte og stiliserte karakteriserer også denne gjengivelsen av ulvenes univers. Allerede før historien begynner, leder parateksten leseren inn i en mystisk skog der verken lys eller mennesker ser ut til å slippe til. De beste oppslagene er de som nettopp gjengir dette halvmørket der ulvene fremstår som diffuse skygger som beveger seg mellom veltete grantrær i alt det grågrønne og mosegrodde. Her kan det være spennende for barneleseren å tre inn. Samværet mellom ulv og sau skildres med en annen koloritt, og blir i overkant glossy og idyllisk til tider. Tankene går i retning av barnebibel og flanellograf. Ulven og sauen er like hvite og fluffy begge to, og fremstår dermed som en naturlig duo i opposisjon til de grå og gemene ulve-gutta med brede frekkas-glis. Dette er et effektivt virkemiddel for å vise nettopp vennskap og tilhørighet. Men det bidrar også til at illustrasjonene i svært liten grad avløser teksten eller tilfører den noe annet og mer. Med fare for å ønske meg en annen bok enn den jeg er satt til å anmelde, kunne kanskje spenningen mellom ulvens naturlige drifter på den ene siden og ønsket om å være sauenes venn på den andre, vært antydet med større ambivalens mellom tekst og bilde?

Motstandsløst om mot

Dette er utvilsomt en sympatisk bildebok om å være en snill og modig ulv som står opp for vennene sine. Og det lønner seg i lengden, viser det seg. Bomulv omtales avslutningsvis som den modigste av alle ulver og kan ule mot månen uten blygsel. At man skal ta vare på flokken i Per Fugellis ånd kan jo på ingen måte være feil budskap. Likevel yter tekst og bilde litt liten motstand. Løven og lammet-motivet blir i overkant pedagogisk og moralsk. Men i rettferdighetens navn: Jeg er typen som heller vil se youtube-klipp av katter som feilberegner avstanden og går på trynet, enn av katter og hunder som krøller seg sammen i gjensidig harmoni og hygge.

I 1985 revolusjonerte psykologen Benjamin Bloom dagdrømmene til folk med å fortelle at du ikke behøver talent for å bli en vinner. Ved å studere barndommen til 120 topputøvere på felt fra matte til musikk og sport, fant han ut at det eneste som skilte vinnerne fra andre, var at de hadde trent mer målrettet. Kroppslige forhold som høyde og vekt betydde riktig nok noe i enkelte idretter, men du trenger ikke være født med spesielt høy IQ for å bli god i sjakk. En svensk professor i psykologi har ført forskningen på ekspertise videre. 10 000 timer mener K. Anders Ericsson det tar å bli en ekspert, forutsatt at du trener riktig.

Men det er altså avgjørende hvordan du trener. Gro Dahle forteller i forordet til Skrivekurs for skrivelystne (1994) om hvordan hun skrev og skrev uten å komme noen vei. Først da hun begynte på forfatterutdanning fikk hun oppgaver som bevisstgjorde henne mulighetene og virkemidlene i språket. Hun måtte øve på sånt som var vanskelig. Nå krever jeg ikke at Verdens kuleste tegnetriks og Skriv genialt! skal gjøre verdensmestre av leserne. Men som et minimum bør de bidra til merkbar forbedring.

Mer entusiasme enn fag

Bjørg med blyant.

Verdens kuleste tegnetriks er knytta til universet i Verdens kuleste gjeng. Konseptet minner om Taynikma Tegneskole av Jan Kjær (Schibsted 2010). Tegnetipsene er først og fremst mynta på trofaste eller potensielle lesere av serien og tar utgangspunkt i hvordan figurene er skapt. Forfatter Maja Lunde og Tegnehanne (Hanne Sigbjørnsen) lar seriens forteller Bjørg fortsette i sin kvikke og utleverende dagbokstil, dermed unngår de fint å virke belærende: «Jeg pleier å se på meg selv i speilet og se hvordan øyenbrynene, munnen og øynene ser ut når jeg for eksempel er skuffa, slem, snill …» De mange tegneoppgavene framstår ikke som krav i en skolebok, men som hvite flater du kan fylle hvis du har lyst.

Kvaliteten på oppgavene er mildt sagt variabel. På sitt beste er de instruktive: «Tegn deg selv trist» er fulgt av instruksjonen: «Tenk at hele deg liksom trekkes mot jorden. Skuldrene luter fremover og øyenbrynene går nedover ytterst, og så ser du kanskje i bakken.» Minst utfordrende er boka når du stilles helt fritt: «fargelegg!» Mest utfordrende er det å tegne et hus i perspektiv etter kun å ha fått forklart at «jo lengre unna noe er, jo mindre ser det ut». Hvorfor har ikke Tegnehanne supplert med piler og instruksjoner rett i eksempeltegningene? Motivasjonen faller både når oppgavene blir for lette og for vanskelige til å gi følelsen av mestring.

Overdrevet fokus på fantasi

Ulike mennesketyper.

En stor del av sidene er satt av til øvelser som stimulerer fantasien. Du blir oppfordra til å tegne drømmeferier, fantasimat og fantasidyr: «Tegn havkua». Hovedmålet ser ut til å være å slippe kreativiteten løs. Joda, fantasien trenger trim. Men jeg klarer ikke la være å tenke på hvor mange timer av skolegangen som er gått med til å tegne uten et målretta fokus på hvordan jeg kunne bli bedre rent teknisk. Jeg satt som Gro Dahle og reproduserte min egen middelmådighet. Det gjelder fortsatt flust med skolebarn. Når mange slutter å tegne rundt 12 års-alderen, er gapet blitt for stort mellom hva du ønsker å tegne og hva du får til. Ingen havku kunne redda meg. Jeg tror mer på å øve opp tilstrekkelige tegneferdigheter i tide. Der har Verdens kuleste tegnetriks en del å gå på. Som spin-off-produkt gir den derimot en fin innføring i Verdens kuleste gjeng-universet.

Nærheten til en iscenesatt forteller

Fortellerne i Skriv genialt! er ekteparet Eldrid Johansen og Steffen Sørum. De er begge barnebokforfattere. Eldrid er også sanger og skuespiller, mens Steffen er redaktør hos Cappelen Damm. Der fortelleren Bjørg i Verdens kuleste tegnetriks liver opp tegneøvelsene med anekdoter fra seriens fiktive univers, liver Eldrid og Steffen heller opp framstillinga med relevante eksempler. Likevel likner de på Bjørg fordi illustratør Ingrid dos Santos har tegna dem som små barn. Pennetegningene gir assosiasjoner til Gutta i trehuset. De både konkretiserer, skaper liv og gir morsomme kommentarer til bokas eksempler.

Når voksne framstilles som barn, kommer de tettere på unge lesere. Det er lett å kjenne seg igjen i eksempler som begynner i din egen hverdag: «Tenk deg at Eldrid forsov seg til skolen. Hun kan fremdeles rekke første time om hun spurter til bussen.» Men: «Ordner det seg for enkelt, er det ingen god historie.» Iscenesettelsen av fortellerne er langt fra noe lettvint triks. Tvert i mot er den en forbilledlig – og morsom – måte å demonstrere bokas teori i praksis. Eldrid og Steffen oppfyller sine egne krav til karakterer: De er interessante, forskjellige og troverdige.

Suverene eksempler

Verdens kuleste gjeng inngår i Skriv genialt! som eksempel på god karakterbygging: «Pass på at det er lett å skille karakterene fra hverandre. Ikke bare ved utseende, men også ved at de oppfører seg og snakker på ulike måter.» Mens tegneboka kun henter stoff fra seriens eget univers, supplerer skriveboka de oppdikta eksemplene med forbilder fra en imponerende bredde av bøker og filmer for barn og unge – de fleste nye og populære og sånne som målgruppa kjenner til. Eldrid og Steffens kunnskap er supplert av tips fra anerkjente forfattere, blant andre Tom Egeland og Tone Almhjell. Ikke nok med det. Der tegneboka viser til én fagbok på kildelista, har skriveboka 22. Skriv genialt! er den beste samlinga skriveråd jeg noen gang har sett for unge forfatterspirer.

De fleste utsalg har plassert den i kategorien 9-12 år, men trolig vil mange tenåringer kunne ha vel så stort utbytte av den. Også refuserte barnebokforfattere vil ha noe å hente her. Blant annet lærer du at å dikte handler om å lyve troverdig. Vil målgruppa di tro på dette? Du får beskjed om å tenke på karakterene dine som skuespillere som krever høy lønn. Da har du ikke råd til for mange: «Du vil ha noe igjen fra dem i teksten. Alle må fylle en funksjon.» Å bygge opp spenning handler om å gjøre det vanskelig for helten. «Jeg prøver å sette meg inn i min hovedpersons sted og tenke: Hva er det verste som kan skje nå? Og så lar jeg det skje», forteller Egeland.

«Tving deg til å skrive»

Innføringa i sjangere og synsvinkler er blant temaene jeg synes lider litt under den forenklinga som  en fagbok for barn krever, men alt i alt har forfatterne gjort en imponerende jobb med å forklare skriveteori på en både forståelig og fantasifull måte. De sporadiske skriveoppgavene inspirerer: «Tenk deg følgende situasjon: Du må på do og det haster. Men gjør det vanskelig. Er du i et fremmed land? På glattis? På konsert når strømmen går? Eller noe enda verre? Skriv en kort historie om dette.»

For at øvingsbøker skal bli lest frivillig, må de appellere sterkere enn skolebøker. Dilemmaet er at pedagogikk basert bare på lystprinsippet aldri vil kunne gjøre oss til eksperter. Noe av det beste med Skriv genialt! er at den ikke reklamerer for sitt tema som verdens kuleste aktivitet, slik moderne hobbybøker så naivt har gjort litt for ofte. Tvert i mot forfekter boka en pedagogikk i tråd med Ericssons postulat om hva som skal til for å bli en ekspert. «Som med alt annet: Det er ikke flaks, talent eller pappa og mammas kredittkort som gjelder. Det er hardt arbeid.»

Guri Fjeldberg har utført en oppgave i boka «Verdens kuleste tegnetriks» og tegnet seg selv skuffet.

Det blir aldri sagt eksplisitt at handlingen i Mørket kommer innenfra foregår i Norge, men omgivelsene i Tyra Teodora Tronstads bok virker velkjente. I begynnelsen. Så skjer det vi aldri opplever her hjemme. En konflikt er i ferd med å sette hele samfunnet ut av spill. Men det haster ikke for Tronstad å vise leseren hva konflikten dreier seg om. De to hovedpersonene Max og Linnea bruker også tid på å forstå hva som skjer, og hva resten av familiene deres holder på med.

Moren til Linnea arbeider som sykepleier. En dag kommer hun ikke hjem. Alene i en kald leilighet oppdager Linnea at moren har skjult en stor bunke pengesedler i sofaen deres. Max har to brødre som har forandret seg mye den siste tiden. De er ute om natten, men vil ikke fortelle hva de gjør.

Brutalt og poetisk

Tronstad er en dyktig stilist som gjør god bruk av språket for å få frem ulike virkninger. Det kan være humoristisk, som i kapitteloverskriften «Årets kollega fra i fjor», eller brutalt som da Linnea blir tvunget til å mishandle en tilbakestående gutt for å unngå å bli voldtatt selv:

«Det var klart hun hadde lyst til å sparke noen. Men ikke nå. Ikke en fremmed, forsvarsløs gutt. (…) Hun var én meter og sekstito centimeter lang og besto av nakent kjøtt, nakne bryst og nakne bein som den ene av de to plutselig begynte å spre fra hverandre. Det ble vanskelig å puste. Hodet ble fullt av panikk. «Jeg sparker», hylte hun. «Jeg sparker! Jeg sparker!»»

Forfatteren skåner verken karakterene eller leseren i denne scenen. Det poetiske språket til Tronstad kan også skape vakre lyspunkt i alvoret og mørket som ellers preger boken. Særlig godt kommer det frem i beskrivelsen av stedet hvor Bror Kaspar Kapp, fortellingens gode hjelper og en litterær slektning av Narnias Mr. Tumnus, bor:

«Det finnes rom der alle klokker sluttet å tikke en gang for lenge siden. Rom der støv bare legger seg over gammelt støv, der malingen bare flasser av til et visst punkt fordi mer ikke er mulig. Der alt har forfalt så mye at det vipper mot sammenbruddet. Tak i svai, myknende vegger, gulv så muggent at det dirrer.»

Formuleringen «en gang for lenge siden» gir både rommet og han som bor der et eventyraktig preg, og det som i utgangspunktet er stygt og forfallende, blir til noe fint og evig.

Moralske dilemma

Fordi både Max’ og Linneas familiemedlemmer er sterkt involvert i konflikten, trenger spørsmålet om hvem som står på den gode siden seg på etterhvert, men svaret er på ingen måter enkelt. Finnes den gode siden i det hele tatt? I utgangspunktet virker det som om brødrene til Max har kjempet en nødvendig kamp for en mer rettferdig fordeling i samfunnet, men hva skjer når de som roper høyt om rettferdighet begynner å ta i bruk farlige metoder som kidnapping og bombing som tar livet av uskyldige mennesker? Og deretter: Når de som skal gjenopprette ro og orden, henretter mennesker for å sette et eksempel? Tronstad utfordrer leseren ved å gjøre problematikken kompleks, her blir ingenting overforklart.

Verken Max eller Linnea kan følge familiene sine etter å ha sett hva de gjør. De må prøve å stake ut sin egen kurs basert på sine overbevisninger om hva som rett. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle deres relasjon for et vennskap, Linnea svikter Max flere ganger, både for å redde seg selv, og for å redde gutten hun ble tvunget til å sparke. Men fordi de begge har blitt nødt til å snu ryggen til familiene sine, oppstår en helt spesiell forståelse og et slags fellesskap mellom dem: ««Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»» Det er befriende at sterke bånd i en ungdomsroman ikke kun behøver å bety romantikk eller livslange vennskap.

Dagsaktuell

Krig, opprør og apokalyptiske tilstander finnes i mange ungdomsbøker for tiden, en trend også flere norske forfattere skriver seg inn i. Beta-serien av Torborg Igland og Amund Hestsveen handler om Norden 60 år frem i tid, da demokrati er byttet ut med et totalitært regime. Sigbjørn Mostues I morgen er alt mørkt. Brages historie og Marlens historie er et annet eksempel på dystopiske bøker i norske rammer. Det føles nært nok når den zombieaktige invasjonen plutselig når lille Norge, men samtidig er disse problemstillingene fjerne fra en norsk hverdag. Tronstads bok har en mer realistisk konflikt, og virker dermed mye tettere på.

Noen ganger er det helt riktig å gjøre opprør mot de som har makten, men som vi ser mange eksempler på i den virkelige verden, blir ikke alltid forholdene bedre etterpå. Max og Linnea kapitulerer, etter å ha prøvd å finne sin plass i opprøret. Da ingenting ser ut til å fungere, og særlig Linnea gang på gang har endt opp med å gjøre ting hun ikke kan stå inne for, stikker de av. Når konfliktene blir for uoverskuelige, og ingen av sidene klarer å tilby en levelig løsning, er flukt den eneste muligheten.

Bakgrunnen for Shustermans dystopiske serie bestående av bindene Splintret, Spleiset, Sjelløs og Samlet, hvorav to foreløpig er utgitt på norsk, er at foreldre kan velge å «fragmentere» sine uønskede barn under «Livsloven», så lenge de er i alderen mellom tretten og atten. Dette vil si at kroppen blir delt opp, og alle organene blir høstet og transplantert til ulike mennesker som måtte trenge delene. Livene deres tar ikke slutt, de blir rett og slett bare delt opp og ingen vet helt hva som skjer med sinn og sjel.

Utgangspunktet for denne «Livsloven» er vanskelig å svelge. Etter den fiktive Heartland-borgerkrigen i USA, kom abortmotstandere og abortforkjempere til enighet ved at abort ble ulovlig, men foreldre kunne retroaktivt abortere barna etter fylte tretten år, hvis de da fortsatt var uønskede. At begge sider gikk med på det er kanskje det mest usannsynlige med boken, men om man kan akseptere det og lese videre med åpent sinn, er det mye godt å få ut av denne serien.

Uønskede barn

I den høyspente første boka, Splintret, følger vi tenåringene Connor, Risa og Lev på rømmen fra fragmentering. Foreldrene i serien har forskjellige grunner til å ville fragmentere barna sine. Middelklassegutt Connor blir sendt til fragmentering fordi foreldrene synes han er for vanskelig å håndtere, og han ender opp med å bli en legende blant andre rømlinger. Risa er en myndling av staten som blir valgt bort når staten finner ut at de ikke har råd til å ta vare på henne mer. Uønskede barn som henne blir etter fødselen enten plassert på barnehjem, eller så blir de «storket». I det sistnevnte tilfellet blir de plassert utenfor et vilkårlig hjem, og så lenge foreldrene klarer å snike seg unna uten å bli sett, blir barnet da ansvaret til de som bor der. Disse storkede barna er naturligvis spesielt utsatte, og mange ender opp som såkalte «fraggere», det vil si barn med foreldre som har underskrevet på at de skal fragmenteres.

Til slutt er det tretten år gamle, kristne Lev, kanskje den mest interessante karakteren av disse tre. I motsetning til de andre to, er Lev en tiende, det vil si et barn unnfanget ene og alene for å bli fragmentert og dermed også hjernevasket til å tro at dette er hans eneste riktige mål i livet. Vi lærer at folk fra flere trosretninger praktiserer dette, og det kommenteres hvordan disse religionene har kranglet i tusenvis av år, men akkurat praksisen rundt denne selvoppofrelsen er noe de har blitt enige om. Lev er spesielt interessant og aktuell ettersom han i løpet av både Splintret og Spleiset opplever en ganske drastisk utvikling. Ikke bare mister han sin tro på den strenge tolkingen av religion han har blitt oppdratt under, men han ender også opp i en annen ekstrem ende og utvikler seg til å bli en «klapper», en terrorist i vår verden. Det at han i utgangspunktet er en uskyldig gutt fra en hederlig familie, gjør at omverdenen blir tvunget til å vurdere hva som førte dette tilsynelatende perfekte barnet til å bli en morder, og om hvorvidt samfunnet rundt kanskje har bidratt på et vis.

Selv om Splintret i all hovedsak følger disse tenåringenes ferd gjennom USA, er det også innslag av andres synpunkter og opplevelser. I korte kapitler får vi plutselig perspektivet til karakterer som politibetjenter, leger, og til og med foreldre som har valgt å fragmentere barna. Det hele gir et mer helhetlig bilde, selv om det til tider noen ganger bare sakker ned historien, ettersom noen av disse kapitlene er for korte til at man blir engasjert.

Som i vår egen verden, er det mennesker som ser muligheter for å dra nytte av andres uhell, og det oppstår i Shustermans mørke fremtidsverden et helt nytt marked for menneskehandel. Såkalte «delepirater» fanger og selger rømlinger til store summer på svartebørsen for å dekke etterspørselen av kroppsdeler. Det blir også en lavere terskel for å få nye kroppsdeler blant vanlige mennesker, selv om de man har allerede fungerer greit. Denne tilsynelatende enkle måten å reparere seg selv på fører også til at andre områder innen medisin slutter å utvikle seg, samtidig som mektige selskaper som driver med fragmentering tjener seg rike på andres problemer og behov. Det er nok å ta tak i av samfunnskritikk.

På kanten av etikk

Spleiset, bok nummer to i serien, begynner i et enda kjappere tempo enn den første boka, og den åpner med å introdusere en ny karakter, den storkede, småkriminelle Starkey. Etter en stressende begynnelse, blir heldigvis boken roligere, og viser seg å være langt mer spennende enn den første. I Spleiset blir vi nemlig møtt med et helt nytt aspekt av denne fragmenteringsprosessen. Vi møter skapningen Cam, oppkalt etter Albert Camus, som består utelukkende av de aller beste kroppsdeler fra en lang liste med fragmenterte mennesker, hvorav selv hjernen kommer fra sju forskjellige ungdomsgenier. Han besitter også alle deres minner og ulike evner, noe som både imponerer og forferder. Når han våkner for første gang som Cam, en slags perfekt Frankenstein laget av levende deler, må han gradvis lære seg å hente frem alle evnene og lære hvordan ta dem i bruk.

Skaperne til Cam viser ham frem som den perfekte konstruksjon, men omverdenen ser på ham som et monster uten sjel, ettersom han er satt sammen av nittini andre fragmentere mennesker. Konflikten rundt Cam er spennende fordi kritikken fra publikum gjør at han begynner å tvile på sin egen eksistens som et ekte menneske, samtidig som han selv føler at han finnes, akkurat som alle andre, med egne følelser og samvittighet, uavhengig av hvordan han ble skapt.

I Spleiset lærer vi også mye mer om bakgrunnen og politikken bak «Livsloven», noe som gir serien mer dybde. Vi lærer at opphavsmannen til vitenskapen bak fragmenteringsprosessen er som Oppenheimer og atombomben, at han også utviklet noe tilsynelatende genialt som skulle hjelpe menneskeheten, men som endte i feil hender.

God på norsk

Oversettelsen til Morten Hansen er stort sett god, men det blir til tider hakkete og tungt, noe som er slitsomt når det er så mye informasjon det er både viktig og interessant å få med seg. Men han har valgt gode alternativer for ordene Shusterman selv har funnet opp. Blant annet har det å bli «unwound» på originalspråket blitt oversatt til å bli «fragmentert» på norsk, noe som høres enda mer klinisk og realistisk ut.

Livsloven er nok en fremtidsdystopisk serie, men ble faktisk utgitt i USA før Suzanne Collins’ Dødslekene. Selv om serien leses som en klassisk thriller, tar den for seg mange aktuelle og betente temaer. Den reflekterer ikke bare rundt abort, liv og organdonasjon, men stiller også spørsmål ved fundamentalisme, kapitalisme og religion generelt. Det at virkeligheten Shusterman har skapt på mange måter ligner vår egen, gjør det hele mer tankevekkende, til tross for at den også har svakheter. I bok to forsøker Shusterman å komme med en litt mer utfyllende forklaring på hvorfor den usannsynlige «Livsloven» ble utviklet, men den mangler fortsatt mye troverdighet.

Serien består altså av fire bøker, hvorav alle skal komme på norsk i løpet av 2016. Etter to bøker er det tydelig at verdenen Shusterman har skapt er såpass stor, interessant og innviklet at det trengs i hvert fall fire bøker for å kunne både forklare og fullføre på en tilfredsstillende måte.

Å skrive om årstidene som følger hverandre er en velkjent tematikk i barnelitteraturen. Samtidig har de begavede søstrene sin egen vri. De ulike årstidene sover og drømmer mens årstiden foran dem er aktive. Det er flott billedliggjort, som når høsten blir personifisert som en langlemmet rødhåret kvinne, sovende inni et «vintereplekart» som snart skal falle til jorden og farge den.

Naturens søvn knyttes til barnet søvn gjennom små sangbare refreng, i et rytmisk og enkelt språk: «Etter våren kommer sommer. Aldri skal de snu. Er det sommer sover høsten. Og snart sover du». Notene følger med boken, og den musikalske versjonen som kan høres på snartsoverdu.no er egnet til å smelte selv det mest blaserte anmelderhjerte.

Barn finner søvnen fortere når de kjenner seg trygge. Å vite at hele årstider ligger og sover, venter på en ny dag sammen med deg, kan kjennes trygt og godt.

Fire oppslag i boken viser ulike sovende barn der dynen er visuelt omgjort til et dekken av vårens løvetenner, sommerens blomstereng, høstmarken med den første tælen og tung vintersnø. Det er det samme billedutsnittet, det samme treet som følges gjennom et tidsløp – et vellykket fortellergrep Aisato også benytter i Fugl. Et søskenpar i tegnet minitayr, gutt og jente, følger årstidene, og de er mer sjarmerende og livaktige enn jeg husker barna i barndommens favoritt: Kaj Beckmans Lek med Mons og Marit fra vår til vinter. Jeg skulle bare ønske søskenparet hadde tatt en anelse mer plass i dette universet, der flesteparten av bildene viser karakterer med lukkede øyne.

Kontrasten mellom de sovende og sårbare barna og den vakre, men stormfulle naturen som brer seg utover boksiden utgjør sanselige og tankevekkende bilder. Bildet av gutten som sover under høstregnet er et visuelt høydepunkt i boken, der fargene er nydelig avstemt, med dominerende blågrå og oransje toner.

Natur og liv

Tematisk knyttes naturens syklus til vår livssyklus. Døgnets timer og naturens forandringer er tilværelsens grunnvilkår som binder oss alle sammen. Barn med ulike hudfarger og årstidenes ulike identiteter som opptrer i ulike landskap, understreker felleskapet. Slik sett viderefører denne utgivelsen noe av tematikken i En fisk til Luna og Aisatos debutbok Mine to oldemødre, der naturelementer, månen og havet, forener.

Jeg tenker også på livsløpet fra vugge til grav, idet vinteren er tegnet som en urgammel kone – nesten grotesk fremstilt. Sommeren er en herlig sprudlende jente, mens våren er en slags lubben trollfigur som fint illustrerer «livets ubekymrede vår».

Nostalgi og billedrikdom

Njie har skapt en poetisk og rik tekst på rim med stemningsfylte bilder. Det er mye nostalgi i strofer som: «varme kyss og svaberg, flis i foten, støvkorndans. Om tordenbrak og klesvask og en ensom blomsterkrans». I språket finnes en vakker og velkommen sensibilitet som er sjelden i barnepoesien, med mange lydhermende ord – men også noen nødrim. Teksten spiller likevel ikke alltid helt på lag med det prangende og til tider maksimalistiske visuelle uttrykket. Svaberg bringer tankene til norsk kystlandskap, og «i en ensom blomsterkrans» ligger en lavmælt og fortettet poesi. På de tilhørende bildene er årstiden sommer portrettert både frydefullt og flott, men har en overdådig afro av knallfargede spanske margeritter som gir flower-power-assosiasjoner, mens innlandslandskapet minner om en åkerlandsby på kontinentet.

Njies tekst er så ladet med bilder at den til tider kunne kledd et mer neddempet billedspråk, men også en konkretisering av flere av motivene, slik som høstens «kantarell […] svimle veps og ulltrøyer som klør». Jeg lurer på hvorfor Aisato i stedet har tegnet en diger fluesopp. Bildene er på sin side så detaljrike og egenrådige at de til tider kunne kledd en mer åpen tekst. Når begge er sterke artister med tilhørende uttrykk er faren at de ikke møtes ett hundre prosent. Når dette er sagt lar jeg meg forføre og begeistre av boken, det er på begges kanter gjennomført og dyktig utført.

Det sødmefylte og det karikerte

Njies språk er fylt av mye sødme: «honningdråper», «regn på gylne strå», «eplesøtt», og «et bær med sukker på» er noen av motivene. I kombinasjon med Aisatos bilder blir det mye av det søte, nettopp som i en herlig drøm. Til tider er fargene så intense og nesten for harmonisk avstemt i treklanger, barna så pene og lysene så mange at det i kombinasjon med teksten nesten blir for mye av det gylne og vakre. Men bare nesten. Til sammenligning bidrar det underliggende alvoret i flere av Aisatos egne tekster eller nattemørke og den stygge fisken i En Fisk til Luna til effektivt å balansere sødmen i for eksempel barnas store, blinkende øyne.

Helhetlig er uttrykket i boken umiskjennelig Aisatosk. De varme, gylne fargene, de naive typetegningene og de rufsete, tydelige blyantstrekene er gjenkjennelig fra Tambar-universet, spesielt i vår-feen. Den karakteristiske lerretstrukturen (er det også grovt akvarellpapir?) er blant annet gjenkjennelig fra Odd er et Egg. De utflytende prikkene i lett ekspressive, duse lilla og gammelrosa vinterbilder, ses i både Barnas Astrid og Fugl – der Aisato også følger årstidenes syklus. To av vinterbildene står stilistisk til gjennomførte Fugl; vinteren er sterkt karikert, mens klesdrakten har samme dekorative ornamentikk. De stiliserte trærne er også gjenkjennelig i samme univers. Spørsmålet er om det ikke er litt for mange uttrykk i en og samme billedbok. Karikerte fremstillinger er en av Aisatos store styrker, men jeg synes vinteren blir nesten for outrert sett i forhold til de mer realistisk skildrede barna.

Sammenlignet med En fisk til Luna (2014) – der franske Rebecca Dautremer er en tydelig inspirator for oppslag med små, sarte detaljer som valmuer i kontrast til store, rene billedflater – er ikke Aisato like gjennomgående konsekvent eller stilren i denne boken. Samlet sett skjer det mer på billedflatene, med utbroderte detaljer som trer tydeligere frem. Fargekartet er mer variert, og totalt sett mer intenst eller dominerende enn i Aisatos tre siste egne bøker. Stiliserte, karikerte karakterer og elementer er kombinert med tegnede og malte, mer realistiske bakgrunner og mennesker i samme univers – og jeg er usikker på om det fungerer helt optimalt.

I et kompositorisk helstøpt sideoppslag om våren er noe av inspirasjonen fra Dautremer tilstede. De eksplisitt skildrede detaljene, fuglen i det lysegrønne treet, barna og de gule løvetennene får sin nødvendige motsats i vårtåkete grantrær og en sobert avstemt, rolig og blekrosa akvarellhimmel. Det er vakkert.

Fargesterkt og storslått

Til tross for at jeg av flere oppslag nærmest blir svimmel av fargeintensiteten og detaljrikdommen, harmonien i fargeklangene, eller kanskje nettopp derfor, lander jeg på at jo, dette er en både vibrerende og virkelig vakker billedbok. Jeg vet at jeg som barn hadde elsket denne boken. Slik jeg som barn elsket Blomsterfesten illustrert av Elsa Beskow, der naturen personifiseres og får stråle i all sin prakt.

Aisato og Njies felles kunstneriske uttrykk får frem både naturens og livets kraft og sårbarhet, forent i noe så naturlig og forunderlig som søvn. Jeg er helt sikker på at denne både sanselige og søvndyssende billedboken blir en stor favoritt hos tusenvis av barn.

«Den gode forteljinga står alltid i sentrum», lover Samlaget i omtalen av Leseland-serien. Og videre: «Bøkene er fagleg funderte og utvikla i samarbeid med leseforskarar» – og er altså tilrettelagt litteratur. Dette innebærer at det er gjort en rekke tilpasninger basert på antakelser om hva som nettopp gjør en bok lett å lese, som ordvalg, tekstmengde, setningslengde, antall illustrasjoner, antall ord pr. side, og så videre. Bøkene skal være enkle å lese for at barnet skal mestre lesingens tekniske side, noe som igjen skal øke lysten til å lese mer. Bak lettlestkonseptet ligger det en forestilling om at man må forenkle for den ferske leseren: Det enkle barnet trenger enkle tekster. Men er det så enkelt?

Det er ikke gitt at bøker med liten motstand på sikt er det som trigger leselysten mest. Inger Østenstad stiller noen interessante prinsipielle spørsmål om lesetreningsbøker i en artikkel på Barnebokkritikk fra 2006: «Hva skjer med litteraturen når den skal tjene leseferdighetsopptreningen rent instrumentelt? Er det virkelig slik at mengdelesningen, som lettleskonseptet legger opp til, fremmer leselyst og gode leseopplevelser?»

Med Leseland vil Samlaget øke omfanget av lettlestbøker på nynorsk, «slik at den som skal lære å lese med nynorsk som hovudmål, skal ha tilgang på kvalitetssikra lettlesbøker på sitt eige mål», og gir et tydelig signal om at Leseland-logoen skal regnes som et kvalitetsstempel i seg selv. Likevel er det grunn til å tro at bøkene er av varierende kvalitet – særlig når det skal utgis mellom femten og tjue nye titler i året. De fire titlene jeg anmelder her tyder på det samme.

Serien består av en blanding av nyskrevne bøker av norske forfattere og illustratører, og oversatt litteratur. Bøkene skal være «tilpassa barns interesser» (men det er ingen entydig størrelse!). Den har fire ulike nivåer, og i tillegg et nivå for eldre barn og unge.

Krabbekrise – et forvekslingsdrama
Anna R. Folkestads Krabbekrise tilhører nivå 1, som skal egne seg for «barn som nett har begynt å lære seg å lese». Her møter vi Bo og Besta, som kanskje allerede er kjent for barnet: Det finnes nemlig en bok til om disse to, Tanntrøbbel, så dette er en serie i serien. Bo og Besta (særlig Besta, med sin rynkete hud og barnslige iver) er da også karakteristiske typer som man gjerne kan møte flere ganger. Krabbekrise inneholder rett og slett et aldri så lite forvekslingsdrama der Besta ufrivillig tar feil av solkrem og rekeost – og resultatet er en vinneroppskrift.

Teksten er kort med mye dialog, som veksler mellom å være i anførselstegn og i snakkebobler. Det gir et litt rotete inntrykk, men kan ha en funksjon for den ferske leseren i den forstand at snakkeboblene demonstrerer hva anførselstegnene faktisk betyr i skrift. Det er kun én setning pr. side i boka. Illustrasjonene er stiliserte og todimensjonale uten de altfor store ambisjonene. Likevel – og det er det som gjør den lille fortellingen interessant – tilfører illustrasjonene viktig informasjon: «Besta og Bo er på veg til stranda», leser vi på første oppslag. Men også Besten er med. Han går bakerst, men er likevel like sentral i illustrasjonen som de to andre. Dessuten bærer han roten til hele misforståelsen i kurven: både rekeosten og solkremen. Han er med på nesten hvert oppslag, men får ikke ordet før han kommer med selve avsløringen: «Har du sett rekeosten?»

Bestens tilstedeværelse gjør at man må lese illustrasjonene også. I lesetreningsbøker for de aller yngste leserne skal ofte illustrasjonene først og fremst støtte teksten. Her tilfører de noe mer, som gjør det morsomt å lese. Folkestad utfordrer dermed forestillingen om at ferske lesere skal ha enklest mulig tekster, og Krabbekrise blir interessant til tross for det svært begrensede formatet.

Prompebroren: «Det er sant som ei bok»

Humor er viktig også i Bente Bratlund og Odd Henning Skyllingstads Prompebroren, som befinner seg på nivå 4 i Leseland. Disse bøkene skal egne seg for «barn som leser og begynner å bli uthaldande i lesinga». Tittelen kan lure leseren til å tro at dette bare handler om promp, men det gjør det slett ikke: Prompebroren tegner faktisk opp et aldri så lite psykologisk portrett. Boka er enkel å lese i ordets beste forstand: Den er lett å komme gjennom ikke bare fordi det er godt med luft mellom setningene og mange avsnitt, men fordi leseren identifiserer seg med hovedpersonen og ønsker å få vite hvordan det går med henne:

«Broren min prompar».
Orda berre sprett ut av munnen min.
Brått ser alle på meg.
Alltid seier eg ting utan å tenkje meg om.

Dette er vellykket økonomisering. På få linjer blir vi kjent med jeg-personen: Hun får oppmerksomhet ved å si noe hun ikke burde ha sagt – og vi forstår at det er slik hun er. Løgnen vokser. Jenta må stadig finne på nye historier om prompebroren som slett ikke finnes – og det nærmer seg det uunngåelige: avsløringen. Den stigende uroen skildres intenst:

Dei trur meg.
Dei trur meg verkeleg.
Eg kan ikkje gi meg no.

Og:

No sit eg i fella. […]
Kva gjer eg no?
Kva i all verda gjer eg no?»

Det er rett og slett en fastlåst situasjon: «Korleis skal eg kome meg ut av dette?» og «Dess meir eg lyg, dess verre blir det.»

Løsningen finner hun omsider: Hun sier det som det er, at prompebroren er oppdiktet – men lager samtidig en ny løgn: Hun er dikter og skriver bok og må teste ut ideene sine. Prompebroren framstår som et elegant metaprosjekt når det gjelder selve lesetreningskonseptet: Boka viser hvilke fantastiske historier du kan få del i dersom du lærer å lese. Tilhørerne i boka tørster etter mer: «Alle ventar. Dei nesten trippar etter å høyre». Dette er en fin demonstrasjon av ordenes makt – og gleden ved å la seg oppsluke av en fortelling. Skyllingstads illustrasjoner formidler dessuten prompehistoriene på en humoristisk og levende måte, og – til tross for at historiene er oppdiktet – fornemmer vi både prompens lukt og lyd.

Apropos forelska – om, ja, nettopp, gutter og forelskelse
Linn T. Sunne og Julius Vidarssønn Langhoffs Apropos forelska tilhører også nivå 4. Her er det mindre luft mellom setningene og færre avsnitt, og boka framstår slik sett som tyngre å komme gjennom. Det henger også sammen med at handlingsgangen mangler det drivet som Prombebroren har. Tuva skal på «aleineforeldreferie» med moren sin, men gruer seg: Hvordan i all verden skal hun kunne bli kjæreste med Simon da? Tilfeldighetene vil ha det til at Simon er på samme båttur: «Var det mogleg? Var Simon her? Simon? Her?». Det er for godt til å være sant. Plutselig ligger «den gørraste og flauaste ferien» an til å bli fin. Men starten er for langsom: Først på side 26 slår Tuva selv fast at «dette kunne bli ein ganske bra tur likevel», og da er allerede turen godt i gang. Riktignok blir ikke turen slik som Tuva hadde ønsket seg. Simon og Tuva blir kjent med et tvillingpar, William og Wilma. Simon får etter hvert et godt øye til Wilma, og det er moren til Tuva som får kjæreste – faren til Simon. Det kunne knapt vært verre.

Langhoffs illustrasjoner framstår som nokså tradisjonelle og stiliserte. Her kunne illustratøren med fordel ha boltret seg friere for å formidle Tuvas sterke følelser. På enkelte oppslag undrer jeg meg dessuten over valg av motiv, som for eksempel på s. 10, der det er enkle tegninger av noe som i fortellingen er ubetydelig: diverse matvarer. Tegningene gir dessuten assosiasjoner til bildene i pekebøker for små barn – og jeg er høyst usikker på hvordan dét skal kunne bidra til lesemotivasjon. Men andre ganger fungerer illustrasjonene godt, for eksempel når Tuva får en bamse av Simon og sender mms til bestevenninna Maggi. Her utfyller illustrasjonen teksten ved å vise Tuva med den typiske selfie-armen foran seg mens hun smiler til kameraet med bamsen i hånda. Mobiltelefonen er naturlig til stede i boka, og det fungerer fint. Maggi opptrer så å si kun via mobiltelefon og er en god støtte for Tuva, samtidig som leseren får tilgang til Tuvas tanker uten å måtte gå omveien om fortelleren. Det er et godt grep.

Det er ingenting å si på intensiteten i måten Tuvas forelskelse blir skildret på. Likevel framstår boka som nokså forutsigbar, men det kan godt hende at det nettopp er dette en del ferske bokslukere vil ha: En feelgood-bok som gir liten motstand.

Mars er for taparar – en heltefortelling
Danske Lars Bukdahl og Morten Voigts Mars er for taparar er en science fiction-fortelling om Billy Bob, elev ved «NASAs hemmelege rakettskule». Dette er ikke en skole for pingler; her handler det om liv eller død. Vår helt påtar seg et oppdrag som enten kan innebære å «redde menneskeslekta eller å døy heltemodig i forsøket». Billy Bobs erkefiende kommer ham likevel i forkjøpet, og vi blir vitne til en dramatisk kamp i rommet mot et kosmisk kattedyr der liv og ære står på spill, og der Billy Bob må komme sin egen fiende til unnsetning.

Mars er for taparar er beregnet på eldre barn og ungdom som allerede er gode lesere. Den har enkelte oppslag uten illustrasjoner i det hele tatt, men andre steder krever illustrasjonene at leseren stopper opp, for eksempel der kartet over astronautskolen er viet en hel dobbeltside.

Bøkene er for barn som vil lese «korte historier med høg illustrasjonsgrad», og har «lettlesen» tekst. Imidlertid framstår ikke denne boka som lettlest. Det er få språklige tilpasninger å spore. Setninger som «Sånne doble sett av elektriske klør som tek kvelartak, er ikkje akkurat det mest oppmuntrande videoklippet å ha rullande for det indre blikket sitt ein måndag morgon klokka tjue minutt på åtte på trinn nummer femten hundre og eitt eller anna» er verken korte eller spesielt enkle å lese. Språket har godt driv og historien er spennende, for all del, men jeg forstår ikke hvorfor Mars er for taparar er plassert i Leseland-serien i det hele tatt. Det virker noe spekulativt: Leseland-serien påberoper seg å være allerede «kvalitetssikra» bøker, og dermed kan man stole på dem også når leseferdighetene skulle tilsi at man faktisk kan lese bøker utenfor dette konseptet.

Lesekompetanse – mer enn avkoding
Lesetreningsbøker er potensielt viktige bøker for unge lesere. For mange barn kan de representere de første erfaringene med stillelesing, der det handler om å komme seg gjennom en bok på egen hånd – uten en voksen formidler. Samlagets Leseland-serie vil tilby nynorskbrukere gode lettlestbøker. For å være en reell konkurrent til Cappelen Damms velkjente Leseløve-serie, som også har titler på nynorsk, ville Leseland ha tjent på å sette seg noen tydeligere estetiske ambisjoner. Det er ingenting som tilsier at dét skulle komme i veien for lesingen – snarere tvert imot. Ikke desto mindre er det positivt at flere av illustrasjonene i de fire bøkene jeg har omtalt her har reelle funksjoner i fortellingene. Leseland-serien ser dermed ut til å ta på alvor det faktum at lesekompetanse er en sammensatt kompetanse som handler om mer enn å kunne avkode skrift.

De 22 bidragene i antologien Mensen strekker seg fra geriljabroderi og fotokunst til dikt og noveller. Et gjennomgangstema er ønsket om å få slutt på stillheten og skammen rundt det å få og ha mensen. For det er tydelig at redsel og fornektelse er helt vanlige reaksjoner første gang: I Edy Poppys novelle gjemmer jeg-personen trusene med mensblod i tomme isbokser som hun legger i fryseren, mens Agnes Ravatns hovedperson holder det skjult for moren i et helt år før hun blir avslørt. Nesten alle bidragene har en tydelig førstepersonsforteller. I de skjønnlitterære tekstene er det gjerne en ung jente som nylig har fått mensen for første gang selv, eller en litt eldre forteller som rolig kan si at alt går bra, du finner ut av det, dette er helt normalt. Kristina Leganger Iversen skriver for eksempel:

Ingen tør å bruke tampong.

Er redde for storleiken

(kva skjer med jomfruhinna?)
(det er for trongt der!)

har ikkje lært at ting kan gli inn og ut

lett som ein plett:

først tampongar

(berre spytt litt på enden først)

seinare kjøkkenreiskapar, dildoar, pikkar

(berre spytt litt på enden først her òg!)

Denne fortrolige stilen tror jeg kan kurere dem som synes det er litt flaut å lese i starten. Når forfatterne og illustratørene er så åpne, har ikke leseren noe å frykte. Til sammen formidler bidragene at mensen kan være så mangt: Humoristisk, blodig alvor, fint, betryggende, en feministisk kampsak, og noen ganger bare rett og slett kjedelig eller helt likegyldig.

Det gjennomførte designet av Johanne Hjorthol og Majlin Keilhau, samt de fine (og blodige!) illustrasjonene av Rune Markhus, har mye av æren for at boka er så helhetlig og lekker visuelt. Ja, for det går faktisk an å lage en bok om mensen som ser innbydende ut! Det skaper sammenheng i mylderet av tekster og tegnede bidrag av ganske forskjellig karakter.

Boka er gitt ut som en ungdomsbok, men tåler godt å bli lest av voksne også. Kun en håndfull av bidragsyterne skriver for barn eller ungdom til vanlig, men ikke et eneste bidrag gir inntrykk av å være forenklet for målgruppens skyld. Det står det respekt av. Hele boka gir inntrykk av et ekte engasjement og stor formidlingsglede.

Er det snart slutt på mytene?

I sakprosateksten «Vi drukner i mens» skriver Marta Breen at forfatterne av boken Førerkort klasse B påsto at kvinner burde være forsiktige med å kjøre når de har mensen fordi pms kunne føre til flere ulykker. Dette finnes det selvsagt ikke dokumentasjon for, men det er kanskje ikke så rart at myten om pms-kvinnen lever i beste velgående, når også noen av bidragene i denne boka er med på å bygge opp under den?

Mari Kanstad Johnsens illustrasjon fremstiller pms som en apokalypse. Hos Lina Neidestam blir karakteren Zelda til et Hulkenlignende monster den uken hun har mensen. I et annet bidrag fra Neidestam, som spiller på motivet i Edvard Munchs «Skrik», fortviler en kvinne: «Hvorfor føler jeg meg sånn?! Hva ligger bak denne skammen og sjelskløen?!». At forklaringen i siste rute viser en truse med mensblod i, blir litt platt og forutsigbart sammenlignet med de andre bidragene.

Illustrasjon: Lina Neidestam.

Dette er mitt eneste ankepunkt. For resten av boka gjør en god jobb for å få bukt med fordommer som dette. Det fungerer veldig godt når tegneserieskaper Jenny Jordahl, med en god dose humor og ironi, avslører blant annet samfunnets trangsynthet, bind- og tampongindustriens dårlige salgstriks, menns forvirrede forhold til mensen, samtidig som hun kommer med litt generell folkeopplysning.

Illustrasjon: Jenny Jordahl.

Det samme gjelder illustratør Anna Fiske som tar for seg menstruasjonsbeskyttelsens historie. Begge to tegner bloddryppende truser med den største selvfølgelighet. Marit Larsen unngår alle pinlige ord i sitt diktbidrag 1996– , men fordi diktet er helt avhengig av en kontekst for å bli forståelig, fremstår det likevel som en artig og elegant løsning. Hvis det ikke sto i nettopp denne boka, ville man nok ikke gjettet at det handler om steder/ganger/måter hun har fått mensen.

Usynliggjort

I Gunnhild Øyehaugs bidrag i brevform, forteller hun om da hun skrev manuset til filmen Kvinner i for store herreskjorter, basert på hennes egen roman Vente, blinke (2008). Filmens heltinne får mensen på et fint, hvitt teppe hjemme hos forfatteren hun er interessert i. Øyehaug skriver: «Vi fekk tilbakemeldingar frå fleire mannlege sjåarar som såg filmen før han var ferdig, at scena blei opplevd som unødvendig, den føya ikkje noko til handlinga. Vi vart forfjamsa: Hæ? Ikkje ha med mensen? Denne viktige kroppsfunksjonen? Som så godt som aldri er på film?». Øyehaug nevner også filmen Svenskjævel, der den kvinnelige hovedpersonen skifter bind: «Regissøren måtte stå hardt på sitt for å få halde på den scena». At det er så vanskelig å få med noe så naturlig og så lite (en blodflekk, bare!) på film i dag, fungerer som godt bevis på at antologien Mensen er en utgivelse som er mer enn berettiget.

Et oppgjør med skam og tabu

Boka kan leses som et innlegg til en debatt om hvorfor vi ikke snakker om mensen. I Danmark er denne debatten langt mer synlig i media, takket være boka Gennemblødt av Sine Cecilie Laub og Maja Nyvang som nylig kom ut på forlaget People’sPress. Reaksjonene på boka deler seg grovt sett i to leirer: Noen mener at det er en viktig feministisk kamp å synliggjøre mensen, mens blant andre tidligere leder for Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard, mener at mensen slett ikke er tabu, og at det finnes langt viktigere kamper.

Kadra Yusuf minner oss på hvor heldige vi tross alt er, som har mensen i vestlige land, i sitt bidrag «Hallo! Du funker!» Da Yusuf var seks år, så hun sin eldre kusine i Somalia ligge i fosterstilling på kjøkkengulvet: «Sterke menssmerter regnes ofte som tegn på at man er ordentlig omskåret, siden blodet i slike tilfeller ikke flyter, men drypper. Det er visstnok forferdelig vondt. Sterke menssmerter varsler dermed om en ærbar jente».

For mange jenter i Afrika betyr det å få mensen slutten på skolegangen. Mangel på bind, tamponger og smertestillende, rent vann og steder å skifte, gjør at de holder seg hjemme. Skoleuniformer får avslørende flekker som ikke går bort i vask, ikke alle har råd til å kjøpe en ny. Hvis vi skal kunne gjøre noe med dette, blir vi også nødt til å kunne snakke åpent om mensen her hjemme, uten å kalle det «jordbæruka» eller «tante Rød».

Illustrasjon: Jenny Jordahl.

Ein må vel kunne seie – i alle fall med eit skeivt smil – at ein legg lista høgt når ein kallar boka si for Den finaste historia. Det er godt dei er to om saka, tenkjer eg, når eg plukkar opp denne boka, som tidlegare Brageprisvinnar Brynjulf Jung Tjønn har skrive og Øyvind Torseter har illustrert. Og her er det litterære motet og den faglege tryggleiken lett å merke frå starten av: Historia tek til utan ord, ei jente klyv ut av eit vindauge og traskar gjennom snøen med attlatne auge før tempoet tek til og ho spring ut eller inn i natta, med strekar til hår, som strekk seg lenger og lenger ut for kvar side – ja, faktisk sluttar håret tilsynelatande aldri å vekse. «Kven er det som er ute og spring midt på natta?», spør teksten, og svarar med det same: «Jo, det er Vera.»

Friluft og fantasi

Rørslene i det flytande håret til Vera smittar over på den nattlege omverda. Bakken buktar seg frå side til side, ifølgje med den sovande, drøymande småjenta som vandrar vidare inn i skogen. Lesaren kan skimte skapningar under bakken, og eventyrlege skikkelsar og trolske fantasifigurar finn seg til rette i dette biletuniverset med største sjølvfølgje. I teksten er dei knapt nemnde med eit ord. Så brukar heller ikkje Jung Tjønn veldig mange ord, men han treff relativt godt med dei han brukar, sjølv om enkelte formuleringar kunne ha tent på tydelegare og sterkare litterær ladning. Nokre setningar verkar til dømes først poetiske, men mister raskt litt kraft når eg tenkjer meir på dei: «Salander kan puste så kinna er raude som lyngen i skogen».

Ikkje for det, teksten er absolutt lada med meiningsrikdom. Den finaste historia er av slik karakter at når eg prøver å karakterisere den, blir det helst med ord som kan vere vanskeleg å skrive utan ein viss ironisk avstand: Poetisk og draumaktig, susande, svevande, vakker og var. Fantasien er i fri flyt, men til liks med håret til Vera går det ein tydeleg narrativ tråd gjennom forteljinga. Forfattar og illustratør har såleis ein viss kustus på lesaren, og dei mange tankespranga som han eller ho blir frista til å gjere. Den fundamentale barnelitterære strukturen, som går frå heimen, ut i verda og heim att, hjelper sjølvsagt også til å leie lesaren på veg. Dette minner meg om at også alpinistar i fri flyt har køyrt opp ei løype når dei køyrer i mål.

Draumebok

Vera er på veg til dammen ved åskammen, der ein nøkken-liknande skapning med namnet Syl lever. Det er Syl som fortel Verda den finaste historia, og når ho byrjar å fortelje, får lesaren ta meir og meir del i ei dramatisk hending som utvilsamt pregar Vera i dagleglivet utanfor draumevandringa. «Den finaste historia», blir det avslørt, er ei historie «der det skjer så mykje vondt, men går bra til slutt.» Til no har det vonde berre vore ymta om, og stemninga nærmar seg først det verkeleg vonde når fortida blir del av forteljinga og omverda pressar seg trugande inn: Syl fortel om ein gut i lyngen og at «Blålyset var som blinkande blåbær i måneskinet.»

Det er Salander, broren til Vera, som ligg i lyngen, og Syl fortel om korleis han pusta liv i han. «Fort deg, […] bli ferdig med alt det vonde», tenkjer Vera. Redningshistoria blir verande temmeleg kryptisk, men eg trur likevel den er vond nok til å engasjere den unge lesaren. Dette er ei form for opnande, ekspanderande historieforteljing, og historia er vanskeleg å redusere. Lesaren byrjar i staden å stille spørsmål, lure på kva som har hendt – kva som er verkeleg og kva som er draum – og usikkerheita dette påfører lesaren er like verknadsfull som vanskeleg. Eit liknande grep finn eg i illustrasjonane, til dømes i måten årstidene er framstilt på. Dei flyt saman, og synest ofte å vere til stades alle saman samstundes. Heller ikkje vekslinga mellom lys og mørke synest å følgje vanleg logikk, og resultatet av alt dette er ei draumebok som balanserer fint mellom det urovekkjande og det trygge.

Denne boka er rett nok ikkje for alle. Det som for meg er lett svimlande, poetisk og augeopnande, kan truleg vere lettare ugjennomtrengjeleg for dei mest utolmodige barnelesarane. Likevel trur eg denne boka kan treffe dei fleste, og då kjem det sjølvsagt også an på den vaksne si evne til å formidle boka. Ein nærliggjande og enkel måte å ta fatt på den utfordringa på, er å ta tittelen på ordet og føreslå: Skal vi lese den finaste historia saman?

Kven kan seie nei til det?

«Petter lengter hjem. / Bård vil dra sin vei. / Men de kan ikke det. De er fanget. Å NEI.»

Rob Biddulph er en engelsk forfatter, illustratør og designer. Bildeboka Blown away (2014) var hans første bokutgivelse, og ble premiert med the Waterstones Children’s Book Prize (2015). Oversetteren og musikeren Vibeke Saugestad har oversatt boka til norsk.

Blåst bort handler om pingvinen Blå som prøver ut sin nye drage på en vindfull dag. Men vinden er så sterk at Blå ufrivillig blir med opp i lufta. Blås venner prøver forgjeves å få ham ned, men snart henger også pingvinene Frida og Petter, selen André og isbjørnen Bård etter dragesnora. De føres langt av sted, til slutt faller de ned på en tropisk og altfor varm øy. Blå klarer heldigvis å klekke ut en plan så de kommer seg trygt hjem til Arktis. Vel hjemme klarer han å motstå fristelsen når en ny drage dukker opp i posten.

Dekorative illustrasjoner

Biddulphs illustrasjoner er humoristiske, formsikre og stiliserte, i en gjennomført retrostil. Det ser ut som om de er malt i gouache og/eller i Photoshop, og en svak lerrets-tekstur gir et håndpreget inntrykk. Hovedpersonen Blå er svært stilisert, en nær todimensjonal figur. Han er således veldig gjenkjennelig gjennom hele historien. Allikevel tenker jeg at enkelheten går litt på bekostning av hans personlighet. Det stive nebbet kan verken smile eller fortvile. Følelser blir uttrykt via øyne, fartsstreker og veivende armer. Det gir effekt, men for meg er ikke dette helt nok til å identifisere meg eller få sympati med Blå. Noen av de andre dyra, som selen André og isbjørnen Bård er mer naturalistiske i stilen. Selen har et prikkete rødt tørkle og søtt oppsyn, men det er påtagelig hvor likt ansiktsuttrykk han har hele tiden. Isbjørnen viser noe mer følelser, han smiler i det minste når de er på hjemtur. Dyrene fremstår som brikker i en morsom fortelling mer enn som selvstendige personligheter.

Rim på godt og vondt

Teksten i boka er skrevet i diktform, på rim. Noe av poenget med rim må vel være å gi rytme og lekenhet til teksten, slik at det oppleves lett å lese. Blåst bort er oversatt, og jeg forstår at det er en utfordring å oversette tekst på rim. Mye av det opprinnelige kan gå tapt hvis det ikke finnes passende norske rimord. Jeg aner en viss urytme i gjendiktningen, som om teksten innimellom har på seg en tvangstrøye som tvinger den inn i et rigid rim-krav. Den engelske originalen oppleves friere, med komprimerte setninger og et muntlig, lett språk:

«One big gust / should get them going. / Now, who could help? Who`s good at blowing?»

Her legges det opp til at leserne skal lete etter et dyr som er god til å blåse (elefanten). I den norske oversettelsen står det:

«Et skikkelig vindkast / bør få dem av sted. / Et trompetsnabelstøt. / Hvem kan hjelpe med det?»

Ordet ’trompetsnabelstøt’ er underfundig, men skaper lett krøll på tunga. Dessuten er vindkast vel noe som kommer fra vinden, og ikke fra en elefant? Dette er et eksempel på noe av lettheten (og logikken) som går litt tapt i oversettelsen, kanskje fordi det rette ordet ikke fins. Den norske versjonen preges av flere ord, og flere setninger – avdelt med punktum, som dermed skaper stakkato. Men selv om teksten iblant strever litt med rytmen, får den absolutt fram historien. Og det fins flere tekstlige gullkorn her, som fremstår lette og ledige:

«Og én, to tre. / Farvel. Adjøss. / Så er hele gjengen / på vei til sjøs.»

Mangler troverdig vendepunkt

Fortellingen starter i gjenkjennelig «vil-du-være-med-så-heng-på»-stil: vennene blir hengende, én etter én i dragesnora og får en ufrivillig reise til en tropisk øy. De vil hjem, men dragen er borte. Ytre sett er dette svært dramatisk. Men verken illustrasjoner eller tekst gjenspeiler dramatikken på en overbevisende måte. Illustrasjonene viser en spennende jungeløy, med vennligsinnede dyr. Ja, det er til og med en is-kiosk der! Våre venner syns det er for varmt, og lengter hjem. Men de ser ganske uberørte ut: de gråter ikke, og det er bare så vidt mulig å se at de svetter litt. Som leser trenger jeg å føle noe mer ubehag for å engasjere meg i situasjonen.

Telleoppgaver og morsom bonushistorie

Biddulph har lagt inn noen morsomme telleoppgaver i historien: Leserne får telle skyer og antall båt-passasjerer. En bonushistorie, som bare de som leter får øye på, er at en ape fra den tropiske øya blir med hjem som blindpassasjer. Vi får et lite hint i teksten:

«Er de fem eller seks? Jeg kan telle, du peker. / Hvem er det som driver med apestreker?»

På den aller siste siden, og etter at den egentlige historien og teksten er avsluttet, ser vi at apen flyr, om natten, med Blås nye drage mot jungeløya. Bonushistorien er et vellykket grep som skaper spenning for årvåkne lesere.

Vil fungere fint som pekebok for barn i førskolealder

Bildeboka er ganske «laidback» i stil, med et behagelig ufarlig innhold. Personlig hadde jeg nok foretrukket litt mer dramatikk og innlevelse i tekst og illustrasjon. Men enkelheten er også en styrke, figurene er gjenkjennelige, historien er lett å forstå. Morsomme detaljer ligger gjemt i illustrasjonene, og det er en god estetisk opplevelse å bla i en vakkert utført bok. Som pekebok for barn i førskolealder vil den fungere fint. Men hva er lærdommen? At man ikke skal utforske? At man skal holde seg til sin egen øy? Vel, dyr er vanedyr, og det er ofte vi mennesker også. «Borte bra, men hjemme best» forteller ordtaket oss.

Johanna Lindbäck har avsluttet en toårig periode som leseambassadør i Sverige. Hun er lærer og mangeårig bokblogger, og hun har skrevet sju ungdomsbøker og tre barnebøker. Oppfølgeren til Lite ihop, Kanske ihop, er allerede ute i Sverige.

Hovedpersonen i Litt sammen, Majken, går i sjuende og er midt mellom barn og ungdom. Hun er ofte usikker på seg selv, men har et trygt holdepunkt i bestevenninnen fra barnehagen, Tessan. Men etter sommerferien er ikke ting som de var lenger. Tessan treffer kjekkasen Dexter, men forteller ikke Majken så mye om det – for Majken er jo ikke så interessert i å snakke om gutter? Når Tessan blir stadig mer sammen med Belinda, glir de to venninnene gradvis fra hverandre, og Majken opplever en intens sorg over å ha mistet venninnen.

Planen for å vinne Majken tilbake, involverer den nye gutten i sjuende, Ivan. Hvis de kan late som om de er interesserte i hverandre, vil kanskje Tessan snakke med kjedelige Majken igjen?

Om planen virker, skal jeg ikke avsløre, men Johanna Lindbäck tar altså for seg vennskap og identitet i denne boka, også fulgt av temaene forelskelse og modenhet. Miljøet i boka er preget av ungdomskultur, men personene er ennå ikke tenåringer. De er på vei mot tenåra, mot oppdagelsen av seksualitet og utforsking av kropp og følelser. I disse dager går det nesten ikke an å snakke om tenåringer uten å nevne Skam, men her møter vi et lignende miljø noen år før. Forviklinger, vennskap, posisjonering, følelser, men ikke sex. Det er nesten litt deilig, og bøker for jenter i, eller litt før denne perioden, er velkomne.

Tidsriktig og snappy språk

En av bokas styrker er språket. Johanna Lindbäck og oversetter Lene Stokseth treffer ungdommens språk, i den grad en førtiåring (med ungdommer i huset) kan bedømme dette. Majken som jeg-person er troverdig som sjuendeklassing i 2016. Det at språket treffer nåtida, er også en potensiell svakhet – uttrykksmåtene, anglisismene og referansene vil kanskje gjøre boka utdatert raskere enn en bok med mer nøytralt språk. Det er også en hårfin grense mellom det som er friskt og det som er krampaktig og teit, å legge seg opp til en tolvårings språk krever språklig selvtillit av forfatter og oversetter. Det vil antagelig svi i flere norsklæreres øyne, men så er de heller ikke helt i målgruppa. Forlaget oppgir målgruppa til å være jenter i 9–13-årsalderen, og det er nok et godt anslag.

I dette eksempelet har Majkens bror Pontus kjæresten på besøk, og Majken kommenterer i en typisk indre monolog:

”«Hun ville ha noe godt,» smilte han på den helt spesielle, forundrede Ida-måten sin. Hver gang han snakket om henne, lød  det som om hun hadde gjort et mindre underverk.

Ida syklet til byen. Hele FEM kilometer! At hun klarer.

Ida har på seg jeans. Nei?! Så. Unikt.

Pontus er definitivt forelsket. Alt med Ida er visst vidunderlig og utrolig.”

Dialogene er ikke alltid like stramme, men på sitt beste snappy, og troverdige. De indre dialogene er også svært gode. Majken er hele tiden i tvil, hun forstår ikke helt de sosiale kodene, hun lurer på hva andre syns om henne, hun iakttar seg selv og stiller spørsmål om hun gjør det rette, om hun klarer å unngå å drite seg ut.

Å tørre å være sær

Identitet er et hovedtema i boka. Majken strever med å finne sin plass. Hvordan er man seg selv? Hvordan er man venn? Hvordan er man kjæreste? Hvordan er man datter? Majken vet at det er teit å spille fiolin, men likevel fortsetter hun med det. Hun har flere sære sider, men det er vanskelig å ta dem ut, å være trygg nok på seg selv. Og de sosiale kodene er gåtefulle for henne.

«Vi er mange som ser helt ok ut, men likevel er det slitsomme mase-Belinda alle svinser rundt. Jeg skjønner det ikke! Å bli populær er noe som bare skjer. Plutselig vet liksom alle at den og den personen er det, men ingen kan forklare hvorfor.»

Lindbäck skildrer treffende relasjonen mellom mor og datter. Majken er glad i moren, men også evig oppgitt over henne. Majken er på vei til å bli tenåring og lever i en annen verden enn den moren tror. Eller den verdenen Majken tror at moren tror hun lever i. De voksne i boka er gjennomgående positive, men voksne. De kan bare aldri forstå hvordan det er å være tolv.

«Men mamma. Gi deg»

 Hun så på meg med et blikk som sa hva, hvorfor det? Akkurat som jeg trodde.

 «Det funker ikke sånn lenger, skjønner du ikke det?» sa jeg. «Vi er ikke fem år gamle.»

Boka peker på at eldre tenåringer og unge voksne kan være gode rollemodeller. Fiolinlæreren Izzy er Majkens store idol, og hun får også umiddelbar god kontakt med Ivans storesøster Liv.

Eget, norsk omslag

Handlingen foregår i Sverige, noe som setter et tydelig preg på boka. Navnene er unorske og skolehverdagen litt ulik. Det er ingen svakhet ved boka, en svensk virkelighet er ikke langt unna, og boka foregår utvilsomt i nåtida. Å lese om barn i andre land tåler norske barn godt, men det norske forlaget Mangschou har valgt å gi den norske utgaven et annet uttrykk enn den svenske. Christoffer Grav har illustrert forsiden, og gitt den et utseende som strekker seg oppover i alder i forhold til den svenske, men som også er litt kulere og renere. Det største kulturkræsjet er imidlertid nøkkelost! Majken har aldri hørt om den rare osten før, så Ivan må forklare hva slags ost det er og hvorfor de kjøper den hvert femte år.

Lett og underholdende – men ikke bare

Selv om boka på mange måter er lettbent og underholdende skrevet, tar den også opp interessante temaer, som hvordan jenters verdi blir definert av andre ut fra hva de snakker om seg imellom. Å snakke om gutter blir vurdert høyt, jamfør Bechdel-testen. Den kan googles og formidles videre!

Boka er på 221 sider, og kunne ha vært strammet inn noe. Det kjennes tidvis som om det skjer lite, eller som om en har lest noe lignende før. Det lanseres også mange personer som ikke blir mer enn navn, og som kanskje forvirrer mer enn de tilfører. Samtidig kunne jeg tenke meg å høre mer om noen av personene, for eksempel Majkens søsken, læreren hennes og den før nevnte Liv.

Boka er en klassisk utviklingshistorie for pre-teens, eller pre-Skam, som det kanskje heter nå. Den er sjarmerende utført, men har ikke så voldsomt driv i selve fortellingen. Det er Majkens sjarm og det lette, gode språket som gjør at leseren fortsetter – og ikke minst lurer leseren på når Majken skal skjønne at hun faktisk er forelska i Ivan på ordentlig, og ikke bare som en del av spillet.

I samarbeid med foreningen Leser søker bok har Gyldendal startet opp en ny serie, ORDFRIE bøker. Det vil si bildebøker helt uten tekst. Det er ikke pekebøker for de aller minste, tematisk er bøkene for alle, fra lesehester til lesesvake, men de er spesielt rettet inn mot målgruppen 6–9 år. Disse bøkene vil bidra til å styrke mestringsfølelsen lesesvake får ved å lese en hel bok på egen hånd.

En ny sjanger, sier forlaget om serien som hittil i år teller de to utgivelsene Jeg rømmer av Mari Kanstad Johnsen og Pokalen av Kristoffer Kjølberg. Men bildebøker uten tekst er ingen ny sjanger, tekstløse bildebøker for barn/unge er for lengst inne på innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur i Norsk kulturråd. Fra 2014 er også bildebøker for voksne inne på ordningen.

Begge bøkene i serien er påmeldt innkjøpsordningen som definerer bildebok slik:

«Med «bildebok» forstår vi her enten ei bok som formidler innholdet bare gjennom illustrasjoner (tekstløs bildebok) eller ei bok der det er illustrasjon(er) på hvert oppslag, og der de til sammen utgjør minst 50 prosent av omfanget.»

I regelverket for samme ordning står det også at «Vurderingsutvala skal mellom anna leggje vekt på om utgjevinga:

• er eit heilskapleg litterært verk
• inneheld dei naudsynte kunstnariske, språklege og handverksmessige kvalitetane»

Annerledes og spennende

Mari Kanstad Johnsen (f. 1981) oppfyller alle disse kriteriene, og flere, i boka Jeg rømmer. Like siden debuten, med illustrasjoner til bildebøkene BARBIE-NILS og pistolproblemet (Gyldendal 2011) og Vivaldi (Magikon 2012), har hun vært en annerledes og spennende norsk bildebokkunstner som trekker veksler på fri tegning og billedkunst i illustrasjonene til andres og egne tekster. Eller som her, i en bildebok helt uten verbaltekst. Og hva mener jeg med det? Jo, hun bruker bildespråkets teknikker: farger, linjeføring, perspektiv, rom og kontraster, til  å uttrykke følelser, stemning og handling.

Jeg rømmer handler om noe veldig mange barn har kjent på kroppen: det å flytte til et nytt sted og ikke finne seg til rette. Hovedpersonen i boka, ei jente, sliter med akkurat det. Det handler også om hvor lite som skal til for å snu en situasjon, om empati, og om at det å være alene ikke alltid betyr å være ensom.

Fortellingen starter på forsatsen, in medias res, rett i rammefortellingen: Flyttelasset kjører i én bil, i den andre bilen sitter jenta og foreldrene. Foreldrene vinker optimistiske og glade, mens jenta ser trist tilbake på venner, naboer, og en katt som vinker sørgmodig farvel. På tittelsiden, der historien vanligvis starter, sitter jenta i sengen sin i det nye huset omgitt av flyttekasser. Det er natt, månen er oppe, og utenfor det store panoramavinduet ser vi havet og en øy i det fjerne. Der finnes det selvlysende kaniner, og en natt henter jenta en av dem, og handlingen snur. Slik legger bildebokmakeren ut frampek om ting som skal skje, på samme måte som en forfatter gjør det i verbalteksten.

Teknikk og bildespråk

Bildeutsnitt, perspektiv og farger forteller om situasjoner og slår an stemninger. Der den nye jenta presenteres for klassen er læreren ruvende tegnet, fra froskeperspektiv. Jenta selv forsvinner nesten inn i bildebretten. På den andre siden i oppslaget ser vi klassen fra jentas ståsted: litt nedenfra og opp i et totalbilde der elevene fyller, ja sprenger, bildeflaten. Kroppsholdning og mimikk i de strektegnede elevene mot en faretruende, rød bakgrunn speiler skepsis, mangel på interesse, uvennlighet – og fare. Videre fortelles historien ofte i ruter og ulike utsnitt som glir over i hverandre, og som veksler med helsidesbilder. Tegnestilen er «slacker-tegning», en form for upretensiøs, raskt utført og populærkulturelt inspirert kunst. Den veksler med stramme, arkitektoniske sideoppslag av det nye huset der de organiske innslagene av natur (plante, kanin, jente)  skaper kontraster. Slike organiske elementer brukes i billedkunst – og av en del bildebokskapere, som Kitty Crowther, for eksempel, og av tegnekollektivet Tegneklubben.

Natur, i form av grønne planter, vegetasjonen på øya, og et stort tre i skolegården der jenta klatrer opp og ligger på en gren og ser ned på de andre som leker, gjentas utover i fortellingen. Mørke blåfarger og sort hav understreker dramatikken når jenta rømmer  til øya og henter hjem en selvlysende kanin som gir henne sosial aksept i klassen. Men kaninen lengter også hjem, og speiler slik jentas følelser. Den personlige veksten i jenta vises i bilderuter, der treet nå er et hyggelig fristed gjennom ulike årstider. Jenta vokser, bokstavelig talt, og blir mer synlig, og derfor også lettere å bli venn med. Nå er øya et sommerlig og gyllent fristed dit jenta tar med seg sin ny venninne.

Sjelden har jeg lest en rikere og mer handlingsmettet norsk billedbok – uten ord. Her er sågar en god moral og undertekst som bonus. En av de beste bildebøkene så langt i år.

Røverhistorie med flere lag

Der Kanstad Johnsen ligger tett på Slacker-kunst i formspråket sitt, har Kristoffer Kjølberg et rent og mer markert flatebetont bildespråk, slik vi kjenner det fra tegneserier og bildebøker av den mer tradisjonelle typen. Men ser man nærmere etter, er det mange likheter mellom de to bildebokskaperne i detaljer, fargebruk, lyssetting, organisk vegetasjon og i frampek.

Kjølberg starter også rammefortellingen på forsatsen, og slik vet vi hva det skal handle om når vi kommer til tittelbladet: Det er golf, det er konkurranse og det er far som har vunnet den store pokalen. Så får vi vite at far er rik på penger og vinnerlyst, men fattig på empati og kjærlighet til sønnen sin. Pokalen får hedersplassen på kaminhylla, på bekostning av blomster og familiebildet fra lykkeligere dager med far, sønn og hund.

Men dette er en røverhistorie med flere lag. Når far leser om innbrudd i avisa ved det klassiske rikmannsbordet, langt og dekket kun til to, blir han redd for at noen skal røve pokalen hans. Ny vakthund bestilles, men det er en hund med urent mel i posen. Sønn og snill hund følger etter vakthunden, ser skurkene og forbereder en motaksjon som i oppfinnsomhet henter elementer fra Alene hjemme, julefilm i særklasse. Her er alle ingrediensene som hører hjemme i en røverhistorie: Rik, hjerterå far ofrer snill sønn og hund til fordel for golf og suksess. Hovmod står for fall, og vinnerlykke og pokaler også. De gode og smarte vinner, skurkene får sin straff, og faren – hvor ble det av ham? Legg merke til det siste familiebildet – uten far.

Det er slike detaljer som utvider historien og gir karakterene liv: Far har bilde av en golfball på sin side i spisestuen, mens gutten har bilder av seg og faren.

Farger, mørke, lys og skygger brukes bevisst i dramaturgien og framdriften i historien. Det samme gjør vekslingen mellom oppslag (to sider), en sides oppslag og oppdeling i flere bilderuter, det siste når handlingen akselererer og spenningen stiger. Det ligger mye omtanke og arbeid i lyssettingen som former de tilsynelatende flate illustrasjonene og skaper driv i fortellingen. Her er ingen verbaltekst. Selv politibilen mangler tekst, men farger og formgivning er ikonografisk gjenkjennelig og sier mer enn ord.

Kjølbergs bok er rik på detaljer, fra designlamper til tegneseriens onomatopoetikon – lydhermende ord, men her kun som symboler: svettedråper som spruter av pannen, fartsstriper og stjerneformet krasj. Det fungerer meget godt. Historien er spennende, den har god driv og en undertekst, med en helt egen vri.

Forlaget legger som nevnt vekt på at serien rettes mot litt eldre barn, 6–9 år, som sliter med lesing. Derfor er formatet mindre enn vanlige bildebøker, og omslagene signaliserer at de ikke er for de minste. Det fungerer, dette ser ikke ut som småbarnsbøker, og er det heller ikke. Det er fint å se at forlaget strekker seg og velger på øverste hylle av bildebokmakere til å lage rene bildebøker. Det er en krevende øvelse å fortelle uten ord, det har Kanstad Johnsen og Kjølberg klart med glans. Mer av dette!

Bare la meg være i fred er Bergljot K. Nordals debut som ungdomsforfatter. Hun har tidligere skrevet to romaner for voksne. De er skrevet på nynorsk, mens Bare la meg være i fred er skrevet på bokmål. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2014, og har også utgitt en diktsingel. Hun er utdannet litteraturformidler og arbeider som forfatter og pianolærer. Nordal har gått på Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning, og som flere av debutbøkene herfra, handler denne om identitet og å finne sin egen vei i ungdomstida.

Hovedpersonen i boka er Max, og som tittelen sier vil han helst bare være i fred. Han vil ikke ta opp kampen med guttene som dytter han ned i pissrenna, han vil bare at det skal gå over. Det er ingen god strategi, og når Max til slutt sprekker, blir det en dramatisk episode som fører til at faren hans får psykiske problemer.

Ei natt hadde Max våkna av noe han trodde var sirener. Men da han til slutt slo opp                      øynene, skjønte han at det kom fra stua. Som om man trenger øyne for å kunne forstå                       lyder. Han hadde lista seg ut i gangen og der hørte han faren gråte. Han hørtes ut som en        veldig trist hund. Og han gjentok flere ganger: «Hva har jeg gjort galt?» Så slutta han å gå            på jobb, og så fortalte moren at faren hadde begynt å gå til psykolog. «For av og til blir                  tankene våre for store for oss»

Ansvar for foreldrenes lykke

Familien flytter ut av byen, og enebarnet Max får en ny sjanse. Alt står og faller på at han bruker den godt, og stemningen i familien er mildt sagt skjør og anspent. Max vet godt at foreldrene er intenst opptatt av at han skal få venner og ha det fint på den nye skolen. Max blir kjent med Leo og Jonas, og han prøver å overbevise foreldrene – og seg selv? – om at de er venner, selv om leseren forstår at dette vennskapet er asymmetrisk og utvikler seg i negativ retning. Max finner seg i å bli småhakket på av Leo og Jonas, han ønsker fremdeles at ting skal gå over av seg selv, han vil være i fred.

Men så er det Trond. Trond går også i klassen, men han er annerledes. Han har egen assistent, blir kjørt til skolen i taxi og har et særegent språk. Trond har en diagnose, vi får ikke vite hvilken, men vi får vite en del om hva Trond liker og ikke liker. Leo og Jonas tuller med Trond, og Max blir med de nye vennene sine på det, drar ned buksa til Trond selv om han sier nei. Som Max sier til seg selv: «Han er en som pirker, og ikke lar seg pirke på. Det er stor forskjell».

Dette spenningsfeltet preger første del av boka. Max finner strategier for å ikke bli pirket på, men han trives ikke i den nye rollen han prøver ut. Uten at han helt forstår hvorfor, oppsøker han Trond og moren hans. Dette er den virkelig interessante delen av boka – vennskapet med Trond, som er annerledes og uforutsigbar, men som også skal finne sin plass. Max tråkker over Tronds grenser, men han hjelper også Trond å finne grensene. Og nettopp sosial grensesetting trenger Max å finne ut av selv.

De to klassekameratene Jonas og Leo blir ikke noe mer enn prototypen på ekle gutter, mens Trond er en interessant karakter. Han kan være enkel og rigid, men han er uforutsigbar og sier ofte tankevekkende ting.

Empati og sårhet

Som tilfellet ofte er med debutbøker fra NBI-studenter, er også denne boka godt gjennomarbeidet. Elementer som voksesmerter og telling av dager og skritt går igjen, og mange av refleksjonene er gode. Det gjør inntrykk å være på innsiden av Max’ hode, og forfatteren klarer virkelig å vekke empatien med mobbeofferet og han som tar på seg ansvaret for å holde mamma og pappa fornøyde. Av og til virker refleksjonene litt barnslige:

«Det hjelper aldri å være sånn som han vil være. For Max er feil. Max sin ensomhet er feil, og Max sine innfall er feil».

Max’ alder er ikke fastsatt, men vi kan anta at han går på ungdomsskole, muligens videregående. Jeg er noe tvilende til at denne typen bilder er troverdig i hodet på en tenåring.

«Han ser for seg hvordan morens spørsmål og stigende bekymring klistra seg til han, som          klissete sukker. Og det var sukkeret som tiltrakk gjengen. Gutta som hang fast på han og sørga for at morens bekymring fikk en grunn».

Et unntak fra gjennomarbeidingen er skrivefeilene «værst» og «zoombie» som har kommet seg gjennom forfatter, redaktør og språkvaskers nåløye. Ellers flyter språket lett, Bergljot K. Nordal skriver muntlig ungdomsspråk uten å prøve for hardt å være kul. Noen av beskrivelsene av skoletilværelsens uendelighet sitter godt.

Trond sier i siste del av boka om de voksne at «…ingen har ører eller noe å lytte med! De har bare munner! Blablabla!»

Slik er de voksne gjennomgående i boka. De er velmenende, og de prøver sitt beste for å holde barna og elevene sine fornøyde, men de lytter ikke i det hele tatt. Derfor blir det også så vanskelig for Max å si fra når ting ikke er bra. Det er en grunnleggende forskjell på å være voksen og være ungdom, og det er det bare ungdommene som forstår. De voksne kjører på med sitt, og de vil svært gjerne snakke om det.

Det dramatiske høydepunktet er på skolens idrettsdag, der det løpes og knuffes. Det er flere fysiske og dramatiske elementer i boka, men spenningen er først og fremst psykologisk.

Å finne sin vei

Omslaget på boka er ganske nøytralt, og gir få signaler om hva boka handler om. Utformingen av bokstavene i tittelen gir assosiasjoner til skole, og tittelen tar så å si all plass. Tittelen passer utmerket til innholdet i boka, men er kanskje ikke så lokkende. Jeg er litt tvilende til om omslaget har estetisk appell som treffer ungdom. Ungdom er langt fra noen ensartet gruppe, men de er også visuelt kresne. Baksideteksten er kortfattet, som den bør være, og inneholder helt passe med informasjon.

I Bare la meg være i fred forteller Nordal en mobbehistorie, men også en fortelling om å sette grenser, både for klassekamerater og voksne. Strutsestrategien fungerer dårlig i lengden, og Max må finne ut hvilket rom han har for å være seg selv. Veien hans fram dit er skildret fint, og boka kan passe fint å lese høyt fra (ikke minst fordi den ikke inneholder sex). Mobbing er et komplekst tema, og det viser også denne boka. Rollene i hierarkiet endrer seg, eller har flere aspekter samtidig. Bøker som fremmer empati og viser at mobbing er sammensatt problematikk, ønskes velkommen.

En liten jente leker gjemsel med moren sin, og blir funnet med én gang. Men når det er mammaens tur til å gjemme seg, blir hun borte. Hvor er hun? I skyene? I pappas lomme? Kan du lukte henne?

Nokså plutselig har Xueting Yang blitt en av de mest interessante grafiske fortellerne vi har akkurat nå. Hun har en stil som hele tiden er i utvikling, og et synspunkt som (beklager at jeg trekker frem klisjeen, men iblant er det slik) ligger delvis i øst og delvis i vest. 28-åringen Yang flyttet fra Kina til Norge i 2011 for å starte på masterstudiet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Etter studiene debuterte hun med tegneserien Et annet sted i 2014. Året etter vant denne barnlige fabelen om barne- og voksenliv både Kulturdepartements tegneseriepris og sølv i Årets vakreste bøker. Yang har også vært illustratør i Morgenbladet.

Struktur og poesi

I Et annet sted var streken veldig enkel, med rene linjer og minimalt med bakgrunner og skyggelegging. Gjemsel er derimot noe helt annet. Her bruker Yang flere forskjellige stiler, fra realisme til barnetegninger og overdrevne ansiktstrekk. Det er også et vell av strukturer i tegningene, som holder seg i det svart-hvite med enkelte drodlinger fra fargeblyantene som går igjen i bildene. Sidene er som et kuriositetskammer hvor vakkert opptegnede gjenstander blander seg med abstraksjoner og den lille jenten som leter etter moren sin.

Selve teksten ligger nærmere poesi enn tradisjonelle barnebøker pleier å gjøre:

Vinden stryker

varsomt.

Den stryker

over ansiktet mitt.

Gjemmer mamma seg her, blant de tørre blomstene?

I den grå asken?

Nei, det er ikke sant.

Hun er varm og myk.

En lek med minner

Det er lett å få assosiasjoner til døden av slike linjer, i alle fall akkompagnert som den er av noe som ser ut som små, sørgende figurer. Men det er ikke nødvendigvis noe så konkret som er poenget med denne gjemmeleken. Hele Gjemsel er et spill med erindringen, en rasling gjennom minnets upålitelige bukselommer for å prøve å finne de gjenstandene og inntrykkene som kan hente moren tilbake. Og akkurat som hos Proust er det en lukt som til slutt gjør at den lille jenten klarer å sirkle moren inn. Boken slutter med en serie tegnede portretter av moren, som ung, voksen og gammel. Der henger de, innrammet på veggen, som minner på en snor. Der var hun. I alle fall minnet av henne.

Det finnes ikke noen kategori for bøker som dette, men heldigvis har forlaget gitt den ut likevel. Der noen barn nok vil finne historien alt for lite konkret, er det mye å glede seg over i de vakre illustrasjonene. Og selv om det er mulig å lese boken for de små med utgangspunktet hvor er mamma? – der er mamma! er det en overforenkling som nok ikke var forfatterens mening. Så det vi sitter med her er en barnebok som kanskje mest er for de voksne: En vakker og gjennomført bildebok som burde finne veien til flere studenthybler og vinterhager enn klisne barneromshyller. Kan voksne lese bildebøker? Hvorfor kan de ikke det? Bare følg nesen.

Sally Gardner er et kjent navn i Storbritannia. Hun har gitt ut en rekke bøker for barn- og unge i alle aldersgrupper, men det er romanene skrevet for den eldste aldergruppen som utmerker seg. En av disse, Maggot Moon, kom ut på Vigmostad & Bjørke nå i vår i norsk oversettelse.

Måneperspektivet

Mens solen er hovedpersonen på himmelen, er månen en ledsager, som speiler solens lys, men gir lyset en annen kvalitet. Gjennom månen får natten et annet perspektiv enn dagen. Månen forteller oss ikke den fortellingen vi vanligvis blir fortalt, den forteller en annen fortelling.

Slik er det også i Markspist måne. Hovedpersonen, Standish, er kritisk og nysgjerrig på den virkeligheten han er en del av. Han tror ikke på den vedtatte sannheten. Det er derfor månen i denne ungdomsromanen er markspist. Det er noe råttent her, noe som ikke stemmer, og adjektivet markerer, i likhet med månen selv, et avvik, noe unormalt og annerledes.

Helt konkret henviser tittelen til den sentrale handlingen i boken: en falsk månelanding.

En kontrafaktisk historie

«This is one small step for a man, one giant leap for mankind.» Da Neil Armstrong uttalte disse ordene i 1969, satt hele verden klistret til tv-skjermene, og Armstrongs ord blir gjentatt og sitert fremdeles, fordi flertallet av oss føler at han hadde rett: Det var et gigantisk sprang for menneskelig historie og teknologi.

Men tenk om Armstrong aldri gikk på månen? Konspirasjonsteoriene rundt månelandingen er mange, og det har blitt hevdet at teknologien var altfor dårlig og forholdene altfor farlige til at en slik landing faktisk hadde kunnet finne sted. Dette er blant premissene i Markspist måne.

Sally Gardner forteller fra et parallelt 50-tall. Et 50-tall der Storbritannia er okkupert av Det tredje riket, men fordi Hitler aldri tok makten, er det en feminin form for nazisme, et renhetsdiktatur under en kvinnelig diktator, der SS-lignende «skinnfrakkemenn» flankeres av «renhetsmødre», og Croca-Cola-landet er det forjettete stedet på andre siden av Atlanterhavet, nesten som en drøm, uvirkelig, med himmelblå Cadillacer i Technicolor. Forfatteren tegner bildet av dette samfunnet uten å si direkte hva som har hendt, og det blir dermed opp til leseren å fylle inn (mark)hullene. Noe som også understrekes av den springende og hullete kronologien i fortellingen.

Året er 1956 og Moderlandet vil markere sin styrke overfor Croca-Cola-landet ved å være de første til å lande et menneske på månen. Siden de ikke har teknologi eller ressurser til å faktisk gjøre dette, bruker de propagandaapparatet sitt til å gjennomføre denne maktdemonstrasjonen. Hemmeligholdet er selvsagt strengt, og færrest mulig mennesker skal vite hva som skjer, derfor er iscenesettelsen lagt til en avsidesliggende del av det okkuperte territoriet. Og her, i den lutfattige og utbombede Sone sju, bor vår hovedperson, Standish Treadwell, sammen med bestefaren sin.

Det kontrafaktiske universet i Markspist måne er både gjenkjennelig og fremmed, på en slik måte at man får et nytt blikk på vår egen samtid. Det er en understrekning av hvor tilfeldig normaliteten er. Vi tar vår virkelighet for gitt, men den kunne like gjerne vært en annen. Og dessuten: Hvor mye av den informasjonen vi mottar i dagens medierte virkelighet, er fysisk erfart, og hvor mye blir vi bare fortalt? Hvordan skiller vi fakta fra oppspinn? Kanskje er verden helt annerledes enn vi tror.

Et skjevt blikk

I Moderlandet blir alle systematisk delt i rene og urene. De rene har privilegier, mens de urene stadig er i en utsatt posisjon. Folk blir drept og bortført, og brutaliteten er dagligdags for Standish. Selv er han uren på i alle fall to måter: Han har et brunt og et blått øye, og han er dyslektiker.

Det heterokrome blikket til Standish er avbildet i nederste bildekant på bokens omslag, og de forskjelligfargede øynene er et visuelt og fysisk uttrykk for dysleksien hans. Dysleksien er en gave ifølge Gardner. Hun har gjennom hele sitt forfatterskap hevdet at hennes egen dysleksi gir henne en fordel som forfatter, at den ikke er et handikap, men en styrke når hun observerer og beskriver.

Markspist måne er den første boken hvor hun tematiserer dette direkte. Dysleksien er det som gjør Standish annerledes, og som derfor setter ham i stand til å gjennomskue regimets propaganda. Det er ikke bare på innholdsplanet at Gardner bruker dysleksien til Standish. Mest produktiv er den i språket hans. Standish er fortelleren i Markspist måne, og måten han bruker ordene på viser hvordan han opplever verden på en annen måte enn medelever og voksne.

Språket i Maggot Moon er sterkt metaforisk og leker seg med ordene. Standish leser for eksempel Moderlandet som «morderlandet», noe som ikke bare er en feilstaving, det avslører samtidig en sannhet, regimets brutalitet leses inn i navnet. I originalteksten er det mange eksempler på at slike språklige misforståelser gir Standish ny innsikt. Dessverre har ikke oversettelsen klart å ta vare på alle.

Illustrert undertekst

Sally Gardner var opprinnelig illustratør og scenograf. På samme måte som Standish uttrykte hun seg heller visuelt enn tekstlig, og etter at hun ble forfatter har hun illustrert flere av bøkene sine. Både omslaget og de gjennomgående illustrasjonene i Markspist måne er det hun som har tegnet.

Illustrasjonene  er en syklisk tegneserie om ei flue som legger eggene sine i et rottelik. Den slutter der den begynte, med ei flue på jakt etter et sted å legge eggene sine. Selv om disse bildene ikke forholder seg direkte til teksten, er det nok av rotter, makk og spyfluer her også. De blir brukt som bilde på maktapparatet. Bestefaren fører en kamp mot rottene i huset og gata, med pistol og gift og feller, Standish sammenligner skinnfrakkemennene med spyfluer, og presidents ord sammenligner han med mark.

Bildene av rotte, flue og larver er nokså ubehagelige, og skaper en underlig og mørk stemning under lesingen av hovedteksten. Den gir et fysisk uttrykk for at Standish har rett, det er noe som om ikke stemmer, det er noe som ligger og råtner et sted. At handlingen er sirkulær, at det hele begynner på nytt, gir også en antydning om at det fins flere markspiste lik å oppdage. Leserne må være like oppmerksomme som fortelleren.

Oversettelsen

Maggot Moon vant den høythengende Carnegie-medaljen i 2012. En viktig del av begrunnelsen lå i bokas form, og som jeg nevnte er det metaforiske språket en avgjørende del av leseopplevelsen. Dette er ikke like gjennomført på norsk som på engelsk. Kanskje har ikke forlaget gitt oversetter John Grande økonomisk rom og tid til å gjøre den jobben som kreves, for Sally Gardner gjør det ikke lett for sine oversettere.

De engelske metaforene er på norsk nesten konsekvent omskrevet til similer. Når Gardner skriver at læreren «hit me so hard on the back of my hand that it left a calling card», skriver oversetter John Grande at spanskrøret «la igjen to tynne, røde striper som et visittkort på håndbaken min». Dette «som» gjør bildet mindre skarpt. Det er stor forskjell på noe som «er» og noe som bare ligner.

Mens Gardners metaforer er gjennomtenkte og gjennomførte, kan det se ut som Grande har hatt det for travelt til å lese igjennom og se helheten. Hele det engelske kapittel seks handler for eksempel om knuter. Gardner skriver om slipsknuter og renneløkker og om «the knot in my stomach». Grande oversetter dette til «knute» så lenge vi snakker om fysiske knuter, men i magen har ikke Standish en knute, på norsk har han en klump. Hele kapitlet bygger opp mot denne kjerringknuten i magen på Standish, og «klumpen» har på ingen måte samme funksjon.

Selv når Grande har en isolert sett vellykket oversettelse, kan han komme i skade for å bomme. Gardner har et rim hun gjentar, som skal beskrive Standish: «Can’t read, can’t write, Standish Treadwell isn’t bright». Dette har Grande oversatt til: «Kan ikke lese hva det står. Standish Treadwell er dum som et får». Det er nesten et finere rim på norsk, selv om det halter. I den forstand at det gjør vondere, er slemmere. Problemet er at Gardner aktivt bruker «sheep» som metafor på normalitet. De andre barna omtales som en saueflokk, og Standish er ikke en av dem. I sitt rim fokuserer Gardner tvert imot på hvordan Standish er noe mørkt (not so bright) og dermed potensielt farlig, og det harmonerer bedre med den øvrige teksten, ikke minst med tittelens «måne».

Forfatteren gir oss det urene og skjeve gjennom en kontrafaktisk historie, gjennom en dyslektisk forteller, gjennom en hullete komposisjon og gjennom de ubehagelige illustrasjonene, og oversettelsen kunne gjort det samme, om den hadde valgt å legge til noe, heller enn å trekke fra. Det er fortsatt mange kvaliteter ved Markspist måne, men har du valget mellom den og Maggot Moon, velg originalen.

Forfatteren er kjent for sin sløye og upretensiøse fortellerstil, sine varme menneskeskildringer og en særegen interesse for biler og rockemusikk. Boken Så lenge himmelen er over jorda føyer seg elegant inn i alle disse beskrivelsene. Det er en enkel og kompleks historie om mot, hengivelse og ubetinget kjærlighet.

Metodisk til verks

Handlingen går rett på sak. Allerede i første setning får vi vite at hovedpersonen, Ruben på 16 år, snart skal dø; «(…) men først vil jeg ut på mitt livs reise», tilføyer han. Ruben fantaserer om å kjøre til København med drømmedama, der de har lov til å drikke øl. Han har en sykdomsprognose imot seg og kan ikke vente til han får lappen. Men han har øvelseskjørt med sin far og, i all hemmelighet, planlegger han nå sin store biltur ut i verden. Det er mange brikker som skal falle på plass, for det er ikke hvem som helst Ruben vil ta med på sitt livs reise. Han har lenge vært avstandsforelsket i Alona fra skolen, men kjenner henne nesten ikke. Likevel er det ingen tvil i hans hjerte: «Alona er pen. Punktum. Hun har en slik type ansikt som aldri vil gå av moten. Jeg er helt sikker på at gutter ville ha likt henne da bestefar var ung, og hundre år fra nå. Ja, så lenge gutter vil bry seg om jenter, er Alona ei de vil snu seg etter.»

Med andre ord har Ruben en stor jobb foran seg og han har dårlig tid. I sin tilnærming til Alona går han metodisk til verks. Det blir en temmelig klønete prosess, men i det store og det hele går alt etter planen.

Sårbarhetens kompleksitet

På det ytre planet minner romanen om en litterær roadmovie. To unge mennesker med opprørstrang drar på rømmen i en tjuvlånt bil. Det blir fart og spenning på veien, med lidenskap, forelskelse og lovbrudd. Men selve historien har sitt utspring i et eksistensielt perspektiv. 16 år gamle Ruben er dødssyk, og hvis han skal leve ut sine drømmer, har han ingen tid å miste. Det er dette perspektivet som løfter romanen og gir den substans. Hvordan gripe dagen når du vet at livet nærmer seg slutten? Den unge Ruben vil ikke at noen skal synes synd på ham, aller minst Alona. Derfor skjuler han sykdommen sin i det lengste.

«Det er lenge siden jeg ble satt på de medisinene; legen sa de ville virke forebyggende. Men jeg har ikke rørt tablettene siden jeg snakket med Alona den kvelden, og jeg forstår nå at det har vært dumt. Men jeg har tenkt på den måten at det er jeg som bestemmer over sykdommen, og ikke motsatt. Det har gjort at jeg nesten har følt meg frisk.»

Ruben kjemper sin kamp i det stille og forsøker å leve som om han er frisk. Dette dobbelspillet er historiens nerve. Hvor lenge kan han skjule sykdommen for Alona, og hvordan vil hun reagere når han forteller det?

«Jeg har sverget på at jeg aldri skal synes synd på meg selv, aldri la sykdommen få styre hva jeg tenker eller gjør. I det øyeblikket jeg tenker at dette er urettferdig, så har det fuckings astrocytomet tatt over styringen av livet mitt. Men visst faen er dette urettferdig. Det er inn i helvete urettferdig.»

I stedet for å ty til medynk og føleri, utforsker Henriksen sårbarhetens kompleksitet i sin karaktertegning av Ruben. Det er nettopp dette fraværet av sentimentalitet som gjør beskrivelsene troverdige og rørende på samme tid.

Bunnsolid plot og god underholdning

Selve plotet i denne historien er så bunnsolid at det neppe kunne bli feil. Hovedpersonen Ruben har en hjernesvulst og vet at han ikke har lenge igjen å leve. Istedenfor å grave seg inn i depresjon og selvmedlidenhet, gjør han det motsatte. Han lever livet til fulle, mens han ennå kan. Slik blir Ruben en helt i sin egen roadmovie.

Det er god litteratur på flere plan. Henriksen kan mer enn å underholde leseren fra begynnelse til slutt. Her viser han også en særegen innsikt i menneskets sårbarhet. Gjennom hele boken dirrer det et smertelig alvor under overflaten, men det er mer sorgmuntert enn trist. Ikke minst på grunn av den humoristiske og uhøytidelige fortellerstemmen. Dessuten får vi noen interessante, om enn litt smale, faktakunnskaper med på kjøpet. Rubens største forbilde er radioreporteren Ogwyn George, som overlevde et fall på over tusen meter i Finnemarka under andre verdenskrig. Alonas idol er den amerikanske protestsangeren Phil Ochs fra 1960-tallet, som etter hvert tok sitt eget liv. Disse heltekarakterene blir en form for gjennomgangsfigurer, som vi stadig får nye opplysninger om parallelt med handlingen. Ogwyn George overlevde mot alle odds, mens Phil Ochs skrev sanger som omhandlet døden.

Vakker og underfundig historie

Fortellingen er full av slike bruddstykker som berører vår eksistensielle bevissthet, til refleksjon og ettertanke. For her handler det først og fremst om de store og viktige tingene. Så lenge himmelen er over jorda er noe så sjeldent som kjærlighetshistorie om livet og døden. Og den er ikke bare vakker, men både morsom og underfundig, uten et snev av banalitet.

«Så legger hun armene rundt meg, og vi blir stående slik lenge og bare holde rundt hverandre. Og jeg tenker at det ikke er så ille å skulle dø hvis du virkelig har levd. Hvis du virkelig har elsket. Hvis du har kunnet tilbringe et eneste minutt, noen timer, en dag, en uke, et helt liv med Alona Cohen.»

Jakob og Neikob er kjent for mange lesere. Som to komplementærfigurer stilles de i alle bøkene overfor ulike utfordringer som ingen av dem er i stand til å løse alene. Når bok nummer fire kommer, er det med en viss fare for at konseptet er oppbrukt. Men Kari Stai vet å utvikle både kompleksiteten i bøkene og karakterene – og nettopp dette siste må være en krevende øvelse, all den tid Jakob og Neikobs fremste kjennetegn jo er at den ene svarer «ja» til alt, og den andre svarer «nei».

Alle de fire bøkene har noen omdreiningspunkt som binder dem sammen: Hvordan de bor, hvem de bor sammen med, og ikke minst: hvor nært innpå hverandre og andre de bor. Bøkene har et fast anslag, der Jakob og Neikob – og deres bosituasjon – presenteres. Vi møter det samme formspråket der illustrasjonene for en stor del består av geometriske figurer. Bøkene kan slik sett leses uavhengig av hverandre, men jo flere bøker som utgis, jo større blir seriepreget – i ordets positive forstand: Kari Stai har laget et univers med karakterer som er tro mot seg selv, men som bryter med det vante når det virkelig gjelder. Leseren vet at problemene løser seg. Likevel er bøkene fulle av humor og overraskelser. Jakob og Neikob. Naboen er intet unntak.

Jakob og Neikob oppdager at de har fått en nabo. Neikob bygger et gjerde for å forhindre besøk – Jakob bygger en bro. Gjerde- og brobyggingen er enkel symbolikk som viser skepsis og imøtekommenhet. Men selv om Jakob er av det mer positive slaget, er også han redd for det ukjente: «– Du veit vel at du ikkje snakkar med framande, Jakob? spør Neikob. – JA, svarer Jakob». De to sperrer naboen ute ved å spikre igjen døra, men glemmer å tenke på at de dermed også stenger seg selv ute. De tenner bål om natta for å holde varmen – men til slutt blir de nødt til å snike seg bort til naboen for å gå på do.

Brudd og overraskelser
Naboen er morsom, og den spiller på språklek, akkurat som de foregående bøkene. Men dialogen er likevel litt annerledes. Jakob har tidligere vist seg å svare «JA» for fort, noe som har bragt ham i en rekke uheldige situasjoner. I Naboen svarer ikke lenger Jakob bare «JA» på spørsmål fra Neikob, isteden svarer han iblant med å stille motspørsmål – og situasjonen blir en helt annen:

– Har du ikkje høyrt om nabobråk og nabokrangel? spør Neikob.
– Har du ikkje høyrt om nabolag og naboskap? spør Jakob.
– NEI, svarer Neikob.

Men også Neikob har utviklet seg: I Naboen er ikke Neikobs «NEI» bare en brysk avvisning. Det kan også være et skamfullt «NEI», for eksempel når han må erkjenne at brannen som oppstår etter at de forlot bålet, faktisk er deres egen skyld. Denne utviklingen av karakterene er interessant, spesielt fordi Jakob og Neikob rent visuelt er framstilt som før – todimensjonale, uten dybde. Det er heller ingen fargenyanser i illustrasjonene. At det tidvis er en motsetning mellom den visuelle framstillingen og de velkjente karaktertrekkene, gjør at boka tar noen overraskende vendinger. Men når karakterene er blitt mer komplekse, betyr det også at barnet ved høytlesning ikke uten videre vil kunne svare «JA» og «NEI» på de rette tidspunktene, slik det kunne særlig i de to første bøkene. I Naboen er dialogen langt mer uforutsigbar.

Et tydeligere prosjekt – eller?
Mens de andre bøkene i større grad rendyrker det absurde og humoristiske, forekommer det meg at Naboen kan ha et tydeligere prosjekt. Det er på ingen måte nødvendig, men det er fullt mulig, å lese den i lys av flyktningsituasjonen i Europa – eller mer generelt: om kulturmøter. Dette er i så fall ikke noe som går på bekostning av barneleseren, men et element som gjør boka både interessant og relevant. På andre oppslag ser vi huset til Jakob og Neikob – et firkantet, alminnelig (typisk norsk?) hus. Naboens hus, derimot, har orientalsk estetikk med buet tak, nærmest som på en moské. Sky og sol-symbolikken er godt brukt i de tidligere bøkene for å tydeliggjøre forskjellene mellom Jakob og Neikob. Nå står de på samme tue – som en inkarnasjon av våre iboende tilbøyeligheter – og det er dem skyene henger over. Over naboens hus lyser en varm sol.

Jakob og Neikob forestiller seg at naboen enten må være «tjuven», kjent fra de foregående bøkene, eller et monster. Her synliggjøres fremmedfrykten: De tør ikke å åpne døra når naboen ringer på; de er redde for den de ikke kjenner. At Neikob ligner et kors der han står med armene ut foran døra, kan være en tilfeldighet – eller kanskje ikke. Det er i alle fall mulig å finne mange symboler i illustrasjonene: Når Jakob og Neikob kamuflerer seg for at ikke naboen skal oppdage dem, kler de seg ut som natt ved hjelp av stjerne- og halvmånekostymer – og stjerner og halvmåner er kjente islamske symboler. Men det som i dette lyset først avtegner seg som et prosjekt, blir brått feid til side: Naboen viser seg nemlig å være en brannkvinne med det urnorske navnet Eldrid. At Eldrid attpåtil er svart i huden, er et ytterligere pek. Denne overraskende vendingen fungerer godt, og boka blir verken overtydelig eller plagsomt moraliserende.

Kari Stai har mottatt en rekke priser for sine bildebøker. Konseptet om Jakob og Neikob er godt gjennomført, og Naboen holder det samme, høye nivået – med variasjoner å glede seg over. Boka slutter med at Jakob og Neikob bygger hus til nye naboer, og på kolofonsiden ser vi en illustrasjon der en nabo flytter inn i et av husene. Slik peker boka framover mot nye bøker om Jakob og Neikob. Jeg sier JA!

Forfatter Ruth Lillegraven (f. 1978) har gitt ut flere diktsamlinger samt fire bildebøker for små barn, om søskenparet Mari og Magnus (2011–14). For diktsamlinga Urd (2013) fikk hun både Brageprisen og Bokbloggerprisen. Denne sensommeren har hun også utgitt diktsamlingen Sigd.

Eg er eg er eg er er hennes første diktsamling for barn. Boka er illustrert av Mari Kanstad Johnsen (f. 1981), som blant annet har mottatt mange priser for sine bildebøker i konkurransen Årets vakreste bøker.

Hjartet mitt

berre vent

langt inni skogen
den mørkaste grøne

der finn du
mitt vesle hjarte

det som klyv i trea

stuper kråke mellom
røtene

legg seg til
å symje i mosehav
og skogstjernesjø

eg er eg er eg er
syng det vesle
hjartet

En diktfortelling

Boka består av 39 dikt som alle kan alle kan stå hver for seg, men som sammen danner en kronologisk fortelling. Vi følger en ung jente fra vår til vinter, og får innblikk i hennes vekslende følelsesliv og noen opplevelser som vil få betydning for hennes liv. Vi får verken vite navn eller alder på jenta, men jeg kan tenke meg at hun er ti-tolv år. Hun er så smått i gang med å frigjøre seg fra foreldrene. Hun blir forelsket i og får hjertet sitt knust av en gutt. Hun har sommerferie, og hun begynner på skolen igjen. Hun er på fjelltur med faren sin, og bekymrer seg over klimaforandringer og utrydningstruede dyr. Når vinteren kommer dør jentas bestefar, han som alltid hadde vært hennes trygge havn.

Skummelt å snart bli voksen

Det handler om følelsen av å være stor og liten på en gang. Jenta er fylt med lengsler og optimistiske framtidsdrømmer: «ein dag skal eg stå / på den største scena». Hun har begynt å se på foreldrene sine med skråblikk: «kanskje er vaksne / berre store barn som / får bestemme sjølve». I tillegg har hun fått sterke følelser for en gutt. Men ofte lengter hun bare etter å få være «eit bitte lite frø». For det er skummelt å snart skulle bli voksen, å skulle klare seg selv. Jenta har et hviletre som hun klatrer opp i når hun trenger en pause fra alle tankene som raser i hodet. Når bestefaren dør, finner hun fram en gammel dukkevugge han hadde malt, og som hjertet hennes kan hvile i. Kropp og sjel er i forandring, da er det viktig å ta vare på seg selv: «Stor og liten / eg veks / strekkjer meg / mot himmelen / mot alt / som skal kome / og alt som skal skje / nokre dagar er eg / likevel mindre enn før / nokre dagar lengtar eg / etter å klatre opp / i kviletreet / opp i treet og / ned i eit reir».

Damper av grønn frodighet

Boka inneholder én illustrasjon for hver årstid, og illustrasjonene markerer også kapittelinndelingene, der hvert kapittel har sin årstid og farge. Johnsen har brukt store, intense fargeflater og presise eller utflytende streker i sine litt stiliserte uttrykk. Vår-illustrasjonen minner om et kinesisk tusjmaleri, og den damper av grønn frodighet. Vi ser silhuetten av en jente som slapper av på et teppe i en hage. Det er lett å få behagelige assosiasjoner: Hun drømmer sikkert om livet og fremtiden. I den flammende gulrøde høst-illustrasjonen møtes vi av de anklagende blikkene til utrydningstruede dyr. Illustrasjonene forsterker stemningen fra diktene og fungerer som et vakkert og kraftfullt bakteppe.

Naturen og evigheten

Teksten er kort og innholdsrik, liksom hugget følsomt inn til kjernen. Her er mange henvisninger til naturen, iblant besjelinger, som i diktet «Fjellvett», der fjellene «rynkar bryna» og «hyttar med neven». Dette gir oss tanker om det evige, det som alltid har vært og som alltid kommer. Som årstidene. Allikevel merker vi også en underliggende frykt, for at snøen ikke skal komme, for at noe med været er annerledes enn før i tiden. I diktet «Vond vind» leser vi at «isen på nordpolen smeltar» og at flere dyr skal bli borte. Kanskje er dette også et bilde på at jenta aldri kan bli barn igjen.

Minnene om barndommens varme sommerdager

Lillegraven bruker gjentagelser og bokstavrim, som i «trille og trylle deg / sjølv bli trilla og trylla». Dette skaper fin rytme, selv om enkelte av uttrykkene kan synes litt klisjéaktige, som «bakkar og berg», «gull og grøne skogar». Diktet «Sommarsval» skiller seg ut med så mye bokstavrim at det blir trøblete å lese. Først syntes jeg dette diktet virket noe påtatt. Men så leste jeg det en gang til. Og tok meg tid. Da kom faktisk minnene om barndommens varme sommerdager til meg: «Dirredampdagar» er nettopp slike dager da tiden stopper opp, da man bare er til, i nuet. Det fargemettede, enkle sommerbildet til Mari Kanstad Johnsen, der jenta stuper fra «stupesvaberget» gir oss den samme stillestående roen: «Sommarsval / den beste tida / stupesvabergsommar / sommarfuglsussommar / syklesvinsesvansesommar / dirredampedagar /dusdisdoggdagar /dudududagar».

En rørende diktsamling ikke bare for barn

Det er lett å anbefale denne boka. Diktene er vakre og mesterlig skrevet. De flotte illustrasjonene spiller på lag med diktene og skaper oversikt. Boka kan fungere som en trøstebok når man er på vei til å bli ungdom. Den kan også fungere som en minnebok for alle oss som en gang har vært unge. Boka er full av hemmeligheter og erkjennelser som alle har – eller kommer til å få.