Som tittelen på boka, og omslaget, vitner om, befinner vi oss i bienes verden. Hovedpersonen i boka er bidronninga, og det er henne vi følger. Vi møter henne på nært hold allerede i første oppslag der hun roper innover i bikuben, og kaller på arbeiderne som jobber. De svarer henne, men de synger så stille, synes hun. Det er noe som ikke helt er som det skal være. Det er for stille i kuben. Hun drømmer seg tilbake til de første dagene hun levde, da alle de andre biene i bikuben hyllet henne. Hun drømmer seg tilbake til sitt første møte med verden utenfor kuben: til blomstene, trærne og dronene. Til den tiden da alt var som det skulle være.

Det var eit summande kjør
både inni og utanfor kuben.
Dette er mi verd, tenkte ho
og kjende seg lett av glede

Tilbake i bikuben. Dronninga merker på arbeiderne at noe er feil. Det er gift i lufta og hun vet at de må dra straks.

Lyrisk og leken tekst

Per Olav Kaldestads tekst er god å lese. Språket er enkelt, og han veksler mellom å være lyrisk og fortellende. Jeg vil tro den kommer mest til sin rett når den leses høyt. I oppslag 4, idet dronninga kaster seg ut i lufta for første gang, er språket lekent, og dette lekne språket fortsetter også i neste oppslag der han bruker lydmalende ord for å vise oss fuglene, vepsen og humla dronninga møter mens hun flyr gjennom luften.

VIPP, sa svala,
BLIPP, sa erla,
tjutt, sa trasta,
pjutt, sa sporven
murr, sa vepsen
SURR, sa humla

Bienes replikker går for det meste på enkle rim uten å være for rytmiske eller stakkato. Sammen med Kramers klynger av bier med vennlige ansikter, er det ikke vanskelig å forestille seg summingen fra biekoret, der de synger sine arbeidssanger.

Enkelt og uttrykksfullt

Illustrasjonene gir assosiasjoner til Gauguins illustrasjoner i Inger Hagerups Så rart, eller retro-servise fra Figgjo og Stavangerflint, både i uttrykk og farger. Det er så enkelt, men allikevel uttrykksfullt.

Illustrasjonene fra innsiden i bikuben skaper en lun stemning, med den varme gul-oransje honningfargede bakgrunnen. Vokstavlenes celler i oppslag 1 fungerer dermed både som illustrasjoner og som rammer for de små tekstbitene. Denne strukturen tar hun med seg videre i flere av oppslagene, slik at både den narrative teksten og bienes tanker og replikker innrammes av disse sekskantene. I oppslag 3 er vi utenfor bikuben, men her er sekskantene løsrevet fra vokstavlen og står alene mot den hvite bakgrunnen, mens biene svermer rundt dronningen. Et fiffig grep som åpner for å lese teksten, ikke bare fra venstre mot høyre, ovenfra eller ned, men også celle for celle, uten noen bestemt rekkefølge.

Hilde Kramers håndteksting skaper et svært dynamisk uttrykk i flere av illustrasjonene. Hun tilpasser Kaldestads tekst slik at håndteksten følger illustrasjonenes former. Tekstlinjene snirkler seg rundt blomstene, følger biens flukt gjennom lufta for å unnslippe både svale, erle, trost og spurv, og bølger seg med vinden over bildeflatene.

Sammen er vi sterke

Jeg vil særlig trekke frem to kvaliteter ved Dronninga kallar. Det ene har å gjøre med miljøaspektet. Biene står overfor en miljøtrussel; det er gift i lufta. Det legges ikke skyld på noen spesifikke, men det interessante er at illustrasjonen tar seg av nettopp dette. Ikke direkte, heller nokså subtilt. I oppslag 13, litt i bakgrunnen, kan vi nemlig se silhuetten av en traktor med det som kan se ut som en traktorsprøyte bak seg. I forgrunnen ser vi tverrsnittet av bikuben; biene inni den er syke og noen av dem døde. Dronningen er tydelig fortvilet. Kaldestad og Kramer unngår altså å være moraliserende, men lar tekst og illustrasjon åpne for ettertanke og samtale om hvordan menneskenes handlinger kan påvirke miljøet.

En annen kvalitet ved boka jeg setter pris på er fellesskapet, samarbeidet og gleden ved dette, som biene formidler gjennom sine små vers og sanger. Det er jo viktig at vi ikke glemmer at vi er en del av et samfunn, og at alle må være med på å dra lasset. Kaldestad og Kramer vifter heller ikke her med noen pekefinger, men minner oss i stedet på at sammen er vi sterke.

Til ettertanke

Klima, miljø og ikke minst bier har vært et hett tema i litteraturen den siste tiden. Både i sakprosa og skjønnlitteratur, for voksne og yngre lesere. Jeg synes allikevel ikke det virker som om Per Olav Kaldestad og Hilde Kramer bare har slengt seg med på den trenden når de har laget Dronninga kallar. Det er nok mye fordi de unngår å bli for alvorlige og belærende overfor leseren. Hintene vi som lesere får, både fra teksten og fra illustrasjonene, oppfordrer dermed til ettertanke og refleksjon om miljø og sameksistens.

Kan det bli norskere? Fjord, fjell, felespiller, bunader og stavkirke. Tidemand og Gude sitt ikoniske maleri «Brudeferd i Hardanger» (1848) inneholder alle disse ingrediensene. Maleriet er kjent fra utallige eksponeringer i og utenfor kunstverden, og det er valgt som forside på fargeleggingsboken «Norske mesterverk».

Kjenner du din Tidemand og Gude ser du at noe er annerledes med bildet på forsiden. Detaljering og fargevalør er sterkt forenklet i forhold til originalen. Fine, nesten usynlige penselstrøk og små fargeflater er byttet ut med større fargevolum. Der hvor originalen gir illusjon av dybde og romfølelse, gir den digitalt fargebehandlede forsideversjonen av maleriet et tydelig flatt uttrykk med assosiasjoner til glatt silketrykk à la Andy Warhol. Illustrasjonen viser at bildet også endrer karakter når farger og former endres, et pedagogisk grep for enkelt å vise at dette er en bok hvor bilder bearbeides og ikles nye farger.

Tidemand og Gude: «Brudeferden i Hardanger». Foto: Nasjonalmuseet

Med tittelen «Norske mesterverk» (som med unntak av undertittelen like gjerne kunne ha vært tittelen på et kunsthistorisk bokverk) oppfordres en til selv å «fargelegge mesternes verker og gjenskape noen av Norges mest kjente malerier». Sitatet er hentet fra bokens bakside, hvor en også kan lese at boken er «en leken og morsom innføring i mange av Norges mest kjente og kjære kunstneres arbeider». Målgruppen er barn og voksne.

«Brudeferd» før og nå

I 1975 laget den norske kunstneren Rolf Groven sin egen versjon av Tidemand og Gude sin iscenesettelse av nasjonen Norge (viktig for datidens nasjonsbygging, hvor en var opptatt av å finne frem til det spesifikt norske). Med tittelen «Fritt etter Tidemand og Gude» byttes idyllen fra 1800-tallet ut med en fremtidsdystopi hvor den vakre Sørfjorden i Hardanger skjemmes av søppel, oljesøl, en havarert fiskeskøyte, en boreplattform og store oljetanker påført oljegigantenes logoer.

En kan si at Groven bygger videre på nasjonalromantikernes nasjonsbyggingskonsept. Han setter bildet inn i en politisk kontekst, og med det belyser han også vesentlige aspekter ved kunsten en i vår tid gjerne først og fremst fremholder for sin skjønnhet. Det handler om iscenesettelse, eller tolkning, om en vil. Og i dette tilfellet om en invitasjon til, gjennom å fargelegge bilder som «Brudeferd i Hardanger», å gjenskape noen av våre mest kjente malerier. Spørsmålet er likevel: I hvor stor grad gis tegneren (leseren) rom for gjenskaping og egen kreativitet i fargeleggingsboken «Norske mesterverk» (hvor Rolf Groven sin versjon ikke har blitt lagt under (fargeleggings)kniven…)?

Design og innhold

«Norske mesterverk» inneholder 29 tegninger. Enkle strektegninger utformet med tynn, svart kontur i en tørr og nøktern gjengivelse av malerier opprinnelig utført av 19 kunstnere: 16 menn og to kvinner. Hovedtyngden av utvalget daterer seg fra 1880- og 90-årene med ytterpunktene 1832 (J. C. Dahl «Skipbrudd ved den norske kyst» (feilaktig kreditert Adolph Tidemand), og «Kari – Motiv fra Sunde» av Nikolai Astrup fra 1917. Tidsrammen sammenfaller med nasjonalromantikk og realisme; fremveksten av modernismen i norsk kunst, uten at dette gjøres til tema i boken. Den kaster hverken lys over variasjon og spredning i teknikk, stilhistorie, ideologi eller kunstnerskap. Og den sier ingenting om kriterier eller konsept for utvalg og bokidé. Kort sagt inneholder den «kun» 29 svart hvitt-tegninger. Et bokdesign med en tegning pr. oppslag og rivekant slik at en enkelt kan kan fjerne tegningen. En bok klar for fargelegging og for opphenging av eget «mesterverk».

Premiss – et indre, visuelt bibliotek

En er altså overlatt til en variant av Alf Prøysen sin strofe fra sangen «Du skal få en dag i mårå», sitat: «med blanke ark og fargestifter tel». Bortsett fra at det hvite arket allerede har fått et design, og en selv må skaffe til veie fargestiftene.

Originalen er Christian Krohg: «Leiv Eiriksson oppdager Amerika»

Alene står en også om en ikke allerede innehar et indre, visuelt bibliotek med inngående kjennskap til originalverkene. I motsetning til andre bokutgivelser under konseptet «fargelegg kjente verk fra kunsthistorien» inneholder ikke denne boken referanser til eller fotogjengivelser av originalbildene, ei heller info om hvor en kan se bildene i virkeligheten eller på internett (og det til tross for at de fleste av verkene i boken tilhører Nasjonalmuseet og finnes digitalt tilgjengelig i deres utmerkede netttjeneste; http://samling.nasjonalmuseet.no). Boken har riktignok en kolofon med opplysninger om verk og kunstner. Informasjonen er plassert bakerst i boken og under den enkelte tegning. Men som det gjelder for tekstmengden forøvrig er også denne barbert ned til et minimum: Den inneholder tittel på norsk og engelsk, navn på kunstner og når det er malt. Ingenting om maleriet er i privat eller offentlig eie, teknikk, mål, genre osv.

Aktivitetsbok for hvem?

En kan spørre seg om et rop etter fakta og bakgrunnskunnskap er et relevant savn eller kritikk for en bok i genren fargeleggingsbok. Poenget er at boken utgir seg for å være noe mer. Den inviterer tegneren til gjenskaping, og den pretenderer å være en innføring i en vesentlig del av Norges kunsthistorie. Er det da tilstrekkelig å kun tilrettelegge for fargelegging av et vilkårlig (?) utvalg av kjente malerier? Hvorfor velge bort kunstformidlingsoppdraget boken selv aktualiserer? Riktignok skal innføringen være «leken og morsom» men blir boken mindre leken og morsom om den også gir tegneren mulighet til å være en leser? Muligens relaterer utelatelsen av tekst og referanser seg til en problematisering av brukergrensesnitt: Hvilket nivå skal en legge seg på når boken ønsker å henvende seg både til barn og voksne? Dette er ikke en lærebok i hvordan tegne eller skape kunst. Det er ikke en kunstbok. Og det viser seg at det heller ikke er en bok om kunst. Det er en aktivitetsbok. Spørsmålet blir da: For hvem?

Å gå over streken

Hvordan henvende seg til den potensielle fargeleggertegneren i et hav av fargeleggingsbøker for voksne med lovnader om anti-stress og harmoni i våre urbane liv? Det er ikke bare bokbransjen selv som har latt seg forbløffe over den enorme interessen for igjen å finne tilbake til sin barndoms syssel – å sirlig fargelegge innenfor streken. Å gi farger til andres design i forsøket på å mestre en stødig hånd, flid og konsentrasjon. (Om du da ikke tilhørte den gruppen av mer uvørne barn som så seg såre fornøyd med et resultat hvor fargeblyanten fritt fikk bevege seg både innenfor og utenfor streken). Men fargeleggingsbøkene som nå tar verden med storm er ikke av typen kroppslig action painting (handlingsmaleri) à la Jackson Pollock. Det dreier seg mer om en innadvendt utforsking hvor målet er å senke tempoet og fordype seg i fargeleggingsøvelsen. Kanskje er dette også barnas motivasjon, eller fascinasjon, for å tegne og fargelegge. For muligheten er jo alltids der – en trenger ikke kun å fargelegge, en kan også tegne, og dermed tilføre og endre. Eller hvorfor ikke gjøre som performancekunstneren Marina Abramovic? I 2013, 120 år etter at Edvard Munch malte «Skrik» (1893), inviterte Abramovic Osloborgere til selv å skrike ut sine følelser foran landskapet Munch referer til i sitt maleri. «The Scream» (2013) er ikke gjengitt i «Norske mesterverk». «Skrik» er det.

Hva kan engasjere barn mer enn menneskelig avfall som plager og dreper uskyldige dyr? Skilpadden Peanut går rett i våre hjerter. Som liten skilpadde ble den fanget i et plastikknett, som den aldri klarer å kvitte seg med. Etter mange år er Peanut fortsatt i live, men plasten har ligget stramt rundt ryggskjoldet, og det som skulle vært et rundt skall er nå kraftig deformert. Skallet er formet som et timeglass, eller som en peanøtt med skall – derav navnet Peanut. Skilpadden er et offer som vekker mange følelser, og kunne sikkert konkurrert med «Free Willy» – om en filmskaper hadde sett det kommersielle potensialet.

Kan Boyan redde verden?

I søppelplastens univers er det også en helt. En nederlandsk tenåringsgutt har oppfunnet en søppelfjernemaskin. På sin egen hjemmeside er Boyan Slat fotografert i Jim Morrison-positur, og han er internasjonalt hedret – også av Kong Harald – for sin innsats mot søppel. Kan Boyan redde verden? En ung leser vil nok også merke seg notisen om båten som i 1997 mistet fem millioner legobrikker i havet utenfor England.

Bokens problem er at verken skilpadden, tenåringsgutten eller legobrikkene blir behørig omtalt i denne boken, de er bare nevnt, i sterk konkurranse med andre funfacts. Dette gjelder både tekst og bildebruk, og designer Johanna Blom hatt også hatt altfor mange bilder å velge mellom. Resultatet er dessverre en monoton likestilling, med bilder og tekstbiter som konkurrerer om oppmerksomhet uten at det avgjørende rytmegrepet er gjort.

Fra boka «Søppelplasten i havet». Foto: Espen Bergersen

Forfatterne har nok sett problemet selv, og som et brudd på den rene faktastilen har de lagt inn en lengre fortelling om havhesten, en stormfugl som er ekstra eksponert for havets søppel. Men er dette et riktig grep overfor målgruppen? For en voksen leser reiser dette eksempelet helt andre spørsmål enn de som blir besvart. Dette er en fugl som tradisjonelt lever av avfall i havoverflaten, og arten har hatt gode dager i kjølvannet av fiskebåter før plasten ble oppfunnet. Evolusjonsmessig har disse fuglene også hatt en fordel av å være slukhalser, og de er derfor på sterk retur nå når maten bør undersøkes nærmere. Havhestens skjebne er spesifikt knyttet til søppelplasten, men gir oss egentlig liten informasjon om det generelle omfanget av dette globale miljøproblemet.

Vekt på fakta

Bokens første og siste kapittel handler om havhesten, og er illustrert med hele 14 bilder, mens bare noen ganske få står i direkte sammenheng med teksten. Fortellerstemmen har her trang til det poetiske, og det er også noen spede forsøk på å tilnærme seg barn med setninger som «Kona var i dårlig form.» (s 11) Likevel er også dette en saktekst med vekt på fakta. Det mest interessante er kanskje at havhestens unger har et våpen mot rovfugler, også når de sitter i reiret, men det ligger utenom bokens egentlige tematikk. Når bokens forfattere fokuserer på  havhesten, er det tydelig at de vil myke opp den punktuelle faktaboken, men i bokens rikholdige midtdel lærer vi at de hadde flere andre muligheter.

Fra boka «Søppelplasten i havet». Illustrasjon: Torill Gaarder

Midtdelen er solid krydret, og referer bredt fra søppelplastens verden. Stoffet skremmer og fascinerer. Visste du at en plastflaske vil seile rundt på havet i 450 år før den går i oppløsning? Visste du at det er små plastkuler i tannkremen du spytter ut? Visste du at bildekk til lands avgir enorme mengder plastkuler som havner i havet? Du kan heller ikke male båten din med god samvittighet, for også maling avgir plastkuler. Alt i alt seiler det fem billioner plastbiter rundt i havet, og etter hvert samler de seg i store strømvirvler, i egne søppelhav, midt ute i hvert sitt verdenshav. Så hva kan vi gjøre med dette?

Slutte å pusse tennene?

Søppelplasten i havet tar for seg et stort emne, men reiser også mange spørsmål. Noen av disse burde kanskje vært besvart, spesielt når det gjelder konsekvensene. I grafiske oversikter blir vi foret med enorme tall, men det er umulig å forstå hva søppelplasten egentlig vil gjøre med økokjeden på sikt. Vi får vite at det snart er like mye plast som fisk i havet – i vekt? – men slike opplysninger gjør oss ikke klokere. Boken er alt i alt svært engasjerende, men hvor ligger vårt eget ansvar, skal vi slutte å pusse tennene?

Min konklusjon er likevel at forfatterne bør ha ros for ikke å bli fristet inn i moralisme og patos. For en gangs skyld er ikke den vestlige verden verst, i og med at vi har kommet lengre med søppelsortering enn nyindustrialiserte land. Midt i all elendigheten blir det også antydet at det ligger et håp i fremtidig ryddeteknologi, og denne form for teknologioptimisme er vanligvis fraværende i slike miljøbøker. Søppelplasten i havet er både balansert og rikholdig, men det er godt rom for flere bøker innen det samme emnet.

Fra boka «Søppelplasten i havet». Foto: Torgny Vinje

Anna Fiske har nærmest blitt en ambassadør for alt det som gamle damer har å lære oss yngre. Som serieskaper har hun laget en rekke historier for barn om den spreke Farmor, samlet i de to bøkene Farmor og jeg og Passe på en puddel (2011 og 2012, No Comprendo Press). Måten den gamle damen tilfører ablegøyer og humor i hverdagen til barnebarnet blir videreført i tegneserien Vaskedamen (2015),  hvor en ung jente unnslipper kranglingen til foreldrene ved å tilbringe tid med familiens vaskehjelp. I historiene om Farmor og om vaskehjelpen er foreldrene velmenende, men gjerne fraværende, og det er roen, visdommen og historiene til den eldre kvinnen som gir barnet de magiske stundene som blir husket.

Skillet mellom tegneserier og bildebøker er ikke alltid så skarpt, og det er kanskje bare fraværet av snakkebobler og ruter som gjør at Oldemor havner i den siste kategorien. Boken er støttet av foreningen Leser søker bok, som jobber for å øke tilfanget av bøker for mennesker med ulik leseevne. Det vil si at boken kan leses av både barn og voksne, i tillegg til at noen gjennomgående elementer oppmuntrer til høytlesning.

Legger opp til samtale

Lukas besøker nitti år gamle oldemor på sykehjemmet, og gjennom de små samtalene deres blir fortiden og personligheten til den gamle damen sjarmerende tegnet opp. Boken er lagt opp i et fast mønster: Over en dobbeltside med én stor tegning kommenterer for eksempel Lukas de skrukkete hendene til oldemoren, og får svaret «Ja, hendene mine er like gamle som meg! Hendene mine har holdt i så mye». Deretter følger to sider med flere detaljer og mindre tegninger som forteller mer om hva oldemoren har holdt i hendene sine (hoppetau, hånden til Lukas’ oldefar), hva hun liker å ta på (solvarme steiner, selvplukkede blomster), og hva som er ekkelt (mark som spreller, klissete syltetøyglass). Nederst på siden er et spørsmål uthevet i en annen farge, perfekt for å reflektere videre med et barn: «Hva har hendene dine holdt i?»

Hørsel, bursdager, bevegelse, sorg, mat og klær er blant de andre samtaleemnene som Lukas og oldemor er innom i løpet av boken, og de bidrar alle til både noen glimt av livshistorie og til å hinte om en eventyrlysten person som har beholdt humoren sin gjennom hele livet. I 1921 fløy hun med drage, i 1934 danset hun quickstep med Lukas’ oldefar, i 1968 holdt hun sitt første barnebarn i hendene – Lukas’ mor. Alle disse detaljene er enkelt fortalt i tekst og tegning, men tilsammen danner de et varmt og fint bilde av den gamle damen og historiene hun forteller til oldebarnet sitt. Samtidig legger de fint opp til å validere barnets (eller den voksne leserens) egne følelser i dialogpartiene: Det er lov å bli sint om man ikke klarer å ta på seg strømpebuksen ordentlig. Og om man faller av sykkelen, gråter man litt, men om katten dør, gråter man kanskje i mange dager.

Et produktivt unikum

Anna Fiske rundet femti år i 2014, og er en av få norske kunstnere som lager tegneserier for barn – selv om hun ikke alltid ser en tydelig aldersmålgruppe for seg når hun lager bøkene sine. Den svensksfødte illustratøren kan uansett kalles en av Norges mest aktive. Hun har over femti utgivelser bak seg, inkludert ni tegneserieutgivelser, nitten bildebøker, flere bokillustrasjonsprosjekter og kunsthåndverk innen flere ulike medier (figuren Palle Puddel har for eksempel blitt både en strikket figur og et keramikkfat).

Selve tegnestilen til Fiske endrer seg knapt, uansett om hun henvender seg til voksne eller barn: fine, ujevne, organiske streker som gjerne endrer karakter fra tegning til tegning. I tillegg er det enkelt å kjenne igjen en Fiske-tegning på de mange små strekene som tilsynelatende er uten funksjon, men som er med på å gi struktur i bildene. Det kan minne om barnetegninger, men layouten og håndverket som ligger bak viser at både utdannelse og mange års erfaring ligger bak de tilsynelatende enkle tegningene.

Det er dristig gjort, å bruke opp tittelen sin allereie i den første setninga i ein roman. Men når ein har skrive meir enn femti bøker – rundt femten av dei for barn og unge – slik Ragnar Hovland har gjort, så har ein på sett og vis prøvd dei fleste andre måtane å opne ei bok på frå før. Så kvifor ikkje?

– Om noko skulle skje, sa Ingrid.

– Kva då skje? sa eg.

Så gjer det nettopp det: Noko skjer. Ingrid er sjuk utan å vite det, kjenner berre at ho har litt vondt, og så døyr ho brått. «Eg»-et i opninga, som er kjærasten til Ingrid og heiter Reiner, sit sørgjande att. Nokre vil nok meine at måten Hovland går fram på her, er minst like dristig som romanopninga: Han skriv seg opp imot ein av dei viktigaste mytane, diktar seg inn i og lagar ein ny variant av forteljinga om Orfeus og Evrydike, som er den store myten om tapt kjærleik og diktekunst i vår vestlege kulturkrins. Hovland har truleg ikkje gjort det utan å tenkje seg om, men skrifta hans synest ikkje akkurat å vere plaga av skjelvande prestasjonspress eller lammande nervøsitet. Tvert om er Om noko skulle skje nok ei umiskjenneleg hovlandsk bok: stram og stilsikker, men likevel ledig og laussluppen – open for all verdas alvor og galskap.

Sympatisk grep

Etter at Ingrid døyr mistar Reiner lysta til å leve – utan at han dermed har tenkt å ta livet av seg sjølv. Kvifor han ikkje vil leve, blir overtydande forklart i eit fint lite kapittel der Reiner fortel om den regntunge sommarkvelden då han møtte Ingrid. Dei søkjer begge ly i eit portrom, og medan dei står der, kjem to paraplyar – ein raud og ein grøn – svevande i mørke lufta. Dei grip paraplyane, set seg på sykkelen og syklar saman ut i regnet: «Og eg ville ikkje noko anna enn å vise Ingrid alt eg visste om».

Hovland klarer å framstille den emosjonelle tilstanden som Reiner har hamna i på ein truverdig måte, der tilværet kan vere både svevande lett og dødstungt på same tid. Det gjer han mellom anna ved effektivt å kombinere tullpreik med alvorsprat, som i ei replikkveksling der Kapteinen, ein av dei viktige personane i romanen, forklarer at det har blitt slutt på lange sjøreiser: «Folk toler det ikkje lenger. Det blir rett og slett for mykje for dei». Forteljaren sin reaksjon på denne frasa, er rett og slett sterk å lese, nettopp fordi den balanserer preiket med alvor, og fordi den kjem frå ein ungdom: «Eg nikka. Eg visste alt om slikt som blir for mykje for eit menneske». Her gjer Hovland som han ofte gjer: Han spreier om seg med frasar og flosklar, tek dei ikkje for gitt, men på alvor, og følgjer dei opp.

Resten av romanen handlar om Reiners reise ned i Underverda, der Kapteinen og hans gule hund hjelper han å finne attende til Ingrid. Den som kjenner myten om Orfeus og Evrydike, veit sjølvsagt litt om korleis det vil ende, men i tilfelle ungdomslesaren ikkje plukkar opp førelegget frå den greske myten, fortel også Kapteinen ei lita historie om Orfeo («Ein litt eldre fyr […], høg og bleik og med dårlege tenner») og Elvira, som ein pedagogisk parallell til myten. Det er eit like nødvendig som sympatisk grep, og minner meg om at myter gjerne blir vidareformidla på denne måten for unge, som grunnstoff i andre og – lat oss vere ærlege – meir catchy forteljingar.

Moderne og mytisk

Men om ikkje dei svevande paraplyane har hinta nok om at denne romanen ikkje berre stør seg til gamle, greske mytar, så gjer transportmidlet som Reiner og følgjet brukar for å kome seg til den andre verda det svært tydeleg at Hovland også lèt seg inspirere av moderne litteratur av det meir fantastiske slaget:

– Eit skåp, sa eg. – Eller ein kommode.

– Eit skåp, sa Kapteinen. – Kom.

– Eit skåp, ja, sa Percy. – Då manglar vi jo berre ei løve og ei heks.

– No skal ikkje du dumme deg, sa Kapteinen.

Referansen til C. S. Lewis og Narnia-bøkene er vanskeleg å gå glipp av, truleg også for ungdomslesaren. Også Lewis Carrolls bøker om Alice i Eventyrland synest å ha påverka denne forunderlege reisa til underlandet, og i tillegg gir Hovland liknande referansar til ferda ned Mississippi-elva som Mark Twain skildra i bøkene om Huckleberry Finn og Tom Sawyer, og til skattejakta som Robert Louis Stevenson dikta opp i Skatten på sjørøverøya.

Om noko skulle skje er med andre ord like mykje moderne eventyr som antikk myte. Ingen av referansane klarer likevel å gjere romanen til noko anna enn ei klassisk Hovland-historie: Her drikk dei vaksne brennevin så det renn etter. Det gjer forresten ungdomen òg (om enn litt meir varsamt). Og dyra, dei vil drikke brennevin, men blir nekta servering. Ein biverknad av romanen var for min del at eg brått kom til meg sjølv framfor hylla med whisky på Vinmonopolet, der eg stod og vog ei flaske irsk opp imot ei flaske skotsk. Men kan dette vere sunt for dei unge og ubesudla, då? Når eg les nyhendesaker om kropps- og prestasjonspress, om karrierejag, flinkis-tendensar og generasjon lydig, så tenkjer eg at, ja, kanskje kan det det.

Frå spøk til alvor, som jo er den viktigaste rørsla i Hovlands litteratur: Alt brennevinssnakket (her er også mykje preik om kaffikoppar og matbitar) er ikkje til plage for meg, men eg mistenkjer at ein del ungdomslesarar ikkje så lett lèt seg underhalde av det. Mange av høgdepunkta i boka dukkar rett nok opp i dialogen, slik dei ofte gjer i Hovland sine bøker, men etter dei første innleiande kapitla, blir det også vel mykje dialog i denne boka. Når Hovland kviler på så sentralt mytestoff, og når dette mytestoffet på mange måtar handlar om sjølve forteljekunsten, så tenkjer eg at han kunne tatt seg betre tid til nettopp å fortelje – ikkje berre gjennom dialogen, men også gjennom skildringar, refleksjonar og meir feinschmecker-aktige litterære grep. Dei svevande paraplyane er eit døme på det sistnemnde.

Sprelsk og spennande

Hovland legg også eit høveleg lag til forteljinga når han døyper ein detektivassistent for Moleskine – namnet på dei italienske notatbøkene som mange store forfattarar har brukt. Det same gjer han når han – utan å røpe for mykje – avsluttar romanen med eit kapittel som er identisk med eit som står tidlegare i romanen. Det skapar rett og slett ei verdig avslutning på forteljinga.

Om noko skulle skje er nok ikkje den beste ungdomsboka Hovland har skrive. Til dømes rører Fredlaus (2006) meg på ein heilt annan måte, kanskje fordi melankolien der verkar sterkare på meg enn sorga gjer her. Men med Om noko skulle skje har likevel Hovland skrive nok ei sprelsk og spennande forteljing, og han balanserer fint det moderne eventyret med eit mytisk grunnstoff som aldri går ut på dato.

Boken Revolting Rhymes kom ut i 1982 med eventyrene Askepott, Jack og bønnestengelen, Snøhvit og de syv dvergene, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette og ulven samt De tre små grisene. I 1990 kom en norsk versjon, Ramperim og ville vers, gjendiktet av Jo Tenfjord, og nå altså, denne nye utgaven, Vemmelege vers, med gjendiktning av Grethe Fatima Syéd. Syéd skriver på kreativt nynorsk, noe hun selv beskriver godt i etterordet i boka, jeg kommer tilbake til det.

De fleste kjenner nok godt til Roald Dahls særegne humor og perspektiv, og mange av oss har sin egen favoritt når det kommer til hans mange utgivelser. Har man ikke vært innom Revolting Rhymes tidligere, har man noe å se frem til. Dahl radbrekker våre kjente eventyr til det ytterste, der blod, hodekapping, drap og flåing er en utbredt foreteelse.

Kanskje er dette ikke de beste godnatthistoriene, og det spørs hvordan det går med femåringen når døra er lukket igjen og hun leter etter det avkuttede hodet til en av Askepotts stesøstre under senga. For de med litt flere år på baken er dette på sitt beste veldig underholdende lesning. Den norske utgaven ligger godt i hånda, den er i storformat, med god luft på sidene og leselige fonter. Man kan jo også ellers bare overse den masete forsiden.

En ringrev av en illustratør

Boka er godt gjennomarbeidd i Quentin Blakes kjente strek. Han er også illustratør i originalutgaven. Hans strek er lødig og løs, og dynamikken står godt til Dahls historier – begge har det gode øye for detaljer. Humoren og det lett entusiastisk groteske beveger oss til tider inn i det burleske. Tegningene har en røff utførelse og fargene et dempet toneleie. Blake selv sier at han skaper illustrasjoner gjennom sin egen teknikk som lar bildene se ut som om de er laget «på sparket». Blake har en stor produksjon bak seg på over 300 verker, samt at han også – her nevnt som en kuriositet – har illustrert frimerker. Blake og Dahl hadde et langt samarbeid, og skapte en genuin galskap gjennom sine bøker. Kanskje skimter vi noe av denne galskapen i ulveøynene i Blakes illustrasjoner, som også preger forsiden her.

Gjendikterens show

Originalen er skrevet på rim, som tittelen tilsier, og her har gjendikteren hatt en omfattende jobb. Grethe Fatima Syéd har skrevet et etterord på fem og en halv side hvor hun går gjennom og forklarer sine arbeidsmetoder og språkperspektiv i arbeidet. Hun sier selv at boka ligger i et grenseland hvor genrebestemmelsen kan være åpen for debatt. Undertegnede er enig i det. Et slikt etterord vil for øvrig knapt interessere den jevne niåringen, men kan pleie et voksent språkøre.

Der Roald Dahl har radbrukket historiene, har Syéd radbrukket språket. Nynorsken er grunnbasen. Hun sier noe om språkvalget selv: … målet har òg vore gjennom å bruke dialektord, arkaiske vendingar og sitat frå kulturarven å ta vare på det norske litterære språket, og for nynorskens del vise at det passer like godt til denne typen prosjekt som til høgstemt naturlyrikk og patosfylt kjærleiksdiktning.

Et utdrag fra det første eventyret om Askepott eksemplifiserer hvordan gjendikteren gjør god bruk av slang, her satt opp mot originalen:

Cinderella heard the thuds

Of bouncing heads upon the floor,

And poked her own head round the door

”What’s all the racket?” Cindy cried.

”Mind your own bizz,” the Prince replied.

Poor Cindy’s heart was torn to shreds.

My Prince! She thought. He chops off heads!

How could I marry anyone

Who does that sort of things for fun?

The Prince cried, ”Who’s this dirty ****?

”Off with her nut! Off with her nut!”

………….

Samstundes Oska i kjøkkenet var.

Ho reinska grønsaker som ein kar

då lydar ho høyrde av hovud som bumpa.

«Wazzappening», sa ho og letta på rumpa

for å sjå etter. «Get lost», var orda frå kongens barbar.

Pottas hjarte gjekk i tusen bitar

«For ein føkkings disgusting gnitar!

Ein slik mann vil eg ikkje ha –

ein som synest vald er bra!»

Prinsen berre: «Kven er du for ei kuse?

Eg kappar av deg hjernehuset!»

Mangfoldig, men kanskje ikke tidløs

Et par ganger snubler gjendikteren i rim som ikke helt er der. Eksempel fra De tre små griser: Med ulvehunger svelgde han bit for bit av svinet,/ det siste var halen, det første grisetrynet. (The wolf replied, ”Not on your nelly!”/ And soon the pig was in his belly.) ‘Svinet’ og ‘grisetrynet’ hoster noe. Eller fra Askepott: Straks sneik ei av søstrene sisters/(ho som har tryne som ein pizza). (At once, one of the Ugly Sisters,/(The one whose face was blotced with blisters). ‘Sisters’ og ‘pizza’ i den norske versjonen er bortenfor grenseland. Et par andre steder møter man lignende problem som gjør at man kan ane pusleriet det har vært for å få alle ordene plassert riktig. Dette veies det dog opp for, og gjendikteren haler boka på fast grunn. Implisering av slang, ungdomsspråk, dialekter og henvisninger til andre verk gjør boka til en språkreise for den lesevante.

Det er grunn til å dvele ved denne gjendiktinga, kanskje nettopp på grunn av mangfoldigheten. Lesere som ikke er innforstått med slang kan få stusse litt over ord som de ikke har vært innom tidligere og glede seg over at det meste er lov. Samtidig kan man kanskje spørre seg om hvor lenge en slik versjon av Roald Dahls bok i språkdrakten Syéd har valgt vil vare.

Snøhvit og de syv dvergene i Quentin Blakes versjon.

Etter 22. juli 2011 har «Til ungdommen» fått en spesiell klang, for ikke å si bi-lyd. I 1936 skrev Nordahl Grieg diktet (som også kalles «Kringsatt av fiender» etter åpningsstrofen) som Otto Mortensen satte melodi til i 1952. «Til ungdommen», en kampsang, ble sunget i minnegudstjenesten etter terrorangrepet, i rosetoget på Rådhusplassen og i minnekonserten. I årene som har gått etter massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet, er det også laget en prisbelønnet dokumentarfilm om angrepet: Til ungdommen (Regi: Kari Anne Moe 2012).

Veldistribuert, men elitistisk

Sommeren 2016  kom antologien Til ungdommen ut, med undertittelen «svart-hvitt album», redigert av forfatter, filosof, og black metal-musiker Cornelius Jakhelln. Boka er en del av kunstmønstringen TOpublic/MOToffentlighet som ble arrangert i Oslo i tiden 29. juni– 8. juli 2016. Jakhelln er en av 6 kuratorer i mønstringen under ledelse av Gry Ulfeng. Kurator og produsent Gry Ulfeng fikk tildelt 5 millioner for å lage en kunstmønstring for barn og unge i 2016. Mønstringen avslutter Kunstløftet, et tiltak initiert av Norsk kulturråd, som siden 2008 har hatt som mål å heve kvaliteten på kunst for barn og unge. Ulfeng var den av 18 søkere som fikk full uttelling for sitt prosjekt der «… Formålet er å vise engasjerende kunst som griper inn i og aktualiserer etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger mot et ungt publikum.»

Til ungdommen er kanskje den delen av kunstmønstringen som har nådd et ungt publikum: Boken er delt  ut til 10-klassinger i Oslo, og til mindreårige asylsøkere over hele landet. Albumet i sort-hvitt har en tiltalende layout, papiret er godt å bla i (Amber/Magno 120 g) og har både den tyngde og grovheten som passer tematikken: KAMP.

Vekslingen mellom lyrikk, korte og lengre tekster, og bilder, fungerer godt. Dette er et album uten filter. Her er ikke noe forord, ingen presentasjon av de 17 bidragsyterne, ingen fotnoter, ingen bildeliste, kun en kortfattet innholdsliste delt i tre bolker: TRO, HÅP og KJÆRLIGHET. Bakerst, plakaten til kunstmønstringen: en knyttneve med en pensel fotoshoppet inn i et hav av ansiktsløse soldater, og programmet: TOpublic 2016. Et program spekket med tung teori, og sjelden har jeg lest om en mer ekskluderende kunsthappening rettet mot en høyst elitistisk offentlighet. Programmet, metoden og målgruppen kan du lese mer om her: http://www.motoffentlighet.no

Jeg har gjort flere forsøk og fikk, trass en ugjennomtrengelig kunstteoretisk svada, forståelsen av at i stedet for å tenke målgruppe, vil kuratorene rette blikket mot seg selv:

«Kunstmønstringen er en utforskning og avdekking av de forholdene i nåtidskunsten gjennom å snu blikket mot vår egen (de voksnes) tilnærming til barna/ungdommene med kunstprosjekter som i sin bredde griper inn i og aktualiserer etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger mot dette publikummet. I stedet for at kunsten velges (som fra et marked) ut fra målgruppetenkning, snus perspektivet – fra at de voksne tilpasser kunsten til dem (barn og unge) for å belære dem, forklare for dem, til at vi (de voksne) avdekker og utforsker oss selv og nåtidskunst for barna og de unges blikk.»

Ketil Rød skriver godt om det i sin anmeldelse på Periskop.no: http://www.periskop.no/peiler-elitistisk-kunstoffentlighet/

Sort-hvitt album

Antologiens tittel og forbindelsestrådene til 22. juli er  tydelige. Cornelius Jakhelln har tidligere, ved flere anledninger; i kronikker, kunstprosjekter og bøker, behandlet temaer som berører Anders Behring Breiviks tankegods og radikaliseringsprosess. Flere av kunstnerne som bidrar i antologien har også tidligere laget kunstprosjekter tilknyttet 22. juli. For eksempel: Performance- og scenekunstneren Julian Blaue hadde en fortid som selverklært fascist uttrykt gjennom ulike performances og kunstprosjekter. På Henie-Onstad kunstsenters 22. juli-utstilling «Vi som lever på en stjerne» (2014) tok han et oppgjør med fortida gjennom performance og musikk. Han var invitert til å delta basert på et 100 sider langt manuskript om egen politiske snuoperasjon etter 22. juli. Eddy Poppy, en annen av bidragsyterne i antologien, bidro med tekster til Blaues forestilling på Henie Onstad kunstsenter, og Cornelius Jakhelln opptrådte med black metal-bandet sitt Sturmgeist samme sted.

Jakhelln har også tatt et oppgjør med tidligere tankegods, og ga i 2011 ut boka Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi.

Dennis Rudolph, tysk konseptkunstner, åpner albumet med sort-hvite illustrasjoner; cyanotopier og fotogram (gamle fotografiske metoder), der han tangerer symboler og et tysk nasjonalsosialistisk bildespråk som i «Stadt am Meer», en slags apokalyptisk parafrase over verdensriket. Serien på 6 bilder følger etter Olav Aukrusts dikt «Eg er min eigen fiendsmann» fra 1930.

Sverre Malling: «Norwegian Muscox»

Bildekunstnerne i albumet hører til innenfor en romantisk, nyfigurativ tradisjon, der  Christopher Rådlund og Sverre Malling er de mest framtredende norske. Rådlunds symbolistiske og romantiske arbeider i grått følger etter Mette Karlsviks fine og biografiske tekst «Hungr», om spiseforstyrrelser. Mot slutten omfatter teksten hennes en omfattende hunger etter historier, etter litterære uttrykk. Karslviks tekst og Rådlunds bilder har ingenting med hverandre å gjøre, de synes helt vilkårlig plassert, men det kan også være en villet vilkårlighet?

Rådlund illustrerer også Cornelius Jakhellns poesi og korttekster med dekorative rammer som trær rundt tekstene: sterke, sinte, hatefulle, følelsesladde tekster som kulminerer i «Sjølvmordet» – en sterk og innsiktsfull tekst.

Både Christopher Rådlund og komponisten Marcus Paus tilhører kunstbevegelsen Retrogardisme og er knyttet til kulturinstitusjonen Senter for Frie Kunster i Oslo. Marcus Paus bidrar med partituret «Kosmopolis». Sverre Malling er tredjemann ut av de nyfigurative, romantiske, symbolistiske bildekunstnerne med en hang til okkultisme og folkekunst. Han bidrar med en syklus tegninger, kjente motiver fra utstillinger han har hatt de senere år: «Norwegian Muskox»  sist sett på utstilling i Haugar Kunstmuseum, og et bilde som «Flagellants» med pekere til middelalder og svartekunst, til konstruktivisme og kjærlighet i form av et gjennomboret hjerte. Malling har også med to bildeserier av sort-hvitt fotografier, som sterkt minner om stillbilder fra dadaist- og surrealistfilmer – kunst som uttrykk for en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse – en reaksjon på 1. Verdenskrigs grusomheter og kaos.

Fra Cornelius Jakhelln: «Kald krig». Illustrasjon: Christopher Rådlund

Julian Blaue viser bilder fra «Apostata» (2008), performancer der han transformeres fra kunstdiktator til transvestitten Julia. Marianne Wiig Storaas viser en serie fotobaserte malerier av interiører.

Trenger bruksanvisning

Det er påfallende hvordan alle bildesekvensene kretser om død, apokalypse, nasjonalsosialisme og okkultisme – i en gjennomgående lik form, mens tekstene er langt bedre og differensierte i tematikk og form: Simon Stranger har levert en interessant og vondt realistisk interaktiv tekst om flyktningers vei til Europa, den berører sterkt. I tematisk kontrast til den står Kristine Toftes manende feministiske brev til datteren: «Alle fitter er fine», og Eddy Poppys levende beskrivelse av en ung kvinnes seksualitet i «Oppvåkning», begge sterke tekster som kan leses og fordøyes uten bruksanvisning.

Leser man om albumet får man vite at: «Til ungdommen skal få leseren til å reflektere over de ulike betydningene av begrepet «kamp» – og gjennom dette oppnå en erkjennelse av hvor sårbare størrelser som demokrati og fred er.» Det er umulig å lese dette ut av antologien uten en bruksanvisning. Og bildene tåkelegger mer enn de avdekker budskapet.

Jeg tror allikevel dette er en bok som kan treffe mottakeren gjennom gode tekster, som handler om sårbarhet – som flyktning, som ung kvinne, som ungt menneske i en vanskelig verden. Slik fungerer Til ungdommen som et tidsdokument, men sløret ned av en annen generasjons svarte metallstøv.

Julian Blaue. Foto: Torjus Berglid

Debutanten Iben Akerlie tematiserer i romanen Lars er lol barn med Downs syndrom, og hvordan omgivelsene takler denne annerledesheten på ulike måter. Ifølge nettsidene til Folkehelseinstituttet blir omtrent 90% av alle svangerskap der fosteret er diagnostisert med Downs syndrom avbrutt. Antallet babyer født med syndromet har allikevel holdt seg stabil de siste tiårene. De er født av mødre under 38 år, som ikke har rett på fostervannsprøve fordi sjansene for et barn med kromosomfeil er liten. Det betyr at samfunnet vil møte mennesker med denne diagnosen, i ulike sammenhenger. Dette er første gang jeg leser en roman der en sentral karakter har Downs, og etter en uformell undersøkelse jeg utførte på skolebiblioteket, var det på tide: Svært få barn vet hva Downs syndrom er.

Tema annerledeshet er en gjenganger i barne- og ungdomslitteraturen. I Lars er lol er annerledesheten konkret fordi Lars har Downs. Han skiller seg ut både utseendemessig og mentalt, og det er vanskeligere å integrere ham i det sosiale fellesskapet med jevnaldrende uten at det tas spesielle hensyn. Utfordringen rundt dette, som boken beskriver, er reell, og vinklingen interessant.

Uventet fadderbarn

Amanda er veldig forelsket i Adam i klassen, men dessverre er hun som luft for ham. I sommerferien har Amanda bestemt seg for å endre på dette, og planlagt hva hun skal si når de møtes igjen til høsten. Alt blir annerledes når han plutselig står rett foran henne første dag etter ferien. Hun stivner til, og taleevnen forsvinner totalt. Etter press og støtte fra vennene Sari og Kay, tør hun etterhvert gå bort og hilse. Resultatet er at Adam fornedrer henne ved å sprute henne ned med Farris, med vilje. Amanda er sikker, han HATER henne.

Dette er ikke den eneste skuffelsen som møter Amanda etter ferien. Hun har nemlig gledet seg til å bli fadder for en søt førsteklassing denne høsten. Alle i klassen skal få hvert sitt fadderbarn som de skal passe, sånn at barna får en fin skolestart. Læreren deres, Janne, har derimot andre planer for Amanda. Janne mener Amanda er usedvanlig modig og moden, så hun får et helt spesielt fadderbarn. Det er en jevnaldrende gutt som begynner i klassen, en gutt med Downs syndrom. Amanda, som gledet seg til en søt førsteklassing, ender opp med en stor gutt med et syndrom. Ingenting kunne gjort en allerede håpløs dag verre.

Heldig eller uheldig?

«Det er ikke det at jeg er imot mennesker med utviklingshemming eller som er litt annerledes eller ser litt forskjellige ut. Jeg vil bare ikke at det skal angå meg.»

Amanda vil helst være nøytral. Hun griper ikke inn og sier fra hvis noen mobber eller slåss, hun holder seg i bakgrunnen. Ansvaret for Lars gjør at Amanda ikke kan være nøytral lenger. Hun blir tvunget til å forholde seg til Lars, i møte med seg selv og sine fordommer, og i møte med klassekamerater og mobbing.

Akerlie har en treffende beskrivelse av hvordan voksne kan reagere når barn står overfor nye utfordringer. Moren og Janne forventer at hun skal se på fadderoppdraget som en positiv utfordring, og glemmer å lytte til hva Amanda tenker. Det er rett og slett ikke rom for å problematisere. Spesielt Janne overkjører Amanda fullstendig med hvor fantastisk dette er, når hun overrekker nyheten:

«»En annen ting du nok bør vite om Lars er at han har Downs syndrom.» Også dette sier hun som om det er en staselig innpakket gave, og noe hun virkelig burde glede seg over. Hun gikk nesten opp en tone på ordet Downs syndrom, hun liksom sang det.»

Beskrivelsen av Janne med de store svetteringene under armene og oppjaget stemme når hun snakker om hvor fantastisk og normalt alt med Lars er, gir en følelse av at hun kanskje ikke synes dette er så lett som hun vil gi inntrykk av. Jannes streben etter å gjøre alt rundt Lars SÅ normalt blir til slutt komisk.

«Ja, nå er det veldig viktig å alltid ha i mente at Lars er mye mer enn sin diagnose, han er også et individ, og kanskje mer så enn oss andre. Uten at han er tilsynelatende forskjellig, og eller annerledes, av den grunn. Han er akkurat som deg og meg, bare at han i tillegg har Downs syndrom…»

Normal nok

Det fine med boken er disse to ytterpunktene i møtet med mennesker med Downs. Janne og moren til Amanda møter det vanskelige med skylapper, og bare forherliger. Amanda ser bare for seg det vanskelige, og klarer ikke se noe positivt. Venninnen Sari uttrykker et mer avslappet forhold til Lars og syndromet hans. Hun aksepterer ham for den han er – normal nok. Etter en underlig danseopptreden i gymtimen, der Amanda føler hun må gripe inn fordi han driter seg ut, kommenterer Sari:

«Hvorfor trenger man liksom å redde Lars?» spør hun filosofisk ut i luften. «Jeg mener, hvorfor kunne han ikke bare fortsette på den måten med den rare dansen sin? Hvorfor var det liksom et problem at han gjorde det?»

Problemet er at ikke alle i klassen anerkjenner Lars på samme måte som Sari. De virkelige vanskelighetene oppstår når Amanda oppdager at de kjipe jentene har en hemmelig blogg der de henger ut Lars, og henne. Amanda takler det dårlig, og hun skuffer Sari, de voksne, og ikke minst seg selv.

Kunne vært strammet inn

Selv er jeg – til tross for mye å glede seg over – litt skuffet over fremdriften i boken. Karakterene er varierte og troverdige, og fremstår som typer man liker, ler av eller irriterer seg over. Persongalleriet er oversiktlig, noe som gjør det lett for leseren å følge trådene. Svakheten er at spenningen punkteres underveis. Flere fine episoder og dramatiske høydepunkter forsvinner i dveling og detaljerte beskrivelser, det tar for lang tid å komme til poenget, og blir jeg aldri helt grepet av fortellingen. Tematikk og vinkling er rosverdig, men fremdriften burde fått bedre kår.

Døra til storesøsters rom er stengt – og det har den vært så lenge jeg-personen kan huske. Tittelen Hun som kalles søster markerer tydelig distanse: Hun kalles søster, men hun er det ikke – i alle fall ikke ifølge jeg-personens forventninger om hva en søster skal være:

Jeg veit hvordan en søster skal være.
Søstre skal dele hemmeligheter og popcorn.
Søstre skal kile hverandre til de tisser på seg. […]
Og kanskje fortelle hverandre hemmeligheter.

Men slik er det ikke. Hun som kalles søster – eller bare Søss – er totalt uinteressert i å være sammen med jeg-personen. Søss er bare en fjern skikkelse for lillesøsteren, som likevel har en enorm dragning mot hennes verden. Lengselen er voldsom og sår – hun lengter etter å være nær, etter å få vite hva Søss gjør og er opptatt av, og ikke minst lengter hun etter at Søss skal være opptatt av henne:

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en annen søster,
en som likte det som jeg liker.
En som likte meg.

Konflikt
Boka følger en klassisk oppbygning, med problem, konflikt og løsning. I begynnelsen møter vi ulike situasjoner der problemet synliggjøres: Søsteren er fraværende, savnet stort. Oppslaget der lillesøsteren og foreldrene sitter rundt bordet og lillesøster utbryter et lykkelig «Hei!» når storesøsteren kommer skulende forbi, er betegnende for stemningen i boka. Spenningen trappes opp før selve konflikten, som er viet flere oppslag: Tiden hales ut – og dramatikken forsterkes.

Konfrontasjonen og vendepunktet oppstår når Søss er barnevakt (noe hun har fått penger for å være). Søss lar lillesøsteren sitte alene i stua mens hun selv går på rommet. Her lykkes boka med å formidle sårheten til jeg-personen der hun forventningsfull sitter og venter på Søss – med nyfrisert hår og yndlingsgenseren på, og der gapet mellom dem blir ytterligere forsterket ved at Søss er på vei ut av bildet. Også denne gangen blir altså lillesøster avvist. Men til slutt tar hun mot til seg og åpner døra inn til Søss’ rom. «Kom deg ut!!!» roper Søss, i store bokstaver og med tre utropstegn i en snakkeboble – en kraftig forsterkning av det som står i brødteksten: «’Herregud! […] Så utrolig dust du er!’, roper hun». Lillesøster ser redd ut, men kanskje er hun først og fremst skuffet og sjokkert. Endelig tar hun til motmæle: «’Det er du som er dum!’», og dytter til Søss. Da smeller Søss døra igjen – over fingrene til lillesøster. Oppslaget som følger er kraftfullt, fullt av lyd, smerte og innestengt frustrasjon.

Først når Søss får dårlig samvittighet fordi hun har forårsaket også fysisk, synlig smerte, åpner hun døra til rommet sitt, løsningen kommer – og en hel verden åpenbarer seg for lillesøster.

Sterke virkemidler
Kaia Dahle Nyhus har ansvar for hele boka, fra tekst og illustrasjon til design. Det er imponerende at en så ung illustratør og forfatter allerede har funnet sitt helt egne, karakteristiske uttrykk – et uttrykk som kommer til syne også i flere av bøkene hun har illustrert for sin mor, Gro Dahle: Både Krigen og Megzilla har den samme, uvørne streken, tilsynelatende enkel, men svært virkningsfull. I Hun som kalles søster er lillesøsteren tegnet liten i forhold til Søss, noe som tydeliggjør styrkeforholdet mellom de to. Hodene er store i forhold til kroppen (foreldrene er mer proporsjonerte), slik at ansiktene kommer i fokus. Øynene er store, blikkene uttrykksfulle.

Jeg-personen er for øvrig illustrert slik at hun like gjerne kan være gutt som jente; det er teksten som gjør at jeg forstår henne som en jente. Det åpner for at flere lesere vil kunne identifisere seg med fortellingen.

Illustrasjonene har få fargenyanser; brunt og blått går igjen. Men selv om det er lite farger i boka, er det mye uro i illustrasjonene, noe som dels skyldes tette, små bølge-streker som inngår i illustrasjonene på samtlige oppslag og skaper bevegelse og intensitet. Boka har få detaljer, men de som er med, er svært talende, som kaktusene i vinduet, den stengte døra i enden av en lang gang, mobiltelefonen til Søss og ungdomsplakatene på rommet hennes. Sammen med de uttrykksfulle ansiktene er dette effektiv formidling i upolert form.

Universelt og gjenkjennelig
Boka er en fortelling om lengsel etter storesøster, men det er også en mer allmenn beskrivelse av en følelse av å ha en forestilling om noe, mens virkeligheten er annerledes. Slik rommer boka mer enn skildringen av et søskenforhold. Det handler om forventninger til de aller nærmeste – og om avstand innad i familien. Tematikken er også til stede i Dahle Nyhus’ forrige bok på egen hånd, Pappaer overalt (2015). Også den omhandler lengsel etter en person i nær familie. Men i Pappaer overalt er lengselen mer konkret; pappaen er jo ikke der. I Hun som kalles søster, derimot, er søsteren til stede – men likevel ikke.

Søss vekker nysgjerrighet ikke bare hos barnet som forteller, men også hos leseren: Hvem er egentlig denne søsteren? Det viser seg at hun er en ganske alminnelig ungdomsjente, med plakater fra en utbredt ungdomskultur på rommet: Katy Perry og Hunger Games. Forteller og leser betrakter henne på avstand, men når vi kommer på innsiden, er hun som andre.

Til tross for den dramatiske konfrontasjonen i boka oppdager leseren at vi tilsynelatende har å gjøre med en helt vanlig familie: De pusser tenner sammen, spiser sammen og sitter i sofaen sammen (riktignok uten Søss). Det ser ut til at foreldrene tar det hele med knusende ro. Spenningen mellom de voksnes og barnets forestillingsverden er tankevekkende – og når Dahle Nyhus lar barnet være fortelleren, er det virkningsfullt fordi det illustrerer at det som for voksne kan fortone seg som alminnelig tenåringsadferd, for et barn kan oppleves som en brutal avvisning.

(Fjeldberg taler for ordens skyld i kursiv (red.))

– Norgesmesterskap i litteraturformidling ble arrangert første gang i 2012. Norsk barnebokinstitutt startet i 2014 egen utdanning for formidlere. Og stadig flere bibliotek søker etter formidlere. Er tida mer enn moden for en håndbok i litteraturformidling?

– På bibliotek, i barnehager og på skoler kommer det stadig nye og større krav til personalet om å drive profesjonell formidling. Bibliotekarer har dette som en del av utdanningen, men både nye og gamle formidlere har behov for faglig påfyll og oppfrisking.

– Redaktør Nina Aalstad har engasjert et variert knippe dedikerte formidlere med lang fartstid fra bibliotek, skole og kulturproduksjoner. Tekstene spenner ganske vidt. Du som selv er bibliotekar med formidlerutdanning fra NBI og erfaring blant annet fra bokbåten Epos – hvor gode råd får vi?

– Nytteverdien er stor. Dette er nærmest en oppskriftsbok med smarte tips og beroligende ord til både nybegynnere og erfarne formidlere. Her får vi svar på både praktiske spørsmål, «hvordan», og teoretiske spørsmål, «hvorfor».

– Hvert kapittel innleder helt i tråd med Aalstads «Abc for formidlere». Vi får en sympatisk presentasjon av den som fører ordet, vi får vite hva det skal handle om, og vi blir møtt av folk som vet hva vi sliter med. Det er vakkert gjort, og jeg føler meg velkommen. Men når Aalstad anbefaler meg å legge klar manuset senest dagen før avreise, følte jeg meg litt undervurdert.

– Mange av oss trenger en innføring som starter med det helt fundamentale, både for å skape trygghet for egen praksis, og for å vite hva vi skal bygge videre på. Når forfatterne viser til egne erfaringer, skaper de øyeblikk av gjenkjennelse og en god følelse av at leseren ikke er alene, verken i utprøving eller feiling.

– Ja, det føles betryggende at bidragsyterne ikke underslår at ting i blant går galt.

– Selv ble jeg mest overrasket over hvor lite jeg visste fra før om Den kulturelle skolesekken og hvor mye det er å lære om den. Jeg levde meg sånn inn i kapitlet til programansvarlig og produsent for litteratur i DKS Oppland, Vilde Kamfjord, at jeg må kalle det bokas høydepunkt. I tillegg til en fornøyelig leseopplevelse er det mye å lære her for alle som arrangerer forfatterbesøk, eller tar i mot foredragsholdere og andre gjester. Rådene gjelder også utenfor DKS.

– Hun er ekstremt tydelig: Dette forventer vi av deg som formidler, dette forventer vi av skolen som arrangør. Du behøver ikke være forfatter på turné for å oppleve kapittelet hennes som relevant, du blir utøver i DKS av å lese dette. Nå tilbyr riktig nok de fleste tekstene  et «du» som gir deg roller som bibliotekar, bokblogger, lærer eller forfatter, men ingen får det til like suverent som Kamfjord.

– Personlig var det nok likevel kapitlet «Les, lev, lek» av biblioteksjef Ragnhild Malfang jeg kjente meg mest igjen i. Både i feilene hun – og alle vi andre – har gjort, og i entusiasmen for litteraturen og formidlingssituasjonen. Der jeg møtte mest motstand var i kapittelet til kommunikasjonsrådgiver Kristin Storrusten, «Litteraturformidling i sosiale medier». Kanskje fordi jeg selv kjenner dette området litt bedre enn mange, men først og fremst buttet det i mot når hun hele tiden skal berolige meg med at det ikke er så farlig der ute på nettet. Når det blir gjentatt gang på gang, begynner jeg å lure på om det virkelig er farlig.

– Men hvis du lider av manglende selvtillit og en viss angst for teknologi, er kanskje denne innføringa om blogging og formidling i sosiale medier et greit sted å begynne? Også de alderstilpassede lesetipsene til Siri Morland spenner fra det banale til det mer oppfinnsomme. Lite å hente for fagfolk som oss, men for foreldre kan de ha mye for seg.

– Etter å ha vært rundt på møter med lærere for å snakke om barnebøker ser jeg at behovet for helt grunnleggende tips om formidling er stort. Det blir lett å bli stjerne på foreldremøtet om du som pedagog har med deg disse tipsene i bagasjen. Gjerne koblet til konkrete titler og eksempler.

– Aalstad presiserer innledningsvis at Les meg! er en bok basert på erfaring, ikke på forskning. Jeg synes likevel at de som refererer til flere enn sine egne erfaringer har mest å tilby. Som der Malfang argumenterer for at du ikke må like boka du formidler, selv om Aalstad anbefaler det i sitt innledende kapittel. Malfang overbeviser fordi hun viser til kolleger som har lykkes med å formidle bøker de åpenlyst har mislikt. Eller der Pål Brekke Indregard, ekspert på filosofiske samtaler, anbefaler å bruke tresekundersregelen til Mary Budd Rowe. Vi får vite at denne amerikanske skoleforskeren har bevist vitenskapelig at langt flere i gruppa engasjerer seg i samtalen dersom læreren gir minst tre sekunder tenkepause fra eleven sier noe, til læreren responderer. Hever ikke dette rådene?

– Jeg ble personlig mest glad for at Brekke Indregard henviste til Aidan Chambers bok Tell Me (1993), en av de beste bøkene om formidling og samtaler rundt litteratur. Likevel kan Les meg! så absolutt trenge en søster som behandler formidling i et mer vitenskapelig perspektiv, men akkurat nå er det viktigere å tilfredsstille det akutte behovet for praktiske råd og hjelp.

– De få akademiske innslagene er heller ikke optimalt redigert og lider litt av språksmitte. På meg virker det unødvendig å la «skolens mann», Vidar Olav Haraldsen-Jupskås, slippe gjennom med stammespråk som dette: «Som nevnt bruker jeg ofte veiledningsspørsmål i loggboksammenheng for å lede elevene gjennom prosessen med å strukturere leseopplevelsene.» På den annen side har nok han hatt den vanskeligste jobben. Litteraturformidling i skolen er det feltet som er best dekket fra før, ikke minst av Lesesenteret i Stavanger. Selv om han er forfriskende uenig i en del av de gjengse metodene i klasserommet, er han nødt til å forholde seg til dem.  

– Personlig ble jeg mest utfordret av kapitlet til Marit Halle, «Fortell mer! ». Hun utfordrer oss som formidlere til å bruke muntlig fortellerkunst i bokpresentasjoner. Blandingen av teori og praktiske råd er supplert med konkrete eksempler fra Simon Strangers bok Barsakh. Spesielt det å knytte rådene til en tittel fungerer bra for å trekke den tunge teorien ned i det praktiske. Et vellykket grep, men dette kapitlet er et av de mest krevende i boka og går oss med litt erfaring på klingen. Jeg kan helt klart bli langt mer bevisst på for eksempel stemmebruk og valg av opplesingstekst.

– Men også hun gjør det unødig vanskelig for oss. Visst er det nyttig å få vite hvordan du kan utnytte bokas plot i formidlinga, men å komme trekkende med en definisjon av plot fra 1927 virker ikke umiddelbart oppklarende. Jeg er veldig glad for faglig tyngde, men synes ikke det skal få lov til å tynge språket. Litt mer respektløst redaktørarbeid hadde ikke vært så dumt.

– Du mener sånn som du har barbert mine replikker i denne samtalen?

– Dette er jo ikke skjønnlitteratur, så jeg tenkte at det ikke ville skade din kunstnersjel.

– Noe mer som irriterer deg?

– Jeg er litt fornærma på bildebokas vegne. Den blir så overflatisk behandla av Halle at jeg er redd det kan oppfattes som et signal om at man kan ta lett på dem. Bildebøkene burde fått et eget kapittel – ikke bare en fotnote som sneier innom Åndsverkslovens bestemmelser om hvor mye av bildene du kan vise før du må spørre om lov. Dette er viktig!

– Ingen av de ulike typene barne– og ungdomslitteratur er behandlet spesielt. Slik sett er fremstillingen konsekvent og rettferdig. På den annen side har formidling av bildebøker sine egne utfordringer, og det lille om bruken av bilder maner ikke akkurat til entusiasme for bildebokmediet.

– Jeg er også skuffa på vegne av publikum som kommer for å lytte til samtaler med forfattere. Aalstad er så vidt innom å lede slike samtaler, men glemmer helt at intervjuteknikk er et eget fag. Der er det fortsatt mye å hente.

– Dette temaet er heldigvis godt dekket i annen litteratur. For meg er det viktigste å holde fokus på formidler og publikum i den krevende formidlingssituasjonen.

– Så alt i alt er vi fornøyd?

– Ja, veldig.

Bjørn Arild Ersland har skrive ein bråte med barnebøker sidan Hugo og gressklipperen kom i 2002. Han har også skrive ei rekkje sakprosabøker – både for vaksne og born – om alt frå segleforeiningar og bygdepolitikk til fengselsfuglar, bakteriar og kunst. Tidlegare i år debuterte han som romanforfattar for vaksne med Store hendelser i liten skala.

Forfattarskapen er tydeleg prega av at Ersland er utdanna etnolog, og den nyaste fagboka hans for born synest å glide rett inn i hovudsporet hans: I Hvor gammel blir en tiger? En bok om katten Pi og hvorfor ikke alle lever like lenge driv Ersland framleis med allsidig og mangslungen kunnskapsformidling med ein personleg og pedagogisk tone.

Oppdagingsferd

Når eg opplever tonen i Hvor gammel blir en tiger som pedagogisk, vil ikkje det seie at Ersland spelar rolla som læremeister her. I staden er han ein oppdagar, og boka er såleis pedagogisk på ein meir engasjerande måte: Ersland skal sjølv lære noko, og lesaren får følgje med på ferda. Dette er utgangspunktet for boka: Katten til Bjørn Arild, Pi, er tolv år, men allereie gammal og nærmar seg døden. Kvifor det, eigentleg? Korleis kan ein tolv år gammal katt vere eldre enn ein femti år gammal mann? Er dei gamle alltid eldst?

«Kan jeg finne ut av alder ved å skrive denne boka?» spør Ersland tidleg, og byggjer opp boka rundt aldringa til katten Pi. Han vekslar mellom å fortelje om samlivet med den eigenrådige katteslya – «Nå har du dummet oss ut igjen», ropar Bjørn Arild når Pi klorar gjestane – og å rapportere frå møta sine med ei rekkje forskarar. Dei kan svare på spørsmåla som melder seg for Bjørn Arild når Pi byrjar å nærme seg slutten.

Utgangspunktet er fornøyeleg, men også litt tynt. Grunnforteljinga om katten og eigaren er etablert på ein morosam og – sidan det trass alt handlar om at katten snart skal dø – lett melankolsk måte. Katten Pi har ein sjarmerande personlegdom, men sjarmen stilnar litt etter kvart, og statusoppdateringane om Pi verkar etter kvart mest som kvileskjær og overgangar, trass i at det er her Ersland er mest personleg og kjenslevar. Møta med forskarane engasjerer meir.

Gutj, guje, gjen, jent

Det er eit mangfaldig ekspertpanel Ersland har skaffa seg – to havforskarar, ein biolog, ein botanikar, ein som forskar på bakteriar, ein patolog, ein hjerneforskar, ein dyrlege – og desse ekspertane sikrar boka variasjon og framdrift. Stundom tenkjer eg at dei gjerne kunne ha stått fram som tydelegare personlegdomar i boka, men i møta med dei får i alle fall lesaren servert informasjon i ein fin balanse mellom det fascinerande og artige og det meir nyttige og tankefulle. Eit openbert høgdepunkt er når Bjørn Arild snakkar om reker med havforskaren, og får vite at dei skiftar kjønn med alderen: «Først gutt, gutt, gutt, gutt. Så gutj, gutj, guje, guje, gjen, gjen, gjen, jent, jent. Til slutt er de jente, jente, jente for resten av livet». Slik oppsiktsvekkjande informasjon presenterer Ersland kort og fornøyeleg, men lèt den likevel ikkje stele heile fokuset i kunnskapsformidlinga.

Eg mistenkjer at boka kan opplevast som litt omstendeleg for born, og medan noko av kunnskapen – til dømes om sirtuiner, enzyma som styrer aldringa vår – kunne ha vore formidla klårare og med fleire forklarande ord, kunne andre delar vore mindre snakkesalig og tankespringande. Her tenkjer eg at konsentrasjon i teksten også kunne ha hjelpt unge med konsentrasjonen.

Tonen i boka er fin, men også litt tuslete og puslete, og difor ikkje alltid like medrivande. Desto viktigare er det at Per Dybvig har laga livlege illustrasjonar som står skeivstilt til teksten. Der dialogen er på bokmål, presenterer teikningane replikkane på dialekt. Elles skapar illustrasjonane små humoristiske poeng ut av det meir kvardagslege og underfundige i teksten. Streken til Dybvig er ofte noko tørrvittig, men i denne samanhengen opplever eg paradoksalt nok at den bidreg til å fukte ein tekst som inn i mellom kunne ha blitt litt tørr.

Som i verkelegheita

Hvor gammel er en tiger? har ei behageleg usentimental framtoning, og sjølv om kunnskapen om aldring naturleg nok vekkjer tankar om livets slutt og meininga med det heile, er den frigjerande fri for nokon påtvinga høgare himmel. Der eg mistenkjer at andre forfattarar ville ha brukt høvet til å gni lærdomar om død og sorg og livets – akk! – så forgjengelege natur, held Ersland seg til saka, og konsentrerer seg om å hente inn og dele ut kunnskap.

Bjørn Arild er ein figur som verkar forsona med at det er ei tid for å leve og ei tid for dø, og at denne siste tida kjem raskare for kattar enn for menneske. Den usentimentale tonen kjem tydeleg fram i ein av dei siste samtalane i boka, med dyrlegen Wenche:

Bjørn Arild: «Hva skjedde med Pi etter at hun var død?»

Wenche: «Hun ble sendt til et dyrekrematorium som ligger litt utenfor byen. Der blir de døde dyrene brent til aske. Så sprer de asken ut i naturen. Nå ligger restene av Pi der ute et sted.»

Bjørn Arild: «Tusen takk! Nå har jeg fått svar på mye av det jeg har lurt på.»

Wenche: «Var det alt?»

Bjørn Arild: «Ja. For denne gangen.»

Kjærleiken til det vesle, lurvete vesenet er likevel aldri til å ta feil av, og eg flirer høgt når Bjørn Arild i eit slags post-skript nøgd kommenterer at Per har klart å teikne Pi «nesten helt nøyaktig fra virkeligheten». Biletet på framsida er i så måte nok til å gi lesaren eit tydeleg inntrykk av kva slags vesen dette var.

Til slutt lurer truleg lesaren på kor gammal ein tiger eigentleg kan bli – i det minste eldre enn katten Pi? Det får lesaren lese boka for å finne ut.

To streker er barnebokforlaget i det Moss-baserte kunstkollektivet og litteraturhuset House of Foundation. Siden de startet opp i desember 2015 har de gitt ut tre bildebøker. Med utgivelsen av Magikeren stadfester forlaget To streker en uttalt ambisjon om å være et barnebokforlag der «den gode illustrasjonen og den gode teksten veies tungt».

Magikeren bekrefter også Nhu Dieps posisjon som en nyskapende forfatter og illustratør. Hun våger seg på temaer og formspråk utenom det vanlige i barneboksammenheng. Tidligere har hun gitt ut en småbarn-serie på Cappelen Damm om Lille Ting, som, i likhet med forfatteren, har asiatisk herkomst, og der annerledes mat og skikker innføres som  en naturlig og ikke påtrengende pedagogisk del av historien. I fjor kom Nådeløs bildebok for barn, der hun i et eksperimentelt formspråk tok opp temaer som pedofili og kannibalisme (!), og utfordret dem ved å tulle og tøyse med det forbudte. Intensjonen var å ufarliggjøre tabuene, i den forstand at barn skulle bevisstgjøres farer, lære mestring, men ikke skremmes. Om hun lykkes med det var kritikerne uenige om. Linn T. Sunne anmeldte boka her, og konkluderte slik:

«Nådeløs bildebok for barn er ikke en bok for alle. Humoren er spesiell, og tematikken utfordrende. Selv om boka ikke er vellykket på alle områder, er den eksperimentell. Det er ikke noe kriterium for en boks kvalitet at den må likes av mange. Derimot har det en verdi at noen utforsker og utfordrer, og det gjør denne boka. Noen ganger litt vel tydelig og demonstrativt kult, men vi skal være glade for at noen tar jobben med å skrive slike bøker.»

Nhu Diep fortsetter å eksperimentere med form så vel som tematikk: Magikeren er et billedlagt dikt, eller snarere en sangtekst med bilder, men uten melodi:

En fiskemunn forteller
menneskeører på stilk:
Menneske!
La meg synge for deg en aller siste gang!

Slik innledes de 17 oppslagene som består av en strofe og et bilde på motstående side. Diktet bindes sammen av en rammefortelling:

En gang et møte
i et rom,
hvor store spente øyne
betrakter våte små.

Og avsluttes der i det samme rommet:

En gang i et siste møte
i et rom,
hvor store våkne øyne
tar farvel med våte små.

Oppslagene imellom tar leseren med på en reise fra havets bunn, blant dyr som vugger og vifter, via en bortkommen reke som ender i en annens mage, deretter oppover i det våte element, nå i form av en sjøhest og en blekksprut. Bildene veksler fra modernismens grid (rutemønster), via frodige organiske sjølandskap og blekkflekker. Repeterende mønstre som karakteriserer den skapelsen det berettes om i et poetisk duvende språk med mange bokstavrim.

Bevegelsen går fra havets bunn til himmelen, fra livets begynnelse til slutt. Det er ikke enkelt å lese denne bevegelsen, ei heller å forestille seg hvilke dyr som bærer handlingen. Det er vanskelig å følge tråden i dette vakre diktet, eller sangen. Nå skal man ikke forvente seg en fasit til slutt, en bildebok er et billedlagt dikt, og det skal være rom for ulike tanker og tolkninger. Leseren skal kunne legge til og trekke fra i sin egen tolking av verbaltekst så vel som av illustrasjonene.

Men hvis dette er en bok beregnet på barn, tror jeg ikke den treffer målgruppen. Selv med en stødig voksen leser for hånden, vil nok en del falle av. Et voksent språk stenger lett barnet ute av bildene med uttrykk som ’sjanghaies’, ’den deiligste blunden’ og ’mirakuløs utsikt’. Det modernistiske formspråket ligger nærmere fri billedkunst enn illustrasjon. Ikke lett å lese for verken voksne eller barn, men på den annen side, det er ofte under letingen etter forståelse de fine opplevelsene ligger gjemt.

Konklusjonen må bli: Magikeren er et spennende og annerledes diktverk i tekst og bilde. Boka er beregnet på barn, men handlingen er uklar. Den oppadgående bevegelsen i fortellingen brytes og bildespråket i illustrasjonene er såpass fritt at det ikke hjelper leseren å knekke koden. Som peke- og samtalebok kan den passe for barn, ellers ville jeg plassert den i en lyrikkhylle for voksne.

På Facebook kan du selv velge kjønn. Først valgte jeg kvinne. Det spilte ingen rolle om jeg var singel eller i forhold, jeg ble uansett pepra med reklame for slankepreparater og plastisk kirurgi. Da valgte jeg singel mann. Annonsene ble straks fylt av datingtjenester med lettkledde damer. Jeg skifta til gift mann. Nå får jeg en daglig dose reklame for verktøy, privattimer på gitar og aktive ferier. Av dette kan vi slutte at informasjon om kjønnet mitt overstyrer hva Facebook ellers har klart å spionere seg fram til om interessene mine.

Massemarkedet er altså basert på at interesser først og fremst bestemmes av kjønn – og alder. Er jenter født til å pynte seg mens gutter flest heller vil leke sjørøver? I så fall er bøker som Sånn passer du en bestemor og Sånn passer du en bestefar bare et svar på naturgitte behov. En langt mer ubehagelig tanke er at markedet skaper disse behovene. Det lærer jenter og gutter hva de bør være interessert i – og hva de ikke kan interessere seg for uten å avvike fra normalen. Slik snevres valgmulighetene inn.

Tydelige kjønnsforskjeller

Her er hva den amerikanske forfatteren Jean Reagan og illustratør Lee Wildish foreslår at gutter kan finne på når de passer bestefar, og hva jenter kan finne på sammen med bestemor:

Spikke eller strikke?

Tabellen over minner om ukeplanen til SFO ved Steindal skole i Trøndelag, som det ble slik oppstyr rundt tidligere i høst. Jentene skulle ha «neglespa» mens guttene skulle ha «rebusløp». Og kanskje foretrekker flertallet av gutter «fart og moro i gymsalen» framfor «vi lager egne penal» (sic). Men les forfatter Per Knutsens barnebokminne om lengselen etter Skjønnhetsdronningen i bokskapet. Problemet er at slike planer lar kjønn bestemme aktivitet i stedet for å la hver enkelt bestemme selv. De ansvarlige oppfører seg omtrent som algoritmene til Facebook. Jeg får mareritt av sånt. Tenk om barn som vokser opp med en slik kjønnsbasert logikk skal ta hånd om meg på sykehjemmet. Tenk om jeg blir en dement gammel dame som foretrekker å spikke, men som like forbanna blir satt til å strikke. Imens må mennene se actionfilmer og synge sjømannsviser.

Det endte med at SFO ved Steindal skole trakk ukeplanen. Men hvorfor har ikke Sånn passer du en bestemor og Sånn passer du en bestefar møtt tilsvarende protester? Bøkene har tvert i mot frekventert New York Times bestselgerliste. Vi får gå i oss selv. Hvem har ikke gått i bokhandelen på jakt etter en gave til et barn de ikke kjenner så godt. Man vil ikke ta noen sjanser og søker en sikker vinner. Da er det fort gjort å ende opp med stereotypiene. De framstår som trygge valg fordi de bekrefter konservative verdier. Jenter er omsorgsfulle, lekne og pynteglade, mens gutter er viltre, uredde og morsomme.

Vellykka overføring

Mye av suksessen til de to bøkene kan sikkert også tilskrives at de så vellykka utnytter det psykologien kaller overføring. For det første gjør teksten leseren til hovedperson ved å henvende seg til et «du». For det andre er rollene snudd. Du er barnevakten, mens bestemor og bestefar er de som skal passes. Dermed er den mulige engstelsen for å være uten foreldre effektivt overført til de voksne. Ved avlevering hos bestemor blir du (jenta) bedt om å gi en klem til mamma og pappa og si: «Stakkars mamma og pappa. Ikke vær lei dere. Jeg kommer hjem snart.» Ved henting hos bestefar, blir du (gutten) oppfordra til å leie ham bak sofaen og gjemme dere så snart du hører mamma og pappa. Hvisk: «Der ser du bestefar. De kommer alltid tilbake igjen.» Slik bidrar disse bøkene til å ta kontroll over situasjonen. I stedet for å kjenne deg maktesløst overlevert til barnevakten, oppfordrer tekst og bilder til å ta initiativ. Også de tydelige og fargeglade illustrasjonene innbyr til å gjøre det beste ut av situasjonen. De er smekkfulle av godt humør og vellykka samarbeidsprosjekter. Bakgrunnen er krydra med små dyr som opptrer i artige aktiviteter sånn litt på sida. Boka er i seg selv en fin fellesaktivitet.

Karikerte besteforeldre

Problemet er altså at disse aktivitetene er så stereotypt kjønnsbestemte. Besteforeldrene er også stereotyper, men det er lettere å forstå. De er karikerte. Da bidrar overdrevent stereotype karakteristikker til at dette blir morsomt: Bestefedre går aldri lei, de trenger solkrem på hodet og må sove etter middag. Det er ikke like morsomt at jenter blir oppfordra til å vise omsorg, mens gutter gjerne må grise og herje.

Samlet byr bøkene på en masse tips som sikkert kan gjøre tanken på et opphold hos besteforeldre mer fristende. Personlig kjenner jeg likevel trang til å ta fram saks og lim og bytte rundt på gutten og jenta og bestemor og bestefar til kjønnskategoriene går i oppløsning. Hvis du bare har én av bøkene, kommer du sikkert langt også med en tusj.

I høst har diskusjonen rundt jomfrusjekk nok en gang blusset opp. Én ting er at det er forkastelig at unge jenter utsettes for denne typen krenkelser, en annen ting er at mange ikke ser ut til å være klar over at jomfruhinnen faktisk ikke eksisterer. Da er det godt at det finnes bøker som Verdas viktigaste bok, som rydder opp i både denne og andre misforståelser. Den er både en høyaktuell og tidløs bok om temaer som eldre barn og unge tenåringer gjerne går rundt og lurer på.

Godt om grensesetting

Den svenske forfatteren Nathalie Simonsson har lenge arbeidet som seksualopplyser, og Verdas viktigaste bok er utgitt i samarbeid med RFSU, Riksförbundet för sexuall opplysning, mens den norske oversettelsen er tilpasset norske forhold i samarbeid med organisasjonen Sex og Politikk. Boken handler imidlertid om mer enn sex og kropp. Den handler også om andre viktige ting; familie, vennskap, følelser, likestilling og selvbestemmelsesrett. Retten til å råde over seg selv er noe av det mest sentrale i boken, og få ting understrekes oftere enn at det er viktig med grensesetting både fysisk og følelsesmessig.

Det er fint å stoppe opp innimellom mens du les, for å tenkje etter kva du sjølv meiner og føler. Er du einig? Stemmer dette for deg? Eller tenkjer og føler du på ein heilt annan måte?

At det er viktig å fremme kunnskap om samtykke og grensesetting, vises i Redd Barna-rapporten «Den som er med på leken …» fra 2015. Her fremkommer det at både gutter og jenter har en tendens til å mene at offeret har delansvar i en overgrepssituasjon, så det er liten tvil om at det er avgjørende å lære unge mennesker å respektere andres grenser og hegne om sine egne, enten det dreier seg om en lekesituasjon i skolegården eller på date med kjæresten. Men å forstå grensesetting er ikke alt som skal til – det er også viktig å lære seg å kjenne på hva man virkelig vil og kjenner entusiasme for. Simonsson oppfordrer leserne sine til å bli kjent med både NEI-følelsen og JA-følelsen, i tråd med Yes means yes/Ja betyr ja-tankegangen som med rette har blitt vektlagt i den siste tidens voldtektsdebatt.

Boken er også tidsriktig og oppdatert når det gjelder interseksjonalitet. Begrepet ‘hen’ – som allerede er ganske er veletablert i Sverige – både forklares og anvendes naturlig, og likestilling drøftes ikke som et spørsmål som kun gjelder forholdet mellom heterofile, cis-kjønnede (det å identifisere seg med det biologiske kjønnet man er født med og oppdratt til) menn og kvinner . Her spiller også etnisitet, klasse, kjønnsidentitet og legning, religion og funksjonsevne inn. Dette gjenspeiles i illustrasjonene, der vi kan se mennesker av alle kjønn og etnisiteter, med alle mulige kroppsfasonger og grader av funksjonsevne.

Du er normal!

Illustrasjonene kommer ofte med gode tilleggspoenger til teksten, og bidrar også til å gi boken et humoristisk tilsnitt, særlig når det gjelder det potensielt «pinlige» ved å snakke så direkte om kropp og seksualitet. Selv om forfatteren gjentatte ganger understreker at det i grunnen er rart at vi er så flaue over slike ting som vi ofte er, så anerkjenner hun at det jo er menneskelig å være flau og sjenert. Det er dessuten ikke bare i forbindelse med kropp og sex at man kan kjenne på slike følelser – det snakkes også om andre situasjoner som kan være flaue og vanskelige. Forfatteren er dyktig til å ufarliggjøre den typen situasjoner og følelser, samtidig som hun tar dem på alvor og kommer med råd om hvordan man kan takle dem. Råd og synspunkter fra barn og unge er dessuten spredt utover i hele boken. Dette bidrar til at boken ikke får et ovenfra-og-ned-preg.

Bilde fra boka. Illustratør: Yokaj Studio

Et spørsmål som gjerne dukker opp i Klara Klok-lignende spørrespalter er «Er jeg normal?» I Verdas viktigaste bok besvares de fleste av disse spørsmålene med et beroligende ja. Ja, det er normalt at tissen er skjev. Det er normalt å onanere. Det er normalt å være sjenert. Det er normalt å være forelsket i både gutter og jenter. Og det aller meste som man bekymrer seg over, går bedre om man snakker med noen. Boken tar også på alvor at det finnes barn som sliter med mer enn kviser og flauser, og den gir råd om hvor man kan søke hjelp for ulike problemer – det være seg seksuelle overgrep, vold i hjemmet, mobbing, sykdommer eller fare for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse.

Bagatelliserende om kjønnslemlestelse

La meg stanse litt opp ved ordet kjønnslemlestelse. Dette begrepet brukes ikke i boken – her heter det «omskjering». Selv om dette er et ord som anvendes av mange, så mener jeg at dette er et altfor nøytralt ord for å beskrive denne ødeleggende praksisen. Særlig når ordet ledsages av en forklaring som må kalles for sterkt bagatelliserende.

I visse tilfelle kan omskjeringa føre til problem med for eksempel å tisse og når ei jente skal ha mensen. Ein del jenter får infeksjonar eller har vondt.

En slik ordlegging skaper et inntrykk av at kjønnslemlestelse i andre tilfeller kan være helt uproblematisk, og det er misvisende. Det står selvsagt også at det er forbudt å omskjære jenter både i Norge og i utlandet (det burde også stått at det er forbudt i de aller fleste land, noe som ville vist alvoret), men når det like etterpå understrekes at også kjønnslemlestede jenter kan få «pirrande og herlege følelser i kroppen», tas ikke problemet tilstrekkelig på alvor. At det går an å bli opphisset selv om man har fått deler av kjønnsorganet fjernet eller sydd igjen, er strengt tatt på siden av poenget. Bokens behandling av det livsødeleggende problemet som kjønnslemlestelse er, er en betydelig svakhet.

Ureflektert begrepsbruk

Jeg har også en innvending når det gjelder bruken av ordet «transe» i betydningen transperson. Det kan være ulike oppfatninger når det gjelder dette begrepet, men det er mange nok som ser på det som nedsettende til at det ikke bør brukes i en fagbok for barn, i alle fall ikke uten å settes i kontekst. Christine Jentoft, profilert transperson og blogger, sier følgende i et blogginnlegg:

Å selvforklare med ordet transe er gjerne mer vanlig for transpersoner litt oppi åra, blandt de yngre generasjoner brukes det gjerne trans, crossdresser eller andre ord. Oppleves gjerne negativt idag siden det ofte brukes som et nedsettende begrep, og man ikke ønsker å ta det tilbake.  

Det er godt mulig konnotasjonene er annerledes i Sverige, men her i Norge er ikke «transe» et nøytralt ord, og det burde oversetter Ingelin Røssland og redaksjonen i Samlaget vært klar over. En tydeligere vurdering av dette ordet hadde vært ønskelig, særlig i en bok som ellers er språklig oppdatert, og som grundig drøfter andre begreper det kan være ulike meninger om – for eksempel ordene «fitte» og «kuk» (greie ord for kjønnsorgan, ugreie som skjellsord.)

Lever opp til tittelen

Nevnte svakheter til tross, Verdas viktigaste bok lever i all hovedsak opp til tittelen. Den bidrar til å hjelpe unge mennesker med å bli kjent med både egen kropp og eget følelsesliv, og støtter opp under god og sunn relasjonsbygging. Hva kan vel være viktigere enn det? Jeg håper mange barn og unge – og voksne! – vil få glede av denne velskrevne formidlingsboken.

Som om jeg var fantastisk er siste boken i en dystopisk trilogi skrevet av den svenske forfatteren Sofia Nordin. Den første boken, Ett sekund om gangen, som ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014, ble etterfulgt av bok nummer to, Spring så fort du kan. Jeg anbefaler å begynne med de to første fordi det er mange referanser til disse i den siste, og en ny leser vil gå glipp av mye hvis trilogien ikke leses i kronologisk rekkefølge. Det er da den uhyggelige stemningen etableres, og uten denne dystopiske rammen fungerer ikke historien i Som om jeg var fantastisk like godt.

Rammen rundt trilogien er en febersykdom som har utryddet menneskene i hele verden. Alle er døde, bortsett fra noen få ungdommer. Epidemien rammet raskt og brutalt, og mange av de døde ligger igjen og råtner der de befant seg da feberen kom, hjemme, på gaten, i bilen eller i åpne butikker. Å bevege seg rundt er en ganske frastøtende og uhyggelig opplevelse for de gjenlevende. Omstendighetene gir gode muligheter for en dramaturgi med ulike utfall for hvordan de unge overlevende klarer seg rent praktisk, men også mentalt og følelsesmessig, i en verden der alle rundt dem er døde.

På vei mot mer liv

Boken starter der andre bok slutter, under avskjeden mellom ungdommene utenfor gården de har bodd på de siste månedene. Ella har overtalt en forelsket Nora til å forlate lillebroren sin, Hedvig og Ante, for å se om det er flere levende i Umeå, en by lengre nord. Gjentatte meldinger over radien kan tyde på at det er liv der. To uredde jenter med den varme vårsola i nakken, og en sitrende følelse i kroppen over at de skal ut på eventyr – det er lys og håp. Ella er på vei, og det er det hun liker. For henne ble livet på gården for kjedelig, hun trenger bevegelse og endring.

I begynnelsen av boken glemmer jeg tidvis de dystre omstendighetene fordi energien er så positiv. Det blir historien om to fnisende og flørtende jenter som skal ut på tur. Hendelser og beskrivelser har ikke samme effekten, og ubehaget kryper ikke like mye under huden, som i første og andre bok. Premissene rundt er med på å skape mye av spenningen, og når den forsvinner, blir intensiteten borte.

Nytt perspektiv

De tre bøkene har ulike jeg-personer. I Ett sekund om gangen er det Hedvig som er fortellerstemmen, i Spring så fort du kan er det Ante. I Som om jeg var fantastisk er perspektivet flyttet fra Ante til Ella, og hun blir den siste av de tre hovedpersonene som forteller sin historie.

Det er et godt litterært grep, fordi det får frem ulike ungdommer med ulike personligheter. De tre jeg-personene håndterer krisen de befinner seg i og de nye relasjonene de må forholde seg til på svært forskjellige måter, noe som er realistisk, og som gir leseren et større rom for identifikasjon. Samtidig savner jeg både Hedvig og Ante.

Kynisk hovedperson

Jeg synes det er vanskelig å like Ella. Hedvig og Ante er ordentlige, og fokuserer på å overleve. Ella fremstår som utålmodig og nysgjerrig, men også veldig selvopptatt og bortskjemt. Hun tar ikke ansvar for det praktiske eller det følelsesmessige. Verden er sentrert om henne.

Når Nora, som også har overlevd feberen, forelsker seg i Ella, pleier Ella forelskelsen, kun for å føle seg fantastisk.

«Ante og Hedvig tror ikke at jeg skjønner at Nora er forelsket i meg. Selvfølgelig skjønner jeg det. Hun rødmer og blir fomlete og forvirret når jeg er i nærheten, og samtidig lyser det av henne, som om hun spiller forelsket på film. Jeg liker det. Hun ser på meg som om jeg var fantastisk»

Dette er Ellas problem, hun lever gjennom andres beundrende blikk, og utnytter kynisk de som blir betatt av henne. Hun liker følelsen av å styre menneskene rundt seg etter egne ønsker og behov.

«Samtidig bobler litt av den stygge gleden gjennom kroppen. Hvis jeg kan få henne til å suge bensin gjennom en slange eller dra fra lillebroren sin – hva mer kan jeg få til? Det er som om det virvler i hodet og sitrer i fingertuppene når jeg tenker på det.»

Ellas karakter minner om en av de kjipe jentene som ødelegger for den mer sympatiske hovedkarakteren i andre barne- og ungdomsromaner. Hun er innbilsk, selvsentrert og tidvis slem, og ofte blir man irritert over det hun sier og hvordan hun handler. Som leser får man lyst til at hun skal møte motgang slik at det skjer en endring i hennes syn på seg selv, men også på de andre rundt seg. Ønsket om at Ella skal forandre seg er også med på å drive historien fremover: Vil hun etter hvert se seg selv som vi ser henne?

En ytre og en indre reise

I første halvdel av boken virker Ella fornøyd med den hun er: «Det er sånn jeg er: Jeg henger ikke på greip». Selvoppfattelsen endrer seg derimot når Nora blir syk etter å ha fått bensin i lungen, og situasjonen blir alvorlig. Midtveis mellom gården og Umeå frykter Ella at hun kan bli alene, med små sjanser til å komme seg videre. Ensomheten og angsten sniker seg igjen innpå, og hun blir redd for å miste Nora. Ellas selverkjennelse gir historien et dramaturgisk løft, og sympatien for henne øker. Hun oppdager sider ved seg selv som gjør henne skamfull, og hun innser at hun også trenger andre, det er ikke bare de som trenger henne. Det skjer en endring, men ikke totalt, noe som gjør det hele mer troverdig. Ella forsetter tross alt å være selvopptatt og usympatisk – endringen er mer starten på en innvendig prosess:

«Tankene snurrer rundt seg selv inne i hodet til det er fullt av knuter: Jeg vil ikke bli forlatt. Jeg vil slutte å dra fra folk. Jeg vil ikke skuffe noen. Jeg vil videre. Jeg vil komme hjem»

Eksistensiell action

Som i de to første bøkene er det når historien foregår på det indre psykologiske plan at boken er på sitt beste. Nordin beskriver ungdommenes usikre søken etter hvem de er, og oppdagelsen av sin egen seksualitet, på en klok og varm måte.

Som jeg skrev avslutningsvis i anmeldelsen av Spring så fort du kan: Dette er nok ikke en bok for dem som liker action og cliffhangere, til det blir den nok for langsom. Men er man glad i eksistensielle spørsmål, menneskelige relasjoner og fornøyd med at spenningen ligger i hvordan karakterene må lære seg å håndtere sin nye ekstreme tilværelse, kan man gjerne lese Som om jeg var fantastisk.

Les anmeldelsen av Spring så fort du kan her. 

En alminnelig familie: En liten jente som leker med dyr, en tenåringsbror med øretelefoner og iPad, moren som ser på jenta, faren som fikler med mobilen. En lekende familie: Pappa er struts, broren ape. En dag kommer apen inn på rommet til Gullet, med bul i buksa, nøkkelen i hånda og lange armer. Nå vil han leke blekksprut. Han låser døra:

Så vi kan leke i fred, hvisker han. […]
– Vi leker at jeg er blekksprut, hvisker han.
Og så blir han Blekkspruten,
med hender som kan finne fram overalt,
og armer med kalde, klamme sugekopper.

I illustrasjonen omformes han til en blekksprut, stor og farlig, med armer som omkranser alt, holder i nøkkelen, kveiler seg rundt i rommet og rundt Gullet selv. Over seks intense oppslag skildres det første overgrepet.

Blekket fyller munnen og halsen, er inne i hodet,
inne i, utenfor, over, under, overalt.
Og Gullet får ikke puste,
Gullet kjenner det langt inn i kroppen,
langt inn i ryggen, i magen, innover.

Det er smertefullt og ubegripelig, ja, det er nesten for mye å ta inn. Men fordi Nyhus i sine illustrasjoner klokt konkretiserer blekksprutmetaforen, blir det mulig å se på det som skjer på disse oppslagene. Blekksprutmetaforen både i skrift og bilde er slik sett svært vellykket, og blekksprutens blekk har flere funksjoner: Det lammer byttet, slik det lammer Gullet: «Hun sier ikke nei, for hun klarer ikke å si ifra, for munnen har ingen lyd, og stemmen har ingen lyd», samtidig som det også symboliserer utløsningen. Når blekkspruten endelig går ut av rommet, ser vi jenta som sitter igjen, naken, liten, angstfull og alene, med armene beskyttende rundt kroppen. En stor, truende blekkplett er over henne og skal komme til å fylle opp tilværelsen hennes.

Krevende oppdrag – kompetente bildebokskapere
Dette er ikke første gang Gro Dahle og Svein Nyhus lager bøker om vanskelige, tabubelagte temaer. Sist gang var det Akvarium (2014), der moren er rusmisbruker, framstilt som en fisk som jenta må ta ansvar for. I Håret til mamma (2007) har moren psykiske problemer, og håret floker seg. Sinna mann (2003), som handler om en voldelig ektemann og far, er den boka der illustrasjonene kanskje i minst grad kamuflerer det som skjer. Når Blekkspruten omhandler seksuelle overgrep mot barn, framstår det nærmest nødvendig å ta i bruk metaforer, både i tekst og illustrasjoner. Med disse bøkene utfordrer Gro Dahle og Svein Nyhus grensene for hva barnelitteraturen kan tåle, og de tar barnet på alvor ved å anerkjenne at også barndommen har mørke, vonde sider.

Blekkspruten er laget i samarbeid med Incestsenteret i Vestfold. At boka er skrevet på oppdrag, har på ingen måte gått på bekostning av det kunstneriske eller litterære uttrykket. Å skulle lage en bildebok om overgrep mot barn er en krevende oppgave, som Dahle og Nyhus har løst på en imponerende måte. Det foregår så mye på hvert oppslag og det er så mange ladede detaljer at alt kan fylles med mening, på nytt og på nytt for hver gjennomlesning. Dermed utvides boka, og den inviterer til å bli lest på mange ulike nivåer.

Sterke virkemidler
På bokas første oppslag er det en viss harmoni der jenta leker med dyrene, foreldrene er i rommet og storebroren ligger i sofaen, opptatt med sitt. Men det er mer: I senga til Gullet ligger det en blekksprut, en bamse og en dukke – foreløpig pent ved siden av hverandre. Bak senga truer en mørk skygge. Flere av lekedyrene har tydelige kjønnsorganer. Beltet til storebror henger påtakelig mellom beina hans, og peker endatil ned mot en banan, som siden åpnes. Ved siden av sofaen står en dorull, og vi ser en åpen dør inn mot toalettet – med synlig lås og nøkkel – detaljer som blir viktige senere. Dorullen trekker forbindelser mellom broren og toalettskålen like bak, som om han er knyttet til en kroppslig, uren sone. Genseren er trukket opp, navlen er synlig.

Fargene i boka er gjennomgående holdt i gylne gultoner og kalde, gråblå toner, og de er svært viktige: I begynnelsen er det et varmt, gyllent skjær over Gullet. Over broren, derimot, er det et mer kjølig drag – og det er altså i denne retningen (i leseretningen) at Gullet også skal komme til å bevege seg. Når overgrepet finner sted, er fargene blitt kjølige blå, og Gullet mister det gylne draget: «For hun er en grå stein nå, bare en mørk stein dypt under vann, en undervannsstein». Sammen med Nyhus’ illustrasjoner maner Dahles tekst fram tydelige bilder hos leseren: Teksten er rytmisk og har klare poetiske kvaliteter, samtidig som den er ytterst direkte om det som foregår. Tekst og illustrasjoner jobber sammen og utfyller hverandre: Når overgrepet har skjedd, sitter Gullet ved bordet. På illustrasjonen ser vi henne – handlingslammet – med et tomt tegneark foran seg. Hun har sirlig sortert fargestiftene og spisset blyanten – det er noe tvangsmessig over det hele. Dette er informasjon som kun ligger i illustrasjonen. Broren slentrer uberørt forbi med beltet i spenn, faren er opptatt av mobilen sin, mens moren er et åpent ansikt, et trygt ansikt, som Gullet endelig søker mot. Nå er det moren som har det gylne draget, og nå er det hit boka peker: «Hun ser på mamma. Mammas øyne er trygge. Er de ikke det, da?». Sakte, men sikkert gjenvinnes en form for orden. Gullet tegner på arket, blyantene ligger skjødesløst rundt henne; det er ingen tegn til den tvangsmessige sorteringen hun hadde tidligere. Og hun har fått tilbake den gylne fargen.

Åpner tabuer
Blekkspruten er en skjønnlitterær, kunstnerisk framstilling av overgrep. Den påberoper seg ikke å fortelle sannheten om hvordan alle overgrep skjer. Likevel inviterer den til gjenkjennelse – for de som selv har vært utsatt for overgrep. For andre er det mer usikkert hvordan boka vil oppleves. Mange vil nok mene dette er for hard kost for barn, og mange vil nok la den ligge, rett og slett fordi det er det enkleste. På én måte er det forståelig. Samtidig er det så viktig at denne boka finnes! Den kan – dersom man tør å berøre problematikken i barnehager og skoler – være tilgjengelig for alle barn, også de som verken har språk til å fortelle eller erfaringer nok til å vite at det som kanskje foregår i hjemmet, er galt.

Jeg må innrømme at den første gangen jeg leste boka, og visste at den skulle handle om overgrep mot barn (det står dessuten på baksiden av boka, kanskje som en slags advarsel og/eller nyttig informasjon?), forventet jeg at det skulle være faren som var overgriperen. Til tross for de åpenbare illustrasjonene av brorens potens, er det ikke noe unormalt ved en tenåringsgutts seksuelle drifter. Jeg ble overrasket og forvirret: For hva gjør man når overgriperen også er et barn? Det hele blir i alle fall langt mer komplekst, og det er umulig å enkelt plassere ham i en «skurkerolle», for også han må tas hånd om. Og for foreldrene? Hele tilværelsen snus på hodet. Likevel er de nødt til å være omsorgspersoner også for overgriperen, de må også hjelpe ham. Han blir også møtt med kjærlighet; selv om han i illustrasjonene er framstilt bak stengsler (som et verandagitter, en pinnestol) og er fratatt handlingsrom, avsondret fra lillesøster, er han fremdeles en del av familien. Han kan ikke bare stues vekk. Dette forsterker bokas viktige budskap om at man må si det til noen, man behøver ikke å være redd for hva som skal skje med overgriperen. Nettopp et slikt ambivalent forhold til overgriperen kommer fram i Blekkspruten: «– Savner du ham? spør mamma. – Kanskje? Kanskje litt? sier Gullet. – Det er lov, sier mamma», og dette kan være en viktig dimensjon ved overgrep i nær familie. Når overgriperen selv er et barn blir boka enda mer uforutsigbar og nyansert. Samtidig er det en tydelig melding om at overgrep mot barn kan ta mange former. Eller kanskje like viktig: At det er mer alminnelig enn vi liker å tro.

Har du hørt om Ragna Nielsen? Eller Lise Lindbæk? Eller hva med Elisabeth Meyer?

Om ikke, så er du langt fra alene. I innledningen til 60 damer du skulle ha møtt forteller Marta Breen og Jenny Jordahl at åtte av ti norske biografier handler om menn, mens 87 prosent av alle som nevnes i svenske skolebøker er menn (i mange skolebøker navngis det flere nazister enn kvinner, siterer de den ukrediterte undersøkelsen). Breen og Jordahl vil komme denne skjevheten til livs, og har laget 60 små portretter, hver på et par sider, hvor de presenterer kvinner som Nielsen (stifter av Norges første store fellesskole for gutter og jenter, og stifter av Norsk kvinnesaksforening), Lindbæk (Norges første kvinnelige krigsreporter), og Meyer (en internasjonalt reisende reportasjefotograf).

Dette er tredje gang Marta Breen og Jenny Jordahl samarbeider i bokform. F-ordet. 155 grunner til å være feminist (med Madeleine Schultz) kom i 2015, og Den store rumpefeiden dukket opp tidligere i år. Fellesnevneren for dem alle er at Breen og Jordahl bruker tegneseriemediet effektivt for å innføre litt mer feminisme i den offentlige samtalen. De tre bøkene står faktisk for omtrent det samlede utbudet av feministiske tegneserier her i Norge. Dette er noe det er lengre tradisjoner for i Sverige – både temaet (å hente frem ukjente kvinner fra historien) og formatet (en samling små vignetter på to-tre sider). For å nevne ett eksempel i samme kategori, har vi Liv Strömquists Einstens Fru, hvor Strömquist henger ut berømtheter som Einstein, Dr. Phil og Timbuktu som mannsjåvinister.

Marta Breen er journalist med bakgrunn fra en rekke aviser, og forfatter av fire bøker om alt fra sangerinnen Radka Toneff til kvinner i norsk pop og rock og det norske helsevesenet.

Sett bort fra de tre bøkene hun har laget sammen med Marta Breen, er Jenny Jordahl mest kjent for tegneserien Livet blant dyrene, en iblant-politisk tegneserie som trykkes i Aftenposten og magasinet Fett. Jordahl tegner mennesker i en forenklet strek som i utgangspunktet ikke er så effektiv til å lage gjenkjennbare karikaturer. Når det likevel fungerer er det fordi Jordahl har et stort register å spille på når det gjelder mimikk og ansiktstrekk. Det er denne delen av tegningene hennes som er den mest påfallende og unike – kanskje også den som tar mest tid å venne seg til for leseren. Når det er store, komplekse følelser som skal formidles, kan mengden av linjer i figurenes hvitmalte ansikter rett og slett bli vanskelige å lese.

Utvalget av kvinner i boken favner bredt, fra kjente navn til ukjente, og innenfor mange ulike profesjoner – her finner du kunstmalere og forfattere, osteprodusenter, redere og idrettsutøvere. Det vil alltid være mulig å peke på dem som mangler (Gro Harlem Brundtland?), men til syvende og sist er utvalget opp til Breen og Jordahl, som skal ha ros for gravearbeidet de har gjort her.

Som leseopplevelse mangler boken likevel litt nerve. Det er naturlig med tanke på at den består av en serie svært korte biografier – gjerne fortalt gjennom åtte ruter hver – hvor plasshensyn går foran dramaturgi. Leseopplevelsen kan rett og slett bli litt stakkato, hvor man møter en hær av viktige (men ofte oversette) kvinner som haster forbi, hver med sine detaljer av ulykkelige ekteskap, stangninger med patriarkatet, kamp for kunsten eller rett og slett fandenivoldske angrep på hva samfunnet godtar. De korte tekstene er levende fortalt, men føles likevel litt leksikalske med sitt fokus på viktige livshendelser og milepæler i kvinnenes liv. Tegningene følger opp med en stil som ikke føles for respektfull, men som heller ikke kan kalles direkte løssluppen.

Disse små begrensningene gjør at boken fungerer best som kaffebordsbok; ikke noe man leser fra perm til perm, men heller en bok som kan fungere som et oppslagsverk som inspirerer til videre lesning. Det burde finnes noen av disse i ethvert skolebibliotek, til den gangen noen elever stiller spørsmålet om hvorfor det egentlig nevnes flere nazister enn kvinner i lærebøkene.

Ragnar Aalbu er en mangesidig forfatter og illustratør, men hans tilbøyelighet for snedige ordspill og minimalistisk formspråk – gjerne i retrostil – skinner alltid igjennom. Den produktive forfatteren som nylig rundet 50 år, har hele 15 utgivelser bak seg, deriblant flere prisbelønte bøker. Nå er han også nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for fjorårets billedbok Krokodille i treet.

Agurknyheter og kongelig humor

« – DEN ENESTE BOKA I LANDET SOM HAR SATT AV EN HEL NATURFAGSIDE TIL VERDENS ANTAKELIG MINSTE AGURK!» Utsagnet møter oss på innsiden av coveret idet vi åpner boken, og dermed vet vi allerede en god del. For hva gjør man når vikaren er syk? «Løsningen er ofte Ragnar. Han er en slags vikarenes vikar. Ragnar er det man kaller en kriseløsning.»

Vikarlærer Aalbu tar oss gjennom en omfangsrik kosetime, fra skolekjøkken med fokus på kjøtt, til «Stillelesning spesial» med gamle krimgåter fra Geitostølen. Nei, det er ingen skrivefeil, bare en av Aalbus tørrvittige ordleker, i god Donald Duck-tradisjon. Videre får vi en leksjon i kongetelling, der medlemmene av Kongehuset representerer hvert sitt tall. Men et av tallene mangler, og dette går ikke ubemerket hen. Vikarlærervikaren mottar følgende e-post fra Kongen:

«Nei, nei, nei. Jeg likte ikke telleboken. Den var meget tåpelig. Det synes dronningen også. Dessuten var den feil. Det manglet et tall. Jeg merket det nok. Og dronningen spiser faktisk ikke kjeks, for kjeksene er mine. Slik en dum bok. Ta den bort. Hilsen Kongen»

Som en rød tråd gjennom alle fagene, finner vi agurken: «HUSK NATURFAGSIDEN MED BILDE AV VERDENS ANTAGELIG MINSTE AGURK. WOW.» Noen sider senere får vi nok en helsides formaning: «OBS! DET ER IKKE LANGT IGJEN TIL NATURFAGSIDEN MED BILDET AV VERDENS ANTAGELIG MINSTE AGURK. SPENNENDE!» Og ganske riktig; omtrent midt inni boken finner vi selveste naturfagsiden med en pil som peker ned mot en bitteliten buet strek, på størrelse med et komma, med underteksten «Verdens antagelig minste agurk». Blar vi om til neste side, kommer en nærmere orientering om saken: «Rektorer over hele landet har mottatt en strøm av sms’er og e-poster fra skolebarn (og lærere) som synes forrige side ble for dum. Altfor dum!»

Og slik forløper handlingen i denne boken, der agurken får spille rollen som gulrot, så å si, i tillegg til å bli symbolet for nonsens og useriøse nyheter. For han driver jo regelrett gjøn med oss, denne vikarlæreren, forfatteren og illustratøren.

Voksne narrestreker

Det er ikke første gangen Aalbu leverer narrestreker. For tre år siden anmeldte jeg boken Opp og frem 1945 for tidsskriftet Numer. Selv om dette var en konstruert faktabok fra etterkrigstiden, har den flere likheter med Vikarlærer Aalbus kosetime. Begge bøkene har et metafiktivt perspektiv, der forfatteren opptrer som «seg selv»; Ragnar Aalbu, lærersønnen fra Oppdal, redaktør av faktaboken og vikarlærer i kosetimen. Begge har et fragmentarisk preg, som en form for oppslagsbøker. Det må likevel tilføyes at Vikarlærer Aalbus kosetime ikke når helt opp til den gjennomførte faktaboken fra etterkrigstiden. Tittelen Opp og frem 1945 etterlot heller ingen tvil om at boken først og fremst var adressert til et voksent publikum.

Hvem som er målgruppen for Vikarlærer Aalbus kosetime er mer usikkert. Den fremstår i større grad som en billedbok for barn og ungdom, men referansene og språkbildene er fortsatt fundamentert i en voksen tilnærming. I «Kongelig tellebok» finner vi  karikaturer av Märtha og Ari, henholdsvis med englevinger og den slentrende replikken «Halla, folkenz». I fargeleggingsboken «Fargelegg med Einar Gerhardsen» skal man fargelegge «den nye bydelen Lambertseter». Visst kan dette også ha sin underholdningsverdi for barn, men meningsinnholdet er utvilsomt rettet mot en voksen leser. Det finnes imidlertid noen unntak, som den lille tegneserien «Anna And presenterer DEN STORE BADEDAGEN», der barna vil ha utbytte av både tegningene og humoren.

Utsøkte illustrasjoner

Boken har mange gode kvaliteter, fra tørrvittige ordspill til snedige, tidvis utsøkte illustrasjoner, i kjent Ragnar Aalbu-stil. Et godt eksempel er avsnittet «La oss snakke om elefanten i rommet», der tegningen av en elefant som svever i verdensrommet fyller en dobbeltside. Elefanten gir både assosiasjoner til den første hunden i verdensrommet; Laika, og uttrykket om «elefanten i rommet». Et annet avsnitt som utmerker seg, er oppslaget om tenner fra «Statlig informasjon for barn og unge». På den ene siden ser vi portrettet av et babyansikt som smiler med én tann. Under bildet står det «1 år». På den andre siden ser vi portrettet av et barneansikt som smiler med en manglende fortann. Under bildet står det «8 år».

Generelt fremstår boken som sprikende, fra geniale partier til overfladisk fyllmateriale. Kanskje er det også et bevisst grep; en kosetime har sjelden noen klare føringer.

Christian Lyder Marstranders debutroman om femten år gamle Lorentz fra Slemdal presenterer seg som en bok om fasade. «Når fasaden er viktigst», heter det i forlagets pressemelding, fulgt av baksideteaserens løfte om at den unge hovedpersonens beherskelse av skikk og bruk skal bli satt på prøve når han forelsker seg og skjønner «at jenter er opptatt av helt andre ting enn korrekt oppførsel». På omslaget er den velfriserte, unge hovedpersonen tegnet med designerbriller, skjorte, blazer og slips, med bandyhjelmen i armkroken og et svulmende hjerte bak ryggen. Tittelen, Så hyggelig!, er pent dandert i løkkeskrift over hodet hans. Men hva skjuler seg i hans indre? Hvem er denne vestkantsossen egentlig?

Spørsmålet er godt nok, ikke minst fordi vestkantgutter jo tilhører den kategorien mennesker det gjerne er aller mest takknemlig å utsette for satire eller kritikk. Med det som utgangspunkt har forfatteren minst to mulige veier å gå. Enten kan han avsløre tomheten bak den rike fasaden, eller kompleksiteten vi kanskje aner under den. Den siste varianten er klart mest ambisiøs, og også løfterik, men det finnes mye god, ondsinnet latter å hente også fra den første.

Når Marstranders debutroman ikke helt når opp, er det først og fremst fordi den ikke klarer å bestemme seg for hvilken vei den skal gå, og dermed ender opp et sted midt i, faretruende nært den tradisjonelle norske ungdomsromanen, i versjon «tafatt, ung mann må tørre å si at han er forelsket». Dermed ender innsalget selv som en slags fasade – skraper man litt i fernissen, er det lite i denne fortellingen som ikke også kunne skjedd i andre sosiale lag. Tittelreplikken er en sosial markør snarere enn et utsagn som karakteriserer hovedpersonen. Hvis han sier det i løpet av romanen, har jeg glemt det allerede.

Underkastelse og høflighet

Det vi i stedet får, er fortellingen om en ung mann som altfor lett underkaster seg viljen til menneskene rundt seg: foreldre, bandytrenere, lærere, og venner som står over ham i det sosiale hierarkiet. Dette får ham til å fremstå som lett usympatisk, all den tid Lorentz, som også er romanens forteller, bare har to venner: én dårlig, Nicolay, som han behandler godt, og én god, den mildt mobbete, astmatiske Fredrik, som han etter hvert behandler dårlig. Når Nicolay blir sammen med Pia, som Lorentz allerede har forelsket seg i på konfirmasjonsleir, forrykkes balansen. Lorentz vil være mer som Nicolay, slik at Pia skal like ham, og det går selvsagt ut over både Fredrik og ham selv.

Det romanen likevel sier for lite om, er at et visst double bind er i sving her. For selvstendighet er også blant de egenskapene vi i høy grad forventer at unge mennesker tilegner seg, og som vi ser etter i en partner. Noe av grunnen til at ungdomstiden er så vanskelig for de fleste, handler om dette dobbelte forventningspresset. Men fordi ikke bare Lorentz, men også romanen forveksler høflighet og underkastelse, får den noe merkelig uforløst over seg. Lorentz er en høflig og dannet ung mann, men høflighet og dannelse er jo ikke problemer i seg selv, de forutsetter bare respekt for andre mennesker, og en viss intelligens.

Et minefelt av forventninger

Så hyggelig! plasserer Lorentz i et lite minefelt av forventninger, men velger å detonere de fleste i form av en type sår komikk som i for stor grad lener seg mot en annen type forventninger: sjangerforventningene. I likhet med Pitbullterjes Jim liker for eksempel Lorentz seg aller best i kjelleren sammen med Fredrik, der de to maler tinnsoldater og hører på Burt Bacharach (Jim og Terje i Pitbullterje hadde en bunkers der de lekte med Playmo). Når Burt Bacharach kommer til byen, velger Lorentz å ta med seg kjæresteparet Pia og Nicolay på konserten snarere enn Fredrik, et svik han kommer dårlig ut av på alle måter, for Burt og gamlingene som digger ham er jo ikke kule nok for kule Nicolay, og Pia er bare med, og kliner med Nicolay. Hvis forfatteren hadde gått skikkelig inn i stoffet, og tatt hovedpersonen sin tilstrekkelig på alvor, hadde dette kunnet bli en forferdelig og minneverdig scene. For hvor jævlig er det ikke å være forelsket i en som en kamerat kliner med? Hvor jævlig er det ikke om de to kliner mens du prøver å vise dem noe av det som betyr aller mest for deg? Hvor jævlig er det ikke om du i tillegg har sveket en venn? Og foreldrene dine samtidig er til stede og ser alt?

Hadde man utstyrt førstepersonfortelleren Lorentz med et tydeligere jeg, som ikke forsto alle sammenhenger han inngikk i, men som i det minste brant etter å bli sett, og som var villig til å sette ord på ubehaget, tror jeg teksten kunne blitt spennende. Det er tross alt ikke langt mellom Lorentz’ forsøk på å jatte med på alt og den livsholdningen man finner uttrykt som problem i begynnelsen av Knausgårds Min Kamp: «Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tett opp til den jeg til enhver tid prater med» (MK 1, 29). Idet man setter ord på problemet, sprenges formen, og plutselig har man skapt uforglemmelig litteratur.

Jenter og gutter

Dialogene til Marstrander er som regel skarpe og levende, som mellom Lorentz og Pia – her treffer forfatteren tonen presist nok til at leseren både forstår at de to liker hverandre, og at han trekkes mot henne, samtidig som det ikke er noe i samtalen som entydig peker i retning av at det noen gang kommer til å bli noe mellom dem. Problemet er ikke at Marstrander ikke skriver godt nok. Problemet er at han interesserer seg mindre for personene han skriver om enn for å skrive en kompetent og underholdende norsk ungdomsroman. Til tross for gode dialoger er nok Pia romanens minst utviklede karakter. Det er lett å like henne, for hun er kvikk, søt, morsom og intelligent, men jeg tar meg i å lure på hvordan denne fortellingen ville sett ut fra hennes perspektiv.

For det er jo ikke slik som baksideteksten påstår, at «jenter er opptatt av helt andre ting enn korrekt oppførsel» – en slik tankegang blir i ytterste konsekvens problematisk på en utpreget trumpsk måte. Jenter er absolutt opptatt av korrekt oppførsel, og særlig de jentene som er oppdratt i hjem der korrekt oppførsel blir ansett som viktig. Men også jenter trenger å føle at de kan overskride rammene som er satt for dem – og her er alternativene gjerne færre for dem enn for gutta. Derfor er det jo slett ikke vanskelig å forstå at Pia kan falle for en bølle som Nicolay, snarere enn en Lorentz, som reproduserer en form for borgerlighet han har lært hjemmefra uten å gjøre den til sin egen. Men fordi romanen tar Lorentz’ underkastelse for gitt, og ikke undersøker de måtene han utvikler smaken og preferansene sine på i retning av en personlighet, blir det lettere å synes synd på Lorentz enn å heie på ham, og konflikten blir underlig flat. Lorentz virker langt gløggere og mer følsom enn sin bandyfrelste far og sin nevrotiske mor. Så hvor søker han overskridelsen sin?

En mer interessant Lorentz kunne også åpnet for en mer interessant Pia, som ikke bare gikk etter alfahannen, eller som i det minste hadde sine egne grunner til å gjøre nettopp det. Hvordan Pia selv ser sin egen rolle i det hele, må vi bare gjette oss til, og det er synd, for den boka vil jeg gjerne lese.

Så hyggelig! analyserer ikke problemene presist nok, men problematikken – ungdommens hårfine grenseoppganger mellom selvstendighet og underkastelse, hvordan man fremstår for seg selv og andre – er absolutt interessant. Hvis Christian Lyder Marstrander kaster silkehanskene og går inn der det gjør det mest vondt, med enda mer kjærlighet til alle romankararakterene, tipper jeg han kan skrive en strålende roman om det – neste gang.

Charlotte Glaser Munch, eller C. Glaser som hun nå opererer under, har utgitt 11 bøker, og har siden 2011 skrevet én bok i året. Forfatterskapet hennes består hovedsakelig av bøker for barn og ungdom, og det er ofte unge jenter i hovedrollen. #frimegfradeg er ikke noe unntak, her møter vi tjueto år gamle Siri. Hun studerer litteratur selv om hun egentlig er mer gira på å reise ut i verden for å se og oppleve noe annet. Press fra foreldrene og eks-kjæresten Jonas, som idet vi møter Siri nettopp har forlatt henne, gjør at hun ender opp med det tryggeste alternativet: litteraturstudiene. Her kommer også noe av tematikken i boka til syne: den utfordrende prosessen med å finne ut hvem man egentlig er, og deretter stole på seg selv nok til å ta riktige og gode avgjørelser.

Siris tante, Bente, er kreftsyk og må stadig gjennom nye runder med behandling. Bente har vært Siris klippe livet gjennom, og hun står nærmere Bente enn sine egne foreldre. I de periodene Bente er innlagt på sykehuset greier ikke Siri å være tilstede for henne, orker ikke besøke henne. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten forsterker følelsen av ikke å kunne være den man vil være: Det blir for vondt å se tante Bente slik, for vondt å tenke på hva konsekvensen av sykdommen kan bli.

Sex og ekser

Glaser skriver direkte, naturlig og usminket om sex, noe som oppleves befriende. Iblandet teksten i boka er bilder av tekstmeldinger, instagramposter og sms-er. Det er googlesøk om reisemål og reisetips, men mest små glimt fra Siris hverdag. Disse innslagene krydrer leseopplevelsen, og som en selvsagt del av de fleste ungdommers hverdag i 2016, gjør det at man får et mer helhetlig og gjenkjennelig bilde av Siri og hennes hverdag.

Siri har ett stort skjelett i skapet: eksen Jonas. Selv om Siri har flyttet sammen med den nye kjæresten Ole, kommer Jonas flere ganger på besøk, hvor det ender med at de ligger sammen. Heller ikke dette er representativt for det mennesket Siri vil være, og forsterker den negative og til dels selvdestruktive indre monologen hennes. Da Siri etter hvert får jobb på treningssenter og hopper av studiene, skaper dette enda større avstand i forholdet til Ole, som allerede lider under Siris konstante tvil og ambivalens til det meste hun driver med. Samtidig som Glaser overdriver denne indre konflikten slik at det til tider er på randen av en parodi, har jeg som leser kommet så tett på Siri at jeg leser videre for å finne ut hvordan det går med henne.

Metaforene spenner bein

Siris språkføring preges av en overflod av bilder, og de er så mange og overdrevne at de spenner bein på flyten i boka. Det blir for mye, for karikert og overtydelig. Jeg får av og til følelsen av at Siri har blitt sittende fast i en sosiale medier-virkelighet hvor man helst skal gjøre alt man opplever spennende og interessant. Dessverre skaper dette bare større avstand, det blir for kunstig. Vi bombarderes med setninger som «Pappa virker like malplassert som en kanarifugl i et løvebur», «Oles morgenånde er som sunket i madrassen», «[Jeg] Står og venter som en utstoppet ugle» med en veksling mellom banale og overdrevne beskrivelser som får Siri til å fremstå umoden og barnslig. Noen ganger er en helt hverdagslig handling så inntullet i omskrivinger at jeg må stoppe opp i lesingen for å forsikre meg om at jeg fikk med meg hva som nettopp skjedde. Når denne bildebruken også i stor grad brukes på utfordringene Siri står i, valser språkføringen dessverre over potensialet for å diskutere og gå inn i det som er vanskelig.

Kanskje er dette et forsøk på å vise at forfatteren ser denne måten og behovet for å distansere seg fra hverdag og følelser på som symptomatisk for den generasjonen som nå er i tidlige tjueår. Selv om det er tilfelle, er det tatt for langt. Siri er til en viss grad i stand til å se dette selv, som når hun sier «Jeg ironiserer alltid over pappas arbeid. Hva skulle jeg ellers gjøre?» Men kan man bruke ironisk distanse til å komme seg unna alt som er ubehagelig? Dette blir en utsettelse av de store avgjørelsene som gjør at alt hoper seg opp for Siri.

Det hender at hennes betraktninger og tankerekker nærmer seg kjernen, følelsene, frustrasjonen, men heller enn å la henne gå inn i en mer dyptpløyende refleksjon, velger Glaser ofte å kutte slike tankerekker av med et spørsmål av typen «Men er det dette jeg vil?»

Slipp følelsene til

Forlaget opplyser at målgruppa for denne romanen er 16+/ ung voksen. Siri selv er tjueto år gammel. Dét er vanskelig å kjøpe. Mye av det hun sliter med og er opptatt av er universelle tema som kan være like aktuelle om man er femten eller trettifem, men måten hun fremstår på gjør det lite plausibelt at hun er over tjue.

Alder til side – det er i siste del av boka, da Siri endelig tør å slippe tak i det beskyttende overflate-laget, idet hun tør ta følelsene sine på alvor og lytte til seg selv, at hun fremstår som en ekte person og romanen når sitt høydepunkt. Avslutningen tyder på at det kan være en oppfølger i vente, og i så fall får vi håpe Siri har frigjort seg fra alle slags filter og tør å bare være seg selv.