Barnebokforskeren Agnes-Margrethe Bjorvand, som tidligere har oversatt en lang rekke verk om og av Lindgren, er nå aktuell med en Lindgren-biografi for barn. I tillegg til årets nyoversettelse av Pippi, står Bjorvand også bak den nylig utkomne norske oversettelsen av Denne Dag, et liv – danske Jens Andersens kritikerroste og gripende biografi om Astrid Lindgren, den første nordiske på 40 år. Med Guri Fjeldbergs engasjerende biografi for ungdom fra 2010 og det nyeste tilskuddet i Lindgren-bibliografien har dermed alle aldersmålgrupper fått sin egen biografi. Ikke dermed sagt at de ikke kan leses med stort utbytte av flere.

Verdens beste forfatter

Astrid Lindgren er tydelig tilrettelagt for målgruppen forlaget oppgir, barn i alderen 7–10 år – ikke minst gjennom et enkelt språk, store skrifttyper og Lisa Aisatos forseggjorte illustrasjoner. Samtidig er det en rik og mangefasettert fortelling, fortalt i en kronologisk rekkefølge fra barndom til død. Hvert sideoppslag er illustrert og har en tematisk overskrift – der små historier knyttet til en aldersepoke i forfatterens liv, faktaopplysninger under overskriften «Vet du hva?» og sitater av Astrid Lindgren danner en tekstvev.

«Dette er ei bok om Astrid Lindgren – verdens beste forfatter» skriver Bjorvand på den første siden. Og legger betryggende subjektivt til: Det synes i hvert fall jeg. Selv om mange vil være enig, kan en slik smaksdom romme et vanskelig utgangspunkt for en biografiforfatter, og sågar for en forsker, med tanke på nødvendig distanse til det man skriver om. Bjorvand kan imidlertid sin balansekunst. Det bildet av Lindgren som dannes er helhetlig og autentisk, positivt, men ingen nærsynt idoldyrking.

Smålandsk idyll

Der danske Andersen har konsentrert seg om Astrids sene tenåringsår og voksenliv, er det i en biografi beregnet for barn ikke overraskende at det er satt av godt med plass til å skildre Astrid Lindgrens oppvekstår i Småland. Bjorvand har et blikk for detaljene der hennes arbeidsplass på Näs gård nok har hatt sitt å si. Formidlergleden smitter over på leseren, og hennes muntlige og til tider lett naive tone er varm og troverdig (selv om jeg kan styre min begeistring for bruk av ordet ’liksom’). Sammen med et usedvanlig vakkert billedfølge fortelles det små historier om blant annet de fire søsknenes lek og Astrids tette forhold til naturen. Det hele kan fremstå som en rendyrket idyll. Andre biografer har påpekt at moren til Astrid, Hanna, ikke var spesielt kjærlig, og at Astrid ble slått av sin mor, riktignok ved et enkelttilfelle. Kanskje har Bjorvand villet skåne sine yngre lesere fra denne episoden, samtidig skal et livslevnet være sannferdig. Lindgren mente selv man skulle fortelle barn om det som var vanskelig. I boken står det mye om den voksne Lindgrens motstand mot vold mot barn, og det kunne vært naturlig å inkludere dette. Det Bjorvand forteller om strenge arbeidskrav i barndommen, farlige leker og loffere på rømmen tilfører nødvendig balanse. Dessuten kommer det såre og litt opprørske i Lindgrens ungdomstid godt frem. 

Skyggesider

Bjorvand inkluderer også mørkere nyanser i Lindgrens seneste tenåringssår og voksne liv, og har åpenbart høstet av perspektivene i biografien Denne dag, et liv, der ensomheten er et sentralt omdreiningspunkt. Biografien for barn får også frem fine poeng som dualiteten i at «Astrid likte å være alene, men var redd for å bli ensom». Slik begge biografene påpeker, handler flere av bøkene til Astrid om ensomme gutter. Bjorvand nevner Lindgrens verk i flere relevante sammenhenger, slik som i kapitlet «Døden – døden – døden» der hun blant annet forteller om «det aller, aller verste» som var å miste sønnen Lasse i kreftsykdom.

Historien om Astrid Lindgrens «uekte» sønn, Lasse, ble kjent for en bred offentlighet med Margareta Strømstedts livskildring fra 1977, men er senere tilført nyanser og dybde, særskilt gjennom Kristina Lindströms svenske dokumentarfilm og Andersens biografi.

Bjorvand bruker også plass og formidler godt om den 18-årige Lindgren som blir gravid med sin nesten 50 år gamle sjef og må overlate det nyfødte barnet til en fostermor i Danmark. Jeg savner litt mer av sårheten i Lindgrens egne sitater i selve brødteksten, dessuten en spesielt gripende illustrasjon av henne med en nyfødt sønn i armene, som ble benyttet i promoteringen av boken. I stedet vises et illustrert skilt med påskriften Håpets allé, hvor det burde vært opplyst om at det var navnet på gaten der Villa Stevens lå, Lasses fosterhjem til han var tre år. Noe av inderligheten i morsfølelsen for sønnen finner likevel sin billedmessige gjenklang i en rørende illustrasjon av Astrid og oldebarnet Fredrik under overskriften «Familien er viktigst».

Imponerende utvalg

Der andre biografer for barn i hovedsak har fortalt om Lindgrens oppvekst , slik som Christina Bjørk i Astrids eventyr: før hun ble Astrid Lindgren (2007), inkluderer Bjorvand hele livsløpet. Med barnebokens begrensninger i omfang og muligheter for fordypning i det vide og det brede, er det et imponerende og relevant utvalg som er gjort, med tanke på det enorme kildetilfanget som finnes. De vesentligste aspektene i Astrids liv er inkludert, sett i forhold til tidligere livsskildringer. Leken, fantasien og barnets perspektiv er naturlig nok tilstede. På Näs kunne for eksempel «(…) Lasse løpe og leke og klatre akkurat sånn som Astrid hadde gjort da hun var barn». Velkjente historier om forfatteren som i voksen alder klatrer i trær og leker heks som lokker barn med sjokolade, er viet hver sin dobbeltside.

Det er et fint grep at noe av det som det ikke har blitt plass til og ikke er av største relevans for barn i målgruppen, er flyttet til tidslinjen med årstall bakerst i boken. Noen elementer som godt kunne vært belyst i en biografi for barn savnes likevel, slik som forfatterens deltagelse i det populære radioprogrammet 20 spørsmål og hennes inderlige brevveksling med tenåringen Sara Schwardt – der Lindgrens sympati med sårbare og ensomme barn kommer til uttrykk. Ved siden av hennes redaktørvirke, skulle jeg også gjerne sett et blikk på forretningskvinnen Lindgren – som hadde en egen nese for å selge og markedsføre egne bøker og å knytte riktige allianser. Suksessen kom ikke av seg selv. Når det er sagt, er dette en særdeles velkomponert og engasjerende fremstilling av den verdensberømte forfatterens liv.

En vakker helhet

De vakre bildene i boken utgjør en stor opplevelse i seg selv – og er en nødvendig dimensjon. De skaper både dynamikk og egne refleksjonsrom der stemningene i teksten trer klarere frem. Som oftest baserer illustrasjonene seg på fotografier fra Astrid Lindgrens liv, og Lisa Aisato har også benyttet en mer realistisk stil enn den mer karikerte hun er mest kjent for. De fargerike og følsomme bildene minner om hennes forfatterportrett av Håvard Tjora i Dagbladets Magasinet, og har enkelte likheter med formspråket i Svalene under isen ­– der drypp fra penselen og tilfeldigheter skaper vakre sansbare flater og et ekspressivt uttrykk. Bruk av vannfarger og akvarellteknikker dominerer, med den vare tegningen i bunn og den utflytende dråpen eller rundingen som særpreg. Det håndlagede og digitale er harmonisk forent, og det jeg antar er fotografert lerretstruktur, et av Asiatos varkemerker, bidrar til å gi taktile kvaliteter.

De fargesatte fortolkningene av svart-hvitt-bilder fra en annen tid gir en umiddelbar virkelighetsfornemmelse – også sammenstilt med Lindgrens sitater. Samtidig gir utflytende prikker i bildene en leken og følsom livaktighet, men også en distanse til det historiske det skal beskrive, med assosiasjoner til noe falmet og slitt: et gammelt foto, svunne minner eller søl på en linse. I dette spennet nærmest vibrerer flere av bokens bilder, slik som det av Barna på Näs sin «ikke-røre-gulvet»-lek, kjent fra Pippi – der jeg får lyst til å hoppe inn i bildet og delta, men innser at jeg ikke kan. Bildenes kraft skyldes også at Asiato er en stor kolorist.

Portrettlikheten med det fotografiske belegget varierer, men er oftest svært god. Boken inneholder flere usedvanlig vakre og levende illustrasjoner av Astrid Lindgren, og det er gøy å se hennes velkjente litterære figurer bli virkeliggjort på nytt med Aisatos talent for typetegning. I tegnede små miniatyrutgaver bryter figurene på artig vis opp rommet mellom fakta og fiksjon, slik som at Brødrene Løvehjerte faktisk sitter på graven på kirkegården der Astrid går tur. Hvis jeg skulle ha noe å utsette på tegningene, må det være at Pippi–karakteren fremstår i hele tre støpninger.

Vellykket biografi

Bjorvand og Aisato har sammen skapt en vakker og balansert biografi om Astrid Lindgren for barn – en bok som sikkert vil treffe målgruppen. Vi er også mangt et voksent barn som har Astrid Lindgrens verden levende boende i oss. Hennes liv er like engasjerende som hennes forfatterskap – tett forbundet som det er.

Guri Fjeldberg er en kollega som barnebokanmelder, vi har møttes, spurt hverandre om råd av og til, og sittet i juryer sammen. Sånn sett kan man alltids diskutere om jeg er tilstrekkelig habil som anmelder. Jeg er i alle fall takknemlig for at en slik bok er laget, jeg er imponert over den oversikten Guri demonstrerer, og jeg er litt misunnelig fordi hun gjør dette bedre enn jeg kunne klart.

Prosjekt og prosess

Forbildene til dette prosjektet nevnes i forordet. Den amerikanske litteraturprofessoren Catharine R. Stimpson foreslo i 1990 (i artikkelen «Reading for love») at klasserommets utvalg av «den viktige litteraturen» burde erstattes av et utvalg basert på «den elskede litteraturen». Dette kaller Stimpson (og Fjeldberg) for parakanon: «På denne lista bestemmes verdien til ei bok av kun ett kriterium: potensialet den har til å bli elska.»

Innfallsvinkelen er interessant og fruktbar, og Fjeldberg skriver at «Kjærlighetskriteriet gjør det mulig å styre utenom litteraturens klasseskiller mellom høykultur og lavkultur. Det har hjulpet med å møte alle typer bøker og alle typer lesere med større respekt.» Samtidig er heller ikke elskbarhet noe entydig begrep, og det dekker ikke alle typer bøker. I forordet drøfter Fjeldberg behovet for å legge inn innovativ skriving som et tilleggskriterium.

Fjeldberg har lagt stor vekt på prosessdelen av dette bokprosjektet. Med blogg og Facebookgruppe har hun vært inkluderende overfor barnebokfolket på en måte som antagelig både har gitt en medeierfølelse til boken og prosjektet, og som har gitt et tilfang av erfaringer og lesninger som har vært en reell ressurs. Alle som ville, kunne foreslå sine fem favoritter. (Det har jeg gjort også: Av mine fem forslag er fire forfattere tatt med, men tre av dem med andre bøker enn jeg nevnte. Ingen tårer av den grunn.) I facebookgruppen har hun søkt råd i spørsmål som f.eks. hvorfor den ene eller andre av en forfatters bøker bør løftes fram, eller hvilke grøsserbøker som er de beste – hvis hun skal ta med en av dem.

Utvalget

Boken omtaler 101 bøker av 97 ulike forfattere. Det betyr at hver forfatter har fått med én bok hver, bortsett fra fire forfattere. Maria Parr har med god grunn fått med begge sine bøker, Bjørn F. Rørvik har fått med både «Bukkene Bruse i badeland» og «Myggsprayen», en av bøkene om Reven og grisungen.

Mer overraskende er det at Camilla Kuhn og Kari Tinnen har fått med to bøker hver. Kari Tinnen vant riktignok departementets debutantpris for «Ulla hit og dit» i 2010, mens Camilla Kuhn skriver lakonisk på sin hjemmeside at «Camilla Kuhn har ikke vunnet en eneste pris, men hvis hun skulle gjøre det en gang, skal det stå om det her.» Jeg spår at nettopp det å løfte fram disse to forfatterne ekstra, er et av de tydeligste kanongrepene boken gjør.

Det kunne vært fristende å drøfte utvalget av de 101 bøkene. Jeg finner imidlertid flere grunner til å la være. For det første synes jeg det er en god regel å ikke snakke ned andres utvalgte bøker, det kan kanskje heller være noe å lære av andres preferanser. For det andre er det noe av en naturlov at den første responsen på en slik bok nettopp vil være klager over at ens egne favoritter mangler. For det tredje er det like forutsigbart at noen sjangre, slik som tidligpubertal heltefantasy og nærhetsforsterkende høytlesningsbøker, har sterkere identifikasjonseffekt og elskbarhet enn andre bøker.

Fjeldberg har samlet de 101 bøkene i de 11 kategoriene «smittende sjøltillit», «tenk om…», «slik føles det», «Etterpå blir livet aldri det samme», «følelsen av å høre til», «på ekte», «slipp følelsene løs», «mestring», «kampen for rettferdighet», «estetisk glede» og «trampoline for fantasien». Dette er et grep vi kan diskutere mye og lenge, ettersom det ikke sorterer etter tradisjonelle inndelinger som tema, alder eller sjanger. Fagbøker, dikt og fantasy finnes i flere av kategoriene.

Samtidig er det et sjarmerende og logisk grep når det er leserens opplevelse og bokens elskbarhet som skal være førende for utvalget. Bibliotekenes snevre forståelse av hva «faglitteratur» er, er ikke lenger funksjonell – det rommer både fortellende prosa, resonnerende tekster og instruksjonsbøker.

Det bør også nevnes at utvalget på 101 bøker også omfatter bøker fra forlagsserier som «Leseløve», «Ego» og «10:12». Det er kanskje ikke oppsiktsvekkende, men det er i alle fall greit å huske at det finnes litterære skatter også her, i serier som man på en ukonsentrert dag kan forledes til å tenke på som litteratur for volumlesing.

Omtalene

Guri Fjeldberg skriver om hver enkelt bok på en måte som demonstrerer stor oversikt, både over boken, forfatterskapet og beslektede bøker. Tekstene åpner ulikt, noen setter leseren rett inn i identifikasjon med bokens personer («Tenk om du…»). Andre åpninger er drøftende som fra en voksen til en annen («Hvor skremmende er egentlig spøkelsene på forsida av ‘Spøkelseshuset’?»), mens atter andre setter boken inn i en kontekst av tildelte priser, faktiske hendelser som berører handlingen i boken eller tidligere bøker i samme sjanger.

Som en bonus nevner hun systematisk 2–3 andre, beslektede bøker i små margnotiser ved hver bokomtale. Dette er med på å øke bokens nytteverdi, og forsterke følelsen av at Fjeldberg har solid oversikt.

Fjeldberg er kjent for sin bruk av testlesere; på og mellom linjene kommer det fram at hun har besøkt ulike skoleklasser for å høre deres mening om flere av de bøkene hun omtaler. Dette er et godt grep, spesielt for oss som ikke har daglig omgang med barn. Det er også et uttrykk for at Fjeldberg tar arbeidet med bøkene alvorlig. Men vi bør huske at heller ikke en slik gruppe representerer mer enn seg selv. En annen metode Fjeldberg bruker er henvisninger til faglitteratur, både faglitteratur innenfor litteraturfeltet og om livet, om lykke og om emner i bøkene. Henvisningene vitner om bred lesning, god hukommelse og/eller dyktig googling. Min smule skepsis er hvorvidt disse to grepene er små antydninger til en nærmest positivistisk metode, hvor objektive observasjoner utenfor teksten skal gi anmeldelsen autentisitet?

En bruksbok

Resultatet har blitt en bok som fyller et behov hos mange, både lesere, lærere, bibliotekarer og foreldre. Jeg leste den med glede for sine nye perspektiv på bøker jeg kjenner, og med interesse når den trekker fram bøker jeg har oversett. Noen små redefineringer av kanon kan vi kanskje også regne med som følge av utgivelsen. Jeg vet jeg vil komme tilbake til boken, mange ganger.

Psykisk helse er et tema som stadig er på dagsorden og ofte etterlyses som et eget fag i skolen. Oda Rygh ønsker å hjelpe ungdom og unge folk som sliter med kjipe ting, med en bok. Et prisverdig prosjekt, og jeg har ikke klart å finne fram til lignende bøker for målgruppa. Et hull i markedet og et godt formål, altså. Hvordan har Rygh valgt å gripe det an?

Lettfattelig, konkret og løsningsorientert er ord som karakteriserer boka. Rygh skriver i et kortfattet språk som gjør boka svært jordnær. Livskriser handler ofte om store og komplekse problemer og følelser, men Rygh angriper det komplekse ved å gjøre problemene til håndterbare størrelser. Rent praktisk handler det mye om å håndtere hverdagen, konkret handler det mye om økonomi, rus og hvordan få bukt med prokrastineringen. Takk til forfatteren for Pomodoro-tipset, testet ut i arbeidet med denne anmeldelsen (Pomodoro er et tidtakingssystem som også finnes som app).

«En ork»

Rygh gjør også noen pedagogiske grep. Hun henvender seg direkte til leseren, og skriver som et tydelig jeg. Hun bruker sin egen historie med depresjon og bipolar lidelse, og er åpen om at hun syns det er vanskelig å skrive om det, selv om hun nå er frisk. Denne fortellingen åpner boka og skal fungere som bevis på at det går an å bli frisk, og på at forfatteren har erfaring med problemene. Den direkte henvendelsen og åpenheten fungerer fint.

Hun innfører «en ork» som måleenhet for energi og mestring av hverdagslige ting. Vanligvis fikser vi alt vi skal i løpet av en dag uten å tenke over det, men i en livskrise koster kanskje det å dusje fem orker i stedet for en. Du har rett og slett ikke nok orker til en dag, og må prioritere.

Et annet grep er de fiktive personene Nina og Stian. Nina har fått en alvorlig depresjon, og Stian mister taket på hverdagen når moren hans blir alvorlig syk. De håndterer problemene på ulike måter, og klarer å fikse livene sine igjen, med hjelp fra familie og venner. Både ork-måleenheten og eksempelfortellingene fungerer bra. Men jeg skulle ønske at Rygh hadde brukt ork-metaforen mer gjennomgående i boka.

Uhøytidelig og direkte språk

Ungdom er en utfordrende målgruppe fordi de både er kresne konsumenter, og fordi de som skriver for ungdom sjelden er ungdommer selv. Det er fort gjort å gå i den overungdommelige fella og skrive som verdens kuleste fjortenåring for å få innpass i målgruppa. Det fungerer sjelden, og Oda Rygh gjør heller ikke noe forsøk på det. Hun er over 30 år, og det er ikke tvil om at hun er voksen. Det er heller ikke tvil om at hun vet noe om det å være ung, at hun vet noe om kriser og om å komme gjennom dem. Oda Rygh fullførte utdannelsen som samfunnsviter og arbeider nå som skribent. Hun skriver som en erfaren voksen, men likevel i et uhøytidelig og personlig språk. Noen ganger kan stilen virke litt knapp. Her er et eksempel fra kapittelet om depresjon:

«Husker du orkene? Depresjon stjeler dem fra deg. Plutselig blir du «giddalaus». Vanlige oppgaver i huset eller på jobben blir et mas, og du må anstrenge deg for å holde tritt med det vanlige tempoet ditt. En eller to helt grunnleggende oppgaver kan plutselig falle ut av lista, som å sjekke mail eller fikse håret før du går ut. Alt er stress. Dørstokkmila er dobbelt så lang. Ikke at det gjør deg noe, du har nemlig også antagelig mistet interessen for det du likte før. Likte du å gå på ski med vennene dine? Det liker du ikke nå lenger.»

Formspråket harmonerer godt med bokas innhold. Omslaget er inviterende, passe uhøytidelig og innbydende. Illustrasjonene av Tegnehanne, som dukker opp i hvert kapittel, er både humoristiske, røffe og såre. De enkle tegningene er med på å myke opp og ufarliggjøre innholdet. Kapittelinndeling og avsnitt er leservennlige med passelig luftige sider å lese. Både tittel, språk, lay-out og illustrasjoner gjør boka svært tilgjengelig, noe som absolutt er et poeng når målgruppa kan ha lite «ork».

Styrker og svakheter

Som håndbok fungerer Når livet er kjipt bra, og byr på mange tips til hvor man kan få videre hjelp. Særlig vil den være fin for pårørende. Forfatteren byr på kunnskap og bilder som får venner og familie til å forstå at det ikke bare er å ta seg sammen. Jeg tror at mange ungdommer og unge voksne vil ha nytte av boka, både som oppslagsbok og som døråpner til å snakke om og alminneliggjøre de vanskelige tingene vi tror vi er alene om. Jeg tror også at en del av dem som rammes av livskriser vil savne mer refleksjon rundt temaet. Det ordner seg veldig greit for Nina og Stian, og det har ordnet seg for Oda. Selv om forfatteren poengterer at boka har sine begrensninger, kan den jordnære stilen også være en potensiell svakhet. Et svært komplekst felt forenkles, det er lite rom for nyanser og dybde. En 12-punkts liste for å identifisere en depresjon er nyttig, men åpenbart ikke utfyllende.

Forhåpentligvis vil boka likevel hjelpe ungdommer med å få bedre kunnskap om egen og andres psykiske helse, og den er et fint bidrag til mer åpenhet om at alle treffer på en krise eller to i løpet av livet.

En høstkveld da jeg var femten år satt jeg på T-banen og betraktet en fremmed mann på den andre siden av pleksiglasset. Jeg husker ikke hvordan han så ut, men jeg husker at han leste avisen, og at det plutselig gikk opp for meg at det var mulig å drepe ham på en eller annen enkel, men utspekulert måte og skjule liket der ingen ville finne det. Ingen ville forstå at det var meg, for jeg kjente ham jo ikke. Ville jeg klart det? Neppe. Mannen ville sannsynligvis vært langt sterkere enn meg, jeg bar ingen våpen og var generelt ganske feig. Men bare det at det fantes en teoretisk mulighet for at man kunne komme unna med noe slikt gjorde meg oppspilt. Det kilte i magen.

Men så, et års tid senere, begynte jeg å få mareritt om hendelsen, og de var sterke nok til at jeg sakte begynte å tro at jeg kanskje faktisk hadde drept denne navnløse mannen på t-banen, men at jeg ikke hadde skjult sporene mine godt nok. Nå var politiet ute etter meg, og før eller senere ville de ringe på døren. Jeg klarte ikke la være å tenke på skuffelsen og forvirringen som ville bryte ut i mine foreldres ansikter da de fikk vite at jeg, av alle, var en morder. Det var en forvirrende periode. For kunne det ikke hende at forestillingen om at jeg hadde drømt det hele var ren ønsketenkning? Hvis jeg ikke hadde gjort det, hvor kom disse tankene fra?

Ja, hvor kommer de fra? Hva drømmer vi om når vi drømmer om å drepe? Var jeg egentlig ond?

Universelle drømmer

Neppe. Snarere handlet det nok om måter å takle min egen følelse av å være usynlig og betydningsløs på. For hvis ingen ser deg eller bryr seg om deg, kan du gjøre det de andre, som blir sett, ikke kan gjøre. I hvert fall tolker jeg den frydblandede skrekken jeg kjente i marerittene slik nå. Det jeg drømte om, var å bli synlig på ny, som en annen enn den jeg øyensynlig var. Ingenting kunne være mer befriende – og mer skremmende – enn dét. Den som ikke blir sett, er allmektig og fri, men uten betydning. Den som blir sett, slutter å være fri, men forvandles til et menneske.

At disse drømmene langt på vei er universelle, i hvert fall blant gutter og unge menn, kan man utlede av den skyen av voldsfantasier vi omgir oss med, og ikke minst med hvor mye møye actionfilmene vi konsumerer må etablere hvem det til enhver tid er greit å drepe uten at heltene må stilles til ansvar for det. Nazister, sovjetrussere, engelskmenn, kinesere og terrorister av ymse slag rullerer i skurkerollen, i et stadig fornybart skuespill, etter hvert som de svarte hattene stadig omfordeles i storpolitikken. I mitt eget tilfelle var det beleilig at mannen jeg fantaserte om å drepe var en totalt fremmed. Dermed var det aldri snakk om hat, hvilket jo ville vært nedverdigende.

Genuint spennende

Heri ligger også en av de største forskjellene mellom første og annen bok av Allen Zadoffs Boy Nobody-trilogi, om en navnløs tenåring som blir sendt rundt i USA av en mystisk organisasjon, «Programmet» for å myrde fremmede mennesker. Gutten, som altså bokstavelig talt er ingen, infiltrerer et miljø ved å bli venner med de utpekte ofrenes barn og la seg invitere hjem til dem. Så snart han kommer tett nok innpå «målet», som regel en pappa, injiserer han en usporbar, hurtigvirkende gift i dem og kommer seg ubemerket unna. Spenningen ligger i misforholdet mellom den kameleoniske gutten omverdenen registrerer men ikke ser, og den gutten vi får tilgang til gjennom fortellerstemmen, snikmorderen på oppdrag, alene i verden, som når som helst kan bli avslørt.

For at sympatien vår skal kunne ligge hos en slik hos en slik utiltalende skikkelse, er det viktig at vi ikke opplever ham som rent ut ond. «Programmet» finansieres åpenbart av den amerikanske staten, og i den første boka er motstanderne enten kinesere, israelere eller i ledtog med dem, men ingen av skurkene blir noen gang så truende at vi virkelig føler at de fortjener å dø. Men i den andre boka, Oppdraget, finner Zadoff en passende fiende, militariserte «patrioter» med treningsleir i fjellene – «Camp Liberty» – og planer om å styrte regjeringen ved å spre terror blant innbyggerne. Dermed finner serien plutselig balansepunktet sitt og blir genuint spennende.

Camp Liberty drives nemlig av den karismatiske patriarken Moore, slik at vår unge antihelt plutselig befinner seg mellom tre farsskikkelser – Moore, den falske «faren» han mottar sine instrukser fra, og den ekte faren hans, som tilsynelatende ble henrettet av Programmet i forbindelse med at gutten selv ble rekruttert. I en slik situasjon blir spørsmålet om hvem gutten er, presserende. Alle farsfigurer i disse bøkene er høyst suspekte, og de fleste av dem må dø. Men kan gutten overhodet forestille seg selv uavhengig av disse farsskikkelsene? Har han noen egen vilje, noen egne valgmuligheter, noe eget ansvar? Hva slags liv er dette, og i hvor stor grad er den han oppfatter som seg selv allerede formet av andre? Finnes det en fremtid utenfor kynismen?

Klassisk identitetsproblematikk

Prosessen settes i gang allerede i første bok, der hovedpersonen til slutt får i oppdrag å drepe en jente han er forelsket i, og i bok to befinner han seg i en stadig dypere krise som bare forsterkes mot slutten. Symptomatisk nok er det først da vår helt blir utstyrt med et navn som faktisk er hans, ikke et dekknavn.

Klassisk identitetsproblematikk fortalt gjennom klassiske spenningstroper, med andre ord. At det er brutalt og ubehagelig bør kanskje forferde oss, men neppe overraske. Aggresjonen finnes for de unge leserne slik den finnes for oss voksne, og det er gjerne befriende å lese om folk som trosser begrensninger og handler fordi livet deres står på spill. Romanenes intelligens viser seg i måten spenningstropene intensiveres på ved at de spilles ut på pubertetens slagmark, for et pubertalt publikum.

Snevert fremstilte jenter

Der disse bøkene kommer til kort, er først og fremst i skildringen av jentene, og kanskje først og fremst fordi det er så få av dem. Både i Våpenet og i Oppdraget må vår mann bale med unge, tiltrekkende og intelligente kvinner som gjerne vil ligge med ham, men som også er potensielle fiender. At disse jentene blir noe enkelt presentert, følger kanskje naturlig av førstepersonfortellingen, ettersom helten har relativt begrenset kunnskap om andre mennesker, og særlig dem av motsatt kjønn, utover kontinuerlig risikovurdering. Likevel er det som om forfatteren ikke helt forstår seg på dem heller. Her er få hint som peker utover heltens tolkning av dem, og fremfor alt er det åpenbart at de begge først og fremst er tildelt en viss funksjon i fortellingen: De skal vekselvis hjelpe, pirre og hindre vår mann, og til slutt må han gi slipp på dem. Når det bare er disse to unge jentene, som slites mellom menn, men som idet de verken har mødre eller venninner aldri tilhører noe eget feminint fellesskap, blir fremstillingen av det feminine unødvendig snever. Jentene er interessante i den grad også de er speilbilder av helten, men noen egen eksistens skjenkes de ikke. Og er det noe disse leserne trenger å høre, er det vel kanskje at det finnes en virkelighet også utenfor identitetens speilkabinett?

Bøkene er kompetent oversatt av Tiril Broch Aakre, som også vant Kulturdepartementets oversetterpris for den aller første boken, Boy Nobody.

Søstrene Ida og Oda bor i et tre sammen med mamma og pappa. Når de er hjemme, henger de opp ned – de er nemlig flaggermus, og de sover om dagen og flyr om natten. Slik har det i alle fall pleid å være. En dag våkner Ida av en brå lyd. Flere brå lyder, faktisk. Det sier mø og kvakk og nøff. Er det tre monstre nede på bakken?

Ida vekker Oda, som er mye større og tøffere enn henne, og sammen blir de enige om å finne ut hvor lydene kommer fra. De flyr ut i dagen, og oppdager fort at alt er helt annerledes.

Kaldt er blitt varmt, mørkt er blitt lyst og overalt er det lydar dei aldri før har høyrt.

Lydene kommer fra ulike dyr, oppdager Ida og Oda, og fascinert flyr de rundt og oppdager stadig flere dyrelyder som de ikke visste fantes. Sauen sier bæ, katten sier mjau, kråken sier kra. Morsomme lyder å herme etter! Og snart har flaggermusene oppdaget alle lydene – tror de, da. Men så dukker enda en lyd opp. Nemlig lyden som kommer fra et barn. Den lyden viser seg å være skumlere enn de hadde trodd – i alle fall synes Oda det. Nå er det hun som er redd, mens Ida har blitt tøff. Det er ikke alltid det hjelper å være stor.

Verden stilt på hodet

Dagen opp ned heter boken, og tittelen spiller ikke bare på det faktum at flaggermus sover opp ned, men også på det at hovedpersonene nå opplever en verden som er stikk motsatt av natteverdenen. Dessuten vil den unge leseren møte to protagonister som lever et liv der alt er annerledes enn det de selv er vant til, og de vil nok kunne le av absurditeten i foreldrenes skjennepreken da Ida og Oda kommer hjem på kvelden: Veit de ikkje at det kan vere farleg å fly ut midt på dagen?

Det er ikke første gang Martine Grande skriver om dyr som kanskje ikke tradisjonelt forbindes med det søte og koselige – i debutboken handlet det om kakerlakker. Men i hennes strek ble kakerlakkene både vennlige, menneskelige og lette å identifisere seg med, og slik er det også med flaggermusene i årets bok. Vel har de vampyraktige huggtenner, men øynene er runde og åpne, og munnene smiler ofte. Men ikke hele tiden. En artig detalj er at Ida ofte har sur munn mens Oda har blid munn – og omvendt – men mange ganger ser man den sure munnen opp ned, slik at det egentlig blir en smilemunn – og omvendt!

Det merkes at Grande har animatørbakgrunn, i den forstand at hun stadig antyder bevegelse i bildene, noen steder ved hjelp av stiplede linjer. På bildet der en katt faller fra et låvetak, ser vi den i tre stadier – den fekter med labben etter en fugl på mønet, den faller gjennom luften med kroppen opp ned og sur munn, så lander den trygt på bena og får smilemunn igjen. Bevegelsen vises ved hjelp av stiplede piler.

Rimebok

Au! utbryter Ida, og sånn oppstår det et rim til ordet mjau. Når sauen sier bæ, sier hun hæ?, og som respons på kuas mø, responderer hun med bø sjølv!, og er nok egentlig ganske redd. Det er skummelt å se alle dyrene som de vanligvis kun ser i sovende tilstand, som vist på de første oppslagene i boken. Da de får se grisen, derimot, roper Ida tøff! da grisen sier nøff. Oda spør da om søsteren tøffer seg, men får til svar at hun bare nøffer seg.

Språklek og rimlek er i det hele tatt en viktig del av boken. Bruk av gjentagelser (ikkje visste dei at [sett inn dyr] seier [sett inn lyd]) skaper et reglepreg som driver leseren videre. Boken kan også fungere som tellebok – bildene har lite bakgrunnsstøy, og dette er med på å lede leserens oppmerksomhet til de ulike dyrene. Tre blå kråker som sitter på en telefonledning. Ti saueansikter – syv hvite og tre svarte – som titter frem fra en stor ulldott. Fire gule andunger som marsjerer etter andemoren. I tillegg kan den unge leseren ha moro av å sammenligne dyrene i våken og sovende tilstand, siden boken både starter og slutter med en nattescene.

Grande bruker klare, rene farger, store flater og ingen konturer. Som regel er fargene lyse, og ofte har de samme metning, slik at kontrastene ikke blir så store som de kunne ha vært. Dette gir tidvis en litt blass fremtoning. Men bildene er oversiktlige, og det at dyrene og deres personlighet står i sentrum gjør at det er lett å leve seg inn i historien. Ofte fyller dyreansiktene hele bildet, slik at man får inntrykk av å være tett på dem og dessuten på størrelse med dem.

Fortelling om mot

Dagen opp ned er ikke bare en fortelling om en dag der alt er omvendt, den handler også om det å bli modig i møte med det ukjente. I starten av historien er Ida den engstelige og Oda den tøffe, men det er Ida som suger til seg av alt det nye, det er hun som kaster seg inn i dagen og gjørmebader med grisene og leker hermegås med endene. Oda flyr derimot rundt med et forskrekket ansikt hele tiden.

Da flaggermusbarna kommer hjem og får skjenn, er det Ida som trøster foreldrene med at det bare har vært gøy og slett ikke farlig. Oda seier ingenting, står det megetsigende. På neste bilde henger likevel begge flaggermusbarna opp ned med smil om munnen – det får meg til å lure på hva som egentlig skjedde med Oda? Dette fremstår som en mangel, eller som noe litt uferdig.

Alt i alt er likevel Dagen opp ned en humoristisk og engasjerende bildebok som vekker interesse for dyr og alle deres ulike lyder og levemåter.

Som lignende spenningsutgivelser, blant annet Carolyn Keenes Frøken Detektiv og Franklin W. Dixons Hardy-guttene, gjemmer det seg flere forfattere bak pseudonymet Vera Voss. Forfatterkollektivet består av tv-skribenter som ønsker å skrive bøker etter samme prinsipp som tv-drama, noe som betyr at bøkene skal utgis med korte mellomrom.

I De4 følger vi de veldig forskjellige jentene Julie, Bea, Lilly og Stine, som blir kjent over nett og går sammen som bloggere for å løse saker de synes er viktige.

Bok 0, Anonym, er en kortere introduksjonsbok, men som allikevel rekker å romme en hel del handling. I boken følger vi tiendeklassingen Julie, en jente fra Østfold som har hatt en oppvekst preget av mobbing, uten at hun forstår hvorfor. Hun bestemmer seg for at alt skal bli annerledes fra nå av, og oppretter sin egen blogg mot mobbere, kalt «AnonymGirl», som blir populær i løpet av få dager. Det er gjennom denne hun blir kjent med de andre tre, Bella, Dragolina og Darling.

Selv om boken er kort og overfladisk, et tynt hefte på under hundre sider, er det nokså dramatiske og alvorlige hendelser i Anonym. Spesielt en scene hvor Julie prøver å gli inn blant de andre elevene på en fest, men ender opp med å få sitt nylig sydde skjørt dratt av foran alle gjestene, er ganske ubehagelig. Hendelsen blir filmet og lagt ut på nettet, og det er da Julie bestemmer seg for å starte en anonym blogg og hevne seg på mobberne.

Boka holder et høyt spenningsnivå, og avsluttes med en cliffhanger som gjør det vanskelig å ikke bli nysgjerrig på fortsettelsen.

Mobber eller offer
I Hevnen får vi perspektivet til Julie, slik som i den foregående boken, men denne gang går boken mer i dybden på karakteren. Den åpner med at de fire bloggerne møtes på videochat for å diskutere forsvinningen til en jente som har bedt dem om hjelp. Samtidig som vi følger jentenes etterforskning av saken, både over nett og i situasjoner hvor de møtes i virkeligheten, tar leseren del i Julies privatliv og hennes mange konflikter. Hun blir tvunget til å ta del i et antimobbeprogram på skolen sammen med den verste mobberen, Charlotte, samtidig som hun må forholde seg til sine følelser for den nye, kjekke gutten, Joachim.

I Hevnen blir hovedpersonen tvunget til å revurdere sitt syn på hvem som egentlig er offer og hvem som er mobber. Hun blir gjentatte ganger møtt med spørsmålet om hvorvidt det AnonymGirl driver med er hevn, og en annen karakter som i begynnelsen av boken tilsynelatende er det store offeret, viser seg å være mer enn som så. Det er refleksjoner av denne typen som hjelper til med å heve boken fra å være en reinspikket spenningsroman til å bli en kommentar over noe mer.

Boken rekker også så vidt streife innom temaer som samfunnets syn på outsidere, skillet mellom ‘oss’ og ‘dem’, og De4-jentene blir kvalme når rektoren på skolen snakker om utstøtte personer som om de er onde terrorister.

Plottet tar ofte nok nye vendinger til at man får lyst til å lese videre, og hver gang Julie endelig klarer å få orden på noe i livet sitt, enten det er feiden med mobberen Charlotte, eller forholdet til Joachim, dukker det raskt opp et nytt problem.

Opprettholder fasaden på nett

I oppfølgeren Modellene følger vi en annen av De4-jentene, nemlig den høye, pene Bea, kalt Bella på nett. Det er en velkommen endring fra de to foregående bøkene, ettersom leseren ikke har fått mulighet til å bli noe særlig kjent med noen andre enn Julie frem til nå – til tross for at Bea, Stine og Lilly er med på flere av de viktige hendelsene.

Bea er en jente som holder seg mye for seg selv, og tiden går mest til den atletiske kjæresten og motebloggen hennes. Hun har få venner og bor med sin mor, og når både kjæresten slår opp og modelldrømmen rakner, mister hun helt motet. På sin anonyme blogg derimot, opprettholder hun fasaden om at livet er flott, og hun skriver løgner om hvor flink hun er til å trene, all den sunne maten hun spiser, og ikke minst hvor bra hun gjør det i modellkonkurransen hun deltar i. Dette fenomenet er det nok mange tenåringsjenter som kjenner seg igjen i.

Slik som den foregående boka følger Modellene både hovedpersonens private liv, og en etterforskning som De4 utfører parallelt. Denne gangen gjelder det å finne ut hvem som står bak en lekkasje av nakenbilder av unge jenter som er blitt spredt på nettet.

Fort i svingene
Som regel er det positivt at handlingen går fort frem, og plottet gjør seg som en hurtig, tv-serie-lignende historie. Men innimellom kan det gå litt fort i svingene. Fredrik, en gutt man forstår er broren til Julie, men som aldri blir introdusert, kommer med noen snedige kommentarer innimellom, men er vanskelig å ta inn som en karakter når man ikke engang vet om han er eldre eller yngre. Ingenting blir nevnt om ham, verken alder eller hva relasjonen egentlig er, og det blir dermed småkomisk med kommentarer som at han «oppfører seg som en 8-åring». Slike mangler burde serien holde seg for god for, når det ellers er et bra språklig nivå. Navn på et par mindre karakterer blandes også i Modellene, noe som åpenbart er en slurvefeil som burde ha blitt plukket opp.

Alt skjer i en kort tidsperiode, handlingen i både bok 0 og 1 skjer i løpet av noen få dager, og utviklingen og oppførselen til flere av karakterene er vanskelig å forstå seg på. Man får for eksempel ingen forklaring på hvorfor mobberen Charlotte er så fæl, og det virker lite troverdig at hun forandrer seg så brått i Hevnen. Oppførselen til karakteren Joachim er like uforklarlig, ettersom man får vite veldig lite om ham. Det blir komisk når han i begynnelsen av Hevnen sier til Julie at det er noe han har hatt lyst til å si lenge, når han nettopp har møtt henne.

Det blir også nevnt flere ganger at Julie har blitt mobbet hele ungdomsskolen, men vi får aldri vite noe om hvordan eller hvorfor, og heller ikke noe om hvordan Julie hadde det før mobbingen begynte. Karakterene er dermed noe platte, og mangelen på detaljer og dyptgående beskrivelser gjør det vanskelig å bry seg, til tider. Julie, karakteren man har blitt best kjent med i løpet av de første bøkene, har derimot trekk mange tenåringsjenter vil kjenne seg igjen i. Hun føler seg for lubben og stygg, og ser med misunnelse på de andre jentene som får det til å virke så lett å være normal. Ordet «perfekt» blir ofte brukt til å beskrive andre jenter, enten det er mobberen Charlotte, eller bloggeren, Lilly.

Bra med lettlest spenning

Det er forøvrig også fordelaktig at det går fort i svingene. Språket er enkelt, med korte setninger og få beskrivelser. I likhet med spenningsserier på tv, avslutter bøkene med løse tråder, og man blir nysgjerrig på fortsettelsen.

Serien er tidløs i den grad den ikke har noen spesifikke populærkulturelle referanser, men heller referanser som «plakat av et boyband man ville likt». Generelt er det få spesifikke detaljer og egennavn. Vi vet for eksempel ikke hvor de bor, bare at det er et sted i Østfold, og Oslo er den eneste plassen som blir nevnt med navn.

Skaperne bak De4 lager også en YouTube-serie med korte episoder som går parallelt med bokutgivelsene, men disse tilfører ikke stort til bokserien.

De4 er samlet sett en lettlest spenningsserie som rekker å ta opp overraskende mye viktig med tanke på antall sider og den store skriftstørrelsen. Jeg var selv skeptisk etter å ha lest det første heftet, men sitter igjen med mye å tenke på etter å ha gjennomført Hevnen og Modellene. Temaet er mye dystrere enn språket skulle tilsi, og for mange tiendeklassinger vil boka muligens være for lettlest. Allikevel er det bra at det finnes enklere spenningsromaner som tar opp alvorligere temaer som mobbing og unge jenters selvbilde.

«Jeg heter Victoria Spring. Jeg har det med å dikte opp en hel masse i hodet, som jeg etterpå depper over. Jeg liker å sove, og jeg liker å blogge. En dag kommer jeg til å dø». Slik presenterer hovedpersonen i Solospill seg for oss. Hun ser ikke lyst på livet, til tross for at andre gjerne vil bli bedre kjent med henne,

Og hun fortsetter i det samme sporet. Etter hvert begynner leseren å ane at dette ikke bare er noe hun sier for å være morsom, men at Tori sannsynligvis har noen psykiske problemer hun ikke helt selv forstår omfanget av. Det er imponerende subtilt fremstilt, og humoren og alvoret følges som likeverdige elementer hele boken igjennom.

Den språklige tonen er overbevisende; jeg tror på hovedpersonens negative livsholdning og sarkastiske kommentarer. Jeg synes også det er formidlet på en god måte, slik at det som skal oppfattes morsomt, faktisk blir det. Mange forfattere prøver å formidle den «riktige» livstrøtte holdningen til tenåringskarakterene sine uten å lykkes, men Oseman gjør det på en måte som fremstår autentisk. Hun kommuniserer til leseren over hodet på hovedpersonen sin, en sjelden prestasjon hos så unge forfattere (boken ble antatt av forlaget da Oseman var atten år). Dette virkemiddelet kan i andre tilfeller føre til at hovedpersonen blir gjort narr av, men jeg er aldri i tvil om at Tori har sin forfatters fulle støtte.

Godt oversettervalg

Konseptet i boka dreier seg om en blogg kalt «Solospill», der formålet er å riste litt i folk, gjøre tenåringenes hverdag lettere. Under slagordet «Tålmodighet dreper» bryter Solospill inn i undervisningen, de overtar høyttaleranlegget på skolen, arrangerer utendørstreff – alt uten at vi vet hvem som står bak. Det hviler en uhygge over fremstillingen: Solospill vil – tilsynelatende – det beste for elevene. En beskjed fra bloggen lyder som følger «Vi er på deres side. Dere trenger ikke engste dere for hva vi vil eller ikke vil gjøre». Denne beroligende kommentaren virker mot sin hensikt, for meg høres det ut som noe romvesener kunne sagt, før de overtok jorden. Spillet blir gradvis mer ekstremt, og det klarer å vekke Tori, om enn ikke akkurat på den måten personene bak bloggen hadde tenkt.

Originalens tittel er Solitaire, som direkte oversatt kunne vært «kabal». Jeg undrer meg ikke over at oversetteren Heidi Sævareid og Mangschou forlag valgte en annen tittel. Den doble betydningen kommer likevel tydeligere frem i originalen, da den både spiller (!) på ensomhet og bloggens spill med elevene på Toris skole som en slags kabal. Den norske tittelen fungerer godt fordi den signaliserer at ensomhet er et viktig tema, men ser man bort fra tematikken, er det ikke like selvsagt at bloggen i boken kalles «Solospill». Jeg synes likevel at valget med å la den tematiske betydningen veie tyngst, er helt riktig.

Et mindre heldig valg er formuleringen «Høylytte, erfarne jenter som (…) røyker sosialt eller er avhengige». Kanskje kunne «som røyker til fest» vært mer naturlig?

Humor i ungdomslitteraturen

De aller fleste morsomme bøkene for ungdom har en fortellerstemme eller en handling som er dyster og negativ. Ofte sliter hovedpersonen i disse bøkene med depresjoner, angst og ensomhet, og de isolerer seg gjerne med vilje. Situasjonen rundt hovedpersonen og handlingen er dermed ofte det motsatte av morsomt, men fortellerstemmens ekstreme negativitet er så overdrevet at det blir humoristisk likevel.

Handlingen i de morsomme bøkene for ungdom går ofte ut på at det skjer noe som gir den ellers så kyniske karakteren en genuin følelse, en følelse de ikke gjør narr av, men som betyr noe og som er god. I så måte følger Solospill tendensen. Den handler om det alle vel innerst inne ønsker seg: å bli sett, og at det skal finnes i hvert fall ett menneske som vil gjøre hva som helst for å lære oss å kjenne.

Problemet med bøker som dette, er at det underveis kan være vanskelig for leseren å bli engasjert i hovedpersonens prosjekt, hvis det overhodet finnes et slikt, fordi mange av disse hovedpersonene selv ikke engasjerer seg i noe som helst. Denne utfordringen kan løses ved at boka har et prosjekt som kommuniseres til leseren som noe spennende, selv om hovedpersonen ikke synes det. Andre karakterer som er mer entusiastiske rundt prosjektet kan også bidra til at leseren engasjerer seg. Uansett er en eller annen form for engasjement nødvendig for å ville fortsette å lese.

Internt og tilfeldig

Oseman klarer på imponerende vis å kommunisere noe til leseren utenom Toris innbitte mangel på entusiasme overfor alt. Det vi forstår, handler først og fremst om hvordan hun egentlig har det.

Handlingen er bygd opp omkring bloggens utvikling og etter hvert avsløring av dem som står bak. Derfor kan man argumentere for at det er mysteriet rundt hvem som står bak bloggen Solospill og hva de finner på, som er den primære drivkraften i handlingen. Med Toris innstilling tatt i betraktning, kreves det mye spenning for å overdøve hennes negativitet. Tori gjentar «Jeg bryr meg uansett ikke» helt til leseren står i fare for å tenke det samme. Mye av ansvaret for leserens engasjement hviler altså på bloggmysteriet. Er det nok til å fylle funksjonen som primær spenningskraft? Jeg er i tvil. Ideene virker litt tilfeldige og usannsynlige. De er i tillegg såpass interne at det i verste fall kan virke ekskluderende på lesere som ikke er like opptatt av de samme tingene som Solospill og Tori.

Oseman er tydelig en begavet forteller. Hun har et særegent språklig uttrykk, og mestrer en krevende fortellerteknikk. Jeg skulle bare ønske hun ville bruke dette på en fortelling som opplevdes mer relevant og tilgjengelig. Men kanskje det blir neste gang.

Hva skal du bli når du blir stor?

Det er et spørsmål som har blitt stilt av velmenende slektninger til titusener av norske ungdommer, som i sin tur har kommet med titusener av flaue bortforklaringer (selv pleide jeg å svare «brannmann», helt til det gikk over fra å være sjarmerende til å bare være pinlig da jeg bikket 25). For mange henger angsten for spørsmålet igjen helt til voksen alder, manifestert i et ønske om å forsvinne i et synkehull når man hører noen si … og hva driver du med da?

For å unngå slike situasjoner har vi karrieresentre på universitetene, yrkesveiledere på videregående skoler, valium, og nå også denne boken som lover å fortelle – blant annet – hva som skal til for å bli landets øverste leder.

Innsiktsfullt om yrker

Det er en mengde måter å gjøre det på når man skal presentere hundre yrker. Forfatter Randi Fuglehaug har gjort et valg som ikke er helt åpenbart, men som gjør at man kan se forholdet mellom ulike karrierer i nytt lys. Hvert av de fjorten kapitlene åpner med et høythengende drømmeyrke: Statsminister, fotballspiller, popstjerne, astronaut – men også (sinna)snekker, lege uten grenser og insektforsker. Hvert av disse yrkesvalgene blir personifisert med bilde og intervju. Scoopet her er selvsagt Erna Solberg som forteller om hvordan man går frem for å bli statsminister (spoiler alert: hardt arbeid og engasjement i ungdomspolitikken), men alle forteller noe innsiktsfullt om sitt yrke. Deretter følger et knippe yrker som kan sies å være i samme gate – noen med mer hjelp av fantasien enn andre. Kapitlet «Slik blir du statsminister» består dermed også av «seks andre måter du kan være helt sjef på», blant annet dommer, hotelldirektør, redaktør og butikksjef. Og om du ikke blir profesjonell e-sportsutøver (kapittel 12), kan du alltids bli skuespiller, standupkomiker eller barnehagelærer (!), alle måter å «leke seg gjennom arbeidsdagen på» ifølge boken.

Tekstene er fulgt opp av illustrasjoner fra designfirmaet med det elskelige navnet Birgers oterutleie. Det spørs om ikke for mange av oterne var utleid når denne boken skulle lages, for illustrasjonene bommer på målskiven like ofte som de treffer. Mange av tegningene som står til yrkene er morsomme og illustrerende, noen er bare rare, og atter andre er på randen til det uforståelige. Uansett hva man måtte mene om illustrasjonene har det overordnede designet gjort boken lettlest og enkel å hoppe inn i – noe inndelingen i yrkestema også innbyr til.

Vil inspirere og underholde

Randi Fuglehaug er tidligere Dagbladet-journalist, forfatter av På kanten om balansekunstneren Eskil Rønningsbakken og medforfatter av Englepappa sammen med Magne Helander. Slik blir du statsminister er den første boken hun har skrevet for yngre lesere. Fuglehaug holder tonen lett og henvender seg konsekvent til leseren gjennom alle de ulike yrkesbeskrivelsene. Alle yrkene har også fått en «visste du at» og noen ord om hva slags utdannelse og/eller bakgrunn som kreves. Bortsett fra noen små unøyaktigheter (det finnes et masterstudium i kuratorpraksis på Kunst- og designhøgskolen i Bergen, på tross av bokens påstand om at kuratorer må ta til takke med å studere kunsthistorie på universitetet) virker Fuglehaug å ha gjort god research.

De mindre spennende yrkene må nøye seg med en halvside i boken, noe som knapt kan kalles nok bakgrunn til å ta et informert yrkesvalg på. Meningen med boken er heller å inspirere og underholde lett kriblende og skoleforvirrede unge. Fuglehaug skriver både om drømmeyrkene og de hverdagslige yrkene, men er ærlig med leseren på at det faktisk krever veldig, veldig mye å bli astronaut. Eller nokså mye flaks for å havne i en situasjon hvor man kan leve av å være iskremsmaker.

Ville denne boken ha hjulpet meg å bestemme meg for en jobb da jeg var liten? Om ikke annet er den effektiv i å vise frem bredden av yrker som faktisk finnes, selv om den innenfor de valgte kategoriene kan ha et nokså snevert utvalg (syv «nevenyttige» jobber? Jeg er sikker på at det finnes flere). Mange vil sikkert også ha større nytte av å begynne tankeprosessen med arbeidsstedet (for eksempel avis), og deretter se på mulighetene innenfor dét feltet (journalist, redaktør, fotograf, designer, sikkerhetsvakt, webdesigner…)

Men dét får være opp til yrkesveilederne på skolen, ivrige tanter på familiefesten – eller en helt annen bok.

Vi må snakke om disse unge tegneserieleserne. Ironisk nok leser de nemlig ikke tegneserier lenger, i alle fall ikke i bladform. Det er fortsatt gutter som leser mest tegneserier i Norge, men mens 66 prosent av dem leste tegneserieblader daglig i 1991, gjorde bare 19 prosent det i 2012. Bransjen er også bekymret: Tegneseriefestivaler som Raptus i Bergen jobber hardt hvert år for å sette sammen et program som kan appellere til barn, for å sørge for å få dem hektet som serielesere i ung alder. Som over gjennomsnittlig tegneserieinteressert vil jeg nødig være alarmist, men når til og med Statistisk Sentralbyrå forsøker å trøste med at «tegneserieblader kan være samleobjekter og ligge i hytter og utedoer som tidtrøyte for barn og voksne i kommende generasjoner», er det grunn til bekymring.

Her kommer Øyvind Holen og Tore Strand Olsen inn med sin Tegneserienes historie, en bok som lover «å fortelle om tegnerne, forfatterne og samfunnet figurene oppstod i, og gå gjennom hele historien til en kunstart som er i stadig utvikling». Det hele utført i tegneserieform, til og med. Dette må da være bra. Vis meg den tenåring som kan motstå dette!

Spennende serieskaperduo

Først litt om bakmennene, for det er viktig å påpeke at dette er folk som kan sine saker. Øyvind Holen er D2-journalist, og han fyller jevnlig sidene til Dagens Næringsliv-supplementet med leseverdige – og svært nerdete – reportasjer, notiser og omtaler om tegneserier. Han debuterte som tegneserieanmelder som 17-åring i Bergens Tidende, og har skrevet boken Donald-landet om Norges fascinasjon for Donald og Disney. I tillegg har han sammen med tegner Mikael Noguchi så langt laget to bind av tegneserien Drabant, en ungdomsserie fra grafittimiljøet i Oslo på 1990-tallet som bør figurere på mange lister over den beste ungdomslitteraturen fra senere år.

Tore Strand Olsen er på sin side en serieskaper som har arbeidet profesjonelt med tegneserier siden 1990. Eldre lesere husker ham kanskje fra biografien Jeg, Arne Næss (2001), mens de yngre kjenner ham fra den tilsynelatende evigvarende (og skremmende nok tjue år gamle) ensiderserien Ørn Bjørn og Jørn.

Sammen har de laget denne tegneserien om tegneserier, en utgivelse som plasserer seg et sted mellom Morten Harpers teksttunge (og derfor i dag lite innbydende) trebinds standardverk, og amerikanske Scott McClouds tegneserie-om-tegneserier Understanding Comics. Rammefortellingen er at en bestefar ikler seg sitt alter ego som tegneserienes beskytter, og tar med seg det i utgangspunktet uinteresserte barnebarnet på en reise gjennom tegneserienes historie over tre kontinent.

Norge, Europa, USA og Japan

Det er åpenbart at det ligger veldig mye kunnskap bak boken, og serieskaperne må hele tiden veie trangen sin til å nerde ut med detaljer opp mot tålmodigheten til publikum – personifisert av bokens serienysgjerrige novise. Da hjelper det å ha en dyktig illustratør som Olsen. Han har en lettlest og tydelig stil, og gjennom boken tegner han ofte inn de to gjennomgangsfigurene i seriene de snakker om. Boken er spesielt verdifull som et kompakt, lettlest verk som ikke bare drar trådene tilbake til hulemalerier og hieroglyfer, men som også tar på alvor de ulike serietradisjonene i USA, Europa, Japan og ikke minst Norge. Dette er en bok som kan sjøsette tusen særoppgaver på norske ungdomsskoler med sin sammenstilling av ulike kulturer og blanding av det velkjente (superhelter, Knoll & Tott) og det ukjente (japansk realisme, fanzinekultur).

Boken lykkes i å gi en innføring i tegneserienes historie, akkurat slik den lover. Men vil den føre til at flere unge leser tegneserier, en målsetning som det jo er naturlig å anta at den har? Ikke nødvendigvis.

Vis, ikke fortell

Som mange andre vokste jeg opp med Tegneserien 100 år (1996) i bokhyllen, en blanding av historisk gjennomgang og antologi redigert av svenskene Sture Hegerfors og Lasse Åberg (ja, han fra Selskapsreisen-filmene). Denne boken ga unge tegneserieinteresserte sitt første møte med Will Eisners sjangeroverskridende The Spirit; André Franquins like veltegnede som morsomme kontorbud Viggo; den hypnotisk repeterende Krazy Kat av George Herriman, og motkultur-ikonet Robert Crumbs (mer familievennlige) eksperimenter. Problemet med Tegneserienes historie er at den ikke lar leseren oppleve seriene den skriver om. Navnene på seriene og serieskaperne er selvsagt med, men med få unntak farer de forbi uten annen kontekst enn et overforenklet historisk bilde. For eksempel blir diametralt forskjellige serier som Walt Kellys Pogo, Charles M. Schulz’ Knøttene, Mort Walkers Billy og Johnny Harts B.C. presentert sammen på en halvside som eksempel på at spenningsserier blir fortrengt av underfundig humor og enkel strek.

På samme måte blir endringene i tegneseriemediet aldri beskrevet tilfredsstillende: Tidene på 1930-tallet var tøffe, så da fikk vi superheltserier; etterkrigstiden var komplisert, dermed fikk vi dyreserier, romantikk, western og sci-fi. Så kom superheltene igjen. Men sci-fi var egentlig populært hele tiden. Så kom superheltene igjen. Jeg forstår absolutt frustrasjonen i å forsøke å beskrive en så mangslungen og sirkelpreget utvikling samtidig som man henvender seg til unge lesere i tegneserieform, men resultatet er like fullt kaotisk og tilfeldig.

Kombinasjonen av denne overfladiskheten og namedroppingen gjør at deler av Tegneserienes historie vil fremstå som frustrerende for dem som allerede er interessert, og lite engasjerende for den utenforstående. På den andre siden er den mer utfyllende på områder som superhelter, og flere lesere vil kanskje blir nysgjerrige på andre serier etter å ha gjenfunnet sin favoritt på disse sidene. Boken har potensiale til å bli et referanseverk for målgruppen, men den vil nok aldri bli noe man tenker på med nostalgiske følelser om tjue år når man sitter og leser samleobjektene sine på utedoen til hytten.

Trolle og den magiske fela gis ut som en pakkeløsning, med lydbok lest inn av Dennis Storhøi og spesiallaget sang og musikk av forfatteren selv. Det er kun papirboken som anmeldes her.

Trolle er et troll uten hale, og skiller seg derfor ut i trollflokken. Både store og små ler og erter ham. En dag finner Trolle en magisk fele, og når han spiller på den får han troll, mennesker og dyr i sin makt. Men fela tilhører den slemme Hulderkongen – og en dag vil han ha fela tilbake. I mellomtiden har Trolle møtt menneskebarnet Alva, de blir venner, og sammen overvinner de både Hulderkongen og sinte mennesker.

Historien om Trolle har kanskje noen likhetstrekk med Alexander Rybak selv. Både i illustrasjonene av den storøyde trollgutten med det rufsete håret, og historien om han som trollbinder tilhørerne med felespillet sitt. Forfatteren gjorde nettopp det da han vant Melodi Grand Prix og ble internasjonalt kjent i 2009 med den egenkomponerte låta Fairytale.

Driv i fortellingen

Fortellingen er tilnærmelsesvis bygget opp som et klassisk eventyr der vår «Askeladd» Trolle går fra mobbeoffer til leder takket være en magisk fele. Underveis må han gi slipp på fela og overvinne både Hulderkonge og Borgermester for å vinne vennskapet til Alva.

Historien om Trolle har alle eventyrets faste stilmessige trekk: mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Men framdriften er oppstykket og fortalt hulter til bulter. Dermed bryter fortellingen med eventyrstrukturen, som er stram, rettlinjet og med klar rekkefølge i tid. Og kanskje viktigst, i eventyret er det én helt. Her er det to: Trolle og Alva.

Rybaks eventyrlignende fortelling er springende, men fantasifull. Det er et driv i fortellingen som forsterkes med cliffhangers – der leseren lokkes videre til neste kapittel. Det foregående slutter med at helten er i en farlig situasjon, og vi må lese videre for å se hvordan det går. Dette er fortellertekniske elementer forfatteren henter fra annen populærkultur, som serielitteratur og film, og det fungerer godt.

Dessverre ødelegges leseopplevelsen av feil og lemfeldig omgang med fakta. Hvis man da kan snakke om faktafeil i en eventyrlignende fortelling?

Fortellingen innledes med en prolog om Hulderkongen og der står følgende beskrivelse av fenomenet hulder: «Det var gjenferd, huldre som en gang hadde vært ungjenter, og som hadde levd i landsbyene ved skogen. Hver gang tåken senket seg over myren, dukket huldrene opp. De sto opp fra de døde for å danse…»

Etter hvert går det frem av historien at hver gang Huldrekongen våkner, «en gang i hver mannsalder» så gifter han seg med en ungjente som da blir hulder. Dikterisk frihet er en ting, men å vri på eventyrtradisjonen til de grader, og gjøre om huldra til et gjenferd eller zombie, må være basert på en misforståelse. Hulder er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen, ikke et spøkelse, men en samlebetegnelse på underjordiske.

Laber språkvask

Slurvete språk og direkte feil skjemmer utgivelsen. Pressemeldingen slår an tonen med overskriften: «Magisk og eventyrisk debut fra folkekjær musiker». ’Magisk’ er en klisjé, ikke bare i barneboksammenheng. ’Eventyrisk’ er det ingenting som heter. Nå kan ikke forfatteren stilles til ansvar for markedsavdelingens verk. Både markedsavdeling og redaktør bør skjerpe seg i denne sammenheng.

Det melodramatiske i scene etter scene svekker en ellers grei fortelling:

«For første gang fikk Trolle alles oppmerksomhet. Og det var kanskje ikke så rart da han kom løpende i rekordfart med fela i hånden, veltet den store grøtgryta på veien og spratt opp på matbordet…. – Ha-ha-ha! Skal du spille for oss? Lo en trollkar med grøt i barten. – Du som ikke klarer å leke sisten engang?

Matmor var også i ferd med å gjenvinne forstanden…» (s.19)

Litt senere mister Trolle fela:

«Men ikke før hadde fela forsvunnet, så ble Trolle grepet av en forferdelig redsel. Hodet hans ble fylt av isnende tanker, og han følte seg grusomt ensom og hjelpeløs. Frykten tok et nakketak på ham. Selv dyrene rundt ham virket truende.

– Neeeeeeiiii! Ropte Trolle mens han holdt seg til hodet.» (s. 27)

«Til slutt måtte Trolle innfinne seg med ensomheten og gjøre det beste ut av det.» (s. 28)

Og leseren må avfinne seg med at språkvask og korrektur synes å være totalt fraværende i denne produksjonen.

Illustrasjoner som delvis kler teksten

Som illustratør har Alexander Rybak med seg Thomas Kirkeberg. Hans troll og Hulderkonge låner fra Disney så vel som fra mellomeuropeiske mytiske forestillinger og eventyr. Trollene har store spisse ører, store øyne og stort hår. Mens Huldrekongen også har en elggevirlignende hodepynt og minner påfallende om karakterer fra Uderzo og Goscinnys franske tegneserie Asterix der handlingen er lagt til en landsby i Gallia. Arkitekturen minner også om Gallerlandsbyen, eller landsbyer slik vi kjenner det fra europeiske eventyr og sagn, som for eksempel i Brødrene Grimms eventyr. Vi befinner oss altså langt fra Ragne Tangens og Gudrun Egemars skumle Tralle Tonetroll i dukketeaterserien Pernille og Mr. Nelson som skremte barn i seng i fjernsynets barndom på 60-tallet, og enda lenger fra trollene i norske folkeeventyr. Illustrasjonene er detaljrike og kraftige i farger og konturer, slikt liker barn, og de kler den ordrike teksten. Det litt «fettete» og utglidende i konturene er et stilvalg fra illustratørens side, men etter min mening skjemmer det tegningene.

Som i eventyret går det bra til slutt, og moralen om at vennskap overvinner alt, er god.

Dessverre drukner poengene i en pratsom og detaljfiksert dramaturgi i et språk som er krokete å lese høyt. Derfor blir det kanskje lydboken som snurrer i de tusen hjem til jul, der Dennis Storhøi leser til akkompagnement av Alexander Rybaks sang og felespill sammen med diverse andre artister.

Med sin nytolkning av Æsops fabler har Anne B. Ragde og Bendik Kaltenborn funnet en velfungerende formel. Der de tradisjonelle fablene fremstår som oppdragende leksjoner, er gjendiktningene mer løsslupne og mindre høytidelige.

Fablene inngår i en serie fra Kagge Forlag, der hver fabel er viet sin egen lille bok. Forlaget gir ut tre bøker av gangen, og dette er de tre siste av totalt seks utgivelser så langt.

De fleste kjenner Æsops fabler som korte, moraliserende fortellinger med et gammelmodig språk. Fablene vekker gode minner fra barndommen, som enkle, underholdende tankevekkere om å handle rett eller galt. Funksjonen er den samme i de nye gjendiktningene. Tilnærmingen er mindre belærende, uten at det går på bekostning av budskapet. Ragde har gitt tekstene et friere og mer moderne språk, med dialog og ledig fortellerstil. Slik bryter hun med den generelle og noe rigide fabelstrukturen, men skaper til gjengjeld større identifikasjon. Språket speiler den tiden vi lever i og gir fablene en ny relevans, i likhet med nytolkningene av salmene og Bibelen, som er tilpasset samtiden.

Personlig vri

Dette kommer tydelig frem når man sammenligner en scene fra «Ulven kommer Ulven kommer!» og «Gutten som ropte ulv, ulv».

Men så, sent en vinterkveld, nettopp som gutten skulle til å samle sauene for hjemturen, kom ulven virkelig. Han merket det først på sauene, som med ett ble så urolige og gav seg til å breke. Og like efter kunne han skimte en lang, grå skygge som nærmet seg flokken gjennom halvmørket. Nå var gutten ordentlig redd, for ulven så stor og farlig ut, og han hadde bare gjeterstaven sin å slåss med.

Anne B. Ragde formidler det samme budskapet på en mer personlig og levende måte:

Og så skjedde det som kan skje i virkeligheten. Det aller, aller verste skjedde. For noen dager senere så kom faktisk ulven. Den kom lurende og listende på lydløse labber like før sola gikk ned, da gjetergutten nettopp hadde bestemt seg for å drive sauene tilbake til landsbyen. Ulven hogg fast i den første sauen og slengte den rundt, før den gikk løs på den neste. Gutten prøvde å slå til den med gjeterstaven, men ulven var raskere, for voksne og sultne rovdyr er raskere enn en guttunge på ti år.

Ragde har forlenget fablene med enkle grep, der muntlige uttrykk og forsterkende adverb bidrar til å piffe opp språket. Underholdningsverdien kan tidvis gå på bekostning av pedagogikken, slik vi kjenner den fra de klassiske versjonene. Det er befriende utradisjonelt, om ikke alltid like sjangerkonsekvent. Oppbygningen følger den klassiske oppskriften: Vi blir introdusert for en situasjon der det oppstår en konflikt, og blir til slutt presentert for løsningen i form av en kort, fortellende læresetning.

I Æsops ånd slutter altså hver av de nye fablene med en moralsk erkjennelse, som følgende leksjon i «Gutten som ropte ulv, ulv»: «For slik er det. Ingen tror på den som lyger. Ikke en gang den dagen han faktisk snakker sant».

I «Sola og nordavinden» vinner sola konkurransen om å få en mann til å ta av seg kappen: «For slik er det. Hvis man bruker varme og tålmodighet, får man til mye mer enn hvis man bare dundrer i vei mot folk, for å få viljen sin».

I «Den syke løven» seirer reven over den late løven fordi han lærer av de andre dyrenes tabber. «For sånn er det. Hvis man holder øynene og ørene åpne og lærer av andres feil, så slipper man å gjøre de samme livsfarlige tabbene selv» lyder leksen her.

Subtil naivisme

Bøkene er spekket med små humoristiske beskrivelser av den uskyldige sorten. Dette fremkommer både i tekstene og illustrasjonene, som i en liten sekvens fra «Sola og nordavinden» der sola akkurat har varmet opp de forblåste dyrene. Tegningen viser snutene på fire forskjellige dyr som dukker frem fra trærne når solen kommer frem. Dette sceneskiftet formidles på en rørende måte, som viser hvordan Ragdes språk og Kaltenborns bilder forenes gjennom subtil naivisme: «Dyrene kom skjelvende frem fra gjemmestedene sine, mens alle de forblåste fuglene pusset fjærene sine og kvitret en forsiktig liten trudelutt.»

For de som kjenner til Bendik Kaltenborns visuelle univers, er det lett å gjenkjenne hans karakteristiske strek i disse illustrasjonene. Med sin geometriske, kantete tegnestil og sofistikerte billedutsnitt løfter han hver fabel til en estetisk nytelse. Kaltenborn har lang fartstid som tegneserieskaper og har tatt med seg elementer derfra til illustrasjonene. Dette ser vi allerede på bøkenes vignettpregede omslag, der han har utformet skrift og bilde i en dekorativ og innbydende sammenføyning. Han behersker kunsten å forenkle, uten at det går på bekostning av det narrative. Bildet av nordavinden som sutrer over solens nedgang er et eksempel på dette. Når det er mørkt får han ikke gleden av å se alt rotet han steller i stand. Dette illustreres i all enkelhet med to sørgmodige øyne på en svart bokside. Det samme gjelder utsnittet av ulvens ansikt i «Gutten som ropte ulv, ulv», der Kaltenborn har fylt en dobbeltside med et par skumle øyne og et stort glis med store huggtenner. Resultatet er virkningsfullt. Hva er vel skumlere enn å se rett inn i øynene på en farlig ulv som flekker tenner? Hver av bøkene avslutter med en landskapsskildring som viser en mer poetisk side av Kaltenborn. Den stramme komposisjonen og de rene fargeflatene gir assosiasjoner til gammel japansk illustrasjonskunst, som tresnittene av Katsushika Hokusai. Dette er spesielt fremtredende i «Den syke løven» der siste side viser en gul himmel med en stor rød sol, og noen fugler som flyr over fjelltoppene i horisonten.

Hvis Ragde og Kaltenborn fortsetter med sin velfungerende formel i de kommende utgivelsene, der humor og moral går hånd i hånd, er det mye å glede seg til for både store og små.

Les også anmeldelsen av de tre første fablene.

Kepler62 er historien om et annerledes dataspill som inneholder en mystisk invitasjon for de utvalgte få som klarer å knekke det. Det er også historien om en dystopisk fremtid (finnes det andre typer nå om dagen?) hvor planeten er til de grader i ubalanse at eksperimentell kolonisering av uutforskede planeter virker som et godt alternativ.

Bokserien er et samarbeid mellom nordmannen Bjørn Sortland og finske Timo Parvela. De to skriver annenhver bok i serien, som så blir illustrert av Pasi Pitkänen. Du kjenner kanskje ikke Pitkänen, men han har blant annet bakgrunn som designer for spillet Angry Birds. Bergenseren Sortland har skrevet en lang rekke bøker, men er mest kjent for den til nå femten bind sterke serien om Kunstdetektivene. Parvela har gjort suksess i Norge med Ella-serien.

Tørr sci-fi

Det er hipp som happ hvilket av de to første bindene i serien man leser først, så jeg startet med Invitasjonen. I boken følger vi Ari og Joni, to brødre som stort sett er overlatt til seg selv og til butikktyveri mens alenemoren deres er borte i lange perioder av gangen på jakt etter et bedre liv for dem. Når de klarer å få tak i et eksemplar av dataspillet «Kepler62» og klarer å runde det i en rus av søvnunderskudd, begynner det å skje mystiske ting: Regjeringens agenter følger etter dem. Joni blir syk. Moren deres er plutselig tilbake, men er det noe annerledes med henne?

Det er få sjangere hvor fantasi og ideer er så viktig som i science fiction, og Parvela kommer til kort på begge områdene. Det er ikke mange besnærende tanker om hva som venter oss i fremtiden her. Tvert imot virker alt veldig mundant, fra de fysiske eksemplarene av dataspillet (en distribusjonsmodell som nærmer seg utdatert selv i dag), til en medisindispenser som mest av alt minner om boksene på butikken hvor vi henter smertestillende og nesespray. Det er urettferdig å sammenligne Invitasjonen med Ready Player One, mesterverket innen sjangeren dataspill-med-livsendrende-gevinst-i-en-dystopisk-fremtid, men der Ernest Cline bobler over av hvilke fascinerende muligheter som ligger i fremtidens virtuelle virkelighet, er Parvela merkelig uinteressert. Hele boken virker som en pliktskyldig transportetappe for å få brødreparet dit resten av serien krever at de skal være.

Actionfylt og spennende

Bjørn Sortland lykkes i å si veldig mye med få ord, der Parvela bruker mange ord for å si lite. Nedtelling blir fortalt i første person av Marie, datteren av en våpenhandler og minst like neglisjert av sin konstant fraværende far som Ari og Joni er av sin mor. Med effektive setninger tegner han et portrett av en veldig rik ung jente som veldig gjerne vil være seg selv nok, og som finner det enklere å forholde seg til mekanikken i håndvåpen enn til andre mennesker.

Nedtelling er kanskje likevel det beste stedet å starte på Kepler62, for i løpet av denne boken får vi et godt innblikk i mulighetene til serien. Etter at Marie har betalt en gjeng hackere for å spille seg gjennom dataspillet, dukker plutselig koordinatene til Area 51 opp i en konvolutt på den ekstremt godt bevoktede inngangsdøren hennes. Deretter følger et ubehagelig treningsprogram og hint om et oppdrag med urovekkende elementer. Og ikke minst, som seg hør og bør når boken finner sted i Area 51 (et sted i den amerikanske ørkenen hvor mytene sier at UFO-er en gang krasjet) finnes det noen mystiske skapninger dypt nede i kjelleren.

Jag etter cliffhangere

Kepler62 har mange strenger å spille på, og kan plukke fra veletablerte troper som initierings- og treningsprogram, fraværende foreldre, usannsynlige vennskap, konspirasjoner, og ikke minst utforskning av ukjente planeter. Etter hvert som serien skrider frem kan det bli interessant å følge historien fra de to ulike perspektivene som er etablert i løpet av de disse første bøkene. Det må nevnes at ingen av bøkene har noen særlig elegant fortellerstruktur, så å lese Kepler62 kommer garantert til å bli en serie med cliffhangere som avløser hverandre i slutten av hver bok.

Det ble nylig tatt opp i offentligheten at barnebøker er i ferd med å låse seg fast i politisk korrekte kjønnsstereotyper, med sterke jenter og forsiktige gutter. Slik er det også i Kepler62, hvor våpenglade og harde Marie står i sterk kontrast til den stille og beskyttende Ari. Ikke at det er et stort poeng, og det er i alle fall bedre enn alternativet, men det er interessant å merke seg at også denne bokserien faller inn i dette mønsteret. Med mange planlagte bøker (utgivelsesplanen viser en ny bok hver vår og høst i alle fall ut 2017) er det lov å håpe at inntrykket blir nyansert – og kanskje også at flere figurer blir introdusert.

Mimbo Jimbo er en liten, blå elefant som stadig gjør forventningene våre til skamme. Da vi først traff ham i boken med samme navn, kjørte han et lite helikopter over jungelen med vennen sin Mumbo Jumbo på slep. Det var en enkel, sjarmerende bildebok som passet godt for de minste. Moralen var at man skal hjelpe hverandre og at bananer er godt.

Siden den gangen har ambisjonsnivået til Jakob Martin Strid blitt større for hver bok i serien. I den tredje boken la de to vennene ut på reise til Japan for å besøke venninnen sin (hvor de blant annet gikk på kunstmuseet og Strid fikk bruke ordet «videoinstallasjonskunst» i en barnebok). Fjerdeboken, Mimbo Jimbo og de store elefantene, var et eventyr om å finne familien sin, og om frykten for ikke å passe inn. Det nærmet seg grensen for hvor episk man kan være i en bok som skal appellere til tre-fireåringer.

Og så kommer Mimbo Jimbo og den lange vinteren. Dobbel så lang som forrige bok i serien er den et eventyr i fullskala om en vinter som ikke vil ta slutt, og en gjeng venner som legger ut på reise for å finne ut hva som har skjedd.

Stridens kjerne

Danske Jakob Martin Strid har hatt en fascinerende karriere som kunstner. Han fikk gjennombruddet sitt med en daglig tegneserie i avisen Politiken, hvor han fikk frie hender til å drive utspekulert satire mot politikere og den danske offentlige samtalen. Som politisk vitsetegner med alvorlig anarkistiske tilbøyeligheter kom han med støtteerklæringer til Bader-Meinhof-gruppen den ene dagen og Taliban den andre. Han limte inn hodene til så vel ministre som avisens sjefredaktør og lot dem gjennomgå som nær ugjenkjennelige versjoner av seg selv i stripene.

Siden kom flere diktsamlinger for barn (Mustafas Kiosk skapte brudulje i Sverige for sin røffe, men kjærlige omgang med det danske fargerike fellesskapet), barneboken Den utrolige historien om den kjempestore pæra, og bøkene om Mimbo Jimbo. Etter å ha brukt en barnlig avatar av seg selv i både Politiken og i tegneserienovellen Decimal 0.4 (hvor hovedpersonen finner en liten boks som i løpet av historien forvandler seg til et fly, en u-båt, en mammut, en planet), har han med den lille blå elefanten åpenbart funnet en figur og et persongalleri som han liker godt nok til å følge og utvikle videre.

Den kalde krigen

De østeuropeiske referansene sitter løst i denne nye boken i serien. Det har blitt vår på kalenderen, men ikke i virkeligheten. I stedet for blader på trærne begynner det å snø. Ganske snart er det bare pipen til Mimbo Jimbos hus som stikker opp fra det hvite teppet. Etter å ha hjulpet til med å grave ut vennene sine, følger Mimbo Jimbo og de andre dyrene noen mystisk store fotspor inn i skogen like ved.

Fotsporene viser seg å tilhøre et stort hus som vandrer rundt på mekaniske kyllingbein, og med både Lev Tolstoj-bøker og en samovar med te blant inventaret. I slaviske folkeeventyr tilhører et slikt hus heksen Baba Yaga, men i Strids versjon er det den lille, skjeggete oppfinneren Igor Spratolnovitsj som bor der. Etter hvert viser det seg at solmaskinen hans kanskje kan sende vinterens ånd tilbake til Nordpolen der den hører hjemme. Blant ingrediensene for å lykkes finner vi også en magisk amulett og tre rare, små hekser fra Russland.

Den actionfylte historien skaper en dissonans til formatet historien blir fortalt i. De dobbeltsidige scenene senker tempoet nådeløst når handlingen egentlig burde bevege seg raskt, med det resultatet at bokens klimaks hakker seg gjennom ti nokså like dobbeltsider. Strid vil haste fremover, men har ikke gjort kuttene som historien trenger for å flyte godt.

En koselig og omsluttende verden

Det har alltid vært noe veldig appellerende ved verdenene som Strid skaper. De har en varme og en venstresidesolidaritet som kan tillate seg å være både naiv og kynisk på samme tid. Strids verdener er like koselige og omsluttende som tverrsnittene av husene og farkostene som han elsker å tegne: Her en hylle til bøker, der en seng med utsikt ut et skråstilt takvindu, over der et kjøkkenbord, og over her luken til lagerrommet fullt av hermetikk og høstens epler.

Å skape denne verdenen krever en entusiastisk og kjærlig strek, som Strid gjerne kunne gitt enda mer utløp for i løpet av boken. På tross av at stilen hans er preget av flate streker og enkle elementer, er flere av bildene her riktig vakre – selv om han flere ganger må gjenta det samme motivet for å føre handlingen fremover.

Mimbo Jimbo og den lange vinteren er lang og relativt kompleks, men den er fortsatt lettlest med sine dobbeltsidige oppslag og ikke særlig omfangsrike tekst. Slik sett er den en mellomting mellom forrige bok i serien, og den mer teksttunge og kapittelinndelte Den utrolige historien om den kjempestore pæra.

Boken utvider persongalleriet fra de tidligere bøkene i Mimbo Jimbo-serien, og legger til rette for neste bok hvor Mimbo Jimbo og vennene bygger et fyrtårn. Det er å håpe at den klarer balansegangen mellom bildebokformatet og fortellingen litt bedre.

Den mest komplette oversikt noen sinne svarer til forventningene. Boka er oversiktlig med mye stoff, der leseren blir dratt inn i et univers som kan minne om den rene fantasien. Bare at dette ikke er fantasi, dinosaurene har faktisk levd på jorda. Boka lykkes med å være pedagogisk lagt opp med akkurat passe mye skrift; den er inndelt i fire deler, der del en tar for seg en detaljert introduksjon om dinosaurer generelt, del to legger vekt på kjøttetere, og del tre handler om planteetere. Del fire konsentrerer seg om ekstrastoffet med en utfyllende dinosaurordbok som gjør det enklere for barn å ta seg frem i mylderet av dinosaurer. Undertegnede kan også ha nytte av en slik ordbok. Hver enkelt dinosaur blir presentert med en hoveddel, klamme med fakta, beskrivelse av illustrasjon, og en ekstra boble med fakta, eller «fun-facts» som barn vil glede seg over.

Yangchuanosaurus

3-D-format

Bildene har mye å si for presentasjonen av de ulike dinosaurene. Den Ultimate Dinopedi er rikt illustrert med bilder som gir 3D-effekt. Dinosaurene hopper nærmest ut av boka og gjør alt mye mer levende. Bildene understreker fakta om de ulike dinosaurene. Dette gjør at leserne får et enda klarere bilde av dinosaurenes levesett. For eksempel vil illustrasjonen av planteeteren Protoceratops som sloss mot kjøtteteren Velociraptor gi leserne en viss pekepinn på hvordan dinosaurkamper foregikk. I tillegg gir beskrivelsen av illustrasjonen informasjon om at kampen faktisk har funnet sted. To kvinnelige paleontologer fant fossilene fra kampen mellom de to dinosaurene. En annen gang fant man hundrevis av knokler fra Allosuarus på samme sted i Utah, noe som kan tyde på at den enorme kjøtteteren jaktet i flokk. Illustrasjonen av Allosaurus viser en flokk sultne individer sirkle seg inn mot noen planteetere.

Neurosaurus

Morsomt skrevet

Noe annet barn liker er humor. Det er artige overskrifter: «Langhalset støvsuger», «Dinosaur med enhjørninghorn»,«Sterk kjeve, rar nese» og «Harry Potters dragekonge» er blant disse. Sistnevnte beskriver dinosauren Dracorex, som har blitt oppkalt etter Draco Malfang i Harry Potter-bøkene på grunn av det dragelignende hodet. Mye skrift kan raskt gjøre barn rastløse, men her blandes fakta, humor og illustrasjoner til en lesevennlig opplevelse. Språket generelt er ikke for komplisert, jeg vil heller si passe utfordrende med tanke på at dette er en faktabok, hvor man ikke kan leke med språket slik som i skjønnlitteraturen. Det fremgår ikke av forlaget hvilken aldersgruppe boka er beregnet på. På norli.no står det lesenivå 9–12, mens på bestselgerklubben.no står det at boka er beregnet på 6–9-åringer. Jeg vil si Den Ultimate Dinopedi passer bedre til barn mellom 9–12 enn 6–9. Dette fordi boka er såpass detaljert med en del skrift som fordrer at man har lest en stund. Likevel vil jeg påpeke at de fantastiske illustrasjonene gjør boka tilgjengelig for barn i alle aldre.

Opplysende

Tanken bak utgivelsen er at leserne skal bli nysgjerrige på dinosaurer og ha lyst til å oppsøke steder der en kan få mer informasjon. Bakerst i boka fins ekstramateriale der kan en få tips til museer, bøker, hjemmesider og filmer. Boka er opplysende i den forstand at leseren lærer mye på kort tid og må fordøye alle inntrykk etterpå, slik at en får lyst til å studere dette forhistoriske universet nærmere.

I den forstand det er noe negativt å trekke frem, kan det sies at det kunne vært noe mer utfyllende om tyrannosaurene, siden dette er den mest kjente dinosaurfamilien, det er bare to tyrannosaurer som blir fremstilt. Boka kunne også fordelt de ulike familiene noe jevnere. For eksempel er det en haug med beskrivelser av sauropoder, men et fåtall av stegosaurer (faktisk bare to arter). Nå skal det sies at det finnes flere fakta om andre stegosaurer i dinoordboka, men ikke like utfyllende som i hoveddelen. Noe annet å legge merke til er at det mangler bilder og sidetall på noen av dinosaurene, for eksempel under overskriften «Nye dinosauroppdagelser». Her mangler det blant annet et bilde av Raptorex og sidetall med øvrige fakta. Dette er selvfølgelig småplukk som leserne ikke nødvendigvis vil legge merke til, men likevel mangelfullt.

Stegosaurus

Det har flyttet ei ny jente til byen. Hun heter Sandy, har langt, glinsende, svart hår, blåser store tyggegummibobler og har en mor som er rockestjerne i USA. Atle blir forelsket sporenstreks idet han ser henne i en mørk bil utenfor den lokale butikken, men han vet ikke hva han skal gjøre for å få hennes oppmerksomhet. Så får han en idé. Han kan bli berømt! Da må han vel få Sandys oppmerksomhet.

Hans første forsøk på å oppnå popularitet er å spille gitar. Han går ut i farens garasje, plukker opp en av gitarene, men den gir bare fra seg svake klynkelyder. Selv med farens hjelp får ikke Atle dreisen på gitaren. Senere følger Atle med for å besøke farmor. For å komme dit, må han og faren gå over ordførerens gårdsplass. Og det er her Atle får den nye ideen om hvordan han kan bli berømt. Han kan stjele ordførerens premiehøne (som ordføreren vant gullpremie i Landsutstillingen for), for så å finne den og bli byens helt og komme i avisa. Da MÅTTE bare Sandy legge merke til ham.

Når Atle kommer hjem igjen, finner han frem den blå bagen fra under senga og tar ut superheltdrakta si. I kjelleren finner han en gammel striesekk, på kjøkkenet en pose med solsikkefrø, og ute i garasjen henter han en hengelås. Og når natta kommer, er Svartle klar for aksjon.

Løse tråder på godt og vondt

Jeg har litt problemer med å se denne historien som troverdig. Det er rett og slett for mange løse tråder. Hvorfor er denne butikksjefen så opptatt av å bli rik? Hvorfor får vi ikke vite mer om De sinte agurkene? Og hvorfor velger Øvreås å la Atle forsøke å imponere Sandy, som tydeligvis er ganske rocka, med å stjele en høne?

Selv om Øvreås’ fortelling har løse tråder som med fordel kunne vært nøstet opp, har den allikevel noen tomme rom som åpner for at leseren selv kan trekke sine egne slutninger eller dikte videre. Jeg tenker særlig på den mystiske Sandy og hvorfor hun og moren kom til byen. Og hva skjer egentlig med Atle og Sandy? Får hun øynene opp for ham, eller er alt arbeidet med å stjele og levere tilbake premiehøna forgjeves? Jeg liker at akkurat disse trådene forblir løse.

Fiffige grep

Atle er fortsatt en skrønemaker, og forteller de andre om onkler som eier kikkertbutikker med svært sjeldne kikkerter, og en bestefar som var spion under krigen og måtte rømme gjennom kloakkrør da han ble tatt til fange av fienden. Og i Sandy tror jeg Atle har funnet en med samme sans for skrøner. For heter Sandy egentlig Sandy, eller Merete? Og er moren hennes virkelig så populær i USA at hun ikke engang kan gå på gata uten at folk vil ha autografen hennes?

Torseters illustrasjoner er særdeles gode, og jeg har særlig sansen for Atles foreldre. Faren er tidligere rocker, noe som kommer fram gjennom illustrasjonene. Med caps, militærbukser og crocs mimrer han tilbake til en svunnen tid som lokal rockestjerne, mens han jammer i vei i garasjen. Moren ser også nokså rocka ut, med kort hår og tatoveringer på armen. At hun sitter i rullestol poengteres ikke noe videre i teksten, men overlates til illustrasjonene. Atle selv, med de litt for korte militærbuksene, det kortklipte håret og de store øynene, får også min sympati.

Og Sandy, minner hun ikke litt om Wednesday fra The Addams Family? Og hva med De sinte agurkene, minner ikke de også litt om noen vi kjenner fra rockehistorien? Og journalisten vi møter mot slutten minner da veldig om Ludvig Holberg? Dette synes jeg er meget fiffige grep av Torseter, og jeg setter stor pris på referansene både til Metallica og Munch han krydrer illustrasjonene med. Det er også godt å se noen foreldre som ikke er så «streite».

Den vanskelige oppfølgeren

Svartle er en passe vellykket oppfølger. Selv om plottet og komposisjonen har sine mangler, veier Øvreås opp (med god hjelp fra Torseter) med å skape hovedpersoner som er både sjarmerende og troverdige, og man ønsker jo at det skal ordne seg for dem.

Dersom det kommer en tredje bok, håper jeg den lar Åse komme mer til sin rett. Jeg synes rett og slett det er en skam at hun blir sittende med brukket fot bak et bord og selge vafler, mens Svartle og Brune er ute i superheltdraktene sine og ordner opp. Og at superhelten Blåse ikke får plass i denne historien slik som Svartle og Brune er skuffende.

Øvreås vil for mye, og det bærer historien dessverre preg av. Historien er ikke stram nok, og den mangler noe for at den virkelig skal engasjere. Den mangler forgjengerens originalitet og varme, og treffer ikke like bra emosjonelt. Jeg tror allikevel den vil fenge mange lesere. Det er jo tross alt en litt artig historie.

Med fare for å framstå som historielaus – for ikkje å seie kunnskapslaus – når det kjem til eventyrillustrasjonar: Min første og sterkaste reaksjon då eg opna Barnas store eventyrbok var så enkel: Svend Otto S.’ illustrasjonar, som Samlaget har valt til denne boka, er slåande gode, med sine mjuke strekar og avdempa fargespel. Grunnen til at eg truleg framstår som historielaus, er at ein slik observasjon er sjølvskriven. Illustrasjonane er rekna som klassikarar, og velkjende for dei fleste som har ramla over nokre eventyrbøker i løpet av livet. Men det er likevel slik – som Samlaget skriv i presentasjonsteksten av boka – at illustrasjonane først og fremst er kjende for dagens foreldregenerasjon, som møtte dei gjennom Bokklubben sine eventyrbøker på åttitalet. For meg, som kom til verda seint på åttitalet, er dei nærast ukjende. Med andre ord er det sjølvsagt å omtale klassikarar på denne måten, men eg gir meg lov til å seie det igjen: Dei er slåande gode, og det på ein måte som overraskar meg.

Som andre folkekjære illustrasjonar har dei noko lett nostalgisk over seg, men der enkelte andre illustrasjonar kan vere vanskeleg å verdsetje utan å vere innvigd i nostalgien, opplever eg desse som opne og levande. Det er ein dramatisk nerve i dei, og fleire av dei er små kunstverk i seg sjølve. Kanskje er eg berre glad for å sleppe unna Kittelsen (ikkje eit vondt ord om han!) for ein gongs skuld. Den lett smilande ulven i «Raudhette» er ein av favorittane, saman med gatemusikantane frå Bremen (begge frå Brørne Grimm). Dei svære hundane i «Fyrtøyet» er også fabelaktige, medan «Den stygge andungen» (begge H. C. Andersen) bevegar seg rundt i eit univers som inneheld kaldt vemod så vel som lysande lette stemningar. Så må eg likevel spørje: Kommuniserer illustrasjonane på den måten ein håper dei skal til dagens unge? Dei store boksidene inviterer til høgtlesing, slik eventyr helst skal lesast. Men vil dei duse fargane rive med seg merksemda til borna, som elles badar i fargesprakande appar og spretthoppande videosnuttar? Eg har ikkje betre svar enn dette: Eg håper då inderleg det.

Utvalet

I tillegg til Brørne Grimm og H. C. Andersen, er sjølvsagt Asbjørnsen og Moe representerte. At «Bukkane Bruse» og «Pannekaka» er her, overraskar nok ingen, men det er artig at eventyret «Mannen som skulle stelle heime» også er inkludert. Dei åtte utvalde eventyra peiker elles i ulike retningar, og boka dekkjer såleis eit mangfald av eventyrlege uttrykk – frå slapsticken i «Mannen som skulle stelle heime» via det skogsmytiske i «Raudhette» til det meir kjenslerørande i «Den stygge andungen». Såleis er det lett å oversjå at eventyrtradisjonen sjølvsagt er atskilleg meir mangfaldig enn det som kjem til uttrykk her, og at det finst ei heil verd av eventyr utanfor dei nordiske og germanske språkområda. Men denne boka har ikkje tatt på seg oppgåva med å stifte nye kjennskap for oss – her er det dei gamle kjenningane som går att – og dei sjangervariasjonane som finst i boka, gir i alle fall denne lesaren høve til å slå seg til ro med det.

Språkleg modernisering

Eventyra er nyomsette og språkleg moderniserte av Maria Parr – eit namn som får ein til å skjerpe auga og sjå etter kløktige val og løysingar i ein sjanger som elles synest å ha noko tidlaust og nærast forfattarlaust over seg. Men det er eigentleg lite iaugefallande her. Ein kunne sjølvsagt ha mistenkt forlaget for å bruke Parr til å kaste stjerneglans over boka. Rart då at namnet hennar ikkje figurerer på omslaget, så eg trur ein heller bør seie det slik: Ein merkar ikkje mykje av Parr i denne boka, og når det gjeld omsetjingar av eventyr er det ein nærast vilkårslaust god ting. Ho har gjort jobben – stillferdig og fint – og språket flyt godt, både i meir tekststutte eventyr, og kanskje særleg i «Fyrtøyet», som høyrer med blant dei meir teksttunge eventyra. Eventyra har sine faste, litterære vendingar som er ivaretekne, men jamt over har Parr opna for den munnlege tileigninga som eventyra både treng og fortener.

Språket er slett ikkje gamalmodig, sjølv om der openbert ligg føringar i eventyra sjølve. Auga til trollet i Bukkane Bruse blir som kjent samanlikna med tinntallerkar, og nasa med eit riveskaft. Dei svære hundane i «Fyrtøyet» får på si side auga sine samanlikna med møllehjul og Rundetårn i København. Dette er kanskje ikkje det første born i dag vil nikke gjenkjennande til, men det kan vel like godt hende at dei forstår det eller er opne for å få det forklart. Eg nemner dette for å understreke at Parr har modernisert språket, og ikkje tukla med innhaldet eller forma i eventyra, og at desse tekstane viser kor godt ei slik språkleg modernisering kan gjere.

Gledelege gjensyn

Eg har elles hatt mange gledelege gjensyn når eg har lese desse eventyra på nytt. Til dømes med Bukkane Bruse, som no minna meg om kor brutale dei faktisk er: Her skal trolldjevelen få knust både merg og bein! Kattemusikanten frå Bremen er det først trist og så triveleg å treffe att, der han sit i vegkanten og ser ut som om han ber på «all verdas sorger». Vidare hadde eg ikkje gløymt bort dei storauga hundane i «Fyrtøyet», men eg mintest ikkje at vaksne lesarar får servert dette ordspelet i avslutninga: «Bryllaupet varte i åtte dagar, og hundane fekk sitte til bords og gjorde store auge».

Med eit enkelt og fint utval – og ei like enkel og fin språkleg modernisering – er Barnas store eventyrbok ei trygg og god utgiving, som rett nok ikkje gir all verdas grunn til stor ståhei, men som gjer akkurat det vi med jamne mellomrom treng at nokon gjer: Å gi kulturarven ei lett og lite oppsiktsvekkjande oppussing. Så får ein håpe at andre tek seg av det vi også treng: Smålåtne utfordringar av eventyrkanonen – både når det gjeld utval og illustrasjonar – i tillegg til dei meir spinnville moderniseringane og nyskrivingane.

Forsommeren 2001 leste jeg Villmarksboka: en håndbok i friluftsliv av Lars Monsen. Jeg fulgte instruksjonene hans nøye mens jeg møysommelig pakka sekken. Så låste jeg døra til leiligheten min i Bergen og begynte å gå. 23 dager seinere var jeg framme i Oslo.

Hvis jeg hadde tatt meg en tre ukers rundtur og endt opp ved utgangspunktet, ville folk bare syntes at jeg hadde valgt en i overkant strabasiøs ferie. Den som går rett fram, høster langt større anerkjennelse. Å ha gått til fots fra Bergen til Oslo duger som samtaleemne både i jobbintervjuer og ved stilfulle middager. Hva villmarka lærte meg handler mest om turer Lars Monsen gikk før han begynte å gå rett fram. Dette er turene som inspirerte ham til seinere ekspedisjoner. Monsens mest imponerende eventyr er spart til seinere bind. I denne førsteboka får vi smakebiter særlig fra Nordmarka, Børgefjell og Alaska i perioden 1972–1999, og vi blir introdusert for friluftsmannens mest trofaste turkamerater fra barndommen av. De fleste turene er kortere enn den jeg gikk sommeren 2001.

Alt som kan måles

I spørsmålene folk stilte meg etterpå var det et betenkelig fokus på tall: Hvor lange dagsetapper gikk du? Hvor mye veide sekken? Hvor ofte bunkra du mat? Hvor mye gikk du ned i vekt? Enda mer betenkelig er det at jeg kan svare nøyaktig på alt dette. I dagboka fra turen er hver dagsetappe nøyaktig målt i kilometer, høydemeter og timer. Som om naturopplevelser best lar seg fange i tall. Sånn er Hva villmarka lærte meg også. Her er fisk den viktigste måleenheten.

I løpet av bokas 12 turer lander Lars Monsen og turkameratene 20 abbor, 6 laks, 46 ørret og 67 røyer. Pluss alt de fanger og slipper. Vi får ikke vite om de plukker et eneste blåbær. Å få 16 røyer til å bite på Åsenskjea i Rago nasjonalpark er mer enn flaks. Det er en prestasjon. Slik framstår noen av turene mer som mestringsopplevelser enn som naturopplevelser. Kanskje er det nettopp slik Lars helst husker høydepunktene fra begynnelsen av friluftskarrieren. Men fisk er også den interessen han mest åpenbart deler med sin medforfatter Øivind Berg, mannen bak den store fiskeboka «Fang & spis» (Bokbyen forlag 2010). De to angir fiskeutstyret så spesifikt at jeg et øyeblikk lurte på om boka er sponsa.

«Dag 3: 7 gnagsår». Foto: Guri Fjeldberg

Visst har forfatterne også fått plass til noen gnistrende stjerner og en elg som lydløst rister vannet av pelsen. Og kanskje er det klokt å begrense opplevelser av typen elg i solnedgang for ikke å kjede unge lesere. Tall kan paradoksalt nok hjelpe teksten utenom slike klisjeer. Hvor mye glede aner vi ikke bak: «Etter et kort morrafiske ligger det mer enn åtte kilo fisk i lyngen.» Et uforglemmelig øyeblikk fra dagboka mi lyder: «Dag 3: 7 gnagsår»

Misvisende tittel

Tittelen Hva villmarka lærte meg er også undertittel på Med fiskestang og svartkjele fra 2005, voksenboka som denne barnefagboka bygger på. Formuleringen gir inntrykk av at Lars Monsen skal føre ordet, slik han gjør i villmarksbøkene sine for voksne. I stedet får vi en tredjepersonfortelling med dramatiserte scener godt egna for lesere fra ti år: «Lars har lagt en strålende plan for turen. Julematen skal han hente opp fra Mylla. Der går det kilosfisk under isen. Men før han kan begynne å fiske, må han bygge leiren.» I blant gjør dramatiseringa det riktig spennende: «Lars synker til knes i gjørme. Det verker i skuldrene og svir i lårmusklene. Svetten renner inn i øynene. Det svir, og Lars må knipe øynene sammen. (…) Han er svimmel, men kjemper seg videre i retning Majavatn.»

Illustrasjonene til Christopher Grav forsterker inntrykket av at vi har å gjøre med en gjendikta virkelighet. Mange av dem ser ut til å være inspirert av fotografier. Dessverre gjør den digitale fargelegginga flatene litt sterile, og det skaper ikke optimal nærhet til naturen. Stemningene blir verken til å ta eller føle på. Grav tar langt bedre vare på dramatikken. En farlig elvekryssing minner om en tegneserieside fra Sølvpilen. Den balanserer helt på grensa til det klisjéfylte, men passer godt til teksten. For med tredjepersonforteller havner boka nærmere en maskulin fortellertradisjon fra gamle guttebøker. I blant gjør det Lars litt barskere enn jeg kjenner ham fra tv og voksenbøkene. Men heller ikke her er han en sånn fyr som samler på fjelltopper. Han tar ikke tida på hvor fort han kan sette sammen den sammenleggbare kanoen sin. Likevel får vi stadig vite hvor mye sekken veier – særlig når den er tung. Dét er åpenbart viktigere enn hva Lars har pakka i den. Fortellingene følger en maskulin tradisjon med vekt på utfordringer som er knytta til mannlig identitet. Å bære tungt. Å krysse flomstore elver. Å hale inn digre regnbueørret. Å holde grizzlybjørn på avstand ved å bråke mest mulig.

Hva er det å lære?

Det er forvirrende med en tittel som antyder at det er mye å lære av Hva villmarka lærte meg. «På fisketur med Lars Monsen» hadde vært mer dekkende. Men for all del: Det er vanskelig å bedrive orientering med kart og kompass etter at mørket har falt på. Fjellbjørk brenner godt sjøl når den er fersk. Sjekk isen før du legger ut på den. Slike kunnskapsdrypp dukker opp nokså usystematisk. Dersom ikke tittelen hadde gitt meg forventninger om mer, ville det vært greit. Det viktigste er uansett at boka lar leseren forstå at det krever visse ferdigheter å klare seg på egenhånd i villmarka, men at dette ikke er spesielt vanskelig å lære. Man kommer langt med fornuften. Heldigvis er det også inkludert episoder der Lars roter det farlig til for seg. Kunsten å snu er bokas viktigste lærdom: «I dag har han kjempet tappert mot naturkreftene. Han har vært sterk og sta. Men det var ikke nok. Han er noen nummer for liten. Lars må innse at naturen er en mektig kjempe. Respekt!»

Guri Fjeldberg kan også krysse elver. Foto: Privat

Dagboka mi kretser rundt eksistensielle spørsmål: Hvorfor gjør jeg dette? Hva har jeg her ute å gjøre? Sannheten er at jeg gjorde det fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville klare det. Mestringa var det viktigste – sjøl om det ikke nødvendigvis er en motsetning til å nyte naturen. Men behov for mestring var neppe hovedgrunnen til at unge Lars i 1983 var ute på tur 51 av årets 52 helger. («– Hva gjorde jeg den helga jeg var hjemme? (…) Det var sikkert ikke noe viktig.») Sjøl friluftsliv av den fanatiske sorten er jo så mye mer enn prestasjoner. Livet oppleves på en annen måte når det skjæres ned til basale behov for mat, drikke, søvn og varme. Jeg skulle gjerne lest mer om de akutte problemene som oppstår da.

Sjøl husker jeg alle avgjørelsene jeg var aleine om å ta. Risikoen jeg var aleine om å vurdere. Behovet for kontroll. Er dette vannet klokt å drikke? Bærer denne brua? Hvor pokker la jeg fyrstikkene? Et slikt hverdagsliv har en intensitet som ikke trenger innslag verken av grizzly eller alaskarøye for å bli spennende historier. Kjære Lars, hva gjør du når du får en sang på hjernen som nekter å forlate hodet? Hender det at du slår kron og mynt om veivalget? Er det noen vits i å ta med mer enn én ekstra underbukse? Hvor ofte gir du livstegn fra deg til de som bryr seg om deg?

Det må dere gjerne fortelle mer om i neste bind.

Filmer som baserer seg på bøker er nokså vanlig, men i romanen Birkebeinerne går forfatter Jon Ewo motsatt vei. Resultatet er at boken er bedre enn filmen på enkelte punkter. Likevel er det problemer knyttet til begge versjonene. Handlingen i filmen Birkebeinerne er lagt til Norge anno 1204, og dreier seg om birkebeinernes kamp mot baglerne, og de dramatiske omstendighetene rundt Håkon Håkonsson, barnet som skal arve tronen etter giftmordet på kong Håkon Sverresson. Vi følger de to heltemodige birkebeinerne Skjervald og Torstein mens de frakter vesle Håkon til Nidaros. Mye av filmen er klassiske action-scener ute i naturen, hvor Skjervald og Torstein flykter på ski gjennom li og daler med baglerjævlene på slep.

Mindre endimensjonale karakterer

De noe langtrukne fluktscenene er visuelt vellykkede på grunn av det spektakulære landskapet, og fordi de skiftende kameravinklene skaper en følelse av variasjon. I romanen bruker Ewo skiftende fortellerperspektiver og tankereferat til å skape spenning i det som ellers ville vært monotone beskrivelser av flukt i terrenget:

«Torstein benyttet anledningen til å speide rundt seg. Oppdaget ikke noen svarte baglersoldater noe sted. Inntil videre hadde de lagt forfølgerne bak seg. Det føltes likevel som om et ondt, stort øye fulgte med på alt de gjorde. Torstein skjønte at det var øynene til Orm han så for seg.»

Fra romanen «Birkebeinerne». Illustrasjon: Kristoffer Caspar Damskau

Skulle vi fått vite noe om Torsteins indre liv i filmen, ville det sannsynligvis vært ved bruk av voice over. Dermed har romanen et fortellerteknisk fortrinn som Jon Ewo vet å benytte flittig til å gi karakterene langt mer dybde og personlighet enn de endimensjonale og sjablongaktige figurene filmen byr på. Filmen har et gjennomgående teatralsk uttrykk, som Ewo på sin side unngår ved å forsterke og utvikle de følelsesmessige sidene ved personene. For eksempel beskriver han en gryende forelskelse mellom Torstein og mor til Håkon, Inga fra Varteig. Dette er fraværende i filmen.

Rotete oppbygning

Parallelt med at vi følger Torstein og Skjervald på flukt med vesle Håkon utspiller det seg et drama i kongsgården. Diverse intriger oppstår i kjølvannet av det innledende giftmordet på kongen, men ingen av scenene fra kongsgården er spesielt vellykket i verken film eller bok. Det kaotiske førsteinntrykket kveler spenningsoppbygningen – i begynnelsen har man nok med å få oversikt over hvem som er hvem, og slektskapet mellom dem. Mens brødre, sønner, stemødre og døtre spankulerer rundt og lirer av seg replikker, forsøker filmen å skape en gåte rundt hvem som beordret forgiftningen av kongen. Med et så overtydelig tegnet persongalleri kommer avsløringen ikke akkurat som en overraskelse.

I kongsgården handler det om to brødre, Gisle og Inge (ikke i slekt med kongen) og datteren til den forgiftede kongens stemor (altså halvsøsteren til kongen). Gisle er ond, Inge god. Her er til tider filmen bedre enn boken fordi Gisle, spilt av Pål Sverre Hagen, trer frem som en karakter med personlighet. Han er omspunnet av en iskald taushet, tilbaketrukket og uutgrunnelig i ansikt og i kroppsholdning. Stemmen er neddempet, på grensen til følelsesløs. Når Gisle låser sin bror Inge ned i fangekjelleren og sier: «Du kjenner meg ikke bror, du har aldri kjent meg», har det effekt i filmen på grunn av godt skuespill. I Ewos bok fremstår de samme scenene langt mer klisjéfylte.

Når Skjervald forlater Torstein og Håkon og drar hjem en tur, der en liten hær baglere venter på ham, truer baglerne med å drepe kone og barn hvis ikke Skjervald røper hvor Håkon er, noe Skjervald gjør uten videre. Dette forræderiet blir skjebnesvangert, for kona har nemlig vært atskillig sterkere enn sin mann og holdt munn også etter tortur. Full av forakt for Skjervalds Judasoppførsel dreper baglerne kona og barnet likevel.

I filmen blir hendelsen stort sett brukt til å gi Skjervald personlige motiver for å ta rotta på baglerne. Ewo bruker på sin side drapet på kona til å gi Skjervald et bredere følelsesregister. Noen ganger er han martret av skyldfølelse, andre ganger dominerer hevntørsten, eller sorg og savn. Med andre ord utnytter Ewo potensialet som ligger i Skjervalds svik bedre enn filmen gjør, noe som nok en gang bekrefter at romaner egner seg bedre til personskildringer enn filmmediet med sitt «objektive» kamerablikk.

Illustrasjon: Kristoffer Caspar Damskau

Boken har jevnlige innslag av helsides illustrasjoner. Illustratør er Kristoffer Caspar Damskau, og for meg ser det ut som dataanimerte tegninger gjort på bakgrunn av stillbilder fra filmen. De karakteristiske ansiktstrekkene til Erik Hivju og Jacob Oftebro er lett gjenkjennelige. Stil og fargebruk får tankene hen på Rembrandt – særlig den tunge, mørke bunnfargen i sterk kontrast til hvite, opplyste ansikter. Det kan fort bli noe stivt og livløst over dataanimerte bilder, så også i denne boken, og det til tross for at de bygger på levende bilder fra film.

Fiksjon og fakta

Hvis man er ute etter å lære noe om samfunnet i middelalderen, så har filmen og romanen Birkebeinerne kun overfladisk kunnskap å by på. Derfor bør man heller lese Cecilie Wingers sakprosabok Birkebeinernes prins. Håkon Håkonsson og kampen om tronen. I fremstillingen veksler kapitlene mellom fakta og fiksjon. Fiksjonskapitlene er formet som dagboksnotater til den nå trettenårige Håkon, som skildrer hverdagen som kommende konge. I fiksjonskapitlene lusker Håkons onde onkel Skule truende i bakgrunnen og gjør enhver situasjon utrygg, noe som fungerer utmerket som spenningselement. I faktakapitlene skriver Winger godt, og skaper en munter og intim tone med hyppige leserhenvendelser og en sjarmerende bruk av fotnoter hvor hun informerer og småprater med leseren.

Nyanserer historien

Fra «Birkebeinernes prins». Illustrasjon: Geir Moen

Når det gjelder fremstillingen av henholdsvis birkebeinere og baglere er Birkebeinernes prins langt mer historisk korrekt enn det Birkebeinerne er. Winger gir et riss av borgerkrigen som herjet i Norge på 1200-tallet, og i hennes versjon er det ingen tydelige skurker og helter. Wingers saklige og informative fremstilling får filmens glorifisering av birkebeinerne til å minne om nasjonalpropaganda.

Winger bruker hyppig gode sammenligninger for å illustrere hvordan vår verden skiller seg fra middelalderen på viktige punkter. For å forstå hvor sentral kirken faktisk var i folks hverdag den gang, skriver hun:

«Baglerne var kirkens folk. Kirken hadde stor makt på denne tiden. Tidlig på 1200-tallet var det ca. 2000 kristne prester og munker her i landet. Det blir en prest per 150 mennesker. I vår tid er det 1335 prester, det vil si en prest per 3820 mennesker. Det sier litt om hvor rik og mektig kirken var, og hvor mye den hadde å si i samfunnet.»

På denne tiden var prester gjengledere og biskoper hadde egne hærer, og boken får godt frem at dette var en ulykksalig og kaotisk tid for nordmenn flest: «Det var en vill tid der alle kjempet mot alle. Småkonge mot småkonge. Bror mot fetter mot bror. Øst mot vest. Kirken mot kongen. Giftmord, knivstikking, kvinnerov og intriger var daglig kost.»

Det gjelder også å forstå slektens betydning i dette samfunnet. Mens filmen presenterer kongelige slektsrelasjoner på en mildt sagt forvirrende måte, forklarer Wingers bok hvorfor det er av aller største betydning at det rette kongeblodet, representert ved Håkon Håkonsson, sitter på tronen. Kun de som nedstammer direkte fra Harald Hårfagre har rett til å være Norges konge. Dette holder filmen tett om.

Originale illustrasjoner

Illustrasjon: Geir Moen

Birkebeinernes prins er illustrert av Geir Moen, og hvert kapittel er pyntet med et grønt ornament i middelalderstil som minner leseren om tiden handlingen utspiller seg i. Med jevne mellomrom støter vi på helsides tegninger i en figurativ, nærmest tegneserieaktig stil, som får denne anmelders tanker over på den fordums tegneseriehelten prins Valiant.

Enkelte ganger er illustrasjonene kraftfulle og slående vitale, som der Moen har illustrert Norge for 800 år siden med silhuetten av to ulver og to kors på hver sin side av en grå, uhyggelig himmel. Nederst på bildet er det tegnet blodrøde hjelmer og hender som løfter spyd og sverd. Tidene er utvilsomt brutale.

Moen lar også kvinner og menn tegnet i blodrødt bli brutt av svarte og hvite partier. Det minner om en hånd som legger seg over et bilde. Moen er med andre ord en illustratør som varierer uttrykket, og når han beveger seg bort fra rene tekstillustrasjoner og tolker teksten mer fritt, blir bildene overraskende originale.

Virkelig kunnskapsformidling

Illustrasjon: Geir Moen

Av de tre versjonene er det bare Birkebeinernes prins som kan kalles kunnskapsformidling i ordets rette forstand. Filmen Birkebeinerne og boken med samme navn er mest interessant som underholdning, eller som studie i bruk av ulik fortellerteknikk.

”Se, her kommer alle som / flyr over eng og myr (for noen rare dyr)

Og alle som kan krype, / kravle, lure og skremme… / de som danser med innestemme.”

Nyskrevne rim for barn er stadig en mangelvare i norske barnebokutgivelser. Derfor er det ekstra fint at det Moss-baserte litteraturhuset House of Foundation har startet barnebokforlaget To streker: Forlaget debuterer med utgivelsen av en billedbok med tekst på rim.

Animasjon mellom permer

Forfatter og illustratør Annette Saugestad Helland er derimot ingen debutant. Hun er billedkunstner, bildebokforfatter og animasjonsfilmskaper – og hun har skrevet og illustrert fire bøker tidligere: Bø! på Jippi forlag (2003), og tre bøker om Superpappa og Pelé på Cappelen Damm (2007–2013), som også er blitt animasjonsfilm.

Som i egne animasjonsfilmer veksler hun i bildeboka mellom stillbilder der hun går tett på skogbunn og blomstereng, for deretter å løfte blikket og panorere over skog og fjell. Fotografiene er bakteppet, det lerretet som hun tegner småkryp og merkelige figurer på. Alver, insekter og griser med vinger kryper og rusler og flyr bortover skogbunnen.

Her er tynne, fine strektegninger, noen er fylt ut med farger, andre er bare konturlinjer, som gjennomskinnelige silhuetter. Her er også alvelignende vesener som danner sorte silhuetter mot en midtsommernattshimmel. Det minner om en laterna magica (forløperen til det elektriske lysbildeapparatet), der gjennomskinnelige tegninger projiseres på vegg og lerret (se for deg scenen i Ingmar Bergmans Fanny og Alexander der Alexander har et slikt apparat på barneværelset og projiserer fantasier i silhuetter på veggen ved hjelp av levende lys).

Innslag av montasje, det vil si fotografier av andre elementer som monteres inn i bildet, sammen med grå og hvite transparente former og gule transparente flekker, trigger fantasien og gir liv og dybde til de nattlige scenene.

Verbaltekst som bilde

Verbalteksten er en tegnet barnlig håndskrift der ulike skrifttyper, majuskler og minuskler i ulike farger og størrelser, veksler og blir bildeelementer der de tegnes på fotografiene. Teksten, som altså går på rim, hjelper oss til å se det som kryr i den hemmelighetsfulle midsommernatten. Den forteller en historie som kan leses for seg, ved siden av bildene, eller sammen med dem. Den er deskriptiv, og henvender seg til leseren:

”HEI, folkens! / VENT, VI HAR GLEMT: / DE VELDIG SMÅ, / OG FORSIKTIGE / MED STORE ØRER / som lytter ved dører”

Saugestad Helland har sin egen stil som hun gjennomfører i både verbaltekst og bilder. Av og til halter rimene, eller rimet jukser, som her:

”OG HAN SOM LYSER / SOM EN SOL / OPPÅ ET VEPSEBOL”

Men dette er små innvendinger til en bok som er en frodig hyllest til fantasien, til naturen og til alt det rare som finnes der – men som ikke er så lett å få øye på sånn med en gang hvis man ikke våger seg tett på.

Nærsynt hyllest

Det er duket for midnattsfest i skogen, og alt som kan krype, danse og gå er invitert – sammen med æresgjesten, selvsagt! Men hvem det er? Da må du lese hele boken for å få svar.

Bildebokmakeren er nærsynt i formidlingen av skogbunn og mose, eng med gress og strå, insekter som kryper og som flyr. Hun inntar barnets perspektiv, og legger til fantasifullt tegnede figurer som toger inn til festen. Der tegningene er skarpe i konturene, er fotografiene tilsvarende ufokuserte. Noe er skarpt, det litt lenger unna diffust. Det er en meget vellykket sammensetning og valg av uttrykk. Som voksen får du følelsen av å ligge nede på skogbunnen, lukte mosen, kjenne stråene kille i ansiktet. En fysisk påminnelse om at barnets opplevelser er sterke og annerledes enn de voksnes. Barn er sanselige og tett og nært på det meste.

Det er natt i skogen og tid for midnattsfest – jeg blir med!

I Verden er en boble møter vi Madeline, en atten år gammel jente som faktisk lever i en boble. Hun har en svært sjelden og alvorlig sykdom som gjør at immunforsvaret hennes er så svakt at hun ikke kan bevege seg utenfor det helsanerte husets fire vegger. Heldigvis er Madeleines mor lege, og holder kontroll på alt ved datterens sykdom som skal måles og følges med på. De to menneskene Madeline omgås er dermed moren og Carla, sykepleieren som har vært hos Madeleine åtte timer hver dag siden hun var tre år. Moren og Madeline kommer svært godt overens, de har filmkvelder og henger sammen slik Madeline ville gjort med jevnaldrende venner, dersom hun hadde noen. Madelines forhold til Carla er også preget av varme og gjensidig omsorg, og idet vi kommer inn i deres verden ser alt ut til å være i sin skjønneste orden.

Begrenset tilværelse

Madeline fikk den alvorlige diagnosen like etter at broren og faren hennes døde i en bilulykke da hun var fire måneder gammel. Selv om hun lengter etter å oppleve verden utenfor, er det virkeligheten inne i denne bobla hun har kjent hele livet. Madeline har aldri gått på skole, aldri hatt venner over på besøk, aldri vært på kino eller konsert, aldri vært forelska. Litteraturen har vært hennes vei ut av denne begrensede tilværelsen, og hun sier selv at alt hun har lært om verden, har hun lært nettopp gjennom bøkene.

En dag kommer en stor flyttebil til nabohuset, det huset Madeline kan se rett over på fra rommet sitt. Det viser seg at Madelines nye nabo er den kjekke, morsomme og svært sjarmerende Olly, og aldri før har Madeline ønsket så sterkt at hun kunne utvide bobla hun er fanget i. Hvordan kan vi vite at han er en så bra fyr? Jo, som seg hør og bør i en kjærlighetshistorie av i dag, blir de to ungdommene kjent over internett. De skriver mailer og chatter, og etter at Madeline har mast og mast på Carla, får Olly endelig lov til å komme på besøk. Dette blir et vendepunkt i historien, da Madelines mor ikke vet noe om dette, og aldri hadde tillatt et slikt besøk – hun er en del hakk strengere enn Carla. På det første møtet mellom Madeline og Olly blir de stående i hver sin ende av rommet, ikke fordi de vil, men fordi de må – det er livsfarlig for Madeleine å være i nærheten av et annet menneske som kan bære med seg noe den hypersensitive kroppen hennes kan reagere på. Frem til dette tidspunktet er det farene for å bli fysisk dårlig som har vært skremmende for Madeline, men med Olly kommer følelser hun ikke har kjent på før: sommerfugler i magen, manglende konsentrasjon og en konstant lengsel etter å se ham igjen. Det er en kjærlighetshistorie Yoon har skrevet. Det er sommerfugler og usikre blikk, slik forelskelse ofte innebærer. Men narrativet og rammene rundt denne fortellinga har en originalitet som gjør at den likevel ikke bare blir en i mengden. 

Verden uten mobiltelefon

Det er noe befriende ved å lese en ungdomsroman hvor klær, statussymboler og Instagram-hjerter ikke har noen plass. På grunn av Madelines situasjon blir vi kjent med henne uten at slike ytre faktorer får påvirke måten vi oppfatter henne på. Yoon skriver tilgjengelig og lett, historia flyter godt, uten at det er lettvint. Ei bok på over 300 sider fortalt av ei jente som sitter inne i det samme rommet hun alltid har sittet i – det er lov å kjenne på en viss skepsis når man går i gang med lesingen.

Men i tillegg til at Madeline ikke på noe tidspunkt preges av selvmedlidenhet, blir forutsigbar eller kommer med lange utgreiinger om sykdom og ensomhet, er boka beriket med en hel del illustrasjoner. Medisinske journaler, e-poster, tegninger, kvitteringer, chat-logger og det svært sjarmerende innslaget ”Madelines ordbok”, hvor hun definerer diverse uttrykk og begreper basert på det hun nettopp har opplevd, er berikende og løfter boka flere hakk. Tross den ekstreme isolasjonen er det gjenkjennbart og tilgjengelig, utfordringene og opplevelsene hennes er universelle, engasjerende og allmenngyldige. Rent tematisk er det vanskelig ikke å trekke paralleller til John Greens Faen ta skjebnen, og jeg ser ingen grunn til at Yoon ikke skal bli like mye lest som Green.

Smittende frihetsfølelse

Mens Madeline lengter ut av sin boble, får vi gjennom Olly erfare at livet på utsiden av bobla heller ikke er uten utfordringer. Ollys far drikker for mye, og blir både voldelig og ubehagelig når han får alkohol i kroppen. Fra Madelines vindu får hun med seg mye av det som skjer borte hos naboen, og en kveld ser hun Ollys far slå ham så hardt i magen at han faller. Da tar instinktene over, og Madeline løper ut for å ta seg av Olly. Denne lille smaken på verden utenfor, på lukter, på asfalt under beina, lyder og andre sanseinntrykk som Madeline nå får en førstehåndsopplevelse med, vekker noe i henne. Hun vil ut i verden, være sammen med Olly, koste hva det koste vil. Og det er når denne tanken har tatt bolig i henne at det virkelig begynner å svinge av denne romanen. I Madelines møte med den virkelig verden får Yoon vist oss hvordan vi tar alt vi omgir oss med for gitt. Bare det å kjøre bil er en stor opplevelse for Madeline, og gleden og frihetsfølelsen hun får ved å oppleve alt det fantastiske som verden tross alt består av, smitter over på leseren. Samtidig sitter man unektelig og venter på at kroppen hennes skal bryte sammen, at leken vil være over nesten før den begynte. Jeg skal ikke avsløre hvordan det går, men det kjente refrenget om å komme seg ut av komfortsonen og tørre å ofre noe for det du tror på og det som kjennes riktig, blir stående igjen som en rød tråd romanen igjennom.