Jan Paul Schutten er ingen nybegynner som sakprosaforfatter for barn, og for Livets gåter fikk han i fjor den prestisjetunge nederlandske litteraturprisen The Golden Tulip i kategorien non fiction. Den ambisiøse boktittelen vekker forhåpentligvis manges interesse, samtidig som den unektelig skaper en betydelig fallhøyde for prosjektet.

Spørrende læring

Alle har vi en viss grad av nysgjerrighet i oss, på universet, på livet, på disse store, uhåndgripelige temaene som det virker helt umulig å forstå sånn helt og fullstendig. Hvordan har planetene blitt til, og når kom egentlig menneskene hit? Det er ikke alltid like lett å formulere spørsmålene som gir oss de gode svarene vi ønsker, men dette trenger ikke leseren tenke på i møte med Livets gåter: Schutten har formulert spørsmålene for oss, og serverer deretter svarene vi ikke visste vi ønsket oss. Av undertitler på kapitler kan jeg for eksempel nevne «Hva er sørgeligere enn å dø?», «Hva skjer hvis du putter en svamp i ei kjøttkvern?», «Svømte mammuter over Nordsjøen?» og «Kan du se på hjernen til noen om han tror på Gud?»

Nå skal du høre

Schutten henvender seg direkte til leseren, og du-formen skaper en følelse av at man som leser blir tatt på alvor, i tillegg til at han snakker om noe som angår nettopp deg. Alle begrep og uttrykk forklares på en enkel og lettfattelig måte, uten at boka noen gang inntar en ovenfra og ned-tone. Faren når man skal formidle såpass tunge og omfattende fakta som det vi finner i Livets gåter er at man enten dukker alt for dypt ned i materialet, eller at man blir værende på en for generell overflate. Resultatet i hver sin ytterkant er det samme: storparten av publikum mister interessen.

Schutten beveger seg stødig i det marginale området midt mellom disse ytterpunktene, noe som sikrer en underholdende læringsopplevelse, uavhengig av alder. Mye av æren for dette må også tilskrives illustratøren Floor Rieder. De smarte og flotte tegningene gir teksten flere lag av betydning, og tilfører nye dimensjoner til temaet som omtales.

Bakterieastronauter og avliving av myter

Ta noe så enkelt og komplekst som en bakterie. Måten Schutten forklarer og forteller om bakterier på, gjør dem aktuelle og interessante for alle mennesker. Han presenterer de gode bakteriene som nyttige samboere eller beboere i kroppene våre, samtidig som det blir klart at det er mange bakterier vi ikke vil ha besøk av. Heller enn å angi bakteriers resistens i måleenheter vi ikke kjenner, gir Schutten oss denne forklaringa: «det finnes til og med bakterier som kan overleve en romferd på over et år på utsiden av en rakett.» Dette representerer tonen og nivået han holder seg på hele boka gjennom, og det er jo rett og slett utrolig morsomt å se for seg en bakterie som klamrer seg fast på utsiden av en rakett gjennom verdensrommet.

Et annet fint aspekt ved boka er den aktive avlivningen av myter. Et eksempel er den mulig gjengse oppfatning av at man ved å dele en meitemark i to får to selvstendige individ. Dette stemmer ikke, og ikke bare får vi vite det, men på kjøpet kommer også en forklaring på hvorfor.

Fakta uten fasit 

Samtidig som boka er tungt lastet med fakta og kunnskap, gir Schutten få fasitsvar på disse store spørsmålene om hvordan jorda og vi ble til. I stedet gir han oss de opplysningene vi trenger for å kunne spekulere videre selv eller i samtale med andre. Dette er befriende, og kan i beste fall føre til at leseren undersøker det som opptar akkurat henne mest, på egen hånd. Dermed gjenspeiler dette også tittelen på boka: en gåte skal gjettes på, undres over og grubles på.

Det virker ikke som Schutten har noen annen agenda enn nettopp å vekke leserens interesse for noe av det mest fantastiske vi kjenner til, nemlig naturen, kloden vår og livet her. Dette leser jeg som det mest sentrale budskapet fra nederlenderen: Vi må la naturen gå sin gang. «De klokeste hodene i verden kunne ikke tenkt ut noe som fungerte så godt som naturen. Eller enda sterkere sagt: når menneskene begynner å blande seg i dyre- og plantelivet, da går det helt galt.»

Potensielt pensum

Livets gåter formidler kunnskap på en saklig, forståelig og interessant måte, ispedd morsomme og lekre illustrasjoner. Det er bare å sende den varmeste anbefaling til alle naturfagslærere i norsk grunnskole. Om ikke boka kan stå som pensum, er den i alle fall fin som et supplement til den tradisjonelt mer nøkterne måten å formidle slik kunnskap på. For de av oss som ikke husker alt vi fikk servert mens vi selv gikk på skolen, er den også en ren gavepakke.

I bokas introduksjon, skrevet av Jelle Reumer, direktør ved Naturhistorisk museum i Rotterdam, påpeker han at Livets gåter er ei omfattende bok, og anbefaler leseren å lese den minst to ganger for å få med seg alt. Det er vel også det nærmeste man kommer en regel for hvordan man skal lese denne boka: Den kan leses kronologisk eller stykkevis og delt, men man kan ikke regne med å få fordøyd alt man presenteres for første gang man blar seg gjennom.

Med Livets gåter i norsk drakt har Spartacus sikret seg boka som burde ligge under juletreet hos alle barn fra 8 år og oppover.

Noi er alene hjemme hele dagen mens faren er ute på havet og fisker. En dag finner Noi en strandet hval som han tar med seg hjem og legger i badekaret. Han underholder hvalen med fortellinger, og det oppstår et spesielt forhold mellom dem. Men hvalen må tilbake til havet, der den hører hjemme.

Stormhvalen (The Storm Whale) er Benji Davies første bok. Den har vært hovedbok i Bokklubbens barn, og året etter at den utkom i England i 2013, ble den belønnet med Oscar’s First Book Prize – en pris som gis til bøker som skal inspirere de yngste barna til å lese på egen hånd.

Til dette er Stormhvalen godt egnet, først og fremst på grunn av de fortellende illustrasjonene. Bildene forteller, og skriften må ikke nødvendigvis forstås. Den sparsomme teksten gjør at boka på mange måter krever en større kompetanse i å lese bilder enn å lese tekst. Det er i seg selv en fin måte å inkludere og ta på alvor det lille barnet på.

Sterke illustrasjoner
«Noi bodde ved sjøen sammen med pappaen sin og seks katter». Slik åpner boka, men Stormhvalen er ingen myldrebok der det handler om å lete og telle og lære. Ikke desto mindre oppfordres leseren indirekte til å finne de seks kattene – og de er der, alle sammen – men det er ikke helt enkelt å oppdage dem. Denne noe krevende leteaksjonen på bokas aller første oppslag gjør leseren oppmerksom på hva illustrasjonene forteller.

Det første oppslaget gir forventninger om at alt kan skje: Faren ser utover havet, mens Noi selv er i ferd med å leke med skjell i sanden. Noen mor nevnes ikke – bor det noen i de andre husene i det hele tatt? Det er nærmest et påtrengende fravær av andre mennesker her. Hva slags verden er dette, er det et eventyr eller en realistisk hverdagsfortelling? Her er alt mulig – at historien inkluderer en hval i et badekar, er intet mindre enn fantastisk.

Da Noi finner hvalen på stranden, forteller teksten kun dette: «Noi funderte på hva han skulle gjøre. Han visste at en hval må være i vann. Jeg må forte meg! tenkte han». Teksten gir altså bare informasjon om hva Noi tenker, men bildene viser hvilke anstrengelser han faktisk gjør for å ta vare på hvalen: Han setter seg først ned til den (det ser ut til å være et ærbødig møte mellom de to!) før han heller vann over den, tar den opp på leketralla si og drar den med seg hjem. På neste oppslag er hvalen havnet i badekaret (hvordan han har fått til dét, må leseren bare tenke seg til!).

Noi kunne enkelt ha hjulpet den tilbake til havet med det samme. Det gjør han ikke. Han vil nemlig ha hvalen med seg hjem. Og på badet, med hvalen i badekaret, foregår en viktig scene: Noi sitter på gulvet, med ryggen mot badekaret, tilbakelent, men likevel aktiv. Armen slår ut i ivrig gestikulering: «Han fortalte historier om livet på øya». Her blir leseren nysgjerrig: Hva er det han forteller? Hvilke historier kan Noi underholde med, han som bare er alene hele dagen? Er det egentlig så mye som skjer? Uansett kan det ikke være noen tvil om at Nois indre liv har mye å by på, hvalen er i alle fall «en utmerket lytter». Den gir respons ved å sprute vann; det er åpenbart en form for interaksjon mellom dem. Dette er fint gjennomført, og leseren blir sittende igjen med en fornemmelse av at mye skjer, uten at vi har tilgang til det.

Alene = ensom?
Noi er redd for at faren skal bli sint når han oppdager at det er en hval i badekaret. Det blir han ikke. Derimot kommer han raskt fram til følgende erkjennelse: «Han hadde vært så travel at han ikke hadde skjønt at Noi var ensom». Vel – jeg hadde i grunnen ikke skjønt det selv. Isteden lot jeg meg fascinere av Nois fortrolighet til havet og naturen, og den lekne tilnærmingen til det som havet kan ha etterlatt seg. Jeg opplever ikke Noi som en utpreget trist karakter. Tvert imot er det mulig å betrakte ham som et barn som full av nysgjerrighet og iver oppdager verden.

Dermed er det litt underlig at teksten her insisterer på at det det hele handler om, er at Noi er ensom og trenger noen å være sammen med. Farens eksplisitt formulerte innsikt virker unødvendig, og istedenfor at boka får lov til å være en eventyrlig fortelling om en fantastisk hemmelighet, styres lesingen i en bestemt retning.

Gjennomgående formspråk
Men dette er også min eneste innvending. De sterke illustrasjonene og den knappe teksten gir en særegen ro over uttrykket, der bildene insisterer på å både ta sin plass i fortellingen og sin tid i lesingen. Oppslaget der hvalen følges tilbake til havet igjen, er nydelig: Far og sønn sitter i samme båt, med gule sydvester, omsluttet av det mørke havet. Teksten forteller ikke noe mer om hva som skjer med hvalen, men på bokas siste oppslag ser vi at også den har funnet noen av sine egne å være sammen med: Vi ser en liten og en stor halefinne i havet – som en hilsen til Noi og faren. Boka er full av slike detaljer som barna selv kan oppdage, og som forteller historier uten tekst. Stormhvalen handler om et forunderlig møte, og er en vakker og stemningsfull bildebok for de yngste barna som det ikke er nødvendig å fullt ut forstå.

I boken Den tapte barndommen, utgitt i 1982, hevdet den amerikanske kulturkritikeren Neil Postman at fjernsynet visker ut skillet mellom barn og voksne: TV som medium gjør det vanskelig å avskjerme en egen oppvekstperiode der barnet kunne forbli lykkelig uvitende om voksenlivets realiteter og hemmeligheter. Påstanden var ekstrem, men ikke helt søkt. Med digitaliseringen er tendensen Postman pekte på blitt forsterket. Dagens unge bærer sine egne grensesnitt til verdens begivenheter; de kan oppleve fjerne og nære hendelser nesten uavhengig av foreldrenes filter.

Etter hvert som de unges tilgang til omverdenens store, alvorlige hendelser blir hverdagslig, øker behovet for reflektert assistanse som kan sette disse hendelsene i sammenheng og utvikle en forståelsesbakgrunn for medienes bilder. Det er slike ambisjoner som burde forventes av en bok om terror beregnet på aldersgruppen 10–16 år. Fallhøyden for et slikt prosjekt ville også være stor. Harald Skjønsberg har unngått både høyden og fallet ved å skrive en særdeles lite bemerkelsesverdig bok.

Et uinnfridd løfte

I begynnelsen av Terror skriver Skjønsberg at boken handler om noen av de mest kjente terrorhandlingene. Det er en slags historiebok. Men oppbygningen er ikke kronologisk, og Skjønsbergs prioriteringer og tematiske avgrensning skriker etter begrunnelse. Rote Armee Fraktion er tildelt like mye plass som henholdsvis Anders Behring Breivik og jihadismen, mens Nord-Irland, Baskerland, Tsjetsjenia og Guy Fawkes får sine tilmålte sider i en bok som framstår stadig mer tilfeldig og fragmentarisk etter hvert som man leser.

Et av forfatterens gjennomgående grep er å hensette leseren i situasjonene vi kjenner fra nyhetene, den vanlige dagen som plutselig forvandles til kaos og redsel. I første del om Anders Behring Breivik har Skjønsberg en nærhet til stoffet som løfter det over de andre kapitlene. Resten av boken når aldri opp til samme nivå.

Men allerede i kapittelet om Breivik oppstår det jeg identifiserer som et savn, et savn som setter et så sterkt preg på leseropplevelsen at boken liksom blir karakterisert av det den ikke tar opp. Skjønsberg styrer mer eller mindre klar av diskusjonen om hvordan tilfellet Breivik skal forstås. Altså den diskusjonen som var allstedsnærværende i det norske mediebildet i lang tid: om hvorvidt vi skulle lete i biografien, i ideologien, i psyken, om vi skulle skylde på internett og dataspill, om hvorvidt vi skulle lese gjerningsmannens selvoppgitte motivasjon som sykdomssymptom eller som en overbevisning begrunnet med henvisning til faktiske forhold i det norske samfunn.

Det er lett å forstå at forfatteren ikke vil vikle seg inn i noe de færreste vikler seg ut av igjen med hell. Utelatelsen blir likevel et savn – i hvert fall hos denne leseren. Og når denne leseren mener at siste setning på bokas bakside avgir et løfte – «Bare gjennom en dypere forståelse for hva terrorisme er, kan vi skjønne dens vesen og fullt ut forstå omfanget av den faren den representerer i vår tid» – konkluderer han – altså jeg – med at løftet langt ifra blir innfridd.

Mystifisering

Min lesing av Terror blir innimellom litt støyende akkompagnert, innimellom bent fram avbrutt, av diverse spørsmål – de spørsmålene forfatteren ikke stiller og i beste fall behandler ved å skrape i skorpen. Hva får et menneske til å gjøre seg til et rent instrument for en religiøs tro eller et forestilt fellesskap? Hvilket samspill av sosiale og psykologiske mekanismer må til? Hva forener og hva skiller den terrorgruppen som stiller krav mot reelle maktovergrep på den ene siden, og den ensomme ulvens desperate stormannsgalskap på den andre siden? Hvordan kan halshuggingsvideoene til IS vekke begeistring hos noen, sterk nok til at de forlater hjem og familie i trygge Skandinavia for å slutte seg til gruppen? Hva er det ved våre samfunn som skaper så mange «tapere», så mange unge menn med dødbringende raseri? Hvorfor drømmer noen om martyrium, død og ødeleggelse?

Vel er det en utfordring å nærme seg disse spørsmålene, spesielt overfor unge lesere. De fleste forsøk vil mislykkes, men prosjektet innebærer etter mitt syn en forpliktelse til å prøve. Problemet med å rygge unna slike spørsmål er at den «dypere forståelsen» boken skilter med ender som en ytterligere mystifisering.

Nærsynt

Skjønsbergs verdisyn og beroligende bemerkninger om terrorfaren er sympatiske nok. Han vil ikke skremme, men opplyse. Selv om boken slett ikke nører opp under alarmismen, står utførelsen dessverre ikke i forhold til hensikten om å gi leseren dypere forståelse. Vi trenger faktisk ikke bøker som i utmalende sekvenser gjengir forløpet i angrepene vi kjenner, hvis de ikke er i stand til å gjøre noe mer. Skjønsberg hopper videre til neste tilfelle før det finnes en innsikt å ta med seg fra det forrige; verken i sum eller enkeltvis rommer passasjene stort mer enn andrehåndsjournalistisk nærsynthet. Terrorismens «vesen» løser seg opp i detaljer. Breddebehandlingen er for tilfeldig, dybdebehandlingen for overfladisk og manglene for påfallende til at Terror kan utgjøre noe godt svar på høyst aktuelle spørsmål. Boken greier ikke å rettferdiggjøre seg selv. Den virker simpelthen unødvendig.

Da Allie blir arrestert for tredje gang på ett år, bestemmer foreldrene hennes seg for å sende henne til kostskolen Cimmeria Academy. Det er en «unik utdannelsesinstitusjon» hvor telefoner, datamaskiner og internett er forbudt. Etter noen innkjøringsproblemer finner hun seg til rette, både sosialt og faglig. Dette til tross for at skolen ikke er for problembarn, som Allie tror, men for høyt begavede elever. «Jeg tror de oppdrar oss til å styre verden, eller noe» sier Jo, som blir Allies nærmeste venninne.

Allie får utdelt et mystisk reglement, hvor punkt nummer fem lyder «Særskilt dyktige elever kan få tilbud om å delta i nattakademiet. Det er kun ytterst få, spesielt utvalgte elever som får dette tilbudet; hvis du ikke er blant dem, må du ikke forstyrre eller på noe vis forsøke å skaffe deg adgang. Elever som gjør dette, blir utvist umiddelbart». I tillegg er identiteten til elevene i nattakademiet strengt hemmelig, og det samme gjelder aktivitetene deres.

Uten å avsløre mer om nattakademiet (jeg vil helst unngå utvisning), kan jeg si at de hemmelige aktivitetene ikke står i forhold til hva formålet med nattakademiet er. Tilgang til internett ville faktisk vært en faktor som gjorde dem bedre rustet til det de skal, enn de fleste andre tingene de foretar seg.

Frustrerende spenning

Forfatteren bruker cliffhangere i en så stor grad at jeg til slutt bare blir irritert istedenfor nysgjerrig. Vanligvis synes jeg dette fungerer best dersom svaret på «hva skjer nå», som stilles på slutten av et kapittel, besvares relativt snart etterpå. I hvert fall når historien fortelles av/om én person. Siden vi møter henne allerede på siden etter, ville det være naturlig at hun fortsatte med å gi en slags forklaring. Resultatet av stadige utsettelser kan fort bli at leseren føler seg lurt. Kunsten å få cliffhangerne til å gli naturlig inn i teksten, så leseren nærmest ikke merker at hun blir utsatt for et relativt billig triks, er ikke C.J. Daughertys sterke side.

For lesere som led seg gjennom de romantiske passasjene i Twilight, der Edward Cullen snek seg inn på Bellas rom om natten for å se på at hun sov, vil Allies møter med Carter og Sylvain være, om mulig, enda verre. De har begge en underlig tendens til å dukke opp der Allie er når hun trenger dem, i en slik grad at det unektelig blir komisk.

Sylvain er den sjarmerende, populære franske gutten som alle jentene vil ha, men som ingen får. Utenom Allie, selvsagt. Han kaller henne ma belle, og spår henne i hånden «med en berøring lett som et katteværhår». Hans erkerival Carter er mørk og mystisk, og har rykte på seg som skolens rundbrenner, men til hans forsvar: Det er bare fordi han venter så inderlig på «den rette jenta» at han bare blir nødt til å prøve – og forkaste – alle jentene på skolen. Det oppstår, som forventet, en sterk kjemi mellom ham og Allie, til tross for alle advarslene hun får. Kontrastene mellom Sylvain og Carter, og utviklingen av trekandramaet, er av den så velbrukte og typen at overraskelsesmomentene som er forsøkt lagt inn, på ingen måte fungerer.

Tøff heltinne og interessante bipersoner

Bortsett fra den brysomme romantikken er Allie en interessant heltinne. Hennes smarte og spydige kommentarer krydrer handlingen: «Faen heller. Jeg hadde sagt fra til lokalavisa om tilstandene her, tenkte hun, hvis jeg ikke nettopp hadde begått hærverk» og «De har låst de tomme klasserommene og latt utstyrskottet stå ulåst? Denne skolen er drevet av idioter». Allies grunnholdning er å være negativ til alt, og dette gjør at man virkelig tror på henne når hun innser at hun faktisk trives på Cimmeria. Jeg tror leseren blir engasjert i plottet hovedsakelig fordi man vil at det skal gå bra med Allie. Mot dette fremstår intrigene, spenningen og romantikken som påklistrede forsikringer om at leseren skal fortsette.

Heldigvis kan Daugherty være god på karakterskildring, også når det gjelder bipersoner. Vi vet aldri helt om rektoren Isabelle le Fanult er en skurk, eller om hun prøver å hjelpe. Usikkerheten rundt hennes intensjoner er godt og subtilt gjennomført. Det samme gjelder nevnte Jo, som også overrasker flere ganger ved å være langt fra så forutsigbar som Allies beilere.

Bak murene er C. J. Daughertys debutroman, og er allerede oversatt til over tjue språk. Den er den første i en serie på fem, én for hvert skoleår. Jeg kan forstå at den har appell, mine innvendinger til tross. Romantikk, familiedrama, intriger, mysterier, spenning: Boken har alt, men i dette tilfellet – er det for mye?

Færingerne har været igennem en voldsom industrialisering, især gennem 1960’erne, der har udviklet samfundet markant. Veje, broer og tunneller har forbundet færingernes 18 øer på en måde, der har udvisket mange af forskellene mellem land og by. Ændringerne er ikke sket uden gnidninger, og færøsk børne- og ungdomslitteratur er rig på interessante og udfordrende bøger, der glimrende kan læses uagtet om man bor på de forblæste øer eller ej. Det gælder for eksempel Marjun Skyderbø Kjelnæs ungdomsroman, Skriv i sanden, som handler om ti unge på mellem 16 og 20 år. Kjelnæs mener, «at det vigtigste opgør, man må tage for at få skabt sig en meningsfuld tilværelse, er opgøret med sig selv. Hvordan vil jeg leve mit liv?» Det er, ved siden af kærligheden, også et bærende tema i romanen, der var indstillet til Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris i 2013.

Færinger har et stort talent for at blande livets store spørgsmål med det absurde. Et talent, som forfatteren Bárður Oskarsson har dyrket til perfektion i sine billedbøger. Den flate kanin var forrige års indstillede værk til Nordisk Råds litteraturpris og er et provokerende og forfriskende indslag i billedbogsuniverset om et emne, der normalt behandles med meget føleri.

Lun humor

Færøske forfattere har endvidere ofte en rolig, næsten casual måde at fortælle på, og giver sig god tid til at udfolde historien. Det er tit sådan, at man først til sidst opdaget, at fortællerens (og illustratorens) mange forskellige svinkeærinder får stor betydning senere i historien. Elin á Rogvis Åh, min mor!, som er illustreret af Marjun Reginsdóttir, er årets bidrag til Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris 2015 og trækker godt på den færøske underfundighed og deres lune, lidt skøre, men også noget tørre form for humor.

Historien starter næsten filmisk med farfar, der tænder kaffemaskinen nytårsaftensdag og ser en raket ud af vinduet. Hunden Laika er bange, farmor er gået en tur og farfar benytter freden til at tage sin ramponerede yndlingskop frem, som farmor helst så kasseret. Da han senere selv går en morgentur med Laika, ser han en hane i røde smækbukser i haven. Længe er det kun farfar, der ser og taler med hanen, der næsten altid slutter sine replikker med udbruddet: «Åh, min mor.» Det irriterer farfar, der vil vide, hvad der er med den mor. Det er synsvinklerne, der gør historien sjov, for naturligvis laver hanen rod i den, og da farmor ikke ser hanen, kan det kun være den halvdemente farfar, der kan være skyld i alle ulykkerne. Og da historien er færøsk, dukker hanens mor naturligvis også op og giver sit besyv med.

Elin á Rógvis fine humor er bedst illustreret i dialogerne. Da farfaren spørger sit fire årige barnebarn, om han har set en hane i røde smækbukser, svarer barnebarnet: «”Nej, for ved du hvorfor?” svarede Viggo. ”En høne har engang banket en Star Wars robot, og ved du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!”» Det er bare helt perfekt fanget! Viggo har hovedet fyldt og når han taler, så vælter det bare ud uden filter. Dialogen mellem farfar og farmor er også noget speciel, for farmoren nøjes ofte med at skælde manden ud ved blot at sige «Torkil!», og forfatteren skal efterfølgende i parentes forklare, hvad det betyder: «Torkil, lad være med at pjatte lige nu, vi har meget at lave, drengene kommer om lidt, og hunden er bange.»

Veloplagt fortælling

Reginsdóttirs illustrationer er nok for tegnefilmsprægede og plastiske til at falde helt i min smag, men når ret skal være ret, så er de vellykkede, sjove og passer vældig godt til den højtlæsningsmålgruppe, som de henvender sig til. Tegneren har meget fokus på ansigterne, der alle har meget store øjne. Små detaljer og sidefortællinger er at finde hist og her, som for eksempel to mus med sygeplejerske huer, der bærer en ituslået æg på en båre, da farfaren tror, at farmoren er ved at koge et befrugtet æg.

Åh, min mor er sprogligt ikke helt så veloplagt som andre oplæsningshistorier fra øerne, men det kan være vanskeligt at dømme, da der kun er tale om en uredigeret prøveoversættelse. Det er dog en meget veloplagt fortælling, der ved hjælp af situationskomik illustrerer hvordan synsvinkler og kommunikation påvirker vores måde at se verden på.

I Jagger, Jagger møter vi Bengt. Han er åtte og et halvt år, og bor i en bygård med foreldrene sine. Det bor også andre barn der, men Bengt er ikke ute i gården og leker med dem. Han vil bare være inne. Helst til han er tretti år gammel. De andre barna er nemlig slemme med ham. Veldig slemme, faktisk. De sier at han er tjukk og ekkel. Astrid, Gustav og Allan putter cornflakes i Bengts brevsprekk. De kaster den splitter nye fotballen hans med flammer på i elven, og de smører inn sykkelsetet hans med gjørme slik at det ser ut som han har gjort i buksa. Moren til Bengt gjør stadige forsøk på å få ham til å gå ut og leke med de andre. Og akkurat denne dagen har hun lagt igjen en lapp på oppvaskbenken hvor det står at han skal gå ut med søpla. Bengt manner seg opp, og tar med søppelposen ut. Det hele ender med at Astrid, Gustav og Allan stenger ham inne på avfallsrommet. Bengt roper og roper, men ingen slipper ham ut, og han blir sittende alene i mørket på betonggulvet. Så plutselig dukker uteliggerhunden Jagger Svensson opp.

Ensomheten og livet utenfor

Det er viktige tema Frida Nilsson skriver om i Jagger, Jagger, og hun pynter ikke på noe. Ensomheten Bengt opplever er vond å lese om, og Nilsson formulerer dette på et vis som stikker leseren dypt i hjertet.

Det var inte det att jag inte villa ha nån att leka med. För det ville jag. Jag ville det så mycket att jag nästan blev knäpp ibland, och en gång blev jag knäpp på riktigt.

Jag satt på golvet i mitt rum och helt plötslig började jag tjuta och dunka mig i huvet så hårdt jag kunde (s.11).

Vi forstår umiddelbart at Bengts ensomme tilværelse driver ham til vanvidd. Han har ingen lekekamerater.

Jagger er også utenfor. Han holder hus litt borte ved elven, i en rusten container dekket av en presenning. Ifølge ham selv ble han forlatt av sin mor i en pappeske i en trappeoppgang da han var valp. Etter å ha bodd hos flere fosterfamilier stakk han til slutt av, og valgte livet på gaten. Jagger vet også godt hvordan livet på utsiden er.

Heikki, Jaggers tidligere erkefiende fra tiden på nattherberget, har også levd på utsiden. Han fikk problemer med spriten.

(…) en gång i tiden hade han ett vanligt jobb och en fru och en liten bebis. Men hur vanligt han än hade det, så kunde han inte låta bli att dricka en massa sprit. Han drack och drack så att han till slut blev av med jobbet, och då blev frun så arg att hon inte villa honom kvar. Vips, så åkte han ut på gatan. Där fortsatte han att dricka. Och sen började tänderna trilla ut, och innan han visste ordet av det hade han flyttat in på natthärbärget. (s. 119)

Nilsson gjør altså ingen forsøk på å skåne leseren for denne tøffe virkeligheten karakterene opplever.

En absurd, usympatisk og egoistisk venn

Jagger Svensson er et absurd innslag i en bok som omhandler dystre tema. Han er litt av en type. Han går i en skitten genser i pastellfarger, sko laget av gamle aviser, og han drar rundt på en trillebag. Etterhvert får han seg også en svart frakk, solbriller og lekepistol.

Men er denne Jagger virkelig? Er han Bengts alter ego? Kanskje er han en personifisering av Bengts intense ønske om å ha en lekekamerat? Eller er han Bengts samvittighet, som forteller ham at han ikke skal la seg pille på nesen? Hans uforløste mot personifisert? Jeg brukte mye tid på å prøve å finne ut av dette, men kom ikke fram til noen konklusjon. Han er uforutsigbar, nebbete og setter seg selv først. Uvante karaktertrekk ved den vi tror skal bli Bengts redningsmann.

At Jagger er en så usympatisk og egoistisk type var litt smertefullt å slå seg til ro med. Når Bengt først får seg en kamerat, skulle man ikke da ønske at det var en ekte venn som kunne gi ham selvtillit og styrke til å hanskes med mobberne på et vis? Boken bringer opp temaer som ensomhet, hjemløshet og alkoholisme, og er samtidig en kritikk til foreldre som lukker øynene for barns oppførsel. Men vennskapet mellom Bengt og Jagger blir ikke idealisert. Det er ikke noe varmt kameratskap dem i mellom.

Jagger og Bengt legger likevel en plan sammen for hvordan de skal ta igjen for alt det slemme Astrid, Gustav og Allan har gjort. Øye for øye, tann for tann, er Jaggers taktikk. Astrid, Gustav og Allan kastet cornflakes gjennom brevsprekken til Bengt, og han svarer med en død containerrotte gjennom Astrids brevsprekk. De kastet ballen hans i elva, og Gustavs sykkel havner i elva. De tar altså igjen, med renter!

Velskrevet uten moralsk pekefinger

Jeg er enig i at Jagger, Jagger er en velskrevet barnebok. Frida Nilssons språk er humoristisk, og dialogene har et muntlig preg som gjør fortellingen lettfattelig og karakterene troverdige. Illustrasjonene av Lotta Geffenblad, som det gjerne skulle vært flere av, er sjarmerende og bidrar til det humoristiske. Særlig vil nok omslaget, med Jagger og Bengt med solbriller og hver sin lekepistol, vekke nysgjerrigheten hos mange.

Det store «oppgjøret» uteblir i Jagger, Jagger, og moralisten i meg blir ikke helt tilfredsstilt.. Kanskje er det fordi man allerede fra første side får sympati for Bengt. Man vil så gjerne at det skal ordne seg for ham. At mobberne skal la ham være i fred, og at han ikke lenger skal være utenfor, men oppleve vennskap og tilhørighet. På en annen side kan dette fraværet av moralsk pekefinger og happy ending være en styrke for boken, fordi den utfordrer deg som leser (og menneske). Om dette gjør den fortjent til nominasjonen til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris er jeg litt usikker på. Men det er absolutt en god og viktig fortelling.

Svenske Jakob Wegelius vandt i 2008 den prestigefyldte Augustpris med en anderledes billedbog om hungorillaen Sally Jones. Sidste år udgav Wegelius overraskende en murstenstyk roman, Mördarens apa, der er en selvstændig fortsættelse af billedbogen og som oven i købet helt velfortjent også vandt Augustprisen i 2014. Det er denne, svenskerne nu har indstillet til Nordisk Råds børne- og ungdomslitteraturpris.

Mördarens apa foregår i 1920’erne og er en kriminalroman i gammeldags forstand og samtidigt et eventyr fra dengang, lange rejser foregik med skib og breve var håndskrevne og kunne være temmelig længe undervejs. Jakob Wegelius er lige så meget illustrator som forfatter, og bogen er krydret med hans stemningsfyldte sort/hvide illustrationer, der i den grad hjælper en til at se verden som den så ud engang i 1920erne.

Allerede på indersidens omslag kan man se hovedpersonernes rejserute på et flot illustreret kort, og historien indledes med sort/hvide portrætter af alle hovedpersoner, undtagen Gorillaen Sally Jones, som er at finde på forsiden. Sally Jones er ingen almindelig gorilla. I Wegelius første billedbog om gorillaen kan man læse og se, hvordan hun bliver taget til fange i junglen som spæd og efter et utal af ulykker ender som skibsmaskinist på fragtskibet Hudson Queen sammen med skipperen, den finske Henry Koskela. Sally kan ikke tale, men er ferm til at læse og skrive og er begavet med en imponerende teknisk snilde og en vis evne for skakspil.

Fiks på fingrene

Mördarens apa starter i det skumle havnekvarter i Lissabon, hvor Koskela og Sally leder efter en last til deres skib. De bliver snydt og ved et uheld bliver Koskela anholdt for et mord, han ikke har begået, mens Sally må skjule sig for at undgå at blive taget til fange. Romanen handler om Sallys udfordringer, mens hun forsøger at bevise Koskelas uskyld. Tempoet i romanen er rolig. Sally er en stum gorilla, og det giver hende forståeligt nok store udfordringer, når hun skal bevæge sig på gader og stræder. I mere end et år må Sally derfor skjule sig hos den smukke Ana Molina, der arbejder på en skofabrik, og har en vidunderlig sangstemme. Sally keder sig gudsjammerligt, men er fiks på fingrene, og får derfor til sidst lov til at arbejde som medhjælper på et værksted, der reparerer harmonikaer hos den i begyndelsen meget vrangvillige og principfaste Luigi Fidardo, der er nabo til Ana Molina.

Just som man tror, at Koskela er ved at gå i glemmebogen, dukker der et spor op, som Sally vil forfølge. Derfor får hun igen hyre som maskinist på et skib, der rejser til Indien. Desværre bliver hun forrådt og givet som gave til en indisk maharaja, H.K.H Maharadjan av Bhapur, som er styrtende rig og har et helt harem til sin disposition. Heldigvis får han relativt hurtigt øje for gorillaens evner og Sally får lov til at avancere som maharajaens personlige tjener og senere flymekaniker.

Romanen består af en lang række tråde, hvor vi følger flere personers lykke og ulykke, alt sammen fortalt sindigt og medrivende på én og samme tid. Historien, der skrives af gorillaen Sally, er godt fundet på og blander politiske intriger, mord, forræderi og kærlighed sammen i en velsmagende cocktail, der egner sig lige godt til børn som voksne.

Gorillaen som barn

Jakob Wegelius har en utrolig god sans for timing. Fortællingen er tro mod den tålmodighed, som man forestiller sig en gorilla må være i besiddelse af. I historien synker man som læser ind i det nu, som gorillaen lader os se ind til. Det tager eksempelvis et godt stykke tid før Luigi Fidardo accepterer gorillaen. Han siger det heller ikke direkte til hende, men den dag, Sally Jones skal hente sine ting, fordi hendes tid hos hr. Fidardo er ovre, så lyder det således: «Men till min förvåning verkade signor Fidardo helt ha glömt att jag inte var välkommen längre. Han hade hängt upp en elektrisk lampa över mitt arbetsbord i förrådet. Och på bordet låg en tjock bok. Det var en handbok för dragspelsbyggare.»

Det er vældig smart at bruge en stum hungorilla som hovedperson. Selv om gorillaen i sagens natur er ret stor og stærk, så er hun i virkeligheden prisgivet de mennesker, hun er knyttet til. Gorillaen kan ikke selv vælge, hvilket arbejde, hun skal have, ikke beslutte sig for at bo alene eller tage bussen ind til biografen. I den forstand lider gorillaen under samme begrænsninger som et barn. Den eneste måde, gorillaen kan opnå sine mål er ved flid, tålmodighed og en vis portion snilde. Derfor er det heller ikke vanskeligt for børn at identificere sig med hovedpersonen.

Lange romaner på mode

Mördarens apa er med sine 620 sider en meget lang bog. Gennem de seneste år har der været en tendens til, at romaner bliver længere. Inden for science fiction og fantasy er det snarere reglen end undtagelsen, at der er tale om en triologi, hvor man er nødt til at læse alle bøgerne i den rigtige rækkefølge og historien dermed bliver på langt over 1000 sider. Heller ikke for yngre læsere er længden ukendt. I 2001 fik tyske Walter Moers for eksempel enorm succes med sin fortælling Kaptajn Blåbjørns 13 1/2 liv, der var på hele 680 sider.

Lange romaner giver en unik mulighed for at fordybe sig i historien og lære karakterne godt at kende. Fyldige historier som Wegelius eller Moers er typisk også bygget episodisk op og bruger delvist samme teknikker som mange af de populære tv-serier til at fange læserens eller seerens opmærksomhed. Forfatterene sørger for løbende spændingsmomenter og små sidehistorier samt kulørte bipersoner. Det lykkes Jakob Wegelius over alt forventning at holde interessen i skak gennem alle siderne. Man lægger ikke mærke til, at tiden går; endvidere gør tekstens samspil med de fine illustrationer, at man næsten føler, at man er midt i Lissabon, Alexandria, Bombay eller Karachi som de så ud dengang Østen var mere mystisk end farlig.

Bildeboka er både skriven og illustrert av den islandske barnebokdebutanten Bergrún Íris Sævarsdóttir. Boka kom ut på Island i 2104, og er i år innstilt til Nordisk Råds Barnelitteraturpris. Sævarsdóttir har ikkje skrive barnebøker før, men har illustrert mange.

For ein forfattardebutant må ei innstilling til ein så prestisjetung pris vere ei stor oppmuntring til å skrive meir. I denne boka er det lite tekst, og boka passar såleis først og fremst til barn under skulealder, og som utgangspunkt for samtale mellom eit barn og ein vaksen. Hovudtemaet er ver. Forteljinga startar med vinden, noko tittelen også understrekar, og det er hovudsakleg dei positive konnotasjonane til vinden som vert framheva innleiingsvis i bildeboka.

Ein leikande katt

Allereie på framsida ser vi at vinden inspirerer til rørsle eller røyrer ved dei som kjem i nærleiken av han. Katten dansar og hoppar i vinden, og det vert tydeleg at vinden kan vere ein god leikekamerat. Vinden vert synleg nettopp fordi han får naturen til å bevege seg, og dette vert understreka i oppslaga: Løvet dansar, trea bøyer seg og kan setje ned ting på same stad den bles dei vekk ifrå.

Katten dukkar opp på dei fleste oppslaga i bildeboka. Samstundes får vi høyre om ei bestemor og ein bestefar, og vi ser ungar i vindauga som ser på at katten leikar seg. Barna er kanskje noko overraskande passive, sidan dei ikkje er ute i naturen som katten, men vert tilskodarar gjennom vindauget. Besteforeldra er opptekne av vermeldinga, og av ulike vertypar: Bestemora lanserer blant anna omgrepet lurever, som er ustabilt og kan endre seg mykje i løpet av ein dag. Lesaren vert oppfordra til å tenkje på korleis vinden høyrest ut, og aktivisert gjennom setningar som: «Kan du hviske i brisen?» eller «Kan du brøle som stormen?» (sitat frå omsett versjon, red.)

Handlinga i boka er ikkje forteljande med ei spenningsoppbygging, i staden er oppslaga knytt til ulike assosiasjonar. Det vert vist at vinden kan ha ein stor styrke i seg, ikkje alltid vere snill eller leiken: «Av og til Bråker vinden og brøler som en løve. Da heter vinden storm». Etter kvart forlet forfattaren vinden som tema, og utvidar perspektivet til andre vertypar: regn, sol. Her kunne forfattaren med fordel halde seg til vinden som tema, eller knytt vinden endå tydelegare til årstider eller andre verfenomen, til dømes.

Aktivisering av lesaren

Sansing av naturen er viktig i boka, like eins viser forteljaren til ulike og meir spesifikke beskrivingar av ver: rennefokk, puddersnø, styrtregn eller finver. Slik skal lesaren verte klar over at ver kan beskrivast svært nøyaktig, og omgrepsinnlæring og omgrepsdjupn vert på denne måten understreka. Det ser ut til at målet til forteljaren er at barnet skal tenkje over korleis naturen høyrest ut, men også hjelpe lesaren til å få eit større ordtilfang om ulike verfenomen. Den vaksne vert kanskje også utfordra gjennom enkelte omgrep. Korleis forklarer ein fokksnø til eit barn? Kva er fokk? Viser ein bilde av det? Prøvar ein å forklare gjennom ord? Kva er samanhengen mellom vinden og fokksnøen? Boka er eit utgangspunkt for vidare diskusjonar om ver, og skal også få barnet til å sjå veret i sin her og no-situasjon: «Hvordan var været i dag?» Dette spørsmålet peikar ut over forteljinga, og vert ei oppfordring til å ta temaet vidare, og lære seg å snakke om veret på ein presis måte.

Flotte illustrasjonar og utheva typografi

Oppslaga er vakkert teikna, hovudsakleg i pastelltonar, og med få og tydelege verkemiddel. Katten er også her ein gjennomgangsfigur, og menneska held seg i bakgrunnen. Dynamikken i teikningane er viktig, og skapar samanheng mellom oppslaga. Når det gjeld teksten har den ulik storleik, og orda med forstørra typar er, slik eg les det, framheva for å skape nyfikne hos lesaren og fokusere på ordbildet. Slik vert lesinga og samtalen undervegs styrt av typografien i boka.

Sævarsdóttir har skrive ei visuelt vakker bok, med utgangspunkt i eit velkjent tema. Barn ser og opplever ver kvar dag, det er sansbart og i evig forandring. Derfor vert det også spennande. Boka kan gjerne trekkjast inn i større eller mindre prosjekt i barnehagen, og vere med på å stimulere til refleksjon.

Islands ene av to kandidater til Nordisk råds barnebokpris har et fantastisk fiksjonsunivers, med ingredienser som en snakkende, manipulerende katt, farlige steroid-troll og glemselspulver. Likevel handler den i aller høyeste grad om virkelighetens Island. Boka er levende og fargerikt fortalt, med glimt i øyet, og ingenting av det som sies bør tas for god fisk. Fortellerstemmen tilhører den 12 år gamle spanske immigrantgutten Sylvek, «sønn av en tyv og en ulykkeskvinne». Han formidler en både grotesk og underholdende røverhistorie som begynner med makabre funn av levninger av smågutter i Reykjavik. Men man skal ikke la seg seg lure – Manden der hadede børn er kanskje forkledd som en lettbeint, artig og drøy barne-/ungdomsbok i Ole Lund Kirkegaard-tradisjonen, men den retter seg trolig aller mest mot de voksne.

Verken skrekkroman eller pageturner

Til tross for at boka tar utgangspunkt i grusomme likfunn, er den langt i fra noen skrekkroman, og sjelden en pageturner. Handlingen fremstilles ikke lineært, og plottet blir stadig mer komplisert. Boka vil nok først og fremst appellere til de barna som leser for språkets del, som får glede av å ta de mange skjulte poengene i boka, og gjerne godtar en etter hvert ganske vimsete og forvirrende fortelling. På Island har boka blitt nominert til Den islandske litteraturpris – en pris for alle islandske bøker, og også til De islandske bokhandlernes pris. Filmrettighetene er allerede solgt. Den store suksessen i hjemlandet skyldes trolig at boka treffer særlig de voksne leserne, som leser boka som en fortelling om Island i dag.

Dette er en «barnebok» med et usedvanlig tilstedeværende metanivå. En av hovedpersonene i boken, en høy, svartkledd, mystisk mann, som Sylvek mistenker for å være barnemorderen, viser seg å selv være barnebokforfatteren Odin Viktor Hallgrimsson. Bøkene til Hallgrimsson har gått fra å være upopulære, som «en underlig blanding af børnebøger og kreative voksenbøger», til å plutselig slå gjennom og selge som varmt hvetebrød. Men Sylvek spør seg hvem de egentlig er skrevet for: «Alle forældre gav deres børn en Lubbi-bog i julegave, men jeg havde stadig ikke mødt nogen børn, der gad læse dem.»

Det er nærliggende å tolke dette som en ironisk kommentar om bøkene til Thórarinn Leifsson selv, som har fått svært god mottagelse i offentligheten, men som også er svært uvanlige. Hans første bok, Pappas hemmelighet, var en mørk fortelling om en far som er kannibal, og den neste, Bestemor Hulds bibliotek, er også en dystopisk barnebok inspirert av bankkollapsen på Island. Dømmekraften til Sylvek viser seg imidlertid å ikke være helt troverdig. Forfatteren Hallgrimsson har flere unge fans som skriver til han. Leseropplevelser er alltid noe svært personlig, noe som også tematiseres gjennomgående i boka: Bestemoren til Sylvek avslører for eksempel mot slutten at en bok om hunden «Lubbi» «reddet henne», uten at hun helt kan gjøre rede for hvorfor: «Noget om den der lille hjælpeløse hund, der drømmer om at blive fodboldstjerne». Den pussige begrunnelsen er herlig eksentrisk. Men bokas mange metarefleksjoner har en tendens til å undergrave forsøk på å påstå noe generelt om den.

Aske, kapitalisme og mediesirkus

Vulkanen Katla har hatt utbrudd i begynnelsen av boka. Det ligger et teppe av aske over hele Europa, og ingen kommer seg noen steder. Da finanskrisen rammet virkelighetens Island, måtte innbyggere betale prisen for storkapitalistenes pengegambling på tvers av landegrensene. Så kom vulkanutbruddet fra Katla, og mange vitset om at Island tok hevn ved å ramme den internasjonale flytrafikken. For islendingene var det trolig mer symbolsk at landet deres ble dekket av aske.

Vulkanutbruddet utgjør bakteppet for boka. Mellom linjene formidles det sinne, desperasjon og fortvilelse over isolasjon, stillstand, maktmisbruk og urettferdighet. Når journalisten Jorun Margerit til slutt blir konfrontert med hvem morderen er, og det er duket for den store avsløringen, svarer hun på noe helt annet i stedet: «Vulkanudbruddet i Katla er ovre». Og: «Asken kommer til at hænge i luften i mange år.»

Igjen og igjen kommer boka tilbake til beskrivelser som forteller hvordan det er i Reykjavik – og de noe dystre, galgenhumoristiske, svarthvite illustrasjonene utført av forfatteren selv viser ofte hus, kirker og bylandskap. Forfatteren har bakgrunn som grafittiartist, og jeg mistenker han for å holde detaljer tilbake, og underdrive med de enkle illustrasjonene (i god sagastil) for at leseren skal kunne danne seg et bedre bilde selv. For meg virker uansett den stadige formidlingen av Island som forstyrrende, det oppleves ofte som påtatt og rettet mot meg som utenlandsk leser. Men boka er også forfriskende ærlig om den uglamorøse hverdagen i det lille øysamfunnet. Allerede i første setning klager bestemoren – «Bedste» – over at det aldri skjer noe i Reykjavik. «Det eneste, der kunne lyse op i den grå og ensformige hverdag, var, når et nyt supermarked åbnede, ligesom nu». Dessverre har verken Sylvek eller bestemoren råd til å handle noe særlig der, pengene er i ferd med å ta slutt. Men Bedste er oppfinnsom, hun er både anarkist og «dumpsterdiver», og leter i søpla etter skjulte skatter – som en «storslått leveranse» av spansk skinke som har gått ut på dato.

Som spanske immigranter har både «Bedste» og «Sylvek» et skråblikk på Island. Ironien ligger tykt over alt som skjer, også på handlingsplanet. Det er nettopp på supermarkedet at det første makabre funnet blir gjort, av et menneskehode i en bærepose, mellom skyr, brød og fårepølser. Andre likfunn blir senere gjort på utstillingshyllene i butikkene.

Snart blir disse mordene konsumvare på fjernsynet. Statsmakten, representert ved en udugelig politimann som er redd for blod, foretar seg minimalt, og kapitulerer fullstendig for et tysk etterforskningsteam som er askefast på Island. Det hele utarter til et mediesirkus der spørsmålet om hva som er etisk, og hva som er virkelig, fortrenges helt. Det viktigste er at det er god underholdning. Både barn og voksne fremstilles som slaver av internett og TV, løsrevet fra hverandre.

Stasimon styrer alt

Som en marionett som forsøker å rive seg løs forsøker Sylvek å komme til bunns i hva som har skjedd. Men på slutten kapitulerer han og samarbeider like godt med den allestedsnærværende internasjonale TV-kanalen med kontorer i Tyskland og det talende navnet «Stasimon».

Det er befriende lite moralisme å finne, og det er interessant at det som er en happy ending for Sylvek, absolutt er en ambivalent slutt for samfunnet. Galskapen fortsetter, og TV-kanalen skryter skamløst av at de, ved å gi folk traumatiske opplevelser, har brakt dem nærmere sammen.

Dette er en bok som stadig utfordrer leseren, og legger opp til kritikk. For meg endte det i en kritisk holdning til selve boka. Jeg koste meg med historien helt til jeg kom litt over midtveis og handlingen begynte å bli stadig mer rotete. Så lenge den lette, intelligente tonen og den narrative logikken ikke blir ofret, henger jeg med. Men i den spektakulære avslutningen er det så mye som skal med at byggverket faller litt sammen, og noen budskap blir overtydelig formidlet. Det er også sjelden lurt å avslutte en fortelling med at hovedpersonen våkner og oppdager at alt bare har vært en drøm. Avsløringene er så raskt gjennomførte og så utrolige at de er vanskelig å forestille seg. Men jeg ser ikke bort fra at mange vil la seg rive med mer enn meg, uten å nødvendigvis sluke alt rått. For å få best utbytte av denne boka gjelder det å lese langsomt, kose seg med detaljene, le av de tørrvittige vitsene, og undre seg over den merkelige verdenen vi lever i.

Bogen Leonardo från höger till vänster af Marjatta Levanto, illustreret af Julia Vuori, var udgivet i Finland 2014. Det er ikke den første gang Levanto og Vuori arbejder sammen, de har før både skrevet og illustreret non-fiction til børn. Bogen handler om det universale geni, Leonardo da Vinci (1452–1519), hans liv og arbejde. Bogens titel stammer fra da Vincis tilvænning i at skrive i spejlskrift, fra højre til venstre.

Forfatteren stoler på sine læsere

Det er ikke meget man ved med sikkerhed om da Vincis personlige liv og kun lidt mere om hans arbejde. Hans liv er her puslet sammen fra hans dagbøger, skitser og malerier. Teksten virker lidt kort og besværlig i begyndelsen men når man læser længere, viser det sig at opbygningen danner en meget funktionel helhed med ikke et ord ud af plads.

Teksten er ikke nedladende i tone og stil, forfatteren stoler på sine læsere og deres forståelse af emnet. Læseren bliver på det samme niveau som fortælleren og skal selv vurdere fakta som er fremstillet i mange muligheder. Som et eksempel er beskrivelsen af Mona Lisa, hvor fortælleren forklarer at man ikke ved hvorfor Leonardo da Vinci holdt så meget af den, men at der er mange mulige synspunkter omkring det. Læseren får selv lov til at vælge hvad han tror er rigtigt og vurdere flere hypoteser og dette er usædvanligt i non-fiction til børn, men giver bogen en atmosfære af kundskab og interesse. Barnet får lejlighed til at deltage i forskningen og det er en vigtig del af udviklingen, som skal give plads til at barnet bliver en selvstændig tænker, i stand til at vurdere oplysninger og danne sin egen mening.

Først og fremmest interesseret i alt

Et gennemgående tema i bogen er at, for at lære noget skal man være interesseret i det. Leonardo da Vinci er præsenteret som en mand som først og fremmest var interesseret i næsten alt i verden. På side 92 er et citat fra da Vinci hvor han siger at hvis man lærer uden interesse kan man ikke huske det man har lært. Således bliver bogen et forsvar for kreative evner og kundskaber. Den unge læser er inviteret til at blive interesseret i da Vinci, hans liv og værk og da teksten er livlig og interessant kan man forestille sig at det er mange læsere som accepterer den invitation.

Nogle af da Vincis malerier er beskrevet i detaljer og mulige tolkninger er stillet frem. Teknikken som han brugte til at male, hans mulige meninger og usædvanlige sigte er grundigt diskuteret og tolkningerne bliver meget interessante. Her som før er det fakta og igen fakta som beskrives på en meget intelligent og saftig måde. Man bliver tiltrukket af disse monumentale malerier og af geniets enestående syn af velkendte bibelhistorier, som Anna selv tredje hvor jomfru Maria sidder på sin mors skød. Det er næsten umuligt ikke at blive interesseret i disse værker og tanken bag ved dem.

Disse oplysninger om Leonardo da Vincis liv og værk danner en fletning med brudstykker af interessante fortællinger, for eksempel om den enorme armbrøst da Vinci fandt på som blev bygget i nutiden men aldrig gjort færdig, fordi man havde tabt den nødvendige viden til at bygge den.

Skrevet med følsomhed

I slutningen af bogen dannes et karakterportræt af da Vinci som et menneske. Han var meget intelligent, meget atypisk og havde et klart syn på tingene som var enestående for hans tid. Den beskrivelse er flettet sammen af hans egen beskrivelser af ham selv og nogle personlige notater som findes i hans skitser og dagboger. Han var meget glad for dyr og meget målbevidst, beskrivelsen af hans karakter er livlig og overbevisende, trods mangel på oplysninger.

Bogen er skrevet med følsomhed hvor fortælleren stoler på sin læser og hans kritiske evner. Teksten er meget god, meget pædagogisk og gør barnet til en forsker i sin egen ret. Det er en lødig bog hvor man kan se at forfatteren og illustratoren virkelig har følelse og hengivenhed for sit subjekt og formidling af det. Helheden danner et strålende eksempel på hvilken kvalitetsvare en non-fiction børnebog kan være hvis man har fremstillingsevne, præcision og tror på sine læsere, selv om de er unge.

Fortellingen kretser rundt klostersamfunnet på øya Menos, der kvinnene bor og arbeider. De tilber «Urmodern», gudinnen som har tre ansikter: «Jungfru», «Modern» og «Haggan». Ingen menn er velkomne. Her er alt snudd på hodet. Istedenfor et patriarkat hvor ikke kvinner er tillatt, fokuseres det på matriarkatet og hva kvinner kan skape sammen. Det er kvinnene som råder og lærer av hverandre. Maresi er hovedpersonen som tar seg av de små, og som aldri får nok av bøker og ny kunnskap. En dag kommer en ny jente til øya, og Maresi føler det som sitt kall å ta vare på den stille og innesluttede Jai. Jai har traumer fra den tiden hun bodde med familien, siden hun var vitne til at faren begravde søsteren hennes levende. Faren er også ute etter Jai, og nå søker hun tilflukt i klosteret. Det Jai ønsker mest av alt er hevn.

Uavhengige kvinner kan også være lykkelige

Maresi diskuterer viktige temaer som likestilling, seksualitet, medmenneskelighet og menneskerettigheter. Kvinnene er sterke og besluttsomme individer. Forfatteren tar opp problemstillingen man har diskutert til alle tider: at en kvinne kan være uavhengig av mannen og bli lykkelig likevel. Det er paralleller til andre bøker i romanen. For eksempel kan Jais dans under månedansen, hvor kvinnene hedrer «Urmodern», sammenlignes med Noras tarantelladans i Ibsens Et dukkehjem. Lik Nora, danser Jai som om det skulle gått på livet løs. Hun snurrer rundt altfor fort, men likevel har hun kontroll. Nora danser fordi hun vil bli sett på som et individ med en egen sjel. Mennene ser likevel på henne som et seksuelt objekt. Jai ønsker også å bli sett på som et individ og ikke som et objekt.

Turtschaninoff blander fantasi og realitet i sitt skriveunivers. I og med at handlingen ikke er lagt til det samfunnet vi lever i, men er bygget rundt et fantastisk univers, blir enkelte hendelser noe enklere å forholde seg til.

Mannehat

Mannen får ikke mye sympati i boka, og blir nærmest tildelt rollen som den store, stygge ulven. En kan skimte noe mannehat i romanen. Jai har et forvrengt bilde av menn, der hun tror at alle er som faren hennes. Hun har en misjon om hevn. Er det urettferdig å tildele mannen en slik rolle i romanen? Jeg vil si nei. Forfatterens ønske er å synliggjøre kvinnerollen, og det gjør hun ved å kontrastere kvinnen og mannen ytterligere. Kvinnehat kommer også til syne i form av farens synspunkter. Han kaller kvinner horer, og er et symbol på selve mannsjåvinisten og patriarkatet. Maresi ser det som sitt kall i slutten av romanen å bruke den kunnskapen hun har lært til å reise fra klosteret og opplyse folk. I hennes by har ikke folk rett til kunnskap og opplysning. Det går ikke an å stenge verden ute, har hun innsett. Maresi håper på å gjøre en forskjell, slik at menn og kvinner kan se litt annerledes på hverandre. Hun ønsker en verden der en kan akseptere hverandre uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Hun er selve deifinisjonen på medmenneskelighet og rettferdighet.

Romanens største fordel er blandingen av fantasy-sjangeren og et budskap der det ikke bare er fokus på drager, alver, sverdkamper og kampen mellom det gode og det onde. Hun tar fantasy-sjangeren til et nytt nivå. Et eksempel der hun får leseren til å rette blikket utover, er i beskrivelsen av Kohokvinnene. Kohokvinner får ikke lov til å ha håret løst, men må alltid gå med oppsatt hår for å ikke tiltrekke mannen. Man kan ikke unngå å se visse likheter med muslimske kvinner. Noe av Turtschaninoffs litterære styrke er at hun tegner opp likheter mellom klostersamfunnet og andre virkelige samfunn.

To feministiske scener

To sterke scener i romanen er Rosens ofring og Haggans frigjørelse. Førstnevnte scene dreier seg om Rosen, et navn en av kvinnene i klosteret tildeles for å ta vare på kvinnens hemmeligheter. Hun er «Jungfruns» høye beskytter. Når mennene, med Jais far i spissen, ankommer øya for å hente Jai, gir ikke kvinnene seg uten kamp. Mennene har glinsende sverd, men det hjelper ikke mye når dødens og kunnskapens gudinne, Haggan, etter hvert lurer. For å oppholde mennene slik at de ikke skal bli sinte og drepe kvinnene, ofrer Rosen seg. Hun viser seg naken, hvorpå alle i rommet, menn som kvinner, blir henført av hennes vakre ytre. Hun tar med seg en utvalgt mann, låser døren etter seg og gir ham sin kropp. Rosen ofrer sin kropp for fellesskapet, for kvinnene, slik at ingen andre må lide som henne.

Den andre scenen foregår i krypten der Haggan holder til. Mennene har tatt seg inn i krypten og leter etter skattkammeret, men skjønner fort at det er et gravkammer de befinner seg i. Noen av de yngre jentene har gjemt seg i krypten, men dessverre får mennene øye på dem. Kapteinen, den fingerløse, vil at de skal bli lært opp i gledeshusene. Han tar tak i den minste av jentene, Heo, og «hans grova hand pressade sig inn mellan hennes ben». Dette blir for mye for Maresi, som i mellomtiden har gjemt seg nede i krypten, og hun gir seg til kjenne. Kapteinen dytter Heo til side, og sårer Maresi med sverdet sitt. Selv om Maresi er svak, klarer hun å åpne døren til Haggans hule og frigir gudinnen. Kapteinen blir dermed straffet for overgrepet. Haggan dreper mennene og jentene er reddet. Kvinnene kjemper for sine rettigheter og nekter å la noen mann bestemme hvordan en kvinne skal te seg. Feminismen seirer.

Savner nyanser

Til tross for min sympati for forfatterens grep, kan det til tider være en for lettvint løsning å problematisere forholdet mellom kvinner og menn slik det blir gjort i denne romanen. Kvinner og menn står som motsetninger der kvinnene blir et symbol på det gode og mennene et symbol på det onde. Jeg savner en mannsskikkelse som står i kontrast til den onde faren. På en måte kan Vinjan tildeles en slik rolle. Etter at faren til Jai falt i døden fra et stup, velger nevøen til faren å late som om ingenting har hendt. Han ønsker ikke å ta Jai med tilbake for å straffe henne for å ha rømt hjemmefra. Vinjan kan derfor være en motsetning til mannsjåvinisten. Jai ser også annerledes på ham, og legger hatet til side: «Men du har aldrig sett på en kvinna så som andra män gör. Det märker vi» (s. 171). Likevel har Vinjan liten plass i romanen, og leseren blir ikke noe videre kjent med ham.

Med et aldri så lite skadefro blikk og komisk timing går forfatteren til verks med å beskrive noen av dyrene vi aldri har sett, men bare vet at eksisterer. Hvem har vel ikke vært forarget på sokkeapen, kanskje bedre kjent som sokketrollet? For ikke å glemme den svært så bevisste og treffsikre sabotasjefuglen som finner glede i å bæsje litt der det passer aller dårligst.

Jeg har hatt ubehagelig nærkontakt med mange skadedyr, av den bokstavelige sorten. De skadedyrene Grue beskriver er likevel de egentlige skadedyrene, i den forstand at det er disse som er tidstyvene og vanlige kilder til litt gruff i mange barnefamilier, som jo er målgruppen man tenker seg. Skadedyrenes eksistens er så selvfølgelig at det er blitt en vane å ta sine forholdsregler. Det tar alltid litt tid å printe, for hvem vet når printertapiren er sulten og rykker og drar i papiret så alt kommer ut på skjeve, eller ikke ut i det hele tatt? Og kjøkkenbordet har voksduk og veggene er malte, så de enkelt kan males om igjen i tilfelle den kjente tegneblekkspruten skulle finne på å gå amok. 

Tradisjonelt og tøysete

Diktene til Jan Grue fremstår i sin regelmessige rytme mer tradisjonelle enn mye annen nyere poesi for barn. Gro Dahles dikt er for eksempel frie i formen, samtidig som også hun betoner det humoristiske i et moderne hverdagsliv. I samlingen Jeg kunne spise en ku spiser et sultent kjøleskap opp bløtkaken og middagsertene erter hverandre. Hos Grue har en pingvin tilhold i fryseren: «Et lammelår blir til en pute/og ertene blir til en seng. /Pingvinen fra Sydpolen hviler/i sin frosne, fantastiske eng». Enderimene forekommer oftest i en rimstilling der andre og siste linje rimer i hver strofe. Det imponerer når par- og kryssrim går opp i en overordnet handling. Samtidig spørs det om ikke rytme og tematisk helhet er best i diktene der ikke virkemidlene dikterer, slik at alle verselinjer må gå opp i rim. Når «parketten» rimer på «hakkespetten» er det åpenbart hvorfor den kom inn i handlingen, men slike artige og uventede utslag er karakteristisk for sjangeren. Samlet sett klarer Grue å få stødige tøysevers ut av sine til dels fantasifulle ordpar, som altanen og bavianen.

Føyer seg inn i nonsentradisjon

Med sine faste rytmer, enderim og innslag av humoristisk nonsens føyer diktene seg inn i tradisjonen etter klassikere som Inger Hagerups Så Rart, Lille Persille og André Bjerkes Morovers. Disse verkene utgis stadig, og er nok fortsatt mest kjent og definerende for sjangeren tøysedikt. Det handler mye om kvalitet, samtidig gis det ut forholdsvis lite nyskrevet lyrikk for barn. Fra de senere år inneholder Tversovertvers (2010) av Niels Chr. Geelmuyden og Pling i bollen, fine og ufine barnerim (2011) av Ingvild H. Rishøi, nonsens, tøys og enderim med direkte referanser til Hagerup og Bjerke. I 2013 utkom også nonsenstradisjonens opphav i norsk gjendiktning, Edward Lears klassiske tøysevers.

Grue står støtt på egne kunstneriske ben – samtidig spores intertekstuelle forbindelseslinjer. I Hagerups dikt «Når det knirker i porten» kan man lese at når det «tusler i gangen/er det orangutangen». Hos Grue er det hakkespetten, grisen og to sjimpanser som roter det til samme sted. Besjelede insekter og dyr med nonsenstrekk bringer også assosiasjonene til Hagerups univers. I hennes mer modernistiske samling Den sommeren (1971) møter vi et skjult udyr som flytter på Galdhøpiggen i Paul René Gauguins strek. I det Gruiske univers finnes slike skjulte, men ganske uskyldige, skadedyr overalt, herlige typer som klesapen, porselensmusen og postfjesingen. Grue lykkes samtidig i å knytte den veletablerte formen til en moderne samtidighet velkjent for dagens barn, i diktet om iphone-mauren, printertapiren og den shoppeglade internettuglen.

Sjarmerende og humoristiske illustrasjoner

Grues dikt står for så vidt godt alene, men hadde ikke vært det samme uten de morsomme og lekne illustrasjonene til danske Lillian Brøgger ­– som faktisk har et visst slektskap til Gauguin og Hagerup i sin lekenhet og stil. De er holdt i en miks av sirlige tusj-og blyantstreker, fargesterk vann- og dekkfarge med svarte virkningsfulle kontrastflater og fine detaljer. De komplementerer tekstene utmerket, tydeliggjør karaktertrekkene til skadedyrene og forsterker humoren. Internettuglen ser både slu og passe halvgal ut, mens porselensmusen nærmest er en krysning av Mikke Mus og en dansk designkanne. Den stakkars demente farfaren med minnemaneten på hodet er ubetalelig, utført med et kjærlig blikk. Festbavianen vil jeg sent glemme – med sin outrerte visuelle annerledeshet gjør illustrasjonene sitt til at vi bare synes synd på den ikke så sympatiske gjesten.

Fabeldyret er en gjenganger i Grues forfatterskap, både i hans tidligere Barnebok Oliver og i hans novellesamling Kropp og Sinn. Grues dikt utfordrer, som nonsens jo skal, logikken – samtidig er det jo innlysende for mange at disse dyrene MÅ finnes. I dette motsetningsforholdet ligger mye av humoren. Hvor deilig hadde det ikke vært å faktisk kunne legge skylden på Iphone-maurene for at telefonen havnet i det vannglasset? Hvor absurd det enn kan høres, slår Grue nærmest fast gjennom diktets rytmer at jo, akkurat slik vi mistenkte at det var, slik er det. De voksne føres nærmere barnets blikk på verden, ikke like farget av fordommer og rasjonell tankegang. Barnet på sin side får fantasifulle forklaringer på noen av de voksnes problemer. Selv om alle nok innerst inne vet at dette bare er tull og tøys og vrøvleri – det er jo derfor det er så gøy.

Underholdende og underfundig

Det er mye musikalitet i Grues samling, selv om jeg enkelte steder opplever at rytmen ikke glir like lett. Poesien er livfull, og tematikken enhetlig. Dette er vellykkede tøysevers som er underholdende å lese (høyt!) mange ganger.

Diktsamlingen har noe av den samme tonen man gjenfinner hos den eminente, men omdiskuterte, amerikanske poeten og barnebokforfatteren Shel Silverstein, kanskje mest kjent for A Light in the attic (1981), en samling dikt fylt av elleville påfunn og vittige brudd med det forventede. Som hos Silverstein gjenfinner man et snev av skadefro hos Grue, selv om humoren er mørkere hos førstnevnte, med skjebner mer tragikomiske. Samtidig finnes det slående tematiske likheter: Mens det i Grues dikt bor en pingvin i fryseren, bor det hos Silverstein en isbjørn i kjøleskapet: «There’s a Polar Bear /In our Frigidaire–/He likes it ’cause it’s cold in there. /With his seat in the meat/And his face in the fish/And his big hairy paws/ In the buttery dish».

Som Grue sier det treffende på siste side i samlingen, like underholdende og underfundig som Silverstein: «Vi er omgitt av udyr på alle kanter. / Hvor kommer de fra? / Er de mutanter? / (…) Nå kommer snart vrælet! /Vi er fanget av skadedyr. Alle er fæle.»

På det ytre planet er handlingen svært enkel: En krokodille har forvillet seg opp i et tre og spekulerer over hvordan han skal komme seg ned. Han klatret opp dit i frykten for å treffe på en ulv. Der sitter han på en gren og grubler over situasjonen. Han finner et rede, men blir raskt oppdaget av innehaveren som ikke ønsker besøk og kaster ham ned på bakken. Vel nede, takknemlig for å være like hel, støter han på en virkelig ulv og skynder seg opp i treet igjen. Så der sitter han på ny, på samme gren som da fortellingen begynte. Og slik slutter historien.

Nesten, men bare tilsynelatende. For på siste side ser vi en liten, umerkelig skikkelse som beveger seg i den mørke, tåkelagte skogen. Bortsett fra den diskré skikkelsen, er skogsbildene på bokens første og siste side identiske – som en del av kulissene bakenfor selve handlingen. Skikkelsen kan til forveksling ligne på den røde krokodillen, men ser man nøye etter er det et lite menneske med en rød hette. Selveste rødhette! Men hva i all verden gjør hun i denne boken? Det forblir en gåte vi ikke får noe svar på, som et lite pek fra forfatteren. Det er ingen tekst på denne siden, men jeg forestiller meg at det står: «Samtidig, et annet sted i skogen».

Fremmedgjøring mellom linjene

Det er ikke første gang Ragnar Aalbu leker med referanser og opererer på flere plan samtidig. Historiene hans har ofte noen skjulte referanser bak rammefortellingen, der han gir små hint til de voksne gjennom bilder eller ordspill. Slik behersker han kunsten å underholde begge målgrupper på ulike nivåer; barna som blir lest for og de voksne som leser for dem. Når krokodillen treffer på ulven og roper «ulv! ulv!» ser vi en snikreferanse som ligger utenfor selve fortellingen, en ørliten homage til Æspos fabel «Ulven kommer! Ulven kommer!» Det lille røde vesenet som har forvillet seg opp i treet ligner mer på et søtt romvesen enn en skummel krokodille. Det divergerende utseendet styrker fornemmelsen av fremmedgjøring.

Krokodillen befinner seg ikke bare på feil sted, men fremstår også som en outsider i fremtoning og adferd. «Det er visst ingen vits i å rope. De andre krokodillene hører meg ikke. Krokodiller er dårlige til å lytte, de snakker hele tiden». Her snakker han som om han ikke identifiserer seg med sine artsfrender. Det ligger ikke nødvendigvis noen dypere mening i dette, men krokodillens refleksjoner avdekker en form for ensomhet. Når dette kombineres med enkelte absurde episoder oppstår det en finurlig form for humor. Dette ser vi for eksempel når krokodillen forviller seg inn i fugleredet, og fuglen kaller ham en gjøk. Det blir ikke mindre komisk når han havner på bakken: «Det gikk bra! Jeg kom meg unna den dustete… høna… og jeg kom meg ned!»

Gjennomført estetikk

Det er en glidende overgang mellom ord og bilder i denne boken som både er skrevet og illustrert av Ragnar Aalbu. I likhet med de tidligere utgivelsene av Aalbu er også denne utpreget estetisk. Dette ser vi allerede på bokens omslag og måten den er innbundet på. Den stoffkledde bokryggen i sennepsgult og det grønne omslaget vitner om Aalbus forkjærlighet for retrostil, noe som kjennetegner de fleste bøkene hans. Illustrasjonene er klare og tydelige med enkle utsnitt. Således fungerer bildene godt for målgruppen, som er barn mellom 3 og 5 år. Bildene forteller mye med få virkemidler, som møtet mellom ulven og den vettskremte krokodillen. Der ser vi kun et lite utsnitt av ulvens hode og krokodillen som stirrer paralysert inn i ulvens øyne. Det enkle utsnittet og de rene fargeflatene er behagelig å se på og fungerer svært godt visuelt.

Tekstene er sparsommelige og illustrasjonene minimalistiske, med ulike utsnitt av det samme treet og skogen rundt. Det hele er så enkelt at det nesten blir ensformig, men så skjer det jo ganske mye likevel. Det står faktisk om liv eller død for den lille krokodillen.

Dette vet vi: Myrsnipene tilbringer våren og sommeren langs mudderstrendene i Norden. Noen hekker i arktiske og subarktiske områder. Myrsnipene veier rundt 60 gram, spiser insekter, og kan nå en fart på rundt 177 kilometer i timen. Når høsten kommer flyr mange av dem helt til Mauritania i Vest-Afrika, en reise på rundt 5000 kilometer.

Dette vet vi ikke: Hva myrsnipene tenker.

Fra abstraksjon og tilbake igjen

«Dette er min første tur» sier fortellerstemmen i Vi flyr sørover, en bok som følger en flokk myrsniper fra det nordiske landskapet gjennom Europa til sydligere strøk. Det er en ordknapp fortelling, med en liten setning eller to som står til hver etappe av turen.

Vi ser myrsnipene passere som om vi lå på skogbunnen og så dem gjennom kronene på trærne, vi ser dem ovenfra der de tegner seg mot geometriske mønstre på et dyrket jorde, de er et stort felt av små svarte flekker på den blå himmelen over en grønn dal. Myrsnipene passerer øyer, fly, skip, fiskestimer og Eiffeltårnet – først nærme, så langt unna, fra abstraksjon og tilbake igjen. Den enkle historien har en vakker og stillferdig høstlig rytme.

Et skritt i mykere retning

For en illustratør med så velutviklet sans for former og farger som Max Estes må det ha virket uimotståelig å kunne eksperimentere med en fugleflokk i flukt. Amerikanske Estes, som har bodd i Norge siden 2009 og gitt ut ni tegneserier og billedbøker i denne perioden, har alltid hatt et særegent uttrykk som er lett gjenkjennelig. Lysende geometriske fargefelt uten konturer har dominert både tegneseriene og bildebøkene hans.

Slik sett er Vi flyr sørover et skritt i en mykere retning, med lette linjer som kan minne om gullalderen til vitsetegningene i det amerikanske magasinet The New Yorker. Det er en enkel, men samtidig varm og organisk strek som er like sjarmerende uansett om Estes tegner mennesker på en strand sett ovenfra, eller biler, tog og hus i en grønn skråning med islett av rødt, brunt og gult i trærne.

Hvem er du?

Estes har gjort én ting klart i de tidligere norske utgivelsene, og det er at han ikke legger særlig vekt på personlighetene til figurene sine. De eksperimentelle noir-røverhistoriene i «Krokete»-trilogien (2009–2012) er befolket av generiske lyssky individer som gjør generiske lyssky ting. Det samme gjelder tegneserienovellen for ungdom «Nattsyn» (2012) og barnebøker som Til værs (2013), hvor vi følger en ballong fra bygatene og ut i verdensrommet.

Alle disse bøkene har det til felles at de mangler tydelige figurer som er noe mer enn fortellertekniske grep.

Det har fungert i Estes sine bøker til nå. Men denne gangen blir vi nysgjerrige på den lille myrsnipen som forteller oss om reisen sin. Det er ikke mye vi får vite, men de små bruddstykkene av tvil eller undring – «jeg håper jeg har spist nok og Hvem bor der? Jeg lurer på om de blir ensomme» – hinter til en fortellerstemme som ikke får nok plass i boken. Kanskje ville det hjulpet om denne unge førstereis-snipen i det minste ble identifisert i tegningene. Det ville ikke krevd så mye, bare en liten gjenkjennelig karakteristikk som gjorde at voksne og barn kunne plukke henne ut av den store flokken som flyr forbi på boksidene. I stedet er det bare den store flokken av identiske fugler vi møter, mens en av dem snakker til oss uten at vi vet hvem.

Barnebok for voksne

Vi flyr sørover er en bok som egner seg til reflektiv lesning en av disse høstdagene hvor fuglene flyr over hustakene på vei mot horisonten. Den er vakker og fargerik i dus rosa, grønn og blå, fantasifull i variasjonene sine innenfor de tross alt snevre visuelle rammene historien pålegger.

Jeg mistenker at det er en barnebok som nok mest vil begeistre voksne lesere. Den er estetisk sikker og lett melankolsk, men mangler det som skal til for å begeistre i historiefortellingen. Det er en bok som har hjerte, men ikke på det rette stedet.

Jeg har en profesjonell interesse i sjøuhyrer. Jeg er, eller vil i hvert fall gjerne være, en slags ekspert på historiske monstre, og da særlig de som finnes på Olaus Magnus’ berømte kart over Norden og Nordsjøen fra 1539, Carta marina.

Olaus Magnus: Carta Marina

Det er et mirakel av et kart, et slags monster i seg selv: Det samler i seg så mange forskjellige slags uhyrlige dyr som kommer fra så mange ulike kilder – antikkens naturhistorie, helgenbiografier, lokale myter og det som etter hvert er blitt mer konvensjonell, vitenskapelig kunnskap – at det skaper sin egen, fabelaktige og faktiske verden. I denne har disse skapningene betydning, de har moral å lære bort, advarsler å komme med og varsler både om verdens undergang og om dens frelse. For en lykke å være historiker! For en glede å kunne dele denne fortiden med andre, nå!

Derfor blir jeg også først uhyrlig glad når jeg ser at noen vil utnytte dette materialet til en bok for barn. Bengt-Erik Engholm og Jojo Falks Sjøuhyrer, oversatt fra svensk til et sikkert og idiomatisk norsk av Anne Horn, åpner med en helt kort rammefortelling om en gutt, et navnløst jeg, som er på fisketur med sin far og som får et eller annet stort på kroken. Fantasien om hva det kan være, blir utgangspunktet for en hurtig gjennomgang av sjø- og vannuhyrenes historie fra renessansen og kanskje middelalderen og frem til vår egen tid – før den vender forskriftsmessig til rammen og oppdagelsen av hva det er som napper. Til sammen blir dette dermed en slags faktabok om sjøuhyrer.

Flat og flat, fru Blom

Det første historiske oppslaget er lett gjenkjennelig som Olaus Magnus’ kart, utstyrt med naivistiske versjoner av et par av hans uhyrer, eller havsvidunder, som det så vakkert og uoversettelig heter på svensk, det er også bokens originale tittel. Og jeg skjønner jo at en illustratør – her Falk – skal illustrere bøker, men originalen er jo så helt og fullstendig vidunderlig, enkelt tilgjengelig i høy oppløsning, hvorfor skal den erstattes med de aller enkleste, helt uskjønne strektegninger, trafikkskiltaktige symboler på de umulige, praktfulle havgående stjernebildene som allerede er blitt tegnet ut for oss for nesten 500 år siden? Og enda mer fortvilende for sånne som meg: Hvorfor begynner teksten ved siden av med å påstå at «For lenge siden, da jorda var flat, fantes det massevis av monstre og uhyrer overalt?» Olaus Magnus og de som gapte foran kartet hans i 1539 trodde da selvsagt ikke at jorden var flat, ingen med et minimum av verdenskunnskap hadde trodd slikt på evigheter – hvor har forfatterne vært i historietimene? Like nedenfor får vi ganske riktig vite at kartet teksten viser til, er «fra 1500-tallet», og da altså fra århundret etter at Columbus seilte mot vest for å komme til India. Det opplagte premisset for den planen var gammelt og fullstendig uomtvistet: Jorden var rund. Det vil også veldig mange av de barna som er i målgruppen for denne boken vite utmerket godt og kunne påpeke nådeløst. Og er det ikke uansett morsommere og mer sprelsk for sånne unger å få sett originalbildene og å få vite det som sant var, at de monstrene Olaus kunne vise frem, hørte til på en bestemt del av en rund klode – i Nordsjøen? En flat jord? For et grimt paradoks, at forfattere om en bok om det faktiske og det fabelaktige ikke vet de aller, aller enkleste ting. For et nederlag for en svensk historielærer et eller annet sted, en lærer som allerede kanskje lever i skjul og under falsk navn, full av skam.

Hvor ble det av fortidens kultur?

Det som derimot er riktig, er påstanden om at det fantes monstre og uhyrer på 1500-tallet. Om ikke overalt, så mange steder. I hvert fall fantes de på mange måter – de fantes som lærd kunnskap, som religiøse visjoner, edsvorne fortellinger og som enkle og direkte observasjoner. Skillet mellom det som var monstrøst og det som ikke var det, er vanskelig, og det er ikke så enkelt som det skillet som trekkes her, mellom stort og skummelt og kanskje ekkelt på den ene siden og vanlige, ufarlige dyr på den andre. Et monster var et dyr som hadde noe å lære bort, å de-monstrere, som altså er selve ordets opphav. Hvaler, sjøormer, spekkhoggere og hedenske havsvin. Men Sjøuhyrer greier ikke holde fast ved det fascinerende ved monstrenes spesielle måter å finnes på. Etter det egentlig løfterike «fantes», etableres det straks en stadig større avstand til virkeligheten når vi får vite at kraken var noe fiskere «fortalte» om, deretter at «i gamle myter fortelles det om» sjøormen, at det er «spennende å fantasere om» nåtidens monstre, før elendigheten endelig er et faktum: I tilbakeblikk blir kjempeblekkspruten den snusfornuftige forklaringen på kraken, som dermed aldri var virkelig og dermed også langt mindre spennende enn de fleste lesere vil ha håpet på. For «Det var trolig en slik [blekksprut] de hadde sett, de som fant på det monsteret som fikk navnet kraken.» Akk, usannsynlige snusfornuft! Hvem er det som skal ha «funnet på» den gigantiske kraken? Hvor ble det av fortidens kultur, dens felles forestillinger og surklende skrekk? Er det virkelig sånn at det satt noen et sted og fant på kraken? Nei, det har de bare funnet på, Bengt-Erik Engholm og Jojo Falk.

Så det er riktig trist, tenker jeg. Dette er en bok om et av verdens morsomste emner og et av dem som burde egge tanken, friste den historiske smakssansen, puste til tvilen på at det bare er nåtiden som er fornuftig og vet at jorden er rund. Men Sjøuhyrer ender opp med å slå fast de tristeste motsetninger, mellom før og nå, flat og rund, fantasi og fakta, funnet på og funnet ut. Hvilke barn er det egentlig som vil bli fortalt at i vår tid vet vi nesten alt, og som så likevel vil være interessert i sjøuhyrenes storhetstid? Hvem vil ikke bli skuffet over at den mektige kraken bare var noe som noen fant på? Og hvem vil ikke se de virkelige bildene av de virkelige uhyrene?

Pladask og unyttig

Dermed kommer det heller ikke som noen overraskelse, men som en trist bekreftelse på fremskrittshistoriens elendighet at når bokens jeg får trukket det han hadde fått på kroken, over båtripen, så viser det seg å være en diger gjedde. Han flytter seg så langt bort som mulig, redd og uinteressert. De må allerede ha lest boken som omgir dem, så desillusjonerte og destruktive viser de seg å være, han og faren. «[N]oe sjøuhyre var det jo ikke. Gjedda ble mat til revungene i skogen.» Der ender den, pladask og unyttig, den store fortellingen om kunnskapens, fryktens og naturens historie: død og likegyldig, mat for skabbete åtseletere. Å, så rasende han ville vært, Olaus Magnus, og for en rettferdighet det ville vært i harmen! Men like lite hjelper det. Den store flotte gjedden og alle de fine historiene, kastet bort som avfall.

Storebrødre kan være de største heltene, i virkeligheten som i litteraturen. Hva ville historien om Brødrene Løvehjerte vært uten Kavrings kjærlighet til sin bror Jonatan? Eller Lillebror og Knerten uten den trauste og trygge storebror Philip? Selv om Alice Lima de Farias nye bildebok Det var ikke jeg! sa Robinhund tilsynelatende handler om å drive med bøll uten å innrømme feil, så handler den kanskje egentlig mest om en elsket storebror med størrelse 78 i sko?

Alle er dumme i barnehagen

For Robinhund har en utrolig grei storebror. Allerede parateksten indikerer hvor viktig denne broren er. På innsiden av omslaget finner vi brødrene hund avbildet med rattkjelke, med skattekart, sovende i samme seng, og lesende i samme bok. De to har en trehytte som er bare deres, og der kan Robinhund fortelle alt mulig til en bror som er «bred som en garasjedør og høy som en grantopp». Når Robinhund skal i barnehagen er det broren som følger ham, og selv om Robinhund påstår at alle er dumme der, må han gå dit likevel. Storebror har sekk på ryggen og tydeligvis et storebror-liv som venter på ham. Uten Robinhund! Og det blir virkelig en dum dag i barnehagen. Robinhund heller melk og søler på Uffle. Han dytter Fanta så hardt på husken at hun faller. På Uffle! Og han skyter fotballen så den treffer stakkars Uffle i magen. Det blir mye kjeft av sånt. Og dermed blir Robinhunds påstand om at alle er dumme på sett og vis sann, uten at han er særlig villig til å se sin egen rolle i det hele. 

Følsomt barneperspektiv

Det å innrømme skyld kan være vanskelig selv for voksne, og ikke mindre bittert for barn. Dette er en bildebok som ivaretar barneperspektivet på en god måte. Typiske situasjoner der Robinhund lar seg rive med og ikke helt evner å stoppe i tide, er gjenkjennelige, og selv om guttehvalpen tøyer strikken for de voksnes tålmodighet, ligger lesersympatien likevel hos hovedpersonen. Episoden der de voksne krever at Robinhund må be Uffle om unnskyldning og han ender opp med å brøle «unnskyld» så høyt han bare kan, er bare nydelig. Alle har vel vært det barnet som med hele seg vil signalisere at dersom de skal be om forlatelse, er det IKKE frivillig.

Uttrykksfulle illustrasjoner

Nydelige er også illustrasjonene. Alice Lima de Faria er kanskje mest kjent som illustratøren av Rumpemelk fra Afrika med tekst av Erlend Loe. Her skapte hun noen afrikanske dyr uten sidestykke. Sleipe løver og lumske aper, som skjulte ting bak på ryggen, og som viste med blikk og gester at de ruget på en stor hemmelighet: nemlig at rumpemelk faktisk fins. Denne uttrykksfulle mimikken og det talende kroppsspråket har de Faria videreført til Det var ikke jeg! sa Robinhund, der hun for første gang illustrerer sin egen tekst. Illustrasjonene bærer en stor del av det narrative ansvaret, og kler på det sparsomme verbalspråket alle Robinhunds emosjoner som spenner fra frekk, furten og brautende til liten og lei seg. Alle de dyriske figurene har sin egen personlighet. Den noe uheldige Uffle som stadig står i veien for Robinhunds utagerende oppførsel, er en litt engstelig kattefyr. Sladrehanken Tjalle, som hele tiden påpeker hva som er gjeldende regler i barnehagen og hvem som har brutt dem, er en liten skinnhellig gnager med store øyne og indignert pekefinger. Det hele er holdt i en disiplinert koloritt som gjør at man får lyst til å gripe etter sånne fargekartnavn som malingprodusenter opererer med: minty breeze? sjøsmaragd? varm lotus? midight oil? Hvis illustratørmarkedet skulle bli for skrint, kan Alice Lima de Faria garantert få jobb hos Jotun, for dette er den vakreste barnehagen jeg noen gang har sett.

Heldigvis for storebrødre

Under et tre sitter Robinhund og føler seg misforstått og sår. Ingen finner ham uansett hvor mye de roper. Alle de andre blir hentet, men Robinhund holder stand på skjulestedet sitt. Da kommer storebror. Han finner selvfølgelig Robinhund. Dessuten tror han på Robinhund når han forteller at det ikke var han som sølte og ødela og sparket… i hvert fall ikke med vilje. Sånt forstår nemlig storebrødre når alle andre er håpløse. Sammen går de hjem i mørket. En stor og en liten, men ellers nesten helt like.

Den franske forfatteren Yves Grevet har gjort seg bemerket i inn- og utland med romanserien om Meto, som han har vunnet 13 litteraturpriser for. Serien utgis nå i Norge på forlaget Mangschou, og Huset er første bind.

1984

Huset er en dystopisk spenningsroman for ungdom, med klare paralleller til George Orwells 1984. Boka skildrer et kynisk og lukket hus hvor manipulasjon, psykisk terror og hardt arbeid er hverdagen til de 64 guttene som bor der. Alt styres av seks «Cæsarer», og Husets øverste leder, Jove, viser seg aldri, men vet alt. Guttene er inndelt i fire fargegrupper etter alder, og når de når en viss alder og størrelse, må de forlate Huset. De lever i sterk frykt for uvissheten om hva som venter dem når den dagen kommer. Meto, som er bokas hovedperson og forteller, vet godt at det ikke er lenge før det blir hans tur, noe som er en av årsakene til at han langsomt og i skjul begynner å stille flere og flere spørsmål om hvordan Huset styres, og hva det egentlig skjuler for dem som bor der.

Den nye gutten

Meto får tidlig i romanen ansvar for å være fadder for en ny gutt som ankommer Huset, og denne gutten, Crassius, speiler på et vis leseren. Både Crassius og leseren blir kastet direkte inn i guttenes hverdag, og ankommer et univers som oppleves som absurd og umenneskelig. Vi får ingen forklaringer på hvorfor ting er som de er, vi blir rett og slett nødt til å gå med på Husets premisser og forholde oss til rammene som oppstilles. Meto må flere ganger fortelle den fortvilte Crassius at han for sin egen skyld bare skal adlyde og ikke vise motstand, fordi man risikerer strenge straffer hvis man ikke tilpasser seg. Hvis man glemmer å telle 50 sekunder mellom hver matbit under middagen, eller på annet vis er opprørsk, kan man for eksempel risikere å måtte tilbringe flere døgn i det store, kalde Kjøleskapet.

I likhet med Crassius må leseren fortolke den lille informasjonen som gis underveis så godt det lar seg gjøre, og ut ifra den forsøke å danne seg et inntrykk av hva som egentlig skjer. Dette gjelder også når Meto på kryptisk vis gir leseren informasjon om konkrete hendelser som har betydning for historien, men som først blir forklart ordentlig lengre ut i boka. Dette er et virkningsfullt grep som bidrar til å opprettholde interessen og spenningen underveis.

Tapte minner

Et urovekkende tema er guttenes kollektive minnetap. «Det er som om jeg ble født den dagen jeg kom inn i Huset», konstaterer Meto. Det eneste guttene vet om fortiden, er presentert gjennom filmen «Lykkehuset» – en filmatisering av hvordan Cæsarene og Husets soldater tilsynelatende reddet guttene fra forferdelige liv for lenge siden, og brakte dem i sikkerhet. Guttene har altså ikke andre minner, noe som i seg selv er veldig ubehagelig, og både fortid og hendelser i Huset korrigeres slik det passer Cæsarene. Eksempelvis skjer dette når en rute knuser, og det går rykter blant guttene om at noen har kastet stein. Dette fører til at de en og en bringes inn til Cæsarene som presenterer dem for den korrekte versjonen av hendelsen: «Fortell oss hva dere tror dere skjønte av hendelsene i morges», og så: «Hør hva som egentlig skjedde og lær det utenat.» Denne tematikken har klare linjer tilbake til 1984, hvor «Reality Control» også er et effektivt middel for å bevare kontrollen i en totalitær stat.

Noen av guttene har, tross minnetapet, allikevel vage ideer om en tid før Huset. En av guttene husker f.eks. ordet «Mamma». Han vet ikke hva det er, men tror det er noe varmt og mykt: «Kanskje et annet ord for pute eller sengeteppe». Disse sekvensene i boka, hvor leseren blir påminnet om at guttene er sårbare unge mennesker, er veldig sterke, fordi de står i sterk kontrast til det ellers ufølsomme og kyniske miljøet de lever i. Som leser kan man nesten glemme hvor grusomt det som skildres faktisk er, godt hjulpet av det nøkterne, enkle og usentimentale språket Meto forteller med, som forøvrig også understreker den følelsesmessige distansen guttene er tvunget til å ha i møte med det de opplever.

Gryende opprør

Guttene kan aldri føle seg trygge, for selv blant dem finnes Cæsars små ører; spioner som rapporterer alt videre. Men Meto er en klok og modig karakter som virker som om han har bevart mer av sin menneskelighet og psykiske styrke enn flere av de andre guttene, og som lettere gjennomskuer manipulasjonen de blir utsatt for. Når han etter hvert begynner å få hjelp fra skjulte krefter i Huset som har oppfattet hans skepsis og mot, blir hans ønske om å avsløre Husets hemmeligheter og å finne ut hva som skjer med de store guttene som må forlate Huset, sterkere enn angsten for å bli oppdaget og tatt for å bryte regler.

Jeg kan avsløre at Meto langsomt blir del av et hemmelig felleskap hvis mål er å frigjøre seg fra Cæsarenes og Joves regime. Dette er opptakten til en kamp om frihet og oppgjør.

Historiske realiteter

Huset er en viktig og tankevekkende roman som tar opp relevante og universelle temaer som undertrykkelse, maktmisbruk og frigjøring. Den skildrer hvordan det er å leve under en usynlig leder som potensielt finnes overalt – og, selv om Huset på mange måter tipper over i det absurde, trekker boka selvfølgelig på historiske realiteter fra tidligere totalitære regimer, hvor bl.a. propaganda, menneskeforsøk og maktmisbruk har vært vanlig. Dette gjør boka ekstra aktuell, og gjør den også opplagt å bruke i skolesammenheng.

Huset er et vellykket og spennende førstebind, som jeg tror mange barn vil ha glede av å lese. Det reises allikevel mange spørsmål som forblir ubesvarte, og boka oppleves derfor som temmelig uforløst – dette skaper selvfølgelig store forventninger til de neste bindene i serien. For hva har skjedd med verden som rettferdiggjør livet guttene må leve? Og hvorfor eksisterer i det hele tatt Huset?

Derfor er det greit å vite at Mangschou utgir bind 2 og 3 allerede våren og høsten 2016, så ivrige lesere ikke skal behøve å vente altfor lenge for å følge Meto og de andre guttene videre.

I år er det sytti år siden Norge ble frigjort etter fem år med tysk okkupasjon, og det skrives stadig bøker om andre verdenskrig. En av årsakene til at krigen fortsetter å fascinere er at det fortsatt dukker opp ukjente fakta som kaster nytt lys over historien. Krigshistorien er fremfor alt blitt mer nyansert i årenes løp. Hvem som var venn og hvem som var fiende den gang, er ikke lenger like tydelig.

Angiver-motiv

Fremstillingen av tyskerne som de onde og nordmenn som representanter for det gode ble for eksempel utfordret i 2003 da boken Kathe, alltid vært i Norge, kom ut. I boken dokumenterer Espen Søbye hvordan norsk politi samarbeidet med nazistene for å ta norske jøder. I høst har Bjørn Westlie dokumentert at NSB brukte russiske krigsfanger til å bygge jernbane i samarbeid med tyskerne, og Dag Tangen har dokumentert at Orkla drev utstrakt samarbeid med tysk næringsliv.

Nyere krigshistorie bryter med andre ord med forestillingen om nordmenn som heroiske skikkelser i kamp mot de onde tyskerne. Forfatteren av Adolf og banden hans, Tor Edvin Dahl, fremstår som en kunnskapsrik forfatter med kjennskap til nyansene som er kommet frem. Det mest konkrete bruddet med helte- og skurkefortellingene finner vi i angiver-motivet som går igjen i alle tre bindene, og som skaper en grunnleggende stemning av frykt og utrygghet. Her er det få man kan stole på.

Far i fengsel

Vi følger de fem medlemmene gjennom tykt og tynt, og for det meste rundt i Oslos gater. Bind én har undertittelen Tyskerne kommer, og utspiller seg de første krigsårene. To av bandens medlemmer, søsknene Borghild og Mikael, opplever at faren deres blir satt i fengsel, for så å dukke opp igjen etter et halvt års tid. Vi får aldri vite årsaken til at faren blir fengslet, heller ikke hvorfor han slipper ut igjen, men vi vet at han er kommunist, og teksten antyder at faren også er angiver. I en samtale med sønnen etter han er kommet hjem, sier han følgende:

– De knekker deg. De knekker alle. De knekker deg selv om du har lovet dyrt og hellig aldri å sprekke, aldri å røpe de andre, aldri si et ord. Alle sprekker. Alle! De har metoder du ikke har hørt om, de kan gjøre ting med deg som er verre enn det menneskene gjør mot dyr. Ingenting kan stoppe dem. Hører du på meg? Skjønner du hva jeg sier? Mikael så på faren. Hadde han også sprukket? Var det derfor han hadde kommet tilbake? Hadde han sladret på kameratene sine? – Og når de er ferdig med deg, sa faren, – når du ligger der og er helt slått ut, så blir du aldri deg selv igjen. Aldri. Forstår du det?

Bevisstgjørende historie

Faren forsvinner på nytt, og er så å si fraværende gjennom alle de tre bindene. Ovenstående sitat er likevel et varsel og et frampek om hvordan dette kommer til å ende. Adolf og banden hans er realisme av det mest usentimentale slaget, og er langt mer sammensatt enn rene underholdningsbøker. Hensikten er å bevisstgjøre, noe jeg synes Dahl lykkes godt med. Bøkene inviterer fremfor alt til refleksjon og ettertanke om krigens konsekvenser på en ikke- moraliserende måte.

Historiene i de tre bindene utspiller seg som nevnt i et univers preget av utrygghet, og hvor ingen er til å stole på. Adolf er bandens leder og dessuten jøde. Opphavet hans spiller ingen rolle i det første bindet, men etter hvert blir skjebnen til Adolf og moren hans en viktig del av fortellingen. Den gir et trist, men troverdig bilde av hva som skjedde med de fleste norske jøder under krigsårene.

Skiftende fortellerperspektiv

I bøkene skifter tredjepersonfortelleren mellom bandens ulike medlemmer. Fortellergrepet skaper fin dynamikk i bøkene, og gjør at vi kan følge ulike handlingstråder parallelt. Forfatteren er best når han forteller fra Borghild og Irenes perspektiv, begge jentene har mer psykologisk dybde enn guttene. Irene er datter av en forretningsmann som er nazisympatisør, og i bind to ligger perspektivet mye hos henne. Hun har stevnemøte med en vakker tysk soldat, og gjennom henne får vi innblikk i hvordan forelskelse gror frem mellom unge mennesker, selv i krig.

Perspektivet ligger også ofte hos Borghild, som vi følger jevnt og trutt gjennom alle tre bind. De hjemlige omstendighetene, med en far som forsvinner og en mor som får baby og gradvis mister livslysten, tvinger den fjortenårige Borghild inn i en tidlig voksenrolle. Borghild fremstår som en klok og modig jente, som utvikler seg i takt med krigen til å bli en reflektert attenåring man får tillit til.

Foruten Irene, Borghild og Adolf, består bandens to medlemmer av Mikael og Klaus. Og når banden opptrer sammen har bøkene elementer som minner om typisk spenningslitteratur, med mye ytre dramatikk. I første bind dreier det seg om å stjele beslaglagte radioer fra tyskerne. I bind to, med undertittel Flukten, handler det blant annet om et fatalt utpressingsbrev, og funn av en skadet motstandsmann. I bind tre, Seier’n er vår! handler det om opprør mot nazifiserte skolebøker, og en episode hvor det gjelder å bli kvitt et lik. Her er også angiver-tematikken tilstede i form av det noe enfoldige bandemedlemmet Klaus. Han plumper ut med hemmeligheter både i tide og utide.

Tidsriktige ungdomsbøker

Adolf og banden hans fremstår med andre ord som tidsriktige ungdomsbøker som nyanserer bildet av nordmenn som utelukkende heroiske skikkelser i krigsårene. Angiver-motivet får frem at fienden like mye befant seg blant folk selv. Alle de tre bindene er imponerende detaljrike med hensyn til tidskoloritt. Her er fine detaljer som at sydamen har nåler i et bånd rundt håndleddet, og at sviskekompott er festmat. Hvert bind avsluttes med et sakprosakapittel som gir historisk bakgrunn til disse bøkene – som anbefales på det varmeste.

Britiske Zoe Sugg, bedre kjent som Youtube-personligheten Zoella, blogger om sminke, klær og livsstil, men også om å slite med panikkanfall og angst. For øyeblikket har hun over ni millioner følgere på Youtube, og videoene hennes er tilsammen sett mer enn 564 millioner ganger. Zoella er flere ganger kåret til årets blogger i England, og hennes bestselgende debutroman fra 2014, Girl Online. Penny har en hemmelighet, er nå oversatt til norsk.

Kjærlighet i New York

Utgangspunktet for romanen er selvbiografisk, selv om forfatteren avviser at det gjelder resten av handlingen. Hovedpersonen Penny bestemmer seg for å blogge anonymt fordi hun gjerne vil sette ord på alt hun har inni seg, men ikke tør å si høyt. På bloggen kan hun være helt ærlig omkring pinlige episoder på skolen (og dem er det mange av), netthets, et dalende venninneforhold og angst. Hun får raskt mange følgere fordi hun er så ærlig, og mange skriver at de kjenner seg igjen i bloggen, og at det hjelper å lese den. Penny blir overveldet og rørt over støtten fra leserne; de hjelper også henne.

Moren til Penny jobber som bryllupsplanlegger, og tar med seg hele familien da hun får et oppdrag i New York rett før jul. I New York treffer Penny kjekkasen Noah. Møtet deres er romantisk på nivå med disneyfilmer: Noah er den usannsynlig perfekte drømmeprinsen, eller med Pennys ord: en «sykt digg rockegud fra New York». Da han inviterer henne med på piknik i måneskinnet, på en hemmelig takterrasse, blir romanen – og romansen – sukkersøt og virkelighetsfjern. Dialogene, meldingene de sender hverandre og generelt hele Noah virker for oppdiktet, selv for fiksjonen. Det viser seg etterhvert at han ikke var helt perfekt likevel, og hemmelighetene hans gir Penny et problem av dimensjoner hun ikke kunne drømme om. Tragedien topper seg når følgerne fra bloggen også vender henne ryggen, og bestevennen Elliot ikke vil treffe henne.

Lett om det tunge

Dagens ungdomslitteratur blir ofte karakterisert som alvorlig og mørk. Død, sykdom eller psykiske lidelser er et gjennomgangstema. Dette skaper sjeldent feelgood-stemning. Resultatet gjør Girl Online til en bok som kan oppleves som både banal og relevant. Zoe Sugg tar opp netthets, intriger og angst på en underholdende måte, blandet med sukkersøt, forenklet romantikk. Kjendisstatusen har nok mesteparten av æren for de høye salgstallene – 78.000 eksemplarer første uka – men boken kunne solgt på egen hånd også.

Jeg måtte spørre meg selv flere ganger om innholdet ødelegger for stemningen i boka, om stemningen ødelegger for innholdet, eller om det rett og slett fungerer. Må alle bøker om alvorlige temaer være så alvorlige selv? Kanskje kan denne nå andre lesere enn de dystrere bøkene om samme tema?

Etter en runde på vloggen (videobloggen) til Zoella, blir det tydelig at det er denne boken hun ville skrive. Hun fremstår ved første øyekast som like sukkersøt og positiv som boken. Hun kan snakke engasjert i tjue minutter om en ny foundation hun har prøvd. Til tross for noen åpenbare likheter med forfatter og tidligere blogger Linnéa Myhre, som også har fått stjernestatus via bloggen sin, vært åpen om egne psykiske lidelser og skrevet roman, blir det meningsløst å sammenligne dem. Zoella er blottet for spydigheter av den typen Myhre kommer med, her er det telys og latter og en smittende naivitet og entusiasme.

Zoe Sugg opplevde, i likhet med hovedpersonen Penny, at leserne av bloggen følte seg hjulpet av at hun var åpen om angsten og panikkanfallene. Hun har sagt at hun håper noe av det samme kan skje med leserne av boka. Som et forbilde for mange kan det få stor effekt å være åpen om psykiske problemer. Når noen som tilsynelatende har et perfekt liv og stort sett alltid er lykkelige, forteller om skyggesidene, kan det bli lettere for andre å åpne seg, møte forståelse eller få hjelp til å komme ut av angsten. Girl Online er utvilsomt en lett og sjarmerende fortelling, men flettet sammen med et vitnesbyrd om angst og hvordan man takler det.

Ikke helt alene

Men hvor personlig og ærlig er den egentlig? Det ble mye oppstyr da det i etterkant av utgivelsen begynte å gå rykter om at Zoe Sugg hadde brukt en skyggeskriver. En vanligere praksis enn mange tror, men at det også skulle være nødvendig når forfatteren ellers lever av å skrive selv, har skuffet mange av hennes tilhengere. Forlaget Penguin har også innrømmet at det stemmer at hun ikke skrev boka alene. Til tross for at Sugg både i boken og på bloggen har lagt vekt på at dette er hennes første bok, som hun lenge har drømt om å skrive, har hun nå gått ut og sagt at hun skriver den neste boken kun med hjelp fra redaktøren. At det både på forsiden og baksiden av omslaget på Girl Online blir presisert at det er «den første boken til Zoella» får i lys av dette et større preg av å være et kommersielt prosjekt, mer enn den ærligheten og åpenheten som preger bloggen hennes.

Jeg skal prøve å skrive dette som et gjensyn; det er ikke mulig å skrive en direkte, uforbeholden førstelesning av Pippi, som om vi ikke visste noe om bøkene fra før. Samtidig vil jeg fremdeles og først og fremst reflektere som en kritiker – i møte med bøkene, ikke som en litteraturhistoriker – på jakt etter virkningshistorie og samtid.

Jeg vil tilbake til bøkene fordi jeg tror at den Pippi vi mener at vi kjenner, er en annen enn den vi finner i bøkene. Vår moderne versjon er dels skapt av filmene. Dels er det også formet av en prosess hvor vi har utpekt Pippi som representant for barns rettigheter og Girl Power, og tillegger henne gode egenskaper som vi mener en slik representant bør ha. Derfor bør et gjensyn med primærtekstene være av interesse.

Pippi blir til

De fleste kjenner historien om da Karin Lindgren var syk, og fant på et fantasifullt navn som moren skulle spinne rundt. Dette var i 1941. I 1944 ble historiene skrevet ut til en fortelling, som først ble refusert av Bonnier og siden utkom på forlaget Rabén & Sjögren i 1945. Den andre boka, Pippi Langstrømpe går om bord, utkom høsten 1946, og den tredje boka, Pippi Langstrømpe går til sjøs (… i Söderhavet) utkom i 1948.

I 1947 kom bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe, som er en kort, gjennomillustrert introduksjon til Pippi og hennes verden. I 1949 kom den første filmen om Pippi, uten at Lindgren selv satte noe pris på den. En tegneserie med Pippi gikk i bladet Klumpe Dumpe i årene 1957–59. Astrid Lindgren var selv manusforfatter, og Ingrid Vang Nyman tegnet. Disse tegneseriene ble utgitt i seks små bøker i 1969–71. Så var det Olle Hellboms film i 1969, med oppfølgere og tv-serieversjon. Resten er historie.

De første norske utgavene ble oversatt av Hans Braarvig, og den første utkom allerede i 1946. Norge var et de første landene som oversatte Pippi, og regnes som et av de tre store «Lindgren-landene», forteller Kerstin Kvint i sin bok Astrid i vida världen (1997). De to andre er Danmark og Tyskland. De norske Pippi-tekstene har vært av variert opphav. De tre originale bøkene er Braarvigs, men Jo Tenfjord nyoversatte noen av tekstene etter hvert. Agnes Bjorvands tre nye oversettelser er vel derfor et restaureringsarbeid på overtid, og første gang at bøkene gjennomgås samlet. Den som samler på bibliografiske fakta har vel dessuten merket seg at de første norske utgavene var illustrert av Alice Midelfart.

Velkommen til den lille byen

Lindgren åpner alle tre bøkene med et eksposisjonskapittel. I den første boka heter det «Pippi flytter inn i Villa Villekulla». I begge de to neste heter det «Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla», og det gir forfatteren anledning til å zoome inn mot den lille, navnløse byen, og mot villaen hvor Pippi bor. I bok 2 kommer en forundret reisende til byen, og den allvitende fortelleren gir ham, og leseren, en oppsummering om hvem Pippi er. I bok 3 kommer en karikatur av en rik, arrogant herremann kjørende til byen, han tror at skiltet til Villekulla betyr at huset er til salgs, og vil uten videre kjøpe villaen. Han havner i en krangel med Pippi som på sedvanlig vis ender med at han blir løftet og kastet.

Allerede i disse tre åpningskapitlene ser vi Lindgren på sitt beste og sitt svakeste, tenker jeg. Innzoomingsteknikken er et fint grep, fullt på høyde med William Heinesens berømte åpning i «De fortabte spillemænd». Miljøet etableres raskt og effektivt, men jeg synes samtidig at karikaturen er i groveste laget. En prektig herre dukker opp og oppfører seg som en ufordragelig drittsekk, bare for at det skal oppstå en situasjon hvor Pippi kan få demonstrere sin overmakt verbalt, etisk og fysisk.

Personene vi møter er nesten utelukkende figurer. Noen av dem gis litt mer dybde, som når vi får se hvordan lærerinnen bruker tid på seg selv mens barna leker under skoleutflukten. Ut over dette er det roller og typer: butikkdame, lærerinne, apoteker, bekymrede foreldre, dyreplagende bonde. Pappa Langstrømpe gis dybde i og med sin ambivalens mellom lengsel etter Pippi og respekt for hennes valg. Tommy og Annika har for det meste lite dybde, men uttrykker til gjengjeld et bredt spekter av følelser. Deres oppgave i bøkene er først og fremst å være Pippis primærpublikum. I tillegg til å være en slik kontrast av normalitet til Pippi, blir de også interessante når de befinner seg i situasjoner hvor de må velge mellom konvensjonell normalitet og lysten til det frie livet sammen med Pippi. Dette er et tema som innbyr til nærlesning og detaljstudier.

Pippi har derimot større dybde og følelsesspekter i bøkene enn vi er vant til fra filmene. Hun gråter, lengter og er ensom. Dette er ting som dels nevnes i episoder, som når Pippi på skoleutflukten brått faller ut av lekens rolle som farlig troll, for å gråte over en død fugleunge. Dels kommer det bare til syne i underteksten, som når hun sier (bok 2, side 15) at hun drømte om faren.

Autoritetene

Et særlig tema er de autoritetene som skal punkteres av Pippi. I bok 3 møter vi to av dem. Den ene er den rike mannen fra åpningskapitlet. «Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem.» Han blir fratatt all sin pompøsitet.

Den andre er den rike gamle frøken Rosenblom. Hun har åpenbart en eller annen viktig posisjon i den lille byen, kanskje vi ser en rest av gammel svensk adel? Dette gir henne rett til å møte opp på skolen, bedrive muntlige kunnskapstester i privat regi, og påføre barna en stigmatiserende veldedighet av drops til de flinke, ullundertøy til de fattige og grynsuppe til de spedbygde. Pippi møter opp til overhøringen, hun saboterer spørsmålene, og etablerer et konkurrerende maktregime av tullespørsmål og gratis utdeling av penger og sukkertøy. I dag virker en slik adelsfrøken som et mildt fiksjonsmonster, men jeg kan godt se for meg at kombinasjonen av kapital og adel representerte en reell maktfaktor i svenske småbyer på 1940-tallet. Jeg kan også godt forstå at dette ble opplevd som en udemokratisk makt som det føltes nødvendig å bekjempe litterært.

Forholdet til faren er derimot påfallende anti-autoritært. I dag er det en innarbeidet konvensjon at barn i barne- og ungdomsbøker skal være klokere enn sine voksne. I 1945–48 må det har virket oppsiktsvekkende at faren frasier seg autoritet og overlater Pippi til sine egne vurderinger og valg. I noen scener kan det faktisk også virke som om Pippi er den voksne, og Efraim er den barnslige.

Byen og øya

Praktisk talt alle historiene utspiller seg i den lille, navnløse byen og dens omgivelser. I bok 2 lider de skipbrudd på ei øy som er i gangavstand til byen, og både i bok 1 og 2 er det utflukter – ut på landet. I den tredje boka foregår riktignok 5 av 12 kapitler på Kurrekurreduttøya, men dette er overraskende lite utviklet, og det meste av det Pippi gjør på Kurrekurreduttøya ligner ting hun gjør hjemme: Hun etablerer nye normer for hva som er verdifullt, og hun overvinner farlige dyr og skumle tyver.

Bøkene er episodiske, slik det lenge har vært vanlig i barnebøker. I den grad det er en gjennomgående intrige i bokserien må det være Pippis forhold til den fraværende faren, som stadig berøres fra ulike vinkler. Reisen til Kurrekurreduttøya i siste halvdel av bok 3 kan best forstås som forfatterens forsøk på å fullføre denne delen av handlingen.

Reisen avrundes likevel med at den nye tilknytningen til faren blir en overgangsfase, og at hun reetableres som et ensomt barn i villaen. Oppbruddet fra øya er dels begrunnet i omsorgen for Tommy og Annikas hjemlengsel, og dels er det begrunnet med Pippis egen rastløshet, slik hun sier det før de reiser dit: «Man kan få nok av hofflivet også og bli lei alt sammen».

Når man gogler etter «kurre kurre dutt island», også på andre språk, finner man selvsagt først og fremst pippi-tekstene, og dernest tekster av typen «den egentlige kurrekurreduttøya er Tabarøyene». Noen peker også på raseperspektivet i denne delen av boka. Jeg skulle gjerne ha lest en dypere studie eller refleksjon rundt hvordan Kurrekurreduttøya og reisen dit fungerer innenfor Pippis liv og bokseriens verden. Jeg tror det ville være et fruktbart perspektiv. Det finnes nok noen slike allerede.

Hva slags opprør?

Finnes det et gjennomarbeidet program for barns rettigheter i alt Pippi gjør? Er hun en opprører med en plan, eller er hun bare en urokråke som først og fremst skal røske opp i konvensjonene?

Jeg er usikker. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, som i 2000 utga boka Pippi og Sokrates, har utformet «Seks teser om Pippi Langstrømpe». En av dem er at hun «setter makten på hodet og gir makt til de maktesløse», en annen at hun, med sine skrøner og lystløgner, «setter verden på hodet og åpner for at alt kunne vært annerledes».

Det er nok mulig å trekke ut et slikt program fra bøkene. Men i mitt gjensyn med bøkene nå i høst, og med min første samlede gjennomlesning på kanskje 40 år, får jeg likevel et visst inntrykk av en frittgående urokråke som uten unntak er uenig med siste taler. Hun virker kontrari, for å bruke et gammelmodig uttrykk.

Kapitlet «Pippi går på marked» i bok 2 viser noe av bredden i Pippis egenskaper, og hun bryter hele veien med alle forventningene som stilles til henne. Hun er jålete på en barnslig måte, hun er rik og spandabel, hun koser seg i barnekarusellen, og hun er en mesterskytter. Hun har enorme krefter, hun beseirer en boaslange, temmer en tiger, og stopper en full bølle. I tillegg forstyrrer hun et teaterstykke fordi hun ikke forstår at det som foregår på scenen er fiksjon. Dette kan enten forstås som uskyldig naivitet, eller som en del av en plan om å spolere et pompøst melodrama.

I bok 1 finnes en lignende kavalkade over egenskaper i kapitlet «Pippi går på Sirkus»: Hun rir på sirkushest, balanserer på line, og beseirer selveste Sterke Adolf. Dette er et kjent kapittel, som også har vært utgitt som lettlestbok, og som det er lett å gjøre gode poeng ut av: det modige barnet som beseirer 40-tallets krigsherre Adolf. Bredden i Pippis egenskaper kommer imidlertid bedre til uttrykk i markedskapitlet i den neste boka.

Pippi har for det første økonomisk og fysisk styrke, slikt som teller i de voksnes verden. Det gir henne et nødvendig ståsted. Men hun har ingen respekt for den autoriteten som følger med dette; hun gir gladelig bort penger.

Én ting er at hun ikke respekterer sin egen rikdom, men hun er også helt uten respekt for alle andre typer autoritet. Hun er partycrasher, lystløgner, lekelysten. Noen ganger er det vanskelig å se at det ligger en idé om barns rettigheter bak alle påfunnene.

To hovedtema

Pippi er både forlatt og frigjort. Hun er selvstendig, utenfor kontroll, og delvis aksepterer systemet henne som et barn utenfor systemet (bok 2, side 42: «Pippi og frøken hadde blitt enige om at Pippi kanskje skulle komme tilbake til skolen når hun var blitt litt eldre og mer fornuftig.»)

Det er to hovedtema i bøkene slik jeg nå ser dem. Dels er det Pippis møte med autoritetene, her er hun en soleklar vinner. Dels er det forholdet mellom frihet og ensomhet. Det er et vanskelig spørsmål, hvor det ikke er lett å kåre vinnere.