«…den fjerde i ei samling på 12 noveller frå teikneserieverda. I hovudsak berekna for alle slags familiar med born i aldersgruppa 4 til 8 år og eventuelt vaksne menneske med humor».

Teksten over er hentet fra hjemmesiden til kunstnerfellesskapet Lol’s Stuff som holder til på Svanøy: Lisa Myklebust, Halvard H. Lunde og Leni Myklebust, som tilbyr tjenester innen musikk, design, litteratur, illustrasjon, videoproduksjon og spørreleker. Og ebøker for barn, som i dette tilfellet. Anmeldelsen bygger på mai-utgaven av serien på 12 bøker: Dei travle dagane.

Prosjektet å gi ut én illustrert tekst/tegneserie i ebok i måneden gjennom et år, gjorde meg nysgjerrig. Jeg lastet ned eboken på iPod og leste. Boka veksler mellom verbaltekst og illustrasjon tradisjonelt satt opp, med tekst og illustrasjon på en side, og hele sider med tre og fire tegneserieruter med dialog i talebobler. Midt i boka viser en allvitende forteller ansikt – i utsagnet «No kjem solopartiet:» fulgt av fire ruter om at det betyr lykke å finne en hestesko.

Til overs

Ola er hovedpersonen, en gutt i førskolealder som bor på ei øy i et stort hus sammen med storesøster, far, farmor og hunden Rusk. Det antydes en familiebakgrunn fra Baltikum (latvisk rømmegraut) uten at det følges opp. Ola har også en voksen venninne som heter Sol. Hun kjører traktor, og har hest og god tid i motsetning til de andre i Olas familie.

Dette gjetter jeg meg til ut fra beskrivelsene i teksten og illustrasjonene/tegningene i boka. Her er ingen rammefortelling eller introduksjon av persongalleriet i mai-boka, antakelig ble de presentert i januar.

Gjennom en allvitende forteller får vi vite at det nærmer seg 17. mai, noe tittelen på boka også understreker. Bestemor har det travelt med å «få klar 17. maidressen til Rusk». Far hjelper storesøster som skal ha eksamen, Ola føler seg til overs og tar seg en tur på butikken. Alle er opptatt med sitt, ingen har tid til Ola, men så kommer Sol på den store røde traktoren sin. Hun har god tid, drikker kaffe og tar Ola med i traktoren. På veien ser de vårtegn, og de finner en hestesko.

Fra en illustrert tekst, der enkle illustrasjoner kun viser det teksten forteller; for eksempel Sol som drikker kaffe, viser Sols ansikt og kaffekopp, skiftes det nå over til tegneserieruter. Teknikken endrer seg fra enkel digitalisert strektegning, til ruter der strektegningene av Ola og Sol og hesten er den samme som før, men det er nå lagt til en bakgrunn i form av bølgende digitaliserte fargestrøk. I tegneseriesekvensen lærer Ola hva en hestesko er, hvordan man skor hesten, og hvordan man kaster med hestesko – en gammel lek. Litt miljøvern er det også presset inn i rutene, og til slutt det nevnte «solopartiet» der noe av tekstens tematikk sies i klartekst: «Finn du ein hestesko langs vegen…betyr det lukke.» Her skifter det tilbake til verbaltekst og enkle illustrasjoner. Ola våkner, det er 17. mai og konkurranser i skolegården etter toget. Gjett hvem som kaster hestesko, gjett hvem som vinner? Og deretter våkner Ola på ordentlig.

Keitet språk og dårlig tegning

En enkel tekst med en enkel handling. Teksten tematiserer det å være liten og føle seg til overs, og viktigheten av å holde vedlike gamle tradisjoner innen husdyrhold og lek. Alt er oppskriftsmessig og politisk riktig, det hjelper dessverre lite.

Her finnes ingen dramatisk stigning, ingen overraskelser, ingenting som driver teksten fremover annet enn forfatternes trang til å formidle litt av hvert. Det tematiske hever seg ikke over enkle klisjeer. Keitet språk og dårlig dialog lugger når du leser.

Nå snakker jeg om verbalteksten. Illustrasjonene og tegneseriesekvensene er av slettere kvalitet, amatørmessig tegnet, og amatørmessig behandlet digitalt. Slik ser det i alle fall ut. Tegningene er rett og slett meget dårlige, de forteller heller ikke noe utover det som er sagt i teksten: Si hest, og tegn en hest. «Mickey Mousing», kalles tilsvarende innen filmmusikk, når musikken følger rytmen og bevegelsen i bildet. Tegneseriesekvensene er slette, det blir ikke tegneserie av å tegne i ruter.

Prosjektet mangler et redigerende mellomledd, en redaktør, slik det ofte gjør når bøker gis ut på egne forlag. Det står ikke hvem som illustrerer boken, begge navnene er oppført som forfattere. På hjemmesiden til firmaet med det megetsigende navnet Lol, kan man lese seg til at en av de tre nevnte er designer.

Siden dette er bok nr. 5, og vi er midt i juni, regner jeg med at nr. 6 er utgitt allerede. Derfor vil jeg tro at noen kjøper disse korte bøkene på 22 sider. De er rimelige å produsere og distribuere, og de koster ikke stort å kjøpe (89,-). Markedsføringen av boka har og en viss form for amatørmessig sjarme når de skriver om: «…mytene og mystikken som er knytt til hesteskoen…»

Vel, jeg anbefaler et Donald i stedet. Eller lån en bok eller tegneserie på biblioteket.

På årets barnebokkonferanse i Stavanger fant man en av Danmarks to nominerte titler til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, Ella er mit navn vil du købe det?, stående på pidestall sammen med andre bøker som utfordrer forestillingen om hva en bok kan være. Spesielt for denne boken er at den består av en grå eske med flekkete avtrykk fra en kopp eller flaske. Rundt esken er det en strikk hvor noen har skrevet «forsiktig, poetsne» med penn. I esken ligger en bunke ark holdt sammen med et hjemmelaget magebelte. I tillegg til arkene er esken full av såkalt «poetsne», det vil si slike papirbiter man finner i lokket på hullemaskiner.

Skaper autensitet

Elementene fungerer utmerket slik de er tenkt, nemlig å gi følelse av å holde noe «ekte» mellom hendene. Alle forfattere er levende mennesker og ikke masseproduserende maskiner, men Hegnhøj bruker formelementer til å rufse til den fasaden som gjør at bøker ligner hverandre som varer på et samlebånd. Forfatterens kreative nyskapninger fungerer også svært godt i sammenheng med den konseptuelle (idémessige) rammen for boken, nemlig at dette er den tolvårige Ellas etterlatte papirer.

Poetsnø drysser ut av esken mens jeg leser arkene, og med jevne mellomrom må jeg legge dem fra meg og koste bort papir fra gulv og bord og sidemannen (jeg leser boken på reise). Her kan det ærlig innrømmes at jeg var i ferd med å utvikle en noe skeptisk holdning til konseptet. Etter å ha lest boken er jeg derimot begeistret for poetsnø, i hvert fall slik det fungerer her. Det blir nemlig fysiske objekter som fortellingen har ladet med betydning, og som på en finurlig måte gjør noen av bokens elementer virkelige.

Boken består av ark som er litt tykkere enn vanlig, og teksten synes være skrevet på en velbrukt skrivemaskin fra fordums tid. Ella fører ordet, og det er stor dramatikk på nåtidsplanet. Vi møter henne like etter at hun har mistet katten sin, Kattekismus. På de nummerte løsbladene veksler fortellingen mellom nåtidsplanet og en hel rekke tilbakeblikk på hva som har skjedd før katten forsvant. Det vokser frem hevntanker etter hvert som vi leser, og poetsnøen i esken vitner om en plan som ble fullført.

Korthogde setninger, variert stil

Tekstene på arkene er korthogde, og minner om kortprosa. Stilen varierer mellom å være høystemt og patosfylt, men med refleksjoner og beskrivelser i et mer avdempet språk. Patos finner vi for eksempel når Ella uttrykker savn etter Kattekismus: «Hvordan skal jeg nogensinde leve uden?» Det kommer frem at det kan være flere årsaker til at katten forsvant, og Hegnhøj skaper spenning via dramatiske frampek der språket gir assosiasjoner til kriminalromaner: «Det er svært at sige præcis hvad der gikk galt» står det på et av arkene. Og på arket etter:

Måske oppdagede mor Kattekismus.

På en eller annen måde.

Vi var ellers så forsigtige.

Fortellingen utspiller seg i et minimalistisk univers som er ladet med flertydighet. Ellas mor driver antikvariat hvor de selger dødsbo, og bor i et bakrom på butikken. Mor er en tvetydig skikkelse. Noen ganger gir hun gode råd i form av fraselignende visdomsord: «Katter går deres egne veje.» sier hun til Ella som trøst. Eller: «Når du bliver 12, bliver alting bedre.» Ella finner en kvittering som antyder at katten er solgt. «Solgt er solgt», sier mor.

Tekstene skildrer en mor som ifølge Ella er begynt å «leve livet», og som forsvinner litt for ofte ut av antikvariatet. Vi får vite at hun «lever livet» med Plageånden, hvis nærvær omtales i skarpe, nedlatende ordelag av den nokså upålitelige jeg-fortelleren som Ella må sies å være. Konflikten mellom mor, datter og ny kjæreste er underspilt og antydes mest i glimt, men den gir nerve i teksten og det ulmer mørkt under overflaten. Ella mener mor underkaster seg plageånden som leser bøker. Det er bøkene som sier hun har astma og reagerer på kattehår. Mor tar parti, katten forsvinner.

Hevnplanen som etter hvert gror frem på nåtidsplanet involverer som nevnt poetsnø. Hegnhøj uttrykker kalkulert hevn ved bokstavelige kalkyler, nemlig tall og beregninger. Ella går til krig mot bøkene i antikvariatet med hullemaskin, og da er det iskald matematikk som gjelder: «Jeg har fået øjnene op for matematikens verden. Lige meget hvor vanskelige problemer, man står ovenfor, kan de løses. Det kaldes problemregning.»

Poetsnø kan tolkes som «fysiske bevis» for at Ella har gjennomført sin plan om å hulle alle bøkene på antikvariatet. Poetsnø kan også leses som bøkenes «jordiske rester», som spiller på de tankene Ella gjør seg om hva en død katt etterlater seg på jorden.

Spontan og utvunget

Ella er mit navn vil du købe det? har noe utvunget og spontant over seg som gjør den til en glede å lese. Her finner man en liten tekst om tallet null formet som en null. En dårlig dag er formet som bokstaver som ramler nedover. Slike og lignende kreative innslag forsterker inntrykket av en original og gjennomarbeidet bok. Mette Hegnhøj er en forfatter som våger seg utenfor allfarvei, og jeg krysser fingrene for at jurymedlemmene i Nordisk råd finner boken prisverdig.

Framtidsdystopier er i vinden. Dødslekene-trilogiens enorme suksess, samt nedslående nyheter om jordens framtid, inspirerer, ser det ut til. Ifølge følgeskrivet, som er undertegnet av Lars Mæhle (men skrevet av forlaget?), er det en viktig bok han har skrevet. Bouvetøya 2052 er ikke mindre enn «Den store norske klimaromanen for ungdom». Mæhle bruker «spenningshistoria som metode for å ta opp temaet klimaendringar for ungdom». Og klimaengasjementet til Mæhle virker ektefølt. Men hva skjer med ønsket om å redde jorda når thrillerens intrigekrav styrer handlingen?

En intrigemaker av rang

La det være sagt med en gang. Boka har driv. Den er underholdende. Uansett hva som videre blir sagt her, skal Mæhle ha honnør for det. Han kjeder ikke leseren sin! Suksessformelen er som nevnt Dødslekene, reality på liv og død. Fem ungdommer fra hver sin verdensdel møtes på den gudsforlatte Bouvetøya og kjemper i århundrets reality-konsept. Alt som skjer på øya blir overført via nettet til milliarder av seere over hele kloden. I svært ugjestmilde omgivelser må deltakerne gjennom ulike klimarelaterte oppgaver før den endelige vinneren kåres. Og leseren heier på Roland, en usikker og radikalisert tenåring. Han er vår mann, selv om han i starten er litt for irriterende og teit til at man virkelig håper han skal vinne. Heldigvis er han mer sympatisk når det røyner på. Og det gjør det jo – etter hvert.

Et grep som skaper driv i handlingen, er bruk av hemmeligheter. Mæhle sper disse ut med sikker hånd. Boka åpner med at arrangørene av reality-programmet «Bouvetøya 2052» ser noe merkelig på en av sine kameraer. De undersøker saken og blir lokket i en felle. De har en forræder i sin midte. Det samme grepet brukes om Roland, som er medlem av den forbudte organisasjonen Klimavokterne. De organiserer opprør mot statsmakten, det mektige og undertrykkende Oljetriangelet. Også her er den en forræder som varsler sikkerhetspolitiet når det planlegges ulovlige demonstrasjoner. Forræderne blir oppskriftsmessig avslørt i slutten av boka.

Alt er ikke som man skulle tro, verken i reality-virkeligheten eller den andre virkeligheten. Fiender er venner, og venner er fiender. Mæhle må samle trådene, og det gjør han, i og for seg. Slutten er overraskende, men en smule forvirrende. Nett-serien som skulle sette klimakampen på verdenskartet, blir avkledd, og dermed får også klimasaken et skudd for baugen. Men bokas bankende hjerte for klimasaken ligger ikke i selve reality-konseptet. Den klimaengasjerte leser må følge andre ledetråder for å bli aktivisert.

Klimakamp

Mæhle vil virkelig skrive den store klimaromanen for ungdom. Boka slutter med 11 sider med kildehenvisninger og anbefalt lesning. Han bygger opp et solid faglig ethos her. Og som han skriver i følgeskrivet: «Men samtidig som forteljinga er ein framtidsthrillar og dystopi, som viser kor ille klimaet kan bli om vi ikkje handlar – i dag, har boka òg eit opplysningsprosjekt.» Men: Boka viser i liten grad hvor ille klimaet kan bli. Det som preger scenene fra Oslo og Bouvetøya, er mer nåtid enn framtid. Opplysningsprosjektet derimot er tydelig tilstede, men selvsagt bygd inn i spenningsromanens intrige.

Hele reality-konseptet er bygget rundt klimakampen. De fem deltakerne får over tre dager oppdrag som kan relateres til ulike utfordringer innenfor miljø og klima. Det er snakk om energibruk knyttet til husbygging, fornybar versus ikke-fornybar energi og klimatiltak rettet mot transport. Men hva slags oppgaver er det snakk om? Første dags oppgave er å finne et telt, fordi – som det står i oppgaveteksten: «I ei tid med stadig meir ekstremvêr og aukande straumar av klimaflyktningar kan kampen for å finne tak over hovudet utgjere forskjellen på liv og død». Det blir ikke mye spenning ut av en slik oppgave, naturlig nok, og derfor har Mæhle lagt inn noen ekstraoppgaver som deltakerne kan løse for å samle poeng. Og her kan man faktisk miste livet hvis man ikke klarer oppgaven. Spennende, men logikken skurrer. For å sitere Roland selv: «kva var eigentleg vitsen med dette aspektet ved konkurransen? Kva hadde den kinesiske nettmogulen å vinne på å utsetje deltakarane – som liksom var her nede for å redde verda frå klimatrusselen – for livsfare?» Spørsmålet er så godt at det nesten velter troverdigheten til hele romanprosjektet til Mæhle.

På slutten av hver dag skal deltakerne i fellesskap forfatte en rapport som skisserer mulige løsninger på dagens klimautfordring. Og deltakerne diskuterer og skriver. Resultatet er velformulert. Og sikkert gjennomtenkt. Svakheter ved argumentasjonen blir kommentert i romanen, og dermed blir eventuelle kritiske innvendinger fra leseren tatt på forskudd. Smart. Jeg har bare en innvending: Jeg husker ingenting av dette i ettertid. Innholdet interesserer meg ikke i den konteksten det blir presentert. Problemet er kanskje at denne rapporten egentlig ikke betyr så mye for utfallet av konkurransen. Det er et gruppeprodukt, og alle deltakerne får like mange poeng. En dårlig rapport får ingen alvorlige konsekvenser. Som leser sitter jeg i stedet og lurer på bokas dramaturgiske gåter, ikke hvordan vi skal få verdens befolkning over på nullenergihus.

Alt er kopier av kopier

Dødslekene er en så opplagt inspirasjonskilde at Mæhle har bestemt seg for å kommentere det i boka. Han lar hovedpersonen selv kritisere «Bouvetøya 2052» for å være et «realityplagiat av verste sort». Og når lillebroren forsvarer serien som «bevisst retro», med henvisning til Dødslekene, parerer Roland med at Dødslekene er en spin-off fra en japansk bok. «Alt er kopiar av kopiar,» sier Roland.

Mæhle trenger ikke å unnskylde seg. De beste bøkene står som regel godt plantet i en lang tradisjon og låner friskt fra sine forgjengere. Tenk bare på Harry Potter-suksessen som utnyttet den velbrukte kostskolesjangeren, men samtidig tilførte den noe nytt. Det samme gjør Mæhle når han lager en klimaroman i rammene av en reality på liv og død. Men det er her det skurrer for denne anmelder. De to ideene spiller ikke på lag. Og når slutten ender i cyberspace, i en slags matrix-aktig situasjon, mister prosjektet bakkekontakt. Mæhle sier her, slik jeg tolker ham, at en reality ikke kan redde jorda. Bare engasjerte personers kamp mot det politiske systemet kan. Boka peker i det minste mot det, for boka og de såkalte klimarapportene mislykkes i å engasjere leseren til kamp for jordas framtid.

Havene i den illustrerte litteraturen er fulle av små øyer med fyrtårn på. Kanskje fordi de er så velegnet for dagdrømmer, enten man vil leie et fyrtårn i sommerferien eller googler «fyrvokter + utdanning + stilling ledig» etter en spesielt hard uke på jobb. Fyrtårn dukker nok også opp i litteraturen fordi de er en setting som både er dramatisk og begrenset: Det følger strenge regler og stort ansvar med tilværelsen som fyrvokter, samtidig som at man er isolert i sin egen lille enhet.

Tove Jansson lot mummipappa lengte etter fyrvoktertilværelsen i boken Pappaen og havet (på norsk i 1966), og hele mummifamilien dro ut til en forblåst knatt for at han skulle få skrive den store romanen om havet. (Den samme historien dannet også grunnlag for en lengre sekvens i Tove Janssons Mummi-tegneserie som har blitt gjenoppdaget og gjenutgitt de siste årene.) Mummipappa kom ikke lenger enn til innsikten «det er stort, det er blått og det er mye», men familien lærte en hel del om oppofrelse og hva som utgjør et hjem. Også norske Martin Ernstsen grep til fyrtårnet når han skildret det dramatisk eskalerende forholdet mellom to kollegaer på et moderne fyrtårn i tegneserien Fugleøya (2009).

Isolert tilværelse

Inga H. Sætres fyrtårn på den oppdiktede Alltingö er ikke et sted man flykter til eller fra, men derimot et hjem for to unge kvinner som aldri har kjent til noe annet. Tilværelsen til de to og inntrykket deres av verden sirkler rundt det som stormene skyller i land, og de har innordnet seg på og gitt navn til de ulike krikene og krokene på øyen. Den utforskende Sølvi og den forsiktige, systematiske Astrid utfyller hverandre sammen med sauen Bæen og hekkende fugler som gir dem egg til pannekakene. På kveldene leser de fra ukebladnoveller hvor førsteelskeren Alfredo sier ting som Carola, jeg elsker dig! La oss gå på kafé!

Den mannlige tilstedeværelsen på øyen er ellers begrenset til et portrett av kvinnenes far, fyrvokter Bjarte Alltingö, og en kaptein fra den forliste båten Benedicte – om en eller begge av dem er døde eller bare fraværende har historien bare vage hint om. Men en dag, etter en sterk storm som rister i hele øyen, banker det på døren i fyrvokterboligen…

Inga H. Sætre gjorde seg først bemerket som serieskaper med Møkkajentene, en tegneserie som skilte seg ut med en hverdagslig og naturlig dialog og en strek som tatt ut av en kladdebok fra ungdomsskolen. Seriens åpenbare kvaliteter føyset den inn i både Morgenbladet og Aftenposten i tillegg til utgivelser på Jippi forlag. Etter flere barne- og ungdomsbøker fulgte hun opp tegneseriene igjen i Fallteknikk (2011), en utgivelse som ga henne Brageprisen. «Fyrvokterne» viser en ny side av Sætre, i alle fall for dem som bare kjenner henne gjennom tegneseriene. Den enkle streken og håndteksten er fortsatt til stede. Men gjennom boken blir den supplert med akvareller og lek med ulike konturer, samtidig som at mesteparten av fortellerteksten er maskinskrevet. Det fungerer som en helhet nettopp fordi Sætres uttrykk så fint skinner igjennom uansett hvilken teknikk hun bruker i illustrasjonene, og at historien konsekvent blir fortalt i dobbeltsidige oppslag.

Forstanden seirer litt

Sætre har tilpasset fortellermåten til historien, med en fortellerstemme som er del av det samme universet som de to unge kvinnene lever i: Alt rundt øyen er «omgiverset», hermetikk er «sølvbokser». Når de to finner en koffert med bokstaver på (Louis Vuitton?) som er full av firkantede papirbiter (tusenlapper!) vet de ikke hva annet de kan bruke papiret til enn opptenning. Men det vet Ola, mannen som plutselig en dag banker på døren deres med kofferten full av ting til salgs som de ikke trenger. Sølvi lar seg halvveis fortrylle av blader som «Damenes fryd», vanntette, skinnende gummistøvler og løfter om glamorøse kaféturer. Uten å måtte avsløre for mye ender det med at forstanden seirer på den ene siden og uforstanden på den andre, og på slutten av boken er det evige status quo gjenopprettet på Alltingö.

Universet i boken er så særpreget og fengslende at jeg reagerte nesten like sterkt som hovedpersonene da Ola og omverdenen plutselig deiste inn hoveddøren i fyrvokterboligen. Han fungerer på grensen til for godt som et forstyrrende element i harmonien, når alt denne leseren ville var å lese mer om det fascinerende dagliglivet og universet til de to fyrvokterdøtrene. Om Sætre har interesse for det, kan jeg ikke annet enn tenke at det ligger potensiale til mange flere historier fortalt fra den lille øyen med fyrtårnet langt til sjøs der du ikke lenger ser land.

Er mennesket egentlig et dyr som holder sine tilbøyeligheter i sjakk gjennom sivilisasjon og kultur? Ja, ifølge den engelske filosofen Thomas Hobbes. I hans noe pessimistiske menneskesyn er mennesket i naturtilstanden et sørgelig skue. Tilværelsen blir en alles kamp mot alle, og moral er knyttet til den sterkestes rett.

Rang og hierarki

Den irske forfatteren Sarah Moore Fitzgerald har skrevet en tilsynelatende typisk ungdomsbok med velkjente ingredienser, men hvor Hobbes sin filosofi er relevant på flere vis. Boken handler om hvordan det harmoniske vennskapet mellom ungdommene Meg og Oscar blir ødelagt av innflytteren Paloma, ei jente som har byttet skole mange ganger. Paloma representerer tilværelsen slik som mennesket ifølge Hobbes gjør i naturtilstanden. I likhet med mange dyr er hun opptatt av rangordning, og å finne sin plass i flokken. Hun har en fascinerende vilje og evne til å iscenesette omgivelsene slik at tilværelsen fremstår som en alles kamp mot alle.

Tro, håp og eplekake er kort sagt en ambisiøs ungdomsroman med flere nivåer. Både personer og konflikter kan leses som representanter for mer generelle tanker om menneskesyn, moral og politikk. Palomas mor viser seg for eksempel å være forretningskvinne, som har følgende livsvisdom å komme med: Det eneste måten å komme seg fram i livet på er å bli kvitt konkurrentene dine. Blås dem av banen. Hemmeligheten er å bruke alle nødvendige midler for å feie dem vekk.

Gode, kristne verdier

I boken representerer Paloma og hennes mor et hobbesiansk syn på tilværelsen. De danner en tydelig kontrast til romanens hovedpersoner, Meg og Oscar, som veksler mellom å ha ordet i boken. Det er spesielt Oscar som representerer bokens gode verdier, nærmere bestemt verdier man assosierer med kristendom, men uten at bokens budskap virker for påtrengende. Idet romanen tar til er Oscar forsvunnet, man tror han har tatt selvmord. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med en ung gutt som har nestekjærlighet som sin fremste egenskap. Oscar har nærmest magiske evner til å føle når folk har behov for hjelp, og baker vidunderlige eplekaker med helbredende kraft.

Oscar fremstår som en kristus-lignende skikkelse i moderne versjon. Han er uselvisk og selvoppofrende, ja, rett og slett snill. I våre dager er snill ofte koblet til dum – dumsnill som det heter. Og til tider har forfatteren gjort Oscar hakket dummere enn nødvendig. Han gjennomskuer aldri intrigemaker Paloma, selv når hun åpenbart farer med løgn.

Falskt brev

Handlingen dreier seg om misforståelser som oppstår i kjølvannet av et falskt brev. Meg skriver et kjærlighetsbrev til Oscar som hun legger under madrassen, før hun flytter med familien til New Zealand. Paloma flytter inn i huset og finner brevet. Hun skriver et falskt brev i Meg sitt navn og gir det til Oscar. Historien er velkjent, og det er skiftet mellom synsvinklene som skaper spenning i boken. Leseren har hele tiden mer oversikt og informasjon over Palomas djevelske påfunn enn Oscar og Meg. Spenningen bygges opp rundt hvor mye hun får gjort før hun blir avslørt, og hvorvidt Oscar vil gi seg til kjenne igjen. Paloma er en bakspiller som behendig unngår å bli avslørt, og det finnes minst en versjon av hennes type i alle klasserom, til alle tider. Paloma fremstår så sammensatt at hun unngår å bli en stereotypi. Istedet minner hun om en psykopat, intelligent nok til å skape frykt og uro hvor enn hun befinner seg.

Uforløst om selvmord

Selvmordstematikken i Tro, håp og eplekake gir den en alvorlig klangbunn som imidlertid forblir noe uforløst. Forfatteren forsøker å nyansere og nærmest begrunne hvorfor Oscar holder seg skjult for familien som tror at han er druknet, et valg som kan virke direkte ondskapsfullt. For å forklare hvorfor han holder seg skjult lesser forfatteren på med dramatiske avsløringer om morens mystiske dødsfall. Jeg synes det virker både malplassert og dårlig integrert i romanen som helhet. Sosial utfrysning er nok til at unge kan forsøke selvmord. Og Fitzgerald gir en usentimental fremstilling av hvordan Oscar gradvis ekskluderes og den voksende ensomheten som leder til den fortvilte løsningen. Det er altså ingen grunn til å overforklare valget slik det blir gjort i boken.

Heidi Grinde har oversatt boken til et lettflytende og smidig norsk, med innslag av muntlige fraser som «sykt vanskelig» og andre gjenkjennelige ungdomsfraser. Tro, håp og eplekake er en roman som lykkes godt med å skape et gjenkjennelig romanunivers, som også sier noe allment om verdikonflikter – med forgreininger til religion og filosofi.

Det skal mye til for å lage et godt, moderne troll. Theodor Kittelsens monstrositeter fra århundreskiftet ser for våre øyne ut som tilrufsede og overvintrede minstepensjonister, med litt ekstra natur her og der som accessoirer. Suvenirbutikker har avtrollet trollene, og selv om filmen Trolljegeren i 2010 injiserte litt primalskrekk i vår nasjonale bogeyman har det manglet på illustrerte eksempler.

Moderne eventyrvri

Helt til nå, for Øyvind Torseter har i det moderne eventyret Mulegutten beæret oss med et riktig så guffent trollskap; en kavalkade av løpsk biologi, udefinert kjøtt og en utstrålende ond vilje som får det til å virke som den naturkraften troll skal være. Trollet er absolutt grusomt, men det er akkurat som om tegningene bevisst svikter når det skal beskrives, slik at trollets fremtoning aldri trer helt frem for leseren. Kanskje like greit, for med Mulegutten har troll blitt troll igjen.

Basert på eventyret «Risen som ikke hadde noe hjerte på seg» fra Asbjørnsen & Moe sine eventyrsamlinger, er Mulegutten blitt en moderne eventyrvri som ikke lar eventyrets formelle regler komme i veien for en god fortelling: En ung gutt reiser ut for å bekjempe et troll og befri brødrene sine (og prinsessebrudene deres), og underveis vinner han en prinsesses gunst. På et punkt opptrer også en saksofonspillende blekksprut.

Kjente figurer

For dem som har lest Øyvind Torseters tidligere bøker Hullet og spesielt Koblinger vil det dukke opp en del kjente figurer her. Den stornesede, mummiaktige, personlighetsløse hovedpersonen har fulgt Torseter som everyman i alle fall siden den førstnevnte boken i 2012, og denne gangen spiller figuren altså rollen som minsteprins. Hvorfor de seks brødrene hans er gnuer utkledd som hipstere fra 1950-tallet kan virke som et mer random estetisk valg, men dette er altså et band som først dukket opp i noen av historiene i Koblinger. Prinsessen med sin karakteristiske profil kan spores til samme sted. Dette, sammen med et sammenfallende omslagsdesign, gjør at Mulegutten, Hullet og Koblinger kan leses som en trilogi bestående av helt ulike fortellingstyper. Det er lekent, og gir enda en dimensjon til et moderne eventyr som allerede er rikt på ting å glede seg over selv om man ikke har fulgt Torseter de siste årene.

Mulegutten er fortalt som tegneserie med snakkebobler, men med rikelig bruk av oppslag over én eller to sider. Mens hovedfigurene kan være nokså minimalistisk tegnet med enkle blyantstreker, er omgivelsene rundt et stadig skiftende sammensurium av flora, steinrøyser og trolsk interiørdesign. Selve hjemstedet til trollet er ikke så mye en hule som et virvar av avsatser, krinkelkroker og – skal jeg innrømme – nokså koselige detaljer: En uendelig avgrunn møter en herregård, om du vil. I tillegg er det en hel del collage-elementer i spill på illustrasjonene. Ofte er det vanskelig å se nøyaktig hva Torseter har gjort som fordrer å ta i bruk collageteknikk – det kan være lite som skiller de ulike lagene som er plassert over hverandre – men de tydelige skillelinjene skaper i det minste detaljer og dybde i bildene gjennom hele boken.

Behersket lekenhet

Boken har en gjennomgående lett og uhøytidelig tone, med dialog som viser at Torseter har et øre for moderne dagligtale. På tross av dette fremstår ingen av figurene som noe mer enn endimensjonale, selv om prinsessen glimter til akkurat nok til at Mulegutten og leserne skal få sansen for henne. På den annen side: Hvor mye personlighet hadde egentlig Askeladden når alt kom til alt?

Mulegutten er lett å anbefale, og med sin beherskede lekenhet vil den nok passe godt til dem som synes bøker som Bukkene Bruse på badeland ble litt vel hysteriske.

Anna Høglund er ein av Sveriges mest omtykte barnebokforfattarar, og ho har skrive eit utal barnebøker. Ho har også fått ei rekke prisar for bøkene sine, blant anna Elsa Beskow-plaketten, Deutscher Jugendliteraturpreis, Augustprisen og Emil-prisen, for å nemne nokre. Bildeboka Dette snakker man bare med kaniner om er allereie ein stor suksess i Sverige, og er trykt i sitt fjerde opplag. Den norske utgjevaren, forlaget Magikon, skriv at «Boka fanger kanskje en tidsånd, og en allmenn følelse av fortvilelse som deles av mange tenåringer».

Kaninen som høyrde for godt

Hovudpersonen er ein kanin som ikkje har det særleg bra, verken med seg sjølv eller omverda. Han er tretten år, og usikker på det meste. Ved å skildre hovudpersonen som kanin markerer Høglund at hovudpersonen er annleis enn dei andre personane vi møter, og skapar slik ein distanse mellom hovudpersonen og omverda. Visualiseringa av det mjuke og vare i utsjånaden understrekar samsvaret mellom den sårbare sjela og det usikre ytre. Så kan ein kanskje tenkje seg at dette er ein typisk tenåringstilstand, men det er det ikkje:

Jeg kom til verden
en vårdag for tretten år siden.
Jeg angret nesten øyeblikkelig.

Allerede som liten hadde jeg ekstremt god hørsel.

Det hjalp ikke
å stappe bomull i ørene.
Jeg hørte rett og slett for bra.
Ikke bare med ørene,

men med hele meg.

Med andre ord: Dette er ein tilstand som har vart lenge. I nokre karakteristikkar eg har lese av boka vert hovudpersonen omtala som introvert eller høgsensitiv. Dersom det er nødvendig å setje ei form for diagnose på han, så kan ein kanskje bruke desse orda, men samstundes er han ikkje særleg spesiell, slik eg les teksten. Kaninen er typisk for mange tenåringar, og han er typisk for mange andre menneske som i periodar av livet er sårbare og inneslutta, eller er plaga av angst og depresjonar.

Teksten er skriven i første persons synsvinkel. Det kan det vere fleire grunnar til. For det første vert vi kjend med hovudpersonen, og tankane hans om eige liv. For det andre vert isolasjonen han kjenner på tydelegare, teksten viser korleis han ser seg sjølv i møte med andre. Slik kjem også prosjektet om å finne identiteten klart fram, og har samanheng med angsten han kjenner på. I tillegg kan eg-sentreringa også lesast som ein tenåringstilstand, eller som uttrykk for at ein kan verte sjølvsentrert fordi ein kjenner på problema over lang tid, og ikkje får hjelp.

Hovudpersonen vurderer seg sjølv hardt og nådelaust, til dømes når han skriv at han ikkje kan tenke, og at han er ei forstyrring i spegelen. Men han er også klok: Utsegner undervegs som «Samhørighet er noe man kanskje må finne i seg selv» viser ei innsikt, samstundes synleggjer utsegna ei sår kjensle av å vere utanfor. Han brukar mykje tid på å leite etter eit ord som kan skildre den tilstanden han meiner karakteriserer tilveret hans, og ein dag finn han det. Møtet med dette ordet vert skildra som ei openberring for han: «Jeg stod og så ned i en grøft. Da jeg så opp, stod det skrevet over hele verdensaltet: Meningsløst. Alt er meningsløst». Verdensaltet vert i denne samanhengen noko nærmast religiøst, og ein kan lett tenkje seg at denne openberringa berre er negativ, men det er den ikkje: «andre kaniner før meg hadde følt det samme og gitt det et ord». Ordet ’meiningslaust’ vert ei form for fellesskapsord, som gjev trøyst for alle kaninar.

Kaninen har ikkje tydelege kjønnskjenneteikn. På alle ikonotekstane (eit samleomgrep for bilde og tekst, som kommuniserer samtidig til lesaren) vert kaninen teikna med kvit pels og raude sko. Dette er eit viktig signal om at problematikken er like aktuell for gutar som for jenter. Og det som tidlegare kanskje vart sett på som typiske jenteproblem, er like viktige for gutar. Kaninen tenkjer på utsjånad, og på at han ikkje er populær nok: «Av og til når jeg er med andre, føler jeg meg utkledd som en annen». Kjensla av å vere usikker på sin eigen identitet er ein sentral tematikk, som vert understreka gang på gang: «Egentlig liker jeg andre mennesker. Men jeg trenger å være alene for ikke å forsvinne litt, eller begynne å mene det samme som den som akkurat da er i samme rom».

Dei støttande vaksne?

Det er ikkje eit enkelt forhold mellom mor og barn i denne teksten. Allereie den første ikonoteksten viser dette, faren klemmer barnet sitt og smiler, mora er fråverande og verkar nesten uinteressert.

Bestefaren fortel til kaninen då kaninen er liten at i gamle dagar hadde vi «mange fiender, som vi måtte være redde for». Bestefaren meiner at i vår tid har redsla mista «sin egentlige funksjon». Men det gjer ikkje redsla mindre verkeleg for kaninen som opplever henne. Utsegna til bestefaren går rett inn i debatten om angst og depresjonar i den vestlege verda: Kva er grunnen til at vi har store utfordringar med desse problema, vi i vår velstand?

Trass i ein disharmoni i forholdet mellom mora og barnet er der likevel også samanhengar mellom generasjonane. Både mor og bestefar vert skildra med hengande kaninøyrer på fleire av ikonotekstane, og kaninen får ei erkjenning av at bestefaren har dei same erfaringane som han: «Da vi var på vei ut, skjedde det noe rart (…) Jeg så meg selv da jeg møtte bestefars blikk. Eller rettere sagt: Vi var den samme». Slik vert det på nytt påpeika at alle dei tre generasjonane ber på dei same erfaringane, alle har kjent på redsel, men kanskje dei har takla den på ulik måte, og problematikken løfter seg slik ut frå tenåringsperspektivet og inn i dei allmennmenneskelege erfaringane.

Denne bildeboka tek opp eit alvorleg tema, og vender seg først og fremst til unge vaksne og vaksne. Dei fleste illustrasjonane er mørke, og tekstane får fram isolasjonen og angsten til hovudpersonen. Likevel, det er ikkje ei bok utan håp. Kaninen tek med seg visdomsorda til bestefaren og grublar seg fram til ein slags konklusjon: «Jeg er enig i at man er sin egen verste fiende. Men hvis alt også er sin egen motsetning, kan man jo samtidig være sin egen beste venn».

Eit anna poeng i boka er at kaninen finn ut at mange kan ha det slik. Dette er med andre ord ikkje ei eineståande erfaring, men ei erfaring som mange har før og etter tenåra, og som dei lever med. Innleiingsvis var det å høyre eit problem for kaninen, til slutt har verbet vorte endra til det «å høre sammen med alt som fins».

Det er ei perle av ei bok som gjer stort inntrykk nettopp fordi den evnar å formidle ei sår livserfaring, men likevel skape rom for håp og livsmot.

Kritiker er et nordisk litteraturtidsskrift som første gang kom ut i 2006, og som i 2013 ble nominert til Årets kulturblad av Föreningen för Sveriges kulturtidskrifter. Som man kan lese i et tekstutdrag fra nettsidene deres, http://www.kritiker.nu, vil redaksjonen at tidsskriftet skal være et sterkt kritisk forum for litteratur og skille seg fra den mer overflatiske dekningen man finner i nyhetsmediet. Fokuset i Kritiker skal ifølge redaksjonen ikke være å beskrive eller analysere bøker, men «selve leseakten», som innebærer at litteraturen ikke er tenkt som noe avsluttet. Denne åpne, kunstfilosofiske tilnærmingen gjør tidsskriftet mer tilgjengelig for andre fagfelt enn litteratur.

Siste utgave av Kritiker tar for seg temaet barn og litteratur, og i tråd med målsetningen gjør de dette med bred penn. De ulike forfatterne som er representert skriver ikke bare om litteratur for barn, også litteratur om barn, litteratur av barn og barndom som konsept er dekket. I tillegg knyttes artiklene sammen av kunstneriske bidrag – essays, litterære tekster og illustrasjoner er med på å skape et metanivå og en undring rundt temaet. Tilnærmingen er så bred at det kan være vanskelig å holde tråden gjennom tidsskriftet. Overordnet vil jeg likevel si at en diskusjon om litteratur for barn er den dominerende.

Forfatternes stemme

Det er en stor fordel for Kritiker at mange av tekstene er skrevet av utøvende forfattere som forteller om sine konkrete erfaringer. Disse tekstene gir klare bilder på hva slags problemstillinger som kan oppstå når man utvikler barnelitteratur.

I artikkelen «Muren» forteller ungdomsbokforfatter Jessica Schiefauer om press fra forlaget og samfunnet for øvrig om å tilpasse bøkene til målgruppen. For å utgi sin første bok måtte hun etter instruks fra forleggeren tilpasse formatet og legge inn en tydelig konfrontasjon og forsoning, noe hun syntes svært lite om. Schiefauer opplever at det eksisterer en mur mellom litteratur og litteratur for unge voksne, hvor ungdom på en eller annen måte skal beskyttes fra det uforståelige eller det vanskelige. Og det er voksne som roper på beskyttelsesmuren, sier hun, ikke de unge voksne.

Den norske forfatteren Gro Dahle opplever også at voksne er i overkant redd for hva barn tåler. Hennes billedbøker for barn tar ofte opp mørke temaer fra barns liv, som omsorgssvikt eller vold i hjemmet. I en av historiene hennes, Sinna mann, skildres en far som blir stor og farlig når han blir sint, hvilket gir et uhyggelig bilde på en voldelig far. Men mens de voksne kan gråte eller synes dette er ubehagelig, sier Dahle at hun aldri har møtt noen barn som har blitt redde av historien. Dahle anerkjenner at det er en balanse mellom å være kunstnerisk og pedagogisk, men hun er opptatt av at vi må ta barnas mørke på alvor og se at barn er individer på lik linje med voksne.

Tekstene i Kritiker stiller spørsmål ved noe viktig i det å skape kunst for unge: Hvem skal bestemme hva barn og unge kan forstå eller tåle? Og hvor skal man sette grensene? Også i scenekunst er det lett å tenke at yngre målgrupper har behov for enklere, mer tradisjonelle historier med et innhold de kan tåle. Men som vi for eksempel så i Ann Liv Youngs prosjekt med ungdom under Stamsund Internasjonale Teaterfestival i år, er det verdt å sette spørsmål ved vår vurdering av de unges evne til å delta i grenseutforskende teaterformer.

Tilpasning

Temaet tilpasning diskuteres også i et referat av en samtale mellom de to illustratørene Ann Forslind og Emilie Östergren, som begge lager fortellinger for barn. Östergren har en nokså pragmatisk holdning og mener det er naturlig å ha en enklere dramaturgi og et klarere tema når hun henvender seg til barn. «Folk säger jo, du kan göra samma historier för barn, men det är bara ord,» sier hun. Forslind på sin side sier at hun også tenker annerledes når hun tegner for barn, men kvier seg for å kalle det tilpasning. For henne handler det heller om å ta barnets perspektiv og kommunisere med den man skriver til.

Det Forslind kommer inn på her, og som jeg savner litt i øvrige diskusjoner i Kritiker, er at tilpasning kan handle om andre ting enn å forenkle og tydeliggjøre. Innenfor scenekunsten har for eksempel teaterprofessor Faith Guss laget teaterforestillinger basert på observasjoner av barns lek, med et premiss om at det finnes et eget estetisk formspråk i barnekulturen som voksne kan sette seg inn i. Guss har observert at barn utfordrer fortellerstrukturer og hierarkier i lek, og at det ikke nødvendigvis er forløpet som fenger, men bestemte situasjoner og temaer. En interessant påstand fra Guss er at teater for barn burde ha en mer åpen form som tillater eksperimentering og utforskning. Slik det framstår i Kritiker, mangler det en diskusjon på litteraturfeltet rundt potensialet i å tilnærme seg målgruppa og la seg inspirere av barnas uttrykksmåter.

Den eneste som skriver om tilpasning på denne måten er dramatiker og regissør Malin Axelsson, i teksten «Den barnsliga teatern – om lekens estetik och föraktet för det barnsliga». Hun poengterer at det å ta barnets perspektiv ikke handler om å «sänka sig» til barnets nivå, men å heve seg over hierarkier og konvensjoner og tørre å være mer leken, slik dadaistene gjorde det på starten av 1900-tallet. Hun mener vi kan snakke om det barnslige teatret på tvers av aldersgrupper. I Kritiker er det mange diskusjoner som behandler skillet mellom barne- og voksenkultur, men det står overraskende lite om hva barnekulturen i så fall kan innebære.

Barnelitteratur som speil

Et annet tema som går igjen i flere av artiklene, er barns evne til å speile seg i historiene de møter, og hva slags betydning det har for deres identitet og forståelse av verden.

I artikkelen «(Vi)ssa barn» sier Sarah Abdollahi at den som skriver om barn har stor makt, og at selv om barnelitteraturen kan virke ren og uskyldig, er den også med på å bygge opp de unges bevissthet. Historier kan gi barn styrke, skriver hun, men de kan også krenke dem og gi dem et dårlig selvbilde. Blant annet nevner hun tegneserien Bamse och Svartskalle, som i 1988 ble gitt ut av Statens Innvandrerverk for å motvirke mobbing. I fortellingen møter vi et piggsvin med svarte pigger som ikke får leke med de andre, men som etterhvert blir godtatt fordi han er kjempegod i fotball. For Abdollahi blir dette et bilde på at «brune barn» først kan bli en del av «det hvite fellesskapet» når de gjør nytte for seg, og hun bruker det som eksempel på at språket kan være med å normalisere rasisme.

Ylva Gripfelt er også opptatt av språkets makt over barnet. I teksten «Vitare kan ingen vara», analyserer hun boka The Bluest Eye fra 1970 om Pecola, en afroamerikansk jente fra Ohio i USA, som drømmer om å bli hvit. Pecola ser bilder av hvite mennesker overalt, og for henne har blondt hår og blå øyne blitt definisjonen på vakker. Gripfelt mener Pecola blir fullstendig henvist til ideene som ligger i språket, fordi hun mangler en egen stemme.

Gripfelt og Abdollahi bruker begge eksempler på rasisme for å vise hvordan barn speiler seg i fortellingene de møter. Artiklene blir særlig interessante i lys av Kristin Hallbergs analyse av barnelitteraturen i «Barnlitteraturens spegel». Hallberg jobber med barne- og ungdomslitteratur både som forsker og kritiker og forsøker å gi et bilde av hvordan barnet egentlig blir framstilt i denne sjangeren. Hennes konklusjon er at barnet oftest ikke møter et speil av seg selv, men et speil av et voksenlitterært barnekonsept.

Barns evne til å speile seg i historiene vi voksne forteller, og den makten vi voksne har til å påvirke barnets bilde av hvem det er eller bør være, er noe utøvere innenfor all kunst for barn er nødt til å forholde seg til. Det er interessant å tenke over hva slags type barn vi framstiller i fortellingene våre, og hvilke deler av barnekulturen vi unngår å vise fram.

For bredt

Noe som ødelegger litt for leseopplevelsen av tidsskriftet som helhet, er at temaet barn og litteratur er blitt tolket veldig vidt. Jeg har trukket fram tekstene som tar opp kunst for barn, men det tas opp en overflod av problemstillinger, og på et så kunstfilosofisk nivå, at helheten kan bli overveldende og uoversiktlig. For eksempel oppleves artiklene om skolesystemet litt på sidelinjen i akkurat denne utgaven, og en tekst av Tone Schunnesson som diskuterer homoseksualitet i forhold til konseptet om reproduksjon, er veldig vanskelig å se i sammenheng med resten av stoffet. Jeg tror redaksjonen med fordel kunne snevret temaet litt inn, eller foretatt et mindre utdrag av tekster. Da ville man kunne fått et mer oversiktlig tidsskrift og kommet enda mer i dybden på enkelte spørsmål.

Men for all del, mange av problemstillingene som tas opp i bladet er aktuelle og relevante, også for scenekunstfeltet. Både når det gjelder diskusjonen om å tilpasse seg til en yngre målgruppe og refleksjonene rundt barns evne til å speile seg i de fortellingene de møter. Det høye ambisjonsnivået i tidsskriftet åpner for en faglig sterk refleksjon hvor diskusjonene både er konkrete og mer overordnede. Det trekker litt ned for leseopplevelsen at tekstene spriker i så mange retninger, men er man villig til å sortere litt i stoffet, tilbyr dette nummeret av Kritiker skarpe spørsmål og observasjoner om barn og kunst.

Anmeldelsen ble først presentert på scenekunst.no 18.08.2015. 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Skulle jeg ha gjort denne omtalen ordentlig, måtte jeg ha tatt en tur til Paris og New York. Bøkene det dreier seg om er nemlig ment å ledsage et besøk i de to storbyene. Helst burde jeg ha vært i Paris og New York med en representant for aldersgruppen de er beregnet på. Da kunne vi ha testet dem ut. Her jeg sitter nå, barnløs i Oslo, må jeg lene meg på andre vurderingskriterier.

Finn x feil

Paris- og New York for barn er norske oversettelser/tilpasninger av en fransk serie med reisebøker for unge. De er en blanding av turistguider og aktivitetsbøker, som presenterer et standardutvalg av byenes landemerker, severdigheter og kulinariske særegenheter med små drypp av historisk trivia, mens hver side er utstyrt med oppgaver og leker. Av sistnevnte finnes det blant annet labyrinter, finn x feil, fargeleggingsleker, bokstav- og talloppgaver. Noen av disse er nyttige, som å lære å orientere seg i Paris’ metrokart og å navigere etter rutenettet i New York. Andre mangler både pedagogisk og bymessig relevans og virker hektet på kun for at konseptet skal virke gjennomført.

Man kan definitivt lære litt av disse bøkene, og den grafiske utformingen er ikke så verst. Boksidene er fargerike collager av tekst, tegning, fotografier og postkortmotiver. Men jeg synes at ett av grepene, formodentlig tenkt å styrke appellen til målgruppen, ikke er særlig vellykket: Paris og New York presenteres av henholdsvis duoen Pauline og Martin og trioen Mia, Taylor og Joshua. De unge guidene er pregløse og generisk tegnet, og serverer faktaopplysninger som virker så upersonlig skolebokaktige at jeg ikke helt skjønner hvorfor disse karakterene er der – og når de ikke lenger er der, slik det er tilfellet litt uti New York-boken, skjønner jeg i hvert fall ikke hvorfor de var der i utgangspunktet.

Duke Elingto

Når jeg leser de to bøkene sammen, blir jeg slått av kvalitetsforskjellen mellom dem og hvor forskjellig attraksjonsverdi de respektive reisemålene får i sammenligningen. Begge er skrevet av Stéphanie Bioret og grafisk utformet av Julie Godefroy, mens Britt Schjøth-Iversen står for oversettelsen og Christine Sunde for den grafiske tilpasningen av begge bøkene til norsk. Men i Paris er opphavskvinnene åpenbart på hjemmebane. Paris-boken er mer gjennomført, mer tiltalende, ja, simpelthen bedre enn boken om New York. Hvis bøkene skulle være utgangspunkt for å bestemme feriedestinasjon, blir valget dermed enkelt: Paris fremstår som en langt vennligere by. New York er riktignok større, lettere å gå seg vill i og vanskeligere å få grep om enn Paris – inntrykket som gis her, er at byen slett ikke egner seg for barn. Sånn sett er det litt morsomt, men neppe ment som en morsomhet, at de unge guidene nesten helt forsvinner i New York. Til tross for en og annen påminnelse glemmer jeg at det er Mia, Taylor og Joshua som forteller om Wall Street og som sammenligner høyden på skyskrapere.

Dessuten er New York-boken visuelt sett kjedeligere. Det skjer ikke like mye i sammenstillingen av elementer her som i Paris. Boken virker rett og slett dårligere utført, noe som også viser seg i aktivitetene. I bokstavoppgaven der man skal komme frem til hertugen av jazz, har de ikke vært særlig rause med bokstavene som skal stokkes i riktig rekkefølge. Med det jeg har til rådighet, blir resultatet bare «Duke Elingto». Det er mulig at jeg misforsto oppgaven.

Overflødige guider

Jeg aner virkelig ikke om Paris- og New York for barn vil kunne berike byopplevelsen for de unge. Bøkene rommer en passelig mengde mer eller mindre tilfeldige fakta, og flere av oppgavene kan tilby et visst læringsutbytte. Innimellom tar jeg meg i å tenke at titlene er litt villedende, at Paris/New York for barn ikke betyr barnas Paris/New York, men bare den standardiserte turistguiden med obligatoriske landemerker og museer formidlet til barn. Det er her jeg mener grepet med de unge guidene ikke lykkes: De er aldeles blottet for personlighet. Egentlig er de overflødige. Det gjelder særlig for New York-boken, der de introduseres i begynnelsen og knapt får opptre senere.

Som sagt: Jeg fikk ikke anledning til å teste ut bøkene skikkelig. Dessverre ble det ingen tur til Paris og New York. Ikke denne sommeren. Neste gang jeg drar, med eller uten barn, tviler jeg på at disse bøkene blir med.

Eg merkar ei stødig litterær røyst med det same eg opnar Alberta Ensten och uppfinnarkungen, ei røyst som raskt gjer meg trygg på at Klingenberg fortener nominasjonen til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris 2015. Boka er det sjølvstyrte området Åland sin representant på nominasjonslista.

Julegran i munnen?

I ein kort prolog presenterer Klingenberg lesaren for skurken i historia, den lumske Abraham Trynevald som stel geniale oppfinningar for å rane til seg merksemd og ære: «I morgon vid den här tiden skulle alla i hela staden fira honom. ”Uppfinnarkungen, Uppfinnarkungen” skulle de ropa, stadsorkestern skulle spela Sundvikshymnen till hans ära och stadens invånare skulle flagga». Ein slik stormannsgalskap har lesaren truleg møtt hos skurkar i andre barnebøker, men Klingenberg maktar likevel å halde eit uføreseieleg driv i forteljinga. Når første kapittel opnar, er det med tittelen «Alberta får en julgran i munnen».

Korleis skal dette gå til, tenkjer sjølv den vaksne og i augneblinken kanskje ikkje heilt finstilte lesaren. Forklaringa kjem raskt nok. Tannlegen spør Alberta om ho vil ha farge på tannreguleringa som han skal setje inn: «A hioo ie ha oåo ä, hade Alberta svarat. (Hon menade att hon inte ville ha någon färg». Dette misforstår tannlegen totalt, og sett inn ei glitrande diamantrad i kjeften hennar: «En stund senare såg Alberta ut som en amerikansk julgran i munnen».

Frisk og småfrekk tone

Slike snertne, overraskande samanlikningar kjenner ein også frå ei lang rekkje barnebøker – Astrid Lindgren og Maria Parr er berre to av fleire som meistrar det. I historia om Alberta og mora Pia Ensten både turnerer og balanserer Klingenberg denne typen humor godt. Tonen er frisk og småfrekk, men sjeldan berre flåsete, og formuleringane hennar er sterke nok til å vekke sjølv lesaren som slumrar i sofakroken: «Hon var smartast av alla men skröt inte om det. Hon var aldrig elak mot någon. Och så doftade hon gott, som en blandning av katter och kanel».

Dette er Tor sine tankar om Alberta, og sidan Tor er forelska i Alberta, er dei ikkje reint objektive: «Tor hade aldrig sett något så vackert som Albertas tandställning. Det såg ut som om hon hade ätit diamanter». Men Alberta har eit godt auge for Tor òg, så det får stå si prøve. Saman blir dei to tatt med opp i lufta. Pias siste oppfinning – og bidrag til den store oppfinnarkonkurransen – er eit flygande hus som fantastisk nok går på sky- og solenergi. Pia har vunne denne konkurransen fleire år på rad, det er ho som er den rettmessige oppfinnarkongen, og ikkje juksemakaren Trynevald, som her kjem flygande på ein luftscooter for å stele oppfinninga hennar. Eg trur ikkje eg røper for mykje om eg seier at dette er ei glad-historie som endar med at heltane vinn og skurken taper så det ljomar. Men den lukkelege slutten kan også lesast med feministiske briller, særleg i lys av ein av Trynevalds siste replikkar, etter at han er blitt lurt trill rundt av Alberta og Tor: «Han rös till. Det måsta vara inbillning. En liten flicksnärta kunde väl ändå inte…».

Det er barna som reddar dagen i denne boka. Dei vaksne er stort sett opptekne med å konkurrere og avansere. Medan dei vaksne, inkludert Pia Ensten, ofte er sjølvopptekne og omsynslause, har Alberta og Tor stor rettferdssans og mot til å gjere godt. Difor pønskar dei ut ein plan for å nedkjempe Trynevald, og utan å røpe for mykje, må det nemnast at den vakraste tannreguleringa i verda spelar ei avgjerande rolle.

Mykje bra under sola

Illustrasjonane spelar òg ei viktig rolle i, eller saman med, teksten. Bileta spelar på lag med orda utan å redusere eller forflate dei; her ville teksten utvilsamt ha fungert godt på eiga hand, men den synest likevel å få ny giv av bileta. Alberta och uppfinnarkungen er ikkje først og fremst original, men opnar eit univers som er uføreseieleg og levande, og gir såleis ei tvers gjennom fornøyeleg leseoppleving. I denne samanhengen veg kvalitet meir enn originalitet.

Boka tilfører altså ikkje så mykje nytt under sola, men det er då mykje under sola som allereie er verdt å bruke tida si på. Det håper eg mange barn vil gjere. Kanskje kan dette vere til miljøteknologisk inspirasjon for ein ny generasjon forskarspirar med både rettferdssans og oppfinnartrong?

Den omdiskuterte setningen lød: «Det gjekk eit iskaldt drag gjennom rommet.» Den er hentet fra Tor Arve Røsslands siste roman, som ifølge vaskeseddelen er en grøsserlignende fortelling. Glimt rommer mange effekter som er inspirert av filmer og bøker om overnaturlige krefter som forstyrrer og plager mennesker. I begynnelsen møter vi Jon og hans mor som har flyttet til en liten øy. Jon stammer, har vært ensom i byen og håper på nye venner. En liten kameratgjeng bruker øyens ungdomshus som øvingslokale. Her foregår det uforklarlige ting, og Jon og hans nye venner vil finne ut hva det er. Huset synes å være besatt av demoner.

Billig effektmakeri

Her finnes poltergeistlignende effekter med vannkraner som plutselig slår seg på, og biljardkuler som spretter uforklarlig avgårde. Her er gjengangerlignende vesener, som blodige jenter og tyske soldater, og skingrende latter og hvisking og skrik. Og stadig vekk går det iskalde drag gjennom rommet.

En del av dette er billig effektmakeri og nærmer seg klisjéenes verden, i hvert fall for oss som har sett en del skrekkfilmer. Det mest virkningsfulle spenningselementet er spørsmålet om hva som befinner seg på filmen til Jon. Han har nemlig skjult et kamera i ungdomshuset. Selv en garvet leser skvetter til av disse nifse filmene, som i tillegg gir romanen en klar fremdrift. For hvem er disse hvileløse gjengangerne?

Parallell krigshistorie

Det får vi i grunnen vite ganske tidlig. Fortellingen i nåtid om Jon og spøkelseshuset veksler med en fortelling fra krigens dager. Der følger vi den femtenårige, foreldreløse Solveig, som får huset sitt annektert av tyske soldater, og som arbeider for dem som hushjelp. De første kapitlene om Solveig er noe stillestående, men etter hvert utvikler det seg til å bli en interessant fortelling om misforståelser og svik, og hvordan øyfolket vender henne ryggen. Solveigs historie har ingen grøsserelementer i seg, men her viser forfatteren seg som en god karakterbygger. Solveig blir uforskyldt gjenstand for erotisk begjær, og det er hennes opplevelser som gir Glimt tyngde og alvor, og gjør boken til mer enn en underholdningsroman.

Sympatisk hovedperson

Forfatteren skildrer også Jon på en fin måte. I begynnelsen fremstår han som en sympatisk outsider og antihelt, hemmet av at han stammer, en lyte han gjør alt for å overvinne. Jon endrer seg gradvis gjennom boken, og dristige fremstøt på kjærlighetsfronten gir ønsket resultat til slutt. Glimt følger i så måte oppskriften til utallige ungdomsromaner, men klarer likevel å skildre ungguttens ensomhet på en måte som både er troverdig og nyansert. Det gjelder spesielt beskrivelsen av forholdet mellom Jon og moren. Selv om Jon aldri har fortalt hvordan han har det, forstår både han og leseren at mor vet hvor ensom han har vært i byen, og at hun på diskret vis gjør sitt beste for at ting skal bli annerledes på øyen.

Påklistret finale

Glimt munner ut i en noe presset sammenveving av fortid- og nåtidshistoriene, i en slags profeti om kommende, grusomme hendelser. Her bruker Røssland elementer fra science fiction-sjangeren, nærmere bestemt oppløsning av tid og rom. Det kan fungere hvis det virker motivert, men i Glimt virker det snarere som et noe påklistret forsøk på å servere nok en fiffig overraskelse.

Det er en trend i tiden at det er ungdom selv som skal bestemme hva som er godt og dårlig, ikke fisefine bokanmeldere. Men jeg tror ikke man skal ta det for gitt at ungdom har dårlig smak og utpreget sans for klisjéer. Man kan lese grøsserelementene i Glimt som typiske virkemidler fra en noe klisjéfylt sjanger. Jeg synes uansett at forfatteren kunne vært mer original i gjenbruken – med litt færre iskalde drag gjennom rommet.

Torstein er en intelligent, om noe arrogant fyr. Han har skjønt hva lærerne ser etter, og klarer med et minimum av innsats å gi dem det. Dagene består av helt normale ting som skole, kjæreste, henge på senteret og trene sammen med bestekompisen Mads. Treningen er det eneste som gjør at Torstein skiller seg ut.

Første gang vi møter Torstein sitter han på gutterommet med en pistol og tenker at livet snart er over. Han vil se seg selv i speilet når han trekker av, og det siste han sier skal være navnet til Viktoria. Det er utvilsomt en sterk åpning, men etterpå fortsetter en hverdagslig handling i temmelig langsomt tempo.

Spenningen hviler i for stor grad på at leseren har blitt fanget av den første scenen. I de påfølgende kapitlene kunne forfatteren godt lagt et bedre grunnlag for hvordan vi forstår Torstein som person. Hvordan han er nå, kommer tydelig og utmerket frem gjennom det konsise språket, han klarer til og med å få den utskjelte og lite litterære formuleringen «og jeg bare…» til å fungere uten at det blir banalt.

En samtale med storebroren Kjetil viser at Torstein ikke alltid har vært den overfladiske, beregnende typen vi etterhvert blir kjent med. Kjetil minner ham på en pinlig episode fra barndommen:

«Det der kunne jeg ikke huske. Likevel var det som om skammen kom tilbake, flere år senere. Jeg kjente ansiktet bli varmt. Var det Kjetil som husket feil, eller hadde jeg bare fortrengt det? (…) jeg likte ikke at vi ikke hadde samme versjon av fortida.»

Dette er den eneste gangen Torstein blir vippet av pinnen, og han liker det ikke. Hvorfor det føles så ille, og hva som ligger mellom den han var da og den han er nå, får vi ikke vite.

Inn i det ubehagelige

På treningssenteret blir Torstein kjent med polske Markus og Radek, som pleier å rope «alfa alfa» når de løfter vekter. Markus forklarer Torstein hva de legger i begrepet:

«Når du kommer inn i rom, du vil være alpha male, ikke sant? Større muskler enn de andre, ikke sant? Sjefen. Big Boss.» Jeg skjønte. Å faen, som jeg skjønte. Alfahannen. Den som alle ser på. Den som kontrollerer. Den som får alle damene, og som ingen kødder med.»

Torstein begynner å tenke på seg selv som alfahannen, og i jaget etter større muskler er det steroidene kommer inn. Etter hvert lar han seg ikke begrense av hva som kan opprettholde status, hva som må til for å sikre seg «hunnene» eller jage vekk potensielle utfordrere blant «hannene». I en ekstrem versjon av denne tankegangen kan han gjøre hva han vil, og ingen får protestere.

Noe av det mest ubehagelige er hva Torstein tenker om gjerningsmenn bak kjente skoledrap som Columbine-drapene, Charles Whitman og Behring Breivik på Utøya. Han fascineres av disse hendelsene, og tankene går videre til om han selv kunne gjort noe lignende:

«Jeg så på ryggene foran meg. Nakkene. Klassekamerater. Vi skulle bli russ sammen. Jeg ville vel aldri ha skutt dem? Men hvorfor ikke, egentlig? Jeg skyldte dem ingenting. Kjente dem ikke så godt heller.»

Han trekker den slutningen at han, siden han ikke «skylder dem noe», like godt kunne drept dem. Den forskrudde logikken er vanskelig å akseptere, selv som fiksjon. Noreng klarer likevel å fremstille Torstein som en troverdig karakter, til tross for hvor ekstrem han blir.

Sosiale medier og kroppsfokus

Som hashtagen i tittelen antyder, spiller sosiale medier en viktig rolle i romanen. Særlig gjelder det bildedelingstjenesten Instagram, der #alfahann blir Torsteins varemerke. Han legger ut nøye gjennomtenkte bilder av seg selv når han trener. Hvor fort han får «likes», og hvor mange, er den viktigste kilden til bekreftelse. Han blir bedre og bedre til å spille likegyldig når klassevenninnene sender ham beundrende blikk, eller stryker over musklene hans, men rushet det gir å få «likes» på Instagram skildres som avhengighetsskapende.

Sosiale medier, og særlig Instagram, som kun handler om det visuelle, bidrar til et sterkt kroppshysteri. Den umulige kampen Torstein kjemper for å se bedre ut, bli stadig større, problematiserer noen av konsekvensene dette usunne fokuset får.

Aktuelt tema

#alfahann er den andre ungdomsromanen på kort tid om trening og steroider. I fjor vant Annette Münch Brageprisen for Badboy: Steroid.

En av de tydeligste forskjellene mellom bøkene er hvordan de fremstiller hovedpersonen. Mens leseren ikke er i tvil om at Casper i Badboy: Steroid ønsker å gjøre det riktige, er Torsteins hode et mye mer ubehagelig sted å være. Med Casper kan leseren sympatisere, med Torstein blir man ordentlig skremt. Begge bøkene fungerer på ulike måter som advarsler mot å begynne med stereoider, men det er viktig å presisere at de ikke må reduseres til verktøy. Til det har de begge altfor høy litterær kvalitet. De viser også at det ikke finnes bare én fortelling om steroider, og at dette ikke er noe som skjer bare én bestemt type mennesker.

#alfahann plasserer seg tydelig som en del av den mørke trenden i ungdomslitteraturen. Teen noir-begrepet brukes gjerne om de mørke dystopiene som det etterhvert finnes mange av, men er også beskrivende for stadig flere realistiske romaner. #alfahann er så dyster og alvorlig at jeg mange ganger tenkte at den kanskje egner seg bedre for voksne. Men det dystre er ikke bare et spørsmål om spenning og gåsehudfaktor, disse bøkene appellerer også til vår empati og forståelse. Selv om det er vanskelig å forstå Torstein, gir boken et godt innblikk i et forvirret tenåringssinn, og en bedre forståelse av problematikken rundt ekstrem trening, kroppspress og behovet for bekreftelse.

Hvordan skulle egentlig en kreftsykdom se ut? Er den kanskje et snyltedyr, en parasitt som suger kraften ut av et menneske? Eller er det en menneskelignende skapning, noe midt imellom Mannen med ljåen og en zombie? I romanen Ud med Knud har dansken Jesper Wung-Sung foretatt et originalt valg for å personifisere sykdommen.

Kreften skrøner

Her møter vi William, en ung gutt som har blitt alvorlig syk av kreft. Og han kan, uten at noen andre vet det, se og snakke med sin kreftsykdom. Kreften viser seg for ham, ikke som en dyster skikkelse, men som en liten, tjukk gutt som heter Knud.

Knud sitter i fotenden i senga til William, og snakker mye og morsomt, og er proppfull av både fakta og ville skrøner. Knud og William blir etterhvert godt kjent og faktisk venner, i den grad det er mulig å bli venn med noen som er i ferd med å ta livet av deg.

Det er rimelig å anta at navnet «Knud» kommer fra knutene i kroppen som kreften lager, altså svulstene. Knud erklærer iallfall at han er eldgammel, flere tusen år, og at han har fått med seg ganske så meget opp igjennom årene, for kreften har naturligvis fulgt med menneskeheten en stund. Replikkene til Knud tyder på at det stemmer, for han vet ting og snakker på en måte som neppe er allmennkunnskap for skandinaviske gutter. Her regner det med referanser som nok går yngre lesere hus forbi, som de puniske kriger, Mary Shelleys «Frankenstein» eller Scorceses Taxi Driver.

Fantasifoster eller realitet

Grepet med å personifisere kreften som en liten gutt, er interessant, om ikke helt uproblematisk. Ved et overflatisk blikk kan Knud minne om en slags ondartet utgave av Karlsson på taket. Karlsson er en tilsynelatende fiktiv lekekamerat som viser seg å være en reelt eksisterende person. (Det motsatte grepet finner vi for eksempel i Fight Club, hvor Tyler Durden viser seg å være ikke en reelt eksisterende kompis, men en voksen manns fiktive drømmevenn.)

Statusen til Knud er betydelig mer uklar. I enkelte scener virker Knud som en typisk mental konstruksjon, et påfunn i Williams feberhete hjerne. I andre fremstår han som en ekte gutt som både kan spise opp middager og gjennomføre helt konkrete rampestreker, som å kaste en stein igjennom en vindusrute. I tillegg hevder Knud selv å være et slags mytologisk vesen med evig liv, så her er det grunn til å være forvirret.

Mot slutten bestemmer William seg for å prøve å ta livet av Knud, selv om han vet han kommer til å savne ham. Dette oppfatter jeg også som underlig innenfor logikken i dette universet. For hvis Knud forsvinner automatisk når William blir frisk, hvordan – og hvorfor – skulle han da drepe ham?

I tillegg har Knud gitt uttrykk for at han ikke bare er Williams private kreft, men Kreftsykdommen generelt. Noe som nok skulle gjøre det enda mer ønskelig å drepe ham, og desto mer umulig.

Knoll og Tott

Hvis man klarer å overse disse logiske svakhetene, er det mye å hente i romanen, både kloke, triste og ikke minst morsomme scener. Wung-Sung har et utvilsomt talent for intelligent, surrealistisk fjas, proppet med solide kunnskaper og fjollete ordspill. Forfatteren har åpenbart hatt stor moro av å skrive ut innfallene til den storkjeftede, mytomane Knud.

I et parti av romanen er William på bedringens vei, hvilket fører ham og Knud ut på et tokt som rampegutter, en slags Knoll og Tott med tragisk tilsnitt. Man kan jo aldri bli riktig lei av å lese om guttestreker, som for eksempel å klatre opp i for høye trær eller omorganisere hagen til en gammel dame. Likevel kan pøbelstrekene denne gang virke litt svakt motivert. Det er ikke helt klart hva det er i en utmattende kreftsykdom som gjør deg tilbøyelig til å utføre det faren til Emil i Lønneberget kalte for hyss.

I disse scenene får vi igjen satt på spissen den splittede statusen til kamerat Knud: Fantasifoster, mytologisk vesen eller høyst konkret urokråke? Det veksler fra kapittel til kapittel.

Dyster sjarm

En viktig sidehandling er den om vennen Sebastian og klassens søteste, Katrine. Dette utvikler seg gradvis til et trekantdrama av kjent, hjerteknusende slag. Her får vi belyst hvordan sykdommen påvirker forholdet til venner og potensielle kjærester, og ikke bare i negativ lei. For statusen som dødssyk gir også William en mystisk, tragisk aura, som ikke er uten appell. Dette bygger seg opp til et av bokens hovedpoenger, som er at kreftsykdommen kan bli en del av din identitet og ditt selvbilde som det faktisk kan gjøre vondt å gi slipp på.

Forfatteren holder på spenningen helt til slutt, dette er absolutt en bok der man føler det kan ende på begge måter, selv om tittelen jo taler i favør av William og imot Knud. Én av dem må gi tapt. Foreldrene i romanen er definitivt i bakgrunnen, men skildringen av den stille desperasjonen deres i møte med sønnens sykdom, er noe av det som gjør sterkest inntrykk. Samt spensten og oppfinnsomheten i verbalakrobatikken til den i overkant mangslungne Knud.

Ein kvar som er oppvaksen på Sunnmøre vil kjenne seg heime i den dialektnære nynorsken til Ingunn Røyset. Men vil unge lesarar forstå dei gamle orda og uttrykka som florerer i språket hennar? Spørsmålet er eit skinnspørsmål, for det er openbert frå tittelen av at Røyset nettopp prøver å formidle slike gamle ord og vendingar. Difor blir dei oftast forklarte, eller det går fram av situasjonen kva som ligg i dei. Såframt barn og unge – og vaksne som ikkje har tilknyting til Sunnmøre – er opne for denne formidlinga, er dette ein del av romanen som skapar språkleg medvit og utforskingstrong både hos born og vaksne. Ord som «greinaløyse», «oppstanasige» og «pjaskja» har dessutan ikkje berre funksjon som tidsmarkørar i fortida, men også som bindeledd til notida, der den eldre generasjonen brukar slike ord som om det framleis var 1945.

Levande skildringar

Men det er altså 2015, eller noko der omkring. I notida opplever hovudpersonen Dagny noko som er velkjent frå barnebøker: Ho blir storesyster. Ikkje til ei søt lita veslesyster, men til ein bråkete veslebror: «Mamma har ein kul på magen. No hyler han. […] Mamma begynner å løyse på det store sjalet ho har tvinna mange gongar rundt seg. Kjartan er inni der. Han stoppar ikkje å brøle». Er det aldri fred å få?

Jo, det er det. Freden er å finne i fortida, Dagny må berre gjennom krigen først. Der treff ho att Belinda og Kalla, som også var med i Dei et ikkje sjokoladepålegg i krigen. Dei som har lese den boka, hugsar at Kalla er bestefaren til Dagny, og får her sjå korleis han prøver å motarbeide tyskarane (eller «tyskertane», som dei seier i gamle dagar) med ein kanskje vel heltemodig sabotasjeaksjon.

Eg synest det er verknadsfullt at Røyset skildrar det same landskapet, dei same omgivnadane, endåtil dei same menneska i fortid og notid. Ho vekkjer historia til live ved å veve den inn i Dagny sitt moderne liv. Røyset legg seg nær landskapet, og følgjer tett på situasjonane – både dramatiske og meir kvardagslege – som Dagny hamnar i. Det er ofte godt gjort – med levande og humoristiske replikkar og skildringar – sjølv om eg stundom saknar ein reflekterande avstand.

Handlingsdriven historieformidling

Nokre kommenterande forklaringar kunne festa scenene endå tydelegare i tematikken, og såleis gitt lesaren betre høve til å dvele lenger i tankane om korleis krigen påverka lokalsamfunnet og familien. Når det er sagt veks det likevel ofte ein slik refleksjon ut av situasjonane, og eg trur barn og unge vil få ei betre forståing av både krigen og gamle dagar ved å lese denne boka. Røyset klarer også å gjere det heile spennande, trass i at vi eigentleg veit at det vil gå bra. Det er vel eit lite kunststykke i seg sjølv.

Ho blandar også inn det mest notidige i notida på ein god måte. Det smått absurde i måten vi brukar moderne apparat, som TV, telefonar og nettbrett, er stilt til skode, utan at det opplevast som fordømmande. Eit oppdrettsanlegg er også del av historia, men denne tematikken verkar i denne samanhengen som noko søkt og uforløyst. Ein kan sjølvsagt rose forfattaren for å ta opp slike viktige spørsmål, men i mi lesing spelar dei ikkje ordentleg på lag med forteljinga, og blir såleis ståande som underkommuniserte og mindre vesentlege sidesprang i romanen.

Aldri fred å få er i det heile ein handlingsdriven og dramatisk roman, og i eit etterord viser Røyset også at mange av dei dramatiske hendingane er henta og utvikla frå verkelege hendingar. Høgt spel i Oksavika heiter ei av bøkene ho har tatt utgangspunkt i – for å skrive ein roman der det er høgt spel over ein låg sko. Denne spenninga gir barn og unge eit godt høve til å involvere seg i og oppleve noko av dramatikken som har prega forhistoria deira. «Det er slutt no, på gamle dagar», står det mot slutten av boka. Men gamle dagar har spelt ei uvurderleg rolle for dei som skal leve nye dagar – heilt direkte for Dagny og meir implisitt for alle andre.

Spring så fort du kan er, ifølge baksideteksten på boka, en frittstående fortsettelse på romanen Et sekund av gangen. Bøkene er skrevet av den svenske forfatteren Sofia Nordin, og er begynnelsen på en dystopisk trilogi. Selv om Spring så fort du kan utgis som en frittstående fortsettelse, er det nesten umulig å skrive om denne boken uten å betrakte den i forhold til den andre, til det henger de alt for tett sammen. Jeg anbefaler derfor å lese Et sekund om gangen først.

Et sekund om gangen ble nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur for 2014. En velfortjent nominering, men desto vanskeligere å følge opp med bok nummer to – er den like god?

Alene i verden

I Et sekund om gangen blir vi kjent med Hedvig på tretten år som flykter etter at alle menneskene rundt henne dør av akutt feber. Hun løper fra familien og alle likene i gaten, vekk fra feberepidemien som har drept alle hun er glad i. Hun søker husly i en undervisningsgård som ligger rett utenfor byen. Der bygger hun opp en tilværelse sammen med dyra, og alt hun tenker på er å klare seg, sekund for sekund. En stund tror Hedvig at hun er den eneste overlevende, men etter hvert dukker Ella opp. Som de to tilsynelatende eneste gjenlevende skaper de seg et liv sammen, med vennskap, sorg, lengsler og konflikter. På et tidspunkt i boka kjenner Hedvig lukt av bålrøyk i skogen, noe som kan tyde på at det må være flere overlevende.

Gutten i skogen

Spring så fort du kan fortsetter der første bok sluttet. Ella og Hedvig leter seg frem til stedet der Hedvig luktet røyk, og finner den jevnaldrende gutten Ante. Ante har levd alene i skogen i flere uker, og bærer tydelig preg av det. Han er ensom, sulten, kald og redd, og i konstant beredskap.

«Hvis det finnes noen andre igjen i verden enn deg, Ante, må du stikke av. Det er det jeg har tenkt hele tiden. Stikk hvis du vil leve. De kan ha med seg smitten»

Ante har sett for seg at han skal springe så fort han kan hvis det dukker opp noen, av redsel for at de skal ha med seg feberen som så å si har utryddet menneskene. Da det plutselig står to lys levende jenter foran ham, gjør han ikke det. Han blir med dem til gården hvor de har slått seg til, og blir en del av deres nye liv. Nå er de tre ungdommer som sammen kjemper kampen for å overleve i en annerledes og strevsom hverdag. Hva gjør det med dynamikken dem imellom?

Det er nettopp dynamikken mellom de tre ungdommene som driver boken fremover: Hva skjer når det kommer et menneske til inn i jentenes verden, og spesielt når dette nye mennesket er en gutt, på samme alder som dem selv?

«Det er bare et par dager siden vi snakket om at det kanskje ikke fantes noen gutter i hele verden», sier Ella. «Så fint at vi tok feil!» Hun snur seg halvt så håret stryker over kinnene mine. Som om hun vil sjekke at jeg fortsatt er der. At det er sant at det finnes minst én. Jeg svelger. Tenk om det er sånn, at det finnes én gutt, og at det er meg. Og to jenter. Før ville jeg tenkt at det var fantastisk. Nå føles det livsfarlig»

Sorgen og savnet etter nærhet, og vissheten om at de kanskje aldri får være fysiske med gutter fordi alle er døde, er et tema mellom jentene i første bok. Nå har det endret seg, og historien utvikler seg til å handle om kjærlighet og gryende seksualitet. Hvor vanskelig det kan være å føle seg tiltrukket av flere, men på forskjellige måter, og lure på hva som er det riktige. Er det den fysiske delen, der berøring forplanter seg gjennom hele kroppen som en brann, eller den mentale, der man føler et felleskap gjennom å dele sine innerste og skumleste tanker? Begge deler er like viktig, og like vanskelig, og boken tar opp dette på en fin måte.

Ny fortellerstemme

I første boka lå fortellerstemmen hos Hedvig, men i bok nummer to er perspektivet endret, og vi følger Antes tanker og følelser. I begynnelsen gjør perspektivendringen meg litt forvirret siden jeg glemmer at det er Ante som er jeg-personen, og tror vi fortsatt ser situasjonen gjennom Hedvigs øyne. Jeg tar meg også i å savne Hedvig, fordi jeg jeg synes hennes karakter er mest gjenkjennelig. Men Ante utvikler seg som karakter gjennom historien, og hans perspektiv er viktig for å få frem dynamikken og dramatikken i historien. Dramatikken ligger nemlig ikke så mye i de ytre, overraskende hendelsene, men mer i det som foregår i hodet til Ante. Det psykologiske får stor plass, og det er også det som gjør boken interessant. Hvordan mennesker fortsetter å være seg selv, og hvordan tilsynelatende små trivialiteter fortsatt betyr noe, selv etter at den ytre verden rundt dem har kollapset.

Eksistensielle spørsmål og menneskelige relasjoner

Bok nummer to er ikke i nærheten så ubehagelig som første bok, fordi verdenen til karakterene i stor grad nå er innsnevret til gården og livet de lever der. Det er som om både de, og jeg som leser, har falt til ro med den nye situasjonen.

I starten var jeg skeptisk, og savnet spenningen og angsten som krøp innunder huden da jeg leste Et sekund om gangen. Men etter som karakterene og relasjonene utvikler seg i Spring så fort du kan, griper den meg på en måte som gjør at jeg ikke vil legge den fra meg. Dette er nok ikke en bok for dem som liker action og cliffhangere, til det blir den for langsom. Men er man glad i eksistensielle spørsmål, menneskelige relasjoner og fornøyd med at spenningen ligger i hvordan karakterene må lære seg å håndtere sin nye ekstreme tilværelse, er det en god bok.

Mattis og Weesam bestemmer seg for å bli verdens beste fotballspillere. Ifølge flere eksperter er ikke talent avgjørende for å bli best i noe. Hardt arbeid, motivasjon og mer hardt arbeid er det viktigste. Flaks for Mattis, som ikke er spesielt god i fotball. Noen påstår at ti tusen treningstimer er alt som trengs. Men er det fotballspillinga Mattis liker best, eller er det å tilbringe tid sammen med Weesam? Hun er den eneste jenta på laget, men hun er mye bedre og tøffere enn guttene.

Hev stemmen

Idet vi møter Mattis og Weesam er de i ferd med å starte et nytt skoleår, de skal begynne i klasse 7C. Høsten byr på mye nytt, det viktigste for 10 000 timers hovedpersoner er den nye gymlæreren og fotballtreneren, Leandro, en ekte spansk fotballproff som nettopp har kommet til Norge. Med på flyttelasset var også sønnen Ricardo, jevngammel med Mattis og Weesam, en storsjarmør med krøller i håret og et fyrrig temperament.

Mattis er en høflig, ordentlig og veslevoksen gutt. Han har ett stort problem, og det er en enorm redsel for å snakke høyt foran mer enn to personer. Han øver seg stadig på å heve stemmen, men når man går rundt og bekymrer seg for at man skal si eller gjøre noe dumt, ender det ofte med at den selvoppfyllende profetien gjør sin ubehagelige entré. I begynnelsen av en gymtime skjer nettopp dette. Mattis forsnakker seg, og heller enn å forsvare Leandro slik han tenkte, fremstår Mattis som frekk og utakknemlig. Dermed kommer han på lista over den populære trenersønnens fiender. Og det er ei liste du helst ikke vil være på.

Fotball og farsfigurer

Selv med en allvitende fortellerstemme er det Mattis vi følger tettest, det er utelukkende hans tanker og refleksjoner vi får kjennskap til. Nielsen skisserer et oppvekstmiljø som fremstår ekte og troverdig. Fotballmiljøet er mest en løs ramme, vi belemres ikke med detaljerte utgreiinger i snever fotball-lingo. Dette gjenspeiles i Mattis’ forhold til sporten: Det er hos Weesam det virkelige fotballengasjementet ligger.

I den tydeligste antagonistrollen finner vi den foreløpig identitetsløse Vesketyven, en ondsinnet karakter som har stjålet vesker hele byen rundt. Vedkommende er fortsatt på frifot, og det å finne ut hvem som står bak disse ranene danner en av de røde trådene i romanen. Ved å bevitne et av tyveriene, når den ensomme skolevaktmesteren Bob blir frastjålet lommeboka si, kommer Mattis tett på denne saken. Et vakkert vennskap oppstår mellom gutten og vaktmesteren. Gjennom samtaler og ved å stille spørsmål ved noen av de etablerte sannhetene Mattis forholder seg til, bidrar Bob til ny refleksjon og viktige oppdagelser for Mattis.

Mattis’ egen far er, tross sin fysiske tilstedeværelse i hjemmet, en fraværende karakter. Pappa er egentlig den morsomste Mattis vet, «men som oftest er han opptatt. Gjerne med tre ting samtidig. Pappa laster inn bilder fra kameraet til dataen. Pappa spiser pizza. Pappa ler seg i hjel av en morsom YouTube-video hvor en veskehund raper Ja Vi Elsker. Typisk.» Vaktmester Bob blir dermed et ekstra kjærkomment bekjentskap for Mattis, og framveksten av denne relasjonen kan også utvide leserens opplevelse av hva og hvem en venn kan være – alle medmennesker er potensielle venner.

Treffer bredt

Weesams trygge og tydelige stemme står i sterk kontrast til Mattis’ forsiktige vesen, og skaper en fin og morsom dynamikk i vennskapet deres. Nielsens fine og varme fremstilling av dette forholdet bidrar til at jeg ofte kjenner på en lengsel etter selv å være i boka, på samme måte som jeg gjorde da jeg som ung jente leste for eksempel Bobseybarna (uten sammenligning for øvrig). Man vil inviteres inn, ta del i det fellesskapet man leser om. Nettopp dette er en styrke ved romanen – selv om mange vil kunne kjenne seg igjen i Mattis eller Weesams fotballpregede hverdag, er den er ikke så miljøspesifikk at den ekskluderer noen.

Ingvild Nielsen, som i tillegg til å skrive også jobber hos NRK Super, har skrevet en roman som tydelig viser at hun kjenner publikummet sitt. Språket er lekent og tilgjengelig, med mange morsomme stikk både til kjernepublikummet og til en leser som er nærmere voksen alder. Et eksempel på dette er når fotballtreneren Leandro, som altså nettopp har flyttet til Norge fra Spania, snakker. Hans aksent er tydelig, som når han roper til hele laget «– Hola amigos! Alle sammen hore etter…» Når Mattis beskriver hvor kjekk og veltrent Leandro er, tenker han på farens ytre, og forteller at moren beskriver ham som «kjekk på en naturlig bleik måte». Vi kjenner vel alle til begge disse typene, og Nielsen maler dem fint fram for oss, uten at det oppleves som om noen latterliggjøres.

Alle har en historie

Oppdagelsen av at de fleste mennesker har en historie, en bakgrunn som kan gjøre det lettere å forstå hvorfor noen er som de er, gjør det gjerne lettere å sette teorien om empati ut i praksis. Gjennom en engasjerende historie med flere avsløringer som kan komme overraskende på lesere i målgruppen, får Nielsen fram nettopp dette budskapet som forenklet sett kan oppsummeres som at de som er slemme som oftest er det fordi de ikke selv har det bra.

Boka utfordrer flere arkaiske og stereotypiske oppfatninger og generaliseringer, som at jenter ikke kan være like gode som gutter i fotball, og at venner helst skal være av samme kjønn og på samme alder. Det er ikke noe revolusjonerende eller oppsiktsvekkende originalt verken i denne romanen eller i ønsket om å avlive disse mytene. Når man likevel ønsker å rokke ved slike oppfatninger, er det å bake dem inn i en verden målgruppa lett kan relatere til antagelig en av de mest effektive metodene. Spesielt når det serveres på en så underholdende måte og med så godt driv framover på banen som det Ingvild Nielsen har gjort med romanen 10 000 timer.

Aqipi – til sommerfest er utgivelse nummer to av tre bildebøker om hjelpeånden Aqipi som lever i åndenes verden, og som kommer til menneskene når åndemaneren trenger hjelp. Naja Rosing-Asvid står for både tekst og bilder i denne boka, den eneste som er nominert fra Grønland.

Naja Rosing-Asvid er utdannet arkitekt, og autodidakt som billedkunstner. Hun er også utstillingsarkitekt for de faste utstillingene på Grønlands Nationalmuseum i Nuuk. Den historiske kunnskapen derfra bruker hun godt i bildeboken der gjenstander, klær, leker og husgeråd er gjengitt nøyaktig, og ganske sikkert historisk korrekt, i detaljerte fargeblyanttegninger.

Allvitende hjelpeånd

Aqipi, den lille hjelpeånden, har «skikkelse» av et spøkelse med et overdimensjonert kranium med store mørke øyne og store fortenner, og med en kropp som løser seg opp i en slags fargebølger, slik vi kjenner det fra ånden i lampen.

Vanligvis leker Aqipi med andre ånder i åndenes verden som er usynlig for menneskene. Når åndemaneren, en sjaman, har bruk for hjelp, tilkaller han Aqipi ved å slå på en tromme, og Aqipi flyr inn menneskenes verden via en hemmelig eske. I form av et bevinget lite vesen observerer hun menneskenes gjøren og laden.

Enkel tekst, detaljerte tegninger

Nå er det sommer og menneskene forbereder den årlige sommerfesten. De bor i telt på sommerboplassen og steller i stand et festmåltid. Som en allvitende forteller viser Aqipi oss hvordan fangstfolket går kledt, og vi får se barn som lager dukker av gress og skinn. Alle gjenstandene som hører til på boplassen til det grønlandske fangstfolket er detaljert tegnet.

En gammel kone vifter bort fluer, mens et ungt par lager ild ved å snurre en pinne fort rundt i et trestykke ved hjelp av en lærreim. Åndemaneren selv konkurrerer med en stor bjørnejeger fra naboplassen om å synge de morsomste visene mens de begge slår på trommer. Den som får folk til å le høyest har vunnet. Og det er her Aqipi kommer inn med gode råd til åndemaneren, slik at han vinner.

Matkultur, sangkultur, klesdrakter og leker formidles i en enkel, beskrivende tekst. Tegningene er meget detaljerte og viser det teksten ikke sier rett ut.

Instruksjoner og fakta

Fortellerstemmen, Aqipi, veksler mellom en tilbakeholden observerende posisjon i menneskeverdenen, og en lekende, flytende og ertende stil i åndeverdenen. Der antar hjelpeåndene igjen spøkelsesformer og flyter rundt som litt slappe ballonger. Helt til slutt i boken er det oppslag med instruktive tegninger og tekst om hvordan vi dag kan lage dukker av gress og knapper, og «snurrer» som minner om «brummer» eller «hurrer», det eldste musikkinstrumentet som er funnet i Norge.

Faktabok

«Aqipi –til sommerfest» er den eneste boken som er nominert fra Grønland. På hjemmesiden til Nordisk råds barne- og ungdomspriser er den kategorisert som roman. De fleste bøkene er kategorisert som «roman» enten de er bildebøker eller illustrerte bøker. Så en egen kategori for bildebøker har tydeligvis ikke arrangørene markert.

Dette er heller ikke noen bildebok, det vil si i den forstand at skjønnlitterær tekst og bilder sammen skaper noe nytt. Der Aqipi er i åndeverdenene, er boka fiksjon og kan defineres som bildebok, der illustrasjoner og tekst sammen gir et bilde av en konstruert verden, åndeverdenen. Men størstedelen av boka foregår i menneskeverdenen, og her er Aqipi kun et påskudd til å fortelle om og vise gjenstander, ritualer og skikker fra fangstkulturen på Grønland. Riktignok dramatisert gjennom barnas lek. Men denne delen minner mest om en illustrert museumskatalog for barn.

Tegningene er enkle, men flinkt utført – slik det bør gjøres i faktabøker eller brosjyrer. Det er ingen kunstnerisk bevissthet i utførelsen eller formgivningen av boka, den er ujevn og fragmentarisk.

Hvor mange bildebøker, barne-og ungdomsbøker som gis ut på Grønland, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det ikke så mange å velge mellom, siden en helt grei, men ujevn faktabok, og som bokkunst betraktet helt uvesentlig bok, nomineres til en såpass viktig pris. Da skjeler nok juryen til det å formidle gammel grønlandsk kultur, og løfte fram bøker fra minoritetsfolk, mer enn til skjønnlitterær kvalitet i tekst og kunstnerisk kvalitet i illustrasjoner. Men kall den en faktabok, så plasseres den i alle fall i riktig hylle.

I Bergens Tidende har forfatter Helene Uri fått anledning til å kommentere Guri Fjeldbergs anmeldelse av Fordi jeg elsker deg, og Uri benytter anledningen til å utdype noen av valgene hun har gjort mens hun skrev boken. Hun forteller blant annet at hun konsulterte psykologer og fagpersoner underveis, men også ungdommer selv:

Men det virkelig utfordrende er å skrive slik at også tenåringer vil lese historien. Jeg har derfor hatt et lite panel av ungdommer som har kommentert underveis. Interessant nok skiller deres innvendinger seg nokså grundig fra voksnes og mine egne innvendinger. Jeg registrerer også at NRKs syttenårige anmelder er opptatt av andre aspekter – og følgelig mer litterære og beleste – enn de voksne anmelderne i andre medier.

Anmeldelsen i NRK er skrevet av Hedda N. Mong og finnes her: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-fordi-jeg-elsker-deg-av-helene-uri-1.12555142

Mongs anmeldelse fikk meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid. Som syttenåring hadde jeg flere venner som banket kjærestene sine. Og hva gjorde man med det? Ingenting. Mong minner meg altså på at det er et vanlig, men like fullt tabubelagt tema Fordi jeg elsker deg tar opp. Faktisk er det så tabubelagt at jeg vil nøle med å dele denne anmeldelsen på Facebooksiden min slik jeg pleier. Der er jeg venn med både de som slo, og de som ble slått.

Tabubelagt tema

Hvorfor er vold i nære relasjoner noe vi knapt orker å forholde oss til og snakke om? I sakprosaboken Du ser det ikke før du tror det skriver Inga Marte Thorkildsen at forestillingen om familien som noe privat, noe ingen har noe med, står sterkt i vår kultur. Det gjør at fagfolk kvier seg for å lese barns symptomer som reaksjon på uholdbare hjemmeforhold. Barn er lojale og gode til å holde på hemmeligheter, og Thorkildsen får meg til å tenke at voldens beste venn og beskytter er taushet. Helene Uri tar opp noe av den samme taushetsbelagte tematikken som Thorkildsen, nemlig at de som slår er de som står deg nærmest. Boken skriver seg dermed inn i en lang og stolt tradisjon fra Georg Brandes’ dager. Fordi jeg elsker deg er en bok som setter problemer under debatt.

Velkomponert roman

Romanen består av en rammefortelling, hvor jeg-forteller Elin samtaler med psykologen Berit om hendelser som har utspilt seg i fortiden, og som vi forstår dreier seg om forholdet hennes til Fredrik. I Bergens Tidende er Fjeldberg og Uri uenige om hvor vellykket og nødvendig denne rammefortellingen er. Etter min mening utnytter Uri de tilbakelagte hendelsene til å skape spennende frampek. Elin bryter for eksempel fortellingen av med å si: Jeg har aldri vært så ubekymret, så lykkelig som i de første ukene med Fredrik. Før alt forandret seg. Før de første meldingene fra Bjørn kom.

Uris bruk av tilbakeblikk og frampek skaper med andre ord en fin forventningshorisont i romanen. Leseren vet at grusomme ting vil skje, spørsmålet er hva, og ikke minst: Hvorfor? Romanen utspiller seg i løpet av de åtte månedene forholdet varer. Elin er sytten år og lar seg sjarmere av den to år eldre Fredrik. Elin fremstår som en troverdig jente, og er lett å identifisere seg med. Hun er altså ingen outsidertype, men pen, veltilpasset, litt sjenert og usikker, som syttenåringer flest.

Subtil hårsymbolikk

Fredrik fremstår i likhet med Elin som både pen og populær. Han oppfører seg galant mot damer og er svært god til å snakke for seg. Den observante leser vil tidlig legge merke til at han kritiserer Elins stolthet, nemlig det lange lyse håret hennes. Alle synes det er så pent, men Fredrik foreslår at hun klipper det kort. Kritiske bemerkninger om håret klinger alltid illevarslende i jenteører. I romanen blir Elins hår et symbol på hennes identitet som gradvis viskes ut. Elin klipper seg til slutt kort, og blir så identitetsløs at hun ligner Fredriks ekskjæreste Anna. Uri uttrykker med andre ord voldens psykologiske konsekvenser gjennom symbolikk, og inviterer dermed unge lesere til å tenke og tolke billedspråk.

Det finnes alltid et påskudd for å slå for den som liker vold. Spørsmålet boken kretser rundt er hva som får jenter til å ta imot juling. Det kommer frem at Elin holder hemmelig for omgivelsene hva Fredrik holder på med. Hun føler skam og skyld. Fredrik manipulerer henne, han spiller på frykt, usikkerhet, kjærlighet og sex. Og selv om det kan være mange grunner til at en jente som Elin ikke gjør det slutt, er det fremfor alt Fredriks spill i kulissene som gjør at forholdet varer.

Er det forskjell på voksne og unge anmeldere?

Har Helene Uri rett i at NRKs anmelder legger vekt på andre aspekter enn jeg som voksen anmelder er i ferd med å gjøre? Etter å ha lest boken hadde jeg bestemt meg for å skrive mer kritisk om de psykologiske aspektene, at jeg synes Fredrik blir en utydelig skikkelse og står i fare for å bli en stereotypi. NRKs unge anmelder henter derimot frem andre sider ved boken, vel verdt å sitere:

Det som gjorde boken spesielt interessant var temaene svik, manipulering og moderne teknologi. I dagens samfunn er det mulig å gjøre mange ting for å lure folk gjennom sosiale medier og moderne mobiltelefoner. Dette er noe spesielt jenter blir utsatt for, de blir lurt gjennom Facebook og meldinger fordi de tror de vet hvem de snakker med, men bak skjermen er det noen andre.

Det jeg som voksen anmelder leser som spenningsskapende virkemidler i en roman, er for dagens unge en beskrivelse av den faktiske virkeligheten. Jeg har aldri blitt lurt gjennom moderne teknologi, men jeg mer enn aner at det kan oppleves svært dramatisk og få forferdelige konsekvenser for den det gjelder. I sin anmeldelse får nettopp Hedda N. Mong godt frem at Fordi jeg elsker deg setter ord på erfaringer som unge kjenner seg igjen i – som fort kan bagatelliseres av voksne anmeldere som var ung i en annen tid.

Jegeren – En fortelling fra skogen underliggjør den virkeligheten vi kjenner, bryter logikkens regler slik drømmer gjør, og har et anarkistisk forhold til kunsten og verden.

Per Dybvig fremstår med denne utgivelsen for første gang som både tegner og forfatter. Den store bildeboka med sort-hvitt tegninger, utført med syltynn tusj, ledsaget av korte tekster som beveger seg som i bane rundt illustrasjonene, er kanskje årets beste bildebok her til lands. I en genuin bildebok som denne, det vil si den kunstneriske bildeboka der tekst og bilder sammen har et egenverd uten definert målgruppe – «all-alder-bildeboka», kan Jegeren i prinsippet leses av alle. På samme måte som man antar at billedkunst og lyrikk ikke lages med tanke på en aldersbestemt målgruppe.

I den norske bildebokverdenen, derimot, gjelder andre regler for kunst. Derfor har forlaget ført den opp i målgruppa for unge voksne: 15 +, men i biblioteket vil Jegeren plasseres i avdelingen for voksenbok.

Forvirret nå? La meg forklare:

Boka er utgitt med støtte fra norsk kulturfond. Det betyr at forlaget har søkt om og fått 80 000 kroner, den høyeste summen du kan få i produksjonsstøtte fra støtteordningen for Bildebøker for barn og unge. Produksjonsstøtten er en selektiv økonomisk ordning (i motsetning til automatisk) i Norsk kulturråd, som skal sikre at norske forlag kan gi ut bildebøker av høy kvalitet for barn og unge. Større økonomisk trygghet gir som kjent bedre kunstnerisk og litterær kvalitet. Denne ordningen, som er ganske unik, har bidratt til å heve det kunstneriske nivået på norske bildebøker ved at forlagene har hatt mulighet til å gi ut bøker som er dyre å produsere og vanskelige å selge. Ordningen gir også økonomisk uttelling til illustratørene. Bildebokstøtten fordeles i dag mellom illustratør og utgiver, det vil si forlag, etter en fordelingsnøkkel på 60/40.

Per Dybvigs bok har falt mellom to stoler. Den har fått bildebokstøtte for barn og ungdom (i dag finnes det ikke en egen produksjonsstøtte for allalder-bildebøker). Kulturrådet har «målgruppevurdert» den både i vurderingsutvalget for barne- og ungdomskultur og i vurderingsutvalget for voksen skjønnlitteratur. De endte med å kjøpe boka inn som voksen bildebok sort/hvitt av utvalget for voksen skjønnlitteratur.

I forlagets høstkatalog er boka kategorisert under «småbarns- og bildebøker». Når jeg skriver dette er boka fjernet fra kategorien «barne- og ungdomsbøker» på forlagets hjemmeside.

Forvirringen har med tregheten i forlagets kategoriseringssystem å gjøre.

Det gjenstår å se hvor Per Dybvig ender i bokhandelen: i kunstbokavdelingen, i voksen skjønnlitteratur, eller i avdelingen for barn- og ungdomslitteratur? Hvilken avdeling boka havner i, er avgjørende for bokas videre skjebne.

Faktum er: Jegeren er en kunstbildebok for voksne – og hvis man legger godviljen til, en allalderbok.

En ny kategori, bildebøker for voksen/allalderbildebøker bør innføres i forlag, bokhandlere og bibliotek, og i Norsk kulturråd. Selv om kategorien bildebøker nylig har fått innpass i innkjøpsutvalget for voksen skjønnlitteratur, er det behov for produksjonsstøtte for bøker som denne som faller mellom kategoriene. Kunstbøker hører til under andre innkjøps- og støtteordninger enn den selektive bildebokstøtten øremerket barn og unge. Når det er sagt, priser jeg meg lykkelig som leser over at norske støtteordninger har gjort det mulig å gi ut en bok som Jegeren – En fortelling fra skogen.

Kunst på vegg og mellom permer

Boka ble lansert på åpningen av Per Dybvigs utstilling med samme navn i Galleri Opdahl i Stavanger 4. september. Alle de 80 originaltegningene fra boka, i størrelse 23 x 36 cm, var utstilt i kronologisk rekkefølge, i tillegg til en bronseskulptur.

I boka er tegningene reprodusert 1:1 på tykt 150 g tegnepapir med en kort, håndskrevet tekst på venstre side i hvert oppslag. Leser man ett og ett oppslag blir teksten som dikt å regne, med bilder til, men leser man de fragmenterte tekstene i sammenheng, danner de en surrealistisk fortelling uten begynnelse eller slutt i vanlig forstand, en form for stemningsobservasjoner som både er underliggjørende og skremmende. Bildene følger teksten noen steder, men for det meste lever de litterære og de visuelle bildene sine egne separate liv, mens de sammen danner et surrealistisk univers der det meste er snudd på hodet.

Forlegg fra middelalderen

I et forord til utstillingen peker redaktøren for bildeboka, Geir Nummedal, på at Dybvigs kunstneriske produksjon de senere år har som forlegg et tresnitt fra 1500-tallet av en av Albrecht Dürers elever, Georg Pencz: «Hasen fangen die Jäger» fra 1535. Det allegoriske bildet viser en jeger som henges opp i et tre. Verdensbildet er snudd på hodet. Byttet hevner seg på jegeren i en verden der harer oppfører seg som mennesker. I bildet ligger en nøkkel til Dybvigs kunstneriske univers, som han de senere år har utforsket gjennom flere utstillinger og tegnede animasjonsfilmer. Det er bilder langt fra hans illustrasjoner for barn til andre forfatteres tekster, selv om den rufsete og nervøse streken fra Bjørn F. Rørviks bøker om Reven og Grisungen av og til kan skimtes.

I Jegeren får vi som leser ingen informasjon om Georg Pencz’ tresnitt som har inspirert Dybvig. I stedet får vi poetiske tekster som: «King var den eldste og eneste igjen av sitt slag», og «Reglene for steinspelet var enkel: den nærmeste steinen skulle flyttes så langt vekk fra brettblomsten som mulig uten at deltakerne kunne oppnå øyenkontakt med hverandre.»

Sammen med illustrasjoner som tar oss inn i en makroverden, uten rammer eller bakgrunn, skaper tekstene et urovekkende bakvendtland med en egen absurd logikk. Med spiss tusj tegner Dybvig underlige organiske plantevekster, og dyr som minner om hare, hund og fugl. Dyrene er vidunderlig vakre i pels og fjærdrakter så myke og tette som tusenvis av syltynne streker kan gestalte dem. De går oppreist og har menneskelige gjøremål, de røker sigaretter og bærer pistol, men ut av hode og hender vokser horn og trær. Ut av munnen velter planter, og halene blir til knoppskytende grener. Her er også noen skumle eksemplarer av menneskeslekten. Ved første øyekast minner de om uteliggerne i et stykke av det absurde dramaets mester Samuel Beckett. Kortvokste, med lange armer, kledt i loslitte frakker, for vide bukser og med fillete hatter. Hendene mangler fingre, eller de vokser ut i lodne grener. Ut av hodet gror trestammer, og de er bevæpnet med pistoler og kjepper. Det som først minner om skjeggvekst, er etter nærmere øyesyn pels som stadig gror tettere. Klærne er en ham, som tegnes like vakkert og tett med streker som harens pels. Det vakre er frastøtende i denne fremmedgjorte bakvendtverdenen der man bare aner tortur, forbrytelser og død. Tekster som: «Når så du Mink-enka sist» og «Hitmann satt på skuddhold og gråt» understreker et film-noir perspektiv: Noen er ute etter noen, men igjen vet vi ikke hvorfor og hvem.

Slik minner Dybvigs fortelling fra skogen i fortellerteknikk om en annen norsk illustratør og prisbelønnet bildebokskaper, Øyvind Torseter og hans allalderbøker som for eksempel de tre titlene med et felles univers: Mister Random, Avstikkere og Koblinger. Koblinger, som er tekstløs, består av 13 bildesekvenser, der farger og stemning bestemmer rekkefølgen, ikke dramatisk framdrift. Hos Dybvig er det stemningen i hvert bilde som gir framdrift. Tekstene, som synes satt til etterpå, tar fatt i ett element i bildet, kommenterer det, og slik forsterker teksten det visuelle bildet. Man kan sammenligne dem med bildetekster. Gir du et kunstverk en tittel, gir du tilskueren en føring på hva han skal se.

Det geniale med denne bildeboken er at føringene går i uventende retninger og slik skaper et univers der alt kan skje, og der jeg som leser kan legge inn egne tolkninger og bestemme hvordan det går.

Boka kan leses som en utstilling av tegninger mellom to permer der bildene har titler. Da hører den inn under Kulturrådets avdeling for visuell kunst. Inntil nye kategorier kommer på plass i kulturbyråkratiet, må vi tolerere at grenser innenfor bokkunst tøyes, som i dette tilfellet. Ellers ville vi kanskje gått glipp av en bildebok som dette, og det har vi ikke råd til.

Les også: Kategorirevolusjon, periskop.no, 2.10.2015.

Joel og Io er en kapitelbog (5 kapitler). Som undertitlen siger, er det «en kjærlighetshistorie». Jeg kan ikke huske at have hørt ordet kærlighedshistorie før om bøger til de mindste skolebørn. Og slet ikke i en bog, der ikke har en specifik kønnet henvendelse. Hvad rigtig mange danske børnebøger på det alderstrin ellers har. Ved at bruge ordet kærlighedshistorie i stedet for venskab, peger Gulliksen meget fint på, at kærlighed ikke er en følelse forbeholdt voksne. Der er også kærlighed mellem børn, og forelskelsen kan være lige så omvæltende for et barn som for en voksen.

Hovedpersonen i Geir Gulliksens tekst er et skolebarn, der hedder Joel. Han er lille af sin alder, «bare førsteklassingene var mindre» end ham, lyder det med barnets karakteristiske måde at klassificere sine omgivelser på. På en af illustrationerne, står der 5 B på en dør, måske går Io derinde, og Joel derfor i 4. Fortællingen springer lige ind i sagens kerne: «En tirsdag ble Joel forelsket.» Genstanden for hans forelskelse er Io, pigen med det mørke pandehår, de mørke øjne, den grønne jakke og de gule støvler. Joel forelsker sig ved første blik. Og måske er det Ios blik, den måde hun ser ham på, som gør, at den generte dreng føler sig set og tør blive i en kontakt.

«– Hei, sa hun.
– Hei, sa Joel.»

Det gule lys

Som Joel senere fortæller Io, har han ingen venner. Men han vil Io. Så meget, at han tør insistere, da hun udfordrende spørger ham «Er du så liten at du leker med jenter?» «– Ja, sa han. – Og jeg er stor nok til å leke med deg.» Io er en lysende måne i Joels bevidsthed. Inde i hendes mørke øjne er der et lys, hendes ansigt lyser som en lygte i den mørke gang, hendes gule støvler skiller sig ud, hendes navn er lyden af lys. Io er et navn fra den græske mytologi (og navnet på Jupiters måne), og måske kommer Io et andet sted fra. Det foldes bare ikke ud, kun at hun er mørk, hvor Joel er lys. Io har været der hele tiden, men Joel har ikke set hende før. Nu ser han hende alle vegne, sådan som det er, når man får et blik for en anden.

De to børn leger. Det er Io, der er den største, det er hende, der bestemmer, men hun er en god legeleder, der inkluderer den anden. Det er hende, der har fantasien om den slimede drage i den mørke gang, og når han, Joel, den gammelkloge, retter hende og siger, at hun må mene ildsprudlende, tager hun hans verden med ind og siger, at den både kan være slimet og ildsprudlende. Joel retter Io to gange, mere skal der ikke til, så har Gulliksen etableret den ensomme, kloge dreng, ligesom han viser os den store piges usikkerhed, ved gentagne gange at lade Io sige, at hun er for stor, at hun ikke leger mere. At de bryder reglerne om hvem, der leger med hvem, det er begge børn bevidste om – og så fortsætter de legen.

Børnenes leg er fuld af omveje, der legaliserer den fysiske kontakt. Io er den største, den ældste, hun kan løbe fra Joel, men måske kan hun alligevel ikke, i alle fald bliver hun fanget og holdt fast. Det er en stor del af legen, præcis sådan som jeg husker det, at få lov at blive holdt fast eller at holde andre fast. At nå frem til den kropskontakt. At mærke hinandens ånde i ansigtet. At den er sød og lugter af syltetøj.

En åben tekst

Geir Gulliksen er autentisk i sin skildring af de to børns opbygning af en leg, og han afholder sig fra forklaringer. Derfor er der også ting, der som forbliver åbne og lidt gådefulde. Voksenverden repræsenteres af Joels mor og Ios far, og der er en eller anden kejtet uro, når de to mødes. Hvad der egentlig sker, er ikke helt klart, og voksenlæseren standser op og vil prøve at læse mere ind i teksten. Men der står ikke mere. Fordi det teksten giver, er Joels/barnets registreringer af at de voksne ændrer adfærd, når de, måske lidt ubekvemt for dem, mødes og iagttager det umage venskab. At de ikke ved, hvilket ben, de skal stå på, de tyggegummityggende voksne. Og at det både er dejligt men samtidig intimiderende, når ens mor bliver varm i stemmen, bare fordi man har en hemmelighed.

Fortællingen er set fra Joels øjne. Det er hans sensitive verden, som Gulliksen sætter sprog på. Som her, hvor de andre elever kommer løbende «Noen kom veldig fort og andre kom ganske sakte, som bobler i et glass med brus». Bogen følger de to børns møder og leg i skolegården gennem 2 dage. På den tredje dag fortæller Io at hun skal flytte. At legen er slut.

Selv om «Joel og Io» er en lille historie om et ganske kort forhold, tegnes der også en udvikling op. Joel er ikke den samme om fredagen, da bogen slutter, som han var om tirsdagen. Om tirsdagen siger han for første gang noget så højt, at andre kan høre det. Om fredagen hilser han på Ios slæng, tre piger, og han ser, at de ikke bare er «store piger», men tre individuelle væsener med hver deres svagheder, den ene er ked af det, den anden irriteret, den tredje har spildt jordbærsyltetøj på sin trøje. Så udover at være en kærlighedshistorie er historien om Joel og Io også en urfortælling om at træde i karakter og at finde sit eget værd.

En streg i børnehøjde

Gulliksen er poetisk og også lidt svævende. Derfor er det godt set at vælge en illustrator, som henter det konkrete ind. Det er Anna Fiske, der i en lidt grov og barnlig, nærværende streg giver figurerne krop. De fleste illustrationer er placeret klassisk, enten som hele eller halve sider eller som vignetter, og her kunne man godt have ønsket lidt mere integration af tekst og billede. Den integration får man til i tre fulde opslag, hvor teksten fortælles, som var den en grafic novel. De tekststeder, der er omsat til tegneserie er steder, hvor der er aktion, hvor legen tager over, og barnelæseren kan have brug for konkrete billeder for at forstå, hvad der egentlig foregår (legen i gangen, legen i skolegården). Der er ikke noget brud mellem den fortløbende tekst og de afsnit, der fortælles i tegneserieformatet. Det kan jeg godt lide.

I det første tegnede indslag ser vi de to børn, der leger på den lange skolegang. Legen går ud på at gå med lukkede øjne. Når man lukker øjnene, har man ikke noget ansvar for, at man kommer til at komme helt tæt på. Man kan jo ikke se noget. Man kan komme så tæt på, at man, som Joel siger til Io, kan «høre at du står og ser på meg». Også da de leger på anden dagen, i udkanten af skolegården og skiftevis sidder overskrævs på hinanden, handler det om at lukke øjnene. «Han ville at hun skulle be ham om å lukke øynene, Men hun satt bare og så på ham. Da lukket han øynene likevel.»

Joel og Io er en dreng og en pige, det ved vi fra begyndelsen. Men ellers er der ikke noget kønnet over dem. Joel er en blød dreng, og Io er en stærk pige. Som navnene – ordet Joel er langsommere, blødere, mens Io siges hurtigt, beslutsomt. (Irriterende synes jeg dog det er, at man har valgt en typografi, hvor man reelt ikke kan se, om der står lo eller Io). Tegningerne lægger heller ikke noget til det kønnede. Det er to børn vi ser, en pige og en dreng, underlagt de gængske forestillinger om køn, men samtidig stilfærdigt udfordrende dem, uden det bliver politisk dogmatisk.

Plads til barnelæseren

Farveholdningen er nedtonet, med dominans af brunt og gråt, knækket blåt og grønt. Den eneste anden farve, og som specifikt knytter sig til Io er indslag af gult. De gule støvler, den gule medaljon hun har om halsen, og så det gule klatrestativ, hvor de finder et helle. Her er intet lyserødt eller lilla at se, som ellers ville være ret dominerende, hvis man se ind på en dansk folkeskolegang. I det hele taget er det meget befriende at den kønnede diskurs, som præger mange pigebøger om den første forelskelse og hvordan det føles, er helt væk, både i tekst og i streg.

Fiskes tegninger tager umiddelbar kontakt til barnelæseren. Der er ikke noget nuttet eller sødt over dem og jeg synes at de giver et godt match til Gulliksens tekst, som, i afsnit, hvor Joels sansninger skildres, er vældig poetisk og billeddannende. Når det handler om kærlighed, og man skal kunne læse det, uden at føle sig intimideret som barn, er det nødvendigt med sjove og levende tegninger, der skaber en lille distance. Det er godt set.