For lenge siden, da jeg var ca 10-12 år gammel og besøkte biblioteket minst en gang i uka, lånte jeg flere ganger ei bok som inneholder korte, skjematiske opplysninger om all verdens idretter, og reglene for disse. Der kunne jeg lære hvor mye en basketball veier, hvordan poeng regnes ut i skihopp eller hvordan man hilser hverandre ved åpningen av en kendo-kamp. Jeg tror det må ha vært IPC store sportsleksikon, All verdens idrett og sport fra 1976, som på engelsk heter Rules of the game. Jeg nevner dette som en innledning, fordi jeg tror at dette behovet for å kartlegge verden og få oversikt over spillereglene (i dette tilfellet altså helt bokstavelig talt) er en grunnleggende drivkraft hos lesende barn i alderen 8-12 år, den alderen som vi i bibliotekene ofte kaller slukeralderen, men som vi like gjerne kan kalle orienteringsalderen.
Magasinjournalistikk
Denne boka er skrevet for en tenkt målgruppe av lesere som ønsker å trene – et eller annet, men ikke vet hva. Den ser ut til å ville gi en bred presentasjon av ulike kampsportformer, og med sin du-form henvendt til leseren ser den ut til å plassere seg i en slags forbrukerjournalistisk forfatterposisjon: «vi gir deg oversikten, vi forteller deg om fordelene og ulempene ved de forskjellige idrettene.» Og her mener jeg forbrukerjournalistikk i beste mening; veiledningsvinklingen og du-henvendelsen er med på å gi boka dens konsekvente uttrykk. Forfatterne er henholdsvis journalist/medierådgiver (Anderssen) og forfatter/journalist/ukebladredaktør (Münch), og mitt inntrykk er at bokas skrivestil er preget i beste forstand av Münchs erfaring med magasinjournalistikken: Teksten ser ut til å være utviklet nær desken, med en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren.
19 kampsportsgrener
Boka inneholder kapitler om 19 forskjellige kampsportsgrener, hvorav de aller fleste er av asiatisk opprinnelse: judo, karate, sumobryting, thaiboksing, kendo osv. Hvert kapittel inneholder en introduksjon med kjappe fakta, tips om filmer, kjendiser og dataspill som bruker denne idretten, og to-tre lengre tekster til hver idrett: en om utøvelsen av sporten i Norge i dag, en om sportens historie og et intervju med en norsk utøver. Mange andre opplysninger gis i egne punktmerkede lister: om utstyr, forløpet av ei treningsøkt, ordliste og graderinger.
I tillegg til hovedkapitlene er det noen korte kapitler om beslektede emner som samuraier, stuntmenn og knusing, og korte punktmerkede faktaliste-kapitler om kjente kampsportfilmstjerner: Steven Seagal, Bruce Lee, Jet Li og Jackie Chan. Ekstrakapitlene er ikke det mest interessante ved boka, men de forsterker den som fullservicepakke for lesere med interesse for kampsport.
Saklig og lojal mot kildene
Mange av tekstene som beskriver kampgrenenes filosofi, effekten på utøverne og utøvelsen i Norge i dag, er basert på intervjuer med sentrale utøvere og trenere. Skrivestilen ser for det meste ut til å være lojal mot kildene. Selv om forfatterne gir seg til kjenne i innledningen og sidekommentarer, er de sjelden synlig aktive i intervjuene. Det vil si at det er intervjuobjektenes versjon av hva deres idrett går ut på, som kommer fram. Idrettenes egne legender og myter om sitt opphav og sin tidlige historie gjengis like lojalt. Heller ikke i de mer personlig orienterte intervjuene med kjente utøvere, stilles det kritiske spørsmål. Kampsport går i stor grad ut på å skade motstanderen. Påfallende nok er det bare i ett kapittel at det finnes et spørrende avsnitt om skader: «Er boksing farlig?».
I den grad forfatterne viser en selvstendig distanse til stoffet, kommer det til syne i de små tegneseriebitene, hvor det ironiseres over den filosofiske overbygningen som presenteres som en del av mange kampgrener. Også i noen småtekster om filmer og regler finnes ironi og erting. Et eksempel: «Mon tro om det ikke var fektetreningen på gymnaset som inspirerte Zuckerberg til å utvikle ’poke’-funksjonen på Facebook?»
Boka er laget innenfor den stadig mer utbredte sjangeren som jeg kaller «sjangercollagen» eller «tekstpakka», hvor leseren presenteres for en sammenredigert miks av intervju, faktaruter, utgreiende normalsakprosa, punktlister og kuriosa – en miks som kaster lys over emnet fra flere sider og på flere måter. Noen ganger, som i Dagny Holms bøker i serien Faktisk, tenderer denne tekstpakka i retning av skoleboka. Andre ganger, som her, kan denne collage-boka minne mer om et magasin.
Mest for Oslo-ungdom
Forlaget sier at boka er skrevet for personer fra 12 (vaskeseddel) til 16 år (nett). Det er et ungt uttrykk i layout og kuriosastoffet. Men bortsett fra en underforstått henvendelse til unge mennesker som ønsker å begynne med en ny idrett, kan jeg ikke se noen spesiell alderstilpasning i teksten. Mange av de tilsiktede leserne er ikke gamle nok til å se alle kampsportfilmene som omtales. Mange har 15-årsgrense, og noen har 18-årsgrense.
Styrken ved boka er den tydelige forståelsen av hva slags lesere de skriver for; ungdommer og unge voksne som leter etter en idrett som de kan trene med. Det blir samtidig en svak side at den er skrevet for lesere som bor på et sted hvor de kan velge mellom flere ulike treningstilbud. Helt konkret ser det ut til å være ei bok for Oslofolk. Bare unntaksvis presenterer boka oss for folk som ikke bor i Oslo.
Bra, men
I det store og hele er dette en fryd av en bok, som vil gi leseren den ønskede oversikten, og som lever opp til sine egne ambisjoner om å være et innbundet magasin. Hvis jeg skulle ha ønsket meg en annen bok, så ville jeg ha bedt om en bok med færre fun facts om «kjente personer som driver med …» eller andre idretter, litt mer analytisk tilnærming til mytene og filosofien, noe mer om skaderisiko, og en mer spørrende og sammenlignende presentasjon av de ulike kampgrenene.
Se også debatten om Kampsport-boka:
Guri Fjeldberg: Nei til nasjonalpatriotisme
Steffen Sørum: Ytringsfrihet vs. sutringsfrihet
Guri Fjeldberg: Om å ta bøker og barn på alvor